Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er representanten Ulf Leirstein, som får ordet på vegne av saksordføreren, representanten Jan Arild Ellingsen.

Ulf Leirstein (FrP) [11:20:53]: Det har vært en lang kamp for å få på plass lovendringen vi i dag diskuterer. Mange har lenge kjempet iherdig for å fjerne foreldelsesreglene for grove kriminelle handlinger. Mange har opplevd at foreldelsesfristen har medført at gjerningsmenn har sluppet unna straff, og mange av oss har ikke skjønt hvorfor slike avskyelige, kriminelle handlinger skulle foreldes.

Som sagt: Dette har vært en kamp mange har kjempet i mange år, og mange som har blitt utsatt for overgrep, og mange pårørende har stått i første rekke i kampen for å fjerne foreldelsesfristen. Det er med glede jeg konstaterer at i dag blir denne kampen kronet med seier.

Som representant for Fremskrittspartiet kan jeg heller ikke unnlate å nevne at Fremskrittspartiet sto helt alene da vi første gang fremmet forslag om det i 2003, og vi sto alene i kampen for å få dette inn i straffeloven av 2005. Men i dag vil jeg aller først glede meg over at regjeringen, komiteen og Stortinget sørget for rask behandling av loven, og at denne kampen nå kan krones med seier.

Jeg vil også benytte anledningen til å rose Kristelig Folkeparti for å ha satt problemstillingen på dagsordenen raskt etter valget gjennom et representantforslag tidligere i vår. Selv om regjeringsplattformen er klar på at dette er endringer som vil komme på plass i denne perioden, er det særdeles hyggelig at samtlige partier representert i justiskomiteen nå ser viktigheten av denne lovendringen for ofrene. Justiskomiteen har derfor tatt ansvar som kollegium, og sørget for at denne saken blir behandlet før sommeren.

Det er vektige grunner til at det haster å få på plass denne endringen. Både regjeringen og justiskomiteen har gått så langt som Grunnloven § 97 tillater i spørsmålet om å gi loven tilbakevirkende kraft. Resultatet er at alle grove overgrep og drap som ikke ennå er foreldet, heller ikke vil foreldes etter at loven trer i kraft 1. juli. Grunnloven setter allikevel grensen slik at saker som allerede er foreldet etter gjeldende regelverk, ikke kan gjenopplives. Jo lenger vi venter med dette lovvedtaket, desto flere saker vil bli foreldet, og da vil ofrene og de pårørende miste muligheten til å få saken oppklart og overgriperen straffet.

Det er en rekke alvorlige lovbrudd som vil omfattes av denne endringen. Saker om drap, voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 og16 år unntas etter endringen fullstendig fra reglene om foreldelse. Disse lovbruddene vil med andre ord alltid kunne straffeforfølges, uansett hvor lang tid som er gått fra ugjerningen fant sted.

Lovendringen vil også sørge for at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe før ofrene fyller 18 år i saker om vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og menneskehandel. Utskutt foreldelse for menneskehandel er for øvrig allerede vedtatt i denne salen, i den nye straffeloven av 2005.

Vi må ta innover oss som samfunn, at tiden ikke alltid leger alle sår. Enkelte lovbrudd er så brutale, så grunnleggende umenneskelige, at vi som samfunn ikke skal tillate at straff faller bort på grunn av saksbehandlingsregler.

Voldsofferet som har mistet sin trygghet, den sørgende og ensomme enken uten svar, moren til et misbrukt barn: Dette er mennesker som har gått gjennom det verst tenkelige. Vi kan ikke gi disse menneskene tilbake det de har mistet, men vi har en plikt som samfunn til å gjøre det vi kan for å stille opp. Disse ofrene og pårørende fortjener svar, de fortjener respekt, og de fortjener ikke minst å bli tatt på alvor. Jeg er derfor glad for at vi gjennom vedtaket her i dag tar et skritt i riktig retning for å bedre ofrenes situasjon her i landet.

Det er virkelig på tide at ofrene blir tatt på alvor. Norge har vært veldig gode på å bygge opp en kriminalomsorg for å rehabilitere og ivareta de kriminelles rettigheter, men ofrenes rettigheter har ikke fått den oppmerksomheten de fortjener.

