Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ola Elvestuen (V) [16:27:10]: (komiteens leder og ordfører for saken): Dette er en ny, viktig debatt, et nytt, viktig tema – i forlengelsen av den forrige diskusjonen vi hadde. Denne gangen er det ut fra et representantforslag fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om å trekke Statoil ut av tjæresandvirksomhet i Canada.

I forslaget viser forslagsstilleren til at Statoil kjøpte seg inn i tjæresandproduksjonen i Canada i 2007. Det vises også til at tjæresandutvinning er den mest klimaskadelige måten å utvinne olje på. Hvert år siden 2009 har Statoils generalforsamling behandlet forslag fra aksjonærer som har foreslått at Statoil trekker seg ut av tjæresandaktiviteten i Canada.

Forslagsstilleren legger også fram forslag der staten og regjeringen skal bruke sin innflytelse i Statoils styrende organer og sørge for at selskapet trekker seg ut av all tjæresandaktivitet i Canada.

Det foreligger flere forslag, bl.a. et mindretallsforslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg forutsetter også at de vil redegjøre for sitt forslag, og at flertallet også vil redegjøre for sin innstilling.

Fra Venstres side vil vi støtte mindretallsforslaget, som støtter forslagsstilleren, om at regjeringen bes om å sørge for at Statoil trekker seg ut av tjæresandaktiviteten i Canada. Dette er et spørsmål som har vært oppe i Stortinget flere ganger tidligere – også i forrige periode. Da var dette oppe etter et forslag fra Venstre.

Grunnlaget er at IEA forutsetter eller legger til grunn at vi når en topp i oljeetterspørsel i løpet av 2020-tallet. Det er en stor risiko for at vi nå lar Statoil investere i noe som ikke vil lønne seg når vi igjen, slik diskusjonen var tidligere, må legge til grunn at vi skal lykkes med den internasjonale klimamålsettingen om at vi skal nå togradersmålet. Skal vi nå togradersmålet er tjæresandutvinning den mest forurensende måten vi kan hente ut petroleum på, og det har store kostnader ved seg å hente den ut på den måten.

Jeg mener det er viktig at Stortinget drøfter hvordan statlig eierskap i ulike selskap kan innrettes, slik at aktuelle selskap skal bli både lønnsomme og en del av klimaløsningen. Det er det det er spørsmål om her, for det er et kostnadsspørsmål, hvilke investeringer går Statoil inn i, og hvilken risiko tillater vi som eiere at de tar, gitt at vi skal nå togradersmålet, og så er det utslippene i seg selv.

Fra Venstres side mener vi at dagens eierskapsmelding gir rom for å benytte eiermakt. Det er helt klart at eierskapet i oljesand er et strategisk veivalg for et statlig eid selskap som det er naturlig at også eieren har en interesse av og en mening om. Den har stor betydning for Statoil. Satsingen er svært synlig og bidrar til å endre selskapets omdømme som et ansvarlig oljeselskap med høye miljøstandarder.

Fra Venstres side vil vi støtte forslaget om at regjeringen må sørge for at Statoil trekker seg ut av oljesandaktiviteten i Canada, både av miljømessige hensyn – det innebærer store utslipp med denne typen virksomhet – og også av økonomiske hensyn, i og med at vi som eiere av et så viktig selskap må legge til grunn at våre eide selskap må gjøre sine investeringer ut fra at verden skal nå de samme målene som den norske regjeringen har, nemlig at vi skal redusere våre klimagassutslipp så mye fram mot 2050 at vi når togradersmålet.

Med det tar jeg opp de forslagene Venstre er med på.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Anna Ljunggren (A) [16:32:26]: Tjæresand er en av de mest krevende ressursene å utvinne i et klimaperspektiv. I likhet med skiferolje og mange forekomster av tungolje kreves det mye energi ved utvinning, noe som gir store klimagassutslipp. En global prising av CO₂-utslipp som faktisk bidrar til reduksjon av klimagassutslippene, vil bidra til at ressurser med høy CO₂-intensitet blir faset ut først, da disse ressursene blir de minst konkurransedyktige. Statoil har som mål å redusere CO₂-intensiteten på tjæresandutvinningen med 45 pst. innen 2025 og vannforbruket med 40 pst. innen 2020.

Statoils inntreden i tjæresandutvinningen i Canada var en forretningsmessig beslutning fattet av selskapets styre, som er det ansvarlige organet for denne typen avgjørelser. Jeg forutsetter at selskapet fortløpende gjør vurderinger av de forretningsmessige og klimamessige utfordringene ved alle sider av denne typen prosjekter, også innenfor et scenario hvor vi lykkes med å holde global oppvarming innenfor togradersmålet.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som understreker at staten som majoritetsaksjonær ikke kan gripe inn i saker som ligger under styrets kompetanseområde, og at det i komiteen er bred enighet om at staten skal holde seg unna statlige selskapers daglige drift.

Det er viktig at Statoil er en teknologidriver på sitt område og tilstreber å være klimaorientert.

I eierskapsmeldingen fra 2010 ble det understreket fra den forrige regjeringen at det var et mål at selskaper hvor staten er eier, skal være ledende i sin bransje på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi. Føringer som dette må følges opp av selskapenes ledelse og selskapenes styre.

Arbeiderpartiet mener at problemstillingen som forslaget tar opp, må håndteres i eierskapsmeldingen. Der bør det drøftes om man skal sette en målsetting om reduksjon av CO₂-intensiteten i prosjekter drevet av statlige selskaper.

Vi forutsetter at regjeringen legger opp til at dette faktisk blir mulig å drøfte i eierskapsmeldingen. Arbeiderpartiets mål er at staten som eier skal bidra til at det stilles krav om at offentlig eide og deleide selskaper skal være bransjeledende innenfor bærekraft og miljø.

Oljevirksomheten globalt har store klimamessige utfordringer. Fra Arbeiderpartiets side mener vi at det er viktig at Statoil tar en ledende posisjon for å utvikle bransjen i en mer klimavennlig retning, bl.a. gjennom forskning og teknologiutvikling. Vi ser det som viktig at Olje- og energidepartementet som eier stiller krav til at Statoil skal være bransjeledende innenfor klima og miljø, og at man særlig følger opp utslippsreduksjoner i tjæresandutvinningen.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Anna Ljunggren har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tina Bru (H) [16:35:48]: Jeg har i denne debatten, før den kom hit til stortingssalen, uttalt at jeg både som politiker og som privatperson ikke har særlig mye til overs for tjæresandvirksomhet. Oljesand er en ikke-konvensjonell olje som i mye større grad enn annen oljeutvinning påvirker miljøet negativt. Det legger beslag på store naturområder og fører til verre utslipp enn den utvinningen vi f.eks. driver med på norsk sokkel.

