Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på partigruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, SV 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

I tillegg foreslås det at statsråden får en taletid på inntil 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra hovedtaler fra hver partigruppe og medlem av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arve Kambe (H) [10:11:25]: (komiteens leder og ordfører for saken): Det er på høy tid at arbeidsmiljøloven endelig kommer til behandling i Stortinget, ikke bare fordi prosessen har vart i et års tid nå siden debatten begynte, men siden det snart er ti år siden den gjeldende arbeidsmiljøloven ble vedtatt. Dagens lov er snart ti år, og jeg er derfor glad for at jeg som saksordfører og komitéleder i dag kan legge fram en innstilling med bred oppslutning og støtte i Stortinget.

Både meldingen og kompromisset som er i Stortinget, ivaretar det trepartssamarbeidet som Norge er velsignet med. Vi har selvfølgelig prøvd, siden regjeringen valgte å legge fram to saker – den om midlertidige ansettelser og aktivitetsplikt i forhold til sosialtjenesteloven – å parallellbehandle dette i komiteen. Og det har vi klart.

Jeg vil først rose komiteen for et veldig bra samarbeid. Ikke minst vil jeg rette en takk til våre samarbeidspartnere i Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt av oss skal kunne realisere våre drømmer og ambisjoner, og at det skal lønne seg å jobbe. Det å jobbe og ha en jobb å gå til har endret seg betydelig de siste årene. Derfor mener regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre at endringene som kommer til å fortsette, er nødt til å bli møtt av en arbeidsmiljølov som ser noe annerledes ut enn i dag.

Arbeidsmiljøloven dekker et svært vidt spekter av arbeidsgivere og arbeidstakere. Loven skal gjelde for små enkeltmannsforetak og svære aksjeselskaper og, ikke minst, for bedrifter med tusenvis av ansatte; industrikonserner. Loven gjelder i det offentlige, i det private, lokalt, nasjonalt og for internasjonale virksomheter i Norge. Dette gir Stortinget som lovgiver en utfordring, fordi samme lov gjelder og setter de samme reglene for alle virksomheter, uavhengig av størrelse, eierskap, konkurranseforhold nasjonalt og internasjonalt, fysisk eller stillesittende arbeid, tjenester eller produksjon. Og så vet vi at en stadig større del av arbeidsmarkedet er utsatt for internasjonal konkurranse.

En annen utvikling som har pågått lenge, uten at Stortinget før nå har tatt tak i problemet, er at mange velger å ta ut veksten vi har sett de siste årene, på ulikt vis.

For noen betyr den veksten i inntekt at de ønsker å jobbe enda mer, siden det er lønnsomt. For andre betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mindre og ha mer fritid, siden de nå får bedre råd. Erfaringer fra de siste to tiårene tyder på at befolkningen samlet sett ønsker å ta noe av den velstandsutviklingen vi har hatt, ut i mer fritid. Det stiller krav til at arbeidsmiljøloven kan tilby en økt fleksibilitet til arbeidslivet for å løse nettopp disse utfordringene.

Demografiske framskrivninger viser at mangel på arbeidskraft blir en av de store utfordringene i norsk arbeidsliv framover, uavhengig av dagens situasjon – med noe justert arbeidsledighet. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er tilhengere av en sterk arbeidsmiljølov, hvor hovedregelen skal være fast ansettelse, hvor rammene for arbeidstid skal videreføres, hvor fleksibiliteten på arbeidsplassene skal bli større enn i dag, og hvor brudd på arbeidsmiljøloven skal straffes hardere og strengere enn i dag.

Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre innfrir nå valgløftene om økt bruk av gjennomsnittsberegning av arbeidstid, som vil bidra til å løse mange bedrifters behov for fleksibilitet, som det rapporteres om. Variasjon av oppdragsmengde er vanlig samt at ansatte har behov for å kunne jobbe mer i én periode, mot å ha tilsvarende fri i andre perioder.

Samarbeidspartiene mener bruk av langturnus vil kunne bidra til at flere ansatte får fulle stillinger og flere ansatte får større stillinger. En rekke arbeidsplasser som bruker dette i dag, rapporterer om økt kvalitet på tjenestene, samtidig som en rekke arbeidsplasser rapporterer om at fornyelse av disse turnusordningene er blitt avvist av fagforeningene sentralt. Lokale tillitsvalgte sammen med ansatte og arbeidsgiver vil etter vårt syn kunne finne gode løsninger på turnusordninger, slik de gjør i dag, uten å gå omveien om Oslo og fagforeningene sentralt. Er det tvil eller uenighet, kan dette isteden avtales direkte med Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet.

Nå er det også en oppmykning når det gjelder søndagsarbeid, altså at man kan jobbe flere søndager på rad enn i dag. Det vil komme reiselivet til gode, det vil komme restaurantbransjen til gode, det vil komme ungdommer til gode, men ikke minst vil det komme de som ikke ønsker å jobbe på søndager, til gode, fordi flere som ønsker det, får muligheten til å jobbe mer, samt at de som ikke ønsker å jobbe mer, får muligheten til å ta seg fri – med andre ord at det blir gjennomsnittsberegning for søndagsarbeid hvor rammen beholdes, men hvor antallet søndager på rad man kan jobbe, økes. Det betyr en økt fleksibilitet.

Forventet levetid for menn ved fylte 65 år har økt fra 79,5 år i 1986 til 83,4 år i 2013. Forventet levetid for kvinner økte fra 83,7 år til 86,2 år i samme periode. Det er en økning i gjenstående levetid på nesten 4 år for menn og 2,5 år for kvinner.

Den gjennomsnittlige alder som yrkesaktive kan tenke seg å tre helt ut av arbeidslivet, har vært økende, fra 61 år i 2003 til 65 år i 2014. Og jeg er rimelig sikker på at dette, med de endringene Stortinget i dag gjør, vil stige i framtiden. En stigende andel yrkesaktive kan tenke seg å vente med å tre ut av arbeidslivet til etter at de har fylt 67 år. Andelen som fortsetter å jobbe, viser forskning, øker med 20–50 pst. når aldersgrensen øker med ett år.

Heving av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven vil gjøre det lettere for dem som ønsker å stå i arbeid også etter fylte 70 år. Jeg kan ikke se noen tungtveiende grunner for at 70-åringer skal miste det oppsigelsesvernet de i dag har i arbeidsmiljøloven. Jeg mener det er sløsing med menneskelige ressurser og er derfor opptatt av å begrense adgangen til å ha lavere bedriftsintern aldersgrense enn 70 år til tilfeller der det kun er nødvendig av hensyn til helse eller sikkerhet. Der er jeg glad for at Senterpartiet har brutt ut av det rød-grønne samarbeidet og støtter regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Samarbeidspartiene er tilhengere av trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene. Høyre er tilhenger av at arbeidslivet i Norge er organisert. Organiserte ansatte gjennom fagforeninger og organiserte bedrifter gjennom arbeidsgiverforeninger bidrar til stabilitet, struktur og seriøsitet i næringslivet. Derfor har de endringene vi har gjort, stort sett favorisert det organiserte arbeidslivet i større grad enn det uorganiserte. Det ligger som en del av hele pakken som Stortinget nå skal ta stilling til. Men Høyre er selvsagt også tilhenger av organisasjonsfrihet. Det er det enkelte mennesket og den enkelte bedrift som selv må avgjøre om man er tjent med medlemskap.

Samarbeidspartiene er enige med regjeringen når det gjelder en rekke andre forslag, bl.a. vedtas det i dag å fjerne kollektiv søksmålsrett, slik regjeringen har foreslått, og som en lovte i valgkampen. Det er en ordning som er lite brukt, som har juridiske utfordringer med seg, og som vi nå foreslår å oppheve. Regjeringen har i tillegg fått full tilslutning fra samtlige partier i denne salen til å øke straffen for brudd på arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven.

Vi setter av betydelige midler til forskning på norsk arbeidsliv, og vi gir økte ressurser til Arbeidstilsynet for å sikre god og rask saksbehandling som følge av nye oppgaver og ansvarsområder, ikke bare i denne loven, men også i den saken som kommer etterpå.

Samarbeidspartiene styrker arbeidet mellom relevante tilsyn for å bedre informasjonen som er tilgjengelig om varsling. Vi kommer til å styrke varslerregelverket, det kommer til å bli en felles veileder med informasjon om rettigheter og plikter for alle involverte parter, det kommer en informasjonskampanje om varsling i samarbeid med partene i arbeidslivet, vi legger opp til at varslingsrutiner bør bli et obligatorisk krav og det bør presiseres et minstekrav til innholdet i disse rutinene.

Avslutningsvis har jeg lyst til igjen å takke komiteen for samarbeidet, og ikke minst komitésekretær Berit Skovly og seniorkonsulent Ingunn Oppsahl Viereid for godt arbeid. Vi har gjennom tre tette uker med behandling klart å levere fra oss ganske mye bra. Sånn som jeg har oppfattet situasjonen, har komiteen vært tilfreds med måten arbeidet i komiteen er blitt utført på.

Stortinget vil i dag vedta en framtidsrettet arbeidsmiljølov som vil bidra til å ruste norsk arbeidsliv for framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [10:21:37]: Representanten Kambe sa at Stortinget i dag vedtar forsiktige oppmykninger i arbeidsmiljøloven. Det er da underlig at tusener på tusener av mennesker gikk til generalstreik 28. januar – hvis dette er forsiktige oppmykninger.

Velgerne får ikke det de stemte på, og det Høyre gikk til valg på. I sitt program sier Høyre bl.a. at de vil «myke opp reglene for midlertidige ansettelser ved midlertidige behov». Da landsmøtet vedtok dette i 2013, sa Torbjørn Røe Isaksen:

«Vi går ikke så langt som Bondevik-regjeringen, som» – den gang – «foreslo en generell adgang til midlertidige ansettelser.»

Da vi advarte mot at dette kom til å skje, fikk vi høre at vi svartmalte. Men regjeringen – og Høyre – går nå lenger enn det de lovte i valgkampen.

Er representanten Kambe fornøyd med den nye generelle adgangen til midlertidige ansettelser, eller hadde representanten Kambe helst sett at Høyre gjorde som de lovte i valgkampen – forbeholdt midlertidighet til arbeid av midlertidig art, og slik sett ikke brøt valgløftet?

Arve Kambe (H) [10:22:40]: Høyre er veldig fornøyd med å legge fram endringer i arbeidsmiljøloven – som er på høy tid. Etter åtte rød-grønne år var det overmodent å gjøre noe med fleksibiliteten i arbeidslivet, som Arbeiderpartiet hadde ignorert fullstendig. Dette, sammen med at så mange hundrevis av tusener hadde stått lenge utenfor arbeidslivet – uten at den rød-grønne regjeringen klarte å finne en måte – gjorde at vi måtte finne nye løsninger for å få disse inn i arbeidslivet.

Derfor innfører vi en generell adgang til midlertidige ansettelser, som ikke er så generell at den fullt ut er generell. Den har en rekke begrensninger ved seg. Det ene er bl.a. at ingen bedrifter kan ha flere enn 15 pst. midlertidig ansatte. Ingen bedrifter som velger ikke å ansette vedkommende som har vært midlertidig ansatt i tolv måneder, fast, får lov til å bruke generell adgang de neste tolv månedene. Vi har også strammet inn når det gjelder gjennomsnittsberegning – som øvrige bedrifter får adgang til.

Jeg mener at dette i sum er en glimrende forenkling for norsk arbeidsliv.

Anette Trettebergstuen (A) [10:23:49]: Også det vi vedtar i dag, er et veldig godt eksempel på at selv om Høyre vant valget, vant dere ikke mandatet i folket til å gjøre det dere nå gjør. Representanten Kambe forsøker også nå å skape forvirring rundt hva dere egentlig vedtar. Det er ikke slik at dere gjør det dere lovte i valgkampen. Dere åpner for en generell adgang til å ansette midlertidig uten vilkår. Dere lovte at midlertidighet skulle holdes til arbeid av midlertidig karakter.

Kambes egen statsråd, statsråd Eriksson, er litt mer ærlig når han i svar på et skriftlig spørsmål sier nettopp at det er ingenting i lovforslaget som stiller krav om at oppgaver må være av midlertidig art for å bruke adgangen.

Jeg gir representanten Kambe sjansen en gang til: Dere lovte velgerne å bevare midlertidighet knyttet til arbeid av midlertidig art og ikke en generell adgang uten vilkår. Kan representanten i hvert fall i anstendighetens navn i dag innrømme at statsråden har rett, og at dere i Høyre lovte velgerne noe helt annet enn det dere nå vedtar i dag?

Presidenten: Presidenten vil gjøre representanten oppmerksom på at all tale skal rettes til presidenten, og man sier ikke «dere» til representanten.

Anette Trettebergstuen (A) [10:24:53]: Beklager, president.

Arve Kambe (H) [10:24:57]: Noe av hovedmotivasjonen for at denne regjeringen fremmer forslagene er den virkelighetsforståelsen vi var fullstendig uenig med den forrige regjeringen i. Det sto hundretusener av mennesker utenfor arbeidslivet, og som på tross av gode Nav-tiltak, på tross av velmenende arbeidsgivere, ikke fikk mulighet til å ta del i arbeidslivet. De sto og banket på døren – særlig ungdom, særlig innvandrere og særlig mennesker med nedsatt arbeidsevne.

Vi senker terskelen for å gi dem en ny sjanse i arbeidslivet. Vi er sikre på at dette vil gi økt sysselsetting. All statistikk i Norge viser at halvparten av dem som er ansatt i midlertidige stillinger, er i full, fast jobb etter ett år og to tredjedeler etter to år. Det har gjort at vi bl.a. også har lagt inn å redusere fireårsregelen til en generell treårsregel, bortsett fra for prosjekter, som jeg håpte at Arbeiderpartiet også skulle være enig med oss i.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:26:11]: Helligdagsfreden er viktig for mange av oss. Vi klarer det kanskje ikke, men det er vårt personlige mål. Det er et stort gode. For Senterpartiet er det også et politisk mål å arbeide for helligdagsfreden. Regjeringa er stolt av oppmjukinga, en er stolt av at flere skal arbeide flere søndager og helligdager, og dette kalles fleksibilitet. Samtidig fortelles det at denne fleksibiliteten betyr at det er flere som nå ikke trenger å arbeide på søn- og helligdager. Kan ikke representanten forklare innholdet i «fleksibilitet»?

Arve Kambe (H) [10:27:05]: Når det gjelder søn- og helligdagsarbeid, opprettholder samarbeidspartiene dagens formulering om det, nettopp at det skal være forbudt. Når det gjelder søndagsarbeid, øker samarbeidspartiene adgangen til dette. I dag kan man jobbe to av tre helger på rad. Nå øker vi det til tre av fire, og det i tillegg innenfor en gjennomsnittsberegning, altså ikke flere søndager, men flere søndager på rad innenfor de samme reglene. Fleksibiliteten i det gjelder selvfølgelig studenter, som gjerne vil jobbe mye i juli, august og kanskje september, når de har tid, og det gjelder turistnæringen, som har topper, enten det er vintersesong, påskesesong eller sommersesong for reiselivet. Så er det jo logisk at hvis flere ønsker å jobbe søndager, men ikke får lov, må arbeidsgiver finne noen andre som skal jobbe de søndagene. Det kan være folk som ikke kunne tenke seg å jobbe nettopp den dagen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:28:11]: Jeg forstår her at det som er Høyres opplegg, innebærer at en del eldre mennesker som ikke ønsker å arbeide så mye på søndager og helligdager, kommer til å komme bedre ut fordi de blir fritatt for de plikter som arbeidslivet som de er en del av, har i dag.

Men mitt spørsmål går egentlig på hva slags verdiforankring dagens ledelse i Høyre har. Er det med økt søn- og helligdagsarbeid noe en ønsker å unngå, eller er det rett og slett blitt et mål for Høyre at det er greit at det utvikler seg i en slik retning?

Arve Kambe (H) [10:28:56]: Når det gjelder søndagsarbeid, har Høyre i alle forslagene i denne saken, enten primærforslagene eller det som er blitt forhandlet fram i Stortinget, sagt at antall søndager det skal jobbes per arbeidstaker, skal være likt. Det vi har sagt, er at samfunnet har endret seg, og det med at man bare kan jobbe to på rad istedenfor tre eller fire på rad, eller fem på rad for den saks skyld, er overmodent for en endring, rett og slett fordi vi mener at søndagsarbeid er det behov for. Det er mange som har behov for å ha søndagsåpent – ikke nødvendigvis butikker, men det gjelder sykehjem, aldershjem, heldøgnsinstitusjoner, beredskap, kultur, servering og turistdestinasjoner. Vi mener at den oppmykingen vi gjør, er en nødvendig del av å leve i et moderne samfunn, og balanserer hensynet mellom arbeidslivets interesser, arbeidstakernes interesser og arbeidsgivernes interesser på en svært god måte.

Kirsti Bergstø (SV) [10:30:16]: Representanten Kambe var i sitt innlegg inne på hvordan regjeringen ønsker å endre praksis for godkjenning av arbeidstid og turnus. Alle vi i arbeids- og sosialkomiteen var på den samme høringen, der både Sykepleierforbundet, Fagforbundet og andre som organiserer folk som jobber turnus, kunne fortelle at de aller fleste turnuser i dag godkjennes fra fagforeningene sentralt. I de tilfellene det ikke skjer, er det snakk om at avgjørende hviletid for de ansatte ikke blir overholdt – det er da snakk om ekstremturnuser som kan være til skade for folks liv og helse.

Når det er bakteppet, at de aller fleste turnuser i dag overholdes, bortsett fra veldig få der man ikke klarer å komme til enighet om hviletid – hvorfor mener man da at det er avgjørende og nødvendig å endre på den godkjenningsordningen?

Arve Kambe (H) [10:31:19]: For Høyre er det viktig å sikre at ansatte får muligheten til større stillingsbrøker, at flere får muligheten til å få hele stillinger, og at brukerne av tjenestene eller kundene – på de plassene som har det – får et bedre tjenestetilbud enn de mottar i dag.

Så er det helt korrekt at mange av de turnusordningene som finnes i dag, vil nesten uansett bli godkjent. Problemet er at de godkjennes for ett år om gangen. Det gir lite stabilitet. Mange av fagforeningene sentralt har kalt dette monsterturnuser, og flere kommuner rapporterer nå om at de får nei, og at det varsles om nei. På en rekke arbeidsplasser melder folk seg ut av fagforeningene, sånn at den lokale arbeidsplassen og de lokalt ansatte kan ta turnusordningen som de sentrale fagforeningene har sagt nei til. Siden det ikke lenger er en fagforening på jobben, er det Arbeidstilsynet som tar seg av dette og ofte godkjenner det fordi Arbeidstilsynet – tydeligvis – har en mer helhetlig tilnærming til dette enn noen av de sentrale fagforeningene.

Kirsti Bergstø (SV) [10:32:30]: Sentrale fagforeninger legger i dag ned en betydelig innsats i dette godkjenningsarbeidet og har en unik kompetanse både når det gjelder tariff, fagområde, forskning på hviletid, osv. Jeg lurer på om representanten Kambe ser at det kan legge et stort press på lokale tillitsvalgte til å gå inn for, eller godkjenne, turnuser og arbeidstid som kan være helsefarlig for dem det gjelder?

Arve Kambe (H) [10:33:04]: Nei – rett og slett fordi forutsetningen for godkjenning av alternative turnusordninger er at det skal være forsvarlig, at det skal være nok hvile mellom øktene. Det ligger fast, det endrer seg ikke. Poenget for oss er at når en utfordring eller et behov melder seg på en arbeidsplass, så mener regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre at det løses best ved at de ansatte snakker sammen, og at den tillitsvalgte lokalt snakker med sin arbeidsgiver, som er en seriøs arbeidsgiver, for å få vite hvordan man kan ivareta dette for å bedre vilkårene for de ansatte og for brukerne av tjenestene.

I tillegg øker vi trivselen, øker stillingene og øker stillingsbrøken. Det er et så bra prosjekt: Jeg tror at den dialogen man har lokalt på arbeidsplassene, er viktig, og jeg håper at denne prosessen bidrar til å styrke de lokale fagforeningenes innflytelse, at flere faktisk blir værende medlem i fagforeningen sin og ikke melder seg ut for å hindre at fagforeningen skal legge ned veto mot arbeidstiden deres.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) [10:34:28]: Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha et arbeidsliv i verdensklasse, der politikken legger til rette for høy sysselsetting, høy produktivitet, høy grad av innovasjon og omstillingsevne, og at vi skal ha et arbeidsliv der både kvinner og menn og både de som er 100 pst. friske, og de som ikke er det, får delta. Vi er opptatt av at jobben vår skal være et godt sted å være, der vi har innflytelse, der vi får utvikle oss, der det er kort vei fra sjef til arbeidstaker, og der folk føler trygghet og dermed skaper mer.

Arbeidsmiljøloven er bare en liten del av den politikken som skaper det fine maskineriet som den norske arbeidslivsmodellen er. Loven er endret 50 ganger. Jeg hørte representanten Kambe si at dagens lov er ti år gammel. Det er ikke riktig. De fleste gangene har arbeidsmiljøloven blitt endret av Arbeiderpartiet – og da alltid i tråd med arbeidslivets og samfunnets behov og utfordringer. Vi endret den senest i 2013, da vi innførte økt rett til heltidsarbeid, for å få bukt med ufrivillig deltid. Og vi innførte nye, kraftfulle virkemidler mot arbeidslivskriminalitet. Det er fordi det er to av arbeidslivets og samfunnets største utfordringer. Det var moderne og nødvendige endringer.

Jeg antar at regjeringspartiene også har en ambisjon om å bevare og utvikle et arbeidsliv i verdensklasse, og at de også forsøker å innrette politikken etter det målet. Men det virker som at regjeringen i dag svekker arbeidsmiljøloven fordi det er et mål i seg selv, for de endringene vi skal vedta her i natt, reflekterer på ingen måte arbeidslivets virkelighet, utfordringer eller de hverdagsproblemene folk flest opplever på kroppen.

Hva er virkeligheten ute i arbeidslivet, og hvilke utfordringer må vi løse? Jo, vi må få flere i arbeid – fast arbeid. Det må bli lettere å kombinere arbeidsliv med familieliv, og det må bli vanskeligere å være useriøs og bedrive arbeidslivskriminalitet. Da trenger vi arbeidstidsreguleringer som sikrer folks helse, sånn at de kan stå i arbeid livet ut, som sikrer at både kvinner og menn kan kombinere det å ha familie og barn med det å jobbe, og som sikrer at folk som ikke er 100 pst. hele tiden, også får en plass og ikke presses ut. Og vi trenger flere kraftfulle tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Om regjeringen var opptatt av å møte disse utfordringene, skulle de i dag ha lagt fram forslag til endringer i arbeidsmiljøloven som gjorde det enklere å møte de utfordringene. Gjør regjeringen det? Nei, den gjør ikke det. Tvert imot hopper regjeringen bukk over faglige råd som sier at endringene i sum kan føre til økt sykefravær, mer utstøting, at det kan bli vanskeligere for folk med nedsatt arbeidsevne å komme inn i arbeid og å holde ut i arbeid, og at flere kvinner vil velge deltid for å klare å henge med. Det sier Arbeidstilsynet, det sier Statens arbeidsmiljøinstitutt, det sier Likestillings- og diskrimineringsombudet. Og en samlet arbeidstakerside, som organiserer millioner av arbeidstakere, gikk til generalstreik mot forslagene. Det er fordi lengre vakter, mer overtid og flere helger samlet sett øker risikoen for helseplager, ulykker, sykefravær og utstøting – det stikk motsatte av det arbeidslivet og helt vanlige folk i helt vanlige yrker, med tunge løft eller mange pasienter, nå trenger.

Forslagene vil kunne gjøre det vanskeligere for mange å kombinere familieliv med arbeidsliv og forsterke tidsklemma, som vi er opptatt av å løse. Ingen av de småbarnsforeldrene jeg kjenner, som sliter med å få kabalen med hus, hjem, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp, sier at bare de fikk jobbe litt lengre vakter, litt mer overtid og litt flere helger, da ville det bli mye lettere å få kabalen til å gå opp. Ingen sier det.

Norge har en høyere grad av kvinnelig sysselsetting enn andre land. Det er på grunn av og ikke på tross av arbeidstidsreglene. Det sier også Likestillings- og diskrimineringsombudet og en samlet arbeidstakerside. Det er disse reglene som regjeringspartiene nå drar i feil retning. Det er det stikk motsatte av det arbeidslivet og vanlige folk som sliter med tidsklemma, nå trenger.

Regjeringens forslag vil gjøre det vanskeligere å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Vi har en virkelighet der folk underbetales og behandles på de mest uverdige vis. Seriøse aktører i mange bransjer utraderes. Vi har nesten ukentlig eksempler på at dette brer om seg – til tross for den rød-grønne regjeringens kraftfulle innsats. Da trenger vi flere kraftfulle tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Da trenger vi at politikken legger til rette for mer oversiktlige forhold, flere faste ansettelser og færre smutthull for de useriøse. Gjør regjeringens endringer det? Nei, tvert imot.

Vi er vant til at regjeringspartiene og høyresiden ikke lytter til Arbeiderpartiet, men tvert imot stemmer imot våre forslag til tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet – senest før jul, da vi foreslo 22 nye. Det er vi vant til. Men at de heller ikke velger å lytte til Arbeidstilsynet og Kripos, som advarer om at regjeringens endringer vil vanskeliggjøre arbeidet med å bekjempe nettopp arbeidslivskriminalitet, er alvorlig. Mer bruk av midlertidige ansettelser, mindre likebehandling av innleide og fast ansatte og fjerning av tiltak mot sosial dumping vil gjøre det enklere, ikke vanskeligere, å være useriøs – det stikk motsatte av det arbeidslivet nå trenger.

Det er det stikk motsatte av det bygningsarbeideren fra Litauen, som underbetales og ikke tør å si fra fordi han er avhengig av inntekt, og som ser at hans stolte fag står i fare for å forvitre, trenger nå. Det er det stikk motsatte av det alle de seriøse norske bedriftene som er i ferd med å gå konkurs fordi det er umulig å drive seriøst, nå trenger.

De endringene vi vedtar her i dag, vil gjøre det vanskeligere å møte alle disse utfordringene. Det ser folk, og derfor er folk imot. Myndighetenes egne fagetater og tilsyn er også negative. Likevel fortsetter regjeringspartiene å late som at endringene er til det beste for folks hverdag, og at de vil ha positiv effekt på sysselsetting, sykefravær, tidsklemme og arbeidslivskriminalitet.

Vi har sett det før. De samme partiene påsto at reservasjonsretten var til det beste for kvinnene selv. Uføre ville tjene på å bli fratatt trygd. Fellesskapet ville tjene på å selge unna naturressurser. Igjen påstår regjeringspartiene å kjenne hverdagen til folk bedre enn de selv gjør, og støtter seg på statsrådens svogerforskning fra Verdal.

Mange spør hvorfor det er så farlig å utvide gjennomsnittsberegningen – de fleste har det jo tipp topp på jobben og en kul sjef! Det er helt riktig, det. Norsk arbeidsliv består stort sett av seriøse bedrifter og arbeidsgivere som aldri ville finne på å tråkke over streken og behandle sine ansatte dårlig. Ja, de fleste arbeidsgivere jeg snakker med, er så seriøse at de egentlig ikke hadde trengt noen arbeidsmiljølov for å oppføre seg ordentlig, men det er jo ikke hele bildet av hvordan norsk arbeidsliv ser ut. De arbeidsgiverne som ikke er sånn, organiserer seg ikke og møter ikke opp på våre høringer. Vi trenger en arbeidsmiljølov som tar innover seg at noen har behov for fleksibilitet, mens andre trenger sterkere vern – derfor vekter arbeidsmiljøloven nettopp mellom hensynet til fleksibilitet og vern.

Til forskjell fra Høyre og Fremskrittspartiet tar vi innover oss at det ikke er slik at arbeidstaker og arbeidsgiver er likeverdige parter. Da kan vi heller ikke ha en lov som later som det. En ansatt i en bilvask der arbeidsgiveren presser, kan bruke lovens rammer som en nødbrems, mens en ansatt i en IT-bedrift, som ønsker å jobbe mye, kan avtale seg fram til det. Slik fungerer loven i dag. Folk er forskjellige og har forskjellige behov – loven tar hensyn til det. Bedrifter er forskjellige og har forskjellige behov – loven tar hensyn til det også.

Regjeringens forslag til endringer gir ingen nye muligheter for den typen fleksibilitet og ingen nye goder for arbeidstakerne som de ikke allerede i dag har gjennom avtaleverket – ingen. Tvert imot svekker de vernet for dem som allerede føler presset.

I tillegg gjør regjeringen i dag loven vanskeligere å forstå, vanskeligere å bruke og vanskeligere å håndheve ved å innføre kompliserte regler og forskjellsbehandling av midlertidig ansatte. Det er også det stikk motsatte av det norsk arbeidsliv nå trenger.

Arbeiderpartiet er for fleksibilitet for dem som ønsker det, og vi er for vern for dem som trenger det. Vi trenger endringer i arbeidsmiljøloven som gjør det enklere å få folk i fast jobb og å holde folk i fast jobb, lettere å kombinere familieliv med arbeidsliv og vanskeligere å være useriøs. Det er arbeidslivets og samfunnets behov.

