Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 3 timer og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 50 minutter, Høyre 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Venstre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter og Miljøpartiet De Grønne 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og parlamentariske ledere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:09:10]: (komiteens leder og ordfører for sak nr. 31): Først: Da jeg hørte representanten Per Olaf Lundteigens innlegg da han fremmet forslaget sitt, ante det meg at dette er en merkedag, men at det er en så stor merkedag, og at det er 45 år siden merverdiavgiftssystemet ble innført, var jeg ikke klar over. Det er en stor skam at finanskomiteen ikke har markert dette på en bedre måte, men vi tar det med oss i debatten. Det er sikkert kake i Finansdepartementet, i hvert fall. Det regner jeg med.

Dette er et revidert budsjett, og det bærer også innstillingen preg av. Dette skal ikke være en budsjettbehandling «light», hvor vi tar opp alt som vi mente burde vært tatt opp i ordinært budsjett. Først og fremst justerer vi der det er behov for det, men det er selvfølgelig også noen enkeltstående forslag, som flertallet – og sikkert også mindretallet – i sin visdom har kommet til at man bør fremme.

Da regjeringen fremla sitt reviderte budsjett, kunne man – som finansministeren sa – understreke at norsk økonomi går godt. Det er enkelte utfordringer i enkelte bransjer, men de prognosene man hadde ved innledningen til dette året, står seg – i det store og det hele – med en liten nedjustering. Det betyr også at det ikke har vært grunnlag for de store endringene i budsjettet, men vi er glade for at regjeringen har fulgt opp samarbeidsavtalen, bl.a. ved at man også i det reviderte budsjettet styrker etterutdanning for lærere – som ett eksempel. I tillegg har behandlingen i komiteen ført til en del endringer som, etter vårt syn, forbedrer budsjettet.

Når man hører den offentlige debatt, får man inntrykk av at det eneste som skjer i revidert budsjett, er at det blir noen endringer i taxfree-regler, og at enkelte båtmotorer blir billige. Det har jeg skjønt er viktig for noen. Akkurat det med taxfree er ikke veldig viktig for Kristelig Folkeparti, snarere tvert imot, så det stemmer vi heller ikke for. Men jeg har jo merket meg at både denne finansministeren og finansminister Kristin Halvorsen – jeg skal ikke påstå at de har en forkjærlighet for vin, for det kunne jo indikere noe – men de har i hvert fall en forkjærlighet for å øke kvoten av taxfree-vin. Først var det Kristin Halvorsen, som konverterte diverse spritmilliliter til vin, og så denne finansministeren, som – jeg vet ikke om det var en invitt til Kristelig Folkeparti – konverterer tobakk til vin. Jeg skal ikke si at vi har latt oss friste, for vi har vel i grunnen ikke det heller, men vi stemmer altså ikke for det, og det gjør vi rett og slett fordi forslaget, etter vår mening, er mer alvorlig enn som så. Det svekker Vinmonopolets stilling på sikt, og det tror jeg alle forstår at neppe er i tråd med vår politikk.

Men vi har fått til mye annet, som jeg vil takke samarbeidspartiene for at vi i fellesskap har sørget for. Vi får økt bevilgningen til barnehager og dermed styrket kommuneøkonomien med 175 mill. kr. Som vi alle vet, har det vært diskusjon om beregningsgrunnlaget for barnehage og finansiering i kommunene. Det har vi også bestemt oss for at vi må gjøre noe med. Det har vært en «mismatch» over flere år, og i samarbeid med kommunene og KS må vi få på plass et bedre system for dette. Det skal skje med virkning fra neste budsjettår.

Så har det vært viktig for oss å målrette tiltak mot fattigdom og spesielt barnefattigdom. Vi får nå på plass en ny ordning hvor treåringer kan få gratis kjernetid i barnehagen. Det er et veldig målrettet tiltak, som jeg ser at Oslo kommune nå har grepet og planlegger å bruke allerede fra høsten. Vi er veldig glade for å få inn denne ordningen, og dette er noe som hele komiteen stiller seg bak.

Vi får også inn noe både Kristelig Folkeparti og Venstre var veldig opptatt av i budsjettet, nemlig de første midlene til en belønningsordning for sykkelveier. Vi har sett før hvordan vekselvirkningen med kommunalt initiativ og et positivt tilsvar fra staten utløser bedre kollektivdekning. Nå forsøker vi det samme for sykkelveier, og vi tror det vil gi en veldig positiv virkning. I tillegg styrker vi den ordinære belønningsordningen for bedre kollektivtransport i byområdene.

Både regjeringen og samarbeidspartiene har vært opptatt av å styrke det som er grunnlaget for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, når man ser litt lenger fram, og det er forskning og høyere utdanning. Det har det vært satset på fra regjeringens side, og det satses ytterligere i den innstillingen vi behandler i dag, som resultat av forliket mellom de fire partiene.

Dette er et revidert budsjett. Det er ingen tvil om at den store prøven for samarbeidet mellom de fire partiene kommer til høsten. Da har regjeringen hatt hele året til å gi en profil på budsjettet, som er helt og holdent deres eget. Regjeringen kjenner også samarbeidspartienes prioriteringer, og vi ser fram til et samarbeid ved neste korsvei, når Stortinget samles til høsten. Det er vel nesten noe av det første som skjer, at budsjettet fremlegges når vi samles igjen etter sommeren.

Så er det noen småposter som det har vært mye oppmerksomhet rundt, som jeg er glad for at vi har fått på plass i dette budsjettet. Det gjelder sjakk-OL i Tromsø. Vi setter en liten strek over den historien som har vært – og krangling, får jeg kanskje si – om hvorfor det trengs mer penger, men det blir nå 12 mill. kr mer. Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen får også midler. Vi får på plass en styrking av Kirkens familievern. Da skal jeg bare bemerke til innstillingen at det skal stå «Stiftelsen Kirkens Familievern». Det står to forskjellige ting ulike steder, men da er det sagt: Det er Stiftelsen Kirkens Familievern som får de midlene.

Jeg er også glad for at de fire partiene i dag fremlegger et forslag knyttet til flyktninger som har betydelige helseproblem. Vi ser den store utfordringen som retningslinjene fra forrige regjering har lagt når det gjelder overføringsflyktninger, og jeg er glad for at regjeringen vil se på kriteriene for disse.

Vi behandler også en annen sak i samme moment, og det er differensiert arbeidsgiveravgift. Der har vi i stort tempo både fått saken og behandlet den med høring. Jeg vil takke regjeringen for arbeidet de har gjort for å styrke Norges posisjon, når det nå viser seg at den differensierte arbeidsgiveravgiften ikke blir like omfattende som før, men at man har kommet med kompenserende tiltak. Vi vet jo at den ordningen vi har hatt til nå, og som for så vidt skal virke på en del områder fortsatt, er utrolig målrettet. Derfor er det heller ikke veldig lett å finne de riktige kompenserende tiltakene umiddelbart. Ordningen utvides nå med 31 nye kommuner samtidig som virkeområdet snevres inn. Jeg vil berømme komiteen. Jeg vil berømme saksordfører Lisbeth Berg-Hansen for arbeidet i komiteen med denne saken for å gi et så bredt flertall bak innstillingen som vi nå har. Det tror jeg er en styrke, også når vi møter våre europeiske venner eller frender eller hva man vil kalle det.

Summen av det finanskomiteen innstiller på i den saken, er at vi er tilfreds med det regjeringen har lagt fram, men vi – i likhet med regjeringen – ser at dette må følges opp. Vi må se hvordan virkningen blir for ulike sektorer og for bedrifter, næringsliv og fylkeskommuner, og det er både storting og regjering beredt til å komme tilbake til.

Jeg takker komiteen for godt samarbeid om disse sakene og vil med dette anbefale innstillingen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) [09:19:24]: Jeg deler representanten Syversens brennende engasjement for barnefamilier. Da regjeringa la fram revidert nasjonalbudsjett, sto Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti side om side i vandrehallen og kritiserte prioriteringene. Jeg merket med stor glede det Syversen sa: Regjeringa satser 200 mill. kr på billigere alkohol og båtmotorer, men har ikke råd til å øke bevilgningene til barnehagene. Jeg hadde derfor store forventninger til forhandlingene. Jeg hadde trodd Kristelig Folkeparti skulle få bort billigere alkohol. Jeg hadde trodd Kristelig Folkeparti skulle få betalt barnehageregninga. Men jeg må konstatere at Kristelig Folkeparti forlot forhandlingsbordet med en ekstra liter taxfree-vin under armen og en halvbetalt barnehageregning.

Jeg vil gjerne høre representantens tanker om Kristelig Folkepartis manglende gjennomslag i forhandlingene, om hvorfor en ikke støttet Arbeiderpartiets forslag om å si nei til billigere alkohol og være med på å betale hele barnehageregninga i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:20:18]: Min erfaring fra denne salen er at det generelt sett er undring i Arbeiderpartiet når man ikke støtter forslagene deres. Det skjønner jeg fortsatt er en undring. Det kan jo hende det er fordi vi har fått til et samarbeid som innbefatter andre partier i denne omgang.

Ja, vi har fått 175 mill. kr til barnehagene. Vi har mottatt mye positivt fra kommunene for det. Så kan man diskutere: Er det krone for krone? Det vi vet, er at beregningsgrunnlaget har vært for svakt. Det har vært for svakt over lang tid. Det kommunene har sagt til meg – som kanskje er enda viktigere enn millionene akkurat her – er at vi får på plass et godt beregningsgrunnlag. Som representanten vet, har vi også et verbalforslag, der man sier at det skal være klart, og det skal gjelde for 2015-budsjettet. Det er etter min mening kanskje det aller viktigste vi gjør akkurat på den sektoren, med de vedtakene vi fatter i dag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:21:30]: Situasjonen i Syria blir dessverre enda mer dramatisk og verre for hver dag som går på grunn av den humanitære situasjonen. Vi hadde en diskusjon i Stortinget før jul om hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot i Norge, og hva vi skal bidra med. Dessverre ble det etter regjeringsskiftet bestemt at man ville redusere antallet kvoteflyktninger med 500 i forhold til det forslaget som de rød-grønne partiene hadde. Når vi ser den globale flyktningsituasjonen nå og vet at den er verre enn noen gang, mener Syversen og Kristelig Folkeparti at det var en rett prioritering å kutte antall kvoteflyktninger i Norge med 500 stykker?

Hans Olav Syversen (KrF) [09:22:14]: I år tar vi imot flere kvoteflyktninger enn noen gang. En stor del av dem er forbeholdt flyktninger fra Syria.

Jeg er helt enig i det engasjementet Trygve Slagsvold Vedum viser til, både fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, når det gjelder å ta ansvar. Vi tar ansvar, ved å sørge for store bevilgninger til situasjonen i Syria og i nabolandene, ikke minst, for at de skal kunne ta imot flyktninger, og vi tar et ansvar ved å ta imot flyktninger her.

Så vet representanten Slagsvold Vedum at vi i fellesskap, faktisk, for et par uker siden gjorde et vedtak i Stortinget som var tilnærmet enstemmig, hvor man ba regjeringen se på hvordan vi kan ta imot syriske flyktninger, og komme tilbake til Stortinget med det. Det er jeg veldig glad for, for her trenger vi et stort flertall, som viser at Norge tar sitt ansvar.

Presidenten: Representanten Slagsvold Vedum har bedt om en replikk til, men må komme tilbake med neste spørsmål senere, da det bare er tre replikker etter hovedtalerne.

Snorre Serigstad Valen (SV) [09:23:35]: Da kan jeg følge opp der Slagsvold Vedum slapp: I fjor økte antall flyktninger i verden med 6 millioner mennesker – bare i fjor. Det er 2,5 millioner mennesker som er drevet ut av Syria. Som Slagsvold Vedum var inne på, bestemte regjeringen og stortingsflertallet – Kristelig Folkeparti inkludert – i fjor å redusere antallet kvoteflyktninger i forhold til det den rød-grønne regjeringen hadde foreslått.

Så har representanten Syversen sagt at man skal se på kriteriene. Men det hjelper ikke mye når vi her og nå kan vedta at vi skal ta imot flere skadde syrere. Det er ikke slik at Kristelig Folkeparti kan vri seg unna det faktum at de selv har underskrevet en avtale der det er ganske strenge kriterier for hva slags flyktninger som skal komme inn i Norge.

Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti bare stemme for det forslaget som ligger i salen i dag, som sikrer at vi tar imot flere skadde syrere, i stedet for en ny byråkratisk prosess – når vi alle egentlig vet hva som ville vært det riktige å gjøre?

Hans Olav Syversen (KrF) [09:24:32]: Her var det flere forhold. For det første, når det gjelder hvilke overføringsflyktninger vi tar imot, regner jeg med at representanten Serigstad Valen er klar over at de retningslinjene som gjelder, ble innført da SV satt i regjering. Så hvis man bruker veldig sterke adjektiver, som jeg har sett andre representanter fra SV bruke om det, er det en dom over de retningslinjer man selv har fastlagt.

Men så er jeg helt enig: Vi skal gjøre vårt for å ta imot flyktninger fra Syria. Vi vedtar noe i dag, som går på at kriteriene skal ses på. Vi vedtok for et par uker siden en felles oppfordring til regjeringen om hvordan den skal komme tilbake til Stortinget for at vi skal kunne se på om vi kan ta imot flere. Engasjementet deler vi. Jeg håper også at vi i fellesskap kan sørge for at det blir resultater av dette, både for å gjøre noe her hjemme, i Syria og i nabolandene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Marthinsen (A) [09:25:54]: Revidert budsjett skal jo være akkurat det – en revidering av budsjettet. Det er ikke en korsvei for de store, nye satsingene eller de omfattende grepene, men det er en mulighet til å justere kursen og til å sørge for at det rettes opp i åpenbare feil. Det er en mulighet som de borgerlige partiene velger å kaste bort.

For første gang på mange år varsles det i revidert stigende ledighet. Det er kun en svak oppgang, riktignok, men tendensen i feil retning er det. La det være sagt: Den utviklingen er selvfølgelig i stor grad et resultat av svingende konjunkturer, men det er likevel verdt å reflektere et par sekunder over at det er lite som tyder på at de såkalte vekstfremmende skattelettene har båret frukter så langt.

I fjor vår fikk vi signaler om en økende todeling i økonomien. Da benyttet vi anledningen i revidert budsjett til å legge fram en omfattende vekstpakke for fastlandsindustrien. I år burde lavere vekstanslag, skattesvikt og stigende ledighetstall fått regjeringen til å reagere. I stedet ser vi at taxfree og billigere påhengsmotorer er blant de aller viktigste prioriteringene.

Vi velger i vårt alternative budsjett å reversere høstens innstramminger i permitteringsordningen. I høringen til finanskomiteen ble vi fortalt, både av LO og NHO, i tillegg til flere bransjeforeninger, om hvordan denne innstrammingen nå gjør at flere bedrifter må gå rett til oppsigelse i stedet for å permittere ansatte når ordrebøkene er skrinne. For halvparten av den summen som regjeringen bruker på å endre taxfree-ordningen, kunne den fulgt Arbeiderpartiets forslag om å sikre en skikkelig permitteringsordning. Det gjør den ikke.

Jeg la merke til at finansministeren brukte ordet valgfrihet da hun la fram forslaget som gir oss mulighet til å bytte røyk mot vin. Jeg tipper at det er en valgfrihet som betyr lite for den ansatte som mister jobben, og for den bedriften som ikke lenger har råd til å velge å permittere verdifulle ansatte i stedet for å si dem opp.

Vi prioriterer også å finansiere hele den økte etterspørselen etter barnehager. Regningen for regjeringens regnefeil har blitt liggende hos kommunene. Vi er glade for at Kristelig Folkeparti og Venstre gjennom budsjettforliket klarte å få lagt inn noe mer penger til barnehagene. Men fortsatt er det over 200 mill. kr som står udekket. Sammen med den skattesvikten som kommunene opplever, gir det en kraftig innstramming i de frie inntektene, sammenliknet med det man trodde var situasjonen i høst.

Når regjeringen så vil pålegge kommunene å prioritere mer til rus og psykiatri – i og for seg et flott formål – er det innenfor en ramme som allerede er flere hundre millioner kr i minus. Regnestykket går rett og slett ikke opp. Resultatet er selvfølgelig at kommunene må prioritere ned svake grupper.

Det er flere forslag vi gjerne skulle sett fikk flertall her i salen i dag: Prioritering av en bistandsmilliard til Syria, en ordentlig strategi for bosetting av de over 5 000 flyktningene og asylsøkerne som sitter på norske asylmottak, med lovlig vedtak om opphold, uten at de har fått en kommune å bo i. Situasjonen for dem er prekær. Dessuten: En bevilgning til etter- og videreutdanning av lærere, som hadde gjort at ingen lærere trengte å stå i kø for å få etterutdanning og 500 flere studentboliger – for å nevne noe. Det får vi ikke. De borgerlige partiene har åpenbart andre prioriteringer. Ingen regjering har noen gang brukt mer oljepenger enn denne. Likevel makter de ikke å betale regningen for sine egne regnefeil når det gjelder barnehager og lærligbedrifter.

Så helt avslutningsvis: Vi har ved flere anledninger hørt de borgerlige partilederne snakke om hvordan Stortinget nå skal bli et så mye mer interessant sted, en mer interessant arena – man skal lytte til Stortinget. Jeg må si at det er desto mer oppsiktsvekkende at det ser ut til at de parlamentariske lederne på borgerlig side ikke kommer til å delta i debatten her i dag. Det er fortsatt ikke for sent å tegne seg. Jeg håper at de gjør det. Det ville vært en styrke for debatten i en svært viktig sak på Stortingets siste dag.

Jeg tar med dette opp forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Da har representanten Marianne Marthinsen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [09:31:00]: Jeg vil rette oppmerksomheten mot den såkalte Syria-milliarden som Arbeiderpartiet tar til orde for i forslag nr. 8. Her vil Arbeiderpartiet gi penger, men overlate til andre å avgjøre hvor det skal kuttes. De vil ta fra andre fattige for å gi til syrerne. Istedenfor å sprøyte inn nye penger, vil Arbeiderpartiet omprioritere, uten å si hvilke av de fattige og svake gruppene som skal ta støyten for denne politikken. Er det sånn at en her scorer et billig poeng med billige penger? Og er dette en måte vi kommer til å se mer av – at Arbeiderpartiet velger å finansiere løftene sine på denne måten fremover?

Marianne Marthinsen (A) [09:31:45]: Dette er alt annet enn et billig poeng. Vi har i vårt alternative budsjett bedt om at det prioriteres 1 mrd. kr til Syria. Det er helt nødvendig – dette er den største humanitære katastrofen i vårt århundre. Så er det sånn at etter åtte år med rød-grønt styre er bistandsbudsjettet historisk stort. Det er jeg stolt av. Det gjør også at ved slutten av hvert eneste budsjettår står det igjen ganske store udisponerte beløp som kan overføres til ulike formål, og vi mener at Syria må prioriteres. Hvis det skulle vise seg at det er umulig å prioritere det innenfor de rammene man har, er nysalderingen et veldig naturlig sted å ordne opp i det.

Jeg skulle ønske at det ble flertall i stortingssalen for å gjøre denne prioriteringen. De drøyt 160 mill. kr som regjeringen har satt av, er altfor lite. I stedet ser vi en regjering som først og fremst er interessert i å ta imot uskadde syrere som ikke er påvirket av de uhyrlighetene de har vært gjennom, fordi de skadde blir for belastende for Norge. Jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk, men det mener jeg er skammelig.

Gjermund Hagesæter (FrP) [09:33:01]: I 1978 var det Per Kleppe som var finansminister i Noreg. Det året blei krona devaluert med 8 pst., og det blei også innført inntektsstopp og prisstopp. For å bremse det private forbruket blei det også innført ei særavgift på båtmotorar som skulle vere midlertidig, men som no altså har vart i over 35 år. Fleirtalet fjernar denne midlertidige særavgifta i dag, og eg har då eit spørsmål til representanten Marthinsen: Synest ikkje Arbeidarpartiet at det er på tide etter 35 år å fjerne ei midlertidig avgift? Viss ikkje det er lenge nok, lurer eg på kva Arbeidarpartiet la i omgrepet «midlertidig særavgift».

Marianne Marthinsen (A) [09:33:53]: Takk til representanten Hagesæter for den historiske leksjonen. Hva Per Kleppe i sin tid la i begrepet «midlertidig», kan jeg dessverre ikke svare for. Men det jeg registrerer, er at i et revidert budsjett som legges fram i en tid hvor det varsles lavere vekst og høyere ledighet, prioriterer man å bruke 100 mill. kr på billigere påhengsmotorer. Jeg mener at det er en dårlig prioritering. Man lar en stor barnehageregning ligge udekt hos kommunene. Man lar være å reversere en permitteringsordning som gjør at bedrifter er nødt til å gå rett til oppsigelse, i stedet for å beholde sine ansatte gjennom dårlige tider. Jeg mener at det er en bedre måte å anvende 100 mill. kr på enn å prioritere billigere påhengsmotorer.

Terje Breivik (V) [09:34:52]: Representanten Marthinsen begynte innlegget sitt svært godt med å minna forsamlinga om at dette er ei revidering. Det er eit revidert budsjett, ergo bør me ikkje leggja dei altfor store verken summane eller tinga i det. Så avslutta ho med å gjera det til noko veldig mykje større – og etterlyser deltaking frå dei parlamentariske leiarane – som står i svært stor motsetning til innleiinga. Det er mogleg det er eg som ikkje heng heilt med i logikken, men eg håpar Marthinsen kan utdjupa det.

Marianne Marthinsen (A) [09:35:27]: Det har vært normal prosedyre i Stortinget gjennom mange år at de parlamentariske lederne har deltatt i debatten om revidert nasjonalbudsjett. Ja, det er en revidering av budsjettet, men det er tross alt hele statsbudsjettet og justeringen av det vi har til behandling. Det er Stortingets siste møtedag. Det er flere store saker som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Jeg har vært inne på flere av dem: Det gjelder Syria, barnehager og permitteringer, og det gjelder selvfølgelig de nye makrotallene i budsjettet. Dette er et budsjett som varsler en økonomisk situasjon for Norge hvor ledigheten er svakt på vei opp, hvor vekstanslagene justeres ned, og hvor vi ser tendenser til relativt sterk skattesvikt. Det er en situasjon som jeg mener at de parlamentariske lederne burde ta seg bryet med å diskutere.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Svein Flåtten (H) [09:36:40]: Ja, det er bare en budsjettrevisjon, som mange har påpekt, men den reviderer et helt budsjett, og der ligger de store linjene i norsk økonomisk politikk. Derfor er jeg veldig enig med komitélederen når han gir uttrykk for den enigheten det fortsatt er mellom de fire partiene om de store linjene i norsk økonomisk politikk. Jeg benytter anledningen til å takke både ham og Venstre for en konstruktiv tilnærming til det fundamentet som ligger i samarbeidsavtalen mellom de fire partiene – for det ser man også i det reviderte budsjettet, ikke minst det bærende element i samarbeidsavtalen om at verdiskaping må stimuleres, at verdiene må skapes før de kan deles, og at man skal satse på kunnskap, på utbygging av infrastruktur og på å legge bedre til rette for privat eierskap. Dette følger disse partiene, i tillegg til en ansvarlig økonomi hvor handlingsregelen ligger fast.

Dette er særdeles viktig, for det betyr en mer realitetsorientert tilnærming til virkeligheten i norsk økonomi. Det går bra i norsk økonomi, men vi må også prøve å få øye på utfordringene som finnes, for det er ikke slik at det ikke finnes utfordringer. Når man leser Arbeiderpartiets merknader, kan man få inntrykk av at alt er rosenrødt, og at man har frembrakt det gjennom de siste regjeringsårene. Utfordringene i norsk økonomi har vært synlige lenge for dem som har villet se dem, men de har blitt feiet under teppet i nærmest en skjønnmaling av økonomisk fortreffelighet inspirert av høye oljepriser, lave importpriser og selvsagt gode statsfinanser. Utfordringene i norsk økonomi heter svekket konkurransekraft og svekket innovasjonsevne, og de består av et særnorsk kostnadsnivå som har galoppert fra våre konkurrentland, og skapt en tosporsøkonomi. Og denne ble ikke oppdaget i fjor, slik man kunne få inntrykk av av Marthinsens innlegg. Den har vært der lenge – hvor fastlandsøkonomien sliter med kostnadsnivået og en påfølgende svekket produktivitetsvekst, og hvor vi ikke greier å kompensere for det økte kostnadsnivået. Det er overhodet ikke nye utfordringer, de har ligget der lenge. De borgerlige partiene har vært opptatt av dem lenge, men de har ikke hatt tilstrekkelig oppmerksomhet tidligere. Dette er utfordringer som må adresseres gjennom finanspolitikken, slik at det skapes et bedre klima for investeringer og for å skape nye lønnsomme arbeidsplasser og sikre vekst og lønnsomhet i eksisterende arbeidsplasser. Det er det som er grunnlaget for velferdssamfunnet. Vi kan ikke bevilge uten først å skape verdier. Velferdsutviklingen er avhengig av vekstevnen i fastlandsøkonomien

Derfor kan det som konkret gjøres i revidert budsjett, fremstå som relativt små beløp. Men det tømrer fast samarbeidet mellom de fire borgerlige partiene om hvor de vil hen med norsk næringsliv, med norsk verdiskaping, med det norske velferdssamfunnet. Og det handler ikke minst om hvordan man bruker oljepengene. Innfasingen av oljepenger i norsk økonomi må bidra til å demme opp for nettopp den svekkede konkurransekraften gjennom å bruke disse pengene på riktig måte – til utdanning, til forskning, til investeringer i infrastruktur og til vekstfremmende skattelettelser.

Jeg mener at vår politikk ikke skaper forskjeller – jeg ser at man har vært opptatt av det på venstresiden. Vår politikk skaper arbeidsplasser og bedrifter. De store forskjellene mellom innbyggerne i dette landet kan man ikke måle ut fra skattestatistikk. Forskjellene kan man måle ved å gå ut og se på: Hvem er det som har en jobb? Hvem er det som ikke har en jobb? Hvem er det som er i stand til å forsørge seg og sin familie?

I revidert nasjonalbudsjett er det både i justeringene fra regjeringen og i forliket i Stortinget lagt vekt på det som nettopp kan føre til å skape disse arbeidsplassene, det langsiktige – gjennom barnehager, gjennom satsing på skole, utdannelse, samferdsel og, for den saks skyld, avgiftsreduksjoner.

Dette blir viktigere enn noen gang i den krevende perioden vi nå går inn i. I verden rundt oss er det bare en svak vekst. Store deler av Europa er fortsatt merket av etterdønningene og ubalansen i økonomien etter finanskrisen. Det er stor usikkerhet mange steder, ikke minst geopolitisk. Situasjonen både i Ukraina og i Irak kommer til å skape ustabilitet, med økonomiske ringvirkninger, hvis den ikke kommer under kontroll.

Vårt land er selvsagt avhengig av utviklingen hos handelspartnerne. Det er grunn til å tro at veksten i Norge kan bli lavere enn den har vært i de årene som ligger bak oss, av to grunner: Investeringene i oljeindustrien synes å flate ut, og fra et høyt kostnadsnivå skal vi justere oss ned til en utvikling med et svakere tempo. Landene rundt oss øker sin konkurransekraft, etter å ha hatt en betydelig nedgang, mens veksten ute er svak.

Dette ble godt illustrert på rentemøtet i Norges Bank i går. Det varsles en svakere vekst. Rentebanen justeres ned mot et langvarig lavrenteregime, nettopp på grunn av utviklingen ute og svekkelsen i investeringene i oljeindustrien. Dette er et klart uttrykk for at finanspolitikken i tiden som kommer, ikke minst sett opp mot denne regjeringens første budsjett – som Hans Olav Syversen også er inne på – blir svært viktig for å bidra nettopp til å stimulere til de verdiskapende investeringer.

Noen få ord om differensiert arbeidsgiveravgift. Jeg er glad for at det ble bred enighet i Stortinget om dette. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet så at det som regjeringen hadde gjort, var det som var mulig å få til – frem til der vi er nå. Regjeringen fikk på slutten faktisk gjort ytterligere innskrenkninger i unntaksområdene.

Jeg er – som Syversen – glad for at Arbeiderpartiet på en konstruktiv måte stilte seg bak regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre om veien videre. Det er det som er viktig. Dette er en jobb som må gjøres hele tiden. Komiteen har understreket viktigheten i det og pekt på hvordan man skal jobbe fremover. Regjeringen sier i proposisjonen at dette heller ikke er en jobb som er avsluttet. Det fremgår. Derfor mener jeg at den realistiske tilnærmingen til de mulighetene som foreligger nå, til det som kommer, har både regjeringen og komiteen staket ut på en god måte. Det er spesielt viktig at nordnorsk næringsliv opplever at alt som kan gjøres for å få dette til, blir gjort.

Utfordringene i norsk økonomi fremover er mange – og antallet er antakelig økende – men utgangspunktet er godt, bedre enn hos de fleste av våre konkurrenter rundt omkring i verden. Men det må ikke være en sovepute. Det må heller være et springbrett for å gjøre de tilpasningene – gjennom en vekstfremmende finanspolitikk – som kan føre til den styrkede konkurransekraften, som jeg har etterlyst, og som jeg har betonet og understreket i dette innlegget. Det er tiltakene for næringsliv og verdiskaping som ligger i bunnen for alt det vi fra Stortinget skal bevilge til styrking av arbeidsplasser. Det er dette som gir velferdssamfunnets videre finansiering.

Jeg ser spesielt frem til det samarbeidet som vi skal ha med samarbeidspartiene. Dette første året har vist at det fungerer godt. Vi bygger på det som vi ble enige om i Nydalen, som er helt sentrale, økonomisk grunnleggende elementer i å styre dette landets økonomi. Det er jeg veldig glad for at man også – uten å måtte ty til mye finlesing – kan se i dette reviderte budsjettet.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [09:46:14]: Jeg la merke til at representanten Flåtten mest kommenterte det store bildet – og ikke de enkeltsakene som det er gjort endringer i i revidert budsjett. Derfor skal jeg gi representanten en mulighet til å kommentere en sak som kanskje har druknet litt i det store bildet.

Vi har tidligere i dag hørt at regjeringen har feilberegnet antallet småbarnsfamilier som ville velge kontantstøtte framfor barnehageplass. Det bekreftes også av Finansdepartementet i et svarbrev på spørsmålet at man har trukket ut 344 mill. kr av rammetilskuddet til kommunene på grunn av denne feilberegningen. Dette hadde man kanskje ventet at regjeringen ville ha rettet opp i revidert budsjett – og i hvert fall at man ville ha gjort det i Stortinget. Det har man ikke gjort. Da vil jeg spørre representanten: Er det regneferdigheter det står på, eller er dette en bevisst omlegging av familiepolitikken? Hvis man spør barnefamiliene, vil jeg tro at de ville ha ønsket seg at dette ble rettet opp.

Svein Flåtten (H) [09:47:26]: Nei, det står ikke på regneferdigheter. Som representanten vet, er Høyre et kalkulatorparti. Regneferdigheter har vi i aller høyeste grad.

Det er upresist å si at regjeringen har feilberegnet dette. Det er en beregningsmodell som har ligget til grunn for dette. Den har eksistert i flere år. Det har vært lite oppmerksomhet rundt den, rett og slett fordi kommunene har kommet godt ut i enkelte år. Har man kommet dårligere ut, har det vært betydelig fokusering på det. Regjeringen har vært krystallklare på å si at vi må lage en annen beregningsmodell. Det foreligger til og med et verbalforslag fra samarbeidspartiene om at dette må man se nærmere på. I tillegg har vi gjennom forliket kompensert dette med 175 mill. kr.

Det er ikke slik at dette er noe som har oppstått p.g.a. regnefeil hos regjeringen eller p.g.a. systemer som regjeringen har etablert. Det har – med all respekt – faktisk vært mulig for tidligere regjeringer å gå inn og se på denne modellen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:48:36]: Fra 1. juli vil veldig mange norske bedrifter oppleve et kjempehopp i sin avgiftsbelastning. Hvis man ser på transportsektoren spesielt, har Finansdepartementet svart til komiteen at 200 transportbedrifter i snitt vil få 2,5 mill. kr mer i årlige avgifter. Det er – oppriktig – en avgiftssmell. I mitt eget fylke var bl.a. transportfirmaet Espeland Transport redd for at dette kunne være kroken på døra.

Mitt spørsmål til representanten fra Høyre gjelder følgende: Vi har hatt denne saken til behandling i Stortinget. Det var høring i saken mandag, vi avga den onsdag. Er det forsvarlig ikke å ha bedt om utsettelse eller overgangsordninger når så mange bedrifter blir rammet så hardt, og når de må omstille seg fra vi gjør vedtak i dag, og innen 1. juli?

Svein Flåtten (H) [09:49:32]: Jeg mener at det i aller høyeste grad er forsvarlig. Jeg mener at alternativet ville være uforsvarlig. Det ville være uforsvarlig ikke å gjennomføre og etablere retningslinjer og regler for dette.

Det som kan ha vært uforsvarlig over veldig lang tid, er ikke å ha arbeidet godt nok inn mot EU, inn mot systemene – kommet med innspill, fulgt opp sin plikt for å forsvare norsk næringsliv i noe som man har visst ville komme. Jeg tillater meg å si at den rød-grønne regjeringen ikke var spesielt besjelet av noe ønske om å reise mest mulig til Brussel og håndtere de sakene som kommer derfra. Man må gjerne mene at man ikke er fornøyd med det som gjøres der, men når det er viktige saker som gjelder Norge og norsk næringsliv, må man følge opp på en bedre måte. Det vi har gjort – det har Arbeiderpartiet også sluttet seg til – er at vi, fra situasjonen vi har hatt, har gjort det vi har kunnet, og lagt til rette for et videre godt løp.

Presidenten: Neste replikant er representanten Snorre Serigstad Valen.

Snorre Serigstad Valen (SV) (fra salen): President, jeg gir replikken til Senterpartiet.

Presidenten: Ja vel, da lar vi representanten Slagsvold Vedum få den.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:50:52]: Jeg synes det er forunderlig å høre på representanten fra Høyre. Istedenfor å bekymre seg for de hundrevis av bedriftene som nå får en voldsom avgiftssmell, er man mer opptatt av å prøve å finne noen å legge skylden på for det som skjedde i fjor vår. Vi sa aldri ja til å endre differensiert arbeidsgiveravgift. Men man kunne jo, f.eks. da man så at man ikke fikk det gjennomslaget vi mente at man burde fått, bedt om overgangsordninger, man kunne bedt om utsettelse.

Jeg gjentar: Er det seriøst å vedta avgiftsendringer nå som flere hundre bedrifter blir rammet av, om én uke? Er det en saksbehandling Høyre synes er klok, som Høyre synes er god? Hadde det ikke vært bedre heller å ha vært tydelig overfor EU, sagt nei, vi kan ikke gjennomføre det på den måten, vi må få overgangsordninger, vi må få en utsettelse, for nå kan mange bedriftsarbeidsplasser ryke i løpet av veldig kort tid hvis vi blir tvunget til å gjøre dette fra 1. juli?

Svein Flåtten (H) [09:51:53]: Jeg tror fortsatt – som svar på dette og på det foregående spørsmålet – at det har vært klokt av Stortinget å gå inn på dette. Det var stor enighet i finanskomiteen om at dette skulle behandles. Jeg mener det har vært gjort på en veldig forsvarlig måte. Alle høringsinstanser som var til stede – og det var relativt mange – fikk komme med sine budskap. Jeg noterer meg at det er et stort flertall som mener at vi nå har gjort det som var mulig å gjøre i øyeblikket.

I tillegg er stort sett alle synspunkter som kom frem i denne høringen, omtalt i merknader eller i forslag fra et samlet flertall om hvordan dette løpet skal gjøres videre mot de bedriftene det gjelder. Selvfølgelig er det dramatisk, det er ikke det at jeg ikke har omsorg for bedriftene, men vi har sagt at vi nå skal ta opp alle de problemstillingene som ble reist. Det blir faktisk gjort, og det er min oppfatning at nordnorsk næringsliv har vært fornøyd med det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Representanten Flåtten skulle kanskje ha tatt opp forslag nr. 1?

Svein Flåtten (H) (fra salen): Takk for det, president, det gjør jeg i aller høyeste grad.

Presidenten: Representant Svein Flåtten har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gjermund Hagesæter (FrP) [09:53:30]: Som fleire har vore inne på, er det ei revidering av eit budsjett vi held på med i dag. Det er revidert nasjonalbudsjett for 2014, som igjen byggjer på statsbudsjettet for 2014, som dei fire samarbeidspartia blei einige om på slutten av fjoråret. Statsbudsjettet for 2014 bygde igjen på samarbeidsavtalen mellom dei same fire partia.

Statsbudsjettet for 2014 peika ut ei ny retning i norsk politikk – eit kursskifte. Etter åtte år med raud-grønt styre, høgare skattar og avgifter, meir detaljstyring og auka byråkrati, inneheldt statsbudsjettet for 2014 skatte- og avgiftsletter på heile 7,3 mrd. kr. Alminneleg skatt blei redusert frå 28 til 27 pst., det same blei selskapsskatten. Arveavgifta blei fjerna heilt, og formuesskatten blei også redusert både ved at botnfrådraget blei auka til ein million, og ved at satsen blei redusert frå 1,1 pst. til 1 pst. Ein gjennomsnittleg toinntektsfamilie fekk nesten 3 000 kr i skattelette. I tillegg blei forenkling og avbyråkratisering satt på dagsordenen. Det er viktig for at dei store pengane skal kunne brukast på dei store oppgåvene, ikkje på byråkrati og detaljstyring.

Det var også rekordinvesteringar i veg og bane i det budsjettet. Aldri tidlegare har det blitt investert så mykje i veg og bane som det blir i år. Samtidig har ein ambisjonar å jobbe med, og ein har også fått til enkelte prosjekt der bompengedelen blir redusert. Det betyr tryggare vegar og lågare transportkostnader både for bedrifter og for enkeltpersonar.

Det ligg også ei rekordsatsing på helse inne i statsbudsjettet for 2014 både i form av pengar og andre grep, ved at innsatsstyrt finansiering blir auka frå 40 til 50 pst. Det betyr at fleire kan få behandling når dei treng det, og det legg også eit betre grunnlag for å få helsekøane ned.

Rekordsatsing er det også på justissektoren. Kampen mot kriminalitet er styrkt. Kunnskap og innovasjon er også områder som blei kraftig styrkt i statsbudsjettet for 2014, og det er sjølvsagt også viktig for at framtidige generasjonar skal kunne ha både høg løn og god levestandard. Målet vårt vil alltid vere ein tryggare og enklare kvardag for folk flest og større valfridom for den enkelte.

Revidert nasjonalbudsjett for 2014 vidarefører dei grepa som blei gjort i statsbudsjettet for 2014, og forsterkar den nye kursen ytterlegare. Revidert nasjonalbudsjett inneheld m.a. følgjande: Utsending av kriminelle utlendingar aukar, auka tilskot til utleigebustader, meir til sikkerheit og beredskap, auka satsing på vidareutdanning av lærarar, auka kontroll av utanlandske vogntog, som betyr tryggare vegar i Noreg, og forbetra helseoppfølging.