Det er selvsagt viktig å sørge for rehabilitering i kriminalomsorgen, men etisk sett er det enda viktigere å ivareta ofrene. Jeg må påpeke at i motsetning til den kriminelle er et offer helt uskyldig i den situasjonen som har oppstått. Samfunnet har et grunnleggende ansvar for å ivareta innbyggernes sikkerhet, og når innbyggerne utsettes for overgrep, bør samfunnet derfor ta et større ansvar for ofrene enn man gjør i dag. Vedtaket vi gjør her i dag, er første skritt på veien, men Fremskrittspartiet vil framover arbeide for å lansere en rekke tiltak for å bedre ofrenes situasjon.

Dette er en så åpenbart nødvendig lovendring at det egentlig er nesten skammelig at vi har ventet helt til 2014 med å få den på plass. Stortinget burde tatt ansvar på et mye tidligere tidspunkt. Fremskrittspartiet har god samvittighet. I dag kommer flere til å få det, men jeg synes de burde fått det tidligere.

Denne salen hadde en bred debatt rundt disse endringene i forbindelse med behandlingen av 2005-straffeloven, og spørsmålet har også blitt tatt opp i en rekke spørsmål, forslag og representantforslag fra Fremskrittspartiet. Hadde de andre partiene ønsket det, kunne vi hindret ti år med foreldelse av grov kriminalitet.

Jeg vil likevel avslutte med å berømme justiskomiteen for et godt samarbeid i denne saken, slik at vi får på plass viktige og nødvendige lovendringer.

Lene Vågslid (A) [11:26:08]: Eg vil takke saksordføraren for utgreiinga.

Eg er glad for at det er eit samla storting som i dag vedtek å fjerne foreldingsfristen i saker som omhandlar drap, valdtekt og seksuell omgang med barn. Denne saka er me tverrpolitisk opptekne av, og det er svært positivt at me samla meiner at denne fristen skal fjernast.

Stoltenberg II-regjeringa sendte forslag om å fjerne foreldingsfristen for drap og seksuelle overgrep mot barn på høyring i februar i fjor og varsla då ein eigen proposisjon til Stortinget i løpet av 2013, etter at høyringsrunden var over. I denne saka kom den nye regjeringa til dekt bord. Høyringa var avslutta, og saka var klar til å bli fremja.

Men eg er glad for at den førre regjeringas arbeid med å fjerne foreldingsfristen blir følgt opp av den nye regjeringa. For dei aller grovaste brotsverka kan det ikkje setjast punktum før lovbrytaren er straffa.

Hårek Elvenes (H) [11:27:30]: Etter dagens rett finnes det ingen mulighet til å gjenoppta en sak, til tross for at nye og gode bevis har kommet i ettertid. I dag anmelder stadig flere overgrepssaker, men da etter at foreldelsesfristen har inntrådt.

Hvis den fornærmede i overgrepssaker ikke kan betro seg til de nærmeste, vil erkjennelsen antageligvis komme i voksen alder eller i det stadium av livet da den som ble utsatt for overgrepet, er i ferd med å bli voksen. Behovet for å konfrontere den skyldige kan således øke med tiden. Seksuelle overgrep ble tidligere nedtonet. Ofrene bar på skam. Det samme kan man kanskje si at de også gjør i dag, men det som har skjedd, er at samfunnets holdninger til denne typen forbrytelser har endret seg. I dag møtes ofre og pårørende med en større empati og sympati og med en forståelse fra samfunnet om at man skal forsøke å rette opp dette, så langt som mulig.

Denne endringen som har skjedd i samfunnet, fanger ikke dagens lovverk opp på en god nok måte. Barn har ikke de samme forutsetninger som voksne for å ivareta sine interesser, og derfor er det viktig at loven gir en ekstra beskyttelse for barn.

Drap, voldtekt og overgrep står i en særstilling som forbrytelser. I nettopp disse sakene leger ikke tiden alle sår. Virkningen på den fornærmede er så sterk at det kan ta lang tid før den fornærmede klarer å ta opp saken på nytt.

Den preventive effekten av å straffe overgripere når som helst for handlinger som ligger langt tilbake i tid, vil være sterk med den lovendringen Stortinget i dag vil vedta.

Et menneskeliv er det høyeste rettsgode vår rettsorden beskytter. Et menneskeliv er uerstattelig.

Etterlattes behov for oppklaring må veie tyngre enn at drapsmannen skal slippe straff for et forhold som ligger langt tilbake i tid, og at han i den perioden har oppført seg ordentlig og levd et lovlydig liv.