Regjeringens forslag til endringer, som vi skal vedta her i dag, er umoderne. Det er svekkelser og gamle ideer som man har prøvd før, og som ikke fungerer. I sum gjør endringene det vanskeligere å møte arbeidslivets utfordringer og samfunnets behov. Derfor er Arbeiderpartiet imot.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag.

Anette Trettebergstuen (A) [10:44:12]: Jeg vil ta opp forslagene som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står sammen om.

Presidenten: Representanten Trettebergstuen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bente Stein Mathisen (H) [10:44:36]: Innenfor regelverket av dagens arbeidsmiljølov blir ni av ti dispensasjonssøknader om godkjenning av alternativ turnus godkjent av sentrale fagforeninger. Men det hender også at sentrale fagforeninger sier nei. Og det er mange tilfeller der de lokale tillitsvalgte er enige med arbeidsgiver, men lar være å søke, fordi de vet at de kommer til å få et negativt svar.

Hvorfor synes Arbeiderpartiet at sentrale fagforeninger skal ha makt og myndighet til å sette ned foten for løsninger som både ansatte og arbeidsgivere ønsker lokalt? Og ser ikke Arbeiderpartiet at det er noe prinsipielt problematisk i at en av partene sentralt har vetorett i forhandlinger om arbeidstid som det er enighet om lokalt?

Anette Trettebergstuen (A) [10:45:16]: Det bygger på en grunnleggende misforståelse at fagforeninger sentralt har en vetorett og en rett til å si nei til noe man lokalt er enig om. Det vi har sagt, i loven, og som det har vært tverrpolitisk enighet om fram til dagens regjering tok over, er at fordi partene i arbeidslivet og fagforeningene sentralt er tariffpartnere og allerede forhandler om lønns- og arbeidstidsspørsmål – itariffavtalene kan man jo redusere arbeidstiden mindre enn det som lovens rammer setter grenser for – kan altså fagforeningene sentralt sette hele loven til side dersom man ønsker det.

Det er slik at ni av ti søknader godkjennes, som representanten her sa. Det er et fleksibelt system som fungerer godt. Når vi ønsker å beholde ordningen slik den er i dag, med at fagforeningene sentralt er med på å ta beslutningen, er det fordi de tillitsvalgte lokalt ønsker det. De sier at i de tilfellene der det ikke er reell enighet lokalt, er det greit å ha de sentrale foreningene å støtte seg på.

Bente Stein Mathisen (H) [10:46:19]: Å heve aldersgrensen for stillingsvern til 72 år mener vi har en viktig symboleffekt. Det gir et signal om at eldre arbeidstakere er ønsket i arbeidslivet, og det er mer tilpasset den nye pensjonsreformen, der man kan opptjene pensjonspoeng til man er 75 år. Aldersgrensene er ikke endret siden 1972, og folk er både friskere og lever mange år lenger i gjennomsnitt enn for 40 år siden. Dagens 70-åringer blir faktisk kalt de nye 50-åringene.

Hvorfor går Arbeiderpartiet imot styrkingen av stillingsvernet for seniorer i arbeidslivet når de i merknadene sier at de ser behovet for å gjøre denne justeringen av aldersgrensen?

Anette Trettebergstuen (A) [10:46:54]: Vi i Arbeiderpartiet har som programformulering, og vi sier det også i merknadene, at det vil være nødvendig å tilpasse aldersgrensene til den nye pensjonsreformen og i tråd med at folk lever lenger.

Det som er poenget her, er at i motsetning til regjeringspartiene, ville Arbeiderpartiet gjort den jobben med å heve aldersgrensen i arbeidslivet på en skikkelig måte. Trepartssamarbeidet er til for å brukes. Vi hadde kommet til gjøre det sammen med partene. Vi lytter til våre venner i Virke, i NHO, i Unio og i LO som sier at dette kan få negative konsekvenser. Det kan hende det virker mot sin hensikt. Og vi må se på alt lovverk samlet, og ikke, som regjeringen nå gjør, påføre privat næringsliv og privat sektor krav som ikke offentlig sektor får.

Erlend Wiborg (FrP) [10:47:52]: Jeg skjønner at dagen i dag må være litt trist for Arbeiderpartiet når mye av skremselspropagandaen som har kommet, nå blir tydelig tilbakevist. Også foregående spørsmål handlet om aldersgrenser, for Arbeiderpartiet har jo vært et parti som har prøvd å gi inntrykk av at de ønsker å styrke rettighetene til arbeidstakerne, og påtar seg æren for å være det partiet som har sørget for det historisk. Her i dag har vi et konkret forslag som handler om at eldre arbeidstakere skal få økt stillingsvernet sitt, som altså styrker rettighetene til eldre arbeidstakere – ikke en plikt – og som flytter makt fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er Arbeiderpartiet imot å styrke rettighetene til eldre arbeidstakere, hvorfor vil de heller styrke rettighetene til arbeidsgiverne?

Anette Trettebergstuen (A) [10:48:57]: Vi stemmer imot regjeringens forslag om å heve aldersgrensene i arbeidsmiljøloven fordi regjeringspartiene ikke har tatt seg bryet med å diskutere dette med partene i arbeidslivet, verken med arbeidstakersiden eller arbeidsgiversiden. Vi stemmer imot fordi de samme, NHO, Virke, Unio, LO mfl. – Pensjonistforbundet også – sier at måten dette gjøres på, uten å se alle lovverk under ett og uten å ta resten av seniorpolitikken opp til diskusjon, kanskje vil føre til det motsatte av det regjeringspartiene ønsker å oppnå. Det vil kunne føre til at arbeidsgivere lar være å ansette eldre. Det er ikke en villet utvikling for oss i Arbeiderpartiet. Vi mener at trepartssamarbeidet er til for å brukes, også når det kommer til reformer som skal være bærekraftige over tid og få en riktig effekt. Vi hadde kommet til, dersom vi satt med makten, å gjøre dette grundig sammen med partene, sett alt lovverk under ett og tatt hele seniorpolitikken opp til diskusjon, slik at vi faktisk kunne oppnå at flere eldre sto lenger i arbeid.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:50:15]: Jeg har merket et stort engasjement fra representanten Trettebergstuen og andre i Arbeiderpartiet mot endringene som kommer til å bli vedtatt i dag. Jeg har iallfall registrert at de ønsker å reversere endringene som gjelder midlertidig ansettelse. Det jeg helt konkret lurer på, er: Hva tenker representanten om endringene for gjennomsnittsberegning, overtid og varslervern, straffebestemmelsene for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, osv.? Er det sånn at Arbeiderpartiet ønsker å reversere alt som blir vedtatt i dag?

Anette Trettebergstuen (A) [10:50:44]: Svaret på det er nei. Vi er for de straffeskjerpelsene som gjelder arbeidslivskriminalitet som vi vedtar her i dag. Dem er vi med på.

Så har vi sagt at vi kommer til å reversere det regjeringen nå gjør med hensyn til midlertidighet, fordi vi mener at folk skal ha stillingsvern. Det er best med fast arbeid, og det regjeringen nå gjør, kommer til å føre til at færre får fast jobb. Det skal vi reversere.

Vi stemmer imot alle endringene i arbeidstid fordi, som jeg forklarte i mitt innlegg, man tar reglene i feil retning og gjør det vanskeligere for folk å kombinere arbeidsliv og familieliv, osv.

Når vi igjen kommer til regjeringsmakt, garanterer vi at vi skal reversere den generelle åpningen for midlertidige ansettelser. Så skal vi gjøre som vi gjorde i 2005, sette oss ned med partene i arbeidslivet, lytte til fagbevegelsen og se på hva som da er behovene i arbeidslivet. Deretter skal vi innføre nye regler i arbeidsmiljøloven i tråd med det som er arbeidslivets behov, slik vi alltid har gjort. Det har alltid, til den dag i dag, vært en styrking. Det kommer det også til å være når vi igjen får regjeringsmakt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:52:01]: Representanten Trettebergstuen ga en veldig god fortelling om forholdet mellom et godt arbeidsliv og et godt privatliv, og var veldig tydelig på at Arbeiderpartiet vil reversere midlertidigheten når de kommer tilbake til regjeringskontorene. Det er Senterpartiet helt enig i. Vi står sammen om det.

Det er en rekke regler her som går i feil retning. Samtidig sier representanten at stadig flere underbetales på det mest uverdige vis. Det er for Senterpartiet en viktig erkjennelse. Altså: På tross av at det er gjort en rekke gode ting, går utviklinga for ganske mange i feil retning.

Mitt spørsmål er da enkelt og greit: Er tida inne for litt sjølkritikk i Arbeiderpartiet også? Det er kanskje noe som er gått galt – noe som kunne vært gjort bedre? Har representanten et svar på det?

Anette Trettebergstuen (A) [10:53:04]: Takk for spørsmålet. Den rød-grønne regjeringen, som også representanten Lundteigens parti var en del av, førte en kraftfull innsats og kamp mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Gjennom fire handlingsplaner med over 50 tiltak klarte vi å stagge litt av den utviklingen vi nå ser. Fafo har evaluert innsatsen og sier at det hadde vært mer arbeidslivskriminalitet uten den rød-grønne innsatsen.

Da vi tapte valget, var vi på ingen måte ferdige med å utvikle samfunnet. Vi var på ingen måte ferdige med kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Vi la fram en ny handlingsplan med 22 kraftfulle nye tiltak før jul som regjeringen stemte imot. Vi har lagt fram 10 tiltak mot sosial dumping i transportsektoren. Vi fortsetter med full styrke den kampen mot arbeidslivskriminalitet som representanten her beskriver konsekvensene av. Men dessverre får vi altså ikke regjeringspartiene med på det samme.

Sveinung Rotevatn (V) [10:54:21]: Arbeidarpartiet har varsla i innstillinga at dei går imot absolutt alle forslag til meir fleksibilitet rundt arbeidstid for den enkelte arbeidstakar, og utviser med det ein betydeleg mistillit til den enkelte arbeidstakar, lokale fagforeiningar og Arbeidstilsynet.

I januar, då debatten gjekk som høgast i alle kanalar og det var demonstrasjonar, gjennomførte Centio Research ei meiningsmåling der dei spurde folk – arbeidstakarar – om dei meinte at fleksibel arbeidstid var eit gode for arbeidstakarar, og om dei meinte at det var eit gode for arbeidsgjevarar. Eit stort fleirtal svarte ja på det.

På spørsmålet om dei ønskte å ha høve til å jobbe meir i periodar mot å få meir fri i andre periodar, sa eit stort fleirtal seg einige i det.

Spørsmålet mitt til Arbeidarpartiet er: Dersom representanten Trettebergstuen hadde vorten ringd opp i januar av Centio, ville ho sagt seg einig eller ueinig med fleirtalet i folket?

Anette Trettebergstuen (A) [10:55:19]: Jeg kan bekrefte at jeg også er av dem som mener at fleksibilitet i arbeidslivet er et gode. Det har vi i dag. Som jeg sa i mitt innlegg, vekter arbeidsmiljøloven behovet for vern og behovet for fleksibilitet på en veldig god måte.

Ingenting av det regjeringen i dag foreslår, gir noen økte muligheter for fleksibilitet for arbeidstakere som man i dag ikke allerede har. Det regjeringen gjør, er å flytte makt og gjøre det vanskeligere å stå imot.

Den 28. januar var det 20 000 mennesker utenfor Stortinget. Det var tusener på tusener i alle byer i alle fylker i hele Norge som demonstrerte mot den såkalte fleksibiliteten som de får. Det var ikke Arbeiderpartiet de demonstrerte mot. De demonstrerte mot regjeringen fordi folk flest har forstått at loven i dag gir muligheter. Det regjeringen i realiteten gjør, er å gjøre det vanskeligere å si nei.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Erlend Wiborg (FrP) [10:56:26]: Endelig er dagen her – en dag som jeg tror mange har sett frem til. Det er i utgangspunktet to store saker vi behandler i dag. Etterpå skal vi behandle en sak som handler om å hjelpe mennesker inn i arbeidslivet, mens nå behandler vi en sak om å skape mer fleksibilitet for dem som er i arbeidslivet – vi behandler en sak som kan gjøre det lettere fortsatt å kunne være i arbeidslivet for mennesker som står i fare for å falle ut av det.

Det å skape fleksibilitet ute på arbeidsplassene handler om å trygge arbeidsplassene, og det handler om at vi må ha en arbeidsmiljølov som er tilpasset det moderne samfunnet. Arbeidsmiljøloven er en viktig lov, som skal sørge for et godt og ryddig maktforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Men det er også en utfordring å skape en lov som skal gjelde for alle typer bedrifter, både store og små, i forskjellige næringer og i forskjellige kommuner. Det er en utfordring, for ingen mennesker er like, og ingen bedrifter er like. Da er det viktig å ha en fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, slik at man ute på den enkelte arbeidsplass kan diskutere seg frem til gode ordninger som er tilpasset de behovene og ønskene både arbeidsgiver og arbeidstaker har.

Noen prøver å fremstille arbeidslivet i Norge som at det er et stort motsetningsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er en påstand både jeg og Fremskrittspartiet er sterkt uenig i. For er det noe arbeidsgiverne og bedriftene er avhengige av, er det godt motiverte ansatte. Det er den viktigste ressursen i hver eneste bedrift. Men samtidig er de ansatte også avhengige av å ha en trygg arbeidsplass, og jeg har tiltro til de lokale diskusjonene ute på de enkelte arbeidsplassene. Statistikken viser at ni av ti arbeidstakere trives på jobb. De mener at man finner gode løsninger i god dialog mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Jeg er derfor glad for at hovedgrepet vi i dag gjør, er å overføre makt og myndighet ned til dem som vet hvor skoen trykker, slik at vi kan få tilpassede løsninger.

Til tross for at det har vært betydelig med skremselspropaganda rundt denne saken, la meg slå fast én ting: Alle endringene vi foreslår her i dag, betinger lokal enighet. Det betyr at hvis arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige om endringer, så kan man gjøre endringer. Hvis arbeidsgiver eller arbeidstaker ikke ønsker endringer, blir det heller ingen endringer.

Jeg vil også rette en stor takk til regjeringen og statsråden, som la frem et godt grunnlag for å få på plass denne tunge, store og viktige loven og justeringene og moderniseringen av den. Jeg vil takke arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, som har kommet med mange gode innspill underveis, og ikke minst vil jeg takke samarbeidspartnerne Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha utvist god fleksibilitet – alle parter har gitt og tatt for å nå vår felles målsetting, å trygge arbeidsplasser og sørge for fleksibilitet.

Dagens arbeidsmiljølov stammer fra 1977. Det var da en god arbeidsmiljølov på mange områder. Så har det vært foretatt noen justeringer, men vi må innse at samfunnet i 2015 er annerledes enn samfunnet var i 1977. Ingen mennesker er A4-mennesker. Arbeidslivet har forandret seg. Færre og færre har standardiserte jobber – åtte til fire-jobber – men alle har forskjellige behov, evner og ønsker. Vi ser at familieformer endrer seg, vi ser at flere har delt omsorg for sine barn. Jeg er glad for at vi med denne loven legger bedre til rette for at en alenemor eller en alenefar som har omsorgen for sine barn annenhver uke, nå vil kunne, hvis de selv ønsker det, jobbe mer i de periodene de ikke har barna, i bytte mot mer fri i de periodene de har barna. Det er et eksempel på noe av den fleksibiliteten vi ønsker å gi.

Så har det også vært mye fokus på søndagsarbeid. Med de endringene vi nå foreslår, er det ikke snakk om at noen skal jobbe flere søndager enn man gjør i dag. Ikke én eneste søndag mer enn i dag legger vi opp til. Det vi legger opp til, er at man kan jobbe noen flere søndager på rad i bytte mot fri på andre søndager andre ganger. Det kan passe utmerket for mennesker i forskjellige livssituasjoner. En student som er hjemme på ferie og kanskje ønsker å jobbe tre søndager på rad, skal nå få lov til det. Og hva skjer også når de som ønsker å jobbe noen flere søndager på rad, f.eks. studenten, får lov til det? Da kan de som kanskje ikke ønsker å jobbe på søndager, i større grad få slippe å jobbe på søndag, fordi vi nå har åpnet opp for at studenten skal kunne gjøre det.

I løpet av debatten som har pågått det siste året, har det også blitt fremstilt fra enkelte parter som om mennesker nå kan bli tvunget til å jobbe 13 timers arbeidsdager, og det er ikke måte på. Det er feilaktig informasjon. I det forslaget Stortinget behandler her i dag, er det ingen økning i pålagt overtid, men hvis arbeidstaker og arbeidsgiver lokalt eller lokale fagforeninger ønsker det, skal man kunne jobbe noe mer overtid for å ta topper. Det handler om den grunnleggende tiltroen vi har til lokale forhold, ikke bare til enkeltindividene, men også til de lokale tillitsvalgte – at de vet best hvor skoen trykker. Det er også derfor vi når det gjelder den berømmelige vetoretten ved turnusordninger, flytter makten fra Youngstorget og ned til den lokale tillitsvalgte. Det mener vi er mer demokratisk og vil sørge for økt fleksibilitet.

Så sørger vi samtidig for å ha en sikkerhetsventil ved at Arbeidstilsynet som en nøytral og uavhengig part skal sjekke at HMS-kravene er tilfredsstilt, for det er viktig. Men hvis HMS-kravene er tilfredsstilt, mener Fremskrittspartiet at det er uproblematisk om man lokalt avtaler seg frem til andre turnusordninger.

En annen sak som det er gledelig for Fremskrittspartiet at vi får gjennomslag for i dag, handler om den uverdige behandlingen mange eldre arbeidstakere opplever. Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for å heve aldersgrensene i arbeidslivet, for vi ønsker at den enkelte selv skal kunne velge hvor lenge man ønsker å stå i arbeidslivet. De som ønsker å gå av mellom 62 og 67 år, skal fortsatt ha muligheten til det – helt fritt – mens de som ønsker å jobbe utover 70 år, skal ha muligheten til det. Mange eldre kunne kanskje ønske å jobbe i halv stilling, f.eks., når de runder 70, og jeg skjønner ikke hvorfor opposisjonen i denne sal stemmer imot forslaget vårt om å styrke rettighetene til eldre arbeidstakere, og at man ønsker at mer av makten skal ligge hos arbeidsgiver enn hos arbeidstaker. Fremskrittspartiet er uenig i at eldre mennesker skal ha en datostempling på seg. Vi mener at det er evnen og ønsket til den enkelte arbeidstaker som skal avgjøre hvor lenge man står i arbeidslivet.

Når vi nå skaper en mer fleksibel arbeidsmiljølov, som gir økt handlingsrom lokalt, er det samtidig viktig – og det er jeg veldig glad for – at regjeringen går inn for, og Stortinget nå i dag vedtar, å øke straffenivået for brudd på arbeidsmiljøloven. For når vi har en fleksibel lov, er det også viktig at den følges. Vi skal ha nulltoleranse overfor arbeidslivskriminalitet, og jeg er veldig glad for at der andre snakket, handler vi, gjennom nå å øke straffenivået for brudd på arbeidsmiljøloven.

En arbeidsmiljølov fra 1977 blir i dag tilpasset den fleksibiliteten som mange mennesker ønsker seg i 2015.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [11:06:36]: Jeg tenkte jeg skulle stille et spørsmål om noe representanten Wiborg valgte ikke å nevne i sitt innlegg, men som er en viktig del av saken. Fremskrittspartiet liker jo å kalle seg partiet for lov og orden og den lille manns forsvarer, og jeg antar at representanten Wiborg har et klart syn på hvem som er «den lille mann» i arbeidslivskriminalitetsaker om ulovlig innleie og sosial dumping. Hvis ja, hvorfor går da lov-og-orden-partiet inn for å oppheve ordningen med kollektiv søksmålsrett?

Erlend Wiborg (FrP) [11:07:11]: Vi er klare på at man, hvis man blir utsatt for urimeligheter, selvfølgelig skal kunne reise sak om det. Men det er en vesensforskjell her: Vi er klare på at rettsstaten har noen grunnleggende prinsipper, og det er at hvis noen ønsker å gå til søksmål på vegne av en, må man ønske det selv. Vi er imot at noen skal kunne gå til søksmål på vegne av andre som ikke ønsker det selv.

Lise Christoffersen (A) [11:07:40]: Med utgangspunkt i det svaret: Mener virkelig Fremskrittspartiet at det er mer i tråd med grunnleggende rettsprinsipper at folk fortsetter å bli ulovlig innleid og underbetalt, enn faktisk å avdekke og få en slutt på at de blir det?

Erlend Wiborg (FrP) [11:08:01]: Nei, og det er derfor Fremskrittspartiet og regjeringen – og nå samarbeidspartiene – styrker straffenivået for arbeidslivskriminalitet. Med det sender vi et tydelig signal til de useriøse arbeidsgiverne om at dette er oppførsel vi ikke tolererer, og som vi kommer til å slå hardt ned på. Det er også derfor at dagens regjering har valgt å styrke Arbeidstilsynet betydelig mer enn det Lise Christoffersen og hennes regjering gjorde, for vi mener det er viktig å ha en uavhengig og god instans til å kontrollere arbeidslivet. Representanten Lise Christoffersen og Arbeiderpartiet ønsker å hvile alt, i stor grad, på enkelte fagforeninger og la dem ha kontrolloppgaven – og de gjør en god jobb med å kontrollere. Men fortsatt er det mange som står utenfor det organiserte arbeidsliv, opp mot 60 pst. Da er det viktig at vi har et sterkt arbeidstilsyn, det er derfor vi styrker det, og jeg synes det er rart at ikke Arbeiderpartiet gjorde det.

Lise Christoffersen (A) [11:09:03]: Arbeiderpartiet er tilhenger av å styrke Arbeidstilsynet, og det har vi gjort flere ganger mens vi har vært i regjering, og det kommer vi til å fortsette med også.

Men jeg har et spørsmål til, som handler om useriøse arbeidsgivere, lokal enighet og de tingene som representanten Wiborg har vært inne på i sitt innlegg. Drammens Tidende skriver for tiden om en sak som startet med såkalt lokal enighet, men som egentlig gjelder grov underbetaling i gartneribransjen, med arbeidsdager opp mot 14 timer, uten fridager, og med 18 000–20 000 kr i lønn for seks måneders arbeid. Kun én av dem som ble utnyttet, har ønsket å forklare seg for retten. Kan representanten Wiborg tenke seg hvorfor de andre ikke vil?

Erlend Wiborg (FrP) [11:09:51]: Ja, det er mange grunner til det. Men det jeg sier er at vi har et sterkt fokus på arbeidslivskriminalitet: Vi styrker instansene som kontrollerer og avdekker dette, og vi øker straffenivået.

Men jeg synes det er interessant at representanten Christoffersen tar opp utfordringer med underbetaling, for det er ikke lenge siden vi behandlet en sak her om at det kanskje var på tide å utrede en nasjonal minstelønn, noe som ville sørget for at ingen ville kunne bli underbetalt. Det valgte da representanten Lise Christoffersen å stemme imot, å få i hvert fall en utredning av det spørsmålet, noe som ville sørget for at vi ikke ville hatt mennesker som blir underbetalt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:10:47]: Det var noen ord som gikk mye igjen, og det var «fleksibilitet» og «det moderne samfunnet». Men likevel er det noen verdier som står fast og noen stabbesteiner som er plassert i et samfunn, bl.a. at samhold gjør sterk, at det er viktig å være fagorganisert, og at det må fremmes, og kanskje aller viktigst at vi stimulerer det myndige mennesket, stimulerer mennesket til å kunne reise seg og si fra om hva som er rett og galt uten å være redd for at en dermed skal miste sitt forhold til arbeidsgiver. Det er noen grunnleggende verdier om fast ansettelse og ytringsfrihet som skjærer gjennom dette pratet om fleksibilitet og modernitet.

Men det moderne samfunnet som Fremskrittspartiet er slik tilhenger av, innebærer det etter Fremskrittspartiets verdier at flere skal arbeide på søn- og helligdager?

Erlend Wiborg (FrP) [11:11:48]: Det er muligens forskjellen på Lundteigen og undertegnede. Jeg ønsker ikke å legge meg opp i hvordan mennesker velger å organisere sitt liv, hvilke jobber de ønsker å ha eller når de ønsker å jobbe. Jeg mener det bør være opp til den enkelte arbeidstaker selv å bestemme hva som passer for den enkelte istedenfor at vi i denne sal skal bestemme hva som er best for 5 millioner nordmenn.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:13]: Det er en veldig viktig avklaring, det som representanten for Fremskrittspartiet her sier, at med ord som «fleksibilitet» og «det moderne samfunnet» skal ikke samfunnet ved Stortinget legge til rette for regler som gjør at «svarte» dager er de dagene vi arbeider på, og «røde» dager er de dagene da vi prøver å hvile, det skal være opp til hver enkelt, det skal være opp til maktforholdene i samfunnet hva som blir situasjonen der.

Det er veldig klargjørende at det er det som ligger i begrepet «det moderne samfunnet» for da er vi over på en helt ny samfunnsorganisering, i strid med de verdier som vi har bygd på hittil, og det er det som stadig flere og flere erfarer, at det er det grunnsynet som ligger til grunn, og det som skaper større ufrihet for de mange som følge av at de må jobbe til tider som en ellers ikke ønsker å jobbe.

Erlend Wiborg (FrP) [11:13:14]: Jeg oppfattet ikke akkurat spørsmålet i den siste replikken. Men la meg slå fast at når det gjelder de forslagene vi behandler her i dag, er det ikke snakk om at noen skal jobbe flere søndager totalt, men det handler om at mennesker i forskjellige livsfaser kanskje ønsker å jobbe noen flere søndager i noen perioder i bytte mot fri andre søndager. Jeg synes det er underlig at Lundteigen og Senterpartiet er imot at en student som er hjemme på ferie, skal kunne jobbe tre søndager på rad. Det mener Fremskrittspartiet og jeg er positivt, og ikke minst er det også positivt av hensyn til dem som har andre ønsker og andre valg. De som ønsker å ha fri på en søndag, vil lettere kunne få det når det f.eks. er studenter som har mulighet til å jobbe på en søndag.

Ingunn Gjerstad (SV) [11:14:11]: Det moderne samfunnet, som representanten Wiborg snakkar om, er i mange næringar i dag prega av at det berre er arbeidsmiljølova som vernar den enkelte, og knapt nok det. På dei arbeidsplassane som ikkje har tariffavtale, som er om lag 30 pst., og på mange av dei med tariffavtale og manglande skolering av tillitsvalde og verneombod, fungerer ikkje dagens lovverk heller. Eg er fasinert over denne trua som Wiborg har på den enkelte arbeidstakars makt. Kor mange butikktilsette, kor mange reinhaldarar, kor mange hotelltilsette og restauranttilsette har Wiborg drøfta dette med?

Eg lurer på om Wiborg bryr seg om desse store gruppene som i dag har det så fleksibelt at dei knapt veit om neste vakt, og langt mindre får hjelp til å bruka det lovverket som ein no vil endra og svekkja.

Erlend Wiborg (FrP) [11:15:11]: La meg si at jeg blir litt overrasket, for nå har SV først gjennom åtte år og så nå i perioden i opposisjon snakket om at arbeidsmiljøloven vi har, er så perfekt, det trengs ikke endringer og justeringer, og den er godt tilpasset, og man mener den er moderne. Og så kommer SV her nå og mener at dagens arbeidsmiljølov ikke virker, og at den rammer uhensiktsmessig mange mennesker.

Ja, jeg er enig i virkelighetsbeskrivelsen om at dagens arbeidsmiljølov ikke er god nok for mange, om det er renholdsarbeideren som kanskje ønsker å jobbe noe mer i noen perioder i bytte mot fri i andre perioder. Så jeg er helt enig i at dagens arbeidsmiljølov ikke gir nok fleksibilitet på det området. Hvis det er personer, f.eks. en student eller en annen, som kanskje ønsker å jobbe noe mer i perioden man ikke har ansvaret for barna sine i bytte mot fri i de periodene man har barna, er jeg helt enig i at dagens arbeidsmiljølov ikke gir nok fleksibilitet. Det er interessant, som sagt, at SV nå mener at dagens arbeidsmiljølov ikke er godt nok tilpasset.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:16:29]: Kristelig Folkeparti kjemper for et trygt, familievennlig og fleksibelt arbeidsliv. Vi ønsker å ha et arbeidsliv som skaper rom for flere, som inkluderer mennesker som har falt utenfor eller aldri har kommet seg inn, som skaper et større rom for innvandrere og mennesker med nedsatt funksjonsevne eller arbeidsevne, som gjør at vi klarer å hjelpe ungdom raskere inn i arbeidslivet, og som gjør at seniorer kan holde ut. Arbeid er viktig for den enkelte, det skaper sosiale nettverk, det er menneskeverd i å få lov å bruke sine egenskaper i arbeidslivet. Heldigvis er det sånn at det aller meste av norsk arbeidsliv er seriøst og godt. Så er det noen deler av arbeidslivet som er useriøst og som ikke er godt nok. Derfor handler denne saken vel så mye om å bekjempe sosial dumping og useriøst arbeidsliv. Derfor er vi glad for at vi har vært med på å styrke Arbeidstilsynet, at vi har andre forslag – Kristelig Folkeparti har akkurat nå inne representantforslag som gjelder sosial dumping. Vi er også glad for endringene som går på straff for brudd på allmenngjøringsloven og på arbeidsmiljøloven som blir vedtatt her i dag.

Med dette som bakteppe er jeg glad for også de andre endringene som flertallet legger fram for Stortinget i dag. Jeg vil også takke Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre for det gode samarbeidet vi har hatt for å komme fram til flertallsinnstillinga som ligger til grunn her i dag.

