Torstein Tvedt Solberg (A) [11:09:32]: For en kort uke siden – sist torsdag – kom nok en dårlig nyhet fra Baku. Den velkjente journalisten Seymur Hazi fra opposisjonsavisen Azadliq ble dømt til fem års fengsel. Den offisielle anklagen var narkotikabesittelse. Den egentlige grunnen er hans kritiske journalistikk.

For knappe tre uker siden, den 15. januar i Sheki-distriktet, ble nestlederen i opposisjonspartiet Aserbajdsjans folkefront, Ali Abdullajev, arrestert og dømt til 30 dagers fengsel. Den offisielle anklagen var motstand mot politiet. Den egentlige grunnen er kampanjen for å få satt fri den berømte gravejournalisten Khadija Ismayilova, som i desember ble varetektsfengslet for to måneder. Den offisielle anklagen mot henne var at hun skulle ha drevet en person til forsøk på selvmord.

Bare siden jeg sendte inn denne interpellasjonen til utenriksministeren sent i 2014, har det blitt seks nye navn på listen over politiske fanger i Aserbajdsjan. I tillegg er 15 personer blitt bøtelagt eller har fått såkalte administrative reaksjoner.

Fra før kjenner vi også til Anar Mammadli, som ble dømt til fem og et halvt års fengsel i mai 2014. Mammadli leder Aserbajdsjans mest anerkjente organisasjon for valgobservasjon og ble i realiteten fengslet for sine kritiske rapporter om det udemokratiske valget i Aserbajdsjan.

Vi kjenner også historien til Rasul Jafarov, som ble fengslet sommeren 2014 og risikerer mange år i fengsel. Jafarov ble kjent for den mye omtalte «Sing for Democracy»-kampanjen da Eurovision Song Contest ble avholdt i Baku i 2012.

13 journalister og bloggere, ti menneskerettighetsforsvarere og advokater og ni ungdomsaktivister og sentrale opposisjonsledere utgjør deler av den stadig voksende listen over politiske fanger i Aserbajdsjan. Lokale menneskerettighetsaktivister har, gjennom å bruke Europarådets kriterier, identifisert over 90 politiske fanger i landet.

De offisielle anklagene mot Mammadli, Jafarov, Abdullajev og de andre politiske fangene varierer fra besittelse av narkotika og våpen til økonomisk mislighold og vold mot politiet. Den egentlige grunnen til arrestasjonene er en helt annen. Den norske Helsingforskomité forteller meg at aserbajdsjanske myndigheter i en årrekke har kneblet sine kritikere ved å anklage dem for fiktive forbrytelser og deretter dømme dem til lange fengselsstraffer.

Det som er alarmerende – og som er bakgrunnen for denne interpellasjonen – er den akselererende negative utviklinga. Aserbajdsjan går i full fart i gal retning. Etter at Aserbajdsjan tiltrådte formannskapet i Europarådets ministerkomité våren 2014, meldes det om at myndighetene satte i verk en arrestasjonsbølge som rammet mange av de viktigste lederne i landets demokratiske sivile samfunn. Andre er drevet i eksil eller har gått under jorden.

Dette skjedde samtidig som det ble vedtatt ytterligere tilstramminger av lovverket som angir rammene for sivilsamfunnets arbeid, som bl.a. gir sterke restriksjoner for muligheten til å motta finansiering fra utlandet. Den norske Helsingforskomité har uttrykt sterk bekymring for utviklinga og tildelte Sakharovs frihetspris til politiske fanger i Aserbajdsjan nå i høst.

Demokratisk sivilt samfunn i Aserbajdsjan er på kort tid nærmest knust. Alarmen bør ringe hos Utenriksdepartementet når et av Norges samarbeidsland på så kort tid får en forverret menneskerettighetssituasjon. Individets frihet og medbestemmelse er svekket, rettsstat og rettssikkerhet er forverret, og ytringsfriheten er innskrenket. Punkt for punkt settes de sentrale menneskerettighetene på prøve.

Det er – og det skal være – statens ansvar å beskytte menneskerettighetene og forhindre alle former for diskriminering og vold. Så hva gjør Norge nå når Aserbajdsjan – et land vi samarbeider med – er på full fart i gal retning? Jeg fremmet denne interpellasjonen for å utfordre utenriksministeren på hva regjeringa konkret vil foreta seg overfor aserbajdsjanske myndigheter. For hva konkret kan gjøres?

Regjeringa la i desember fram stortingsmeldinga «Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken». Den er nå overlevert Stortinget. Der skriver regjeringa at en ser et gap mellom de forpliktelser statene har påtatt seg, og etterlevelsen av menneskerettighetene i praksis. En anerkjenner at det mange steder er økt press på menneskerettighetene, spesielt sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Et av disse stedene er Aserbajdsjan.

