Helga Pedersen (A) [10:20:43]: At alle skal med, er en god målsetting for det norske samfunnet. Det gjelder også i integreringen. Vi kommer ikke til å lykkes med integreringen hvis vi ikke lykkes med å integrere innvandrerkvinner. Veien til integrering går derfor gjennom kvinnene, og den går gjennom arbeid. Arbeid gir økonomisk selvstendighet og gjør deg i stand til å ta frie valg. Det er helt avgjørende for å jevne ut forskjeller mellom kvinner og menn og mellom innvandrerne og befolkningen for øvrig.
Norsk Folkehjelp har i anledning sitt 75-årsjubileum satt søkelyset på dette viktige temaet. I en samling intervjuer med tittelen «Tør du ansette meg?» møter vi flere innvandrerkvinner med ulikt ståsted i livet. Felles for dem alle er at de ønsker å ha en jobb og en jobb å utvikle seg i, som de aller fleste av oss.
Norsk Folkehjelp synliggjør også mange av de utfordringene som mange innvandrerkvinner møter. Mens 67 pst. av alle kvinner i Norge er i arbeid, er sysselsettingsandelen betydelig lavere for innvandrerkvinner. Hvorfor er det sånn? I dag topper jentene statistikken med å ta høyere utdanning, og mange jenter med innvandrerbakgrunn gjør det svært godt. Samtidig viser tall fra SSB at innvandrere fra Afrika og Asia med høyere utdanning er ca. tre ganger oftere i en stilling de er overkvalifisert for, enn resten av befolkningen, mens bare én av ti, 11 pst., etnisk norske arbeidstakere er overkvalifisert for den jobben de har. Forskning viser dessuten at hvis du har et utenlandskklingende navn, har du 25 pst. mindre sjanse for å bli innkalt til intervju.
Jeg er enig med generalsekretær Liv Tørres i Folkehjelpen som sier at Norge sløser med verdifull kompetanse og menneskelig kapital når arbeidsgiverne ikke ansetter kunnskapsrike og høyt kvalifiserte kvinner. Samtidig er det verdt å gjenta at utgangspunktet for Norge også på dette området er bra sammenlignet med andre land. Sysselsettingen blant innvandrerkvinner i Norge er høyere enn for italienske kvinner i Italia. Registrert arbeidsledighet blant bosatte innvandrere i Norge har gått opp fra 6,5 pst. i 2013 til 7,2 pst. i august i fjor. I den øvrige befolkningen var det en økning fra 2 pst. til 2,2 pst. i den samme perioden. Det er store forskjeller i ledighetsprosenten mellom de forskjellige innvandrergruppene, og det er ikke så rart. Noen kommer til Norge som arbeidsinnvandrere, andre kommer til Norge som flyktninger. Mens arbeidsledigheten blant innvandrere fra Norden er på 3 pst., er ledigheten blant innvandrere fra Afrika 14,1 pst. Det betyr at mer enn hver sjuende innvandrer derfra går helt arbeidsledig. Disse tallene er fra Statistisk sentralbyrå i november 2014, og det er urovekkende tall, og dette må møtes både med generelle og med mer målrettede tiltak.
Det er viktig at de som kommer til Norge, blir møtt med en forventning om å delta i arbeidslivet. Det gjør dessverre ikke regjeringen. I regjeringserklæringen, på side 8, kan vi lese at regjeringen vil følge opp «Brochmann-utvalgets anbefalinger om en omlegging av stønader fra kontantytelser til tjenester», mens man på side 12 i regjeringserklæringen sier at man vil utvide kontantstøtten «til å inkludere toåringer», og vi vet at regjeringen har økt kontantstøtten. Jeg ber derfor statsråden svare på om hun vil ha et særskilt blikk på hvordan dette påvirker yrkesdeltakelsen blant innvandrerkvinner.
Arbeiderpartiet mener at et godt barnehagetilbud, reduserte barnehagepriser og gratis kjernetid i barnehage og SFO er bedre tilbud til barnefamiliene enn å videreføre kontantstøtten, iallfall hvis vi legger arbeidslinjen og et ønske om vellykket integrering til grunn. SFO må bli et like naturlig valg for innvandrerbarn som for etnisk norske barn.
Universelle ordninger for velferd og kunnskap har vært helt avgjørende for å redusere de sosiale forskjellene i Norge. Det er viktig også for å inkludere innvandrerbefolkningen. Så må de universelle ordningene suppleres med mer målrettede tiltak. Den rød-grønne regjeringen la i 2013 fram handlingsplanen Vi trenger innvandrernes kompetanse. Jeg håper at handlingsplanen fortsatt virker, og at statsråden kan si noe om hvordan regjeringen følger den opp.
Det er viktig å jobbe langsiktig med å øke sysselsettingen med kvinner som står langt fra arbeidsmarkedet, og som har behov for kvalifisering og som ikke omfattes av andre ordninger. Forsøksordningen Ny sjanse startet opp i 2005 og er siden blitt en del av Jobbsjansen. Etter flere års målrettet arbeidet er Jobbsjansen nå i siget med å kvalifisere flere innvandrerkvinner med lav kompetanse inn i arbeidslivet. I 2013 gikk tre av fem innvandrerkvinner uten arbeid som da fullførte Jobbsjansen, over i jobb eller utdanning. Det var en økning på 8 prosentpoeng fra året før. Arbeiderpartiet mener dette er viktige tiltak som vi må bygge videre på. Jeg vil gjerne at statsråden redegjør for posisjonen til dagens regjering i dette arbeidet.
Flere innvandrere med lang botid i Norge befinner seg i randsonen av arbeidsmarkedet, og de vil ha behov for omfattende bistand for å komme over i varige arbeidsforhold og fast ansettelse. Det er viktig å utnytte den gunstige situasjonen vi fortsatt har i det norske arbeidsmarkedet, til å mobilisere de innvandrerkvinnene som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Svake grunnleggende ferdigheter blant ikke-vestlige innvandrere innebærer at mange av dem blir marginalisert og får en vedvarende svak tilknytning til arbeidslivet. Fafo la fram, på oppdrag av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, en rapport i september i fjor som understreker nettopp dette. Det mest alvorlige er at bare et mindretall av dem som mangler grunnleggende kvalifikasjoner, får nødvendig opplæring i lesing, skriving og regning som en del av det obligatoriske introduksjonsprogrammet etter at de har kommet til Norge.
