Helge Thorheim (FrP) [15:35:47]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av ivaretakelse av veteraner fra internasjonale operasjoner. I denne revisjonen er hovedvekten lagt på Forsvarets og de sivile etaters oppfølging av veteraner som får behov for oppfølging etter endt tjeneste. I tillegg har en ønsket å belyse årsaker til eventuelle svakheter i oppfølgingen.

I hele etterkrigstiden har norske kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner, og over 100 000 personer har deltatt i slike. Blant disse har 22 000 deltatt i UNIFIL-styrken i Libanon, og 8 000 personer har deltatt i ISAF-styrken i Afghanistan.

Deltakelse i skarpe internasjonale operasjoner til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier kan være noe av den største belastningen et menneske blir utsatt for, avhengig av hva slags tjeneste den enkelte har. Forsvarskomiteen har tidligere understreket det norske samfunns og myndighetenes klare ansvar for å sikre en god oppfølging av kvinner og menn som deltar for Norge i internasjonale operasjoner, i Innst. S. nr. 318 for 2007–2008 og Innst. S. nr. 298 for 2008–2009.

For å følge opp St.meld. nr. 34 for 2008–2009 ble den interdepartementale handlingsplanen «I tjeneste for Norge» iverksatt. Ansvaret for å følge opp veteraner som trenger bistand etter å ha deltatt i internasjonale operasjoner, er et sektorovergripende ansvar og krever derfor en samordnet virkemiddelbruk på tvers av sektorer og departementsområder.

Komiteen viser til at de aller fleste soldatene som drar ut, kommer hjem med positive erfaringer, styrket kompetanse og gode minner. Dette kan tilskrives bl.a. utvelgelsen av soldater til internasjonale operasjoner, opplæringen forut for deployering og godt samhold blant soldatene som støtter opp om hverandre, bl.a. med debrifing i etterkant av alvorlige hendelser. Alle som kommer hjem fra internasjonale operasjoner, må gjennom en såkalt mellomlanding på vei hjem. Dette bidrar til at andelen som får problemer i etterkant av tjenesten, er lavere i dag enn ved tidligere deployeringer.

Forsvarsstrukturen er betydelig redusert de senere år, og langvarige deployeringer av norske styrker i utlandet, kombinert med for kort tid hjemme mellom deployeringene, har ført til en høy belastning på Forsvarets personell. Normen som er nedfelt i handlingsplanen «I tjeneste for Norge», er at hjemmetiden mellom to deployeringer bør være fire–fem ganger lengden av siste tjenesteperiode ute. Denne normen er ikke fulgt i praksis. Komiteen har merket seg at forsvarsministeren skal gjennomgå normen for hjemmetid, hvilke retningslinjer som skal gjelde, og hvordan dette skal tilpasses oppdraget. Komiteen er fornøyd med dette.

Forsvaret har tidligere ikke hatt tilstrekkelig oversikt over hvor og når den enkelte har tjenestegjort ute, og dette har medført at en ikke har fulgt normen for utedeployering. Ifølge statsråden er det behov for å utvikle bedre styringssystemer for å få en bedre oversikt over den enkeltes belastning. Komiteen deler dette synet.

Komiteen har merket seg at Forsvarets oppfølging gjennom Kontor for psykiatri og stressmestring har kort ventetid og er godt kjent blant veteraner, slik at terskelen for å søke hjelp er lav. Imidlertid har i realiteten ikke alle hatt tilgang til dette tilbudet fordi reiseutgiftene ikke ble dekket av Helseøkonomiforvaltningen. Komiteen er fornøyd med at Forsvarsdepartementet nå arbeider for at det etableres en ordning for refusjon av reiseutgifter fra HELFO.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at det har vært vanskelig å overføre kompetanse om veteraner til alle deler av det sivile hjelpeapparatet. Komiteen har her merket seg at arbeids- og sosialministeren vil «øremerke» ansatte hos Nav, slik at kompetansen ved de mange Nav-kontorene skal bli bedre.

Komiteen ser med bekymring på at ventetiden ved en del av de distriktsmedisinske sentrene er lang når det gjelder å få prioritert helsehjelp. Lange ventetider kan føre til en forverring av situasjonen og pådra veteranene kroniske lidelser. Veteraner med posttraumatisk stresslidelse kan i mange tilfeller bli dårligere av å måtte vente på behandling fordi disse fra før av har en høy terskel for å oppsøke behandlingstilbud. Komiteen finner dette alvorlig.

Et av funnene i undersøkelsen er at behandlingen av erstatningsskader på grunn av psykiske belastningsskader hos Statens pensjonskasse tar for lang tid. Komiteen har merket seg at oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge» har som mål å redusere denne saksbehandlingstiden, og at kompensasjon etter ordningen skal tydeliggjøres.

Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge» er et samarbeid mellom sju involverte departementer for å styrke samfunnets erkjennelse og ivaretakelse av personell før, under og etter internasjonal tjeneste. Det er i denne opplistet 27 tiltak. Komiteen viser til at én av fire blant de sykmeldte er under 30 år. Dette er med på å illustrere alvorlighetsgraden i situasjonen. Komiteen er fornøyd med de tiltak statsråden har skissert i oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», som tar sikte på å bedre de forhold som har medført de svakheter som er avdekket i Riksrevisjonens undersøkelse.

Til slutt vil jeg bemerke at komiteen er enstemmig på alle punkt i merknadene i denne saken, og med dette anbefaler jeg komiteens tilråding slik den fremgår av innstillingen.