I tillegg er det nokre andre gladsaker som ligg inne i revidert, som det har vore ein del fokus omkring. Den første er særavgifta på båtmotorar, som blei innført i 1978. Då var – som eg var inne på i replikken min – finansminister Per Kleppe ansvarleg for det. Krona blei også devaluert med 8 pst. det året, og det blei innført inntektsstopp og prisstopp. For å dempe det private forbruket innførte ein ei særavgift på båtmotorar, som skulle vere midlertidig. Den har nå vore i 36 år, og den har blitt opprettheldt av ulike regjeringar. Den nye Høgre–Framstegsparti-regjeringa og fleirtalet i denne salen har brukt berre åtte månader på å fjerne den. Det synest eg er bra.

Ei anna gladsak er større fleksibilitet for taxfree ved at dei reisande kan byte ut tobakkskvoten med to flasker vin. Det betyr at dersom ein ikkje kjøper sprit og tobakk, kan ein ta med seg seks flasker vin, og eit par kan då ta med seg ein kasse vin, 12 flasker. Enkelte kritiske røyster har påstått at dette kan skape store negative konsekvensar for både Vinmonopolet og andre. Det frykter ikkje Framstegspartiet. Vi vil også minne om at det framleis er langt igjen til EU-kvoten, som har eksistert i fleire år, og gjeld når ein fraktar alkohol mellom EU-land. Den er på 10 liter sprit, 20 liter sterkvin, 90 liter svakvin – det er opp til 15 pst. – og 110 liter sterkøl. Det er eit stykke til vi er der, for å seie det sånn, og dit kjem vi nok heller ikkje.

For å sikre fleirtal for budsjettet har regjeringspartia også i denne runden hatt konstruktive samtalar med våre vener i Kristeleg Folkeparti og Venstre. Det har medført påplussingar på litt over 380 mill. kr, og derav er det 175 mill. kr som er den største posten, som går til kommunane og til barnehagane. Andre store postar som Kristeleg Folkeparti og Venstre har fått inn, er løningsordningar for betre kollektivtransport i byområda, som er styrkt med 65 mill. kr, og grunnfinansiering til universitet og høgskular, som er styrkt med 49 mill. kr.

I tillegg til budsjettendringar er samarbeidspartia einige om nokre verbalforslag. Eitt av dei forslaga er eit forslag som blei levert inn etter at komiteen hadde ferdigbehandla budsjettet:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå retningslinjer for uttak av overføringsflyktninger, fastsatt 16.06.2010, i lys av erfaringer fra uttak av flyktninger fra Syria våren 2014.»

Vi synest det er viktig og fornuftig at ein gjennomgår desse retningslinene. Så får ein sjå kva den gjennomgangen medfører, kva konklusjonar ein kan dra av den gjennomgangen. Men å ha ein gjennomgang av retningsliner som har eksistert under dei raud-grøne, synest vi er både fornuftig og riktig.

Det er sjølvsagt ingen tvil om at Kristeleg Folkeparti og Venstre har stor påverknad på norsk politikk, og at dei har fått gjennomslag for mykje også under denne revideringa. Det kjem av at veljarane har sagt at dei skal ha det. Det mandatet veljarane har gitt oss, er nemleg at Høgre og Framstegspartiet ikkje har fleirtal, men må søkje støtte hos minst eitt anna parti for å sikre fleirtal. Det legg grunnlaget for eit vitalt og aktivt storting. Derfor er eg også veldig glad for at samarbeidet mellom dei fire samarbeidspartia er så bra som det det er.

Sjølv om vi er einige i mange saker, både gjennom samarbeidsavtalen og i arbeidet her i Stortinget, er det sjølvsagt saker der vi ikkje er heilt einige. Men vi er alle opptatt av å arbeide for at Noreg skal bli eit endå betre land å bu og leve i. Derfor ser eg lyst på det vidare samarbeidet framover. Sjølv om vi alle er utolmodige og ønskjer å få til mykje på kort tid, er det kanskje endå viktigare at vi greier å endre hovudkursen i riktig retning, at ein set i gang arbeidet med å forenkle og avbyråkratisere, gi større valfridom for den enkelte, og at ein tar dei grepa som sikrar konkurransekraft og velstand både på kort, på mellomlang og på lang sikt. Det gjer dette budsjettet. Dette er eit budsjett som legg til rette for ein enklare kvardag for folk flest. Derfor er dette ein god dag for både samarbeidspartia, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, men sist, men ikkje minst trur eg dette også er ein veldig god dag for Noreg og det norske folk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [10:03:05]: Det er ingen tvil om at en rekke arbeidstakere det siste halvåret har mistet jobben, har blitt sagt opp som følge av regjeringas endring av permitteringsreglementet. Permittering blir rett og slett for dyrt for mange bedrifter.

I komiteens høring var det massiv motstand mot de nye reglene og et unisont krav om reversering. Men regjeringa nekter å lytte, og hevder endog at de nye reglene fungerer godt. Pengene sitter løst når det handler om skatte- og avgiftskutt, gladsaker, som Hagesæter kaller det. Men når det gjelder de nye permitteringsreglene, er det lite å glede seg over. Det skaper heller ikke en enklere hverdag for folk flest – igjen for å sitere Hagesæter.

Så mine spørsmål er: Hvordan kan regjeringa sende folk ut i oppsigelse på denne måten? Og hvorfor velger Fremskrittspartiet å utvise slik arroganse overfor et samlet norsk arbeids- og næringsliv?

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:04:07]: Vi viser ikkje arroganse på noko område. Dette er ei sak vi følgjer nøye. Om situasjonen skulle forverre seg, må ein sjølvsagt vurdere å gjere forbetringar.

Eg vil tilføye at det er ikkje berre positivt å gjere forbetringar innanfor permitteringsreglane. Om det blir for gunstig å permittere, vil det ofte kunne låse fast arbeidskraft i enkelte område og ikkje frigjere ho. Ein er avhengig av, spesielt i 2014, eit arbeidsliv som har ein viss fleksibilitet, som gjer at også enkelte arbeidstakarar skiftar arbeidsgjevar. Tidlegare var det i mykje større grad slik at ein starta då ein var ung på ein arbeidsplass, og så jobba ein der resten av livet. No må ein ha større fleksibilitet, og det trur eg òg arbeidslivet vil vere tent med. Derfor er det ikkje berre positivt å ha altfor gunstige permitteringsreglar.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:05:16]: Jeg vil gratulere Fremskrittspartiet med store og viktige gjennomslag. Så vil jeg ha en vurdering av et forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå retningslinjer for uttak av overføringsflyktninger …».

– Det er det ene forslaget som Fremskrittspartiet er med på. Det andre, som vi har fremmet, er:

«Stortinget ber regjeringen om å imøtekomme anmodningen fra FNs høykommissær for flyktninger slik at andelen overføringsflyktninger fra Syria med særlige medisinske behov økes ut over de kriterier som så langt er gitt fra den norske regjeringen.»

Hvilket av de to forslagene er mest forpliktende og tydelig og tar sterkest menneskelig hensyn – er det forslaget der en skal gjennomgå retningslinjer, eller er det det om å imøtekomme anmodningen fra FN?

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:06:05]: Som eg også sa i innlegget mitt, har vi blitt einige om ein del verbalforslag. Det første forslaget er at ein skal gjennomgå retningsliner som heng att frå den raud-grøne regjeringa. Eg kan ikkje sjå at det er noka overrasking at vi vil gjennomgå retningsliner som den raud-grøne regjeringa jobba ut frå. Det synest vi er både fornuftig og riktig.

Som eg også sa, får vi sjå kva som kjem ut av den vurderinga, og kva konklusjonar det blir ut av det.

Når det gjeld det andre, er det også eit verbalforslag som vi er blitt einige om, og som skal behandlast og vurderast fortløpande, men det går ikkje an å gå i detalj om kva dette vil medføre i form av tal på kvoteflyktningar osv. Dette må vi sjå på, og vi må sjølvsagt følgje nøye med på korleis situasjonen utviklar seg.

Karin Andersen (SV) [10:07:13]: For to dager sida kunne vi lese at Gjermund Hagesæter feiret det nye taxfree-kvoten, og sa at det var et uttrykk for en ny politisk kurs. Før han begynner på den historien om Kristin Halvorsen, vil jeg bare opplyse om at hvis man bytter fra sprit til vin, blir det mindre alkohol, men hvis man bytter fra tobakk til vin, blir det mer alkohol.

I SV er vi mer opptatt av full barnehagedekning enn av full kvote. Vi er ganske opprørt over en situasjon der det er behov, der regjeringen har regnet feil når det gjelder barnehager, der de har regnet feil når det gjelder lærlingplasser, der det er stort behov i kommunesektoren, som nå har stor skattesvikt. Når en av Fremskrittspartiets hjertesaker er – om det ikke er barnehager, så burde det være eldreomsorg – kan representanten Hagesæter gi ett godt argument for hvorfor billigere sprit er viktigere enn valgfrihet for barnefamilier som trenger barnehageplass?

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:08:20]: Først vil eg seie at det er ikkje regjeringa som har rekna feil når det gjeld barnehagar. Det regjeringa har nytta og lagt til grunn, er ein berekningsmåte som også den raud-grøne regjeringa brukte. Så viser det seg at den måten ikkje er så god som han burde vere. Han gir rett og slett eit feil resultat. Derfor er det sett i gang eit arbeid med å endre på den berekningsmåten. Ein har samarbeidd med KS for å få ein betre berekningsmåte, som vi kan bruke for framtida.

Eg blir spurt om kvifor det er viktigare med billigare sprit. Vi har ikkje gått inn for billigare sprit. Vi har gått inn for at ein kan byte tobakkskvoten sin med to flasker vin – det gir fleksibilitet og valfridom. Og så er det slik at eg trur det er farlegare å røykje enn å ta seg eit glas raudvin i ny og ne. Eg vil sjølvsagt også minne om kva Kristin Halvorsen gjorde.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:09:39]: Verden er vitne til en enorm humanitær katastrofe i Syria, med forgreininger til en rekke naboland. Millioner av mennesker er på flukt, og det er langt over 100 000 drepte. Tallene viser enorme lidelser, og det er nødvendig at vi alle bidrar. Derfor kommer vi i Senterpartiet til å stemme for forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet, om en ekstra bistandsmilliard til Syria.

I vårt alternative budsjett har vi også lagt inn en økning i antall kvoteflyktninger, og vi mener det var feil, det vi gjorde før jul her i Stortinget, at man ikke videreførte den økningen som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV da var enige om. Jeg synes det er rart at Kristelig Folkeparti og Venstre ikke deler den virkelighetsoppfatningen. Vi har også fremmet forslag i salen om at vi må få andre kriterier når vi skal velge ut kvoteflyktninger. Jeg synes det er synd og egentlig helt uforståelig at Kristelig Folkeparti og Venstre, når de kunne vært med og endret politikken, nøyer seg med en gjennomgang. Men jeg observerer det.

Det vi har sett, er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har gitt Kristelig Folkeparti og Venstre en mulighet til å føre en mer humanitær politikk. Men de velger det ikke, for de er mer opptatt av samarbeidsavtalen enn av den reelle humanitære politikken i Norge, de er mer opptatt av å få en gjennomgang enn av å få endring. Jeg hadde valgt endring hvis jeg hadde vært i en maktposisjon til å få til endring. Det som er Senterpartiets mening, er at vi bør hjelpe de flyktningene som har aller størst behov for hjelp. Hvis vi står i valget mellom den arbeidsføre 25-åringen og den skadde 16-åringen, mener vi det er riktig at Norge tar imot den skadde 16-åringen. Det er den føringen vi ønsker å få flertall til, så jeg håper at Kristelig Folkeparti og Venstre, når det kommer til stykket, i dag blir med og stemmer for det istedenfor å stemme for en gjennomgang.

Etter at vi tok initiativet i går, er jeg glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre i går tok en runde med regjeringen for å få til en gjennomgang, men jeg synes det er veldig svakt at det var der det endte når de ble litt desperate fordi vi i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kom med et annet initiativ.

Så er det et annet område hvor jeg synes det er forunderlig hvilket selskap Kristelig Folkeparti og Venstre velger. Det er i diskusjonen rundt taxfree-kvotene – avgiftspolitikken. At det er en hovedprioritering for Kristelig Folkeparti og Venstre å bruke så mye ressurser på å øke taxfree-kvotene, er helt uforståelig for meg. Så vil Kristelig Folkeparti si: Vi er ikke med på forslaget. Men de er med på laget og toer sine hender akkurat i den saken. Jeg synes det er uklokt. Jeg synes det er rart. De burde heller vært med på Senterpartiets forslag om å øke antall kvoteflyktninger. Det hadde vært en riktigere og bedre prioritering. I humanitære spørsmål har Kristelig Folkeparti og Venstre valgt fullstendig feil partnere. Hadde de gått til Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, hadde de fått et større bistandsbudsjett. De hadde fått flere kvoteflyktninger, og de hadde fått en mer fornuftig og restriktiv alkoholpolitikk og kunnet bruke de ressursene på andre områder.

Et annet område der Venstre og Kristelig Folkeparti har valgt helt feil, er i distriktspolitikken. Når vi ser hva slags behandling vi hadde av budsjettet før jul, var det helt systematisk. Det var kutt i barnetrygd i Finnmark. Det var diverse kutt innenfor norsk matproduksjon. Det var kutt innenfor skogbruk. Det var økte gebyrer for næringsmiddelindustrien. Det var foreslått å ta bort CO₂-kompensasjonsordningen. Heldigvis sikret Venstre og Kristelig Folkeparti det. Det var økt trygdeavgift for næringsdrivende. Det var 430 mill. kr mindre til regional utvikling – til de personene som har nye ideer og bedre løsninger. Systematisk var det kutt i de distriktsrettede tiltakene. Det hadde vært en glede for meg hvis Kristelig Folkeparti og Venstre nå kunne ha vist noen av de nye satsingene på distriktspolitikken og regionalpolitikken. Hvor er de nye, offensive grepene som Kristelig Folkeparti og Venstre har fått gjennomslag for? På den humanitære siden får de det dessverre ikke til. Dessverre får de det heller ikke til i distrikts- og regionalpolitikken. De har vært effektive bremseklosser en del ganger, og det er jeg glad for, men hvis de hadde valgt å gå fra å være en bremsekloss til å være med noen som vil gi gass, hadde de hadde muligheten til det ved å gå sammen med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV og fremme forslag der.

Hva slags saker har vi hatt denne uken? Vi har hatt jordbruksoppgjør. Der fungerte Kristelig Folkeparti og Venstre litt som bremsekloss, men strukturen og profilen på jordbruksoppgjøret var sentraliserende. Vi har hatt en sykehusdebatt, der det var diskusjon om sykehusstrukturen, spesielt i Telemark, og der Kristelig Folkeparti og Venstre til slutt valgte å støtte at det er rett å legge ned sykehuset på Rjukan. Heldigvis ble også lokallaget av Fremskrittspartiet lagt ned i går som en respons på det. De valgte også å støtte å legge ned sykehuset i Kragerø. Vi har hatt en diskusjon om kommunestruktur, der Kristelig Folkeparti og Venstre dessverre var med på å gi et godkjenningsstempel på at man kan bruke tvang for å få gjennomført det som kan bli tidenes sentraliseringsreform, hvis det faktisk skjer. I dag er det differensiert arbeidsgiveravgift som blir endret på en dramatisk måte. Det har vært vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel siden 1975. Det viser hvordan EØS vanskeliggjør å ha en god og aktiv distriktspolitikk for hele Norge. De kompenserende tiltakene som kommer, er ikke på langt nær gode nok, og man går fra en lettvint, enkel løsning med lavere avgift til byråkratiske erstatninger. Enhver som har vært privat næringsdrivende, vet det: Hvis vi hadde hatt valget mellom å få en lavere avgift – på f.eks. 1 mill. kr i vår bedrift – og om det skulle komme 1 mill. kr mer til fylkesveien utenfor bedriften, hadde vi valgt lavere avgift. Så summen av tiltak går i negativ retning og er veldig dramatisk. Fra mitt eget fylke kan jeg ta Espeland transport som eksempel. De har 85 mill. kr i omsetning og 50 ansatte. De sier at de vil få 1,5 mill. kr mer i avgift, og de er redde for at de må legge ned hele sin virksomhet med bakgrunn i det. Ifølge Finansdepartementet er det bare innenfor transportsektoren 200 transportbedrifter som i snitt vil få 2,5 mill. kr i avgiftsøkning. Det er dramatisk, og da kan vi ikke stå her og si at alt er såre vel. De tiltakene som er lagt inn, er altfor forsiktige til å kompensere for det avgiftshoppet vi nå ser.

Så har jeg lyst til å referere fra et brev som ble sendt fra Høyre-styrte Tinn kommune til mange av oss på Stortinget i går. Der står det at Norge er inne i den største sentraliseringsbølgen gjennom tidene, og at mange lokalsamfunn opplever et sterkt og økende sentraliseringspress fra markedskrefter og fra statlige styresmakter. Videre kan vi lese at samfunnskritiske tjenester blir fjernet fra distriktskommuner, og at innbyggere må oppsøke byer som ligger langt unna, for å få dekket sine behov for offentlige og private tjenester.

I brevet heter det også at nedlegging av lokalsykehuset i Tinn er starten på en enda større sentralisering av Helse-Norge, der pasientene i distriktene taper, og at det neste store politiske steget i sentraliseringen, er den varslede kommunereformen, der politisk og administrativ makt skal sentraliseres ved omfattende sammenslåing av kommuner. Igjen vil det være mindre lokalsamfunn langt fra de store byene som blir hardest rammet, heter det i brevet. Videre i brevet som Høyre-styrte Tinn kommune har sendt, står det at dagens sentrale politiske miljø har tapt det gamle slagordet «By og land – hand i hand» av syne – når byene vokser, må vi møte denne veksten ikke bare med bypolitikk, men òg med en ny distriktspolitikk. Det er ingen motsetning mellom by og land, hevdes det: Tvert imot blir den gjensidige avhengigheten tydeligere – jo mer urbanisering og jo bedre levestandard, jo mer tid og ressurser bruker byfolk i distriktene på hytter og til friluftsliv. Fjellkommuner som Tinn og Vinje er blitt byfolks sekundærkommuner eller fritidskommuner, kan vi lese i brevet.

Jeg anbefaler alle representanter for Høyre å lese brevet fra Tinn. Det er meget tydelig, det er meget presist, og det er et meget klart oppgjør med den sentraliseringspolitikken vi nå ser. I slutten av brevet oppfordrer Tinn kommune andre kommuner til å ta den samme diskusjonen, for de ser at det på alle områder – etter at vi fikk regjeringsskiftet – har vært sentralisering. Det har vært svaret. Jeg utfordrer Kristelig Folkeparti og Venstre til å komme med et par eksempler på at det har vært tatt motsatte grep – for desentralisering, for nye, kraftfulle distriktspolitiske virkemidler – men jeg tror dessverre ikke at de klarer det. Men jeg ser fram til debatten. Jeg tar opp de forslagene Senterpartiet har lagt fram.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp de forslagene har refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:19:23]: De nye retningslinjene for regionalstøtte ble vedtatt av EU-kommisjonen så langt tilbake som 19. juni 2013, og når man leser mindretallsmerknaden til Senterpartiet i Innst. 311 S for 2013–2014, er det tydelig at man har et stort behov for å skrive sin versjon av historien, av hva som har skjedd både i forkant og i etterkant av EU-kommisjonens vedtak. Denne saken om differensiert arbeidsgiveravgift er viktig for oss alle. Men når den er spesielt viktig for Senterpartiet, basert på diverse uttalelser og på merknad, blir mitt spørsmål til representanten Slagsvold Vedum:

Hva gjorde Senterpartiet konkret overfor EU-kommisjonen både i forkant og i etterkant av vedtaket i fjor sommer, og hvilken informasjon ble gitt? Hva kan den totale mangelen på gjennomslag overfor EU skyldes?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:20:35]: Jeg merket meg at helt fra starten av mars, da regjeringen valgte å presentere endringene, var hovedfokuset og hovedpoenget i regjeringens kommunikasjon å legge mest mulig skyld på dem som styrte et år før. Vi godtok aldri de endringene i differensiert arbeidsgiveravgift. Så ble det mye støy i mars og i starten av april, både fra opposisjonen her på huset og fra næringslivet i store deler av Distrikts-Norge, og regjeringen valgte da motvillig å gå en ny runde. Det som er et klart faktum, er at hvis man først sier ja, det var greit, og så går en ny runde, svekker man sin forhandlingskraft voldsomt. Nå blir det en tredje runde, for vi i Stortinget syntes det regjeringen kom med, var for dårlig, spesielt når det gjelder transportsektoren, og regjeringen skal gå en tredje runde. For hver sånn runde blir selvfølgelig forhandlingskraften til Norge svakere og svakere. Skal man møte EU, som har sine interesser, må man tørre å være tydelig og tørre å stå for norske interesser. Det mener vi at regjeringen har gjort på en for svak måte.

Sigurd Hille (H) [10:21:52]: Det var for så vidt litt av et innlegg representanten Slagsvold Vedum holdt. Jeg skjønner at det selvfølgelig er litt sårt at Senterpartiet ikke har den posisjonen i distriktet som de i sin tid hadde. Jeg minner om at Hordaland fylke sender 16 representanter til Stortinget, og Senterpartiet har utjevningsmandatet.

Ellers er det å si at i merknadene til denne saken presiserer Senterpartiet at de har valgt å prioritere enkelte områder der det særlig er påkrevd med en kursendring. Det er for så vidt alltid interessant å lytte til Senterpartiet. Noen av oss har det inntrykket at man kan si mye om partiet, men at de er kjent for å komme med nye ideer og bedre løsninger, er vel kanskje ikke akkurat det som fremtrer der, for å si det forsiktig. Men merknadene inneholder et særdeles interessant punkt, som kanskje varsler en kursendring. Det foreslås nemlig å sette ned kostnadene ved fylkesmannsembetene med 30 mill. kr. Betyr dette at Senterpartiet nå tar tak i byråkratiet i offentlig sektor, og kan det utdypes hvordan disse 30 mill. kr skal innspares?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:22:58]: Da vi styrte og satt i regjering, klarte det departementet som jeg styrte, Landbruks- og matdepartementet, å redusere kostnadene til byråkrati i det systemet jeg hadde ansvaret for. Vi fikk redusert antallet byråkrater fordi vi mente at det var rett, og fordi vi mente at det var klokt. Dessverre var ikke utviklingen sånn i andre departementer og direktorater. Vi har hele tiden hatt det ønsket, og jeg personlig mener at det er en utfordring når andelen som går til administrasjon og byråkrati, blir for stor. Vi har over tid vært et av de partiene som har hatt flest kritiske bemerkninger til den regionale stats esing. Det er ikke noe nytt, men det er kanskje nytt for Hille.

Jeg merker meg at flere syntes at dette var et veldig tydelig innlegg, men det var bare en oppsummering av alle de enkelttiltakene som Høyre har gjennomført etter at de kom i regjering. Det har vært systematiske kutt i distriktspolitikk, store og små. Min utfordring til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre nå er: Har de noen offensive grep, har de noen nye grep, noen nye tiltak, annet enn kutt?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Breivik (V) [10:24:17]: Eg vil starta på same måte som representanten Marthinsen innleidde, med å påpeika at me i dag handsamar eit revidert nasjonalbudsjett, der det er vorte gjort svært få reelle endringar i det budsjettet me vedtok i november. Det følgjer ei utvikling som me har sett over fleire år: Det vert gjort stadig mindre endringar under behandlinga av RNB. I parentes, og som ein kuriositet å nemna, har eg òg sjekka at det ikkje er uvanleg at dei parlamentariske leiarane ikkje deltek i debatten, heller ikkje frå dei raud-grøne partia.

Når regjeringa no føreslår å endra på om lag 460 mill. kr og avtalen mellom regjeringspartia og Venstre og Kristeleg Folkeparti medfører ytterlegare endringar på om lag same nivå – på eit budsjett med ei utgiftsside på forventa 1 126 mrd. kr – må me nesten spørja om det er nødvendig med ei eiga revidert behandling, eller om me heller kan ta dei små endringane som er, i ordinære og fortløpande omprioriteringsproposisjonar, som til slutt vert samla opp under nysalderinga ved slutten av året.

Så til det materielle innhaldet i det me faktisk handsamar. Venstre er samd med Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet om ein heilskapleg avtale om revidert nasjonalbudsjett for 2014. Venstre har fått gjennomslag for fleire ting me etterlyste då RNB vart lagt fram: Me har skjerpa klima- og miljøprofilen og styrkt kollektivtrafikken. Me har fått auka løyvingar til universitets- og høgskulesektoren og sørgt for at delar av meirutgiftene kommunane får til barnehagar, vert kompenserte.

I den grad me kan peika ut vinnarar i dag, er det høgare utdanning, kollektivreisande og barnehagesektoren.

Venstre er i tillegg glad for at det no vert ei utviding av gratis kjernetid i barnehagen – det sikrar at fleire barn i låginntektsfamiliar kan nytta seg av barnehagetilbod. Måla til Venstre er at alle barn i låginntektsfamiliar får gratis kjernetid i barnehage. Det vil vera ei viktig sak for Venstre ved budsjettbehandlinga til hausten.

Påskjøningsordninga for kollektivtransport i byområda er auka med 65 mill. kr, og det vert innført ei ny påskjøningsordning for sykkel, som i første omgang får 10 mill. kr i oppstartsfasen. Det er ei ordning Venstre har ivra for lenge, og som me gjekk til val på å få gjennomført. Òg tilskotsauken til Transnova, som m.a. kan brukast for å leggja til rette for meir bruk av hydrogenbilar, er eit godt, målretta bidrag for å få ned klimautsleppa frå bilparken.

Som følgje av avtalen får universitets- og høgskulesektoren til saman 50 mill. kr meir for resten av 2014, fordelt på statlege universitet og høgskular og private høgskular. I tillegg får instituttsektoren, nye forskingsinstitutt, ein auke på 15 mill. kr. Eg legg til grunn at fleire veletablerte forskingsinstitutt – m.a. Uni Research i Bergen, Polytec i Haugesund og Teknova i Kristiansand/Grimstad – vil vera aktuelle for innlemming i basisfinansieringsordninga som følgje av den løyvinga Venstre i dag får gjennomslag for.

Det kanskje mest gledelege med behandlinga av RNB er oljepengebruken. Ein ansvarleg bruk av oljepengar er for det første viktig i eit generasjonsperspektiv. Oljepengane skal primært sikra pensjonsforpliktingane for komande generasjonar. For det andre er ein nøktern finanspolitikk nødvendig for å dempa presset i økonomien og for å halda eit lågt pris- og rentenivå. For det tredje er ein ansvarleg finanspolitikk viktig for konkurranseutsett næringsliv.

Før eg nærmar meg ei avslutning, vil eg kort ta opp eit nytt forslag som gjeld kvoteflyktningar, på vegner av Venstre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå retningslinjer for uttak av overføringsflyktninger, fastsatt 16.06.2010, i lys av erfaringer fra uttak av flyktninger fra Syria våren 2014.»

Dei siste minutta av taletida i denne stortingssesjonen vil eg bruka til å sjå framover – mot budsjettarbeidet til hausten.

Venstre er utolmodig på mange område. Skal me forsterka klimaforliket, skal me nå dei ambisiøse måla, må me få eit statsbudsjett som er i tråd med måla i klimaforliket, og ikkje motsett, slik det har vore i mange år. Det vil vera ei hovudoppgåve for Venstre i budsjettbehandlinga til hausten å sikra nettopp dette: eit statsbudsjett som bidreg til ein ny offensiv i miljø- og klimapolitikken.

Eit viktig element er eit grønt skatteskifte som premierer miljøvenlege val gjennom reduserte skatter og avgifter, og det motsette for dei som av ulike grunnar vel miljøfiendtleg. Heile poenget med eit grønt skatteskifte er nettopp å vri åtferd. Det er veldig bra at det skal setjast ned ein grøn skattekommisjon, og at regjeringa har følgt opp det veldig raskt – eit forslag Venstre fremja i førre periode, og som dei raud-grøne stemde ned. Me har likevel ikkje tid til å venta på alle konklusjonane frå kommisjonen. Me kan og må gjera viktige endringar i skattesystemet allereie i haust.

Eit anna område er ei storstilt satsing på skule, utdanning og kunnskap. Me må få eit skifte i etter- og vidareutdanninga for lærarane som handlar om meir enn matematikk, og me må få til eit heilt anna tempo i opptrappinga og satsinga på høgare utdanning og forsking.

Framtida til Noreg ligg i det kunnskapsbaserte, innovative og miljøvennlege næringslivet – næringslivet som gradvis skal ta over som drivaren i norsk økonomi etter olja. Noreg har òg alle føresetnader til å ta vare på posisjonen som ein av verdas største energinasjonar, når fornybar energi har teke over som den dominerande energikjelda i løpet av nokre generasjonar.

Slike omleggingar må starta no, i budsjettet som kjem til hausten. Me må makta å få fortgang i arbeidet mot fattigdom i barnefamiliane. Altfor mange barn veks opp i fattigdomsliknande kår i Noreg – i Noreg anno 2014. Det er vondt, det er uverdig. At me ikkje har klart å gjera noko med dette i løpet av dei ni åra me har lagt bak oss, er direkte pinleg. Verdigheita må koma i budsjettet i haust. Eit av tiltaka Venstre ser fram til med spenning, er den gamle kampsaka vår, differensiert opphaldsbetaling i barnehagen. Det vil medføra reell omfordeling.

Me må òg gjera kvardagen enklare for gründerar og dei minste verksemdene. I so måte gjorde Stortinget eit viktig vedtak i år, der eit samla storting slutta opp om forslaget frå Venstre om ei gjennomgang av rammevilkåra for enkeltpersonføretak, som skattemessige vilkår, sosiale rettar, tiltak for å forenkla, tilgang på kapital og innrettinga av og innsatsen til det offentlege verkemiddelapparatet. Dei fyrste forslaga i kjølevatnet av gårsdagens vedtak bør koma alt 8. oktober.

Behandlinga av revidert nasjonalbudsjett medfører nokre små skritt i rett retning. Til hausten må vi ta nokre store skritt i rett retning – i retning mot den miljøvennlege framtida me i fellesskap er nøydde til å skapa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [10:32:43]: I Oslo hadde vi i en årrekke den politiske situasjonen i bystyret som vi i dag har på Stortinget – Venstre og Kristelig Folkeparti som støttepartier for en blå-blå Høyre–Fremskrittspartiet-regjering. Budsjettet skulle hvert år, hver høst, forhandles i bystyret med støttepartiene. Det var mye ståhei og dramatikk i presse og i kulissene, men resultatet var alltid det samme. Finansbyråden hadde viselig gjort kutt når det gjaldt kollektivtrafikk, sykkelveier og kirkebygg. Hvert år fikk Venstre og Kristelig Folkeparti kjempet fanesakene sine inn igjen. Er dette en samarbeidsform som er preget av respekt og tillit?

Nå ser vi det samme i Stortinget. Siv Jensen la fram revidert budsjett med åpenbare mangler, som en lovet sykkelveisatsning og underfinansiering av barnehagene. Venstre måtte bruke sin politiske kapital på å forhandle inn saker Høyre eller Fremskrittspartiet heller ikke kunne vært foruten. Er ikke dette å selge seg litt billig?

Jeg vil spørre representanten: Har ikke Venstre lært noe av egen erfaring fra Oslo?

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Breivik (V) [10:33:44]: Eg kan berre visa til dei resultata som blei oppnådd med utgangspunkt i eit raud-grønt budsjett. Når det gjeld dei viktigaste politikkområda for Venstre, klima, kunnskap og kampen mot fattigdom, er budsjettet for 2014 betydeleg styrkt på alle felt, samanlikna med det utgangspunktet som den raud-grøne regjeringa la til grunn.

Den store testen på samarbeidet kjem i budsjettet for 2015, der regjeringa sjølv har kontroll på langt fleire av variablane enn det dei hadde i haust.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:34:32]: Jeg er helt sikker på at Venstre er enig i Senterpartiets forslag om at man skal ta større menneskelige hensyn når man tar imot kvoteflyktninger. Det er Venstres mål. Derfor ble jeg egentlig glad i går kveld, da jeg skjønte at Venstre synes det er vanskelig å stemme for vårt forslag, og at man ville fremme et annet som man kunne ta regien på selv. Da tenkte jeg at nå drar vi i riktig retning, og da er det ikke så farlig hvem som får æren for det.

Jeg ble imidlertid litt skuffet da jeg leste forslaget som var en respons. Jeg har sittet i både storting og regjering noen år, og jeg begynner å se forskjell på gode intensjoner og handling. Her var det nesten ikke gode intensjoner engang. Så jeg ble utrolig overrasket, for det endte med at man skulle ha en gjennomgang av retningslinjer. Det er slik som jeg også sendte til Stortinget når jeg ikke ville ha noe gjort.

Hvorfor i all verden stemmer ikke Venstre for det partiet er for, og hjelper flyktningene, istedenfor å få en gjennomgang?

Terje Breivik (V) [10:35:34]: Venstre deler og set pris på engasjementet til Slagsvold Vedum og Senterpartiet når det gjeld den hjartelause, akutte og kritiske situasjonen i Syria.

Som Slagsvold Vedum sjølvsagt kjenner til, og som det vart nemnt fleire gonger i debatten i dag, er dagens mottak av kvoteflyktningar fatta med heimel i retningslinjer frå juni 2010. Me er derfor godt fornøgde med at me i eit samarbeid – der det er forhandlingar, og der ein alltid må ta og gje – får eit fleirtal, i lag med Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia, på at ein no skal gå gjennom og revurdera desse retningslinjene.

Karin Andersen (SV) [10:36:29]: I dag er det verdens flyktningdag, og FN melder om at det aldri har vært flere flyktninger i verden. Krisen i Syria, og ikke minst i nabolandene, der Jordan nå har stengt grensene for flere mottak, er katastrofal.

Venstre har nå i vår valgt å stemme ned Sosialistisk Venstrepartis forslag om å ta imot flere flyktninger. Venstre har inngått en avtale med regjeringen der det ikke skal være lov å ta imot splittede familier, bare de som er mest integrerbare skal tas imot. I hele vår har partiet vært fullstendig handlingslammet på et av de områdene som jeg trodde var viktig for Venstre, og nå fremmer man altså et forslag om en gjennomgang av retningslinjene, uten å si noe om innholdet.

Jeg er veldig forbauset over Venstre nå, og vil spørre: Er det meningen at dette skal føre til endring? Og vil det også føre til endringer i den inngåtte avtalen om de begrensningene som er der, som ikke er humanitære?

Terje Breivik (V) [10:37:38]: Utan å gjenta meg sjølv trur eg eg nyttar tida til å minna representanten og salen om at me i forhandlingane har fått gjort noko med den akutte situasjonen for Syria-barna. Me har fått inn ordningar som skal gje permanente løysingar. Eg refererte til det forslaget som det vert fleirtal for i dag, om å gjennomgå dagens retningslinjer, som den førre regjeringa vedtok.

I revidert budsjett har me fått inn eit verbalforslag der me ber regjeringa om å vurdera incentiv for raskare busetjing av einslege mindreårige asylsøkjarar. Det same er følgt opp i kommuneproposisjonen, der ein reelt sett har styrkt løyvingane til akkurat den same tilskottsordninga. Så det er ein god del me har oppnådd, samanlikna med det som var utgangspunktet frå dei raud-grøne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:38:46]: For nesten fem milliarder år siden oppsto solsystemet vårt. En sky av molekyler, bestående først og fremst av hydrogen, ble til sola vår. I malstrømmen som fulgte, oppsto planeten vår. Og en milliard år senere oppsto enkle celler. For en milliard år siden oppsto flercellet liv, og dyr oppsto 400–500 millioner år senere. De eldste restene av oss mennesker, i vår moderne form, er omtrent 200 000 år gamle. Vår nærmeste slektning, neandertalerne, ble utryddet for 25 000 år siden.

I løpet av de siste 25 000 årene har vi bygd byer, vi har bygd land, vi har skapt landbruket, vi har lært å handle, vi har utviklet religion, vi har oppfunnet hjulet, og vi har mestret ilden. Vi har skapt de mest fantastiske kunstverk om kjærlighet og det å elske, og vi har brukt millioner av arbeidstimer på å perfeksjonere kunsten å drepe hverandre mest effektivt. Vi har utkjempet kriger av de mest grunnleggende og de mest ubetydelige og uforståelige årsaker, vi har lært å mønstre hatet, men vi har også lært å temme det. Vi har fordømt seksualitet, og vi har dyrket den. Vi har skapt utdanningssystemer som forklarer veien vår hit, helt fra det store smellet for 13,7 milliarder år siden, og vi har skapt utdanningssystemer som fornekter det. Vi har skapt sekulære samfunn og religiøse. Vi har bygd industri og skapt en ny økonomisk hverdag for milliarder av mennesker. Vi har brukt millioner av mennesker som slaver og senere billig arbeidskraft for at andre enn de som slavet og arbeidet, skulle kunne nyte godt av det. Vi har skapt økonomiske systemer der naturressursene våre, arbeidstimene våre, ja til og med kroppene, livmorene og kjønnsorganene våre kan verdisettes og være gjenstand for transaksjon, og helt fram til i dag er det mange steder i verden slik at ikke engang barn skånes for kjøp og salg. Den harde logikken er at alt fra naturen, alt fra hodene våre – i siste instans – og kroppene våre kan måles ut fra én verdi, og det er penger. Vi er veldig små i det perspektivet, og vi er gitt kort tid.

Derfor har jeg aldri skjønt de som vil gjøre oss enda mindre, de som har Thatcher som forbilde, slik finansministeren og statsministeren har uttalt, Thatcher som sa: «There is no such thing as society», de som i møte med den korte tiden vi har, de enorme utfordringene millioner av mennesker står overfor, den grove og urettferdige skjevfordelingen som gjør livet til millioner av mennesker på jorda til et mareritt, de 50 millioner flyktningene vi snakker om i dag, f.eks. – at disse menneskene, som mener dette, sier at staten og velferdsstaten og fellesskapet er problemet, at det er skattene vi deler, som er problemet. De som eier folks arbeidsplasser og mener de får for lite til seg selv, har aldri forstått, de som gjør narr av ord som «fellesskap» og «samhold», de som mener at det korte blaffet vi har av velferdsstat i menneskehetens historie er en byrde og ikke en befrielse, de som skriver hele bøker om det og kaller det «velferd» etter velferdsstaten, slik som vår nåværende kunnskapsminister, de som vier sin korte tilstedeværelse her i verden til å skvise mest mulig ut av midlertidig ansatte ungdommer eller studenter som ikke har råd til å kjøpe bolig, eller slåss alt de kan mot at vi skal ta imot flere flyktninger til et av de aller rikeste landene i verden, ikke bare akkurat nå, men i hele menneskehetens historie, de som rydder byens gater for fattige tiggere, så handelsstanden skal få være i fred, og presser igjennom denne oppryddingen med fremmedfiendtlig retorikk.

