Per Rune Henriksen (A) [15:18:37]: Som det står i interpellasjonsteksten, er karbonfangst og -lagring kanskje den viktigste enkeltteknologien. Det er all grunn til å være bekymret over utviklingen på dette feltet internasjonalt. På begynnelsen av dette århundret var det stor entusiasme og driv for å få dette til. Vi startet opp med Gassnova, et arbeid som ble startet av Bondevik-regjeringen. Den rød-grønne regjeringen forsterket denne satsingen kraftig. Vi fikk på plass teknologisenteret på Mongstad. Vi startet arbeidet med fullskalarensing på gasskraftverket på Mongstad og fikk mange erfaringer ut av det som har vist seg å være nyttige i senere tid, selv om fullskalaprosjektet måtte stoppes.

Det er mange grunner til at karbonfangst og -lagring og arbeidet rundt dette stanser opp. Vi merket innslaget av finanskrisen. Det ble straks mindre interesse for å investere i denne typen teknologi og teknologiutvikling. I våre dager har vi et oljeprisfall som gjør at mange av motorene i denne forskningen, nemlig oljeselskapene, prioriterer annerledes. Men mest av alt tror jeg at manglende pris på CO₂-utslipp er det som gjør utslaget, at det ikke er mulig å lage en forretningsmodell – sånn som forholdene ligger til rette i dag.

Vi skal heller ikke underslå at dette ikke er plankekjøring. Det er ikke rett fram-teknologi. Det er ikke hyllevare. Det trengs mye utvikling på dette området. Et punktutslipp er ikke bare et punktutslipp. Hvert enkelt punktutslipp har sine teknologiske muligheter og begrensninger når det gjelder karbonfangst og -lagring, og hele bildet er rimelig komplisert.

Det som er problemet, er at vi nå taper momentum i arbeidet med karbonfangst og -lagring. Jeg mener at regjeringens passivitet på dette feltet, sånn som den viser seg i regjeringens strategi for karbonfangst og -lagring, ikke hjelper. Vi har sett at regjeringen har kuttet betraktelig i bevilgningene til teknologisenter på Mongstad i forhold til de forslagene som lå inne fra Stoltenberg-regjeringen, og sågar gjorde det borgerlige stortingsflertallet ytterligere kutt da dette kom til Stortinget sist høst. Det er tragisk.

Det globale energibehovet øker sterkt. Det vet vi alle. Komiteen var nylig på studiereise til Tanzania og Sør-Afrika. Vi fikk bl.a. se hvordan utviklingen er med hensyn til urbanisering i Tanzania, noe som driver fram behovet for moderne energi i storbyene, en utvikling som er klassisk for hele den delen av verden som opplever økonomisk vekst, som arbeider seg ut av fattigdom. Dette medfører i stor grad at man tar i bruk fossile energikilder for å produsere elektrisitet, og vi kommer til å se økte utslipp på grunn av dette. I Sør-Afrika har de en stor energikrise for tiden. Strømutkobling er en del av hverdagen. Dette skal avhjelpes med to svære kullkraftverk, hvorav bare det ene skal forberedes for CO₂-fangst og -lagring. India ba i fjor om anbud på to store kullkraftverk som til sammen har like stor eller større effekt enn all installert fornybar energi i India.

Dette er bildet som kommer framover. Det betyr at vi kommer til å sitte med store punktutslipp i framtiden, uansett hva vi ellers i verden måtte få til på energisiden for å få mer fornybar energi og mindre utslipp. Derfor må vi utvikle en teknologi som tar vare på utslippene fra disse punktutslippene.

IEAs scenarioer som viser at fossil energi fortsatt vil være en viktig del av energimiksen framover, og som viser at vi kan nå togradersmålet, også med et innslag av fossil energi, forutsetter at vi har CO₂-fangst og -lagring på plass. Hvis vi ikke har CO₂-fangst og -lagring på plass innen kort tid, vil kostnadene med å kutte CO₂-utslipp framover bli enorme. Virkningene av en effektiv klimapolitikk vil føles negativt i mye større grad enn det vi ser konturene av, dersom vi klarer å få på plass CO₂-fangst og -lagring. Vi må ikke undervurdere at kostnadene ved å sakke akterut i forskning og utvikling av karbonfangst og -lagring er store.

Regjeringen har lagt fram en strategi for dette, og vi har fra denne talerstolen tidligere sagt at den framstår som både uklar og lite forpliktende. På den ene siden framheves det at CO₂-fangst og -lagring er en umoden teknologi:

«Teknologi for CO₂-handtering er framleis relativt umoden og det er behov for ytterlegare oppskalering og utprøving.»

På den andre siden listes det opp en rekke eksisterende og nylig ferdigstilte prosjekter:

«Ifølgje Global CCS Institute (GCCSI) er det 60 CO₂-handteringsprosjekt internasjonalt med ulik mogningsgrad. 21 av desse prosjekta er aktive fullskala CO₂-handteringsprosjekt, dvs. i drift eller under bygging.»

Dette viser at vi har teknologi på plass. Det må fortsatt utvikles – helt klart. Men vi vet hvordan vi skal få til det som må gjøres. Det som er det store problemet, er at det ikke er økonomi i det. Det er ikke en forretningsmodell. Vi mangler incentiver, og vi mangler en CO₂-pris som kan sette opp en forretningsmodell. I de prosjektene vi ser i USA, er det en forretningsmodell som går ut på å bruke CO₂ til økt utvinning. Den type modeller har vi ikke i Norge i dag. Vi vil ikke få det i framtiden heller. Vi må se på andre incentiver, i tillegg til CO₂-avgift og kvotepris.