En skriver videre:

«Manglende respekt for menneskerettighetene er en krenkelse av enkeltindividet, og kan også svekke og hindre samfunnsutviklingen med svært negative konsekvenser over tid, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.»

En beskriver bl.a. Aserbajdsjan.

40 organisasjoner, skriver UD, har spilt inn nærmere 400 forslag til denne stortingsmeldinga. Med så mange gode forslag å velge mellom har jeg store forhåpninger til hva utenriksministeren har med seg av konkrete forslag her i dag. Situasjonen i Aserbajdsjan er en gyllen anledning til å gjøre ord til handling, til å omsette gode, runde målsettinger til konkret og klar handling.

Mitt engasjement for Aserbajdsjan springer ut fra arbeidet i den norske delegasjonen til OSSEs parlamentarikerforsamling her på Stortinget. Denne delegasjonen har engasjert seg spesielt for situasjonen i Aserbajdsjan. Vi har gjentatte ganger tatt opp situasjonen med den aserbajdsjanske delegasjonen til OSSEs parlamentarikerforsamling, og vi møtte bl.a. journalister og menneskerettighetsaktivister under hovedsesjonen til OSSE PA i Baku i Aserbajdsjan sommeren 2014. Vi har vært aktive ute blant medparlamentarikere, men det var også viktig for oss å ta arbeidet fra OSSE PA med hjem til Norge. Derfor denne interpellasjonen, derfor denne debatten om hva Norge konkret kan gjøre – jeg mener det er viktig at vi blir bedre på disse koblingene.

Jeg har også merket meg mye av det samme engasjementet i den norske delegasjonen til Europarådet og IPU. Så jeg håper utenriksministeren spesielt kan si noe om hvordan regjeringa ønsker å styrke OSSEs og Europarådets arbeid på dette området.

Demokratisk sivilt samfunn i Aserbajdsjan er på kort tid nærmest knust. I 2014 satte myndighetene i verk en arrestasjonsbølge. Listen over de politiske fangene vokser for hver uke. Andre er drevet i eksil eller har gått under jorden. Punkt for punkt settes menneskerettighetene på prøve. Jeg vil derfor oppfordre utenriksministeren til å svare på hva han konkret vil foreta seg overfor aserbajdsjanske myndigheter.

Utenriksminister Børge Brende [11:17:24]: Jeg deler representanten Tvedt Solbergs bekymring for menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan.

Medier, opposisjon og det sivile samfunnet har i den senere tid opplevd tiltakende press fra sikkerhetsmyndigheter, politi og påtalemyndigheter. En rekke personer er fengslet eller utsatt for vold. Samtidig er det sterk tvil knyttet til domstolenes uavhengighet.

Fra norsk side har vi gjentatte ganger gitt klart uttrykk for vår bekymring. Vi har bedt om at journalister og menneskerettighetsforkjempere løslates, og vi har oppfordret til at landets sivile samfunn må få utvikle seg fritt.

Siden selvstendigheten i 1991 har Aserbajdsjan stått overfor betydelige utfordringer. Landet har et krevende nabolag. Deler av landets territorium er okkupert. Siden krigen om Nagorno-Karabakh har man gjennom årtier måttet ta hånd om hundretusener av internt fordrevne. Utgangspunktet for å utvikle et velfungerende demokrati har ikke vært det beste.

Men la meg gjøre det helt klart: Intet av dette kan tjene som unnskyldning for en utvikling som lenge har gått i gal retning når det gjelder demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Flere land i det tidligere sovjetiske området – land som også befinner seg i vanskelige nabolag, og som også står overfor store utfordringer – har klart å ta viktige skritt i riktig retning. Dette viser at det er mulig.

Dessverre ser vi en utvikling i Aserbajdsjan og i flere andre tidligere sovjetrepublikker, ikke minst i Russland, som trekker i negativ retning.

Myndighetene i Baku er opptatt av å bevare stabiliteten internt i det aserbajdsjanske samfunnet. Men dette burde heller være en ytterligere påskyndelse til å sikre at borgernes grunnleggende friheter og rettigheter respekteres, ikke det motsatte.

Levende sivilsamfunn, frie medier og rom for meningsmangfold sikrer et mer velfungerende samfunn – noe som i neste omgang bidrar til stabilitet. Det samme gjelder utviklingen av et rettsvesen som har borgernes tillit. Aserbajdsjan har påtatt seg klare forpliktelser på disse feltene – som medlem av FN, Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, som representanten var inne på. Disse forpliktelsene må etterleves. Vi må stille samme krav til Aserbajdsjan som til alle andre medlemsland. På en rekke viktige punkter etterleves i dag ikke disse forpliktelsene i Aserbajdsjan. Dette må landets myndigheter holdes ansvarlig for.

