Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på partigruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, SV 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg av medlem av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Nikolai Astrup (H) [00:59:13]: (ordfører for saken): I 1950 var det to og en halv milliard mennesker på jorden, nesten hvert fjerde menneske var europeer. I dag har vi passer syv milliarder mennesker, men bare 7 pst. er europeere. Det forteller oss to ting: Europas land blir neppe viktigere hver for seg enn det de er sammen – det var dagens europapolitiske innlegg – men det forteller oss også at dersom vi skal lykkes med å redusere utslippene globalt med 40–70 pst. innen 2050, må alle verdens land bidra. Dette er ikke et kretsmesterskap, norgesmesterskap eller europamesterskap i å sette seg djerve mål; det er en global dugnad som må måles ikke i gode intensjoner, men i reelle resultater.

Vi må lykkes i Paris til høsten. Forsøkene har vært tallrike. Dessverre har skuffelsene vært like mange. Heller ikke i Paris er det grunn til å tro at det blir en avtale som vil rette opp det grunnleggende problemet: at det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig.

Heldigvis ser vi at stadig flere land, regioner og delstatsmyndigheter innfører ulike former for prising av utslipp. Det vil bli dyrere å forurense. Samtidig står vi på terskelen til et paradigmeskifte i kraftsektoren og i transportsektoren. Prisene på sol og vind er dramatisk redusert på kort tid. Prisene på batterier for lagring av energi til kraftproduksjon og elektrisk mobilitet har falt raskere enn noen kunne forutse. Investeringsuniverset utvides. I USA er solenergi nå konkurransedyktig med fossile alternativer i 36 stater. I Sør-Afrika er det investert 14 milliarder amerikanske dollar i sol- og vindkraftverk de siste tre og et halvt årene alene, med en samlet effekt på 4 000 MW.

Det grønne skiftet er i gang. Vi står på terskelen til en ny tid. Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å lede an. Det er bred enighet i komiteen om at Norge må fortsette å prioritere arbeid med teknologiutvikling i industrien. Hydros nye pilotanlegg på Karmøy, som skal bli verdens reneste anlegg for aluminiumsproduksjon, er et godt eksempel på hva et godt virkemiddelapparat kan bidra til å utløse. Regjeringen har styrket både Enovas klimateknologifond og Innovasjon Norges miljøteknologiordning. Samlet sett er Norge godt rustet til å bidra med utviklingen av ny miljøvennlig teknologi, som både kan bidra til å redusere utslippene og samtidig styrke Norges konkurranseevne på grønne vilkår.

Norges petroleumsnæring vil være viktig i lang tid fremover. Verdens høyeste karbonpriser gir gode incentiver for å utvikle nye løsninger som reduserer utslipp og effektiviserer produksjonen. Samtidig har høykompetansemiljøet innenfor offshorenæringen betydelig overføringsverdi til andre næringer i det grønne skiftet.

Regjeringen satser betydelig på fornybar energiproduksjon, ikke minst gjennom en økning i Statkrafts egenkapital på 10 mrd. kr og bedre rammevilkår for vindkraft og småkraft. I sum gir dette grunnlag for flere grønne arbeidsplasser.

Norge viser også vei innenfor transportsektoren. Hittil i år er 18 pst. av nybilsalget nullutslippsbiler. Ikke i noe annet land er denne andelen i nærheten av å være like høy. Vi viser at det er mulig. Utslippsreduksjonene fra denne satsingen er foreløpig begrenset i Norge, men det bidraget vi yter for å utvikle næringen og gjennom eksemplets makt vise at nullutslippsmobilitet er både mulig og gjennomførbart, skal ikke undervurderes.

Det teknologiske paradigmeskiftet kan komme raskere enn noen hadde forutsett. Samtidig vil det ta tid å fase det inn globalt. Fortsatt er det 1,3 milliarder mennesker som overhodet ikke har tilgang på strøm. Fortsatt er det nesten 40 pst. av verdens befolkning som er avhengig av å lage mat over åpen ild, ikke fordi de vil, men fordi det ikke finnes andre alternativer. Det er bred enighet i komiteen om at Norge må fortsette sitt internasjonale engasjement for å redusere utslippene i utviklingsland og bidra til en bærekraftig utvikling.

Regjeringen har lovet 1,6 mrd. kr til FNs grønne fond de neste fire årene. Den internasjonale skogsatsingen skal videreføres til 2020. Opprinnelig var planen at den skulle vare i fem år. Resultatene er gode, og hvert år bidrar redusert avskoging til utslippsreduksjoner tilsvarende Norges samlede utslipp. Regner vi inn den internasjonale skogsatsingen, er vi med andre ord karbonnøytrale allerede i dag.

Satsingen på fornybar energi i utviklingsland har også stor betydning. SN Power og Norfund bygger ut fornybar energi for milliardbeløp i utviklingsland. Dette arbeidet utløser også betydelige private investeringer. Vi ser f.eks. at privateide Scatec Solar gjennomfører en rekke prosjekter i samarbeid med Norfund.

Behovet for energi vil øke dramatisk i årene fremover som følge av en globalt fremvoksende middelklasse. Dessverre ser vi at kull fortsatt dominerer i svært mange økonomier. I Polen finnes det kullkraftverk som slipper ut 37 millioner tonn CO₂ hvert eneste år. Alle de ti største utslippskildene i Europa er kullkraftverk, som til sammen slipper ut mer enn fire ganger Norges samlede utslipp.

Av politiske og økonomiske årsaker vil kull forbli viktig i mange land. Derfor er det viktig at vi lykkes med å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for rensing og lagring av CO₂. Norge jobber her bredt for å bidra i dette arbeidet, og det må fortsette.

Markedet er en elendig herre, men det er den mest effektive tjeneren vi har. Når det å tenke grønt gir sorte tall, har vi startet en snøball som ikke lar seg stanse. Samtidig kan vi påvirke hvor raskt snøballen skal rulle. Måten vi rammer inn våre klimamål på, har betydning for vår evne til å nå de målene vi setter oss.

Regjeringens forslag til innramming av klimamålene i 2030 har bred tilslutning i komiteen. Det er svært gledelig, fordi beslutninger vi fatter i dag, legger premissene for samfunnsutviklingen i Norge i lang tid fremover. Regjeringen har foreslått en forpliktelse som skal sendes inn til FNs klimakonvensjon med følgende elementer: for det første at Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990, for det andre at Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsene sammen med EU med et klimamål på minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. Dette vil gi et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle norsk klimapolitikk.

Norge er allerede nær fullt ut integrert i EUs indre marked i Europa gjennom EØS-avtalen. 80 pst. av Norges eksport går til EU. Av hensyn til norsk industri og norsk næringsliv er det derfor fornuftig at Norge også knytter seg tettere til EU i klimapolitikken. En avtale med EU innebærer at det blir et skarpere skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Utslippene i kvotepliktig sektor i EØS-området vil reduseres med 43 pst. i 2030 sammenlignet med 2005. Kvotemarkedet vil gradvis strammes inn for å sikre dette. Norske bedrifter i kvotemarkedet vil ha både fleksibilitet og incentiver for å videreutvikle en sterk grønn industrisektor. Det er viktig at Norge ikke innfører en klimapolitikk som bidrar til tapte industrimuligheter og karbonlekkasje med påfølgende økte globale utslipp. Det unngår vi med regjeringens løsning.