Jeg mener vi må se på positive virkemidler, som støtte til bygging av CO₂-fangst og -lagring og en form for støtte til drift av dette som gir en trygghet for dem som investerer i denne typen teknologi, slik at de ikke taper penger, men at samfunnet også er med og tar en del av kostnadene med dette.

Norge ligger langt framme i dette arbeidet – på forskningssiden – men når denne teknologien skal rulles ut, vil det også bli et enormt marked. Vi skal ikke undervurdere effekten det vil ha for norsk industri å være en del av en klynge som kan bidra og delta i dette. Dette kan også bli en stor næringsutviklingssak.

Utenlandsprosjektene som støttes, er viktige, og jeg mener at det skal man fortsatt gjøre. Det som skjer ute, er like viktig som det som skjer her hjemme når det gjelder selve klimakampen og den delen av det, men vi må også se på næringsutviklingen. Vi må også se på hvordan vi girer vårt samfunn inn til å bli et lavutslippssamfunn og et klimanøytralt samfunn i 2050. Da må vi også ha på plass karbonfangst og -lagring i Norge på store punktutslipp.

I lys av den vage strategien som regjeringen har lagt fram, som ikke gir noe svar på dette, vil jeg utfordre statsråden: Hvordan vil statsråden legge til rette for at CCS blir tatt i bruk på punktutslipp i Norge? Hva er regjeringens ambisjoner på dette feltet? Hva er regjeringens ambisjoner for bruk av karbonfangst og -lagring som en forretningsmulighet for norsk industri, for å engasjere norsk industri i dette arbeidet?

Statsråd Tord Lien [15:27:43]: Jeg vil takke representanten Henriksen for muligheten til å gjøre nettopp det; redegjøre for aktiviteten fra vår side for å realisere CCS generelt og også arbeidet med kartlegging av mulighet for fullskala demonstrasjonsanlegg i Norge, som omtalt i Sundvolden-erklæringen.

Det er sånn at kombinasjonen av klimautfordringer og et stadig økende energibehov i verden er bakgrunnen for både regjeringens og stortingsflertallets ambisjoner for arbeidet med fangst og lagring av CO₂. Det er helt åpenbart at CO₂-håndtering er og vil forbli et viktig klimatiltak, særlig på lang sikt. Det var den forrige regjeringen som valgte ikke å fortsette planleggingen av et fullskalaprosjekt på Mongstad i 2013, en vurdering jeg tror var klok.

I forslaget til statsbudsjett for 2015 la vi fram vår strategi for CO₂-håndtering. Den inneholder som kjent et bredt spekter av aktiviteter innen fangst, transport og lagring av CO₂, og kjernen i arbeidet er å bidra til teknologiutvikling og ikke minst kostnadsreduksjoner. Det er ingen tvil om at for at CO₂-håndtering skal nå det potensialet det har som klimatiltak, må også denne teknologien spres. Da er kostnadskontroll viktig.

Tiltakene i strategien inneholder en rekke aktiviteter innen forskning, utvikling, demonstrasjon og ikke minst en bred satsing internasjonalt, så jeg er glad for at representanten Henriksen viser til at de nettopp har vært i Sør-Afrika. Sør-Afrika er et av de landene vi samarbeider med, bl.a. med støtte til en injeksjonspilot for CO₂-lagring.

De aktivitetene som ligger i strategien, er delvis aktiviteter som er videreført fra den forrige regjeringen, og teknologisenteret på Mongstad er et bærende element i denne strategien. Teknologisenteret på Mongstad har allerede gitt betydelig læring, gjennom både byggingen og de testene som over tid er gjennomført ved anlegget. Både Aker og Alstom viste gode resultater fra engasjementet på Mongstad, og det er nå stor interesse for å teste ny teknologi på TCM, bl.a. fra leverandørselskapet Cansolv, som er eid av Shell, som nå tester ut sin aminteknologi på Mongstad. Det er et kjempespennende tilfelle, fordi Cansolv er teknologileverandør til Peterhead-prosjektet i Storbritannia, som etter planen skal fatte investeringsbeslutning i løpet av 2015. At Cansolv velger å teste på TCM før de skal bygge anlegg i full skala, mener jeg viser både behovet for og nytten av TCM. Det foreligger også planer for videre testing på aminanlegget når Cansolv er ferdig med sin kampanje, og det er gjennom TCM etablert interessante teknologisamarbeid med flere internasjonale aktører, særlig i Nord-Amerika.

Så til dagens tema: Regjeringen har en ambisjon om å få på plass minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-fangst og -lagring innen 2022. I den anledning ser vi på muligheter både i Norge og i utlandet. Jeg er glad for at vi fikk bred tilslutning fra Stortinget til å sette av penger sånn at vi kan bidra til å realisere et fullskalaanlegg i Europa. Regjeringen har på forespørsel fra Europakommisjonen svart at Norge er innstilt på å delta i et samarbeid med minst to andre europeiske land for å medvirke til å realisere et fullskala CO₂-håndteringsprosjekt i Europa. ROAD-prosjektet i Nederland er i dag det mest modne prosjektet i Europa og vil være en svært aktuell kandidat. Samtidig studerer vi mulighetene for å realisere fullskala demonstrasjon i Norge.