Gunvor Eldegard (A) [15:42:15]: «Norske myndigheter har et ansvar for å følge opp soldater både før, under og etter tjeneste. Et enstemmig storting har stilt seg bak mange tiltak de senere årene, noe som har bidratt til å bedre situasjonen for skadde veteraner som har vært ute i internasjonale operasjoner på vegne av Norge. Likevel gjenstår mye: Mange skadde veteraner opplever ofte møtet med det sivile hjelpeapparatet, som Nav, Statens pensjonskasse og helsevesenet, som svært vanskelig. Veteranene opplever at det mangler kompetanse om hva de har vært utsatt for. Fortsatt er det ikke lik erstatning for lik skade, og erstatningsordninger oppfattes som uoversiktlige og urettferdige. For få punkter i handlingsplan for veteraner «I tjeneste for Norge» fra 2011, er gjennomført.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp disse manglene i veteranpolitikken?»

Dette er dåverande stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide sin interpellasjon til dåverande forsvarsminister Strøm-Erichsen. I denne interpellasjonsdebatten frå 14. desember 2012 var det tverrpolitisk einigheit om kor viktig det var å ta vare på veteranane. Særleg honnør vart òg gjeven til forsvarsministeren for arbeidet hennar for å retta opp skeivheiter, og ikkje minst hadde organisasjonane til veteranane vore viktige i arbeidet som låg forut for handlingsplanen «I tjeneste for Norge».

Eg starta med dette for å synleggjera to ting. Det eine er at det er tverrpolitisk einigheit om å arbeida for å styrkja posisjonen til veteranane. Det andre er at det er eit arbeid som tek tid. Og det er vel det Riksrevisjonen sin rapport først og fremst viser – at alt enno ikkje er på plass for dei av veteranane våre som treng ekstra støtte frå samfunnet.

Målet med Riksrevisjonen si undersøking har vore å vurdera om veteranar frå internasjonale operasjonar får god hjelp og oppfølging, slik det er lagt til grunn i Stortinget sine vedtak og føresetnader. Målet har òg vore å belysa årsaker til eventuelle svakheiter i oppfølginga.

Undersøkinga omfattar heile perioden frå 2001 til 2014, men med hovudvekt på åra frå 2010 til 2014.

«De aller fleste soldater føler at de kommer hjem med positive erfaringer, styrket kompetanse og gode minner. Samtidig vet man at deltakelse i operasjonene medfører risiko for at noen kan få både psykiske og fysiske skader.»

I denne revisjonen er hovudvekta lagd på oppfølginga frå Forsvaret og sivile etatar av dei av personellet som får behov for oppfølging etter at tenesta er ferdig.

Riksrevisjonen har funne:

• Belastninga på Forsvarets personell i samband med utanlandsteneste er høg.

• Personellet får for kort tid heime mellom deployeringar.

• Forsvaret har fått betre oversikt over tenestegjeringa til enkeltpersonar, men styringsinformasjonen er mangelfull.

• Veteranar med psykiske helseplager får i mange tilfelle ikkje den hjelpa dei treng.

• Oppfølginga frå Forsvaret har vorte betre, men ikkje alle har hatt like god tilgang på hjelp.

• Det er varierande tilbod innan psykisk helse i spesialisthelsetenesta og til dels lange ventetider.

• Tilrettelegginga for deltaking i arbeidslivet er mangelfull.

• Behandling av erstatningssaker på grunn av psykiske belastningsskadar tek lang tid.

• Kompetanse om veteranar er ikkje i tilstrekkeleg grad gjord tilgjengeleg for alle delar av det sivile hjelpeapparatet.

På bakgrunn av dette tilrår Riksrevisjonen

• i samarbeid med Forsvaret å vurdera på kva måte ein kan nå måla om tilstrekkeleg heimetid mellom utanlandsoppdraga. For å følgja opp fastsette mål vil det vera behov for betre styringsinformasjon.

• i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet å vurdera tiltak for å sikra at fleire veteranar får hjelp for psykiske helseplager innan rimeleg tid

• i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet å vurdera korleis Nav kan sikra ei tett og god oppfølging av veteranar som står utanfor arbeidslivet

• i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet å følgja opp at Statens pensjonskasse etablerer eit system som sikrar oppfølging ved behandling av erstatningssaker for veteranar som har psykiske belastningsskadar

• i samarbeid med aktuelle departement og etatar å føra vidare og eventuelt forsterka informasjons- og opplæringstiltak som gjer det mogleg for saksbehandlarar og helsepersonell i større grad å nyttiggjera seg av kompetansemiljø som har særleg kjennskap til dei behova og utfordringane veteranar har

Over 100 000 norske kvinner og menn har delteke i internasjonale operasjonar på vegner av Noreg, og Noreg har som nasjon eit ansvar for oppfølginga av dei. Ansvaret er sektorovergripande, og det krev ein samordna verkemiddelbruk på tvers av sektorar og departementsområde.

Riksrevisjonen har i rapporten trekt opp fleire tilrådingar til Forsvarsdepartementet, som eg nettopp nemnde, og komiteen har i merknadene slutta seg til tilrådingane.

Ei av dei største utfordringane for veteranar ligg i kontakten med det sivile hjelpeapparatet. Veteranar utgjer ein liten del av brukarane av det sivile hjelpeapparatet, og då kan dei ofte møta personell som ikkje forstår dei særskilde utfordringane som veteranane har.

Undersøkinga viser at det har vore vanskeleg å overføra kompetanse om veteranar til alle delar av det sivile hjelpeapparatet. Difor er det veldig bra at arbeidsministeren vil «øyremerkja» tilsette hjå Nav, slik at kompetansen ved dei mange Nav-kontora kan verta betre. Konkret skal det bestå i å føra vidare og vidareutvikla det etablerte kompetansemiljøet i Nav Elverum til etter kvart òg å omfatta sentralisert saksbehandling i saker som gjeld personell i internasjonale operasjonar.

Det er òg altfor store variasjonar mellom dei ulike distriktspsykiatriske sentera når det gjeld ventetid, og når det gjeld kor mange som får rett til prioritert helsehjelp. Det er bekymringsfullt, synest eg, at ventetida er for lang, for det er lettare å gjera noko med ei psykisk liding dersom ein kjem tidleg i gang med behandlinga.

