Presidenten: Etter ønske fra transport- og kommunikasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helge Orten (H) [22:34:57]: (ordfører for saken): Jeg må innrømme at dette er en sak det har vært litt rart å være saksordfører for, men jeg vil starte med å takke komiteen for en ryddig og god behandling.

Diskusjonen om regler for datalagring og de prinsipielle sidene av det er både interessant og viktig. Utfordringa er at dette representantforslaget handler om å stanse implementeringa av et direktiv EU-domstolen har kjent ugyldig, og som slik sett ikke eksisterer lenger. Det vil derfor være en fordel om vurderinga av EU-domstolens beslutning og konsekvensene for norske datalagringsregler blir debattert når regjeringa legger fram sin vurdering for Stortinget. Jeg oppfatter det slik at det er det komiteen har gitt sin tilslutning til gjennom dette representantforslaget.

Den 8. april i år avsa EU-domstolen sin dom: EU-direktiv 2006/24 EF, kjent som datalagringsdirektivet, ble kjent ugyldig. Det betyr at direktivet ble annullert, og at det ikke er bindende for medlemslandene, og slik sett heller ikke kan implementeres i norsk rett. Den 11. april ble det sendt brev fra statsminister Erna Solberg til Stortinget der det ble opplyst at regjeringa ikke vil fremme et forslag om kostnadsfordelingsmodell i vårsesjonen 2014, slik det var varslet i statsbudsjettet for 2014, og vil gå igjennom dommen fra EU for å se om det er behov for å gjøre endringer i reglene for datalagring fra april 2011. Statsministeren ga uttrykk for at regjeringa vil komme tilbake til Stortinget med saken på en egnet måte.

I tillegg har saken vært belyst i Stortinget gjennom skriftlige spørsmål, både til statsministeren og justisministeren, og redegjort for i en uttalelse til dette representantforslaget fra samferdselsministeren.

Diskusjonen om datalagringsdirektivet og regler for datalagring i Norge er naturlig nok preget av at det er vanskelige avveininger mellom personvern på den ene sida og effektive virkemidler mot kriminalitetsbekjempelse på den andre sida. Av den grunn utnyttet derfor heller ikke de norske reglene som ble vedtatt i 2011, hele det handlingsrommet som datalagringsdirektivet ga rom for. Blant annet er lagringstida satt til seks måneder, som er direktivets minimumsgrense, fulgt av en sletteplikt i Norge. Det er stilt strengere krav til lagringssikkerhet, med kryptering og lukket lagring, og det er strengere krav til utlevering av data, med krav til domstolsbehandling.

Slik jeg oppfatter situasjonen, erkjenner de fleste i denne sal at vi må ha regler for datalagring, og at de bør lovfestes. Når det nå ikke lenger foreligger et EU-direktiv som setter retningslinjer for datalagring, så er det ikke i seg selv ikke et argument for å akseptere et lovtomt rom. Tvert imot så tydeliggjør dette behovet for nasjonal lovgivning på området.

Uansett tilnærming og prinsipielt utgangspunkt vil det være ryddig at vi nå får et godt grunnlag for å vurdere konsekvensene av EU-dommen, slik regjeringa legger opp til. Da vil vi også ha tilstrekkelig kunnskap for å vurdere om det er nødvendig å gjøre endringer i datalagringsreglene fra april 2011.

Jeg innledet med at dette er en spesiell sak å være saksordfører for. Å gjøre et vedtak om å stanse implementering av datalagringsdirektivet er helt unødvendig. Direktivet er kjent ugyldig og eksisterer som sådan ikke lenger. Slik sett er det heller ikke noen grunn til å bruke veldig mye tid på å debattere akkurat det. Debatten om det norske regelverket for datalagring og konsekvensene av EU-dommen, derimot, er viktig, og jeg ser fram til den debatten når regjeringa legger fram sine vurderinger for Stortinget.

