Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:53:38]: (ordfører for saken): La meg starte med å si at dette representantforslaget adresserer en svært viktig helseutfordring som går rett til kjernen av det viktige spørsmålet om likhet i helsetjenestene. I den forbindelse må vi konstatere at den kunnskap vi har skaffet oss om ulike sykdommer, i de fleste forskingsstudier stort sett har dreid seg om menn, noe som gjør at vi ikke vet tilstrekkelig om kvinners helse. Det er ikke usannsynlig at dette er en av muligens flere forklaringer på at sykefraværet er større hos kvinner enn hos menn.

En offentlig utredning som kom i 1999, Kvinners helse i Norge, avdekket stor kunnskapsmangel og manglende kjønnsperspektiv i helsepolitikk og praksis. På bakgrunn av dette ble det i 2002–2003 lagt en tiårig kvinnehelsestrategi, bl.a. for å styrke forskning på kjønnsforskjeller i sykdomsrisiko, sykdomsutvikling, diagnostikk og behandling. Kvinner og menn har biologiske forskjeller som kan gi ulikhet i sykdomsforløp og symptomer. Flere kvinner dør av hjertesykdommer enn av kreft. Bedre kunnskap om ulikheter mellom kjønnene når det gjelder symptomer, kunne ha avdekket sykdomstilfellene tidligere, f.eks. har kvinner ofte andre symptomer på hjerteinfarkt enn det menn har.

Det positive bildet er at vi har fått flere viktige satsinger innenfor kvinnehelse de siste årene. Nasjonalt kompetansesenter for kvinnehelse ble åpnet i 2006, og i forbindelse med kvinnehelsestrategien har satsinga i perioden 2004–2014 finansiert 19 prosjekter som tar for seg kvinners helse. I et globalt perspektiv har FNs tusenårsmål hatt kvinne- og mødrehelse på agendaen siden år 2000.

Helsedirektoratet arbeider med å kunne dokumentere status vedrørende de utfordringer som ble skissert i kvinnehelsestrategien, slik at vi kan få synliggjort utviklinga i løpet av den tidsperioden strategien har vart.

Arbeiderpartiet er ikke enig med regjeringspartiene når de hevder at en ny offentlig utredning om kvinnehelse vil sette viktige prosesser på vent. Vi tror at en ny utredning tvert imot vil bidra til ny og oppdatert kunnskap om kvinnehelse, med vekt på hvilke tiltak som best bidrar til å utjevne forskjeller mellom kjønnene. Vi mener f.eks. at vi trenger bedre kunnskap om innvandrerkvinners helse. Her vil utfordringa bl.a. være knyttet til kulturforskjeller, språkvansker og til hvordan kvinner med minoritetsbakgrunn opplever møtet med de ulike aktørene i helsevesenet. Vi mener derfor at det er avgjørende at en slik utredning om kvinnehelse også tar med en helhetlig tilnærming til innvandrerkvinners helse.

Jeg vil spesielt understreke betydninga av å tydelig fokusere på et av de aller største kvinnehelseproblemene, nemlig vold og overgrep i nære relasjoner. Arbeiderpartiet har alltid fokusert på dette problemområdet. En offentlig utredning om kvinnehelse må ta for seg disse utfordringene spesielt. Stoltenberg II-regjeringa la i 2013 fram Meld. St. 15 for 2012–2013, Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve. Meldinga ble fulgt opp av en konkret handlingsplan med flere viktige punkter. Blant annet var opprettelsen av familiekoordinatorer i alle politidistrikter et slikt handlingspunkt med tanke på at koordinatorene skulle bistå kvinnene inn mot offentlige instanser, bla. helsevesenet. En nylig framlagt rapport fra Juridisk rådgivning for kvinner viser at koordinatorene ikke alltid er pålagt arbeidsoppgaver som tjener det planlagte formål, og at dette kan vanskeliggjøre voldsutsatte kvinners mulighet til å få riktig hjelp av helseapparatet.

Jeg vil spesielt understreke at helsestasjonen og skolehelsetjenesten er svært gode tiltak for nettopp på et tidlig tidspunkt å kunne identifisere vold mot kvinner og barn og ut fra dette sette inn de riktige hjelpetiltakene så snart som mulig. Slike tjenester er så viktige at Arbeiderpartiet har foreslått å øremerke penger til en opptrappingsplan for dette formål i kommunene.

Jeg tar med dette opp forslaget som vi har lagt fram sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:58:29]: Kvinner i Norge lever lenge, nesten 85 år i gjennomsnitt. Vi har god helse og lever lenger friske, vi føder barn i trygge omgivelser, vi har lav barne- og mødredødelighet, og vi har en god svangerskapsomsorg og gode permisjons- og støtteordninger. Men vi har noen særlige utfordringer knyttet til kvinnehelse, som vold og overgrep, at kvinner i mindre grad har vært inkludert i forskningens kliniske studier, og at det har vært forsket i mindre grad på sykdommer som er spesifikke for kvinner.

Det er regjeringens mål å skape pasientens helsetjeneste, og regjeringen har derfor uttalt at det vil være viktig å se på kjønn som en av variablene som påvirker pasientens behov. Regjeringen har derfor bedt Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene om å legge kjønnsperspektivet til grunn for utvikling av tjenestene og sikre at særskilte utfordringer knyttet til kvinners eller menns helse skal bli møtt.

Vi er enig i at helsepolitikk og praksis i helsetjenestene i sterkere grad må tilpasses de forskjellene som finnes mellom kjønnene. NOU-en fra 1999, Kvinners helse i Norge, avdekket stor kunnskapsmangel og manglende integrering av kjønnsperspektivet i helsepolitikk og i praksis. Det ble på bakgrunn av dette laget en tiårig kvinnehelsestrategi. Denne har Helsedirektoratet nå gjennomgått. Rapporten viser at mye av innholdet i NOU-en fra 1999 og kvinnehelsestrategien fortsatt er aktuelt. Vi mener tidspunktet nå er kommet for å fokusere på de områder som har vært for dårlig dekket, og se på nye utfordringer som har oppstått.