I ikke-kvotepliktig sektor vil Norge gjennom en avtale med EU bli tildelt et mål for utslippsreduksjon på mellom 0 og 40 pst., basert på landets bruttonasjonalprodukt per innbygger og potensialet for kostnadseffektive utslippsreduksjoner. Det er derfor grunn til å forvente at Norge vil få et høyt mål om å gjennomføre store utslippsreduksjoner i transportsektoren, byggsektoren og landbrukssektoren. Potensialet er størst i transportsektoren, og her er regjeringen og samarbeidspartiene allerede i gang med omfattende og forsterkede tiltak for å redusere utslippene.

Målet i ikke-kvotepliktig sektor vil trolig fastsettes i 2016. I etterkant av dette vil det være naturlig å avklare hvordan vi skal oppfylle Norges forpliktelser om utslippsreduksjoner, men jeg legger til grunn at tiltak for å redusere utslipp vil fremmes fortløpende i årene fremover, og at regjeringens allerede påbegynte arbeid med å forsterke tiltakene i klimaforliket fortsetter.

Det er som sagt bred enighet om hva regjeringen skal melde inn til FN innen utgangen av denne måneden, og det er bred enighet om hva vi vil forsøke å oppnå i samarbeid med EU frem mot 2030. Det er svært positivt.

La meg også gi regjeringen honnør for måten den har involvert Stortinget på i denne saken. Jeg tror det er første gang Stortinget har hatt en så god forankring av våre internasjonale klimaforpliktelser overfor FN. Det gir håp om at Stortinget også vil bidra til at målene følges opp på en god måte.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Aasland (A) [01:07:48]: La meg starte med å takke saksordføreren for vel gjennomført sakshandsaming overfor komiteen, gjennom komitébehandlingen. Det har kanskje ikke vært den mest kompliserte saken å behandle heller, fordi det var ganske god tilslutning til løsningen. Det at Stortinget slutter seg til en del av EUs rammer for klimapolitikken under forutsetning av at vi får en avtale med EU, er jo på mange måter en god løsning. Men det er egentlig en veldig stor og viktig sak, en viktig prinsipiell sak, vi faktisk behandler. Det innebærer at vi nå gjennom det vedtaket vi gjør, forutsatt at vi får en avtale med EU, binder opp politikken for mange år framover. Det er kanskje det mest vesentlige og også det mest viktige i saken, det at vi gjør det i et større fellesskap enn oss selv, og en må være tydelig på hvor en vil hen.

Situasjonen blir da, hvis vi får en avtale med EU, at vi her hjemme må få et mål for hvor mye vi skal redusere utslippene i de sektorene som ligger utenfor EUs kvotesystem. I stor grad vil det dreie seg om transport og landbruk for Norges del. Det er spekulert i hvor stor andel dette vil utgjøre. Det er ikke det mest vesentlige i debatten akkurat nå, men jeg er helt overbevist om at vi gjør klokt i å forberede oss på at vår andel kommer til å ligge på i hvert fall omkring 40 pst.

Som sagt, vi har sagt at vi syns dette er en god tilnærming til et av våre viktigste politiske temaer, som omhandler framtiden og våre muligheter. Historisk sett følger det opp vår tradisjon med å ha en sterk forankring mot Europa i disse spørsmålene.

Mål er viktige i klimapolitikken, men det er kanskje det enkleste i klimapolitikken også. Nå må tiltakene og virkemidlene som vi skal bruke i tiden framover, styrkes, og vi må være veldig tydelige på hvilke tiltak som skal fungere. Vi forutsetter derfor at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en plan for hvordan vi skal nå målene, gjennom konkrete tiltak i fortsettelsen. Først da vil alle brikkene forhåpentligvis være på plass. Vi kan nok en gang invitere til samtaler og si at Arbeiderpartiet er beredt til å føre samtaler med alle partier så sant vi kan få en bred enighet om det. Vi syns dette er viktige spørsmål. Det er 15 år til 2030. Det er knapt med tid. Verden har dårlig tid. Vi har satt oss mål som vi ikke klarer å oppfylle, og det er viktig at debatten også i nasjonal sammenheng handler om tiltak mer enn målsettinger, for hvis vi ikke klarer det, blir kanskje debatten noe meningsløs.

Vi har i denne saken drøftet om vi skal gå inn på tiltak. Regjeringen og støttepartiene har denne gangen valgt ikke å være med på tiltaksdiskusjonene. Det syns jeg er litt synd og litt beklagelig, fordi det haster, som sagt, og det hadde vært greit allerede nå å diskutere en del av tiltakene mer inngående og eventuelt også gjennom vedtak i Stortinget sagt hvilke tiltak en mener er riktig i tiden framover. Klimapolitikken skal ikke avgjøres i 2016, den må avgjøres hver dag fram til 2030, dersom vi skal lykkes.

Vi har i denne saken foreslått konkrete tiltak og forpliktelser om at vi vil utvikle lav- og nullutslippsløsninger i alle industrigrener fram mot 2050. Vi har sagt at vi i den forbindelse må styrke klimateknologifondet, etter vårt forslag til 100 mrd. kr i 2017. Det handler ikke om at vi overbyr noen, men vi ser helt klart at det trengs flere ressurser for å klare å nå klimamålene våre. Vi ville gjerne ha vedtatt et forslag om å revitalisere og styrke satsingen på karbonfangst og -lagring. Regjeringspartiene sier nei til tross for saksordførerens glimrende omtale av dette i sitt innlegg akkurat nå. Vi mener at staten må ta en langt større andel av investeringskostnadene for viktige kollektivprosjekter i de store byene, som en del av forpliktende avtaler. Vi sier også at vi må hjelpe inn i markedet nye klimavennlige løsninger i kollektivsystemet. Regjeringspartiene og støttepartiene sier denne gangen nei – det syns jeg er synd.

Da vi satt i regjering, inviterte vi til brede forlik i klimaspørsmålet fordi vi mente at det i store saker var viktig at vi hadde så bred tilslutning som mulig, og at vi var enige om tiltakene videre. Jeg håper ikke det sporet er brutt når vi skal fortsette diskusjonen som kommer i kjølvannet av denne tilslutningen.

Oskar J. Grimstad (FrP) [01:13:16]: Høgre–Framstegsparti-regjeringa har i samarbeid med Kristeleg Folkeparti og Venstre lagt fram den mest konkrete klimaplanen nokon gong gjennom Meld. St. 13 for 2014–2015 om ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU. Denne meldinga, med konkrete utsleppsmål, viser at dei borgarlege partia i samarbeid har ambisiøse og klare planar for eit framtidig lågutsleppssamfunn – ikkje berre nasjonalt. Denne planen er også Noregs bidrag til ein ny internasjonal klimaavtale gjennom FN-systemet.

Vidare vil Noreg gå i dialog med EU, der målet er å inngå ein avtale om felles oppfylling av klimaforpliktinga, med eit klimamål på minst 40 pst. utsleppsreduksjon i 2030 samanlikna med 1990-nivået.

Regjeringa vil altså fram mot klimakonferansen i Paris i desember 2015 arbeide aktivt for ein intensjonsavtale med EU om felles oppfylling av klimaforpliktinga. Noregs utsleppsforplikting i den nye klimaavtalen vil også reflektere vår nære tilknyting til EU på mange område, no også på klimaområdet. Det vil vere ein klar fordel for norsk næringsliv og norsk industri om Noregs klimapolitikk og EUs klimapolitikk blir samordna i størst mogleg grad for å hindre karbonlekkasjar. Nær 80 pst. av Noregs eksport går til EU, så også norsk næringsliv og norsk industri gir klart uttrykk for at det vil vere ein fordel om Noregs klimapolitikk og EUs klimapolitikk blir samordna, og dei gir si støtte til ei slik løysing.

