Kjersti Toppe (Sp) [10:04:12]: Føremålet med Samhandlingsreforma var å utvikla koordinerte tenester og behandling av pasientar på tvers av finansiering og ansvarsnivå. Folk skulle få eit godt og forsvarleg helsetilbod der dei bur. Pasientforløpet mellom sjukehus og kommune skulle gjerast enklare og saumlaust.

Samhandlingsreforma vart implementert 1. januar 2012. Mykje har gått som planlagt. Utviklingstala for både ressursinnsats- og aktivitetsutvikling viser at det har vore noko sterkare vekst i primærhelsetenesta enn i spesialisthelsetenesta etter reforma. Tal for årsverkutvikling viser at den medisinskfaglege kompetansen har vorte styrkt i kommunane. Det er bygd fleire frisklivssentralar og døgntilbod for omgåande hjelp.

Men på andre område er det grunn til bekymring. Det gjeld i første rekkje samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunane og tilbodet til pasientar som vert skrivne ut frå sjukehus. Kvart år sidan 2012 har talet på opphald for utskrivingsklare pasientar på sjukehus auka kraftig. Det var mellom tre og fire gonger så mange utskrivingsklare pasientar på sjukehus i 2014 som i 2011. Omfanget av liggjedagar for utskrivingsklare pasientar på sjukehus har auka med 36 pst. berre frå 2013 til 2014. Trass i auken i utskrivingsklare pasientar har det vore ein tydeleg nedgang i liggjedøgn og gjennomsnittleg liggjetid på sjukehus for dei same pasientane. Liggjetida har gått ned frå 8,9 dagar i 2010 til 6,7 dagar i 2013. Talet på reinnleggingar etter utskriving har òg auka. Dette indikerer at pasientane er sjukare og har høgare omsorgsbehov ved utskriving enn tidlegare. Kommunane rapporterer òg at pasientane dei mottar, er sjukare enn før.

Frå 2012 måtte kommunane betala sjukehusa 4 255 kr for kvart liggjedøgn pasientar som er definerte som ferdigbehandla og utskrivingsklare, oppheld seg på sjukehus. Tilbodet til desse pasientane er vorte løyst på ulikt vis i kommunane, men det har vore ein tydeleg vekst i korttidsplassar og i heimesjukepleien. Men det alvorlege er at denne veksten langt frå held tritt med den auken ein ser av utskrivingsklare frå sjukehusa. Det synest klart at kommunane er under press frå sjukehusa til å ta seg av sjukare pasientar, utan at kommunane har ressursar til å byggja opp eit verdig og godt alternativt tilbod lokalt.

Helsedirektoratet understrekar at tilgjengeleg informasjon indikerer at det er vorte gjennomført ein betydeleg innsats i både kommunar og føretak for å gi pasientar og innbyggjarar behandling og omsorg av høg kvalitet, men at forbetringsarbeidet for meir heilskapleg, koordinert pasientbehandling og enklare pasientforløp må fortsetja og tilleggjast vekt og betyding. Helsedirektoratet skriv i sin rapport om samhandlingsstatistikk frå 2013–2014 at det er alvorleg når ein fjerdedel av sjukepleiarane i kommunane meiner at samarbeidet med helseføretaka har vorte meir anstrengt etter reforma, og at det er avdekt alvorleg svikt i implementeringa av dei systema som er vedtatt og lagde til grunn for pasienthandteringa. Kontrollkommisjonen i Trondheim har nyleg avdekt at alvorleg sjuke og pleietrengjande pasientar der vert sende heim frå sjukehus utan at kommunen er varsla. Revisjonen i Trondheim dokumenterer at avvika der har fått alvorlege konsekvensar for pasientane.

Fleire medieoppslag underbyggjer òg at liknande forhold skjer andre plassar i landet. Faktum er at ein svært uheldig, uønskt og paradoksal effekt av Samhandlingsreforma er at eldre, sjuke pasientar med store behov har vorte sende heim utan at heimetenesta i kommunen har fått beskjed. Baksida ved Samhandlingsreforma er at eldre sjuke pasientar i større grad enn før synest å verta transporterte mellom sjukehus og sjukeheim, ikkje på grunn av medisinskfaglege eller pleiemessige forhold, men på grunn av økonomi. Pasientar over heile landet vert sende ut av sjukehus tidlegare enn før, dei ligg kortare tid på sjukehus før dei vert definerte som utskrivingsklare, og dei hamnar oftare tilbake på sjukehus etter utskriving. Det dreier seg om 7 000 fleire reinnlagde i 2014 enn i 2011.

I Bergens Tidende 8. februar 2015 kan ein lesa om ei kvinne i slutten av 90-åra som døyr i ambulansen på veg til sjukeheimen, etter sitt tredje sjukehusopphald på få månader. Det er heilt uverdig å senda menneske som ei pakke fram og tilbake på denne måten, uttalte pasient- og brukarombodet i Hordaland, som i etterkant vart kontakta av familien til kvinna. Familien var opprørd. Dei er blant mange som har tatt kontakt med pasient- og brukaromboda. Dei reagerer på at svært gamle familiemedlemer vert sende fram og tilbake mellom sjukehus og sjukeheim. Mange har passert 90 år og har få år igjen å leva. Det er ei kjend sak at transport av eldre skrøpelege i seg sjølv kan føra til – som oftast – at den eldre vert forvirra. Difor er unødig transport svært viktig å unngå. At skrøpelege eldre vert flytta fram og tilbake mellom helseinstitusjonar og døyr under transport eller like etter transport til sjukeheim, er ein uverdig situasjon som burde opprøra fleire. Det er innlysande at Samhandlingsreforma når det gjeld utskrivingsklare pasientar, ikkje har vore vellykka. Betalingsplikta har ført til at sjukehusa har endra utskrivingspraksis for å tena pengar. Det er dei eldre, svake pasientane som betaler prisen.

Det er tid for handling. For å unngå uverdig transport av sjuke menneske og hindra ei utvikling med økonomisk initiert utskriving frå sjukehus må ein ta grep. For det første må ein påleggja sjukehusa å endra den nye og harde utskrivingspraksisen som er etablert etter 2012. For det andre bør betalingsplikta fjernast. Ho verkar, slik situasjonen er, mot si hensikt. For det tredje må kapasitet og kvalitet i eldreomsorga verta styrkt. Grunnbemanninga må opp. Fleire legar må arbeida på sjukeheim. Sjukepleiarkompetansen må aukast. Ei viktig årsak til at sjuke eldre vert unødig innlagde på sjukehus, er at kompetansen eller bemanninga ikkje er tilstrekkeleg på den sjukeheimen der dei bur. Det einaste forsvarlege i mange situasjonar er å leggja pasienten inn, fordi alternativet hadde vore verre.

