Erlend Wiborg (FrP) [11:04:14]: Arbeid er viktig for alle. Alle er i utgangspunktet enige om at det beste velferdsgodet man egentlig har, er å kunne få ha en jobb å gå til. Økonomisk og ikke minst sosialt er det viktig at man har et sosialt fellesskap med kollegaer – det at man har et sted å gå hver eneste dag der man har mulighet til å utnytte de evnene og mulighetene man har. Det er også derfor regjeringen arbeider for å gjøre døren til arbeidslivet bredere og høyere, sånn at arbeidslivet skal ha plass til flere mennesker. Mange mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet, bør ha mulighet til å kunne komme inn i arbeidslivet igjen hvis man får et mer fleksibelt arbeidsliv og ikke minst et arbeidsliv der man har virkemidler som f.eks. funksjonsassistent, lønnstilskudd, BPA, tiltaksplasser, og ikke minst en generell næringspolitikk.

I den nye IA-avtalen har man et mål om å øke sysselsettingen for personer med nedsatt funksjonsevne. For å få til de målene jeg tror vi alle er enige om, må vi tenke nytt, og vi må tenke kreativt. Det er derfor regjeringen satser mye på sosialt entreprenørskap, på mennesker som tør å tenke nytt, som tør å tenke litt utenfor boksen, som tør å tenke utenfor hvordan ting har vært, for heller å finne ut hvordan man kan løse det fremover. Noe av det viktige med sosialt entreprenørskap er ikke bare de enkeltbedriftene som driver sosialt entreprenørskap, men alle andre som også kan lære av de sosiale entreprenørene.

Mye av fokuset når vi snakker om mennesker utenfor arbeidslivet, og i hvert fall utenfor det ordinære arbeidslivet, handler om mennesker med fysiske funksjonshemninger. Det er bra. Det er viktig å hjelpe den gruppen tilbake i arbeidslivet, så langt det er mulig, men jeg synes vi i altfor stor grad glemmer mennesker med psykiske utviklingshemninger.

Ingen mennesker er like. Det er også noe av grunnen til at jeg ble med i politikken, at jeg har tro på enkeltindividene, at alle mennesker har sine styrker, alle mennesker har sine svakheter, alle har sine utfordringer, og – ikke minst – alle har sine muligheter. Derfor er jeg veldig skeptisk til automatisk å putte mennesker i bås, og jeg mener vi skal se på det enkelte individ uavhengig av om man er såkalt funksjonsfrisk, funksjonshemmet eller psykisk utviklingshemmet. Mennesker må ikke puttes i båser, men alle mennesker og individer har krav på å bli gitt ansvar, plikter, rettigheter og muligheter til å yte det de kan.

Interpellasjonen handler om mennesker med utviklingshemning, og selv blant mennesker med utviklingshemning er det veldig forskjellig grad av utviklingshemning. Det er en samlebetegnelse, og derfor er det viktig å behandle alle individuelt, på lik linje med det vi sier vi skal gjøre med mennesker med fysiske utviklingshemninger eller andre som står utenfor arbeidslivet.

I 1991, da man fikk HVPU-reformen, var noe av grunntanken bak den at man skulle stoppe gruppetenkningen, stoppe bruken av store institusjoner og begynne å behandle alle mennesker individuelt og se på hvilke behov, ønsker og muligheter man har. Vi må slutte å tro at det eneste riktige for utviklingshemmede er at de skal ha et dagtilbud eller jobbe i en vernet bedrift. Det kan riktignok være riktig og fornuftig for mange, men jeg mener også at veldig mange mennesker som er utviklingshemmede, dessverre står utenfor det ordinære arbeidslivet selv om de i høyeste grad har mye å gjøre i det ordinære arbeidslivet, gitt at virkemidlene er til stede. Det handler om å tenke nytt, det handler om ikke å se hindringene, men å se mulighetene.

Jeg er glad for å kunne dra frem et særdeles godt eksempel på noen driftige gründere, noen driftige sosiale entreprenører, som er her på galleriet i dag, Malin, Kim og Daniel. De følger nå debatten. I 2012 startet de firmaet Dagtia AS, som driver Erlandsens Conditori. De tre har utviklingshemning, men det stoppet dem ikke. De stiftet AS-et, de eier AS-et selv, har støttespillere rundt seg og driver nå et særdeles populært konditori på i utgangspunktet helt ordinære vilkår, på helt ordinær måte. Jeg synes det er et godt eksempel på sosiale entreprenører, på gründere som ønsket å skape sin egen arbeidsplass bare de fikk den lille hjelpen de trengte. Konditoriet er populært i Halden, det har blitt kjent over hele Østfold og snart også over hele landet. Jeg hadde selv æren av å få besøke dem for en liten stund siden og ble mektig imponert over hva de hadde fått til. De hadde ikke sett på hindringene, men de hadde sett på mulighetene. De har også fått økonomisk støtte privat. De er nå avhengig av en assistentstilling, som kommunen dessverre enn så lenge har sagt nei til, noe som gjør – dessverre – at denne gode, sosiale entreprenørbedriften og konditoriet nå står i fare for å bli lagt ned. Økonomisk sett er det selvfølgelig uheldig for det offentlige, for det er dyrere for det offentlige om tre personer må over på et dagtilbud enn om de får en assistentstilling eller noe annen hjelp og bistand. Men det økonomiske er ikke det viktigste her, det viktigste er selvbildet. Det handler om respekten for enkeltindividene.

Jeg synes dette eksempelet er så godt at det er viktig at vi i alle saker vi behandler, går gjennom og ser om virkemidlene i dag ekskluderer mennesker med utviklingshemning. Noen av virkemidlene ser ut til å kunne gjøre det til en viss grad. Vi må gå inn og se om vi kan spisse virkemidlene sånn at man ikke bedriver gruppetenkning om noen har en fysisk utviklingshemning, om noen har en psykisk utviklingshemning eller om noen har andre utfordringer, men i stedet ser på det enkelte individ og ikke minst hvilke muligheter det enkelte individ har.

Jeg håper vi kan ha en grundig gjennomgang og sikre at alle innbyggere i Norge blir vurdert ut fra sine individuelle behov, muligheter og ønsker og ikke etter gruppetenkning.

Statsråd Robert Eriksson [11:12:00]: La meg først få lov til å takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema om hvordan vi skal klare å få flere – med sine evner og anlegg – til å delta i det ordinære arbeidslivet.

La meg starte med et prinsipp som alltid har fulgt meg: Hvert enkelt menneske er unikt. Hvert enkelt menneske har en egenart og en egenverdi som er like mye verdt som alle andre mennesker. Det egenverdet og de drømmene og de talentene som bor i de menneskene, må vi som samfunn være flinkere til å ta i bruk på en riktig måte. Derfor er jeg veldig glad for at man reiser denne interpellasjonen.