Jeg ønsker å trekke fram noen av de viktigste endringene.

Det blir større mulighet til selv å kunne bestemme sin arbeidstid. Det blir samme ramme for året, men det blir større mulighet til å kunne jobbe litt mindre i perioder, hvis en ønsker det, og en trenger det, for så å måtte jobbe litt mer seinere. Hele debatten i dag går på om det er å svekke eller å styrke arbeidstakernes rettigheter. Jeg mener fullt ut at det er å styrke arbeidstakers rettigheter, fordi man får en større adgang til å kunne avtale selv. Og så har jeg tro på at de lokale tillitsvalgte er kompetente.

Vi er glad for at det er økt fleksibilitet, og at en dermed ikke går videre på forslag om å pålegge mer overtid. Dette er å styrke rettighetene til arbeidstaker, ikke å styrke makta til arbeidsgiver. Samtidig kan jeg også understreke at en del av de endringene som ligger her, også gjør det enklere å drive bedrifter.

Vi er glad for de økte straffebestemmelsene fordi vi trenger en sterkere kamp mot arbeidslivskriminalitet. Der har Arbeidstilsynet en viktig rolle. Også straffebestemmelsene har en effekt, men aller mest gjelder det å være ute og bekjempe, avdekke, drive kontroll – det bør vi også styrke videre framover.

Vi er glad for at man får et økt varslervern. Jeg kan bare nevne Monika-saken fra Hordaland politidistrikt. Vinnerne av Fritt Ords Pris var varslere. Det å styrke varslernes situasjon er viktig for et best mulig arbeidsliv.

Vi er også glad for at aldersgrensene økes. Både det at det skal være mulig å kunne stå i arbeid til en er 72 år og bedriftsintern aldersgrense opp til 70 mener vi er med på å styrke seniorenes rettigheter. Vi har sett saker der mennesker som har ønsket å stå lenger i arbeid, har fått sparken bare fordi de har nådd en aldersgrense – det er noe vi nå skal gjøre noe med.

Vi er også glad for den biten som går på søndagsarbeid, at det ikke blir mer søndagsarbeid. Det er fordi vi tror på en annerledes dag i uka, at det fortsatt skal være sånn at en kan jobbe maks 13 søn- og helligdager i halvåret, men at det riktignok kan være tre på rad istedenfor to på rad. Men det handler mer om fleksibiliteten, at en selv kan velge å jobbe det, hvis en ønsker det.

Vi er også glad for de bestillingene som Stortinget i dag gir for å se på bl.a. særlig uavhengige stillinger. Det betyr at når det gjelder en del av dem som er unntatt fra hele arbeidsmiljøloven i dag, skal en iallfall se på hvordan en kan hindre misbruk av den bestemmelsen. Det er jo en viktig bit.

Seinere i dag skal vi også gå inn på det som går på et inkluderende arbeidsliv og midlertidig ansettelse. Men fra Kristelig Folkepartis side er vi glad for de endringene som ligger her. Det vil skape et arbeidsliv som vil inkludere flere mennesker, og som vil gi mer makt til den enkelte til å kunne bestemme over sin arbeidsdag for å skape et mer familievennlig og fleksibelt arbeidsliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:21:45]: Vi i Arbeidarpartiet er glade for at Kristeleg Folkeparti fekk endra forslaget frå regjeringa i positiv retning, m.a. når det gjeld søndagsarbeid. Likevel er det liten tvil om at hovudtrekka i forslaget frå regjeringa ligg fast, og at dette dreg arbeidslivet i ei retning ein i utgangspunktet skulle tru Kristeleg Folkeparti var lite komfortabel med.

Kjenner representanten nokon gong på at han her har selt seg for knappar og glansbilete?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:22:14]: Takk for spørsmålet. Nei, absolutt ikke, og den observante leser kan gå inn i Kristelig Folkepartis partiprogram og lese de bestemmelsene som angår nettopp de punktene.

Senere skal vi nok diskutere en annen sak der Kristelig Folkeparti hadde et annet programpunkt når det gjelder midlertidig ansettelse, men så å si fullt ut er Kristelig Folkepartis program oppfylt gjennom disse endringene. Det handler om at vi har ønsket det familievennlige, fleksible arbeidslivet som gir rettigheter til arbeidstagerne. Derfor var det, som representanten også påpeker, viktig for oss å stanse eksempelvis den biten som angikk pålagt overtid, men også dette med å gjøre søndagen mer til en vanlig hverdag gjennom for så vidt kanskje en mindre, symbolsk endring – nemlig at det ikke skulle være forbudt; forslaget var at det skulle være tillatt. Vi fryktet at det kunne bli en endring som iallfall kunne lede til at søndagen ble mer av en hverdag, og det er noe vi ikke ønsker.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:23:16]: Representanten er oppteken av at søndagen skal vere ein annleis dag i veka. Sjølv om Kristeleg Folkeparti rett nok har lagt ned ein innsats i forhandlingane med regjeringa, blir det likevel høve til meir søndagsarbeid framover.

Eit spørsmål som veldig mange lurer på, er korleis Kristeleg Folkeparti stiller seg til den komande opningstidslova frå regjeringa. Det går ikkje an å ha ein open butikk utan tilsette, og derfor heng dette veldig nøye saman med det vi diskuterer i dag. Arbeidarpartiet registrerer at det snart er tre månader sidan regjeringa varsla at dette forslaget innan kort tid skulle bli sendt ut på høyring, men det lèt enno vente på seg.

Er det sånn at Kristeleg Folkeparti har lagt ned ein innsats her også for å stoppe dette, og er det difor dette forslaget enno ikkje er sendt på høyring?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:24:02]: Jeg skulle ønske jeg kunne svare ja på det, men det kan jeg dessverre ikke. Kristelig Folkeparti har i hvert fall gjort det vi kan for både å synliggjøre og for å kjempe mot regjeringas varslede forslag om søndagsåpne butikker. Det er det regjeringa selv som har valgt å utsette, og vi har dessverre ikke noen hemmelig avtale om at det ikke skal skje. Men jeg skal ikke legge skjul på, som jeg var inne på i stad, dette med at vi stoppet forslaget om at en skulle endre bestemmelsen med at det ikke lenger skulle være forbudt, men tillatt når arbeidets art gjør det nødvendig. Det mener vi er viktig for iallfall ikke å legge til rette for de varslede endringene.

Men jeg vil også ta avstand fra at det blir mer søndagsarbeid. Det gjør jeg fordi det i dag er 13 søndager en kan jobbe i halvåret, og det vil fremdeles være 13. Så er det sånn at det blir mulighet til å jobbe en søndag mer på rad enn nå. Det tror jeg faktisk kan være bra, for som noen tidligere har vist, kan da f.eks. en student som er hjemme på ferie, jobbe noen flere på rad.

Presidenten: Representanten Holen Bjørdal har bedt om en tredje replikk. Det skal han få. Da går jeg ut fra at han er klar over at det går ut over SVs andre replikk.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:25:16]: Eg var ikkje heilt ferdig med å bore i ønsket Kristeleg Folkeparti har om eit familievennleg arbeidsliv, og difor stel eg ein replikk frå SV.

Ei rekkje av høyringsinstansane til denne saka har uttalt seg kritisk til likestillingsaspektet ved ho, og kva effekt det vil ha på familielivet. Det går eg ut frå at Kristeleg Folkeparti har lese nøye. Mellom anna seier likestillingsombodet at forslaga vil gjere kombinasjonen fulltidsarbeid og omsorgsansvar vanskeleg for mange menn og kvinner. Like eins seier Arbeidstilsynet at dette vil vere ugunstig for mange kvinner og einslege forsørgjarar. Arbeidstakarar med omsorgsansvar er avhengig av eit føreseieleg daglegliv, anten det gjeld å hente i barnehage eller SFO, køyre til fritidsaktivitetar eller å ta seg av gamle foreldre. Når føreseielegheita blir redusert, aukar det negative stressnivået tilsvarande.

På kva måte meiner representanten Ropstad at dette er i tråd med det ønsket Kristeleg Folkeparti har uttrykt om eit så familievennleg arbeidsliv som mogleg?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:26:20]: Jeg vil takke for nok en god replikk og et viktig tema. Det som vi har vært opptatt av, er at en som arbeidstager kan avtale med arbeidsgiver en noe annen måte å organisere arbeidet sitt på. Dersom det er sånn at en har behov for å hente i barnehagen, og en kanskje må gjøre det to–tre dager i uka – eller hver dag i uka – må vi kunne legge til rette for det, hvis det er mulig på arbeidsplassen. Da gis det, gjennom de lovendringene som gjøres her, noe større adgang til at en som arbeidstager kan avtale direkte med arbeidsgiver og gjennomsnittsberegne arbeidstiden på en annen måte.

Vi mener at det legger makten over til arbeidstageren, sånn at man faktisk kan legge til rette for den typen alternativer. Eller man kan si: De som har behov for å ha en hel fridag i uka, kan da måtte jobbe mer andre dager mot å få fri den ene dagen. Derfor vil jeg også understreke at den biten som gikk på at arbeidsgiver kan pålegge deg mer arbeidstid, nå er tatt vekk fra regjeringas forslag, og det er nettopp med tanke på dette, som har vært viktig for oss.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:27:30]: Den 24. oktober 1994 var det en stor debatt om arbeidsmiljøloven her. Hovedtalsmannen for Kristelig Folkeparti den gangen var Ola T. Lånke. Det verdisynet som Ola T. Lånke presenterte da, er i stor grad sammenfallende med det verdisynet som Kristelig Folkeparti har i dag. Det var den gangen veldig mange merknader og flere forslag, hvor Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV sto sammen med bakgrunn i det verdisynet.

I dag opplever vi en stor endring, men verdisynet, blir det sagt, er det samme. Samtidig blir det sagt fra representanten Ropstad at det aller meste av norsk arbeidsliv er godt og seriøst. Det er vi enig i, men det som er viktig, er hvor utviklinga går. Går utviklinga vekk fra det gode og seriøse, eller er det slik at det blir mer godt og seriøst arbeidsliv, slik Kristelig Folkeparti ser det i dag?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:28:39]: Først vil jeg få takke for sammenlikningen med Ola T. Lånke, som er en hedersmann. Den satte jeg pris på.

Jeg mener at det helt sentrale spørsmålet som blir stilt, spørsmålet om hvilken retning samfunnet går i, og hva vi skal gjøre med den delen av arbeidslivet som ikke er seriøst, er kjempeviktig. Men som jeg prøvde å få fram i innlegget mitt: Vil debatten her være med på å styrke den seriøse delen, eller vil den svekke den og bidra til mer svekking? Mitt utgangspunkt er at de endringene vi gjør, er med på å legge til rette slik at den seriøse delen av norsk arbeidsliv får det enklere. Den som er useriøs, vil være useriøs, og den vil bryte loven uansett. Det er der vi må sette inn de sterke virkemidlene. Som jeg opplever det, er dette med på å styrke det seriøse arbeidslivet, det er med på å styrke rettighetene til arbeidstakerne, og så er det viktig at en parallelt med det styrker Arbeidstilsynet, styrker tiltakene for å unngå sosial dumping og ser på andre regler utover dem vi diskuterer her i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:29:42]: Det er vel riktig å si at de useriøse prøver å bryte loven uansett, men det er ikke dermed sagt at de vil klare det dersom vi har gode lover. Det som nå er den mest krevende utviklinga i det useriøse arbeidslivet, er knyttet til bemanningsselskapene. Der fikk heldigvis den rød-grønne-regjeringa innført kollektiv søksmålsrett for fagforeninger mot ulovlig innleie. Det er rart at Kristelig Folkeparti, som ønsker et mer seriøst arbeidsliv, ikke vil ha det nødvendige virkemidlet for å demme opp for det som er hovedproblemet med det useriøse og den sosiale dumpinga, nemlig bemanningsselskapene. Kan representanten forklare logikken?

Kenneth Sivertsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:30:38]: For det første var vi imot kollektiv søksmålsrett den gangen det ble innført. Det står i programmet at vi ønsker å reversere det, så langt jeg husker, og vi støtter det nå. Bakgrunnen for det er for det første at det er tunge juridiske, prinsipielle innvendinger mot ordningen med at noen kan gå til søksmål på vegne av andre. Og for det andre er det også slik at fagforeningen kan erklære partshjelp, og slik sett hjelpe arbeidstakaren dersom det er behov for det. Meg bekjent er det brukt én gang til nå. Derfor mener jeg heller ikke at dette er virkemidlet som skal bidra til å rydde opp. Som sagt mener jeg at man må kunne hjelpe den enslige arbeidstakeren, som jeg oppfatter at en tenker ikke er tøff nok til å gå til sak på egen hånd, på andre måter.

Jeg vil også si at en også i bemanningsbransjen har useriøse aktører, og en har seriøse aktører. Hovedmålet vårt må være å bekjempe de useriøse aktørene.

Kirsti Bergstø (SV) [11:31:52]: Representanten Ropstad tok opp flere viktige ting i sitt innlegg, bl.a. sosial dumping. Den kollektive søksmålsretten var et av flere virkemidler som den rød-grønne regjeringen innførte i kampen mot sosial dumping og i kampen mot grov utnyttelse av arbeidstakere.

Representanten Ropstad uttrykte nettopp sitt syn på kollektiv søksmålsrett, og derfor er mitt spørsmål: Mener Kristelig Folkeparti at det er viktigere å verne arbeidsfolk som utnyttes mot useriøse arbeidsgivere, enn å verne arbeidsfolk mot fagforeninger?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:32:29]: Nei, absolutt ikke. Det er derfor jeg sier at det er fullt mulig for fagforeningene å erklære partshjelp dersom de ønsker det, og det er nesten ikke blitt brukt.

Meg bekjent er det brukt én gang, og den gangen det ble brukt, fikk man ikke medhold fordi det gjaldt i feil sak. Derfor mener jeg at dette er en debatt som gjør at man mister fokuseringen på det som er viktigst. Vi har et forslag om f.eks. å se på antall underleverandører, for man vet at utfordringene i f.eks. ulike offentlige kontrakter er hvis det er for mange underleverandører til å klare å ha kontroll med hva som skjer nedover i kjeden. Et annet forslag er å stille krav om lærlinger, nettopp for å luke ut de seriøse fra de useriøse aktørene.

Sånn jeg ser det – som jeg sa i sted – mener jeg at det å fjerne kollektiv søksmålsrett ikke er noe problem med tanke på sosial dumping. Det er andre tiltak som vi i fellesskap må løfte fram for å bekjempe den lille biten av arbeidslivet som dessverre ikke er seriøs nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:33:48]: Det er en viktig debatt vi har i dag om arbeidslivet. Når vi ser lenger sør i Europa, ser vi hvilke konsekvenser det får når ikke samfunnet greier å organisere arbeidslivet på en trygg måte. Det rokker ved hele den demokratiske stabiliteten i samfunnet.

Dette er en viktig debatt, det er klare ideologiske skillelinjer. For Senterpartiet er jambyrdighet mellom folk på det økonomiske og sosiale området svært viktig. Folkeopplysning, kunnskapsoppbygging, folkevalgt styring og det myndige mennesket som tenker selv og tar ansvar, ligger i bunnen. Uten dette vil ikke samfunnet fungere godt. Vi må ha langsiktighet, forutsigbarhet og balanserte maktforhold innenfor arbeids- og næringsliv. Fagorganisering er svært vesentlig, det stimulerer vi til.

Arbeidsmiljøloven er viktig, den avklarer spilleregler og maktforhold i arbeidslivet. Det har vært mange skarpe debatter i denne salen opp gjennom åra, og Senterpartiet har blitt angrepet for sin verdiforankring fra høyresiden – fra den økonomiske liberalismen. Det er helt naturlig, for det er ikke der vi står.

Jeg er stolt av at Senterpartiet representerer noe mer enn de kortsiktige gevinster. I debatten den 24. oktober i 1994 sa min tidligere kollega Morten Lund:

«Er denne gjennomgang av arbeidsmiljøloven god og god nok medisin mot de tøffere forhold på arbeidsplassene?»

Og:

«(…) at arbeidsmiljøloven f.eks. blir en lettvekter mot frie markedskrefter.»

Videre:

«Senterpartiet mener at alle som er i fast jobb, skal være fast ansatt, og at alt ordinært og løpende arbeid i prinsippet skal utføres av fast ansatte. (…) Midlertidige ansettelser skal ikke komme i stedet for prøvetid.»

Og videre:

«Vi i Norge må ikke komme dit at arbeidskraft blir betraktet som en vare som kan kjøpes i den mengde og til den pris som markedet til enhver tid bestemmer. På lenger sikt vil slike holdninger bli til stor skade for samfunnet.»

Det var godt sagt, det som Morten Lund sa her, han var forutseende. Han forutså hva som ville komme som følge av EØS-avtalen og at en ga markedskreftene større friheter. Han forutså at en arbeidsmiljølov kom til å få store problemer i forhold til markedskreftenes ustyrtelige styrke.

Trygghet i arbeidslivet er viktig for solide, langsiktige arbeidsgivere. Det er mange flere solide, langsiktige arbeidsgivere enn vi er klar over. Virksomhetenes formål er noe langt mer enn det å tjene mest mulig. Det er utrolig hva slags holdninger som ligger hos mange norske arbeidsgivere, og det er utrolig viktig for lønnsmottakerne, uavhengig av parti, å ha trygghet i arbeidslivet. Når en forstår at det også gjelder en sjøl, merker jeg – når jeg reiser rundt – at uavhengig av parti ønsker folk trygghet, stabilitet og forutsigbarhet.

Folks situasjon i arbeidslivet er avgjørende for inntektsdannelsen i samfunnet. Arbeidsinntektene er helt avgjørende, og det er en solid og trygg tilknytning til arbeidslivet som har gjort at svært mange har hatt en høy realinntektsvekst de siste 15 åra. Samtidig har de som har hatt en svakere tilknytning til arbeidslivet, hatt en langt lavere realinntektsvekst. Det blir stadig større forskjeller i inntekt av årsverk. Når vi i tillegg har en utvikling i arbeidsfrie inntekter som er så skeivt fordelt, gir dette en stor forskjell i inntektsdannelse over tid og også store forskjeller i formuesdannelse i samfunnet. Det utfordrer det egalitære Norge – dette som er et av våre store fortrinn.

Når det gjelder arbeidstida, står Senterpartiet vakt om normalarbeidsdagen og helgedagsfreden. Vi er ikke tilhengere av å øke adgangen til å avtale gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid, vi er ikke tilhengere av å øke grensene for pålagt eller avtalt arbeidstid. Senterpartiet er sjølsagt enig i behovet for å gå utover normalarbeidsdagen og pålegge overtid, men dagens regler er gode nok og fleksible nok, og de sentrale fagorganisasjonene gjør en viktig og god jobb i disse spørsmålene.

Når det gjelder adgangen til å arbeide på søn- og helligdager, ønsker ikke vi å endre det. Det er allerede altfor mye søn- og helligdagsarbeid. Det er ikke så mye arbeid som blir gjort på de dagene, som er nødvendig. En kan heller stramme til enn å utvide dette. Det gir ikke noe større velferd.

Når det gjelder aldersgrenser, støtter Senterpartiet regjeringa, og når det gjelder beredskapsvakt, er vi imot regjeringas forslag. Beredskapsvaktordning er en god ordning som gjør at arbeidsgiver får god hjelp for en billig penge. Hvis en svekker den ordninga, vil det bli færre som er interessert i beredskapsvakt, og det alternativet er langt dårligere enn dagens ordning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [11:39:04]: Det kommer vel ikke som noen overraskelse at representanten Lundteigen også er innom EØS. Slik jeg ser det, er norsk arbeidsliv en del av et europeisk arbeidsliv. Det er også slik at mange nordmenn har nytt godt av å studere i utlandet, og folk som kommer fra Europa, har nytt godt av det norske arbeidsmarkedet.

Det jeg ønsker å stille spørsmål om, er: Hvordan forestiller Lundteigen seg et Norge og et samarbeid i Europa uten en EØS-avtale?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:39:41]: Jeg skal svare på spørsmålet, sjøl om spørsmålet er mest knyttet til neste sak. Senterpartiet er sjølsagt for at vi skal ha et fritt arbeidsmarked i Norden. Det er fordi det har fungert veldig bra. Det er veldig likeverdige forhold i Norden, og det er lett å få det til å fungere bra.

Vi ønsker også at Norge skal være en del av et større europeisk arbeidsliv. Men i motsetning til EØS-tilhengerne ønsker vi å regulere tilgangen på arbeidskraft fra de landene som har en helt annerledes situasjon med hensyn til ledighet og med hensyn til inntekter av arbeid.

Det som er Senterpartiets alternativ, er en regulert arbeidsinnvandring fra EU-området utenom Norden, sånn at vi dermed kan sikre oss at det som er kvaliteten ved det norske arbeidslivet, kan fungere godt.

Bengt Morten Wenstøb (H) [11:40:41]: Forsto jeg representanten da slik at man helt åpenbart skiller mellom det nordiske arbeidsmarkedet og det europeiske arbeidsmarkedet, slik at det blir et A-lag og et B-lag?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:40:52]: Det er helt korrekt. Det nordiske arbeidsmarkedet er et arbeidsmarked som har utviklet seg over tid, der det har vist seg svært fordelaktig å ha fri bevegelse av arbeidskraft. Vi ser hvordan det virker positivt for de mange i Norden som er utsatt for arbeidsledighet, og som kommer til oss. Det virker positivt på norsk arbeidsliv på alle måter. De er ikke med på å presse lønns- og arbeidsvilkårene, for de er vant til rettigheter fra sine hjemland. De er myndige mennesker som er vant til å si fra i mye større grad enn det som mennesker som er utsatt for undertrykkelse i langt hardere grad, makter å gjøre i sitt praktiske virke.

Tor André Johnsen (FrP) [11:41:43]: Jeg ser på Senterpartiet som et parti som er opptatt av lokaldemokrati, næringsliv i distriktene og kanskje spesielt reiseliv, produksjonsbedrifter og eksportbedrifter. De er jo stort sett etablert ute i distriktene. Et viktig bidrag til å styrke disse arbeidsplassene er mer fleksibilitet, mer overtid og også bruk av midlertidige ansettelser. Jeg lurer litt på om Senterpartiet virkelig ikke ser at man trygger næringslivet og flere arbeidsplasser i det ganske land ved å gi bedriftene og de ansatte mer fleksibilitet til å tilpasse seg konjunkturer og varierende markedssituasjoner. Hvordan er det mulig at en sånn fantastisk fleksibilitet kan bli snudd til noe negativt?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:42:23]: Senterpartiet har stor respekt for lokaldemokratiet, men det er innafor et nasjonalt lovverk og et nasjonalt regelverk. Det må hele tida være en kombinasjon av nasjonale regler og lokal tilpasning. På arbeidslivsområdet er det helt opplagt at vi må ha et klart nasjonalt regelverk.

Den fleksibiliteten som dagens arbeidsmiljølov gir, fungerer bra. Det er ikke noen spesielle problemer i det praktiske arbeidslivet på det området. Det er ikke mange som sier at dette er noe du, Lundteigen, må rette opp i. Det er mange, mange viktigere oppgaver å ta fatt i. Det de fleste sier til meg, er at det nå utvikler seg en kultur i deler av arbeidslivet, knyttet til bemanningsselskap, som gir så stor utrygghet, gjør det så vanskelig å hevde sine interesser, så vanskelig å sikre at en får den lønna og de ytelsene som er, at det er der, Lundteigen, du må sette inn din arbeidskraft. Og det gjør jeg også, på vegne av Senterpartiet.

Tor André Johnsen (FrP) [11:43:23]: Det er godt å høre at Senterpartiet er opptatt av lokaldemokratiet. Da tenker jeg også litt på selvråderetten og den individuelle selvråderetten. Hvorfor ønsker Senterpartiet å gi fagforeningene mulighet til å saksøke på vegne av en arbeidstaker som selv ikke ønsker å reise søksmål? Strider ikke dette mot lokaldemokratitankegangen til Senterpartiet og troen på enkeltmenneskets frie vilje og grunnleggende rettsprinsipper?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:49]: Nei, det er helt i tråd med våre rettsprinsipper. De menneskene dette gjelder, har en så svak stilling på arbeidsmarkedet at det er svært krevende for dem å hevde sin rett overfor de arbeidsgiverne det gjelder. Det krever at vi er nødt til å ha maktmidler på et høyere nivå, slik at samfunnet kan sikre at disse menneskene blir ivaretatt. Dermed setter en en standard for arbeidslivsorganiseringa, slik at de innafor arbeidslivet som ønsker å tøye grenser, vet at de møter en motmakt som er så sterk at dette blir slått ned på og stoppet. Og det er det viktig å legge til rette for.

Sveinung Rotevatn (V) [11:44:46]: Først må eg seie at det er gledeleg at representanten Lundteigen er positiv til dei opne grensene i Norden, og at han har kome på betre tankar sidan partiet hans kjempa mot dette den gongen det vart innført.

Men spørsmålet mitt går på fleksibel arbeidstid. Eg oppfattar at Senterpartiet er eit parti som har ei særleg forankring i og eg vil seie forståing for utfordringane innanfor primærnæringane våre. Då snakkar vi om ein del av norsk næringsliv som definitivt har forståing for at av og til er det eit ønske om og behov for å jobbe mykje i periodar for så å jobbe mindre i andre. Spørsmålet mitt er om ikkje Senterpartiet og Lundteigen har ei forståing for at dette er eit behov som også gjeld i andre næringar, eksempelvis i ei viktig distriktsnæring som reiselivsnæringa, der det er ei kjensgjerning at ein er sesongavhengig. Av og til må ein jobbe mykje, og så kan ein ta meir fri seinare. Kvifor vil ikkje Senterpartiet tillate at ein eksempelvis i høgsesongen kan jobbe meir enn to søndagar på rad i ei så viktig distriktsnæring?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:45:46]: Som representant for en yrkesgruppe som har jobbet mye – lange dager og seint utover kvelden, tidlig om morgenen og mange søndager – kan jeg fortelle at det er ikke bestandig en har lyst til å gjøre det, men det er noe en må. De som er sjølstendig næringsdrivende, har lov til det, for de er sin egen herre. Men det er ikke dermed sagt at friheten til å jobbe på den måten er en fordel for disse menneskene, enten det er sjølstendig næringsdrivende eller andre. De som har erfart hva det vil si å jobbe mange søndager, langt utover kvelden og tidlig om morgenen – jobbe så hardt at en ikke hører fuglen synge – har erfart at det ikke bare er gleder ved det, det er også store byrder. Derfor er det kanskje sånn at jeg som representant for den yrkesgruppa har større respekt for å dempe den type arbeid, fordi jeg har erfart de negative sidene ved det.

Sveinung Rotevatn (V) [11:46:52]: Eg vil takke for svaret. Eg er i og for seg heilt einig – det er ikkje alltid ein ønskjer eller har glede av det å jobbe mykje i periodar. Derfor bør ein heller ikkje påleggjast det. Men i den einigheita som i dag blir presentert for Stortinget, føreset ein lokal einigheit om at dette er noko som er ønskjeleg, dette er noko ein vil. Då har eg større problem med å sjå kvifor Senterpartiet, som eg ser på som eit parti som er oppteke av viktige distriktsnæringar, som er næringsvenleg, ikkje ser det store ønsket og det store behovet frå lokale tillitsvalde og frå arbeidstakarar, frå lokale bedrifter og næringsorganisasjonar, som seier at vi vil gjerne kunne jobbe meir i periodar for å jobbe mindre i andre, slik at vi kan skape verdiar, slik at vi kan ta unna dei arbeidstoppane som kjem, for så å ta fri i andre periodar. Eg synest ikkje representanten Lundteigen gjev eit tilfredsstillande svar på kvifor Senterpartiet ikkje ønskjer den fleksibiliteten, men han skal gjerne få ein ny sjanse til å svare.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:47:51]: Det er helt korrekt at Senterpartiet er et næringsvennlig parti – ja, vi er så næringsvennlige at vi er bekymret for en utvikling hvor landet ikke skaper like mye som en forbruker. Vi er så næringsvennlige at det er for oss veldig sentralt.

Når vi nå snakker om arbeidstid, står Senterpartiet på det standpunktet at det kan avtales arbeidstider som er annerledes enn normalarbeidsdagen, med den enkelte arbeidstaker, med den lokale fagforening og med den sentrale fagforening. Det er et prinsipp som vi slår vakt om.

Det vi nå diskuterer, er hvor mye utover den normale arbeidstid som kan bestemmes på de ulike nivåene. Ut fra livserfaring vet jeg at lokale fagforeninger ikke bestandig er like sterke til å stå imot den vaktsituasjonen en står i, og derfor er det en fordel å ha den ventilen som ligger i de sentrale fagforeninger. Men for Venstre er dette sjølsagt ikke så sentralt, for de har forlatt tilslutning til sentral fagorganisering, som før var en parole for partiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Sveinung Rotevatn (V) [11:49:28]: I godt over ti år har Venstres stortingsrepresentantar stått på denne talarstolen og bedt om ei meir moderne og meir fleksibel arbeidsmiljølov tilpassa tida vi lever i. Eg er glad for å kunne slå fast at i dag har vi fleirtal.

Mykje har vorte sagt og skrive om mellombelse tilsetjingar. Dette kjem eg tilbake til i innlegget mitt i neste sak, da eg også skal adressere aktivitetsplikt og dei andre forslaga i Prop. 39 L.