Siden 1999 har det vært forsket mer på kvinners helse, og regjeringen har valgt å videreføre dette innsatsområdet i 2015.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjennomfører nå mange tiltak som indirekte og direkte har stor betydning for kvinnehelse. Snart kommer regjeringens likestillingsmelding. Den vil fokusere på positive virkemidler og ha et bredere likestillingsperspektiv. Den vil bl.a. drøfte tiltak mot ufrivillig deltid, lav yrkesdeltakelse blant minoritetskvinner og kompetanseløft i kvinnedominerte yrker. Den vil se nærmere på forskjeller på kvinners og menns helse og fremme kvinners entreprenørskap. På det viktige feltet vold i nære relasjoner vil den gå fra handlingsplaner til faktisk handling. Vi er også glad for at regjeringen kommer med en egen ungdomshelsestrategi, med en handlingsplan for seksuell helse. Vår regjering utvider også forskrivningsrett for prevensjon, slik at helsesøstre og jordmødre nå får dette for alle kvinner i alle aldre. Lett tilgjengelig prevensjon er ett av virkemidlene for å redusere uønskede svangerskap og aborter.

Det er også svært positivt at det er utarbeidet nye retningslinjer som sikrer at jordmødre skal spørre om vold når gravide kommer til konsultasjon på helsestasjonen. Dette kan tidlig avdekke vold i hjemmet og gjøre hjelpeapparatet i stand til å trygge og hjelpe.

Det er også relevant for kvinnehelseperspektivet at regjeringen styrker skolehelsetjenesten betraktelig.

Kvinnepolitikere i Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har bedt regjeringen prioritere kvinnehelse og medisinsk forskning og ta viktige perspektiver inn i likestillingsmeldingen. Dette ble gjort i et felles utspill i avisen Aftenposten i desember 2014. Sammen med Fremskrittspartiet har Høyre i den innstillingen vi behandler i dag, bedt regjeringen utarbeide et eget kapittel i likestillingsmeldingen knyttet til kvinnehelse, hvor utvalgte områder skal prioriteres.

I Høyre mener vi arbeidet med å utjevne forskjeller mellom kjønnene knyttet til helsetjenester må fortsette uten opphold, og at en ny offentlig utredning vil kunne sette viktige prosesser på vent. Derfor støtter vi ikke forslaget om en ny offentlig utredning om temaet nå.

Vi har tiltro til at regjeringens likestillingsmelding i 2015 vil beskrive utfordringer knyttet til uønskede kjønnsforskjeller i kvinners disfavør, at den vil peke på tiltak som er nødvendig for å endre på dette, at meldingen vil avklare hvilke punkter fra NOU-en i 1999 som ikke har blitt fulgt opp, og om det er sider ved kvinnehelse som manglet i utredningen fra 1999.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:03:21]: (komiteens leder): Forslagsstillerne mener at dagens helsepolitikk ikke er tilpasset forskjellene mellom kjønnene og foreslår å gjennomføre en offentlig utredning om kvinnehelse i Norge. Saksordføreren har på en god måte vist til dette i sitt innlegg, så jeg gjentar ikke mye av det samme.

I 1999 fikk vi en NOU om kvinners helse i Norge. Denne avdekket stor kunnskapsmangel og manglende integrering av kjønnsperspektivet i helsepolitikken og i praksis. På bakgrunn av dette ble det laget en tiårig kvinnehelsestrategi, i tillegg til en rekke andre strategier rundt det samme temaet. Helsedirektoratet jobber nå med en rapport om status på det utfordringsbildet som ble skissert i kvinnehelsestrategien.

Det har altså ikke manglet undersøkelser, kartlegging, forskning, planer og strategier. Det som er interessant, er hva som kommer ut av alle disse dokumentene, og hva som eventuelt mangler.

I den forbindelse kan jeg opplyse om at det var Kristelig Folkepartis kvinnenettverk som i sin tid tok initiativ, og som tok kontakt med meg med ønske om å få til en enighet om å be regjeringen sette kvinnehelse på dagsordenen.

Sammen med Høyres og Venstres kvinnetalspersoner ble vi enige om å sende et felles brev til regjeringen, hvor vi ba om at kvinnehelsestrategien for 2003–2013, som ble opprettet på bakgrunn av NOU-en, ble evaluert, og at resultatet av dette skulle tas hensyn til i likestillingsmeldingen som er under arbeid.

Regjeringen jobber nå med å skape pasientens helsetjeneste. Skal vi få til dette, må alle områder og nivåer endres. Å erkjenne at det faktisk er forskjell på menn og kvinner, vil derfor også være en naturlig del av dette arbeidet.

Forskning på kvinnehelse er prioritert i de regionale helseforetakene gjennom styringskravene, og det er opprettet en nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse. Målet for kompetansetjenesten er å være en nasjonal aktør som fremmer kunnskap om kvinners helse i et livsløpsperspektiv til myndigheter, helsepersonell og publikum.

Regjeringen jobber i tillegg med en ungdomshelsestrategi og en handlingsplan om seksuell helse.

Jeg oppfatter at det er bred enighet om at fokuseringen på kvinnehelse må styrkes, bl.a. gjennom å fortsette å integrere kjønnsperspektivet i forskning, utvikle tilpassede helsetjenester og et fortsatt fokus på kvinnehelse i arbeidslivet.

Ifølge Helsedirektoratet er NOU-en fortsatt svært aktuell, og jeg mener at det nå er nødvendig å vende blikket mot de temaene som ikke var godt nok dekket den gangen, og forsterke de tiltak som ikke på en god nok måte hittil er fulgt opp. Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har derfor bedt regjeringen spesielt følge opp følgende: Kjønnsforskning – herunder forskning på arbeidshelse – innvandrerhelse og innvandrerkvinners bruk av helsetjenesten, forskning og kunnskapsutvikling knyttet til legemiddelbruk for kvinner og forskning på kjønnsspesifikk rusbehandling.

