Marianne Aasen (A) [11:53:23]: I 1998 ble det utgitt en bok som fikk mye oppmerksomhet og anerkjennelse. Den handlet om de kvinner og menn som formet og moderniserte Norge fra 1800-tallet og fram til slutten av forrige århundre. Boken het «De nasjonale strateger», og er skrevet av Rune Slagstad. Det 470 sider store verket handler om teknologi, økonomi, politikk, religion og kultur, om kirke, næringsliv, idrett og språkstrid, om veiutbygging, arkitektur og skole.

En av de omtalte og markante strategene i Etterkrigs-Norge var Jens Christian Hauge. Han og mange andre i motstandsbevegelsen hadde sett forskningens betydning for britene under den andre verdenskrigen. Moderniseringen av Forsvaret i etterkrigstida skulle baseres på teknologisk forskning, og opprettelsen av Forsvarets forskningsinstitutt ble vedtatt våren 1946 i Stortinget. Teknologisk utvikling var vesentlig for å bedre forsvarsevnen. I tillegg så Hauge et stort industrielt potensial på dette området. Han hadde for øvrig med seg Finn Lied. Han var lenge direktør på FFI. Søndag døde han, 98 år gammel.

Hauge og Lied er to av mange markante skikkelser som har formet samfunnet vårt. Historien om dem, slik vi kan lese i Slagstads bok, kan inspirere oss også i dag. Kanskje det kan inspirere oss vekk fra detaljene, slik at vi ser etter løsninger langs de store linjene.

Hensikten med denne interpellasjonen er å løfte forskningsperspektivet inn på et område hvor forskningstradisjonen står svakt, og hvor bevilgningene er svært lave, tross mye oppmerksomhet. Bakteppet kjenner vi godt. De tre siste årene har samfunnssikkerhet og beredskap fått en helt annen oppmerksomhet enn tidligere. Det er grundig dokumentert at beredskapen knyttet til samfunnssikkerhet ved større hendelser ikke er så god som forventet. Det er betydelige utfordringer knyttet til organiseringen av ressurser og samhandlingen mellom de ressursene vi har. Hvor mye penger som bevilges hvert år, er vesentlig. Å bygge opp kompetansemiljøene er avgjørende. Men til syvende og sist handler det om at ny kunnskap raskt tas i bruk hos dem som har ansvaret.

Nivået på forskningsressursene er ikke det viktigste i dette innlegget – selv om det er fristende å bemerke at regjeringen ikke har klart å øke bevilgningene til denne type forskning på neste års budsjett, så vidt jeg har klart å se, og at FFI får 45 mill. kr i kutt på sine strategiske forskningsmidler. Vi kan uansett fastslå følgende: Forskningsbevilgningen til justis- og beredskapsområdet har historisk sett vært lavere enn for andre departementer, selv om det har vært en positiv utvikling de seneste år. Ikke minst er SAMRISK og SAMRISK II-programmene bra, og de får min fulle støtte.

Min påstand er at hovedutfordringen på dette feltet er at det er fragmentert og mangler et lim som binder på tvers av sektorene. La meg underbygge dette: Forskjellige sektorer har ulik tradisjon for forskning. Teknologiske og medisinske miljøer er tradisjonelt sterke på forskningsbasert aktivitet. Sykepleie og politi er profesjonsutdanninger med mer erfaringsbasert og praksisnær opplæring, hvilket det faktum at Politihøgskolen først ble en høgskole i 1995, underbygger. Hovedfokuset deres har i utgangspunktet vært utdanning av en profesjon, ikke forskning. Dette er i ferd med å endre seg. Norsk politiforskning er i vekst, og har tidligere i år fått tildelt midler fra SAMRISK-programmet. Men miljøet er ungt – det er lite og sårbart.

Dessuten stilles det spørsmålstegn ved hvor tette bånd det er mellom politi og forskere. Den danske forskeren Lars Holberg har nylig publisert en artikkel om nordisk politiforskning – utfordringer og muligheter. Han påpeker at en generell utfordring i alle de nordiske landene er viljen hos politiets ledelse til å ha direkte innflytelse over forskningen og dens resultater, samt for tette bånd mellom forskerne og politifolkene.

Men beredskap og samfunnssikkerhet handler om mer enn politi. Et annet anerkjent forskningsmiljø har vokst opp ved Universitetet i Stavanger. SEROS er et senter som forsker på risikostyring og samfunnssikkerhet. De uteksaminerer mange doktorgradskandidater, og har mye vitenskapelig publisering å vise til. De jobber særlig med problemstillinger knyttet til petroleumsvirksomhet.

Høgskolen i Gjøvik er tilsvarende gode på cyber- og informasjonssikkerhet, og SIMLab på NTNU jobber med konstruksjonsteknikk og sprengningssikkerhet, noe som for øvrig skal åpnes til uka.

Vi har også mange andre forskningsinstitutter i Norge, det være seg innen velferdsforskning, energi, internasjonal politikk eller miljøforskning, for å nevne noe. Noen av disse instituttene arbeider med områder innen samfunnssikkerhet og beredskap. FFI har et miljø på terrorforskning – i hovedsak finansiert av egne midler. PRIO og NUPI har noe aktivitet knyttet til den samme type problemstillinger. På Høgskolen i Oslo og Akershus jobber det folk som er oppdatert på muslimsk terrorisme, men de har ikke et stort forskningsmiljø på temaet.

Bildet som avtegner seg, er at det ikke finnes noen institusjon som har samfunnssikkerhet og beredskap som sin kjerneoppgave. Mange holder på med sitt problemfelt. Det er ingen miljøer som utpeker seg til å sitte med det hele og fulle bildet.

Hva betyr så dette i praksis? Vi står overfor store utfordringer i politiet. I Politianalysen står det:

«(…) den mer langsiktige innsatsen for å utvikle kunnskapsfronten innenfor politiets kjerneoppgaver er oppsiktsvekkende lav.»