I denne saka er det etter Venstres syn mykje å gle seg over. Særleg viktig er det at vi no sikrar større fleksibilitet i spørsmål om arbeidstid. Gjennom moderate oppmjukingar i regelverket for gjennomsnittsberekning blir det no høve til å avtale å jobbe meir i periodar for å ta meir fri i andre. Dette er ein stor fordel for mange arbeidstakarar, eksempelvis for dei som pendlar langt til arbeidsplassen sin og for foreldre med delt omsorg for barn. Det er ein fordel for mange brukarar av pleie- og omsorgstenester som kan få færre å halde seg til i løpet av eit helgeskift. Og det er ein fordel for mange bedrifter – særleg dei som driv i konjunktur- og sesongutsette næringar, som eksempelvis reiselivsnæringa.

Det er to gjennomgåande trekk ved endringane Stortinget vedtek i dag. Det første er at ingen årlege rammer for arbeidstid, overtid eller helgedagsarbeid blir utvida. Det er med andre ord feil at nokon skal arbeide meir etter dei endringane som her blir vedtekne.

Det andre gjennomgåande trekket er at moglegheitene for å jobbe meir i periodar for å jobbe mindre i andre føreset lokal einigheit mellom arbeidstakarar og arbeidsgjevarar. Vi styrkjer med dette rolla til dei lokale tillitsvalde betrakteleg, og ingen vil kunne bli pålagt noko anna enn det som er normalarbeidstida etter arbeidsmiljølova.

Venstre var i utgangspunktet einig med regjeringa i at ein kunne utvide høvet til gjennomsnittsberekning av søndags- og helligdagsarbeid noko meir enn det Stortinget vedtek i dag. Vi er også skeptiske til forslaget om auka strafferamme for brot på arbeidsmiljølova, men i forhandlingar er det viktig å søkje seg inn mot gode kompromiss som kan samle breie fleirtal. Eg vil nytte anledninga til å takke Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti for konstruktive og gode forhandlingar, der alle no er med for å sikre eit breiast mogleg fleirtal rundt fornuftige moderniseringar av arbeidsmiljølova.

Venstre er vidare glad for at vi no styrkjer oppseiingsvernet til eldre arbeidstakarar. Alle har noko å bidra med. Eldre arbeidstakarar er ein svært viktig ressurs for arbeidslivet. Det er berre rett og rimeleg at oppseiingsvernet blir styrkt i tråd med auka levealder og betre helse. Det er ikkje minst rett og rimeleg sett i lys av pensjonsreforma, som vart samrøystes vedteke i denne salen. Det er synd vi ikkje kan få eit samrøystes vedtak rundt den naturlege oppfølginga av den. Så det er skuffande og underleg at Arbeidarpartiet og SV framleis vil gje bedriftene anledning til å sende arbeidstakarar på dør, sjølv om dei framleis har mykje å bidra med og ønskjer å stå i arbeid. «Alle skal med» kjem tydelegvis med ei aldersgrense på 67 år.

Venstre er på si side glad for at stortingsfleirtalet sluttar seg til vårt ønske om at ei oppjustering av aldersgrensene i staten også må følgje med når vi no endrar arbeidsmiljølova. Vi ser fram til at regjeringa kjem med ei sak om dette til Stortinget.

Generelt ønskjer Venstre likast mogleg plikter og rettar mellom ulike sektorar i arbeidslivet. Vi er glad for at dette synet har vunne breitt gjennomslag i merknadene i desse to sakene.

Til slutt vil eg få lov til å peike på styrking av varslarvernet, som stortingsfleirtalet i dag ber regjeringa gjennomføre. Å stå opp mot eigen arbeidsgjevar og eigne kollegaer for å varsle om uetiske og ulovlege forhold ved arbeidsplassen sin er ei tung belastning. Fleire modige menneske har teke denne tunge belastninga, men det har styrkt oss som samfunn. I dag ber vi Arbeidstilsynet ta ei styrkt og meir aktiv rolle i arbeidet med å støtte opp om og hjelpe varslarar, og vi ber om at gode varslingsrutinar i verksemdene bør vere eit obligatorisk krav med minstekrav til innhaldet i dei varslingsrutinane.

Alt i alt meiner Venstre at denne saka, saman med saka vi skal behandle seinare, vil bidra til eit meir moderne, fleksibelt og trygt arbeidsliv for den enkelte arbeidstakar.

Noreg står overfor store utfordringar i tida framover. Skal vi klare å sikre at alle får delta i arbeidslivet slik dei ønskjer, med sine evner og kunnskapar, treng vi eit regelverk som legg til rette for nettopp det. Vi kjem eit solid steg nærmare det målet i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [11:54:40]: Representanten Rotevatn nevnte den viktige muligheten folk har til å ta opp uheldige saker i arbeidslivet. Ett sånt virkemiddel som vi har hatt, og som vi har fram til vedtak blir fattet i dag, er den kollektive søksmålsretten. Det er nettopp en mulighet, på vegne av dem som ikke tør eller har mulighet, til å gripe tak i urimelige forhold i arbeidslivet, enten det går på arbeidsmiljø, arbeidslivssikkerhet, eller lønns- og arbeidsforhold.

I merknadene fra flertallspartiene blir det brukt begrep som at det er i strid med menneskerettighetene at vi har den kollektive søksmålsretten. Da blir spørsmålet mitt: Hvorfor er det et problem for menneskerettighetene at en kan avsløre og ta tak i underbetaling, men ikke et problem for menneskerettighetene at folk blir underbetalt og dårlig behandlet?

Sveinung Rotevatn (V) [11:55:45]: Problemet med spørsmålet til representanten Andersen er nok, som det har vore sagt før, at spørsmålet er feil stilt. Det er aldri eit problem at ein tek tak i alvorlege og ulovlege forhold ved ein arbeidsplass. Men eg synest det er overraskande at ein beskriv som ei viktig moglegheit ei ordning som vart innført mot store protestar, og som aldri har vorte nytta på ein vellykka måte i rettssystemet – aldri. Det prinsipielle i dette slår inn i det at ei foreining skal kunne gå til sak på vegner av nokon som ikkje er medlem i foreininga, som ikkje ønskjer å vere medlem i foreininga, og som ikkje ønskjer at ein skal reise sak. Det er grunnen til at Advokatforeningen og andre var så kritiske då dette vart innført, fordi det strir mot den tradisjonelle tankegangen rundt vår sivilprosess, og det er grunnen til at dei same støttar at fleirtalet i Stortinget no fjernar den heimelen frå loven.

Dag Terje Andersen (A) [11:56:39]: Jeg vet ikke noe om representanten Rotevatns erfaring fra arbeidslivet, men det er faktisk sånn at i en del tilfeller kommer det folk inn i midlertidige stillinger eller via underleverandører og er i en veldig svak stilling når det gjelder den posisjonen en har overfor arbeidsgiver, men er avhengig av de kronene en kan få ut av det. Det betyr at det for den personen kan være vanskelig å reise en sak mot den arbeidsgiveren en har. Det er da det er mulig for en nasjonal organisasjon å reise søksmål for å ivareta den personens interesser. Den kommer selvfølgelig aldri til å bli brukt mot den personens interesser.

Men spørsmålet mitt var: Hvorfor er det et problem for menneskerettighetene at noen kan reise en sak på vegne av folk som er urettferdig behandlet, men ikke et problem for menneskerettighetene at folk blir urettferdig behandlet? At det blir avslørt at folk blir urettferdig behandlet, er – så vidt jeg forstår – Venstres problem, og det lurer jeg på hvorfor.

Sveinung Rotevatn (V) [11:57:41]: Men då har ikkje representanten Andersen forstått Venstres tilnærming til dette. Det som gjer at ein i merknadane, slik mange andre har gjort i høyringa, stiller spørsmål ved den menneskerettslege sida ved det, handlar jo om organisasjonsfridomen, altså retten til å vere medlem i ein organisasjon og retten til ikkje å vere medlem i ein organisasjon.

Så kan ein tenkje seg mange grunnar til at eit menneske ikkje ønskjer å reise ei sak, bl.a. at ein ikkje ønskjer den belastinga det er å måtte vere i ein domstol og vitne. Det vil nokon sannsynlegvis kunne bli pålagd dersom det blir reist sak mot deira vilje. Det er grunnen til at så mange har vore kritiske til dette.

Så vil eg seie at når denne moglegheita, som vart innført mot sterke protestar, aldri har vorte nytta, kan ein spørje seg om kor viktig det eigentleg er, eller om det berre er symbolpolitikk for Arbeidarpartiet. På den andre sida vil eg seie at det er positivt at Arbeidarpartiet varslar ei positiv haldning til noko av det vi gjer i denne innstillinga, trass i at dei er imot det meste, eksempelvis at dei iallfall vil vere opne for den styrkinga av varslarvernet som vi no slår fast og vedtek. Det er eit viktig grep for å sikre den enkelte arbeidstakar.

Dag Terje Andersen (A) [11:58:46]: Nå er det vel egentlig ikke min rolle å svare, men det er riktig at vi er positive til det. Vi er positive til økt straff også. Vi er positive til det som er fornuftig. Men det vi er imot, i en situasjon der utfordringer på arbeidsmarkedet er useriøse aktører og sosial dumping, er at flertallspartiene tar bort et av de virkemidlene vi har mot sosial dumping. Det at regelen er der, er i seg selv et pressmiddel til å få ryddet opp på arbeidsplassen. Det er sånn arbeidslivet fungerer, selv om ikke alle saker kommer til retten. Det er derfor jeg er opptatt av at jeg er skuffet over at Venstre her faktisk bidrar til at et av de virkemidlene vi har mot sosial dumping, blir fjernet i det forslaget som er lagt fram, i en tid hvor sosial dumping er et av de store samfunnsproblemene. Det er derfor jeg lurer på hvorfor det er et menneskerettighetsproblem at juks blir avslørt, men ikke et menneskerettighetsproblem at juks blir gjennomført.

Sveinung Rotevatn (V) [11:59:45]: No er spørsmålet feil stilt for tredje gong. Eg vil anbefale at representanten Andersen finn seg eit eksemplar av Den europeiske menneskerettskonvensjonen og les seg opp på spørsmål om organisasjonsfridom, som er ein viktig både positiv og negativ rett. Det er ikkje med det sagt at den ordninga som vart innført, mot store protestar, er eit brot på det, men fleire tunge høyringsinstansar har reist det spørsmålet, så det er også nemnt i innstillinga. Grunngjevinga for at ein tek det vekk, er for det første at det ikkje blir brukt, og for det andre at det er eit problem – og eg synest det er overraskande at Arbeidarpartiet ikkje ser det – at ein skal kunne gå til sak på vegner av nokon som ikkje er medlem i foreininga di, som ikkje ønskjer å vere medlem i foreininga di, og som er imot at ein skal gå til sak. Dette handlar om dei grunnleggjande prinsippa i vår sivilprosess.

Så vil eg til slutt seie at dersom Arbeidarpartiet verkeleg ønskte å ta tak i spørsmålet om sosial dumping, hadde dei god moglegheit til å gjere det tidlegare, i denne salen, då Venstre fremja eit forslag om å innføre minsteløn for å ta tak i nettopp dei sterkt kritikkverdige forholda med lav betaling, som er lov, og som Arbeidarpartiet meiner skal vere lov.

Dag Terje Andersen (A) [12:00:53]: Jeg må nesten få lov til å kommentere det. Selv om minstelønn ikke er et tema i dag, er det et sentralt tema i norsk arbeidsliv, og det er nok et eksempel på at en med et liberalistisk utgangspunkt kan komme med mange forslag som skader det seriøse arbeidslivet. Det er bred enighet om at minstelønn som alternativ til den frie lønnsdannelsen vi har i Norge, og som har gitt oss et godt lønnsnivå, vil påvirke partenes rolle i lønnsdannelsen i Norge – det er en viktig prinsipiell sak – men først og fremst er all erfaring ute i Europa at når en innfører minstelønn, så er ikke det noe som får lønnsnivået oppover, det er noe som bidrar til at lønnsnivået går nedover. Det vil altså være en ytterligere spiral og betale dårligere dem som har dårligst betalt. Derfor er jeg glad for at Stortinget avviste forslaget fra Venstre om minstelønn. Det var et liberalistisk forslag, som heldigvis ble avvist.

Sveinung Rotevatn (V) [12:02:00]: Eg synest alltid det er litt fascinerande når folk bruker «liberalt» som eit slags skjellsord. Det å sørgje for at folk har individuelle rettar, også til å få ei anstendig løn, meiner eg er noko positivt. Eg syntest det var overraskande at stortingsfleirtalet – med Arbeidarpartiet i spissen, må ein vel kunne seie – ikkje eingong ville undersøkje kva moglegheiter som finst, kva kunnskap vi kan samle. Dei hadde bestemt seg på førehand.

Men så registrerer eg også at Arbeidarpartiet og Venstre har to ulike tilnærmingar til desse spørsmåla. Det er grunnen til at Venstre stemmer med fleirtalet og Arbeidarpartiet med mindretalet. Vi legg vekt på at vi lever ulike liv, og at vi har ulike ønske og behov. Nokre meiner at ting skal vere slik dei alltid har vore, eller kanskje aller helst slik dei ein gong var, det er ikkje ei progressiv tilnærming til arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:03:01]: Så langt jeg vet, er alle partier i denne salen tilhengere av organisasjonsfrihet, og så er det noen partier som ønsker å legge til rette for fagorganisering, Senterpartiet er blant dem. Det er viktig, og det er vi stolte av. Det nye Venstre går vekk ifra den holdninga, men det må vi bare erkjenne.

Det vi diskuterer i forbindelse med kollektiv søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig innleie av folk i forbindelse med bemanningsselskap, er at dette medvirker til en utrygg utvikling på arbeidsmarkedet – ikke bare i bemanningsselskapene, det smitter også over på stadig flere bedrifter og virksomheter. Mitt første spørsmål er: Blir denne utviklinga knyttet til bemanningsselskap sett på som et problem i partiet Venstre?

Sveinung Rotevatn (V) [12:04:01]: Partiet Venstre er og har alltid vore positive til at folk fagorganiserer seg. Det er grunnen til at Venstre stod bak og la til rette for hovudavtalen – grunnlova i arbeidslivet. Men vi er også opptekne av at halvparten i arbeidslivet ikkje er fagorganiserte. Det medfører at vi også må ha ei arbeidsmiljølov som legg til rette for dei. Derfor utvidar vi no – moderat – høvet til å avtale auka gjennomsnittsberekning mellom den enkelte arbeidstakaren og den enkelte arbeidsgivaren. Det er eit stort gode for den enkelte arbeidstakaren.

Når det gjeld spørsmålet om kollektiv søksmålsrett, trur eg at eg har svart ganske grundig på det i svara mine til representanten Andersen, men eg vil også seie at for Senterpartiet med sine tradisjonar som eit parti som ser den enkelte borgaren, er det eit nytt kollektivistisk og korporativt syn at ein skal kunne gå til søksmål på vegner av nokon som ikkje er medlem i foreininga si, som ikkje ønskjer å bli medlem i foreininga, og som ikkje ønskjer at ein skal gå til sak. Det forundrar meg.

Ingunn Gjerstad (SV) [12:05:18]: Eg er fascinert av at både Kristeleg Folkeparti og Venstre verkar så glade i dag for at det blir meir fleksibilitet og det som ein kallar «sjølvbestemmelse», i arbeidslivet. Eg liker ordet «medbestemmelse» mykje betre.

Rotevatn seier at ingen skal arbeida meir, og at forslaga styrkjer rollene som lokale tillitsvalde skal ha. Er no Venstre trygge på at den enkelte arbeidsplassen i distrikta, i reiselivet og elles, er sterk nok og godt nok organisert til at fleksibiliteten for den enkelte arbeidstakaren blir styrkt, og ikkje berre fleksibiliteten for den enkelte arbeidsgjevaren?

Sveinung Rotevatn (V) [12:06:00]: Svaret er ja. Og er det ikkje slik i dag, ligg det i alle fall til rette for at det blir slik, gjennom at ein no får såpass mykje større moglegheit til fleksibilitet dersom ein fagorganiserer seg, og dersom ein har lokale tillitsvalde. I den grad dette forslaget har fått kritikk frå nokon, er det fordi forskjellen no til dels aukar mellom dei som har tariffavtale, og dei som ikkje har det.

Det er riktig at Venstre i dag er glade for dei vedtaka som no blir gjorde, og det er fordi vi har jobba for dette i veldig, veldig mange år. I åtte år fekk vi som svar frå SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet at alt skal vere som det alltid har vore, vi ser ikkje noko behov for nokon auka fleksibilitet. Vel – i dag får Venstre gjennomslag for ei arbeidsmiljølov som ligg ganske opptil primærstandpunkta våre, ganske tett opptil det vi har gått til val på. Det er sjølvsagt grunn til å glede seg over det.

Så kan ein spørje seg kva vi ville fått gjennomslag for med å gå til SV, til Arbeidarpartiet, til Senterpartiet. Svaret er: Absolutt ingenting. Men mens nokre står stille, må andre ta ansvar for å ta Noreg vidare.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kirsti Bergstø (SV) [12:07:20]: Jeg vil starte med å løfte SVs forslag.

Arbeidsmiljøloven er en av de lovene som virker aller mest inn på hverdagen vår. Den bestemmer hvor lang arbeidsdagen skal være, og under hvilke forhold og innenfor hvilke rammer vi skal jobbe.

Regjeringen maler et bilde av – det ser vi også i debatten her – at arbeidslivet har endret seg så mye at også arbeidsmiljøloven må endres. Det gjentas til stadighet et mantra om at vi jobber på helt andre måter enn før, og at moderne samfunn må ha moderne løsninger. Visst er det mye som har endret seg de siste årene. Særlig har vi fått flere tekniske løsninger som ser helt annerledes ut i dag enn for både 10, 20 og 30 år siden. Men selv om butikkansatte ikke lenger slår inn prisen på varer manuelt, stables fremdeles varer opp i hyllene av både rygg, armer og skuldre. Selv om det er maskiner som boner gulv, rengjøres de aller fleste gulv av mennesker med mopp. Og selv om ansatte i barnehager kan ha tilgang til iPad, løftes unger fremdeles opp og ned for trøst og omsorg – ofte i rom med ganske høyt lydnivå – av rygger og skuldre til de ansatte.

Dette er eksempler på viktige oppgaver som løses nettopp i moderne samfunn – og helt avgjørende oppgaver som må løses for at et moderne samfunn skal gå rundt. Men det er også eksempler på arbeid som kan prege både kropp og helse negativt – hvis arbeidsfolk ikke har tilstrekkelig beskyttelse i lovverket. Det er denne beskyttelsen vi opplever at regjeringen svekker gjennom de endringene i arbeidsmiljøloven som ligger på bordet i dag.

Hvis det er sånn at lengre arbeidsdager og mer helgejobb er det som er moderne, ja, da er jeg stolt over å tilhøre et gammeldags parti. Regjeringen ser fullstendig bort fra maktforholdene i samfunnet og de maktforholdene som råder i arbeidslivet. Friheten til å jobbe når man selv vil, går veldig fort over i en forventning om å måtte jobbe når sjefen vil. Når regjeringen sier at vi skal få et mer fleksibelt arbeidsliv, må vi spørre oss: For hvem – hvem er det som mister makt, og hvem er det som får mer mulighet til å bestemme? Er det alenemoren som ikke rekker barnehagen før stengetid fordi sjefen forventer at hun blir lenger på jobb? Nei, det er ikke hun som vil få mer fleksibilitet.

Et sånt arbeidsliv som et flertall nå legger opp til, er vanskelig å kombinere med et virkelig liv, fordi forventninger om lengre arbeidsdager og mer helgejobb er en trussel mot likestilling. Det frykter jeg vil både svekke likestillingen og øke forskjellene i samfunnet.

Jeg vil også presisere viktigheten av å begrense søndagsarbeid. For mange er ikke nødvendigvis søndagen mer hellig enn andre dager, men det å ha noen felles fridager i lag har en stor verdi i seg selv. Noen må selvsagt jobbe på søndager, men det bør begrenses med hensyn til antall helger og antall helger på rad og også begrenses til arbeid som det er helt nødvendig at utføres.

Selv om spørsmålet om søndagsåpne butikker ikke skal behandles her i dag, vil jeg minne om at noens frihet blir andres ufrihet. Det står virkelig ikke om liv og død å få kjøpe sko og sminke på søndager. Folk som jobber i butikk, trenger også fri og tid til ungene sine.

Det er flere ting vi reagerer på. Jeg rekker ikke å gå innom alle her, men vi reagerer på at heller ikke når det gjelder godkjenning av arbeidstidsordninger, har regjeringen – med støttepartiene – tatt hensyn til de maktforholdene som rår i samfunnet. Vi reagerer på at det foreslås å svekke beredskapsvaktens kompensasjon, og vi reagerer på at det foreslås en endret aldersgrense, uten at partene har vært med på den prosessen. Vi mener at det viser en illusjon om et arbeidsliv framfor en reell strategi for at folk skal kunne stå lenge i jobb.

SV vil stemme imot alle svekkelser som arbeidsfolk vil oppleve gjennom endringene i arbeidsmiljøloven. Vi vil ha en helt annen retning i arbeidslivet, et arbeidsliv som man kan stå i til man blir gammel, og som man kan gå ut av som pensjonist med helsen i behold, istedenfor å ha jobbet seg syk. Vi vil ha faste ansettelser, fulle stillinger. Vi vil i en helt annen retning enn det vi ser tegnes opp i dag.

Presidenten: Presidenten forsto det slik at det ble tatt opp forslag.

Kirsti Bergstø (SV) [12:12:26]: Ja.

Presidenten: Det nikkes ja.

Kirsti Bergstø har da tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) [12:12:38]: Når man leser hva Sosialistisk Venstreparti skriver i merknadene om aldersgrenser, ja, da skjønner man at de merknadene er forfattet av en sosialist. Der ser man på arbeidsmarkedet som en statisk størrelse som aldri er i utvikling, og at enkelte grupper presser hverandre ut av arbeidsmarkedet. Jeg er spent på om representanten Bergstø ser hvor ubehagelig det argumentet kan bli hvis man tar det videre – de eldre tar jobbene våre. Jeg skal ikke utbrodere. Tegningen er tegnet.

I denne forbindelse vil jeg nøye meg med å spørre om følgende: Hvis en person er kompetent, og gjør en god jobb, synes representanten Bergstø det er verdig å bli oppsagt fordi man har nådd en alder?

Kirsti Bergstø (SV) [12:13:26]: SV mener det er viktig at folk har vern i et arbeidsliv. Vi mener også det er viktig at vi har spilleregler som gjør at vi får verdige avganger fra arbeidslivet, at vi kan gå ut av arbeidslivet både med helsa i behold og på verdig vis. Derfor er det veldig positivt at man kan stå lenger i jobb i dag hvis arbeidstaker og arbeidsgiver er enige om det, og det er det også mange gode eksempler på. Vi mener at det å få folk til å stå lenger i jobb – det arbeidet begynner helt andre steder enn å begynne å lempe på de aldersgrensene som er i arbeidslivet.

Så undrer jeg meg på om representanten egentlig har lest SVs merknader, for der refererer vi ikke til at noen presser andre ut. Tvert imot står vi fast på at det er slik at arbeidsgivere kan kvie seg for å ansette godt voksne folk hvis den endringen blir vedtatt.

Stefan Heggelund (H) [12:14:29]: Vi har vel sett nok av eksempler i media på at det under dagens regelverk har vært nok av uverdige avganger, akkurat slik representanten Bergstø er bekymret for. Problemet er at hun ikke ønsker å gjøre noe med det. Men hun vil heller ikke gjøre noe med den ufrivillige deltiden, hun vil ikke gjennomføre tiltak som kan redusere ufrivillig deltid. Vi vet at der folk får bestemme mer over sin egen arbeidstid, mer over sin egen turnus, så skjer det ofte at flere får økt stillingsbrøk, ja, noen steder er den ufrivillige deltiden fjernet.

Skift/turnusutvalget sa at tiltak som ikke gikk direkte på den såkalte helge-problematikken, bare i begrenset grad kunne løse deltidsproblemet. Hvilke tiltak vil Bergstø iverksette, som tar tak i dette? Vil hun få sykepleiere til å jobbe hyppigere helgevakter, slik tidligere helseminister Støre tok til orde for?

Kirsti Bergstø (SV) [12:15:28]: Den rød-grønne regjeringen og SV har tatt kampen mot ufrivillig deltid på det største alvor, og derfor har vi hatt egne strategier i helseforetakene bl.a. for det. Vi er helt tydelige på at faste og fulle stillinger skal være det rådende i arbeidslivet, og det er der vi også vil styrke folks rettigheter. Men her tegnes det opp et bilde av at hvis en ønsker å jobbe full stilling, ja, da må en jobbe på måter som kan gå på helsa løs. Det er den virkelighetsbeskrivelsen vi ikke er med på, ved å si at sentrale fagforeninger ikke skal få godkjenne turnusordninger, ved å si at en skal stå alene lokalt og forhandle med sjefen om hvordan ens arbeidstid din skal være for at en skal være verdig en full stilling. Det er den virkelighetsbeskrivelsen og de løsningene som vi aldri kan gå med på, fordi vi ser at arbeidsfolk trenger et sterkt vern. Maktforholdene i samfunnet og i arbeidslivet er slett ikke jevnbyrdige.

Erlend Wiborg (FrP) [12:16:32]: Det var jo et interessant innlegg å høre – i hvert fall at Sosialistisk Venstreparti er klare på at de er imot enhver form for svekking av vernet til arbeidstakerne. Med respekt å melde: I de sakene vi behandler i dag, er det ingen svekking av vernet til arbeidstakerne. Tvert imot, forslaget om aldersgrensene handler om å styrke vernet til arbeidstakerne. Det stemmer SV imot.

Jeg må også si at jeg stusser på at Sosialistisk Venstreparti nå mener at likestillingen i Norge vil svekkes ved at kvinner får mer makt. Det er en holdning som Fremskrittspartiet er helt uenig i. Vi mener tvert imot at likestillingen styrkes ved at kvinner får mer makt og myndighet til å bestemme over sitt eget liv.

Men representanten Bergstø hevdet også at nå må folk jobbe mer, og da har jeg et klart spørsmål til Bergstø: Må folk – med endringen i dag – jobbe mer enn man gjør i dag i løpet av et år?

Kirsti Bergstø (SV) [12:17:37]: Virkelighetsoppfatningen er åpenbart både rød og blå i denne salen. Det er jo slik at likestillingen har gått framover i landet nettopp fordi det ikke har vært Fremskrittspartiet som har fått definere hva som er frihet for kvinner, men kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen i større grad enn Fremskrittspartiet.

Når jeg viser til at folk må jobbe mer, er det nettopp med utgangspunkt i de skjeve maktforholdene som finnes på den enkelte arbeidsplass og i arbeidslivet. Når det legges opp til at man skal forhandle mer lokalt, at man skal kunne stå og forhandle med sjefen sin om hvordan arbeidsdagen skal være – at det er fleksibiliteten det legges opp til – ja, så frykter jeg at flere må ta lengre arbeidsdager, også når det på ingen måte passer inn i deres liv. Det er derfor SV ønsker sterke fagforeninger, og det er derfor vi ønsker en sterk vernelov.

Erlend Wiborg (FrP) [12:18:37]: Jeg fikk i utgangspunktet ikke svar på spørsmålet mitt fra Sosialistisk Venstreparti. Representanten hevdet at endringen i dag vil medføre at mennesker må jobbe mer i løpet av et år – mot sin vilje. Da ber jeg representanten vise til hvilke forslag vi har til behandling i dag, som innebærer at mennesker må jobbe mer – mot sin vilje?

Kirsti Bergstø (SV) [12:19:02]: Jeg skjønner jo at det ikke nødvendigvis ser slik ut fra representanten Wiborgs skrivebord, men i hverdagen til veldig mange folk vil de endringene – det man kaller for oppmykning, fleksibilisering – ha en slik effekt. For mange bransjer frykter jeg nettopp det, at man vil oppleve å måtte jobbe lengre dager, også når det ikke passer en selv, fordi det legges opp til at du skal bli enig med sjefen din om din arbeidsdag og arbeidstid. Jeg frykter en slik utvikling bl.a. innen helse og omsorg, der presset på privatisering er stort. Jeg frykter det innenfor dagligvarehandelen, der altfor få er organisert og det er langt mellom tariffavtalene, og jeg frykter det bl.a. i rengjøringsbransjen, der svært mange opplever en hverdag basert på høyt arbeidstempo, press og konkurranseutsetting. Når det er slik at man lager et arbeidsliv der man skal kunne forhandle med sjefen sin om hvor lang arbeidsdagen skal være, innenfor en grense, og man i tillegg åpner opp for midlertidighet, og man åpner opp for at det skal være mindre vern fra fagforeninger og i arbeidsmiljøloven, så forsterkes maktforholdene negativt.

Sveinung Rotevatn (V) [12:20:37]: Eg vil rose SV for at dei er – og lenge har vore – opptekne av å redusere ufrivillig deltid. Det er eit mål for arbeidslivet som Venstre er heilt einig i. Det er eit stort problem at ein blir gåande med altfor mange i små stillingar, i vikariat, for å få bemanninga til å gå opp, ikkje minst i helgar. Difor forundrar det meg at SV no ikkje vil vere med på å gjere kanskje det viktigaste grepet for å gje fleire moglegheit til å jobbe heiltid, nemleg at ein får meir fleksibilitet rundt arbeidstid og meir lokal sjølvbestemming.