EU har sett seg eit mål om å redusere utsleppa i 2030 med minst 40 pst., samanlikna med 1990-nivået. Dette gir ein utsleppsbane i tråd med togradersmålet, og Noregs målsetjing skal vere minst like ambisiøs som EUs.

Det er elles grunn til å peike på at ettersom EU legg 1990-nivået til grunn for talfesting av reduksjonsmål, blir det vesentleg meir krevjande for Noreg enn for EU å nå måla.

Høgre–Framstegsparti-regjeringa vil føre ein ambisiøs nasjonal klimapolitikk som bidrar til at Noregs nasjonale utslepp blir reduserte fram mot 2030, og dermed også bidrar til det langsiktige målet om at Noreg skal bli eit lågutsleppssamfunn i 2050.

Miljødirektoratets rapport «Faglig grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken – klimatiltak mot 2020 og plan for videre arbeid» viser at det er eit gap mellom Stortingets klimamål og vedtatte klimatiltak og verkemiddel på om lag 8 millionar tonn CO₂ – eit gap som har auka under den raud-grøne regjeringa sine åtte år med fleirtal og gjer arbeidet atskilleg meir krevjande.

Denne regjeringa har sørgt for at det er i gang eit arbeid med å styrkje verkemidla gjennom opprettinga av Grøn skattekommisjon, regjeringa sin strategi for arbeidet med CO₂-handtering, den heilskaplege gjennomgangen av bilavgiftene og Nasjonal transportplan. Av nemnde prioriterte innsatsområde i klimapolitikken vil vere:

• reduserte utslepp i transportsektoren

• utvikling av lågutsleppsteknologi i industrien og rein produksjonsteknologi

• CO₂-handtering

• styrking av Noregs rolle som leverandør av fornybar energi

• og sist, men ikkje minst: miljøvenleg skipsfart

Noreg har teknologi, kompetanse og kapital til å leie an i det grøne skiftet. For å ta det siste punktet først: LNG er innanfor skipsfart ei energiform som begynner å skyte fart, og ho vil føre til store reduksjonar i utslepp. Det viser at det framleis er viktig med positive incentiv til teknologiutvikling generelt, også innanfor industrien.

Noreg har også nokre av verdas fremste kompetansemiljø på planlegging og realisering av prosjekt innanfor fornybar energi i utviklingsland gjennom SN Power og Norfund. Noreg vil gjennom desse selskapa, men også med andre verkemiddel, bidra til etablering av ny fornybar energiproduksjon i utviklingsland, då vi alle veit at vegen for å kome ut av ekstrem fattigdom er nettopp gjennom tilgang på energi.

Regjeringa og samarbeidspartia har vedtatt å løyve 400 mill. kr årleg til FNs Green Climate Fund fram til 2018. Det grøne klimafondet skal finansiere klimatiltak i utviklingsland.

Framstegspartiet meiner at fangst og lagring av CO₂ vil vere den avgjerande teknologien for å nå dei globale klimamåla. Også for norske industrielle punktutslepp vil ein slik teknologi spele ei viktig rolle.

Det er også brei politisk einigheit om at skog bør bli inkludert i ein framtidig internasjonal klimaavtale. Dette må gjerast slik at avtalen stimulerer til berekraftig skogbruk, der skogen sine karbonlager blir varetatt, samtidig som skogen sine moglegheiter til å levere eit fornybart råstoff blir utnytta.

Måla for kvotepliktig sektor er klare, og samstundes er ambisjonane for ikkje-kvotepliktig sektor også ambisiøse. Framtida vil vise kva nivå og einigheit ein kan kome til gjennom avtalen med EU. Noreg vil bidra til utsleppsreduksjonar i ikkje-kvotepliktig sektor ved at det blir fastsett eit nasjonalt utsleppsmål for ikkje-kvotepliktig sektor på linje med samanliknbare EU-land. EU legg opp til at nokre av kutta i ikkje-kvotepliktig sektor kan bli gjennomførte ved kjøp av kvotar i EUs kvotesystem eller ved gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land. Noreg vil nytte seg av denne fleksibiliteten – på lik linje med EU-land.

Alt i alt er dette ei god, framtidsretta og ambisiøs stortingsmelding, som får brei støtte – noko som kom fram under høyringa – og det har ført til at ho gjennom behandlinga i Stortinget har blitt, om mogleg, endå betre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [01:19:07]: Først vil jeg rose foregående talere for gode innlegg og takke regjeringspartiene og Venstre for at en klarte å legge fram en så viktig sak som dette i fellesskap på den gode måten, og at den har fått så bred tilslutning i salen. Så vil jeg også si til representanten Aasland fra Arbeiderpartiet at for Kristelig Folkepartis del er vi beredt til å diskutere tiltak. Problemet har jo ikke vært ambisiøse mål – det har vi vært gode nok til å sette – men det har vært å komme med tiltakene og følge opp målene. Det er vi beredt til. Men nå er denne saken først og fremst om tilknytninga til EUs klimamål.

Også gjennomgangen som statsråden hadde for å se på gapet som gjelder utfordringene i forbindelse med klimagassutslipp, viste jo med all tydelighet at vi trenger flere tiltak. Den viste at det vil bli et gap på 8 millioner tonn i 2020, dersom en fortsetter som i dag. Derfor er det helt avgjørende for Kristelig Folkeparti at det følger klare og tydelige forpliktelser for de målene vi setter oss.

Hvis vi sammenligner EUs og Norges faktiske utslippsreduksjoner i løpet av de siste ti årene, ser vi at mens norske utslipp har fortsatt å øke fram til 2013, har EU redusert sine utslipp siden 2005. Der Norge brukte kvotekjøp i u-land for å oppfylle Kyoto I-forpliktelsene, har EU overoppfylt sine forpliktelser med omtrent 50 pst. bare gjennom reelle utslippskutt fra eget territorium. Dette viser at norsk klimapolitikk nå inkluderes i et rammeverk som rent faktisk har bedre resultater for reelle utslippsreduksjoner enn det norske myndigheter har oppnådd. Vi tror at en juridisk bindende avtale med EU kan bidra til at vi i sterkere grad forplikter oss til å nå de ambisiøse målene. Derfor er vi veldig glade for at Stortinget nå fatter dette vedtaket.

En utslippsreduksjon på 40 pst. i 2030 er i tråd med en utslippsbane for togradersmålet og anbefalinga fra FNs klimapanel. Et kutt på 40 pst. er minst like ambisiøst for Norge som for EU og vil være mer krevende for oss, for som sagt, mens EU har redusert sine utslipp siden 1990, har Norge økt sine. Prosentvis må vi derfor kutte mer fra dagens nivå enn det EU må.

Norge skal ta sin del av ansvaret og bidra til utslippskutt. Vi kommer til å få et nasjonalt kuttmål. Målet vil gjelde ikke-kvotepliktig sektor, dvs. områder som transport, bygg og jordbruk. Klimautslippene må ned, og Norge må gå foran og vise at det er mulig å kutte betydelig i egne utslipp gjennom konkrete tiltak hjemme. Vi tror at dette er nok et vedtak som flytter oss enda litt nærmere de klimamålene vi bare er nødt til å nå.

Marit Arnstad (Sp) [01:22:17]: Jeg har også lyst til å takke saksordføreren og komiteen for et godt arbeid. Kanskje er ikke dette den vanskeligste delen av det arbeidet vi kommer til å ha i Stortinget når det gjelder klimapolitikken, men det har allikevel vært viktig at en har fått bred enighet om de indikative målene som skal meldes inn før klimatoppmøtet i Paris.