Mangel på forskningsbasert kunnskap er påfallende og gjennomdokumentert. Dessverre er det derfor en risiko for å gjøre feil nå som politiet skal omorganiseres. Det gir grunn til bekymring.

Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at vi har få, sårbare og fragmenterte miljø. Det er ekstra krevende når sikkerhet og beredskap berører så mange sektorer, omfatter mange disipliner og innebærer tverrfaglighet i forskningen. Det internasjonale perspektivet må være til stede, og det trengs både grunnforskning og anvendt forskning parallelt. Innen den anvendte forskningen må man jobbe tett opp mot både offentlig og privat sektor. Dessuten må Forsvaret og det sivile samfunnet samarbeide. Mye av dette vet vi er krevende barrierer på områder som er forskningssterke fra før. Da er det ekstra utfordrende på områder som til dels er forskningssvake, som mangler brede, etablerte miljøer som er bygd opp over tid, og som har en robust finansiering.

Det er liten tvil om at utfordringene på dette området dessuten vokser – klimautfordringer og terrorisme, globalisering og revolusjonen innen informasjonsteknologien. I kjølvannet av alt dette finner vi en ny type kriminalitet, nye former for terrorisme og nye naturkatastrofer. Trusler som før var lokale, er blitt globale. Ebola er et godt eksempel på det.

I arbeidet med denne interpellasjonen har jeg forsøkt å lete fram bildet av den nåværende situasjonen på feltet. Det er fragmentert og uoversiktlig, og jeg er blitt styrket i min tro på at vi må løfte blikket og tenke nytt.

Tida er inne for å bygge opp et større miljø, med solid og forutsigbar finansiering. Hvordan dette skal gjøres, har jeg mindre bastante oppfatninger om. Det kunne f.eks. være at man rett og slett laget et nytt institutt med basisbevilgning fra Justis- og beredskapsdepartementet, alternativt at det samme departementet gikk inn på eiersiden i f.eks. FFI, med en styrket basisbevilgning og en utvidelse av deres mandat. Andre miljøer kan også være aktuelle. Med mindre det er et helt nytt institutt, bør den type midler trolig utlyses.

Innen året er omme, skal ministeren legge fram en forskningsplan for justissektoren. Jeg har forhåpninger til den og at den der beskriver en strategi for et langsiktig løft for forskningen på beredskap og samfunnssikkerhet. Men jeg frykter at det fort kan bli en oppramsing av miljøer omkring i landet som gjør en god jobb, men som jobber med sin lille bit av dette området, og som sliter med oppbyggingen av robuste miljøer fordi de er for små og fordi finansieringen blir for svak og uforutsigbar. Det er dessverre ikke godt nok.

Vi er alle enige om at samfunnssikkerhet og beredskap må bli bedre. Da må vi løfte hodet og tenke langsiktig og strategisk innen forskning på dette området, slik de nasjonale strateger gjorde for mange år siden. Det vil gi oss bedre beslutningsgrunnlag til å fatte de rette beslutningene og gjøre forskningen tilgjengelig for politiet i deres praktiske arbeid, men også for andre institusjoner, som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Forsvaret, Sivilforsvaret, fylkesmennene og kommunene, for å nevne noen av de viktige.

Å ta i bruk ny forskning viser seg å være krevende på mange områder. Det må selvfølgelig skje på undervisningssiden, gjennom grunnopplæring på universiteter og høyskoler, men også gjennom systematisk etter- og videreutdanning. Ikke minst er dette viktig å få på plass i politiet. Jeg vet at ministeren er opptatt av forskning og utdanning. Jeg er spent på å få høre hvordan han ser for seg framtida for forskningen på justis og beredskap.

Statsråd Anders Anundsen [12:02:38]: La meg først få takke for en god interpellasjon og et godt og interessant innlegg fra interpellanten.

Man kan selvfølgelig lett falle for den politiske fristelsen til å si – når innledningen strekker seg tilbake til en bok publisert i 1998 – at representanten Aasens parti har hatt åtte års mulighet til å tenke visjonært, også på forskning innenfor sikkerhet og beredskap. Men jeg er enig med interpellanten i at det er viktig at vi har et litt overordnet perspektiv på den diskusjonen. Det er av svært stor betydning at forskningsbasert kunnskap og kompetanse er tilgjengelig for å styrke politi- og beredskapsarbeidet. Det er helt avgjørende for at det praktiske arbeidet skal bli mer målrettet.

Dette er derfor et veldig viktig tema, og for 2014 er det bevilget om lag 45 mill. kr til ulike forsknings- og utviklingsprosjekter over Justis- og beredskapsdepartementets eget budsjett. Dette er ca. 5 mill. kr mer enn i 2013. Av den totale bevilgningen i 2014 er 23,2 mill. kr satt av til frie forskningsprosjekter innen justis- og beredskapsfeltet og til mer konkrete oppfølginger av stortingsmeldinger eller offentlige utredninger samt evalueringer og annen kunnskapsinnhenting. Videre er det avsatt 22,1 mill. kr til langsiktig kunnskapsbygging innenfor departementets sektorområde, der Norges forskningsråd er programstyrer. I tillegg kommer forskning som utføres i regi av justissektorens høyskoler, ved Politihøgskolen og Kriminalomsorgens utdanningssenter, driftstilskudd til konkrete forskningsinstitutter som belastes ulike fagkapitler, samt forsknings- og utviklingsoppdrag i regi av underliggende virksomheter og sektorer.

Dette underbygger på mange måter det bildet som interpellanten tar opp, at dette ser fragmentert ut. Samtidig er det et motstykke til det representanten tar opp som en mulig fremtidsvisjon, nemlig et eget forskningsinstitutt. Bredden på samfunnssikkerhets- og beredskapssiden er såpass stor at det er vanskelig å se for seg at man kan få ett samlet nivå, eller ett samlet institutt, som kan løse alle forskningsoppgavene innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Det er en tenkning som jeg har stor sympati for, men man må vurdere dette i et mer helhetlig perspektiv.

