Stine Renate Håheim (A) [22:29:30]: Fra én frihetsdebatt til en annen, får man kanskje si. I februar hadde Palestinas venner på Stortinget et møte her med representanter fra Military Court Watch, som overvåker situasjonen, særlig for barn i israelske fengsler. De var meget opptatt av at det måtte til et sterkere internasjonalt press på Israel for å få framgang, slik at disse barna får sine grunnleggende rettigheter oppfylt.
Den 17. mars var det nyvalg i Israel. Det var vel ingen god dag for alle oss som håper og tror at en tostatsløsning fremdeles er mulig. Netanyahu vant valget på å skremme med at araberne flokket seg til valglokalene, og ved å love at en palestinsk stat aldri ville se dagens lys med ham ved makten. Det har dessverre vært få lyspunkter i fredsprosessen, og for mange palestinere har situasjonen de siste årene gått fra vondt til verre.
Jeg har selv vært i Palestina jevnlig de tolv siste årene, og det er mange sterke inntrykk, særlig inntrykk i møte med enkeltmennesker. Jeg besøkte en varm sommerdag en av de få palestinske familiene som fremdeles bor i sitt eget hus i den ulovlige bosettingen Beit Hadassah i gamlebyen i Hebron. Den ene datteren i familien hadde nettopp blitt utsatt for vold av bosettere som omringet huset deres. Hun kom med armen i fatle og hadde sydd mange sting i hodet. Mannen som hadde begått overgrepet, ble aldri straffet. Det ble ikke engang åpnet etterforskning. Vold mot palestinere fra bosettere blir ofte anmeldt, men to tredjedeler av de sakene blir henlagt uten noen som helst rettslig oppfølging. Senere på dagen var vi inne på basaren i gamlebyen. Da fikk vi se hvordan steinkastende palestinske barn ble straffeforfulgt. Det kom en hel gjeng med soldater marsjerende gjennom trange gater. I midten gikk det tre gutter – de kan ikke ha vært mer enn 12–13 år. Alle guttene hadde et gevær som pekte mot bakhodet. Sånn ble de dyttet gjennom gamlebyen på vei til politistasjonen for å statuere et eksempel. Og mens jeg motløs så livredde gutter brutalt bli arrestert for steinkasting, tenkte jeg på bosetteren som hadde utsatt en liten jente for grov vold, og som fikk lov til å gå helt fritt omkring i den samme byen. Denne urettferdige forskjellsbehandlingen skaper en grobunn for motløshet og desperasjon, og det er i denne grobunnen at ekstremismen får gjødsel til å gro. De tre guttene som jeg var vitne til ble arrestert i Hebron, er ikke noe enkelttilfelle. Dette var bare ett av mange eksempler på systematisk fengsling av palestinske barn. Hvert år blir mellom 500 og 700 barn arrestert og tiltalt i israelske militærdomstoler. Det finnes ikke noe annet land, ifølge UNICEF, der barn systematisk stilles for militære ungdomsretter. Disse domstolene kan per definisjon ikke garantere for at barnas rettigheter blir respektert.
Så er også Israel gjentatte ganger kritisert for brudd på Barnekonvensjonen. I februar 2013 lanserte UNICEF en rapport hvor de konkluderte med at bruddene på rettighetene til barn er omfattende, systematiske og institusjonalisert. Barna blir ofte ikke informert om rettighetene sine. De får ofte ikke tilgang på vann, toalett eller medisinsk hjelp. Mange blir utsatt for fysisk og psykisk vold og blir ofte presset til å skrive under på en tilståelse som er skrevet på et språk de ikke forstår. UNICEF anbefalte derfor 38 punkter som måtte innfris for at Israel skulle oppfylle Barnekonvensjonen. Men da FNs menneskerettskomité i november i fjor behandlet menneskerettighetssituasjonen i Israel, sa de nok en gang at komiteen anerkjenner at det har vært en positiv utvikling på papiret, men de er bekymret for at reformene ikke fører til endring i praksis og gjentok nok en gang kritikken.