For mindre enn ett år siden sto daværende statsministerkandidat Erna Solberg fram på tv og sa at hun hadde et generasjonsperspektiv på det hun jobber med. Det er vanskelig å skjønne når en ser på regjeringens innsats så langt. Jeg ser ikke noe generasjonsperspektiv i justisminister Anundsens skamfulle kampanje mot de svakeste menneskene i samfunnet vårt. Jeg ser ikke noe generasjonsperspektiv i det å nekte å ta imot flere flyktninger. Jeg ser ikke noe generasjonsperspektiv i ikke å finansiere lærlingplassene og barnehageplassene til de minste.

Vi har en ny regjering som helt systematisk bruker tiden sin på å gjøre oss mindre som mennesker og fortelle oss at vi er mindre verdt. De driver en systematisk omfordeling av penger – fra vanlige folk til de aller rikeste i landet, gjennom skattesystemet. En vanlig hjelpepleier får 70 øre dagen av Siv Jensen, Helge Lund får mange titusener av kroner i skattekutt, og menn får nesten dobbelt så store skattekutt som det kvinner gjør.

Lar menneskerettigheter vike for næringsinteresser i Kina – det gjør regjeringen også, for de gjør oss mindre i møte med verden. De sier at skadde syrere er for mye å bære for Norge, så vi kan ikke ta imot flere. De sørger for at fast arbeid ikke lenger skal være en selvfølge i Norge, men noe unntaksvis, noe en må strebe etter – med all den usikkerhet, alle de forskjeller det fører med seg. De sier at det ikke lenger er vits i å la arbeidere i industrien være permittert i vanskelige tider, de skal miste jobben i stedet. Regjeringens ideologiske enveiskjøring fører til at helt ekte mennesker mister helt ekte jobber – akkurat nå. Det er helt meningsløst, men det er ideologisk tilfredsstillende for statsministeren og finansministeren.

De lar være å rette opp feil de selv har gjort, men forklarer oss ikke hvorfor. Vi vet at det mangler hundrevis av millioner kroner for at flere barn skal få en god start på livet i barnehagen – som de har rett til. Men flertallet gjør ikke noe med det likevel. Både i flyktningspørsmålet og i denne saken sier denne regjering av gjennomføringskraft at nei, vi er bundet av tidligere retningslinjer og utregningsmodeller, men de later som om det ikke er en mindretallsregjering vi har, de later som om Stortinget ikke er suverent, og tristest er det at Venstre og Kristelig Folkeparti, som har et alternativt flertall å gå til – i barnehagesaken, i flyktningsaken – velger å redde Fremskrittspartiet i spørsmålet om flyktninger. Vi vet at det mangler millioner av kroner til lærlingplasser, så flere får en god start i arbeidslivet – heller ikke det gjøres det noe med – ikke minst vet vi at krisen i Syria overgår de fleste humanitære kriser noensinne, nøden er enorm, behovet er enormt, og verken Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre eller Kristelig Folkeparti finner rom for å gjøre noe med det.

I SV er vi for å prioritere det viktigste først, og det er solidaritet. Derfor foreslår vi å sette av 600 mill. kr til å ta imot opptil 5 000 syriske flyktninger. Katastrofen i Syria er nesten ubegripelig i sitt omfang. Vi har råd til å hjelpe mange flere og ta imot flere mennesker som trenger hjelp, uansett om de er skadd eller ikke. Vårt naboland Sverige setter Norge i forlegenhet når det gjelder innsatsen for syriske flyktninger. Det er tid for solidaritet. Derfor setter vi også av 200 mill. kr til nødhjelp til Syria og 50 mill. kr til Den sentralafrikanske republikk. Ingen av disse midlene tas fra eksisterende bistandsmidler. SV vil ikke sette verdens lidende opp mot hverandre. Vi har vær så god å stille opp for dem som trenger det. Det har vi råd til, om det er det vi vil prioritere, istedenfor å styrke de 5 pst. rikeste i Norge og deres stilling i møte med alle andre.

Det er tid for solidaritet i Norge. Regjeringen, representert ved arbeidsministeren, som nettopp kom, er i full gang med å endre og rive ned arbeidsmiljøloven og gjøre midlertidig arbeid til normalen. Dette skaper utrygghet i arbeidslivet og større forskjeller mellom folk. Vi foreslår å snu regjeringens endring i permitteringsregelverket. Både LO og NHO er sterkt bekymret for hva som vil komme, og flere arbeidere vil bli sagt opp. For hva? Er det for at Høyre og Fremskrittspartiet skal få tilfredsstilt sine ideologiske impulser? Det holder bare ikke. I tillegg til å være tragisk for dem som rammes, tapper regjeringens politikk industrien vår for nødvendig kompetanse og kontinuitet.

De menneskene som mister jobben som følge av de endringene regjeringen har gjort, er ikke statistikk, det er ekte mennesker som har ekte erfaringer i ekte bedrifter. Bedriftene mister disse erfaringene nå, de mister dyktige arbeidere, og arbeiderne mister inntekten sin.

Det har ikke manglet på borgerlige politikere som har stått på talerstolen her i dag og sagt at revidert er revidert, man må ikke forvente noen store endringer. Men revidert er en anledning til å justere kursen, rette opp i feil, ta tak i utfordringer som haster i større grad enn mer vin i taxfree. Det er det SV foreslår. Vi vil prioritere de viktigste sakene for folk i Norge og for andre i verden som trenger at vi gjør det. Vi tar f.eks. grep for grønne avgifter for å bringe oss nærmere nullutslippssamfunnet, fordi det trengs handling nå.

I det store perspektivet er vi alle veldig små, og verden er veldig stor. Men hver dag har vi muligheten til å gjøre noe. Og det er bare å merke seg hva vippepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti bruker anledningen til å gjøre noe med.

Det er med glede jeg tar opp SVs forslag i saken.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:48:11]: I merknaden skriver representanten Serigstad Valen at regjeringen «forsømmer et klart ansvar for velferden til folk ved å bevisst underfinansiere et viktig velferdstilbud» på grunn av feil i beregningen av barnehageplasser. Men de rød-grønnes siste hilsen til barnefamiliene var å legge fram et budsjett hvor de fjerner kontantstøtten. Vi kan like det eller ikke, men kontantstøtten var en livlinje for alle de barnefamiliene som oppdaget hva rød-grønn nytale om full barnehagedekning egentlig betydde. De rød-grønne ville kun gi 241 mill. kr av de 1,5 mrd. kr det ville kostet å innføre to barnehageopptak i året. Det betyr at to tredjedeler av familiene som trengte barnepass, ville stått uten både barnehageplass og kontantstøtte til barnepass. Dette var en bevisst underfinansiering, som hadde rammet i underkant av 6 000 barnefamilier – en villet politikk opp mot et anslag som ikke slo til.

Hvorfor ønsket SV bevisst å underfinansiere velferden til folk flest på den måten?

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:49:10]: SV og de andre rød-grønne partiene valgte å kutte i kontantstøtten fordi det er en gammeldags ordning som får feminister ikke bare i Høyre, men i alle andre partier, til å rødme i skam. Barnehager er et mye, mye bedre velferdstilbud, og vi i SV har ikke troen på ordninger der en skal betale penger til mennesker for at de ikke benytter seg av et velferdstilbud. Derfor er det slik at vi i vårt statsbudsjett i fjor sørget for å finansiere innfasing av to barnehageopptak i året. Det valgte Høyre og samarbeidspartiene deres helt på egenhånd å nedprioritere, men de anvendte motsatt logikk: styrket kontantstøtten og kuttet massivt i barnehagefinansieringen. Det er det veldig mange flere familier som vil lide under på sikt, og det er ikke bare dårlig velferdspolitikk, men også dårlig kunnskapspolitikk.

Tom E. B. Holthe (FrP) [10:50:12]: Vi behandler også Prop. 118 S, om differensiert arbeidsgiveravgift. I innstillingen har representanten Serigstad Valen valgt å kritisere regjeringen i forholdsvis sterke ordelag, der han bl.a. sier at han «stiller seg sterkt kritisk til hvordan regjeringen har valgt å gjennomføre denne prosessen». Denne saken ble kjent allerede i fjor vår, da daværende statsråd Navarsete stolte blindt på signalene fra presidenten i ESA, som ifølge daværende statsråd skal ha sagt at det norske kravet om unntak skulle gå i orden. Dette ble også da sagt i denne sal. Mitt spørsmål til Serigstad Valen er derfor: Hvilke tiltak satte den forrige regjeringen inn for at denne saken skulle få en god og grundig behandling?

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:51:08]: Representanten Holthe må gjerne mene at det å behandle en proposisjon som har enorme konsekvenser for næringslivet i distriktene i Norge på fire virkedager, er forsvarlig, men det mener ikke jeg. Jeg mener at denne saken illustrerer hele problemet med EØS-avtalen, og det er at Stortinget settes til side. Det er udemokratisk, og det er et problem for alle de i Distrikts-Norge som må betale prisen for det. Jeg mener at den kompensasjonsordningen regjeringen kom fram til, ikke er god nok i det hele tatt. Det er ikke sånn at hvis en bedrift mister 1 mill. kr, så hjelper det den at det brukes 1 mill. kr ekstra på en fylkesvei i nærheten. Derfor foreslår SV i dag at vi ber regjeringen komme tilbake med en ordentlig sak til Stortinget, der de som faktisk opplever kutt som følge av dette, får reell kompensasjon. Før Fremskrittspartiet kom i regjering, tror jeg de ville vært med på det forslaget.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:52:08]: Først får jeg tillate meg å gi litt ros. Snorre Serigstad Valen er en sterk retoriker på sitt partis vegne. Men det er klart at det blir en del adjektiver av det også, og når man snakker om at feminister rødmer i skam av kontantstøtten – du verden, åtte år i regjering! Det har blitt mye rødming da, regner jeg med, for det er altså en ordning som SV ikke bare har vært med på, men til og med har økt for visse grupper.

Men jeg har lyst til å stille et spørsmål, for SV er i hvert fall økonomisk edruelig når man kutter i kontantstøtten i det reviderte budsjettet. SV kutter med 100 mill. kr, fordi man skjønner at man ikke kan ta penger som allerede er gitt, mens Arbeiderpartiet kutter med 200 mill. kr og skal altså ha penger tilbake fra dem som har hatt kontantstøtte tidligere i år. Mitt spørsmål er: Hvordan føles det å være så mye mer økonomisk edruelig enn Arbeiderpartiet?

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:53:18]: I en rekke saker i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i år vil vi se at SV på mange måter er det mest økonomisk ansvarlige partiet. Vi finner mye penger til omprioritering, men vi dekker det inn med ekte saldering, og derfor mener vi ikke at det kuttet Arbeiderpartiet gjør i kontantstøtten, er realistisk. Vi har en halvårseffekt på vårt kutt, fordi det vil gjelde fra 1. juli.

Så er det grunn til å minne representanten Syversen om at da den rød-grønne regjeringen overtok og SV overtok Kunnskapsdepartementet, var det 62 365 mottakere av kontantstøtte i Norge – og per 31. desember 2012 var det 12 547. Så jeg mener at SV ikke har noe å rødme over. Vi har gjennomført tidenes barnehagerevolusjon med full barnehagedekning, og det har naturligvis ført til mange titusen færre kontantstøttemottakere. Der er jeg stolt av SVs innsats.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Rasmus Hansson (MDG) [10:54:35]: Miljøpartiet De Grønne slutter seg åpenbart til alle andre som konstaterer at vi er i en usedvanlig god og heldig økonomisk situasjon i dette landet, sammenlignet med praktisk talt absolutt alle andre land. Det er selvfølgelig bra og rosverdig at både forrige og nåværende regjering åpenbart har god styring og en ansvarlig oppfølging av den norske økonomien. Det har alle glede av.

Så er det tre store ting som rammer inn den debatten som vi har om revidert nasjonalbudsjett i dag. Det ene er det faktum at Norges økonomi er helt spesiell i en internasjonal sammenheng og kanskje ikke kan forventes å være så spesiell på lang sikt. Vi har arbeid til alle, vi har stabil økonomi, vi har overskudd på handelsbalansen, og vi har veldig mange penger i den banken som heter Statens pensjonsfond utland. Dette er en økonomi som i den fasen av Norges historie som vi er i nå, gir oss et eksepsjonelt handlingsrom, og handlingsrom er det politikkens oppgave å bruke fornuftig og ansvarlig.

Det andre punktet er selvfølgelig at i år og i fjor er det kommet nye rapporter fra FNs klimapanel, som i enda sterkere grad, om enn i et fortsatt nøkternt språk, dokumenterer at jorda og menneskeheten er på en kurs som, hvis den fortsetter uendret, kommer til å føre til gigantiske kostnader for menneskelig velferd og for økonomi, inklusiv den norske økonomien.

Det tredje punktet er at vi har en regjering med støttepartier, og for så vidt et helt storting, som igjen og igjen understreker akkurat dette alvoret som FNs klimapanel forteller oss, og som understreker at vi skal gjøre de store endringene. Vi har en miljøvernminister som stadig vekk her i Stortinget har understreket at overgangen til det bærekraftige nullutslippssamfunnet må begynne nå, og at vi må være der om få tiår. Med andre ord, det er nå denne handlingen må komme, det er nå vi har handlingsrommet, det er nå vi har oppgavene, og det er altså nå dette må reflekteres i politikk. Det er få andre steder hvor man ser dette konkret, og må se dette konkret reflektert, på en tydeligere måte enn i et statsbudsjett.

Så er det åpenbart slik at det første reviderte budsjettet til en ny regjering ikke er stedet for de aller største økonomiske hallingkastene. Det er likevel et sted hvor det er relevant å lete etter de riktige signalene på oppfølging av den politikken som regjeringen selv gang på gang understreker er veldig viktig.

I dette budsjettet finner vi bra ting. Vi finner en økning over tre år til klima- og energifondet, men effekten av dette kommer ikke før tidligst i 2017, når det er usikkert om denne regjeringen kommer til å videreføre sitt mandat. Vi vet ikke hva man eventuelt skal bruke den ekstra avkastningen som vil komme i det fondet, til, for planene finnes foreløpig ikke.

Vi har et godt signal om en grønn skatte- og avgiftskommisjon. Det er noe Norge trenger, og har trengt lenge, og det blir spennende å se hva som eventuelt kommer ut av den, men det er ikke slik at det ikke foreligger gode tiltak som kunne ha vært gjennomført allerede nå.

Vi får et signal om 65 mill. kr til ekstra kollektivsatsing i byer. Det er et godt signal, men det er ingen gigantisk sum, og det er verdt å merke seg at samtidig får vi noen andre signaler, og det er at regjeringen bruker bortimot 100 mill. kr til å gjøre påhengsmotorer billigere, og 100 mill. kr til på å øke spritsalget på flyplassene. Jeg har i Dagsavisen i dag sagt at dette er en dum politikk, og det er dumt sagt, for man behøver ikke å kalle andre folks politikk for dum før det er helt nødvendig. Men jeg har også sagt at det er tivolipolitikk, og det står jeg for. Og hva er tivolipolitikk? Jo, det er politikk som alltids kan være hyggelig, men som altså er offentlig pengebruk som ikke fyller noe som helst behov og ikke har noen som helst reell nytteeffekt.

Derfor nøyer Miljøpartiet De Grønne seg i dag med å foreslå to helt konkrete tiltak som kan erstatte disse tiltakene innenfor tilsvarende summer, men som vil ha betydelig og voksende effekt, og som vil reflektere regjeringens klimaløfter på en langt bedre måte enn det regjeringens egne løfter gjør. Det ene forslaget er å fjerne momsen på elsykler, et foreløpig bitte lite tiltak, som kan gi og bør gi elsykler det løftet som den teknologien trenger, fordi dette er i byer og tettsteder en teknologi som i stor skala kan erstatte biler, og som vil være veldig bra for folkehelsa, som vil gjøre veiutgifter og parkeringsutgifter mye lavere osv., osv. – altså typisk den lille kick-starten som kan gjøre stor endring og ha stor effekt, og dessuten gi folk en bedre hverdag.

Det andre er investeringsstøtte til solceller gjennom Enova. Norge er Europas aller dårligste på solcellesatsing, det er aller dyrest å komme i gang med solcelleinstallasjoner på eget hus i Norge, fordi det ikke eksisterer noe marked i det hele tatt. I Danmark har man etablert et sånt marked med små incentiver, og markedet har blitt kjempestort. Det fins tilbydere av alle tjenester, og du kan få installert solcellepaneler for en brøkdel av den prisen og det trælet som det vil koste å gjøre det i Norge.

Det er altså to enkle, billige tiltak som kan erstatte tivolitiltak, og som regjeringen kan få gratis av Miljøpartiet De Grønne, med den konsekvens at de leverer en bedre miljøpolitikk og klimapolitikk i revidert.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke Senterpartiet for deres veldig gode forslag om å imøtekomme anmodningen fra FNs høykommissær for flyktninger om å øke andelen av overføringsflyktninger fra Syria. Vi kommer til å stemme for det forslaget. Jeg kommer rett fra et møte med representanter for de syriske kurderne, sammenklemt i et lite område på grensa mot Tyrkia – 2,5 millioner innbyggere, kurdere og mange andre etniske grupper. De har tatt imot en halv million flyktninger fra den forferdelige situasjonen som de er omgitt av, og i den svært vanskelige situasjonen som de selv er i. Det er sammenligningsgrunnlaget for norsk flyktningpolitikk.

Med dette tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp forslagene nr. 33 og 34 på vegne av Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Siv Jensen [11:03:27]: Regjeringen la i fjor høst frem et budsjett med de første skrittene for å dreie norsk økonomi og det norske samfunnet i en ny og bedre retning, en retning som gjør at hverdagen blir enklere for folk flest, for vi legger til rette for flere trygge, gode arbeidsplasser, og en videreutvikling av velferdstjenestene, som gir mer frihet og trygghet for innbyggerne. Dette arbeidet har vi videreført hver eneste dag siden vi gikk inn i regjering.

Revidert budsjett er ikke stedet for store nye satsinger. Likevel har vi klart å gjøre noen grep som trekker i samme retning som vi igangsatte i høst. Vi holder fast på kursen vi staket ut i fjor høst. Vi har fjernet arveavgiften, redusert formuesskatten, redusert bedriftsbeskatningen og personbeskatningen, samtidig som vi er i full gang med nødvendige reformer, til det beste for folk flest.

Skal vi opprettholde veksten i økonomien og sørge for å videreutvikle tjenestene til innbyggerne, må vi legge til rette for økt produktivitet og bedre ressursbruk. Vi legger opp til å bruke 141 milliarder oljekroner over budsjettet i år. Det er 2 mrd. kr mer enn lagt til grunn i høst. Bruken av oljeinntekter må selvsagt tilpasses situasjonen i økonomien, men samtidig er det helt sentralt hvordan oljepengene brukes. Bruken av oljepenger skal gi grunnlag for en vekstkraftig økonomi i dag og i fremtiden.

Regjeringen reduserer derfor det samlede skatte- og avgiftsnivået, og vi øker satsingen på investeringer og kunnskap. Samtidig øker regjeringen trykket på reformer som styrker vekstevnen i økonomien.

Vi behandler et revidert budsjett i en tid der landene rundt oss fortsatt er preget av finanskrisen, av de ubalansene som bygget seg opp i forkant, og av det kraftige tilbakeslaget som fulgte. Vi ser nå heldigvis tegn til bedring flere steder. Likevel er det mange land som sliter. I euroområdet er arbeidsledigheten høy og verdiskapingen fortsatt lavere enn før finanskrisen. I et slikt perspektiv er situasjonen i norsk økonomi gunstig.

Selv om den økonomiske veksten i Norge dempet seg litt i fjor, har både produksjon og sysselsetting økt markert siden 2008. Ledigheten er lav både historisk og sammenlignet med andre land.

For i år og neste år regner vi med en vekst i verdiskapingen i fastlandsøkonomien på rundt 2 pst. Dette er på linje med resultatet for fjoråret, men litt lavere enn vi la til grunn i fjor høst. Det er også litt lavere enn gjennomsnittet for de siste 40 årene, på rundt 2,5 pst. Sysselsettingen er fortsatt stigende, og ledigheten ventes å holde seg på et nivå under gjennomsnittet for de siste 25 årene.

Det betyr ikke at vi er fri for utfordringer. Avdempingen i veksten den senere tiden må ses i sammenheng med disse utfordringene. Siden årtusenskiftet har aktiviteten i norsk økonomi blitt trukket opp av en markert bedring i Norges bytteforhold overfor utlandet. Høy oljepris har gitt høy aktivitet på norsk sokkel. Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten har gitt sterke vekstimpulser til norsk fastlandsøkonomi.

Men vi må regne med at dette bildet vil endre seg. Den medvinden vi har hatt fra oljevirksomhet, vil gradvis snu til en forsiktig motvind. Oljenæringen vil fortsatt være svært viktig for oss, men den vil ikke lenger bidra til å trekke veksten i fastlandsøkonomien opp. Det er et brudd med trenden gjennom de siste 40 årene.

Det vil kreve omstillinger. Selv om norske bedrifter har vist god tilpasningsevne under oppbyggingen av oljevirksomheten, kan slike omstillinger trolig bli langt mer krevende når den samme virksomheten bygges ned. Et høyere kostnadsnivå i Norge enn i andre land vil bidra til å gjøre disse omstillingene mer krevende.

Høye kostnader gjør mange norske bedrifter allerede i dag sårbare hvis prisen skulle falle eller kronen styrke seg. I revidert peker vi på at konsekvensene for norsk økonomi av svakere etterspørsel fra oljevirksomheten også vil avhenge av hvor brått endringene kommer.

En tredje utfordring jeg vil peke på, er nedgangen i produktivitetsveksten vi har hatt siden 2005. Det er en utvikling som det er grunn til å være bekymret over. På lang sikt bestemmes velferden i Norge først og fremst av utviklingen i arbeidsinnsats og produktivitet. Gjennom de siste 40 årene har vi vent oss til vedvarende høy vekst i levestandarden. Skal vi opprettholde denne veksten, må produktivitetsveksten opp. Det innebærer at vi må øke reformtrykket både i offentlig forvaltning og i resten av økonomien. Vi kan ikke basere oss på at en gunstig prisutvikling på vår eksport skal sikre oss høye inntekter i fremtiden.

Jeg forventer at Produktivitetskommisjonen vil gi oss gode råd om hvordan produktiviteten i norsk økonomi kan økes. Regjeringen sitter imidlertid ikke med hendene i fanget og venter. Vi har startet arbeidet med å redusere skatter og avgifter, vi har startet arbeidet med kommunereformen, vi har startet arbeidet med å gå igjennom arbeidsmiljøloven og annet regelverk, og vi har satt ned et ekspertutvalg som skal gå igjennom virksomheten i Nav.

Regjeringen fører en politikk som gir næringslivet økt konkurransekraft og dermed mulighet til å skape større verdier og trygge arbeidsplasser for fremtiden. Regjeringen arbeider for at næringslivet skal få gode, generelle rammebetingelser, et forutsigbart skattesystem, bedre infrastruktur, muligheten til å ansette kompetente medarbeidere og tilgang på kapital.

Skatt er ikke et mål, men et middel. Regjeringen vil bruke skatte- og avgiftssystemet til å finansiere fellesgoder, sikre sosial mobilitet, oppnå mer effektiv ressursutnyttelse og gi bedre vilkår for norsk næringsliv. Privat eierskap skal styrkes, og det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. Regjeringen vil også stimulere til mer miljøvennlig atferd. Regjeringen reduserer det samlede skatte- og avgiftsnivået for å gi mer maktspredning, øke verdiskapingen og gi større frihet for familier og enkeltmennesker.

I budsjettet for 2014 tok regjeringen de første skrittene for å dreie norsk økonomi og det norske samfunn, og vi holder fast ved det. Det er mulig for oss å gjøre noen forsterkninger av prioriteringene vi la til grunn i høst, bl.a. gjennom å øke innsatsen på lærerløftet ytterligere og retur av personer uten lovlig opphold og kriminelle.

Vi foreslår også å styrke skattyters rettssikkerhet ved å stramme inn muligheten for innsyn i skattelistene og ved å gjøre taxfree-ordningen mer fleksibel. Vi foreslår også å fjerne hele avgiften for båtmotorer. Det er en svært ressurskrevende avgift å kreve inn, og det å fjerne den er i tråd med regjeringens mål om å forenkle skatte- og avgiftssystemet. Det vil også komme båtfolket til gode. Nye motorer bråker mindre og er mer drivstoffgjerrige og vil være et incentiv til å bytte ut gamle motorer.

La meg også avslutningsvis få lov til å gi finanskomiteen og Stortinget honnør for rask behandling av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Det er en viktig sak som det i mange år har vært bred enighet om er et svært målrettet virkemiddel, som vi har hegnet om ved alle de utfordringer som har møtt oss gjennom en lang rekke år. Jeg har merket meg den brede enigheten i innstillingen. Jeg har også merket meg flere av anmodningsforslagene, og disse vil regjeringen følge opp på egnet måte.

Jeg er også glad for at regjeringen i sitt arbeid inn mot EU lyktes i å gjøre forbedringer i den ordningen som opprinnelig lå på bordet. Det handler om målrettet og systematisk dialog med europeiske myndigheter, og at vi har nådd frem med argumentasjonen om at det er mulig å få til en snevrere definisjon av hvordan denne ordningen skal virke. Men jeg vil også forsikre om at regjeringen kommer til å følge utviklingen nøye. Den nye ordningen begynner å virke 1. juli, og vi vil være i tett dialog med det berørte næringsliv for å se på om det bør gjøres andre endringer i tiden som kommer.

La meg helt til slutt benytte anledningen til å ønske Stortinget en god sommer og takke for konstruktivt samarbeid gjennom dette året.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Marthinsen (A) [11:12:27]: Jeg returnerer ønsket om en god sommer!

Da finansministeren hadde pressekonferanse og la fram endringene i budsjettet, presenterte hun endringene i taxfree-ordningen som et grep for valgfrihet. Jeg mener at det sier en del om hva finansministeren ser på som de viktige utfordringene i samfunnet vårt, når hun mener at mer vin på taxfree er en viktig frihetsreform å få gjennomført midt i året.

Så har regjeringen selv regnet ut at det vil koste rundt 80 mill. kr i år. For ganske nøyaktig halvparten av den summen, 40 mill. kr, kunne regjeringen brukt sin valgfrihet til å reversere de endringene i permitteringsregelverket som gjør at flere bedrifter nå må gå rett til oppsigelse.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Tror finansministeren at de som nå mister jobben, synes at mer vin på taxfree er en god prioritering i årets reviderte budsjett?

Statsråd Siv Jensen [11:13:28]: Det jeg synes, er at det er meningsløst å sette endringer i taxfree-ordningen opp mot det norske arbeidsmarkedet. Regjeringen satser nemlig på begge deler. Vi har sagt gjennom hele dette året at vi vil følge utviklingen i arbeidsmarkedet tett. Det er ingen signaler på det nåværende tidspunkt som skulle tilsi at vi skulle gjøre endringer i permitteringsregelverket. Men skulle det behovet melde seg ved at vi får en forverring av situasjonen i det norske arbeidsmarkedet, vil regjeringen komme tilbake til det.

Jeg har også tidligere anmodet Arbeiderpartiet om å vente med å trykke på alarmknappen til situasjonen påkaller det. For øyeblikket har vi lav arbeidsledighet og høy sysselsetting og en betydelig grad av mobilitet i det norske arbeidsmarkedet, og det skal vi være glade for. Jeg kan forsikre om at skulle situasjonen påkalle det, vil vi også legge frem nødvendige endringer i regelverket.

Marianne Marthinsen (A) [11:14:27]: Jeg hørte finansministeren si i innlegget sitt at ledigheten vil være lavere i år enn snittet de siste 25 årene. Det er en noe kreativ måte å uttrykke det på at ledigheten er på vei opp. Så gjentar finansministeren poengene sine fra sist hun var i spørretimen, om at hun skal følge nøye med, men at hun ikke ser noen tegn til at det er nødvendig å gjøre endringer i permitteringsregelverket nå. I spørretimen sa hun til og med at hun ikke har registrert at det er flere som permitterer. Nei, det er nettopp poenget; det er færre som permitteres fordi det blir for dyrt. Alternativet er ikke å ha ansatte i jobb, det er å si dem opp direkte.

I og med at hun nå på nytt sier at hun skal følge situasjonen tett og eventuelt komme tilbake til Stortinget dersom situasjonen skulle tilsi det, er det da sånn, i og med at finansministeren selv varsler økende ledighet, at vi kan forvente at finansministeren på et tidspunkt kommer tilbake til Stortinget? Og kan hun si noe om hvor alvorlig situasjonen må bli før hun mener at det er rimelig å foreslå å reversere de endringene som er gjort i permitteringsordningene?

Statsråd Siv Jensen [11:15:32]: Det er ikke så veldig mange dagene siden jeg var i spontanspørretimen og svarte på disse spørsmålene, og situasjonen har altså ikke endret seg på de dagene.

Jeg mener at vi skal være glade for at det fortsatt er høy og økende sysselsetting i Norge. Det er nemlig det som er det grunnleggende bildet. Vi har lav ledighet, og den er betydelig lavere enn alle andre land det vil være naturlig å sammenligne oss med. Da mener jeg at vi tar i bruk de dramatiske virkemidlene først når situasjonen blir dramatisk, og det er det ingenting som tyder på at vi er i nærheten av. Men jeg har sagt hele tiden, helt siden regjeringen la frem en normalisering av endringene i permitteringsregelverket, at endrer situasjonen seg til det verre, vil selvsagt også regjeringen følge det opp på egnet måte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:16:32]: I innlegget mitt – som jeg så fikk hodet til finansminister Jensen til å bevege seg veldig aktivt, så det er tydelig at hun fulgte med, og det er et godt tegn – oppsummerte jeg en del av de ulike distriktsmessige kuttene som Fremskrittspartiet har stått i spissen for sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre.

I den siste tiden har det vært en kjempestor debatt om sentralisering av sykehus og beredskap knyttet til sykehus, spesielt i Kragerø og på Rjukan i Tinn kommune. I 1. mai-toget gikk jeg side om side med lokallagslederen i Fremskrittspartiet, der vi var helt enige om at vi skulle bevare, sikre og utvikle beredskapen i Tinn og deres nærområder. Nå er det ingen lokallagsleder i Fremskrittspartiet lenger, fordi de har sagt at de skal melde hele laget ut av Fremskrittspartiet.

Hva er kommentaren til Siv Jensen til at Tinn Fremskrittsparti nå mener at Fremskrittspartiet svikter fullstendig når det gjelder beredskapen i Rjukan?

Statsråd Siv Jensen [11:17:32]: Jeg synes det er synd at det lokallaget nå legges ned. Men det jeg er mest opptatt av, er hvordan vi innretter virkemidlene i den overordnede helsepolitikken for å få ventetidene ned.

Regjeringen har rekordhøye bevilgninger til sykehussektoren i 2014. Vi har styrket den innsatsstyrte finansieringen. For kort tid siden la også regjeringen frem forslag til hvordan vi skal øke valgfriheten og fleksibiliteten gjennom å utnytte mulighetene for et tettere samarbeid med private i helsevesenet. Det vil være bra.

Og det jeg er særlig stolt av, er at regjeringen også fokuserer sterkere på mulighetene for å få opp behandlingstilbudet både innen rus og psykiatri. Det er to områder som har vært grovt forsømt, og som denne regjeringen setter først, rett og slett fordi det er de aller svakeste som trenger hjelp gjennom vårt helsevesen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:18:27]: Det forundrer meg litt at ikke finansminister Siv Jensen i det hele tatt uttrykker bekymring for den lokale beredskapen, men begynner å snakke om fritt sykehusvalg når mitt spørsmål handlet om beredskap i Telemark, og om at de som tidligere var Siv Jensens største støttespillere i det området, nå føler seg fullstendig sviktet og derfor går til det dramatiske skritt å varsle at de skal legge ned hele sitt lokallag.

Fremskrittspartiet har jo prøvd å profilere seg som et parti for folk flest. John Alvheim var en sterk talsperson nettopp fra det fylket – meget tydelig og meget klar. Nå er det da Fremskrittspartiet som har det viktigste departementet, Finansdepartementet, som nå godkjenner at lokalberedskapen legges ned i det fylket.

Er det en politikk vi også kommer til å se fra Fremskrittspartiet i andre fylker, eller kommer man til å si nei til den type sykehusnedleggelser ved senere runder?

Statsråd Siv Jensen [11:19:23]: Både Fremskrittspartiet og regjeringen er opptatt av at vi skal ha en god sykehusstruktur over hele landet, og jeg er helt sikker på at helseministeren vil kunne gi representanten Slagsvold Vedum mer utførlige tilbakemeldinger om hvordan regjeringen har tenkt å håndtere dette i tiden som kommer.

Terje Breivik (V) [11:19:55]: God sommar til ministeren frå meg òg. Eg vonar verkeleg at ho får høve til ein god og – ikkje minst – velfortent ferie.

I samband med avtalen om statsbudsjettet for 2014 mellom regjeringspartia, Venstre og Kristeleg Folkeparti vart det òg vedteke å innføra momsfritak knytt til kjøp og leasing av batteri til elbilar. Vedtaket er førebels ikkje sanksjonert som følgje av notifisering hos ESA. Med tanke på at Noreg for lengst har fått godkjent momsfritak på elbil, bør dette vera innanfor formalia.

Så spørsmålet mitt til finansministeren er kort og godt: Korleis går det med dette arbeidet, og når kan me venta at regjeringa vil setja i verk stortingsvedtaket?

Statsråd Siv Jensen [11:20:39]: Regjeringen har selvsagt fulgt opp den enheten mellom de fire partiene. Vi er i full gang med det, og jeg vil sørge for å orientere representanten Breivik om når vi kan forvente et resultat av det arbeidet som nå pågår.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:21:08]: Det å si at ledigheten framover vil være lavere enn snittet av ledighet de siste 25 årene, er en veldig «finansdepartementsmåte» å si at ledigheten vil gå opp på. Det tror jeg jeg og finansministeren kan være enige om. Men jeg lurer jo på hvorfor finansministeren og regjeringen har endret permitteringsregelverket når de sier at de vil endre det tilbake igjen, hvis det har effekt.

Hva er logikken i det grepet regjeringen har gjort, når NHO er imot det, når LO er imot det, og vi vet at flere vil miste jobben i tiden som kommer? Ville det ikke vært like greit å unnlate å gjennomføre det finansministeren kaller en normalisering av permitteringsregelverket, og la reglene være som de er, som gir forutsigbarhet til industrien og forutsigbarhet i hverdagen til tusenvis av norske arbeidere i industrien?

Statsråd Siv Jensen [11:21:59]: Det ble gjort endringer i permitteringsregelverket i forbindelse med finanskrisen. Da hadde vi en situasjon som påkalte den endringen. Nå har vi ikke det. Derfor er det viktig å understreke hvorfor man skal benytte den type regelverk symmetrisk. Det har vekslende regjeringer og storting gjennom mange år gjort, nettopp fordi virkemidler virker best når det er nødvendig å iverksette det. Det å normalisere regelverket i en normalsituasjon er ikke spesielt oppsiktsvekkende.

Det jeg synes er mer oppsiktsvekkende, er at noen forsøker å skape et inntrykk av at situasjonen i det norske arbeidsmarkedet er mer dramatisk enn den er. Vi har lav ledighet, vi har økende sysselsetting – det er situasjonen. Det skal vi være glad for. Så skal vi benytte virkemidlene og anledningen til å legge premissene for at vi fortsatt styrker mulighetene for nye investeringer og flere arbeidsplasser i Norge. Og det gjør denne regjeringen.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Jonas Gahr Støre (A) [11:23:21]: Det første året av denne stortingsperioden er straks omme, og jeg vil også benytte anledningen til å takke for et spennende og lærerikt år. Jeg har fått gleden av å sitte i finanskomiteen, og jeg ønsker å takke komiteens leder og medlemmene fra alle partier for et godt samarbeid.

Vi er enige på viktige områder i det politiske Norge, og hovedtrekk av det statsbudsjettet Stoltenberg-regjeringen la fram, er videreført. Samtidig tar Arbeiderpartiet et hint, og vi skjønner at vi ikke har vært en foretrukket partner for flertallet. Det ble bestemt av valgutfallet, og det blir bekreftet av den retningen flertallet har valgt – en retning Arbeiderpartiet ikke kan slutte seg til.

Ser vi på summen av de vedtakene som har tegnet en annen retning, er det fortsatt slik at de store skattekuttene dominerer bildet. Det er hit de store pengene går. Av nye grep i dette budsjettet går det ti ganger mer til skattekutt enn penger i pluss til helse, politi og lærere til sammen. Satsingen ble gjort mulig av økt oljepengebruk. Det er en klar prioritering, men det ble ikke særlig vektlagt, verken da statsbudsjettet ble vedtatt, eller da det reviderte budsjettet ble lagt fram. Finansministerens salgsargument for det reviderte budsjettet var da også billigere taxfree og lavere avgift på påhengsmotorer.

Ingen regjering har overtatt ansvaret for et land i bedre forfatning enn hva regjeringen gjorde i høst. I perioden tredje kvartal 2005 til tredje kvartal 2013 ble det skapt 350 000 nye arbeidsplasser i dette landet. Mer enn to av tre kom utenfor offentlig sektor. Pensjonsfondet ble mer enn tredoblet, den høye verdiskapingen ble fordelt på en god måte mellom bedrifter og lønnstakere, og de store pengene ble brukt til å styrke fellesskapsløsninger for alle fremfor skattekutt for få. Norge var i perioden 2006–2013 et av svært få land i verden der forskjellene mellom folk ble redusert.

Det reviderte budsjettet ga en mulighet til å rette opp noen av de vedtakene som ble gjort i høst, og som vi nå ser konsekvensen av. Det reviderte budsjettet forteller – dessverre – om tapte muligheter. Det er ikke de 4 500 barnehageplassene regjeringen bommet med i sitt anslag, som er budsjettvinneren, eller de ansatte som mister jobben fordi regjeringen gjorde det for dyrt for bedriftene å permittere ansatte for å beholde verdifull kompetanse i bedriften, i stedet for å gå til oppsigelse, eller bedriftene som ble lovet 50 000 kr i støtte hvis de tok inn lærlinger, men nå bare får en tidel fordi regjeringen regnet feil også her, eller dem som lider i Syria, der vi ved å prioritere annerledes kunne gi en ekstra håndsrekning midt i året. La meg si: Arbeiderpartiet støtter forslaget fra Senterpartiet om å be regjeringen imøtekomme anmodningen fra Høykommissæren for flyktninger, slik at andelen overføringsflyktninger fra Syria med særlige medisinske behov økes utover de kriterier som så langt har vært lagt til grunn.

Det er blitt påpekt i debatten at man for halvparten av kostnadene med billigere taxfree kunne fått på plass et skikkelig permitteringsregelverk. Var det slik at alle utfordringene i landet var løst, kunne jeg hatt en viss forståelse for den prioriteringen regjeringen gjorde. Men så er jo ikke tilfellet. Regjeringen varierer sin språkbruk mellom å tegne skyer på horisonten og å si at alt går bedre og sysselsettingen øker – som finansministeren akkurat nå gjorde.

Representanten Flåtten var jo nesten mollstemt i sitt bilde av hva han så foran seg. Ser vi det igjen i revidert budsjett? Vel, da Stoltenberg II la fram sitt reviderte budsjett i fjor, var det med en vekstpakke for tradisjonell industri, hvor vi bl.a. foreslo å redusere selskapsskatten. Jeg overlater det til andre å legge det reviderte budsjettet for 2014 oppå det for 2013 og vurdere regjeringens uttalelser i lys av dette. Den utvidede taxfree-kvoten er et klart uttrykk for en ny politisk kurs, sier representanten Hagesæter. Han har rett.