Samtidig har jeg hele tiden presisert at jeg til tross for dette mener at det ikke er Stortingets rolle å instruere Statoil til å trekke seg ut av slik virksomhet.

I flertallsmerknadene fra komiteen påpeker vi at det er bred enighet om at staten skal holde seg unna statlige selskapers daglige drift. Likevel velger noen av partiene akkurat i denne saken å blande seg inn i den daglige driften. Det mener jeg er både uansvarlig og dårlig eierstyring fra statens side.

Kompetansen til og ansvaret for å fatte forretningsmessige beslutninger i selskaper, også de hvor staten er eier, ligger til selskapenes styrer – ikke hos meg eller andre representanter i Stortinget. Dette er viktig for å sikre en forutsigbar og ansvarlig eierskapspolitikk fra statens side – en eierskapspolitikk som i et langsiktig perspektiv sikrer og videreutvikler de store verdiene som ligger i våre statlige selskap. Vi har dessverre sett altfor mange eksempler på brå endringer i rammevilkårene og forutsigbarheten for Norges viktigste næring.

Spørsmål som det dette representantforslaget tar opp, hører slik sett hjemme i eierskapsmeldingen. Det er i eierskapsmeldingen vi i Stortinget legger rammene for vårt engasjement i de ulike selskaper, og det er også her spørsmål om hva slags verdier og prinsipper vi skal legge til grunn, bør drøftes.

Det gjør man også, i aller høyeste grad. Norsk eierskapspolitikk stiller krav til at selskapene vi er eier eller deleier i, skal være bransjeledende innen bærekraft og miljø.

Fordi Statoil delvis er eid av staten, må de også forholde seg til det staten har slått fast i sin eierskapspolitikk, nemlig at selskaper som staten er eier i, skal være ledende i sin bransje på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi. Slik sett mener jeg det i spørsmålet om Statoils engasjement i tjæresand er positivt at staten er medeier i selskapet, fordi det nok er med på å gjøre Statoil mer ambisiøs i miljøspørsmålet.

Som sagt, jeg er ikke selv noen stor tilhenger av tjæresand. Jeg mener ut fra et miljøaspekt at det er beklagelig at Statoil ønsker å bruke 12 mrd. kr på nettopp det prosjektet. Det er et faktum at det trengs omlag 3 liter vann for å produsere 1 liter råolje fra oljesand, det er en betydelig energimengde som går med i produksjonen, og dessverre etterlater produksjonen seg svært mange dagbrudd. Det gjør at jeg personlig mener oljesand er lite fremtidsrettet.

Jeg har samtidig ingen problemer med at Statoil, som et suverent børsnotert selskap med ansvar for egen inntjening, gjør de betraktninger de mener er nødvendige for å sikre høyest mulig avkastning på investert kapital innenfor rammene av de miljøkravene Stortinget har stilt gjennom eierskapsmeldingen. Det er disse betraktningene som også er med på å danne basisen for fremtidig norsk velferd.

Verden vil i fremtiden trenge mer energi. World Energy Outlook 2013 beregner at fossile kilder til sammen vil utgjøre 64 pst. av det samlende energiforbruket i 2035. Ikke-konvensjonell olje, som tjæresand, vil være en del av dette om man liker det eller ei. Jeg tror ikke vi da gjør klimaet noen tjeneste ved å si at det selskapet som opererer under de strengeste miljøkravene – Statoil – skal overlate denne produksjonen til noen andre.

Høyre kommer derfor ikke til å støtte noen av forslagene i denne saken.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:39:41]: I en debatt som dette, som også faller på verdens miljødag, har jeg lyst til å begynne med å løfte blikket litt. For hva er det egentlig vi snakker om i denne saken? Jo, det er snakk om en av de største krisene vi står overfor, nemlig klimakrisen. Det er ingen norsk krise, men en internasjonal krise. Det betyr at beslutningene vi tar her, får konsekvenser i verden for øvrig. Det er snakk om vårt ansvar for kommende generasjoner. Vi snakker ikke lenger om en usikker fremtid for barnebarna. Klimaendringene skjer ikke i en fjern fremtid – de skjer nå. Derfor gjelder det barna våre, og det er vi som må snu utviklinga.

Det er derfor vi ønsker at det skal skje mest mulig på klimafronten, og at det skal skje fortest mulig. Vi vet at om det fortsetter som i dag, og om vi ikke klarer å kutte i klimautslippene, vil de neste generasjonene ikke ha de samme mulighetene som vi har. Rapporten fra FNs klimapanel viser at temperaturen allerede har økt med nesten 1 grad og forventes å øke med 4 grader dette århundret. Konsekvensene dersom dette skjer, er redusert matsikkerhet, mer ekstremvær og truede økosystemer. Risikoen kan reduseres bare dersom vi greier å få ned utslippene. Det er vi som har ansvaret for å gjøre noe med disse utslippene, og det er det denne saken handler om.

For hva er bakgrunnen for at oljesand er en utfordring? Jo, det er nettopp det at oljesand forurenser. Utslippene fra utvinning av oljesand er jo minimum ti ganger verre enn fra den oljen vi tar ut i Norge. Derfor har Kristelig Folkeparti gjentatte ganger foreslått å be forrige og nåværende regjering, gjennom deres innflytelse i Statoils styrende organ, sørge for at selskapet trekker seg ut av oljesandaktiviteter i Canada.

Oljesandutvinning er den mest klimaintensive måten å utvinne olje på. Oljesandutvinning fører også til store sår i naturen og lokal forurensing av bl.a. vannet. Statoils engasjement i det som kan betegnes som en av de skitneste formene for oljeutvinning, går på bekostning av verdens klima og ikke minst norsk oljebransjes møysommelig oppbygde miljøomdømme.

Vi mener at staten som majoritetsaksjonær bør bruke sin innflytelse i Statoils styrende organ til å sørge for at selskapet trekker seg ut av oljesandaktiviteter i Canada. Vi konstaterer at olje- og energiministrene fra både denne og forrige regjering velger å gjemme seg bak formalia for å slippe å ta stilling til en meget viktig miljøsak, som er svært ødeleggende for Statoils omdømme.

Jeg tolker statsråden slik at han, som statens representant og generalforsamling i Statoil, verken kan eller vil styre dette selskapet. Vi er uenig i dette. Vi mener at saken er så alvorlig at staten i dette tilfellet må engasjere seg. Statoils engasjement i oljesandutvinning bør og må stanses.