Eit anna funn i undersøkinga er at behandlinga i Statens pensjonskasse av erstatningssaker på grunn av psykiske belastningsskadar tek altfor lang tid. Sjølv om kompleksiteten i sakene tilseier at behandlinga av sakene normalt vil ta litt tid, finn undersøkinga døme på at sakene vert liggjande unødvendig lenge, m.a. på grunn av purrerutinar.

I oppfølgingsplanen er det eit mål å få redusert behandlingstida for krav om kompensasjon. Mellom anna skal Forsvarsdepartementet utarbeida eit presiserande tolkingsnotat som synleggjer beviskrava for kompensasjon. Det skal vidare fastsetjast fristar for saksbehandlingsforløpet som skal nedfellast i skriftlege rutinebeskrivingar. Det er bra.

Oppfølgingsplanen er eit samarbeid mellom sju involverte departement for å styrkja samfunnet si anerkjenning og varetaking av personell før, under og etter internasjonal teneste. I planen er det lista opp 27 tiltak.

Éin av fire av dei langtidssjukmelde er under 30 år. Det illustrerer alvorsgraden i situasjonen og kor viktig det er at arbeidet med å retta opp dette og få fart på arbeidet er underlagt tidsfristar for gjennomføring.

Det er viktig, synest eg, at når Stortinget vedtek å senda våre kvinner og menn ut i internasjonale operasjonar, skal dei vita at det er trygt å koma heim, og at dersom det er nødvendig, skal dei få den hjelpa dei treng.

Tiltaka som står i oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», tek sikte på å betra dei svakheitene som er avdekte i undersøkinga. Det er bra, men som eg sa før – dei treng tidsfristar.

Eg meiner det er all grunn til å tru at ein statsråd som i si tid som stortingsrepresentant viste stor interesse for veteranane, vil vera oppteken av å ta tilrådingane frå Riksrevisjonen på det største alvor. Me i komiteen ser fram til at Riksrevisjonen rapporterer om dei skisserte tiltaka verkar etter hensikta.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:52:20]: Stortinget har med sine beslutninger om å sende norske soldater ut i strid også påtatt seg et ansvar for å sikre soldater som har bidratt i ulike internasjonale operasjoner, en god og riktig oppfølging før, under og etter tjenesten.

Målet med denne undersøkelsen fra Riksrevisjonen har nettopp vært å vurdere om veteraner fra internasjonale operasjoner får god nok hjelp og ikke minst oppfølging, slik Stortinget har lagt til grunn.

Kristelig Folkeparti har, sammen med de andre partiene på Stortinget, vist et sterkt engasjement for veteranene, både fra et helse- og et forsvarsperspektiv. Det handler om å se det enkelte mennesket, de spesielle opplevelsene og ikke minst belastningene som disse menneskene har blitt utsatt for ute i felten. Det handler om å ta enkeltmennesket på alvor og ikke overlate det til seg selv, slik mange som har vært i denne tjenesten, dessverre har opplevd. Derfor er det viktig at vi letter byrdene for våre veteraner. Det må ikke være tvil om at de som på denne måten ofrer seg for vårt land ved å gå inn i farefulle operasjoner, skal få en oppfølging som tar nettopp deres risikofylte liv på alvor.

Når Riksrevisjonen i sin rapport slår fast at veteraner med psykiske helseplager i mange tilfeller ikke får den hjelpen de trenger, er det et urovekkende signal. Selv om rapporten også slår fast at tilbudet er blitt bedre for de fleste, er det fortsatt ikke alle som har like god tilgang på den hjelpen de trenger. Det pekes på varierende tilbud innenfor psykisk helse og til dels lange ventetider. Når Riksrevisjonen peker på behovet for at flere veteraner får raskere hjelp, en bedre oppfølging og bedring av mulighetene for at helsepersonell og saksbehandlere kan nyttiggjøre seg kompetansemiljøer og kjennskap til veteranenes behov, er det et sterkt signal om en sterkere prioritering av den nasjonale kompetansen på området.

Kristelig Folkeparti har, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, tidligere tatt til orde for intensivert forskning på dette området. Vi trenger et nasjonalt kompetansesenter for denne typen krigstraumer, som kan bidra med relevant og nyttig kunnskap også rettet inn mot vårt regionale og ikke minst lokale helsevesen, samt til saksbehandlere på Nav-kontorene.

Det finnes i dag noen gode fagmiljøer på krigstraumer i Norge. Utfordringen er at dette ofte blir en kunnskap for de få. For mange ute på Nav-kontorene og ved DPS-ene blir denne kompetansen av og til for vanskelig å tilegne seg på en slik måte at veteranene kan få gjort seg nytte av den. Avstanden synes for lang mellom dem som besitter kjernekompetanse, og dem som skal følge opp veteranene i praksis.

Vi er imidlertid glade for at statsråden nå tydelig gir uttrykk for at hun ønsker å legge til rette for å styrke samhandlingen og kompetanseoverføringen mellom de ulike sektorene. Dette gjelder ikke minst statsrådens klare intensjon om å tilskynde at Forsvaret bidrar aktivt i samarbeidet med andre departementer med sin spisskompetanse på traumefeltet, relatert til både forebygging og behandling. Også det forholdet at kostnadene for den enkelte for å gjøre seg nytte av at KPS’ tjenester, altså Kontor for psykiatri og stressmestring, skal refunderes via HELFO, er et positivt bidrag til å gjøre veien kortere fra personellet til fagmiljøet som kan gi den beste helsemessige oppfølgingen.

Redusert ventetid, mer kompetanse inn mot det personalet som møter den enkelte veteran, og ellers bedre tilrettelegging av økonomiske ordninger som gjør at den enkelte kan få den beste faglige oppfølgingen når de trenger det, er viktige tiltak som vi fra Kristelig Folkepartis side imøteser blir realisert.

Jeg viser ellers til saksordførerens gjennomgang.