Jeg støtter kvinnenettverkenes syn på at det nå ikke er tid for å sette prosesser på vent, men heller prioritere nye tiltak så snart som mulig, og har tro på at denne vurderingen gir mer handlekraft enn en ny og langvarig utredning.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:07:04]: Kristelig Folkeparti mener at det er en selvsagt ting at helsetjenestene i Norge reflekterer likestilling mellom kjønnene, også når det gjelder ressursfordeling, behandling og oppfølging. Kvinner og menn har ulik biologi på fundamentale områder, noe som får konsekvenser for hvordan vi møter ulike typer sykdommer helt ned til cellenivå, og hvordan de virker på kroppen som helhet. Langt flere kvinner i Norge dør av hjertesykdom enn av kreft, selv om sistnevnte gruppe ofte er den som får mest plass på norske talerstoler. Med større kunnskap om ulikheter på symptomer mellom kjønnene ville mange av tilfellene trolig vært avdekket tidligere og tolket mye mer presist.

Forskning viser også at ulikheter når det gjelder hvordan ting virker på kvinner og menn, viser seg i narkose, viser seg i smertestillende og viser seg i andre typer medisiner hvor vi faktisk har ulik virkning av tiltakene ut ifra vårt kjønn. Det er problematisk at kvinner får behandling som ikke er godt nok dokumentert med tanke på om den er god nok for kvinner, fordi menn er overrepresentert i kliniske studier. Derfor vet vi for lite om hvordan ting virker på kvinner. I tillegg blir typiske kvinnesykdommer, hvor det ikke står om liv og helse, nedprioritert i sykehus og har ikke den samme statusen i utdanning av helsepersonell. Vi kan bare nevne kvinner som går rundt med livmorframfall eller store utfordringer med inkontinens.

Kjønnsspesifikk kunnskap er en forutsetning for å kunne iverksette effektive tiltak for at kvinner og menn skal kunne motta helsetjenester på like premisser. Når den siste utredningen om kvinnehelse var i 1997 og ble avlevert i 1999, har det rent mye vann i havet etter det. Mye ny kunnskap er kommet, og vi innhenter ikke den hvis vi ikke får en ny NOU.

Så hører jeg at representanten fra Fremskrittspartiet viser til kvinnenettverket. Det er flott at kvinnenettverket har et ønske om å sette kvinnehelse på dagsordenen. Men for Kristelig Folkeparti som parti er en NOU sentral fordi utredningen har avdekket at vi har mangel på kunnskap og mangel på integrering med tanke på kjønnsperspektivet. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er et behov for en utredning om kvinners helse i Norge, 15 år etter at den sist ble foretatt. Det er ikke forsvarlig å basere nye planer, nye tiltak og nye handlingsplaner på gamle forskningsresultater og mangelfull forskning. Det er behov for oppdatert kunnskap for å kunne utvikle og tilrettelegge gode strategier og nære og gode handlingsplaner innenfor kvinnehelse. Utredningen må se på kvinneforskjeller når det gjelder sykdomsrisiko, se på sykdomsutvikling, diagnostikk og diagnostikk sammen med behandling. Utredningen må også inkludere perspektiv på lavt prioriterte kvinnesykdommer som nesten ingen snakker om, og ikke minst ta hensyn til nye landsmenns utfordringer – kvinner som kommer til vårt land, og som har sykdommer med seg som vi trenger å lære om og å kunne behandle på en god og effektiv måte.

Kjersti Toppe (Sp) [12:11:41]: Troponin 1 er eit protein som lek ut i blodet ved hjarteinfarkt. Dobbelt så mange menn som kvinner får diagnosen hjarteinfarkt ved vanleg analyse av Troponin 1, men i ein ny amerikansk studie som nyleg er publisert i British Medical Journal, har ein brukt ein høgsensitiv analyse av Troponin 1. Då forsvann forskjellane. Med ny analysemetode vart tilfelle av påvist hjarteinfarkt blant kvinner som var akutt innlagde, fordobla. Med høgsensitiv analyse forsvann altså forskjellane mellom kjønna.

Studien inkluderte 1 126 pasientar som kom inn med mistenkt akutt hjarteinfarkt. Studien viste òg at kvinner sjeldnare enn menn vart tilviste til hjartespesialist og sjeldnare gjennomgjekk angiografi eller PCI – altså utblokking. Forfattarane konkluderte med at akutt hjarteinfarkt var underdiagnostisert blant kvinner, og at det fører til for dårleg behandling. Betre analysemetodar med kjønnsspesifikke terskelverdiar vil gi kvinner dei same føresetnadane som menn til å få riktig diagnose.

Senterpartiet meiner at dette illustrerer godt at det trengst oppdatert kunnskap om kvinnehelse, og at det bør gjennomførast ei offentleg utgreiing om kvinnehelse i Noreg. Det er eit overordna mål for helsesektoren at ein skal sikra likeverdig behandling basert på helsebehov uavhengig av personleg økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn, bustad og den enkeltes livssituasjon. Kjønnsspesifikk kunnskap er derfor heilt grunnleggjande for å kunna setja i verk effektive tiltak for at kvinner og menn skal kunna få helsetenester på like premissar.

Den siste offentlege utgreiinga om kvinners helse kom i 1999. Trass i dette er erfaringa at typiske kvinnesjukdomar vert prioritert lågare enn sjukdomar der menn er dominerande, eller der det er små kjønnsforskjellar.

Eg vil òg visa til NOU 2014:12 Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten, frå Prioriteringsutvalget, som bl.a. peiker på at det i dag skjer underbehandling av MS-pasientar, av kvinner som lir av stressinkontinens og livmorframfall. Eit anna område som klart er underprioritert, er osteoporose og osteoporosebehandling og fallførebyggande tiltak spesielt hos eldre kvinner. Kroniske smertetilstandar er eit anna eksempel.

Ei ny offentleg utgreiing om kvinnehelse må ta for seg kva for sjukdomar kvinner er overrepresenterte i, og i kva grad sjukdomen er prioritert, og det må verta belyst breiare korleis diagnostiseringa skjer. Ein må forska meir på kvinnehelse, og ein må sjå på utfordringane med innvandrarhelse og innvandrarars møte med helsetenesta.