Eirin Sund (A) [22:38:46]: Jeg lover at jeg ikke skal ta noen flere regnestykker, og hvis stemmen holder, så klarer jeg også å ta hele innlegget!

Digitaliseringen av samfunnet går stadig raskere, og den økende digitaliseringen har gitt oss mange nye utfordringer og problemstillinger når det gjelder personvern og overvåking, som også saksordføreren sa. Samtidig kan også digitale spor utgjøre viktig bevismateriale i alvorlige straffesaker og kan forebygge at kriminalitet og terror gjennomføres. Eksempler på straffesaker her i Norge der trafikkdata har vært viktige – eller faktisk avgjørende – bevis, er NOKAS-saken, Orderud-drapene og ranet av maleriet «Skrik».

Det var også med bakgrunn i bekjempelse av alvorlig kriminalitet og terror at EUs datalagringsdirektiv ble i innført. Nå er ikke dette direktivet lenger gjeldende, som saksordfører sa. EU-domstolen fastslo i en dom at direktivet er ugyldig fordi det bryter med grunnleggende rettigheter knyttet til privatliv og beskyttelse av personopplysninger. Da er det viktig å føye til at vi i det norske vedtaket la opp til en mye strengere regulering av personvernet rundt direktivet enn det regelverket som har blitt vurdert i dommen fra EU-domstolen. Vi valgte en minimumsløsning for lagringstid på seks måneder og innførte sletteplikt etter seks måneder. I tillegg ble det vedtatt strenge krav til teletilbyderne når det gjelder lagringssikkerhet og rutiner for sletting. I Stortingets vedtak ligger det også strenge regler for tilgang til teledata.

Politiet kan ikke få tilgang uten en kjennelse fra domstolen, og det må være begrunnet mistanke om kriminalitet med en strafferamme på mer enn fire års fengsel, f.eks. grove narkotikaforbrytelser, grove ran, menneskehandel, terrorhandlinger og drapssaker.

I representantforslaget vi behandler nå, fremmes det et forslag om at regjeringen stanser norsk implementering av datalagringsdirektivet. Forslaget er, som saksordføreren sa, egentlig overflødig, all den tid vi ikke skal implementere det. Men regjeringen har varslet at den vil gå grundig gjennom EU-domstolens dom, for å se om det er behov for å gjøre endringer i det norske regelverket for datalagring fra 2011.

Det er også varslet at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med saken, og Arbeiderpartiet ser fram til regjeringens konklusjoner på dette området. For det er utvilsomt at det trengs en lovregulering for datalagring. Her står vi overfor viktige prinsipielle avveininger mellom personvernhensyn og vernet av den allmenne samfunnssikkerheten.

Teleselskapene lagrer trafikkdata i dag for å kunne fakturere sine kunder. Vi trenger et klart regelverk for sikker oppbevaring av datatrafikk og sikre rutiner for sletting av dette. I hvilken grad har noen oversikt over at dette faktisk fungerer forsvarlig per i dag?

Vi kan ikke ha det slik at det er tilfeldig hvordan denne typen sensitiv informasjon blir oppbevart og hvilken grad av sikkerhet det er rundt det.

Dagens lovgivning i Norge om lagring, oppbevaring og sletting i den såkalte ekomloven er langt fra betryggende, ikke minst ut ifra personvernhensyn. Det er behov for et bedre regelverk for hvordan disse dataene skal oppbevares, slik at de ikke kommer på avveier. Det trengs regulering av hvem som skal få tilgang til dem, og på hvilke betingelser – ikke minst når de skal slettes. Den jobben gjenstår, selv om datalagringsdirektivet nå er borte.

Utgangspunktet for datalagringsdirektivet var som nevnt bekjempelse og oppklaring av alvorlig kriminalitet og terror. Arbeiderpartiet mener det er viktig at PST og politiet har alle nødvendige verktøy i dette arbeidet, for det at politiet har tilgang til teledata under domstolskontroll, har betydning for vern av den allmenne samfunnssikkerheten.