Dessuten finnes det i dag metoder for å oppklare saker som ligger langt tilbake i tid, på en helt annen måte enn man tidligere har hatt, bl.a. DNA-analyse.

Man skal føle seg trygg i samfunnet man lever i, uten å være omringet av forbrytere som aldri blir tatt. Alvorlige saker som ikke blir oppklart, vil skape tvil om både rettssikkerheten og den generelle tryggheten i samfunnet. Lovendringen som i dag vil bli vedtatt av Stortinget, vil være et kraftig signal til potensielle lovbrytere og en kraftig advarsel om at et straffbart forhold vil forfølges og dømmes, uansett hvor langt tilbake i tid det ligger.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:30:34]: Jeg vil starte med å takke regjeringa for raskt arbeid. Jeg vil si at det er kjekt å behandle saker der vi sloss litt om å ta æren for hvem det er som oppnår resultatet. Det viser kanskje også at vi er mange som har en liten bit av æren for at dette skjer.

Vi hadde en god debatt om denne saken for et par måneder siden i denne sal. Da var det flere som løftet fram ofrene og den utrettelige kampen de har kjempet, og som har påvirket og gjort inntrykk på mange politikere og ført til at mange politikere har endret syn i saken. Det tror jeg det er verdt å minne om.

Jeg vil også gi skryt til Fremskrittspartiet og returnere takken til Ulf Leirstein, for det er ingen tvil om at det engasjementet som Fremskrittspartiet har vist, og som saksordføreren og representanten Leirstein har hatt i saken, har betydd mye. Jeg er glad for den nye parlamentariske situasjonen. Vi behandlet barnehusene i stad. Nå behandler vi denne saken. Det er med på å få fortgang i saker. Selv om vi deler et engasjement, er det med på å gi et trykk. Jeg er kanskje mindre fornøyd med den nye parlamentariske situasjonen i den neste saken vi skal behandle, men det får vi komme tilbake til.

Denne saken gjelder drap og voldtekt – forferdelige, alvorlige forbrytelser. Som saksordføreren var inne på, er dagens regel sånn at man etter fristens utløp er avskåret fra muligheten til å reise en straffesak og muligheten for at lovbryter skal kunne straffes. Saksordføreren redegjorde godt for hvem dette gjelder for, så jeg skal ikke gå inn på det.

Det jeg skal gå inn på, er litt av det som har vært bekymringa med lovendringa, som jeg også antar at andre vil komme inn på senere, fordi det blir hevdet at endringa vi gjør i dag, kan øke faren for justismord. Jeg vil si tvert imot, eller iallfall at rettssikkerheten styrkes i dag. Det som er helt klart, er at uskyldspresumpsjonen står fast. Straffbarhetsvilkårene er de samme. Det betyr også at man i dag får en bedre situasjon, fordi når vi har bedre teknologi, når vi vet at det kan komme bevis som kan gjøre at vi kan finne den skyldige, skulle det bare mangle at også den skyldige skal kunne straffeforfølges i så alvorlige saker som dette. Derfor er det også sånn at når jeg hører argumentet om at påtalemyndigheten må etterforske saker som er innenfor rimelighetens grenser, og at det derfor er viktig at det er en slutt, at det er en ende på når en skal etterforske visse typer saker, så kan jeg være enig i at det kan gjelde i noen saker, men det kan i hvert fall ikke gjelde når det er snakk om drap og seksuelle overgrep.

Det er også nevnt at behovet for straff avtar, og at hvis man begår kriminelle handlinger, hender det ofte at man begår flere kriminelle handlinger og sånn sett kan straffes for de andre forholdene. Men igjen: Noen saker er så alvorlige at det argumentet ikke er like gjeldende. Det mener også departementet, og Stortinget har rammet det godt inn i den saken som vi vedtar i dag. Jeg vil takke komiteen og departementet for godt samarbeid og godt arbeid, og jeg er glad for at denne endringa trer i kraft nå fra 1. juli.

Jenny Klinge (Sp) [11:34:04]: Da Stortinget debatterte dette temaet for nokre veker sidan, var dei fleste i salen einige om resultatet. Offer og etterlatne etter alvorleg kriminalitet blir sette i høgsetet.

Lovendringa i dag sikrar at dei mest alvorlege sakene ikkje blir lagde i skuffa og stempla forelda, men at offer og etterlatne fortsatt kan få moglegheit til å få eit svar, sjølv om ein passerer ei tidsgrense. Ingen skal føle seg trygge på at dei ikkje kan bli stilte til ansvar for alvorlege kriminelle handlingar, også etter at den tidlegare foreldingsfristen går ut. Gamle saker som blir klara opp, kan også føre til at nyare saker, der same gjerningsperson er involvert, blir klara opp.