Ola Elvestuen (V) [15:57:10]: Vi har nå 100 000 veteraner i Norge som har vært i internasjonale oppdrag etter andre verdenskrig. Det er en stor gruppe, og tar man med familie, er det mange i Norge som enten har vært med i internasjonale oppdrag, eller som kjenner eller er nære venner av noen av disse.

Det påhviler, som flere har sagt, nasjonen et bestemt ansvar når det gjelder å følge opp disse, både i forkant av oppdraget, når de er ute, og over tid etter at de har tjenestegjort. Det er klart at det å være med på internasjonale operasjoner, spesielt for personer som har vært i krigslignende situasjoner eller i krig, er en unik opplevelse som det er veldig vanskelig for andre å sette seg inn i.

Derfor er vi fra Venstre veldig glade for denne rapporten fra Riksrevisjonen, hvor man kommer med tydelige og klare anbefalinger om hvordan vi kan gjøre tilbudet til veteraner enda bedre. Vi skal også ta med oss at det som har skjedd de siste årene når det gjelder tilbud, både fra Forsvarets side og fra det sivile tjenesteapparatet, er blitt langt bedre enn det veteraner kom tilbake til etter at de hadde vært utplassert i Libanon gjennom 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. Men det kan alltid forbedres, enten det er ved å gi bedre tilbud via Nav, få erstatningssaker til å gå fortere i Statens pensjonskasse, få opp kvaliteten i de distriktspsykiatriske sentrene, slik at variasjonene blir mindre og tilbudene blir jevnere, eller ved noe så enkelt som at man får refusjon for reiseutgifter når man skal besøke Forsvarets Kontor for psykiatri og stressmestring.

Alt dette er viktig, og det er viktig å følge opp alle de punktene som komiteen påpeker, for hele tiden å gjøre tilbudet bedre.

Det er ett forhold jeg tar ordet for å ta opp spesielt, og som er en større problemstilling: Det er den korte tiden mange som tjenestegjør ute, har mellom tjenesteperiodene, for det er særlig, som vi har sett i operasjonene vi har hatt i Afghanistan, en mindre del av Forsvaret som har måttet ta en veldig stor belastning. Da er det viktig at man klarer å få oversikt over hvem som har tjenestegjort hvor – for å utnytte kapasiteten i størst mulig grad og for å skåne den enkelte i størst mulig grad. Samtidig må man se på selve innretningen av Forsvaret – om det egentlig er satt opp for å kunne rullere personellet når operasjonene drar ut i tid. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er en problemstilling vi også kommer til å stå overfor i årene framover. Det har vært det i Afghanistan.

For ett år siden tror jeg det var få, om ingen, i denne sal som kunne ha forestilt seg at vi om kort tid vil ha norsk personell i Irak. Ser man på situasjonen – en situasjon som er uavklart i østlige Ukraina, og spesielt i Midtøsten – som helhet, er det i hvert fall ikke utenkelig at man vil kunne ha en situasjon også framover hvor man vil ha utenlandsoperasjoner. Det vil være regelen mer enn unntaket – som det jo også har vært. Hvis man ser tilbake, har det fra 1978 og fram til i dag nesten kontinuerlig vært norske soldater utenlands.

Jeg tror det er viktig når vi nå ser på Forsvarets innretning, å passe på at det er en god balanse mellom det som er nødvendige investeringer og drift innenfor Forsvaret, og at man har nok personell til å kunne følge opp det som er normen, nemlig at er man ute i mer enn tre måneder, skal man ha et opphold på fire til fem ganger den tiden hjemme. Jeg tror det er vanskelig for mange med den innretningen vi har nå, men vi må planlegge for at dette i større grad er mulig i årene framover.

Utover det mener Venstre at dette er en god rapport fra Riksrevisjonen. Responsen fra departementene og imøtekommenheten er god, og vi støtter selvfølgelig alle merknadene fra kontrollkomiteen.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [16:02:44]: Våre soldater og våre veteraner gjør en stor innsats for å bidra til økt sikkerhet og stabilitet i andre land. De løser oppdrag med til dels veldig store utfordringer. De utsetter seg selv for stor risiko, belastninger og sterke inntrykk.

Norske soldater er i verdensklasse, og mine kollegaer internasjonalt framhever veldig ofte norske soldaters innsats. Den innsatsen de gjør, er avgjørende for å ivareta vår sikkerhet og våre nasjonale interesser, og det er jo sånn i dagens verden at ting som skjer langt borte, kan få direkte konsekvenser her hjemme.

Heldigvis kommer de aller fleste hjem med gode opplevelser og erfaringer, men mange av de veteranene som sliter i dag, var ute i tjeneste for 10, 15, 20, ofte 25 år siden. Og la meg bare dele en kort historie med henvisning til akkurat dette: Kåre Brændeland fikk Krigskorset med sverd 8. mai i år. Han var en veldig ung mann som var ute i operasjoner i Bosnia. Han reddet flere sivile menneskeliv og gjorde en fantastisk innsats – han, sammen med mange andre. Det han opplevde da han kom hjem som 21-åring, var at han ikke hadde noen han kunne snakke med dette om. Det å snakke med vennene sine, som fortsatt bodde hjemme, om det man nettopp hadde stått midt oppe i, all død og lidelse, alle dramatiske situasjoner, var uhyre vanskelig. Sånn har mange av våre veteraner det – og har hatt det. Heldigvis har hjelpeapparatet blitt bedre, men mange ble sittende veldig mye og veldig lenge alene med opplevelsene de hadde.

Våre veteraner reiser ut på vegne av Norge, dvs. på vegne av oss alle. Derfor er det et ansvar for hele samfunnet å gi dem den anerkjennelsen og også den støtten de trenger når de kommer hjem. Jeg er glad for at både Riksrevisjonens rapport og komiteen er så tydelig på å understreke nettopp dette samfunnsansvaret.