Regjeringspartia og Venstre vil i dag stemma mot ei ny kunnskapsinnhenting om kvinnehelse, og det er beklageleg. Det har vore brukt som argument at dette vil setja viktige prosessar på vent, og det er eg sterkt ueinig i. Å få meir kunnskap om kvinnehelse og kva slags tiltak som best bidreg til å utjamna forskjellar mellom kjønn knytte til ulike helsetenester, er det stort behov for. 15 år, som er tida frå siste kunnskapsinnhenting, er lang tid i denne samanhengen. Eg vil understreka at behovet for ei ny offentleg utgreiing om dette temaet fekk fagleg tilslutning i høyringa.

Regjeringspartia viser til at kvinnehelse skal få eit eige kapittel i likestillingsmeldinga. Det er bra, men likestillingsmeldinga kjem ikkje til å verta behandla av vår komité. Eg meiner at kvinnehelse handlar om likestilling, men først og fremst er det eit helseansvar. Dersom det var éi stortingsmelding dette burde inn i, var det primærhelsetenestemeldinga. No kjem jo forslaget vårt til å falla, men eg vil oppfordra statsråden til at det kjem eit eige kapittel om dette òg i stortingsmeldinga om primærhelsetenesta, for det er jo der underprioriteringa av kvinnesjukdomar startar.

Ketil Kjenseth (V) [12:16:29]: Forslagsstillerne skal ha ros for å ha løftet temaet «kvinnehelse», selv om begrepet i seg selv er litt problematisk. Tilstander som bare eller i hovedsak rammer kvinner, omtales som kvinnehelse, i motsetning til de generelle helseutfordringene. Vi snakker i liten grad om en mannehelse. Målet må være å komme så langt i likestillingen på området at man ikke trenger å diskutere kvinnehelse løsrevet fra helseutfordringene for øvrig.

En stund framover vil det imidlertid være behov for å løfte kvinnehelse som et særlig tema. Forskningsresultater hvor menn er brukt som norm, legges fortsatt til grunn for behandlingen av kvinner, noe som medfører økt risiko for feilbehandling. Vi vet at kvinner er mer utsatt for noen sykdomstilstander enn menn, og at kvinner og menn har ulike immunsystem. Fordi kvinner og menn er ulike, er det behov for ulike sett virkemidler. Samme tiltak kan ha ulik effekt på menn og kvinner.

Et kjønnsperspektiv på helse kan synliggjøre uønsket ulikhet mellom kvinner og menn. Manglende kjønnsperspektiv er diskriminerende. Det er derfor behov for integrering av kjønnsperspektivet i forskning og annen kunnskapsinnhenting, politikkutforming, forebyggingsarbeid, helsetjenester og velferdsordninger.

Det er en kjensgjerning at kvinner bruker helsetjenesten oftere enn menn, men da må en, som forslagsstillerne viser til, ha med seg at mye av kjønnsforskjellen i tjenestebruken forsvinner når man tar hensyn til kvinners reproduktive funksjoner, høyere gjennomsnittsalder og selvrapportert sykelighet. Når kvinner har betydelig flere konsultasjoner hos allmennlege enn hva menn har, er det grunn til bekymring når det vises til at sannsynligheten for å bli henvist til legespesialist er mindre for kvinner enn for menn.

Vi må imidlertid ikke glemme at kvinner i Norge har god helse sammenlignet med kvinner i mange andre land. Det er fortsatt slik at kvinner i Norge lever lenger enn de fleste andre kvinner i verden. Og mange kvinner i Norge har gode forutsetninger for god helse.

Kjønnsutfordringene må like fullt tas på alvor. Får vi mer kunnskap og erfaringer knyttet til særlige kvinnehelseutfordringer i Norge, vil det også kunne ha betydning for kvinner i andre land.

Norge er et flerkulturelt samfunn. Det må vi også ta inn over oss på vårt fagfelt. Helseopplysninger og annet helsefremmende arbeid skal dekke alle etniske gruppers behov. Det må derfor være et overordnet mål å sikre innvandrerkvinner god helse og legge til rette for at de bruker helsetjenesten på lik linje med resten av befolkningen. Vi vet at innvandrerkvinner i mindre grad enn andre kvinner oppsøker helsetjenesten, og det er en utfordring vi alle må ta tak i. Her kan flere lære av det arbeidet som Diabetesforbundet gjør, hvor man har gått aktivt ut til innvandrerorganisasjoner, religiøse møteplasser som moskeer og kirker, på undervisningssteder for norskopplæring, flyktningmottak og andre frivillige organisasjoner. Der har man bl.a. tilbudt måling av blodsukker og informert om diabetes. Gjennom systematisk arbeid over tid har en bygd opp nettverk og ikke minst tillit. Informasjon om diabetes finnes tilgjengelig på flere språk, og veiledningslinjen tilbyr veiledning på bl.a. hindi, punjabi, engelsk, urdu, tyrkisk, portugisisk, spansk, somali og tamilsk.

Venstre mener at utredningen fra 1999, NOU 1999:13, var viktig, og at det er behov for å evaluere kvinnehelsestrategien som ble opprettet med bakgrunn i utredningen, og som omfattet perioden 2003–2013. Vi har forventninger om at strategien evalueres, og at erfaringer fra denne er med på å danne grunnlag for videre arbeid på området. Vi trenger først og fremst tiltak og gjennomføring. Hvilke utfordringer man har, vet vi allerede mye om fra før. Nå er det behov for handling.

Vi har derfor forventninger til at kvinnehelse blir en viktig del av likestillingsmeldingen som regjeringen jobber med. Vi forventer også at anbefalingene gitt i NOU-en evalueres som et ledd i dette arbeidet. Det er nødvendig med et helhetlig og strategisk blikk på kvinners helse og levekår i Norge i 2015 samt å prioritere behov innen forskning, utdanning, forebygging og behandling.

Venstre mener det bør utarbeides en strategi for hva som bør gjøres for å få en samfunnsmessig tverrsektoriell og helhetlig forståelse og satsing på kvinners helse, inkludert å angi prioriteringer og spesifikk satsing i et langtidsperspektiv.

Til slutt noen ord om forebygging og tidlig innsats. Venstre mener at helsestasjonene og skolehelsetjenesten er den delen av helsetjenesten som er best egnet til å jobbe med forebygging. Jordmor og helsesøster har en unik mulighet til å kunne gripe inn tidlig og forhindre negativ utvikling i kosthold, mosjon eller psykososiale forhold. I skolehelsetjenesten kan helsesøster være en avgjørende støtte for jenter som strever med å fylle forventninger på flere plan. Av alle tiltak er kanskje derfor flere helsesøstre viktigst.

