Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir S. Toskedal (KrF) [17:20:35]: (ordfører for saken): Kommunal- og forvaltningskomiteen har behandlet et forslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Karin Andersen om umiddelbar stans av utsendelser av lengeværende asylbarn i påvente av nytt regelverk. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid rundt denne saken.

Forhold rundt asylbarn er en viktig debatt. Alle er enige i at barna er uskyldige parter, og at det er viktig å ta hensyn til deres situasjon, men det er uenighet rundt hvordan dette kan gjøres best. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti inngikk 28. februar i år en avtale som omfatter bl.a. en varig ordning for asylbarn og en engangsløsning. Engangsløsningen har nå vært ute på høring og er varslet å tre i kraft 1. juli 2014. Den varige ordningen, som skal sikre sterkere vektlegging av barns situasjon, er nå ute på høring, og det er i påvente av disse endringene at forslagsstillerne ønsker å sette alle saker med barn involvert i bero. Forslagsstillerne viser til at dette ble gjort i 2006 i påvente av et nytt regelverk.

Jeg vil videre redegjøre for flertallets standpunkt i denne saken. Flertallet er glad for at den midlertidige ordningen vil tre i kraft om få uker, og at alle asylbarn som har vært i Norge lenger enn tre år, vil få sin sak individuelt behandlet, og at vedtaket nå skal være barnefaglig begrunnet. Flertallet vil også vektlegge at det er viktig at også den varige ordningen trer i kraft så fort som mulig, slik at barnets situasjon får mer tyngde i saksbehandlingen av asylsøknader.

Barn er uskyldige parter i disse sakene, og det er viktig at Norge sørger for en rettferdig behandling av deres saker som er barnefaglig forsvarlig, og det er dette både engangsløsningen og den varige ordningen skal legge til rette for.

Flertallet støtter ikke forslaget om å stille alle saker i bero.

For Kristelig Folkeparti er en rettferdig saksbehandling som vektlegger barnets situasjon, svært viktig, og vi er derfor glad for gjennomslagene vi har fått på dette punktet i asylavtalen som er inngått mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi har kjempet for en forskriftsendring lenge og er glad for at vi har fått inn at vedtak må være barnefaglig forsvarlig, og at f.eks. barnets alder, behov for stabilitet og kontinuitet, lengde på opphold i Norge, helse, venner og omsorgssituasjon ved retur nå skal vektlegges.

Vi skulle gjerne sett at vi fikk igjennom mer, og at dette ville resultert i at flere barn enn de som det kan se ut til får bli, fikk opphold i Norge. Samtidig er vi svært glade for alle barn som på grunnlag av enten engangsløsningen eller den varige ordningen nå får sin sak vurdert ut fra barnefaglige hensyn og dermed kan få opphold i Norge.

For Kristelig Folkeparti er det helt sentralt at innvandringsregulerende hensyn ikke skal gå foran det som er det beste for barnet, og at alle avslag som nå gjøres på grunn av innvandringsregulerende hensyn, i så fall også må være barnefaglig forsvarlig. Dette er en viktig endring som vil føre til at det i behandlingen av saker hvor barn er involvert, må gjøres avveininger og gis grundige begrunnelser som viser at et vedtak er barnefaglig forsvarlig.

Vi i Kristelig Folkeparti er svært utålmodige etter å få på plass endringene, slik at alle asylbarn i Norge får en rettferdig og barnefaglig forsvarlig behandling av søknaden sin.

Mazyar Keshvari (FrP) [17:24:45]: Jeg har fra denne talerstolen og i flere andre sammenhenger påpekt viktigheten av å behandle mennesker som er på flukt og ber om beskyttelse. Vår nasjon har lang tradisjon for å være en trygg havn for mennesker som er forfulgt, og dette er det viktig for Fremskrittspartiet å videreføre også i regjering. Det å kunne gi beskyttelse til mennesker som trenger det i en nødsituasjon, mennesker som står i fare for å miste livet eller bli utsatt for tortur og andre overgrep, er en veldig viktig ting for oss i regjering.