Jeg har vært opptatt av veteranenes sak i hele min tid som politiker, og representanten Eldegard nevnte også interpellasjonen jeg reiste i desember 2012. Det er et stort engasjement, og det har vært felles for veldig mange i denne salen i mange år. Jeg har på nært hold fulgt den relativt gode utviklingen som har vært de senere årene når det gjelder både anerkjennelse og ivaretakelse.

Handlingsplanen «I tjeneste for Norge» har vært et godt verktøy, og planen har hatt full støtte her i Stortinget. Denne handlingsplanen har brakt oss et godt stykke videre. Jeg skal bruke min tid nå til å fortelle hva vi har gjort, og gjør, for å forsterke og følge opp det som framkommer i Riksrevisjonens rapport.

Vi er nemlig på ingen måte i mål. Det gjenstår fortsatt en del før vi kan si at alle som trenger spesiell oppfølging, får den hjelpen de trenger.

Vi ønsker fra regjeringas side å følge opp og forsterke innsatsen gjennom den nye oppfølgingsplanen som vi presenterte i august. Vi skal fortsette å synliggjøre kompetanse, formidle anerkjennelse og gi støtte. Det er en prosess som må gå på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og det er nettopp dette perspektivet som gjennomsyrer den nye oppfølgingsplanen.

Sju statsråder og departement har ansvaret for tiltak i planen, og det er helt nytt at flere departement går sammen på den måten. Hele regjeringa står bak det arbeidet vi nå er i gang med.

Vi er godt i gang med å styrke kompetansen i helsesektoren, i barne- og familievernet og i Nav. Vi skal sørge for at den enkelte veteran og dennes familie får bedre informasjon om hvilke ordninger og hvilke rutiner som gjelder for å få det man har krav på fra hjelpeapparatet. Saksbehandlingstida i SPK, Statens pensjonskasse, og i Nav skal reduseres, og dokumentasjonskrav skal gjennomgås med sikte på forenkling. Det skal foretas en gjennomgang av ordningene.

Kommunene skal få en tydeligere rolle, bl.a. gjennom tilrettelegging for utarbeidelse av kommunale handlingsplaner, som enkelte kommuner – som Oslo og Bergen – har gjort, eller er godt i gang med. Vi vil også, som representanten Grøvan var inne på, bidra til mer forskning på feltet. Særlig har vi pekt oss ut familieområdet som viktig. Jeg sier alltid til veteraner som kommer tilbake fra utenlandsoppdrag, at jeg mener det er feil når man sier at familiene er berørt av oppdraget; de er en del av oppdraget. Uten familiene ville det ikke vært mulig for Forsvaret å sende soldater ut i internasjonale operasjoner.

Vi vet særlig at for barn kan det å ha én eller to foreldre ute i internasjonale operasjoner være en stor påkjenning. Vi vet foreløpig litt for lite om hvordan dette påvirker barn og familier i det lange løp, og det er noe vi ønsker å forske mer på. Jeg har også tatt et initiativ overfor mine nordiske forsvarsministerkollegaer for å få til et nordisk forskningssamarbeid på dette området innenfor rammen av det nordiske forsvarssamarbeidet. Det er også forskning i NATO på dette.

Riksrevisjonen har avdekket mangler i systemene som vi skal rette opp. Jeg mener at den gjennomføringen vi har av den nye oppfølgingsplanen, svarer godt på utfordringene som Riksrevisjonen peker på, og ikke minst de anbefalingene som gis i rapporten. For dette er utfordringer som har vært kjent. Evalueringer og forskning peker i samme retning. Det er i det sivile hjelpeapparatet at utfordringene ser ut til å være størst. Oppfølgingsplanen har derfor oppmerksomhet om bedre samhandling mellom de ulike instansene i det sivile hjelpeapparatet. Vi skal sørge for økt kompetanse i alle ledd og en enklere og mer smidig saksgang.

Funnene til Riksrevisjonen er basert på data fra 2012 og ligger med andre ord noe tilbake i tid. Det er grunn til å tro at situasjonen for veteranene er noe bedre i dag enn i 2012, men det er fortsatt utfordringer.

En del områder som jeg pekte på i interpellasjonen, har blitt bedre, og det er også viktig å peke framover på hva vi gjør nå.

Kompetansemiljøet for veteraner ved Nav-kontoret på Elverum vil bli videreført og videreutviklet. Kontoret vil bli videreført og styrket med to stillinger. Dette miljøet har en informasjons- og veiledningsrolle overfor andre enheter i etaten, og de vil også være tilgjengelige for direkte henvendelser fra veteraner. Kontoret skal ha særlig kompetanse på tjenesteområder som er spesielt relevante for veteraner. Det skal også kunne veilede Forsvaret, Statens pensjonskasse og andre eksterne samarbeidspartnere.

Som et supplement til kompetansemiljøet på Elverum vil det bli igangsatt et prøveprosjekt hvor det etableres en desentralisert ordning med veterankontakt. Formålet med veterankontakter er å legge bedre til rette for veteraner i deres møte med Nav. Nav er i gang med å spesialisere ytelsesforvaltningen, slik at søknader om ulike ytelser blir behandlet på færre steder enn tidligere, altså at man samler kompetansen om ulike ytelser. Det jobbes for at saker knyttet til veteraner, etter hvert vil bli behandlet samlet i én enhet.

Etter at Riksrevisjonen leverte sin undersøkelse, har Statens pensjonskasse forsterket sin innsats. Det har ført til at saksbehandlingstida er redusert. Kompensasjonssaker er, som komiteen også har pekt på, i sin natur ganske krevende å behandle. Det skal bl.a. innhentes spesialisterklæringer, og det kan ta tid å stadfeste omfanget av en varig skade. RVTS Øst arrangerte tidligere i høst et eget kurs for spesialister for å øke kompetansen til helsepersonell som kan utarbeide spesialisterklæringer. Målsettingen er at dette vil bidra til å øke tilgangen på spesialister og dermed redusere ventetida på utferdigelse av erklæringer.