Hva ligger foran oss? Representanten Flåttens innlegg i dag tegnet et interessant bilde av synet på veien videre i innsats mot svekket konkurransekraft og det han kaller galopperende lønnsutvikling. Det er vanskelig å se grep i dette budsjettet som vil gjøre noe med det. Jeg vil f.eks. mene at den nylig fremlagte endringen i arbeidsmiljøloven ikke er et bidrag til økt produktivitet. Tonen i regjeringspartiene trekker i retning av at Norges vei til bedret konkurransekraft er å gå retning av de lave lønningene som strategi. Det er en dårlig strategi, og det bryter med en norsk tradisjon med å satse på kompetanse, tillit, god dialog og godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Det reviderte budsjettet gjør lite for å bygge opp om den tradisjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [11:28:24]: Først har jeg lyst til å gratulere representanten Jonas Gahr Støre med ledervervet i Arbeiderpartiet og ønske ham lykke til med det arbeidet. Nytt lederskap kan gjerne gi en ny retning, og det er vi selvfølgelig spente på å se.

Men i denne omgang har jeg lyst til å rette oppmerksomheten mot den såkalte Syria-milliarden som Arbeiderpartiet foreslår i forslag nr. 8. Først har jeg lyst til å si at vi deler jo bekymringen for situasjonen i Syria og de utfordringer og menneskelige lidelser som er der nede. Men i forslag nr. 8, hvor Arbeiderpartiet foreslår å gi 1 mrd. kr til Syria, ber de om at dette skal skje innenfor en omprioritering, altså uten selv å være tydelig på hvilke andre grupper av fattige og trengende en skal ta disse pengene fra. Så vi sitter vel gjerne igjen med et inntrykk av at Arbeiderpartiet her velger å skåre et billig poeng, med billige penger, og jeg er litt spørrende til om det er denne nye retningen den nye lederen av Arbeiderpartiet har tenkt at vi skal se mer av i fremtiden.

Jonas Gahr Støre (A) [11:29:30]: I regjeringen sitter partier som kuttet i bistanden midt i året da de var i opposisjon, så her er det mange andre eksempler å vise til.

Dette er ikke billige penger og billige poenger. Det er fullt mulig innenfor et budsjett på 30 mrd. bistandskroner å si at med den utviklingen som er i Syria, er det mulig å gjøre små grep for å få til en markering på det som blir 1 mrd. kr til Syria.

Jeg vil peke på to hovedmåter. Den ene er at en del av de prosjektene vi støtter gjennom bistandsbudsjettet – som er langvarige budsjetter, og som ikke handler om nød og om humanitære kriser – kan skyves litt ut i tid og frigjøre noen midler.

Den andre er at på slutten av hvert år er det penger som ikke har kommet til anvendelse, fordi prosjekter ikke alltid følger kalenderåret. De pengene kan vi i dag bestemme at skal kunne gå til – at vi har 1 mrd. kr ekstra til – Syria.

Å prioritere handler om å flytte fra forskjellige områder. Et stort budsjett som bistandsområdet, som Fremskrittspartiet tidligere år gladelig har kuttet med milliarder kroner midt i året og på slutten av året, gir muligheter for en ansvarlig omprioritering for å satse på dem som trenger det mest.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:30:54]: I motsetning til skatte- og avgiftsauke, som den raud-grøne regjeringa sto for, står den regjeringa som vi no har, for skatte- og avgiftslettar. Skatte- og avgiftslettar betyr betre konkurransekraft og tryggare arbeidsplassar. Det betyr også betre kjøpekraft og meir velferd for den enkelte og for familiane. Dette registrerer eg at representanten Gahr Støre er imot.

Mitt spørsmål er: Dersom så galt skulle skje at Jonas Gahr Støre på eitt eller anna tidspunkt – ein eller annan gong, langt, langt inn i framtida – blir statsminister i Noreg, kva skattar og avgifter blir då auka? Og kva skattar og avgifter blir eventuelt innførte – og innførte igjen? Dette meiner eg at det norske folk, også Stortinget, fortener å få eit svar på.

Jonas Gahr Støre (A) [11:31:54]: Jeg liker at representanten Hagesæter tar ting på forskudd og begynner å forberede seg på spørsmål han kan arbeide grundig med.

Jeg skal ikke stå her i dag og gi svar på dette spørsmålet i detalj. Det ville være useriøst. Jeg kan si at Arbeiderpartiet er for et rettferdig, effektivt, forutsigbart og omfordelende skattesystem. Vi er imot skatteøkninger som gir en vanlig familie en 50-øring om dagen – og det etter at 50-øringen er blitt avskaffet – mens de aller rikeste kan ha tusenvis i inntekt. Det er skattelettelser som ikke er vekstfremmende. De bidrar til forskjeller, det er ikke for å styrke produktiviteten i vårt samfunn.

Hvis vi fjerner arveavgiften, som det er gjort, og hele formuesskatten, som regjeringen vil, vil to land i OECD ha mer gunstig beskatning for rike mennesker enn Norge. Det er ikke den utviklingen som har gitt Norge det utgangspunktet som gjør oss til landet med høyest sysselsetting, lavest ledighet, høyest velferd og høyest tillit.

Et skattesystem som er rettferdig, omfordelende, effektivt og forutsigbart, er Arbeiderpartiets oppskrift. Velgerne skal få vite veldig klart hva dette vil handle om når neste valg kommer.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:33:07]: Siden vi har avskaffet 50-øringen, blir det rundet opp til én krone. Da blir det i hvert fall dobbelt så mye i skattelette – så det skal være sagt.

Jeg vil få gratulere representanten Gahr Støre som ny leder i Arbeiderpartiet. Vi er ikke like begeistret for at han forlater finanskomiteen, men det kan sikkert like fullt bli anledning til å møtes i salen.

Jeg har et spørsmål knyttet til budsjettpolitikk og Arbeiderpartiet. Representanten Gahr Støre har anvist en ny familiepolitisk kurs. I hvert fall ble det tolket dithen da han ble valgt til ny leder.

I dette reviderte budsjettet kutter Arbeiderpartiet kontantstøtten så til de grader ved at man tar de pengene folk har fått fra januar til nå, for å saldere sitt eget budsjett. Ikke engang SV gjør det.

Mitt spørsmål er: Er dette et eksempel på en ny familiepolitisk kurs eller en ny måte å budsjettere på fra Arbeiderpartiet?

Jonas Gahr Støre (A) [11:31:54]: Jeg ser fram til å ha diskusjoner om familiepolitikk. Jeg tror ikke jeg skal si at det er en ny kurs. Det jeg har tatt til orde for, er at vi til enhver tid må forstå hvilken situasjon småbarnsfamiliene og det jeg kaller omsorgsfamiliene, står i. Politikkens oppgave er å bistå folk som kan få hjelp til at hverdagen blir enklere, slik at de kan kombinere omsorg, barn og arbeid.

Jeg tror det bygger på en misforståelse at vi går inn og kutter. Det er et forslag om å øke kontantstøtten fra halvårsvirkning dette året som vi ikke går inn for. De pengene som ville gått til det, disponerer vi på en annen måte. Jeg mener det er i tråd med ansvarlig budsjettering. Skulle det ikke være tilfellet, skal jeg være villig til å utdype det nærmere ved en annen anledning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [11:35:11]: Mange tar en velfortjent ferie når Stortinget i dag trer fra hverandre, og mange av oss kommer til å tilbringe mye av ferien i Norge. Jeg tror mange ser fram til å besøke levende lokalsamfunn langs kysten og i fjellet over hele landet. Vi gleder oss til moreller fra Hardanger, norske jordbær og en ost fra Den Gyldne Omvei. Vi gleder oss til å hvile øynene på et grønt og frodig kulturlandskap.

Vi har et fantastisk land, og Norge er velsignet med ressurser som de aller fleste knapt kan drømme om. Men disse ressursene utvikles ikke av seg sjøl. Det må satses, og det må satses i hele landet dersom man skal utvikle disse ressursene. Da må det også satses på distriktsnæringene, på kommunene som velferdsleverandører i Distrikts-Norge og på den spesifikke distriktspolitikken.

Hvis man ser på den samlede effekten av den politikken regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti fører, kommer Norge til å forandres når det gjelder distriktspolitikken. Vi kommer til å forandres på en måte som alle taper på, for summen av regjeringens politikk kommer til å gi store konsekvenser for norske distrikt. Distriktene og folk som bor der, blir systematisk nedprioritert. Den kombinasjonen man har sett fra regjeringens side av strukturelle grep og økonomisk nedprioritering av distriktene, taler et svært tydelig språk. Sentralisering og større enheter er svaret nesten uansett hva spørsmålet er. De distriktsfiendtlige tiltakene til regjeringen er ille nok i seg selv, men det er summen og retningen som er det store problemet, og som på lengre sikt kommer til å være så skadelig.

Tidenes sentraliseringsreform er satt i gang. Kommuner skal slås sammen i stor skala uansett om de ønsker det eller ikke. Det kalles unntaksvis tvang.

Distriktsnæringene blir nedprioritert. Vi har sett det både når det gjelder jordbruket, og når det gjelder fiskeripolitikken. Det økonomiske opplegget for kommunene viser at de store og sentrale kommunene, såkalte vekstkommuner, skal få mer, mens de små skal få mindre. Midler som var rettet mot distriktssatsing spesielt, er fjernet. I budsjettet i fjor høst ble det fjernet nesten en halv milliard kroner bare i regionale utviklingsmidler. Vi ser dem heller ikke igjen i det reviderte budsjettet nå.

Også det som skulle kompensere for den differensierte arbeidsgiveravgiften, er langt ifra en kompensering krone for krone – som regjeringen ba om fra starten. Et eksempel på det er en region i mitt fylke, Namdalen, som landskapsmessig, ressursmessig og infrastrukturmessig henger nøye sammen med Nord-Norge, og som i sammenheng med differensiert arbeidsgiveravgift har blitt sett i sammenheng med Nord-Norge. Den er utelatt fra viktige deler av kompenseringen.

Regjeringen og støttepartiene gjør det helt systematisk, og de gjør det med åpne øyne. Jeg tror også at de er helt klar over at motstanden er sterk, men jeg tror de gambler på at flertallet, velgerne deres, bor andre steder.

Høyre og Fremskrittspartiet har nå hatt regjeringsmakta i åtte måneder. Venstre og Kristelig Folkeparti hjalp dem inn i regjeringskvartalet og har sida vært regjeringens trofaste støttespillere.

Jeg har sagt det tidligere, og det er grunn til å si det også i dagens debatt, at det dessverre er slik at Kristelig Folkeparti og Venstre måler sine seiere ikke ut fra egne standpunkt, ikke ut fra hva som kan oppnås gjennom et flertall i Stortinget, men ut fra hva de har reversert av de verste utslagene av regjeringens politikk. Da blir det ikke store seiere.

Senterpartiet har fremmet et forslag her i dag, der vi ber regjeringen om å imøtekomme anmodningen fra høykommissæren når det gjelder spørsmålet om flyktninger fra Syria. Det spørsmålet kan ikke Kristelig Folkeparti og Venstre stemme for, sjøl om Kristelig Folkepartis leder senest i går var på radioen og sa at den linja som regjeringen her fører, bryter med Kristelig Folkepartis syn på menneskeverdet. Men de kan ikke stemme for det i dag. I stedet har de vært med på å legge fram et eget forslag som er et rent vurderingsforslag. Jeg må si at det smaker av taktikkeri å gjøre det på den måten Kristelig Folkeparti og Venstre nå gjør det, og det begynner å bli et system over det også. Det begynner å bli et system at man i stedet for å stemme for egne forslag, velger å lage utsettelsesforslag gjennom vurderinger.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [11:40:32]: «Skadelig for distriktene», sa representanten Arnstad. Jeg skal i hvert fall love at vi ikke skal sove så godt som Senterpartiet gjorde i det avgjørende øyeblikk i juni 2013 da det gjaldt differensiert arbeidsgiveravgift.

Jeg satt og hørte på distriktsradioen i dag, og jeg hørte at det er opprør oppe i Nord-Østerdalen. Man ber om utsatt behandling av hele den differensierte arbeidsgiveravgiften. Nord-Østerdalen er Senterpartiets kjerneområde, så jeg regner med at da vet alle hvor den ideen kommer fra. Men man har altså ingen tanker om hvilken risiko man da utsetter seg for med hensyn til å beholde en ordning som finansministeren sa kanskje er det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har.

Da blir spørsmålet: Hvordan tør Senterpartiet sette hele den differensierte arbeidsgiveravgiften på spill for sitt eget behov, for å tåkelegge at man i regjering sov i det avgjørende øyeblikket i juni 2013?

Marit Arnstad (Sp) [11:41:32]: Jeg skjønner at regjeringen har tenkt å tåkelegge hele debatten om differensiert arbeidsgiveravgift med å påstå noen ting om hva som skjedde i fjor vår, som de overhodet ikke kan dokumentere. Det som skjedde i juni i fjor, var jo EUs vedtak. Jeg er enig i at det var viktig å følge opp i etterkant, og spørsmålet er: Hva gjorde regjeringen i oktober og november for å følge det opp?

Vi kan sjølsagt fortsette å diskutere det, fram og tilbake, i mange år. Men nå har vi kommet i den situasjonen vi nå har kommet i, og vi er nødt til å gjøre tilpasninger. Da er også spørsmålet: Hvilke ordninger skal man nå gjøre bruk av for å unngå at man rammer mest mulig problematisk? Der har Senterpartiet sterke synspunkter bl.a. på hvordan disse kompenserende tiltakene blir innrettet, bl.a. når det gjelder regioner utenfor Nord-Norge.

Gunnar Gundersen (H) [11:42:22]: Vår regjering tok umiddelbart tak med en gang man ble oppmerksom på hvilken bombe som lå der. Jeg sitter i diverse utvalg på Stortinget som behandler mange EU-saker, og jeg har sett hvilken reaksjon som var blant de rød-grønne da man faktisk ble klar over hvilken forsovelse man sto for. Man visste rett og slett ikke om dramatikken i det som var besluttet i EU mens man satt i regjering. Det viser hvor viktig det er å ha en aktiv europapolitikk – også for norske distrikter – når man rett og slett ble tatt på senga og gikk ut av regjering uten å vite om dramatikken i de vedtak som ble gjort mens man satt i regjering.

Jeg finner det ganske bemerkelsesverdig at Senterpartiet tør å drive en sånn tåkeleggingsstrategi som gjør at man setter hele ordningen på spill.

Marit Arnstad (Sp) [11:43:22]: Jeg må fastholde at jeg mener at det er nåværende regjering som driver en tåkeleggingsstrategi. I stedet for å diskutere realitetene i den saken vi nå står overfor – både sjølve ordningen og hva man kunne opprettholdt, og også kompenserende tiltak – velger man å konsentrere debatten om en påstand om hva som ikke skjedde i fjor vår. Det er en påstand jeg har spurt europaministeren tidligere om hvorvidt det er mulig å dokumentere, noe han ikke har svart på.

Poenget er at vi i dag bør diskutere om de ordningene som nå innføres, er gode nok som kompenserende ordninger. De er langt fra det denne regjeringen har lovt sine velgere – senest på radioen i vår lovte kommunalministeren krone for krone til kompensering. I dag er det store områder som sjølsagt får altfor dårlig kompensasjon, og som reagerer på det. Nord-Østerdalen er sikkert et av dem. Namdalen, der jeg kommer fra, er et annet område.

Terje Breivik (V) [11:44:24]: Representanten Arnstad var, som partileiaren sin, oppteken av flyktningsituasjonen i Syria. Slagsvold Vedum sa bl.a. i sitt innlegg at dersom han hadde hatt makt, ville han ha valt den skadde 16-åringen framfor den friske 25-åringen. Det verken Slagsvold Vedum eller Marit Arnstad bruker noka taletid på, er at dei begge to har hatt makt dei siste åra, og dei har systematisk og konsekvent valt den friske 25-åringen.

Det er, som det er godt dokumentert i debatten i dag, regelverket til dei raud-grøne me fattar vedtak ut frå når det gjeld kvoteflyktningar, og spørsmålet er kort og godt: Med åtte år med makt, kvifor har ikkje Senterpartiet teke ut den omsorga mens dei hadde fullt høve til det i fleirtalsregjering?

Marit Arnstad (Sp) [11:45:15]: Jeg ser at Venstre og Kristelig Folkeparti i dag prøver å bruke retningslinjene fra 2010 som det fikenbladet de skal gjemme seg bak, for å slippe å stemme for et forslag de er for. Det er «fair enough». Men la oss si at vi sammen mener at de retningslinjene ikke var tilstrekkelige. Da må det likevel være mulig å stemme for Senterpartiets forslag her i dag, for Senterpartiets forslag omhandler sjølve saken som nå er aktuell, og den saken som det haster med.

I stedet for å gjemme seg bak enten fikenblad eller taktikkeri om at nå skal vi vurdere eller ha en gjennomgang av dette, kunne Kristelig Folkeparti og Venstre – særlig når man er ute i mediene og bruker så sterke ord som man gjorde i går – tatt på seg den oppgaven å stemme for dette forslaget i dag og bidratt til at det reelle flertallet i Stortinget faktisk framkom.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [11:46:26]: Jeg tror det vi folkevalgte i ettertid blir målt på, er vår evne til å gå inn i vår tid og gi svar på det som er tidens store spørsmål. De som en gang går tilbake i historien for å se på Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens første måneder ved makten, kommer til å bli overrasket. Tenk at noen kunne mene at Segway, mer taxfree-sprit, billigere båtmotorer, poker og proffboksing var tidens store spørsmål i 2014.

Dette er blitt en regjering for småplukk og smålighet. Revidert nasjonalbudsjett er egentlig regjeringens anledning til å justere på sitt budsjett i takt med at nye utfordringer har utviklet seg i løpet av året, og til å rette på feil man gjorde i sitt opprinnelige budsjett. Med det som utgangspunkt skulle den sittende regjeringen hatt fire åpenbare oppgaver:

• Regjeringen burde prioritere opp klimainnsatsen, ut fra erkjennelsen av at FNs klimapanels nye rapport har gjort det enda klarere at det haster dramatisk med å sette inn nye tiltak mot klimaendringene.

• Regjeringen burde prioritere opp vår solidaritet med ofrene for krigen i Syria. Krigen har blitt vår tids største humanitære katastrofe og en flyktningkatastrofe som nå fører til at nabolandene har nådd et bristepunkt for hva de kan stille opp med for det antallet flyktninger som strømmer inn i Jordan, Libanon og Tyrkia.

• Regjeringen burde rette opp sitt en egen blunder med underfinansiering av barnehagene.

   Ikke bare fjernet Solberg-regjeringen de rød-grønne bevilgningene til å gi flere høstbarn plass i barnehage. Man var så sikker på at familiene ville ha kontantstøtte, at man også kuttet dypt i barnehagebudsjettet. Å gi kommunene penger til å hindre barnehagekø – eller hindre andre velferdskutt på grunn av underfinansieringen av barnehagene – burde være en selvfølge for flertallet i denne behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

• Regjeringen burde reversere sin egen endring av permitteringsreglene, som nå sørger for at folk mister jobben i norsk industri.

Regjeringen og det borgerlige flertallet i Stortinget gjør ingenting av dette. I stedet prioriterer man at vi ikke-røykere skal få ta med oss mer alkohol hjem når vi har vært på flytur, og man prioriterer lavere avgifter på båtmotorer – brandy og båtmotorer foran barnehager. Det er, synes jeg, en kraftfull illustrasjon av hva som er viktigst for de borgerlige partiene.

Klimainnsatsen til denne regjeringen er fortsatt i tråd med regjeringserklæringen: Den er ikke ett av de åtte prioriterte prosjektene. Og krisen i Syria møter denne regjeringen med å ta imot færre kvoteflyktninger enn det den rød-grønne regjeringen foreslo, og med å drive en mer aktiv utsiling så bare de friske får komme hit. Det er en merkelig øvelse når Kristelig Folkeparti og Venstre i dag, etter å ha brukt veldig sterke ord om denne utsilingen i media hele uken, stemmer for et vassent forslag om gjennomgang av regelverket istedenfor å stemme for Senterpartiets forslag om å gjøre noe her og nå for å imøtekomme FNs høykommissærs anbefalinger.

Den store forskjellen mellom situasjonen i dag og situasjonen i de årene SV, ofte sammen med Senterpartiet, kjempet for en rausere flyktningpolitikk i den rød-grønne regjeringen, er at det finnes i dag et alternativt flertall, som Kristelig Folkeparti og Venstre ikke velger å bruke. Det synes jeg er spesielt. Representanten Terje Breivik snakket på vegne av Venstre varmt om innsats for de fattige og om innsats for flyktninger. Nå velger de altså ikke å bruke det flertallet som finnes for å ta imot flere skadde krigsflyktninger. Mens det kommer store ord om verdighet og innsats for de fattige, er dette budsjettbehandling nummer to under det borgerlige flertallet som gir mer til de velfødde i dette samfunnet, og som ikke gjør noe for å bekjempe fattigdom.

Opp mot småplukket setter SV et budsjett for solidaritet, der vi prioriterer miljø, der vi ikke minst prioriterer en kraftig opptrapping av hjelpen til Syria og det å ta imot flere flyktninger, og der vi prioriterer barnehager. Opp mot småligheten setter SV et budsjett for større verdier enn penger. Vi kan ikke bare tenke på hva som tjener oss selv på kort sikt, vi må tenke på hva slags land vi vil være, på hva som er de store spørsmål i vår tid. Flertallet stryker på den testen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:51:49]: Jeg skal innrømme at det koster meg litt å fortelle det jeg nå skal si. Før jeg kom inn på Stortinget, var jeg permittert i seks måneder. Det betydde en halvering av inntekt, det betydde usikkerhet for framtiden, det var tap av muligheter for å ta egne oppdrag som jeg kunne tjent penger på, og jeg ville miste rettigheter til goder dersom jeg selv sa opp. Jeg mente permitteringen var gjort på feil grunnlag, og at det riktige virkemiddel den gang ville vært å gå til oppsigelse. Det ville gitt meg rett til tre måneders lønn samt avklart min framtid, slik at jeg kunne tilpasset meg det.

Permitteringsreglene, slik de var, og for så vidt i noen grad er, overfører belastningen til den enkelte og til skattebetalerne istedenfor til bedriften selv. Permittering ser jeg også kan være et godt og verdifullt virkemiddel for enkelte industrier i helt ekstraordinære tider. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor SV vil ha permitteringsregler i et arbeidsmarked som faktisk trenger arbeidskraft og mobilitet, og som normaliserer permitteringer, slik at privatkapitalistiske rikinger kan skyve kostnaden for dårlig planlegging og omstilling over på fellesskapet og den enkelte arbeidstaker.

Audun Lysbakken (SV) [11:52:58]: Ingen av oss ønsker at folk skal gå permittert istedenfor å være i jobb. Men her gjelder det å stikke fingeren i jorden og se hva som faktisk er alternativet for de mange i industrien som nå frykter å bli satt på porten. Dette er deler av vårt næringsliv som har stor usikkerhet rundt hva slags ordrer de får, hva slags oppdrag de får, som er veldig konjunkturavhengig, og der jeg mener det derfor er godt grunnlag for å opprettholde regler som vi vet hindrer oppsigelser, som vi vet hindrer arbeidsløshet.

Når flertallet nå ser resultatene av egen politikk, som er at flere mister jobben, er det uforståelig for meg at man er så stivbeint og nekter å endre dette regelverket. Jeg tror at selv om representanten Nordby Lundes historie illustrerer at det kan ha uheldige effekter også, er det motsatte saken i mange viktige næringer, særlig i industrien.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:54:01]: Alternativet er jobb i bærekraftige industrier som har klart den omstillingen. I et relativt normalt arbeidsmarked, hvor man ser at behovet for arbeidskraft andre steder er høyt, og man trenger den mobiliteten i markedet, skjønner jeg ikke hvorfor man ønsker en ordning som er for ekstraordinære tider, slik at den ordningen kan misbrukes av bedrifter som ikke klarer å omstille seg, eller ikke vil omstille seg, og som da skyver dette ansvaret over på den enkelte arbeidstaker.

Jeg tror faktisk ikke man forstår hvilken situasjon man setter arbeidstakerne i. Det er ikke større trygghet når din egen inntekt blir halvert, når du ikke vet når du kan komme tilbake til jobb, og når du ikke har så mange valg for framtiden.

Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor SV ønsker å prioritere en slik ordning istedenfor å la arbeidstakerne gå og finne en ny jobb for en sikrere framtid.

Audun Lysbakken (SV) [11:54:55]: Jeg kan bare forholde meg til det jeg har fått høre når jeg har besøkt industriarbeidsplasser denne våren. Jeg har besøkt en del av dem – ikke minst i mitt eget fylke, Hordaland, der det er mange av den typen bedrifter vi her snakker om.

Det er ett tydelig krav fra dem som jobber der, som jeg har møtt – i hvert fall før regjeringen kom med sine forslag om arbeidsmiljøloven, så nå hadde det sikkert vært to – og det var å gjøre noe med permitteringsreglene, for det skaper utrygghet i de samfunnene langs kysten.

Så vil jeg legge til at når det gjelder behovet for omstillingen for norsk industri, er jeg enig i det. Vi trenger en omstilling til framtidens næringer, til en industri som er mindre oljeavhengig. Det gjør man jo ikke ved å presse fram oppsigelser av arbeidere. Det gjør man ved å fremme en helt annen olje- og energipolitikk enn det Høyre og Fremskrittspartiet står for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:56:08]: (ordfører for sak nr. 32): La meg som saksordfører for saken om endring i den differensierte arbeidsgiveravgiften og kompenserende tiltak få lov å takke komiteen for godt samarbeid. Jeg tror vi alle hadde samme følelsen av frustrasjon da Stortinget fikk denne store og særdeles viktige saken med en behandlingsfrist på noen få dager.

Men om vi er frustrerte, tror jeg det bare er forbokstaven i forhold til hva de bedriftene som er berørte, er. Jeg skjønner dem veldig godt. Nå skal de altså i løpet av fjorten dager implementere dette nye regelverket.

Derfor er vi i Arbeiderpartiet svært fornøyd med at vi har fått med oss flertallet på betydelige forbedringer i forhold til regjeringens forslag. Det aller viktigste vedtaket vi i dag gjør, er å be regjeringen om å reise til Brussel på nytt med mål om så snart som mulig å få inkludert transportsektoren i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

Jeg vil også få takke alle som har stilt opp for å bistå med fakta og konsekvenser av de endringene som foreslås. For egen del må jeg innrømme at særlig bidragene fra NHO har gjort at vi har kunnet kvalitetssikre beslutningsgrunnlaget så langt det var mulig på denne korte tiden. Det, pluss at vi gjennom dagens vedtak sikrer oss at Stortinget får saken tilbake, gjør at vi i dag faktisk kan behandle denne saken – for ikke bare har vi hatt særdeles knapp tid til behandlingen, men proposisjonen gir heller ikke utfyllende beskrivelser av konsekvensene for de berørte.

Når noe av det som står, i tillegg er direkte feil, gjør ikke regjeringen det enkelt for Stortinget. Blant annet skrives det at «de fleste transportforetak vil kompenseres fullt ut gjennom fribeløpsordningen». Ifølge NHO, som jeg legger til grunn at har stor kunnskap om den næringen de har i sin medlemsmasse, er dette ikke tilfellet. Videre viste høringen vi har hatt, at anslagene over behovet for kompensasjon til fylkene til kjøp av persontransporttjenester spriker. Derfor er jeg fornøyd med at regjeringen nå må kvalitetssikre tall og ikke minst effektene av de forskjellige tiltakene for så å komme tilbake til Stortinget.

Jeg og Arbeiderpartiet er også tilfreds med at regjeringen må likebehandle kjøp av persontransporttjenester, uavhengig av om de er fylkeskommunale eller statlige. Vi legger til grunn at både Widerøe og Hurtigruten blir kompensert også i 2014, og ikke bare at man vurderer å kompensere, som regjeringen skrev.

Flere fylkeskommuner får nå store utfordringer. Det er opplagt at de må kompenseres for de økte kostnadene til persontransport. Jeg er også glad for at regjeringen nå må vurdere kompensasjon av fylkenes økte kostnader for investeringer, drift og vedlikehold av fylkesveiene. Bare for Finnmark utgjør dette anslagsvis 16 mill. kr i året.

Vi i Arbeiderpartiet er også veldig fornøyd med at regjeringen nå må vurdere både ekstraordinær sikring av kraftforsyning og kompetansehevende tiltak i bedriftene. Igjen er det viktigste tiltak som treffer de berørte bedriftene, innenfor både transport-, energi- og banksektoren.

Når de tingene er gjort, kan man begynne å diskutere infrastrukturtiltak. Jeg registrerer at representanter for regjeringspartiene har vært i Finnmark og lovet forlengelse av flyplass og andre ting. Det er sikkert trivelig det, men for bedriftene som får en regning på til sammen 1,2 mrd. kr, hjelper slike tiltak lite. Derfor må nå regjeringen først finne ut hvor mye penger som trengs til målrettede, direkte kompensasjonsordninger til bedriftene og fylkene. Etter det kan man begynne å se på hvilke infrastrukturtiltak som kan gjennomføres for å bidra til positive ringvirkninger for næringslivet. Regjeringen har sagt de skal overoppfylle Nasjonal transportplan. Det er bra, men jeg legger til grunn at det skal de ikke gjøre med penger som hentes inn fra næringslivet gjennom økt arbeidsgiveravgift. Da vil jeg betegne den overoppfyllingen som juks!

Så må jeg si at som reservenamdaling er jeg også fornøyd med at Namdalen nå må vurderes inn i denne formen for kompensasjonstiltak.

Selv om det vi i dag vedtar, er bedre enn det regjeringen foreslo, så er vi ikke i mål. Jeg ser fram til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med bedre tall og ikke minst med effekter og konsekvenser av de forskjellige tiltakene.

Til sist vil jeg ønske regjeringen god tur til Brussel. Den som reiser, er hjertelig velkommen raskt tilbake hit – med forhåpentligvis et bedre resultat for norske bedrifter.

Statsråd Vidar Helgesen [12:01:29]: Jeg er glad for at det er et bredt flertall bak endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og de kompenserende tiltakene regjeringen har foreslått, og jeg er glad for at komiteen har lagt til rette for en rask behandling, for et vedtak nå er avgjørende for at vi i det hele tatt skal ha en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift fra 1. juli. Her har vi som nasjon havnet på etterkjelken; vi har vært for sent ute. Det er viktig at vi sørger for å kompensere det med det tempoet som har blitt lagt for dagen – både fra regjeringen og Stortinget – i denne saken, for dette er viktig for forutsigbarheten for norsk næringsliv. Det er dramatiske endringer som kommer i statsstøtteregelverket, og derfor har vi arbeidet hardt for å begrense skadevirkningene og begrense anvendelsesområdet for reglene og å arbeide med gode, kompenserende tiltak.

Regjeringen vil også følge opp Stortingets vedtak om å følge rettsutviklingen i EU nøye, og for å komme inn på representanten Berg-Hansens oppfordring om å sette seg på et fly til Brussel: Det gjorde jeg i går. Jeg hadde i går et møte med ESAs president for å diskutere veien videre i forhold til differensiert arbeidsgiveravgift. ESAs president la stor vekt på at statsstøtteregelverket – som differensiert arbeidsgiveravgift er en del av – gjelder i hele EØS-området og er ikke bare et norsk anliggende. Hun understreket også at det er viktig med felles regler og viktig med en ensartet praktisering av disse reglene i hele EØS-området. ESA-presidenten viste også til den grundige prosessen de siste månedene mellom den norske regjeringen, kommisjonen og ESA. Hun understreket at reglene nå er vedtatt og skal gjelde i syv år, og hun anså derfor ikke at det er ytterligere muligheter for endringer i regelverket.

Hva bør vi da gjøre herfra? For det første skal vi følge med på hvordan regelverket nå blir iverksatt og gjennomført i praksis i EU-området. Dersom det skulle vise seg at anvendelsen og praktiseringen av det skjer på en måte i andre land som gir grunnlag for at vi skal be om forbedringer, så skal vi selvsagt gjøre det.

Men så er det viktig at vi som nasjon tar lærdom av det som har sviktet i denne prosessen, og det betyr for det første at vi må forholde oss til hvordan EU-lovgivningsprosesser foregår. Det viktige for at Norge skal ha innflytelse og kunne påvirke, er at vi kommer i inngrep med EU-prosessene før kommisjonen legger forslagene sine på bordet. Kommisjonen la sitt forslag på bordet i januar 2013, så det var i 2012 vi burde startet dette arbeidet. Så bør man jobbe hardt i fasen mellom at kommisjonens forslag ligger på bordet og vedtaket i Rådet skjer, og det skjedde mellom januar og juni i 2013. Så må man jobbe hardt i prosessen med å tolke og definere nærmere regelverket, og det er det som har skjedd de siste månedene.

For det andre er det viktig i disse sammenhengene at vi forstår at det er kommisjonen og Rådet som vedtar reglene, mens ESA tolker reglene. Det holder derfor ikke bare å være i kontakt med ESA. Det som kommisjonen bestemmer, er det avgjørende tolkningsgrunnlaget for ESA, og det er viktig at vi snakker med dem som lager reglene. Det har vi gjort, men før vi gikk i politisk dialog med kommisjonen, hadde det – etter hva vi har brakt i erfaring – ikke vært politisk dialog mellom Norge og kommisjonen i denne saken.

Så må vi for det tredje følge med i innholdet i regelutviklingen på det politiske nivå. En veldig interessant opplysning som ESA-presidenten kom med i går, var at Norge hadde – under den rød-grønne regjeringen – inngitt kommentarer til regelverket i august i fjor. I de kommentarene viste man til sektorunntakene, så man var klar over dem, men man tok dem ikke opp som noe særlig problem. Man var opptatt av kartet – og det er viktig nok – men man viste altså at man var klar over regelverket, men tok ikke dette med sektorunntakene opp som noe problem.

Det viser med tydelighet at her ble det sovet i timen. Det er viktig at vi nå lærer av dette. Når vi nå vet at regelverket skal gjelde i syv år, må vi ikke vente syv år til neste gang vi engasjerer oss; da må vi om fire–fem år gå i dialog med kommisjonen i reformarbeidet. Det er en meget viktig lærdom hvis vi skal komme i inngrep med og ha mulighet til å påvirke et spørsmål som er av avgjørende betydning for næringslivets forutsigbarhet, ikke minst i distriktene.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [12:06:26]: I dag behandler vi altså en av de største og alvorligste sakene for store deler av norsk næringsliv på lenge. Vi behandler en sak som er alvorlig for store deler av landet. Ja, vi sender faktisk en regning på 1,2 mrd. kr ut i Distrikts-Norge. Da må jeg si det er med undring – eller nærmest «med sjokk», som jeg antar en herværende statsråd ville sagt, som har sittet på den andre siden av bordet – at europaministeren fortsatt er mest opptatt av å se bakover, av å finne noen å skylde på, og enda verre, at han snakker ned Norges forhandlingsposisjon. Det er for så vidt en kjent taktikk når en ikke ønsker å svare for seg selv. Det har vært gjort gjentatte forsøk på å få noen fra regjeringen til å fortelle hva som skjedde mellom oktober i fjor og mars i år, da regjeringen kastet kortene. Kan statsråden nå benytte denne anledningen til å fortelle Stortinget hva som faktisk skjedde – eller ikke skjedde?

Statsråd Vidar Helgesen [12:07:24]: Mellom oktober i fjor og mars i år arbeidet vi med notifiseringen til ESA, og vi la opp til at den notifiseringen skulle være en foreløpig notifisering, slik at vi hadde muligheten til å komme tilbake med ytterligere notifiseringer etter hvert som arbeidet i EU – med regelverksutformingen – ble nærmere definert, for statsstøtteverket er en helhet. Det vi fikk en mulighet til etter mars, var å se på samspillet mellom regionalstøttereglene og de såkalte gruppeunntakene. Det var tolkninger i gruppeunntaksreglene som gjorde at vi kunne få nye muligheter når det gjelder sektorunntakene. Der arbeidet vi veldig hardt, og det er derfor vi har klart å få en snevrere definisjon av sektorunntakene. Så det er en prosess som vi har grunn til å være relativt fornøyd med. Vi har arbeidet hardt, men det burde her ha vært arbeidet hardere i en mye lengre periode og mye tidligere.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [12:08:27]: Hvis det er slik at det var klart for den nye regjeringen allerede da man tiltrådte og oppdaget dette, hvorfor i alle dager varslet man ikke da omverdenen? Hvorfor varslet man ikke transportnæringen om at det her ligger et avgiftssjokk foran dere? Da ville de hatt mye bedre tid til å forberede seg på det som kom. Så sent som i februar hadde jo finansministeren muligheter, men hun sa ingenting om det.

Så jeg må si at jeg er veldig glad for at regjeringens representanter her på Stortinget, i hvert fall, har vært mer konstruktive og nå er med på å gi regjeringen noen nye arbeidsoppgaver.

Så må jeg si at de oppslagene som er på NTB i dag, der europaministeren sier at nå handler det kun om «fortolkning», er litt oppsiktsvekkende. Så mitt spørsmål til statsråden blir faktisk om han da er den rette til å reise til Brussel og forhandle om disse viktige spørsmålene på vegne av Norge. Det blir faktisk som om Johaug og Bjørgen starter i et skirenn i OL og sier at vi kommer til å tape, men vi starter lell!

Statsråd Vidar Helgesen [12:09:33]: Som jeg nettopp sa i mitt innlegg, dreier dette seg om fortolkning, men det dreier seg også om å følge nøye med på hvordan regelverket blir anvendt, og hvis vi ser at det blir anvendt på måter som gir oss nye muligheter, så skal vi gripe de mulighetene.

Men jeg må få lov til å påpeke at den statsråden som først hadde møter på politisk nivå med kommisjonen i denne prosessen, var meg, og det er fordi det er viktig å snakke med dem som har politisk ansvar. Å snakke med ESA er viktig nok – men det er nettopp å snakke med dem som tolker. Vi har gått i dialog med dem som utarbeider forslagene, med dem som driver med politikkutformingen, og det gjorde ikke – etter det vi har brakt i erfaring – våre forgjengere.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:10:32]: Jeg synes det er nesten utrolig å sitte og høre på statsråd Helgesen. Det virker som om han er mye mer opptatt av det politiske spillet enn av dem som blir berørt av ordningen.

Som jeg sa tidligere i debatten i dag, er det ifølge Finansdepartementets tall 200 transportbedrifter som i gjennomsnitt vil få en avgiftsregning på 2,5 mill. kr ekstra årlig, på grunn av endringen. Men vi hører ikke ett ord om det fra Helgesen. Men det vi hører om, er at den forrige regjeringen har skylden for alt. Det er en ansvarsfraskrivelse som er nesten helt utrolig, og jeg vil gjenta spørsmålet som Lisbeth Berg-Hansen kom med:

Hva slags forhandlingskraft får man når man i mars sender et brev som sier: ok, alt er greit, og så går man en ny runde, med bakgrunn i kritikken, når man selv har akseptert alle vilkårene? Har regjeringen da lagt opp til en god forhandlingsstrategi?