Når vi no gjer viktige grep rundt dette, uttaler bl.a. KS, som representerer kommunesektoren, våre viktigaste velferdsprodusentar, at dette vil leggje godt til rette for at ein kan få fleire i heil stilling, ikkje minst i pleie- og omsorgssektoren.

Kva er det SV har forstått som landets kommunar ikkje har forstått?

Kirsti Bergstø (SV) [12:21:34]: Jeg er veldig glad for Venstres engasjement for fulle stillinger. Det deler vi. Vi mener likevel at det finnes bedre måter å gjøre det på. Vi ser jo også at der man virkelig vil, der er det også mulig å få det til. Jeg vil gi et eksempel, et gledelig lokalt eksempel, nemlig Gamvik kommune, der SV-ordfører Inga Manndal sitter ved roret – sammen med Arbeiderpartiet. Der har man jobbet veldig systematisk og konkret for å gi alle som ønsker det, fulle stillinger i kommunen. Man har jobbet systematisk i lag med fagforeningene lokalt og funnet gode løsninger, som betyr at i Gamvik kommune er det i dag ingen som har ufrivillig deltidsstilling. Det betyr at mulighetene er der, hvis man bruker den viktigste ressursen og kraften man har tilgjengelig, nemlig fagforeningene lokalt og de tillitsvalgte, de ansatte og litt smidighet og velvilje.

Sveinung Rotevatn (V) [12:22:37]: Men då lurer eg på kvifor SV ikkje stolar på desse fagforeiningane lokalt, der ein klarer å få gode løysingar, for alt som blir gjort i den arbeidsmiljøloven vi vedtek i dag, føreset jo lokal einigheit.

Dersom ein får til lokale løysingar som alle er einige i, som ingen har noko problem med, ja, som Arbeidstilsynet synest er heilt ok når det gjeld helse, miljø og sikkerheit, kvifor meiner då likevel SV at nokon andre skal kunne sitje sentralt og seie nei, det får de ikkje lov til. Kva er det som gjer at ein ikkje klarer å stole på at vettet faktisk er ganske godt og jamt fordelt rundt omkring i landet – at kanskje er det av og til slik at dei som sit nærmast problemstillingane, også er dei som sit nærmast løysingane? Då bør dei få moglegheit til å finne desse løysingane.

Kirsti Bergstø (SV) [12:23:24]: De lokale løsningene har man muligheten til å finne fram til i dag, og det ser man jo også gjennom dagens ordning, der 90 pst. av alle søknader om turnus og alternative arbeidstidsordninger blir godkjent. Det varierer litt fra bransje til bransje. Men vi tar på alvor den forskningen som er helt tydelig på at nattarbeid, lengre arbeidsdager og kveld har sin helt åpenbare pris for den enkeltes helse, for sikkerhet og for muligheter for å gjøre feil. Derfor mener vi at det må være vern og tydelige regler også der.

Så er det stor forskjell på å prøve å søke lokale løsninger innenfor noen rammer og det å åpne opp for turnuser som kan gå på liv og helse løs, uten å ha tilstrekkelig sikkerhet rundt det. Og det er der vi mener at kompetansen til fagforeningene sentralt, når det gjelder både tariff, helse og forskning, er helt avgjørende å ha med.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Robert Eriksson [12:24:52]: Det er en gledens dag når vi i dag gjør vedtak i denne sal om å få et trygt, fleksibelt og familievennlig regelverk for norsk arbeidsliv. Arbeidslivet har endret seg opp igjennom tiden. Familiesituasjonen har endret seg. Folks hverdag og arbeidsliv og arbeidsregioner endrer seg. Da er det viktig at man lager politikk, lager regelverk der ikke unntakene blir en evigvarende unntaksbestemmelse, men at det som er den faktiske situasjonen, blir hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det vi i dag gjør vedtak om, er ikke mer pålagt overtid, ikke mer pålagt søndagsarbeid, ikke mer pålagt samlet arbeidstid. Det vi gjør vedtak om i dag, er at det skal bli enklere å være seriøs, vanskeligere å være kjeltring. Og det skal bli bedre stillingsvern for de eldre som står i arbeidslivet. Det mener jeg er et gode, det mener jeg er viktig og riktig.

Tar vi et kort blikk tilbake, ser vi at aldersbestemmelsene som nå er i arbeidsmiljøloven, kom på plass i 1917 – ingen endring på 98 år. Jeg mener samfunnet har endret seg forholdsvis mye de siste 98 årene. Folk blir eldre, har bedre helse, flere ønsker å stå lenger i arbeidslivet. Hvorfor skal vi da ha en bestemmelse i arbeidsmiljøloven som sier at en må gå av bare fordi en har hatt bursdag? Jeg synes det er lite fremtidsrettet, det er lite moderne. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått gode regler som også er tilpasset den hverdagen.

Jeg vil rette en spesielt stor takk til Kristelig Folkeparti og Venstre som har vært med og gjort det mulig at vi får en modernisering, en bedre arbeidsmiljølov, som ivaretar folks hverdag på en bedre måte. Det blir enklere for folk flest. Folk reiser ut på arbeid – og jeg har snakket med mange av dem både opp igjennom de årene jeg satt på Stortinget og i de snart to årene jeg har vært statsråd. Jeg har besøkt mange arbeidsplasser, ulike arbeidsplasser, ulike folk, og jeg registrerer at arbeidsplassen til folk ikke nødvendigvis er rett utenfor stuedøra der de bor. Folk ønsker å bo ett sted med sin familie, og så er det kanskje sånn at man arbeider et annet sted. Jeg har opplevd at mange har kommet bort til meg og sagt: Hvorfor må vi ha unntaksbestemmelser og gå den lange, kronglete veien for at jeg kan dra på arbeid mandags morgen, arbeide litt lenger på tirsdag, onsdag og torsdag, for så å dra hjem fredag etter lunsj og spise middag med min familie og faktisk ha hele helgen fri? Hvorfor kan ikke vi bestemme det lokalt på den lokale arbeidsplassen? Jeg er helt enig med dem som har kommet bort og sagt dette til meg. Derfor imøtekommer regjeringen sammen med flertallet i Stortinget – Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – de ønskene fra folk. Vi flytter mer makt til den enkelte arbeidstakeren og den enkelte virksomheten lokalt.

Så sier man i denne sal at det blir en forskyvning i maktbalansen, det blir mer makt til arbeidsgiveren, og det blir et skjevt maktforhold. Hvis man mener at det er en skjevhet i arbeidsmarkedet, at det er skjeve maktforhold å si at den enkelte arbeidstaker skal få større frihet, større mulighet til å påvirke sin egen arbeidshverdag – hvis man er uenig i dette og mener at det er feil retning å gå – så er jeg uenig med alle dem som hevder dette. Jeg tar folk på alvor, jeg tar folks hverdag på alvor, og jeg har tillit til at folk selv er best i stand til å bestemme over sin egen hverdag. Og jeg har tro på de lokale tillitsvalgte der ute som er utrolig gode til både å skjønne bedriftens behov og å ta hensyn til de ansatte for å trygge arbeidsplasser, gjøre arbeidsplassen mer konkurransedyktig og legge til rette for at man kan skape nye og bedre arbeidsplasser i fremtiden. Den fleksibiliteten ønsker jeg.

Det ble sagt i et tidligere innlegg her – det var vel representanten Trettebergstuen som sa det – at Arbeiderpartiet er for fleksibilitet for dem som ønsker det, og for bedre vern for dem som trenger det. Jeg er helt enig med representanten Trettebergstuen. Derfor legger vi innenfor dagens trygge regler i arbeidsmiljøloven opp til mer fleksibilitet der den enkelte selv kan avtale.

Så vil jeg gi honnør og ros til Kristelig Folkeparti og Venstre for at man også sørger for at det blir enklere å varsle om useriøse forhold. Man gir bedre vern for dem som trenger det. Opposisjonen er for retorikken, men er imot de politiske grepene for å sørge for at vi kommer i den situasjon at vi får bedre vern for dem som trenger det, og mer fleksibilitet, frihet og muligheter for dem som trenger det. Jeg ønsker et arbeidsliv som er trygt og seriøst. Derfor ivaretar vi også de trygge vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

La meg også rette opp en åpenbar misforståelse. I denne sal sies det at nå blir det mer søndagsarbeid. Nei, det er lov til å jobbe 13 søndager i løpet av et år. Med det vedtaket som gjøres i dag, vil det fortsatt være lov å jobbe 13 søndager i løpet av et år. Det vil ikke være mulig å pålegge en arbeidstaker å jobbe flere søndager enn det han jobber i dag. Det blir heller ikke noen endringer med hensyn til vilkårene for når man kan jobbe søndag. I dagens lov står det at det ikke er tillatt med søndagsarbeid med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. I den nye loven står det at søndagsarbeid ikke er tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig – akkurat samme hovedbestemmelse. Den eneste forskjellen er at kokken som kommer hjem til fjellbygda, på fjellhotellet, kan jobbe tre dager i påsken – tre røde dager i påsken, både skjærtorsdag, langfredag og 1. påskedag. Han kan avtale selv, den friheten ønsker jeg å gi den kokken som kommer hjem til fjellbygda til påske. Og en student kan avtale tre søndager på jobb for å kunne ta mer fri når han leser til eksamen. Jeg mener det er et gode. Det er bra å ta folk på alvor. Det er bra å gi mer frihet til enkeltindividet.

Så opplever jeg at noen også er imot det med turnus – det at man nå kan avtale bedre turnusordninger lokalt, innenfor helsevesenet, innenfor pleie- og omsorgssektoren, der 70 pst. av de ansatte i kommunal pleie- og omsorgssektor jobber deltid. Vi vet at ifølge både AFI-rapporten og de kommunene som har hatt forsøk med alternative turnuser, har det ført til at flere får større stillinger, flere kommer opp i heltidsstillinger, sykefraværet har gått ned, det er mer frihet til å planlegge fritid og få kabalen hjemme til å gå opp, samtidig som man føler at man har mindre dårlig samvittighet overfor den enkelte beboeren på sykehjemmet, pasienten på sykehjemmet, fordi man har tid til å følge opp på en bedre måte, gi bedre omsorg, bedre pleie, det blir mer varme hender av det, mer verdig eldreomsorg. Det er jeg glad for. Samtidig jobber de ansatte færre helger. Det er et gode at den enkelte skal få friheten og muligheten til å gjøre det. Fauske kommune, som er presidentens egen hjemkommune, er et godt eksempel i så henseende. Der var 55 med i et forsøk. Forsøket avsluttes, men ordningen videreføres. 30 av de 55 kom opp i større stillinger. Men det er frivillig.

Det samme ser vi ved Sykehuset i Vestfold – frivillig avtale mellom den enkelte ansatte og avdelingen, både på barselavdelingen og kirurgisk avdeling. Når jeg møter folk, syns jeg man skal ta dem på alvor, lage regler som er moderne, og tilpasset deres arbeidshverdag. De kjenner sitt liv aller best. Jeg skal ikke være en hemsko for dem, jeg skal gi dem muligheter til å være mer sjef i sitt eget liv.

Med det opplever jeg at enkelte tar til motmæle og kaller det for svogerforskning. Denne sal kan føle seg trygg på at jeg også i fremtiden vil snakke med folk, snakke med arbeidsfolk, ulike næringer, ulike arbeidsplasser og ta dem på alvor. Det kaller jeg god ombudspolitikk. En politiker skal være en god ombudsmann. Det ønsker jeg å fortsette å være.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [12:35:12]: Statsråden beskrev her at arbeidsfolk nå skal få muligheten til å velge selv – hvordan de skal kunne jobbe på tirsdager og i helger og flekse så mye de vil. Det kunne vært fristende å spørre om arbeidsgiverne ikke lenger har noe de skulle ha sagt. Men det er ikke det spørsmålet mitt går på.

Denne fleksibiliteten og disse alternative turnusordningene som statsråden beskriver, er jo ordninger – og fleksibilitet – som folk jobber under i dag, med dagens lov. Ni av ti søknader blir godkjent. Bare Fagforbundet alene godkjenner nesten 200 søknader hvert eneste år.

Statsråden vil likevel endre dette systemet, mot en samlet arbeidstakerside. Alle fagforeningene er imot å endre ordningen. De tillitsvalgte lokalt, som jo selvfølgelig utgjør medlemmene i fagforeningene, ønsker ikke den tilliten statsråden sier han skal gi dem. De gikk sågar til generalstreik mot denne økte fleksibiliteten og tilliten statsråden påstår at dette er. Gjør det ikke inntrykk på statsråden at alle fagforeningene og de lokale tillitsvalgte er imot dette?

Statsråd Robert Eriksson [12:36:17]: Det som gjør inntrykk på statsråden, er når han møter folk, snakker med folk og ser hvordan deres hverdag er. Ja, det er riktig at mange alternative turnuser godkjennes også fra de sentrale fagforbundene, med ett års varighet, men når det gjelder noe som fungerer, og noe som man vil ha lokalt, klarer ikke jeg i min villeste fantasi å forstå hvorfor det bestandig må bestemmes hvert eneste år, med nye søknader inn til de sentrale forbundene. Hvorfor kan man ikke avtale det lokalt gjennom frivillige ordninger? Hvorfor kan ikke den enkelte virksomhetsleder og den enkelte ansatte på frivillig grunnlag få lov til å bli med og påvirke sin arbeidshverdag lokalt, der man jobber og bor? Jeg mener at det er viktig og riktig, og derfor har vi tatt disse grepene. De menneskene som kommer til meg, og som ønsker mer maktforskyvning lokalt, har gjort inntrykk på meg. Derfor har vi lagt det inn i arbeidsmiljøloven.

Anette Trettebergstuen (A) [12:37:22]: Den muligheten har altså folk i dag, og stort sett blir dette innvilget. Og de ansatte selv er imot at ordningen endres. Statsråden har ikke tatt til orde for å utvide perioden for godkjenningene fra ett til to år. Det kunne vi vært med på å diskutere, men det er ikke det man foreslår i dag. Man flytter makt og gjør det vanskeligere å si nei.

Over til noe annet: Ikke bare er arbeidstakerorganisasjonene imot endringene som regjeringen i dag legger fram, Statens arbeidsmiljøinstitutt, Arbeidstilsynet, Likestillingsombudet osv. er imot endringene, fordi, som de sier, man vil måtte påregne en risikoøkning for arbeidsrelaterte skader, ulykker og sykdom, og fordi forslagene vanskeliggjør innsatsen for å redusere ulykker og innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Hva er det som gjør at statsråden allikevel velger å se bort fra motstanden og faglige advarsler, og gjennomfører endringer som ingen vil ha, og som faginstansene advarer mot?

Statsråd Robert Eriksson [12:38:17]: For det første tar jeg faginstansene veldig på alvor, og jeg har lest deres rapporter veldig grundig. Så tror jeg det er viktig at man har evnen til å skille mellom snørr og barter, med tanke på det som står i disse rapportene. Det er ingenting i de rapportene som sier at en gjennomsnittsberegning fra ti timer til tolv og en halv time vil føre til dramatiske endringer når det gjelder helserisiko. Men det man sier, er at lange vakter og lite hvile – når man fra dagvakt går rett på kveldsvakt og over på nattevakt, og ikke har gode nok hvileordninger i forkant og i etterkant – over lang tid fører til helserisiko. Det er jeg helt enig i. Derfor har vi lagt til rette for, gjennom de endringene som vi foreslår, å bevare de trygge vernebestemmelsene for å ivareta helse, miljø og sikkerhet for den enkelte ansatte.

Det at en person har fri på torsdag (presidenten klubber), går på en helgevakt på fredag og har fri på mandag igjen, er ikke det som er omtalt i de rapportene som Trettebergstuen prøver å ta til inntekt for seg selv.

Presidenten: Presidenten ber om at man holder seg til taletiden.

Anette Trettebergstuen (A) [12:39:29]: Det er nettopp dette som er poenget, for de samme instansene påpeker at det at man gjør det vanskeligere å si nei til den typen langvakter, kan føre til økt ulykkesrisiko, når det er ufrivillig. Men jeg ser og opplever at statsråden igjen forsøker å undergrave ikke bare arbeidstakersiden, men også sine egne tilsyn og fagorganer. Det synes jeg er trist.

Statsråden har tidligere undertegnet en nullvisjon for arbeidsulykker, og han har sagt at han skal «røyke ut de kriminelle» og jobbe mot arbeidslivskriminalitet. Men likevel hopper statsråden bukk over at Arbeidstilsynet, Kripos og STAMI advarer mot at arbeidet mot ulykker, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet blir vanskeligere med de endringene flertallet vedtar i dag. Hva er det statsråden har skjønt, som ikke Kripos og Arbeidstilsynet har skjønt?

Statsråd Robert Eriksson [12:40:21]: For det første har vi tatt signalene som kom, og vi har også tatt med innspill som kom i høringsrunden, fra bl.a. Arbeidstilsynet i deres høringsnotat. Det de kritiserte den gangen, og som de mente kunne være en helserisiko, var vakter opp til 93 timer. Derfor sier vi i proposisjonen som vedtas i dag – og det regner jeg med at representanten Trettebergstuen har lagt merke til – at man ikke kan ha lengre ukentlig arbeidstid der man kombinerer overtid og det med gjennomsnittsberegning, enn 69 timer i uken, altså dagens bestemmelse. Man kan ikke jobbe mer enn 54 timer gjennomsnittsberegnet i løpet av en uke, akkurat som dagens bestemmelse. Man åpner opp for mer fleksibilitet innenfor de trygge rammene, og man har lyttet til det. Ja, det blir vanskeligere å være kjeltring når vi nå både har lagt frem en handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet og skjerper straffene betydelig i forhold til den rød-grønne regjeringen, med inntil tre års fengsel.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:41:31]: Statsråd Robert Eriksson er ikke som andre FrP-ere. Han har en annen livserfaring, og han beskriver det i mange henseender på en god måte ut fra den erfaringsbakgrunn han har. Jeg velger derfor å tro at når statsråden sier at han ønsker et trygt og seriøst arbeidsliv, så mener han det.

Jeg regner også med at statsråden erfarer hva som skjer i arbeidslivet når det gjelder bemanningsselskaper, altså selskaper som ikke har noen egen aktivitet, de leier inn folk, og de leier ut folk, og at statsråden erfarer at dette er en utvikling som gir et mer utrygt arbeidsliv for dem det gjelder, bl.a. fordi det er innført en ansettelsesform som heter fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag.

Mitt spørsmål er: Er utviklinga i bemanningsselskapene et problem for statsrådens syn på et trygt og seriøst arbeidsliv?

Statsråd Robert Eriksson [12:42:35]: Jeg takker for spørsmålet fra representanten Lundteigen. Det er et komplisert og vanskelig spørsmål, men jeg skal prøve å svare godt på det.

For det første utgjør bemanningsbransjen rundt 1–2 pst. av sysselsettingen. Det å ha en seriøs og god bemanningsbransje er både viktig og riktig i et arbeidsliv, både for å ha tilgang på nok arbeidskraft og tilgang på riktig arbeidskraft. Så er det ikke slik at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag er en ny ansettelsesform. Det gjaldt også under det forrige regimet. Det er mange avgrensninger der, og som jeg har sagt, har jeg hatt et møte med partene i arbeidslivet, og jeg vil fortsatt ha en dialog med partene i arbeidslivet om dette for å se om vi har en riktig avgrensning eller ikke. Men når det gjelder hvorvidt det er i strid med loven eller ikke, mener jeg at det må i så fall prøves for retten. Det er domstolene som er de rette til å avgjøre det, for å finne ut det lovmessige i det. Jeg registrerer at det er ingen som ennå har forsøkt å ta det for retten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:43:40]: Det er flere som har tatt saken til retten, men det har innebåret forlik, hvor arbeidsgiver har gitt arbeidstaker full rett, og dermed har en ikke fått rettskjennelser som har avklart det. Men det er et faktum at vi har ansettelsesformer som heter fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag, dvs. at en har lønn en dag, så har en ikke lønn en annen dag, og så har en lønn en tredje dag. Dette er et helt klart brudd med den forståelse folk flest har når det gjelder hvilke rettigheter og plikter en har ved fast ansettelse.

Det regjeringa gjør, er å ta vekk den kollektive søksmålsretten for fagforeninger ved ulovlig innleie, altså det som er et virkemiddel fram til i dag, men som nå blir avvist, for å prøve å rette opp noe av dette. Kristelig Folkeparti har sagt at de ønsker bedre virkemidler. Hva ønsker statsråden? Ønsker statsråden å erstatte det virkemidlet med noe annet, eller vil han bare la det gå videre?

Statsråd Robert Eriksson [12:44:44]: For det første mener jeg det er både viktig og riktig å la Arbeidstilsynet – og vi har styrket Arbeidstilsynet de to årene vi har sittet i regjering – få større mulighet til å gå inn og drive kontroll med at arbeidsmiljølovens bestemmelser blir ivaretatt på en god og riktig måte. Kollektiv søksmålsrett er brukt bare en gang. Saken ble avvist, for den var også brukt på feil sak.

Dette er ikke noe nytt som har kommet de siste månedene. Jeg er enig i den beskrivelsen om at det finnes useriøse der ute, men hvis det er slik, som representanten Lundteigen beskriver det, hvorfor er ikke kollektiv søksmålsrett – hvis det er det gode, det viktige og det riktige virkemiddelet – brukt oftere? Jeg registrerer at det har gjeldt et år, og det er ikke tatt i bruk mer enn en gang.

Så er det også viktig, synes jeg, at vi skal ha anstendighet, og de menneskene som velger å jobbe fast i bemanningsbransjen, er ikke tvunget til å jobbe i en bemanningsbedrift. Det er helt frivillig å søke seg inn og ta jobb i en bemanningsbedrift, men også å søke seg til en annen type jobb.

Kirsti Bergstø (SV) [12:46:02]: Regjeringen har de siste dagene blitt kritisert for å ville lage et utydelig lovverk gjennom de endringene som ligger på bordet i dag. Det er lett å støtte den kritikken når man også ser at ordninger som fungerer fortreffelig i dag, skal endres eller flyttes. Mens SV ønsker en sterk arbeidsmiljølov, skulle man tro at regjeringen benytter anledningen til å lage en sysselsettingsstrategi for flere byråkrater. Ikke et vondt ord om den gode jobben som gjøres av Arbeidstilsynet – tvert imot, det har vi mange lovord om – men vi mener at tilsynet burde få konsentrere seg om sine kjerneoppgaver. Vi ønsker ikke å ha en arbeidsmiljølov som kunne hatt som arbeidstittel: Med byråkrati skal landet bygges.

Mitt spørsmål er: Hvor mange nye stillinger i Arbeidstilsynet vil man trenge for å kunne ivareta alle de nye endringene i dagens arbeidsmiljølov som regjeringen legger opp til?

Statsråd Robert Eriksson [12:47:00]: Jeg blir litt usikker på representantens spørsmål. Jeg er helt enig i at Arbeidstilsynet skal bruke tiden sin på kjerneoppgavene sine. Jeg trodde jo at grunnen til at vi opprettet Arbeidstilsynet i sin tid, nettopp var å sørge for at vi har et anstendig arbeidsliv, påse at arbeidsmiljølovens regler blir fulgt, og ivareta helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassene. Det er nettopp det vi gir dem muligheten til i større grad å ivareta med den politikken vi nå legger til grunn, og som vi fører.

Når det gjelder antall årsverk, har ikke jeg noe klart svar på hvor mange årsverk det vil utgjøre. Men det fungerer på samme måte når vi sitter i regjering som da de rød-grønne satt i regjering, at man har dialogmøter med de underliggende etater, og jeg regner med at de er i god stand til selv å se hvilke ressurser man trenger for å håndheve de lover og regler som Stortinget vedtar, og vil på normal måte melde det tilbake til departementet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Helga Pedersen (A) [12:48:20]: For over 100 år siden gikk folk i demonstrasjonstog for regulert arbeidstid og for at døgnet skulle bestå av like deler arbeid, søvn og fritid. På 1970-tallet var det kvinnene som gikk i tog for muligheten til å kunne kombinere arbeid med familieliv. Nå vil regjeringen og stortingsflertallet skru klokken tilbake ved å svekke arbeidsmiljøloven, som er en av grunnsteinene i norsk arbeidsliv og i likestillingen.

Her i salen har høyrepartiene nærmest omtalt arbeidsmiljøloven som en museumsgjenstand. Det er ikke riktig. Arbeidsmiljøloven er en lov som hele tiden har blitt utviklet og endret i takt med utviklingen i arbeidslivet. Siden den første gang ble vedtatt i 1977, har det blitt foretatt mer enn 50 endringer i den – senest da vi vedtok mertidsparagrafen, som sikrer viktige rettigheter for dem som jobber ufrivillig deltid. Og enda viktigere: Loven har tilrettelagt for at man i arbeidslivet har kunnet finne de gode løsningene innenfor rammer som trygger de ansattes liv og helse. Det er bra for den enkelte, og det er klokt av samfunnet, for presser vi folk for hardt, risikerer vi å skyve folk ut av arbeidslivet og ut i uførhet og sykdom.

Perspektivmeldingen viste at arbeidskraften er vår suverent viktigste ressurs, og den understreket behovet for å ta vare på arbeidskraften på en god måte. Da burde vi i dag forvente at man la en kunnskapsbasert tilnærming til grunn for de endringene man gjør. Regjeringen velger å basere seg på arbeidsministerens svogerforskning.

Det som regjeringen nå gjør, er å endre loven, i sterk konflikt med en samlet fagbevegelse. Det kan godt hende at arbeidsministeren har truffet enkeltmennesker som mener at loven ikke passer dem, men en samlet fagbevegelse – Unio, YS og LO – som representerer rundt 1,5 million medlemmer, er imot dette. Regjeringen opptrer også på tross av kritikk og advarsler fra all tilgjengelig ekspertise.

Endringene i arbeidsmiljøloven kan ifølge Arbeidstilsynet føre til mer sykdom, stress og ulykker, og de advarer også om at lovendringene vil legge til rette for mer arbeidsmarkedskriminalitet. Arbeidstilsynet viser til tall fra Statistisk sentralbyrå som viser at midlertidig ansatte sto for om lag 30 pst. av alle skader i bygg og anlegg som ble behandlet ved Trondheim kommunes legevakt, selv om de bare utgjorde 5 pst. av arbeidstakerne. Disse høyere tallene er særlig dramatiske fordi vi vet at det samtidig underrapporteres. Likevel er regjeringen frekk nok til å framstille lovendringene som moderate og nærmest som et arbeidsmarkedstiltak. Dette inngår i en lang tradisjon hos de to regjeringspartiene. Høyre og Fremskrittspartiet har stemt imot alle de viktigste forslagene vi har hatt mot sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet. Høyre og Fremskrittspartiet har hele tiden argumentert – som de også gjør i dag – med at det vil stenge svake grupper ute fra arbeidslivet. Her er det et mønster: De forsøker å pakke høyresidens ideologi inn i edle hensikter om å hjelpe noen inn, mens de i virkeligheten skyver folk ut og vil bidra til et B-lag i arbeidslivet.

Om regjeringen var så bekymret for dem som står utenfor arbeidslivet, er det merkelig at de kutter i tiltaksplasser framfor å satse mer på det. Over 200 000 personer mottar arbeidsavklaringspenger i dag. Nav vurderer det slik at om lag 120 000 av disse har behov for tiltaksplasser. Høyre og Fremskrittspartiet har ikke noe svar på det. Det skyldes en manglende virkelighetsforståelse. De får det til å høres ut som om norsk arbeidsliv er rigid, fastlåst og uten evne til omstilling. Sannheten er det motsatte: Vi har i dag et fleksibelt system. Det er en forhandlet fleksibilitet. Vi har ikke jobbsikkerhet, men vi har sysselsettingssikkerhet, og den sikkerheten har vi mye takket være trepartssamarbeidet, lokalt og sentralt. Med sin framgangsmåte svekker regjeringen nettopp denne helt vesentlige styrken ved det norske arbeidslivet. De snakker oss ned der vi er gode, og angriper noe av fundamentet for den tilliten og samarbeidskulturen som er blant våre fremste konkurransefortrinn.

Arbeiderpartiet er imot disse endringene og vil stemme imot dem i dag, og vi har også vært klare på at forslaget om å åpne for midlertidighet på generelt grunnlag er en endring som vil være av høyst midlertidig karakter. Får vi flertall i 2017, vil vi reversere dette.

Bente Stein Mathisen (H) [12:53:42]: Regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven vil skape større frihet på mange arbeidsplasser. Nylig besøkte jeg en omsorgsbolig i Asker, Bondistranda, – boliger for utviklingshemmede. Der var både lederen og de ansatte svært fornøyd med de foreslåtte oppmykningene i arbeidsmiljøloven. Nesten alle de 50 ansatte ønsker å jobbe lengre vakter i helgene for å få dobbelt så mange helger fri. Kun fem–seks ansatte har valgt å følge vanlig turnus med arbeid hver tredje helg. I denne omsorgsboligen har de søkt om dispensasjon for å få lov til å jobbe doble vakter hver sjette helg i stedet for hver tredje helg. Fordi turnusen er så fleksibel, får mange flere ansatte tilbud om 100 pst. stilling. Sykefraværet er lavt, beboerne er fornøyde. De slipper å forholde seg til så mange ansatte i helgene, og de kan legge opp til utflukter og turer uten å trenge å ta hensyn til dette bruddet midt på dagen med vaktskifte.