Oskar J. Grimstad (FrP) [16:43:26]: Representantforslaget om å trekkje Statoil ut av tjæresandverksemd i Canada er ikkje nytt. Denne debatten har vi hatt tidlegare, og han gjentar seg no.

Men når det gjeld kompetanse og myndigheit til å gjere investeringsvedtak i dei statleg eigde selskapa, ligg det i dag – og slik må det også vere – til styret og leiinga i selskapa. Problemstillinga som dette forslaget tar opp, blir frå statens side handtert i eigarskapsmeldinga, som fleire også har vore inne på.

Statoil har i fleire år gitt uttrykk for at selskapet vil gå stegvis fram i utviklinga av oljesandprosjektet i Canada. Både kommersielle og miljømessige omsyn blir lagde vekt på i vurderingane til selskapet. Vi ser at Statoil investerer betydelege midlar i forsking og utvikling av ny teknologi for å kunne utvikle prosjektet på ein mest mogleg berekraftig måte.

Statoils mål om å redusere karbonutsleppa frå oljesandutvinning med over 40 pst. innan 2025 er altså industrileiande. Dette viser at nettopp Statoil er eit føregangsselskap som viser veg når det gjeld å redusere fotavtrykket på denne typen utvinning. Vi veit at tjæresandutvinning vil fortsetje i lang tid framover, då ressursane er så store at dei vil bli tatt ut. Då er det viktig med eit selskap som er villig til å vere leiande på miljømessig god produksjon. Der er Statoil leiande per i dag og har ambisiøse mål.

Marit Arnstad (Sp) [16:45:19]: Vi står overfor år med krevende beslutninger når det gjelder verdens energimiks. Det kommer til å bli stilt sterke krav om energieffektivisering, massiv utbygging av ny fornybar energi og karbonfangst, og vi kommer til å stå overfor krav om utfasing og reduksjon av kullforbruk.

I et slikt bilde kommer heller ikke oljesandutvinning særlig heldig ut. Det er ingen god form for oljeutvinning, bl.a. er det slik at det krever så mye energi til utvinningen av denne oljen at klimagassutslippet og klimagassregnskapet blir meget uheldig. Nest etter kull er det ingen tvil om at oljesand har de største klimautslippene, og det vil ikke være rom for denne typen utvinning i et langsiktig perspektiv. Vi i Senterpartiet synes derfor at det er uheldig at Statoil er inne i den typen oljesandutvinning som de er inne i Canada, sjøl om vi har merket oss at Statoil allerede har solgt seg ned til en del av det de kjøpte seg inn i, og også at de har som mål at de skal redusere CO₂-intensiteten på tjæresandutvinningen med 45 pst. i løpet av det neste tiåret.

Men Senterpartiet kan allikevel ikke være med på forslaget fra Kristelig Folkeparti, Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne. Årsaken til det er at på denne måten kan ikke Stortinget drive eierskapsutøvelse. Det må være for lenge siden Venstre og Kristelig Folkeparti har vært i regjering til at de nå skjønner hvordan det foregår – til at de kan være med på en slik type forslag. Du kan ikke gjennom Dokument 8-forslag fra sak til sak i Stortinget drive og styre statlige selskap. Det er det vi har en eierskapsmelding til i Stortinget. Det er derfor vi behandler en eierskapsmelding, og det er derfor vi nedfeller prinsipper for eierskapsutøvelse og styring for både heleide og deleide statlige selskaper, for statlige selskaper som ikke er børsnotert, og for statlige selskaper som er børsnotert. Vi må holde fast ved noen av de prinsippene. Da kan vi ikke gjennom enkeltforslag i Stortinget fra sak til sak drive og prøve å styre forretningsmessige beslutninger i selskapene.

Men det er ikke dermed sagt at ikke Stortinget på et tidspunkt burde nedfelle sterke krav, og at vi burde ta en mer prinsipiell debatt om ikke staten som eier mer aktivt bør gå inn i generalforsamlingene og ha synspunkter på miljø. Det kan godt være. Det bør i så tilfelle ikke bare gjelde Statoil, det bør også gjelde andre statlige selskaper. Det burde vi få god anledning til å diskutere i forbindelse med en eierskapsmelding. Derfor tar jeg det for gitt at når Kristelig Folkeparti og Venstre her i dag står og har så sterke ord om det som er Statoils engasjement i Canada, og behovet for at de trekker seg ut av det, kommer de også til å støtte Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag subsidiært, slik at vi kan få den brede og prinsipielle debatten om hvilken rolle staten bør ha som eier på de ulike generalforsamlingene i de ulike selskapene når det gjelder miljø og klimagassutslipp. Det er den ryddige måten å ta det på, og det er den måten vi tidligere har vært enige om i Stortinget at vi bør ta den typen debatter på.

Senterpartiet kommer derfor ikke til å støtte forslagene som ligger fra mindretallet. Men vi står bak et forslag sammen med Arbeiderpartiet, der vi ber om at denne saken blir adressert i eierskapsmeldingen, og der vi også er åpne for at man kan ta en drøfting om hvorvidt staten skal utøve en mer aktiv eierrolle på generalforsamlingene. Det kan være at den tida har kommet. Vi ser også at det er enkelte av de andre eierne av den typen selskap som gjør det. Store pensjonsfond er inne og er mer aktive eierutøvere i generalforsamlingene enn det staten vanligvis har vært.

Så dette er en meget interessant debatt, men det er en debatt som ikke hører hjemme her i dag. Det er en debatt som hører hjemme i forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:49:45]: Jeg vil rose forslagsstilleren for å fremme dette forslaget – og forslagsstillerne som har fremmet dette forslaget tidligere. Det kommer i forlengelsen av den debatten vi hadde i sted, som handler om hvilken olje det egentlig er som skal bli liggende, i en verden der vi vet at oljen må bli liggende for at vi skal nå togradersmålet.

I sted var det mange av partiene som sa at Norge ikke bør ta stilling til dette selv, fordi det kommer til å være behov for mye olje i framtiden, og det er ikke slik vi bør styre dette. Vi bør istedenfor ha en internasjonal kvotepris. Den type tanker er å leve i en drømmeverden, for en internasjonal kvotepris vet vi ikke kommer til å komme. I hvert fall vi som følger med, vet at i de internasjonale klimaforhandlingene er det ingenting som tyder på at vi får en internasjonal kvotepris. Da kan det hende at noen av representantene istedenfor vil mene at hvis tjæresand i Canada skal bli liggende, bør det ikke være Statoil som mener noe om dette, slik som Tina Bru sier, for de må tjene penger på det de har lyst til å tjene penger på. Det skal ikke Stortinget blande seg inn i.