Statsråd Vidar Helgesen [12:11:31]: For det første: Da vi notifiserte i mars, var det med et klart forbehold om at vi her ville kunne komme tilbake, og det gjorde vi. Når vi har gått i dialog med kommisjonen og de som utformer regelverket, er ikke det som et ledd i et politisk spill. Det er nettopp for å finne løsninger. Det har vi gjort for bergverk, olje- og gassvirksomhet og deler av transportsektoren.

Vi har også klart – i dialog med kommisjonen – å innsnevre området for sektorunntakene. Det er vi delvis fornøyd med. Vi er ikke helt fornøyd, for det er dramatiske endringer med dramatiske utslag, men det er nettopp derfor vi også har lagt stor vekt på å få til kompenserende tiltak, og vi er glad for at et bredt flertall i Stortinget slutter opp om det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:12:17]: Hvis vi husker debatten i mars, var regjeringens – spesielt Jan Tore Sanners – mantra at det ikke var mulig å gå nye runder, fordi alt var lagt før den nye regjeringen fikk makten. Det var avgjort før juni i fjor vår. Det er veldig rart, sett i ettertid, fordi det da ble hevdet at det var helt umulig å gå nye runder, men etter at man fikk masse kritikk, fra både opposisjonen her på huset og et samlet næringsliv, var det mulig å gå en ny runde likevel, og man fikk gjort noen bittesmå justeringer. Men selvfølgelig hadde den norske regjeringen mye mindre kraft da enn den hadde hatt hvis den hadde kjørt linjen helt ut og hatt et samlet storting i ryggen. Det blir som om de sier: Unnskyld at vi bryr dere én gang til, men vi har fått så mye kjeft at vi gjør det.

Det er litt forunderlig det som gjentas gang etter gang, at den forrige regjeringen ikke var aktiv i dette spørsmålet. Vi fikk f.eks. utsatt implementering av regelverket fra januar til 1. juli, fordi vi mente at man måtte ha overgangstid, for vi så at dette var krevende. Hvorfor tok ikke denne regjeringen initiativ til å utsette implementeringen fra 1. juli til 1. januar når man ser hvor useriøs og rask behandling man har hatt av dette og hvordan bedrifter blir rammet veldig raskt: om én uke?

Statsråd Vidar Helgesen [12:13:24]: Det var aktivitet under den forrige regjeringen. Blant annet opplyste ESA-presidenten i går om at den forrige regjeringen klargjorde at man visste om sektorunntakene, men man problematiserte det ikke i skriftlige kommentarer til ESA. Man var opptatt av kartet, viktig nok.

Vi konstaterer – det klargjorde også ESA-presidenten i går, etter at jeg fulgte opp Stortingets ønske om en tett dialog med ESA også i fortsettelsen – at hele EUs statsstøtteregelverk nå trer i kraft. Ytterligere utsettelser er ikke på agendaen. Vi er en del av EØS. Det betyr at vi er en del av et område hvor det skal være like spilleregler. Det er viktig for norsk næringsliv. Men det er uheldig at vi over flere år ikke har vært i godt nok inngrep med denne regelverksutformingen. Vi har berget stumpene, og vi har gjennomført gode, kompenserende tiltak, men vi må trekke lærdommer for fremtiden når det gjelder å komme i inngrep med politikkutformingen.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum får en tredje replikk hvis representanten Snorre Serigstad Valen tillater det. Det gjør han.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:14:41]: Takk for velvilligheten, president.

Mitt spørsmål er: Har regjeringen på noe tidspunkt tatt initiativ til å få utsatt implementeringen fra 1. juli?

Statsråd Vidar Helgesen [12:14:54]: Det har vi ikke, for vi har tatt opp dette spørsmålet og fått en klar beskjed om at hele statsstøtteregelverket skal på plass. Regionstøtten og differensiert arbeidsgiveravgift er én del av et større statsstøtteregelverk, og i de diskusjonene vi har hatt, har det vært klart at dette skulle på plass. Det er også en del av problemet her, nemlig at EU-kommisjonen her har hatt dårlig tid. Mye av dette har vært møtt med kritikk fra medlemsstater i EU om at det har vært dårlig håndverk. Men det forteller oss også at hvis vi hadde vært tidligere ute, i 2012 eller i fjor, ville mulighetene for å samspille med andre land om bedre løsninger også vært større.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:15:48]: For min del kunne jeg gjerne hørt flere replikker fra representanten Slagsvold Vedum, men jeg har et enkelt spørsmål til statsråden:

La oss si at statsråden hadde fått en urettmessig skattesmell på 50 000 kr. Så klarer statsråden etter hvert å dokumentere at dette ikke stemmer, og at han har betalt 50 000 kr for mye i skatt og sender denne informasjonen til skatteetaten. Hvis statsråden da hadde fått et svarbrev tilbake hvor det sto: Ja, du har helt rett. Vi har tatt 50 000 kr for mye, og vi skal kompensere det ved å bruke 50 000 kr på å tette noen hull i veien to kvartal unna.

Ville statsråden da følt at han var reelt og fullt ut kompensert krone for krone?

Statsråd Vidar Helgesen [12:16:29]: Jeg må nok si at parallellen halter litt når det gjelder regelverksutforming, men jeg skal likevel svare på realiteten i spørsmålet:

Vi har kompensert med de beløpene det her dreier seg om. Det er åpenbart at det er vanskelig å gå ned på bedriftsnivå og nå full krone for krone-kompensasjon. Men vi har kompensert slik at de økte inntektene vi får gjennom avgiftene, går tilbake til næringslivet. Ikke bare det: Vi legger stor vekt på at det ikke er staten, fylkeskommunene eller kommunene som skal bestemme hvor hullene i veien skal tettes. Næringslivet, som er de som betaler, skal ikke bare ha et ord med i laget, men også en hånd på rattet i hvordan disse midlene skal prioriteres.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Andreas Limi (FrP) [12:17:36]: I sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2014 viderefører Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen den politiske kursen som ble staket ut i for høst, i både regjeringserklæringen og i endringene i statsbudsjettet for 2014. Det føres nå en ny politikk, i tråd med velgernes ønske, og det tas skritt for å dreie norsk økonomi og samfunnet i en ny og bedre retning.

Redusert skatte- og avgiftstrykk for både bedrifter og privatpersoner, mindre byråkrati og en enklere hverdag for folk flest er et viktig politisk mål for Fremskrittspartiet, og det er veldig bra at regjeringen viser handlekraft, følger opp med konkrete tiltak og legger til rette for en god økonomisk utvikling i Norge.

Arveavgiften er allerede fjernet i sin helhet, inntekts- og formuesskatten er redusert, og nå fjernes den midlertidige båtmotoravgiften, som ble innført i 1978, slik det er nevnt tidligere i debatten.

Taxfree-ordningen gjøres mer fleksibel.

Innkreving av avgift på båtmotorer er byråkratisk og kostbart, og provenyet er veldig begrenset, og så tiltaket er like mye en avgiftslettelse som et forenklingstiltak.

Fleksible kvoter i taxfree-ordningen for alkohol og tobakk er ikke subsidiering av alkoholbruk, slik det hevdes av noen i debatten, men et bidrag til å øke valgfriheten for folk flest – i hvert fall for dem som reiser, og de er ganske mange.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og SV har stort behov for å skrive seg inn i historiebøkene – gjennom sine mindretallsmerknader – ved å hylle resultatene som ble oppnådd under åtte år med rød-grønt styre. Og det er mye bra i Norge og i norsk økonomi, samtidig som det var mange utfordringer i både offentlig og privat sektor ved inngangen til 2014.

For å nevne noen:

• historisk lavt nivå på investeringene i Fastlands-Norge: det laveste siden 1970

• timelønnskostnader som er nesten 70 pst. over snittet for våre handelspartnere i EU

• kun én av seks oppstartbedrifter overlever de første tre årene, noe som indikerer at ramme- og regelverk ikke har vært spesielt entreprenørvennlige

• cirka 600 000 mennesker står helt eller delvis utenfor det ordinære arbeidslivet, noe som bidrar til den største inntektsforskjellen i samfunnet

• vedlikeholdsetterslep på riksveiene på mellom 25 mrd. kr og 40 mrd. kr, og for fylkesveiene på mellom 45 mrd. kr og 75 mrd. kr

• manglende helhet i veiutbyggingen bidrar til at byggetiden nesten firedobles, og til at altfor mange viktige prosjekter ikke blir gjennomført i tide

Dette er noe av den rød-grønne arven.

For øvrig er det interessant at Arbeiderpartiet allerede nå foreslår å øke formuesskatten, for da må vi jo spørre om de også ønsker å øke inntektsskatten og gjeninnføre arveavgiften. Det er viktig informasjon til velgerne som Arbeiderpartiet også må være åpne og ærlige på.

Næringslivets rammebetingelser er i stor grad politisk påvirket gjennom bl.a. skatteregimet og tilrettelegging av infrastruktur, og derfor må ikke skattedebatten ensidig fokusere på fordeling, men i langt større grad fokusere på verdiskapning og konkurransevilkår. Dette er faktisk en viktig skillelinje i norsk politikk.

Kunnskap og kompetanse er en viktig innsatsfaktor for verdiskapning, økonomisk utvikling og velstand. Derfor er det grunn til å understreke at den ekstrabevilgningen som ligger i revidert, på 50 mill. kr til videreutdanning av lærere, faktisk gir anledning til at mer enn 3 500 lærere nå kan ta videreutdanning. Da får vi utnyttet kapasiteten i utdanningssystemet tilnærmet 100 pst., og det bidras ytterligere, gjennom budsjettforliket, med 50 mill. kr for å øke kapasiteten.

Det er grunn til å berømme regjeringen for målrettet innsats i forhandlingene med EU og ESA for å opprettholde ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift frem til 2020, og for å ha fått aksept for snevrere sektorunntak for energi- og transportsektoren enn det som var utgangspunktet fra forrige regjering.

Helt på tampen vil jeg også takke saksordføreren i komiteen for godt samarbeid og bidrag, sammen Venstre og Kristelig Folkeparti, til bred enighet om regjeringens tiltak for å kompensere endringene i ordningen. Kort oppsummert kan vi vel egentlig si at den aktive rollen som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har tatt overfor EU, allerede har gitt bedre forhandlingsresultat, sammenlignet med en passiv, sitte-hjemme-på-berget-holdning, hvor man bare sender brev til ESA.

Siri A. Meling (H) [12:22:59]: Differensiert arbeidsgiveravgift har vært et viktig, ubyråkratisk og treffsikkert distriktspolitisk virkemiddel. Derfor er det viktig at saken behandles nå, sånn at vi sikrer en – i utgangspunktet – videreføring av ordningen, selv om det blir endringer. Jeg har òg lyst til å takke saksordføreren, Lisbeth Berg-Hansen, for et godt samarbeid om denne saken.

Europakommisjonen vedtok nye retningslinjer for regional statsstøtte 19. juni 2013, og ESA vedtok sine retningslinjer 23. oktober 2013. I forbindelse med denne revisjonen forpliktet Norge seg til å avvikle gjeldende ordning for differensiert arbeidsgiveravgift innen utløpet av juni 2014, samtidig som norske myndigheter har notifisert ordningen på nytt for perioden 1. juli 2014 til 31. desember 2020 med disse endrede retningslinjene. Denne notifiseringen ble for øvrig godkjent av ESA sist onsdag.

Disse endringene er dels positive ved at 31 nye kommuner kommer inn i ordningen, og denne utvidelsen innebærer at arbeidsgiverne her får en årlig avgiftslettelse på om lag 500 mill. kr. Dette er et viktig bidrag til kommuner som har utfordringer når det gjelder befolkningsutvikling og sysselsetting. Videre er det positivt at skipsbygging, som er en sektor som tidligere var utenfor ordningen, nå er innlemmet i ordningen for de kommuner eller deler av landet dette gjelder.

Ulempen med de nye retningslinjene er at norske myndigheter har vært nødt til å unnta noen nye sektorer fra ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Dette gjelder energisektoren, transportsektoren, flyplasser, stålsektoren, syntetfibersektoren, finans- og forsikringssektoren samt hovedkontorfunksjoner og visse rådgivningstjenester i konsern. Disse ulempene kommer spesielt frem hos bedrifter i vår nordlige landsdel, men også Nord-Trøndelag, Oppland, Hedmark og andre geografiske områder er rammet.

Regjeringen har arbeidet hardt for å få en mest mulig snever definisjon av sektorbegrepene, og det er derfor en velfortjent honnør som flertallet gir regjeringen i merknads form for dette arbeidet. Regjeringen har vært opptatt av å gi kompenserende tiltak til dem som blir rammet av bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift. Det legges derfor opp til en størst mulig grad av provenynøytralitet, men for å sikre de mest effektive grepene er det ikke nødvendigvis på sektornivå, bedriftsnivå eller kommunenivå. Denne kompensasjonen vil bli gitt i form av en såkalt fribeløpsordning eller bagatellmessig støtte til enkeltbedrifter som er berettiget. Videre legges det opp til infrastrukturtiltak i Nord-Norge og økt statlig innkjøp av transporttjenester, fylkeskommunalt kjøp av transporttjenester og en kompensasjon gjennom nettolønnsordningen.

Høyre er fornøyd med at vi gjennom komitébehandlingen og denne flertallsinnstillingen også ber om en vurdering av om ikke forsyningssikkerhet på strøm bør omfattes av begrepet infrastrukturtiltak, og en vurdering av om det bør tilbys kompetansehevende tiltak til de sektorene som vil inngå i unntaket fra å kunne benytte redusert arbeidsgiveravgift. Videre er det også bedt om en vurdering av om tilstøtende geografiske områder, som namdalskommunene, også bør være en del av det geografiske området for infrastrukturtiltak.

Høyre ønsker å styrke næringsliv og sysselsetting i distriktene gjennom å videreføre en best mulig ordning med differensiert arbeidsgiveravgift, fribeløpsordning og andre tiltak. Jeg er glad for at både regjeringen og flertallet i Stortinget legger opp til å følge utviklingen nøye fremover, både hva angår effekten av omleggingen av differensiert arbeidsgiveravgift og treffsikkerheten i de kompenserende tiltakene. Videre er det bra at regjeringen vil følge mulighetsbildet fremover og se om det kan være muligheter for ytterligere innsnevringer av sektorbegrepene for dem som er unntatt fra ordningen, bl.a. transportsektoren.

Det er med relativt stor grad av undring jeg leser Senterpartiets merknader og forsøk på en virkelighetsbeskrivelse av denne saken og prosessen som har vært forut for dagens behandling i Stortinget. Det finnes ingen antydning til erkjennelse av at endringen av retningslinjene knyttet til differensiert arbeidsgiveravgift ble initiert 19. juni i 2013, mens Senterpartiet satt i regjering og deres egen partileder var kommunalminister. Vår regjering finner omtrent ikke spor av aktiviteter knyttet til dette spørsmålet fra den forrige regjeringen og Senterpartiets kommunalminister og leder på dette tidspunktet. Representanten Navarsete la i EØS-debatten her i Stortinget 27. mai 2014 ikke skjul på at hun hadde vært klar over sektorunntakene, men at hun allikevel ikke hadde funnet grunnlag for å informere Stortinget om dette, på tross av de dramatiske konsekvensene av Europakommisjonens retningslinjer i juni 2013.

Ola Elvestuen (V) [12:28:16]: I forbindelse med at Stortinget godkjente endringer i Kyotoprotokollen 12. desember i fjor ba vi om at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en sak om innretting av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014. I kapittel 5 i revidert nasjonalbudsjett er den tilbakemeldingen som Stortinget har bedt om. Jeg vil gjerne knytte noen ord til dette.

Vi går inn i et veldig viktig år internasjonalt på veien mot det som forhåpentligvis blir en ny klimaavtale. Først skal det være et klimatoppmøte den 28. september i New York, initiert av FNs generalsekretær. Deretter skal det gjennomføres forhandlinger inn mot toppmøtet i Lima og deretter i Paris til neste år. Med de klimautfordringene og klimaendringene vi allerede ser, er det av avgjørende betydning at vi klarer å få en folkerettslig bindende avtale i Paris, som også er bindende for alle land, ikke bare noen land fra Kyotoprotokollens tidligere fase.

I revidert budsjett går regjeringen gjennom noe av det som skal være Norges rolle fram mot Paris-forhandlingene. Noe av det viktigste Norge gjør, er å bidra innen klima- og skogsatsingen – der vi er ledende. Det er imponerende resultater man har klart å oppnå i Brasil, Indonesia og Guyana. Forhåpentligvis vil man også kunne oppnå resultater i et framtidig samarbeid med Colombia, som man har initiert. Det er et komplisert område, der man ikke bare skal finansiere opp det som er tidligere resultater, men der man i stor grad må samarbeide med land og drive også på det innenrikspolitiske og lokalpolitiske feltet for å oppnå resultater. Det er litt underkommunisert fra Warzawa at vi også på dette feltet fikk en framdrift. Det som er viktig, er at når vi skal ivareta regnskogen, må vi gjøre dette på en måte som fremmer utvikling og det biologiske mangfoldet. Når man får en internasjonal avtale, trenger man også å se på hvordan vi skal overføre dette til norske forhold, der det ikke bare handler om å lagre CO₂, men også om å bevare det biologiske mangfoldet.

Regjeringen legger stor vekt på at man trenger en pris på CO₂, og ønsker et internasjonalt kvotemarked. Jeg tror det er lite sannsynlig at vi får det. Det er ingenting som tyder på at de store landene vil ønske å få et forpliktende kvotemarked. Jeg tror at vi i vår politikk ikke skal ta utgangspunkt i at dette kommer. Det er derfor forpliktelsene av landene i sum som må være sterke nok til å nå togradersmålet.

Her sies det også mye om hvordan vi skal være med internasjonalt på å bekjempe subsidier av fossilt drivstoff. Det er en viktig oppgave. Det er mange subsidier i mange land. Men jeg tror vi i den forbindelse også må se på hvilke subsidier vi har. For norsk olje- og gassvirksomhet er det også subsidier når det gjelder oljeleting, enten det er leterefusjonsordningen, fribeløp eller avskrivingsregler. OECD har vurdert disse, som vi kan kalle subsidier, i en størrelsesorden opp mot 21–25 mrd. kr. Det er klart at når vi krever at subsidier skal fjernes internasjonalt, må vi være forberedt på at vi også må gjennomføre endringer i Norge. Det vil være et viktig bidrag.

Fram mot klimatoppmøtet skal landene vurdere hvordan de kan redusere egne utslipp raskere fram mot 2020. Det ligger også i samarbeidsavtalen som Venstre og Kristelig Folkeparti har med regjeringen, at vi skal forsterke klimaforliket. I årets budsjett er dette gjort ved at mineraloljeavgiften og elavgiften er økt. Det er også andre tiltak.

Om gjennomgangen som regjeringen gjør av hva som er regjeringens politikk, vil jeg bare si et par ord. Det ene er: Det er ingen tvil om at det er helt avgjørende at vi får et grønt skatteregime og forsterker det vi begynte i år. Det er viktig at vi får nedsatt en grønn skattekommisjon. Det er også viktig at vi ikke venter på at den er klar, før vi setter i gang tiltak. Vi vet nok om hvor godt økonomiske incentiver virker. Da må også tiltakene igangsettes fra første budsjett. Man må ikke vente på den endelige, store vurderingen. Det vil være viktig for Venstre.

Helt til slutt: Karbonfangst- og lagring er viktig.

Så gjelder det utfasing av oljekjeler. Problemstillingen med grunnlast visste jeg ikke eksisterte. Gjør som i Oslo: Bare fjern alt, og ikke gjør det mer komplisert enn det det er.

Dag Terje Andersen (A) [12:33:35]: Først må jeg få benytte anledningen til å oppklare en åpenbar misforståelse. Det har blitt skapt inntrykk av at Arbeiderpartiet ikke har vært ryddig når det gjelder proveny i sammenheng med kontantstøtten, som vi altså ikke ønsker å øke. Noen påstår at vi krever tilbakebetalt penger som allerede er utbetalt. Det som er tilfellet, er at det gjelder en økning av kontantstøtten som er planlagt fra 1. august. Når vi foreslår at den ikke gjennomføres, er det klart at det riktige beløpet å ta inn i revidert er årsvirkningen. Det skulle for øvrig tatt seg ut om Arbeiderpartiet begynte å surre med proveny. Er det noe vi er opptatt av, så er det det. For øvrig er det slik at den teksten som står i innstillinga, er teksten vi har fått fra Finansdepartementet for å få avklart det spørsmålet. Da håper jeg det er avklart.

Vi har hørt på Finansdepartementet og regjeringa, men det siste året har vist at vi har en regjering som i liten grad lytter. Det så vi i forbindelse med spørsmålet om legers reservasjonsrett, som det var et bredt folkelig engasjement om. Det bidro bl.a. til stor oppslutning om 8. mars. Dette ga til slutt som resultat at regjeringa ga seg. Nå bekymrer det meg at regjeringa ikke lytter til noen av sine i næringslivet når det gjelder permitteringsreglene. Ett eksempel er Kværner Verdal, der både personalleder Harald Myrland og Ståle Johansen er ute og sier tydelig at vi må få snudd det, da det går ut over det seriøse næringslivet. Ståle Johansen peker på at statsråden, som ofte refererer til Verdal, sjøl i 2009 mente at antall dager som bedriftene skal betale for, burde reduseres til tre dager. Men når han blir statsråd, øker han dette fra 10 til 20 dager og svekker kraftig næringslivets mulighet til å holde på kompetent arbeidskraft. Det er blitt sagt av direktør Knut E. Sunde i Norsk industri:

«Vi tror regjeringen må innse dette og endre reglene i forbindelse med revidert budsjett i vår.»

Men verken Knut E. Sunde eller andre har blitt hørt. Jeg er veldig uenig med finansministeren, som står her og sier at vi må vente med å trykke på alarmknappen. De har trykket på alarmknappen. De har varslet regjeringa om at når regjeringa varsler økt ledighet, må vi sette inn tiltak for å unngå økt ledighet. Vi kan da ikke ha som prinsipp at man ikke skal forebygge ledighet før ledigheten har inntrådt? Det er i hvert fall et annet prinsipp enn det vi har. Resultatet blir færre permitterte, ja – for nå blir folk sagt opp i stedet. Det styrker ikke det seriøse næringslivet.

På samme måte er det når det gjelder arbeidsmiljøloven. Regjeringa har sagt at den skal nedsette et arbeidstidsutvalg, som vi synes det er utmerket at regjeringen skal gjøre, men de har ikke blitt ferdige til å gjøre det ennå. Likevel legger de fram forslag om å endre arbeidstidsbestemmelsen før utvalget som skal vurdere spørsmålet, er nedsatt. De foreslår mer søndagsarbeid og mer pålagt overtid for vanlige arbeidstakere. Det kanskje mest alvorlige er økt adgang til midlertidig ansettelse, eller rett og slett generell adgang til å ansette folk midlertidig – med det vi vet om hva det betyr av usikkerhet. I denne salen har folk i generasjon etter generasjon hatt som ambisjon: Når mine unger og barnebarn skal ut i arbeidslivet, skal de ha tryggere betingelser enn vi hadde da min generasjon begynte. Nå opplever vi en regjering som skal fjerne tryggheten for fast ansettelse. Vi vet fra de land som har prøvd det, at det ikke virker når det gjelder å gi flere jobb, men det gjør det mye lettere å få hivd folk ut av jobben. Finansministeren kan gjerne himle med øynene så mye hun vil, men jeg anbefaler at man faktisk setter seg inn i de rapporter som finnes internasjonalt, fra de landene som har prøvd å fjerne ansettelsestryggheten fra folk. Det gir ikke mer sysselsetting.

Det samme gjelder for så vidt spørsmålet om vikarer, selv om det er mange som ikke kommer til å bli berørt av det forslaget som gjelder å skulle gi mulighet for å fravike vikarbyrådirektivet. Men det er et ganske typisk eksempel på at mens den forrige regjeringa bekymret seg for at vikarene ofte ble for dårlig lønnet, og satte inn tiltak mot det, bekymrer den nåværende regjeringa seg for at vikarene tjener for mye. Det er et godt uttrykk for den politiske forskjellen.

Sigurd Hille (H) [12:38:55]: Revidert nasjonalbudsjett gir interessante føringer for den økonomiske politikken fremover. Et svært viktig punkt her er målet om reformer i offentlig sektor. Dette betyr at regjeringen vil legge til rette for en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser.

Det må vises respekt for skattebetalernes penger. Et godt eksempel her er at en vellykket kommunereform vil være et godt bidrag til en mer effektiv offentlig sektor. Men også unødvendige administrative kostnader og byråkrati er en byrde for næringslivet og dermed for samfunnet. Det er beregnet at om lag 4 800 årsverk i næringslivet går med til å fremskaffe lovpålagt informasjon til offentlige myndigheter. Regjeringens mål er som kjent at kostnadene til dette skal reduseres med 25 pst. Stortinget behandlet for noen uker siden nye fremtidige tilpasninger til a-opplysningsloven. Hovedpoenget var at diverse likelydende rapporteringer som hittil er levert til flere offentlige instanser, nå kan leveres ett sted. Innsparingene er anslått til 500–600 mill. kr.

Regjeringen har gjennomført 17 forenklingstiltak – 3 store og 14 mindre tiltak. Blant disse er innføring av elektronisk skattekort og innføring av ny enhetsprofil i Altinn. Videre er 27 forenklingstiltak under gjennomføring, og det arbeides aktivt med å få besluttet en rekke nye tiltak videre i 2014. Alle disse tiltakene er skritt i riktig retning.

Norge har en meget god skatte- og avgiftsforvaltning. Vi har relativt få og oversiktlige skattetyper. Utstrakt bruk av elektronisk innlevering og gode registreringsdata er med på å gjøre denne delen av offentlig virksomhet stadig bedre. Et besøk som finanskomiteen nylig var på hos Skattedirektoratet, bekreftet at vi har en særdeles kompetent og effektiv skatteetat. Målet er ikke å flå folk, for å si det slik. Jeg mener at vi har en effektiv, rettferdig og pålitelig skatteetat som er med på å bringe samfunnet fremover, og som gjør en helt nødvendig jobb.

Selve skattesystemet vil alltid være gjenstand for betydelig politisk oppmerksomhet. I tråd med målet om effektiv bruk av samfunnets ressurser bør selve systemet innrettes slik at det blir mer lønnsomt å arbeide, spare og investere. Oljepengene skal brukes bl.a. til vekstfremmende skattelettelser. Følgelig bør skatte- og avgiftsendringer gi bedre vilkår for næringsvirksomhet, slik at dette fremmer verdiskaping, som igjen fører til stimulering til arbeid. Skatteendringene som ble vedtatt i høst, var et skritt i den retning.

Tillat meg å peke på at revidert nasjonalbudsjett gjennom forhandlinger med regjeringens samarbeidspartier er blitt styrket på enkelte områder. Lokalt i Hordaland har de fleste politiske partier lenge ivret for å få etablert et såkalt pilotanlegg for industriell bruk av CO₂ til produksjon av alger til fiskefôr. Anlegget skal etableres i tilknytning til teknologisenteret på Mongstad. Algepiloten vil utnytte fanget CO₂ og bidra til produksjon av sunn mat samt bærekraftig vekst og utvikling i oppdrettsnæringen. Anlegget vil utnytte ren CO₂ som er fanget på Mongstad, til noe nyttig istedenfor å slippe det ut igjen. Bak prosjektet står bl.a. Universitetet i Bergen, Hordaland fylkeskommune samt flere private aktører. Disse har gitt tilsagn om 6 mill. kr under forutsetning av at staten bidrar med tilsvarende beløp. Det er dette som nå kommer på plass gjennom finanskomiteens behandling av saken og Stortingets vedtak, og det er grunn til å glede seg over det.

Tom E. B. Holthe (FrP) [12:43:45]: Først og fremst må jeg si meg meget godt fornøyd med forliket som vi fikk til mellom Høyre og Fremskrittspartiet og våre samarbeidspartier Kristelig Folkeparti og Venstre. Revidert nasjonalbudsjett for 2014 fra regjeringen hadde symbolsaker som fleksibel taxfree-kvote og fullstendig fjerning av upopulære avgifter som den vi finner på båtmotorer. Gjennom forliket har vi fått inn flere populære saker som ikke nødvendigvis koster mange penger, men som har stor symbolverdi.

Organisasjonen Special Olympics gjør en ypperlig jobb for psykisk utviklingshemmede. Mens Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen førte en politikk der Special Olympics ble holdt utenfor ordningen med statlig idrettsstøtte – Arbeiderpartiet sto fast på denne motstanden mot Special Olympics så sent som i oktober 2013, bare dager før partiet måtte forlate regjeringskontorene – har Fremskrittspartiet kjempet for Special Olympics i årevis. Jeg må si meg svært godt fornøyd med at vi i dag sørger for at psykisk utviklingshemmede også i framtiden skal få muligheten til å prøve seg på idrettsarenaen. Beløpet på 2 mill. kr er lavt sammenlignet med det man får igjen for pengene. At Arbeiderpartiet nå støtter forslaget og dermed går imot det de sto for under den rød-grønne regjeringen, er bare positivt og ikke minst svært gledelig.

Mitt hjemfylke Vestfold har en sjøfartstradisjon som strekker seg langt tilbake, og som omfatter både vikinghistorien, seilskutetiden og ikke minst hvalfangertiden. Jeg vil gå så langt som til å si at verneverdige fartøyer er en viktig del av den norske kulturarven. Disse kulturminnene er gjerne i privat eie, og frivillige krefter gjør en enorm innsats, enten det er foreninger, lag eller lokalsamfunn som holder fartøyene ved like. Fremskrittspartiet fikk flere ganger gjennomslag for økte bevilgninger til fartøyvern i forlikene vi hadde med Bondevik-regjeringen. Jeg er stolt av at vi nå i forliket til revidert nasjonalbudsjett for 2014 har fått på plass 5 mill. kr ekstra til fartøyvern. Det er heller ikke mye penger, men allikevel et viktig bidrag når det gjelder å verne om den norske kulturarven.

Oslo Freedom Forum er en viktig arena for sivile og politiske rettigheter – ytringsfrihet, demokrati og kamp mot tortur og tyranni. Her møtes frihetskjempere, aktivister, artister, kunstnere, bloggere, journalister, næringslivsledere og politikere til felles kamp mot verdens diktaturer og autoritære regimer. Dette handler rett og slett om oppfølging av den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948. Oslo Freedom Forum trenger penger for å kunne gjennomføre høstens planlagte arrangement. Det skyldes bl.a. at Oslo Freedom Forum måtte flyttes fordi LO og Fellesforbundet truet med hotellstreik i forbindelse med arrangementet. Jeg er derfor godt fornøyd med at vi har fått på plass 1 mill. kr ekstra til dette utrolig viktige arrangementet.

Politisk gjennomslag handler ikke alltid om de store milliardene og de store reformene. Special Olympics, fartøyvern og Oslo Freedom Forum er gode eksempler på dette. Av og til kan man få til mye med mindre beløp, og i forliket om revidert budsjett synes jeg at vi har funnet fram til mange ulike og ikke minst svært gode saker.

Avslutningsvis må jeg gjøre en kort visitt til SVs representant Serigstad Valen, som tidligere i dag, under replikkordskiftet, fikk spørsmål om den differensierte arbeidsgiveravgiften. Spørsmålet var hvilke tiltak den forrige regjeringen hadde satt inn for å få en god prosess. Jeg kunne ikke oppfatte noe som helst svar, og kan gjennom det bare konstatere at det faktisk ikke ble gjort noe.

Helga Pedersen (A) [12:48:44]: I dag er vi ferdig med et stortingsår med ny sammensetning av Stortinget. Jeg har registrert at Høyres parlamentariske leder har sagt at det nå er blitt veldig mye mer interessant å være på Stortinget, men jeg registrerer samtidig at han – sammen med de parlamentariske lederne for Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – åpenbart ikke synes det er interessant nok til å være med i debatten her i dag. Det synes jeg er veldig synd, for det er en viktig debatt vi har i salen her i dag, om hva slags prioriteringer vi skal gjøre når vi nå er halvveis i 2014 – om de store utfordringene i det norske samfunnet løses ved større taxfree-kvoter og avgiftskutt på påhengsmotorer, eller om vi heller bør satse på et bedre permitteringsregelverk, barnehager og innsats for flyktningene fra Syria. Dette er viktige saker. Jeg er helt enig med Svein Flåtten, Høyres finanspolitiske talsmann, som sa tidligere i debatten at utgangspunktet er godt, men det må ikke være noen sovepute. Nettopp derfor prioriterer Arbeiderpartiet tiltak for sysselsetting, kunnskap og velferd.

Dessuten: Vi må som et av verdens rikeste og best stilte land være med på å ta ansvar for flyktningene fra Syria. I trontaledebatten sist høst inviterte statsministeren for det første til samarbeid og sa hun skulle ha en lyttende holdning til alle de andre partiene på Stortinget, men hun sa dessuten:

«Da regner vi med at man gjør som man sier, nemlig stemmer for det man er for.»

Det store spørsmålet i dag er om Kristelig Folkeparti og Venstre vil gjøre nettopp det – følge oppfordringen fra statsministeren.

Jeg deler Kristelig Folkepartis og Venstres bekymring og forargelse de siste dagene over at Norge ikke tar imot flere sårede flyktninger fra Syria. Det har de hatt et stort engasjement for i media. Det synes jeg er veldig bra. Samtidig registrerer jeg at Kristelig Folkeparti og Venstre har vært med på å redusere ambisjonene for hvor mange flyktninger vi skulle ta imot i år. Det ble 500 færre enn det den rød-grønne regjeringen hadde lagt opp til. Jeg registrerer også at Kristelig Folkeparti og Venstre har sluttet seg til at man skal legge mer vekt på integreringshensyn når man skal ta imot kvoteflyktninger fra Syria og andre land.

Etter alt å dømme vil Kristelig Folkeparti og Venstre i dag stemme imot vår Syria-milliard. De vil høyst sannsynlig også stemme imot vårt forslag om å øke integreringstilskuddet med 100 000 kr. Jeg er helt enig med alle dem som sier at vi må ta kommunenes kapasitetsutfordringer på alvor – vi kan ikke pålegge dem større byrder enn det de kan håndtere. Men da bør vårt svar være at vi må ruste kommunene til å ta imot både de 5 000 som sitter på mottak i dag, og vår andel av de menneskene i Syria som opplever krig og elendighet.

Jeg har lagt merke til at Venstres leder skyver foran seg som det store problemet i denne saken de veiledende retningslinjene fra 2010, som angir hvordan man skal prioritere kvoteflyktninger. Til det er det å si at det er ingenting i de retningslinjene som forhindrer oss i å ta imot de mest sårbare flyktningene. Tvert imot la man nettopp i de retningslinjene vekt på at man skulle prioritere de mest sårbare. Men ok – hvis det er problemet, la oss gjøre noe med dem. Disse retningslinjene kan faktisk forandres på dagen, og vi kan sende det signalet fra stortingssalen her og nå, i dag.

Jeg registrerer med beklagelse at flertallet i stortingssalen vil fortsette å utrede disse retningslinjene. Utredning kommer ikke til å hjelpe en eneste flyktning – med eller uten krigsskader. Derfor vil Arbeiderpartiet støtte forslaget fra Senterpartiet, som helt konkret handler om at vi her og nå, i dag, ber regjeringen om å øke «andelen overføringsflyktninger fra Syria med særlige medisinske behov».

Vi har i revidert nasjonalbudsjett mulighet til å vise solidaritet med folk lenger sør. Vi har i revidert nasjonalbudsjett også mulighet til å støtte offensive tiltak for nord. Jeg er glad for at stortingsflertallet slutter seg til opplegget for regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, som saksordføreren, Berg-Hansen, har stått i spissen for. Jeg forventer at regjeringen følger opp Brussel og ESA når det gjelder avskrivningsregler, slik at oljen fra Castberg-feltet blir ilandført. Jeg forutsetter også at regjeringen støtter opp om næringsutviklingsprosjekter som sådanne i nord – og i Distrikts-Norge for øvrig.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:54:04]: Rett over nyttår fikk 40 ansatte på stålverket Scana Steel på Jørpeland beskjed om at de mistet jobben. På Rosenberg Verft fikk et enda større antall den samme beskjeden kort tid etterpå. Kun uker etter det kom samme type beskjed til de ansatte i Westcon i Ølen og i Storesund Marine på Karmøy.

Da de ansatte på stålverket og på Rosenberg Verft mistet jobben, spurte Arbeiderpartiet arbeidsministeren hva han ville gjøre for å sikre norske arbeidsplasser. Han svarte at han ville vente og se. Da de ansatte i Westcon og i Storesund Marine mistet jobben, spurte Arbeiderpartiet næringsministeren hva hun ville gjøre for å sikre norske arbeidsplasser. Hun svarte at hun ville vente og se. Jeg tenkte at vi kanskje venter på finansministeren – det er jo hun som sitter på pengene. Men da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, var også hun med i samme klubben. På alle spørsmål om permitteringsregelverket svarte hun at hun ville vente og se.

Representanten Svein Flåtten mente tidligere i dag at regjeringas politikk skaper flere arbeidsplasser. Når jeg har snakket med ansatte og ledelsen på stålverket, på Rosenberg verft, i Westcon og i Storesund Marine, er de uenig. Samtlige peker på at endringene i permitteringsregelverket gjør at bedrifter ser seg tvunget til å si opp ansatte framfor å permittere når tidene blir tøffere. Det kan hende statistikken Flåtten har sett, forteller en annen historie, men det hjelper lite for familiene til dem som mister jobben. Det er ekte mennesker, som mister ekte jobber. Det skremmer meg at regjeringa ikke makter å se den realiteten.

Jeg vil derfor utfordre regjeringspartiene på hvor lenge vi skal vente før en tar grep. Dette regelverket skaper økt usikkerhet for arbeidstakerne og deres familier og svekker utviklinga i bedrifter og lokalsamfunn rundt omkring i hele landet.

Slik som situasjonen er nå, har vi en tap-tap-situasjon. De ansatte som mister jobben, taper. Bedriftene som mister kompetanse, taper. For konjunkturfølsomme bedrifter er det viktig å kunne holde på de ansattes kompetanse, selv om oppdrag og ordrer skulle utebli for en kortere periode. Sjelden har vel NHO og LO vært mer samstemte enn de er i kritikken av regjeringa på dette punktet. På høringa for budsjettet hørte vi det samme gang på gang. Bygge- og anleggsbransjen sto også samlet og slo alarm. I maritim næring var det Rederiforbundet som heiste det røde flagget.

Så hvorfor er det så stille fra regjeringa – det er kanskje veldig kostbart å rette opp den endringa som en har gjort? Nei, det er det ikke. Det hadde ikke kostet mer enn halvparten av det beregnede inntektstapet på den økte taxfree-kvoten å gjøre noe med dette. Derfor frykter jeg – som representanten Serigstad Valen sa tidligere – at dette er drevet av ren ideologi fra de borgerlige partienes side.

Jeg håper regjeringas ventetid snart er over, og at en kan ta konkrete grep i denne saken, slik at en kan snu en tap-tap-situasjon til en vinn-vinn-situasjon. Jeg lover i hvert fall at Arbeiderpartiet skal holde trykket oppe til permitteringsregelverket er endret.