Med regjeringens nye forslag vil mange flere arbeidsplasser selv kunne avtale slike ordninger lokalt og slippe å søke sentrale fagforeninger om lov. Forslaget åpner for at sykehjem lokalt kan inngå avtale om en turnus som inneholder vakter på 12,5 timer og lengre friperioder. Det betyr f.eks. at de kan dekke helgen med to vakter per døgn, i motsetning til dagens bestemmelse, hvor døgnet krever minst tre ulike vaktlag. Endringene i reglene om gjennomsnittsberegning vil kunne bidra til redusert bruk av overtid i perioder med ekstra mye arbeidspress.

Norsk arbeidsliv har endret seg mye de siste ti årene. Derfor er det behov for å gjøre noen justeringer i arbeidsmiljøloven. I dag har vi en lov det er blitt vanlig å søke unntak fra. Regjeringen har foreslått å gjøre noen moderate endringer som er mer tilpasset dagens arbeidsliv og familieliv. Endringene vil gi en mer fleksibel og moderne arbeidsmiljølov. Det blir ingen svekkelse av loven slik fagforeningene, med LO i spissen, hevder, men det blir en svekkelse av de sentrale fagforeningenes makt, dvs. en forskyvning av makt fra sentrale fagforeninger til lokale tillitsvalgte og til Arbeidstilsynet.

Marte Gerhardsen, leder i tenketanken Agenda, skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv at vetoretten har gått ut på dato. Venstresiden burde lytte litt mer til henne. Hun sier:

«I dag har en av partene vetorett i forhandlinger om arbeidstid. Det er prinsipielt problematisk. Tiden er moden for regjeringens forslag om å flytte beslutningsmyndigheten til arbeidstilsynet.»

Flertallspartiene vil ikke svekke arbeidsmiljøloven. Vi vil derimot styrke den og gjøre den mer tilpasset dagens arbeidsliv og familieliv. Arbeidsmiljøloven er en viktig lov som sikrer arbeidstakerens rettigheter med tanke på helse, miljø og sikkerhet. Loven skal bidra til et inkluderende arbeidsliv, og den skal oppleves som rimelig og legge minst mulig hindringer i veien for gode, lokale løsninger forhandlet frem av arbeidstakere og arbeidsgivere. Derfor er det viktig og på høy tid at sentrale fagforeninger blir fratatt den makten de har til å sette foten ned for løsninger som både ansatte og arbeidsgivere lokalt ønsker. Lokale tillitsvalgte trenger ikke «bodyguard» fra sentrale fagforeninger, de er i stand til å beslutte og bestemme selv, i godt samarbeid med dem de jobber sammen med. Arbeidstilsynet har myndigheten til å sette foten ned hvis de avtalene som inngås, går på helsen løs.

Enkeltmennesker og familier lever ulike liv. Arbeidstakere og arbeidsgivere har behov for fleksibilitet og ulike løsninger. Derfor ønsker regjeringen å åpne opp for alternative arbeidstidsordninger uten at det må søkes om godkjenning hos sentrale fagforeninger. Regjeringen vil at man kan inngå avtale om dette lokalt. Langturnus betyr at arbeidstakerne jobber lengre og færre vakter mot tilsvarende mer sammenhengende fritid. Dette gir mer fleksibilitet for den enkelte.

Det samme gjelder gjennomsnittsberegningen av søn- og helligdagsarbeid. Regjeringen foreslår at arbeidsgiver og arbeidstaker – som i dag – skal kunne avtale gjennomsnittsberegning av søn- og helligdagsarbeid, slik at arbeidstaker i gjennomsnitt over 26 uker jobber halvparten av søndagene. Det blir ikke noe mer søndagsarbeid selv om LO og venstresiden hele tiden forfekter det. Endringen går ut på at ukehvilen må legges på en søn- og helligdag minst hver fjerde uke, mot hver tredje uke i dag. Det betyr at studenter og andre som i perioder har mye oppgaver og eksamen, kan jobbe færre søndager mot å jobbe flere etter hverandre i perioder med mer tid. Dette forslaget gir en fleksibilitet som mange arbeidstakere faktisk ser på som et gode.

Dagens praksis med søknader om dispensasjon for alternative arbeidstidsordninger er tungvint og arbeidskrevende. Det vet jeg alt om etter mange år som leder i pleie og omsorg. Vi har fått innspill fra flere arbeidsplasser som ville prøve alternative turnuser når det gis anledning til å avtale det lokalt. De orket ikke å sette i gang med dispensasjonssøknadene. For å jobbe i en slik turnus som Bondistranda – som jeg nevnte – har, må det sendes dispensasjonssøknad fra arbeidsmiljølovens krav til sentrale fagforeninger en gang i året. Det brukes mye tid på å argumentere for hvorfor man ønsker å fravike kravene, og det oppleves noen ganger vanskelig å bli enig. Vetoretten til de sentrale fagforeningene blir borte ved det nye forslaget. Det innebærer mer makt og myndighet til lokale tillitsvalgte, som sammen med ansatte og arbeidsgivere kan bli enige lokalt, uten innblanding fra sentrale fagforeninger.

Tor André Johnsen (FrP) [12:59:04]: Vi ser dessverre at stadig flere unge blir uføre, og at mange står utenfor arbeidslivet og blir såkalt Nav-ere. Dette er meget uheldig for den enkelte, men også uheldig for samfunnet totalt sett. Arbeid er viktig for å redusere fattigdom, og det er viktig for å få størst mulig økonomisk frihet til å kunne forsørge seg selv og sin familie. Men det er ikke bare det økonomiske argumentet som er viktig for å bidra til å få flest mulig i jobb, psykologiske forhold som bedre selvfølelse, tilhørighet og gleden av å være en del av et sosialt fellesskap er minst like viktig.

Sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti tar Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen flere viktige grep for nettopp å få flere i jobb. Et viktig grep er lønnstilskudd. Det vil bidra til å stimulere og belønne arbeidsgivere til å ansette personer med nedsatt arbeidsevne.

Et annet viktig tiltak er aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Personer som har tungtveiende grunner for ikke å delta, skal bli unntatt fra aktivitetsplikten. Men fortsatt har dette lille, men viktige tiltaket medført store protester fra de rød-grønne. Jeg må si at protestene forundrer meg. Aktivitetsplikt for dem som kan bidra i samfunnet, er utelukkende positivt både for dem som lever av offentlig stønad, og for samfunnet. Aktivitetsplikt vil også virke som et ekstra incentiv til å få flere i jobb. Det ser vi f.eks. i Drammen kommune, som har meget gode resultater å vise til vedrørende aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere.

Steinar Hansen, Nav-sjefen i Drammen, er helt klar på at det virker å sette vilkår for sosialhjelp. Sosialhjelpsutgiftene i Drammen gikk ned med over 15 pst. etter at Nav begynte å stille høyere krav til ungdommen.

Det er store muligheter vedrørende hva slags arbeid eller aktivitet dette kan dreie seg om. I Drammen er det et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon, Nav Drammen og Senter for rusforebygging. Man kan plukke brukte sprøyter og søppel. Andre aktuelle oppgaver knyttet til aktivitetsplikt kan være enkle vaktmesteroppgaver, snømåking, strøing, reparering av lekeplasser, maling og rydding av stier, badeplasser, velområder etc.

Men det er ikke bare viktig å bidra til at ungdommen får seg jobb og bidrar i samfunnet. I den andre enden av «aldersskalaen» har vi dem som har nådd pensjonsalderen, men som fortsatt ønsker å arbeide. Det er også viktig at lovverket og arbeidslivet ikke ekskluderer eldre arbeidstakere som fortsatt ønsker å bidra i samfunnet og fortsatt ønsker å arbeide. Endringene som stortingsflertallet nå vedtar, åpner for å gi arbeidstakere et stillingsvern til de blir 72 år.

Det er ikke slik som noen har prøvd å framstille det, at man nå må jobbe lenger. Det åpnes kun for en mulighet for dem som ønsker det, til å arbeide til de blir 72 år, uten at man skal bli «tvangspensjonert» mot sin vilje. Uansett er det litt ulogisk med dagens aldersgrense på 70 år, som er det som har vært fram til vi nå får justert den opp til 72 år, siden mulighetene for pensjonspoeng i folketrygden går fram til fylte 75 år.

Eldre arbeidstakere har også en enorm kompetanse og erfaring og er følgelig en stor ressurs for samfunnet. Siden det blir færre yrkesaktive per pensjonist, er samfunnet avhengig av at flere kommer i arbeid, og at de som arbeider, også arbeider lenger. Det er viktig at vi stimulerer til at flere kan jobbe. Sett i lys av at levealderen øker, er det også logisk at flere kan få jobbe lenger.

I den sammenhengen er det litt interessant å merke seg at dyktige gründere som f.eks. IKEA-grunnlegger Ingvar Kamprad eller vår egen Olav Thon begge for lengst har passert 72 år – de er vel nærmere 90 år enn 70 år – men de bidrar fortsatt enormt i samfunnet til vekst, sysselsetting og verdiskaping.

Den voldsomme kritikken regjeringen har blitt utsatt for på grunn av at vi ønsker å åpne for at folk kan jobbe litt lenger i kortere perioder, må jeg si virker mildt sagt urimelig. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen foreslår kun at det skal være mulig å jobbe f.eks. fem timer mer i måneden. Det blir faktisk ikke mer enn litt over en time i uka. Det totale antall timer overtid i løpet av et år skal ligge fast – det er uendret.

Sett i lys av hvor lang møtedagen – eller kanskje møtenatta – blir i dag, er det et lite paradoks at vi nå behandler arbeidsmiljøloven og de små justeringer som stortingsflertallet kommer til å gjøre vedrørende litt lengre arbeidsdag. Men takket være godt samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti blir nå endringene i arbeidsmiljøloven vedtatt. Jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, som kan videreføres i andre gode saker.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Dag Terje Andersen (A) [13:04:20]: De vedtakene som kommer til å bli fattet her en eller annen gang utpå kvelden, gjør at jeg for min del synes at dagen i dag er en trist dag.

Jeg for min del begynte i min første heltidsjobb i 1977, det året arbeidsmiljøloven ble vedtatt. Jeg var så heldig å komme inn på arbeidsmarkedet i en situasjon der de som hadde gått foran oss politisk, hadde sørget for at arbeidslivet skulle bli gradvis tryggere. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av at vi skulle få en fast jobb, en trygg jobb og et grunnlag for å etablere oss når vi kom i den alderen. Det året ble altså arbeidsmiljøloven vedtatt.

Siden den gangen har arbeidsmiljøloven blitt forandret 50 ganger. Det er ikke sånn at vi i dag har en arbeidsmiljølov fra 1977. Men felles for de endringene som har skjedd, har vært at det har vært gradvise forbedringer for arbeidstakerne her i landet. Den siste slo fast at det skulle bli bedre mulighet til å få fast jobb når man hadde jobbet mye deltid.

Det er første gangen vi har et flertall i Stortinget som aktivt og på ideologisk grunnlag svekker arbeidsmiljøloven. Spesielt provoserende synes jeg det er at noen prøver å framstille det som om en svekker arbeidsmiljøloven av hensyn til de svake på arbeidsmarkedet. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Handikapforbundet – representanter for de svake gruppene i samfunnet – var veldig tydelige på det da Stortinget hadde høring om arbeidsmiljøloven. De er opprørt. Selvfølgelig er det ikke sånn at man svekker arbeidsmiljøloven av hensyn til de svake på arbeidsmarkedet.

Den situasjonen som er på arbeidsmarkedet i dag, gjør at vi ser stadig flere tilfeller av sosial dumping og av arbeidslivskriminalitet, ofte knyttet opp mot annen kriminalitet, ja sågar menneskehandel. Det kaller på at vi styrker lovverket og regelverket, ikke at vi svekker det.

I dag er det for mange i Norge som bare har en midlertidig stilling å gå til. Problemet i samfunnet i dag er ikke at vi har for få midlertidige stillinger, problemet i dag er at det er for mange som er i midlertidig stilling.

Så sier statsråden at han tar folk på alvor. Ja, det som er tydelig fra stortingsdokumentene, fra proposisjonen og fra høringen, er at han ikke tar Arbeidstilsynet på alvor, som advarer sterkt mot det som nå foregår, han tar ikke Statens arbeidsmiljøinstitutt på alvor, han tar ikke Petroleumstilsynet på alvor – han tar sågar heller ikke Barne- og likestillingsdepartementet på alvor, som har bedt om en utredning av de likestillingsmessige konsekvensene. Heller ikke høringene blir tatt på alvor.

Mot alle de innspill som har kommet i denne prosessen, til dels i regjeringas egne dokumenter, står statsrådens egenproduserte anekdoter – om folk han har snakket med rundt omkring i landet. Jeg er glad for de vellykkede eksemplene på fleksibilitet som blir nevnt, men dermed bekrefter jo statsråden det faktum at vi i dag har en veldig fleksibel arbeidsmiljølov, der en finner gode løsninger når det er enighet om det. Vi er for en balansert og fleksibel arbeidsmiljølov. Derfor går vi imot mange av de endringene som her foreslås.

Det er ikke ukjent det vi ser foran oss her. Vi har sett det i internasjonal politikk, i mange land. Vi har sett det i Thatchers Storbritannia. Vi har sett det under reaganismen. Og vi har sett det under høyrebølgen i Sverige. Det det har til felles, er at det har gitt dårlige resultater for samfunnet, det har gitt høy arbeidsledighet – i Sverige er arbeidsledigheten blant ungdom rundt 20 pst., og halvparten av dem som er i jobb, er i dag i midlertidig jobb. Det er ikke det samfunnet vi vil by våre etterkommere. Vi vil bygge videre på en modell som har gitt Norge god økonomi og Europas laveste ledighet.

Bengt Morten Wenstøb (H) [13:09:41]: Gjennom Prop. 48 L har regjeringen sendt et tydelig signal om at man ønsker å ta eldre arbeidstakere, eller seniorene om man vil, på alvor gjennom å gi mulighet til å stå lenger i arbeidslivet. Det er positivt, viser at eldre arbeidstakere kan fylle viktige funksjoner i arbeidslivet, og endrer samtidig vårt syn på hva det vil si å bli eldre. Men dette vil kreve at man i større grad tar vare på den ressursen eldre arbeidstakere er. I vårt samfunn med stor vektlegging av yngre arbeidstakere og deres arbeidskapasitet er det viktig å se på den erfaringskompetansen eldre arbeidstakere har.

I skolehverdagen er det viktig å ta vare på kompetansen eldre arbeidstakere har, i møte med elever. Det er nettopp samspillet mellom kompetanse og erfaring som er det viktigste. Det er helt åpenbart, etter min oppfatning, at autoritet – og eldre – behøves i norsk skole, i den skolehverdagen man møter. Det samme gjelder i yrkesfagene, der man ser seniorer som har lært seg mange praktiske ferdigheter over år, som man ikke nødvendigvis lærte i skolen.

Samtidig må vi ikke glemme dem som ønsker å stå lenger i arbeidslivet, men som ikke har den muligheten på grunn av svekket helse. Det er en gruppe som lett blir glemt når man tenker på dem som har et ønske om å stå lenger i arbeidslivet, utover 70 år.

Jeg tenker ofte på Arne Næss som et eksempel på et menneske som arbeidet også etter pensjonsalder – med viktige filosofiske spørsmål. Arne Næss var som kjent professor i filosofi ved Universitet i Oslo i perioden 1939–1970. Gjennom sin lærebok til examen philosophicum En del elementære logiske emner og pensumboken Filosofiens historie hadde han stor innflytelse på norsk universitetsutdannelse, og han hadde det langt utover pensjonsalder.

Det finnes mange som Arne Næss i Norge – der arbeid og livskvalitet er to sider av samme sak. De av oss som er over 50, og det er jo noen i denne salen, husker sikkert programmet Fysikk på roterommet med Ormestad og Øgrim, som helt åpenbart var en spennende, liten gjeng som hadde det moro med å arbeide, men som samtidig så det positive livskvalitetsmessig ved å stå i arbeid.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at eldre skal stå lenger i arbeidslivet. Et viktig, overordnet mål er å skape et arbeidsliv for alle, der de eldre ikke diskrimineres. Mange faktorer taler for at de som ønsker det, kan jobbe lenger, også etter fylte 70 år. Høy arbeidsinnsats er viktig for samfunnet bl.a. fordi det bidrar til økonomisk vekst og til å finansiere offentlig sektors utgifter. For den enkelte gir arbeid inntekt, og arbeidsplassen er en viktig sosial arena. Det er heller ikke noen tvil om at å knytte sosialt nettverk har veldig mye med å stå i arbeidslivet å gjøre – noe som kanskje kan bli borte for enkelte eldre når man brutalt må slutte fordi man har nådd en viss aldersgrense.

Et regelverk som bidrar til å øke avgangsalderen fra arbeidslivet, bidrar også til mobilisering av arbeidskraft i en tid hvor dette blir stadig viktigere.

Den generelle aldersgrensen i arbeidsmiljøloven kan fremstå som et signal til arbeidstakere som nærmer seg 70 år om at deres arbeidsinnsats ikke lenger er ønsket. Dette kan i seg selv bidra til en beslutning for arbeidstakere om å avslutte sitt arbeidsforhold, selv om de kunne hatt et ønske om å fortsette.

En heving av dagens 70-års aldersgrense vil kunne bli oppfattet som et signal om at eldre arbeidstakere er ønsket i arbeidslivet. På sikt kan dette bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant de aller eldste.

Lise Christoffersen (A) [13:13:53]: På regjeringas hjemmesider står det at vi i åra framover trenger flere hender i arbeid. Det er alle enige om. Og alle er enige om at en stor andel av disse hendene nødvendigvis må være kvinnehender. Regjeringa sier at vi må legge til rette for at arbeidstid og familieliv går bedre i hop. Fortsatt er vi enige. Dette er blant de store utfordringene i arbeidslivet – i dag og i overskuelig framtid. Men så var det svaret på utfordringene. Ja, da kommer vi til det punktet der de aller, aller fleste detter av lasset og forgjeves prøver å finne logikken i regjeringas politikk. Hva er det som er familie- og kvinnevennlig ved lengre arbeidsdager, mer overtid, mer midlertidighet og mer søndagsarbeid? Tvert imot viser tunge høringsinstanser til at vi i kjølvannet av slike familie- og kvinnefiendtlige forslag ser tydelige konturer av en økende deltidskultur. Attpåtil greier regjeringa å påstå at slike tilbakeslag for likestillingen er moderne. Og det verste av alt: Tilbakeskrittet kommer til å bli vedtatt.

Regjeringa ønsker flere kvinner i fulltidsstillinger, men legger opp til det motsatte. Blant dem som har problemer med å se logikken i det regjeringa og stortingsflertallet legger opp til, kan nevnes en samla fagbevegelse, med Unio, som bl.a. organiserer sykepleiere, YS, NITO, LO, med sine ansatte i varehandel og omsorgsyrker, og tunge faginstanser som Likestillings- og diskrimineringsombudet og Arbeidstilsynet.

Arbeidstilsynet understreker bl.a. at de foreslåtte liberaliseringene i arbeidstid, overtid og søndagsarbeid vil være til ugunst for mange kvinner og for enslige forsørgere. Arbeidstakere med omsorgsansvar er avhengige av forutsigbarhet i dagliglivet, enten det gjelder å hente i barnehage eller på SFO, kjøre til fritidsaktiviteter eller ta seg av gamle foreldre. Dermed blir de også mer utsatt for negativt stress når forutsigbarheten i hverdagen reduseres. Flertallet av disse omsorgspersonene er kvinner.

Pleie- og omsorgsyrkene har store utfordringer med rekruttering. Flertallet av de ansatte er kvinner, og undersøkelser viser at 35 pst. av dem som jobber i de såkalte trøste-og-bære-yrkene, ikke lenger er yrkesaktive fra 55 års alder og oppover. Det er langt over gjennomsnittet. Arbeidstilsynet – ikke Arbeiderpartiet, men Arbeidstilsynet – advarer om at lengre arbeidsdager og mer overtid kan føre til at enda flere slutter tidlig, jobber mer deltid, bytter jobb eller utsettes for større helsemessige belastninger. Dette går altså regjeringa og stortingsflertallet inn i med åpne øyne, og det er ikke til å tro.

Dessuten viser Statens arbeidsmarkedsinstitutt til forskning som sier at i helserelaterte yrker dobles faren for å gjøre feil ved arbeidsøkter over 12 timer. Vi snakker ikke bare om likestilling, familieliv og rekrutteringsproblemer, vi snakker også om kvaliteten på viktige velferdstjenester, som er helt avgjørende for livskvaliteten til mennesker med daglig behov for pleie og omsorg.

Følgende resonnement er altså ikke sugd av eget bryst, men her kommer det: Kvinners svakere tilknytning til arbeidslivet er grundig dokumentert. Lengre arbeidsøkter og økt uforutsigbarhet kan påvirke kvinners og menns tilknytning til arbeidslivet og fedres og mødres omsorgsrolle hjemme i negativ retning. «Vi ber om at det utarbeides en likestillingsmessig konsekvensutredning, jfr. Utredningsinstruksens pkt. 2.3.2. (…)», sier Barne- og likestillingsdepartementet – til regjeringa, fra regjeringa. En slik utredning er ikke gjennomført. Vi har lyttet, sier regjeringa, men sannheten er at man ikke har lyttet til likestillingsargumenter i det hele tatt, ikke engang fra sitt eget fagdepartement.

I forhandlingene har heldigvis regjeringa vært nødt til å lytte litt. Kristelig Folkeparti har fått gjennom at dagens forbud mot søndagsarbeid videreføres, men det kan fort vise seg å bli en pyrrhosseier hvis regjeringa gjennomfører valgløftet om søndagsåpne butikker, for da slår bestemmelsen «med mindre arbeidets art gjør det nødvendig» inn med full tyngde. Søndagsåpne butikker må nødvendigvis også ha ansatte på jobb. Alt i dag jobber 46 000 ansatte innen handel på søndager. Med søndagsåpne butikker må ytterligere 200 000 belage seg på søndagsarbeid. Venstre og Kristelig Folkeparti har dessuten godtatt at man kan jobbe tre søndager på rad i stedet for to, som i dag. Det er bedre enn regjeringas ønske om fem på rad, men uansett blir det dessverre, med hjelp fra Kristelig Folkeparti, mer søndagsarbeid enn i dag. Det er verken særlig likestillings- eller familievennlig.

Stefan Heggelund (H) [13:19:09]: Etter at deltids-heltidsproblematikken ble neglisjert i mange år, gjør man nå noe med utfordringen.

Ca. 40 pst. av norske kvinner jobber deltid – mange av dem ufrivillig. Ufrivillig deltid er en form for arbeidsledighet vi må bekjempe. Det er også målet til denne regjeringen. Men det er rart med det – det er altså forskjell på folk som snakker mye om noe, og folk som gjennomfører noe. Det er ikke alltid de samme folkene. Det er et faktum som ikke kunne ha kommet tydeligere fram under diskusjonen om endringene i arbeidsmiljøloven.

Skift/turnusutvalget var helt klar – man må ta tak i den såkalte helgeproblematikken, altså bemanningsbehovet i helgene. Arbeiderpartiet hadde sin måte å ta tak i det på. Da Støre var helseminister, sa han at sykepleiere måtte forvente hyppigere helgevakter. Det var det ikke alle som ble så glade for.

Vår tilnærming er annerledes. Den handler om at man skal kunne bestemme mer over egen arbeidstid, bestemme mer over egen turnus. Så er det opp til hver enkelt arbeidsplass å vurdere hvilken løsning som er best. I mange tilfeller der man gjør forsøk, gjør vår tilnærming at man får færre helgevakter enn i dag, og flere får økt stillingsbrøk. Økt stillingsbrøk har man f.eks. sett som konsekvens hos jordmødrene på sykehuset i Vestfold. Ved akuttpsykiatrisk avdeling på sykehuset i Telemark er all ufrivillig deltid fjernet.

Fra vår side har vi uttrykt forbauselse over at rød-grønne partier er så lite opptatt av å følge opp vurderinger de har vært med på å gjøre, f.eks. i meldinger som perspektivmeldingen. Når man har spurt om dette her, har svaret fra Arbeiderpartiet vært at de la fram perspektivmeldingen, så de vet hva de snakker om. Ja, vi vet det – det er derfor vi er overrasket over den manglende interessen for tiltak som tar tak i utfordringene.

165 timer er det man har regnet ut at hver nordmann må jobbe mer i året for å bevare dagens velferdsnivå i fremtiden, og vi vet at det ikke er et godt mål fordi man kommer til å forvente høyere kvalitet. For å få til dette må vi inkludere flere i arbeid, og vi må sørge for at flere som ønsker å jobbe heltid, får mulighet til det.

Vi senker tersklene til jobb, og vi har en politikk som legger til rette for at flere får muligheten til å få økt stillingsbrøk. Rød-grønne kaller det en rasering – det står ikke til troende.

Politikere fra venstresiden har sagt at endringene vil føre til mer overtid og mer søndagsarbeid. Det er ikke riktig. Det er ikke sånn at fordi man fordeler eksisterende muligheter annerledes, så blir det mer av det.

Arbeiderpartiet har hatt en bemerkelsesverdig strategi i diskusjonene. Da jeg møtte representanten Trettebergstuen på Politisk kvarter for ikke lenge siden, stilte jeg henne spørsmål om det blir mer søndagsarbeid. «Ja», sa hun. Da programlederen stilte det samme spørsmålet, sa hun «nei, men la meg forklare». Sånn kan man slenge ut en påstand. Etterpå modereres den. Men det gjør ikke noe – man har skapt et inntrykk. Slik retorikk står ikke til troende.

Arbeiderpartiet mener heller ikke at det de sier står til troende. Det er derfor de nekter å svare på hva som vil reverseres, og hva som vil beholdes av endringene. Det er ikke mulig å få et svar – NRK har ikke klart å få et svar; Dagsavisen har ikke klart å få et svar; vi har ikke klart å få et svar. Dette er de samme som snakker om et trygt og forutsigbart arbeidsliv. Ironien er slående.

Når vi sier at vi må få bukt med diskrimineringen av eldre i arbeidslivet, sier Arbeiderpartiet at de ser behovet, men de stemmer imot. Jeg minner om at de kaller seg selv et konstruktivt opposisjonsparti. Vi har hørt argumenter om uverdige avslutninger på karrierer. For det er klart – diskriminering er det som skal til for å sørge for verdighet.

Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er blitt enige om nødvendige og gode justeringer i arbeidsmiljøloven. Vi er blitt enige fordi vi ser at arbeidslivet har et annet sett med utfordringer enn det hadde da arbeidsmiljøloven ble vedtatt for nærmere 40 år siden.

Vi vil ha et arbeidsliv som er trygt, et arbeidsliv i verdensklasse. I Norge har vi de beste forutsetningene for å fortsette å ha det slik. Men vi må se det utfordringsbildet vi har i dag, og vi må møte det i fellesskap. Det legger denne avtalen opp til.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:24:24]: Høgre har ein lang tradisjon for å skyve svake grupper og misforstått individuell fridom framfor seg i argumentasjonen sin for å svekkje vernet for arbeidstakarane. Før lova om fabrikktilsyn vart vedteken i 1892, avviste partiet å regulere arbeidstida for vaksne arbeidarar og grunngav det med at ein ikkje skulle hindre vaksne sjølvstendige menn i å ta på seg så mykje arbeid dei sjølv ville. Lova hadde heller ikkje forbod mot barnearbeid, slik arbeidarrørsla kravde, og sjølv om ho innførte ei nedre grense på 12 år, følgde det ikkje med kontrollmekanismar for å sikre at lova vart etterlevd. For å forby barnearbeid ville vere det same som å ta brødet ut av munnen på mange fattige familiar, hevda Høgre då, og eit forbod mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år ville gjere det vanskeleg for ungdommen å få arbeid.

Det var då. No, i dag, er det arbeidsmiljølova som skal til pers. Høgrepartia og arbeidsgjevarorganisasjonane meiner regelverket er for godt, at det ikkje passar til dagens verkelegheit. Difor er dei så opptekne av å gjere arbeidsmiljølova meir fleksibel. Denne fleksibiliteten er berre eit honnørord som skjuler den eigentlege agendaen: å redusere personalkostnadar og gjere livet enklare for arbeidsgjevarane gjennom å flytte makt frå arbeidstakarane.

Høgrepartia har alltid lytta meir til arbeidsgjevarar enn til arbeidstakarar. Arbeidarpartiet er kritisk til slik flytting av makt fordi styrkeforholdet allereie er skeivt. Arbeidsgjevaren sit med dei sterkaste korta, og berre gjennom sterke lover og god fagorganisering kan dette bli jamna ut. Viss vi svekkjer arbeidsmiljølova, gjev vi arbeidsgjevar endå større styringsrett over arbeidskvardagen. Viss unntak frå lova skal bli avgjorde på den enkelte arbeidsplassen, er det vanskelegare å seie nei for den enkelte arbeidstakaren.

Faktum er at arbeidsmiljølova er fleksibel og opnar for mange lokale tilpassingar. Ofte er det dei bedriftsleiarane som klagar mest på lovverket, som har sett seg minst inn i det moglegheitsrommet lova gjev. Viss det eksisterer ei lokal fagforeining, kan arbeidsgjevaren avtale ganske store unntak frå hovudreglane om arbeidstid i lova. Store unntak frå arbeidstidsbestemmingane blir gjevne av Arbeidstilsynet, og endå større unntak blir gjevne av nasjonale fagforbund. Desse unntaksbestemmingane er ein slags firetrinnsrakett som, slik eg ser det, utgjer eit finstemt balansepunkt. Di større unntak frå hovudreglane om arbeidstid, di høgare opp i systemet må det godkjennast.