Som representanten Henriksen er inne på, er det ikke noen grunn til å legge skjul på at 2020-ambisjonen er krevende, men vi arbeider for å få dette til. Vi har gitt Gassnova et oppdrag, og det er at de i samarbeid med Gassco og Oljedirektoratet skal utarbeide en idéstudie for å kartlegge potensialet for fullskala demonstrasjon i Norge. Samtidig jobber vi med å utarbeide rammevilkår for et første fullskala demonstrasjonsprosjekt. Formålet er å finne et best mulig grunnlag for å beslutte hvordan vi skal gå videre. Gassnovas idéstudie vil bli overlevert departementet i begynnelsen av mai, og jeg har vært opptatt av at vi skal gjøre et grundig, systematisk arbeid for å finne de beste løsningene. Det mener jeg det arbeidet som er gjort på Mongstad, har vist oss nødvendigheten av.

Representanten Per Rune Henriksen var inne på at dette er krevende, og at dette ikke er hyllevare. For få år siden så man for seg å ha mer enn ti fullskala karbonfangstanlegg klare i Europa innen dette året. Det er klart at slik vil det ikke bli. De fleste av karbonfangstanleggene som er i drift i verden, er jo anlegg som er i drift på gass-strømmer som ikke er røykgass. Det er ingen tvil om at det er adskillig mer krevende å få dette til med gode løsninger for røykgass, som det er adskillig færre eksempler på. Jeg minner igjen om at vi har to fantastisk viktige karbonfangstanlegg i Norge, i Sleipner og i Snøhvit, og hvor Gudrun også nylig er koblet på.

Jeg tror det er viktig at skal vi virkelig få et fullskalaanlegg som gjør oss i stand til å overføre teknologi, gjøre teknologien relevant, så må det være av en viss størrelse. Vi mener at det ligger i størrelsesorden 400 000 tonn CO₂ per år, og da er det ikke veldig mange landbaserte utslipp i Norge som er egnet. Det største utslippet, som representanten Henriksen er veldig godt kjent med, er fra raffineriet på Mongstad, som har vært, mildt sagt, undersøkt nøye. Det samme gjelder gassprosesseringsanlegget på Kårstø og LNG-terminalen på Melkøya. Øvrige større utslipp i Norge kommer i all hovedsak fra gjødsel, sement og aluminiumsproduksjon. Hydro Aluminium har satt i gang et stort pilotprosjekt på Hydro Karmøy som mottar støtte fra Enova. Dette er et kjempegodt eksempel på at andre tiltak enn CO₂-fangst også kan gi gode miljø- og ikke minst klimaeffekter. Da står vi igjen med forholdsvis få utslipp som faktisk er aktuelle kandidater for fullskala demonstrasjon. Jeg tror et av de viktige grepene vi har gjort, er å skille arbeidet med fangst fra arbeidet med transport og lagring. Selskaper som er aktuelle for realisering av fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-fangst, trenger ikke nødvendigvis å måtte ta ansvar for planlegging og gjennomføring av transport og lagring av CO₂ i en demonstrasjonsfase.

Vi arbeider med et forslag til organisering og finansiering av transport og lagring av CO₂. For et første fullskala demonstrasjonsanlegg er det antageligvis skipstransport som er mest aktuelt, og vi ønsker også å se på muligheten for å samordne lagring med andre CO₂-håndteringsprosjekter i Nordsjøen. Hva slags løsninger som til slutt blir valgt, avhenger bl.a. av hvilke fangstprosjekter og lagringslokasjoner idéstudiene viser er mest aktuelle. Resultatene fra idéstudiene vil være viktige for den vurderingen vi gjør videre av hva slags forretningsmodeller og hvilke virkemidler som bør benyttes for å realisere fullskala CO₂-håndtering i Norge.

CO₂-fangst og -lagring er en viktig del av regjeringens klimaarbeid. Behovet for CO₂-håndtering er godt dokumentert gjennom rapporter fra FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået, som representanten Henriksen også var inne på. Det er stor enighet om at demonstrasjonsanlegg er nødvendig for teknologiutvikling og for å oppnå helt nødvendige kostnadsreduksjoner som kan bidra til teknologispredning. Samtidig er innsatsen vi gjør innen både forskning og utvikling, arbeidet internasjonalt og innsatsen vi legger ned i TCM for utvikling av CO₂-håndteringsteknologi, viktig. For at CO₂-håndtering skal bli et klimatiltak med stor effekt, må det bygges store anlegg. Derfor vil vi, bl.a. basert på idéstudiearbeidet, komme tilbake til Stortinget i statsbudsjettet for 2016 med våre videre planer for realisering av fullskalaambisjonen.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Per Rune Henriksen (A) [15:37:20]: Jeg takker for redegjørelsen fra statsråden om arbeidet. Det jeg savnet, var en redegjørelse for ambisjonene på dette feltet. Det foregår et arbeid. Det blir videreført et arbeid. Man tar med seg de erfaringene som er gjort, gode og dårlige, fra det arbeidet som er gjort. Men jeg savner det som handler om ambisjoner, utover en ren faktabeskrivelse. Særlig savner jeg noen betraktninger fra statsråden rundt de industrielle mulighetene som denne teknologien gir, og kan gi, for norsk industri, i lys av at vi ligger så langt framme som vi gjør.

Statsråden sier at spredning av teknologien er viktig. For å få det til må kostnadene ned. Det er også et faktum at spredning av teknologien i seg selv – skalering av teknologien, utbredelse av teknologi – også vil føre til kostnadsreduksjoner. Det er det ene poenget mitt i denne saken. Det andre poenget mitt er at vi må også få på plass denne typen teknologi som reelt CO₂-reduserende tiltak i Norge dersom vi skal nå de målene vi har satt oss med tanke på både 2030 og 2050 – ikke minst 2050. Derfor savner jeg en mer offensiv holdning fra statsråden på rensing av norske punktutslipp, som finnes i lite antall, men i viktige sektorer.