Innledningsvis har jeg lyst til å følge litt opp det som også interpellanten peker på: Har vi fått et samfunn der det på en måte er opplest og vedtatt hvor mennesker med utviklingshemning skal høre hjemme, hvilke muligheter som skal være tildelt dem? Hvis så er tilfellet, har vi en politisk jobb å gjøre med å komme til livs de fordommene, de dogmene. Derfor har også regjeringen nedsatt en egen, bredt sammensatt arbeidsgruppe for å se på hvordan vi skal følge opp stortingsmeldingen Frihet og likeverd, som handler om mennesker med utviklingshemning, om hvordan vi skal fremme konkrete, gode forslag som er målrettet mot disse menneskene, der en viktig del vil være hvordan vi skal få gjort det mulig for dem å delta i arbeidslivet. Det er et viktig og godt arbeid som er igangsatt, og som ble igangsatt nå i høst.

Jeg har også lyst til å minne om at i denne sal så undertegnet man i 2013 FN-konvensjonen, som også omhandler mennesker med nedsatt arbeidsevne, og der det slås ganske klart fast at de har samme rettigheter til deltagelse i arbeid som alle andre. Dette er også noe vi må ta med oss når vi skal forme den nye politikken.

Regjeringen er i gang med en rekke tiltak som skal sørge for at flere får muligheten til å delta i arbeidslivet. La meg nevne noen: Regjeringen har varslet og kommer før jul med en egen proposisjon og en egen stortingsmelding med en meldingsdel – i den proposisjonen – der vi skisserer flere tiltak til hvordan vi målrettet kan hjelpe folk tilbake til arbeidet. Det gjelder også denne gruppen. Det kan gjøres bl.a. med bedre tilrettelegging på arbeidsplassen, med mer spissede og målrettede tilretteleggingsordninger. Nå skal ikke jeg foregripe budsjettforhandlingene i Stortinget, men med tanke på det forslaget regjeringen har lagt på bordet i budsjettet, der man lovfester retten til BPA, der man styrker BPA med 300 mill. kr, så håper jeg det kan bidra til og være det som gjør at flere får den nødvendige assistenten som man trenger for å kunne ha en meningsfull hverdag, en god livskvalitet og få brukt sine evner og anlegg på en god måte i arbeidslivet. Det er et viktig, og det er et riktig tiltak regjeringen kommer med i den sammenheng.

I tillegg vil det også være viktig, noe vi jobber med og vil komme tilbake til i denne stortingsmeldingen og proposisjonen: Hvordan skal vi tilrettelegge lønnstilskuddsordningene på en bedre måte og sørge for at vi kan ha mer målrettede lønnstilskuddsordninger, tilpasset den enkelte og den enkelte virksomhet på en bedre måte?

Så er det også viktig – som regjeringen har valgt å gjøre – å videreføre jobbstrategien. Men der vil det også være avgjørende at vi, som politikere, ikke bare slår oss til ro, lener oss tilbake og tenker at vi har en jobbstrategi, og det er vel og bra. Arbeidsmarkedspolitikken og jobbstrategier må hver eneste dag både forbedres og jobbes med for å se hvordan det kan innrettes på en bedre måte. Det jobber jeg og regjeringen målrettet med hver eneste dag, og nye tiltak vil komme.

Interpellanten trekker frem en fantastisk bedrift fra Halden, Erlandsens Conditori. Før jeg gikk inn i salen, og før vi startet denne interpellasjonsdebatten, fikk også jeg gleden av å møte Malin, Kim og Daniel. Dette er uten tvil tre kreative, fremoverlente og skapende mennesker som har vært med på å skape sin egen arbeidsplass, som skaper en egen virksomhet, som leverer på samme måte som alle andre ordinære virksomheter gjør, og som gjør det med entusiasme, pågangsmot og stolthet. Den gnisten vi ser i disse menneskene, skal vi ta vare på. Ut fra den gnisten vi ser i Malin, Kim og Daniel, skal vi lage arbeidsmarkedspolitikk, politiske løsninger og tiltak fremover. Dette vil gjøre at flere mennesker får en gnist og en mulighet i vårt samfunn.

Jeg vil også minne om at for noen år tilbake gjorde Norges Handelshøyskole en større undersøkelse og en større utredning som handlet om hva som er lønnsomt, og mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, når det gjelder dagtilbud og VTA-plasser – varig tilrettelagt arbeid. Man kom klart frem til at det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme var satsingen knyttet mot varig tilrettelagt arbeid, altså inn mot arbeidslivet. Dette forteller meg at det er viktig å ivareta det tiltaksnivået vi har på området. Tiltaksnivået innenfor varig tilrettelagt arbeid har i en lengre periode vært stigende, og det er jeg glad for, det er bra. Vi opprettholder fortsatt et høyt nivå – på i gjennomsnitt 9 200 plasser – også i 2014 og 2015. Og så er det gjennomsnittlig 1 200 plasser som blir brukt i ordinær virksomhet.

Men jeg tenker, og som vi også må utfordre: Er vi fornøyd med at vi bare skal tenke tradisjonelt? Og dette føler jeg at interpellanten også utfordrer statsråden og regjeringen på. Skal vi tenke bare varig tilrettelagte arbeidsplasser innenfor skjermet arbeidsmiljø? Jeg tror veldig mange vil ha godt av å være der, det vil være tryggheten, det vil være den avgjørende faktoren for å skape den livskvaliteten som mange trenger, men jeg tror også at vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig og dreie en del av virkemiddelbruken i større grad inn mot ordinært arbeidsliv.

Jeg har også vært og besøkt bedrifter som driver bensinstasjon med VTA-plasser, og jeg har besøkt steder der man bruker VTA-plasser i ulike ordinære virksomheter. Jeg tror kanskje fremtiden er at vi må bruke mer av den type virkemidler. Det vil være til glede for dem som jobber i den ordinære virksomheten, og det vil også være til stor nytte for dem som kommer inn i en virksomhet. Vi trenger alle fordi alle mennesker er unike. Derfor må vi også i større grad legge til rette for å bruke dette. Og dette er også et av de tiltakene, de virkemidlene, som regjeringen jobber med hver eneste dag for å forbedre arbeidsmarkedspolitikken – nettopp å sørge for at vi kan få enda flere inn mot det ordinære arbeidslivet, at enda flere skal ha en tilknytning til det ordinære arbeidslivet enn det vi har i dag.

La meg avslutningsvis få lov til å si at etter den flotte starten på dagen, det inspirerende møtet jeg hadde før jeg gikk inn i denne sal, så vet jeg i alle fall hvor jeg skal stoppe og ta kaffekoppen neste gang jeg kommer til Halden.