I februar i år kom UNICEF med en ny rapport, hvor de går gjennom de 38 anbefalingene de kom med for to år siden. Det er noen lysglimt. Det er små skritt i riktig retning, men fremdeles vil mange av tiltakene ikke komme barna til gode fordi de ofte er mistenkt for sikkerhetsbrudd, og da er de ikke omfattet av disse gode tiltakene. Eksempelvis sier Military Order 1745 at alle avhør av barn skal videoovervåkes, men det gjelder ikke der sakene omhandler sikkerhet, noe som f.eks. gjelder barn som kaster stein.
Rapporten fra UNICEF viser også at mishandlingen av palestinske barn fortsetter. I perioden 2013 og frem til september 2014 gikk UNICEF gjennom 208 saker med palestinske barn i israelske fengsler. 171 av de barna sa at de var utsatt for fysisk vold, og 163 av barna sa at de ikke var blitt informert om sine rettigheter – særlig viktig er jo retten til advokat eller retten til ikke å snakke.
Vi har fremdeles en lang vei å gå før de palestinske barna får oppfylt sine grunnleggende rettigheter.
Det er grunn til å berømme både UNICEF, Military Court Watch, advokater og sivilt samfunn for den grundige jobben som gjøres for å dokumentere hva som skjer, og utøve press på Israel.
Jeg har også lyst til å takke alle de norske organisasjonene som den siste tiden har drevet en kampanje om dette her hjemme. De har spredt kunnskap og engasjement for disse barnas rettigheter.
Denne debatten dreier seg om at alle mennesker har noen rettigheter som ikke skal kunne brytes, og at barn har et særlig krav på beskyttelse. Men det dreier seg også om hvordan vi kan bidra til en fredelig løsning på konflikten. Å investere i barn og ungdom er å investere i framtiden. Det er disse barna som skal vokse opp og leve side om side med sine israelske naboer. Det er disse barna som jeg håper en dag kan realisere en tostatsløsning.
Det sies at en god barndom varer livet ut, men altfor mange av disse barna har ingen god barndom å bygge videre på.
På Gaza har barn som nå er ti gamle, allerede opplevd tre kriger – tre kriger hvor barn og sivile er dem som blir hardest rammet, kriger hvor det ikke er mulig å flykte fra bombene, fordi Gaza de facto er verdens største fengsel.
Alle har på en eller annen måte mistet noen i familien eller noen de kjenner, og da krigen var over, var skoler og hjem lagt i grus, og det samme kan nok også sies om framtidshåpet for mange barn.
På Vestbredden vokser barn opp og ser at landet deres stadig blir mindre, hjemmene blir revet ned av israelske myndigheter for ofte å gjøre plass til flere bosettinger, og hundrevis av barn blir altså hvert år fengslet og traumatisert.
Emad Al-Rozzi har forsket på flyktningbarn og traumer. Han besøkte i fjor Globaliseringskonferansen i Oslo. Han fortalte om konsekvensene for mange av barna som ble arrestert.
«Barna blir deprimerte. De mister interessen for å leke, kommunisere og sosialisere. De trekker seg unna andre, fra familien og venner. De har lav kommunikasjons- og konsentrasjonsevne. (…) De mister også interessen til å le.»
Dette skaper ikke en grobunn for en fredelig løsning på en altfor langvarig konflikt. Jeg ser derfor fram til at utenriksministeren skal redegjøre for – i hvert fall svare på spørsmålet om – hvordan han vil bidra til at barn også i israelske fengsler får oppfylt sine krav til rettssikkerhet og menneskerettigheter.
Utenriksminister Børge Brende [22:37:56]: La meg først takke representanten Håheim for en viktig og aktuell interpellasjon.
Regjeringen deler bekymringen for arresterte palestinske barn. Dette er et tema Utenriksdepartementet prioriterer å ta opp både i bilaterale samtaler og i FNs relevante organer. Allerede under mitt første besøk til Israel i november 2013 tok jeg opp dette temaet med israelske myndigheter. Senest denne måneden har også statssekretær Bård Glad Pedersen tatt opp spørsmålet i sine samtaler i Israel.