Statsråd Tord Lien [15:39:28]: Jeg er glad for noe representanten Henriksen sa da han vektla perspektivet fram mot 2050. Skal vi oppnå målet om et lavutslippssamfunn i 2050, må det gjøres et stort arbeid på mange områder, bl.a. innen karbonfangst og -lagring, men også innen utfasing av fossile energikilder i Norge og produksjonen av fornybar energi.

Så snakket representanten Henriksen i sitt siste innlegg om ambisjoner. Ja, jeg skal notere meg kritikken fra Henriksen. Nå er det vel ikke sånn at det er ambisjoner som har vært fraværende i dette arbeidet opp gjennom årene. Det har vel heller vært tvert imot – vært motsatt. Jeg er, som jeg sa i mitt innlegg, opptatt av å gjøre dette arbeidet grundig for å skaffe i første omgang regjeringen og så Stortinget et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for den videre prosessen med dette. Derfor har vi også satt i gang disse idéstudiene som vi vil motta rapport på i begynnelsen av mai, og som Stortinget vil bli orientert om senest i forbindelse med statsbudsjettet for neste år.

Så er jeg helt enig i det representanten Henriksen sier: Det som virkelig vil bidra til å vise at vi faktisk får ned kostnaden, er selvfølgelig ikke PowerPoint-presentasjoner, men det er at vi faktisk realiserer fullskala karbonfangstanlegg, enten i Norge eller andre steder rundt oss. Det er det som vil åpne for industrielle muligheter for norske leverandører, og det er det som på sikt har mest å si for å redusere karbonutslippene og klimagassutslippene.

Jeg var gjennom dette i mitt innlegg. Vi har veldig få utslippspunkter i Norge som er veldig godt egnet for karbonfangst og -lagring. Det er ingen tvil om at ved en framtidig utbygging av rikgassfeltene på norsk sokkel, så er karbonfangst og -lagring høyst aktuelt. Når det gjelder røykgassutslipp, er det sånn at det er veldig få utslippspunkter, men vi jobber som sagt videre med å identifisere mulighetene i den idéstudien som Gassnova nå i samarbeid med Oljedirektoratet og Gassco jobber med. Så ser vi på mulighetene for å identifisere eventuelle muligheter i Norge, og det vil Stortinget bli behørig informert om fram mot statsbudsjettet for 2016.

Terje Aasland (A) [15:42:36]: Med utgangspunkt i kanskje å kunne komme til å si noe som kan virke litt urimelig på enkelte i salen, tror jeg – i hvert fall er det min observasjon – at når det gjelder temaet karbonfangst og -lagring, inntok det en ny fase etter høsten 2013. Etter min mening er det opplagt sånn at en nå er kommet inn i en mer passiv fase. En er veldig redd for å vise en tydelig, klar vei, og en er også veldig redd for å innta en ambisiøs holdning.

Det kan hende forhistorien er noe av årsaken til det, men jeg mener at det er usedvanlig viktig at de mulighetene Norge har som nasjon til å bringe fram en ny teknologi på et så viktig område, vil være helt avgjørende.

I år feirer Gassnova sitt tiårsjubileum. Jeg hørte et intervju med administrerende direktør der for litt siden, hvor han skrøt av den kompetansen som Norge har tilegnet seg gjennom de ti årene, og at en langt på vei er ledende i et internasjonalt bilde nettopp på karbonfangst og -lagring i de norske miljøene. Det er jo utrolig viktig, for det er helt utenkelig – i hvert fall ut fra mitt ståsted – å tro at vi skal klare å nærme oss lavutslippssamfunnet uten at en finner en løsning på karbonfangst og -lagring. Da synes jeg denne interpellasjonen er høyst betimelig, for vi vet ikke helt konkret hva regjeringen vil gjøre. Vi vet ikke hvordan en vil være med og stimulere norsk kunnskap, stimulere norske industribedrifter osv. i fortsettelsen for å tilegne seg en framtid hvor en også kan få bukt med de utslippene som representerer en fare og en utfordring for klimaet.

Så er det bra, det som Hydro nå har gjort på Karmøy. Den piloten som de nå har utviklet, sier de nå selv er prosessuell, med så lave utslipp at de prosessuelt ikke kan komme lenger ned. Skal de ha ytterligere utslippskutt, må det være sånn at en huker på en eller annen form for karbonfangst og -lagring. Det er jo en veldig tydelig beskrivelse av hvor langt teknologien på enkelte områder er kommet – og den er brakt fram av norske industrimiljøer og av norsk kunnskap. Det er den motivasjonen også norsk industri, norsk kunnskap, må få i fortsettelsen. De må understøttes av det også regjeringen velger å gjøre på dette feltet.

Så er det prisverdig nok nå sånn at en kan skyve problemstillingen bort fra seg og si at vi har ikke store nok punktutslipp i Norge til å håndtere den type oppgaver. Men det er jo sånn at industrien, f.eks. en samlet sementindustri, har valgt å bruke Norcem i Brevik som en mulighetsstudie for å fange karbon og eventuelt håndtere CO₂-utslipp. Det i seg selv er en betydelig oppmuntring med hensyn til hva industrien kan vise fram av resultater i Norge, og viser at den norske industrikompetansen og forståelsen er ganske vesentlig. Så istedenfor å bekymre oss for at en ikke har store nok punktutslipp i Norge, kan vi kanskje bekymre oss for den industrien som velger å gå noen modige skritt, som tør å ta litt risiko.