Når det gjelder prosjekter finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet direkte til forsknings- og utviklingsmiljøer, ligger vi i dag om lag midt på treet sammenlignet med andre departementer. Derimot har Justis- og beredskapsdepartementet en relativt lav bevilgning til anvendte programmer i regi av Norges forskningsråd. For 2015 har regjeringen foreslått en bevilgning på 53,5 mill. kr til forskning. Det er en økning både i forhold til budsjettet i 2013 og det rød-grønne budsjettforslaget for 2014.

Jeg er enig i at det helt klart er behov for mer kunnskap i justis- og beredskapssektoren. Departementet er derfor nå i sluttfasen med en egen overordnet strategi for forskning og utvikling. Det er første gang departementet lager en egen forsknings- og utviklingsstrategi. Det har man hatt mulighet til å gjøre tidligere også. Målet er selvfølgelig å bidra til mer kunnskapsbasert og målrettet virksomhet i egen sektor. Det er en ambisjon å styrke den langsiktige kompetansebyggingen i forskningsmiljøene innenfor Justis- og beredskapsdepartementets områder.

I forbindelse med arbeidet med forskningsstrategien har vi mer systematisk enn tidligere kartlagt kunnskapsbehovene i justis- og beredskapssektoren både fra departementets ståsted og fra virksomhetenes ståsted. Denne kartleggingen viser at det er store kunnskapsbehov, og at det på enkelte områder er liten kompetanse i forskningsmiljøene innenfor departementets ansvarsområder. En viktig bestanddel i arbeidet med strategien og den videre oppfølgingen av denne vil være å gjøre departementene og virksomhetene bedre i stand til å nyttiggjøre seg forskning som grunnlag for utvikling av politikk og forvaltning.

En utfordring for justis- og beredskapssektoren er at mange forskningstemaer er av tverrsektoriell karakter. Dette gjør det også nødvendig å ha en spesiell oppmerksomhet rettet mot samarbeid med andre departementer om prosjekter og programmer. Jeg vil trekke frem noen områder hvor det innenfor rammene av midlene departementet har satt av til FoU, er tatt initiativ til en økt innsats i 2014.

I juni 2014 lanserte regjeringen en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Kunnskap og kompetanse er et av de prioriterte områdene i handlingsplanen. Behovet for forskning på feltet vektlegges. Innen justissektorens område er det allerede utlyst og tildelt to forskningsprosjekter i 2014 som oppfølging av tiltak i handlingsplanen: et prosjekt om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i kommunene og et prosjekt om radikaliseringsprosesser og motivasjonsfaktorer knyttet til fremmedkrigere.

Forskningsinnsatsen på feltet vold i nære relasjoner styrkes ved at det i 2014 er utlyst og etablert et eget forskningsprogram. Dette er et femårig forskningsprogram, og den totale kostnadsrammen er på 25 mill. kr. Oppdraget er tildelt Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Forskningsprogrammet skal bidra til å styrke og utvikle den tverrfaglige innsatsen og teoriutviklingen på området, og til økt forståelse for hva vold i nære relasjoner handler om. Kunnskap om voldens omfang, årsaker, karakter og konsekvenser er avgjørende for god kvalitet i hjelpetjenestene.

I tillegg til å etablere et nytt forskningsprogram om vold i nære relasjoner ved NOVA øker regjeringen bevilgningen til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, med 5 mill. kr årlig over fem år fra 2014, til forskning om vold i nære relasjoner.

I 2014 har det også vært en styrking av forskningen på feltet IKT-sikkerhet. Totalt er det satt av 4 mill. kr til dette formålet. Denne bevilgningen er brukt til å styrke fagmiljøet for IKT-sikkerhet ved Høgskolen i Gjøvik. Forskning på IKT-sikkerhet er et prioritert område fremover.

Justis- og beredskapsdepartementet er også med på finansieringen av det tverrsektorielle forskningsprogrammet SAMRISK II. Programmet startet i 2013 og vil gå over en periode på fem år. Den årlige bevilgningen er på totalt 20 mill. kr, og Justis- og beredskapsdepartementet bruker 13 mill. kr. Formålet med programmet er å øke kunnskapen om trusler, farer og sårbarhet. Oppmerksomheten retter seg bl.a. mot forebygging av terrorisme og andre tilsiktede handlinger med stort skadepotensial. Dette er langsiktig kunnskapsbygging, og det er satt i gang flere prosjekter i høst, bl.a. om temaer knyttet til radikalisering, økt risiko ved digitalisering og organisering av sikkerhets- og krisehåndtering.

Det nystartede forskningsprogrammet Horisont 2020 i regi av EU vil også være av stor betydning for justis- og beredskapsfeltet. Her er det viktig at vi er aktivt på banen. Det vil prioriteres virkemidler for kompetansebygging i forskningsmiljøene som kan øke sannsynligheten for at norske forskere vinner frem i konkurransen om midler fra dette programmet. Aktuelle områder i forskningsprogrammet Horisont 2020 for justis- og beredskapssektoren er samfunnssikkerhet, forebygging av kriminalitet og migrasjon. Vi har erfaringer fra tidligere med en relativt høy tildeling fra EUs tidligere program, Security-programmet.

Arbeidet som pågår med organisering av politiet, er også viktig med tanke på politiets evne til å dra nytte av forskningsbasert kunnskap. Med færre og større politidistrikter vil det bli lettere å se virksomheten under ett og trekke veksler på både forskningsbasert og annen kunnskap. Jeg ser sterkere fagmiljøer rundt om i landet som et verktøy for å sikre en høyere faglig standard på polititjenestene i hele landet. Samtidig skal vi ha et nærpoliti som sikrer god lokalkunnskap, bl.a. gjennom systematisk dialog med kommunene og andre samarbeidspartnere. Både forskningsbasert kunnskap og lokalkunnskap er sentrale byggesteiner for fremtidens politi.