Presidenten: Neste taler er interpellanten, representanten Erlend Wiborg.

Presidenten vil også overveie den muligheten, for en kaffestopp i Halden.

Erlend Wiborg (FrP) [11:22:03]: Både statsråden og presidenten skal jeg ta med til det vakre fylket Østfold og til Halden og Erlandsens Conditori.

Jeg takker også for svaret, og jeg er glad for at statsråden er offensiv på dette feltet. Jeg viser til den arbeidsgruppen som er satt ned, og som jobber med dette. Jeg tror også det er verdt å se på de erfaringene man har fra andre land. Arbeids- og sosialkomiteen var tidligere i år i Canada, og det som var interessant der, var da vi stilte spørsmål om hvordan de organiserer arbeidslivet spesielt for mennesker med psykisk utviklingshemning. Det var nesten sånn at de ikke forsto spørsmålet. Vi spurte om de hadde vernede bedrifter – den type tiltak – og de forsto nesten ikke spørsmålet. Der er utgangspunktet at selvfølgelig skal man inn i ordinært arbeidsliv, men da med de ordningene som gjør at det er mulig. Jeg er glad for at statsråden er klar på at vi må spisse ordningene, og jeg er også glad for at statsråden ser at Erlandsens Conditori er et særdeles godt eksempel.

Når vi snakker om virkemidler, må det være sånn at uavhengig av om du har et skadet ben, en fot eller en rygg, om du har mentale utfordringer, kreft eller psykisk utviklingshemning – uavhengig av hva slags utfordringer du har – må vi se på det enkelte individ, på hvordan vi kan hjelpe det enkelte individ ut i arbeidslivet, helst ordinært arbeidsliv, men hvis ikke det er mulig, må vi se på andre tiltak. Vi må ikke bare se på utfordringene eller problemene, men vi må se på mulighetene, og da er jeg veldig glad for at statsråden var så klar på at vi må vri virkemiddelbruken sånn at de blir individtilpasset, og at vi også må våge å tenke utenfor boksen, noe Erlandsens Conditori og gjengen bak det på en fortreffelig måte har gjort.

Statsråd Robert Eriksson [11:24:26]: Jeg er veldig glad for det interpellanten sier, at han er beroliget over den måten regjeringen følger opp dette spørsmålet på. Jeg håper også – og vet – at representanten kommer til både å utfordre statsråden og å passe på at statsråden og regjeringen leverer i henhold til regjeringsplattformen på dette området.

Jeg tror ikke vi skal være sånn at vi ikke kan lære av andre land. Jeg tror vi har alt å tjene på både å se på andre suksesshistorier og å se på hvordan vi kan implementere dem inn i den norske måten å organisere dette på. Vi må aldri komme i en situasjon der vi tror at vi har funnet alle svarene, og at vi har alt rett. Da er jeg redd for at vi fort vil famle litt i blinde. Derfor er det viktig at man ser på gode suksesshistorier både i Norge og utenfor Norge, og ser på hvordan vi kan implementere det i Norge.

Jeg skal ikke kommentere Canada, men jeg hadde liknende opplevelser da jeg var i USA, og det er ikke sikkert at Canada og USA er så veldig ulike når det gjelder hvordan de håndterer den typen spørsmål.

Jeg har igjen lyst til å si at vi må bli flinkere til å ta i bruk det ordinære arbeidslivet. Det er en klar og tydelig målsetting for denne regjering å gjøre det, og vi ønsker å spisse politikken klart og tydelig for at denne målsettingen kan ivaretas.

Det er også viktig, som interpellanten pekte på, at man ikke hele tiden ser på utfordringene, men vi må se på mulighetene.

Jeg vil avslutte med to viktige holdninger som jeg styrer mine tanker ut ifra. Den ene er slagordet til Nord-Trøndelag fylkeskommune, som heter: «Her alt e mulig – uansett». Man kan også bruke D.D.E.s vise fra den første CD-en: «Det umulige e mulig». Har man dette med seg, tror jeg også man finner de gode forbedringene og de smarte løsningene for fremtiden.

Lise Christoffersen (A) [11:27:22]: La meg – i likhet med statsråden – få lov til å takke interpellanten for å reise en viktig sak, men jeg må innrømme at jeg med utgangspunkt i teksten i interpellasjonen kanskje hadde forventet en litt mer konkret ansats til denne debatten, heller enn masse ord som «spissing» og «muligheter». Jeg hadde ventet at det kanskje var litt mer konkret, men det får så være.

De ca. 80 000 utviklingshemmede er en sammensatt gruppe, og mange har, som interpellanten påpeker, gode forutsetninger for å delta i arbeidslivet og bidra til sysselsetting og verdiskaping til beste både for samfunnet og for seg selv. Men det ordinære arbeidsmarkedet og den enkelte arbeidsgiver står ikke uten videre klare med tilbud til denne gruppa – det vet vi – så en viss tilrettelegging er ofte nødvendig.

Men interpellanten er selv inne på det i det strålende eksemplet fra Erlandsens Conditori, og det finnes flere slike eksempler. For ikke lenge siden var komiteen vår på besøk hos Asker Produkt. De har siden 2001 hatt leveringsavtale med to begravelsesbyråer om gravmarkeringer og navneplater. Når jeg tar meg en tur i Drammensmarka, er skiltene som der viser vei, laget ved Asker Produkt, og hvis interpellanten er litt for langt unna Østfold, kan han ta seg en tur på Den Glade Baker i Asker sentrum og la seg friste av ferske bakervarer fra samme bedrift. Er man på konferanse i Oslo-området og får servert Brimi fingermat i pausen, er det også Asker Produkt som er leverandør. Her snakker vi ikke egentlig om restarbeidsevne. Vi snakker om arbeidsevne.

De gode eksemplene er mange, men ikke mange nok. I delrapporten til ekspertutvalget som gjennomgår Nav, vises det i én setning til at utviklingshemmede ofte er taperne når det gjelder tilbud om arbeid og aktivitet. Regjeringa rapporterer det samme i forslaget til budsjett for neste år. Til tross for – isolert sett – en økning i tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne i 2014, er dette ikke gjennomført. Målet for personer med nedsatt arbeidsevne vil ikke bli nådd, og forklaringa som gis, er at:

«Avvikene har sammenheng med at det har vist seg krevende å gjennomføre endringene i fordelingen av tiltak på de to hovedgruppene tilstrekkelig raskt.»

Det er i seg selv en litt underlig forklaring. Hva betyr det egentlig? Det er spesielt underlig fra en regjering som har forsøkt å gjøre gjennomføringskraft til sitt varemerke.