Vi bør merke oss kva slag retorikk Høgre og Framstegspartiet bruker om arbeidsmiljølova. Dei er systematiske i ordbruken om sine eigne forslag til lovendringar: oppmjuking, fleksibilitet, moderne. På denne måten vil regjeringa at eit etterlate inntrykk av arbeidsmiljølova skal vere at ho er rigid, stivbeint, gamaldags, umoderne. Dette er heilt feil. Men denne taktikken skal førebu grunnen for dei høgreideologiske endringane som vi no ser kjem.

Forskjellen på Arbeidarpartiet og regjeringa er at vi ikkje ønskjer å svekkje makta til vanlege arbeidsfolk og gje det organiserte arbeidslivet dårlegare vilkår. Vi vil ikkje at fleire skal bli låst inn i den utryggleiken mellombelse tilsetjingar inneber. Meir kvelds- og helgejobbing, lengre dagar og meir mellombels tilsetjing er ikkje oppmjukingar, det er innstrammingar for arbeidstakarane. Vi vil ikkje ha ei arbeidsmiljølov som berre passar for dei friske og raske og dei som kan utføre arbeidet sitt med iPad-en frå sofakroken på kveldstid.

Eit trygt og anstendig arbeidsliv er ein viktig del av den norske samfunnsmodellen, som gjer at vi er i toppsjiktet internasjonalt når det gjeld å kombinere jamn inntektsfordeling, god velferd, konkurranseevne og nyskaping. Det er nettopp dette regjeringa set på spel når dei påstår at dei skal modernisere arbeidslivet og mjuke opp arbeidsmiljølova. Endringane dei føreslår, vil tvert imot føre til eit hardare arbeidsliv, og den historiske feilslutninga deira er å tru at ein får eit meir moderne arbeidsliv av å skru klokka tilbake.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Rune Henriksen (A) [13:28:29]: Vi har i all hovedsak et godt arbeidsliv i Norge. Vi har høy yrkesdeltakelse, vi har en fleksibel lov og et avtaleverk som legger til rette for trygghet og trivsel på jobben, for høy produktivitet og for høy omstillingsevne i det norske arbeidslivet. Men det er ikke sånn at himmelen er skyfri og alt er fryd og gammen. Noen steder er det ikke bare skyer på himmelen, det høljer i enkelte næringer.

I 1978 begynte jeg i tømrerlære. Det var et godt yrke, rimelig bra betalt og så trygt som det kan bli i byggebransjen. Gjennom hele 1980-tallet kjempet vi en kamp mot kontraktørvesenet i arbeidslivet. På 1990-tallet var det ulovlig inn- og utleie av utenlandsk arbeidskraft fordi det var byggeboom, og på 2000-tallet og fram til nå er det sosial dumping som har vært temaet. Dette har spesielt rammet byggebransjen. Jeg snakker med gamle kollegaer som er frustrert over tilstanden i yrket nå. Vi ser at yrket blir undergravd, helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassene blir svekket, og produktiviteten har gått jamt og trutt nedover. På 1990-tallet var jeg ansatt av Bygningsarbeiderforbundet for å kartlegge ulovlig inn- og utleie på arbeidsplassene. Vi så den gang, som nå, at dette dreide seg i første rekke om sosial dumping, og det er en rett linje fra den gangen til det vi ser nå, men med den forskjellen at det er mye verre nå enn det var den gangen.

Spørsmålet er: Hvem er det som rammes når man har et stort innslag av ulovlig innleie på en arbeidsplass? Jo, det er helt klart at det rammer de arbeidstakerne som har sitt daglige virke i de bedriftene som plutselig får et stort innslag av innleide og ulovlig innleide. Det går ut over jobbsikkerheten til de folkene, det går ut over arbeidsmiljøet til dem som er på den arbeidsplassen, og det går ut over helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen. For dem som blir innleid, vet vi at det også dreier seg om sosial dumping og om deres jobbsikkerhet. Men når et flertall i denne salen skal fjerne kollektiv søksmålsrett, vanskeliggjør det arbeidet mot undergraving av arbeidslivet og mot sosial dumping og for det gode arbeidsmiljøet som vi har kjempet fram. Det er en tragedie og et langt tilbakeskritt.

Så hører jeg at statsråden sier at det er frivillig om man vil jobbe i en innleiebedrift eller ikke. Vel, vel – min erfaring, også som tidligere langtidsledig, er at når du går lenge nok ledig, tar du det du får. Men vi kan vel vanskelig tolke statsråden annerledes nå når han sier at dette skal være frivillig, enn at de som går arbeidsledig og nekter å ta arbeid i en innleiebedrift, fortsatt vil få utbetalt dagpenger.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:31:54]: I dag er den største utfordringen i helse- og omsorgssektoren at vi sløser med knappe ressurser, både fordi deltidsandelen er så høy, og fordi det høye sykefraværet medfører store tap av arbeidskraftressurser.

Den høye andelen deltid har sin bakgrunn i at den ordinære turnusen ble endret fra annenhver til tredjehver helg på 1980-tallet. Da økte behovet for deltidsstillinger med 50 pst. Med dagens turnus er det matematisk umulig bare å fylle opp med heltidsstillinger med mindre en legger til rette for betydelig overbemanning på de mest kurante tidene av døgnet. Turnus er rett og slett et ganske komplisert puslespill.

En god løsning på deltidsproblematikken er å tilrettelegge for fleksible turnuser og langvakter. Slik kan langt flere tilbys hele stillinger. I tillegg bidrar langvakter til stabilitet, kontinuitet og helt nødvendig trygghet for brukerne. I demensomsorgen ser vi dette tydelig. Det blir færre vaktskifter og overganger i døgnet og færre personer å forholde seg til. Det betyr også at brukerne er omgitt av kvalifisert personale gjennom hele uken og døgnet. Det bidrar til bedre livskvalitet. Og det oppleves motiverende og øker mestringen hos de ansatte, fordi de ser at langturnuser har positiv innvirkning på brukerne.

Jeg mener konflikten og nivået i debatten rundt de moderate endringene i arbeidsmiljøloven er tatt ut av proporsjoner. Anette Trettebergstuen sier i debatten i dag at det kan være lurt å kjenne hverdagen til folk flest. Noen av oss har faktisk ganske nylig jobbet på det berømte «gølvet». Som sykepleier har jeg derfor savnet en mer konstruktiv deltakelse i debatten fra opposisjonspartiene og arbeidstakerorganisasjonene. Det er veldig vanskelig å kjenne seg igjen i skremselspropagandaen som har preget mange av innleggene, og på meg virker den rett og slett fjernt fra den kliniske hverdagen.

For hva er den kliniske hverdagen? Jo, en av de største utfordringene i både norske sykehjem og norske sykehus er gjentatte brudd på arbeidsmiljøloven. De fleste som jobber på travle avdelinger, har jobbet doble vakter – mange ganger – for å redde kollegaer fra å stå alene i for mye arbeid, og for å trygge pasientene fram til neste vaktskift. I september i fjor fortalte Romerikes Blad at Akershus universitetssykehus brøt arbeidsmiljøloven 15 000 ganger.

Representanten Lundteigen sa i dag at det er mer enn nok av søn- og helligdagsarbeid, og at mer av det ikke ville skape mer velferd. Men bedre turnusordninger ville sikret mer kvalitet og kompetanse på vakt på søn- og helligdager. Det skaper mer velferd og skaper mer pasientsikkerhet.

Jeg er nå glad for at alternative turnusordninger kan forhandles og besluttes lokalt. Det er de lokalt ansatte og lokalt tillitsvalgte som kjenner pasientene, trykket i avdelingen og behovet for rett kompetanse til rett tid. Med mer fleksible arbeidstidsordninger bidrar vi til at færre bidrar til lovbrudd på arbeidsplassen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [13:35:09]: I forrige uke besøkte jeg Trondheim fengsel på Tunga for å prate med de to fagforeningene der – Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Kriminalomsorgens Yrkesforbund – etter at de hadde invitert meg for å snakke om arbeidsmiljøloven og det de oppfatter som dens feil og mangler.

De to forbundene har lenge jobbet for å få lov til å gå doble vakter, for deretter å ha en periode med fri senere. Det har de ikke fått lov til. Fram til nå har det vært greit at man blir kompensert i form av penger, men ikke i form av fritid – der har den prinsipielle grensen gått. En ordning som både de ansatte og fengselsledelsen har ment letter arbeidet og gjør hverdagen enklere for arbeidstaker og arbeidsgiver, har blitt stanset. Etter gjentatte turer til Youngstorget og LO sentralt for å få forståelse for sin situasjon og for å få tillatelse til denne ordningen – noe de ikke fikk – holdt de nesten på å gi opp.

LO, Arbeiderpartiet, SV og andre kan gjerne hevde at lokale tillitsvalgte blir stilt under press fra arbeidsgiver og noen få kollegaer som vil jobbe lengre vakter. Jeg har større tillit til de lokale fagforeningene enn det. Jeg tror de jobber for det beste for seg og sine medlemmer. Man kan godt være uenig i forslagene eller gjøre politikk ut av det, men å underminere voksne, oppegående og selvstendige mennesker til å bli marionetter for de få eller for arbeidsgiver, er uttalelser jeg tror vi skal være veldig forsiktig med å bruke i slike sammenhenger.

Det handler til sjuende og sist om tillit, om vi som politikere skal ha tillit til at de på den enkelte arbeidsplass, både arbeidsgiver og arbeidstakere, innenfor noen rammer kan styre sin egen hverdag bedre enn hva vi som politikere i Oslo kan gjøre – rammer som for øvrig fortsatt gjør arbeidsmiljøloven til en trygg vernelov, med klare ytre begrensninger, men langt mindre rigid enn hva den har vært til nå, med lokal handlefrihet for dem som har kalosjene på føttene, og ikke for dem som går med pensko i storting og i departementer.

Et annet viktig forslag som debatteres i dag, og som endelig skal bli vedtatt, er en styrking av stillingsvernet til eldre arbeidstakere. Levealderen til norske innbyggere og arbeidstakere har økt betraktelig de siste tiårene, som følge av den velstanden vi har oppnådd og opparbeidet. Mange har bedre helse og ønsker å jobbe lenger. Det er helt riktig, som representanten Rotevatn sa i sitt innlegg: Dette er kompetanse vi må forvalte og bruke i langt større grad enn hva vi har klart til nå. Denne hevingen av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven vil være et viktig signal og gjøre det lettere for dem som ønsker å stå lenger i arbeid, å få anledning til det.

Ingunn Gjerstad (SV) [13:38:22]: Eg hadde både pensko og uniform i mi første heiltidsstilling, som eg fekk i 1982 – på hotell, og der eg arbeidde i 17 år annakvar helg i eit yrke der helgearbeid var og er nødvendig.

Alle jobbane eg har hatt, har vore atskilleg mindre frie i sin natur enn det å vera her på Stortinget. Eg blir derfor provosert når representantar samanliknar våre sesongmessige små svingingar med litt kveldsarbeid, med folk flest. Vi er unnatekne arbeidstidsbestemmingane og har fridom andre berre kan drøyma om.

For dei av oss som har vår ståstad i den organiserte arbeidarklassen, er dette rett og slett ein dag vi kunne tenkt oss forutan. Det er berre elleve år sidan førre gong stortingsfleirtalet reiv ned det gjerdet og vernet for den svakaste parten i bytteforholdet. Det var Victor Norman og Bondevik II-regjeringa. På livets største marknadsplass, som arbeidslivet er, klarte vi å få det meste på plass igjen i 2005, med ny regjering.

Det arbeidslivet vi snakkar om, det moderne arbeidslivet, er ikkje så annleis enn det arbeidslivet som var då fagrørsla starta sitt arbeid. Det er den viktigaste arenaen for makt og avmakt som vi har. Det styrkeforholdet vi har her, er svært avgjerande for den tryggleiken og den livskvaliteten som den enkelte kan ha – ja, for samfunnet som såleis blir veldig påverka av kva slags reguleringar og organisering vi legg til rette for her i denne salen. Her ligg mykje makt.

Det er veldig tungt at regjeringspartia og støttepartia har bestemt seg for å prioritera dei som har mest makt frå før i arbeidslivet, nemleg arbeidsgjevarane. SVs perspektiv er å halda fram å slåst for å ha ei arbeidsmiljølov som fyller den hensikta ho var meint å ha, og som er ei vernelov for det store fleirtalet som treng det. Som vår medlem i komiteen, Kirsti Bergstø, har teke opp tidlegare i debatten, er heile og fulle stillingar fullt mogleg å få til dersom det er vilje, under dagens lovverk, slik dei gjer på sjukeheimane i Finnmark og i dei aller fleste Clas Ohlson- og Jernia-butikkane der mannfolka jobbar på kjøpesentra, men som dei ikkje klarer å få til på dei same kjøpesentra der kvinnfolka jobbar. Det har ikkje noko med lovene å gjera.

For at fleire skal kunna stå i stilling fram til 70 år, og fleire folk har noko felles fritid, treng vi både sterke fagforeiningar og sterkt lovverk. Dagens forslag til vedtak, som fleirtalet går inn for, vil svekkja begge delar. Det gjer meg vondt.

Christin Kristoffersen (A) [13:41:34]: Den 1. mars gikk fristen ut for å søke opptak til videregående skole. Mange ungdommer tok da en viktig avgjørelse for framtiden; Hva vil jeg med livet mitt, hvor skal jeg jobbe, og hva er mulighetene i arbeidslivet? Mulighetene finnes – særlig som fagarbeider. Det er bred enighet om at det er for få som utdanner seg til fagarbeider. NHO, LO og andre organisasjoner er bekymret over rekrutteringen. Langt flere burde altså velge yrkesfag etter ungdomsskolen.

Det finnes flere grunner til at det er svikt i rekrutteringen. En av disse er at bransjene i stor grad er preget av sosial dumping, dårlig arbeidsmiljø og arbeidslivskriminalitet. Regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven vil legge til rette for mer sosial dumping, ikke mindre. I tillegg til innføring av midlertidig ansettelser blir arbeidsvilkårene tøffere, ikke bedre.

Byggebransjen er svært utsatt. Det samme gjelder rengjøringsbransjen og restaurantbransjen. Her trengs det kraftig opprydning med økt tilsyn og kontroll av skatt, avgift, bruk av ulovlig arbeidskraft og andre ulovligheter.

En god arbeidsmiljølov som ikke åpner for mer bruk av midlertidighet, er et viktig verktøy for å bekjempe useriøse tilstander. Vi ønsker å gi våre unge et trygt og godt arbeidsliv med faste ansettelser og mulighet for å kunne planlegge framtiden i visshet om at de skal inn i et ryddig arbeidsliv med et godt vern for arbeidstakere. Dette er nødvendig for å gi de unge en visshet om at fagarbeiderutdanning er et godt valg, et godt valg for egen framtid og et godt valg for framtiden til samfunnet, for i dag er det både for få fagarbeidere og deres arbeidshverdag utfordres fra flere hold. Så oppgaven vår er å gjøre ungdoms valg om å bli fagarbeider mer attraktivt, ikke mindre.

Arbeiderpartiet har foreslått en plan for å løfte yrkesfag. Den ligger til behandling i Stortinget nå. Vi forventer et bredt flertall for mange av forslagene. Det kan gjøre mye med utdanningen som vi håper skal få flere til å velge yrkesfag, men det er tiltak som er lite verdt om det ikke lenger er attraktivt å jobbe i de bransjene som ansetter fagarbeidere. Vi må bekjempe, ikke legge til rette for sosial dumping. Skal vi lykkes med det, så er de endringene vi nå ser av arbeidsmiljøloven, rett og slett dårlig politikk.

Anette Trettebergstuen (A) [13:44:17]: Representantene fra regjeringspartiene fortsetter i dag å late som om de endringene de gjør, gjør de til arbeidstakernes eget beste, til tross for at en samlet arbeidstakerside gikk til generalstreik mot disse endringene 28. januar og protesterte på det sterkeste. Til tross for at de med nedsatt funksjonsevne gjennom sine organisasjoner vil ha seg frabedt å bli brukt på denne måten, fortsetter representantene fra regjeringspartiene å si at dette er til disses beste. Man later her som at ved å frata fagforeningene sentralt innstillingsretten og legge ansvaret over på de tillitsvalgte lokalt skal flere få drømmeturnuser. Det blir ikke slik. De som ønsker drømmeturnuser og langvakter, får det i dag. De tillitsvalgte lokalt ønsker ikke å ha det ansvaret det innebærer å måtte godkjenne den typen ekstreme vaktordninger. De ønsker seg dagens lov. Da de demonstrerte utenfor Stortinget 28. januar, var det ikke mot Arbeiderpartiet, det var mot regjeringspartiene. 20 000 mennesker sto her, og dere burde lytte til de tillitsvalgte lokalt som vet hvor skoen trykker.

Stefan Heggelund sier at vi påstår at det blir mer søndagsarbeid og lengre vakter. Ja, vi gjør det, for det blir det. Det spiller ingen rolle for alenemammaen som nå kan bli pålagt lengre arbeidsdag og mer overtid i uka og derfor ikke får fulgt sønnen sin på fotballtrening, det betyr ikke noe for henne når hun ikke får gjort det der og da, at de årlige rammene består. Folk lever livet sitt her og nå og ikke innenfor årlige rammer. Flere vil oppleve å måtte bli påtvunget lengre vakter, mer overtid, og det kan gå ut over muligheten til å planlegge for fritid og kombinere arbeidsliv med familieliv. Dette igjen viser at regjeringspartiene ikke forstår folks hverdag og de problemene og utfordringene som småbarnsfamiliene f.eks. har.

Det er heller ikke slik at regjeringspartiene ikke får svar på hva Arbeiderpartiet ønsker å gjøre med arbeidsmiljøloven når vi igjen kommer til makt. Vi har gjentatt det gang etter gang, og jeg kan gjenta det en gang til: Vi skal reversere grepet med midlertidige ansettelser. Når det kommer til resten, skal vi se på hva som er utfordringene og behovene i norsk arbeidsliv, forhåpentligvis i 2017, sette oss ned med partene i arbeidslivet, med fagbevegelsen, og se på hva som er behovene da. Jeg tror ikke det holder å reversere tilbake til 2014-nivået. Jeg tror at arbeidslivet trenger flere kraftfulle grep, f.eks. mot ufrivillig deltid, mot arbeidslivskriminalitet. Vi har alltid styrket arbeidsmiljøloven, og det skal vi også gjøre når vi kommer til makt forhåpentligvis i 2017.

Erlend Wiborg (FrP) [13:47:25]: Jeg hørte foregående taler, og det kan av og til være en god idé, tror jeg, å oppdatere talepunktene til realitetene. Når det blir påstått fra denne talerstol at vi i dag legger opp til at mennesker blir pålagt lengre vakter, blir pålagt mer overtid, så er det, med respekt å melde, feil.

Hvis man leser innstillingen, står det tydelig at alle endringene krever lokal enighet. Ingen kan pålegges noe. Det faller inn i tradisjonen man har hatt i denne saken, at noen har hevdet – og selv fra talerstolen i dag hevdet SV – at nå skal vi rive ned gjerdene. Folk har brukt ord som løsarbeidersamfunn, at man skal stå med lua i hånda, man skal fjerne overtidsbetaling, 13 timers arbeidsdag skal folk bli pålagt. Dette er påstander som ikke stemmer. Derfor vil jeg anbefale flere å lese innstillingen, slik at man faktisk ser at oppmykningene vi gjør, handler om at man skal ha mulighet til å avtale seg til å jobbe mer i noen perioder i bytte mot fri i andre perioder.

Representanten Anette Trettebergstuen nevnte et eksempel med en mor som ønsker å følge sitt barn til fotballtrening. Ja, det er akkurat denne fleksibiliteten som loven vil kunne gi. Hvis du har delt omsorg for barna dine, kan du f.eks. den uken du ikke har omsorgen for barna, jobbe noe mer i bytte mot å jobbe mindre i de periodene du har omsorgen for barna.

Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, er Fremskrittspartiet veldig glad for at vi nå styrker oppsigelsesvernet for eldre arbeidstakere. Det burde være en selvfølge. Arbeiderpartiet kritiserer oss. De sier ja, dette kan være fornuftig, men de må få godkjennelse fra LO først. Det er en underlig holdning. Man har hatt åtte år på seg hvis man ønsket å styrke stillingsvernet for eldre arbeidstakere. YS ønsker dette. Så det er folk på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som ønsker dette. Da er det underlig at ikke Arbeiderpartiet er klar til å gjøre dette i dag.

Det er snakk om hvem som kjenner arbeidslivet best. Jeg har lyst til å komme med et par sitater som tidligere statssekretær i Arbeiderpartiet, Stein Lier-Hansen, kom med i Dagsavisen. Han tilhører som kjent Norsk Industri nå og kjenner næringslivet godt. Da han ble utfordret på hva han mener om Arbeiderpartiet og fagbevegelsens reaksjoner på endringene i arbeidsmiljøloven, sa han følgende:

«Jeg synes de overdriver saken veldig.»

Dette utsagnet er jeg helt enig i.

Det siste utsagnet som han kom med, er:

«Jeg synes endringene som foreslås, er en modernisering som tilpasser loven til et mer moderne og fleksibelt samfunn.»

Der er jeg også helt enig med tidligere statssekretær i Arbeiderpartiet, Stein Lier-Hansen.

Karin Andersen (SV) [13:50:41]: Arbeidsmiljøloven er en vernelov, og den skal verne den aller viktigste ressursen vi har i samfunnet, nemlig arbeidskraften, og ta vare på den. Noen av oss er så gamle at vi har vært med før arbeidsmiljøloven kom, og vi har fremdeles så pass hukommelse at vi vet at den retningen man ønsker å trekke i nå, slett ikke er moderne – den er gammeldags. Man ønsker å svekke et vern som man har kjempet fram fordi man ønsket å verne om den viktigste ressursen – og om hverdagen og arbeidslivet til alle, slik at det var mulig å delta for mange.

Det er også veldig rart å høre i denne debatten at man skal ha tillit til fagbevegelsen, når fagbevegelsen så unisont har sagt at man ikke vil ha disse endringene. Da kan man stille spørsmålet: Hvem er det som ikke lytter til fagbevegelsen?

Det er fleksibilitet i dagens lov, og den har vært forvaltet veldig ansvarlig og fint. De eksemplene det vises til her i dag, er jo innafor dagens arbeidsmiljølov. Så det er faktisk fullt mulig å få til. Man får det til når man blir enige lokalt og konfererer med fagforbundene sentralt. Så vi har en moderne arbeidsmiljølov, og vi trenger ikke å gjøre den mer gammeldags.

Jeg har også vært av dem som har reagert ganske sterkt på at man har skjøvet funksjonshemmede foran seg. Hvis funksjonshemmede skal få plass i arbeidslivet, trengs det ofte tilrettelegging. Det er veldig lite sannsynlig at en arbeidsgiver vil gå inn på tilrettelegging på en arbeidsplass eller et arbeidstilbud som er midlertidig. Funksjonshemmede trenger fast arbeid, og det er fullt mulig også innafor dagens lov å ha midlertidige ansettelser når behovet er midlertidig.

Man forteller et eller annet slags eventyr om at bare man får til disse endringene, så skal alle få jobbe akkurat når de vil. Nei, jeg antar at bussen skal gå når bussen skal gå, at barnehagen skal være åpen når barnehagen skal være åpen, at butikken skal være åpen, at det skal være noen på sjukehuset, og at det til og med skal være noen i fabrikkene. Det kommer ikke til å være sånn at folk kan velge å jobbe akkurat når de vil. Problemet nå er at de kan bli presset lokalt til å jobbe på tider som passer enda dårligere sammen med et godt familieliv.

Noe av det rareste med denne debatten er heltids- og deltids-argumentasjonen. I dagens arbeidsliv har det vært mulig å skaffe mannfolk heltid. I alle de bransjene der det er mannfolk som jobber, er det jo heltid. Det er på kvinnearbeidsplassene det ikke er heltid. Da er det ikke arbeidsmiljøloven som står i veien, men holdninger og virkemidler for å få det til.

Freddy de Ruiter (A) [13:53:53]: Jeg har lyst å gratulere regjeringa og særlig Fremskrittspartiet med enda et steg i retning av å demontere det norske velferdssamfunnet. Da partiformannen i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, tok et oppgjør med den norske modellen på partiets landsmøte, var det vel få som trodde at en svekkelse ville bli en realitet, men det er nettopp det som nå skjer.

Kombinasjonen av skattekutt til de rikeste, privatisering av velferd og et mer utrygt arbeidsliv er oppskriften på mer ulikhet, urettferdighet og utrygghet. Dette er ikke en politikk for folk flest.

Oppslutninga om den norske velferdsmodellen er solid forankret i det norske folk. Det er derfor trist at vi har en regjering som ikke bryr seg om hva folk mener, men som kjører sitt ideologiske prosjekt, koste hva det koste vil. Vårt velferdssamfunn er bygd opp gjennom flere tiår. I dag går en til angrep på en av bærebjelkene i dette stolte byggverket, nemlig det trygge arbeidslivet.

Denne regjeringa har spesialisert seg på å tvinge gjennom politikk som folk flest er imot – noe som også gjør seg gjeldende i angrepet på det trygge arbeidslivet. Et solid lovverk, en sterk fagbevegelse, maktbalanse og et likeverdig trepartssamarbeid har gjort det norske arbeidslivet robust, vekstkraftig og trygt. Jeg forstår at man i sin iver etter mer ulikhet, urettferdighet og utrygghet ser seg nødt til å svekke fagbevegelsen og de ansattes rettigheter. Det er oppskriften som høyrekrefter i alle land følger. I den kampen brukes retorikk som «mer fleksibilitet og valgfrihet», men spørsmålet er for hvem. Det er i hvert fall ikke for den jevne arbeidstaker.

Helseaspektet er også viktig i denne sammenhengen. Det er mye som tyder på at et mer liberalisert arbeidsliv, med svekkede rettigheter, fører til mer press på arbeidstakernes helse. Et godt og trygt arbeidsliv er også god folkehelsepolitikk.

Det er underlig å høre Høyres og Fremskrittspartiets retorikk i denne saken. Det høres ut som at en svekkelse av arbeidsfolks rettigheter er en gavepakke til folk flest. Regjeringas systematiske arbeid for mer ulikhet, urettferdighet og utrygghet skal etter Høyres og Fremskrittspartiets mening trygge arbeidsplassene, gi et bedre velferdstilbud og gi flere arbeid, selv om erfaringene med en sånn politikk, fra alle andre land der høyrekreftene har styrt eller styrer, er at det fører til det motsatte.

Ketil Kjenseth (V) [13:56:53]: Det er viktig å ivareta arbeidstakernes rammevilkår, men det er også viktig å ivareta brukernes interesser. Det kan umulig være i en dement persons interesse å måtte forholde seg til 70–80 ulike ansatte i løpet av en måneds tid, og det kan ikke være sånn at Youngstorget skal bestemme at sånn må det være over hele landet. Derfor er det viktig at vi i dag legger til rette for at vi kan få noen flere heltidsstillinger innenfor pleie- og omsorgssektoren, og at vi kan få turnuser som går opp på en annen måte, til beste for pasientene. At noen da kan få muligheten til å jobbe en søndag ekstra, f.eks. en student, er positivt, mens andre kan faktisk få muligheten til å jobbe færre søndager.

Dette har vi i stor grad fått til i forlengelsen av HVPU-reformen, som har andre turnuser i den delen av velferdssektoren, men vi har ikke greid å få det til innenfor pleie- og omsorgssektoren. Med den nye loven blir det lettere å finne løsninger lokalt, og det at Arbeidstilsynet skal garantere for HMS-tilsyn, er jo ivaretatt.

Et annet viktig poeng er hevingen av aldersgrensen til 72 år. En del kommuner bruker faktisk eldre arbeidskraft og ansetter støttekontakter og besøksvenner innenfor demensomsorgen. Vi vet at det blir flere og flere demente de neste årene, og for å møte det behovet er det viktig at flere eldre over 67 år kan få anledning til å ha ansettelsesforhold med kommuner og andre aktører til de er 72 år, og gjerne lenger, for å bidra. Vi skal ikke kalle det frivillighet, for det er faktisk en grunn til at de er ansatt, og det er fordi kommunene ønsker å lære dem opp og gi dem kompetanse. Dette er en viktig del av den lovgivningen, som det ikke er noe høyt skrik etter i fagbevegelsen i dag, men tilbudet der ute roper etter flere varme hjerter og varme hender som kan få bidra med sin kloke livserfaring inn i demensomsorgen.

Venstre ser positivt på de endringene vi har fått til gjennom forhandlingene med regjeringspartiene, og også de endringene vi gjør i tjenestemannsloven, som gjør at det blir mindre bruk av kortvarige stillinger i staten.

Presidenten: Presidenten vil minne om at vi fortsatt er på sak nr. 1 av 21 saker på dagens kart.

Trine Skei Grande (V) [14:00:01]: Dette er i hvert fall en sak vi ikke tar lett på, og det er jo viktig.

Jeg må si at jeg føler meg, etter å ha fulgt denne debatten, som Venstre-representant og sosialliberaler, midt mellom dem som tror at på de groveste arbeidsplassene bruker man kalosjer – i min verden bruker man det når man er på vei til fest – og de andre som mener at dette bare kan formidles med lette slagord som kan males på et banner, og som mener at man demonterer en velferdsstat med å utvikle en arbeidsmiljølov etter et arbeidsmarked som endrer seg.