Ingen skal kunne ha tilgang til dine og mine digitale spor uten en mistanke om alvorlig kriminalitet og en kjennelse fra domstolen. Personvernet må ivaretas gjennom strenge krav til tilgang, og samtidig må vår felles trygghet og beredskap ivaretas.

Jeg synes det er ansvarlig at regjeringen nå går grundig igjennom dommen fra EU-domstolen og ser på behovet for å gjøre endringer i det norske regelverket for datalagring. Vi ser fram til konklusjonen og takker saksordføreren, representanten Orten, for en veldig god måte å jobbe saken fram på i komiteen.

Åse Michaelsen (FrP) [22:43:31]: Hvis vi først tar utgangspunkt i selve forslagsteksten i representantforslaget om stans i norsk implementering av datalagringsdirektivet, blir denne debatten egentlig helt overflødig, siden det per definisjon ikke finnes et datalagringsdirektiv lenger. EU-domstolens avgjørelse ble avsagt den 9. april 2014, og datalagringsdirektivet ble kjent ugyldig – ergo finnes det ikke og kan derfor heller ikke implementeres, videreutvikles, jobbes med osv.

Hva som vil komme fra EUs side, er derimot noe helt annet. Selve debatten bør i så fall dreie seg om i hvilken grad regjeringen bør reversere eller endre vedtatte lovendringer i påvente av at det tidligere datalagringsdirektivet skulle ha blitt implementert.

Jeg legger ikke skjul på at Fremskrittspartiet stemte imot datalagringsdirektivet da det ble behandlet i 2011, og jeg registrerer også at våre innvendinger og argumenter mot innføring av direktivet fikk medhold av EU-domstolen.

Når den tid kommer at vi på Stortinget får en ny sak om datalagring, skal vi ta debatten, med nye argumenter og nye betraktninger – ikke nå, som jeg oppfatter at flere partier gjør. Igjen vil jeg sitere statsråden fra brevet til komiteen:

«Direktivet eksisterer ikke lenger.»

Inntil videre ser vi at regjeringen vil vurdere de ulike sidene når det gjelder vedtatte endringer og vil komme tilbake til oss på en egnet måte.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [22:45:24]: Debatten om datalagringsdirektivet var i sin tid lang og tøff, og den gikk på tvers av blokkene i norsk politikk. Stortingsflertallet, bestående av Høyre og Arbeiderpartiet, støttet det, mens resten av Stortinget var imot.

Kristelig Folkeparti sa nei, fordi vi sier ja til et samfunn uten unødvendig og urettmessig overvåking. Fra vår side var det derfor en gledens dag at EU-domstolen erklærte det foreslåtte datalagringsdirektivet som ugyldig, noe som innebærer at direktivet annulleres. Vi registrerer at statsministeren i eget brev til presidentskapet gir uttrykk for at man vil gå grundig gjennom dommen for å se om det er behov for å gjøre endringer og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte.

EU-domstolen har som bakgrunn for sin dom – det synes jeg vi skal legge merke til – karakterisert direktivet som:

« (…) et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende rett til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, uten at dette inngrepet er begrenset til det mest nødvendige».

Med en slik tydelig karakteristikk blir «en utsettelse for å se om det er behov for å gjøre endringer i det norske regelverket», som det heter i statsministerens redegjørelse til Stortingets presidentskap, ikke tilstrekkelig for Kristelig Folkeparti. Vi har en klar forventning til at avgjørelsen i EU-domstolen får konsekvenser for innholdet i det nasjonale regelverket og til endringene som ble gjort i straffeprosessloven og ekomloven.

Lagring av den type som datalagringsdirektivet forutsetter, utgjør en trussel mot personvernet til norske innbyggere og bryter med viktige rettsstatsprinsipper. Så kan det alltid være gode og legitime grunner til å iverksette tiltak på dette feltet. Det skal vi gjerne innrømme. Men de små stegene vil, dersom vi ikke er oss bevisst den utviklingen vi går i, kunne føre oss inn i et omfattende overvåkingssamfunn.