Presidenten: Da har også representanten Audun Lysbakken meldt seg, og selv om statsråden ble annonsert, gir presidenten ordet til Audun Lysbakken først.

Audun Lysbakken (SV) [12:21:52]: Det ser ut som om statsråden lever godt med det.

Dette er en sak som vi er glad for har blitt fremmet, som tar opp et viktig spørsmål. SV vil støtte det forslaget som forslagsstillerne har fremmet, men som dessverre ikke har fått noe flertall bak seg i innstillingen.

Det kommer stadig mer kunnskap om omfanget av kjønnsdiskriminering i våre helse- og omsorgstjenester. Nylig har vi fått to – for mange ganske sjokkerende, tror jeg – eksempler på det. Det ene var NOVAs gjennomgang av diskriminering i tildeling av tjenester, der det viste seg at eldre mennesker kan få veldig ulike hjemmetjenester alt ut fra hva slags kjønn barna deres har, altså at våre omsorgstjenester i noen kommuner tenker at et eldre menneske med en datter har behov for mindre offentlig hjelp enn et eldre menneske med en sønn. Det sier noe om stereotyp tenkning.

På samme måte ble det avslørt i Kristiansand kommune at tildelingen av rehabiliteringstjenester var ulik til eldre kvinner og eldre menn – menn fikk mer. Det var noe som ble avdekket gjennom et prosjekt som forrige regjering satte i gang kalt «Likestilte kommuner», som nettopp hadde til hensikt å kartlegge og gi oss ny kunnskap om hvordan den typen systematiske kjønnsforskjeller utspiller seg. Dessverre var det et av veldig mange likestillingstiltak som den nye regjeringen avviklet da den fikk regjeringsmakten høsten 2013. Behandlingen av de ulike prosjektene for å lære mer om og sette i verk en mer aktiv likestillingspolitikk som denne regjeringen står bak, sier mye om hvor lavt på dagsordenen likestilling er for Høyre og Fremskrittspartiet. Det er trist også for helsepolitikken, fordi den typen prosjekter ville gitt oss avgjørende kunnskap om hvordan vi bør utvikle helse- og omsorgstjenestene videre, slik at det ikke slår skjevt ut når vi skal sørge for et likeverdig tilbud til kvinner og menn.

En viktig grunn til å ha oppmerksomhet om kvinnehelse er ganske enkelt at helseutfordringer og helseproblemer kan være forskjellige for kvinner og menn. Noen sykdommer er kjønnsspesifikke. Det er i tillegg slik at det store samfunnsproblemet vold og overgrep dessverre i langt større grad rammer kvinner enn menn. Det er derfor helt avgjørende at vi også har en helsepolitikk med et tydelig kjønnsperspektiv. Det bør bety at vi får til en ny utredning knyttet til kvinnehelse – det er gått lang tid siden vi gjorde det sist. Vi setter pris på at regjeringen vil inkludere dette både i sitt arbeid med en ny strategi og i oppfølgingen av Prioriteringsutvalget, men jeg tror vi bør erkjenne at det er mye vi ennå ikke vet, og at ny kunnskap ville være en stor fordel både for storting og regjering.

I tillegg er det viktig å peke på at det de siste årene i stadig større grad også er kommet i gang en debatt om de sidene ved helsepolitikken som berører utfordringer som er spesifikke for menn. Det kan være sykdommer som menn får i større grad enn kvinner, eller rett og slett at vesentlige grupper av vår mannlige befolkning har, ser det ut til, langt høyere terskel for å søke kontakt med helsevesenet enn det kvinner har. Forrige regjering satte i gang en rekke arbeider med det, la fram bl.a. verdens første stortingsmelding om menn og likestilling, der menns helse var et sentralt tema.

Det er viktig at vi ikke tror at vi klarer å ta hensyn til disse problemstillingene hvis ikke vi av og til setter spesifikt kvinners helse og menns helse på dagsordenen. Derfor skulle jeg ønske at det var mulig å få bred støtte for det forslaget som her er lagt fram, og jeg synes det er synd at det ikke ser ut til å være mulig.

Statsråd Bent Høie [12:26:51]: Regjeringens mål er å skape pasientens helsetjeneste, der pasientens behov skal stå i sentrum. Kjønn er en av mange variabler som kan påvirke pasientens behov for tjenester. Sammenhengen mellom kjønn og helse har en brukt for lang tid på å erkjenne tilstrekkelig, selv om kunnskapen på feltet i stadig sterkere grad har vist at vi er nødt til å ta hensyn til dette forholdet, både i politikk og i klinikk.

Jeg er derfor enig med forslagsstillerne i at det er viktig med et bredere kjønnsperspektiv på kunnskap, som kan synliggjøre ulikhet i helse mellom kvinner og menn, og som kan legge grunnlaget for målrettede tiltak og god kvinnehelse.

Målet om å få bedre kunnskap om og å ta mer hensyn til kjønn og kvinnehelse er godt. Men dette målet blir nå bedre og raskere ivaretatt i vårt pågående arbeid enn det ville blitt ved å igangsette en ny offentlig utredning.

I den offentlige utredningen om kvinners helse i Norge, som kom i 1999, ble det konkludert at kjønnsperspektivet gjennomgående var mangelfullt i den medisinske utviklingen, i forskningen og i offentlig planarbeid – slik også forslagsstillerne påpeker. Den forrige borgerlige regjeringen fulgte opp utvalgets arbeid i form av Kvinnehelsestrategien. Strategien beskriver behov for tiltak innenfor fire hovedområder. Disse var: beslutningsprosesser, kunnskapsutvikling og formidling, helsepraksis og vold og overgrep.