Så kan vi stille oss spørsmålet: Vil regjeringen gå sammen med den type industri og avlaste risiko for å få til CCS-prosjekter og karbonfangst og -lagringsprosjekter i Norge? Er olje- og energiministeren – og regjeringen – interessert i å bruke de erfaringene som er gjort på norsk jord, innenfor denne teknologien? Da burde det være et enkelt svar – å få rede på i denne interpellasjonsdebatten hvorvidt regjeringen vil bidra til å avlaste risiko og stimulere norske industrimiljøer som på egen hånd tar et ansvar for å prøve å håndtere klimagassutslippene i egen regi.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:47:09]: Som interpellanten, representanten Per Rune Henriksen, er inne på, er fangst og lagring av CO₂ sett på som den viktigaste enkeltteknologien i arbeidet med å redusere verdas klimagassutslepp. Eg er einig i hans vurdering av at Noreg ligg langt framme i dette arbeidet, med erfaringar frå Sleipner og Snøhvit på norsk sokkel og TCM-kunnskap frå arbeidet med fullskala CO₂-handtering på Mongstad.

Så spør representanten statsråd Lien om korleis han vil leggje til rette for at CCS blir tatt i bruk på større punktutslepp i Noreg. Problemet, som statsråden òg er inne på, er at det er mange små punktutslepp her i landet, og mange vil nok meine det er bra at dei er små, men det ville vere langt lettare med få, store når det gjeld karbonfangst og -lagring.

Eit anna problem – og det burde Arbeidarpartiet og tidlegare statssekretær Henriksen vere godt kjende med – er at teknologien er svært krevjande både teknisk og ikkje minst økonomisk. Med milliardar svidde av på dei raud-grønes månelanding på Mongstad er det viktig å lære av desse fadesane og satse der det er mogleg å lukkast. Når ein kallar det tragisk og seier at det er å tape moment, må vi kunne spørje oss sjølve om kva som er tragisk. Er det det at Arbeidarpartiet ikkje har evna til å ta inn over seg erfaringar, som er mest tragisk, eller er det det at ein søkjer ei framdrift som er hensiktsmessig?

Norsk industri har kunnskap og teknologi som kan bidra til framtidig verdiskaping på dette feltet, men med dagens kvoteprisar og manglande marknad for CO₂ må det, som interpellanten er inne på, ytterlegare verkemiddel til for å utvikle ein forretningsmodell for CCS i Noreg.

Det er også kjent at delar av industrien, f.eks. Norcem i Brevik, som også Aasland var inne på, er på søken etter gode løysingar for dette, men det er eit av dei store utsleppa i landet. Og spørsmålet er: Skal ein gjennom den monopolsituasjonen som Norcem då ville få, satse på dette?

Så seier interpellanten at for at vi skal nå våre ambisjonar om kutt i klimagassutslepp, må ein også ta CO₂-handtering i bruk i Noreg. Det kan ein vere einig i, men det er ikkje teknologi som vi får over natta, slik som den raud-grøne regjeringa lenge trudde. Men det som framleis står ope, er om vi bør utvikle denne teknologien – som heile verda etterspør – innanfor Noregs grenser, eller om vi bør søkje eit større internasjonalt samarbeid for å løyse denne betydelege utfordringa, som også er internasjonal.

Erfaringane så langt frå Mongstad viser etter mi meining at ein bør søkje eit større fagmiljø, eit breiare økonomisk fundament, gjerne gjennom internasjonalt samarbeid, og også innanfor EU, der vi har felles næringsmarknad og samarbeid innan forsking, slik statsråden nemner. Fram til det må vi tenkje oss grundig om, slik at vi denne gongen lukkast i å nå våre mål om ein teknologi som er både kostnadseffektiv og teknisk gjennomførbar også innanfor dei småpunktutsleppa vi har innanfor våre grenser. Det er hovudoppgåva til statsråden, som eg er sikker på at han gir den nødvendige merksemda framover. Så det som må liggje i botnen, er det å vere grundig, målretta og resultatorientert.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:50:55]: FNs klimapanel har gjennom sine rapporter vist oss hvor katastrofale konsekvenser en global temperaturøkning på over 2 grader vil ha. Vi vil oppleve store endringer i kystlinjer og oversvømmelse av lavtliggende områder. En stor del av det biologiske mangfoldet vil bli borte. Store deler av verden vil oppleve økende knapphet på ferskvann.

Ukontrollert oppvarming vil føre til at tundraen og polisen smelter, og at verdens regnskoger brenner ned. Smelting av tundraen og store skogbranner vil frigi store mengder klimagasser, som igjen vil føre til økt oppvarming.

Både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrå mener CCS vil være den viktigste enkeltstående teknologien for å redusere klimagassutslipp. CCS er en teknologi som er i bruk i verden i dag, selv om det i debatten ofte ikke høres sånn ut.

Norge har til og med vært en foregangsnasjon på CCS. Gjennom utdanning, forskning og industriutvikling har norske miljøer utviklet kompetanse, teknologier og prosjekter som er ledende i en global sammenheng. Sammen med Norges sterke klimaengasjement har dette gitt oss en unik posisjon som pådriver for en mer klimavennlig samfunnsutvikling. Dette er særlig viktig ettersom Norge også er en betydelig produsent og eksportør av olje og gass.