Når det gjelder denne tjæresanden, som ikke kommer til å bli liggende på grunn av at det blir en internasjonal kvotepris, og som ikke kommer til å bli liggende på grunn av at selskaper lar være å hente den ut, kanskje hun mener at Canada burde bestemme at den oljesanden vil bli liggende istedenfor. Men det har hun allerede avvist. Det at land selv bestemmer seg for å la noen av sine ressurser bli liggende, har jo de store, ansvarlige partiene avvist i den forrige debatten. Men vi er glad for at diskusjonen faktisk handler om hva slags samfunnsansvar vi mener det er nødvendig å ta.

Det er heldigvis slik at vi har fått en bevegelse i Arbeiderpartiet, som er villig til å gå inn og se på kull og på Statens pensjonsfonds investeringer i kull. Jeg vil si at den type investeringer – og hva slags type investeringer man holder seg unna av klimahensyn – også bør gjelde de selskapene som staten har direkte investert i gjennom Næringsdepartementet. I så måte har jeg respekt for det argumentet som ble framført av Marit Arnstad, når hun sier at dette bør vi ikke ta som en enkeltsak; dette bør vi ta i forbindelse med eierskapsmeldingen. Derfor kommer jeg til å støtte det forslaget subsidiært. Jeg vil også oppfordre Venstre og Kristelig Folkeparti til å gjøre det samme. Får man ikke det man ønsker aller mest, bør man i hvert fall sørge for at vi får en bred og skikkelig debatt om dette i forbindelse med eierskapsmeldingen, og at vi får en helhetlig debatt om dette.

I den anledning kunne jeg tenke meg å løfte fram ett spørsmål. Når staten og Tord Lien i sitt engasjement for klimaet insisterer på at vi skal gjøre det vi kan for å hindre to graders oppvarming, er det slik at når staten gjør det, så skal staten la være å gi beskjed til sine selskaper om at de skal holde seg unna investeringer som kun er mulig hvis vi ikke når togradersmålet? Eller for å gjenta det på en litt enklere måte: Bør det ikke være slik at når staten mener at det er viktig å nå togradersmålet, sier også staten til alle selskaper som staten er investert i, at da skal man i hvert fall ikke investere i prosjekter som gambler på at det som er den norske stats politikk internasjonalt, nemlig å nå togradersmålet, ikke blir nådd? For det er det som skjer når selskaper investerer i kull, når selskaper investerer i de mest forurensende oljeprosjekter, herunder oljesand.

Til dem som mener at kull er noe helt annet enn oljesand: Det er slik at med den mest effektive bruken av kull får en ut mer energi per forurenset enhet med CO₂ enn med den minst effektive bruken av olje utvunnet ved oljesand. Det er ikke slik at svart er kull og hvitt er olje – slik er det ikke. Derfor mener jeg at det er bra at vi får en debatt om oljesand, for oljesand er forurensende – klimamessig forurensende – og det er i mange tilfeller også store miljøødeleggelser lokalt knyttet til oljesandproduksjon. Det gjør at jeg mener det er riktig at den norske stat som eier sier at den type virksomhet skal vi ikke være med på. Men så har vi respekt for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å ta dette i forbindelse med eierskapsmeldingen, og derfor støtter jeg det subsidiært.

La meg stille et spørsmål helt til slutt til Arbeiderpartiet og Senterpartiet: Er det slik at dere ser for dere at oljesand vil kunne bli rammet av dette?

Presidenten: Tiden er ute.

Presidenten vil minne om at også spørsmål må adresseres gjennom presidenten.

Rasmus Hansson (MDG) [16:55:06]: Hva er tjæresand? Klimaforskeren James Hansen har spissformulert svaret ved å vise til at en omfattende utvinning av denne ressursen innebærer å knuse det aller siste håpet om en bærekraftig framtid for framtidige generasjoner. Dette er spissformulert, men det er ikke føleri. Det hviler på meget solid, faglig dokumentasjon.

Så har vi nettopp hatt en debatt hvor noe av den sterkeste argumentasjonen for norsk olje- og gassvirksomhet offshore er påstanden om at den er så klimamessig effektiv at det rettferdiggjør at vi viderefører denne produksjonen, på bekostning av tilsvarende produksjon som er mindre energieffektiv, i andre land. Flere har minnet om at produksjon av tjæresand er fire–åtte ganger, minst, så klimaforurensende som f.eks. produksjon av olje på norsk sokkel.

Så har vi hørt en fascinerende rekke av representanter – til og med fra Høyre – som overgår hverandre i kritikk av tjæresand som ressurs, og i ønsket om at Statoil ikke burde investere i denne ressursen. Vi hører den ene representanten etter den andre forutsette at Statoil er bransjeledende på klima. Vi har hørt folk vise til Statoils mål om 40 pst. reduksjon av utslipp knyttet til tjæresandproduksjonen, og vi har hørt folk vise til, først og fremst, eierskapsmeldingen som redskapet som skal føre til at Statoil, som hovedsakelig statseid selskap, tar dette ansvaret. Og vi har hørt sterk bekymring for å blande seg inn i det folk kaller selskapets daglige drift.

Hva er så realiteten? Jo, for det første: Statoils tjæresandengasjement er alt annet enn daglig drift; det er en dypt strategisk investering – om noe er strategisk, er det tjæresandsatsingen til Statoil i Canada. Realiteten er også at til tross for forventningene om at eierskapspolitikken skal ha effekt, har den jo ikke det. Statoil klorer seg fast i tjæresand, de. De hører overhodet ikke på hva Tina Bru fra Høyre eller noen andre sier om tjæresand. De er i tjæresand. Og ikke bare det: Til tross for løftene om å redusere utslippene fra tjæresandproduksjonen i Canada med 40 pst., steg utslippene fra Statoils tjæresandproduksjon i Canada med 25 pst. i 2013. Og vi vet at Canada fører akkurat den samme politikken som stortingsflertallet nettopp har slått fast i diskusjonen om 23. konsesjonsrunde, nemlig at de ikke vil redusere bruken av sine ressurser – og deres ressurs er altså tjæresand.

Så er spørsmålet: Kan vi da ikke styre sterkere enn vi styrer? Vel, hvis Statoil vurderer å engasjere seg igjen i korrupsjon, i barnearbeid e.l., er det liten tvil om hvilken reaksjon som ville komme fra regjeringen, og det er liten tvil om hvor fort den ville komme. Så kom ikke her med at det er umulig å drive statlig styring!