Strategien har ført til nye forskningsprosjekter, bl.a. gjennom den strategiske satsingen på kvinnehelse i regi av Norges forskningsråd, hvor det er stilt til disposisjon over 50 mill. kr over ti år. Det er opprettet en nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse generelt og en nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse som skal bidra til mer likeverdige helsetjenester for pasienter med innvandrerbakgrunn. I tillegg er det etablert hele seks nye nasjonale kompetansetjenester med relevans for kvinners helse. Det er utarbeidet en handlingsplan mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Biologiske og fysiologiske forskjeller mellom kjønnene kan påvirke helse og sykdomsutvikling, og behovet for hva slags helsehjelp man trenger, kan variere. Helsedirektoratet viser til at den typen forskjeller bør ha konsekvenser for hvordan man målretter forebyggende tiltak, diagnostisering, behandling og rehabilitering. Jeg har allerede bedt Helsedirektoratet om å legge kjønnsperspektivet til grunn for utvikling av faglige veiledere og retningslinjer der det er kunnskapsmessig dekning for dette.

Det har altså skjedd mye positivt på kvinnehelseområdet de senere årene. Men vi trenger en mer systematisk oversikt over faktorer som påvirker kvinner og menns helse – særlig gjelder det pasienter med innvandrerbakgrunn. Her i Norge har vi gode betingelser for å gjøre slike helseanalyser fordi vi har kommet langt i å utvikle sentrale helseregistre.

Regjeringen er på god vei med å skape pasientens helsetjeneste. I løpet av året legger vi fram tre stortingsmeldinger: én om folkehelse, én om primærhelsetjenesten og en nasjonal helse- og sykehusplan. I tillegg arbeider vi med flere strategier og handlingsplaner. Kjønnsperspektivet og spesielle forhold som gjelder kvinner, vil på ulike måter bli berørt i flere av disse dokumentene.

I den kommende stortingsmeldingen om likestilling mellom kjønnene vil kvinnehelse bli særlig omtalt. Det var en klar svakhet ved den forrige regjeringens likestillingsmelding at den ikke så sammenhengen mellom kjønn og helse. Jeg er glad for at den nye regjeringen vil løfte fram helseperspektivet i likestillingspolitikken. Dette mener jeg viser at regjeringen er godt i gang med en offensiv satsing på kvinnehelse – eller mer presist: å trekke kjønnsperspektivet inn i helsetjenesten. Mye er gjort, mye er i gang, og mer er på vei.

Å skape pasientens helsetjeneste betyr å involvere pasientene i alt vi gjør, både i møtet mellom den enkelte pasient og helsepersonell og i planlegging og utvikling av helsetjenester. Jeg stiller et grunnleggende spørsmål i alt mitt arbeid som helse- og omsorgsminister: Hvis pasienten fikk bestemme – hvordan ville vi da ha styrt og organisert arbeidet? Det er ved å lytte til pasientene, brukerne og de pårørende – enten de er kvinner eller menn, unge eller gamle – at vi kan målrette helse- og omsorgstjenestene bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:32:00]: Det er synd at regjeringa ikke vil ta initiativ til en ny offentlig utredning om kvinnehelse. Evalueringa som Helsedirektoratet gjør, bør danne grunnlaget for nettopp en slik ny utredning og en ny strategi, med vekt på det vi vet vi har for lite kunnskap om. Jeg har lyst å nevne to temaer, til tross for at de har vært med i den forrige strategien:

Det ene er innvandrerkvinners helse og forholdet til helsetjenestene. Det andre er den sørgelige sammenhengen mellom vold i nære relasjoner og uhelse hos kvinner.

Hvordan vil statsråden jobbe konkret med å få økt kunnskap og bedre tiltak overfor disse gruppene, i tillegg til å omtale kvinnehelse i et kapittel i den kommende stortingsmeldinga om likestilling?

Statsråd Bent Høie [12:32:58]: Den vanlige oppfølgingen av en NOU er å fremme en stortingsmelding. Den vanlige oppfølgingen av en stortingsmelding er ofte å lage strategier. På de to områdene som representanten Knutsen tar opp, legger vi snart fram en stortingsmelding for Stortinget der kjønnsperspektivet og kvinner og helse vil bli omtalt, i motsetning til det en gjorde i den stortingsmeldingen om likestilling som den forrige regjeringen la fram, og som vi trakk tilbake. Der vil disse to temaene bli berørt.

I tillegg er begge temaene omfattet av egne strategier: Den ene ligger under Helse- og omsorgsdepartementet og handler om innvandrere og innvandrerhelse, der kvinner er en egen del. Det andre er et nært samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, som handler om konkrete strategier når det gjelder vold i nære relasjoner.

Så det som ofte kommer ut av en utredning, er vi allerede i gang med. Det viktigste er å få gjennomført tiltak – ikke nødvendigvis alltid å starte nye utredninger.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:34:15]: Det er 15 år siden sist vi hadde en offentlig utredning om dette temaet, og hvis det er noe vi vet, er det at kunnskapen innenfor helsefeltet går fort framover, og at utviklingen av behandlinger går ekstremt fort framover. Høringen som komiteen hadde, viste at vi ikke kan nok om kvinnehelse, og at vi ikke er flinke nok til å prioritere, innenfor både forskning og behandling.

Statsråden sier at han er opptatt av pasientens helsetjeneste. Da lurer jeg på:

Er statsråden fornøyd med hvor langt vi har kommet med å få kvinnehelse som et eget tema innenfor norsk helsepolitikk?

Hvordan vil statsråden få tak i ny kunnskap som er der hele tiden – som representanten Toppe også viste til – når han ikke vil ha en offentlig utredning?

Statsråd Bent Høie [12:35:16]: Jeg er ikke fornøyd med tingenes tilstand, og det tror jeg også at representanten hørte i mitt innlegg. Jeg beskrev en rekke av de arbeidene vi nå er i gang med, som også vil ha et kvinnehelseperspektiv. Det vi nå diskuterer, er om det å igangsette en offentlig utredning er det mest effektive virkemidlet for å oppnå de målene jeg opplever at alle er enige om, eller om det mest effektive er å legge større innsats på de områdene som vi allerede vet vi har utfordringer på.