Rapporten viser også at det er store kommunale variasjoner i tilbudet i introduksjonsprogrammet. I Oslo får bare én av ti av dem som mangler grunnskole, en sånn opplæring som en del av introduksjonsprogrammet. I Sunndal får ni av ti dette tilbudet, og de ligger da også i landstoppen når det gjelder å få deltakerne over i jobb eller utdanning etter at de har gjennomført introduksjonsprogrammet. Hvorfor er det så store forskjeller mellom kommunene? – det er et grunnleggende spørsmål. Slik jeg leser Fafos rapport, handler variasjonene i bruk av grunnskoleopplæring om ulik forståelse av regelverket. Forskerne konkluderer med at ulike vurderinger av hvem som passer inn i tilbudet, lokale prioriteringer og til dels en bevisst underformidling av tilbudet skaper store variasjoner. Uklarhetene er knyttet til vurderingen av hva som er grunnleggende kvalifisering og om heltids grunnskole kan regnes som et fullverdig introduksjonsprogram. Én av fire kommuner tolker regelverket sånn at grunnskoleopplæring og enkeltfag innen videregående opplæring ikke kan regnes som grunnleggende kvalifisering og inngå i et introduksjonsløp sammen med andre tiltak. Her er det åpenbart behov for å tydeliggjøre regelverket overfor kommunene. Kvalifikasjoner på grunnskolenivå er et absolutt minimum for å kunne ta utdanning eller delta i norsk arbeidsliv. Det er ikke godt nok at postnummeret på bosettingskommunen er det som avgjør om du som nyankommet til Norge kan kvalifisere deg til deltakelse, og det er ofte helt basale ting som å lese, skrive og forstå bokstaver som er problemet.
Jeg vil derfor oppfordre statsråden til å svare på hva hun vil gjøre for å minske ulikhetene i tilbudet og sikre at introduksjonsopplæringen i større grad og mer systematisk sikrer at deltakerne får grunnutdanning når de mangler det. Og så hadde jeg også satt veldig stor pris på det hvis statsråden kunne delt sine refleksjoner om forholdet mellom likestillingspolitikken og et vellykket integreringsarbeid.
Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Solveig Horne [10:30:00]: Jeg skal prøve å svare på noen av utfordringene i dette innlegget, og så får vi komme tilbake til resten senere i debatten.
Men først har jeg lyst å takke interpellanten for å reise et viktig tema og et viktig spørsmål, og jeg er helt enig med interpellanten i det hun tar opp, nemlig at det er en utfordring for både samfunnet og ikke minst den enkelte at det er for lav yrkesdeltagelse blant grupper av innvandrerkvinner. Derfor er det et mål for regjeringen å øke andelen innvandrerkvinner som deltar i arbeidslivet. Vi vet at den beste forutsetningen for frihet, likestilling og likeverd er å være selvforsørget og ha egen arbeidsinntekt.
Arbeid er også avgjørende for å bekjempe fattigdom og for å heve den enkeltes levestandard, livskvalitet og selvrespekt. Som interpellanten skriver i interpellasjonen: «Arbeid er en nøkkel til integrering.» Og jeg vil innledningsvis si at jeg har store forhåpninger til de kommende generasjonene som fødes i Norge, for tall fra 2013 viser at 34 pst. av jentene tar utdanning på universitet eller høyskole, og 27 pst. av guttene gjør det samme. I den øvrige befolkningen er tilsvarende tall 26 pst. for jentene og 18 pst. for guttene.
Arbeid er en av nøklene til integrering, men språk er nøkkelen til arbeid. Gode norskkunnskaper vil i de fleste tilfeller være en forutsetning for å få jobb. Vi må derfor satse på norskopplæring med god kvalitet for å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid.
Introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er et av våre viktigste tiltak for nyankomne innvandrere. Jeg har under arbeid forslag som skjerper kravene til norskopplæring, og kommunene skal ta initiativet til å sette i gang opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og det kan kun gis fritak for opplæring i samfunnskunnskap hvis den enkelte har kjennskap til det norske samfunnet.
Opplæring i samfunnskunnskap er viktig for å få grunnleggende kjennskap til sentrale lover og verdier i vårt samfunn. Det gjelder ikke minst kvinners rettigheter og barns rettigheter.
Det er mange kommuner som gjør et godt arbeid med introduksjonsordningen, og denne uka har jeg vært på besøk i Karmøy kommune. De har de siste årene hatt veldig gode resultater og fikk i fjor prisen som årets introduksjonsprogramkommune av IMDi Vest. Det kommunen gjør som er så bra, kan sies veldig enkelt: De ser den enkelte personen, både dens styrker og svakheter. Det er den enkeltes behov som er utgangspunktet for den kvalifiseringen som kommunen gir. God kartlegging av den enkelte innvandrer og individuelle planer er viktig for at man skal lykkes med introduksjonsordningen.
Kommunen forteller også at de hele tiden jobber med kvalitet i norskopplæringen. De har tett oppfølging av den enkelte deltager i introduksjonsprogrammet, og de har et godt samarbeid mellom voksenopplæringen og Nav, med nabokommuner, med frivillige og med private. Ordførere som jeg har møtt denne høsten, har sagt at det er viktig at vi jobber tett sammen, at det er en fleksibilitet i introduksjonsordningen, at man kanskje skal se på om den skal være mer yrkesrettet, for noen lærer enklere ved å ha en yrkesrettet opplæring, og at det er større fleksibilitet i introduksjonsordningen.
Jeg ser at kommunene som lykkes med introduksjonsprogrammet, også klarer å få kvinnene ut i arbeid. Men det er for store forskjeller på kvinners og menns resultater, og det er for store forskjeller mellom kommunene. Det er derfor viktig at kommunene prøver å se til hverandre og lærer av dem som gjør et godt arbeid. Det er et arbeid som jeg ønsker å intensivere framover.
Jeg holder nå på med å starte opp en større evaluering av introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, og jeg vil bruke den evalueringen til å få innspill til hvordan regjeringen kan utvikle og styrke ordningene for kvalifisering av nyankomne flyktninger og innvandrere.
Jeg er bekymret for de kvinnene som ikke er omfattet av introduksjonsordningen, og som trenger kvalifisering. Vi i regjeringen vurderer nå om flere grupper enn i dag skal få et tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet. For kvinner uten rettigheter til introduksjonsprogrammet eller ordninger i Nav kan Jobbsjansen være en mulighet. Det er inspirerende å møte kvinner som har vært med i Jobbsjansen, og som tar tak i livet sitt og viser at det nytter. Det forteller meg at det viktigste for dem er økonomisk selvstendighet og det å være gode rollemodeller for barna sine. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med Jobbsjansen og videreutvikle dette tilbudet.
For å få til et godt integreringsarbeid i kommunene må vi samarbeide med alle gode krefter. Myndighetene kan ikke få til god integrering alene. Frivilligheten har en helt sentral rolle og gjør en god innsats. Det gjelder organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, MiRA-senteret og LIN, Likestilling, Inkludering og Nettverk. De driver en virksomhet som det er viktig å jobbe videre med.