Pasient- og brukaromboda registrerte i 2014 1 209 saker om sjukeheimar. Dette er ein auke frå året før på 35 pst. Pasient- og brukaromboda fortel i årsrapporten for 2014 om mangel på sjukeheimsplassar, dårleg kvalitet på helsehjelpa og uverdige tenester. Sjukeheimstilbodet har store og alvorlege manglar som fører til at enkeltmenneske ikkje får nødvendig helsehjelp, og grunnleggjande rettssikkerheitsgarantiar vert ifølgje pasient- og brukaromboda sette til side. Det er riktignok variasjonar i kvaliteten på sjukeheimstilbodet, vert det påpeikt, men slike variasjonar er i seg sjølv eit signal om at det krevst endringar og ei meir målretta styring. For dei som mottar eit utilstrekkeleg tilbod, er det lita trøyst i at andre får god hjelp. Omboda etterlyser konkrete tiltak for å sikra at sjukeheimstilbodet i Noreg samsvarer med pasient- og brukarrettslovas grunnleggjande føremål.

Skal vi få Samhandlingsreforma til å fungera etter intensjonen, må ho òg fungera for utskrivingsklare pasientar. Då må vi stoppa opp og fokusera på den reelle situasjonen i kommunane og starta satsinga der behovet er størst.

Norsk senter for menneskerettigheter utgir kvart år ei årbok over menneskerettssituasjonen i Noreg. I årboka frå 2013 kom det fram at det er store menneskerettslege utfordringar på norske sjukeheimar. I årboka står det bl.a.:

«Både forskning og tilsynsrapporter fra 2013, samt stadig tilbakevendende og graverende saker i media, indikerer at beboere på sykehjem opplever manglende omsorg og mangel på nødvendig helsehjelp.»

Mangelfull pleie, underernæring, tvang og overgrep finn altså stad. Dårleg tid og underbemanning er faktorar som skårar høgast når ein spør dei tilsette kva årsaka til forsømmingar kan vera.

Vi skal sjølvsagt få fram det gode arbeidet som skjer der ute, men vi treng ein debatt om tilbodet til våre skrøpelege eldre. Spørsmålet mitt er kva regjeringa vil gjera for å sikra kvalitet og verdigheit i sjukeheimstilbodet og unngå unødig transport av sjuke eldre.

Statsråd Bent Høie [10:14:37]: Interpellantens innlegg var et sjeldent sterkt oppgjør med egen regjerings viktigste helsereform og evnen til å gjennomføre denne. Det er sjelden en hører så kraftig oppgjør med egen politikk. Men jeg vil også takke representanten Toppe for å sette viktige spørsmål på dagsordenen. Problemstillingen som reises, er veldig sammensatt. Det handler både om sykehusenes utskrivningspraksis og om kvaliteten på tilbudet i kommunene.

Samhandlingsreformens intensjon var rett behandling på rett sted til rett tid. Tre år etter at reformen ble innført, er det betimelig å spørre om vi er på rett vei, og hva vi eventuelt må gjøre for å justere kursen. Et hovedmål var mer helhetlige pasientforløp, men flere studier peker på at noen pasientgrupper har fått et mer oppstykket forløp. Vi vet at antall liggedager etter at pasienten er definert som utskrivningsklar, har gått ned etter at reformen ble innført. Det var en ønsket utvikling, men det har hele tiden vært en forutsetning at pasientene skal få et forsvarlig tilbud i kommunene. Vi vet at det er noe nedgang i liggetiden før pasienten blir meldt utskrivningsklar. Det kan innebære at tolkningen av hva som er en utskrivningsklar pasient, har endret seg noen steder. Det har også vært en økning i antall pasienter som må legges inn igjen på sykehus innen 30 dager. Økningen kan skyldes at pasientene skrives ut for tidlig og/eller at kommunene ikke er klare til å ta imot dem. Det er også studier som viser at pasienter som skrives ut til kommunene, generelt er sykere enn tidligere, og at kompleksiteten i oppgavene for helse- og omsorgstjenesten i kommunene har økt.

På bakgrunn av den dokumentasjonen som jeg har nevnt, må vi spørre om definisjonen av «utskrivningsklar» har endret seg etter at kommunene fikk betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. Vi må også stille spørsmål om kommunene tar imot pasienter uten å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å gi et forsvarlig tilbud. Og endelig må vi spørre om sykehus og kommuner samhandler godt nok om utskrivningsklare pasienter. Noen steder er det svært bra, men det er for store variasjoner mellom helseregionene når det gjelder antall liggedager for utskrivningsklare pasienter og antall reinnleggelser. Variasjonen kan skyldes ulikhet knyttet til geografi og kultur og organisatoriske og kompetansemessige forskjeller mellom områdene.

Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør når en pasient er utskrivningsklar. Kommunen skal, etter at sykehuset har sendt varsel om at pasienten er utskrivningsklar, straks gi beskjed om kommunen kan ta imot pasienten. Både sykehuset og de kommunale helse- og omsorgstjenestene har plikt til å yte forsvarlige tjenester til pasientene. Dersom kommunen ikke er i stand til å motta pasienten når han eller hun er ferdigbehandlet, må kommunen bruke midlene som er tildelt, til å betale for at pasienten blir liggende på sykehuset fram til kommunen selv har et forsvarlig tilbud. Dette er midler som kommunene fikk overført til rammen, fra spesialisthelsetjenesten i 2012, til sammen 560 mill. kr. Pengene skulle kommunene bruke til å bygge opp kommunale tilbud eller å betale for døgnopphold i spesialisthelsetjenesten til kommunene hadde gode tilbud selv.

Det er per i dag ikke dokumentasjon og datagrunnlag for å hevde at ordningen gjør at pasienten får uforsvarlig behandling, men vi har behov for mer og bedre kunnskap, og dette tar jeg på største alvor. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor bedt om, og fått, vurderinger av situasjonen og hvilke udekkede kunnskapsbehov de mener foreligger, både fra Helsedirektoratet og fra Statens helsetilsyn. Helsetilsynet gjennomfører i 2014 og 2015 landsomfattende tilsyn med samhandlingen om utskrivningsklare pasienter. Tre pilottilsyn er gjennomført. Helsetilsynet melder at deres hovedinntrykk er at det er mottatt få eller ingen klage- eller tilsynssaker om utskrivningsklare pasienter.