Det tjæresand jo er, i tillegg til klimaproblemet det skaper, er en regelrett storskala økonomisk gambling – som flere har påpekt – med at den klimapolitikken Norge gjør seg til talsmann for internasjonalt, ikke skal fungere. En ny rapport fra Carbon Tracker har slått fast at tjæresand er den aller mest risikable ressursen å investere i. Dersom FNs klimapanels målsettinger og norske klimapolitiske målsettinger for internasjonale tiltak slår til, vil tjæresand ryke ut først, og statens eierandel vil forsvinne.

Jeg synes derfor det er synd at flertallet fortsetter å skyve eierskapsmelding og eierskapsutøvelse foran seg som en unnskyldning for ikke å ta stilling til en tjæresandpolitikk i Statoil som helt åpenbart ignorerer disse signalene. Men Miljøpartiet De Grønne vil selvfølgelig støtte initiativet – eller forslaget – fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet om en mer fokusert debatt rundt eierskap og tjæresand, og ser fram til å delta i denne.

Statsråd Tord Lien [17:00:26]: Jeg registrerer med glede at flertallet i energi- og miljøkomiteen ikke gir tilslutning til forslaget om at staten skal bruke sin eierinnflytelse i Statoil til å pålegge selskapet å trekke seg ut av oljesandvirksomhet i Canada. To lignende forslag har i henholdsvis 2009 og 2010 blitt behandlet i Stortinget med samme utfall.

Forslag om å trekke Statoil ut av oljesandvirksomhet har også blitt behandlet på samtlige av selskapets generalforsamlinger siden 2009, og senest 14. mai i år stemte 99,51 pst. av eierne imot et slikt forslag.

Statoil kjøpte North American Oil Sands i 2007. Det var en forretningsmessig beslutning fattet av Statoils styre, som er det ansvarlige organ for denne type avgjørelser. Jeg er glad for at Statoil har høye ambisjoner om å redusere CO₂-utslippene fra sin virksomhet, ikke minst også oljesandvirksomhet, bl.a. ved utvikling av ny teknologi. For øvrig synes jeg representanten Ljunggren sa mye bra, og det er verdt å si også at Statoil er et av få selskaper i denne bransjen som offentliggjør sine ambisjoner innenfor området klimagassutslipp.

Staten har lenge vært en stor eier i flere av de største norske børsnoterte selskapene. Den statlige eierandelen på 67 pst. i Statoil er i dag mer verdt enn resten av det statlige eierskapet på Oslo Børs. Det er selvfølgelig veldig viktig at det i utøvelsen av det statlige eierskapet legges vekt på forutsigbarhet, profesjonalitet og troverdighet. Eierskapspolitikken utøves i henhold til en helt klar rolledeling mellom aksjonærer, styre og ledelse, som det framgår av selskapslovgivningen, og innenfor rammen av statens egne prinsipper, med bred oppslutning i denne sal, for eierstyring og selskapsledelse.

Jeg noterte meg at representanten Andersen Eide kalte dette for å sette formalia i veien. La meg si det slik: Jeg er mer enig med representanten Arnstad, som snakket om viktige prinsipper for eierstyring. Staten eier enorme verdier på Oslo Børs, og for å ivareta skattebetalernes interesser er det svært viktig at disse prinsippene opprettholdes.

Av disse prinsippene følger det at staten som eier i Statoil ikke involverer seg i investeringsbeslutninger som selskapene gjør. Det er styrets og ledelsens ansvar. Dette prinsippet har stått fast i flere tiår gjennom skiftende regjeringer og i stortingsmeldingen om eierskap som Stortinget har behandlet og gitt klar tilslutning til.

Statoil foretar løpende store investeringer i Norge og i utlandet. Selskapet er med og byr på leteareal, kjøper og selger andeler og er involvert i selskapstransaksjoner. Investering i oljesand er en slik investering basert på et forretningsmessig grunnlag og inngår på linje med øvrige investeringer i Statoils samlede portefølje. Jeg forutsetter at Statoil gjør alle relevante risikovurderinger ved alle investeringsbeslutninger, enten det dreier seg om geologi, teknologisk risiko, finansiell og politisk risiko eller risiko for omdømme og utvikling i klimapolitikk, f.eks. karbonprising, som åpenbart har betydning for denne konkrete beslutningen.

Det er et vesentlig prinsipp at det er ledelsen og styret i selskapene som har ansvaret for investeringsbeslutningen som fattes, ikke aksjonærene. På denne bakgrunn er det min klare oppfatning at dette ikke er en sak generalforsamlingen i Statoil skal eller bør behandle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [17:04:53]: Mitt spørsmål er om statsråden vil vurdere å gjennomgå miljø- og klimaprofilen til statlige selskaper under Olje- og energidepartementets portefølje i forbindelse med eierskapsmeldingen og herunder vurdere behovet for strengere klima- og miljøkrav.

Statsråd Tord Lien [17:05:20]: Jeg er, som jeg sa i stad, glad for at Statoil ikke bare har høye ambisjoner på miljø- og klimafeltet, men også selv kommuniserer disse ambisjonene uten at det er et resultat av styring fra Olje- og energidepartementet. Så er det naturlig for meg å si at jeg er opptatt av at Statoil aktivt tar samfunnsansvar og aktivt tar det miljøansvaret de har. Det er en forventning som jeg opplever at det i mange år har vært bred politisk enighet om skal gjelde for utøvelsen av det statlige eierskapet, og det er noe jeg selvfølgelig mener også bør videreføres.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [17:06:28]: Uansett hvordan en vrir og vender på det, er det vel ingen tvil om at oljesand forurenser. Statoils engasjement i det som kan betegnes som en av de skitneste formene for oljeutvinning, går på bekostning av verdens klima og norsk oljebransjes møysommelig oppbygde miljøomdømme. Vi mener saken er så alvorlig at staten i dette tilfellet må engasjere seg, og jeg regner med at statsråden faktisk ser alvoret i dette. Spørsmålet mitt blir da: Er det virkelig i Statoils og norske myndigheters interesse at denne oljesandutvinningen får fortsette?

Statsråd Tord Lien [17:07:10]: Som sagt, eier norske skattebetalere gjennom staten betydelige verdier på Oslo Børs. Prinsippene for eierskapsstyring har gjort at det norske eierskapet, altså statens eierskap til aksjer på Oslo Børs, har blitt oppfattet å være godt forvaltet og forutsigbart. Det har vært med på å beskytte enorme milliardverdier for norske skattebetalere i mange, mange år. Et av de viktige prinsippene som har skapt denne forutsigbarheten og disse verdiene, er nettopp prinsippet om at kommersielle beslutninger tas av ledelsen i selskapene og i styrene, ikke av aksjonærene, som i dette tilfellet er staten.