Jeg vil også vise til Meld. St. l0 for 2014–2015, Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Denne meldingen er til behandling i utenriks- og forsvarskomiteen. Regjeringen slår her fast at det er et prioritert innsatsområde å arbeide for å beskytte barn i væpnet konflikt og å bekjempe vold mot barn.
Barn og unge bør ikke fratas sin frihet. Fengsling uten rettmessig lov og dom er uakseptabelt. Når barn og unge fengsles uten lov og dom, er dette en dobbel urett. Når det likevel skjer, må barnas menneskerettigheter og rettssikkerhet respekteres, i tråd med relevante internasjonale konvensjoner på dette området.
UNICEF, Military Court Watch, som interpellanten viser til, samt israelske menneskerettighetsorganisasjoner har alle gjort et detaljert og viktig arbeid med å dokumentere overgrep og brudd på grunnleggende prinsipper mot fengslede palestinske barn. Altfor mange palestinske barn blir arrestert hvert år. Det er også dokumentert at altfor mange av disse barna blir utsatt for vold og andre overgrep som ingen barn bør oppleve.
UNICEF har lagt fram 38 forslag for å reformere det israelske militære fengselssystemet for å sikre at barnas rettigheter ivaretas.
Utenriksdepartementet har over tid minnet israelske myndigheter om at den behandlingen som barn blir utsatt for, bryter med internasjonale regler som Israel har forpliktet seg til å etterleve. Utenriksdepartementet har understreket at barn er en spesielt sårbar gruppe, og at deres rettigheter alltid må respekteres. Det sivile samfunnet er viktig for å skape oppmerksomhet om barns rettigheter. Norge støtter israelske menneskerettighetsorganisasjoner som arbeider for palestinske barns rettigheter. Vi har også støttet et rehabiliteringsprosjekt i regi av Redd Barna og norske KFUM og YMCA i Øst-Jerusalem for palestinske barn som har sittet i israelske fengsler.
Det israelske justisdepartementet fremholder på sin side at 70–75 pst. av alle lovbrudd begått av mindreårige på Vestbredden som Israel rettsforfølger, innebærer bruk av vold. Dette kan være kasting av stein eller molotovcocktails. Fra Military Court Watch har vi fått opplyst at selv om mange yngre barn også blir anholdt av israelske soldater, har ingen palestinske barn under 12 år, og heller ingen barn mellom 12 og 14 år, vært fengslet i 2014. Sju av åtte palestinske mindreårige i fengsel er mellom 16 og 18 år.
Israelske myndigheter understreker i samtaler med Utenriksdepartementet at de legger stor vekt på barnas rettigheter. De opplyser at det har skjedd flere viktige endringer de siste årene, og at Israels riksadvokat har pålagt det israelske forsvaret å utvise den største forsiktighet i forbindelse med pågripelse av mindreårige på Vestbredden. UNICEF bekrefter også i sine rapporter – som interpellanten var inne på – at det har skjedd flere forbedringer i relevant israelsk regelverk og i instrukser. Av konkrete tiltak kan det nevnes at myndighetsalderen for palestinske barn i 2011 ble hevet til 18 år, i tråd med Barnekonvensjonen. Det er også innført en kortere foreldelsesfrist for lovbrudd begått av mindreårige. Videre er fengslingstiden for første rettsmøte begrenset, og det er innført tiltak som skal bedre varslingssystemet overfor foresatte samt informasjonen som gis til de mindreårige om deres rettigheter. De militære har også fått instrukser om å unngå arrestasjoner av barn om natten, noe som Norge også har vært opptatt av. Ifølge organisasjonenes tall er antallet barn fra Vestbredden i israelske fengsler halvert fra 2009 til 2014. Her viser det seg at internasjonalt press og press i regionen virker.