Men det er også veldig viktig for oss at man følger spillereglene. Folk som kommer til Norge og ber om beskyttelse, skal bli tatt på største alvor, de skal få behandlet sakene sine på en ordentlig og skikkelig måte, men de må også respektere de spillereglene som er i et fritt, demokratisk samfunn som det norske. Når man får avslag på sin søknad, når man har fått vurdert saken sin i henhold til de kriterier, det lovverk og regelverk som er fastsatt av Stortinget, må man også respektere det avslaget og forlate landet, slik loven krever.

Derfor støtter ikke vi i Fremskrittspartiet forslaget fra Sosialistisk Venstreparti i dag. Vi mener at Sosialistisk Venstreparti dessverre fortsetter det de drev med i regjering, nemlig å gi falske forhåpninger til mennesker som har vært her ulovlig, og som ikke har krav på opphold i Norge.

Dette går også litt inn på det vi var innom i den forrige debatten, nemlig at Norge er et land med fem millioner innbyggere med begrensede ressurser, og da tenker jeg ikke bare på penger, men på reelle ressurser, som hvor mange vi kan gi reell hjelp til og bidra til at blir en positiv del av det norske samfunnet. I en slik situasjon vil det være svært uheldig å ha mange, mange tusen mennesker som ikke har behov for beskyttelse, boende på asylmottak, boende utenfor asylmottak, når vi vet at behovet for å gi mennesker beskyttelse i dagens verden er veldig stort.

Så er vi i Fremskrittspartiet heller ikke med på forutsetningene som forslagsstillerne har i denne saken. Vi er ikke enig i at mange barnefamilier nå har en berettiget forventning om å få bli i Norge, for verken engangsløsningen eller den varige ordningen for lengeværende barn er ment å skulle omfatte alle barnefamilier med en viss oppholdstid. Det er jo ikke noe amnesti for dem som har brutt norsk lovgivning og oppholdt seg i Norge lenge, som er vedtatt i Stortinget. Vi synes også det er trist at forslagsstillerne, som har ført en politikk som har gjort at mange av disse barnefamiliene befinner seg i denne situasjonen, fremmer forslag som gjør at de vil få falske forhåpninger og kanskje vil være her lenger enn nødvendig. Vi mener det er viktig å håndheve norsk lov inntil man endrer den. Inntil det kommer nye endringer i loven, skal man håndtere de lovene som er vedtatt av landets nasjonalforsamling til enhver tid. Det gjelder på dette området som på alle andre områder.

Men det som har vært viktig for oss i Fremskrittspartiet, både i forhandlinger med våre samarbeidspartnere og i regjeringsplattformen, er å forhindre at spesielt barn og barnefamilier kommer i en situasjon der dessverre mange befinner seg i dag, nemlig at de får avslag på søknadene sine. De er i Norge kanskje i to–tre–fire–fem–seks–sju–åtte–ni år før de blir sendt ut av Norge. Dette er ikke heldig for den enkelte familie, dette går ut over de enkelte barna. Derfor har vi vedtatt, og fått igjennom, å legge om hele mottaksstrukturen – med integreringsmottak for dem som har fått opphold i Norge, der inkluderings- og integreringsarbeidet starter fra dag én, og returmottak for dem som har fått avslag på søknadene sine – slik at de så raskt som overhodet mulig blir returnert til opprinnelseslandet og kan fortsette sine liv der, framfor å leve i limbo her i Norge, slik de gjorde under den forrige regjeringen.

Heidi Greni (Sp) [17:29:29]: Barn på flukt er en sårbar gruppe – spesielt sårbare er de lengeværende barna. Denne gruppen har derfor vært et stadig tilbakevendende tema i Stortingets behandling av asyl- og innvandringspolitikken.

Representantforslaget fra SVs Karin Andersen og Audun Lysbakken kan godt begrunnes og forstås ut ifra de store forventningene som ble skapt gjennom samarbeidsplattformen til Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Falske forhåpninger er det ikke SV som har skapt. Det klarte regjeringspartiene og støttepartiene utmerket godt selv da samarbeidsavtalen om asylpolitikken ble presentert. Det ble skapt et inntrykk av at det lå til rette for store endringer i den politikken som ble ført av den rød-grønne regjeringen.