Det er behov for å se nærmere på organiseringen av det kommunale helse- og omsorgstjenestetilbudet. Før samhandlingsreformen ble flere pasienter liggende på sykehus inntil de kunne skrives ut direkte til hjemmet. I dag blir mange pasienter tilbudt kommunale institusjonsopphold før de skrives ut videre, til hjemmet. Vi ser at kommuner omgjør langtidsplasser til korttidsplasser på sykehjem for å kunne gi utskrivningsklare pasienter et korttidsopphold til de er friske nok til å kunne følges opp hjemme.

Disse endringene fører til et mer oppstykket pasientforløp. Dette er uheldig for alle pasientene, ikke minst for eldre og skrøpelige mennesker. Kommunene har de siste årene satset på utbygging av hjemmetjenester. Med en styrket hjemmetjeneste kan flere overføres direkte fra sykehus til hjemmet.

Det er fra flere hold reist spørsmål om kommunene har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta behovene til pasienter som skrives ut fra sykehuset til kommunale tjenester. Ofte er dette pasienter med komplekse og sammensatte lidelser og med stor risiko for komplikasjoner. For å finne gode tiltak trenger vi også mer kunnskap om tilbudet og kvaliteten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For å bedre kvaliteten i helse- og omsorgssektoren vil regjeringen sette i gang et systematisk kvalitetsutviklingsarbeid for sykehjem og hjemmetjenesten. Vi kommer tilbake til hvordan dette skal innrettes.

Kompetanse er en hovedutfordring i de kommunale tilbudene. Regjeringen har også varslet at det skal utvikles en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, som kalles Kompetanseløft 2020. Planen skal bidra til en faglig sterk omsorgstjeneste med tilstrekkelig og kompetent bemanning.

Personer med sammensatte behov skal ha tjenester med tilstrekkelig kvalitet som er godt koordinert både innad i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og mellom tjenestenivåene. I løpet av våren legger regjeringen fram stortingsmeldingen om framtidens primærhelsetjeneste. Kommunens tilbud til dem som er sykest, er tema i meldingen.

Samhandlingsreformen har vært rettet mot samarbeid mellom sykehus og de kommunale tjenestene, og reformen har også ført til ønskede endringer. Men det er helt klart at vi ikke er i mål. Nå må vi i økende grad se på den interne samhandlingen i kommunene, sånn at kommunene kan ivareta pasientene med sammensatte behov på en bedre måte.

Interpellanten spør først og fremst om tjenestetilbudet i sykehjem, men det kommunale tilbudet handler også om tilbudet til personer som følges opp i egne hjem eller i omsorgsbolig. I den kommende stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten drøfter vi også hva som skal gjøres for at denne gruppen pasienter skal få tryggere tjenester av god kvalitet.

For at kommunene skal klare å gi gode tilbud og samarbeide godt med sykehusene ved utskrivning av pasienter med sammensatte behov, må også samhandlingen innad i kommunene fungere. Gode kommunale tilbud forutsetter god ledelse, riktig kompetanse, koordinering og samarbeid innad i kommunen og ikke minst også brukermedvirkning. De tilgjengelige ressursene må utnyttes bedre for at de som trenger det, skal få et bedre tilbud. Det krever at vi må jobbe annerledes og på nye måter. Det handler om riktig kompetanse, om god organisering og selvfølgelig om brukermedvirkning. Men for å komme dit må vi også ha god ledelse som evner å bygge en kultur som motiverer medarbeiderne, og som hele tiden er innrettet på å yte det beste for pasientene.

Jeg vil løfte fram et godt eksempel. Det er prosjektet med læringsnettverk for gode pasientforløp i kommunene, som er et samarbeid mellom KS, departementet og Kunnskapssenteret. Per i dag er det 50 kommuner som er med i nettverket, og de støtter hverandre i å utvikle gode pasientforløp i kommunen. Målet er å bli bedre til å planlegge og strukturere oppfølgingen av pasienter etter at de er skrevet ut fra sykehus.

Jeg vil forsikre interpellanten om at regjeringen arbeider målrettet for å sikre trygghet, kvalitet og verdighet for mennesker som mottar helse- og omsorgstjenester. Vi er godt på vei, men det gjenstår mye arbeid.

Meldingene som regjeringen skal legge fram for Stortinget i 2015, utgjør nettopp en helhetlig politikk på helsefeltet og vil peke ut retningen for framtidens helse- og omsorgspolitikk. Vi har startet arbeidet med å rette opp de feilene som ble gjort, og vi har startet arbeidet med å bygge opp kompetanse og kvalitet i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, som må på plass nettopp for at kommunene skal være i stand til å løse de nye oppgavene som de har fått som følge av Samhandlingsreformen. Vår hovedkritikk mot reformen den gang de rød-grønne partiene valgte å kjøre den gjennom i Stortinget, uten å samhandle med opposisjonen, var nettopp at kommunene ikke var godt nok forberedt på konsekvensene av reformen. Det ser vi dessverre resultatene av i dag.

Kjersti Toppe (Sp) [10:25:00]: Eg vil takka statsråden for svaret. Eg vert møtt med at eg i dag har gått kraftig ut mot politikken til eiga regjering – det synest eg er veldig enkelt å møta denne interpellasjonen med. Eg understreka i innlegget mitt – og eg har vore ein forkjempar for Samhandlingsreforma heile vegen: Intensjonen med ho er det som er viktig å få realisert. Men når vi ser at denne intensjonen ikkje vert følgd opp, og det som skjer der ute, ikkje er i tråd med det som er dei ønskte måla, er det nødvendig å ta det opp i Stortinget.

Det var jo ein grunn til at vi ikkje innførte heile Samhandlingsreforma for alle pasientgrupper, bl.a. ikkje for rus- og psykiatripasientar, nettopp for å sjå effekten av og få erfaring med bl.a. dei økonomiske incentiva. Eg har heller ikkje høyrt eitt einaste politiske parti – verken frå noverande opposisjon eller frå noverande posisjon – gå ut og vera kritiske til betalingsplikta. Ho står framleis, trass i regjeringsskiftet. Poenget mitt er at økonomiske incentiv verkar, men vi veit ikkje alltid korleis dei verkar. Eg meiner at betalingsplikta no verkar mot si hensikt.

Statsråden har mange gode spørsmål knytte til om definisjonen av utskrivingsklare har endra seg, om kommunane klarer å ta imot dei sjukare pasientane, og om samhandlinga er god nok. Eg meiner at vi har statistikk og så mange tilbakemeldingar utanfrå at svaret eigentleg er ganske innlysande.

Så til organiseringa av det kommunale tilbodet. Eg er heilt einig med statsråden i at vi òg må sjå på dei som bur heime, sjølvsagt. Men når det gjeld sjukeheim, tar eg dette opp spesielt, for det er der samhandlinga om eit institusjonstilbod skjer oftast.