På denne bakgrunn mener jeg at interpellantens spørsmål om hvordan statsråden vil følge opp og tilrettelegge for at flere utviklingshemmede skal få benytte sin arbeidsevne helt eller delvis ute i ordinært arbeid, er helt på sin plass. Jeg hadde som sagt forventet et litt mer konkret svar, men jeg håper at arbeidsministerens Nav-ekspertutvalg går dypere inn i den problemstillinga i sin endelige rapport.

Under budsjettdebatten vil vi også få anledning til å komme tilbake til denne saken. Foreløpig kan jeg røpe såpass mye som at Arbeiderpartiet er kritisk til regjeringa Solbergs forslag om å løse problemet med manglende gjennomføringskraft ved å redusere antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne, til neste år.

Den 25. februar i år behandlet Stortinget Meld. St. 45 for 2012–2013, Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemning, som statsråden også var inne på, og et enstemmig storting ba da regjeringa sette ned et utvalg som skal foreslå tiltak som styrker de grunnleggende rettighetene til mennesker med utviklingshemning. I tillegg til sentrale rettigheter som selvbestemmelse, rettssikkerhet, helse og omsorg, la Stortinget særlig vekt på opplæring og arbeidsdeltakelse og ville ha konkrete mål for inkluderingspolitikken med tilhørende tiltak og kompetanse. Det utvalget, også betegnet som et ekspertutvalg – dette under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet – ble nedsatt 3. oktober, og et av punktene i mandatet er å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre retten til deltakelse i arbeidslivet for mennesker med utviklingshemning, bl.a. i lys av hvilke tiltak som hittil har vist seg å ha effekt. Nå er kanskje ikke arbeids- og sosialministeren den rette til å svare på spørsmål om hvorfor de fremste ekspertene på temaet, representanter for de utviklingshemmede selv, ikke har fått en plass i utvalget, men siden dette ser ut til å være en trend under denne regjeringa, så kan han kanskje svare på det likevel.

Til slutt noen ord om uførereformen: Den skal gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeid, og utviklingshemmede er en del av dette bildet. Nå gjelder spørsmålet fra interpellanten isolert sett hvordan utviklingshemmede kan utnytte sin restarbeidsevne i det ordinære arbeidsmarkedet, men også de som kan ha en slik mulighet, kan jo kanskje ha behov for tiltak før de kommer så langt, og for noen er antakelig arbeid med bistand eller varig tilrettelagt arbeid et mer nærliggende alternativ. Hittil har regjeringa dessverre lagt mer vekt på å kutte i stønader, kutte i tiltak, slå sammen tiltak og anbudsutsette de tiltakene som hittil har vært forbeholdt skjermet sektor. De som er ekspertene her, protesterer også, men også de ser ut til å snakke for døve ører. Mye galt kan dessverre komme til å skje før det siste ekspertutvalget kommer med sine anbefalinger i juni 2016, og før Stortinget rekker å behandle den varslede meldinga fra arbeids- og sosialministeren.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Arve Kambe (H) [11:32:44]: Jeg vil rette en stor takk både til interpellanten Erlend Wiborg og til statsråd Robert Eriksson, for hans gode svar.

Det er flere som har vært inne på at man vil besøke Erlandsens Conditori, og jeg setter meg gjerne opp på den listen. Det er kanskje ekstra interessant for Stortinget å få et nytt konditori nå som Halvorsens Conditori er borte. Det er riktignok litt lenger vekk.

Som leder for komiteen – etter å ha vært på en rekke besøk i bl.a. noen av disse vekstbedriftene – er det noe som slår meg: den enorme stoltheten som denne arbeidstakergruppen – hvis man kan kalle dem det – viser i sine jobber. Jeg tenker på Kolbein Falkeids start på et av hans dikt, hvor han sier: Jeg tror på mennesker som brenner.

Uansett hvilken bedrift eller plass jeg besøker, ser jeg aldri noen mennesker gløde mer av stolthet over seg selv og over det de lager. Og når vi ser hva disse bedriftene holder på med, er det alt i fra kantinedrift, konditorier – som vi har besøkt flere av – styredeler til bilindustrien og elektriske komponenter til bruk i offshoreindustrien. Det er et enormt ulikt arsenal de ulike bedriftene har.

Vi vet at flere internasjonalt kjente konserner bruker disse bedriftene som sine underleverandører og gir stabil finansiering – i tillegg til statens og kommunenes bidrag – for å skape flere varig tilrettelagte arbeidsplasser.

Vi vet at det ofte er ventelister på disse VTA-plassene i kommunene. Regjeringen viderefører 9 200 plasser, som i fjor. Men når vi ser på hvordan dette er finansiert, er det helt åpenbart at mye av det er tilrettelagt for at man enten ser for seg at de som jobber innenfor disse tiltakene, skal være ansatt i en skjermet bedrift, eller at de får lønnstilskudd i en ordinær bedrift og er ansatt hos noen andre.

Erlandsens Conditori er en mellomløsning, som Stortinget, regjeringen og Nav ikke har tenkt så mye på. Hvis man får tiltakspenger hvis man starter for seg selv innenfor denne gruppen, avlaster man enten tre tiltaksplasser, som man skulle hatt via Nav Fylke, eller tre dagtilbudsplasser, som kommunen måtte hatt dersom man ikke hadde hatt tiltaksplasser. Så her er det åpenbart et behov for å se på hvordan vi finansierer ordningen. Vi er altså nødt til ikke å glemme dem som starter for seg selv.

Samtidig trenger de aller fleste i dette segmentet også skjermet bistand, og derfor styrker regjeringen dette. Samtidig ser vi at det innenfor disse litt over 9 000 tiltaksplassene er over 1 200 som oftere og oftere bruker ordinært arbeidsliv. Det er også i tråd med det som står i regjeringens Sundvolden-erklæring, nemlig å bruke lønnstilskudd i større grad, fordi vi ser at det har den beste effekten når det gjelder å komme seg ut i arbeidslivet. For mange av disse kan f.eks. et permanent lønnstilskudd være vel så bra som en permanent tilrettelagt arbeidsplass. Men vi må ikke slutte å fokusere på dem som faktisk har behov for skjermet virksomhet, og derfor viderefører regjeringen det tiltaksnivået vi har i dag.

Representanten Lise Christoffersen er innom flere ting. På noen av områdene, f.eks. arbeid med bistand og avklaring, øker vi konkurransen, slik at også andre sosiale entreprenører kan få komme inn i det markedet. Det er rett og slett fordi vi tror at flere vil få hjelp, at flere vil få bedre hjelp, og at vi vil få bedre resultater enn i dag.