Ola Elvestuen (V) [17:08:19]: Statsråden nevnte helt til slutt i sitt innlegg, og var tydelig på, at generalforsamlingen ikke bør blande seg inn i de vurderingene som selskapet gjør, heller ikke på dette området, og han forventer at selskapet har en offensiv klima- og miljøpolitikk. Men samtidig må vi ta inn over oss at det er snakk om et AS, som opererer innenfor aksjelovens rammer, og det kan jo være at Statoil har andre interesser enn den norske stat. Dermed må det være eier som tar de overordnede vurderingene av hva selskapet skal være med på, ikke gjøre de strategiske valgene. Det er ingen tvil om at dette er spørsmål som, når det ikke blir flertall her, må vurderes i en eierskapsmelding. Fra Venstres side har det vært et rent hensiktsmessighetsspørsmål: Skal vi stemme for et forslag eller ikke? Vi har vurdert at denne eierskapsmeldingen kommer så raskt at vi vil ikke kunne få en ordentlig vurdering før den kommer. Men da trenger jeg å spørre statsråden: Kan man forvente en vurdering også av dette spørsmålet i eierskapsmeldingen?

Statsråd Tord Lien [17:09:27]: Jeg må forsøke i denne saken å svare for eierskapsforvaltningen til Statoil. Det er andre selskaper i min portefølje, men det er Statoil vi diskuterer nå, og da har jeg lyst til å adressere én ting: Staten er ikke eier i Statoil alene. Det er også minoritetsaksjonærer, som har en ganske viktig, men også streng beskyttelse i allmennaksjeloven. Det er bra. Jeg mener at det er viktig at vi som eiere, en av flere eiere i Statoils tilfelle, har store forventninger til miljøstandarder og miljøambisjoner – ambisjoner og standarder for samfunnsansvar, etikk osv. – når det gjelder de selskapene vi er eiere i.

Så tror jeg at jeg må la det bli med det, i og med at dette er en sak som flere statsråder nok har en mening om.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:10:41]: Jeg skal sitere Christine T. Meisingset, som er leder for Storebrands bærekraftige investeringer, som sa følgende i en pressemelding om hvorfor de har trukket seg ut av seks oljesandselskaper og 13 kullselskaper:

«Dette gjør vi for å redusere fossil- og CO₂-eksponeringen og sikre langsiktig stabil avkastning.

(…)

Om de uttalte klimamålene blir virkelighet, blir disse ressursene verdiløse rent økonomisk».

Er det riktig at det norske statseide selskapet har investert i selskaper som gambler med investeringer som bryter med statens egne målsettinger om å nå togradersmålet?

Statsråd Tord Lien [17:11:31]: Jeg noterer meg at dette har endt opp med at representanten Holmås er mot oljeproduksjon både på sokkelen og i oljesand. Da er det egentlig kun Saudi-Arabia igjen. Det får vi bare notere oss.

Jeg har prøvd å være veldig tydelig på dette. Jeg oppfatter vel at SV er et parti som har vært veldig for statlig eierskap i Norge. Det er ingen tvil om at en av grunnene til at det har vært bred politisk enighet om det statlige eierskapet i Norge, og en grunn til at det statlige eierskapet i Norge har vært godt, er at vi har klart å forholde oss til disse overordnede prinsippene, som også har skapt en tillit i aksjemarkedet til at staten er en god eier, for det vet vi at aksjemarkedet opplever oss som. Av disse prinsippene følger det at staten som eier i Statoil ikke involverer seg i investeringsbeslutningene. Det er det styret og ledelsen som har ansvaret for.

Rasmus Hansson (MDG) [17:12:44]: Stortingets flertall – flertallet av partiene – har i denne debatten uttrykt sterk misnøye med Statoils tjæresandengasjement og stor bekymring for klimakonsekvensene av det engasjementet. Statsråden på sin side forutsetter i sine tidligere innlegg at Statoil tar ledende klimaansvar, og han har «store forventninger» til Statoils miljøambisjoner. Men Statoil lever jo ikke opp til dette, de tar ikke dette klimaansvar, de viser ikke i praksis disse miljøambisjonene, og de ignorer det faktum at Stortinget er sterkt misfornøyd med selskapets klimaengasjement. Når statsråden henviser til eierskapspolitikken som styringsredskap, synes da statsråden at statens egen eierskapsutøvelse svarer til statsrådens egne forutsetninger og forventninger til selskapet?

Statsråd Tord Lien [17:13:52]: La meg bare først gjøre en kort refleksjon rundt at det nok er veldig klokt av olje- og energiministeren ikke å erklære sterk misnøye med selskaper han har en betydelig post i. Det har noen konsekvenser som vi helst skal holde utenfor stortingssalen, tror jeg.

Jeg føler at jeg har redegjort flere ganger for hvordan jeg ser på dette overordnet. Jeg mener at det er naturlig at vi som eier stiller krav på overordnet nivå om at selskapene vi er eiere i, skal vise at de har gode etiske standarder, tar miljøansvar og tar samfunnsansvar. Så er det, som jeg har sagt noen ganger nå, sånn at det er et viktig prinsipp, som har tjent norske skattebetalere svært godt i mange tiår, at kommersielle beslutninger ikke tas i departementene, men i selskapenes styre og ledelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anna Ljunggren (A) [17:15:09]: Representanten Tina Bru hadde gode argumenter for hvorfor eierskapsmeldingen er det rette stedet å ta stilling til spørsmålet som vi i dag behandler. Det er vi i Arbeiderpartiet helt enig i, og derfor har vi fremmet forslag om en gjennomgang av klimaprofilen til statlige selskaper i forbindelse med eierskapsmeldingen. Representanten Bru bør etter å ha argumentert sterkt for viktigheten av en endring i Statoils tjæresandprosjekt kunne støtte dette forslaget.

I likhet med representanten Marit Arnstad er jeg også overrasket over at Kristelig Folkeparti og Venstre, med de sterke argumentene som de bruker mot tjæresand, ikke kan støtte vårt forslag. Det handler om en gjennomgang av de ulike selskapenes klimaprofil, men også om å vurdere behovet for strengere miljø- og klimakrav. De kan se vårt forslag som et steg på veien mot å trekke Statoil ut av tjæresandprosjektet.

Representanten Heikki Holmås spurte rett ut om vi i Arbeiderpartiet mener at forslaget som vi har fremmet, er en åpning for å diskutere Statoils tjæresandaktivitet i eierskapsmeldingen. Svaret på det er enkelt og greit: Ja, det mener vi. Vi mener at i eierskapsmeldingen må vi ha en bred gjennomgang av alle hel- eller deleide statlige selskapers klimaprofil, ikke bare under Olje- og energidepartementets portefølje. Det vil også være en oppfølging av eierskapsmeldingen fra 2011, og vi må herunder vurdere Statoils aktivitet i Canada.