Til slutt vil jeg igjen vektlegge betydningen av at kunnskap må ligge til grunn for det arbeidet som gjøres i hele justissektoren. Dette innebærer at vi må satse på bygging og formidling av kunnskap. Det å legge til rette for en klar forskningsstrategi er en veldig viktig brikke i dette arbeidet. Det handler om å sikre at kunnskap formidles i egen sektor, og at den blir tatt i bruk, og således bidrar til at vi prioriterer riktig, slik at innsatsen blir satt inn der det er størst behov, og der den gir størst gevinst. Evnen til å utvikle seg og ta til seg ny kunnskap er helt essensiell for å sikre en effektiv og fremtidsrettet justissektor.

Jeg vil også takke interpellanten for et innlegg som bidrar til å heve blikket – som egentlig var interpellantens hovedformål, etter hva jeg forsto – fordi det er nødvendig å tenke litt nytt og annerledes. Vi jobber nå med vår første forskningsstrategi nettopp med det for øye at vi skal sikre en mer kunnskapsbasert beredskapssektor. Det er ingen tvil om at det over tid har vært satset altfor lite på forskning innenfor dette feltet. Det tror jeg det er en relativt bred enighet om rent virkelighetsforståelsesmessig. For oss er det viktig at vi satser på den relevante forskningen fremover for å sikre at vi er bedre i stand til å håndtere den typen situasjoner som vi fra tid til annen dessverre kommer opp i.

Har man i bakhodet at Gjørvkommisjonen bl.a. pekte på at f.eks. politiet ikke hadde utviklet seg til å være en lærende organisasjon, viser det også at dette ikke bare handler om forskning, men om hvordan man skal få implementert resultatene av forskningen inn i den håndteringen som faktisk skal skje i etatene.

Marianne Aasen (A) [12:12:33]: Jeg vil først takke justisministeren for et godt svar, som både var vel forberedt og klarte å ta utfordringene som kom i innlegget mitt. Det setter jeg stor pris på. Jeg er også veldig positiv til og har forventninger til en egen forskningsstrategi på dette feltet, for det tror jeg er helt nødvendig.

Men jeg vil også påpeke noe og ta opp tråden i innlegget til minister Anundsen. En kartlegging av kunnskapsbehovet har avdekket at det er betydelige hull, ble det sagt. Da vil jeg gjerne ha svar på i den forskningsmeldingen hvordan vi skal tette de hullene. Erfaringen fra forskningspolitikken generelt er at man ikke kan lyse ut i Forskningsrådet eller forvente å hente betydelige midler fra Horisont 2020 hvis man ikke har et etablert miljø allerede.

Det er det som er litt av problemet her. Det finnes, som både ministeren og jeg kan ramse opp, mange forskere på beredskaps-, justis- og samfunnssikkerhetsområdet som er kjempeflinke og gjør veldig mye bra, men miljøene er for små, man samhandler for lite, og kunnskapen når ikke ut, og da får man et for lavt nivå. Det er nettopp derfor regjeringen med støtte også fra oss har gått inn for at vi må ha en strukturdebatt om høyere utdanning og forskning, hvor vi ser på hele feltet generelt. Det er nemlig for små miljøer, de er for lite robuste på forskning generelt, og da utpeker dette miljøet seg helt spesielt på et område hvor det rett og slett er et betydelig behov for samordning.

Så er jeg helt enig i at samfunnssikkerhet og beredskap favner så vidt og bredt at det dekker de fleste forskningsområder – det kan man ikke ha noen ambisjon om – på samme måte som at de som opprettet Forsvarets forskningsinstitutt for å forsvare landet, kanskje også kan ha en svært bred tilnærming til det. De dekker ikke absolutt 100 pst., de heller. Men det å samle hovedområdene og de store markerte områdene på dette feltet innenfor én institusjon tror jeg kunne være en måte å bedre kvaliteten og bygge opp et miljø på som gjør at Forskningsrådet i neste omgang vil kunne lyse ut midler og få gode søknader. I andre omgang vil man også kunne få enda bedre uttelling på Horisont 2020. Og med all respekt for norske forskningsmiljøer: Vi har fortsatt litt igjen å hente der i forhold til hvor mye penger vi bruker på det.

Jeg gleder meg både til å høre debatten nå mellom de ulike partiene på Stortinget og til å følge med videre på hva vi gjør sammen. Jeg tror at om vi klarer å komme oss litt ut av boksen for tradisjonell politisk krangling, vil vi kanskje finne noen løsninger.

Statsråd Anders Anundsen [12:15:47]: Jeg vil i grunnen takke interpellanten for tilbakemeldingen på innlegget. Hun peker selv på det som egentlig er hovedutfordringen i tillegg til at det er for lite forskning på området, nemlig at det store beredskapsbildet og sårbarhetsbildet er veldig fragmentert. Det omhandler politi, det omhandler helse, det omhandler brann, det omhandler kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn, og det er veldig mange som har aksjer i denne tematikken. Det gjør det også komplisert å få ett fagmiljø som skal ha ekspertise på bredden i dette, men man kan kanskje bidra til å stimulere enkelte miljøer til å få et slags overordnet blikk forskningsmessig på hvilke områder vi har den mest krevende sårbarheten, og hvordan vi kan løse dette på en bedre måte.

Så skal det også sies at det gjøres veldig mye godt arbeid på dette området i dag. Selv om fagmiljøene er ganske små, er f.eks. IKT-sikkerhetsforskningen på Gjøvik et viktig bidrag. De samarbeider også nært med f.eks. NorSIS, som har et eget fagmiljø på IKT, som er viktig. Så jeg tror vi skal understreke at selv om vi har en del små fagmiljøer og vi burde forsket mer, gjøres det mye godt arbeid.

Det som har vært litt krevende, er egentlig å oppleve at man på mange måter har trodd at forskning ikke har vært så viktig innenfor dette området. Det har nok ført til at en ikke har etablert noen tradisjon for god forskning på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.