Det er også viktig fordi målene skal stå over lang tid – 15 år fram i tid er ganske lang tid, og vi vet at samtidig som vi nå setter oss mål, har vi heller ikke råd til å skyve tiltakene foran oss og utsette arbeidet med dem. Målene er kanskje ikke den mest krevende delen av det arbeidet vi står foran. Diskusjonen om tiltakene og gjennomføring kommer til å bli atskillig viktigere og atskillig mer krevende. Det er den viktigste debatten – hvordan vi som samfunn skal møte de omstillingene som klimapolitikken krever.

Senterpartiet syns det er viktig at en spør seg sjøl, på bakgrunn av de målene vi nå har satt, hvordan vi kan legge til rette for framtidas industri i Norge, hvordan klimamålene kan bidra til at det utvikles teknologi, arbeidsplasser og en grønn vekst som også bidrar til å ta oss over i lavutslippssamfunnet.

I likhet med representanten fra Arbeiderpartiet må jeg si at jeg syns nok vi kunne kommet lenger også når vi nå diskuterer målene, i hvert fall i å ha en foreløpig drøfting omkring den omstillingen vi må gjennom, og de tiltakene som vi må gå inn i. Det ligger mange krevende spor foran oss, men det ligger også noen muligheter i den ambisjonen, som er å bli karbonnøytral. Den ansporingen til det langsiktige målet om å omstille Norge til et karbonnøytralt samfunn skulle vi også kommet lenger på i komitéarbeidet denne gangen. Slik ble det ikke, men det ligger noen forslag her, og det ligger noen føringer fra arbeidet som også gir oss muligheter framover til å diskutere tiltakene.

De målene vi nå har satt for kvotepliktig sektor, innebærer at en skal oppnå en reduksjon i CO₂-utslipp på 43 pst. Senterpartiet mener at det er viktig at en ikke bare overlater kvotepliktig sektor til et kvotemarked, men at vi fra norsk side aktivt forbereder oss på lavutslippsindustri ved å videreføre tiltak som CO₂-avgift, men også ved positive virkemidler til teknologiutvikling i industrien.

Så skal Norge gjennom forhandlinger med EU fastsette et nasjonalt mål om utslippsreduksjon i ikke-kvotepliktig sektor, og det er grunn til å forvente at Norge må ta store utslippsreduksjoner i denne sektoren. Det vil bety store omstillinger på en rekke områder. I tillegg står Norge fritt – og det syns jeg det er grunn til å understreke – til å bidra med støtte til klimatiltak som den internasjonale skogsatsingen, FNs grønne fond og satsing på fornybar energi i utviklingsland. Det er et arbeid som sjølsagt bør videreutvikles.

En av de sektorene som kommer til å stå overfor store endringer i tida framover, er transportsektoren. En overgang til en bilpark der elbiler og lavutslippsbiler dominerer, vil være helt nødvendig. Staten må inngå langsiktige avtaler med de store byene om å bidra til mer klimavennlige samferdselsløsninger. Jernbanen må bygges videre ut, intercityutbyggingen er viktig, men det mest klimavennlige enkelttiltaket en kan gjøre innenfor norsk jernbane, er å elektrifisere de gjenværende dieselstrekningene, bl.a. Nordlandsbanen, Trønderbanen og Rørosbanen.

Skogen har også en viktig rolle når det gjelder klimapolitikken. Skog er et eksempel på et område der næringsutvikling og reduksjon av klimagasser går hånd i hånd, og gjennom å inkludere skogens rolle som karbonlager kan en samtidig øke utnyttelsen av de ressursene som fins i skogen. Samlet sett er det beregnet at skog kan bidra til å redusere klimagassutslipp med 2 millioner tonn. Flertallets understreking av skogens rolle som karbonlager og samtidig skogens mulighet til å levere fornybart råstoff er veldig viktig, og Senterpartiet hadde vel ønsket at en også enda tydeligere kunne sagt at en klimaavtale må stimulere til økt bruk og aktivitet innenfor skog.

Det er mange muligheter som ligger foran oss, og det er mange krevende ting. Senterpartiet er glad for at det ble en bred enighet om målene, men vi ser veldig fram til debatten om den videre omstillingen og tiltakene.

Ola Elvestuen (V) [01:27:19]: (komiteens leder): Først vil jeg takke Kristelig Folkeparti og regjeringen for samarbeidet og enigheten om å lage et hovedgrep om å slutte oss til EUs mål, men også resten av komiteen for at vi nå får et bredt flertall for nettopp det hovedgrepet.

Å redusere utslippene med 40 pst. innen 2030 er en felles forpliktelse, men det er viktig å minne om, som det ble påpekt, at det er bare15 år til. Det er altså store omstillinger som Norge, men også EU, må igjennom for å oppnå disse målene.

Jeg må bare også si, president, at jeg dessverre har klart å miste en bit av en tann i løpet av dagen, så jeg sliter litt med hvordan jeg skal framføre dette, men det skal nok gå bra. Det er relativt ubehagelig. Men jeg skal si det jeg skal.

Det som er viktig, er at nå får vi en felles forpliktelse der vi slutter oss til EUs utslippsboble. Det er riktig, som flere har påpekt, at det ble et tydelig skille mellom det som er innenfor kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. Det er klart det er en forventning om at vi med vår økonomi vil få sterke forpliktelser for å redusere innenfor det som er ikke-kvotepliktig, men i likhet med representanten Arnstad er det viktig også for Venstre at vi har ambisjoner innenfor kvotepliktig sektor, nettopp med CO₂-avgiften. Det er viktig for oss at vi har den petroleumssektoren med lavest utslipp i verden, og også for norsk industri er det viktig å ligge i front gjennom at vi har tiltak, særlig positive tiltak, men også at industrien selv legger seg i selen for å redusere sine utslipp.

Så vil det bli en prosess fram mot 2016, hvor EU tildeler, og man vil få en tildeling av utslippsmål. Vi vil også få en sak hvor vi kan sette egne mål fram mot 2030. Venstre mener det er riktig å gjøre. Land som Danmark, Tyskland og Storbritannia har egne utslippsmål, det må også Norge ha. Det er ingenting ved å slutte seg til EUs mål som tilsier at vi ikke skal ha ambisiøse egne målsettinger som går utover også den forpliktelsen.

Men dette er jo en innmelding til FN. Og det som jo er den store forskjellen med denne løsningen, er at vi ikke kjøper kvoter utenfor EU, som vi så kan motregne mot norske eller europeiske utslipp. Forpliktelsen og det vi nå melder inn, vil nemlig også bli reduksjonen. Men da er det en utfordring for statsråden fram mot FN å få fram ambisjonene utenfor EU. Regnskogsatsingen må forsterkes. Det Norge legger inn i det grønne fondet, som vi har bygget opp til et nivå, må vi også se på om vi kan forsterke. Vi må fortsette satsingen på fornybar energi. Vi må også om nødvendig ha inn i diskusjonen, for å få en avtale i Paris, at vi ser på muligheten for eventuelle fleksible mekanismer. Her må statsråden inn, for én ting er tross alt å sette målene for Norge og Europa og garantere at vi når disse målene, og lage politikken for å nå dem, men det viktige er jo å klare å få på plass en ambisiøs avtale i Paris og å ha ambisjoner utenfor EU, sånn at dette kan la seg realisere.