Riksrevisjonens undersøkelse knytter seg til forhold som berører flere departementer. Jeg har vært inne på noen av berøringspunktene med Arbeids- og sosialdepartementet, og jeg skal nå redegjøre for merknadene som er relatert til Forsvarsdepartementets ansvarsområde. Helse- og omsorgsministeren vil redegjøre for sitt ansvarsområde i sitt innlegg.

Veteraner opparbeider seg en unik kompetanse gjennom tjeneste i internasjonale operasjoner. De er strengt selektert, de er godt trent og har tilegnet seg betydelig kompetanse og erfaring. Denne kompetansen er det viktig at samfunnet og ikke minst arbeidsgivere i sivil sektor i større grad ser og tar i bruk. Det er viktig for samfunnet, og det er viktig for veteranene, som skal få en meningsfylt jobb også etter endt tjeneste i Forsvaret.

For å sørge for at overgangen til arbeidet i sivil sektor blir så enkel som mulig, må Forsvaret gjøre det lettere for arbeidsgivere å forstå hva internasjonal tjeneste innebærer, og hvilken kompetanse veteranene har. Vi vil derfor gjøre et arbeid med å «oversette» kompetansen, hvis man kan bruke et slikt begrep, slik at den er tilgjengelig for arbeidsgivere i sivil sektor. Jeg vil også benytte sjansen til å gi ros til mange prosjekter som skjer både blant arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, nettopp for å gjøre overgangen lettere.

Riksrevisjonen har pekt på at belastningen på Forsvarets personell er høy. Dette var også en problemstilling som representanten Elvestuen spesielt tok opp. La meg bruke litt tid på dette: Det er fortsatt en gruppe av veteraner som får for kort tid hjemme mellom deployeringer. Jeg er opptatt av at det skal være en rimelig balanse mellom tjenestegjøring i internasjonale operasjoner og tjenestegjøring i Norge, slik at belastningen ikke blir for høy på den enkelte. Ved tjenesteperiode på over tre måneder skal det fra tidspunktet for hjemkomst etter tjenestegjøring normalt gå en tidsperiode på minimum det dobbelte av den seneste deployeringsperioden før ny disponering kan finne sted. Det er imidlertid en utfordring for enkelte kategorier av personell spesielt. Enkelte fagmiljøer har vært veldig belastet med høy deltakelse i internasjonale operasjoner. Spesielt gjelder det ingeniører og personell knyttet til samband, sanitet og logistikk, og ikke minst også Etterretningsbataljonen og helikopter- og fregattpersonellet er sterkt etterspurt i internasjonale operasjoner.

Vi skal bestrebe oss på å etterfølge normen for hviletid. Det er veldig viktig. Det er imidlertid behov for en viss fleksibilitet i regelverket. Noe personell søker seg frivillig til internasjonale tjenester, mens andre blir beordret. Vi må ikke ha så fasttømrede bestemmelser at vi ikke klarer å dekke, i enkelte tilfeller, Forsvarets behov. Forsvaret vil sørge for å få en bedre oversikt over belastningen på den enkelte og jobber nå med å få på plass bedre styringssystemer. Det er nødvendig å gjennomgå normen for hjemmetid, hvilke retningslinjer som skal gjelde, og hvordan dette skal tilpasses oppdraget. Dette er tiltak som Forsvaret nå følger opp. Bruken av dispensasjon fra normen om hjemmetid har blitt innskjerpet siden i sommer, og den blir i dag bare gitt unntaksvis og i helt spesielle situasjoner. Forsvaret velger i større grad å la stillinger stå vakante når det ikke finnes gripbart personell tilgjengelig, enn å gi dispensasjon. Det er ikke bare lengden mellom deployeringene, men også den totale belastningen på den enkelte som nå blir sett på. Jeg er glad for at Riksrevisjonen ser at oversikten over enkeltpersoners tjenestegjøring har blitt bedre.

Riksrevisjonen har pekt på at SPKs behandling av kompensasjonssaker som følge av psykiske belastningsskader, tar for lang tid. Noe av det første regjeringa gjorde, var å forenkle den særskilte kompensasjonsordningen ved å omgjøre bevilgningen til en overslagsbevilgning. Det betyr at utbetalingene ikke stopper opp selv om budsjettposten blir overskredet. Dette var, bokstavelig talt, en av de første sakene jeg fikk på mitt bord, dagen etter at jeg tiltrådte. I løpet av høsten 2013 hadde utbetalingene stoppet opp to ganger, og det hadde naturlige forklaringer. Det var nemlig stor usikkerhet knyttet til prognosene for både graden av uførhet og hvor mange som kom til å søke. Det betyr at de som har fått tilkjent kompensasjon nå, ikke skal måtte vente på utbetaling når kompensasjonen er tilkjent. Det er et klart mål i oppfølgingsplanen å redusere saksbehandlingstida og tydeliggjøre kompensasjon etter ordningen.

Jeg er også glad for å kunne si at Statens pensjonskasse nå har innarbeidet nye rutiner for saksbehandlingstid. Fra Statens pensjonskasse har mottatt alt underlagsmateriale, skal saken være ferdigbehandlet innen fire uker. Skjer ikke det, er det nå nye rutiner for hvordan man skal purre på sakene i systemet, slik at de ikke blir liggende uten at noen vet hvor de befinner seg. Den enkelte saksbehandler behandler nå flere saker enn tidligere, og det er også andre tiltak under planlegging, som bl.a. et nytt elektronisk saksbehandlingssystem for personskader og å gjennomgå informasjonskildene til veteraner og pårørende.

Forsvarsdepartementet har også i samråd med Arbeids- og sosialdepartementet og Statens pensjonskasse utarbeidet et forslag til retningslinjer for å styrke styringen og forvaltningen av den særskilte kompensasjonsordningen, og Forsvarsdepartementet har utarbeidet et presiserende tolkningsnotat som synliggjør forskjellen i beviskravet etter 35 G- og 65 G-ordningen.