Jeg besøkte bydelen Gamle Oslo denne uken og så det arbeidet som Norsk Folkehjelp gjør med integreringsprogrammet OASEN, med bl.a. aktivitetsplikten som er lagt inn i gratis kjernetid nå, hvor man faktisk klarer å hente inn flere foreldre, spesielt kvinner, som har vært lenge i Norge uten å ha lært seg så mye norsk som de trenger for å kunne komme seg ut i arbeidslivet. Det å se f.eks. en dame fra Libanon, som har vært i Norge i 19 år, nå sitte på skolebenken og lære seg norsk viser at den aktivitetsplikten som vi har fått på plass, nytter.
Jeg jobber også med en ny likestillingsmelding. I den vil vi drøfte viktige tema som vil bringe likestillingen videre på områder som har særlige utfordringer. Det temaet som interpellanten her tar opp, vil bli en viktig del av det likestillingsarbeidet.
Regjeringen vil også utvikle en ny og helhetlig politikk for voksne som står i fare for å falle utenfor, eller som står utenfor arbeidslivet, på grunn av manglende kompetanse eller svake grunnleggende ferdigheter. Gjennom meldingen om livslang læring og utenforskap vil vi legge fram en politikk som skal bidra til at den enkelte kan skaffe seg kompetanse og grunnleggende ferdigheter, som grunnlag for en stabil og varig tilknytning til arbeidslivet. I den sammenhengen vil vi også se på utfordringen med at mange har god utdannelse og kompetanse med seg fra sitt hjemland, men det er mange ganger veldig vanskelig for dem å få dette godkjent og da kunne benytte seg av den kompetansen. Regjeringen jobber nå for å få raskere godkjenningsordninger, bedre realkompetansevurdering og tilbud om oppdatering av kompetanse, for å sikre at den utdanningen som innvandrerne har med seg, kan brukes også i Norge.
Regjeringen har som mål at Norge skal være et av Europas mest innovative land. Tiltak for å få flere innvandrerkvinner til å etablere egen virksomhet kan skape økt sysselsetting og vekst. I 2014 ble det innført en ny tilskuddsordning hvor kommuner og fylkeskommuner kan søke støtte til å styrke og utvikle det ordinære tilbudet om etablereropplæring, slik at det kan legges bedre til rette for etablerervirksomhet for innvandrere.
Etter ønske fra Stortinget, som jeg er veldig glad for, skal Buskerud fylkeskommunes Norsk senter for flerkulturell verdiskaping gis en særskilt rolle som et nasjonalt kompetansesenter i denne sektoren. Mange hundre gründere har gjennomført etablererprogram gjennom tilbudet i Drammen, og over 150 av disse har kommet i gang med eget firma. Andelen kvinnelige etablerere har vært på 41 pst.
Private og offentlige virksomheter kan også søke om støtte til mentor- og traineeordninger. Et av tiltakene som har fått støtte, er NHOs Global Future, som er en talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med innvandrerbakgrunn. Målet er bl.a. å få disse inn i lederstillinger og styreverv. En rapport fra SINTEF viser at det programmet har vært en stor suksess.
Interpellanten var inne på at det er en utfordring å få kvalifisert kvinner med liten eller ingen utdanning til å få en varig tilknytning til det norske arbeidslivet. Men det er også en stor utfordring for samfunnet at det er mange høyt kvalifiserte innvandrerkvinner som ikke får jobb, som ikke blir innkalt til intervju, eller som må finne seg en jobb som de er overkvalifiserte for. Som min partikollega Mazyar Keshvari sier i heftet Tør du ansette meg?:
«Å luke ut de beste hodene er idiotisk … Integreringen av innvandrerkvinner blir ikke bedre av at de blir kastet ut av søknadsbunken på grunn av etternavn, kjønn og antatt bakgrunn. Mye av dette handler om fordommer, da arbeidsgiveren ikke kjenner vedkommende eller hva vedkommende kan og står for.»
Jeg mener dette er diskriminering. Diskrimineringsloven om etnisitet håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillingsnemnda. Jeg arbeider nå med en ny felles likestillings- og diskrimineringslov, og jeg vil i den forbindelse også sette i gang en utredning av håndhevingsapparatet, som bl.a. tar sikte på å gi den diskriminerte mulighet til oppreisning uten å gå veien om domstolene. Slik det er i dag, får det ingen konsekvenser å diskriminere – dette er noe jeg ønsker å endre på. En styrket håndheving vil også være et bidrag til økt sysselsetting blant innvandrerkvinner, for det vil da koste å diskriminere.
Helga Pedersen (A) [10:40:20]: Jeg vil begynne med å takke statsråden for svaret, et svar som avdekker både uenigheter og enighetspunkter. La meg begynne med det vi kanskje ikke er helt enige om, og det er at likestilling og integrering er to sider av samme sak. Integreringen kommer ikke til å lykkes uten en framoverlent og aktiv likestillingspolitikk, og det er veldig viktig at samfunnet skaper rammer for at kvinner og menn har samme mulighet til å ta frie valg.
Jeg merket meg at statsråden i sitt innlegg framhevet betydningen av samfunnsfag i introduksjonsprogrammet. Det er jeg helt enig i. Det er viktig at de som kommer til Norge fra andre land, har grunnleggende kjennskap til lovene og reglene som samfunnet vårt bygger på, av både rettigheter og plikter.
Noe av det viktigste med likestillingsloven fra 1978 er at den slår fast at forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn er forbudt, samt at kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling. Det at loven legger vekt på nettopp muligheter, er et uttrykk for at like rettigheter er viktig, men ikke tilstrekkelig for å sikre likestilling. Det handler også om å ha en reell mulighet til å anvende sine rettigheter. Derfor er et visst minimumsnivå av utdanning, helsetjenester og inntektssikring nødvendig for at mulighetene til å ta i bruk sine rettigheter – og i og for seg plikter – i det norske samfunnet skal være reelle. Da er det grunnleggende at vi ikke holder oss med parallelle standarder i Norge – én for kvinner flest og én for innvandrerbefolkningen. Kvinner med innvandrerbakgrunn skal ha samme muligheter til å delta i utdanning og arbeidsliv som befolkningen for øvrig, og de skal forventes å delta i samfunnet på lik linje med befolkningen for øvrig. Det gjelder også ved at barn og unge med innvandrerbakgrunn skal kunne delta i barnehage, SFO og fritidsaktiviteter på lik linje med andre barn.