Argumentene for å innføre strengere kontroll kan være gode og sterke. Og ja, hensyn må alltid veies mot hverandre. Men vi må aldri ta vår frihet og våre grunnleggende rettigheter for gitt. En av dem er at samfunnet ikke skal overvåke oss uten grunn. Nå har vi altså EU-domstolens vurdering av direktivet. Den er klar.

Kritikken fra domstolen handler om at direktivet omfatter alle typer trafikkdata og alle borgere. Slik direktivet er utformet, vil personer få følelsen av at privatlivet deres faktisk er under konstant overvåking, ifølge dommerne. Direktivet griper inn i denne hårfine balansen mellom individ og stat på bekostning av individets personvern. Jeg håper regjeringen ikke ønsker å havne på feil side i denne type spørsmål.

Informasjonssamfunnet gir nye utfordringer, og politiet må ha hjemmel til å treffe nødvendige tiltak for å avsløre og forebygge kriminalitet. Vi må imidlertid ikke akseptere metoder som rammer uskyldige menneskers personvern og frihet. Demokratiske stater bør avstå fra den type totalitære virkemidler.

Regjeringen, og da særlig Høyre, som etter vår oppfatning sto på feil side i 2011, må nå ta inn over seg dette, nemlig at man må finne et nytt balansepunkt når man veier hensyn mot hverandre. Vi trenger virkemidler for å bekjempe kriminalitet – det er vi enig i – samtidig som overvåkingen må begrenses. Høyre gikk i 2011 for langt i retning av overvåking, da man aksepterte direktivet. Det ser vi tydelig nå. Da må det trekkes en ny linje, og det er nå regjeringens ansvar å utvikle relevante virkemidler for å bekjempe kriminalitet, som samtidig kan ivareta borgernes verdighet og integritet.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [22:49:51]: Jeg tror jeg skal betro Stortingets representanter at det er sjelden Senterpartiet er veldig glad for dommer i EU-domstolen, men denne gangen var vi veldig tilfreds med det. Både omfanget og type lagring går langt mot det vi mener personvernet skal ivareta for norske innbyggere. Vi var imot implementering av direktivet i 2011 med de premissene som lå. Vi forventer at de innvendingene som nå er støttet av EU-domstolen i forhold til hvor langt dette gikk i overvåking av vanlige borgere, blir ivaretatt i den saken vi får til Stortinget.

Vi forventer at regjeringen går kritisk gjennom de endringene som ble vedtatt i straffeprosessloven, ekomloven og annet liknende lovverk og regelverk, som sikrer en god balansegang mellom personvern og det som er nødvendig for kriminalitetsbekjempelse. Jeg avslutter her.

Abid Q. Raja (V) [22:51:19]: Samferdselsministerens brev til komiteen var veldig godt å lese. «Direktivet eksisterer ikke lenger», står det. Det er bra, og det er derfor vi ikke fremmer forslag om å stanse implementeringen av direktivet. Det er ikke vits i å stanse et direktiv som ikke fins.

Lovhjemlene som Stortinget vedtok med 89 mot 80 stemmer, fins dessverre fortsatt. Dette har statsministeren lovet å komme tilbake til Stortinget med på egnet måte. Venstre forventer at regjeringen går gjennom vedtakene kritisk og begrenser de inngrepene i personvernet som stortingsflertallet tidligere har gjort. Både fordi Island ikke har godtatt direktivet som en del av EØS-avtalen og fordi finansieringsløsningene ikke har vært på plass, har vedtakene ikke trådt i kraft ennå – heldigvis.

EU-domstolen har erklært at direktivet er «et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende rett til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, uten at dette inngrepet er begrenset til det mest nødvendige». Denne uttalelsen kan ikke sies å bare gjelde direktivet som helhet, men også de lovendringene Høyre og Arbeiderpartiet gikk sammen om å innføre 4. april 20l1. Derfor holder det ikke for Venstre at direktivet ikke lenger fins. De politiske endringene som er gjort med den hensikt å innføre direktivet, må også endres, slik det blir gjort i andre land.