I dag vet vi fortsatt ikke hva regjeringens og støttepartienes politikk faktisk vil gi som resultat. Vi har likevel forstått at de store endringene som ble forespeilet, blir til ganske små endringer når de skal settes ut i livet.

I Meld. St. 27 for 2011–2012, som ble lagt fram våren 2012, var det særlig avveiingen mellom vektleggingen av barnets beste og vektleggingen av innvandringsregulerende hensyn som stod sentralt. Stortingsflertallet sluttet seg ved behandlingen av meldingen til en sentral formulering i meldingen:

«I visse sammenhenger vil hensynet til barnets beste være så tungtveiende at det ikke vil være adgang til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn.»

Innvandringsregulerende hensyn skulle fortsatt være et element, men et mindre framtredende element i behandlingen av barns oppholdstillatelse enn hva som var utviklet som praksis i UNEs behandling av klagesaker. For å sikre seg at det skulle skje en praksisendring tilbake til det som var Stortingets intensjoner da det ga sine føringer i 2007, la regjeringen opp til at UDI og UNE skal redegjøre for sin praksis i saker med lengeværende barn ett år etter framleggelsen av meldingen, altså våren 2013. Våren 2013 ble det klart at flere lengeværende barn hadde fått opphold. Det hadde altså skjedd en praksisendring.

Der står vi i dag, snart en stortingssesjon etter at den nye regjeringen overtok, og det ble lagt nye politiske føringer for gjennomgang av asylpolitikken for lengeværende barn.

Nå merker vi oss at forventningene til store endringer i politikken forsøkes dempes fra regjeringen og dens støttepartier på Stortinget. Det sies at det vil kunne føre til falske forhåpninger for mange familier dersom vi lar deres saker stilles i bero til nye forskrifter er på plass. Det er høyst usikkert hvor mange av disse familiene som faktisk vil få bli.

Fra Senterpartiets side forstår vi argumentasjonen bak SVs forslag. Det ble skapt store forhåpninger da samarbeidsavtalen om asylpolitikken ble lagt fram. Men vi registrerer også at justisministeren og ikke minst hans partifeller har bidratt til å redusere disse forhåpningene. Senterpartiet tror det derfor ikke er klokt å bidra til å skape enda flere falske forhåpninger om en politikkendring som sannsynligvis aldri kommer.

Det er kritikkverdig at denne saken har fått gå så lenge uten at regjeringens bebudede forskriftsendringer er på plass. Først en god stund etter at SVs representantforslag ble lagt fram ble forslaget til ny politikk på området sendt på høring. Det er for sent, sett i forhold til de store forventningene som ble skapt da samarbeidsplattformen ble lagt fram, og det er kanskje det mest kritikkverdige ved behandlingen av asylpolitikken som gjelder de lengeværende barna.

André N. Skjelstad (V) [17:33:31]: Det kunne vært nærliggende å kommentere foregående representant når det gjelder det som ble sagt om støttepartier. Det er ingen tvil om at Venstres rolle i dette hele tiden har vært at vi har fokusert mye på dette. Meg bekjent er ikke dette det som har stått øverst på Senterpartiets dagsorden.

Vi har over lengre tid ment at dette er et av de viktige områdene, og jeg vil gi honnør for at dette reises som en debatt, og som et forslag av SV. Ivaretakelsen av asylbarna har gjennom flere år vært et av våre hovedærend i utlendingspolitikken, og Venstre er fornøyd med at vi har fått til en asylavtale med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, for å få gjennomslag for regelendringer som sikrer en sterkere vektlegging av asylbarnas situasjon.

Asylavtalen innebærer enighet om varige ordninger som sikrer en sterkere vektlegging, også i situasjonen med midlertidige ordninger for lengeværende asylbarn.

Vi har vært opptatt av å ha et tydelig regelverk, den barnefaglige kompetansen og konkretiseringer av hvilke hensyn som skal vektlegges når det gjelder barn. Vi var derfor også fornøyd med at vi har fått gjennomslag i asylavtalen, med de varslede forskriftsendringene som nå er sendt ut på høring.

Når vi endelig får på plass et vedtak som sikrer dette, vil vi også være fornøyd med det. Det er – for å kommentere det – fordi barnets situasjon må vektlegges i større grad. Vi i Venstre er bestandig utålmodig når det gjelder dette og er tydelige på det.