Denne regjeringen har ikke redusert antallet tiltaksplasser. Denne regjeringen har økt antallet tiltaksplasser sammenliknet med den rød-grønne regjeringen. Men dette året har vi en justering, rett og slett fordi – som Christoffersen var inne på – apparatet ikke har klart å få nok tiltaksplasser ut ifra det vi har vedtatt. Det er ikke like greit, men det har vi større forhåpninger om å nå i 2015.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:37:58]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for en viktig og spennende interpellasjon. Nå er jeg en av dem som ikke har fått besøkt Erlandsens Conditori, men min gode kollega og representant for Østfold Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, har skrytt mye, og jeg kjenner meg igjen i ordene som ble sagt om at det er en kafé med omsorg og med mennesker som viser at de ikke ser begrensningene, men mulighetene.

Det utgangspunktet som for så vidt interpellanten og statsråden også trekker fram, synes jeg er utrolig viktig å ha i denne type debatter og i denne type saker – nemlig at mennesker kan få lov til å yte, at de kan få lov til å bruke sine egenskaper, at de kan bidra enten gjennom varig tilrettelagt arbeid eller ordinært arbeidsliv. Det er en veldig viktig del av det arbeidet vi gjør. For det skaper menneskeverd, og det er viktig for det enkelte mennesket å få lov. Når mennesket har en mulighet og et ønske om å bidra, er det viktig at vi gjør så godt vi kan for å hjelpe dem inn i arbeid.

Jeg synes det er to viktige spor i denne debatten. Det første er at vi må gjøre det vi kan for å skape et mest mulig inkluderende arbeidsliv. I det ordinære arbeidslivet kan man jobbe selv om man ikke kan yte 100 pst. hele tida. Da er det viktig at vi tar tak i de menneskene som faller ut, så tidlig som mulig. Hvis det er mennesker som begynner å falle ut, som blir sykmeldte eller opplever et eller annet som gjør at hverdagen blir snudd på hodet, og trenger tilpasning på arbeidsplassen, er det utrolig viktig at vi gjør det vi kan for å hindre at de forsvinner ut. For faren er at når en forsvinner ut, så er i alle fall sannsynligheten for at en faller varig ut, mye større enn hvis vi tar tak i det tidlig.

Det andre sporet går på flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Selv om vi i dag diskuterer mulighetene og ser på en bedrift som har gjort et fantastisk arbeid, så vet vi, som flere har vært inne på, at det er en del mennesker som er helt avhengige av at det er større trygghet rundt arbeidsplassen enn det de kanskje kan få i det ordinære arbeidslivet. Derfor mener jeg det er viktig at en fortsatt kjemper for flere tiltaksplasser, at en fortsatt kjemper for varig tilrettelagte arbeidsplasser, noe jeg er glad for at statsråden også viser at han er opptatt av. For det en ikke skal glemme, er – som komitélederen også var inne på – at mange av VTA-plassene faktisk er i ordinært arbeidsliv. I tillegg vet vi at det er mennesker som kommer videre fra VTA og inn i en varig jobb, fast arbeid, i det ordinære arbeidslivet, uten at man trenger f.eks. lønnstilskudd.

Statsråden ville ikke forskuttere budsjettarbeidet. Det skal ikke jeg heller, men jeg kan i hvert fall varsle tydelig at Kristelig Folkeparti skal bidra til å gjøre det bedre gjennom de forhandlingene som er nå. Jeg tror statsråden kan slappe helt av, det blir i hvert fall ikke en dårligere sosial profil når det endelige budsjettet blir lagt fram. For, som statsråden sa, Kristelig Folkeparti er kjempefornøyd med det regjeringen gjør når det gjelder VTA, med det arbeidet som det er lagt opp til der – at en lovfester retten til VTA. Det er et veldig viktig tilbud, og jeg tror også at det kan bidra til at flere kan bruke sin restarbeidsevne i arbeidslivet. Kristelig Folkeparti foreslår i sitt alternative budsjett 1 000 ekstra tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne, og vi legger også inn 200 ekstra VTA-plasser. Forhåpentligvis, når vi står her om en liten måned og diskuterer budsjettet, kan regjeringa skryte av at det blir gjennomført enda flere tiltaksplasser og VTA-plasser neste år.

Så ser jeg også fram til meldinga som er varslet. Jeg skjønner jo at en ikke kan være så konkret når det gjelder tiltakene nå, når det er en melding som er rett rundt hjørnet, men jeg er glad for at regjeringa har høye ambisjoner, og jeg ser fram til den meldinga og det arbeidet som regjeringa ønsker å legge fram. Jeg registrerer at en ønsker å se på lønnstilskudd, eventuelt klokere og bedre bruk av lønnstilskudd, og hvordan sosialt entreprenørskap kan være med og hjelpe disse menneskene.

Når det gjelder anbud, vil jeg bruke perspektivet til interpellanten – at alle mennesker er unike. Det er ikke en hyllevare vi snakker om, det er ikke bygging av noe enkelt. Dette er forskjellige mennesker som har forskjellige behov, og fra Kristelig Folkepartis side har vi signalisert hele veien at vi er meget skeptiske til anbud, nettopp fordi det ikke er så enkelt som det å legge inn et anbud på å bygge et bygg eller kjøpe inn noen ting. Dette er mennesker som har forskjellig behov, og som derfor må ses individuelt, og da er det en fare for at anbud kan gjøre at de svakeste taper. Men vi ser fram til det arbeidet som Stortinget skal gjøre det neste halve året.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:17]: Også jeg vil takke for en viktig interpellasjon.

Når vi skal diskutere spørsmålet om dem av oss som har nedsatt arbeidsevne, kommer vi ikke utenom å se det i forhold til det store arbeidsmarkedet. Det store arbeidsmarkedet er i stor endring. Det gjelder både for sjølstendig næringsdrivende og for lønnsmottakere. Dette er endringer som gir større usikkerhet i inntekt for stadig flere yrkesgrupper. Mange som arbeider i yrker med stor tilgang på arbeidsfolk fra land med høy arbeidsledighet og lav inntekt, føler at den norske modellen, med trygge, forutsigbare inntekter som gir grunnlag for å leve i et høykostland, forvitrer. Det er et viktig bakteppe. Dersom vi ikke lykkes med det ordinære arbeidsmarkedet, blir det enda vanskeligere for dem som har nedsatt arbeidsevne, å ha tiltro til det og ha en glede i sitt liv.

Folk med nedsatt arbeidsevne opplever i dag å bli fortrengt, den såkalte fortrengningseffekten. Dette rammer sjølsagt folk med nedsatt arbeidsevne først. Ved årsskiftet var det 208 000 personer som hadde nedsatt arbeidsevne. Dette blir det stadig mer krevende å rette opp. Det trengs stadig sterkere økonomiske virkemidler for å gjøre en jobb med personer med nedsatt arbeidsevne når vi har en slik utvikling i det ordinære arbeidsmarkedet – det kan jeg ikke få understreket sterkt nok. Det trengs sterkere virkemidler når utryggheten i arbeidslivet ellers blir større.