Interpellanten viser til den nylig fremlagte stortingsmeldingen om menneskerettigheter, den første meldingen om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken på 15 år. Meldingen gjenspeiler hvilken avgjørende vekt regjeringen tillegger fremme av grunnleggende menneskerettigheter, som grunnlag for en positiv og bærekraftig samfunnsutvikling, for stabilitet og sikkerhet.

Menneskerettigheter er ofte som kanarifuglen vi kjenner fra gruven: Når det går i gal retning når det gjelder menneskerettigheter og respekten for grunnleggende rettigheter, er det en indikasjon på at det er et samfunn som svekkes. Blant annet på denne bakgrunn er jeg veldig bekymret over det vi nå har sett av forverringer i Aserbajdsjan i de siste ukene, noe interpellanten slo fast.

I vår dialog med Aserbajdsjan er det viktig å utnytte de møteplassene vi har gjennom landets medlemskap i OSSE, i Europarådet og i FN. Dette er organisasjoner hvor Aserbajdsjan har påtatt seg fundamentale forpliktelser, noe jeg var inne på. Organisasjonene gir gode rammer både for å ta opp utfordringene på disse feltene og for å gi bistand når det gjelder etterlevelsen av forpliktelsene.

Vi – Norge – er ett av få land som ved flere anledninger har tatt opp situasjonen i Aserbajdsjan i FNs menneskerettighetsråd. Det er det tyngste organet når det gjelder denne type spørsmål. Vi vil fortsette å reise dette i FNs menneskerettighetsråd.

Da Aserbajdsjan avsluttet sitt formannskap i Europarådet, sto vi sammen med våre nordiske naboer bak et felles innlegg hvor det ble rettet klar kritikk mot utviklingen i landet gjennom dets formannskapsperiode. Arbeidet i OSSE gir jevnlig anledning til å drøfte aktuelle saker i medlemslandene – med myndighetsrepresentanter fra vedkommende land. Også her kommer Norges syn klart til uttrykk. Jeg tok personlig opp Norges bekymringer med Aserbajdsjans utenriksminister på utenriksministermøtet i Basel før jul.

Minst like viktig som dialog – om nødvendig, kritisk dialog – er det å støtte arbeidet for å bedre situasjonen, bl.a. ved å støtte det sivile samfunnet og andre aktører som fremmer verdiene som landet har forpliktet seg til å bygge på. Gjennom mange år har Norge gitt slik støtte – og gjennom flere kanaler – gjennom vår utviklingshjelp.

Ikke minst kan Europarådet bistå på en god måte. Generalsekretæren i Europarådet, Thorbjørn Jagland, er meget opptatt av dette spørsmålet, og han har Norges fulle støtte til å fortsette å holde «trøkket» i denne saken. Dette fordrer imidlertid at landets egne myndigheter er rede til et slikt samarbeid. Norge støtter Europarådets handlingsplan for Aserbajdsjan og håper på en reell dialog mellom Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, og president Aliyev i Baku. Vi håper at dette samarbeidet vil utvikle seg slik at det gir grunnlag for å øke våre bidrag til dette arbeidet.

Videre har vi fra norsk side lenge forsøkt å støtte opp om fremveksten av et levende aserbajdsjansk sivilsamfunn. Dette er i dag under sterkt press, som interpellanten var inne på. Ny lovgivning har dessverre gjort det svært vanskelig å gi direkte økonomisk støtte til aserbajdsjanske frivillige organisasjoner, noe vi nå også opplever i Russland. I den forrige debatten kom det opp at selv Nordisk råds representasjonskontor i St. Petersburg blir tvunget til å registrere seg som en fremmed agent. Det er helt uakseptabelt. Det setter grenser for Norges støtte og aktivitet når denne type begrensninger settes fra myndighetenes side.

Gjennom mange år har vi dessuten – på den positive siden – støttet norske organisasjoner som gjør en verdifull innsats i Aserbajdsjan. Det vil vi fortsette å gjøre. Også deres samarbeid med aserbajdsjanske partnere er dessverre blitt vanskeligere. De har imidlertid ikke gitt opp, og vi vil fortsette å gi vår støtte til disse positive kreftene. I dette arbeidet må vi samtidig innse begrensningene ved våre påvirkningsmuligheter. Det har vi sett gjennom flere år.