På norsk sokkel har vi to CO₂-lagringsprosjekter, Sleipner og Snøhvit. Canada er i gang med et CCS-anlegg som i størrelse tilsvarer et fullskala gasskraftverk, dvs. ca. 1 million tonn CO₂ per år. Dette tilsvarer om lag fullskalaanlegget på Mongstad, som ble skrinlagt.

Vi mener det bør utarbeides en handlingsplan for CO₂-fangst og -lagring fra de største punktutslippene i industrien. Rensing av store punktutslipp i industrien er et av de mest effektive og målrettede tiltakene for å få til store nasjonale utslippsreduksjoner.

Ved incentiver, lover og regler samt bruk av konsesjoner klarer man å gjøre CCS mer attraktivt enn å slippe ut CO₂ – eller det gir tilgang til store verdier hvor CCS-kostnaden blir liten i sammenligning. Både Sleipner og Snøhvit ble realisert uten en krone i offentlig støtte, mens fullskala Mongstad-initiativet kostet Norge milliarder.

Klimadirektøren i SINTEF har sagt det slik:

«Poenget er at CCS må gjøres lønnsomt for at det skal få utbredelse og staten må inn som premissgiver i form av incentiver, lover og rammeverk for operasjon. Slik har det også vært for introduksjon av bioenergi (Sverige), solkraft (Tyskland) og vindkraft (Danmark). Begrunnelsen er at det betyr noe for energi- og klimapolitikken i eget land, muligheten for å kapitalisere på egne ressurser, og etablere ny næring og industriell vekst.»

Selv oljenæringa ser at CCS er nødvendig for å sikre egne inntekter og livsgrunnlag i fremtiden. Shell er et eksempel som investerer stort i CCS både for oljesandvirksomhet, i teknologiutvikling og deltakelse i nye prosjekter. Sement- og stålindustrien har få andre muligheter enn CCS for å redusere sine utslipp, og HeidelbergCement investerer f.eks., som vi har hørt, i et svært viktig testanlegg hos Norcem i Brevik.

En norsk satsing på CCS er ikke bare et bidrag til den globale kampen mot klimaendringene. Med offensiv og ambisiøs satsing kan det bli et konkurransefortrinn for landet vårt.

Rasmus Hansson (MDG) [15:55:37]: Takk for en god interpellasjon fra Arbeiderpartiets Per Rune Henriksen. Spørsmålet han stiller, er veldig viktig: Hvordan vil statsråden legge til rette for at karbonfangst og -lagring blir tatt i bruk på større punktutslipp i Norge?

La oss starte med å gjøre en ting helt klart: Det som var en stor og banebrytende og veldig engasjerende visjon om at Norge skulle bli landet som serverte verden banebrytende klimateknologi gjennom CCS, var en visjon som ble skutt ned av den rød-grønne regjeringen med fynd og klem sommeren 2013, da de avlyste fullskalaprosjektet på Mongstad. Hele poenget med denne visjonen, hele poenget med en månelandingsvisjon, er at den blir gjennomført selv om det er vanskelig, og selv om det er dyrt. Og når man velger å avlyse det, har det konsekvenser utover bare det at man ikke gjennomfører prosjektet selv – det betyr at man har skiftet syn, at man har skiftet linje, at man ikke er villig til å gjøre de investeringene som skal til for at Norge skal være teknologileverandøren.

Miljøpartiet De Grønne var helt fra starten av kritisk til karbonfangstsatsingen på Mongstad, fordi vi mente at hovedfunksjonen med det prosjektet, i tillegg til å sørge for at vi fikk et gasskraftverk, ville være å sørge for en utsettelse av å stille harde nok klimakrav til norsk olje- og gassvirksomhet. Det må jeg si at vi har fått fullstendig rett i.

Men selv om karbonfangst og -lagring ikke lenger kan sies å være et teknologiflaggskip og en visjon for Norge i forhold til resten av verden, er også Miljøpartiet De Grønne av den oppfatning at teknologien må tas i bruk der den kan tas i bruk. Der vil jeg gi statsråden fullstendig rett i en ting han nettopp sa, nemlig: Det er først når vi gjennomfører konkrete fullskala prosjekter på karbonfangst og -lagring, at vi får prisen ned. Det er det samme med karbonfangst og -lagring som med all annen ny teknologi: Vi må være villige til å investere for å få teknologien operativ og for å få prisene ned. Den første vindmøllen, den første elbilen, det første solcellepanelet var kjempedyrt og fryktelig ineffektivt, og noen måtte betale for det. Det store eksemplet som vi alle kjenner, er Energiewende og tyske skattebetaleres vilje til å betale det hvite ut av øynene for å få bygd opp fornybarindustrien i Tyskland, og det har da også virket. Men det koster penger.

Vi har én mulighet her i landet. Det er å ta teknologien i bruk og ta den i bruk der vi trenger den. Og vi trenger den veldig, for vi klarer ikke å gjennomføre de utslippskuttene vi har satt oss som mål og vedtatt i denne salen selv her i Norge. Vi har store punktutslipp. Vi har det berømte Mongstad-raffineriet, inklusiv kraftverket, som i 2013 slapp ut 2,4 millioner tonn CO₂ til sammen. Gassco har sitt anlegg på Kårstø, som i 2013 slapp ut 1,1 millioner tonn. Yara har sin fabrikk i Porsgrunn, som i 2013 slapp ut 900 000 tonn. Snøhvit utenfor Hammerfest slapp ut 900 000 tonn i 2013. Og Norcem Brevik slapp i 2013 ut 800 000 tonn. Gassnovas mulighetsstudie trekker særlig fram Norcem og Yara som aktuelle punkter for CO₂-fangst og -lagring, mens de ikke er like offensive på Snøhvit, men her er begrunnelsen hovedsakelig finansiell, ikke teknologisk.