Derfor er vårt svar flere barnehageplasser, lavere barnehagepriser og bedre tilbud til barnefamiliene. Men regjeringen gjør jo det motsatte, de øker barnehageprisene og øker kontantstøtten. Da har jo regjeringen lagt fram et kinderegg som både rammer likestillingen, integreringsarbeidet og rammer selve grunnplanken for frihet, nemlig at du skal kunne forsørge deg selv og være økonomisk selvstendig. Min frykt er at det nytter ikke med all verdens fornuftige tiltak, som statsråden også har snakket om her, hvis man bommer på de grunnleggende tingene, nemlig at både de som bor her fra starten av, og de som kommer til landet, skal forventes å delta i arbeidslivet. Man kan ikke på den ene siden si at du må jobbe, samtidig som man betaler kvinner for å være hjemme.
Statsråd Solveig Horne [10:43:29]: Jeg tror vi i hvert fall kan si helt klart at vi er enige om det aller viktigste, og det er at det er viktig å få kvinner med innvandrerbakgrunn ut i arbeidslivet, slik at de kan bli selvforsørgende. Arbeid er nøkkelen til god integrering, men språk er også nøkkelen til arbeid og utdanning. Derfor blir en viktig oppgave for regjeringen framover nå å se på introduksjonsprogrammet og få flere kvinner inn på språkopplæring, slik at de har det grunnlaget for å komme seg ut i arbeidslivet. Regjeringen har satt i gang mange tiltak når det gjelder akkurat dette, og vi skal jobbe videre med det. For det er for store forskjeller ute i kommunene, som jeg nevnte i mitt første innlegg, på norskopplæringen, og når norskopplæringen er så viktig for å komme seg ut i arbeidslivet, blir det en viktig nøkkel i dette arbeidet.
Likestilling og integreringspolitikk henger sammen. Derfor skal den likestillingsmeldingen som regjeringen skal legge fram til sommeren, som skal ha fokus på reelle utfordringer i samfunnet, ha et klart og tydelig minoritetsperspektiv, fordi vi er nødt til å trekke inn denne gruppen også når vi snakker om likestilling.
Så blir jeg litt overrasket når representanten tar opp kontantstøtten i denne debatten, for det var vel et oppslag i Dagsavisen i fjor høst som viste at kontantstøtten ikke var til hinder for at en del av disse kvinnene kan komme seg ut i arbeidslivet. De ville ut i arbeid, og når jeg har møtt innvandrerkvinner, sier de: Vi vil arbeide, vi har lyst til å bli selvforsørgende, men gi oss verktøyene, gi oss muligheten til å komme inn i arbeidslivet og gi oss muligheten til å lære norsk. Derfor vil regjeringen nå senke barnehageprisene. Det er et viktig felt for å bekjempe barnefattigdom. Det er også utvidelse av gratis kjernetid med aktivitetsplikt, som vil gjøre at foreldrene kommer seg ut i arbeid eller i aktivitet, som også vil være norskopplæring.
Den forrige regjeringen styrte i åtte år med kontantstøtte uten at det var til hinder. Denne regjeringen har økt kontantstøtten med 1 000 kr. Jeg mener at det ikke er til hinder for likestilling. De innvandrerkvinnene skal vi klare å få tak i, ha tro på, gi dem norskopplæring, gi dem det grunnlaget de trenger for å komme seg ut i arbeidslivet. Det er på den måten vi kan lykkes med integreringen.
Arild Grande (A) [10:46:25]: Først vil jeg gi honnør til Helga Pedersen for å reise en viktig debatt om hvordan vi kan sørge for at flere i vårt samfunn får muligheten til å bidra med sine ressurser, muligheten til å gi noe til mennesker rundt seg og muligheten til å stå på egne bein og forme sin egen framtid.
Vi ser, som representanten Pedersen var inne på, et veldig sammensatt bilde når vi snakker om innvandrerkvinner. Vi lykkes med svært mye, og det er viktig å få fram i denne debatten at på veldig mange områder har den norske integreringshistorien vært en enestående internasjonal suksess med forholdsvis høy yrkesdeltakelse, med mange barn som i dag har muligheten til å ta sine egne valg – være med i barnehage, være en del av et sosialt miljø – og med mange som er med og bidrar med sine ressurser inn i arbeidsliv, organisasjonsliv og lokalsamfunn. Det er gledelig å se at målt mot de fleste andre land er Norge langt framme når det gjelder god integrering og at alle skal ha muligheten til å være med i samfunnet.
Mangfold er med andre ord vår store styrke som nasjon. Det bidrar til at flere jobber – og gjennom det bidrar til det norske fellesskapet gjennom skatt og gjennom verdiskaping, men det bidrar også særdeles mye til at Norge blir et mer spennende land som tiltrekker seg flere av den kreative klassen, noe Richard Florida har pekt på at er en forutsetning for å lykkes i framtidssamfunnet, nemlig at vi er et mangfoldig samfunn med plass for alle.
Men skal vi se at mangfoldet er en styrke også i framtiden, må vi bidra til – i større grad enn vi ser i dag – at alle sammen er en del av fellesskapet. Derfor går det som en rød tråd gjennom både politikken og historien til Arbeiderpartiet at vi legger vekt på deltakelse og muligheter for alle. Vår politikk, mener jeg, har bidratt til at Norge i dag er et samfunn med små forskjeller mellom folk, med høy tillit i samfunnet, og hvor mange, mange har muligheten til å lykkes. Som tidligere statsminister Jens Stoltenberg sier, er Norge kanskje nærmere den amerikanske drømmen enn USA selv.
Vi har gjennomført flere store løft. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet var det arbeiderne som fikk muligheten til å stå på egne bein og forme sin egen framtid. Utover på 1960-, 1970- og 1980-tallet har vi sett det store inntoget av kvinner i arbeidslivet og i organisasjonslivet, og at det også har vært en gruppe som har fått muligheten til å vokse. Det neste store løftet som vi nå er inne i, og som vi må ta sammen som fellesskap, gjelder nettopp innvandrerbefolkningen og da særlig innvandrerkvinner. Vi vet mye om hva som lykkes, for det er mange av de samme verktøyene som lyktes da det gjaldt å få løftet arbeiderbefolkningen – og kvinner utover på 1970- og 1980-tallet – nemlig språk, utdanning og arbeid.
Gjennom den første store innvandringsbevegelsen til Norge utover på 1970-tallet, hovedsakelig gjennom arbeidsinnvandring, så vi at tanken var at etter at folk hadde jobbet en stund i Norge, skulle de reise tilbake igjen. Derfor var det svært få aktive verktøy for å bidra til at denne gruppen ble godt integrert i samfunnet. Problemene knyttet til det har vi sett, og vi ser dem den dag i dag gjennom at flere i dag har en løs tilknytning til arbeidslivet, og at flere sliter med språk.