Interpellanten starter med følgende setning:

«Regjeringen har vært klar på at det er et mål å hjelpe flere personer inn i arbeidslivet.»

Det er flott. Dette er også Senterpartiets mål. Når folk hører denne setningen, forstår folk flest det slik at regjeringa ønsker å tilrettelegge for at flere personer skal inn i arbeidslivet, slik at de kan leve av sine arbeidsinntekter. Det er Senterpartiets forståelse av det. Jeg er ikke sikker på om det er regjeringas forståelse av det, men det er viktig å presisere.

Når så interpellanten sier videre at det er tiltak som gir mer fleksibilitet i arbeidslivet som er noe av løsningen, fordi det gir plass til flere, hvordan oppfattes ordene «fleksibilitet i arbeidslivet» av dem som er på gulvet? Jo, det oppfattes av de fleste som et mer utrygt arbeidsliv. Det er det faktiske forhold. For Senterpartiet er trygghet for en inntekt å leve av når en arbeider, poenget – trygghet i arbeidslivet, slik at det arbeidslivet gir en inntekter til å leve av i det høykostlandet vi lever i. Det er det som er kjernen. Folk med utviklingshemning trenger trygghet, akkurat som folk flest.

Når det gjelder dette området, må jeg si at i de åra jeg har vært på Stortinget, har det vært tatt opp utallige interpellasjoner og forslag omkring dette. Og jeg må si det rett ut: Det har dessverre vært altfor mye prat – altfor mye prat – på dette området. Nav trenger en opprydding i tiltak og regler. En må forenkle tiltakene, og en må i mye større grad gå rett på målet. Det er opplagt at vi må ha et stort omfang av varig tilrettelagte arbeidsplasser, som en offentlig etat sjølsagt er den beste til å drive. Det har vi veldig mange erfaringer med.

I tillegg kommer deltakelsen i det ordinære, inntektsbringende arbeidet – enten det er en offentlig arbeidsgiver eller en privat arbeidsgiver. Her er det, etter Senterpartiets vurdering, vi mislykkes mest.

Vi må i mye større grad satse på tidsbestemt og tidsubestemt lønnstilskudd, slik at de med nedsatt arbeidsevne, inklusiv de funksjonshemmede, kan få et ordinært arbeid hvor den inntekten de får, er fra en arbeidsgiver som har sin inntektsbasis fra det arbeidet som er gjort, og fra bistand fra det offentlige. Her regner jeg med at statsråden nå får samme motbør som tidligere statsråder har fått – både fra en del aktører i arbeidslivet og fra Finansdepartementet – at dette er det ikke hensiktsmessig å satse på.

Skal det bli noe ut av dette, må en bryte disse barrierene – tørre å si at her trengs det et krafttak. Her snakker vi ikke om noen få hundre nye plasser. Enhver som er i Nav-systemet og kjenner til dette, opplever hvilken fortvilelse det er. Det er mange som kunne hatt behov for dette, men pengene strekker ikke til.

Kirsti Bergstø (SV) [11:48:39]: Jeg vil rose representanten Wiborg for å løfte fram en viktig sak i sin interpellasjon, men den viktigste rosen jeg kan gi i dag, går til gjengen som står bak Erlandsens Conditori. Det er en gjeng som har gjort en kjempejobb. Her viser man gründermot og godt gründerarbeid i sin virksomhet, og man viser et stå-på-mot som man bare må beundre. Denne veien er ikke tråkket opp av seg selv.

Erlandsens Conditori er også et gledelig eksempel på at idealismens tid langt fra er forbi. Vi ser at tre personer med utviklingshemning, godt hjulpet av frivillige, har maktet å skape sine egne arbeidsplasser, og det er utrolig viktig å bygge opp under idealisme og frivillighet og sosialt entreprenørskap. Hvorfor er det det? Jo, fordi utfordringene med å inkludere mennesker med utviklingshemning i arbeidslivet er fremdeles store. Behovet for tiltaksplasser er voksende. Arbeidsforskningsinstituttet kartla på oppdrag fra Arbeidsdepartementet behovet for VTA-plasser, altså Varig tilrettelagt arbeid, for mennesker med utviklingshemning, og de anslo at behovet var på om lag 4 600.

Den rapporten fra 2012 tok utgangspunkt i gjeldende praksis, altså at man må være rimelig selvhjulpen for å få en tiltaksplass, men det er neppe noen i arbeidsfør alder som ikke har behov for arbeid. Ut fra en sånn tankegang kan man regne med at det reelle behovet for tiltaksplasser er langt høyere for mennesker med utviklingshemning.

I forrige stortingsperiode var Fremskrittspartiet veldig flink til å fremme interessene til mennesker med utviklingshemning. Vi så i budsjettet for 2012 at Fremskrittspartiets representanter foreslo en ekstrabevilgning på 1,36 mrd. kr til arbeidsmarkedstiltak. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2013 ble bevilgningen økt med 229 mill. kr til en styrking på 2 000 VTA-plasser. Blant andre daværende stortingsrepresentant Robert Eriksson fremmet i Dokument 8:129 S for 2011–2012 et forslag om at det ble utarbeidet en opptrappingsplan «som ivaretar intensjonen om at personer med utviklingshemming får tilpasset utdanning hvor målsettingen er arbeid, reell arbeidsevnevurdering og en egnet arbeidsplass.»

Men i årets statsbudsjett er det ingen tiltak for å styrke arbeidsmarkedstiltakene – tvert imot ser vi at det varsles en reell reduksjon. Det er ingen opptrappingsplan for arbeidslivet som er utarbeidet eller varslet. Jeg er veldig glad for at vi har en arbeidsminister med et så sterkt engasjement for en viktig sak på dette området, men jeg savner likevel en politikk som gir forutsigbarhet. Er det noe vi vet at ikke gir forutsigbarhet, er det en politikk der anbud til laveste tilbyder gis mennesker med utviklingshemning – altså står en anbudspolitikk som regjeringen har varslet at de ønsker, i fare for å slå beina under gode ønsker for mennesker med utviklingshemning og folks plass i arbeidslivet.

SV jobber for at alle mennesker skal ha like muligheter, uavhengig av om man er datter av en direktør, sønn av en reingjører, hvor du bor, eller om du har nedsatt funksjonsevne eller ikke. Men for at det skal være mulig, må man ha en forutsigbar politikk. Vi må vite hvilket gulv vi skal stå på, hva det er som er plankene i velferdsstaten som vi alle skal bygge livet vårt på. Når det gjelder mennesker med utviklingshemning, er forutsigbarhet når det gjelder politikken for bolig, for fritid og for arbeid, svært viktig, for vi vet at alle mennesker har ressurser, men alle blir ikke gitt muligheten til å ta dem i bruk.