Jeg vil bare avslutningsvis presisere at selv om Statoil trekker seg ut av Canada, vil tjæresand fortsatt produseres og utvinnes i Canada. Klimagevinsten er lik null, men Statoils og Norges omdømme vil bli betydelig forbedret.

Tina Bru (H) [17:17:28]: Først har jeg lyst til å si at det er veldig bra at vi har en debatt om miljøprofilen til våre statlig eide selskaper her i Stortinget i dag. Det er helt åpenbart at det er et stort engasjement rundt dette spørsmålet blant representantene i salen. Det synes jeg er fint.

Så har det blitt påpekt at det kan godt hende at en internasjonal klimaavtale vil gjøre tjæresanden ulønnsom. Det kan godt hende at stemmer. Den vurderingen må selskapene ta hvis det skulle skje. Men det er interessant at de representantene som i denne debatten påpeker dette og argumenterer ut fra det, er de samme representantene som i den forrige debatten vi hadde her i salen, mente at dette var helt usannsynlig at kom til å skje – man kom ikke til å lykkes med en internasjonal klimapolitikk. Det synes jeg er litt spesielt.

Jeg ønsker velkommen en debatt om klima- og miljøkrav i eierskapsmeldingen, men ikke en debatt om enkeltinvesteringer. Det er det selskapene selv som må ta stilling til. Vi skal legge rammene, og det er ut fra de rammene selskapene skal vurdere sin virksomhet og lønnsomheten i prosjektene.

Så vil jeg bare si at Statoil er bransjeledende på klimaeffektiv produksjon innenfor tjæresand. De har også en egen forskningsenhet som jobber med å redusere miljøbelastningen i deres virksomhet i Canada. Det er ingen av oss som her skyver noe foran oss når vi sier at vi skal diskutere dette i forbindelse med eierskapsmeldingen, men vi er opptatt av å ha en ryddig eierskapspolitikk. Nettopp dette synes jeg representanten Arnstad gjorde godt rede for i sitt innlegg tidligere. Selvfølgelig skal vi diskutere klima og miljø i forbindelse med eierskapsmeldingen. Jeg forutsetter at vi får anledning til å gjøre det når den kommer.

Marit Arnstad (Sp) [17:19:25]: Jeg må vel få si at jeg ikke synes statsråden svarte representanten Elvestuen noe særlig godt på spørsmålet om dette vil bli tatt opp i eierskapsmeldingen. Representanten Elvestuen bør ikke føle seg helt beroliget når det gjelder det svaret han fikk på det spørsmålet. Den eneste måten å føle seg helt beroliget på, vil være om Kristelig Folkeparti og Venstre stemmer for Senterpartiet og Arbeiderpartiets forslag her i dag. Da vil vi fortsatt kunne få denne saken reelt sett inn i et mer prinsipielt og konstruktivt spor, i den forstand at vi kunne diskutere det der den skal diskuteres, og der den hører hjemme, nemlig i en eierskapsmelding framlagt fra regjeringen til Stortinget. For det er jo slik at det finnes en måte der staten som eier kan påvirke de selskap der man har eierinteresser, og der en også kan være med og sette miljøkrav, og det er gjennom generalforsamlingen. Det gjelder også i børsnoterte selskaper, sjøl om man har mange andre mindre aksjonærer. Men da må det gjøres på et prinsipielt grunnlag. Da må det debatteres prinsipielt. Da må en også kunne vurdere hvordan andre institusjonelle eller finansielle eiere velger å gjøre det, bl.a. Storebrand, som ble nevnt i et tidligere innlegg her. Da bør en også vurdere hvordan en fra statens side skal følge opp hvert enkelt selskap, ikke bare Statoil. Da hadde vi etter min mening hatt en mulighet til en ryddig debatt, ikke denne sak-til-sak-markeringen av dette spørsmålet. Da hadde saken fått den oppmerksomheten den fortjener.

Senterpartiet kommer ikke til å ville være med og behandle et så viktig og prinsipielt spørsmål så lemfeldig som det legges opp til her i dag. Vi ønsker at dette skal gjennomgås på et mer prinsipielt grunnlag. I en slik prinsipiell gjennomgang ville Senterpartiet ha ment at en også som eier kunne ha vært aktiv og bedt Statoil om å gå ut av oljesandvirksomhet – da på en korrekt måte gjennom generalforsamlingen.

Jeg må også si, når jeg hører det siste innlegget fra representanten Tina Bru, at også Høyre helt saklig sett, ut fra det som representanten sa, burde kunne stemme for det forslaget som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har lagt fram her i dag, og få den behandlingen som et slikt forslag fortjener, og den prinsipielle debatten som de statlige selskapene fortjener fra oss, fra Stortingets side, for det forslaget krever jo ikke at en skal legge fram noe nytt før eierskapsmeldingen blir framlagt, men det ber om at en under behandlingen av eierskapsmeldingen tar opp disse spørsmålene. Og så vidt jeg vet, blir eierskapsmeldingen framlagt så pass sent at den antakelig ikke blir behandlet i denne salen før til neste vår.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:22:34]: Jeg tar ordet fordi jeg ble provosert av statsrådens forsøk på å latterliggjøre standpunktet vårt i de to siste debattene ved å si at hvis vi både skal være imot oljesand i Canada og imot norsk oljeutvinning, da er det bare Saudi-Arabia igjen. Nei, det er ikke det vi sier. Det vi sier, er at alle i verden må bidra med å la olje, kull og gass bli liggende. Som jeg sa i stad, vi har minst fem ganger så mye olje-, kull- og gassreserver i verden som det verden tåler – som det verden tåler – ifølge regjeringens egne klimaambisjoner om å prøve å stanse den globale oppvarmingen til ikke å bli mer enn to grader. Det er da jeg sier at alle må la noe ligge. Vi sier ikke at vi skal avvikle den norske oljeproduksjonen i Nordsjøen, men vi sier at vi bør stoppe ny leting etter mer olje inntil vi har bestemt oss for hvor mye av den norske oljen og gassen som bør bli liggende. Og det er det vi også diskuterer her: prinsippene for hva slags type investeringer statlige selskaper skal gjøre. For spørsmålet som jeg stilte Tord Lien, og som han ikke svarte på, var: Bør Statoil foreta investeringer som kun er lønnsomme hvis regjeringens målsetting om å hindre den globale oppvarmingen fra å bli mer enn to grader, ikke blir nådd? Det prinsipielle spørsmålet er: Er det bra at statlige selskaper gambler på at staten mislykkes med sin politikk?