Vi må tenke investering i mennesker fra dag én, gi god språkopplæring, og noe av det mest effektive vi vet om der, er selvsagt barnehage. Derfor er full barnehagedekning og lave priser viktig, likeså utdanning – der har Helga Pedersen pekt på viktige elementer – og jobb. Det holder ikke bare å få flere inn i introduksjonsprogrammet, selv om det også er viktig. Vi må ha en mye bedre oppfølging etter endt introduksjonsprogram, for der er det mange som forsvinner tilbake til hjemmet.
Regjeringen svikter fundamentalt på mange av disse områdene, for framfor å satse på barnehage og at flere skal få muligheten til å bidra i det norske samfunnet, velger regjeringen altså kontantstøtte. Det treffer med kirurgisk presisjon de gruppene i befolkningen som vi virkelig så gjerne skulle hatt med i det norske fellesskapet og i arbeidslivet.
Mudassar Kapur (H) [10:51:48]: Jeg vil starte med å takke kollega og medrepresentant Helga Pedersen for å ha tatt opp et viktig tema i dag. Jeg synes det er nyttig noen ganger å få opp denne typen tema som interpellasjoner, fordi det gir litt rom for å reflektere, tenke litt, og ikke bare nødvendigvis krangle om hvem som har sagt hva, selv om noen har gjort det også nå.
Jeg vil også gi honnør til statsråden for å trekke fram det viktige arbeidet som nå gjøres for kvinner, og det arbeidet som det legges opp til gjennom statsbudsjettet, men også i de prosjektene som nå varsles framover.
Jeg vil gjerne knytte noen refleksjoner til integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn særlig inn i arbeidslivet. Akkurat som skolen er en viktig arena for å integrere barn, mener jeg at arbeid og arbeidsplassen er den viktigste arenaen for integrering av voksne med minoritetsbakgrunn. Vi ser dessverre at i mange innvandrerfamilier er det kun far som jobber. Hvis hans inntekt ikke er høy, blir det vanskelig økonomisk, særlig hvis man har mange barn. Så ser vi samtidig at kvinnens rolle sementeres ytterligere ved å være utenfor arbeidslivet. Det betyr noen ganger det samme som å være utenfor samfunnet. Vi ser også at mange barn med minoritetsbakgrunn begynner på skole uten å kunne språket godt nok. Det at kvinner ikke er i arbeid, handler ikke bare om at kvinnene ikke blir integrert, det betyr også noen ganger at familien ikke blir integrert.
La meg trekke fram tre gode eksempler på arbeidet som gjøres, og som jeg også mener at vi må satse videre på. Det ene er at vi må prioritere de organisasjonene som spesielt jobber med integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn, særlig med fokus på å hjelpe dem inn i arbeidslivet. Der mener jeg rett og slett at den veien man nå har valgt, hvor man styrker arbeidet og forsterker innretningen mot kvinner, er helt riktig.
Jeg synes også at vi må se på ytterligere styrking av tiltak som gratis kjernetid i barnehage, og kanskje også se på SFO. Men vi må kunne knytte det opp mot en form for aktivitet, et aktivitetstilbud – jeg vil ikke bruke ordet «aktivitetsplikt» nødvendigvis. Det viktigste er at kvinnene får et tilbud om f.eks. norskkurs, jobbsøkerkurs eller jobbtrening mens barna er i barnehagen. På denne måten vil barna få den viktige opplæringen de trenger i norsk for å kunne starte på skolen på en god måte, og deres mødre vil bli bedre i stand til å gå inn i arbeidslivet.
Vi må også styrke introduksjonsordningen, som det har vært snakk om i dag. I dag er det slik at hvis en kvinne kommer til Norge gjennom familiegjenforening, får hun et annet opplegg enn de kvinnene som er i den tradisjonelle introduksjonsordningen. Det å synkronisere disse bedre med hverandre kan også være en god idé. Jeg har en veldig god dialog med statsråden om akkurat dette temaet.
Til slutt må jeg allikevel få lov til å peke på et paradoks, for vi står her i dag og diskuterer kvinner og arbeidsliv dagen etter at vi har hatt en diskusjon om midlertidige ansettelser. Jeg har snakket med mange kvinner med minoritetsbakgrunn, både ved å dra på husbesøk hjem til dem og gjennom å treffe dem i forskjellige sammenhenger i organisasjonslivet. Når vi begynner å snakke om jobb, er noe av det viktigste som kommer opp – en fellesnevner som kommer opp: Gi meg en sjanse! Gi meg en mulighet til å vise hva jeg er god for! La meg heller få én fot innenfor arbeidslivet enn å ha begge utenfor – CV-en min blir bedre av å kunne vise til tre jobber enn tre jobbsøkerkurs! Jeg vil si at det blir litt paradoksalt å snakke så varmt om kvinner inn i arbeidslivet når man samtidig ikke er villig til å gi dem den viktigste sjansen: den første.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:57:05]: Jeg vil også rette en takk til interpellanten Helga Pedersen for at hun reiser denne interpellasjonen. Det er et viktig spørsmål, og det er stilt på en veldig god måte. Det handler om å ta i bruk kompetansen og ressursene som innvandrerkvinner har – også i arbeidslivet.
Kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge har bakgrunn fra mer enn 220 land. Noen tilhører minoriteter med en lang historie i landet, andre har nylig kommet som flyktninger, på grunn av arbeid eller gjennom familieinnvandring. Noen har kommet uten skolegang og yrkeserfaring, andre har lang utdanning og arbeidserfaring.
Flertallet av innvandrerne i Norge er i arbeid. De snakker norsk og deltar på ulike samfunnsarenaer, men vi vet at andelen sysselsatte innvandrere er lavere enn i befolkningen ellers. Det er større forskjeller i sysselsettingsnivået mellom kvinner og menn blant innvandrere enn for hele befolkningen. Flere menn enn kvinner er sysselsatt – uansett bakgrunn.
Vi vet det er nær sammenheng mellom svak tilknytning til arbeidsmarkedet og lavinntekt. En del av lavinntektshusholdningene har en viss tilknytning til arbeidslivet, men det er ikke nok for å løfte dem over lavinntektsgrensen. Det er mange barn som lever i familier med lav inntekt. Dette er i stor grad et spørsmål om sosial utjevning, i tillegg til det åpenbare spørsmålet om hvordan kvinnene med innvandringsbakgrunn skal få mulighet til å bruke seg selv og sine talenter og ressurser i et nytt land. Dette er viktige spørsmål.
Som vi vet og allerede har hørt en del om her i dag, er det mange ulike tiltak som kan bidra, og det er tiltak rettet mot flere nivåer. Det er individrettede tiltak, og det er tiltak som er ment å virke for familier, slik at vi får fleksibilitet og løsninger som gjør at begge foreldrene kan arbeide hvis det er ønskelig. Det er virkemidler rettet mot arbeidsplasser, og det er tiltak for å styrke kommunene i bosettings- og integreringsarbeidet.