Innskjerpingene av israelsk regelverk – og rundskriv – viser at internasjonal oppmerksomhet om grunnleggende menneskerettigheter har betydning og gir resultater. Samtidig ser det dessverre ut til at endringene av regelverket ikke nødvendigvis medfører tilstrekkelig endring på bakken. Altfor mange palestinske mindreårige blir fortsatt fengslet. Organisasjonene rapporterer også fra sine undersøkelser at et flertall av de mindreårige svarer at de både er blitt utsatt for vold og ikke har fått møte verken foresatte eller advokat i forbindelse med avhør. Dette er ikke akseptabelt. Vi forventer at Israels egne målsettinger faktisk blir fulgt opp. Ansvarlige på politisk nivå må forsikre seg om at de på bakken iverksetter endringer.
Barn har behov for spesiell beskyttelse. Derfor har de sine egne rettigheter uttrykt i FNs konvensjon om barns rettigheter, som i år fyller 25 år. Barnekonvensjonen gir barn de samme grunnleggende rettighetene, uansett hvem de er, og hvor de bor.
Norge arbeider for en styrket gjennomføring av FNs barnekonvensjon i internasjonale fora, og særlig i FN. Dette arbeidet har også fokus på barns rettssikkerhet. Vi har bl.a. aktivt støttet opp om vedtaket i FNs generalforsamling av desember i fjor, hvor FNs generalsekretær ble bedt om å foreta en studie og kartlegging av forholdene for barn som er berøvet friheten. Denne studien skal nå igangsettes.
Videre gir Norge støtte til generalsekretærens spesialrepresentant for vold mot barn og generalsekretærens spesialrepresentant for barn og væpnet konflikt samt frivillige organisasjoner både i Israel og i Norge som arbeider for å styrke rettssikkerheten til barn.
Regjeringen vil fortsette å ta opp barnas situasjon med Israel, og vi vil fortsette vårt samarbeid med likesinnede land for å fremme respekt for de internasjonale konvensjonene på området.
Stine Renate Håheim (A) [22:45:20]: Jeg har lyst til å takke utenriksministeren for klare, tydelige og gode svar. Jeg er glad for at regjeringen deler den bekymringen som er tatt opp, og at man bruker alle muligheter for å ta opp disse spørsmålene.
Jeg er også glad for at utenriksministeren nevnte sivilt samfunn i Israel, for Norge er et av de landene i Europa som bidrar mest for å støtte opp om NGO-er i Israel som jobber for menneskerettigheter og for å belyse situasjonen på Vestbredden. Sannheten er at mange israelere ikke er godt kjent med hva som skjer på Vestbredden, og det er i seg selv viktig for å få en framgang i fredsprosessen at det blir mer informasjon.
Utenriksministeren var også inne på disse 38 anbefalingene. Vi kan diskutere graden av dem, men det er fire av de 38 anbefalingene som er tatt til følge, og fire av dem er under status «in progress» – resten har det ikke skjedd noe med på to år. Det er små skritt, men det går i riktig retning. Det er på ingen måte en stor framgang ennå, særlig når vi vet at veldig mange av tiltakene ikke vil gjelde saker som omhandler sikkerhet.
Jeg er glad for at utenriksministeren nevner at det viktigste her er ikke hva man skriver på papiret og hvilke instrukser man gir, men at man får endring på bakken. Det understreker bare at det er nødvendig med fortsatt internasjonalt press, og at mange drar i riktig retning. Tallene jeg refererte til i mitt hovedinnlegg, som er fra, senest, september 2014, viser at veldig mange av disse fremdeles blir utsatt for vold og blir presset til å skrive under på dokumenter som de ikke aner hva er, og uten at det er noen advokat til stede. Da er det kanskje heller ikke så rart at prosentandelen som blir dømt, er meget høy.