Samferdselsministeren og hans parti gikk sammen med Venstre imot da datalagringsdirektivet ble innført. Det var og er jeg veldig glad for. Jeg håper vi kan fortsette å stå sammen. Motstanden mot datalagringsdirektivet var en bred allianse, fra SV til Fremskrittspartiet. Den alliansen viser hvor viktig dette spørsmålet var, og hvilke partier som ikke har rot i å forsvare tidenes embetsmannsstat.

Jeg ønsker en konstruktiv dialog med samferdselsministeren for å være med på å styrke personvernet i Norge og endre regelverket, slik at ikke hver enkelt borger skal overvåkes av staten bare fordi de er borgere i staten.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [22:53:50]: Idet sommerkveldens lys slipper inn igjen i stortingssalen, får vi glede oss over at EU-domstolen i denne saken bringer lys til debatten om personvern, som en grunnleggende rettighet for mennesker.

Når EU-domstolen har erklært at datalagringsdirektivet er «et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende rett til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, uten at dette begrepet er begrenset til det mest nødvendige», er det grunn til å lytte.

At datalagringsdirektivet nå stoppes i Norge, er en stor seier for personvernet og folks frihet. Dette bør også ha konsekvenser for det norske regelverket for datalagring. Når regjeringen nå sier at vi skal lage et nytt regelverk for datalagring, må de ta med seg lærdommene i de premissene og vurderingene som EU-domstolen har gjort.

Jeg er bekymret over at norske borgere blir utsatt for stadig mer overvåkning. Dette påvirker hvordan vi lever livene våre. Det å vite at noen ser det en gjør, påvirker hvordan en handler. Overvåkning utfordrer grunnsteinen i demokratiet vårt: ytringsfriheten og tilliten mellom folk.

Med massiv lagring av data om oss alle snus et viktig rettsprinsipp. Utgangspunktet er ikke lenger at vi er uskyldige til det motsatte er bevist, vi er i stedet alle under mistanke.

Det er også stor sjanse for at denne typen data kan misbrukes og havne i gale hender. Derfor er det så viktig for meg og for SV at vi hele tiden passer på, så vi ikke stadig åpner for mer og mer overvåkning uten at det er strengt nødvendig. I kampen mot terror risikerer vi å svekke de verdiene vi sier vi kjemper for å bevare. Viljen til å bytte frihet mot sikkerhet har blitt skremmende stor, både i europeiske land og i USA. Terrorlover som svekker viktige rettsstatsprinsipper, uakseptabel behandling av krigsfanger og utbredt overvåkning er ulike deler av det samme bildet. Om det faktisk gjør oss tryggere, er et åpent spørsmål når vi ser utviklingen i Midtøsten eksempelvis.

Datalagringsdirektivet er et eksempel på et direktiv som åpner for å gå altfor langt i å ofre enkeltmenneskers frihet for en følelse av trygghet. Etter hvert kom det også fram at datalagringsdirektivet var et dårlig virkemiddel for å hindre kriminalitet. Det har vært ganske skremmende å se hvor mye av folks frihet noen politikere har vært villige til å ofre for å kunne innføre et lite effektivt tiltak mot kriminalitet fra EU.

Vi kan ikke ha et regelverk som ikke tar folks rett til frihet og privatliv på alvor. Jeg oppfordrer derfor regjeringen til å se nøye på dommen fra EU-domstolen og lytte til de sterke argumentene mot direktivet når de nå skal se på det norske regelverket for datalagring på nytt – for vi må ta folks frihet på alvor. Vi kan ikke la frykten ødelegge noe av det fineste vi har, nemlig tilliten til folk og mellom folk, troen på ytringsfriheten og prinsippet om at alle er uskyldige til det motsatte er bevist.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [22:57:17]: Stortinget besluttet i april 2011 å gjennomføre EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Det var en omstridt sak. Det var splitt i forrige regjering da den ble framlagt og vedtatt, og det var splitt i daværende opposisjon. Reglene trådte aldri i kraft. EU-domstolen kom 8. april i år til at datalagringsdirektivet var ugyldig fra tidspunktet det trådte i kraft. Dommen legger også føringer på våre framtidige regler om datalagring. Sånn sett er det på en måte allerede blitt konkludert når det gjelder akkurat det forslaget som vi har til behandling i dag.