Karbonfangststrategien som ble presentert i statsbudsjettet for 2015, er ikke særlig offensiv. Der er jeg enig med Arbeiderpartiet, selv om jeg er fullstendig uenig med Arbeiderpartiet i en framstilling som gir den nye regjeringen ansvaret for at lufta har gått ut av karbonfangstsatsingen i Norge. Det ansvaret må den rød-grønne regjeringen ta veldig mye av.

Vi har altså en situasjon hvor utslippskildene finnes, teknologien finnes, og virkemidlene finnes. Forurensningsloven har hjemmel for å pålegge selskaper, også i kvotepliktig sektor, å ta i bruk den best tilgjengelige teknologien. Dagens praksis, hvor store utslipp av klimagasser i realiteten er unntatt lovendring, og hvor man ikke bruker forurensningsloven, er sterkt medvirkende til at klimaforliket, som alle de andre partiene i denne salen er så opptatt av at de har vedtatt, faktisk ikke blir oppfylt.

Miljøpartiet De Grønne mener derfor at staten for det første må gjøre det fullstendig klart at de store punktutslippskildene i Norge skal renses, og man skal bruke det lovverket man har, forurensningsloven, eller etablere en ny og enda bedre lovgivning, en klimalov, for å gjennomføre dette. Man bør utlyse en bred konkurranse om å gjennomføre disse renseprosjektene – alle sammen, ikke bare noen av dem – og man må være forberedt på at staten må betale i betydelig grad. Det er en illusjon å tro at man kan etablere en verdikjede og en lønnsom gjennomføring av denne teknologien uten at det betales betydelig i utgangspunktet for oppstarten.

Sveinung Rotevatn (V) [16:01:29]: Realisering av fullskala CO₂-fangst og -lagring har vore det sentrale målet for CCS-politikken i Noreg sidan 2005. I budsjettet for inneverande år blir det teke eit skritt i riktig retning for å bidra til realisering av fullskala anlegg internasjonalt, men det er ikkje noka vesentleg framdrift for realisering av fullskala anlegg i Noreg.

CCS-strategien til regjeringa viser at dei framleis tenkjer på CCS-teknologien som umoden, mens ein samtidig peikar på ei rekkje framståande prosjekt, både i Noreg og elles i verda. I skildringa av bakgrunn og status for karbonfangst og -lagring i Noreg og internasjonalt er det lagt til grunn ei rekkje faktorar som er meinte å teikne eit heilskapsbilete, men som i praksis fungerer villeiande, og attpåtil motstridande.

På den eine sida står det:

«Teknologi for CO₂-handtering er framleis relativt umoden og det er behov for ytterlegare oppskalering og utprøving. Dei første prosjekta vil gi nødvendig erfaring med bygging og drift av storskalaanlegg for fangst og lagring av CO₂. Dette er ein viktig del av teknologiutviklinga og nødvendig for å kunne oppnå kostnadsreduksjonar.»

På den andre sida listar ein opp ei rekkje eksisterande og nyleg ferdigstilte prosjekt:

«Ifølgje Global CCS Institute (GCCSI) er det 60 CO₂-handteringsprosjekt internasjonalt med ulik mogningsgrad. 21 av desse prosjekta er aktive fullskala CO₂-handteringsprosjekt, dvs. i drift eller under bygging.»

Deretter skildrar ein anlegg, spesielt i Canada og USA. Dette er anlegg i fullskala og i mindre skala. Fleire har eksistert i tiår, nokre er nyleg bygde.

Det er på tide at styresmaktene i Noreg anerkjenner at vi er forbi stadiet der CCS som teknologi blir sett på som uprøvd eller umodent. Dette er svært viktig for å kunne fokusere på området som verkeleg er utfordrande, nemleg å få på plass eit skikkeleg rammeverk for CCS.

Venstre har sagt at det bør bli opna for at internasjonale CCS-prosjekt kan bli støtta av norske styresmakter. Men det er nødvendig å utarbeide og setje i verk ein plan for å realisere CCS framfor nye utgreiingar. Strategien slår fast at det er for få og til dels små utslepp i Noreg. Venstre vil nok likevel understreke at dette er punktutslepp som bør bli reinsa for å nå dei langsiktige klimamåla for Noreg.

Noreg har i tillegg eit ansvar for å utvikle CCS i praksis, og for å gå føre som eit godt førebilete. Spesielt gjeld dette gass og industri, der ein treng meir erfaring internasjonalt. Alt ligg til rette for at Noreg skal kunne klare det – forsking, erfaring og økonomisk grunnlag. Klimaforliket legg også opp til det – og klimaforliket, det ligg fast.

Det blir fokusert mykje på fangstdelen, men CCS-strategien til regjeringa nemner potensialet for ein stor lagringsplass i Nordsjøen for å dekkje det europeiske behovet for eit CO₂-lager. CO₂-lagringsatlasa er laga av Oljedirektoratet, og arbeidet er gjort av North Sea Basin Task Force. Det viser at det er store moglegheiter for lagring, både på norsk sokkel og i Nordsjøen.