Jeg har til slutt lyst til å si at kjernen i denne debatten handler om okkupasjonen og de ulovlige bosettingene. Uten okkupasjonen ville ikke disse barna vært i fengsel. Vi vet også at veldig mange av disse barna blir arrestert i nærheten av bosettinger. Det kan synes som om man driver en massearrestasjon av barn, også for å skremme den palestinske sivilbefolkningen fra å protestere mot bosettingene. Disse barna får også ofte en dom som gjør at de slipper ut, men hvis de gjør noe tull de neste tre årene, blir de satt i fengsel og kan bli dømt til over 20 års fengsel for f.eks. steinkasting. Vi kan godt diskutere om steinkasting er lurt, men 20 år i fengsel kvalifiserer det neppe til.
Utenriksminister Børge Brende [22:48:42]: Jeg vil ta opp tråden i forbindelse med det siste spørsmålet som interpellanten reiste, og som er vesentlig for å finne løsninger i den fastlåste konflikten i de palestinske områdene og Israel – det gjelder spørsmålet om en tostatsløsning. I det øyeblikk man har fått en palestinsk stat og ser på grensene fra 1967, med mulighet for bytte av land, ville det medført at de ulovlige bosettingene måtte ha trukket seg ut fra store deler av det som er Vestbredden, og palestinske selvstyremyndigheter ville blitt en egen stat, med den jurisdiksjon som følger av det.
Det er ikke noen tvil om at okkupasjonen på Vestbredden er kimen til den konflikt som vi ser i dag. Kun en gjenopptagelse av forhandlingene om en tostatsløsning – som jeg er glad interpellanten nå vektlegger så sterkt – er det som er avgjørende å få på plass.
Jeg deler også interpellantens syn på at det kan virke som om dette blir vanskelig i månedene fremover, men jeg har merket meg at statsminister Netanyahu nå har presisert sine uttalelser og igjen slår fast at han har et ønske om en tostatsløsning. Så får vi se om dette manifesterer seg i en reell vilje til å gjenoppta forhandlingene med palestinerne om en tostatsløsning. Uten et politisk spor og uten en politisk prosess er jeg redd for at vi får flere eksempler på både vold og sterke frustrasjoner, ikke minst blant barn og unge på Vestbredden – som igjen vil øke det problemet som interpellanten tar opp i dag.
Det er ikke bærekraftig å fortsette som i dag, og jeg appellerer til den nye israelske regjeringen om umiddelbart å frigjøre de skatteinntektene som palestinerne ikke har fått tilgang på i de siste månedene, som igjen gjør at de palestinske selvstyremyndighetene har store økonomiske utfordringer. Da jeg snakket med president Abbas for noen dager siden, sa han at man også vil måtte forvente at sikkerhetssamarbeidet med Israel oppheves hvis disse pengene ikke blir utbetalt.
Åsmund Aukrust (A) [22:52:08]: Jeg vet at det er kutyme når man starter disse debattene, å takke både interpellanten og ministeren som har svart, for det de har gjort. I dag mener jeg det kanskje litt mer oppriktig enn det jeg har gjort før, for jeg synes Stine Renate Håheim skal ha all honnør for å ta opp en veldig viktig sak, og jeg synes utenriksministeren var veldig klar og tydelig i sin tale i svaret på spørsmålet.
Det er jo sent på kvelden, og denne debatten får kanskje ikke den oppmerksomhet den egentlig hadde fortjent, men jeg håper at dette blir en av mange debatter som Stortinget skal ha i løpet av dette året, om hva som kan være vårt bidrag til den fryktelig fastlåste situasjonen vi ser i Midtøsten.