Kampen mot alvorlig kriminalitet er viktig, men kan ikke føres på den måten som datalagringsdirektivet la opp til. Datalagringsdirektivet sånn som det var foreslått og vedtatt, gikk for langt på bekostning av personvernet og beskyttelsen av personopplysninger. Det er ikke behov for noe vedtak om å stanse implementeringen, siden direktivet ikke lenger eksisterer. Men hovedformålet med datalagringsdirektivet var å harmonisere medlemsstatenes bestemmelser om datalagring, og jeg synes det er viktig at Norge har en interesse i å ha et godt samarbeid med våre naboland om lagring av denne typen data – ikke minst for å beskytte våre innbyggere og deres rettigheter.

Dette er utfordrende og sammensatte problemstillinger, for det er ingen tvil om at formålet er godt, nemlig å bekjempe kriminalitet, eller oppklare kriminalitet når det har skjedd. Samtidig er det viktig at dette balanseres på en god måte mot nettopp personvernhensynet. Vi følger nøye med på hvordan EU og Europa håndterer dette videre.

En må også sørge for at når en kommer med andre virkemidler for politiet, må personvernhensyn være godt ivaretatt, samtidig som en tar hensyn til den teknologiske utviklingen som skjer. Mye av den datatrafikken som en la til grunn, var ledende da datalagringsdirektivet ble påbegynt utarbeidet, er i dag relativt utdatert. Mye av kommunikasjonen i dag skjer på Facebook og den typen medier, som datalagringsdirektivet ikke rammet i særlig grad. Vi må se på hvordan vi kan gi politiet gode verktøy, samtidig som personvernet ivaretas på en bedre måte enn datalagringsdirektivet gjorde.

Jeg synes ikke vi skal forhaste oss. Vi jobber med dette i regjeringen og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Men vi følger selvsagt også den debatten som pågår mellom stortingspartiene, og ser de synspunktene som framkommer der.

Heidi Nordby Lunde (H) [23:00:11]: Norge er en honningkrukke for organiserte kriminelle. Norge står hjelpeløs overfor overgripere mot barn på Internett. Hvis en narkotikasmugler i dag hadde kjørt over grensen til Sverige med 1 kg heroin i bilen, ville politiet ikke hatt noen spor å gå etter – fordi vi ikke har implementert datalagringsdirektivet, i hvert fall hvis vi skal tro det som ble sagt av tilhengerne av direktivet, inkludert politiet, under debatten i forkant av vedtaket.

Jeg tar ordet fordi jeg fortsatt er ganske opprørt over argumentene som ble brukt i debatten. Motstanderne av direktivet ble kalt personvernekstremister av representanter i denne sal fordi de mente at en kontinuerlig masselagring av alle kommunikasjonsdata mellom alle borgere av Norge – i tilfelle vi gjør noe kriminelt – strider mot grunnleggende prinsipper i en liberal rettsstat.

Vel, EU-domstolen ga ekstremistene rett. Jeg tok ikke ordet for å hovere, men for å minne om at grunnleggende demokratiske rettigheter blir stadig sjeldnere mistet i krig, men stemt vekk med gode intensjoner gjennom flertallsvedtak i nasjonalforsamlinger.

Trygghet og frihet er to verdier som utfordrer hverandre. Men frihet er for meg ikke ytterpunktet i en liberal rettsstat, men selve kjernen. Trygghet er nemlig ikke et selvstendig mål i en rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.