Regjeringa peikar i strategien på at kostnadane for lagring av CO₂ i Nordsjøen er høge, og behovet for ny lagringsplass er for augneblinken lågt. Men det er likevel kritisk at arbeidet med å avklare dei juridiske konsekvensane av offshorelagring og flytting av CO₂ over landegrensene blir starta no, dette for å sikre den nødvendige lagringskapasiteten i tide inntil eit fangstanlegg er på plass. Norske styresmakter må vidareføre arbeidet med å utvikle CO₂-lager i Nordsjøen for å redusere risikoen for komande fangstprosjekt og for å sikre at mangelen på lagringsplassar ikkje står i vegen for utvikling av CCS.

Nødvendig rammeverk må vere på plass sånn at eit lager står klart den dagen CO₂ blir fanga.

Per Rune Henriksen (A) [16:06:00]: Jeg takker for en god debatt om et viktig tema – en debatt som viser at det er bred enighet om at karbonfangst og -lagring er viktig. Jeg har lyst til å kommentere noe av det som har kommet fram i debatten.

Jeg er helt enig med statsråden i at det er viktig med et grundig arbeid, at det fortsatt blir gjort studier, at det arbeides med organisering av modeller og prosjekter for å få realisert dette. Jeg er glad for at det arbeidet som har blitt gjort med dette, blir videreført, og at det bringes inn nye elementer også, etter hvert som ny kunnskap kommer.

Internasjonalt samarbeid har alltid vært viktig i de norske strategiene med CO₂-fangst og -lagring, men det må presiseres at dette handler ikke om at det skal være et alternativ til prosjekter i Norge, eller at vi, dersom vi satser på Norge, ikke skal satse internasjonalt. Dette er i høyeste grad et arbeid som har betydning internasjonalt, og som må gjøres internasjonalt, men det er også viktig at vi har et norsk perspektiv på dette, som jeg skal komme inn på.

Jeg imøteser regjeringens bebudede forslag i statsbudsjettet til høsten, etter at Gassnova har levert sine innspill. Jeg kan si at Arbeiderpartiet vil støtte en offensiv politikk på dette.

Vi får snart en plan for utbygging og drift for Sverdrup-feltet til Stortinget. Vi har håp om at det skal bygges ut store felt i Barentshavet. Vi ønsker å få etablert industri basert på det kraftoverskuddet som vi har i Norden. Alt dette vil i varierende grad gi oss utslippskilder som vil stå i årtier framover. Innelåste CO₂-utslipp, altså CO₂-utslipp som blir store punktutslipp, som blir bygget nå, og som vil stå i mange, mange år, er i høyeste grad en problemstilling også for oss i Norge. Derfor tror jeg at den typen debatter som vi har hatt her i dag, også i fortsettelsen må være en viktig del av klima- og miljødebatten i Norge, og jeg mener at karbonfangst og -lagring må innarbeides konkret i vår strategi for å bli et klimanøytralt land i 2050.

Statsråd Tord Lien [16:08:49]: La meg først bare slå fast at det er rett det representanten Aasland sa: Arbeidet med karbonfangst og -lagring gikk høsten 2013 inn i en ny fase. Og det er jeg glad for – veldig glad for. Da hadde man holdt på med fullskala karbonfangst og -lagring på Mongstad i mange, mange år, og brukt milliarder av kroner på det. Så jeg er glad for å kunne slå fast at representanten Aasland har helt rett – høsten 2013 gikk arbeidet med karbonfangst og -lagring inn i en ny fase. Det er helt riktig.

Jeg er imidlertid ikke enig med representanten Aasland – man har i hvert fall fått et grunnlag fra vår side for hva vi skal gjøre. For det første gjør vi mye – vi driver med forskning, vi driver med utvikling, vi driver med demonstrasjon, og vi driver et omfattende internasjonalt arbeid med støtte fra våre samarbeidspartier i Stortinget.

Så er jeg også både glad for og setter pris på engasjementet til Norcem og Heidelberg-konsernet og deres medspillere i europeisk sementindustri når det gjelder Norcem Brevik. Nå framstilles dette arbeidet som noe staten ikke har deltatt i – som representanten Aasland og et par av de andre talerne sa. Det mener jeg er helt fullstendig urimelig, gitt at staten gjennom CLIMIT betaler 75 pst. av kostnadene med prosjektet, som har en totalkostnad på 93 mill. kr. Det er et veldig bra prosjekt, jeg er glad for støtten fra Norcem, men det er altså et prosjekt som i all hovedsak er finansiert med midler fra regjeringen og Stortinget. Det testes fire teknologier på Norcem, og det ser veldig spennende ut det som kommer ut derfra.

Så sa jeg i stad litt om at det vi har jobbet med i Norge, er først og fremst røykgass. Det er etablert noen få karbonfangstprosjekter på røykgass, men det er ikke veldig mange i full skala, og det er nok heller ikke til å stikke under en stol at det har vært utfordringer med dem. Noen av disse utfordringene har blitt mindre fordi man har fått hjelp av kompetanse hentet ut av testsenteret på Mongstad.

Så har representanten Sveinung Rotevatn helt rett når han sier at en av de tingene som det må jobbes videre med, er muligheten for å flytte CO₂ over landegrensene. Det er et arbeid som både min kollega Tine Sundtoft i Klima- og miljødepartementet og jeg jobber med – å få flere land til å ratifisere London-protokollen, som vi har gjort, som muliggjør nettopp slik transport. Så har jeg lyst til å si at vi i Nordsjøen allerede har etablert god kompetanse om lagringsmulighetene, og vi har allerede lagret CO₂ i Nordsjøen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed omme.