Man kan velge å se bakover hele tiden, som flere har vært innom før meg her i dag. Jeg tror ikke vi løser noe ved hele tiden å se bakover. Jeg tror vi er nødt til også å se framover og ikke nødvendigvis bruke argumentasjonen om å se bakover til ikke å ville gjøre noe, for barn på flukt – det er svært få unger som kan rå fordet.

Dette handler også om verdighet, og hvis vi ikke er interessert i å gjøre noe med det, kan vi bare fortsette å kikke bakover. Jeg tror ikke det løser situasjonen.

Karin Andersen (SV) [17:36:24]: Barn på flukt trenger bedre beskyttelse enn i dag. Det har i flere år blitt jobbet med det – også i den forrige regjeringen, der det ikke var spesielt hemmelig at det var ulike meninger om dette.

SV har hele tida ment at vi er nødt til å ta større hensyn til barn, både fordi det er riktig å gjøre det og fordi vi har forpliktelser i bl.a. Barnekonvensjonen. Jeg var tidligere i dag på en konferanse med Røde Kors og en rekke andre deltagere som er juridisk skolert innenfor dette, og de mener at Norge ikke har forholdt seg korrekt til Barnekonvensjonen gjennom flere år, og at vår behandling av disse sakene ikke er god nok. De innvandringspolitiske hensynene blir tillagt for mye vekt.

Jeg har sett veldig mange avslag på søknader om asyl, og i dem står det at hvis man skal ta hensyn til barna, er det til barnas beste at de får bli i Norge. Men innvandringspolitiske hensyn taler for at de skal ut. Den er den vektingen som har vært skjev, og som vi forsøkte å jobbe med i regjering. Der fikk vi på plass en ordning og satte sakene i bero, nettopp for at man ikke skulle sende folk ut av landet mens man hadde regelendringer på gang.

Jeg er skuffet over at dette har tatt lang tid i regjering. Jeg er også skuffet over at dette har tatt lang tid i komiteen, for dette er en sak vi burde behandlet med en eneste gang. Vi burde ha sagt at disse sakene skal stå i bero – også fordi, som representanten Greni sa, det ble skapt helt urimelige forventninger om hva dette var for noe, etter avtalen mellom regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre. Men dette gjelder realitetene også: Hvis man skal forandre regler, og det er noen det gjelder, bør man vente til de som er omfattet av dette, kan få sakene sine behandlet etter de nye reglene, slik vi gjorde i 2006. Det er ikke noe annet enn rett og rimelig å gjøre det på den måten.

Det snakkes veldig mye om å skape forventninger osv., men i denne saken er det ikke SV som har skapt dem. Det har regjeringspartiene og samarbeidspartiene skapt. Men forventningen til Norge må i hvert fall være at vi behandler disse sakene på en bedre måte enn vi har klart til nå. Det er et ønske fra SVs side at man gjør det.

Jeg ser på Internett at de nye forskriftene antageligvis er rett rundt hjørnet, men vi venter også på de endringene som skal være i den permanente ordningen. Det har blitt lovt endringer som skal gjøre at disse sakene blir behandlet annerledes enn i dag, og det er den forventningen som er skapt, og som Stortinget og regjeringen burde ha svart på ved å si at disse familiene får satt sakene sine i bero inntil det nye regelverket er på plass.

Så kunne vi diskutert hva det er som er det nye regelverket og bestemmelsene i det. Jeg har ikke noen mulighet til å gå så veldig mye inn i det, men det som er sendt på høring i hvert fall, er bl.a. forslag om at man må komme fra land som har returavtale med Norge, og en rekke sånne krav som ikke har noen ting med beskyttelsesbehov å gjøre. Jeg reagerer sterkt på det, for det er ting som den som søker asyl, ikke har noen mulighet til å påvirke, og som ikke har noen ting med beskyttelsesbehov å gjøre. Det må jo være beskyttelsesbehov, tilknytning til Norge og barnas beste som skal avgjøre disse sakene.