I dag er det en uke siden det israelske folket gikk til valg, og etter å ha fulgt israelsk politikk gjennom mange år skal jeg innrømme at jeg ikke hadde veldig mange positive tanker om hva som kunne komme ut av det israelske valget. Jeg så ingen grunn til optimisme. Allikevel satt jeg – og fryktelig mange verden over – igjen med en følelse av enorm skuffelse etter at valget var over, for det valget var en enda tydeligere stadfestelse av håpløsheten i konflikten enn det mange hadde sett for seg. Jeg ser i dag at Netanyahu beklager sin skremsel om at arabere brukte stemmeretten sin. Det er helt på sin plass å kalle det et veldig uakseptabelt utspill, men det triste var jo at utspillet virket etter sin hensikt – han gjorde et brakvalg. Han gikk ut rett før valget og lovte at under hans ledelse skulle det aldri bli noen palestinsk stat. Det var et brutalt ærlig utspill fra Israels statsminister, og dersom han mener alvor – nå ser jeg at han har moderert seg noe, men med den politikken han fører, er det jo all grunn til å tro at han mener alvor – kreves det nytenking i det internasjonale arbeidet. I dette bildet av skuffelse, håpløshet og frustrasjon er det lett å miste motet, det er lett å tenke at det ikke nytter. Det kan vi aldri tillate oss å gjøre. Vi må være utålmodige for rettferdighet. Vi kan aldri venne oss til okkupasjon og undertrykkelse.
Vi skal alltid se det store bildet, se hva dette egentlig handler om, som jeg synes utenriksministeren gjorde på en god måte i sitt siste innlegg, at det er en okkupasjon, og at det er en mangel på en palestinsk stat. Det er det norsk Midtøsten-politikk må handle om. Men i det store bildet må vi også finne fram til de små skritt det er mulig å ta, spesielt i en tid som nå, da det ser så mørkt ut. For uavhengig av hvilken tone man mener Norge bør ha i konflikten, uavhengig av hva man mener bør være de politiske kravene til partene, burde dette kravet være noe som vi enkelt kan samle oss om: Barn i fengsel må sikres grunnleggende rettssikkerhet og menneskerettigheter. Dagens politikk overfor palestinsk barn i israelske fengsler er ikke akseptabel, og jeg er glad for at ministeren slår det så tydelig fast, og at han har tatt det opp med sine israelske kolleger.
Jeg har lyst til å trekke fram én spesiell gruppe, og det er unge palestinske aktivister som blir satt i fengsel – noen av dem også under 18 år. Da jeg var i AUF, fikk jeg mange unge palestinske venner, ungdomspolitikere jeg møtte rundt leirbålet på Utøya og på seminarer i Ramallah, progressive, moderne ungdommer med et stort engasjement for frihet for sitt folk. I dag sitter mange av dem i fengsel i Israel. En av dem jeg har fulgt gjennom mange år, er Hussam Shaheen. Han var et ungt, progressivt politisk talent. Han skulle bli leder i Fatah Youth. Nå har han sittet 15 år i fengsel for sitt engasjement for sitt folk.
Jeg vil, gjennom utenriksministeren, takke våre dyktige utsendte, både på ambassaden i Tel Aviv og på Det norske representasjonskontoret til Palestina, for at de har fulgt opp hans sak og andre palestinske fangers sak, både gjennom møter i rettssaker og gjennom besøk i fengsel. Det er en viktig måte Norge kan følge opp vår bekymring for fengsling av unge politikere på. Fengsling av politikere og bruken av administrativ forvaring, som gjør at man kan holde folk i fengsel uten lov og dom, er uakseptabel, og jeg vil gjerne høre mer om hvordan utenriksministeren mener at vi kan fortsette å engasjere oss for dette.
Fengsling av politiske fanger er selvsagt alvorlig fordi det ikke hører hjemme i et demokrati, men det er spesielt alvorlig fordi man på den måten fengsler det som skal være Palestinas framtid, de som skal være deres håp. Ungdom vokser i dag opp i et samfunn hvor generasjoner har levd under okkupasjon. At man da velger å engasjere seg på fredelig måte og jobbe for progressive løsninger, er imponerende. Når da altfor mange av dem blir møtt med vold og arrestasjoner, mister en hel generasjon håpet. Vi vet at progressive krefter i Palestina er under press, fordi deres løsninger ikke har nådd fram. Vi må gi dem den støtten de trenger – fordi de fortjener det, men også fordi det er det som gjør Israel tryggere hvis progressive krefter vinner fram.
Mens vi sitter her, forandrer fakta på bakken seg hver eneste dag. Jeg ser fram til flere debatter i denne sal om hva som kan være Norges bidrag i en fryktelig fastlåst situasjon.