Jobbsjansen er en flott ordning med mål om å øke sysselsettingen blant innvandrere som er uten tilknytning til arbeidslivet, og som ikke fanges opp av andre ordninger. Den prioriterte målgruppen er hjemmeværende kvinner.
Ordningen med gratis kjernetid i barnehage er viktig for at barn i lavinntektsfamilier skal få gå i barnehagen. Det er viktig for deres språkutvikling, og det er en del av det store bildet for familien. Åpen barnehage er også et tilbud som kan være positivt for integrering: å bli kjent, lære språk, senke tersklene inn i samfunnet.
Det finnes flotte nasjonale ressursmiljøer som også kan være med på å øke integreringen for innvandrerkvinner, slik det også er blitt nevnt, f.eks. MiRA, Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn. Jeg tror det er helt riktig å satse mer, som nevnt av foregående taler, på disse organisasjonene som står disse kvinnene veldig nært.
Til slutt noen få ord om kontantstøtten, i og med at det er brakt på bane. Jeg må bare si at det er helt legitimt å være imot kontantstøtten dersom man mener at staten ikke skal bruke midler på å legge til rette for foreldrenes valgfrihet. Det er helt legitimt. Integreringsargumentet er imidlertid udokumentert og egentlig veldig lite troverdig. Ingen av de offentlige utvalgene som har kommet med sine rapporter, har dokumentert at fjerning av kontantstøtten vil gi en integreringseffekt, men man antar at det kanskje kan ha en betydning. Så her er det viktig at man er edruelig.
Gerd Eli Berge (Sp) [11:01:21]: Interpellanten Helga Pedersen reiser ein viktig debatt. Det er me alle einige om. Og det er rett at arbeid er ein nøkkel til integrering. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet viser i budsjett for 2015 til tal frå SSB som syner at innvandrarkvinner i større grad enn menn står utanfor arbeidslivet, at dei har færre norske vener og opplever meir einsemd. Kvinnene er dårlegast integrerte og taparane i velferdsstatistikkane.
Norsk Folkehjelp har utarbeidd artikkelsamlinga «Tør du ansette meg?», som Helga Pedersen har vist til i sin interpellasjon. Ho er sjølv bidragsytar i heftet og viser til tiltak som eg meiner trengst for å lukkast med større integrering av innvandrarkvinner i arbeidslivet. Språkkunnskap og gode barnehagetilbod er spesielt viktig for desse kvinnene, som ofte har god kompetanse, men svake nettverk rundt seg. I rapporten viser òg Norsk Folkehjelp til at mens 67 pst. av norske kvinner er yrkesaktive, er tala 37 pst. for innvandrarkvinner frå Afrika og 50 pst. for innvandrarkvinner frå Asia. Det som er spesielt alarmerande, er at norskfødde kvinner med innvandrarforeldre har ein langt lægre yrkesaktivitet enn norske kvinner generelt.
Ein av artikkelforfattarane, psykologen Ragnar Kværness, skriv om angsten for det ukjende. Me veit at eit norsk namn i seg sjølv hjelper ein jobbsøkjar fram i søkjarbunken. Anonyme søknader har vore diskutert, og det er eit tiltak som kan vera relevant. Kanskje kan det offentlege gå føre i betre utprøving av det.
Det har i debatten vorte nemnt mange tiltak, også frå statsråden. Eg vil dvela litt ved tiltaket Jobbsjansen, som er eit prosjekt som blei innført under den raud-grøne regjeringa, og som er vidareført av den noverande. Det er eg glad for, sidan dette er eit prosjekt som tek fatt i utfordringa med å få fleire innvandrarar over i arbeid eller utdanning. Det er eit særleg fokus på kvinner i programmet. Det rettar seg mot innvandrarar i alderen 18 til 55 år. Heimeverande kvinner som ikkje er avhengige av sosialhjelp, er ei prioritert målgruppe for Jobbsjansen.
Så er det gjeve ein del klare kriterium for å kunna søkja tilskot for midlane som er avsette til dette prosjektet. Kommunar med minst 750 innvandrarar og norskfødde med innvandrarforeldre kan søkja om tilskot. I Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sitt budsjett for 2015 blir det vist til at 54 tiltak var tildelte midlar i 2014. Løyvinga på 87 mill. kr i 2015 er ei vidareføring av kronebeløpet som var avsett i 2014, altså ingen auke til eit prosjekt som departementet sjølv meiner har stor betyding.
Interpellanten spør kva statsråden vil gjera for å auka sysselsetjinga blant innvandrarkvinner. Det er, som sagt, peikt på fleire ting, og eg er glad for at statsråden meiner vidareutvikling av Jobbsjansen er eitt av tiltaka som er aktuelle. Innvandrarkvinner utanfor arbeidslivet finn me i dei fleste kommunar, men det er berre eit avgrensa tal kommunar som har tilgang til å søkja om midlar frå Jobbsjansen. 750 innbyggjarar med innvandrarbakgrunn er eit svært høgt krav for å kunna søkja om prosjektmidlar. Kvifor er det sett eit slikt krav når dei konkrete prosjekta kan vera ganske små?
I Senterpartiet meiner me Jobbsjansen som eit tiltak må utviklast vidare. Nivået på budsjettsatsinga bør aukast, og vilkåra for å kunna søkja midlar må endrast, slik at tiltaket blir tilgjengeleg for langt fleire kvinner, og dermed fleire innvandrarkvinner. Og lat meg understreka: Innvandrarkvinner er ein ressurs for samfunnet vårt, og me treng dei i arbeidslivet, men det trengst litt tilrettelegging for at dei skal få bruka sine ressursar og sin kompetanse. Det gjeld òg tiltak som byggjer ned fordomane våre og endrar haldningane våre.
Det er i debatten frå representanten frå Høgre vist til arbeidsmiljølova og endringar i ho og den streiken som var i går. Representanten meiner at det opnar for betre inngang for kvinnene. Det er det vel delte meiningar om. Det er ikkje sikkert at det er funksjonshemma og innvandrarkvinner som blir vinnarar med regjeringa sitt forslag.
Kirsti Bergstø (SV) [11:06:54]: Arbeid og inntekt er nøkkelen til økonomisk selvstendighet og et fritt liv. Derfor vil jeg takke representanten Helga Pedersen for å ta opp en veldig viktig debatt.
Arbeid er avgjørende for inkludering, for deltakelse. Det er viktig for den enkelte, men det er også viktig for å hindre at fattigdom går i arv, og at unger havner utenfor. Kvinners kår vil alltid virke direkte inn på barneår. Derfor synes vi i SV at det er viktig med en god norskopplæring og en god opplæring i det norske samfunnet gjennom introduksjonsprogrammet, og vi mener at det er viktig med en aktiv inkluderingspolitikk, selvfølgelig fra myndighetenes side, men også lokalt. Jeg ser i mitt eget lokalsamfunn, som nylig har bosatt flyktninger, at det gjøres et veldig godt arbeid av lokale kvinner og ildsjeler for å inkludere de nyankomne – de har lært seg å filetere torsk.