Så er det mye snakk om at vi må komme i gang med tiltakene nå. Da er det viktig å presisere at klimaforliket gjelder. Målsettingen om at vi i 2020 skal ned på 47 millioner tonn er altså en forpliktelse som Stortinget fortsatt må jobbe for, og vi må ha tiltak for å nå det. Miljødirektoratet har vist at vi lå bak med 8 millioner tonn. Det borgerlige flertallet har igangsatt en rekke initiativer, og vi har en enighet om å forsterke klimaforliket. Det må fortsette enten det er innenfor kollektivtrafikken, det er å fortsette et grønt skatteskifte, det er å holde fast ved fordelene for elbiler, hybridbiler, som det er bedret forholdene for, det er å få på plass en hydrogenstrategi, eller det er å bygge opp under en miljøvennlig skipsfart og sørge for at norsk industri er i front også på å kutte utslipp. Det må gjennomgås på område etter område, og både neste reviderte budsjett, budsjettet og enkeltvedtak i Stortinget er viktig for å nå den målsettingen. Så skal vi sette de lengre målene når det kommer en ny sak fra 2016, når fordelingen er gjort.

Presidenten: Presidenten kan forsikre Elvestuen om at fremførelsen var upåklagelig, selv med en dårlig tann.

Ingunn Gjerstad (SV) [01:32:52]: Eg håpar presidenten kan bera over med dette ullsjalet som eg måtte ta på meg på kveldsskiftet, sidan Marit Nybakk har gått av vakt.

Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding som knyter Noregs klimapolitikk endå tettare til EU. Vi har ikkje lagt skjul på at SV hadde ønskt seg ambisiøse, rettferdige og tydelege mål – mål som gjev klar kurs mot nullutsleppssamfunnet. Vi kunne kutta Noregs eigne utslepp samstundes og vist internasjonal solidaritet med dei som blir ramma hardast av klimaendringane.

I staden opptrer regjeringa i den nye paradegreina i norsk klimapolitikk – hangen til å ha uklare mål om kor mykje ein skal kutta i klimagassutslepp på norsk jord, gjennom å blanda nasjonale mål med bruken av såkalla fleksible mekanismar internasjonalt.

Det er ikkje eit fenomen som er unikt for høgresida i politikken. Det var harde tak også då vi i SV styrte saman med venene våre i den raud-grøne regjeringa. Det er sant at klimamålet for 2020 ikkje er særleg enkelt å forstå for ein lekmann, men like fullt hadde vi nasjonalt mål. Utsleppa i 2020 skulle ned til maksimalt 47 millionar tonn. SV vil ha eit tydeleg mål for innanlands utsleppskutt fram mot 2030 og halvera norske utslepp ned til 25 millionar tonn CO₂.

No er nasjonale klimamål i staden historie, og det er synd. Etter klimameldinga er det umogleg å vita kor store klimakutt ein tenkjer å gjera i Noreg fram mot 2030. Eller for å seia det med orda til klima- og miljøminister Tine Sundtoft: Det blir litt tenk på eit tal. Ikkje eingong for alle utsleppa som er utanfor det europeiske kvotesystemet, har klima- og miljøministeren noko svar det går an å forstå. Det kjem nok til å vera nærmare 40 pst. enn 0 pst., sa Tine Sundtoft i Stortinget sist veke.

SV meiner avgjerda om å slutta seg til EUs rammeverk i klimapolitikken er eit forsøk på å sleppa å setja eigne mål for innanlands utsleppskutt. I staden vil regjeringa forhandla seg fram til å få ei moglegheit for å ta utsleppskutta i andre europeiske land.

Noreg reiser dessverre no til klimaforhandlingane i Paris utan tydelege mål for nasjonale utsleppskutt. Det er sjølvsagt fullt mogleg for Stortinget framleis å setja klare mål for innanlands utsleppskutt i Noreg og for kvar enkelt sektor. Dette kjem regjeringa og støttepartia til å måtta levera før eller seinare dersom dei skal ha ein snev av truverde. Men det er ikkje akkurat nokon iver vi er vitne til, når regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Venstre ikkje klarer å stemma for forslaget om at det må lagast ein plan for nasjonale utsleppsreduksjonar og ei stortingsmelding om klimapolitikken som viser korleis 2030-måla skal bidra til langsiktig klimavenleg omstilling.

Også visjonane til regjeringa for klimasatsing i einskildsektorar er vage og uforpliktande. SV ønskjer på si side konkrete satsingar. Noreg skal ha som ambisjon at landets handverkarar skal vera ekspertar på klimaløysingar, og målet må vera at energibruken i bygg blir halvert innan 2030. Ei slik satsing ville vera eit godt døme på at Noregs viktigaste fortrinn er all den kompetansen som finst i hovuda og hendene til norske arbeidstakarar, og innovasjonsevna og omstillingsviljen og samarbeidsforholda i norsk arbeidsliv er unikt. Det vi kallar «den norske modellen», kan hjelpa oss også i overgangen til nullutsleppssamfunnet.

Ministeren har heller ikkje med seg konkrete løfte om internasjonal solidaritet med menneske i fattige land, som opplever klimaendringane på kroppen. Toppmøtet i Lima slo fast at dei nasjonale bidraga skal innehalda ei vurdering av korleis ambisjonsnivået i dei innmelde klimamåla til landa er rettferdig. Det må bety at det historiske ansvaret landa har for klimagassutslepp og økonomisk handlingsrom avgjer ambisjonsnivået.

Det er forstemmande at det einaste regjeringa klarer å visa til i dette spørsmålet, er ei kostnadseffektiv fordeling av klimagassutslepp mellom regionar. Kostnadseffektivitet og rettferd er ikkje det same.

SV utfordrar forskarar til å svara på kva som er Noregs klimaansvar fram mot 2030. Dei svarer at Noregs historiske ansvar for klimaendringane betyr kutt på minst 50 pst. fram mot 2030, og klimaansvaret aukar til opp mot seks gonger utsleppa til Noreg, dersom ein tek omsyn til at Noreg er eit rikt land.

Noreg kunne lagt fram eit eige mål for Noregs bidrag til finansiering av utsleppsreduksjonar og klimatilpassing i utviklingsland fram mot 2030 og mange fleire ting som eg ikkje rekk å koma inn på.

Med dette tek eg opp våre forslag i innstillinga.

Presidenten: Representanten Ingunn Gjerstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [01:38:15]: Det vi diskuterer i dag, er hva Norge som nasjon skal forplikte seg til å gjøre for å sikre at våre barn og barnebarn skal kunne overta en planet som har et levelig klima. Miljøpartiet De Grønne støtter i utgangspunktet regjeringens tilnærming ved å slutte seg til EUs klimasystem, med en norsk forpliktelse for 2030. Det vil bety at norske klimamål går fra å være noe som i praksis er blant de aller dårligste i Europa til at de vil bli en del bedre.

La oss slå én ting klart og tydelig fast med det samme: Med komitéflertallets opplegg og med regjeringens forslag kommer Norge fortsatt ikke til å dekke vår rettmessige del av det globale klimaansvaret. Det hovedproblemet som gjenstår, er at med det opplegget regjeringen foreslår og får støtte for fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viderefører man en politikk som har to store mangler. Det ene er at den er skreddersydd for å beskytte den norske olje- og gassvirksomheten mot effektive klimatiltak, og det andre er at den fortsatt unnlater å bruke andre av Norges store virkemidler, som kunne gi et bidrag i den globale klimadugnaden.