Stortingsmeldingen beskriver en rekke verktøy i verktøykassen, og vi bruker dem. Det vil vi fortsette å gjøre. Vi vil fortsette å bruke de kanaler og fora vi har til rådighet, for å ta opp utfordringer knyttet til menneskerettigheter – gjennom vår direkte politiske dialog så vel som i internasjonale rammer.

Vi vil fortsette å bidra til et mest mulig samlet påtrykk fra det internasjonale samfunn for å bedre situasjonen for det aserbajdsjanske folk, for sivilsamfunnet, for menneskerettighetsforkjempere, som er utsatt for et stort press. Og vi vil fortsette å bidra til konkrete tiltak og prosjekter, det være seg i regi av det sivile samfunn, norske organisasjoner eller gjennom aktører som Europarådet. Støtten til menneskerettighetsforkjempere er en sentral del av dette, som jeg var inne på.

Vi har ingen garantier for snarlig fremgang i Aserbajdsjan – men vår innsats for menneskerettighetenes gjennomslag er langsiktig.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:25:57]: Først av alt vil jeg takke utenriksministeren for svaret. Jeg er spesielt glad for at han deler min bekymring for den negative utviklinga, og at han ser at Aserbajdsjan er på full fart i gal retning. Jeg er spesielt glad for å høre at utenriksministeren selv hadde en prat med utenriksministeren fra Aserbajdsjan om dette.

«Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.» Dette George Orwell-sitatet fra Animal Farm brukte utenriksministeren selv i en kronikk i Dagens Næringsliv 13. januar etter angrepet på Charlie Hebdo i Paris. I den kronikken skrev utenriksministeren at vi må beskytte journalister og medarbeidere, vi må bekjempe straffefrihet og angrep mot dem som fremmer det frie ord. Vi gjør mye allerede, men vi vil trappe opp innsatsen ytterligere.

Denne kronikken ga meg forhåpninger til denne debatten. Å trappe opp innsatsen ytterligere måtte jo bety noe. Svarene til utenriksministeren her i dag viser at en kanskje er ferdig med fundamentet til det første trappetrinnet, men mye gjenstår før en har trappa opp.

Siden utenriksministeren også har sett denne akselererende negative utviklingen, legger jeg til grunn at Utenriksdepartementet har gjort nye vurderinger av den negative situasjonen som nå utvikler seg. Jeg håper derfor utenriksministeren i sitt neste innlegg kan bli enda tydeligere på hvilke konkrete tiltak en nå jobber med, spesielt sett i lys av den negative utviklingen som vi har sett gjennom våren, sommeren og høsten – tiltak en ikke har jobbet med før, og som kanskje reflekterer alvoret i dagens situasjon.

Det er et annet element som jeg tenker det er verdt å trekke fram. Utenriksministeren nevnte nabolaget til Aserbajdsjan og de tidligere sovjetstatene i sitt innlegg. Det skjer mye bra, men noe går også i feil retning. Slik jeg ser det, begynner situasjonen i Aserbajdsjan å bli skremmende lik den vi lenge har sett i Hviterussland. Høsten 2014 forlenget EU de 20 år gamle sanksjonene mot Hviterussland. Norge fulgte etter. Begrunnelsen var at regimet i Minsk ikke har gjort nok for å bedre menneskerettighetene i landet. En har politiske fanger, og en har ikke hatt respekt for menneskerettigheter og rettssikkerhet. Flere organisasjoner har nå tatt til orde for at en bør vurdere sånne sanksjoner mot Aserbajdsjan. Jeg vil gjerne høre utenriksministerens betraktninger rundt dette og eventuelt hvilken rolle han tenker at Norge kan spille i en sånn diskusjon.

Jeg vil igjen takke utenriksministeren for svarene og håper at han i sitt neste innlegg kan komme inn på disse to nevnte spørsmålene.

Utenriksminister Børge Brende [11:29:14]: Situasjonen i Aserbajdsjan er bekymringsfull, og den har utviklet seg i klart negativ retning i den senere tid, som jeg sa i mitt svar til interpellanten. Norge har allerede stått i første rekke når det gjelder å påtale menneskerettighetsbrudd i Aserbajdsjan. Dette vil vi fortsette med, og det er ikke noen tvil om at vi nå i de siste ukene har trappet opp også våre reaksjoner når vi ser at menneskerettighetsforkjempere blir behandlet på en helt uakseptabel måte. Vi vil fortsette, som jeg sa, å ta opp situasjonen i Aserbajdsjan i FNs menneskerettighetsråd, hvor Norge har vært en av de ledende. Det byr seg også nye muligheter i OSSE-sammenheng fremover, og ikke minst skal det være et utenriksministermøte i Europarådet i mai hvor saken om Aserbajdsjan, utviklingen i Aserbajdsjan og den negative utviklingen i Aserbajdsjan bør og vil stå på dagsordenen, iallfall ønsker Norge det.