Trond Giske (A) [12:57:38]: Revidert nasjonalbudsjett er en anledning til å ha en midtveisevaluering av hvordan det budsjettet vi vedtok sist høst, har slått ut, og gjøre justeringer der det trengs.

Da budsjettet ble vedtatt sist høst, sa jeg i mitt innlegg i Stortinget at vi vedtok et budsjett som med noen unntak var et godt budsjett for utdanningssektoren. Den avgåtte rød-grønne regjeringen og den påtroppede Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen sto sammen om veldig mange av de satsingene som lå i statsbudsjettet – riktignok med noen endringer.

Så er spørsmålene, halvveis ute i 2014: Hvordan har dette slått ut? Hvordan ser virkeligheten ut? Kreves det av oss at vi justerer oss på noen punkter? I statsbudsjettet ble det gjort endringer i forslaget fra de rød-grønne. To barnehageopptak i året ble kuttet. Frukt og grønt ble fjernet. Kulturskoletimen ble tatt vekk, og forslaget om den ellevte studiemåneden ble reversert. Noen av pengene ble i stedet brukt til økt satsing på etter- og videreutdanning for lærere, i form av økt statstilskudd, og til det som av regjeringen selv ble kalt et yrkesfagløft.

Nå ser vi for det første at søkningen til etter- og videreutdanning for lærere øker kraftig. Det er veldig bra. Det tyder på at oppmerksomheten rundt dette har fått lærerne til å se at her er det muligheter. Mens vi i tidligere år stort sett har hatt nok penger til å dekke etterspørselen, ser vi nå at vi slipper å diskutere hva som kommer først, høna eller egget – søkningen eller bevilgningene. Nå er det veldig mange lærere som ønsker å ta etter- og videreutdanning. Arbeiderpartiet mener at vi må følge opp med en enda sterkere satsing på dette, slik at flest mulig får benyttet seg av tilbudet. Vi ønsker et enda høyere tempo. Vi gikk til valg på å doble statstilskuddet til etter- og videreutdanning. Vi mener at det bør vi gjøre raskest mulig, slik at vi nå bruker det momentumet vi har, med en stor interesse blant lærerne.

Det andre som regjeringen brukte en del av utdanningspengene på i sin omprioritering, var et yrkesfagløft. En av de store fanesakene i den saken, var et lærlingtilskudd på 50 000 til alle nye bedrifter som tok inn lærlinger. Til det bevilget regjeringen 10 mill. kr, og vi burde nok vært litt mer, skal vi si, «sensoraktig» i utdanningskomiteen og kontrollregnet kunnskapsministerens regnestykker, for her hadde man – viser det seg nå i ettertid – bommet med tigangeren. Hvert år blir det ca. 2 000 nye lærlingbedrifter. 10 mill. kr, med 50 000 per bedrift, holder bare til 200. Her har man en underdekning på 90 mill. kr, forutsatt at stimuleringstilskuddet ikke gir en eneste ekstra lærlingbedrift utover det som har vært normalnivået de siste årene.

Da finansministeren i spontanspørretimen 4. juni kanskje litt uforberedt fikk dette spørsmålet fra undertegnede, svarte hun:

«Jeg er fortsatt i den situasjon at jeg er nødt til å sjekke dette med Kunnskapsdepartementet. Det er de som har ansvar for dette. Hvis de mener at det nå er kommet nye anslag som viser en annen utvikling, må vi selvsagt korrigere for det.»

Jeg konstaterer at det reviderte budsjettet som vi vedtar i dag, ikke korrigerer for denne mangelen, tvert imot. Man øker riktignok fra 10 til 20 mill. kr, så nå har man ikke bommet med tigangeren, man har bommet med femgangeren. Det er ikke veldig mye trøst for alle de bedriftene og de fylkene som nå står i den situasjonen at regjeringen har lovet 50 000 til hver nye lærlingbedrift, men bevilger bare 10 000 kr til hver nye lærlingbedrift. Spørsmålet blir da hvem som har ansvaret for å følge opp regjeringens helt konkrete løfte. Hvem har ansvaret for å følge opp Stortingets helt klare vedtak? Skal fylkeskommunene ta penger fra andre formål, fra videregående skole, fra kulturformål eller veiformål, for å dekke opp et løfte som regjeringen selv ikke er villig til å betale? Jeg mener det er å føre bedriftene bak lyset. Dette er ansvarsfulle bedriftseiere, bedriftsledere og miljøer som tar et ansvar for lærlingutdanningen. Da kan man ikke gi dem løfter man ikke holder.

Til slutt til dette med kommuneøkonomien og underdekningen av barnehageplasser. Det er helt lov å regne feil, og det er lov at anslagene blir gale, men da må man rette det opp. Problemet her er at barnehageplasser er lovfestet, så mange av disse barnehageplassene må kommunene likevel skaffe til veie. Det de blir tvunget til å gjøre, er å hente pengene fra andre sektorer. Utdanningssektoren er i så måte svært sårbar, så jeg er veldig redd for at dette opplegget først og fremst er å svekke kunnskapsøkonomien og kunnskapssatsingen ute i kommunene.

Gunnar Gundersen (H) [13:03:00]: Jeg la i dagens innstilling spesielt merke til en av de første setningene i Arbeiderpartiets hovedmerknad. Der står det at «ingen regjering har overtatt ansvaret for et land i bedre forfatning». Selvskryt skal man høre på, for det bruker å komme fra hjertet.

Jeg la også merke til representanten Gahr Støres innlegg om arbeidsmarkedstall og sånne ting. Det man da levde på, var at man hadde hatt en regjering som tok noen kraftige grep i norsk økonomi, og overlot norsk økonomi i stand til å ta den fantastiske veksten som kom internasjonalt etterpå, som skapte enormt mange arbeidsplasser i Norge. Det er kanskje den beste perioden norsk økonomi kommer til å oppleve. Jeg har enda til gode å se noen ledere som var på den linja som Dagsavisen var i 2005, at den nye «regjeringen kom til et dekket bord», så den virkelighetsoppfatningen tror jeg vi kan diskutere. Spørsmålet er om Arbeiderpartiet har skylapper. Man må ha registrert at vi står i en situasjon der oljeaktiviteten kanskje begynner å «dippe» kraftig ned. Vi har et kostnadsnivå som har gått kraftig opp – også i forhold til våre handelspartnere – vi har svak innovasjonsevne, og vi har en rekke ting som signaliserer at vår konkurransekraft ikke er sånn som den burde være.

Jeg vil gjerne si – og det må vi alle klype oss i armen for sånn innimellom – at vi bor i et land som er meget godt å bo i. Det som er spørsmålet, er hvordan vi skal forvalte det framover for å sikre og videreutvikle den velferden vi faktisk har. Da blir den svekkede produktivitetsveksten helt sentral. Dette har regjeringen tatt tak i, for bærekraft og samsvar mellom kostnadsnivå og produktivitet er helt sentralt. I tidligere budsjettdokumenter, under den rød-grønne regjeringen, ble det i flere år framstilt en figur som viste veldig klart at norsk produktivitetsvekst var rask og raskere enn hos våre handelspartnere fram til 2006. Etter 2006 har vi hatt lav produktivitetsvekst, til dels lavere enn den våre handelspartnere har hatt. Her har også NHO påpekt at kapitalslitet i fastlandsindustrien er større enn investeringsnivået, og det er en forvitringsstrategi som landet må bort fra om vi skal sikre framtidig velferd. Det er åpenbart – som Flåtten også sa i sitt innlegg – at en framtidig bærekraftig velferd må være basert på at vi klarer å utvikle Fastlands-Norge og utvikle vår hjernekraft slik at vi er konkurransedyktige internasjonalt.

Det handler om konkurransekraft enten vi tror oljen kan løfte oss videre, eller vi tror at vi nå starter en tøff avmatingsperiode for å se hvor stor bør oljen faktisk kan bære framover. Der er regjeringen på rett kurs. Vi fokuserer på vekstfremmende skattelettelser. Diskrimineringen av norsk eierskap må avvikles, for eierskap er helt sentralt – særlig ute i Distrikts-Norge – for framtidige arbeidsplasser. Vi fokuserer på samferdsel, og infrastruktur generelt er uhyre sentralt dersom vi skal klare å utvikle hele Norge. Vi har fokus på kunnskap, forskning og utvikling, særlig det som er rettet mot at næringslivet skal få en bedret evne til å øke innovasjonen, og det å skape nye produkter. Kunnskap går fra fagarbeideren og helt opp, det er det som er det helt sentrale i å utvikle norsk produktivitet.

Jeg synes revidert nasjonalbudsjett er en forsiktig justering. Selvfølgelig er det det, det er statsbudsjettet til høsten som virkelig kommer til å vise hvilke grep som skal tas, men jeg synes vi gjorde en rekke grep i forrige statsbudsjett som indikerte en meget god retning. Hvis vi skal klare – som jeg har sagt tidligere – å videreutvikle verdens høyeste velferd, er vi nødt til også å ha en produktivitet som ligger i toppen av verden, og vi er nødt til å ha et næringsliv som har rammebetingelser som gjør at de investerer for framtiden og skaper nye arbeidsplasser.

Irene Johansen (A) [13:07:58]: Jeg registrerer at vi leser hverandres merknader – det er bra. Jeg har også lest høyrepartienes, og jeg registrerer at de i sine merknader i innstillingen kommenterer at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett gjennomfører «en nøktern revidering av budsjettet fordi den økonomiske utviklingen tilsier at det ikke er behov for større justeringer nå». De understreker imidlertid at det fortsatt er «helt sentralt hvordan oljepengene brukes», og at «regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljepenger».

Dette er verdt en refleksjon. Én ting er at det må være frustrerende for Fremskrittspartiets representanter nå å stille seg bak en slik merknad, etter at vi i alle år i disse debattene har fått høre fra Fremskrittspartiet at handlingsregelen skal skrotes så snart de kommer i regjering. En annen ting er at regjeringspartiene ikke ser behov for å gjøre større endringer nå. Det er i hovedsak den rød-grønne regjeringens budsjett de styrer etter, med enkelte justeringer fra den nye regjeringen i fjor høst, som dreide politikken på noen områder, og enda færre justeringer nå i revidert. Regjeringspartiene bekrefter med det det vi sier, nemlig at ingen regjering har overtatt ansvaret for et land i bedre forfatning enn Solberg-regjeringen.

Fra 2005 til 2013 er det skapt 350 000 nye arbeidsplasser i landet, Statens pensjonsfond ble mer enn tredoblet, og fellesskapsløsninger for alle har vært hovedprioritet. Da den rød-grønne regjeringen overtok, var de økonomiske forskjellene mellom folk i Norge større enn i Sverige. Nå er det motsatt. Det er en norsk økonomi som er i god stand, med Europas laveste ledighet og høyere vekst enn i landene rundt oss, som Solberg-regjeringen har overtatt. En historisk satsing på investeringer i vei og jernbane, på kommunenes budsjetter til eldreomsorg og skole, på barnehager og innsats for å gjøre skolene og barnehagene enda bedre, gir et veldig godt grunnlag å bygge videre på for Solberg-regjeringen.

Likevel er det enkelte endringer som er gjort i budsjettet, som det hadde vært behov for å rette opp i revidert, som tilsynelatende var regnefeil, men som nå viser seg å være bevisste prioriteringer – en omlegging av politikken fra regjeringen.

Venstre og Kristelig Folkeparti hadde muligheten til å rette opp disse feilene som regjeringen gjorde i sitt framlegg, men de benyttet ikke sjansen, eller fikk rett og slett ikke gjennomslag. I stedet ser vi et forlik som støtter forslagene fra regjeringen om endringer i taxfree-ordningen og i avgifter på båtmotorer, som plusser på litt til frivillige organisasjoner, men lar være å kompensere fullt ut for kuttet i barnehagetilskuddet, lar være å reversere kutt i permitteringsordningen og øke arbeidsmarkedstiltakene, og lar være å øke bistanden til ofrene for borgerkrigen i Syria. Dette viser hvilken kurs denne regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre vil ha og hva de prioriterer.

Revidert nasjonalbudsjett viser også en regjering som er i utakt med folket og som ikke lytter. Det er norske småbarnsforeldre, arbeidstakere og bedrifter som disse prioriteringene går ut over. Flere tusen familier står uten barnehageplass, viser tall fra kommunene og KS. Arbeiderpartiet prioriterer å reversere kuttet regjeringen gjorde.

Innstramming i permitteringsregelverket som ble innført i høst, har ført til økende arbeidsledighet. Bedriftseiere, LO og NHO, byggenæringen og andre har varslet om konsekvensene, senest på høringen i finanskomiteen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Men regjeringen vender det døve øret til.

Finansministeren sier regjeringen har god kontakt med næringslivet, og mener det er en normal situasjon og ingen grunn til å gjøre endringer. Næringslivet sier noe annet. Arbeiderpartiet reverserer innstrammingene i permitteringsregelverket fra 1. juli 2014.

Regjeringen har heller ikke lyttet i tide til industrien når det gjelder å få i gang arbeidet med notifisering av videreføring av fritaket for elavgift for treforedlingsindustrien til ESA som utløper 30. juni 2014. Regjeringen sier i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett at de nå er i gang med arbeidet. Forberedelsene med notifikasjon og behandling av den i ESA vil imidlertid ta tid, slik at fritaket oppheves fra 1. juli. Treforedlingsindustrien må betale en redusert sats inntil videreføring av fritaket eventuelt er avklart med ESA. Her har regjeringen sovet i timen, slik statsråd Helgesen uttrykte det tidligere i dag i saken om differensiert arbeidsgiveravgift. Industrien har i lang tid etterlyst regjeringens engasjement, men altså ikke blitt hørt.

Vi har nå en regjering som prioriterer ideologiske løsninger for en annen tid framfor å løse folks hverdagsutfordringer i dagens virkelighet. Jeg håper regjeringspartiene bruker tiden fram til de skal legge fram nytt statsbudsjett godt, lytter til folket, til næringslivet og industrien og retter opp feilene fra i år, men dessverre tror jeg dette er en bevisst politikk og ikke bare startvansker.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [13:13:14]: Differensiert arbeidsgjevaravgift er eit av dei viktigaste distriktspolitiske verkemidla i Noreg. Ordninga er ubyråkratisk og treffsikker og stimulerer arbeidsmarknaden i distrikta – noko som er viktig når det gjeld busetjing. Denne ordninga sikrar grunnlaget for lønsam drift for veldig mange bedrifter i distrikta.

Differensiert arbeidsgjevaravgift inneber at arbeidsgjevarar i distrikta har ei lågare arbeidsgjevaravgift enn den generelle satsen på 14,1 pst. Kommunane er inndelte i soner, graderte frå 0 til 14,1 pst. i dei ulike sonene. Det er uheldig at Noreg no må leggje nye retningsliner til grunn for vidareføring av differensiert arbeidsgjevaravgift.

Ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift er å sjå på som regional statsstøtte, og må vere godkjent av ESA etter retningslinene for regionalstøtte. EU-kommisjonen og ESA vedtok nye retningsliner for regionalstøtte 19. juni 2013. Så kjenner me alle til prosessen som har vore i etterkant av vedtaket, og òg konsekvensen av dette for dei partane det gjeld.

Det er gledeleg at alle kommunar som i dag har differensiert arbeidsgjevaravgift, får halde fram med det, og i tillegg at 31 nye kommunar kjem inn under ordninga frå 1. juli 2014. Felles for desse kommunane er svak folketalsutvikling, sysselsetjing eller økonomisk vekst. Den geografiske utvidinga av ordninga blir anslått, isolert sett, å gje ei avgiftslette på 500 mill. kr.

I mitt heimfylke, Telemark, er allereie sju kommunar omfatta av ordninga, og no kjem ytterlegare tre kommunar inn i ordninga. Det er Drangedal, Nome og Hjartdal som er i sone 2 i ordninga, med 10,6 pst. arbeidsgjevaravgift. I Telemark har no altså 10 av 18 kommunar kome inn i ordninga. Det er unison tilbakemelding om at dette er ei veldig viktig ordning for kommunane.

Så til det som har skapt overskrifter og reaksjonar på vedtaket 19. juni og som inneber at det blir fleire sektorunntak. Transportsektoren, energisektoren, flyplassar, stålsektoren, syntetfibersektoren, forsikrings- og finanssektoren samt hovudkontorfunksjonar og visse rådgjevingstenester i konsern blir unntatt.

Konsekvensane for Distrikts-Noreg er store, og spesielt for Nord-Noreg, men òg for Nord-Trøndelag. Det har fleirtalet òg lagt inn som merknader i innstillinga til proposisjonen, der me no viser til at Namdalskommunane i Nord-Trøndelag på mange måtar har dei same distriktspolitiske utfordringane og verkemiddel som Nord-Noreg. Det er derfor naturleg at regjeringa løpande vurderer om kompensasjonsordninga gjennom infrastrukturtiltak også skal omfatte tilstøytande geografiske område.

Det er mange av oss som har motteke bekymringsmeldingar frå bedrifter som sektorunntaka gjeld for, og dei gjev klart uttrykk for dei negative konsekvensane for bedriftene sine.

Det har blitt arbeidd intenst frå regjeringas side med kompenserande tiltak, og regjeringa legg opp til at omfanget av kompenserande tiltak skal vere om lag tilsvarande den avgiftsauken dei aktuelle sektorane har for perioden fram til 2020.

Framlegg til tiltak frå regjeringa er fribeløpsordninga til alle sektorar, og forslaget anslår ein blir bokført med ein verdi for 2014 på 150 mill. kr. Regjeringa foreslår ei kompensasjon i form av infrastrukturtiltak og auka statleg kjøp av persontransporttenester på 1, 6 mrd. kr i perioden fram til midtvegsgjennomgangen i 2018. I 2014 foreslår regjeringa auka løyvingar på til saman 124 mill. kr i slik støtte.

Fylkeskommunens auka kostnader knytt til kjøp av transporttenester foreslår ein blir kompensert med 44 mill. kr i 2014 gjennom auken av skjønstilskott som inngår i dei frie inntektene.

Kompensasjon for nettolønsordninga: Ein foreslår å auke tilskottet til sysselsetjing av sjøfolk for å ta høgde for at reiarlaga innafor nettolønsordninga blir kompenserte med anslagsvis 25 mill. kr i 2014.

I høyringa 16. juni kom det tilbakemeldingar frå bl.a. KS og NHO om at dei var fornøgde med arbeidet som var lagt ned i saka, og dei var rimeleg fornøgde med berekningane, men understreka samtidig at ein måtte kome tilbake i revidert budsjett for 2015 med ei vurdering av effekten av tiltaka og eventuelt foreslå endringar. I høyringa kom det òg klart til uttrykk ei bekymring frå fylkeskommunane knytt til fylkesvegar. Der har fleirtalet difor i merknadene sagt at ein i forbindelse med statsbudsjettet 2015 vurderer kompensasjon for fylkeskommunens auka kostnader som følgje av endringar i differensiert arbeidsgjevaravgift og ordninga knytt til investeringar, drift og vedlikehald av fylkesvegar.

Til slutt vil eg takke saksordføraren, Lisbeth Berg-Hansen for godt arbeid med proposisjonen.

Statsråd Tine Sundtoft [13:18:18]: Regjeringen har en bred tilnærming til klimaarbeidet. Norge skal bli et lavutslippssamfunn fram mot 2050. Vi må derfor ha blikket festet langt fram samtidig som vi tar de riktige beslutningene i dag. En løsning på klimautfordringene krever kutt i de globale utslippene. Regjeringen arbeider for internasjonale rammeverk som bidrar til en lavutslippsutvikling, en ambisiøs, global klimaavtale, et effektivt, globalt kvotemarked og en internasjonal pris på utslipp av klimagasser. Regjeringen prioriterer også konkrete klimainitiativ som kan bidra til store og raske utslippskutt.

Hovedinnsatsområder er den internasjonale klima- og skogsatsingen, utviklingen av effektive internasjonale kvotemarkeder, utfasing av subsidier til fossile brensler, kortlivede klimadrivere og ren energi i utviklingsland.

Samtidig fortsetter regjeringen arbeidet for å kutte utslippene nasjonalt. For å styrke klimaforliket har regjeringen bl.a. satset stort på jernbane i 2014-budsjettet, økt bevilgningene til sykkelveier og opprettet belønningsordning for gang- og sykkelveier, foreslått å framskynde utfasing av oljefyr i statlige bygg med to år og foreslått å skyte inn 12,75 mrd. kr mer til fondene for klima og fornybar energi og energiomlegging for å øke den årlige avkastningen. Dette innskuddet vil være et viktig bidrag i den omstillingen vi må gjennom som samfunn. Klimateknologi er ikke bare en løsning nasjonalt, men også internasjonalt. Nye grønne løsninger vil gjøre det enklere for andre land å velge en utviklingsvei som ikke øker utslippene. Dette er grønn vekst – vekst som regjeringen aktivt legger til rette for.

Avtalen som skal vedtas i Paris i 2015, må være basert på målet om å begrense global oppvarming til to grader. Det krever at alle de store utslippslandene har ambisiøse og tallfestede utslippsmål. Hovedlinjen i arbeidet med å utforme en ny, norsk utslippsforpliktelse er beskrevet i RNB. Norge vil ta sitt ansvar og bidra til en mest mulig ambisiøs avtale.

For å realisere nødvendige utslippskutt må en ny avtale legge til rette for markedsbasert samarbeid om utslippsreduksjoner og økt involvering av privat sektor. I dag har manglende etterspørsel etter u-landskvoter, eller CDM som de også kalles, gjort at markedet har brutt sammen. Mange kvoter flyter nå rundt til gibortpris. Kjøp av slike kvoter har ingen klimaeffekt. Vi kjøper derfor nå bare kvoter fra prosjekter hvor inntekter fra kvotesalg er avgjørende for at tiltak skal overleve som klimaprosjekt.

Fram mot Paris 2015 blir det avgjørende å mobilisere det politiske lederskapet. Statsministeren, utenriksministeren og jeg selv vil delta på FNs klimatoppmøte i New York i september. Formålet med det møtet er både å stimulere til nye, ambisiøse initiativ og bidra til en ambisiøs avtale i Paris. Regjeringen vil arbeide for at møtet blir et konstruktivt bidrag inn mot de internasjonale klimaforhandlingene. Vi får ingen løsning på klimautfordringene uten at utviklingsland får valget om å vokse på en ren eller klimaskadelig måte. Derfor er utvikling av ren energi i utviklingsland vår nest største klimasatsing etter klima- og skoginitiativet. Vi søker å innrette innsatsen på ren energi, slik at vi får størst mulig klimaeffekt. Fram mot Paris i 2015 blir det viktig å vektlegge tidlig handling og se mulighetene i grønn utvikling. Sammen med EUs klimakommisær, Connie Hedegaard, vil jeg også invitere til et ministermøte i New York i september. Det er en oppfølging av det møtet vi hadde i Brussel den 30. april i år. Formålet er å samle land på tvers av grupperinger for å se over tradisjonelle skillelinjer. Det er en forutsetning for global handling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [13:23:29]: Et enstemmig storting sa før jul at man ønsket en egen sak til Stortinget om innretningen av Norges internasjonale klimainnsats. Jeg tror nok de fleste av oss som sto bak det forslaget, så for oss at vi skulle få en egen sak om det for å få en egen debatt om dette viktige temaet. Istedenfor har regjeringen lagt dette inn som en liten del av revidert, og vi får ikke den ordentlige debatten som vi så for oss. Nå har vi lært: Neste gang vi skal foreslå en sak, skal vi presisere at vi ber om en egen sak.

Vi ønsket jo dette bl.a. også for å få diskutert toppmøtet i New York, som ministeren refererte til.

Men mitt spørsmål til ministeren er: Hvordan ser hun nå for seg å inkludere Stortinget og forankre politikken – først fram mot Lima i desember og så fram mot Paris 2015?

Statsråd Tine Sundtoft [13:24:20]: Vi har sagt at vi vil invitere Stortinget til denne viktige debatten om klima gjennom ordinære prosesser. Vi vil bruke statsbudsjettet til å få fram hva vi må gjøre nasjonalt, og vi har sagt at vi vil bruke revidert nasjonalbudsjett til å beskrive hva vi skal gjøre internasjonalt. Vi har også sagt at vi vil komme tilbake til Stortinget i første kvartal 2015 med hva som skal være vårt nasjonale bidrag inn til Paris 2015.

Så vi mener det er riktig å bruke de ordinære prosessene til å diskutere det vi er helt enig om er noe av det viktigste nå, nemlig å redusere utslippene og jobbe internasjonalt for det samtidig som vi arbeider for en omstilling av lavutslippssamfunnet i Norge fram mot 2050.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [13:25:16]: Arbeiderpartiet sa tidligere i vår at vi ønsket å overoppfylle Kyoto 2, bl.a. gjennom å kjøpe flere kvoter, noe vi også legger opp til i vårt alternative reviderte nasjonalbudsjett.

Statsministeren sa på Høyres landsmøte at dette var klimaløftet på billigsalg, og at det ikke gir garantier for lavere utslipp. Det står i skarp kontrast til hva regjeringen selv skriver i revidert nasjonalbudsjett:

«Kjøp av klimakvoter i utviklingsland, for å oppfylle våre internasjonale forpliktelser, bidrar til globale utslippsreduksjoner, til overføring av teknologi og kunnskap til utviklingsland og til utvikling av kvotemarkeder.»

Mitt spørsmål til klima- og miljøministeren er derfor om hun er enig med statsministeren i at kjøp av kvoter er klimapolitikk på billigsalg, eller om hun er enig i det som regjeringen selv skriver – at dette er et viktig bidrag til de globale utslippskutt.

Statsråd Tine Sundtoft [13:26:15]: Det er ingen motsetning mellom hva regjeringen skriver i RNB og hva statsministeren sa på Høyres landsmøte. Det statsministeren tok til orde for på Høyres landsmøte, var en forsterket innsats i klimapolitikken, og budskapet var at vi ikke kan basere oss på lettvinte løsninger.

Jeg merker meg at den nye lederen i Arbeiderpartiet sa at når man sitter rundt frokostbordet og diskuterer hva den enkelte selv kan bidra med i klimaarbeidet, er ikke svaret å kjøpe klimakvoter. Det var det statsministeren var tydelig på. Vi ønsker et kvotemarked som fungerer, da er det nyttig. Samtidig må vi arbeide for å redusere utslippene nasjonalt. Så det er ingen motsetning mellom hva regjeringen skriver i RNB, og hva statsministeren har sagt. Men for at kvotemarkedet skal fungere, må det faktisk bidra til å redusere klimautslippene, og det har det ikke gjort i den siste tiden.

Ola Elvestuen (V) [13:27:29]: Jeg vil gjerne fortsette litt med klimakvoter, for det er mye forvirring i klimapolitikken. På den ene siden er utslippene i Norge høyere i dag enn de var i 1990. Samtidig overoppfyller vi Kyotoprotokollen gjennom kjøp av klimakvoter med tvilsom effekt. Jeg tror det er enighet om at det er tvilsom effekt av mange av CDM-ene.

Når vi nå skal inngå en ny klimaavtale, er mitt spørsmål om statsråden er enig i at vi først og fremst må legge vekt på de forpliktelsene vi skal ha i Norge, for å kunne gjennomføre de nødvendige endringene og skille det ganske klart fra såkalte fleksible ordninger, fra tiltak internasjonalt. Skogsatsing er et viktig tiltak internasjonalt, men det bør ha en egenverdi og ikke motregnes mot gjennomføring i Norge eller Europa.

Statsråd Tine Sundtoft [13:28:28]: Jeg tror det er nettopp her det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Vi sier at vi vil ha en forpliktende, internasjonal avtale. Hvis vi får til effektive mekanismer, slik at vi også kan bruke norske penger til å redusere utslippene globalt, slik at vi får mer igjen for norske penger, tror jeg både finansministeren og det globale klimaet er glad for det. Men det skal ikke være til hinder for at vi også skal jobbe for å redusere kuttene i Norge. Det er derfor vi sammen har en ambisjon om å få til lavutslippssamfunnet i 2050. Også FNs klimapanel er helt tydelig på at vi må ha negative utslipp, vi må rett og slett binde mer karbon. Men vi må se at klimautfordringen er global, og det å få til effektive mekanismer internasjonalt er også viktig.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:29:37]: I ordboken beskrives begrepet «utfasing» som noe som skal forsvinne gradvis. Derfor er jeg veldig fornøyd med at det i regjeringserklæringen sto:

«Sikre utfasing av fyring med fossil olje i alle offentlige bygg innen 2018 og forby bruk av fossil olje i oppvarming i alle bygg fra 2020.»

I dagens VG kan vi lese at regjeringen åpenbart ikke har lest ordboken, for der sier Erna Solberg at da hun skrev at hun ønsket å utfase fyring med fossil olje, mente hun bare utfasing av grunnlast med fossil olje.

Hvorfor i all verden har det blitt sånn at regjeringen har valgt å gå vekk fra sitt løfte i regjeringserklæringen om å forby bruk av fossil olje og utfase fyring med fossil olje i alle offentlige bygg?

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Tine Sundtoft [13:30:46]: På samme måte som representanten Eidsvoll Holmås beskylder oss for ikke å ha lest ordboken, vet representanten hva som står i klimaforliket. Når det gjelder ambisjonen i klimaforliket om å utfase oljefyring, var også forutsetningen at det er basert på grunnlast. Det statsministeren sa, og som vi har fulgt opp i RNB, er å framskynde utfasingen av grunnlast, slik det er forutsatt i klimaforliket, i statlige bygg to år tidligere enn det klimaforliket la til grunn.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:31:26]: Nå driver statsråden med en klassisk øvelse fra denne talerstolen, nemlig å svare på noe annet enn det jeg spurte om. Jeg vet utmerket godt hva som står i klimaforliket – det er omtale av grunnlast og spisslast. Men jeg ser også regjeringserklæringen, og det var regjeringserklæringen – altså Tine Sundtofts regjerings eget løfte om utfasing av fyring med fossil olje i alle offentlige bygg innen 2018, og forby bruk av fossil olje – jeg spurte om hvorfor regjeringen har løpt fra. Jeg snakker ikke om klimaforliket, jeg snakker om regjeringserklæringen, som Tine Sundtoft styrer landet på.

Statsråd Tine Sundtoft [13:32:12]: Slik representanten Eidsvoll Holmås refererer regjeringserklæringen, er helt korrekt, men det står ikke spesifikt hva som er grunnlast og hva som er topplast. Vi har basert regjeringserklæringen på hva Stortinget selv har vedtatt i klimaforliket, og faktum er at vi framskynder utfasingen i statlige bygg to år tidligere enn hva som ligger i klimaforliket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Aasrud (A) [13:32:56]: Det beste en kan si om Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens første reviderte budsjett, er at det viser retning og tydeliggjør blå-blå politikk. Vi får et innblikk i hva partiene bruker sin valgfrihet til, altså i valget mellom politiske muligheter. De har valgt frihet til de rikeste gjennom redusert formuesskatt – mon tro om det er bedriftsinvesteringer eller privat forbruk som drar nytte av det – frihet til båteiere som kan skaffe seg en billigere båtmotor og frihet til dem som egentlig har nok penger og reiser mye, til å redusere sine utgifter til vin. Det er noe stusselig ved dette, noe populistisk i ordets negative forstand. Når sant skal sies: Det er Høyre-politikk av gammelt godt merke, ispedd momenter fra et parti som har levd alle sine år på folks ofte akutte og kortsiktige misnøye.

Revidert ga muligheter til å rette opp noe av det som ble feil i statsbudsjettsbehandlingen, bl.a. behovet for flere barnehageplasser, men båtmotorer og taxfree vant over barnehageplassene.

Skattelettene gjør at dugnadstimene blir flere for ildsjeler som er med på å bygge idrettsanlegg og trodde momsen skulle bli refundert. Tennisklubben i Bergen har sendt brev og varsler fortvilet om at de trodde at de ville få mellom 10 mill. kr og 12 mill. kr i momsrefusjon. Men med bevilgningene som vedtas her i dag, vil de mangle rundt 6 mill. kr. Det blir mange kakelotterier for å dekke opp for den summen, kanskje kan de håpe på at skattelettene gjør at kjøpelysten øker.

På spørsmål om man er skuffet over at regjeringen ikke foreslår penger til flere barnehageplasser, svarer Høyres byråd, Hove, i Bergen at jo, det er han. Det var forresten den samme Høyre-politikeren som kritiserte det opprinnelige barnehagebudsjettet med en sarkastisk uttalelse til Bergens Tidende. Det var ikke dette de mente med nye ideer og bedre løsninger.

Ordføreren og ledende Høyre-politikere i Tønsberg beklager seg over at kuttet hindrer dem i å oppfylle barnehagelovnader. I Lillesand vil Høyres ordfører ta opp saken med sentrale myndigheter og partifeller i rikspolitikken. Vi kan konstatere at han ikke nådde fram. Høyres Drammen-ordfører har sendt brev til Stortinget og departementet og håper at de vil innse at kuttene må kompenseres. Heller ikke han ble hørt.

Før valget skulle Høyre og Fremskrittspartiet forsterke barnehageinnsatsen. Ledende representanter fra begge partier uttalte seg nærmest foraktfullt over forrige regjerings manglende innsats for å sikre de minste barna barnehageplass. Nå er gjennomføringskraft erstattet med gjennomgangskraft – vi må vente og utrede.

Kan det være komplisert å fatte at det ikke er færre barnehageplasser som er svaret, når ettåringene trenger plass? Kan det være behov for en utredning for å skjønne at kommunene trenger bevilgning når det er flere som søker? Og kan man overbevise småbarnsforeldre, næringsliv og kommuner om at det er bedre med 1 000 kr i økt kontantstøtte i stedet for barnehageplass? Nei, det er vanskelig.

Høyres talsperson, Svein Harberg, gjør desperate forsøk i avisinnlegg på å beskylde meg for å drive såkalt svartmaling. Skulle han ha rett, har jeg i alle fall noe til felles med svært mange folk i hans eget parti. Kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, er ikke bare glad, men han er svært glad for at hans eget barnehagebudsjett ble stoppet allerede i stortingsporten av Kristelig Folkeparti og Venstre, som rettet opp noen av kuttene.

Arbeiderpartiet har brukt mulighetene som ligger i revidert. Vi har rettet opp bevilgningene til kommunene når det gjelder barnehagene, akkurat sånn som vi gjorde i 2012, da vi så at de anslagene som ble gjort, ikke stemte. Vi brukte kunnskapen. Og vi har sørget for økte bevilgninger til momskompensasjon, sånn at idrettsanleggene og idrettslagene slipper regningen for en urettferdig skatte- og avgiftspolitikk.

Tore Hagebakken (A) [13:37:55]: Først vil jeg, som flere andre har gjort, gi honnør til Lisbeth Berg-Hansen som saksordfører for saken om differensiert arbeidsgiveravgift og kompenserende tiltak. Hun har på svært kort tid utført solid politisk håndverk. Her har Stortinget vist seg fra sin beste side, både når det gjelder å handle raskt og evne å gå sammen om gode løsninger. Det er bra at de såkalte samarbeidspartiene så – eller rettere sagt innså – at det var nødvendig å gå lenger enn det regjeringa la opp til i sitt forslag.

I dag er det mange bedrifter innenfor de store sektorene transport, energi, finans og forsikring som ser lysere på framtiden enn de gjorde for få dager siden, og det fortjener de. Likedan er det også for fylkeskommuner, hvor økte kostnader truer med hensyn til investering i drift og vedlikehold av fylkesveier, nødvendig at det gjøres noe. Det er ikke nok at det bare legges opp til kompensasjon for økte transportkostnader. Det er Stortinget tydelig på, og regjeringspartiene er med på at de – når det gjelder å lage statsbudsjettet, er det i utgangspunktet ikke «vi» lenger, har jeg skjønt – i statsbudsjettet for 2015 skal vurdere kompensasjon for økte kostnader for fylkesveiene. Jeg legger til grunn at regjeringa forstår hva det språket betyr.

Enten det gjelder næringsliv eller berørte offentlige virksomheter, skal virkningen av de kompenserende tiltakene følges nøye, og om de ikke strekker til, skal og må regjering og storting handle, slik det er beskrevet i innstillinga. Dette er en svært viktig sak nord i landet, gode løsninger her er også i høyeste grad avgjørende for hjørnesteinsbedrifter og andre aktører i mange distriktskommuner i flere andre regioner i landet også, deriblant i innlandet – Hedmark og Oppland – hvor for øvrig åtte nye kommuner nå er inne med ordningen, og det er bra.

Veldig viktig er det at en ikke avfinner seg med at transportsektoren er definert ut av ordningen av ESA. Her er det all grunn til offensiv omkamp. Lykke til til dem som skal gjøre jobben, med ytterligere intensitet og Stortingets sterke støtte!

Jeg er og blir dessverre fortsatt forundret over regjeringspartienes totalt døve ører for et samstemt arbeidsliv. Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene og bransjer av nær sagt alle slag protesterer høylytt og massivt mot permitteringsreglene regjeringa og flertallet her i salen innførte fra nyttår. Det er alt annet enn grunn til å slå seg på brystet over at færre arbeidstakere nå permitteres, når det i stedet ender opp i oppsigelse. Folk mister jobben, og bedrifter mister kompetanse, fordi permitteringer er blitt for dyrt.

Da jeg hørte representanten Hagesæters svar på mitt spørsmål tidligere her i dag, skjønte jeg at Fremskrittspartiet tydeligvis mener at næringslivet har eller kan ha misbrukt de gamle reglene. Det stiller jeg meg undrende til blir sagt, og jeg skulle gjerne ha fått dokumentert det nærmere. Jeg mener at de gamle reglene balanserte godt, ut fra de ulike hensyn.

Nesten enda mer forunderlig er det at Kristelig Folkeparti og Venstre ikke gjør noe med disse permitteringsreglene. Om en har valgt å være i samme båt, kan det umulig være slik at avgiftskutt på påhengsmotorer er viktigere. For Arbeiderpartiet er det i alle fall ingen tvil om hva som er viktigst.

Jeg er alvorlig bekymret for kommunesektoren, og igjen virker det som om regjeringas evne til å lytte er begrenset, slik Rigmor Aasrud hadde flere eksempler på fra regjeringas egne rekker. Skatteinntektene svikter – og dessverre mer enn noen så for seg. Dessverre ser ikke dette ut til å bekymre regjeringa, og nye skattekutt er sikkert under oppseiling fra den kanten. Heldigvis har Kristelig Folkeparti og Venstre forstått, tror jeg, mer enn de har fått når kommunene nå skal få tilbake under halvparten av pengene til lovpålagte barnehageplasser, som flertallet her i salen tok fra dem før jul – noe har mellompartiene fått, men svært begrenset, begrunnet i en etter hvert dokumentert villfarelse om at utvidelse av kontantstøtteordninga skulle gi grunn til å fjerne barnehageplasser. Regjeringa vil ikke gjøre noe med det, vi trodde aldri på det. Med vårt budsjettopplegg ville kommunene fått hver eneste barnehagekrone tilbake, sjøl om vi aldri tok pengene.