Det er viktig for Senterpartiet å understreke at dette berre gjeld dei mest alvorlege og krenkande handlingar som menneske kan bli utsette for. For alle andre tilfelle vil foreldingsfristen framleis gjeld. For andre typar kriminalitet vil prinsippet om at det ein gong må bli sett ein sluttstrek, framleis gjelde.

Eg vil avslutte med å seie at vi i Senterpartiet er veldig fornøgde med at denne lovendringa no kjem på plass.

Sveinung Rotevatn (V) [11:35:32]: Justiskomiteen har lagt fram ei samrøystes innstilling om å oppheve foreldingsfristen i straffesaker når det gjeld incest, valdtekt og drap. Mange står no på talarstolen og kjempar for å ta æra for det. Det er ikkje ein kamp Venstre kjem til å vere med i. Vi vil tvert imot varsle at vi kjem til å stemme imot dette forslaget i dag, slik vi også stemte mot forslaga i Dokument 8:14 S for 2013–2014, som la grunnlaget for saka.

Forelding av straffbare handlingar er eit grunnfesta prinsipp i vår liberale rettsstat. Rett nok har vi oppheva foreldingsfristen for nokre brotsverk: folkemord, krigsbrotsverk, terror og brotsverk mot menneskeslekta, bl.a. fordi det her er snakk om brotsverk som kanskje i vel så stor grad er retta mot samfunnet, i tillegg til dei enkeltindivida som er involverte. Men vi skal vakte oss vel for å gjere det fleirtalet har tenkt å gjere i dag, nemleg å senke terskelen betydeleg for å fjerne forelding for andre brotsverk.

Bevis blir svekte over tid, og faren for feil og justismord aukar. Nettopp fordi beviskravet, som representanten Ropstad var inne på, må vere like strengt når det har gått lang tid, er det vanskeleg å tenkje seg at det vil vere aktuelt å reise straffesak meir enn 25 år etter at ei alvorleg handling er gjennomført. Valdtekt, som ein i dag fjernar foreldingsfristen for, er vanskeleg nok å bevise etter 25 timar. Ein kan tenkje seg sjansen for at ein skal kunne bevise det etter 25 år.

Behovet for straff i samfunnet og hos den fornærma og dei pårørande minkar etter kvart som tida går. Mange fornærma vil ha behov for å leggje saka bak seg. Straffa vil også ha liten eller ingen funksjon overfor den skuldige, som eventuelt blir trekt til ansvar for eit forhold frå langt tilbake når han eller ho nærmar seg slutten av eit langt liv, kanskje 50 år seinare.

Det er også vanskeleg å finne eksempel på noko som dagens lovendring faktisk vil angå, dvs. saker der ein etter så mange år som det her er snakk om, plutseleg får tak i tilstrekkelege bevis til å domfelle nokon.

Derimot finst det eksempel på saker der ein gjerningsperson har stått fram og tilstått etter svært lang tid, nettopp fordi foreldingsfristen eksisterer. Eg vil våge påstanden at det ikkje er nokon fornærma som har vore lei seg for at det skjedde. Eller som Advokatforeningen skreiv i sitt høyringssvar i fjor, der dei gjekk tydeleg imot det stortingsfleirtalet no har tenkt å vedta:

«Man kan selvfølgelig tenke seg tilfeller hvor en gjerningsmann tilstår et drap etter lang tid, og det ikke er tvil om at tilståelsen er korrekt. Gjerningsmannens tilståelse vil uansett foreldelse ha en betydning for etterlatte, og bortfall av straffeansvar kan muligens øke muligheten for en slik tilståelse, og dermed oppklaring av saken for de etterlatte.»

Samla sett er det avgjerande for Venstre at motomsyna mot straffeforfølging aukar i styrke etter kvart som tida går, og at faren for å ramme uskuldige ikkje kan overskyggje eit eventuelt straffebehov i sånne saker.

Då vår framleis gjeldande straffelov av 1902 vart vedteken, uttalte den dåverande straffelovkommisjonen at

«en rettslig undersøkelse etter måskje et halvt århundredes forløp ville selv i anledning av den største forbrytelse være en gjerning uten reell nytte, nærmest skikket til å bringe sorg og ulykke over uskyldige som skyldige».