Det å bygge opp dette – ikke fra bunnen, men ikke så veldig langt unna, heller – er en krevende oppgave. Det første en er nødt til å få på plass, er en strategi for hvordan man ønsker å tenke fremover. Jeg tror det da er viktig å tenke både på kort sikt og på lang sikt. Den kortsiktige løsningen er å sikre forskning på de områdene hvor vi vet det er etablerte kunnskapshull, og hvor vi vet at vi som samfunn er avhengig av å ha mer konkret kunnskap før vi implementerer endringer. På mer lang sikt kan man så arbeide for å sikre mer robuste fagmiljøer nasjonalt. Men det er også viktig å ha med seg at det er gode internasjonale fagmiljøer på en del av disse områdene. Litt av utfordringen har vært at selv ikke den forskningen som i utgangspunktet er tilgjengelig, har blitt brukt i tilstrekkelig grad som fundament for de tiltakene som skal gjennomføres på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Der har denne regjeringen virkelig tatt opp hansken, nettopp for å sikre at vi skal være kunnskapsbaserte i den tilnærmingen.

Kari Henriksen (A) [12:18:42]: Først vil jeg takke representanten Aasen for å ta opp en veldig viktig utfordring til samfunnet som sådant. Justisfeltet er, jeg skal ikke si den viktigste, men det er en viktig stolpe i vårt siviliserte samfunn. Det er derfor utrolig viktig at vi som politikere og som samfunn er opptatt av at det som skjer innen justisfeltet, er i tråd med det vi ellers mener er riktig, og med de kunnskapene vi ellers har. Jeg er veldig glad for at justisministeren signaliserer – det har han også gjort i Klassekampen tidligere – at han både ser de hullene som er på forskningsfeltet, og er villig til å gå inn og se på hvordan han kan finne løsninger på dette.

På justisfeltet har ministeren i dette budsjettframlegget redegjort godt for de tingene som ligger inne, og Justisdepartementet har også redusert målene for justisfeltet. Det tenker jeg kan være bra, og det kan være vanskelig. I hvert fall er det helt vesentlig at de målene som blir satt, blir fulgt opp med kunnskap om hvordan de best kan gjennomføres, og hvilke resultater som faktisk driver hele tjenesten fram mot disse målene. Da må en ha gode utviklingssløyfer. En må ha miljøer som ser gevinsten av at det skjer forskning på vår praksis, og at det skjer en teoridannelse på det som er grunnlaget for vår praksis.

Jeg synes både representanten Aasen og justisministeren redegjorde godt for de fragmenterte institusjonene som i dag forsker på alt det som dreier seg om justisfeltet. Det kan være et godt poeng at man samler mer av den forskningsaktiviteten, men jeg tenker også at noe av det som er viktig i det å bygge den kulturen i disse institusjonene, er å se på de holdningene som ligger til grunn for det å slippe forskning inn i sine egne systemer. Justisfeltet som sådant er et ganske lukket felt, fengslene er vel det siste totalitære systemet vi har igjen i samfunnet vårt. Derfor – og nettopp derfor – er det utrolig viktig at vi har kritisk forskning på det som skjer innenfor fengselsmurene og innenfor tjenesten, også for å skape en tillit i befolkningen med tanke på det som faktisk skjer, sånn at vi kan være trygge på at det er innenfor de rammene vi ellers vil ha på vårt justisfelt.

Inger Louise Valle var en justisminister som virkelig tok tak i det som var av gamle holdninger – man kan kalle det fordommer eller synspunkter på en kriminalpolitikk – og tok noen grep ut fra den faktiske kunnskapen i samfunnet rundt og den nye forskningen som da forelå om at humanitet innenfor justisfeltet også skulle gjelde f.eks. i kriminalomsorgen.

I Klassekampen kan vi også lese at justisministeren er enig i det som både Forskningsrådet og rektor ved Politihøgskolen sier, at det er stort behov for forskning på sektoren. Han signaliserer langsiktighet, og det synes jeg er bra. På den ene siden kan en tenke at langsiktighet innebærer at det tar lang tid før det kommer penger – det er ikke bra. Den andre måten å tenke på er at forskningsfeltet skal ha forutsigbarhet, at det skal være en trygghet for at det skal forskes over tid på viktige problemstillinger på justisfeltet.

Når justisministeren nå signaliserer til Stortinget at han kommer med en strategi, en forskningsstrategi, tar jeg det til inntekt for at i denne strategien ligger begge de to forholdene – det ligger penger på bordet, og det ligger langsiktige strategier for hvordan forskningsfeltet skal bli bedre innenfor justisfeltet.

Så vil jeg til slutt trekke noen paralleller til helse, som jeg kjenner best fra min yrkespraksis. Der er det på en del forskningsfelt et veldig tett samarbeid mellom brukere, brukerorganisasjoner, også på teoridannende forskning, og jeg vil gjerne høre om justisministeren kan gi noen signaler om hvorvidt dette perspektivet også blir med i den forskningsstrategien som kommer til Stortinget.

Peter Christian Frølich (H) [12:23:58]: Interpellantens spørsmål er interessant først og fremst fordi det setter søkelys på et tema som bør oppta oss, men også fordi det tvinger oss til å reflektere over selve premisset i spørsmålet. Det er nok, som statsråden sa, bred enighet om behovet for forskningsmidler til denne sektoren, men det går heller ikke an å se seg helt blind på tallene som interpellanten peker på. Det er nemlig så grenseløst mye forskning som er relevant for politiet og justissektoren, men som kanskje ikke vises igjen i deres budsjettall eller statistikker.

Hvordan skal man f.eks. kategorisere all den viktige forskningen som gjøres på strafferettslige spørsmål? Hvordan skal man kategorisere all forskningen som gjøres på kriminologi, på rettssosiologi – eller på forskningen innen politirett? De viktigste forskningsmessige gjennombruddene for politiet kan nemlig komme på helt andre felt. Det kan være via Forsvarets forskningsinstitutt eller gjennom Institutt for forsvarsstudier. Det kan like gjerne være noe som kommer gjennom næringslivet, hvor FoU-midler på en eller annen post har ført til et helt banebrytende teknologisk gjennombrudd som politiet kan benytte seg av i det daglige.