Jeg har dessverre ikke altfor store forventninger til disse reglene som kommer. Det er behov for å gå igjennom dette veldig grundig – hele systemet – også fordi rettssikkerheten i systemet ikke er god nok, slik som statssekretæren i Justisdepartementet fra Fremskrittspartiet var enig i på den paneldebatten jeg nettopp kommer fra, som var borte på Røde Kors. Det betyr at det er flere av disse sakene som antakeligvis hadde fått et annet utfall hvis man hadde hatt sterkere rettssikkerhetsgarantier, og man f.eks. hadde hatt flere saker i full nemnd, som var Stortingets intensjon da man lagde UNE-systemet.

Jeg er også avventende til at regjeringen og flertallet sier at de skal komme med en endring i andreinstansbehandlingen av disse sakene totalt sett. Jeg ser fram til det og håper at vi da får ordninger som er mer rettssikre, men også at vi i praksis faktisk oppfyller Barnekonvensjonen, og da må flere av disse barnefamiliene få bli.

Presidenten: Tar representanten opp SVs forslag?

Karin Andersen (SV) [17:41:35]: Ja, jeg tar opp forslaget som er i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp forslaget hun viste til.

Statsråd Anders Anundsen [17:41:50]: La meg først få takke saksordfører for konstruktivt arbeid og komiteen for godt samarbeid.

Jeg har lyst til å innlede med å si at det på dette feltet nå er en enighet mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er et krevende politisk felt i det spennet som er mellom de fire partiene. Det var mange som spådde at det var umulig å få til. Vi har altså fått det til, og dette forslaget berører et av de enighetspunktene.

Vi jobber nå med å gjennomføre forslaget om engangsløsning for lengeværende barn. Forslaget har vært på høring og er til ferdigstillelse i departementet nå, med sikte på ikrafttredelse 1. juli i år. Forslaget om varig ordning er for tiden ute på høring. Jeg er opptatt av at disse forskriftsendringene også kommer raskt på plass.

Når det gjelder representantforslaget som er til behandling, hvor det stilles spørsmål om berostillelse i alle saker hvor barn har oppholdt seg i Norge i tre år eller mer, har jeg lyst til å være veldig tydelig på at jeg ikke er enig med forslagsstillerne i påstanden om at barnefamilier nå har en berettiget forventning om å få bli i Norge. Verken engangsløsningen eller den varige ordningen for lengeværende barn er ment å omfatte alle barnefamilier med en viss oppholdstid i Norge. Det må vurderes i hver enkelt sak og innenfor de kriteriene som nå vedtas i det nye regelverket. Det har heller aldri vært sagt at dette skal omfatte alle barn som har en viss oppholdstid i Norge. Det er derfor ikke riktig, som forslagsstillerne hevder, at barnefamilier med over tre års oppholdstid i Norge har en berettiget forventning til å få bli i landet, til tross for at de tidligere har fått avslag på sin søknad.

Det er dessuten vanskelig å si noe konkret om hvem som vil kunne få oppholdstillatelse. Jeg merker meg at komiteens mindretall viser til at det er beregnet at ca. 130 barn vil bli omfattet av engangsløsningen, men jeg vil understreke at dette er tall basert på usikre anslag og en rekke forbehold. Jeg vil også minne om de klare utgangspunktene som vi har i norsk asylpolitikk i dag. Avslag på asylsøknaden innebærer en plikt for den eller dem det gjelder å returnere til hjemlandet. Dersom utlendingen uten lovlig opphold i Norge til tross for dette velger å bli værende, kan politiet naturligvis transportere vedkommende ut av landet med tvang. Det gjelder både voksne og mindreårige.

Jeg merker meg også at komiteens mindretall mener engangsløsningens vilkår om returavtale innebærer forskjellsbehandling av barnefamilier, og at det er tale om forhold familiene selv ikke kan påvirke. Til dette vil jeg påpeke at engangsløsningen ikke har vært ment som noe generelt amnesti for alle barn med en viss oppholdstid i Norge. Vilkårene for hvem som omfattes, er et politisk spørsmål, og det fremgår av samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg vil for øvrig vise til at dagens regelverk allerede åpner for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, f.eks. som følge av barns tilknytning til Norge. Dette er selvfølgelig et regelverk som fortsatt vil gjelde.