Vi ser på det som viktig med brede velferdstjenester og en bred velferdspolitikk for å sikre barnehager, boliger, det som er grunnlaget for alle, men som er spesielt viktig for dem som er utsatt. Vi vet at velferdspolitikk virker utjevnende, og vi vet også at de økonomiske forskjellene mellom minoritet og majoritet er store.
Men det er nødvendig med en aktiv politikk på alle nivå for å sikre inkludering, og der er kontantstøtten et stridstema. Det å betale kvinner for å være hjemme kan da umulig bidra til inkludering, jobbdeltakelse eller økonomisk selvstendighet. Mens veldig mange som er i jobb, mottar kontantstøtten for å betale dagmamma fordi de ikke har fått barnehageplass, vil de som ikke har jobb, bruke kontantstøtten på å være hjemme, og det er den gruppen vi snakker om i dag.
Vi har sett at bruken av kontantstøtte har gått ned fordi det ikke lenger er så stort behov for den, i og med at det har blitt bygd flere barnehageplasser, men vi ser at de som i stor grad mottar kontantstøtten, kanskje er de som i størst grad har barn som hadde profittert på å gå i barnehage. I 2013 mottok ifølge SSB 45 pst. av alle barn i relevant alder med innvandrerbakgrunn kontantstøtte. Jeg savner dokumentasjon fra statsrådens side på påstanden om at det ikke virker inn på inkludering og på likestilling. Jeg støtter meg til dem som mener at det virker negativt både for språkutvikling og for inkludering, men det hadde vært interessant å høre statsrådens dokumentasjon utover intervju med noen som synes ordningen er god. Det hadde for så vidt også vært interessant å høre Arbeiderpartiets syn på sammenhengen mellom kontantstøtte, likestilling og inkludering, i og med at det er en debatt også der.
Vi vil avvikle kontantstøtten og heller ha en ventestønad mens folk venter på barnehage. Det er jo sånn den fungerer for veldig mange i dag. Jeg kan ikke forstå at det er hensiktsmessig å betale kvinner for å være hjemme, særlig når vi ser at det er mange minoritetskvinner det gjelder, samtidig som man aktivt uttaler at man ønsker at kvinner skal delta i jobb.
Vi hører ofte at innvandrerkvinner må komme seg ut i jobb, men jeg savner en offensiv strategi for hva man skal gjøre for at arbeidsgiverne skal slippe dem inn. Jeg er helt enig i statsrådens syn på diskrimineringen som foregår, og at den må tas tak i. Jeg er veldig glad og stolt over å se tilbake på Jobbsjansen, som vi fikk innført da vi satt i regjering. Vi vet at den virker, og derfor skulle vi ønske at den ble styrket ytterligere. Vi foreslo 45 mill. kr i vårt budsjett, og vi kommer til å følge nøye med på den.
Helt avslutningsvis vil jeg løfte fram språk, støtte til organisasjoner og kvinnefellesskap og den brede velferdspolitikken som et avgjørende fundament i målet om å inkludere kvinner i arbeidslivet. Men hvis vi skal ha trygghet som mål, må vi alle ha trygge gulv. Midlertidige stillinger er ikke svaret hvis trygghet er et mål.
Lene Vågslid (A) [11:12:09]: Eg kan – på vegner av Arbeidarpartiet – starte med å svare SV at Arbeidarpartiet er for å fjerne kontantstøtta. Me er òg einige med SV i at det ville vore veldig fornuftig å få ein type ventestøtteordning for dei som ventar på barnehageplass.
Debatten som representanten Pedersen reiser, er veldig viktig. Eg har lyst til å bringe inn eit nytt moment i debatten: Ein føresetnad for å kunne få arbeid og kunne klare å vere i arbeid er at ein har eit trygt liv. Veldig mange kvinner i Noreg, både etnisk norske og innvandrarkvinner, lever ufrie liv prega av vald. Når det gjeld desse kvinnene, har me ein stor jobb å gjere. Me ser at innvandrarkvinner er overrepresenterte på norske krisesenter. Eg har lyst til – for ordens skuld – å nemne at veldig mange av desse innvandrarkvinnene er gifte med etnisk norske menn, slik at me ikkje får ei myteforståing av kvifor dei kvinnene er der.
Det me veit, er at veldig mange av innvandrarkvinnene på krisesenter har ikkje arbeid. Dei har ikkje eit sosialt nettverk. Dei har ikkje den tryggleiken som andre som er i arbeidslivet, har. Difor meiner eg at dette er ein veldig viktig del å arbeide med, både for Solveig Horne og for justisministeren – å styrkje arbeidet med krisesentertilbodet og krisetilbodet i kommunane.
I det perspektivet er det òg veldig viktig å gjere eit betre arbeid med omsyn til kva ein gjer når kvinner er ferdige med å vere på eit krisesenter. Som det blei sagt av fleire i debatten her: Me er kanskje gode i enkeltfasar, i introduksjonsprogrammet, når nokon er på eit krisesenter, men med omsyn til kva me gjer etterpå, kan me gjere ein mykje betre jobb.
Likestillingspolitikken er avgjerande viktig for utfallet av om me greier å få fleire innvandrarkvinner i arbeid. Mangel på likestillingspolitikk vil òg ha store konsekvensar. Me veit at for kvinner generelt er det å vere sjølvberga, det å ha ei arbeidsinntekt, ein veldig viktig faktor for å kunne kome seg ut av eit ufritt og utrygt liv. Eg meiner at då hjelper det ikkje så veldig mykje at statsråden seier at me er einige om at dette er viktig. Ja, me er einige om at dette er viktig, men me er nok ikkje heilt einige om kva som skal til. Eg meiner at debatten om kontantstøtta er relevant, og debatten om foreldrepermisjon og fordelinga av han. Den totale likestillingspolitikken er relevant òg for den integreringsdebatten som me har her.
Eg meiner òg at arbeidet med haldningar må styrkjast. I dag er unge innvandrarkvinner høgt utdanna. Dei «rular» Blindern – det var kanskje ikkje eit parlamentarisk uttrykk – men det er på ein måte framleis ei utfordring at dei ikkje får jobb på grunn av kva dei heiter. Seinast for fire–fem månader sidan hadde me eit stort oppslag i Telemarksavisa. Ei kvinne frå Somalia – høgt utdanna – fekk ikkje jobb. Eg trur det er viktig at me framleis held fana høgt for arbeidet med haldningar i barnehage og skule når det gjeld integrerings- og innvandringsspørsmål.