Dette sier jeg ikke for å bagatellisere de helt legitime og relevante poengene fra interpellanten om at politiets arbeid og metoder må ha best mulig forskningsmessig belegg. Jeg tror det er helt avgjørende at vi hever blikket og ser på samfunnets totale forskningsinnsats, for der er det all grunn til å være optimistisk. Det er positivt at statsbudsjettet som er lagt fram, har en økning på 2,1 mrd. kr på toppen av et allerede omfattende forskningsbudsjett. Dette er en politisk prioritering som vi vet er godt mottatt i forskningsmiljøer. Jeg er helt sikker på at dette er en innsats som vil komme justissektoren og politiet til gode. Den virkelige utfordringen ligger i å flytte forskningen vi nå får, ut av akademiske kretser, ut av bokhyllene, ut av møterommene og inn i politiets hverdag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:26:49]: Først vil jeg også få lov til å takke og berømme interpellanten for å ta opp et viktig tema. Spesielt gledelig er det at politikere som engasjerer seg for forskning, eller som sitter i denne komiteen, engasjerer seg også på andre felt. Det setter vi pris på.

Jeg vil også takke statsråden for et godt svar. Som flere har understreket, er det jo mye godt arbeid som allerede er i gang.

Jeg vil trekke fram litt det samme som foregående talere. For Politianalysen understreker behovet for mer forskning, og det samme gjør – kanskje ikke minst – også en del av høringssvarene, og det trykket må fortsette. Men det vi også må være opptatt av, er at en lærer av hverandre, lærer av feil, lærer av forskningen som har kommet, og bidrar til kunnskapsheving.

Jeg ser at i statsbudsjettet for 2015, som jeg forsiktig har begynt å lese på, kommer det f.eks. fram at den høyere påtalemyndigheten er bekymret for kvaliteten på etterforskninga i politiet – uten at det er noen konkret plan, eller mål, for hvordan etterforskningskvaliteten skal økes, slik det f.eks. er i kriminalomsorgen og på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.

Et annet eksempel: Politijuristene sier i sitt høringssvar til Politianalysen at de oppfatter at det er lite rom for å videreutvikle seg som påtalejurist. Det synes jeg er et interessant tema, også sett i lys av foregående taler, for vi er alle enige om at vi må øke kompetansen, og vi må bidra til at en kan få f.eks. videreutdanning. Politijuristene foreslo i sin høringsuttalelse at dette skulle gjøres obligatorisk. Hvis en ser på Politihøgskolen, er det få søkere på tilbudene til påtalejurister, og som Politijuristene også påpeker, er det nok fordi presset er for stort, at en ikke får tid til det, at arbeidsgiver ikke gir støtte til det, eller at en ikke får godkjenning fra ledere. Her er et sitat fra høringsuttalelsen:

«Både utdanning i funksjonsrettet etterforskningsledelse og videreutdanningen for påtalejurister må gjøres obligatorisk for påtalejurister, eksempelvis ved overgangen fra å være politifullmektig til å bli politiadvokat.»

Dette er et eksempel som jeg tenker det er viktig å få med. Det å øke den kompetansen som trengs, må gjøres på basis av forskning.

Så vil jeg ta med et annet eksempel: I handlingsplanen mot vold i nære relasjoner kommer det fram at det med finansiering fra Nordisk Ministerråd er etablert et prosjektsamarbeid mellom de ulike nordiske landene for å utveksle erfaringer med sikkerhetsplanlegging og risikovurderingsverktøy i saker vedrørende vold i nære relasjoner. Det er veldig bra, og på bakgrunn av dette har bl.a. Sverige og Norge tatt i bruk risikovurderingsverktøyet SARA som et tiltak for å målrette arbeidet mot vold i nære relasjoner på en bedre måte enn tidligere. Dette skulle vært implementert i alle politidistrikt i løpet av 2013. Så kom JURK med en rapport i høst som avdekket at det kun var ett av 27 politidistrikt som hadde startet implementeringen av SARA i første halvdel av 2014. Da tenker jeg at når vi ikke klarer å implementere sånne typer verktøy, som en er enige om at en trenger, så står det igjen en stor jobb å gjøre også på den biten.

Kriminalitet blir mer komplisert, den blir mer avansert, og derfor er det behov for forskning. Men på mange felt har vi en lang vei å gå for å hente inn den erfaringen, den kunnskapen, den lærdommen som allerede finnes, og få den ut, så vi lykkes enda bedre i arbeidet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:31:12]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en viktig debatt.

Det følger av regjeringas forslag til statsbudsjett at regjeringa arbeider helhetlig med samfunnssikkerhet og beredskap. I kjedeperspektivet er det viktig å ha tilstrekkelig kunnskap og oversikt over risiko og sårbarheter, drive effektiv og målrettet forebygging, ha tilstrekkelig beredskap og krisehåndteringsevne, kunne gjenopprette funksjoner ved ødeleggelse, samt lære av erfaringer og hendelser.

Dette setter ord på viktige områder hvor man må drive kompetanseheving. Men ord i en stortingsproposisjon er ikke nok, man må også sette dette i verk i organisasjonene. En debatt om kompetanse i sektoren er derfor viktig, og det er bra at justis- og beredskapsministeren signaliserer nå i dag at han er i ferd med å utarbeide en egen strategi. For beredskapsenheten er det sentralt med tverrfaglig kompetanse og muligheter for etter- og videreutdanning. I denne sammenhengen vil jeg vise til en interpellasjonsdebatt i Stortinget i vår, reist av representanten Jenny Klinge, om etablering av felles etterutdanningsløp for beredskapsenhetene. Jeg håper justisministeren vil følge opp dette initiativet i forbindelse med utarbeidelsen av sin strategiplan. Det må bli mulighet for videreutdanning, slik også representanten Ropstad pekte på.

Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde spenner over et vidt antall beredskapsenheter. Likhetstrekket er at de trår til når kriser oppstår, og at de har en viktig funksjon når det gjelder å forebygge at de oppstår. Forskning på hvorfor kriminalitet skjer, hvorfor branner oppstår, og hvordan vi skal samhandle når kriser oppstår, eller før de oppstår, er nødvendig. Svarene ligger ikke bare i erfaringslæring, men også i forskning på framtidig utvikling. Beredskapsområdet er en sektor hvor konsekvensene av å gjøre feil kan bli ekstra store.

Det er viktig at det ikke oppstår situasjoner hvor enkelte politidistrikt eller brannvesen dropper å sende deltagere på kompetansehevende tiltak, under henvisning til økonomi. I så henseende har Justisdepartementet en viktig koordinerende rolle for å sikre bred kompetanseflyt i hele sektoren.

Utviklinga av framtidas politi-, brann- og redningsvesen er mer enn å diskutere antall politidistrikt, antall branndistrikt eller antall ambulanseområder. Det er gjennom økt kunnskap vi skaper de gode fagmiljøene og de gode beredskapstjenestene som kan gjøre de gode strategiske beslutningene. For å bruke politiet som et eksempel: Det er viktig at de ikke sakker akterut i forhold til de kriminelle. Politiet må ha best kunnskap. Det er de som skal ligge et hestehode foran dem som begår straffbare handlinger, ikke motsatt, og da er en avhengig av planer og strategier, men også forskningsbasert kunnskap for å nå disse målene. Nytt organisasjonskart er ikke et svar.

Siden jeg er fra Oppland, og Gjøvik allerede er blitt trukket fram, er jeg også nødt til å framheve det arbeidet som er der. Det er et tverrfaglig arbeid som er igangsatt ved Høgskolen i Gjøvik, Center for Cyber and Information Security. Dette senteret skal være et forsknings- og utdanningssenter i verdensklasse på informasjons- og cybersikkerhet med en kjernegruppe på 25 forskere. Initiativet kommer fra Høgskolen i Gjøvik og er tverrfaglig. Også Forsvaret og sivilsamfunnet, både privat og offentlig, som tele, bank og energi, er sterkt inne. Jeg håper at de får stor oppslutning og støtte framover, slik at de kan bidra til økt bevissthet og kunnskap om kriminalitet som foregår via nettet. Dette er også et miljø som vekker internasjonal oppmerksomhet, og derfor kan vi ikke slå fast at bare ting er stort nok, så er det bra. Jeg synes også representanten Frølich tidligere beskrev kompleksiteten på en veldig god måte.

Ordet «robust» er blitt et fyndord for regjeringa: Robust har blitt til ordet «stort». Justisministeren sa at med færre og større politidistrikt vil det bli lettere å håndtere slike spørsmål, og da har jeg egentlig lyst til å stille spørsmålet tilbake til justisministeren: Har han forskningsmessig dekning for å si det?

Jeg har lyst til å vise til en kronikk av tidligere politidirektør Hanne Kristin Rohde, som advarer mot en slik tekning i politiet, og jeg antar at det også er dekkende for brann og redning. Det er ikke bevist at en sentralisering av politistyrker revitaliserer politiet. Det skaper bare større politibyråkrati. Etter Senterpartiets mening er det derfor viktig med forskningsbasert kunnskap innenfor justis- og beredskapssektoren. Men det er ingen garanti for god forskning om alt skal samlokaliseres.

Hårek Elvenes (H) [12:36:29]: Interpellanten tar opp en veldig viktig problemstilling. Men hvis man først skal diskutere forskningsinnsatsen innenfor justisfeltet, er det viktig at man ikke har en for smal tilnærming. Det foregår nemlig svært mye forskning innenfor andre samfunnsfag som justisfeltet absolutt har nytte av. Representanten Frølich nevnte rettssosiologi og kriminologi. Det er kanskje betimelig å minne om Eilert Sundt, som startet Oslo Arbeidersamfunn i sin tid og er ansett som landets første sosiolog. Hans fattigdomsanalyse står seg i dag meget godt, og vi kjenner jo til at det er en sammenheng mellom fattigdom og kriminalitet.

Straffegjennomføringen i dag er basert på tradisjoner, men den har også vitenskapelig belegg i forskning som er gjort innenfor dette området. Framtidens straffegjennomføring trenger mer kunnskap om tilbakefallsrisiko for straffedømte – hva som virker, og hva som ikke virker. Men i dag foreligger det veldig godt forskningsmateriale over hvilke årsaker som gjør at enkelte blir kriminelle og andre ikke blir det. Det er en overrepresentasjon av personer med oppvekstproblem, narkotikaproblem, psykiske plager, arbeidsledighet, mangelfull skolegang og utdannelse. Dette er forskningsmessig belagt, som vi kan legge til grunn i utviklingen av kriminalomsorgen i dag.

Som sagt, vi trenger mer kunnskap, og vi får stadig også mer kunnskap. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har i 2014 lagt fram en rapport som viser at vold i nære relasjoner er langt mer utbredt enn det vi først hadde grunn til å anta. Justisdepartementet fortsetter å finansiere opp Forskningsrådets program for velferd, arbeid og migrasjon, som er et svært viktig forskningsprogram i innvandringspolitisk sammenheng.

På samfunnssikkerhetsområdet er det nevnt 4 mill. kr som Høgskolen i Gjøvik ble styrket med i 2014 på IKT-området, og NOVA ble i 2014 styrket med 10 mill. kr for sitt forskningsarbeid, et femårig prosjekt, om vold i nære relasjoner.

Vi er også så heldige at vi har en politihøgskole som har som ambisjon å være det ledende forskningsmiljøet i Norden hva angår politivitenskapelig forskningsarbeid. De har bl.a. to interessante prosjekt som de nå forsker på – politiets organisasjon, formelle og uformelle strukturer, og politiets samhandling med øvrige samfunnsinstitusjoner.