Statsråden viser til å auka kompetanse og kapasitet, organisering og leiing. Eg er heilt einig, men det var eitt ord som statsråden ikkje brukte – det var «kapasiteten». Det er jo grunnbemanninga som må opp. Er ein éin sjukepleiar på 32 pasientar ei natt og ein pasient vert dårleg, gjer ein ikkje noko anna enn å ringja til legevakta og få han lagt inn. Så grunnbemanninga, kapasiteten, er òg viktig å ha med, for dette heng veldig tett saman.

Statsråd Bent Høie [10:28:16]: Det var på ingen som helst måte min intensjon å kritisere interpellanten for å ta opp dette spørsmålet – tvert imot roste jeg interpellanten for å løfte en viktig diskusjon. Det må likevel være helt på sin plass å minne om hvem som har ansvaret for at denne reformen ble gjennomført på den måten som den ble. Det er en reform der en ba om samhandling, men den gangen ønsket en ikke å samhandle med opposisjonen, som nettopp hadde en del av de innvendingene som en i dag ser resultatene av.

Jeg er helt enig i at kapasitet er viktig. Jeg snakket også om kapasitet i mitt innlegg. Det handler om kapasitet når det gjelder plasser, for det vi ser, er at Samhandlingsreformen utfordrer kommunene på muligheten til å gi et godt tilbud også til de andre innbyggerne, f.eks. til dem som har behov for sykehjemsplasser. Derfor er jeg veldig glad for at den økningen i investeringstilskuddet som vi klarte å få til i vårt første budsjett, gir resultater. Den kartleggingen som KS har gjort nå i år, som et resultat av et initiativ fra oss, viser at kommunene i den neste fireårsperioden har planer om å øke kapasiteten på heldøgns pleie og omsorg med 4 000 plasser. Det som ble gjort på det området i den forrige fireårsperioden, var i underkant av 600 plasser. I den perioden som vi nå går inn i – den neste fireårsperioden – vil det ikke være noen særlig økning i antall innbyggere over 80 år. Det betyr at denne kapasitetsøkningen nettopp vil bidra til å møte noen av de utfordringene som kommunene står i, som følge av Samhandlingsreformen, og også å kunne avhjelpe den situasjonen vi er i, at altfor mange i dag står i kø og venter på heldøgns pleie og omsorg.

Så handler det også om kapasitet når det gjelder bemanning. Da er det viktig ikke bare å telle antall hender, men også å være opptatt av kompetansen på tjenesten. For det vi ser, er at de kommunene som har et bevisst forhold til ikke bare å telle antallet som jobber på en institusjon, men også å vurdere kompetansen, får en helt annen kvalitet på tjenesten. Derfor prioriterer vi fra regjeringens side også å støtte kommunene økonomisk med i overkant av 400 mill. kr årlig til å bygge opp kompetansen på tjenestene – til å gi etter- og videreutdanning også på høyere nivå.

Så er det riktig at rus og psykiatri ikke var en del av de økonomiske virkemidlene i Samhandlingsreformen, men i går fikk vi også dommen over resultatene av det, nemlig at årsverkene innenfor rus og psykisk helse i kommunene gikk ned i det siste året med rød-grønn regjering. Dette er også noe av det som det ble advart mot, som følge av en del av de virkemidlene som ble lagt inn i reformen.

Ruth Grung (A) [10:31:40]: Først vil jeg takke representanten Kjersti Toppe for at hun nok en gang – hun er usedvanlig dyktig på å løfte viktige problemstillinger – tar tak i noe som blir kjent etter hvert som årsmeldingene fra pasient- og brukerombudene kommer fra det ganske land, nemlig at det med utskrivningsklare pasienter er en utfordring. Det har vi egentlig blitt klar over når vi har besøkt kommunene, f.eks. at rutiner med at de skrives ut på fredag skaper store problemer. Så den dialogen er ikke god nok.

Så vil jeg presisere at får vi veldig gode tilbakemeldinger på Samhandlingsreformen. Det gjelder i omtrent alle kommuner jeg besøker, og det gjelder spesielt når jeg oppsøker dem som jobber innenfor helsefeltet i kommunen. Det er litt verre når jeg snakker med folk på rådmanns- og politikernivå, for de ser utfordringene når det gjelder finansiering og resultater. Men alle mener at det er langt bedre for de fleste pasienter å få bo i sitt eget hjem så lenge som mulig, at vi tilpasser omsorgstilbudet på den måten, at sykehjem er bedre for svært syke eldre mennesker, og de har også bygget ut veldig mange gode tilbud innenfor palliativ behandling, hvor familier på en annen måte kan være til stede, og at de føler at de har ro rundt seg ved avslutningen av sitt liv.

Det er viktig for Arbeiderpartiet å presisere at Samhandlingsreformen har vært vellykket, men det er et utrolig tungt løft som gjenstår og en lang vei å gå for å få alle kommuner opp og stå, og vi har noen kommuner som er langt bedre enn andre. I mitt eget fylke vil jeg spesielt framheve Fjell kommune, som har vært en pioner på dette området. Denne uken var jeg på besøk i Kvinnherad, og de rapporterer at det har blitt mer attraktivt å jobbe i kommunen enn på sykehus. Det har også noe å gjøre med at de har klart å knekke koden om hvor det er attraktivt å jobbe og bygge opp kompetanse.

Jeg reagerer litt på at ministeren viser til ansvaret som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde i forrige periode, for ansvaret for å sørge for at de fortsatt klarer å ha framdrift når det gjelder å bygge ut et godt tilbud lokalt, har ministeren i dag.

En av utfordringene har vært å få tak i nok leger som har kompetanse på geriatri og eldre, og som er til stede på sykehjemmene, sånn at vi slipper å ha den uverdige transporten fram og tilbake.

Da vi behandlet langtidsplanen for utdanning og forskning, la vi fra Arbeiderpartiets side bl.a. vekt på å øke kapasiteten på utdanning av leger, men også på å se på innholdet. Og når en ser på innholdet i den opplæringen som leger får, er det veldig attraktive praksisutplasseringer når det gjelder sykehus, men det er nesten ingenting når det gjelder det området vi skal bygge opp, som gjelder primærhelse, sykehjem, helsestasjoner osv. Her mener Arbeiderpartiet at ministeren har et ansvar for å sørge for at framtidens leger og helsearbeidere innenfor alle områder blir interessert i de nye områdene som vokser fram og blir utfordringer framover, men ikke minst også et ansvar for å sørge for at ny forskning og en ny tilnærming blir implementert, sånn at det blir best mulig kvalitet.