I andre sammenhenger, nemlig i Statens pensjonsfond utland, har vi gjennom statens aktive eierskapspolitikk og den forvaltningen som skjer der, sagt at pensjonsfondet i sin eierskapsutøvelse skal påvirke selskaper til å unngå barnearbeid. Vi har sagt at vi skal påvirke selskaper til å la være å motarbeide internasjonale klimaavtaler, for det har vi sett at mange selskaper gjør. Men så sier vi: Skal ikke disse prinsippene også gjelde for vårt engasjement i Statoil? Bør ikke statsråden være enig i at Statoil ikke bør gjennomføre investeringer som ikke er lønnsomme hvis vi skal nå de klimamålsettingene som regjeringen og Stortinget selv har satt?

Ola Elvestuen (V) [17:25:24]: Det har vært en interessant debatt. Først det rent prinsipielle, om vi ut fra et Dokument 8-forslag kan vedta å trekke oss ut av tjæresand. Det mener jeg at vi helt klart kan gjøre. Har man et storting med et tydelig standpunkt og et tydelig flertall i en sånn sak, er det et enkeltvedtak, og en regjering følger det opp. Det bør ikke være noen diskusjon i det hele tatt.

Det er det vi også burde gjøre i denne saken, ut fra et klimaperspektiv, men ikke minst dersom vi mener på alvor at vi skal nå togradersmålet, ut fra en økonomisk vurdering, både se på hva som er i Norges interesse, og også Statoil bør gjøre en vurdering av hva som er i Statoils interesse med hensyn til et så forurensende og kostnadskrevende prosjekt som tjæresand er.

Så blir det en diskusjon omkring forslaget om en eierskapsmelding. Når vi har en samarbeidsavtale med regjeringspartiene om at vi skal forsterke klimaforliket, at vi skal føre en mer aktiv miljøpolitikk, må jeg bare ut fra svaret statsråden ga, si meg enig i at det ikke var tilfredsstillende. Da må jeg være tydelig på at vi legger til grunn at både bærekraft og klimaspørsmål er en del av eierskapsmeldingen når den legges fram. Jeg kan også garantere at det ikke er noen tvil om at dette vil bli et hovedtema når eierskapsmeldingen legges fram, og i behandlingen av den. For når det ikke er flertall for å gjennomføre et direktevedtak her, vil dette bli et hovedtema også i eierskapsmeldingen, både inn mot tjæresandutvinning – og jeg la også merke til Høyres innlegg – og inn mot å bruke et mer aktivt eierskap for å få en mer miljøvennlig og klimavennlig politikk også i de andre selskapene hvor staten har en stor eierandel.

Statsråd Tord Lien [17:27:51]: De representantene som har hatt ordet, vil være kjent med hva som er mitt konstitusjonelle ansvar, det er eierskapsforvaltningen av Statoil. Og jeg har forventninger til at Statoil tar samfunnsansvar, bærekraft, miljø og klimautfordringer på alvor i sin virksomhet og gjør vurderinger rundt disse temaene i de beslutningene de fatter på et overordnet plan. Det gjelder i og for seg også på andre felt, som etikk, som vel må kunne sies å være en del av samfunnsansvaret – som jeg har sagt flere ganger her allerede, jeg tror det var representanten Eidsvoll Holmås som utfordret meg på det.

Så har jeg prøvd å ligge på en prinsipiell linje her, men jeg finner allikevel grunn til å gjenta det jeg sa i stad: Reduserer man i perioden 2014–2050 bruken av gass fra halvparten av verdens energiforsyning, som tilfellet er i dag, til en fjerdedel, er det plass til nesten all oljen, også innenfor rammen av togradersmålet. Så er spørsmålet: Kan vi? Ja, Stortinget er suverent, så Stortinget kan vedta hva man vil, men det vil være et brudd på et prinsipp som har vært gjeldende i dette hus i mange tiår, og som har tjent norske skattebetalere svært godt i denne perioden.

Og jeg finner igjen grunn til å minne om det enorme eierskapet den norske stat har, og hvor viktig det er for disse verdiene at dette eierskapet forvaltes godt. Det mente den rød-grønne regjeringen var viktig, og det mener også Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er viktig. Jeg er glad for at de hovedlinjene også har oppslutning fra flertallet i salen fortsatt.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Rasmus Hansson (MDG) [17:30:21]: Er det sånn å forstå at det ikke har vært noen debatt om Statoil og tjæresand tidligere? Nei, det er det jo ikke. Det har vært en knallhard debatt om dette i veldig mange år, hvor veldig mange har lagt fram meget tung dokumentasjon for hvor ille det er at Statoil engasjerer seg i tjæresanden.

Så hvorfor er Statoil fortsatt i tjæresanden? Kan det ha sammenheng med at statsråden nøyer seg med å forutsette at Statoil tar klimaansvar? Kan det ha sammenheng med at Høyre og representanten Bru veldig gjerne vil ha Statoil ut av tjæresanden, og ikke har tenkt å legge to pinner i kors for å foreta seg noe med det? Kan det ha sammenheng med at representanten Arnstad, fra Senterpartiet, nå vifter med pekefingeren og vil ha en ryddig debatt og ikke en såkalt lemfeldig sak-til-sak-markering om tjæresanden, nå når Miljøpartiet De Grønne fremmer denne saken? Som om det ikke har vært utøvd eierskapspolitikk i åtte år – fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV – og som om ikke den eierskapspolitikken fortsatt blir utøvd, uten noe som helst resultat i form av å påvirke Statoils holdning til og engasjement i tjæresand?

Dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne kommer jo fordi denne sagnomsuste eierskapspolitikken til flertallet ikke har noen som helst effekt, og fordi flertallet åpenbart ikke har den ringeste intensjon om å sette makt bak kravene, til tross for at vi altså eier selskapet og har vist mange ganger at vi gjør akkurat hva vi vil med det selskapet hvis vi virkelig vil.

Det som gjenstår, er å se om det klima- og tjæresandengasjementet som har vært uttrykt fra det ene partiet etter det andre i denne salen i dag, faktisk kommer til å gi noe håndfast resultat når eierskapsmeldingen og eierskapspolitikken snart skal bli diskutert. Det er da vi skal måle Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti osv. på om det faktisk ligger noe i viljen til å utøve et statlig eierskap som har den klimaeffekten som så mange sier de ønsker at det skal få. Vi ser med spenning fram til den debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.