I proposisjonen om statsbudsjettet melder også regjeringen at Forsvaret og politiet nå ser på den samlede samfunnsberedskapen, for om mulig å komme med forslag til samlokalisering for å kunne angripe dette viktige justispolitiske området på en mer helhetlig måte.

Marianne Aasen (A) [12:40:02]: Takk til alle for en god debatt. Jeg synes dette har vært interessant, og jeg synes det er spennende å høre ulike perspektiver på denne problemstillingen, som jeg virkelig føler det har vært behov for å diskutere her.

Jeg er enig i veldig mye av det som er sagt, ikke minst det som representantene Frølich og Elvenes tok opp, dette med at det finnes veldig mye relevant forskning på andre områder. Selvsagt finnes det veldig mye god forskning fra institusjonen litt lenger opp i gata her, Det juridiske fakultet, innen mange forskjellige fag. Men det har forledet oss til å tro at vi har forskning som dekker hele det feltet som politiet og samfunns- og beredskapsarbeidet dekker, og det tror jeg kanskje har vært soveputa. På beredskapsfeltet har det ikke vært tilsvarende forskning. Der har Forsvaret holdt på med sitt. Vi har et sektorovergripende problem der, for å si det på den måten, hvor vi har vært forsiktige med å ta i bruk Forsvarets ressurser i det sivile samfunn av historiske årsaker og i og for seg gode grunner.

Da er vi ved et poeng som jeg synes er ganske viktig å få fram, og det er at Norge er veldig sektorisert og følger sektorprinsippet på alle områder gjennom departementene. Det er i og for seg noe jeg støtter, og som jeg synes er bra. Det fører også til at vi sliter med et stort koordineringsproblem i Norge. Det var bl.a. et av de store funnene i 22. juli-rapporten, at koordinering og samarbeid er altfor dårlig. Jeg er nesten helt sikker på at vi har nok ressurser samlet sett på beredskapssida i Norge, når det gjelder brann, politi, sivilforsvar, forsvar osv., som flere har nevnt. Men de jobber ikke forskningsbasert nok, og de jobber ikke nok sammen. Det er der vi har store utfordringer. Forskes det egentlig på det? Nei, jeg tror ikke det gjør det, i hvert fall ikke på en måte som gjør at det kommer fram til dem som tar beslutninger, og da er vi ved et annet poeng som flere har tatt opp, nemlig det å ta i bruk forskningen. Det sliter man med på alle sektorer, ikke bare dette. Da er det ett ord som kan brukes om det, og det er kunnskapskompetanse, det å ta i bruk kunnskap, det å utdanne folk slik at de hele tida er i stand til å adoptere ny kunnskap som kommer. I dag er det ikke slik at hvis man er utdannet på en høyskole eller et universitet, er man utlært og kan jobbe i alle år med det man da har lært. Nei, man må ha påfyll av kompetanse, og det betyr at man må ha evne til å tilegne seg forskning f.eks., også på områder man ikke er ekspert på.

Jeg synes dette har vært en god debatt. Jeg håper justisministeren har fått gode ideer og blitt inspirert til å lage en veldig god strategi som vi alle ser fram til å lese.

Statsråd Anders Anundsen [12:43:12]: Stortinget inspirerer meg alltid, og det har det gjort også denne gangen.

Jeg vil takke for det som etter hvert utviklet seg til å bli en ganske bred tematisk debatt med mange forskjellige innfallsvinkler til problemstillingen. Jeg vil bare kort henvise til at Kunnskapsdepartementets oversikt over samlet FoU-innsats på Justis- og beredskapsdepartementets felt nå viser at den er på 75 mill. kr, som er en nominell økning fra i fjor. Det er mer enn det som fremgår av budsjettet når en ser på hele linjen samlet sett.

Så mener jeg også at debatten har synliggjort det som på mange måter er utfordringen på dette feltet, nemlig at det er ikke bare fragmentert forskningsmiljø, men det er en fragmentert problemstilling veldig ofte også. Det er behov for å sikre en kompetansevekst innenfor noen små områder, men det må ikke gå på bekostning av det store forskningsperspektivet. Nå har jo også regjeringen satt ned på ett område f.eks. et nytt sårbarhetsutvalg på IKT-sikkerhet, som i seg selv er et gedigent område beredskapsmessig og sikkerhetsmessig, som det er gjort mye internasjonal forskning på, men som vi ikke har vært veldig spesifikke på i norsk sammenheng i forhold til å avdekke de sårbarhetene vi har.

Jeg har fått med meg mange gode og interessante ideer til det som skal være Justis- og beredskapsdepartementets forskningsstrategi. Jeg har altså ikke – og det vil jeg presisere i forhold til det som kanskje var en forventning fra representanten Henriksen – vært opptatt av at dette skal være en sak for Stortinget, men det er vår måte å håndtere vårt fremtidige forskningsfokus på innenfor de rammene som vi har. Det er også en utfordring. Fordi det ikke tidligere har vært tatt det samlede grepet, har også forskningsbevilgninger fulgt ulike politiske prioriteringer på en kanskje litt for usystematisk måte. Det å ha en strategi som viser hva som er de viktigste satsingsområdene, og hvordan man skal prioritere dette fremover, tror jeg er veldig viktig.

Så var det en diskusjon knyttet til robusthet og forskningsmiljøer og faglig belegg for å hevde at robusthet har noen betydning for forskningen. Jeg tror nok en finner ganske mye forskning på hvor viktig det er at ikke små, isolerte fagmiljøer bare er opptatt av sitt lille, men at de ser ut og er en del av noe større. Det er også helt avgjørende for at vi skal kunne lykkes med forskning på samfunnssikkerhet og beredskap og innen justissektoren for øvrig, at vi også lener oss på den forskningen som gjøres av andre land, av andre robuste fagmiljøer også utenfor Norge. Jeg vil nok hevde at det å ha en viss robusthet i håndteringen, enten det er håndtering av forskningsmateriell eller implementering av den kunnskap man har på bakgrunn av forskning, er viktig.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.