Representanten Toppe framhever at økonomi har konsekvenser. Ministeren var også inne på konsekvensene av at vi har satt inn økonomi knyttet til utskrivningsklare pasienter, og at det har utfordret veldig mange kommuner at de da må ta imot pasientene tidligere enn før. Samtidig har det vært uverdig at de har blitt liggende på et sykehus, hvor helserisikoen er mye større enn hvis de hadde blitt plassert i omgivelser som gir dem en langt bedre livskvalitet, når kommunen har bygget det ut.

Tilbudet i kommunen henger jo også sammen med kommuneøkonomien. Og når vi reiser rundt i kommunene, ser vi at de sliter med å ansette personell, med drift og ikke minst med vedlikehold av bygningene.

Arbeiderpartiet ser fram til primærhelsemeldingen, når den kommer, og at regjeringen der klarer å løfte fram mange av disse problemstillingene, og ikke minst at en klarer å gjøre forholdet mellom sykehus og kommuner mer likeverdig i forhandlingene, for det er kommunen som har hovedansvaret for alle innbyggerne og rammebetingelsene for dem.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:37:01]: Det er et viktig tema som representanten Toppe reiser i Stortinget i dag. Som debatten viser, er det ikke bare enkelthendelser som vekker uro på dette feltet. Det foreligger en rekke rapporter og tilsyn som bekrefter at det er krevende utfordringer, kanskje særlig i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Jeg vil også rose representanten Toppe for å reise debatten, men jeg må samtidig si at jeg har vært og er veldig skuffet over at den rød-grønne regjeringen ikke gjorde mer for å styrke omsorgen og helsetjenesten for eldre og pleietrengende da de satt i regjering. Slik sett blir dette en egenmelding fra Senterpartiet på et område man lyktes dårlig med i regjering.

Samhandlingsreformen er en riktig og viktig reform, men vi kan ikke forvente at den står støtt dersom vi ikke ruster kommunene til bedre å møte dagens og morgendagens utfordringer. Derfor er det viktig at vi anerkjenner, i mye større grad, kompleksiteten og bredden i de oppgavene som kommunene skal ivareta.

Norsk Sykepleierforbund presenterte i 2013 en rapport fra NOVA, hvor man hadde undersøkt hvordan de kommunale helse- og omsorgstjenestene tar imot det økte antallet pasienter som skrives ut fra sykehus. Den rapporten var nedstemmende, og den bekreftet det alle partier, bortsett fra de rød-grønne, forsøkte å advare mot da Samhandlingsreformen ble innført. 91 pst. av sykepleierne bekreftet at oppgavene hadde blitt svært komplekse. 65 pst. av sykepleierne pekte på at andelen ufaglærte var høy. Vi har i dag 35 000 uten helsefaglig utdanning i omsorgssektoren, og bare én av fire sykepleiere mente reformen hadde medført mer helhetlig pasientbehandling og bedre koordinering.

Fra dag én i regjering har Høyre og Fremskrittspartiet startet arbeidet med å styrke og modernisere helse- og omsorgstjenestene for å sikre en bedre samordning av det totale helsetilbudet og for å bygge ut den viktige omsorgen for eldre og pleietrengende. Økt kapasitet og et større mangfold av tilbud til dem som trenger pleie og omsorg, er viktig, og vår regjering ser ut til å lykkes med det nødvendige taktskiftet i utbyggingen, etter en skral vekst i den rød-grønne perioden.

Kompetanse og større flerfaglighet i tjenesten er en veldig viktig del av vår satsing og med tanke på hvordan vi skal løse utfordringene i kommunene. Derfor var også det noe av det første vår regjering gjorde noe med, og som vi regner med å se at det blir tatt enda viktigere grep for i den kommende primærhelsemeldingen.

Reinnleggelser i sykehus kan være et uttrykk for at pasienter skrives ut før de er ferdigbehandlet i sykehus, men reinnleggelser i sykehus kan også være del av et sammensatt og komplekst sykdomsbilde. Eldre pleietrengende lever med mange diagnoser, og helsesituasjonen kan endre seg raskt. Det eksisterer på en måte en slags ubalanse mellom sykehus og kommuner mange steder – i noen tilfeller når det gjelder definisjonsmakten på «utskrivningsklar, men ikke ferdigbehandlet», og også når det gjelder kompetanse og tetthet på fagkunnskap. Det er denne regjeringen i ferd med å utjevne, og det gjøres ved å stimulere kommuner til å styrke sin kompetanse og bygge flere flerfaglige team på sykehjem og i hjemmesykepleien. Jeg er spesielt glad for at helseministeren nevnte hjemmesykepleien, for vi har lett for å snakke mye om situasjonen på norske sykehjem, men vi må ikke glemme at svært mange får veldig mye avansert helsehjelp i eget hjem.

Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet i debatten i dag etterlyser kompetanse i kommunene, er det viktig å minne om at det var den rød-grønne regjeringen som innførte Samhandlingsreformen, men som samtidig gjorde den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven profesjonsnøytral. Det er jeg glad for at vår regjering har varslet at den vil gjøre noe med. Vi trenger jo ikke færre profesjoner eller mindre flerfaglighet i de kommunale teamene; vi trenger flere og mer. Da kan vi ikke være likegyldige til hvilke profesjoner kommunene plikter å ha på plass i sine tjenester.

For Høyre og for regjeringen er dette det utfordringsbildet vi skal løse. Derfor tar vi nå et større ansvar for eldreomsorgen i kommunene. Vi øker bevilgningene til å bygge ut kapasiteten, vi styrker tilbudene innenfor demensomsorgen, og vi stimulerer flere til et kompetanseløft.

Der den rød-grønne regjeringen – i hvert fall når det gjelder kommunale tjenester – så ut til å hvile litt på vakt, tror jeg jeg kan si at vår regjering har hatt travle dagvakter fra dag én.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:42:11]: Representanten Kjersti Toppe tar opp en problemstilling som vi har hørt en del om siden Samhandlingsreformen ble innført. Det er ikke det at problemstillingen er helt ny, men jeg tror vi må ta inn over oss at omfanget har økt. Dette var også en av flere advarsler som kom. Fremskrittspartiet støttet intensjonen i Samhandlingsreformen, men problemstillingen ved det å være kasteball mellom to budsjetter vet vi ganske mye om, og som vi advarte mot. Men fortsatt er det slik at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som ønsker statlig finansiering av eldreomsorgen, nettopp for å unngå budsjettkampen mellom stat og kommune.

Når vi nå engang har denne ordningen, er det viktig å bevisstgjøre nivåene på hvilket ansvar de har. Trygghet for at mennesker som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester eller sykehustjenester blir gitt etter faglige vurderinger – og ikke økonomiske – er ufravikelig. Det må det aldri bli noen diskusjon om.