Vi er også bekymret over fylkeskommunens økonomi – sterkt bekymret. Det opplegget som er varslet for 2015, vil jeg kalle tidenes dårligste økonomiske opplegg for fylkeskommunene, og dette går ut over tilbudet til ungdommen – og veiene våre blir dårligere.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:43:19]: Norsk økonomi går etter forholdene godt, det ser det ut til at vi alle er enige om. Men jeg har lyst til å minne om at under trontaledebatten i fjor var det flere representanter for de rød-grønne som i denne sal slo fast at norsk økonomi var bunnsolid – dette til tross for at deres egen perspektivmelding fra 2013 viste at den sosialdemokratiske velferdsstaten over tid ikke er bærekraftig, til tross for at vi, ironisk nok, ble mer oljeavhengig enn noen gang under en såkalt rød-grønn regjering, og at det ble 15 000 flere fattige barn i Norge under de rød-grønne.

Analytiker Magne Østnor i DNB Markets sa i fjor at det store bildet er at Norge har gått fra å være annerledeslandet med positivt fortegn til annerledeslandet med negativt fortegn. Dette skjedde i februar 2013, altså syv måneder før valget. Det var arven etter åtte år med rød-grønt styre.

Både statsministeren og særlig finansministeren har satt viktigheten av vekst i produktiviteten på dagsordenen. Vi har høy sysselsetting, men ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder. I tillegg ligger norske lønninger nesten 70 pst. over – ikke Kina, men gjennomsnittet i OECD. Det høye kostnadsnivået er ikke bare en utfordring for utekonkurrerende industri, vi ser at kostnadsnivået presser næringer som leverer til petroleumsvirksomheten. Rundt 210 000 jobber er direkte eller indirekte knyttet til etterspørselen fra oljeselskapene, så selv om det hovedsakelig går godt i norsk økonomi, med økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og høy sysselsetting, ville jeg ikke beskrevet økonomien som bunnsolid og bare holdt kursen.

Allerede i budsjettet for 2014 gjennomførte regjeringen vekstfremmende skattelettelser og flyttet bruken av penger over mot framtidsrettede investeringer i samferdsel og kunnskap. Det var begynnelsen på en ny retning for Norge. Lettelser i formuesskatten var en av disse.

Tidligere næringsminister Trond Giske og daværende LO-leder Roar Flåthen så også på muligheten for å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital, nettopp fordi denne kunne true norsk industriutvikling og norske arbeidsplasser, men i opposisjon henfalles det til retorikk om mye til dem som har mest fra før. Og hvis enkel retorikk er det eneste man klarer å komme opp med til et av de største spørsmålene i Norge, nemlig hva vi skal leve av etter oljen, var det på tide med et regjeringsskifte.

Når det gjelder retorikk, er det alltid lett å framstå som snill med andres penger. I Dagbladet i dag fikk vi endelig svar på hvor Arbeiderpartiet ville hente den ekstra milliarden til Syria fra: bistandsbudsjettet, stat-til-stat-samarbeid, infrastruktur og utdanningsprosjekter i utviklingsland. Det er å ta fra dem som har minst fra før. Utdanning er nøkkelen til fattigdomsreduksjon, særlig for jenter og unge kvinner, et satsingsområde for denne regjeringen.

Revidert budsjett er en revisjon og justeringer, men likevel er jeg glad for at det finnes rom for å fjerne nok en avgift helt. Opposisjonen må gjerne harselere med regjeringens arbeid med å forenkle og forbedre Norge, men illegitime eller dårlig fungerende skatter og avgifter blir ikke mer legitime eller bedre fungerende dersom de går til å dekke for så vidt legitime behov. Når båtmotoravgiften er forholdsvis ressurskrevende å ta inn, og en oppheving kan føre til større utskiftning til mindre støyende og mer miljøvennlige båtmotorer, skjønner jeg ikke kritikken.

Apropos miljøvennlig: Jeg ser også med glede at regjeringen følger opp med klimatiltak som faktisk virker. Det foreslås å øke den årlige avkastningen fra klimafondet betydelig, og regjeringen foreslår et kapitalinnskudd med 4,25 mrd. kr. Med den opptrappingsplanen regjeringen foreslår, vil kapitalen i fondet være nesten 13 mrd. kr høyere i 2016 enn forutsatt i klimaforliket. Med dagens rentenivå vil denne opptrappingsplanen gi en avkastning fra fondet på rundt 2 mrd. kr i 2017. Dette er penger som kan skape nye grønne arbeidsplasser og bidra til lavutslippsutvikling både nasjonalt og globalt.

Vi har fått økt satsing på kollektivtransport i de store byene. Som Oslo-borger uten «lappen» ønsker jeg dette mer enn hjertelig velkommen. Oslo har også vært kåret til Europas mest miljøvennlige by, og jeg vet at byrådet i Oslo har ambisiøse klimaplaner for byen. Det forventes en vekst på 10 000 innbyggere per år i årene som kommer, og det stiller store krav til utbygging av bærekraftig infrastruktur, så på vegne av hjembyen min er jeg glad for at regjeringen viser handlekraft også her, og jeg gleder meg til å se også mer utbygging av sykkelveier og gangveier.

Jeg er også en av dem som med stor forventning ser fram til resultatene fra Grønn skattekommisjon, som begynner sitt arbeid til høsten. Økonomiske incentiver fungerer. Å vri enkelte skatter og avgifter fra røde skatter til blå-grønne har jeg stor tro på.

I det hele tatt: Vi har sett klare føringer til en ny politikk som tar landet i en ny retning, og som jeg begynte med, trenger Norge et skifte for å sikre økonomisk vekst og en bærekraftig velferdsstat.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:48:25]: EU-kommisjonens vedtak om endringene i den regionale statsstøtten, altså den differensierte arbeidsgiveravgiften, og de forhandlingene som har pågått med EU og ESA siden vår regjering overtok i fjor høst, har vært krevende. Saken har også hatt vesentlige konsekvenser for næringslivet i Distrikts-Norge.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen var uenig i disse sektorunntakene, fordi RDA-ordningen er det mest treffsikre distriktspolitiske virkemidlet vi har. Regjeringen vil sikre verdiskaping i hele landet og sa derfor at den ville tilbakeføre hele avgiftsøkningen i de berørte regionene krone for krone.

EU-kommisjonen la fram forslaget til endringer i januar i fjor. Først i juni ble regelverket vedtatt. Da dette regelverket først var vedtatt, var man henvist til å forhandle om fortolkningen av det og forsøke å oppnå en enighet med EU for å begrense konsekvensene for norske distrikter og norsk næringsliv. Jeg vil rose regjeringen og de statsrådene som har vært involvert i denne prosessen, for å ha gjort en svært stor innsats i møter med EU-kommisjonen for å påvirke fortolkningen av sektorunntakene og for å få gjennomslag for innsnevringer og kompensatoriske tiltak også med ESA. Regjeringen har på den måten klart å begrense skadevirkningene for næringslivet i de regionene som er berørt.

Det dreier seg altså om innsnevring og kompensatoriske tiltak, som flere i finanskomiteen har redegjort for i sine innlegg, så det skal ikke jeg gå detaljert inn på. Vi får imidlertid en stor satsing på infrastrukturinvesteringer, 1,6 mrd. kr, i løpet av de nærmeste årene i Nord-Norge. Det er bra. Over 80 pst. av provenyet i den saken er knyttet til de tre nordligste fylkene.

Andre fylker er imidlertid også berørt. For å bruke Nord-Trøndelag som et eksempel: 17 av 24 kommuner er innenfor ordningen, der Namdalskommunene ligger i sone IV. Jeg er derfor glad for at flere partier i komiteen har lyttet til innspill fra Nord-Trøndelag, og for flertallsmerknaden, som viser til at Namdalskommunene i Nord-Trøndelag på mange måter har de samme distriktspolitiske utfordringer og virkemidler som Nord-Norge, og at det er naturlig at regjeringen blir bedt om å vurdere løpende om også kompensasjonsordningene bør omfatte disse geografiske områdene.

Denne saken er et godt eksempel på betydningen av en aktiv europapolitikk, hvor viktig det er at Norge er tidlig inne i prosesser i dialog med EU i saker som har eller kan få stor betydning for Norge. Bare på den måten kan vi påvirke regelverkutforming, lovgiving og saker mens de ennå er i prosess.

Jeg er glad for at vi har fått en regjering som står for en ny kurs, og Høyre er svært tilfreds med arbeidet til europaministeren og den nye europastrategien som regjeringen nylig har lagt fram. Den innebærer at vi skal ha et eget europautvalg i regjeringen. Vi får meldinger til Stortinget direkte i viktige EU- og EØS-saker, i tillegg til den halvårlige redegjørelsen og de drøftingsmøtene vi har i Europautvalget. Vi ser i likhet med regjeringen at det ligger en rekke muligheter i et sterkere nordisk samarbeid om EU- og EØS-saker.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:51:46]: I revidert nasjonalbudsjett er det et helt kapittel som er viet spørsmålet om Norges internasjonale klimabidrag. Jeg vil si at det er en god oppsummering av det Norge står for, og det angir på noen områder retningen til Norge videre. Det er bra. Men hvis jeg skulle si noe om hva det er som mangler, og hva slags perspektiver jeg synes mangler i den presentasjonen og det kapitlet, som vi fra komiteen egentlig ønsket å invitere ministeren til debatt om, vil det være følgende:

Erna Solberg, statsministeren vår, har to favorittord: kunnskap og gjennomføringskraft. Gjennom våren har vi fått en klar beskjed fra verdenssamfunnet og fra verdens klimaeksperter om hva det betyr, nemlig at det er helt nødvendig raskt å redusere de samlede utslippene av verdens klimagasser. Endringene er i gang, og de er mer dramatiske enn noen gang. Halvparten av Norges befolkning sier at de har erfaringer fra klimaendringer, noe som skulle gjøre at det var stor mulighet for å få oppslutning om en offensiv klimapolitikk.

Jeg har tre ting jeg vil trekke fram. For det første mangler perspektivet om hvor stor andel av de fossile ressursene Norge vil la ligge. Det drøftes ikke engang. IPCC sier at det er minst fem ganger så mye fossile ressurser i verden som det vi har råd til å benytte oss av hvis vi skal hindre en oppvarming på mer enn 2 grader. Da hadde jeg forventet at vi i hvert fall drøftet om Norge skulle ta en del av ansvaret for å la våre fossile ressurser ligge. Alle skjønner at det ligger rikdom i å hente ut fossile ressurser. I det ligger også problemet, nemlig at hvis vi skal la noe av det ligge, må vi faktisk se på hva slags andel vi skal la ligge.

Det andre er hvor store klimaforpliktelser vi skal påta oss fram mot 2030. Statsråden har tidligere vært inne på at hun ønsker at regjeringen skal legge fram en politikk basert på et karbonbudsjett. Det synes jeg er bra, for IPCC gir oss et karbonbudsjett på 750 gigatonn. Vel, da hadde jeg forventet at vi sa noe om hvor mye vi vil gå ut i verden og si at vi har tenkt å ta av det samlede karbonbudsjettet. Jeg mener at regjeringen bør hente ekspertuttalelser fra fagmiljøene som finnes i Norge for å få innspill til hvilken andel av karbonbudsjettet det er rimelig og rettferdig at Norge benytter.

Det tredje er at vi må gjøre en jobb for å nå målet om å bruke 100 mrd. dollar årlig fra 2020. Jeg forventer at regjeringen fram mot klimatoppmøtet i september klargjør hvor stor andel av de pengene Norge bør stille opp med.

Sveinung Stensland (H) [13:55:05]: SV viser i sine merknader til undersøkelser gjennomført av Statens institutt for rusmiddelforskning som viser at såkalte e-sigaretter kan være et alternativ for røykere, som drastisk reduserer helserisikoen. De fremmer videre et forslag om at Stortinget skal be regjeringen legge frem sak om regulering av salg av nikotinholdige e-sigaretter her i landet.

Rapporten SV viser til, er skrevet av forskningsleder Karl Erik Lund. Han har uttalt at å forby e-sigaretter er som å stenge nødutgangen fordi branntrappa er glatt.

E-sigaretter kan være et godt middel for røykeslutt, og jeg deler langt på vei Lunds analyse. Jeg synes det er underlig at e-sigaretter ikke er lovlig salgsvare i Norge. De som vil kjøpe disse, er henvist til egenimport, og vi vet at e-sigarettene som kjøpes over Internett, er av svært varierende kvalitet. I dag er det altså forbudt å selge e-sigaretter i Norge, men de er lett tilgjengelige på nettet. Et nytt EU-direktiv for salg av e-sigaretter ble vedtatt i vinter. Fra 2016 skal produktet være lovlig å selge. Hvordan det skal reguleres, bestemmes i hvert enkelt medlemsland.

Vi er kjent med at Helsedepartementet allerede vurderer e-sigarettenes plass i tobakkspolitikken. Uavhengig av hva som skjer med tobakksdirektivet, er departementet i gang med å utrede behovet for endringer i regelverket, fordi tobakksforskriften er vanskelig å håndheve for tilsynsmyndighetene.

Helseministeren har allerede varslet Stortinget om at han vil vurdere om e-sigaretter skal tillates solgt i Norge. Både Høyre og Fremskrittspartiet har uttalt seg positivt til å gjøre e-sigaretter lovlige i Norge. Vi er derfor glad for at departementet er i gang med å vurdere dette. Med bakgrunn i det finner vi det ikke nødvendig å støtte SVs forslag om egen sak om dette, men vi støtter SVs engasjement for å få e-sigaretter vurdert som lovlig salgsvare i Norge.

Martin Henriksen (A) [13:57:11]: Det er siste dag for Stortinget nå. Jeg gleder meg til jeg i kveld skal sette meg på flyet med kurs nordover. Jeg gleder meg til å oppleve nordnorsk sommer. Onde tunger har jo kalt det en mild vinter etter snøbyger nå i juni. Det synes jeg er unødvendig ondskapsfullt. Jeg vil minne om Arthur Arntzens ord: «Med et par gode somra e deinne snøen forsvuinne.»

Jeg skal snakke om nordområdene. I 2005 gjorde Jonas Gahr Støre og den rød-grønne regjeringa nordområdene til Norges viktigste strategiske satsingsområde. Mentale kart ble snudd, og pilen peker nå i riktig retning i nord. Hvor står så innsatsen nå? Jeg hørte selv utenriksminister Børge Brende holde en offensiv tale om nordområdene i Tromsø etter valget. Det lovet godt. Men så ble det stille. Det ble helt stille. Det siste året må nå kalles et tapt år for nordområdene.

Det er blitt sagt i dag at revidert nasjonalbudsjett er en mulighet til å justere kursen. Vel, når man ikke vil noe sted, ikke har noen kurs, er det heller ingenting å justere, og det føler jeg det er nødvendig å kommentere. Denne regjeringa har konsekvent latt være å gripe sjansen når den har hatt den. Verken i regjeringserklæringa, trontaledebatten, statsbudsjettet, utenriksministerens redegjørelse, statsministerens nyttårstale, under partienes landsmøter eller i revidert nasjonalbudsjett har det kommet nye initiativer for nordområdene. I budsjettene er kuttlista mye lengre enn prioriteringslista. Man prioriterer skattekutt som kommer andre deler av landet til gode, og en innsats som ikke treffer godt i nord. I sum kommer nordområdene dårligere ut enn for et år siden. Det er trist, for nordområdesatsinga er viktig for Norge. Den setter oss på kartet internasjonalt. Den gir oss det beste som vi kan tilby verden.

Det er antakeligvis for tidlig å felle en dom over denne regjeringas nordområdepolitikk. Men underveisvurderinga, med utgangspunkt i dette reviderte nasjonalbudsjettet, er at den tar ingen nye grep. Den kutter heller viktige satsinger, og den viser altså liten interesse for nordområdene. Dette reviderte nasjonalbudsjettet kan stå som et bevis på at de som lurer på hva de neste viktige initiativene for nordområdene er, må lete andre plasser enn i regjeringas dokumenter.

Nordområdepolitikken er viktig for Norge. Den setter oss på kartet internasjonalt, og den er også åpenbart for viktig til å overlates til dagens styringskamerater.

Hårek Elvenes (H) [14:00:12]: Jeg lyttet med spesiell interesse til Gahr Støres og representanten Marthinsens innlegg. Representanten Marthinsen var opptatt av den todelte økonomien i Norge, mens representanten Gahr Støre passerte dette i stillhet og lot som om det ikke var et problem. Det er representanten Marthinsen som har rett. Men representanten Marthinsen har ikke rett i sin adressat av kritikken. Det var noe som oppsto under den rød-grønne regjeringen.

I perioden 2010–2012 var det en oppgangskonjunktur i kongeriket. Den kjennetegnes av at det var store økninger i investeringer i petroleumssektoren og i boliginvesteringene. Vanligvis når man har hatt en oppgangskonjunktur, har det vært oppgang i investeringene på bred front, men denne gangen uteble investeringsveksten i fastlandsindustrien. Det har ført til at avskrivningen totalt sett nå er større enn bruttoinvesteringene. Konsekvensen av det er at produksjonskapasitet forvitrer, og det er et uttrykk for en pessimisme. Det er den pessimismen som regjeringen nå må snu etter de rød-grønne.

Bytteforholdet til Norge er eksepsjonelt bra. Vi selger dyrt, og vi handler billig. Men det er litt for optimistisk å tro at en sånn situasjon vil vedvare. Det vi ser, er at vi blir mer og mer avhengig av vår råvarebaserte eksport, mens de ferdigproduserte produktene nå utgjør en mindre andel av eksporten.

Det er nettopp med dette bakteppet at regjeringen prater om økt konkurransekraft. Det er omsorgen for arbeid, det er omsorgen for hus og hjem. Det er derfor regjeringen satser på å styrke forskning, styrke skolen og styrke samferdsel, for å nevne det. Vi vet jo alle at infrastrukturen er så viktig for å kunne være konkurransedyktig. Og til slutt: Viktigheten av vekstfremmende skattelettelser er sentralt i politikken som regjeringen nå fører for å styrke konkurransekraften.

Karin Andersen (SV) [14:02:34]: For to timer sida sto stortingspresidenten og jeg ute på Løvebakken, og stortingspresidenten tok imot 169 slike båter. På dem står det navnet vårt, men det står også «En livbåt for Syria». Stortingspresidenten tok imot båtene, men det handler jo om å ta imot folk.

Da Kosovo-krigen var på sitt verste, tok Norge imot 6 000. Da sa daværende stortingsrepresentant Inge Lønning fra Høyre at det bare var ett parti som hadde «robust nok samvittighet» til å si nei. Han sa også at det bare var ett parti, nemlig Fremskrittspartiet, som hadde «fantasi nok» til å tro at det gikk an å velge mellom å hjelpe her og å hjelpe der. Og han sa at det var det ingen andre som mente – FN mener det ikke, hjelpeorganisasjonene mener det ikke. Det er bare Fremskrittspartiet, sa Lønning da, og han fortsatte:

«Det er med respekt å melde litt trist at det finnes et politisk parti i Norge som ikke er i stand til å oppfatte dette.»

I dag er det tydeligvis et flertall som er blinde og døve for nøden og nødrop fra FN og hjelpeorganisasjonene.

Det hadde vært behov for at høyresida hadde akslet noen politikere med det format som Inge Lønning hadde, som var i stand til å se at vi måtte gjøre noe når det var krise. Da må vi gjøre det som er nødvendig, og ikke minst mulig.

SV har fremmet forslag om dette i Stortinget som har blitt nedstemt. I dag foreligger det noen forslag om at man i hvert fall skal løse litt på reglene. Det kan regjeringen gjøre på det sekundet de vil. Tvert imot har de inngått en avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti om å ha stramme regler der det bare er de mest tilpasningsdyktige som skal komme. Familier som er splittet i krig, skal ikke få komme. Alle som vet noe om krig, vet at da splittes familier. En familie som har mistet en av sine kjære, skal altså utelukkes fra å komme til Norge, for da kan det komme en for mye, og det er det verste som kan skje.

Det forslaget som foreligger i dag fra Senterpartiet, bør alle stemme for. Jeg vil oppfordre så sterkt jeg kan, også Arbeiderpartiet til å stemme for det. Arbeiderpartiet har noen forslag i denne innstillingen, men det er ikke lenger enn to uker siden de stemte mot å ta imot flere flyktninger. De stemte mot å gi oppsettende virkning for de asylbarna som kan risikere å bli sendt ut av landet før nytt regelverk er på plass. Så nå forventer jeg snart at også Arbeiderpartiet er med når beslutningene tas, og er med på et flertallsvedtak som i hvert fall kan bety at vi tar imot noen av dem som trenger det aller mest.

Nils Aage Jegstad (H) [14:05:54]: Jeg skal først ta opp forslag nr. 32 på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Bakgrunnen for forslaget er implementering av eurovignettdirektivet, som setter en øvre grense for bompengerabatter på 13 pst. Dette gjelder tunge kjøretøy. Ved behandlingen i forrige periode ble dette også gjort gjeldende for alle kjøretøy. Dette fører til en urimelig økt belastning for pendlerne med avtale.

Forslaget innebærer at Stortinget gir Samferdselsdepartementet fullmakt til å justere takst- og rabattsystemet for rv. 23 Oslofjordforbindelsen, E6 i Østfold og E18 i Agder. Justeringene av takst- og rabattsystemet skal gjøres i dialog med lokale myndigheter og innebære provenynøytralitet for de to sistnevnte prosjektene. Oslofjordtunnelen er allerede nedbetalt og står nå på overtid. Det er derfor ekstra urimelig at takstene øker her.

Regjeringen vil ta i bruk nye virkemidler for å bygge ut infrastrukturen. Et slikt virkemiddel er å etablere et eget utbyggingsselskap for å løfte flere veiprosjekter og gjennomføre utbyggingen mer effektivt. Det overordnede målet med utbyggingsselskapet er å øke effektiviteten og få større samfunnsøkonomisk lønnsomhet samlet sett i transportsektoren innenfor de rammene som handlingsregelen setter. Departementet legger opp til at selskapet skal bygge ut mer helhetlig enn i dag, gi mer effektiv ressursbruk og sørge for større satsing på de mest samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjektene.

Regjeringen legger til rette for fleksible kollektivløsninger i byene, som gjør at folk i hverdagen kan velge kollektivtransport. Jeg er glad for at komiteen framhever at målsettingen skal være å gjøre kollektivtransportløsningene i byene så gode at folk velger dette framfor annen transport, heller enn å gjøre framkommeligheten for andre transportløsninger vanskelig. Hvis man ønsker å redusere utslippene fra transportsektoren, må man sette inn tiltakene der trafikken og utslippene er størst. Jeg er glad for både jernbanesatsing og tilskuddene til tung infrastruktur i de største byene.

Mange steder er det stort behov for å legge bedre til rette for god infrastruktur og tryggere trafikale forhold for de syklende. Jeg er spesielt glad for at man vil prioritere infrastrukturinvesteringer i tilknytning til skoleveier. Det har både et trafikksikkerhets- og folkehelseperspektiv.

Presidenten: Representanten Nils Aage Jegstad har tatt opp det forslaget han viste til.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [14:08:47]: Denne uken tok Arbeiderpartiet farvel med vår tidligere partileder Reiulf Steen. Det var en rørende begravelse for arbeidergutten som tok på seg den store jobben med å være med og bygge velferdsstaten Norge. Men selv om han kom fra fattige kår, som så mange fra sin tid, hadde han et stort internasjonalt engasjement for å være med og hjelpe dem som hadde det enda verre enn han selv. Det er en del av den norske historien. De som bygde landet, ville at Norge skulle være et land med blikket vendt ut mot verden. Det klarte vi da vi var som fattigst. Da skal det være en selvfølge at vi skal gjøre så mye mer når vi har endt opp med å bli verdens rikeste land.

Høyre og Fremskrittspartiet sier at vi skal se bort fra prosentmålet i norsk bistand, fordi statsbudsjettene har blitt så store at den ene prosenten utgjør så mye. Det man egentlig sier, er at vi har blitt så rike at vi ikke har råd til å bidra som før. Jeg synes det er flaut at vi har en regjering med en finanspolitisk talsperson som brukte mesteparten av sitt innlegg på å forklare at nå kan et par kjøpe en hel kasse vin på taxfree, og ikke nevnte det skrikende behovet som er i Syria. Syria er den største humanitære katastrofen i vår tid. Millioner av mennesker er drevet på flukt, og de menneskelige lidelsene er ikke til å fatte. Syria har ikke tid til at vi venter. Historien vil dømme oss om vi ikke handler. Derfor må det handles i dag. Arbeiderpartiet har foreslått å gi en krisemilliard til Syria, og jeg synes det er skuffende at Stortinget ikke klarer å samle seg om det i dag.

For et halvt år siden halverte vår nye regjering ekstrakvoten for syriske flyktninger. De siste ukene har vi også sett hvordan de velger bort de flyktningene som mest hadde trengt å komme til Norge, og tar imot dem som trenger det minst.

Kristelig Folkeparti og Venstre har i dag på denne talerstolen skrytt av at de nå har fått gjennomslag for at man skal ha en utredning om hvem det er man skal ta imot. Jeg kan ikke helt skjønne hva den utredningen skal føre til. For det står jo i samarbeidsavtalen mellom regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre at det er de flyktningene med størst inkluderingsbehov man skal ta imot. Da sier det seg selv at de mest rammede flyktningene i Syria ikke akkurat står øverst på lista over dem som har størst integreringsbehov. Nå har vi sett hva det forslaget betyr i praksis, derfor kommer Arbeiderpartiet til å støtte Senterpartiets forslag, for vi synes det er et godt forslag for å ivareta hensynene til dem som trenger det aller mest.

I dag, den 20. juni, er Verdens flyktningdag. Tall vi fikk i dag, viser at det ikke siden andre verdenskrig har vært flere flyktninger i verden. Dessverre har vi et storting og en regjering som ikke er villige til å ta det nødvendige ansvaret.

Margunn Ebbesen (H) [14:11:59]: Det som for Nord-Norge nærmest førte til et opprør i landsdelen da konsekvensene av den nye ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som ble ratifisert av norske myndigheter i mars, ble kjent, er nå, gjennom denne proposisjonen fra regjeringen, snudd til en gryende optimisme.

Jeg er veldig glad for at et flertall i komiteen støtter opp om den gode jobben som regjeringen har gjort i dette arbeidet, og at de støtter forslagene som regjeringen fremmer gjennom denne proposisjonen.

Det er ikke tvil om at differensiert arbeidsgiveravgift er det mest omfattende distriktspolitiske virkemidlet i Norge – og et av det viktigste. Ordningen er treffsikker og svært viktig for næringsutvikling og bosetting i distriktene.

Det ble skapt unødvendig tvil om riktigheten av vedtakene som ble fattet, og hvorvidt regjeringen hadde håndtert saken korrekt da den ble presentert i mars. Nå hersker det vel ingen tvil – hos flertallet her på Stortinget i hvert fall, Arbeiderpartiet inkludert – om at retningslinjene som ble vedtatt av ESA 23. oktober i fjor, inneholdt bestemmelser som innskrenker hvilken type virksomhet som kan motta støtte etter regionalstøtteretningslinjene.

Den jobben som regjeringen har gjort etter at vi kom inn i regjeringskontorene, viser at ved dialog og møter med rette instanser – som EU-kommisjonen – har regjeringen klart å få godkjenning for at flere virksomheter enn det som var inntatt i det opprinnelige forslaget til vedtak fra EU i juni i fjor, har kommet inn i ordningen.

Jeg hører i debatten her i dag at det fortsatt er representanter fra de rød-grønne partiene som ikke helt skjønte hva de ikke gjorde mens de satt med makten for å påvirke endringer hos EU-kommisjonen. De informerte heller ikke Stortinget eller næringslivet om de endringene som ville komme, og som var kjent allerede i juni i fjor.

Som stortingsrepresentant fra nord er jeg meget godt fornøyd med at regjeringen i sin proposisjon til Stortinget nå foreslår at de økte avgiftsinntektene skal føres tilbake til de berørte regionene fullt ut. Dette kommer til uttrykk både gjennom fribeløpsordning og kompensasjonsordning og ikke minst gjennom et strukturfond til Nord-Norge på 1,6 mrd. kr for perioden fram til 2018. Det blir spennende å se hvilke prioriterte infrastrukturtiltak som kommer som følge av den nye ordningen.

Jeg er heller ikke i tvil om at regjeringen kommer til å følge opp forslaget fra flertallet i komiteen om å følge rettsutviklingen i EU/EØS nøye og så raskt som mulig vurdere om det er mulig å få gjennomslag for endringer i notifikasjonen i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Både Høyres og Fremskrittspartiets representanter fra nord har hatt et sterkt påtrykk mot regjeringen for å jobbe med dette og kommer til å følge nøye med i denne saken framover.

Regina Alexandrova (H) [14:15:13]: Jeg ønsker å nevne noen av prioriteringene som revidert budsjett bidrar til, bl.a. ytterligere økning av vår operative evne, med økt tildeling til forsvarsbudsjettet.

Regjeringen øker Hærens bevilgning med 55 mill. kr. Dette er en god nyhet for Brigade Nord. Brigadene er Hærens viktigste verktøy for å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser i Norge og for å bidra til forsvar av Norge og et forsvarssamarbeid med våre allierte i NATO. Det er viktig at brigaden har et høyt operativt nivå, og at avdelingene har nødvendig materiell og personell med god kompetanse.

En økning i budsjettet vil bidra til å heve personellets ferdigheter og kompetanse ved økt øving og trening. En viktig og grunnleggende del av personellets ferdigheter er bl.a. kompetanse til å håndtere avdelingsvåpen og personlige våpen. Dette gjelder øving og trening fra enkeltpersonnivå til kompaninivå og samtrening mellom avdelinger. Skyte- og våpentrening er grunnleggende ferdigheter som kan skille mellom liv og død når man er ute i skarpe internasjonale operasjoner.

Brigadens avdelinger skal øve mer, antall vervede og avdelingsbefal skal økes og vedlikehold av Hærens materiell prioriteres for å sikre Hæren tilgang på relevant materiell.

I tillegg gis Heimevernet en økning i budsjettet på 45 mill. kr. Pengene skal gå til innkjøp av personlig bekledning og utstyr til Heimevernets personell og derved øke kvaliteten på øvingsvirksomheten. Heimevernet utgjør en sentral del av vår militære og samfunnsmessige beredskap. De bidrar til nasjonal sikkerhet og er en god og viktig samarbeidspartner for alle forsvarsgrener, i lag med allierte styrker, og som støtte for politiet. De økte bevilgningene er med på å modernisere HV i takt med utviklingen.

Forsvarets evne til å løse sine oppgaver er høyt prioritert for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Den økte bevilgningen vil styrke Heimevernets og Hærens operative evne i tråd med langtidsplanen for forsvarssektoren. Dette innebærer at man når et høyere operativt nivå tidligere enn det som var opprinnelig planlagt i 2014.

Kent Gudmundsen (H) [14:18:13]: Jeg vil starte med å gi ros til regjeringen for det gode politiske håndverket i saken om regional differensiert arbeidsgiveravgift. For vi våknet brått, flere av oss, da sektorunntakene ble kjent. At den rød-grønne regjeringen og tidligere kommunalminister Navarsete ikke fant grunn til å informere Stortinget og ei heller påvirke EU-kommisjonen til å arbeide mot rådsbeslutningen, viser hvilken total kortslutning som må ha funnet sted i arbeidet med denne saken de siste årene. Man skulle anta at erfarne politikere skjønte hvordan europapolitikken utformes. At man ventet til den lå i ESA-systemet før man startet påvirkningsarbeidet, er mildt sagt skremmende naivt. Det er derfor veldig godt nå å se et taktskifte i europapolitikken. Vi har en regjering som forstår systemet, og hvor det jobbes langt mer aktivt. Vi har en regjering som har egen EU-minister, en regjering med statsråder og politisk ledelse i departementene som nå stadig drar til Brussel for å ivareta norske interesser mot vårt viktigste marked, Europa.

Arbeidet direkte mot EU-politikere og kommisjonen har som kjent gitt resultater, bedre enn hva man arvet, og ikke uventet har ESA også nå nylig godkjent de nye retningslinjene som gledelig skjermer drosjenæringen, deler av transportnæringen, bergverk og olje- og gassutvinning, for å nevne noe. Etter innspill fra næringslivet har man i tillegg tatt i bruk regelverket for bagatellmessig støtte så langt det er tillatt. Resultatet er nå at langt flere bedrifter får tilbakeført krone for krone enn det man først antok og fryktet. Dette begrenser avgiftshoppet med flere hundre millioner kroner, som vises direkte på bunnlinjen til nordnorske bedrifter.

Ordningen med kompensasjon for økte kostnader, tjenestekontrakter, økning av nettolønnsordning og – ikke minst – et eget infrastrukturfond på 1,6 mrd. kr fram mot 2018 kompenserer landsdelen krone for krone der regelverket ikke muliggjør direkte kompensasjon til bedriften. Fortsatt er det likevel en rekke bedrifter som ikke kan kompenseres fullt ut.

Det er et bredt flertall for videre arbeid med den opprinnelige ordningen for differensiert arbeidsgiveravgift. Det er en ubyråkratisk og treffsikker ordning, og i det videre arbeidet håper jeg derfor at flere her i salen nå har forstått at det er Europas politikere og politikkutformere som man skal ha dialog med, ikke EU-byråkrater. Det blir som om våre kommunepolitikere skulle kjempe for en lovendring overfor Fylkesmannen, for senere å oppdage at det var de folkevalgte på Stortinget, sammen med regjeringen, som sto for dette arbeidet.

Jeg håper vi har lært, og jeg ser fram til det videre arbeidet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:21:23]: I dag begynner vi så smått å forstå at historia om Olav Digre har vore forfalska. Olav Digre, som Kyrkja var rask til å døype om til «den heilage», var i røynda ein tyrann. Det var den nordnorske nasjonalhelten Tore Hund som stansa Olavs herjingar. Motvillig leia han an i slaget på Stiklestad og vann.

Kampen var i realiteten ein kamp om kontrollen med ressursane i nord. Despoten Olav Digre måtte ha kontroll med fisket og handelen med samar, finnar og russarar for å skaffe kontroll over heile landet, og han strupte derfor kornhandelen med valdelege middel i eit forsøk på å få nordlendingane til å underkaste seg.

Tore Hund ville det annleis – det skulle vere nordlendingane som skulle bestemme framtida for landsdelen, ikkje ekspansive krefter utanfrå.

Nesten tusen år etterpå er historia framleis like relevant. Nord-Noreg har opplevd stor og etterlengta vekst i dei seinare åra. Utviklinga har kome som ei følgje av ei målretta satsing og samarbeid mellom nordlendingane og den raud-grøne regjeringa.

Eit halvår inne i den blå regjeringas første statsbudsjett ser vi ei heilt ny utvikling – ein heilt annan plan. Systematisk struper regjeringa Nord-Noreg gjennom auka arbeidsgjevaravgift, ein kommuneøkonomi med slagside mot landsdelen, store kutt i regional utvikling og avvikling av strategiske tillegg – ein skattepolitikk som kjem andre delar av landet til gode. Målretta svekkjer dei fiskeria i nord gjennom endringar i leveringsforpliktingar, strukturering, kutt i program og tilskot og eit landbruksoppgjer som hardt rammar det arktiske landbruket.

I dag behandlar vi kompensasjonen for auka arbeidsgjevaravgift, der det er uendeleg enkelt for regjeringa å late som om det blir satsa, mens dei eigentlig ikkje gjer det. Ein kan bake inn satsinga i allereie eksisterande planar.

I staden for satsing på det nordnorske vil regjeringa at landsdelen skal bli ein åstad for petroleums- og mineralutvinning. Ein struper i nord for å presse fram ein desperasjon som seier ja til boring i våre mest sårbare område. Planen vil ikkje berre gi færre arbeidsplassar og mindre nordnorsk eigarskap totalt sett, det vil gjere Nord-Noreg om til eit haustingsland for krefter utanfrå, der nordlendingane blir sette i baksetet.

For SV, som for Tore Hund, er målet det diametralt motsette. Vi vil ha Nord-Noreg på nordlendinganes premissar, ikkje på premissane til oljeselskapa, reiarane eller mineralselskapa.

Eg varslar motstand i nord.

Truls Wickholm (A) [14:24:26]: I valgkampen var mantraet fra Høyre og Fremskrittspartiet at vi trengte en ny og handlekraftig regjering. Vi fikk en ny regjering, men hvor handlekraftig den egentlig er, synes jeg er vanskelig å si noe om.

Den retorikken er tydeligvis lagt på hylla for en stund. I debatten i dag har det gjennomgående vært noen andres feil – noen andres ansvar. Regjeringen trenger ikke selv å handle, for det er ikke deres skyld at det blir sånn som vi nå opplever det. Det er regler, systemet eller Stoltenberg som må bære ansvaret. Det må være deilig å styre når man egentlig ikke trenger å ta noe ansvar.

Overføringen til barnehagene ble kuttet. Men når det viser seg at regjeringens beregninger ikke holder stikk, velger den ikke å prioritere å rette opp egen feilberegning. Unnskyld, president: Representanten Flåtten har avklart tidligere i debatten at det ikke var regnet feil. Høyre er jo, som han sa, et kalkulatorparti, og det var systemet som var feil. Men det handlekraftige kalkulatorpartiet klarte altså ikke å regne seg fram til hvordan man skulle prioritere mennesker foran systemet.

Også når man kommer til de syriske flyktningene, blir det tydeligvis lett for regjeringens representanter å sitte stille i båten. Det er ikke deres skyld. De trenger jo ikke å prioritere oppholdstillatelse til mennesker som har fysiske spor etter den krigen de har vært utsatt for. Det er tross alt et system som ligger der, som sier at de er på trygg grunn. De trenger heller ikke å stemme for Arbeiderpartiets forslag om en Syria-milliard, for det har vært viktigere å diskutere om dette dreier seg om et nytt prinsipp for budsjettering. Ja, det er godt vi ser hva handlekraft er i virkeligheten – på Verdens flyktningdag til og med – når vi vet at det finnes 51,2 millioner flyktninger i verden, 33,3 millioner av dem internt fordrevne. Vi diskuterer altså her i hvilken beskaffenhet de skal være når de kommer. Selv ikke der klarer regjeringen å vise handlekraft og si at dette er feil, la oss gjøre det annerledes. Det hadde det stått respekt av.

Jeg mistenker at dette er prioriteringer, eller en måte å drive politikk på, som sitter dårlig hos Kristelig Folkeparti og hos Venstre. Jeg synes vi har merket oss det i debatten. Mens Høyres og Fremskrittspartiets representanter har vært opptatt av å presentere budsjettet og dagen som en viktig dag som markerer en linje, et taktskifte og en retning for på hvilken vei man skal fortsette med den nye regjeringen, har representantene fra Venstre og Kristelig Folkeparti hatt en annen tone. Da har det vært snakk om at det virkelige merket, de ordentlige prioriteringene og den nye veien først skal komme til syne når budsjettet legges til høsten. Det blir spennende å se om det blir mer handlekraft av denne fraværende typen, eller om det blir nye takter til høsten.

Ketil Kjenseth (V) [14:27:33]: Representanten Trygve Slagsvold Vedum prøvde i sitt innlegg å gi inntrykk av at det lukter svidd gummi og bremseklosser av Venstre og Kristelig Folkeparti i samarbeidet med regjeringspartiene.