Sylvi Graham (H) [22:57:23]: Interpellanten har tatt opp et viktig tema, for det at barn tiltales og dømmes i militære domstoler, er helt uakseptabelt.
Ifølge UNICEF sitter det, som vi har hørt, til enhver tid rundt 220 mindreårige palestinere i israelsk fangenskap, de yngste helt ned i tolvårsalderen. Per januar i år var 16 av barna under 15 år, og to av barna var 12 år. De fleste av barna er fengslet etter å ha kastet stein, som vi også har hørt, mot israelske okkupasjonsstyrker på Vestbredden. Ifølge Military Court Watch ender mer enn 99 pst. av sakene for militærdomstolen med domfellelse.
FNs komité for beskyttelse av barn har altså rettet skarp kritikk mot Israel for fengslingen av palestinske barn. Barna som er pågrepet av militære og politi, blir jevnlig utsatt for nedverdigende behandling, ofte tortur, og avhør som foregår på hebraisk – et språk de ikke forstår. De må også undertegne tilståelser på hebraisk for å bli løslatt, heter det i en rapport fra komiteen fra 2013.
FN-rapporten konkluderer med at barn som kommer i kontakt med israelsk militærrett, konsekvent og systematisk mishandles gjennom hele rettsprosessen, fra arrest, via forhør til eventuell domfellelse. Som vi hørte utenriksministeren si, har Norge gjentatte ganger protestert mot praksisen, både direkte overfor Israel og i internasjonale fora som FNs menneskerettighetsråd.
FNs barnekonvensjon understreker at alle barn har grunnleggende rettigheter knyttet til overlevelse, deltakelse, utvikling og beskyttelse mot diskriminering. Barnekonvensjonens artikkel 37 sier at barn ikke skal utsettes for tortur eller vold. Norge må fortsette å arbeide for beskyttelse av barn i væpnede konflikter og bekjempelse av vold mot barn, og som utenriksministeren sa, jobber Norge aktivt for en styrking av Barnekonvensjonen.
Barnekonvensjonen er ratifisert av nesten alle land i verden, men en rekke land har tatt omfattende forbehold. I de senere årene har det vært en positiv utvikling på sentrale områder som utdanning og overlevelse. Like fullt er realiteten, 26 år etter at konvensjonen ble vedtatt, at svært mange barn lever et liv langt unna de standarder som settes i Barnekonvensjonen. Vi ser dessuten en gruppe likesinnede stater som bevisst undergraver FNs menneskerettighetsarbeid. Disse kreftene må vi gjøre alt vi kan for å motkjempe. Derfor er det viktig at vi bygger allianser, bredt og på tvers av regioner, som kan kjempe mot systematiske menneskerettighetsbrudd.
Myndighetene må stilles til ansvar for å innfri barnas menneskerettigheter i eget land, gjennom lovverk og institusjoner. Barn og unge må beskyttes mot å bli rekruttert til væpnede styrker og mot vold, overgrep og utnyttelse. Samtidig må myndigheter prioritere ressurser for å innfri barns rett til liv, utvikling, helse og utdanning. Det må målrettes tiltak mot de fattigste og de mest marginaliserte barna, og man må la barn og unge få delta, ytre seg og organisere seg slik at de selv kan fremme sine interesser og definere behovene sine.
Det er bra at den første menneskerettighetsmeldingen på 15 år, som snart skal debatteres i denne sal, setter menneskerettigheter i kjernen av all utenriks- og utviklingspolitikk. Meldingen er tvingende nødvendig og betimelig. Grunnleggende menneskerettigheter er under økende press internasjonalt.
Barn og ungdoms deltakelse er en god investering i fremtidige aktive borgere som kan hevde sine rettigheter sosialt, økonomisk og politisk. Regjeringens storsatsing på utdanning i utviklingspolitikken vil dessuten bedre realiseringen av barns rettigheter – både mulighet til medbestemmelse og til å gi barna kunnskap om menneskerettighetene. Vi må bidra til at alle barn får de samme mulighetene til å begynne på og å fullføre skole, og til at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet.