Når det gjelder kunnskap om kvinners helse, tror jeg svaret på det – noe som jeg oppfatter at også representanten er enig i – er mer forskning med kvinneperspektiv på helse. Vi bruker nå over 50 mill. kr på 19 ulike forskningsprosjekter i regi av Norges forskningsråd. Vi har også valgt å videreføre dette som et innsatsområde i 2015. I den felles årsrapporten fra helseforetakene om forskning og innovasjon fra 2012 framgår det også at kvinnehelse er et område som det forskes mye på i helseforetakene. Skal vi vite mer, må vi forske og ikke nødvendigvis bare utrede, basert på den forskningen som allerede er gjort.

Kjersti Toppe (Sp) [12:36:28]: Det er masse ein kunne ha spurt om, men eg vil gripa fatt i det som representanten Lysbakken sa om NOVA-rapporten, og at det er ei grov forskjellsbehandling ute i kommunane når dei skal tildela helse- og omsorgstenester til eldre, altså at eldre vert tildelte mindre hjelp dersom dei har døtrer. Det var vel òg slik at kvinner generelt vert tildelte mindre hjelp, viss eg hugsar rett.

Eg vart veldig overraska i Stortinget, for eg spurte likestillingsministeren om dette i ein replikkrunde, og ho hadde ikkje høyrt om den rapporten og visste ikkje om problemstillinga, og no skal det altså koma ei likestillingsmelding. Denne NOVA-rapporten har vore omtalt fleire gonger i Stortinget, og eg vil spørja om kva regjeringa gjer for å motverka det som har kome fram i rapporten.

Statsråd Bent Høie [12:37:34]: Dette vil være tema både i likestillingsmeldingen og med tanke på det arbeidet vi nå gjør i primærhelsemeldingen, som representanten også var inne på.

Jeg er kjent med rapporten og mener at det går an å ha to tanker i hodet samtidig når det gjelder årsaken til den sammenhengen. Jeg tror det er farlig hvis vi bare sier at dette betyr at kommunene har et snevert syn, for kommunene tildeler pleie- og omsorgstjenester ut fra den enkeltes situasjon. Det som dette like mye kan være et uttrykk for, er at vi menn tar for lite ansvar for våre pårørende, og at en ser at der en har døtre, stiller familien i større grad opp, og så dimensjonerer kommunen tjenester etter det. Derfor er det ikke bare et ansvar for den enkelte kommunen – det er ikke minst et grunnlag for en diskusjon om hvilket ansvar menn tar som pårørende i den typen situasjoner.

Ketil Kjenseth (V) [12:38:51]: Fordi Venstre er med og støtter regjeringspartiene og flertallet i denne saken, vil jeg aller først si at vårt standpunkt er godt forankret i Venstrekvinnelaget. Dette har vi hatt en bred debatt om i partiet, og det er kvinnene som har gitt meg den posisjonen som vi har inntatt.

Det snakkes om utredninger og litt om historikken, mens vi vil framover, og vi vil ha tiltak og handling. Statsrådens partikollega Kristin Ørmen Johnsen og Ruth Grung fra Arbeiderpartiet inviterte en rekke næringsaktører for å se på mulighetene Norge har innenfor innovasjon og næringsutvikling relatert til helse. Der var det mange kvinner, og det mange sier, er at vi har store muligheter.

Hvilke muligheter ser statsråden for å skape handling, utvikling og innovasjon her – også på kvinnenes premisser – og for å gi Norge en posisjon? Det er store muligheter i en verden som beveger seg i retning av 9 milliarder, og mange kvinner og barn.

Statsråd Bent Høie [12:39:56]: Jeg er helt enig i det. Nå var ikke jeg til stede på konferansen, men jeg kan gjette, ut fra det jeg har vært med på av den typen diskusjoner tidligere, at det som framheves som et veldig klart konkurransefortrinn for Norge, er at vi har veldig mange og gode medisinske kvalitetsregistre, og registre som gir grunnlag for forskning. Fordelen i Norge er at disse omfatter hele befolkningen i veldig stor grad. De skiller ikke mellom kjønn, i den forstand at begge kjønn har tilgang til å bli registrert i registrene, og det er ikke sånn at det kun er de som har penger til å kjøpe seg helsetjenester, som omfattes av registrene. Dette gir grunnlag for i en helt annen grad å gi et bruker- og kjønnsperspektiv i den forskningen som følger.

Det er også viktig å satse på de områdene der vi ser at kvinner er overrepresentert. Det har vi bl.a. gjort i det budsjettet som nå er vedtatt sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, der vi har satt av 20 mill. kr til å starte et arbeid med tverrfaglig diagnostisering innenfor en del av de sykdommene der man ser at kvinner er overrepresentert, men der de ofte ikke (presidenten klubber) …

Presidenten: Presidenten vil minne om taletiden.

Audun Lysbakken (SV) [12:41:20]: Nå drøfter vi ulike tiltak som svar på problemstillinger som en aktiv innsats for å innhente kunnskap om kjønnsforskjeller har gitt oss. Ikke minst på statsråd Bent Høies felt er ny kunnskap om hvordan helse- og omsorgstjenester fordeles ulikt mellom kvinner og menn, avgjørende for å kunne føre en mer likestilt og likeverdig helsepolitikk. Det regner jeg med statsråden er enig i, og derfor er det mange av oss som er litt forundret over hvor systematisk denne regjeringen har gått til verks når det gjelder å kutte tiltak som øker vår kunnskap om likestillingsutfordringer. Derfor er mitt konkrete spørsmål til statsråden om han i forbindelse med arbeidet med likestillingsmeldingen vil engasjere seg for å få tilbake et prosjekt som Likestilte kommuner, som ga viktig innsikt i nettopp helse- og omsorgspolitiske problemstillinger.

Statsråd Bent Høie [12:42:18]: For det første vil jo den likestillingsmeldingen som vi nå legger fram, som erstatter den som en måtte trekke, fra den forrige regjeringen, i det hele tatt inneholde helse i et kjønnsperspektiv, i motsetning til den likestillingsmeldingen som den rød-grønne regjeringen la fram. Det betyr at den type tema på en helt annen måte vil bli belyst i likestillingsmeldingen.