Samhandlingsreformen handler om å gi behandling, pleie og omsorg på riktig nivå. Jeg mener derfor at det blir veldig spennende å følge de kommunene som blir valgt ut som forsøkskommuner med statlig finansierte omsorgstjenester.

I regjeringsplattformen står det:

«Det er behov for å styrke og modernisere helse- og omsorgstjenestene i kommunene og sikre en bedre samordning av det totale helsetilbudet. De ansatte er helsetjenestens viktigste ressurs og regjeringen vil gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i tjenesten.»

Vi må sikre oss at kommunene har størrelse og robusthet nok til å kunne håndtere de oppgavene de er pålagt, og vi arbeider for en solid kompetanseheving i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Dette burde i større grad vært på plass før Samhandlingsreformen ble rullet utover hele landet samtidig. Det har betydd at noen kommuner har klart dette godt, noen har slitt noe, mens andre igjen har slitt mye. Mange kommuner har gjort de samme feilene fremfor å lære av de gode eksemplene, slik som pilotkommuner ville ha bidratt med.

At kommunene nå får en bot per døgn hvor utskrivningsklare pasienter venter på en institusjonsplass, har økt trykket og ventetiden for dem som trenger avlastningsplass, korttidsplass eller langtidsplass, og vi er på etterskudd – veldig på etterskudd.

Det er antagelig flere grunner til at alvorlig syke eldre opplever å bli sendt fram og tilbake mellom sykehus og sykehjem – noen ganger fordi sykehuset kanskje skrev ut for tidlig. Det skal ikke skje. Noen ganger kan det skje fordi sykehjemmet mangler kompetansen som er nødvendig for å overta ansvaret. Dette kunne vært unngått om dialogen mellom sykehjem og sykehus var bedre, og hvis kommunene hadde vært mer ærlig på hvilken kompetanse de har eller ikke har. Her hviler det et stort ansvar på kommunene med å være ærlig på hva de kan klare og ikke kan klare. Mangler de kompetanse, må denne bygges opp for bedre å kunne oppfylle sin plikt. Økt andel faglærte i tjenestene vil bidra til økt kvalitet og til å redusere forekomsten av alvorlige hendelser.

Noen ganger oppstår komplikasjoner eller andre sykdomsbilder kort tid etter utskrivning, som sykehuset ikke kunne forutsi. Det må vi være åpne for at skjer og fortsatt vil skje.

Helse- og omsorgskomiteen har nylig vært på reise i Nord-Trøndelag. Her var dette et av temaene som ble diskutert. De var veldig klare på at det å bli kjørt fram og tilbake ikke alltid var negativt. Deres påstand var at noen har så sammensatte lidelser og plager at de trengte mye sykehusbehandling, samtidig som de mente at det ikke var bedre for pasienten å bo permanent på sykehuset. Pasienten hadde det tross alt bedre i kommunen, var deres påstand.

Kommunene og spesialisthelsetjenesten har en lovpålagt plikt til å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester. Hva som er en nødvendig og forsvarlig helse- og omsorgstjeneste, skal fastsettes ut fra en individuell vurdering av den enkeltes behov. Til det kreves tilstrekkelig kompetanse og personell og godt koordinerte tjenester.

For å lykkes i vårt mål om en bedre samordning av det totale helsetilbudet er det avgjørende at kommunen og spesialisthelsetjenesten samarbeider tett, og jeg forventer at dette følges opp. Selve grunntanken og det viktigste skrittet mot bedre og tryggere tjenester er at tjenestene skal bygges rundt pasientene og brukerne. Brukermedvirkning er ikke bare en lovfestet rettighet; det er også grunnleggende for å kunne yte de faglig beste tjenestene. Pårørende har også, sammen med pasienten, en medvirkningsrett dersom han eller hun ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser. Å ta bruker- og pårørendeperspektivet på alvor betyr å lytte og bruke deres erfaringer til å forbedre tjenestene.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:47:23]: Samhandlingsreformen skulle være til beste for pasienten, og vi skulle sikre rett bruk av helsevesenets ressurser. Det er helt på sin plass til enhver tid å spørre om vi har nådd dette målet eller om det er noe som må justeres. Kortere liggetid i sykehus, ikke nok sykehjemsplasser eller behandlingsplasser i kommunene og mangel på kompetanse i kommunene sier bare én ting – det blir svingdørspasienter ut av det. Historien i Bergens Tidende er dessverre ikke enestående. Vi som sitter i dette hus, i denne sal, står overfor en problemstilling, og vi har den midt i fanget. Jeg hadde den også i fanget i mine år som ordfører.

Som Kristelig Folkeparti-representant er jeg veldig opptatt av å øke kapasiteten i kommunene når det gjelder antall plasser, men ikke minst også når det gjelder kompetanse. Utskrivningsklar er ikke det samme som ferdigbehandlet. Sykehuset kan altså bestemme hva pasienten skal ha av behandling i kommunen når han ikke er ferdigbehandlet. Definisjonsmakten – retten til det – ligger hos sykehuset når man er utskrivningsklar. Mitt spørsmål er: Hvor er da fastlegene, som kjenner pasienten og situasjonen rundt? Hvor er sykehjemslegene som også kjenner pasienten, kanskje bedre enn den legen som har behandlet pasienten for akkurat den lidelsen han lå inne på sykehus for?

Samhandlingsreformen har en utfordring med å få til likeverdsprinsippet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Den jobben som gjøres i kommunen, er like viktig som den som gjøres i sykehus, og det likeverdsprinsippet mangler i dag. Derfor må vi prøve å bygge opp dette på en måte som gjør at vi i framtiden skal få mindre av det kasteballprinsippet som vi ser en del av i dag. Dialogen mellom sykehus og kommuner, og ikke minst mellom fagfolk på sykehus og fagfolk i kommuner, må bli bedre. Når vi vet at legebemanningen i sykehjem er én lege per 130 pasienter, og hver av de pasientene som er i sykehjem, i gjennomsnitt har sju lidelser, kan vi tenke oss selv at det er vanskelig å få oversikt når noen kommer rett ut fra sykehus og inn i en institusjon, og det er én lege som har 129 andre pasienter med komplekse lidelser. Mens i sykehus har man én lege per 1,3 pasient, og det er ofte de pasientene man er spesialisert til å ta seg av. Når da pasientene nå i tillegg er dårligere når de blir utskrevet enn det som var vanlig før, og en lege i sykehjem har ansvar for 130 pasienter med gjennomsnittlig sju lidelser hver, er det ikke rart at vi får den utfordringen som vi faktisk ser omtalt i Bergens Tidende. Jeg utfordrer ministeren til å se på kompetansen som er i norske sykehjem, for det er ikke tvil om at mye kan gjøres i norske sykehjem, og jeg tror at veldig mange kommuner er i stand til å gi god behandling, men da må man ha rette folk med god kompetanse, og man må kunne ha mulighet til en oversikt. Det har man ikke når man har 130 pasienter man har ansvar for. Det er der vi må sette inn støtet først, tror jeg, for å rette opp skuta, som gjelder Samhandlingsreformen, som jeg tror alle er enige om er viktig for å bruke ressursene riktig. Men da må vi også fordele ressursene riktig.