Wenche Olsen (A) [11:53:51]: Jeg vil også føye meg til rekken av dem som takker interpellanten Wiborg for å ta opp denne viktige saken. Spesielt hyggelig synes jeg det er at han gjør det akkurat den dagen jeg er inne som vara, for som haldenser er jeg selvfølgelig kjempestolt både av Erlandsens Conditori, av dem som jobber der, og ikke minst av dem som er initiativtagere bak dette flotte tiltaket. Det er veldig bra at vi får fokusert på det, men også at vi får en anledning til å debattere utviklingshemmedes mulighet til å delta i arbeidslivet.

Jeg er også blant dem som har vært så heldig å få lov til å besøke Erlandsens Conditori og møte de tre som jobber der, men jeg har også fått møte dem som er initiativtagere og hjelpere til dem som jobber der. Alle fortjener de honnør – for den innsatsen de gjør, men også for den kreativiteten og det pågangsmotet de viser. De har møtt mange motbakker, men de står fortsatt på, og det er ganske utrolig.

Malin, Kim Robin og Daniel er tre engasjerte ungdommer som – som sagt flere ganger her – driver sin egen arbeidsplass. Ivrige og trofaste møter de på jobb hver dag. De gleder mange haldensere med sitt gode humør og sin stå-på-vilje. Litt på samme måte som Halvorsens Conditori her i Oslo er Erlandsens Conditori i Halden en institusjon. Det har vært drevet i veldig, veldig mange år, og disse tre fører den lange tradisjonen videre på en veldig god måte. Men ungdommene trenger hjelp til noen jobber, og det er der utfordringen ligger. Jeg støtter at det er innenfor arbeidslivstiltak vi bør finne løsninger, men da bør vi styrke tiltakene for personer med nedsatt arbeidsevne – ikke kutte i dem.

Initiativtakerne bak Erlandsens Conditori er idealister og har jobbet lenge for å sikre driften der. Det er ikke tvil om at dette tiltaket er et svært bra tilbud til de tre som jobber på Erlandsen. Jeg håper virkelig at ungdommene på Erlandsen får beholde sin arbeidsplass, og at slike gode initiativ og tiltak får forutsigbar støtte framover.

Erlandsens Conditori er et flott tiltak som passer veldig bra for Malin, Kim Robin og Daniel, men det er likevel viktig å ha med seg at slike tiltak krever initiativrike idealister som står bak. Det er dessverre ikke landet vårt overbefolket med. Derfor er det også viktig at tiltak som varig tilrettelagt arbeid og andre arbeidslivsordninger styrkes og utvides. Det handler, akkurat som interpellanten sa, om å fokusere på at alle er forskjellige, og at alle har forskjellige behov og muligheter.

Halden kommune, som Erlandsens Conditori ligger i, er en lavinntektskommune med ganske dårlig økonomi. Det har også de utviklingshemmede fått erfare. Det er til stadighet press på deres dagtilbud og nye forslag om kutt. Det ser heller ikke spesielt lyst ut for kommuneøkonomien i neste års budsjettforslag, så jeg håper ministeren har noen tiltak som vil sikre tilbudet også til andre utviklingshemmede, slik at de får mulighet for en jobb eller dagaktivitet.

Ministeren skal ha ros for sitt engasjement overfor utviklingshemmede. Da han satt i opposisjon, fremmet han flere gode forslag, som representanten Bergstø refererte til tidligere – både at man i budsjettforslaget i 2012 ønsket en langt mer offensiv og målrettet jobbstrategi og foreslo å bevilge mer penger, og også at ministeren sammen med flere andre i et Dokument 8-forslag foreslo følgende:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om en opptrappingsplan, innen februar 2013, som ivaretar intensjonen om at personer med utviklingshemming får tilpasset utdanning hvor målsettingen er arbeid, reell arbeidsevnevurdering og en egnet arbeidsplass.»

Jeg håper og tror at ministeren i posisjon har et like stort engasjement for utviklingshemmede som han hadde i opposisjon, og jeg hørte med glede at han hadde satt i gang et arbeidsutvalg som jobbet bredt med disse utfordringene. Proposisjoner og planer er flott, men de må følges av midler.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 synes arbeidsministeren kanskje litt å ha glemt sine tidligere kampsaker. Det er vanskelig å finne satsingen på arbeidsmarkedstiltak. Så jeg håper ministeren tar med seg sine tidligere forslag fra sin tid i opposisjon inn i innspurten av budsjettforhandlingene, og finner plass til noen sårt tiltrengte, gode arbeidslivstiltak for dem med nedsatt arbeidsevne.

Bente Stein Mathisen (H) [11:59:09]: Jeg vil også stille meg i rekken og takke interpellanten for at han tar opp dette viktige temaet.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er en like mangfoldig gruppe som resten av befolkningen. Noen har funksjonsnedsettelser som det lett kan kompenseres for med hjelpemidler, andre har andre typer funksjonshemninger og trenger mye eller litt hjelp og støtte, alt etter som hva den enkelte strever med.

Det som er viktig å påpeke, er: Nedsatt funksjonsevne er ikke det samme som redusert arbeidsevne, for arbeidsevne omfatter kun graden av evne til å utføre en bestemt type arbeid. Med tilrettelegging og noe støtte, ofte enkle tiltak, fungerer en med nedsatt funksjonsevne like godt som dem som ikke har funksjonsnedsettelser.

Arbeid er viktig for å leve et fritt og selvstendig liv. I tillegg vet vi også at arbeidsplassen er den viktigste sosiale arenaen og nettverket som folk har utenom familien sin. Jobben er ikke bare viktig som en inntektskilde, den er også viktig som et godt sosialt nettverk.

Regjeringen er opptatt av å øke innsatsen på dette området og vil følge opp FN-konvensjonen for funksjonshemmede, som Norge ratifiserte i fjor. Vi vil ha et samfunn med plass og mulighet for alle, uavhengig av funksjonsevne.

Da vi behandlet Meld. St. 45 for 2012–2013 Frihet og likeverd, som handler om mennesker med utviklingshemning, tidligere i år, var dette med arbeid et av de viktige temaene. Flere var opptatt av at flere utviklingshemmede må få prøve seg i ordinært arbeidsliv. Pårørende kom med innspill om at skolen bør legge mer til rette for mer praktisk opplæring til de elevene som sliter med teori og er teorisvake, at de heller kunne få mer opplæring og kunnskap i noe som kan gi dem en form for praktisk grunnkompetanse, som kan være relevant for en jobb, og kvalifisere for arbeidslivet. Det er ikke alle jobber som krever en bachelor eller et fagbrev.