Siden den første oljen på norsk sokkel ble utvunnet i 1969, er olje og gass på norsk sokkel forbrent og omdannet til om lag 14 000 millioner tonn CO₂ – 14 milliarder tonn CO₂ – i atmosfæren, ifølge klimaforsker Glen Peters ved CICERO Senter for klimaforskning. Det er et veldig stort tall. Det er 280 ganger mer enn våre nasjonale utslipp på drøye 50 millioner tonn. Det betyr at Norge ikke er et lite og uvesentlig land i det globale klimaregnskapet. Vi er et av de landene som virkelig har et stort ansvar for de globale klimaendringene.

Når vi nå skal melde inn en ny klimaforpliktelse til FN, mener Miljøpartiet De Grønne at en forpliktelse må omfatte en utvidet tenkning om hvordan Norges klimaansvar bør ivaretas, og hvordan Norge utvikler sin egen politikk, inklusiv næringspolitikk, for å bidra til dette. Da er det viktig at vi tar med de store virkemidlene som det går an å bruke til å løse globale klimaansvaret. Miljøpartiet De Grønne mener at Norges forpliktelse til FN burde være bygget på fire sokler.

For det første: Vi må ha et klart mål for innenlandske utslipp, for i tråd med vårt historiske ansvar som et rikt oljeland bør de innenlandske utslippene i 2030 reduseres til 20 millioner tonn CO₂, altså tilsvarende om lag 60 pst. kutt i forhold til 1990-nivået.

For det andre: Vi må fase ut norsk olje- og gassproduksjon i løpet av en 20-årsperiode. Det er produksjon og bruk av olje, gass og kull som er klimaproblemet, og på et eller annet tidspunkt må man ta inn over seg at det produseres for mye og letes for mye. Norge må ta en del av ansvaret for å trappe ned den virksomheten.

For det tredje: Norge må gi et kraftfullt bidrag til internasjonal klimafinansiering. Miljøpartiet De Grønne har allerede i Stortinget foreslått at vi innen 2020 stiller tilsvarende 1 pst. av bruttonasjonalinntekten til klimatiltak i utviklingsland, anslagsvis 30 mrd. kr i dag.

Til sist: Norge må investere sparepengene sine i noe som bidrar til en bærekraftig utvikling i andre land. Det vil si at innen 2020 bør oljefondet ha trukket sine investeringer ut av fossile investeringer og satt alle inn i investeringer som bidrar til en bærekraftig utvikling.

De Grønne er altså tilhenger av en tilnærming til å samarbeide med EU i klimapolitikken, men vi noterer jo, som også Venstre og andre har påpekt, at disse konkrete klimamålene som vi nå ber EU om å påtvinge oss, har vi denne salen vi kan bruke til å beslutte slike ting i. Det burde vi ha gjort, og det bør vi fortsatt gjøre. I dag er det helt i det blå-blå hva de konkrete konsekvensene av flertallets klimapolitikk vil bli for norske utslipp.

Miljøpartiet De Grønne kommer til å slutte seg til flertallets forslag.

Presidenten: Ønsker representanten Rasmus Hansson å ta opp forslag?

Rasmus Hansson (MDG) (fra salen): Ja.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslag han refererte til.

Statsråd Tine Sundtoft [01:43:51]: 2015 blir et avgjørende år for klimaet. I desember møtes politikere og forhandlere fra alle verdens land i Paris. Målet er å bli enige om en avtale som sikrer at den globale oppvarmingen ikke overstiger to grader celsius. Her må alle land bidra.

Togradersmålet krever store endringer i verdens investeringsmønstre og i utviklingen av lavutslippsteknologi. Norge skal bidra i den globale klimadugnaden. Vi skal redusere utslippene med minst 40 pst. fram mot 2030 sammenlignet med 1990.

Regjeringens forslag er at vi gjennomfører dette i fellesskap med EU. Det vil gi en utslippsbane i Europa i tråd med togradersmålet. Framleggingen av Norges utslippsmål er en viktig milepæl på veien mot lavutslippssamfunnet.

I mars i fjor mottok jeg GAP-rapporten fra Miljødirektoratet. Den viste hvordan vi lå an til å nå klimamålene. Samtidig inviterte regjeringen til en klimadugnad om veien til lavutslippssamfunnet. I oktober i fjor mottok jeg et bredt kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Jeg har også etablert et klimaråd som har gitt verdifulle innspill. På dette grunnlaget har regjeringen valgt å peke på fem satsingsområder som skal bidra til utslippsreduksjoner i Norge og i verden.

Stortingsmeldingen regjeringen har lagt fram, har to perspektiver: For det første skal Norge levere en indikativ forpliktelse til klimaforhandlingene. Vi gjør vår del av jobben for en ambisiøs og forpliktende klimaavtale i desember. For det andre skal Norge føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk. Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050.

Vi har et stort potensial for en vellykket omstilling som kan gi bedre livskvalitet og større grønn konkurransekraft. Her vil jeg bl.a. nevne verdens reneste aluminiumsproduksjon, en av verdens mest innovative skipsfartsindustrier og utviklingen av klimasmarte byer. Jeg merker meg at flertallet i energi- og miljøkomiteen slutter seg til ambisjonen om at Norge skal lede an i det grønne skiftet i Europa.

Regjeringen er i gang med å forsterke klimaforliket. Vi satser på teknologiutvikling, bl.a. gjennom klima- og teknologifondet. I transportsektoren reduserer vi utslippene med mange ulike virkemidler. Vi har lagt fram en strategi for karbonfangst og -lagring. Gjennom Grønn skattekommisjon vil vi også legge fram et forslag mot slutten av året. Norges utslipp skal reduseres ytterligere fram mot 2030.

Regjeringen har identifisert fem prioriterte innsatsområder i klimapolitikken. Det er en konkretisering av hvor Norge vil bidra spesielt. Slik kan vi legge grunnlaget for et framtidsrettet næringsliv. Vi skal også bidra utover Europa med klima- og skogsatsingen, FNs grønne klimafond og fornybar energi i utviklingsland. Norge vil også arbeide for at avtalen i Paris inkluderer markedsmekanismer for å nå utslippsmålene.

Jeg er derfor glad for at innstillingen slår fast at Norge vil påta seg forpliktelser utover 40 pst. reduksjon ved hjelp av fleksible mekanismer i FNs klimarammeverk, hvis dette kan bidra til en global og ambisiøs klimaavtale i Paris.

Regjeringen har valgt å stå sammen med EU. Økt internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå klimamålene globalt. EU og Norge har allerede et tett samarbeid på klimafeltet. Dette blir nå forsterket. Det vil være til fordel for norsk næringsliv, og det vil gjøre det lettere å gjennomføre det grønne skiftet i Norge.

Jeg vil nå i samarbeid med mine regjeringskollegaer starte samtalene med EU om felles oppfyllelse av utslippsforpliktelsen. EU vil først neste år kunne fastsette mål for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor. Det vil derfor ta noe tid før alt er avklart.

Arbeidet med å redusere de nasjonale utslippene vil fortsette med full tyngde. Hele regjeringen står bak en omstillingsprosess som er helt nødvendig av klimahensyn, men som også gir oss nye muligheter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [01:48:56]: Hvis det er anledning til det, vil jeg gjerne ta opp de forslagene som jeg glemte å ta opp da jeg holdt mitt første innlegg, før jeg går på replikken.