Dette har Venstre jobbet med lenge. Vi har jobbet lenge med det, og vi har hatt store, sterke organisasjoner som har brukt mye penger på å drive kampanjer mot oss. Likevel har vi fått flertall her i stortingssalen for det vi står for, samme hvor mye penger de rike organisasjonene har brukt for å stoppe Venstre i å gjøre de endringene vi nå er med på.

Den som er glad i velferdsstaten, må sørge for å utvikle den. Venstre har vært med på å utvikle alle store, viktige reformer i denne salen, og hvis man ikke er villig til å endre noe, tar man heller ikke vare på noe. Utfordringa med midlertidighet er at det er vanskelig å komme inn, og noen steder er folk uendelig lenge i midlertidighet. Det er de to utfordringene samfunnet vårt står overfor. Da må vi ta grep for at det skal være lettere å komme inn – og samtidig vanskeligere å få tatt de lange midlertidighetene.

Venstres mål er ikke å svekke fagbevegelsen. Å flytte makten ned betyr ikke at man ønsker å ha svake fagorganisasjoner. Sterke fagorganisasjoner er konfliktdempende på mange arbeidsplasser – de skolerer tillitsvalgte og sørger for at folk er kvalifisert til å ta avgjørelser. Men for Venstre har det alltid, siden tidenes morgen, vært viktig å flytte makt nedover i samfunnet – nærmere dem som faktisk føler på utfordringene.

Vi syns det er kjempebra at vi har fått styrket varslervernet, sjøl om dette bare er et skritt videre på veien. Men det er viktig for å sørge for at man får en mye større åpenhet knyttet til norsk arbeidsliv og gode løsninger.

Jeg mener at endringene man nå gjør, vil styrke kvinner i arbeidslivet, nettopp fordi man kommer til å få til mange heltidsstillinger. Tradisjonelle kvinneyrker handler ofte om å passe på mennesker hele døgnet, mens tradisjonelle mannsyrker handler om å passe på maskiner, som ikke alltid skal passes på hele døgnet. Vi har et land der man klarer å lage veldig gode ordninger rundt dem som skal passe på olja vår, men dem som skal passe på barna våre og de gamle, klarer man ikke å lage gode ordninger rundt.

Jeg ser for meg at vi nå skal få til mange flere heltidsstillinger, mange bedre vaktordninger, og at det blir mye lettere for kvinner å organisere arbeidslivet sitt. Generelt tror jeg at dette er gode løsninger. Jeg tror vi kommer til å se følger av dette som gjør at den ikke vil bli endret når den først har fått virke.

Arve Kambe (H) [14:03:19]: Flere av talerne har vist til generalstreiken i januar. Etter å ha hørt debatten, i denne saken særlig om Prop. 48 L om arbeidstid, aldersgrenser og strafferammer, vil jeg si at det har vært stor ståhei for ingenting.

Representanten Anette Trettebergstuen, som var Arbeiderpartiets hovedtaler, fortalte rimelig klart at det Stortinget i kveld vedtar i denne saken, ikke automatisk kommer til å bli forandret. Der tror jeg man er inne på noe, for det blir ikke mer overtid av denne saken, og det blir ikke mer søndagsarbeid av denne saken. Men det blir en annen gjennomsnittsberegning innenfor de samme rammene som gjelder for dagens arbeidsmiljølov.

Den sosialdemokratiske tenketanken Agenda anbefalte Arbeiderpartiet å se nytt på politikken, f.eks. når det gjelder langtidsturnus. Raymond Johansen, som er partisekretær, gjorde det samme på kartellkonferansen etter valgnederlaget i 2009, hvor man utfordret LO til å se på mindre rigid arbeidstid i framtiden. Fem–seks år etter kopierer altså Arbeiderpartiet det samme som man foreslo da, og som Arbeiderpartiet egentlig håpet at LO skulle være med på.

Når det gjelder aldersgrenser, er jeg rimelig sikker på at de står seg over tid. Vi har et bredt borgerlig flertall for alle forslagene til vedtak i salen i dag, men når det gjelder aldersgrenser, har Senterpartiet brutt ut av det rød-grønne samarbeidet og støtter regjeringen på alle punkter. Det setter jeg stor pris på, og det skal Senterpartiet ha honnør for.

Men jeg blir litt overrasket hvis Arbeiderpartiet – av alle – er det partiet som skal drive valgkamp i 2017 for at det skal bli lettere å sparke 71-åringer, 70-åringer eller 72-åringer. Følger det arbeidslinjen? Følger det det behovet som samfunnet har for arbeidskraft? Nei, det kan ikke gjøre det. Oppsummert blir denne proposisjonen stående uavhengig av hva som måtte skje av valg, for det er på høy tid med de aller fleste endringene. De er med på å modernisere arbeidslivet, og de svarer på en rekke av de utfordringen vi har. Og for 2017, uavhengig av hva som måtte skje når det gjelder valg eller med regjering, er dette punkter som står seg så godt at jeg som saksordfører er villig til å komme tilbake til denne salen og se på status – hvis jeg fortsatt er innvalgt. Det er en god lov som blir vedtatt i kveld.

Trond Henry Blattmann (A) [14:06:43]: I 1908 var broren til min tippoldefar, Andreas Blattmann, streikeleder ved streiken i Rjukan. De streiket i 14 uker for å få et levelig – i den grad det kan kalles levelig i 1908 – arbeidsmiljø og en lønn til å kunne leve av. På den tiden var det helt klart at arbeidsmiljøloven ikke var for arbeidstakere – i den grad det fantes noen lov som i det hele tatt tok vare på arbeidstakere – den var definitivt bare for arbeidsgiverne.

Siden 1908 har arbeidstakere over hele landet og rundt omkring i verden kjempet for bedre arbeidsvilkår, lønn og tariff. Vi har styrket den loven og gjort den til verdens beste arbeidsmiljølov, ja sågar har vi gått med den røde boken i baklommen og hatt den med oss på jobb, når f.eks. en selv har vært tillitsvalgt, eller andre har vært representanter for mitt kjære Arbeiderparti.

Så opplever vi for andre gang i historien at det er en borgerlig regjering som ønsker å «desimere» arbeidsmiljøloven – gjøre rettighetene til de ansatte dårligere – og de hevder at bakgrunnen for dette er fleksibilitet. Når jeg sa at vi har verdens beste arbeidsmiljølov, har vi det også fordi den gir stor grad av fleksibilitet. Det er veldig få arbeidsplasser som opplever at arbeidsmiljøloven er til hinder for at dag-, kvelds- eller helgearbeidet kan foregå i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser, lover og regelverk.

Det ble i denne salen brukt argumenter som at mange slutter i arbeid eller melder seg ut av fagforeningen fordi man ikke får godkjent de turnuser som det er lagt opp til. Det er en påstand som jeg finner meget underlig, for jeg tror det er sånn at 98–99 pst. av de turnusene som blir foreslått, faktisk blir godkjent, uten at man trenger et veldig byråkratisk eller sentralt vedtak på det.

Jeg synes dette forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven er å gå baklengs inn i framtiden, og jeg synes det er skuffende at dette forslaget skal gå gjennom.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:09:39]: Først av alt vil jeg si: Ja, vi har et godt lovverk i Norge. Vi har en god arbeidsmiljølov, som er der for å ivareta forhold i norsk arbeidsliv. Men den saken som vi nå har til behandling, gjør nettopp dette lovverket enda bedre.

Bakgrunnen for at vi skal ha denne type lovgivning, er at vi skal ivareta arbeidstakernes muligheter og rettigheter, men også det behovet som næringslivet har. Dette dreier seg også om å skape arbeidsplasser, sørge for at de personene som har falt utenfor yrkeslivet, lettere skal kunne komme tilbake til yrkeslivet – få en fot innenfor. Jeg tror de aller fleste av oss som sitter i denne sal, vet at det aller viktigste man kan gjøre i forbindelse med en jobbsøknad, er å få en fot innenfor. Det er mye lettere å finne seg en annen jobb på et senere tidspunkt dersom man allerede har en jobb. Dette dreier seg om å gi arbeidstakerne flere muligheter.

Jeg må si at jeg, da jeg hørte innlegget fra representanten Blattmann, som refererte til den røde boka i baklomma, var litt usikker på hva slags rød bok han hadde i baklomma, for det innlegget minte meg på en del andre røde bøker. Men la det ligge.

Saken i dag dreier seg ikke om hvorvidt man skal jobbe lenger, og jobbe flere søndager. Saken dreier seg ikke om hvorvidt man skal jobbe enda flere timer gjennom året. Saken dreier seg om hvorvidt vi skal se det arbeidslivet vi har foran oss og beveger oss i nå, eller om vi skal leve i fortiden. Saken dreier seg om hvorvidt den enkelte arbeidstaker og bedriftene selv kan få større frihet til å avtale de turnusene man selv ønsker å delta i.

Den saken som vi har til behandling i dag, dreier seg om å hjelpe flere inn i arbeidslivet. Den dreier seg om fleksibilitet, en fleksibilitet som også arbeidstakerne selv ønsker.

Så har vi hørt at en del organisasjoner ikke ønsker å gi fra seg den makten de har når det gjelder sentral godkjenning av turnuser etc. Jeg synes, ærlig talt, at dette må man i enda større grad enn i dag få lov til å avtale ute på det enkelte arbeidssted, slik at den arbeidstiden man har, de turnusene man har, og det opplegget man har, er tilrettelagt ut fra det en selv ønsker – og ikke ut fra det en del andre kanskje ønsker at man skal gjøre.

Stefan Heggelund (H) [14:12:58]: Trettebergstuen pleier å si at Høyre bruker som argument at folk ikke forstår. Nå mener Trettebergstuen at ingen andre enn hun forstår.

Jeg synes det er bra, jeg, at folk tenker seg om, vurderer, har mulighet til å ombestemme seg – også politikere. Men er det for mye forlangt å forvente at folk klarer å ha de samme standpunktene fra én uke til en annen? Klassekampen for noen uker siden: Trettebergstuen går ut og sier at man skal reversere alt. Politisk kvarter uken etter: Trettebergstuen mener nå noe helt annet – nå skal man sette seg ned og diskutere og komme fram til hva man kanskje skal reversere, og hva man ikke skal reversere. I merknadene sier Arbeiderpartiet at de ser behovet for å gjøre endringer i aldersgrensene – de stemmer imot. Tidligere i debatten sa Trettebergstuen at ingenting av det vi gjør, gir mer fleksibilitet. Nei, hva er det som er så vanskelig med å si at man skal reversere det da? Ingunn Gjerstad, fra Sosialistisk Venstreparti, sa tidligere at hun syntes medbestemmelse er bedre enn selvbestemmelse. Ja, det oppsummerer jo fint samfunnssynet til Sosialistisk Venstreparti.

Men så er spørsmålet: Kommer vi videre? Klarer vi å ruste Norge for framtiden? – Ikke hvis vi sier at alt skal være som i dag. Vi har de framskrivningene som forteller oss hvordan det går hvis vi gjør alt akkurat sånn som vi gjør i dag. Vi ruster ikke Norge for framtiden hvis vi ikke kan identifisere noen utfordringer som vi står overfor, og foreslå løsninger på disse. Og det gjør vi nå. Det er det vi gjør nå ved å senke terskelen inn til arbeidslivet. Det er det vi gjør nå ved å desentralisere. Alt trenger faktisk ikke være sentralstyrt. Det er et partssamarbeid, også ute på arbeidsplassene, og det fungerer godt.

Statsråd Robert Eriksson [14:15:22]: Grunnen til at jeg tar ordet, er en del åpenbare ting som har gått igjen i debatten, som jeg bare har behov for å understreke.

Det er ikke riktig, som det er hevdet også av representanten Trettebergstuen i hennes siste innlegg, at det blir mer pålagt overtid. Det vi snakker om, er at man lokalt nå kan avtale ti timer mer overtid frivillig enn det som er dagens bestemmelse, i løpet av en måned. En halv time mer per dag kan den enkelte ansatte, sammen med sin tillitsvalgte, ha muligheten til å avtale av mer overtid – ikke noe pålegg, men en avtale, og innenfor det som er dagens lovbestemmelser.

Ta f.eks. skipsverftet som har oppdrag, der man mot slutten av oppdraget ser at man kan gå over den tiden som er satt for levering, og står i fare for å få dagmulkt. Jeg synes det er flott at de ansatte, sammen med ledelsen, kan gjøre en avtale om å jobbe noen timer ekstra den siste måneden for å komme i havn, for å slippe dagbøter. Alternativet vil være økt innleie for å unngå de dagbøtene. Jeg regner med at det heller ikke er opposisjonens ønske at man skal øke innleie. Da tror jeg det er fornuftig, klokt og riktig å gi den halvtimen mer per dag. Det er det vi snakker om.

Jeg er for – og jeg registrerer at det er mange i denne sal som er uenig med meg – å flytte makt ned lokalt til den enkelte arbeidstager og den enkelte virksomhet. Jeg tror de er best i stand til å ivareta sin situasjon, virksomhetens situasjon, på en god og riktig måte. Jeg har tillit til dem. Jeg tror de er de beste til å gjøre det. Derfor kommer regjeringen med disse forslagene, og derfor er vi glad for at disse forslagene blir vedtatt. Og derfor blir det også litt historieløst med en del av den retorikken som preger denne talerstol i dag.

Ja, vi har lyttet til instanser. Vi har også lyttet til Arbeidstilsynet, ved nettopp å sette en grense på at man ikke kan jobbe mer kombinert overtid og gjennomsnittsberegning enn 69 timer per uke – som er dagens bestemmelse – men åpne for litt mer fleksibilitet innenfor dette. Ikke mer arbeidstid, nettopp for å ivareta helse, miljø og sikkerhet på en god og riktig måte – det er også noe jeg ber om at man tar inn over seg.

Jeg registrerer også at Arbeiderpartiets nestleder, representanten Helga Pedersen, viser til at undertegnede har møtt enkelte mennesker. Jeg møter mange mennesker, og jeg kommer til å fortsette å møte mennesker. Jeg kommer til å være lydhør overfor mennesker. Jeg kommer til å ta med de ulike menneskenes erfaringer i mitt videre arbeid. Jeg registrerer at enkelte mener at det er en uklok måte å gjøre det på, og kun forholder seg til ledelsen i visse forbund.

Trond Henry Blattmann (A) [14:18:46]: Representanten Nesvik henviste til at han ønsker flere inn i arbeidslivet. Jeg har da bare lyst til å henvise til regjeringens egen Prop. 39 L og følgende sitat fra situasjonsbeskrivelsen i lovforslaget:

«OECD viser til forskning som tyder på at dersom reglene for midlertidige ansettelser liberaliseres, samtidig som man opprettholder et strengt vern av faste ansettelser, er det en tendens til at arbeidsgivere søker å erstatte faste ansettelser med midlertidige.»

Altså: Flere midlertidige ansettelser betyr færre fast ansatte og flere midlertidig ansatte generelt. Så sier vi: Ja, men det er jo en arbeidsmiljølov vi debatterer her i dag. Meg bekjent er de aller fleste i det norske arbeidsliv veldig interessert i å få en fast jobb – ikke en midlertidig jobb – med alle de goder det innebærer å ha en fast jobb.

Så kan jeg ikke dy meg for å si at den røde boka som jeg gikk rundt med som tillitsvalgt, ikke var en annen bok enn det den faktisk var: en veldig god bok som sørget for at jeg som tillitsvalgt kunne gjøre en god jobb overfor mine medlemmer – sørge for at arbeidsmiljølovens prinsipper ble fulgt, sørge for at folk ikke jobbet for mye overtid, sørge for at arbeidstidsbestemmelsene ble fulgt opp. Det er viktig, og arbeidsmiljøloven vår er verdens beste arbeidsmiljølov. Det er ingen grunn til å endre den – den er god som den er.

Karin Andersen (SV) [14:20:32]: Det som virkelig er historieløst i denne debatten, er at noen tror at en enkelt arbeidstaker på en arbeidsplass er like sterk som en arbeidsgiver. Det vet alle som har vært i arbeidslivet, at sånn er det ikke, og jeg har vært der i 17 år, så jeg har prøvd litt av hvert.

Det som er historisk her, er at arbeidsfolk har skjønt at de må stå sammen hvis de skal kunne balansere dette og få sin del av verdiskapingen og få lover og regler som gjør at man kan fungere som arbeidstakere og familiemennesker, og helst stå i arbeid til pensjonsalderen. Det er dette fellesskapet som gjør at man får fram produktiviteten i den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet, nemlig menneskene, og det er dette fellesskapet som er nødvendig også når noen forsøkes lokket ut i å skulle jobbe seint og tidlig og helg og søkn og hele tida fordi man er ung og sterk, og det er morsomt å jobbe. Jeg lærte dette av min far, som var skogsarbeider. Han så på noen av dem som var yngre enn seg sjøl, og som sprengte alle akkorder og jobbet og ødela helsa si før de var 30. Min far sto som den eneste skogsarbeideren til pensjonsalderen, fordi han skjønte at han måtte ta menneskelige hensyn i sin arbeidshverdag.

Det er ingen som ønsker at alt skal være som før. Nei, tvert imot, SV har forslag om forsterkninger av arbeidsmiljøloven, f.eks. å lovfeste retten til heltid, og det er mange ting som må gjøres annerledes enn før hvis vi skal komme oss velberget inn i framtida. Vi må dele mer. Da blir vi mer produktive. Det sier også OECD, at vi taper 9 mrd. kr i året på ikke å dele godt nok. Vi må styrke velferden og arbeidsvilkårene slik at færre blir sjuke, vi må styrke det slik at flere kan få heltid, og vi må begynne å hanke inn penger fra økonomisk kriminalitet, som er i ferd med å slå beina under arbeidslivet vårt og samfunnet vårt. Der er det mye å hente. Men det bør ikke gjøres på den måten som høyresida nå foreskriver, som er gammeldags Høyre-politikk. Det er ikke moderne i det hele tatt. En av de første tingene regjeringen gjorde da den kom til makta, var å fjerne kravet til helseforetakene om at de skulle jobbe for heltid. Ja, det er en faktisk aktiv handling fra regjeringen, som fjerner jobbing for heltid i det området som staten har ansvaret for, og der man er arbeidsgiver. Så det er ingenting som tyder på at denne regjeringen er opptatt av heltid, men det er mye som tyder på at den er opptatt av å svekke arbeidstakernes rettigheter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:23:51]: Det er ganske sterkt å sitte og høre Harald T. Nesvik og representanter fra Høyre som sier her at det en gjør, er å hjelpe flere inn i arbeidslivet og etablere en fleksibilitet som arbeidstakerne ønsker, samtidig som Unio og YS protesterer. Representanter for de partiene har vel opplevd at Unio og YS også protesterer, det er ikke bare LO. Det er jo noen her i denne salen som har problemer med Landsorganisasjonen. Det er vel et kompleks som en har med seg fra en eller annen tid – jeg har det i hvert fall ikke. Hvorfor ikke lytte litt til disse organisasjonene? De har noen sko på, de også, de jobber nå med dette hver dag, og det er rimelig unisont.

Det å vri saken så til de grader i motsatt retning er rimelig freidig – at når en får et svakere nasjonalt lovverk, så blir det større trygghet! Større trygghet for hvem? Større trygghet for dem som trenger et lovverk mest? Vi er heldigvis forskjellige som mennesker. Noen er gode fotballspillere, andre er gode til å kjøre gravemaskin. Vi har ulik stand og stilling i arbeidslivet. Ethvert lovverk skal brukes til å verne dem som trenger samfunnets bevågenhet mest. Jeg er enig i at det å ha svake regler er til fordel for noen. Ja, det er til fordel for dem som har en sterk forhandlingsmakt i arbeidslivet. Å snakke om noe annet er jo historieløst. Det bryter med enhver erfaring en har i sitt liv for at det er et samfunn som er mangfoldig, vi har et ansvar for å få det mangfoldige samfunnet til å fungere, og vi må jo da gi en hånd og bistå dem som trenger det mest.

Hvorfor tør ikke Fremskrittspartiet å si det som det er, hvorfor tør de ikke å presentere sitt grunnsyn om økonomisk liberalisme, mindre makt til dem som vil ha et velorganisert arbeidsliv, mindre makt til de svake i arbeidsmarkedet? Det som skjer, er kortsiktig, det svekker det norske fortrinnet internasjonalt, det svekker tilliten i arbeidslivet, det blir flere konflikter, det er uheldig, det bryter med jambyrdigheten, som i hvert fall er Senterpartiets flagg. Vi er glad for å ha et fellesskap her med SV og Arbeiderpartiet.

Ingunn Gjerstad (SV) [14:27:04]: Først må eg seia at denne representanten, og kanskje ein del andre representantar, kjenner på i magen sin at det er lenge sidan det var frukost, og at det kanskje er på tide med ein liten lunsj, og eg tenkjer det er lurt at vi skal ha ei ny sak snart og bli ferdig med denne.

Eg tok ordet fordi representanten Heggelund kom inn på at eg i eit tidlegare innlegg heldt fram at for meg er «medbestemmelse» viktigare enn ordet «selvbestemmelse», som er eit nyord som eg ikkje kjenner så godt, men som eg las i den pressemeldinga som blei utgjeve av regjeringa og støttepartia i samband med denne lova som dei var komne fram til einigheit om. Eg har til gode å skjøna heilt kva denne sjølvbestemminga er, for då ignorerer ein på ein måte det maktforholdet som mange av oss har snakka om er så ulikt fordelt i arbeidslivet i dag, og som vi som støttar det å ha ei sterk vernelov og sterke fagforeiningar, er for – altså for å gje meir makt til arbeidsfolk. Men for meg er medbestemminga ei slik sak som står omtalt i hovudavtala som regulerer det organiserte arbeidslivet, og som beskriv korleis ein skal nytta forhandlingar, korleis ein kan løysa tvistar, korleis gruppene i den enkelte bedrifta og oppover i systemet kan bli einige med kvarandre, og korleis ein kan tvista med kvarandre når ein er ueinig.

Og den norske modellen, som Siv Jensen og ein del andre meiner står litt i vegen for det norske folket, er for meg ei veldig viktig sak å forsvara, og medbestemminga, som regulerer partsforholdet, er ein av berebjelkane i den norske modellen.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen

Dag Terje Andersen (A) [14:29:12]: Jeg skal ikke bruke mye tid på innlegget til representanten Heggelund. Det har representanten Trettebergstuen svart grundig på allerede, så jeg lar det ligge nå, men det var statsrådens innlegg som fikk meg til å ta ordet. Riktignok er det slik at det statsråden egentlig ønsket – først i høringen, med adgang til 15 timer pålagt overtid i uka, og i forslaget, med 12 timer – har blitt stoppet i Stortinget av Kristelig Folkeparti, og det syns jeg er, for å si det slik, en velsignelse! Men det betyr ikke at det er et likeverdig forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i en situasjon der en sier at dette kan avtales lokalt. Hvis en tror det, kjenner en norsk arbeidsliv veldig dårlig. Dette fører til mer press på arbeidstakeren i den praktiske hverdagen som arbeidsfolk og arbeidsgivere lever i. For øvrig er mulighetene til å jobbe mer hvis en er i ferd med å nærme seg dagbøter på et skipsverft, nok et godt eksempel på hvor fleksibel dagens arbeidsmiljølov er, og at vi trenger den fleksibiliteten også framover.

Det som er klart, er at arbeidslivet i Norge er under press. Vi har lenge sett sosial dumping her i landet, og vi har lagt fram mange tiltak i tre forskjellige handlingsplaner mot det, men vi ser allikevel at de useriøse vinner fram, med overslag til kriminalitet, til menneskehandel og til grove forhold i arbeidslivet, og vi ser at det brer om seg. Derfor er vi sterkt uenige når regjeringa foreslår å oppheve den kollektive søksmålsretten. Vi er altså bekymret for dem som blir underbetalt. Vi er ikke så bekymret for at en da avslører dem som blir underbetalt. Det vi synes er riktig, er at arbeidsgiveren der avsløres.

Så er vi opptatt av at dem som jobber som vikarer, skal ha samme lønn som dem de jobber i stillingen til, slik at det å bruke vikarer ikke blir en måte å spare penger på, men noe som kan fungere når det er nødvendig. Derfor er vi for å opprettholde likebehandlingsprinsippet. Jeg ser ingen grunn til at vi skal stimulere vikarbransjen med at de får anledning til å betale folk mindre enn dem de skal vikariere for.

Det som skuffet meg mest, er ikke at Fremskrittspartiet har en liberalistisk politikk. Deres partileder sto på landsmøtet i 2013 og sa ti ganger at den norske modellen står i veien for det norske folk. Vi har vært forberedt på dette. Vi kjenner det fra land som har gjennomført liberalistisk politikk fra før. Det som skuffet meg, er at tidligere representant Torbjørn Røe Isaksen var så klar foran valget: Han kalte det til og med «arbeidspartiet» i en periode og lovte at de forslagene som nå er framlagt, ikke skulle bli gjennomført. Det skuffer oss at det ikke var grunn til å høre på.

Sveinung Rotevatn (V) [14:32:37]: Eg har slite litt med å forstå mindretalet sin sterke motstand mot at eldre skal få lov til å stå lenger i arbeidslivet, og den sterke motstanden mot større lokal fleksibilitet. Eg synest ikkje argumenta imot har vore så gode, men no, mot slutten av debatten, har eg skjønt kva dette eigentleg botnar i – dette er jo den store konspirasjonen: Det er Thatcher og Reagan, det er høgrekrefter i alle land som skal demontere sikkerheitsnettet. Det er, for å sitere representanten de Ruiter, at ein er i ferd med å «demontere det norske velferdssamfunnet» – ikkje noko mindre – gjennom å la folk avtale arbeidstid i større grad lokalt enn dei kan i dag.

Det blir stadig hevda på talarstolen at det er så sterk unison motstand mot det stortingsfleirtalet i dag kjem til å vedta. For det første: Når ein spør folk i meiningsmålingar, er dei positive til meir fleksibel arbeidstid. For det andre har eit stort fleirtal ved val stemt inn eit stort fleirtal i denne salen som har bedt om meir fleksibel arbeidstid. For det tredje er heller ikkje motstanden i fagrørsla, som det blir vist til, unison. I den grad det er nokon unison motstand, opplever eg at alle dei store organisasjonane har vore imot det som gjeld mellombels tilsetjing. Det kjem vi tilbake til. Men når det gjeld arbeidstid, og ikkje minst når det gjeld aldersgrenser, er det ganske delte meiningar på arbeidstakarsida.

Begge representantane Andersen har lagt mykje vekt på at det visstnok er nokon i denne salen som meiner at arbeidstakarar og arbeidsgjevarar er i eit heilt likeverdig forhold. Det har eg ikkje høyrt ein einaste person som har sagt frå denne talarstolen. Dersom det var tilfellet, hadde vi ikkje trunge noka arbeidsmiljølov, då kunne det ha vore full kontraktsfridom. Tvert imot – det at ein no har ei sterk arbeidsmiljølov, er nettopp ei erkjenning av at ja, det er ikkje likevekt. Men det fleirtalet er oppteke av, er at den likevekta kan ein også finne lokalt, der det er eit ønske om det. Og vis meg dei lokale fagorganiserte som sprettar champagnekorken når dei får nei av fagforeininga sentralt for sitt ønske om ei alternativ turnusordning. Vis meg dei!

Eg trur at i lys av historia vil denne debatten sjå litt underleg ut. Eg trur at dei endringane vi i dag vedtek – rundt arbeidstid, rundt aldersgrenser – vil vise seg å få brei oppslutning ikkje berre i denne salen, men òg der ute, og etter kvart også i seinare stortingsperiodar. Eg har litt vondt for å tolke mindretalet i noka anna retning gjennom det som har vorte sagt her i dag, og det trur eg vi alle skal glede oss over.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Før vi går over til sak 2, vil presidenten ta resten av referatet under sak 22, som ved en inkurie ikke ble referert i starten av møtet.

• 12. (202) Melding for året 2014 fra Sivilombudsmannen (Dokument 4 (2014–2015))

  Enst.: Sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen.

• 13. (203) Melding for året 2014 fra Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse (Dokument 4:1 (2014–2015))

  Enst.: Sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen.

• 14. (204) Noregs fiskeriavtalar for 2015 og fisket etter avtalane i 2013 og 2014 (Meld. St. 15 (2014–2015))

  Enst.: Sendes næringskomiteen.

• 15. (205) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett (Meld. St. 16 (2014–2015))

  Enst.: Sendes næringskomiteen.

• 16. (206) Reindriftsavtalen 2015/2016, og endringer i statsbudsjettet 2015 m.m. (Prop. 68 S (2014–2015))

  Enst.: Sendes næringskomiteen.

• 17. (207) Samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 256/2014 av 12. desember 2014 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2010/63/EU om vern av dyr som brukes til vitenskapelige formål (Prop. 71 S (2014–2015))

  Enst.: Sendes næringskomiteen, som forelegger sitt utkast til innstilling for utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.

• 18. (208) Representantforslag frå stortingsrepresentantane Liv Signe Navarsete, Kjersti Toppe, Trine Skei Grande, Sveinung Rotevatn, Bård Vegar Solhjell og Karin Andersen om at Noreg skal arbeide for eit forbod mot atomvåpen (Dokument 8:72 S (2014–2015))

  Enst.: Sendes utenriks- og forsvarskomiteen.