Vi må fortsette å støtte det lille sivile samfunn som er igjen i Aserbajdsjan. Det blir vanskeligere for det norske utenriksdepartementet å gjøre det, men vi vil forsøke alle muligheter gjennom vår ambassade i Baku og gjennom en helt klar innsats. Vi vil også bidra til å fortsette støtten gjennom det som er av menneskerettighetsorganisasjoner og sivile samfunn i Norge som jobber inn mot Aserbajdsjan.

Jeg vil fortsette å ta opp situasjonen i landet også politisk med kollegaer, og ikke minst med de aserbajdsjanske myndighetene når anledningen byr seg. Vi kan ikke sitte og se på i det 21. århundre at et europeisk land, et land som står oss nært gjennom sitt medlemskap i Europarådet og i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, driver i en så klar negativ retning. Jeg mener at vi fremover må vurdere ulike tiltak, ikke minst i samarbeid med våre nordiske naboer. Når Sveriges utenriksminister, Margot Wallström, kommer til Norge om en ukes tid, står saken og utviklingen i Aserbajdsjan på dagsordenen, og vi vil vurdere en ytterligere nordisk koordinering og nordisk stemme i Aserbajdsjan.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [11:32:12]: La meg først få berømme interpellanten for å fremme denne interpellasjonen. Selv er jeg medlem av europarådsdelegasjonen og har stiftet bekjentskap med Aserbajdsjan i den rollen. Aserbajdsjan har vært medlem av Europarådet siden 2001. Ved opptak i Europas menneskerettighetsorganisasjon skriver alle land under på at de skal respektere de verdiene Europarådet bygger på – demokrati, rettsstatens prinsipper og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, samt en rekke andre konvensjoner som omhandler menneskerettigheter.

Europarådet er den eneste paneuropeiske organisasjonen vi har. Det eneste landet som ennå ikke er medlem, er Hviterussland, som interpellanten var inne på. Det arbeides også med en avtale med EU for at EU skal slutte seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, sånn at arbeidet med menneskerettigheter samordnes mellom de to organisasjonene og dermed kan bli enda mer kraftfullt enn hvis man skulle gå og tråkke i hverandres bed.

Medlemskap i Europarådet er som sagt frivillig. Medlemslandene tar frivillig på seg de forpliktelsene medlemskapet innebærer. Fordelen for befolkninga i medlemslandene er at de blir beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og kan bringe overgrep inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Det kan være en lang vei å gå for enkelte land når det gjelder å oppfylle medlemskapsforpliktelsene, men de står ikke alene i dette arbeidet – Europarådet stiller opp med topp internasjonal ekspertise når det gjelder både grunnlovsarbeid, annen lovgivning, bistand til å gjennomføre valg, bistand til å bygge opp statsinstitusjoner, et uavhengig rettsvesen og å sikre at maktfordelingsprinsippet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter blir reelt. I tillegg har parlamentarikerforsamlinga en egen komité som kun har som oppgave å følge med og rapportere om framgangen i de landene som ennå ikke er i mål.

Noen ganger blir dessverre oppgaven å rapportere om tilbakegang. I Aserbajdsjan er situasjonen blitt stadig verre, som de foregående talerne har vært inne på. Journalister og menneskerettighetsforkjempere trakasseres og fengsles. Vi husker NRK-journalisten under Melodi Grand Prix som ble tvunget til å skjende det iranske flagget, mens det hele ble filmet. Vi husker Nasibova, som fikk Raftoprisen i 2009. Som en følge av det bor to av barna hennes nå som politiske flyktninger i Norge. Menneskerettighetsaktivisten Leyla Yunus sitter nå fengslet. Lokalene til Human Rights House er stengt og ødelagt. Og sånn kunne vi bare fortsatt.