Trass i at det er lenge sidan 1902 er dette ei vurdering som står seg ganske godt.

Under arbeidet med den nye straffelova, som endå ikkje er tredd i kraft, uttalte departementet følgjande i Ot. prp. nr. 90 for 2003–2004.

«For reglene om foreldelse av straffansvar er det også et sentralt hensyn at verdien av vitneprov og andre bevis svekkes med tiden. Med dette øker faren for at en rettsavgjørelse kan bli feil. I straffesaker veier dette hensynet tungt. Og er man oppmerksom på usikkerheten ved bevisene, vil det ofte lede til en slik tvil at straffeforfølgningen ender med frifinnelse. For straffeforfølgningens preventive virkninger blir det langt på vei det samme enten eldre forhold henlegges på grunn av foreldelse eller ender med frifinnelse.»

Då ein gjennomførte ei høyringsrunde i 2013, var det fleire faginstansar som stilte seg kritiske til å oppheve foreldingsfristen for dei aktuelle brotsverka vi snakkar om i dag. Nokre av dei peikte også på at forslaga først og fremst hadde betydning som politisk markering, meir enn ei reell endring som vil føre til fleire dommar. Der trur eg vi er inne på kjernen.

For min eigen del vil eg i denne samanhengen seie at vi ser ein aukande tendens til at landets lovgjevande forsamling lar media og populistiske omsyn styre utviklinga av strafferetten og straffeprosessen, både når det gjeld straffenivå og no også forelding. Det er sterkt beklageleg.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:40:45]: Eg gler meg stort over at vi i dag får gjort eit vedtak som det ei tid har vore klart at det er eit stort fleirtal for i Stortinget – å fjerne foreldingsfristen i saker som desse. Eg vil takke Kristeleg Folkeparti, som tok initiativet rett etter valet, komiteen som har gjort eit samla og godt arbeid og statsråden og departementet som har fått fram saka raskt.

Men eg trur at i konkurransen som har vore her om kven som skal ha mest ære, vil eg utpeike dei mange ofra, som har stått fram dei siste åra og sett denne saka på dagsordenen på ein annan måte enn før, som dei som fortener størst ære. Dei har påverka mange politikarar. Det er som politikar ikkje flaut å la seg påverke. Tvert imot bør ein lytte på folk som kjem med viktige synspunkt og bidrag og legg fram sine eigne erfaringar.

Eg må få lov til å seie at i innlegget til representanten Rotevatn, som er ein mann eg har den største respekt for, meiner eg at han gjer ei feilvurdering når det gjeld dette spørsmålet. La oss gå gjennom korleis det ser ut. Etter mitt syn har dei vi snakkar om – som har vore utsette for alvorlege overgrep – i dag i realiteten mindre rettssikkerheit på grunn av foreldingsfristen enn mange andre. Kvifor? Jo, for det første snakkar vi om brotsverk som er av ein slik karakter at veldig mange ikkje erkjenner det for seg sjølv, endå mindre for nokon andre, før veldig lang tid er gått. Ein av dei har vore med på å drive fram denne saka – Annett Berntsberg Eck – var på galleriet her under behandlinga av Dokument 8-forslaget for nokre månader sidan. Ho meldte frå om overgrepet mot seg 35 år etter at det skjedde. 35 år etter var ho klar til å gjere det. Ho har akseptert at hennar sak var forelda, men har funne ro i at ho kunne bidra til at andre kan kome i ein annan situasjon seinare. Dette er fordi lovbrotet har ein annan karakter enn veldig mange andre. Dette gjeld det grovaste, mest krenkande noko menneske kan oppleve.

I tillegg har vi vore gjennom ein samfunnsendring. Vi må erkjenne at for nokre tiår tilbake såg samfunnet på dette på ein heilt annan måte. Skal vi vere ærlege, er det vel ein del å gå på før det i samfunnet er fullt ut er akseptert og sett på som all right – og at ein føler det som naturleg – å stå fram.

Som fleire representantar har vore inne på, har det skjedd ein endring i etterforskingsmetodar. Ein har i dag større evne til å oppklare saker – med større presisjon – enn for nokre tiår sidan. Etter mitt beste skjønn styrkjer vi rettssikkerheita for ei gruppe som med dagens foreldingsfrist ikkje har den rettssikkerheita dei har krav på og bør ha på grunn av at veldig mange saker aldri kjem opp etter at overgrepet har funne stad.