Jeg mener at det virkelig vil skape falske forhåpninger for barn og deres familier hvis vi i dag blir pålagt å stille i bero alle saker hvor den totale oppholdstiden er over tre år, når resultatet likevel vil bli at veldig mange av disse må forlate landet. Som nevnt innledningsvis er jeg imidlertid opptatt av at de varslede forskriftsendringene som Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene er enige om, skal komme på plass raskt. Det forslaget omhandler, vil jo være på plass allerede nå 1. juli – sannsynligvis, og det vil således ikke ha noen særlig effekt om SVs forslag skulle bli vedtatt i dag likevel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Greni (Sp) [17:45:47]: Det ble forsøkt skapt et inntrykk av at samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet var et gjennombrudd for en mer human asylpolitikk. Særlig støttepartiene var veldig tydelige på det. I statsrådens svar til kommunal- og forvaltningskomiteen advarer derimot statsråden mot å skape forventninger om at lengeværende barn og deres familier nå kan få opphold i Norge som følge av de varslede forskriftsendringer vedrørende lengeværende barn.

Mener statsråden det er riktig at Fremskrittspartiet og den regjeringen de er en del av, legger opp til en liberalisering av asylpolitikken for lengeværende barn og deres familier, eller er realiteten at forskjellene blir svært små i forhold til den politikken som har vært ført fram til nå?

Statsråd Anders Anundsen [17:46:38]: Jeg tror premissene for spørsmålet er litt feil, fordi da asylavtalen ble fremforhandlet mellom Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre, var utgangspunktet for avtalen at det på enkelte områder ville bli noe liberalisering, og at det på andre områder ville bli innstramning. Årsaken er jo det politiske spennet som er mellom de fire partiene i dette politiske feltet, på samme måte som vi hørte representanten Karin Andersen gi uttrykk for det samme spennfeltet i trepartiregjeringen som Senterpartiet var en del av. På enkelte områder vil det bli innstramninger i forhold til det som har vært praksis tidligere. På andre områder, bl.a. det området vi diskuterer i dag, vil det bli noe oppmyking.

Karin Andersen (SV) [17:47:32]: Ja, det er riktig at jeg vet litt om det politiske spennet, men det var i det politiske spennet vi klarte å framforhandle en avtale om å sette saker for lengeværende barn i bero når man hadde regelendringer på gang. Det å stille disse sakene i bero har ingenting med et generelt amnesti å gjøre, verken nå eller da. Det har med det å gjøre at saker kan få et annet utfall med et nytt regelverk. Jeg regner med at statsråden mener at det nye regelverket kanskje kan gi et litt annet utfall i noen av disse sakene, og at dette er en del av liberaliseringen, altså at flere kan få bli med det nye regelverket. Det er derfor det hadde vært riktig å stille disse sakene i bero.

Kan justisministeren nå garantere at ingen av dem som har blitt sendt ut i mellomtida, eller som vil bli sendt ut i mellomtida, før de får sakene sine behandlet etter det nye regelverket, kunne fått bli med en ny ordning?

Statsråd Anders Anundsen [17:48:34]: Jeg behandler ikke asylsaker på Stortingets talerstol, hvilket representanten Andersen er klar over fra tidligere replikkordskifter om ymse forhold innenfor dette feltet. Men det er altså slik at et regelverk som gjelder, gjelder inntil et nytt regelverk er vedtatt. Det må vi forholde oss til. Jeg tror det vil være et veldig galt signal å stille den typen saker i bero når vi vet at veldig mange av dem som likevel vil måtte forlate landet fordi de ikke tilfredsstiller de kravene engangsløsningen setter, vil måtte reise ut av landet senere. Jeg hadde egentlig forventet at SV hadde gjort en liten retrett, særlig når de så at dette regelverket, som også SV er opptatt av skal tre i kraft, sannsynligvis vil tre i kraft nå 1. juli.

Karin Andersen (SV) [17:49:26]: Nei, dette forslaget ble fremmet for lenge siden, og det har tatt urimelig lang tid å behandle det i Stortinget også, så det er grunnen til at dette bør bestå.