Som utenriksministeren var inne på, går formannskapet i Europarådet på omgang blant medlemslandene. Aserbajdsjan har nettopp avsluttet sitt formannskap. Alle hadde håpet at det ekstra søkelyset det medførte, skulle føre til en bedring, men det motsatte skjedde – ting ble verre. Det endte med at Europarådet stanset alle planlagte arrangementer og møter i Aserbajdsjan under formannskapsperioden. Det var rett og slett pinlig for Europarådet som organisasjon. Hver gang vi er i Strasbourg, har vi møter med ulike menneskerettighetsforkjempere. De aserbajdsjanske er ofte representert, men det som etter hvert nå er i ferd med å skje, er at vi opplever at de som vi har hatt møte med, blir fengslet så fort de er tilbake. Ismayilova, journalisten som ble trakassert ved at overvåkningsbilder fra hennes eget soverom ble publisert offentlig, er en av dem. Lederen av overvåkningskomiteen, Stefan Schennach fra Østerrike, opplevde at tre personer som han hadde møte med i Strasbourg i oktober, nå alle sitter i fengsel. Han har tenkt å reise dit for å kreve at de blir satt fri. Spørsmålet er om han klarer å få det til.

Aserbajdsjan gjør også alt de kan for å stikke kjepper i hjulene for Europarådets arbeid i landet. Rapportører kjøpes opp, bokstavelig talt, medlemmer i parlamentarikerforsamlinga kjøpes opp, rapportører nektes visum til landet. Tidligere medlemmer av vår parlamentarikerforsamling dukker plutselig opp som aktive lobbyister fra ingen steder. Vi mottar invitasjoner til feiringer med alle kostnader til reise og opphold betalt. Det er helt systematisk sånn Aserbajdsjan går fram – de har ingen ønsker om å oppfylle medlemskapsforpliktelsene sine.

Jeg opplever at vi står overfor en kynisme som gjør at vi nesten blir litt maktesløse. Derfor synes jeg interpellasjonen her i dag er spennende, derfor synes jeg koblinga til stortingsmeldinga om menneskerettigheter er spennende, der hovedbudskapet er at vi må bruke de berøringspunktene vi har bilateralt og i internasjonale organisasjoner. Det viktigste vi kan gjøre, som utenriksministeren sa, er kanskje å støtte sivilsamfunnet og koordinere oss selv bedre når vi reiser saker om Aserbajdsjan i de ulike internasjonale foraene hvor vi er, sånn at det kommer koordinert, klart og tydelig.

Helt til slutt vil jeg minne om at vi også har noen forretningsmessige forbindelser, bl.a. via Statoil, og at vi kan se på om det kanskje er mulig å påvirke på den måten.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:37:25]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise et veldig viktig tema til debatt, og utenriksministeren for svært tydelige og gode svar.

Menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan er bekymringsfull og har gått fra vondt til verre. Flere konkrete eksempler på det er nevnt her i dag. Særlig alvorlig er det at den negative utviklingen har gått parallelt med at Aserbajdsjan har hatt formannskapet i Europarådet.

I et møte med vinnerne av Sakharovs frihetspris her på Stortinget i november oppfordret delegasjonen fra Aserbajdsjan norske parlamentarikere til å ta opp menneskerettssituasjonen på alle nivå. Det er derfor prisverdig at den norske parlamentarikerdelegasjonen til OSSE skrev et brev til den aserbajdsjanske presidenten i desember der særlig bekymring for menneskerettighetsaktivisten Leyla Yunus ble trukket fram. Svaret som kom fra utenriksdepartementet i Aserbajdsjan den 23. januar, er langt fra betryggende. Tvert imot – brudd på grunnleggende demokratiske rettigheter, overgrep og lovbrudd benektes å finne sted.

Selv om landet har en broket historie og beliggenhet i et konfliktområde, er det uakseptabelt at et land som nå er medlem av OSSE, Europaparlamentet og FN, bryter med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Og som utenriksministeren sa: Press mot menneskerettigheter er ofte det første tegnet på at et land utvikler seg i feil retning. Utenriksministeren understreker i svarene sine betydningen av kritisk dialog. Vi merker oss også at Norge er et av de få landene som har tatt opp situasjonen i Aserbajdsjan i FNs menneskerettighetsråd. Jeg har tillit til at regjeringen følger saken tett videre på alle naturlige arenaer.

Vi er dessverre inne i en periode med økt press på menneskerettigheter, politiske og sivile rettigheter og demokrati, ikke bare i Aserbajdsjan, men i en rekke land, som følge av krig og konflikt. Flere av dagens konflikter er preget av økt kompleksitet, økt grad av brutalitet og uhyrlige overgrep overfor sivilbefolkningen. Det er flere flyktninger enn noen gang siden den andre verdenskrig og mange humanitære kriser. Dette viser at vi ikke kan ta våre grunnleggende verdier som rettsstat og demokrati for gitt. Regjeringen har derfor varslet et taktskifte i innsatsen. Den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år kom i desember og er nå under behandling her i Stortinget.