Nå kommer jo Stortinget til å slutte seg til det som er lagt fram fra regjeringen. Vi kommer til å gå mot EU og finne ut hva som ligger i det. Det eneste som så langt er klart, er at veldig mye fremdeles er uklart. Da vi satt i regjering, var vi veldig åpne, vi inviterte til et bredest mulig flertall i Stortinget da vi la fram våre klimameldinger. Kan statsråden si noe nå om hun etter at de nødvendige avklaringer med EU er foretatt, har tenkt å invitere Stortinget til brede samtaler om veien fram til 2030 og eventuelt fram til 2050?

Presidenten: Representanten Terje Aasland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Tine Sundtoft [01:49:58]: La meg først understreke at nå jobber regjeringen med det som Stortinget allerede har vedtatt. Stortinget har vedtatt et klimaforlik som vi arbeider med å forsterke, slik at vi kan nå 2020-målene. 2020 er et viktig år på veien til 2030. Så skal vi nå inn i forhandlinger med EU om hvilke mål vi får for ikke-kvotepliktig sektor. Jeg tror det er bra at Stortinget er godt involvert i det arbeidet, og arbeidet med de nasjonale utslippsreduksjonene vil være en del av den kontinuerlige innsatsen for å styrke klimaforliket. Jeg tror at det må ses i sammenheng også med den avtalen vi nå skal inngå med EU, hvor Stortinget vil bli holdt orientert, og vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse med ordinære prosesser.

Terje Aasland (A) [01:50:59]: Jeg tror Stortinget er godt kjent med at regjeringen jobber med å forsterke klimaforliket. Jeg spurte konkret: Kan statsråden allerede nå avklare for Stortinget om hun har til hensikt, etter at en har avklart med EU hva som blir Norges rolle, å komme til Stortinget for å snakke bredt og prøve å etablere et bredest mulig flertall for veien fram til 2030 eller 2050? Hvis ikke statsråden kan avklare det, mener jeg det er grunn til bekymring, for er det noe en trenger i en langsiktig politikk, hvor en kommer til å binde mange av de føringene som måtte ligge på Norge og denne forsamlingen i år framover, er det et utgangspunkt om at det er bredest mulig tilslutning i Stortinget. Med respekt å melde: Med bakgrunn i den saken vi skal behandle, burde den uroligheten som jeg har, også bekymre statsråden.

Statsråd Tine Sundtoft [01:51:58]: Jeg er helt enig med representanten Aasland i at når vi skal gjennom en omstilling av samfunnet mot et lavutslippssamfunn, er det bra at Stortinget også i denne saken står så bredt sammen, som en også har gjort i klimaforliket. Vi skal holde Stortinget løpende orientert om dette når vi har forhandlet med EU, og jeg har sagt at vi skal komme tilbake til Stortinget i forbindelse med ordinære prosesser. For at vi skal klare å forankre det nødvendige omstillingsarbeidet, må det være et tett samarbeid med Stortinget, men jeg har sagt i forbindelse med ordinære prosesser.

Terje Aasland (A) [01:52:40]: Jeg er egentlig litt bekymret for det jeg nå hører: ordinære prosesser, budsjettprosesser osv. Det er kanskje da man mest sannsynlig vil ta de store tingene og naturlig nok mye av det, men når det gjelder de lange linjene i klimapolitikken, som har vært noe av Stortingets – skal vi si – fokus og diskusjon, kommer regjeringen til å legge fram et samlet dokument, en samlet plan for veien fram til 2030, muligens fram til 2050, basert på det man avklarer med EU, og så invitere Stortinget til et bredt forlik?

Statsråd Tine Sundtoft [01:53:20]: Nå jobber regjeringen med å forsterke klimaforliket, basert på det Stortinget har vedtatt. Vi kom ikke til dekket bord i klimapolitikken. Vi fikk fram at gapet er på 8 millioner tonn. Vi konsentrerer oss nå om å nå 2020-målet. Vi har nå invitert Stortinget til å sette 2030-mål. Vi skal inn i forhandlinger med EU. Vi skal holde Stortinget løpende orientert og komme tilbake i ordinære prosesser, men det må være en bred forankring i Stortinget med 2030-målene og hvordan de skal nås. Det må det være.

Ola Elvestuen (V) [01:54:02]: Jeg vil først takke for innlegget og at statsråden er så tydelig på at vi må sette i gang tiltak og forsterke tiltak nå for å nå mål i 2020. Jeg er også glad for at statsråden er så tydelig på at vi må ha internasjonale ambisjoner utenfor EU for å bidra til å få en internasjonal avtale i Paris, som er helt avgjørende.

Men så blir mitt spørsmål: Nå har vi en prosess. Vi setter mål, men det er også en prosess – en prosess i EU og med EU fram til 2016, da det blir en tildeling av målsetting. Da er det viktig, etter Venstres mening, at vi ikke bare forholder oss til hva som tildeles, men at vi setter egne nasjonale mål for innenlands kutt fram mot 2030, som andre EU-land har gjort. Er statsråden enig i at vi trenger innenlands kutt når fordelingen er gjort?

Statsråd Tine Sundtoft [01:55:19]: Jeg er definitivt enig i det. Det er jo det som ligger i at vi nå også skal kutte i ikke-kvotepliktig sektor. Nå skal vi inn i forhandlinger med EU. Først skal EU fordele sine 30 pst. på 28 land. Der har jeg sagt at vi ikke vet nøyaktig hvilket tall vi får, men at det kommer til å ligge i den øvre grensen, er ganske klart. Og når vi nå skal kutte i ikke-kvotepliktig sektor, må vi sette oss nasjonale mål. Det er derfor vi har utpekt de fem satsingsområdene. Vi må kanskje allerede nå ta høyde for, som vi gjør i vårt samarbeid for å forsterke klimaforliket, at vi må gjøre mye mer innenfor transport, som kanskje er det som ligger mest til rette for å gjøre i ikke-kvotepliktig sektor.

Ola Elvestuen (V) [01:56:13]: Jeg kan ta et tilleggsspørsmål, som jeg ikke rakk. Én ting er målsetting, jeg har aldri sett at det er nasjonale mål, men det er jo andre målsettinger også som ligger innenfor EU, bl.a. når det gjelder energiøkonomisering eller fornybar energi. Men der er det jo felles mål og ikke brutt ned på det enkelte land. Da blir mitt spørsmål om andre mål enn det rent utslippsmessige: Er statsråden enig i at vi trenger å sette oss egne målsettinger nasjonalt, også for energiøkonomisering og også for fornybar energi?

Statsråd Tine Sundtoft [01:56:53]: Da vi spilte inn Norges tanker om 2030-målene til EU, var vi opptatt av at utslippsmålet var det viktigste og mener at andelen fornybar energi og energieffektivisering er viktige virkemidler for å nå det målet. Her må vi se alt dette i en sammenheng. Vi snakker om en omstilling av et samfunn for å nå lavutslippssamfunnet. Vi må jobbe med utslipp i mange sektorer. Vi er allerede forpliktet med EU i kvotepliktig sektor. Nå må vi jobbe mer i ikke-kvotepliktig sektor, og vi må også gjøre mer med fornybar energi. Der er jo EU glad for vårt bidrag nå, at vi har gitt konsesjon til utenlandskabler til Tyskland og England, slik at vi også kan bidra til den nødvendige omstillingen i Europa. Det vi ønsker, er å se dette i en sammenheng.

Rasmus Hansson (MDG) [01:57:51]: Forleden dag gikk både dagens oljestatsråd og forrige oljestatsråd ut og avga nærmest reservasjonsløse løfter om en evig framtid for norsk olje- og gassnæring. Vi vet samtidig at norsk olje- og gassvirksomhet er Norges suverent største bidrag til den globale klimaendringen.