Ketil Kjenseth (V) [10:52:27]: Aller først takk til representanten Kjersti Toppe for å reise en viktig debatt om verdighet i livets siste fase. Det er jo den enkelte vi bryr oss om aller mest, og så er det de store rammene for det som vi diskuterer her i Stortinget.

Samhandlingsreformen var riktig tenkt, men også jeg vil hevde at det var på feil tidspunkt. Vi hadde – og har – feil kommunestruktur. Kompetansen i kommunene var ikke rustet for den jobben de fikk, og heller ikke kapasiteten. Så tror jeg det er sånn at resultatene vi ser i dag, også var ønsket – særlig fra Arbeiderpartiet, vil jeg hevde – for når vi hører Kjersti Toppes innlegg her i dag, tyder det jo på at de rød-grønne ikke egentlig var helt enige om alle deler av Samhandlingsreformen. Men jeg tror at Arbeiderpartiet ønsket det virkemiddelet for å strukturere kommunene på en annen måte og forhåpentlig også for å strukturere kapasiteten mellom sykehusene og kommunene. Det er jo noe av intensjonen i Samhandlingsreformen, og all ære til Arbeiderpartiet for det.

Så handler dette også om politiske prioriteringer i egen kommune. Vi skal først og fremst sette kommunene i stand til å gjøre jobben. Jeg vil igjen trekke fram min egen kommune, Gjøvik, som har et rød-grønt styre, og som i 2012 hadde 560 liggedøgn i sykehus. Det sier noe om at de ikke var rustet for å ta imot de pasientene som var ferdigbehandlet i sykehus. Så kan en se det på den måten at en erkjente at kvaliteten var bedre i sykehus, at en faktisk ville betale for at pasientene skulle ligge der. Den debatten har riktignok ikke vært noen stor politisk debatt i Gjøvik, for det som parallelt skjedde, og i forkant av dette, var jo at de rød-grønne systematisk vedtok å bygge ned antallet sykehjemsplasser og dermed sin egen kapasitet. I dag er gjennomsnittlig liggetid i sykehjem i Gjøvik seks måneder. I praksis er det et sted man dør. Det setter store krav til kompetanse når man har så syke pasienter i sykehjem. Heldigvis har Gjøvik kommune en veldig god hjemmesykepleie og kan drive god pleie og omsorg i hjemmet lenge. Det er jo i den retningen vi ønsker at en skal gå, og som mange pasienter og pårørende også ønsker seg: at en skal kunne bo lengst mulig hjemme.

Underveis har Fylkesmannen hatt noen pålegg til Gjøvik kommune om å endre vedtakspraksis, fra å tildele plass når en hadde ledig plass, til å fatte vedtak når det er behov. Det har Gjøvik kommune skjerpet inn og lukket såkalte pålegg, men det er selvfølgelig, med en så knapp kapasitet, en krevende situasjon en står i.

Så har det vært snakk om utskrivningspraksis her. Ja, det er selvfølgelig en viktig del av det når det koster 4 000 kr å la pasienter ligge i sykehus. Men jeg vil også rette søkelyset mot innskrivningspraksis, for det sier noe om hvilken kapasitet en kanskje ikke har i sykehjem og i hjemmetjeneste når en lege kanskje ikke er der, eller at sykehjemmet ikke har pleiefaglig kompetanse til å vurdere når en pasient skal innlegges i sykehus, eller ikke har kapasitet og kompetanse til å behandle i sykehjem. Her står det igjen mye jobb for å ruste kommunene. Jeg mener det er helt riktig at kommunene skal rustes for å gjøre den jobben, men det er en vei å gå. Betalingsplikten er selvfølgelig en viktig del av den diskusjonen, men enn så lenge er det et virkemiddel som er med på å reise debatten om dette, for å strukturere annerledes.

Til slutt vil jeg også peke på forholdet mellom sykehusforetak og kommuner. Da skal jeg igjen snakke litt til Gjøvik kommunes fordel, for Gjøvik kommune, med 30 000 innbyggere, har bare én kommunejurist. Når et sykehus med en stor administrasjon og mange jurister i ryggen kommer og skal forhandle avtaler, er det også der et stort misforhold i kompetanse mellom sykehus (presidenten klubber) og mellom kommunene.

Presidenten: Det smerter presidenten å avbryte når man er inne på å snakke om Gjøvik, men taletiden gjelder vel uansett.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:57:55]: Samhandlingsreformen var en helt riktig reform. I likhet med representanten Ruth Grung har jeg fått mange gode tilbakemeldinger om at kommunene gjennom den medfølgende bevilgninga for å klare oppgavene har klart å bygge opp gode og kompetente tjenester. Det er blitt mer interessant å jobbe i kommunehelsetjenesten og i eldreomsorgen. Og som et apropos til statsråden: Vi gjorde et kompetanseløft. Vi fikk økt årsverkene med 24 000 innen pleie og omsorg, og 80 pst. av disse ansatte har faktisk relevant kompetanse. Det syns jeg er bra, men det er ikke nok.

Flere her har snakket om sine hjemkommuner eller kommuner man vet om som enten har klart seg godt eller mindre bra. Da har jeg lyst til å fortelle om mamma og Torsken kommune med under 1 000 innbyggere. Da mamma i en alder av 96 år ikke lenger kunne bo hjemme, var på sykehus og skulle tilbake, sto det et rom på sykehjemmet ledig for henne. Enhetslederen hjemme sa at det kan vi takke Samhandlingsreformen for, for gjennom Samhandlingsreformen hadde kommunen fått penger til nettopp å ordne et sånt rom for mamma – og for andre som trengte det. Kommunen kunne valgt å bruke de pengene til å la mamma ligge på sykehuset lenger, men det var ikke ei god løsning verken for mamma eller for oss. Det var bra at kommunen hadde brukt de pengene til å bygge et tilbud til mamma. Det er jeg glad for.