Men hvis jeg kan spørre statsråden om det regelverket som skal tre i kraft. Der er det forhold som skal vurderes, som flyktningen overhodet ikke har noen mulighet til å påvirke uansett. Om Norge har en returavtale f.eks., og om den er underskrevet før eller etter vedkommende kom til landet, har med skam å melde ingenting med beskyttelsesbehov – eller med forhold hvor den enkelte asylsøker, eller familien, kan gjøre noe fra eller til – å gjøre. Kan statsråden forklare hvorfor man velger et slikt kriterium som er helt uten relevans til det som er kjernen i spørsmålet, nemlig å kunne ivareta Barnekonvensjonens forpliktelser på en bedre måte, og sikre at flere som har behov for beskyttelse, faktisk får bli?

Statsråd Anders Anundsen [17:50:33]: Det synes jeg er et veldig interessant spørsmål. Hvis man skal legge beskyttelsesbehovet til grunn, vil ingen av disse tilfredsstille kravene, fordi dette er personer som har fått avslag på sin søknad. Det foreligger ikke det beskyttelsesbehovet som representanten Andersen viser til, og da synes jeg hele premissen i spørsmålet blir helt feil. Dette er jo en unntaksbestemmelse hvor personer som ikke har krav på opphold, fordi det ikke foreligger beskyttelsesbehov, likevel skal få opphold – og det er ingen tvil om at det er en stor politisk seier for Venstre og Kristelig Folkeparti – av hensyn til barnet. Så hvis en skal legge til grunn de premissene som representanten Andersen gjør i sin spørsmålsstilling, er det altså ingen av disse barna som ville fått opphold.

Karin Andersen (SV) [17:51:16]: Dette er ikke riktig, for det er faktisk en del av disse som har beskyttelsesbehov. Det ser man i en del av de sakene som blir tatt opp igjen, og i noen av dem som man av ulike grunner klarer å få fram for en domstol, hender det faktisk ganske ofte at forvaltningen har gjort feil.

Jeg skjønner at statsråden mener at forvaltningen aldri kan gjøre feil, men det andre er da: Hvorfor stiller man opp vilkår som er slik at familiene overhodet ikke har noen mulighet til å påvirke dem, eller at de ikke har noe med Barnekonvensjonen eller tilknytning til Norge eller vurderinger knyttet til barnets behov å gjøre? For det er det vi snakker om nå – knyttet til barnets behov. Om Norge har inngått en returavtale, eller om den ble inngått før eller etter vedkommende søkte asyl, har vel ingenting med Norges forpliktelse til å oppfylle Barnekonvensjonen eller med barnets behov for å kunne være i Norge å gjøre?

Statsråd Anders Anundsen [17:52:19]: Da konstaterer jeg at representanten Andersen og jeg er enig om at de barna som omfattes av éngangsløsningen, i utgangspunktet ikke har krav på beskyttelse, fordi de har fått et negativt vedtak. I motsetning til representanten Andersen har jeg i all hovedsak stor tillit til den jobben som gjøres i forvaltningen på disse områdene. Der har de betydelig bedre innsikt i de enkeltsakene enn det representanten Andersen og jeg har. Derfor er det viktig at vi bygger opp om det systemet.

Så er det sånn at på grunn av en rekke ulike forhold har disse barna blitt værende lenge i Norge – ofte fordi foreldrene velger å la være å reise ut. De velger å la være å medvirke til retur. Så har Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre blitt enige om en avtale som gjør at de barna som uforskyldt har kommet inn i en sånn situasjon, i større grad enn i dag likevel skal få rett til opphold. Det burde bejubles av representanten Andersen, for Kristelig Folkeparti og Venstre har fått til noe som representanten Andersen ikke fikk til i sin egen regjering – isteden skapes det en rekke andre inntrykk. Men det er klart, begrensningene som Andersen viser til, er også et resultat av de politiske forhandlingene. Det er noen politiske bremseklosser, slik at ikke alle skal omfattes av denne ordningen, fordi ingen av dem i utgangspunktet har krav på beskyttelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Geir S. Toskedal (KrF) [17:53:46]: I debatten synes jeg å høre noen undertoner av at det var galt å skape forhåpning. I så fall lurer jeg på hvordan en skal bedrive politikk, hvis ikke vi har lov å ha en mening og kjøre på for det. Jeg er nesten fristet til å spørre noen av representantene her om de mener det var galt at vi fikk til løsningen for disse barna. Så ille kan det faktisk tolkes. Vi arvet nemlig en historie. Vi kom inn i et saksfelt der det ikke var gjort noe, og vi var nødt til å ta tak i det. Så jeg er glad for at jeg har vært med å bidra til at den éngangsløsningen er kommet på plass – for barn er selvstendige individer, barn er ingen lovbrytere, barn er helt uskyldige.