Til sammen mener jeg at disse tiltakene svarer godt på de funnene Riksrevisjonen fortjenstfullt har gjort i sine undersøkelser og sin rapport. Jeg mener det er viktig at vi ikke slutter å ha oppmerksomhet rundt dette feltet, for vi kan alltid bli bedre. Men jeg mener og tror at de tiltakene vi nå har satt i verk, vil gjøre situasjonen på de områdene som er blitt påpekt, bedre, samtidig som jeg er veldig glad for at samfunnet samlet nå er mye flinkere til å anerkjenne den utrolige innsatsen våre menn og kvinner i uniform har gjort og kommer til å fortsette å gjøre i internasjonale operasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunvor Eldegard (A) [16:17:44]: Det er veldig lett å vera einig i alt som forsvarsministeren sa her no. Eg synest dei tiltaka som ministeren presenterer, og vil setja i gang, er veldig bra, og det er me glade for. Men så tenkjer eg på dei som er veteranar no, som allereie slit osv. Når får dei hjelp? Det er ganske viktig. Me sit her heile Stortinget no og er veldig einige om at dette må skje, men når skjer det? Det held kanskje ikkje for dei som slit no, at dette skjer om to år. Har me sett nokon tidsfristar når det gjeld dei enkelte tiltaka? Helseministeren kan kanskje svara for det som går på helse, men forsvarsministeren kan iallfall svara for det som går på hennar departement.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [16:18:29]: Det forsøkte jeg å gjøre gjennom innlegget mitt. Det er jo slik at den enkelte veteran må oppsøke hjelp hvis man føler at man trenger det, og der er nå terskelen betydelig lavere enn den var tidligere. Det gjelder for tiltak i Forsvaret, og det gjelder for tiltak etter at man har vært i Forsvaret eller etter at man har vært i internasjonal tjeneste. De tiltakene som vi har satt i verk i forbindelse med oppfølgingsplanen, gjennomføres fortløpende. Det er viktig at også de sakene som har hatt størst problemer knyttet til seg, som f.eks. saksbehandlingstida i Statens pensjonskasse, nå viser tydelige tegn til bedring, både fordi det behandles flere saker enn tidligere, Statens pensjonskasse vinner erfaring med å behandle denne typen saker og ser litt mer av hvilket mønster det er i de sakene som behandles, og ikke minst fordi det nå settes tydelige frister for saksbehandling. Det har det ikke vært tidligere, og derfor er det viktig at de tiltakene som nå iverksettes, er tydelige og har de fristene som er nødvendige, slik at alle de veteranene som trenger hjelp og oppfølging, får det.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Statsråd Bent Høie [16:19:57]: Veteranene våre fortjener og kan forvente anerkjennelse for den innsatsen de har gjort for Norge, for vår sikkerhet og våre verdier. Gjennom oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge» står sju ministre sammen om et viktig initiativ for nettopp ivaretakelse av veteranene.

Riksrevisjonen påpeker at veteraner som har behov for hjelp, opplever et varierende psykisk helsetilbud i spesialisthelsetjenesten med til dels lange ventetider.

Min ambisjon er å skape pasientens helsetjeneste. Det betyr at pasientens behov, forventninger og ønsker skal stå i sentrum for hvordan vi legger opp tilbudene. Det er avgjørende for tilliten til helsetjenesten at de som har behov, får rask og god hjelp. På psykisk helse-området er det fortsatt utfordringer og mange uløste oppgaver. Psykisk helse har høy prioritet i Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, og vi styrker tilbudet både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Kompetansen innen traumebehandling er i positiv utvikling på landsbasis, særlig i tiden etter 22. juli 2011. Det er også gjennomført systematiske kompetansetiltak i behandling og oppfølging av veteraner gjennom opplæringspakken i militærpsykiatri og gjennom opplæringsprogrammet Tryggere traumeterapeuter. Det er satset mye på kompetansebygging gjennom de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, som yter veiledning til alle berørte tjenester. Regionale ressursnettverk for innsatspersonell videreføres. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress driver forskning og utredning på veteranområdet.

Regjeringen har foreslått å avsette 5 mill. kr til å videreutvikle og implementere en ny metode for traumebehandling for voksne i de distriktspsykiatriske sentrene. Tiltaket gjennomføres i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter og de regionale ressurssentrene.

Behandling av posttraumatisk stressyndrom kan være aktuelt på flere nivåer, hos fastlege, ved distriktspsykiatrisk senter og på sykehus. Fastleger henviser til spesialist, normalt til distriktspsykiatrisk senter for utredning og behandling. Modum Bad har en egen traumepoliklinikk i Oslo. Viken senter i Troms har også en enhet som tilbyr behandling for traumer. Det er i alt 75 distriktspsykiatriske sentre som dekker alle landets kommuner. Men vi har fortsatt utfordringer med for lang ventetid og for dårlig kapasitet innen psykiske helsetjenester både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Dette er vi i ferd med å endre på. Regjeringen har gjeninnført den gylne regel som skal innebære økt vekst innen behandling innenfor psykisk helse og rus i spesialisthelsetjenesten. Denne ble fjernet av den forrige regjering, og vi så en nedgang både i personell og antall behandlede pasienter.

Vi gjennomfører nå viktige reformer i spesialisthelsetjenesten, og vi innfrir også til neste år fritt behandlingsvalg for psykisk helse og rus, og har som nevnt gjeninnført den gylne regel om at psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg skal ha større vekst enn andre områder i sykehusbehandlingen. Fritt behandlingsvalg skal øke valgfriheten til den enkelte pasient og forventes å gi redusert ventetid. Den gylne regel skal sikre at psykisk helse- og rusbehandling ikke blir salderingsposter, og understøtter vårt mål om kortere ventetider.