Punkteringen av det rød-grønne samarbeidet husker vi fortsatt. En viktig årsak til havariet var manglende tillit til den rød-grønne regjeringa innen helse- og sykehuspolitikken. Slagsvold Vedum tyr til faktafeil fra talerstolen og hevder at Venstre tidligere i uka stemte for å legge ned Rjukan sykehus. Venstre stemte faktisk med Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne om at lokalisering av akutt- og fødetilbud må bli en del av nasjonal helse- og sykehusplan, og ikke ta fra Stortinget mulighet til å mene om sykehusstruktur inntil vi har vedtatt nasjonal sykehusplan.

Når det gjelder lokalsykehus og akutt- og fødetilbud, forstår jeg at Senterpartiet har et markeringsbehov, og de får en kjærkommen anledning med Rjukan. Men i den rød-grønne regjeringsperioden er 13 lokalsykehus, akutt- og/eller fødetilbud lagt ned. Det må være en del av en CV etter åtte år i regjering som Senterpartiet har et akutt behov for å vri seg unna.

Fakta i Sykehus-Norge nå er at det er arven etter den rød-grønne regjeringas foretaksvelde og mangel på en sykehuspolitikk forankret i Stortinget vi nå sliter med. Utviklingsplanen for Rjukan og Kragerø sykehus er et eksempel på dette. Mer nærliggende for representanten Slagsvold Vedum og meg selv er situasjonen i Sykehuset Innlandet i Hedmark og i Oppland. I fjor ble avdeling 1B, en stor spesialavdeling for langvarige og alvorlig psykisk syke, ved Reinsvoll sykehus i Oppland, avviklet. Etter ti år med oppbygging av spisset satsing på bipolare lidelser begrunnet Sykehus Innlandet avviklingen med at det var i tråd med såkalte nasjonale retningslinjer, dvs. politiske prioriteringer. Nå skal Helse Sør-Øst – som Sykehuset Innlandet er en del av – kjøpe slike tilbud for 440 mill. kr. Alle de dyktige ansatte i det offentlige tilbudet på Reinsvoll, som nå er spredt for alle vinder, og alle pasienter og pårørende som kjempet for tilbudet der, skjønner at dette framstår som en dårlig innstilt politisk karusell. Mange i Vestoppland rister nå oppgitt på hodet, ikke minst når vi ser at Elverum har posisjonert seg i løpet av det siste året med privat tilbud, og at noe av tilbudet som ble avviklet ved Reinsvoll, er flyttet til Sanderud sykehus i representanten Slagsvold Vedums hjemkommune Stange.

For Venstre er kontrasten ganske stor mellom en rød-grønn flertallsregjering, og hvor partiene bare hadde innflytelse på eget partis departementer, og en blå mindretallsregjering som er avhengig av Venstre og Kristelig Folkeparti.

Nå får vi debatten om prioriteringene i Stortinget – ikke rundt om på ulike bakrom.

Vi ser også forskjellen på en helseminister fra Arbeiderpartiet, som kjørte foretakene foran seg, og en helseminister fra Høyre, som faktisk tør å ta et aktivt politisk ansvar.

For regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har det vært viktig å sørge for økte ressurser til å sikre både økt kapasitet og mer kompetanse for å behandle alvorlig psykisk syke. Når det gjelder Helse Sør-Østs valg om å kjøpe økt kapasitet i form av private plasser, er det et valg de selv må stå inne for. De økte midlene har ikke med seg et stempel fra regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti om at de må brukes bare på private eller ideelle aktører. De kan også brukes til å bygge opp tilbud i egen regi.

Kent Gudmundsen (H) [14:30:53]: Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen investerer i kunnskapssamfunnet. Det er veldig gledelig å se taktskiftet vi sammen med samarbeidspartiene nå har fått til på vegne av kompetansesamfunnet.

I denne sammenhengen vil jeg trekke fram den store satsingen vi har på etter- og videreutdanning av lærere. Sju av ti medlemmer i Utdanningsforbundet har ytret ønske om videreutdanning. I vår så vi resultatet av satsingen og ønsket fra lærerne: 7 000 søknader – og 4 300 innvilget fra skoleeierne. Dette er historiske tall og en utvikling som viser at dagens regjering har truffet veldig godt med tilrettelegging av ordningen.

Høyere vikarsatser og innretningene som dette gir, har faktisk dekket de faktiske kostnadene man har hatt. I tillegg har staten økt sin andel og dermed dempet presset på norsk kommuneøkonomi.

I tillegg har vi fjernet egenandelen for dem som tar videreutdanning i realfag.

Med ytterligere satsing i revidert nasjonalbudsjett får nå om lag 3 550 lærere tilbud om videreutdanning.

Vi skal satse videre. Målet skal bli en normaltilstand der fortløpende kompetansepåfyll vil bli en del av skolehverdagen.

I tillegg vil jeg tekke fram gjennomføring av støtte til PC for dem med lese- og skrivevansker. Dette er en ordning som helt uforståelig ble fjernet av de rød-grønne i 2010 – til stor protest fra foreldre, elever og ikke minst Dysleksi Norge. Jubelen var tilsvarende stor fra flere da vi fulgte opp vårt valgløfte og sikret gjeninnføring av en viktig ordning for en svak elevgruppe. Grunnleggende ferdigheter i å lese og skrive er helt avgjørende for videre skolegang. Det forstår dagens regjering, statsminister og kunnskapsminister.

Norsk konkurransekraft er avhengig av vår evne til nyskaping og kompetansebygging. Norge kan ikke konkurrere på lønn alene. Derfor er det også flott at man ytterligere styrker grunnfinansieringen til universitets- og høyskolesektoren med 50 mill. kr og styrker ordningen for resultatbasert omfordeling og kobling opp mot EU-forskning. Norske forskere må strekke seg mot toppmiljøene i Europa. Skal vi lykkes, må vi bryne oss på de beste i Europa. Vi må samarbeide om prosjekter, og vi må styrke vår forskningsinnsats mot internasjonale og europeiske institusjoner.

Regjeringen og samarbeidspartiene har lovet en styrking av norsk konkurransekraft og bygging av kunnskapssamfunnet. Det viser nå at vi leverer.

Steinar Gullvåg (A) [14:34:04]: For vel et år siden stundet det mot valg. Da løp daværende leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, nåværende arbeids- og sosialminister, Robert Eriksson rundt og snakket om et pensjonsran. Daværende stortingsrepresentant, nåværende kommunal- og fornyingsminister, Jan Tore Sanner fortalte pensjonistene at hans parti ville reversere skatteomleggingen fra 2011, der to tredjedeler av landets pensjonister, altså de med lave og middels pensjonsinntekter, fikk skattelettelser, og de med høye inntekter fikk en viss skatteskjerpelse.

Jeg kunne ikke høre at finansminister Siv Jensen i sitt innlegg tidligere i dag nevnte skattelettelser til pensjonistene blant de tiltak som regjeringen akter å gjennomføre. Jeg har heller ikke hørt at arbeids- og sosialministeren har omtalt pensjonsranet etter regjeringsskiftet sist høst. Derimot har jeg registrert at arbeids- og sosialministeren har gjennomført årets drøftinger med pensjonistorganisasjonene, og der sørget for en forlengelse av pensjonsranet gjennom en avkortning på 0,75 pst. i forhold til gjennomsnittlig lønnsutvikling for lønnstakerne her til lands. Uten å fortrekke en mine fortsetter arbeids- og sosialministeren å forvalte en drøftingsordning han ikke bare er imot, men som han har betegnet som et rent ran.

Jeg har naturligvis en viss forståelse for at Fremskrittspartiet med en tilslutning på 16 pst., neppe har kraft nok til å reversere et pensjonssystem som alle andre partier er for, selv om det var akkurat det man forsøkte å innbille velgerne sist høst. Derimot var både regjeringspartiene og støttepartiene fast bestemt på å reversere skatteomleggingen. Som en av dem som etter årsskiftet tilhører den pensjonistgruppen som i så fall kan imøtese en viss skattelettelse, er jeg naturligvis interessert i å høre når denne omleggingen kommer.

I regjeringserklæringen fra i fjor høst kom Høyre og Fremskrittspartiet til enighet om at det er urimelig at pensjonen til ektefeller og samboende pensjonister reduseres med 15 pst. i forhold til enslige pensjonister. Derimot er det ganske rimelig at ektefeller og samboende avkortes med 10 pst. for den åpenbare fordelen de har av å leve sammen. Spørsmålet er naturligvis hvor lenge landets pensjonister må leve med denne urimeligheten. Jeg vil ikke bli spesielt overrasket om vi i beste fall må vente til revidert nasjonalbudsjett for 2017, eller mest trolig til statsbudsjettet for 2018 – like før regjeringsskifte.

Erlend Wiborg (FrP) [14:37:22]: Jeg skal i likhet med Steinar Gullvåg snakke om Fremskrittspartiets politikk. Jeg kan også berolige Steinar Gullvåg med at Fremskrittspartiet var imot det berømmelige pensjonsforliket, og vi er fortsatt imot det. Men som Gullvåg selv var inne på, fikk Fremskrittspartiet 16,3 pst., og vi registrerer at det er et flertall i Stortinget for pensjonsforliket.

Han nevnte også den berømmelige avkortningen for gifte og samboende pensjonister. Fremskrittspartiet, i motsetning til representanten Gullvåg og Arbeiderpartiet, mener at avkortningen er usosial og gal. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå har fått gjennomslag for å begynne nedtrappingen av denne usosiale avkortningen fra 15 pst. til 10 pst. Det skal bli spennende å se hva Gullvåg og Arbeiderpartiet faktisk gjør når regjeringen senere kommer til å fremme forslag om dette.

Når man sitter og hører på debatten, gjør man seg noen refleksjoner. Flere av oss husker den rød-grønne regjeringen snakket om at man ikke skulle snakke Norge ned. Men når man hører debatten, får man inntrykk av at det nesten er et ragnarok i Norge, og at alt går gal vei. Politikken er kanskje sånn at opposisjonen til enhver tid skal peke på som er galt. Jeg tror kanskje det hadde gavnet debatten litt om man hadde tatt inn over seg at vi nå snakker om en revidering av et budsjett, der vi retter opp og følger med med hensyn til hvilke tiltak som fungerte og hvilke som ikke fungerte.

Men regjeringen holder det den lover. Vi gikk til valg på å redusere skatter og avgifter. Det har vi gjort. Regjeringen har fjernet arveavgiften. Vi har økt byggingen av vei og jernbane. I dag gjeninnfører vi bompengerabatten, som er meget viktig for flere innbyggere i Norge – spesielt i mitt hjemfylke, Østfold, der den rød-grønne regjeringen delvis ønsket å delvis forby bompengerabatter. Vi gjeninnfører dette.

Representanten Dag Terje Andersen tok opp arbeidspolitikken og advarte mot den. Akkurat arbeidspolitikken er ett av de viktigste områdene for regjeringen. Vi vet at vi har over 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Mange av dem er funksjonshemmet. I en undersøkelse sier 80 000 funksjonshemmede at de ønsker å arbeide, og de mener at de kan arbeide bare det blir bedre tilrettelagt for dem.

Da er jeg veldig glad for at regjeringen har økt antall tiltaksplasser for folk med nedsatt funksjonsevne, men ikke minst er jeg glad for det regjeringen nå sender ut på høring: at vi ønsker å skape et mer fleksibelt arbeidsliv der vi sørger for at døren inn til arbeidslivet er videre og bredere, sånn at flere mennesker kan få arbeid og dermed bidra med den kapasiteten de har.

Øyvind Korsberg (FrP) [14:40:47]: I saken om differensiert arbeidsgiveravgift har Stortinget vist seg fra sin beste side. Stortinget har handlet raskt, og handlet godt, i en sak som har vært – og for så vidt er – under utvikling hele tiden. Stortinget har altså brukt det handlingsrommet som lå der, for å få til et godt resultat, og det har Stortinget fått til.

Det er interessant å registrere den enigheten som er mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet, som synliggjøres i innstillingen. Jeg er veldig glad for at det er en så bred politisk enighet, som støtter regjeringen i det arbeidet som har vært gjort, og videre i det arbeidet som skal gjøres i denne saken.

Derfor er det også interessant å registrere SVs og – spesielt – Senterpartiets posisjon i saken. Jeg registrerer iallfall at det er full splid mellom de rød-grønne, der Arbeiderpartiet er på den ene siden og SV og Senterpartiet på den andre. Det er altså uenighet både om den historiske beskrivelsen i saken og om de mulighetene som ligger der framover.

Hvem som har gjort hva og når i denne saken, har vært et tema både i dag og tidligere. Arbeiderpartiet synes det er mest interessant å vite hva som har skjedd fra oktober i fjor og fram til nå. Senterpartiet og SV ber seg i realiteten fritatt for de faktiske forhold i saken og prøver å fortrenge at de har sittet i regjering, og at de har sovet på vakt.

Jeg synes statsråd Helgesen hadde et meget godt innlegg, både når det gjaldt å beskrive det regjeringen har gjort i saken, og ikke minst også de faktiske forhold. Det Helgesen kunne vise til i sitt innlegg, er at denne saken begynte å rulle allerede i 2012, og ikke minst viste han til det som skjedde i august i fjor, i 2013, da regjeringen var orientert om hva som kom til å bli regelverket. Ingenting skjedde fra den rød-grønne regjeringens side, og det er interessant å ta med seg.

Til slutt registrerer jeg at Martin Henriksen kritiserer denne regjeringen for ikke å ha noen kurs og ikke ville i noen retning. Rigmor Aasrud sier derimot at denne regjeringen har en blå-blå retning. Det kunne være interessant om Arbeiderpartiet til syvende og sist klarte å bestemme seg for hva de skal kritisere denne regjeringen for – om den enten er blå-blå og har en blå-blå retning, eller om det er en regjering som ikke har retning noen plass.

Stefan Heggelund (H) [14:44:08]: Det er med en viss undring jeg har hørt på innleggene til de rød-grønne. Det er med forbauselse vi må konstatere at Arbeiderpartiet nekter å svare på hvem som skal få høyere skatt med deres politikk. Det viser en mangel på en definert politikk, og man burde kunne forvente noe annet av landets største opposisjonsparti.

Det er med forbløffelse jeg hører Arbeiderpartiet snakke om permitteringsreglene som om de skulle være statiske, som om de aldri er blitt tilpasset arbeidsmarkedet tidligere. Og det er pussig at representanten Dag Terje Andersen, som jeg har lært å kjenne som en klok mann i arbeids- og sosialkomiteen, ikke er i stand til å se at moderate endringer i arbeidsmiljøloven er nødvendig i en situasjon der enkelte melder seg ut av fagforeninger for å kunne avtale turnus lokalt.

Så kan man legge det sammen med deres motstand mot normerte sykmeldinger – en ordning man vil ha for å unngå store fylkesvise forskjeller i sykmeldingsperioden, og som kan få sykefraværet ned – og deres motstand mot et forsøk med at man etter seks måneders sykmelding skal få en ny medisinsk vurdering av en annen lege, nettopp fordi vi kjenner konsekvensene av å gå sykmeldt for lenge. Dette kommer altså i en tid hvor vi vet at sykefraværet i Norge er høyt når man sammenligner med internasjonale tall, og det kom en rapport om det senest i går.

Men det forteller oss noe om de rød-grønne. De er systemforsvarere selv når de er i opposisjon. Vi har fått et ordskifte der debatt om nye ideer blir til at de tre partiene som satt i regjering i to perioder, er mest opptatt av å forsvare det de gjorde da de satt i regjering. De vil forsvare sine ordninger, sine systemer. Jo da, de holder store taler med enda større ord. De får det til å høres ut som de har visjoner og vyer, men det er forsvarere de er.

Det er ganske forstemmende, for det sier noe om hvilket syn man har på samfunnet. Det sier noe om hvordan man ser på sine egne handlinger. De rød-grønne partiene ser på det de gjorde da de satt i regjering, som en fasit, som noe som skal ha to streker under. Det betyr at de rød-grønnes bidrag i denne debatten – i skattepolitikk, i arbeidslivspolitikk – er blitt redusert til et eneste stort intet. Det er tomt, det er hult, og det er blottet for innhold. Det er ganske synd.

Elin Rodum Agdestein (H) [14:47:24]: Det har vært nokså spesielt å registrere representanter fra de tidligere rød-grønne regjeringspartiene i debatten i dag, og de angrepene som er blitt framført mot regjeringen, om dårlig håndtering av saken om differensiert arbeidsgiveravgift – og det så lenge den rød-grønne regjeringen beviselig forholdt seg så passivt som den gjorde da den satt med ansvaret i fjor. Det kan man ikke fraskrive seg ansvaret for, heller ikke snakke seg bort fra.

Representanten Slagsvold Vedum fra Senterpartiet sa at Senterpartiet aldri godtok endringene. Ja vel, hvorfor snakket man ikke da med EU? EU-kommisjonen la ut utkastet til endringer i god tid, et halvt år før de ble vedtatt. Det er uheldig – og det er en lærdom i det, som statsråd Helgesen sa – at man ikke engasjerte seg da det fortsatt var mulig å påvirke utformingen av regelverket.

Daværende kommunalminister sa i debatten etter EU-/EØS-redegjørelsen nå i mai at hun var kjent med sektorunntakene for samferdsel, men at hun ikke fant det naturlig å informere Stortinget om det, og at hun etter dialog med ESA mente at dette ville ordne seg. Dette er etter vår mening en altfor defensiv holdning. Den forrige regjeringen diskuterte med ESA, men ikke med EU. Det er altså ingen holdepunkter for at det var holdt noen politiske møter mellom den rød-grønne regjeringen og EU-kommisjonen om dette temaet. Om det skulle ha vært sånn, har det ikke vært dokumentert.

Vi er glade for at vi har en ny regjering med en helt annen europapolitikk. Den nåværende regjeringen gjør jobben. Den diskuterer med EU, og det er den riktige arenaen for å ivareta Norges interesser.

Når det gjelder sentralisering, som flere fra Senterpartiet har vært inne på, har jeg merket meg at det var smått med mottiltak da Senterpartiet satt i regjering, f.eks. når det gjaldt utflytting av statlige kompetansearbeidsplasser. Her har Høyre andre og langt bedre resultater å vise til. Vi er opptatt av å føre en politikk som gir vekst og utvikling i hele landet gjennom virkemidler som sikrer næringslivets konkurransekraft.

Mazyar Keshvari (FrP) [14:50:10]: Konflikten i Syria, som startet i 2006, har bidratt til en av de største humanitære katastrofene i nyere tid. Det anslås at et sted mellom 160 000 og 200 000 mennesker er drept. Det er 6,5 millioner mennesker som er internt fordrevet i Syria, og 2,8 millioner mennesker som er flyktninger i nærområdene.

Nettopp derfor har regjeringen og stortingsflertallet bidratt, gjennom å ta imot rekordmange syriske flyktninger til Norge. Vi er det landet i Europa som tar imot flest syriske flyktninger, med tanke på antall – Sverige er det landet som tar imot flere, med 1 200 mennesker, og de er nesten dobbelt så mange som oss – men også med tanke på hvor mange innbyggere vi har i Norge. Vi har også bidratt med drøyt 1 mrd. kr i løpet av de 8 månedene den nye regjeringen har hatt sitt virke.

Jeg reagerer derfor veldig sterkt på den framstillingen enkelte opposisjonspartier har kommet med. Det har aldri vært slik at Norge har tatt imot 2 000 syriske flykninger, og at det har blitt halvert under den nye regjeringen. Det har aldri vært vedtatt noe sted at man skal ta imot 2 000 syriske flyktninger. Det var noe regjeringspartiene kom på først da de var på vei ut av regjeringskontorene.

Det vi har gjort hittil, betyr ikke at vi ikke både kan og skal gjøre mer for menneskene i Syria, som befinner seg i en veldig vanskelig situasjon, som befinner seg i en katastrofe. Men det går ikke an å framstille det slik – etter at man selv har sittet åtte år i en flertallsregjering og ikke løftet så mye som en finger for menneskene i Syria – og stå på Stortingets talerstol og skulle være moralsk overlegen alle andre. Det nytter ikke å forsøke å framstille det som om vi andre, mennesker som er like opptatt av, like frustrert over, like lei seg over katastrofen i Syria, er mer opptatt av taxfree-kvoter enn av menneskene i Syria. Jeg synes det er et til dels patetisk skue, det spillet enkelte i opposisjonen har satt i gang rundt dette. De burde tenkt seg om, de burde tatt seg sammen og tenkt over hvordan dette oppfattes der ute.

Denne regjeringen – stortingsflertallet – har bidratt mer enn noen for innbyggerne i Syria. Jeg synes at partier som Sosialistisk Venstreparti, som er veldig høyt på banen, bør gå noen runder med seg selv om hvorfor de ikke løftet en finger fra 2006 til 2013, da de satt i en flertallsregjering, før de begynner å komme med den typen usaklige beskyldninger mot andre.

Ingrid Heggø (A) [14:53:08]: Eg hadde ikkje tenkt å bidra til å forlenga denne debatten så veldig mykje. Etter at eg har høyrt dei tre siste innlegga, er det nummeret før eg ombestemmer meg – det må eg berre seia.

Grunnen til at eg bad om ordet, var at eg vil påpeika ein glipp som har oppstått i komiteen. Ved ein feil er det ikkje registrert at Arbeidarpartiet og Senterpartiet skulle ha støtta merknadene frå SV og Kristeleg Folkeparti på side 112, under post 5.9.1, om rekenæringa, som lyder:

«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen om å se på mulige tiltak og virkemidler på kort sikt, herunder tilgang på råstoff, for å sikre driftsgrunnlaget til den gjenværende rekeindustrien i Norge.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti etterlyser handlekraft fra regjeringen for å sikre viktige næringer i Nord-Norge. Dette medlem mener det er av nasjonal betydning å sikre rekenæringens tilstedeværelse og økonomi i nordområdene. Årlig rekefiske i Barentshavet er under ⅓ av anbefalt TAC (Total Allowable Catch) på 60 000 tonn. Kombiflåten, som tidligere dannet ryggraden i det norske rekefisket, er i stor grad oppstrukturert på torsk/hvitfisk, og interessen for å fiske reker blant den norske flåten er lav. Dette medfører problemer med å sikre nok råstoff til deler av industrien og kan hindre vekst og ny utvikling i næringa. Dette gjelder særlig en av de to gjenværende industriaktørene, som beskriver situasjonen som prekær. Det er behov for umiddelbare tiltak som vil bedre situasjonen for hele rekenæringa både på hav og land.»

Arbeidarpartiet og Senterpartiet støttar dette, og eg ber om at det vert protokollert.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [14:55:04]: Jeg har nå sittet og hørt på den ene etter den andre med nordnorsk dialekt, som har vært her oppe og skrytt hemningsløst av regjeringens arbeid med differensiert arbeidsgiveravgift. Jeg hørte sågar representanten Margunn Ebbesen si at næringslivet så optimistisk på situasjonen. Jeg må si at jeg er glad for at det nå ikke skal være møter på Stortinget på en stund, og jeg anbefaler opptil flere representanter å besøke de berørte bedriftene og få kalibrert virkelighetsoppfatningen sin en smule.

Så er det flere som har tatt Arbeiderpartiets standpunkt til inntekt for stor støtte til regjeringens arbeid og forslag. Når Arbeiderpartiet i dag stemmer i lag med regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, er det nettopp fordi vi har fått disse partiene med på flere viktige grep. Jeg vil igjen rose de partiene for å ha gått konstruktivt inn i dette. Det fortjener næringslivet, som er rimelig hardt rammet av dette – ikke minst det at regjeringen nå må ta nye runder i Brussel for å ta i bruk det EØS-rettslige handlingsrommet, som flere har pekt på. Aller tydeligst har NHO pekt på det, og det er en organisasjon som i hvert fall regjeringspartiene bør lytte til.

Jeg vil referere litt fra NHOs pressemelding fra tidligere, da denne saken eksploderte i mars:

«NHO mener at EUs retningslinjer for regionalstøtte ikke gjør det påkrevet å unnta transportsektoren fra ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

NHO og landsforeningene innen transport har fått utredet om innholdet i EUs regionalstøtteregler nødvendiggjør den begrensningen som er lagt inn på transport. Konklusjonen er at det ikke er nødvendig.»

Så sier NHO videre:

«NHO viser også til at norske myndigheter helt frem til 24. februar 2014 var av samme oppfatning, slik det blant annet kommer frem i finansministerens svar på skriftlig spørsmål i Stortinget.»

Så når representanter for nordnorsk næringsliv nå har gått ut og sagt at de ser litt lysere på situasjonen, er det jo nettopp med bakgrunn i de vedtak som blir fattet her i denne sal i dag, og ikke minst den beskjeden som går til regjeringen om å kvalitetssikre tall og effekter, slik at vi faktisk vet hva slags tiltak som treffer de forskjellige bedriftene.

Igjen: Vi er absolutt ikke i mål, og jeg synes faktisk at vi av hensyn til de berørte bedriftene, nå bør konsentrere oss om dem, og prøve å gjøre denne situasjonen så god som overhodet mulig.

God sommer!

Karin Andersen (SV) [14:58:16]: I går meldte NTB at Jordan stenger grensene sine for flyktninger fra Syria. Vesle Libanon, som er like stort som mitt hjemfylke, Hedmark, og har fire millioner mennesker, har tatt imot over en million flykninger. I Irak, som tar imot mange, er det krig og krise – vi ser det på tv hver dag. Tyrkia har tatt imot mange. Det er situasjonen i disse nærområdene som nå er så kritisk, og fullt ut er sammenlignbar med den situasjonen som var i nabolandene rundt Kosovo, da Stortinget – mot kun Fremskrittspartiets stemmer – den gangen tok imot 6 000.

SV har fremmet forslag, som ble nedstemt for noen uker siden, om å ta imot inntil 5 000. Det er heller ikke et høyt tall. SV fremmet, da vi satt i regjering, forslag om å ta imot langt flere enn det denne regjeringen vil ta imot. Denne regjeringen har måttet bli tvunget av stortingsflertallet til å ta imot noen flere.

Situasjonen eskalerer for hver eneste dag. Det er dette som er alvoret i denne saken. Flyktninghjelpen ber oss om å ta imot flere. Amnesty har vært ute på plassen her i dag, og stortingspresidenten tok imot beskjed om at vi må ta imot flere. FN sier at vi må ta imot flere. Det er en akutt situasjon, som eskalerer fra dag til dag og fra time til time – og så er representantene fra Fremskrittspartiet opptatt av hva SV gjorde i regjering for flere år siden. Det er ikke det alvor som denne saken fortjener. Dette skjer nå. Norge er et av de rikeste land i verden, vi kan ta imot flere, og vi kan hjelpe mer i nærområdene.

Forrige gang jeg var oppe her, siterte jeg daværende stortingsrepresentant Inge Lønning fra Høyre, som sa at under Kosovo-krigen var det bare ett parti som hadde samvittighet til å stemme nei når situasjonen var så akutt. Dessverre ser det i dag ut til at det er et flertall i salen som har det.

Men jeg ville håpe at presidenten nå kunne bruke sin innflytelse til å formidle det budskapet som ble formidlet ute på Løvebakken for noen timer siden, der Amnesty fortalte hva som skjer i praksis et sted i verden der det er krig og krise, mens vi sitter her i verdens rikeste land og skal vedta et budsjett og altså velger å bruke det handlingsrommet vi har, til å innvilge folk billigere taxfree-kvoter. Jeg skjems!

Margunn Ebbesen (H) [15:01:23]: Representanten Berg-Hansen påstår at vi ikke ser alvoret, og at vi sier at det er «optimisme». I mitt innlegg presiserte jeg at det var en «gryende optimisme», og det er stor forskjell på «gryende optimisme» og «optimisme». Men skal den gryende optimismen blomstre, er det viktig at vi politikere legger grunnlaget for at den kan blomstre – og ikke svartmaler mer enn det man har gjort, og skaper en krisestemning i Nord-Norge.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tok hansken. Den hansken tok ikke den rød-grønne regjeringen da de satt med makten og muligheten til å gjøre noe. Det hadde vært flott om de hadde gjort det, så hadde vi kanskje unngått den krisestemningen som saken egentlig var preget av i mars. Nå er det gjort mange gode grep fra regjeringens side. Regjeringen har tett dialog med ESA og med EU, det kommer den også til å ha i fortsettelsen, og jeg er trygg på at alle steiner vil bli snudd for å få til en god løsning på denne saken videre framover.

Jeg tar på alvor at vi har et rikt næringsliv i Nordland og i Nord-Norge. Det næringslivet har muligheten til vekst, og det er vi som skal gi dem muligheten. Det gjør vi ved å tro på dem og vise dem at vi tar dem på alvor. Jeg har snakket med mange i næringslivet i Nord-Norge – og ikke bare de store aktørene, men mange av de små aktørene, som vi nå har reddet med den kontakten regjeringen har hatt inn mot EU. Dem har vi reddet. De får sine gode løsninger i de kompenserende tiltakene som regjeringen har lagt fram i denne proposisjonen.

Presidenten: Representanten Kent Gudmundsen har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Kent Gudmundsen (H) [15:03:20]: Representanten Henriksen etterlyste retningen til denne regjeringen i nordområdepolitikken. Retningen er at vi satser, retningen er at vi investerer i nord, i nordområdene, i landsdelen.

Jeg vil minne Stortinget om at denne regjeringen allerede har brukt godt over 1 mrd. kr ekstra til riksveiprosjekter i nord – fra Helgeland sør i landsdelen til Kirkenes i nordøst. I tillegg har man brukt 260 mill. kr mer på fylkesveiene. Man varsler ytterligere økning til neste år. Det er varslet 150 mill. kr i næringslivssatsing over Utenriksdepartementets budsjett til Innovasjon Norge, vi har åpnet for mer oppdrettsaktivitet, petroleumstrykket er høyt, og i tillegg har vi gitt grønt lys for mineralsatsing. Så denne regjeringen er villig til å ta landsdelen i bruk – ikke verne den. Vi går fra «ordområdepolitikk» til nordområdepolitikk!

Mazyar Keshvari (FrP) [15:04:32]: Representanten Andersen fra SV var inne på den vanskelige situasjonen som også nabolandene befinner seg i, og det er jo nettopp derfor vi har bidratt så betydelig. Når en så stor katastrofe inntreffer, er det viktig å kunne konsentrere ressursene slik at man kan hjelpe flest mulig mennesker. Kostnaden med de 1 000 flyktningene man tar imot i Norge, er anslått å være rundt 155 mill. kr årlig. For den samme summen kunne man hjulpet 26 000 mennesker i nærområdene. Det vil si at for den samme ressursbruken som man kan hjelpe 1 000 mennesker med her, kunne man hjulpet 26 ganger flere mennesker i nærområdene. Men vi har ikke sagt at det skal være enten – eller. Vi gjør jo faktisk begge deler: Vi tar imot et betydelig antall flyktninger fra Syria, og vi gir betydelig økonomisk hjelp til humanitære formål i Syria og nærområdene.

Jeg synes det er helt legitimt å ha ulike meninger og oppfatninger om antall flyktninger fra Syria og alt mulig annet – det er ikke det jeg har problemer med. Det jeg ikke finner meg i, under noen som helst omstendigheter, er å få menneskesynet mitt trukket i tvil av politikere som ikke foretok seg noen verdens ting da de hadde anledning selv. Representanten Andersen var inne på at man er nødt til å ta hensyn til at saken eskalerer og ting utvikler seg raskt. Det er riktig: Konflikten i Syria har utviklet seg fra 2006 og fram til den katastrofen det er i dag, og da hadde jo både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet en mulighet til å bidra og gjøre noe mer. De lot være å gjøre det. Det er et valg de har tatt, det er et valg de må stå for. Men de kan ikke deretter komme og moralisere over andre mennesker og framstille det som om vi er mer opptatt av taxfree-kvoter enn av mennesker som lider. Det er en uverdig måte å debattere på. Så når representanten Andersen sier at hun skjems, så skjønner jeg godt det. Hun har god grunn til det.

Presidenten: Representanten Lisbeth Berg-Hansen er saksordfører i saken om den differensierte arbeidsgiveravgiften og får derfor 3 minutter – hvis det er det som er temaet?

Lisbeth Berg-Hansen (A) [15:06:54]: Det er det definitivt, president!

Jeg var nok litt kjapp med å ønske god sommer i stad, for representanten Margunn Ebbesen fikk meg altså til å ta ordet igjen. Når hun sier at flere blir reddet av den fribeløpsordningen – ja, hvem er det som blir det? Det er jo nettopp det vi mangler kunnskap om. Regjeringen sier f.eks. at så godt som hele transportnæringen blir «reddet» – hvis jeg skal bruke det ordet – av den. Nei, sier jeg nå, det blir den ikke, for der er fribeløpet lavere. Dette må vi ha kunnskap om.

Et annet eksempel, som ikke har vært nevnt i det hele tatt, er transport på sjø. Der er jo nettolønnsordningen pekt på. Ja, men hvem treffer den? Vi vet at ganske mange av rederiene allerede har nådd taket i nettolønnsordningen. Når ikke det taket blir hevet, ja, så får de jo ingen nytte av nettolønnsordningen – selv om det blir lagt inn mer penger. Men vi vet heller ikke hvem det treffer, og hvordan det treffer.

Så ja: Arbeiderpartiet tar bedriftene, næringslivet, på største alvor, og det er nettopp derfor det har vært så viktig for oss å få mer tid til å se på kompenserende tiltak. Men det aller, aller viktigste er å få tatt i bruk det handlingsrommet som faktisk finnes i Brussel, og der ser jeg fram til at regjeringen kommer tilbake hit så snart som overhodet mulig.

Da er det jo godt at Brussel ikke tar ferie ennå, der skal det jobbes en måned til. Og vi skal ikke plage statsrådene hit til Stortinget på en stund, så her er det bare å komme i gang – og det skjønte jeg at europaministeren allerede er. Det kan godt være lurt å ta med seg flere på den jobben.

Da ønsker jeg god sommer – både til oss og til dette næringslivet, som nå har 14 dager på seg til å implementere et meget krevende regelverk.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:09:10]: Det første den rød-grønne regjeringen gjorde da den tok over i 2005, var å øke antallet kvoteflyktninger. Det var en kampsak under valgkampen i 2005. Der sto SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet på den siden som ville øke antallet kvoteflyktninger, og Fremskrittspartiet argumenterte hardt imot. Jeg har lyst til å sitere Ibsen for representanten Keshvari:

Der ute, under det skinnende hvelv, mellem menn det heter: «Mann, vær deg selv!» Her inne hos oss mellem trollenes flokk det heter: «Troll, vær deg selv – nok!»

Det er nå engang slik at det er en krise i Syria som har utløst mer enn 6 millioner flyktninger, og 2,5 millioner av de flyktningene er på flukt ute av Syria. Jordan har tatt imot hundretusenvis, og Libanon har tatt imot hundretusenvis. Nå stenger de etter hvert grensene, for de klarer ikke å ta imot flere.

Denne regjeringen mener at heller ikke vi kan ta imot flere nå. Vi har ikke råd til det.

Jeg vet ikke hvor Keshvari henter sine argumenter fra. Det var ingen borgerkrig i Syria i 2006, men det var det i fjor, og allerede da var flyktningkatastrofen verdens største. Da foreslo de daværende regjeringspartiene å øke antallet kvoteflyktninger for å ta imot flere syrere. Det var Fremskrittspartiet som var imot det. Det var Fremskrittspartiet som sørget for at hvis man skulle ta imot 1 000 flyktninger fra Syria, måtte 500 andre flyktninger, som var i nød andre steder i verden, bli igjen der de var, og ikke få lov til å være i Norge.

En kritikk av det politiske standpunktet og en påpekning av de menneskelige konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk får representanter fra Fremskrittspartiet bare leve med kommer fra denne talerstolen, uten å stå her og spille fornærmet. Det er en ganske rar forestilling vi har vært vitner til i dag, hvor det ene partiet etter det andre har skjøvet retningslinjer fra 2010 og vikarierende argumentasjon over manglende kapasitet i kommunene foran seg, for å dekke over det faktumet at de er imot å ta imot flyktninger, fordi de har gått til valg på en strengere innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk. Dette er jo politikken til Fremskrittspartiet – så enkelt er det.

Representanten Keshvari var fornærmet over at Karin Andersen antydet at Fremskrittspartiet var mer opptatt av taxfree og båtmotorer enn av flyktninger. Hvordan kunne Karin Andersen havne i den villfarelsen? Jeg undres. Det kan jo ha noe med at det eneste Fremskrittspartiet har snakket om i hele debatten i dag, og det eneste Fremskrittspartiet har snakket om i alle avisoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, er hvilket politisk linjeskifte det er at den rikeste eliten i Norge får billigere 150 hestekrefters båtmotorer, og at resten får en ekstra flaske vin.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [15:12:16]: Det er situasjonen i nærområdene, som tar imot mange flyktninger, som er den akutte grunnen til at FN og organisasjonene nå ber oss om å ta imot flere. Det er nå vi behandler et revidert nasjonalbudsjett, der vi kunne gjort det mulig.

Det er slik nå, som det var under Kosovo-krigen, at når situasjonen i nærområdene blir så vanskelig, er det ikke et valg mellom å hjelpe her eller der, men vi må gjøre begge deler, som både tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning og tidligere stortingsrepresentant Per-Kristian Foss så utmerket sa i debatten den gangen. For det er akutt nå, og det blir verre for hver dag som går.

Jeg synes det er uverdig at vi ikke klarer å ta en slik beslutning nå, og at vi ikke greier å imøtekomme de mest prekære humanitære behovene, som internasjonale organisasjoner ber oss om.

Presidenten: Representanten Mazyar Keshvari har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mazyar Keshvari (FrP) [15:13:30]: Først til det siste som ble sagt herfra: Vi gjør begge deler. Vi både tar imot et betydelig antall flyktninger og er på topp i Europa, og vi bidrar gjennom økonomisk bistand til humanitære programmer i Syria og nabolandene.

Jeg er ikke fornærmet over Fremskrittspartiets politikk. Det er jeg overhodet ikke. Det er en god grunn til at vi er nødt til å se på hva vi har kapasitet til å ta imot.

Det jeg reagerer på, er moraliseringen enkelte har drevet med. Det jeg reagerer på, er at man tillegger mennesker andre holdninger og verdier enn det de har. Dersom representanten fra SV ikke har fått med seg noe annet fra denne debatten i dag enn taxfree-kvoter, burde han kanskje ha fulgt litt bedre med.

Hans Olav Syversen (KrF) [15:14:31]: Jeg har ikke tenkt å karakterisere noen andre partier eller andre partiers talere. Jeg har bare lyst å slå fast noe som det har vært et bredt et flertall for i dette stortinget, fra og med behandlingen av dette budsjettet før jul til salderingen av budsjettet for fjoråret og til de løpende bevilgningene som regjeringen har gitt til Syria, Sudan og andre katastrofeområder. Det er en betydelig vilje i alle partier til å stille opp, både i nærområdene og hjemme.

Det er bare en uke siden Stortinget ga regjeringen i oppdrag å se på hvordan vi i fortsettelsen kan bedre situasjonen for flyktningene i Syria, både i nærområdene og her hjemme. Jeg har tillit til at regjeringen vil følge opp det, og jeg er helt sikker på at flertallet her i salen også kommer til å følge det opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt ordet til sakene nr. 31 og 32.