Det er grunnen til at eg meiner at det vedtaket vi gjer i dag, er riktig, sjølv om eg like mykje meiner det er riktig at vi har foreldingsfrister i dei aller fleste typar kriminalsaker, som vi framleis vil kome til å ha.

Eg tar opp SV sitt forslag.

Presidenten: Representanten Bård Vegar Solhjell har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Anders Anundsen [11:44:22]: La meg først – siden anledningen byr seg så sjelden etter et innlegg fra SVs representant Solhjell – si at det var et usedvanlig godt og reflektert innlegg. Jeg er enig i hoveddelen av det representanten sa. Jeg synes også det viser viktigheten av de vedtakene som Stortinget kommer til å fatte i dag.

Så har jeg lyst til å takke både komiteen og saksordføreren for et veldig godt samarbeid. Det er bra for en statsråd på et slikt område å ha et aktivt storting i ryggen, som arbeider hardt for at vi skal ha den nødvendige fremdrift i slike saker.

Forslaget Stortinget nå behandler innebærer at det for de aller groveste forbrytelsene, ikke kan settes punktum før lovbryteren er straffet – uansett hvor lang tid som er gått siden forbrytelsen fant sted. Med dette forslaget gir vi fornærmedes og etterlattes rettsvern førsteprioritet. For ofrene og etterlatte er det viktig å få avklart omstendighetene rundt den kriminelle og straffbare handlingen, bl.a. for å kunne lukke et tungt og vanskelig kapittel i livet og for å få oppreisning. Det er disse hensynene som ligger til grunn for den utviklingen vi har sett internasjonalt, hvor krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ikke foreldes. For fornærmede vil det dessuten være en tilleggsbelastning at tiden tikker ubønnhørlig mot et tidspunkt hvor muligheten for å få oppklaring og oppreisning forsvinner.

Stortinget behandler også et forslag om at reglene om såkalt utskutt foreldelse også skal gjelde i saker om vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og menneskehandel. Det vil si at foreldelsesfristen tidligst løper fra fornærmede fyller 18 år. Også dette forslaget er viktig for å fremme fornærmedes rettsstilling.

Det er vel kjent at Fremskrittspartiet lenge har vært en pådriver for å fjerne foreldelsesfristen for grove overgrep og at partiet ved tidligere anledninger har fått lite gjennomslag for et slikt syn i Stortinget. Derfor er jeg glad for det engasjementet Kristelig Folkeparti og andre i denne salen har vist for at den politiske situasjonen nå er annerledes. Jeg er enig i at æren ikke bare skal gis til Fremskrittspartiet alene. Det er mange som har vist et utstrakt engasjement, ikke minst alle de som representanten Solhjell nevnte i sitt innlegg, som har stått frem og vist viktigheten for dem for at dette vedtaket i dag skal fattes.

Som det påpekes i justiskomiteens innstilling, har ikke offerperspektivet tradisjonelt fått den oppmerksomheten det fortjener. De endringene som nå er til behandling, vil bidra til å styrke ofrenes stilling. Det betyr imidlertid ikke at tiltaltes rettssikkerhet står i fare, som jeg har registrert at enkelte kritiske røster har gitt uttrykk for. Offerrettigheter og tiltaltes rettssikkerhet er ikke alltid på kollisjonskurs. De strenge beviskravene som vil gjelde i straffesaker må selvfølgelig også være oppfylt her – som ellers.

Jeg er opptatt av at politi- og påtalemyndigheten også skal prioritere etterforskning av draps- og overgrepssaker, selv om det er gått lang tid siden forbrytelsen er begått. Det vil også være nødvendig å se nærmere på hvordan vi følger opp saker som har ligget uoppklart over lang tid. Jeg vil i den sammenheng gå i dialog med påtalemyndigheten for å se på den måten disse sakene følges opp på i dag, og vurdere om den er god nok, og hvordan vi kan forbedre prosessen med oppfølgingen av de sakene som har ligget lenge.

Jeg er nemlig opptatt av at vedtaket i dag også skal ha praktiske konsekvenser. Det er, som flere har vært inne på, helt nye metoder. Vi har andre muligheter for sikring av tekniske bevis, undersøkelse av DNA-analyser osv. Det betyr også at man må ha en systematisk oppfølging fra påtalemyndighetens side når det gjelder etterforskning av den type saker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.