For å få ned ventetiden i spesialisthelsetjenesten må vi imidlertid også satse i kommunene, med bedre forebygging, lavterskeltilbud og tidlig intervensjon. Regjeringen starter dette ved å øke bevilgningene til kommunenes frie inntekter med 100 mill. kr i 2015, i tillegg til de øremerkede ordningene innen etablering av psykologtilbud og de øremerkede tilskuddene på 100 mill. kr, som det er blitt enighet om i budsjettavtalen, til behandlingstilbud til rusavhengige i kommune. Ved å styrke de kommunale tjenestene som lå i regjeringens opprinnelige budsjettforslag, og som er blitt ytterligere styrket i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre, vil det bl.a. også bli rom for å sørge for flere psykologer i kommunene, sikre bedre kompetanse og lettere tilgjengelighet til hjelp der folk bor. Vi jobber også med en egen stortingsmelding om framtidens primærhelsetjeneste, hvor et sentralt tema nettopp vil være tilbud til mennesker med psykiske lidelser.

Helsedirektoratet er i ferd med å utarbeide en rapport om kompetansesvake områder og behovet for nasjonale tjenester innen fagområdet psykisk helsevern. Behovet for traumekompetanse er ett av områdene som gjennomgås.

Regjeringen vil arbeide med å redusere stigmaet knyttet til psykisk sykdom. Mange venter for lenge med å ta kontakt med helsetjenesten, og en av grunnene til det er trolig at det fortsatt er utfordringer knyttet til stigmaet rundt det å ha psykiske helseutfordringer. Gjennom informasjon om behandlingstilbud og rettigheter til veteraner vil vi legge til rette for at personellet søker hjelp tidlig, når og hvis de har behov for det.

Vi kommer ikke utenom at noen får plager av ulik art etter endt oppdrag, og vi vil legge til rette for mestring av eget liv, både for personellet og for familien. Lærings- og mestringsarbeidet må derfor styrkes. Helse er å mestre de fysiske eller psykiske belastningene som kropp og sjel utsettes for. Gjennom vårt arbeid med psykisk helse skal vi nettopp legge til rette for mestring av eget liv.

Riksrevisjonen påpeker at for de veteranene som har behov for oppfølging fra Forsvaret, vil det ha stor betydning at det etableres en varig ordning med reiserefusjon.

Forsvaret tilbyr helsetjenester som mange veteraner har god nytte av. Dagens lovgivning dekker i utgangspunktet kun utgifter til reiser til spesialisthelsetjenester som dekkes av helseregionene, og tjenester som omfattes av folketrygdlovens kapittel 5. Det vil være behov for lovendring dersom reiseutgifter til annen behandling skal dekkes. Den ordinære helsemessige oppfølging av forsvarspersonell, både tjenestegjørende og tidligere tjenestegjørende, skal på lik linje med oppfølging av den øvrige befolkningen skje i de ordinære helse- og omsorgstjenestene. Helseregionene og kommunene skal tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle. Helse- og omsorgstjenestenes refusjonsordninger for pasientreiser er tilpasset disse tjenestene.

På denne bakgrunn har Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet kommet til at reiseutgifter til behandling hos Kontor for psykiatri og stressmestring dekkes av Forsvaret inntil en eventuell ny ordning er vurdert.

Martin Kolberg (A) [16:28:16]: (komiteens leder): Denne saken – ikke saken vi behandler i dag, men veteranenes situasjon – har vært til behandling i Stortinget ved flere anledninger. Det dokumentet som Riksrevisjonen nå har lagt fram for Stortinget, har vært en veldig grundig gjennomgang av situasjonen. Det gode ved denne debatten er at det ser ut til å være en felles forståelse av hva som er utfordringa, og jeg føler meg veldig betrygget av det som de to statsrådene nå har redegjort for i debatten.

Det er helt nødvendig og helt riktig, selvsagt, at man i sånne sammenhenger som dette – når vi snakker om håndtering av våre over 100 000 veteraner, som har stilt seg til disposisjon for de oppdragene som Stortinget har bestemt – sørger for at de får den oppfølginga som de har krav på. Det har i lange tider ikke vært bra. Nå tror jeg at vi begynner å se enden på en utvikling hvor vi kan betrygge oss selv med å si at det er bra.

Et lite element i dette, som kan være viktig for den enkelte, som jeg har lyst til å understreke, og som statsråd Høie var inne på, er det aspektet som knytter seg til den enkeltes barriere for å søke hjelp. Og det er helt sikkert, som statsråden sa, at mye av dette knytter seg til de fordommene som fortsatt ofte er der når det gjelder det å vise fram at man har psykiske eller andre typer problemer som følge av dette. Det skal man liksom ikke gjøre. Dette er det vanskelig for Stortinget å gjøre noe aktivt med, men vi må sørge for at skranken for å ta dette initiativet er så lav som mulig.

Jeg ba om ordet for å si det første jeg sa, nemlig at det er fint at det er bred enighet om at Riksrevisjonens anbefalinger, komiteens merknader og det regjeringa nå sier til oss, er så sammenfallende at vi har kommet et stykke på vei. Dette er en konstruktiv utvikling. Men hvis det fortsatt er små ting, som dette med reiseutgifter, som vi kan rette på, så gjør vi det. Dette er små ting og små barrierer, som kan være nok til at folk holder seg hjemme. Mange av disse – jeg kjenner noen av dem – har dessverre kommet i en situasjon hvor de sitter hjemme og ikke kommer seg ut. De har ikke penger, de går til Nav, og slik kommer de inn i denne dårlige utviklinga, fordi de ikke blir forstått, fordi de føler at de ikke blir respektert, eller fordi skrankene har blitt for høye.

Alt som det har blitt redegjort for her, er bra, men hvis det fortsatt er småting som kan rettes på, gjør vi det. Hvis det trengs en lovendring knyttet til dette med reiseutgifter, gjør vi noe med det. Min anmodning til statsråden er: Kom tilbake til Stortinget med et forslag, og så gjør vi noe med det, slik at vi rydder dette av veien.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.