Det er viktig å få fram kunnskap om kjønnsperspektiv på helseområdet, hvordan kjønn påvirker helse. De midlene som en nå bevilger til forskning, bl.a. de øremerkede midlene til forskning gjennom de regionale helseforetakene, betyr at vi har lagt føringer for de pengene inn mot områder og diagnoser som veldig tydelig, i veldig stor grad, er knyttet til kvinnesykdommer, som utmattelsessykdommer som ME og på andre områder, og der vi helt klart ser at det ikke har fått den statusen det har krevd tidligere. Derfor har vi også prioritert (presidenten klubber)...

Presidenten: Taletiden er ute. Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:43:49]: Regjeringens visjon er å skape pasientens helsetjeneste, og Helse- og omsorgsdepartementet har som et av sine mål å inkludere kjønnsperspektivet i all relevant virksomhet. Jeg mener at fokus nå må være på det å følge opp NOU-en fra 1999, Kvinners helse i Norge, og det er flere områder som gjenstår. Det å starte arbeidet med en NOU nå – det tar gjerne halvannet år – kan sette viktige områder på vent, og vi har faktisk ny kunnskap som vi kan implementere.

Forskning legger viktige premisser for kvinners helse og kvinners vilkår i samfunnet generelt. Vi har svært gode helseregistre i Norge. Det er viktig å presisere at det pågår en betydelig forskningsinnsats rettet mot kvinners helse. Det satses både bredt og godt. Det viktige nå må faktisk være å implementere en del av disse resultatene. Det er flere strategier for å få til et godt kunnskapsgrunnlag når det gjelder temaet forskning, bl.a. Norges forskningsråd. Forskning på kvinners helse er et strategisk satsingsområde, og det får tildelt øremerkede midler. De siste ti årene har det vært brukt over 50 mill. kr til dette, bl.a. på forskning knyttet til psykisk helse, sosial ulikhet og brystkreft.

Forskning på kvinner er prioritert i de nasjonale helseforetakene gjennom styringskrav fra departementet, og Stortinget bevilget i 2014 622 mill. kr øremerket til forskning i de regionale helseforetakene. Budsjettet ble også styrket i 2015. Man har bl.a. prioritert forskningsaktivitet knyttet til muskel- og skjelettsykdommer, som kvinner er overrepresentert med. Det er flere kompetansesentre som fokuserer på kvinnerelaterte sykdommer, som f.eks. Nasjonalt kompetansesenter for kvinnehelse, som statsråd Sylvia Brustad etablerte i 2006. Dette senteret har betydelig forskningsaktivitet og også utadrettet virksomhet knyttet til kompetansespredning.

Den nasjonale forskningsetiske komité har også laget egne retningslinjer for inklusjon av kvinner i medisinsk forskning. Jeg synes det er viktig å påpeke at Helsedirektoratet nå gjennomgår kvinnehelsestrategien og skal komme med nye tiltak. Jeg er også fornøyd med at likestillingsmeldingen nå vil inneholde et eget kapittel om kvinnehelse, og at det prioriteres forskning på arbeidshelse, innvandrerhelse, ikke minst på kvinners bruk av helsetjenesten og forskning knyttet til bruk av legemidler. Forskningsresultatet (presidenten klubber) må følges opp …

Presidenten: Taletiden er ute, beklager.

Sveinung Stensland (H) [12:47:17]: Når en hører på debatten her i dag, kan det høres ut som om det ikke foregår noen som helst form for kunnskapsinnhenting rundt kvinners helse. Det er ikke riktig.

Når vi først diskuterer kvinnehelse, bør vi også ta med oss at det innen legemiddelområdet er kjønnsforskjeller. Vi plikter å sørge for at mangel på kunnskap ikke gir forskjell i effekt og bivirkninger mellom kjønnene. Siden den mye omtalte NOU-en om kvinners helse fra 1999 har det skjedd flere viktige ting som har medført økt kunnskap om kvinners legemiddelbruk i Norge:

• Det har blitt opprettet et nasjonalt reseptregister, som gir tilgang på informasjon om kjønnsforskjeller i legemiddelbruk.

• Den norske mor–barn-undersøkelsen er en viktig kilde til kunnskap om legemiddelbruk og sikkerhet i svangerskapet.

• Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin har vedtatt retningslinjer for å inkludere kvinner i medisinsk forskning.

• I tillegg har allmennhetens tilgang til produsentnøytral informasjon om legemidler ved graviditet blitt styrket via tjenesten tryggmammamedisin.no. under legemiddelinformasjonssentrene RELIS.

Nasjonalt reseptregister er en svært verdifull kilde til legemiddelinformasjon, som viser at det er store kjønnsforskjeller i uttak av reseptbelagte legemidler. I 2013 hentet fire ganger så mange kvinner som menn ut migrenemedisiner. Dobbelt så mange kvinner som menn hentet ut antidepressiver, og dobbelt så mange kvinner som menn hentet ut sovemedisiner. Om dette skyldes forskjell i sykelighet, alderssammensetning, diagnose eller helseatferd, er foreløpig ukjent.

Det er fortsett begrenset kunnskap om kjønnseffekter av legemidler, inkludert bivirkninger. I Norge overvåker Legemiddelverket legemiddelbivirkninger, og de videreformidler ny kunnskap om disse bivirkningene til helsepersonell. Noen nyere eksempler på kunnskap om bivirkninger med relevans for kvinnehelse: Det er økt risiko for melkesyreforgiftning hos metformin-brukere, prognosen for kvinner synes å være dårligere enn for menn. I alt 27 meldinger av 37 totalt gjaldt kvinner. Av kvinnene omkom 48 pst., av mennene 30 pst. Det er økt kunnskap om risiko for blodpropp ved bruk av p-piller, risikoen er anslått til omtrent ett tilfelle hos 10 000 kvinner per år. Faren for blodpropp øker noe ved bruk av kombinasjonspiller – et interessant apropos til debatten om gratis prevensjon.

Norge er i front når det gjelder forskning på kjønnsforskjeller innen legemiddelbruk og medisiner til barn og gravide. Her er det fortsatt begrenset kunnskap, og det er derfor gledelig at det ved Universitetet i Oslo er en egen forskningsgruppe som arbeider med dette. Vi er faktisk langt fremme på dette området. Det er en utbredt holdning internasjonalt at kvinner ikke skal beskyttes mot forskning, men bli beskyttet av forskning. Denne holdningen bør flagges høyt også i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.