I klimameldingen er olje- og gassvirksomheten gjemt unna innenfor begrepet «kvotepliktig sektor» og for øvrig ikke viet noen som helst omtale. Kan klimaministeren i Norge forklare hvordan man kan legge fram en norsk klimamelding uten å omtale norsk olje- og gassektor med ett eneste ord?

Statsråd Tine Sundtoft [01:58:52]: I vårt totale arbeid med å redusere utslippene må norsk olje og gass også ta sin andel for å redusere utslippene. Nå tar de sin del ved å være del av kvotesystemet i tillegg til at de betaler den høyeste CO₂-avgiften i verden. Det norske paradokset er at vi er en olje- og gassnasjon som også jobber offensivt for å få en god klimaavtale på plass i Paris med mål om å sette en enda høyere pris på CO₂, slik at også olje- og gassektoren må ta sin del av utslippene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) [01:59:57]: Det skulle egentlig vært unødvendig å ta ordet igjen i denne debatten, for rammeverket er egentlig ganske klart, men jeg synes replikkordskiftet akkurat nå skapte veldig mye utydelighet.

For det første: Jeg er enig i at det er viktig å sette et utslippsmål nå, og så vil det bli avklart med EU hvordan vi må rigge oss selv her hjemme. Men det er jo ikke helt uvesentlig for Stortinget hvordan man skal nå de utslippsmålene som settes. Når jeg da spør statsråden om hun har til hensikt å komme til Stortinget og drøfte med Stortinget hvordan målene skal innfris fram mot 2030, så klarer ikke statsråden å svare. Det synes jeg er litt spesielt, for er det noe som burde samle Stortinget, er det den veien vi skal stake ut fram til 2030 og fram til 2050 i vår tids kanskje viktigste sak. Da synes jeg det er grunn til bekymring når svaret ikke opplagt er ja. Jeg mener også at når det ikke gis svar på det representanten Elvestuen spør om, så synes jeg det burde bekymre representanten Elvestuen, som presenterte målmeldingen sammen med statsråden – eller iallfall hans parti.

Det som er det etterlatte elementet nå i tilknytning til denne saken etter i kveld, er at her er veldig mye uklart. Her er det – så langt – veldig liten vilje til å komme til Stortinget og prøve å lage en samling om veien framover. Det synes jeg er grunn til bekymring. Hvis ikke regjeringen har til hensikt å komme til Stortinget for å prøve å skape et bredest mulig forlik om veien til 2030 og fram mot 2050, så tror jeg Stortinget må reagere på dette på egnet måte.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tine Sundtoft [02:02:30]: Jeg tror ikke det er grunn til å være så bekymret her og nå, natt til den 25. mars. Stortinget er ganske enig om veien videre fram til 2030. Det er også slik at en avtale med EU må ratifiseres av Stortinget, så en kommer tilbake til Stortinget. Det jeg ikke har bekreftet nå, og som representanten Aasland er veldig opptatt av, er et nytt klimaforlik. Vi har et vedtatt klimaforlik som vi jobber etter, og som vi også arbeider med å forsterke. Så setter vi oss nå 2030-målene, hvor vi også får definert nasjonale kutt i ikke-kvotepliktig sektor. Og vi sier at vi vil komme tilbake til Stortinget med dette i ordinære prosesser. Det er en selvfølge at Stortinget blir involvert i det arbeidet, og som jeg også sa i replikkordskiftet, er det helt avgjørende for å få til en bred politisk forståelse for den omstillingen Norge må gjennom.

Nikolai Astrup (H) [02:03:43]: Jeg opplever at statsråden har vært veldig tydelig på at Stortinget skal involveres i oppfølgingen av det målet vi vedtar i dag. Det står også følgende i innstillingen på side 5, hvis representanten Aasland har lest den:

«Komiteens flertall (…..) ber regjeringen komme til Stortinget med en sak etter at innsatsfordelingen er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå disse målene.»

Videre står det:

«Dersom en felles løsning ikke fører frem, vil målet om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990 være Norges indikative forpliktelse. Flertallet ber regjeringen komme til Stortinget med en egen sak som beskriver hvordan Norge skal arbeide for å nå vår indikative forpliktelse hvis en felles løsning med EU mot formodning ikke skulle føre frem.»

Det kommer altså en sak uansett, noe som representanten Aasland burde vite hvis han hadde lest innstillingen som han er en del av.

Så videre til den brede forankringen, som vi har tradisjon for i Stortinget: Den kom på plass som en følge av at den forrige regjeringen la frem to klimameldinger – ikke bare én, men to – som var så svake at Stortinget så seg nødt til å følge opp med et klimaforlik. Denne regjeringen har ikke tenkt å bruke tid på å legge frem dårlige klimameldinger, som må følges opp med klimaforlik gjennom en utålmodig opposisjon – og det er fordi den utålmodige opposisjonen som satt i forrige periode, nå sitter i posisjon og dermed har muligheten til å følge opp disse tingene fortløpende, også gjennom egne saker til Stortinget, noe som er beskrevet i innstillingen.

Så jeg føler meg trygg på at vi skal få en bred forankring av både målet – noe vi har fått i dag – og oppfølgingen av målet. Det er altså ingen grunn til å være urolig, slik representanten Aasland er. Dette kommer til å bli fulgt opp på en utmerket måte.

Ola Elvestuen (V) [02:05:57]: Jeg reagerte også på det representanten Aasland sa. Jeg kan ikke se at det er noe uklart ved denne saken. Det vi nå gjør, er at vi gir en tydelig innmelding til FN, der vi slutter oss til – hvis vi kommer fram til en enighet med EU – at vi får 40 pst. utslippsreduksjon, og en må ha systemer som garanterer at det blir 40 pst. utslippsreduksjon innenfor EUs utslippsboble. Samtidig har vi en helt tydelig forpliktelse – som jeg synes statsråden svarer godt på – til å strekke oss i det internasjonale arbeidet for å få til en avtale i Paris.

Vi setter oss ikke bare en målsetting – vi setter også i gang en prosess. Og som representanten Astrup refererte til, kommer en tilbake til Stortinget – enten en har en enighet eller ikke – med spørsmålet om hvordan vi konkret skal sette de nasjonale målene, og hvordan de skal gjennomføres i årene framover. Venstre er i hvert fall innstilt på at vi skal inn i den prosessen. Vi mener vi må ha tydelige nasjonale mål, vi må ha nasjonale mål for innenlands kutt, som andre EU-land har. Men den prosessen vil pågå fram mot 2016, og den diskusjonen tar vi i 2016. Det som er viktig nå, er at vi forholder oss til de vedtakene vi allerede har gjort, som er klimaforliket med utslippsreduksjonene inn mot 2020. Det er vanskelig, men fortsatt mulig.

Klimaforlikets enighet om klimanøytralitet i 2030 ligger også fast, med de forpliktelsene som det gir.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [02:08:06]: Jeg kan forsikre om at jeg har lest innstillingen, og jeg oppfordret statsråden til allerede nå å invitere til et bredt forlik når rammene fra EU var avklart. Det svaret har jeg ikke fått.

Da vi satt i regjering, søkte vi et bredest mulig flertall – til tross for at vi hadde flertall. Jeg tror det var klokt den gangen, og jeg tror det er klokt i fortsettelsen.

Det vi ser gjennom denne saken i hvert fall, er at regjeringen og støttepartiene ikke hadde til hensikt å søke løsninger bredt i Stortinget, før en gikk til Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.