Jeg har også, etter hvert som jeg har vært på besøk hos mora mi, sett at sykehjemmet har fått langt flere fagutdannede enn man hadde for noen år siden. Det har å gjøre med at man har hatt muligheten til desentralisert sykepleierutdanning, og man har kunnet ta helsefagarbeiderutdanning. Det har vært viktig for de litt voksne, særlig kvinnene, i en liten, fraflyttingstruet kommune å kunne bo i den kommunen og samtidig ta en utdannelse. Det er ei viktig fortelling, som også er en del av Samhandlingsreformen. Det sier jeg ikke for å skjønnmale situasjonen. Vi har kjempestore oppgaver i særlig eldreomsorgen. Jeg har latt meg glede over det som er bra, men også blitt veldig frustrert over det som ikke er bra.

Vi kan spille pingpong her fra denne talerstolen om hvem som har skyld i hva – jeg tror bare at dette er et felles løft som vi må ta. Jeg tror Stein Husebø, en kjent overlege som var på en konferanse nylig her i Stortinget, sa at vi må snu hele tankegangen rundt eldreomsorgen hvis vi skal få til det vi ønsker, og så må vi handle deretter.

Statsråden snakket om at Samhandlingsreformen var tvunget gjennom mot opposisjonens vilje. Det skal jeg minne ham på når vi over påske skal snakke om fritt behandlingsvalg. Der er det ikke bare mot opposisjonens vilje, det er mot hele Helse-Norges vilje, mot mange pasienters vilje, mot flere pasientombuds vilje, så det blir hyggelig å minne statsråden om det han sa i dag, når vi skal diskutere den reformen.

Kjersti Toppe (Sp) [11:02:10]: Eg vil takka dei som har hatt ordet. For meg er dette ein veldig viktig debatt. Eg registrerer at mange når dei debatterer, ser seg bakover i tid og skal fordela skuld og ære, men dette er ein interpellasjon som er reist på bakgrunn av situasjonen her og no, tala frå forskjellige tilsyn, bl.a. pasient- og brukaromboda, pluss det som vi les om sjølvsagt, som media fortel oss.

Det er ein del ting som er vorte sagt, som eg kort vil kommentera. At det er uverdig òg at pasientar vert liggjande på sjukehus, er eg heilt einig i – det var derfor vi innførte Samhandlingsreforma. Men poenget er at no har dette snudd tvert om, og problemet er ein hardare utskrivingspraksis. Det la vi ikkje til grunn då vi innførte Samhandlingsreforma.

At reinnleggingar skal og må skje, synest eg òg er ei avsporing av debatten. Sjølvsagt skal og må mange verta lagde inn og ut på sjukehus, men når det på tre år har vorte 7 000 fleire reinnleggingar, meiner eg at det er klart at det er ei uheldig utvikling, og at mange vert såkalla svingdørpasientar. Det er akkurat den bekymringa eg tar opp i dag.

Når det gjeld kompetanse, har mange vore inne på det, og der viser tala at det har faktisk vore ein auke i helsefagleg og medisinskfagleg kompetanse i kommunane etter innføringa. Men det har ikkje halde tritt med behovet, fordi utskrivingspraksisen har vorte hardare og liggjetida har gått ned på sjukehusa.

Når det gjeld talet på korttidsplassar, har det auka, sa Høie i innlegget sitt. Det er sant, men talet på langtidsplassar har ikkje auka tilsvarande. Mi bekymring er at i store kommunar, slik som i Bergen, opprettar dei det eg kallar transittmottak av sjuke, dei opprettar avdelingar berre for å unngå betalinga, dei får ikkje lov til å vera der i meir enn to–tre dagar, og så skal dei vidare til ein annan korttidsplass. Det er ganske uverdig for sjuke eldre å oppleva å verta på ein måte ein pakke i eit system for at ein skal unngå å få rekninga. Då er det betre at dei er eit par dagar ekstra på sjukehus – det er poenget mitt.

Kommunestruktur – ja, men til representanten Kjenseth: Interpellasjonen var reist ut frå ein episode i Bergen kommune, som er ein storby.

Eg har ikkje fått svar på mi bekymring – det får eg berre avslutta med.

Statsråd Bent Høie [11:05:28]: Jeg må bare rette opp en åpenbar misforståelse for representanten Tove Karoline Knutsen: Samhandlingsreformen ble ikke presset gjennom mot opposisjonens vilje, men det var liten vilje fra regjeringen den gangen til å samhandle med opposisjonen for å gjøre reformen bedre. Et av hovedkravene som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre hadde for å samhandle med regjeringen om Samhandlingsreformen, var å få en forpliktende opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet. Hadde vi fått gjennomslag for det, hadde kanskje situasjonen sett noe annerledes ut i dag. Nå er vi i gang med å forberede en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet.

Hva har vi gjort? Jo, vi har reversert den kommunale medfinansieringen, som var det største økonomiske virkemiddelet i Samhandlingsreformen. Det ble gjort fra 1. januar i år. Det baserte seg på at når det gjaldt spesielt eldre mennesker, skulle kommunene ha en betalingsplikt når de ble lagt inn på sykehus. Det er ingen ting som tyder på at eldre mennesker kommer for raskt på sykehus.

Vi har satset mer på kompetanse – mer penger, men også mer målrettet på høyere kompetanse. Vi har bedret arbeidet med å øke kapasiteten i kommunene med å øke tilskuddet som kommunene får i forbindelse med investeringer, til 50 pst. – staten tar halve regningen når kommunene utvider kapasiteten. Vi jobber med å etablere et nasjonalt kvalitetsregister for pleie- og omsorgstjenestene. Vi jobber nå systematisk for å få sykehusene til i større grad å bruke de virkemidlene som ligger i Samhandlingsreformen, til faktisk å samhandle med kommunene, snakke sammen. Vi har, igjen, øremerket penger til personer som er rusavhengige i kommunene, som åpenbart ble taperne gjennom at en hadde så sterke virkemidler økonomisk på de andre pasientene. Vi har også lagt inn penger for å bygge opp tilbudet innenfor psykisk helse.

Men vi skal gjøre mer. Vi kommer snart med en primærhelsemelding, som nettopp har som hensikt å svare på de utfordringene, som jeg opplever at det er tverrpolitisk enighet om at er i den kommunale primærhelsetjenesten. Det handler om mer kompetente tjenester, bedre ledertjenester og mer teamorganisering. Vi jobber også med å få lovfestet retten til heldøgns pleie og omsorg, og ikke minst skal vi sette i gang et forsøk med statlig finansiering av pleie- og omsorgssektoren. Vi jobber også med en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet.

Så jeg tror at representanten Toppe har fått svar på sitt spørsmål gjennom de konkrete endringene som regjeringen allerede har igangsatt for å møte disse utfordringene. Men ikke minst vil en få ytterligere svar når en får stortingsmeldingen om primærhelsetjeneste til behandling.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.