Samtidig som vi holder fast ved det, skal vi respektere spillereglene – ja – og avslag skal føre til utreise. Men det er i denne balansegangen den humane politikken kan komme inn, og Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å bidra til at den blir trukket i den retningen. Derfor gjenstår det nå en avveining av dette, og vi vil følge denne saken nøye framover – med de forskriftene som kommer.

Men la det være helt klart at Kristelig Folkeparti støtter tiltakene for å få til en mer effektiv kjede i asyl- og innvandringspolitikken, slik at vi ikke får slike saker på den måten som vi har sett. Det betyr: Vi ønsker en raskere saksbehandling i samsvar med internasjonale konvensjoner, vi ønsker en raskere bosetting, slik at folk kommer seg i sving, vi ønsker en klargjøring av ansvar og plikter, slik at de som kommer, så raskt som mulig blir en del av samfunnet. Men midt oppi dette holder vi fast på at barnets egenverdi har en uvurderlig tyngde, og den ønsker vi å vektlegge. Og faktisk ønsker jeg at folk har forhåpninger – nettopp til Kristelig Folkeparti og regjeringen – på dette området.

Karin Andersen (SV) [17:56:01]: Ja, det er bra det blir regelendringer. Men det er ikke riktig, som representanten Toskedal sier, at det ikke var gjort noe på forhånd. Det var en situasjon der vi stilte saker i bero, og vi fikk til endringer som var langt større enn dette under den rød-grønne regjeringen. Da satte vi sakene i bero, nettopp for at regelverket skulle komme på plass. Så dette er ikke noen kritikk av at man har gjort så godt som man har kunnet med samarbeidspartnere som ikke vil. Men jeg må bare innrømme at jeg var skuffet da saksordfører fra Kristelig Folkeparti ikke sørget for at dette forslaget i hvert fall ble behandlet raskt, slik at vi hadde fått avklart dette tidligere, for det er den metoden vi har brukt før – nettopp for å sikre at familier ikke skulle bli sendt ut i mellomtida, mens man får et bedre regelverk på plass.

Det er flere av disse sakene som etter hvert har blitt omgjort, når de har gått flere runder i rettsapparatet, så det er mer usikkert om avgjørelsen er riktig i alle disse tilfellene. I Sverige og Danmark, der en har andre og bedre rettssikkerhetssystemer rundt klagebehandlingen, blir enda flere saker omgjort i andre instans enn det gjør i Norge.

Så er jeg helt enig med saksordfører i at barna i disse tilfellene er helt uskyldige. Det er våre barn, de har vokst opp her, de er norske, akkurat som mine barn og barnebarn. Det er det som er situasjonen. Da har vi som land ansvar for disse barna uavhengig av hva foreldrene har gjort. Det kan være gode grunner til at folk ikke har reist ut, og det kan være dårlige grunner til at de ikke har reist ut – poenget er bare at det er ikke barnas ansvar. Men det er vårt ansvar å passe på at interessene til disse barna blir tatt vare på.

Så jeg er veldig glad for at vi får gjort noen endringer på dette området. De er ikke store. Det er regler her som vi er kritiske til, og det må vi få lov til å være, for det er det grunn til. Her er det behov for å se på mye, både på rettssikkerheten på hele feltet og på systemet for klagebehandling – og det trengs bedringer i det systemet.

Jeg gjentar igjen: Norge har sluttet seg til Barnekonvensjonen. Nå har vi også lagt inn i Grunnloven at hensynet til barn skal ivaretas, og da er det hensynet til barn – det er ikke hensynet bare til norske barn, men vi har et hensyn å ta også i disse sakene som gjelder lengeværende asylbarn, for de er vårt ansvar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.