Selvsagt skal politiets virkemidler for å etterforske terrorisme og alvorlig kriminalitet være effektive. Men disse må fortsatt være proporsjonale i forhold til trusselbildet og ikke underminere det liberale demokratiet som de skal beskytte. Det var dette direktivet falt på i EU-domstolen. Dessuten har rapporter fra EU slått fast at direktivet ikke har ført til flere oppklaringer av alvorlig, organisert kriminalitet eller terrorisme. Men her kan det være nyttig å minne om at norsk politi ville bruke direktivet, som var et resultat av terrorhandlingene i New York, London og Madrid, til å gå også etter fildelere og nettmobbere. Jeg har i dag vært på et veldig godt møte hos statsministeren om hets mot kvinner i offentligheten. Jeg ønsker alle gode forslag velkommen, men selv ikke jeg vil bruke terrorlovgivning for å gå etter barn som mobber andre barn, eller folk som ulovlig deler musikk på nett.

På grunn av prestisjen som ble knyttet til DLD-debatten, har vi mistet flere år med konstruktiv debatt om hvilke virkemidler vi faktisk ønsker å gi politiet, f.eks. adgang til å lagre IP-adresser lenger enn 21 dager. Dette er ikke knyttet til direktivet, men noe som kan åpnes for – dersom regjeringen vil.

Jeg støtter selvsagt komiteens innstilling til vedtak – å vedlegge forslaget protokollen. Direktivet finnes ikke lenger, heldigvis.

Vi kan aldri regulere oss vekk fra enhver risiko for alvorlig kriminalitet i et åpent og fritt samfunn, men vi kan i forsøket på å gjøre det fort komme til å regulere oss bort fra demokratiet som samfunnsform – det har skjedd før. Men vi som var imot direktivet, ønsket en konstruktiv debatt om politiets virkemidler. Kanskje vi kan få til det nå?

Anders B. Werp (H) [23:03:26]: Det er en klok og samlende vurdering som regjeringen har foretatt i denne saken. Jeg synes også det er gode vurderinger som er foretatt i merknadene fra en samlet komité, som foreslår å vedlegge saken protokollen, i påvente av en kommende debatt.

Når jeg for min del ba om ordet, var det for å synliggjøre mine forventninger til den debatten. Debatten er helt nødvendig – den må vi ta. Vi må balansere hensynet til personvern opp mot behovet for etterforskningsverktøy for å bekjempe kriminalitet. Jeg håper at den debatten om dette temaet som kommer i denne sal, ikke blir en polarisert debatt, slik vi opplevde forrige gang. Det bidro ikke til noe godt for noen saker, vil jeg påstå, fordi man sto fastlåst i et standpunkt og ikke var særlig lydhør overfor motpartens argumenter. Det gjaldt begge sider i debatten – det innrømmer jeg. Jeg tilhørte dem som stemte for implementeringen av DLD.

Vi skal debattere personvernet samtidig som vi skal debattere politiets behov for å kunne bekjempe både tradisjonell kriminalitet og den nye kriminaliteten – om vi kan kalle den det – som er under rask utvikling.

Jeg må si jeg stoler på politiet når de sier at det knapt nok finnes en alvorlig kriminalsak i dag hvor man ikke benytter digitale spor med stor nytteverdi. Men det er også en annen type kriminalitet. Det er den kriminaliteten som begås i det digitale rommet. Hvordan skal vi møte den uten å ha en balansert tilnærming til lagring av data og tilgjengelighet av digitale spor i ettertid? Da tenker jeg på ID-tyverier, digitale svindler og helt ut til ytterpunktet, som går på spionasje mot bedrifter, næringsliv og nasjonalstater. Dette er det behov for å diskutere på en balansert måte, jeg imøteser det. Jeg berømmer komiteen for å ha lagt fram en balansert innstilling og en god konklusjon så langt, og jeg gleder meg også til et viktig arbeid og resultatene av det fra regjeringens side.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.