Det er positivt at menneskerettighetene nå skal integreres i all utenriks- og utviklingspolitikk. Respekt for menneskerettigheter er et utenrikspolitisk mål, men det er også et middel for å oppnå varig utvikling og sikkerhet. Regjeringens vektlegging av utdanning står også sentralt i arbeidet for menneskerettighetene, og satsingen får en styrking på formidable 550 mill. kr i neste års budsjett – da med et særlig fokus på barn i krig og konflikt. Utover det skal vi heller ikke glemme at EØS-midlene også er et svært viktig virkemiddel for sosial og økonomisk utjevning i Europa og skal støtte opp under grunnleggende europeiske verdier som demokratibygging, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.

Det er svært viktig å stille tydelige krav til mottakere av norsk bistand om vilje til framgang innen menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling. Det er ikke minst viktig å fortsette å reagere på alvorlige menneskerettighetsbrudd, som situasjonen i Aserbajdsjan er et eksempel på. Vi må på alle nivå fortsette å arbeide med å verne om og styrke menneskerettighetene som universelle og ukrenkelige rettigheter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:41:39]: Aller først en takk til interpellanten Solberg for å ha tatt opp denne saken. Vi deler et engasjement når det gjelder Aserbajdsjan og menneskerettighetsutviklingen der, som den norske OSSE-delegasjonen har fulgt nøye og over litt lengre tid. Jeg vil også takke utenriksministeren for hans svar til interpellanten. Det er godt å se at utenriksministeren deler den bekymringen vi har for utviklingen i Aserbajdsjan. Jeg tenker at kanskje nettopp fordi Norge også har økonomiske interesser i Aserbajdsjan, gjennom Statoil, bør Norge, etter mitt syn, ta en lederrolle i dialogen med aserbajdsjanske myndigheter og også forankre det, slik utenriksministeren nå sier, bl.a. i de nordiske landene.

I vår dialog med aserbajdsjanske myndigheter har vi i OSSE-delegasjonen også vært veldig opptatt av å forankre det ikke bare i den norske delegasjonen, men også hos våre samarbeidsland, land som på mange måter deler våre verdier. Enhver henvendelse til aserbajdsjanske myndigheter er blitt forankret i vårt nordiske og baltiske samarbeid, slik at det ikke bare er Norge som står bak våre henvendelser overfor aserbajdsjanske myndigheter, vi har også fått god støtte fra våre nordiske og baltiske venner.

Jeg er enig med utenriksministeren når han sier at menneskerettighetene er kanarifuglen i kullgruven. Det er dessverre slik i Aserbajdsjan at luften i dette landet har blitt veldig mye tynnere. For opposisjonelle, for journalister som er kritiske, og for NGO-er er det blitt vanskelig å puste. Derfor er det så viktig at vi holder skarpt fokus på dialogen og kontakten med aserbajdsjanske myndigheter. Vi fra parlamentarisk hold skal gjøre vår jobb, og jeg er glad for at utenriksministeren sier at det vil også han, fra Utenriksdepartementets side, følge opp.

Min store bekymring er at vi har store konflikter og kriser i verden. Vi har Boko Haram i Afrika, vi har ISIL, og vi har krisen i Ukraina, som får hele verdens oppmerksomhet. I dekke av disse store krisene er det min bekymring at land som f.eks. Aserbajdsjan kan gå fra vondt til verre når det gjelder menneskerettighetene, fordi de føler seg trygge på at verdens oppmerksomhet ikke er rettet mot dem. Men nettopp i en sånn situasjon er det viktig at vi som enkeltland, og sammen med andre, ikke glemmer disse små landene som tror de kan operere fritt uten at vi vier dem oppmerksomhet. Det tror jeg er viktig å ta med seg i arbeidet videre.