Jeg er glad for at statsråden også var inne på dette med å tenke mer tilrettelagt arbeid inn i ordinært arbeidsliv. Skal vi lykkes, må vi ha et arbeidsliv som tar samfunnsansvar, et arbeidsliv hvor lederne ikke ser seg blinde på begrensninger, men ser muligheter. Vi må jobbe med å endre holdninger og praksis. Det å endre holdninger er ikke noe vi kan vedta – det er prosesser som må settes i gang ved at noen går foran og viser vei. Det er viktig med gode eksempler, som det interpellanten viste til fra Halden: Erlandsens Conditori. Det som representanten Lise Christoffersen viste til fra Asker kommune, og som jeg kjenner godt til, Asker Produkt, er også et kjempegodt eksempel på noen som går foran og viser vei.

Vi må ikke være så engstelige for å prøve ut nye ting, og heller ikke for å slippe til flere aktører. Arbeidsgivere må trygges, slik at de tør å slippe til arbeidstakere som de i utgangspunktet kanskje er skeptiske til. Derfor er det viktig å informere om de tilretteleggingsordninger og lønnstilskudd som Nav tilbyr. De er gode å ha. I tillegg er det, som flere har nevnt, viktig med varig tilrettelagte arbeidsplasser i skjermede bedrifter for dem som trenger mye støtte og bistand i arbeidslivet.

Det er viktig å se det enkelte mennesket og ikke la skepsis og systemer stå i veien for de gode løsningene. I arbeidet med å inkludere flest mulig må vi slippe alle gode krefter til.

Erlend Wiborg (FrP) [12:02:52]: Jeg vil først takke for en god debatt. Jeg er også glad for at så mange deltok i den.

Intensjonen bak debatten var både å heve dette spørsmålet i bevisstheten og ikke minst å dra frem et godt eksempel som bør være til etterfølgelse for andre.

Måten jeg utformet interpellasjonen på, valgte jeg for i utgangspunktet å unngå en partipolitisk polemikk, og jeg synes det er synd at spesielt Lise Christoffersen valgte å gå til en politisk polemikk i stedet for å diskutere problemstillingen. Hadde jeg ønsket en politisk polemikk, kunne jeg selvfølgelig ha fokusert på at Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen sviktet når det gjelder brukerstyrt personlig assistanse, BPA, noe regjeringen nå rettighetsfester, men det valgte jeg bevisst ikke å nevne, for jeg ønsket ikke den politiske polemikken.

Representanten Lundteigen var inne på mye fornuftig. Han snakket mye om det økonomiske aspektet ved viktigheten av en jobb, men jeg mener at det er vel så viktig å fokusere på de andre aspektene ved det å ha en jobb, som handler om selvfølelse, om sosialt liv og om det kollegiale.

Jeg synes også at representanten Lundteigen og flere bommet da de var inne på den stadige diskusjonen om offentlig versus privat, om vi skal slippe flere til innenfor forskjellige typer tiltak, eller om kun det offentlige skal gjøre det. Jeg mener at det eksemplet vi har her i dag, Erlandsens Conditori, som er et privat aksjeselskap som opererer ute i det private markedet og konkurrerer hver eneste dag, viser at vi ikke trenger å være så redde for private aktører. Jeg tror det er veldig få i denne sal som synes at Erlandsens Conditori er veldig skremmende. Tvert imot har vi sett ut fra debatten at alle mener at Erlandsens Conditori og flere andre er gode eksempler.

Jeg synes også representanten Kirsti Bergstø var inne på noe viktig, at rosen her bør gå til Erlandsens Conditori fordi det er et godt forbilde. Eksemplet deres har også vist at alt er mulig hvis man bare gjør det man kan og prøver å bryte med noen såkalte sannheter.

Jeg håper at Halden kommune har fått med seg denne debatten og snur seg rundt og ser om de nå kan bidra til en løsning her, for nå er det på tide å gå fra mange fine ord til faktisk konkret handling. Jeg er glad for at statsråden var så offensiv, og forhåpentligvis tar Halden kommune sitt ansvar her.

Statsråd Robert Eriksson [12:06:02]: Takk for mange gode innspill og en god debatt.

La meg prøve å kvittere ut noe av det som er blitt sagt her:

Det blir hevdet at jeg ikke var konkret i innlegget mitt på hva regjeringen gjør. Jeg mener at det vi har kommet med, er ganske konkret:

Vi signerte en klar IA-avtale i begynnelsen av mars i år, der partene og regjeringen er enige om at man skal spisse både måten man innretter tilretteleggingsordningene og ikke minst lønnstilskuddsordningene. Det arbeidet er i full gang. Det vil vi legge frem før jul. Det er en god måte å gjøre det på, og det er veldig konkret. At BLD har satt i gang arbeidet i dette utvalget for å følge opp den stortingsmeldingen, er konkret, bra og målrettet.

Det er også konkret og bra når vi i statsbudsjettet bl.a. øker bevilgningene til funksjonsassistent med 10 pst., som gjør at flere får muligheten til å bli assistert og dermed til å få gjort en jobb.

Det er målrettet, bra og konkret når vi kommer med 300 mill. kr mer til BPA, slik at flere kan få muligheten til å få hjelp til å være i jobb.

Jeg er enig med representanten Christoffersen når det gjelder tiltaksgjennomføringen i Nav for inneværende år. Jeg er ikke fornøyd med at man ikke har klart å følge opp og gjennomført tiltakene som Stortinget har vedtatt. Sånn skal det ikke være. Derfor har jeg og departementet satt i gang et arbeid, der vi foretar en ekstern gjennomgang av hvorfor det som har skjedd, har skjedd, og der vi har klare, konkrete og jevnlige møter med Nav for å forsikre oss om at den tiltaksgjennomføringen Stortinget vedtar, blir gjennomført. Vi skal være tett på fra politisk hold for å sørge for at vi ikke havner i den samme situasjonen i fremtiden.

Det hadde egentlig vært interessant å kunne kommentere masse.

Uførereformen er bra. Representanten Lundteigen tar opp at vi må ha tiltaksforenkling i Nav, og at vi må gå mer rett på målet. Jeg er enig med representanten Lundteigen, og derfor er arbeidet med hvordan vi kan målrette og forenkle tiltakene – slik at folk får tiltak raskere og flere får rett hjelp til rett tid, slik at de kommer seg ut i arbeidslivet – igangsatt og snart sluttført.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si at denne regjeringen ikke har noen nedtrapping av tiltaksplasser for folk med nedsatt arbeidsevne. I 2013 gjennomførte regjeringen Stoltenberg 54 300 plasser, og det er i 2015 lagt opp til et tiltaksløp på 56 700 plasser, som er mer enn det Stoltenberg-regjeringen gjorde. Representanten Eriksson kom med mange gode forslag, men jeg registrerte at de ble nedstemt av SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet da han var i opposisjon.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.