Til representanten Bekkevold: Me kan jo snu og vende litt på setningane slik som det passar oss – ut frå vårt eige verdisyn og vår eigen politikk. Eg meiner at det er heilt legitimt å meine at staten, at fellesskapet, skal betale kvinner for å vere heime. Det er heilt legitimt å meine det, men eg synest – som Kirsti Bergstø, Helga Pedersen og fleire andre har påpeikt – at når ein meiner at det ikkje er dokumentert at kontantstøtta har ein negativ effekt, bør ein kanskje vere litt audmjuk frå den kanten, bl.a. såg me då me fjerna kontantstøtta for toåringar, at ni av ti kontantstøttemottakarar i Oslo var innvandrarkvinner. Ein kan ikkje sjå vekk frå det.
Eg har heilt til slutt lyst til å spørje statsråd Horne: Framstegspartiet fremja for nokre år sidan eit forslag i Stortinget om å fjerne kontantstøtta for innvandrarkvinner. Står forslaget frå Framstegspartiet framleis ved lag?
Helga Pedersen (A) [11:17:20]: For det første vil jeg takke alle dem som har deltatt i denne debatten. Det er fortsatt noen grunnleggende uenigheter, som vi heller ikke har blitt enige om i dag. Samtidig er det en del områder og punkter som jeg opplever at det er tverrpolitisk interesse for å komme videre på.
Jeg vil gjerne overbringe statsråd Horne noen ideer, forslag til videre arbeid, for å kunne integrere og sysselsette innvandrerkvinner i høyere grad enn det vi gjør i dag. Det første forslaget er å gjøre grunnskoleopplæringen mer systematisk til en del av introduksjonsprogrammet, etter Sunndalsmodellen og de erfaringene de har gjort seg der. Det andre forslaget – jeg foreslår det selv om jeg ikke tror statsråden vil være enig – er å satse mer på barnehage og gratis kjernetid i SFO framfor mer kontantstøtte. Det tredje forslaget er å utvikle mer helhetlige utdannings- og kvalifiseringsløp for kvinner med lavt utdanningsnivå, for dem som har svake norskkunnskaper og manglende arbeidserfaring, og som i dag ikke er arbeidssøkere gjennom Jobbsjansen og andre typer program. Det har Horne brukt en del tid på å snakke om, der har hun Arbeiderpartiets varme støtte, og vi vil følge veldig nøye med på at dette blir fulgt opp.
Jeg mener også at man må se på hvordan man kan utvide Navs ansvar til å drive med mer oppsøkende virksomhet og rekruttering av dem som i dag står utenfor arbeid – til opplæring, kvalifisering og arbeidstrening. Statsråden snakket jo også om dette med gründervirksomhet og bedriftsetablering. Dette mener jeg er noe man definitivt bør gjøre mer på i Norge. Mye er satt i gang, men jeg tenker at her må man også bruke Innovasjon Norge, som er til stede i alle deler av landet, som et verktøy til å stimulere innvandrerkvinner til å bli gründere og bedriftsetablerere. Så er det fortsatt et arbeid å gjøre med å legge til rette for en enklere godkjenning av utenlandsk utdanning.
Til slutt vil jeg kommentere Mudassar Kapur og det som handler om midlertidige ansettelser. Vel, dette er jo nettopp et område der vi risikerer å innføre doble standarder. Jeg mener at det er de som har minst ressurser fra før – minst utdanning, minst penger – som har minst å tjene på at Norge utvikler seg i retning av et løsarbeidersamfunn. Vi er ikke der i dag, men økt bruk av midlertidige ansettelser vil først og fremst ramme dem som har svakest tilknytning til arbeidsmarkedet. Det finnes utrolig mange andre tiltak man kan sette i verk for å gi innvandrerkvinner yrkeserfaring, framfor å åpne låvedøra for midlertidige ansettelser.
Statsråd Solveig Horne [11:20:41]: Jeg synes dette har vært en god debatt, og vi er enige om intensjonen her, vi er enige om at det er viktig å få kvinner med innvandrerbakgrunn ut i arbeid. Så er vi kanskje litt uenige om det med kontantstøtten, men i det store og hele er det enighet om veldig mange av de tiltakene som er satt i gang.
Jeg er veldig glad for at representanten Lene Vågslid tar opp dette med vold, og jeg ser fram til en rapport fra krisesenteret som kommer på mandag, der vi ser at innvandrerkvinner er overrepresentert i krisesentrene, og at det er viktig at vi har et fokus på dette. Derfor blir også vold en del av den likestillingsmeldingen som regjeringen skal legge fram før sommeren.
Når det gjelder språk, utdanning og arbeid, foregår dette integreringsarbeidet ute i kommunene, og jeg blir bekymret når jeg ser at det er så store forskjeller på det arbeidet som foregår ute i kommunene, at det er noen kommuner som bare klarer å få 8–9 pst. ut i utdanning eller arbeid etter introduksjonsprogrammet, mens andre klarer oppimot 80–90–100 pst. De store forskjellene ønsker jeg å utjevne. Jeg ønsker at kommunene skal lære av hverandre, og at vi skal tilrettelegge for det som også kommunene etterspør, en større fleksibilitet i introduksjonsordningen. Vi skal være med og hjelpe kommunene i dette arbeidet.
Interpellanten var inne på Nav og Innovasjon Norge: Ja, kommunene klarer ikke å gjøre dette arbeidet alene. Vi ser at de kommunene som lykkes med integreringsarbeidet, har tatt et ledelsesansvar, at hele kommunen jobber med dette: De har et godt samarbeid med næringslivet, de har et godt samarbeid med Nav, de har et godt samarbeid med frivillige organisasjoner, og alt dette arbeidet er nøkkelen til å få til et godt integreringsarbeid.
Vi har satt i gang veldig mange prosjekter, og det har vært en tredobling av bevilgningene til Jobbsjansen fra 2012, men kommunene trenger også tid for å få på plass disse tiltakene, som det er viktig å få på plass. Men dette er noe vi skal følge med på, og vi må også komme tilbake til om det skal utvides.
Det er viktig, som representanten Arild Grande var inne på, at vi må ha god kvalitet i barnehagene for at barna skal lære norsk. Dette er et arbeid som denne regjeringen har satset på – god kvalitet i barnehagen, god kvalitet på språkopplæringen og lave priser for familiene med lave inntekter. Da blir det viktig at vi får på plass gratis kjernetid over hele landet. De siste tallene viser at ca. 72 pst. av barn med minoritetsbakgrunn går i barnehage, og da er det viktig å få tak i de siste. Dette er et arbeid som vi skal gjøre ved å fokusere på å få innvandrerfamilier til å forstå viktigheten av språkopplæring før de begynner på skolen, og da må de gå i barnehage.
Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.