Vi ble kontaktet av Helsingforskomiteen for over ett år siden. Da gjaldt det en helt konkret sak. Anar Mammadli, som driver et valgobservasjonskontor i Aserbajdsjan, var blitt varetektsfengslet og med veldig fiktive anklager. Dette tok vi opp med våre parlamentariske kollegaer i den aserbajdsjanske delegasjonen på vintermøtet i OSSE for ett år siden. Det var ganske påfallende å høre det svaret de ga, for de var på mange måter enig i beskrivelsen av menneskerettssituasjonen i Aserbajdsjan. Så måtte vi selvfølgelig være litt tålmodige, for dette var et nytt demokrati. Men de skulle ta dette opp, og de var veldig opptatt av at det skulle bli en rettferdig rettssak, i og med at verdens oppmerksomhet var rettet mot nettopp dette. Det endte med at Anar Mammadli ble fengslet for fem og et halvt år, og det er ganske bedrøvelig å se hvordan også situasjonen har vært for flere andre menneskerettighetsforkjempere, som også er nevnt ved navn i denne debatten. Det går fra vondt til verre i Aserbajdsjan, og vi skylder å fortsatt vie dem stor oppmerksomhet – selv om det er andre kriser i verden som får verdens oppmerksomhet. Vi skal fra vår og fra OSSEs side fortsette å jobbe med forholdene i Aserbajdsjan. Det er også gledelig å se at Europarådet er så på ballen som de er.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:47:08]: Først av alt vil jeg takke dem som har deltatt i debatten. Alle innleggene som har blitt holdt her nå, har støttet opp om at situasjonen i Aserbajdsjan er betraktelig forverret den siste tida. Det viser at dette er en viktig debatt å ta tak i, ikke minst at vi ser det Aserbajdsjan gjør, og at det ikke skjer utenfor vår oppmerksomhet. Selv om engasjementet fra salen kanskje ikke var overveldende, håper jeg at utenriksministeren sitter igjen med et inntrykk av at de norske delegasjonene, både i OSSE og i Europarådet, følger utviklinga av situasjonen i Aserbajdsjan tett.

Vi vil fortsette å engasjere oss i denne saken i de respektive fora og samtidig fortsette å ta slike debatter hjem. Vi må, som representanten Rodum Agdestein nevnte, være koordinerte på alle nivå.

Jeg synes det er interessant at utenriksministeren nevnte dette med et nordisk samarbeid og at en vil ta et initiativ til dette. Og som representanten Bekkevold nevnte, har vi allerede dette i OSSE. Jeg håper at Norge tar en ledende rolle når en jobber og utformer et slikt samarbeid, og jeg håper at utenriksministeren kort kan kommentere det også.

Jeg vil igjen takke utenriksministeren for svarene han har gitt. De viser at en også ser den situasjonen som er, og ikke minst at en er på ballen og har konkrete, gode ideer med seg i verktøykassen.

Stortingsmeldinga som er nevnt, er nå i Stortinget. Jeg håper behandlinga i Stortinget vil styrke den verktøykassen som utenriksministeren kan bruke på veien videre.

Jeg er også spent på hva resultatet av et slikt nordisk samarbeid kan bli, og vil følge med på det, og jeg håper dialogen mellom regjeringa og Stortinget kan fortsette i denne saken, sånn at vi kan være koordinerte på alle nivå.

Utenriksminister Børge Brende [11:49:26]: Jeg vil føye meg til rekken av dem som takker interpellanten, Tvedt Solberg, for å ha tatt opp saken. Det er dessverre meget betimelig, for utviklingen i Aserbajdsjan har gått i gal retning over flere år, men det siste året og det siste halvåret har det vært en tiltagende forfølgelse av menneskerettighetsforkjempere, og det er lagt ytterligere begrensninger på det sivile samfunnet, noe som det er viktig å påtale.

Jeg vil også berømme Stortingets ulike parlamentariske delegasjoner for å ha fulgt opp denne saken, både gjennom Europarådet og gjennom OSSE. Det viser at Stortinget og parlamentarikerdelegasjonene har en ikke ubetydelig dagsordensettende mulighet gjennom disse forsamlingene, og det blir lagt merke til i de landene som dette engasjementet utspiller seg mot. Jeg tror man merker seg dette i Aserbajdsjan, og som det ble nevnt, er det også en aktiv virksomhet fra Aserbajdsjans side for å dempe den typen aktivitet. Det kan vi ikke akseptere.

Jeg synes parlamentarikerdelegasjonene har utvist det samme, veldig viktige, engasjementet også når det gjelder folkerettsbrudd og brudd på FN-charteret fra Russlands side. Dette er også saker som vi må ta på aller største alvor.

Europarådet skal møtes på viseutenriksministernivå i løpet av våren. Jeg håper at Aserbajdsjan kan komme på dagsordenen der, og at man vil ta det opp på en ordentlig måte også med våre folk som jobber opp mot Europarådet.

Jeg skal som sagt diskutere dette med Sveriges utenriksminister om en ukes tid, og jeg vil ta det opp med den finske utenriksministeren i neste uke, for å se om vi kan gjøre mer i en nordisk sammenheng. Men jeg kan garantere interpellanten at i FNs menneskerettighetsråd skal Norge fortsatt være det landet som har en veldig klar linje når det gjelder Aserbajdsjan. Flere har merket seg det norske engasjementet, ikke minst fordi vi har betydelige norske investeringer i Aserbajdsjan gjennom ikke minst Statoil. Dette viser at Norge er villig til å ta opp brudd på menneskerettighetene selv der vi har ikke ubetydelige økonomiske investeringer.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.