Norge skal også være en pådriver for at internasjonal humanitærrett respekteres slik at militarisering og angrep på skoler og universiteter stanses, bl.a. ved å ta en lederrolle i arbeidet med å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt.
Vi kan ikke kompromisse med barns rettssikkerhet. Jeg er helt enig i at vi må fortsette presset på Israel og andre land som bryter internasjonale konvensjoner. Norge må gjøre hva vi kan for å bidra til å styrke barns rettigheter. Derfor vil jeg, selv om det er kutyme å starte med det, avslutte mitt innlegg med å takke interpellanten. Stine Renate Håheim har løftet en viktig debatt på talerstolen her i dag, og vår utenriksminister har levert et viktig og godt svar.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Karin Andersen (SV) [23:02:24]: Jeg vil også takke interpellanten. Dette er en veldig viktig sak. Jeg deltok også på det møtet i Stortingets Palestinavenner, og ble gjort oppmerksom på dette problemet.
At situasjonen er slik for palestinske barn, har jo sin rot i okkupasjonen og den politiske situasjonen som er der. Der kan Norge spille – og har spilt – en viktig rolle, men kan også spille en rolle framover i det store politiske bildet, der bl.a. SV nå har tatt initiativet til at vi skal godkjenne Palestina.
Situasjonen virker ganske fastlåst. Det har utenriksministeren forklart, og interpellanten og flere av de andre som har vært oppe og snakket her, har også beskrevet situasjonen nå som ganske fastlåst. I den situasjonen er det spørsmålet om de palestinske barna i israelske fengsler kommer opp. Det er kanskje en av de helt konkrete tingene vi kan gjøre noe med, også på ganske kort sikt. Det er ikke lett å se en løsning på de andre tingene, sjøl om vi må fortsette å jobbe med dem også.
Situasjonen er alvorlig. Jeg tror situasjonen også oppstår som en del av en strategi for å skremme og for å gjøre det vanskelig for palestinerne å bo i det området som er deres, og at man rundt bosettingene bruker en systematisk arrestasjon av palestinske barn som en taktikk for å holde befolkningen i sjakk. Det kan få konsekvenser for livet for disse barna, ikke bare fordi de risikerer fengselsstraff, men også fordi de selvfølgelig blir skremt fra å være politisk aktive og ta del i det som er en selvfølgelig demokratisk rett ethvert menneske må ha, nemlig retten til å jobbe politisk for det man mener.
Statsråden sier at internasjonalt press virker, og det tror jeg også at det gjør. Jeg tror internasjonalt press virker. Men det må følges opp – hele tiden. Det som har skjedd i disse sakene, er jo at israelske myndigheter har endret deler av regelverket sitt knyttet til hvordan man skal ivareta barn, hvordan arrestasjoner skal foregå – hvis de foregår. Spørsmålet er om dette fører til en endring av praksis på bakken. Blir de nye instruksene fulgt? Det er der vi kan gjøre noe fra norsk side i tillegg til det som har vært sagt i dag, nemlig ved å støtte sivilsamfunnsorganisasjoner, men også Military Court Watch eller andre frivillige organisasjoner, som gjør det helt praktiske på bakken, nemlig sitter inne i rettssalen under avhørene. De er til stede og er offentlighetens og verdenssamfunnets øyne inn i rettssalene der barna skal få sine dommer.
Jeg kunne tenke meg å spørre utenriksministeren om han helt konkret kan se at en veldig viktig del av det vi kan gjøre, er å sørge for at det rett og slett er ressurser til å gjøre dette arbeidet – at det er noen internasjonale øyne som har kompetanse, som er til stede og kan følge med og sørge for at lovverket, etter hvert som det kommer på plass, blir fulgt.
Det er mange ting man kunne ha sagt om situasjonen på de okkuperte områdene, Vestbredden og Gaza, men jeg skal ikke gjøre det nå. Og det er veldig mange ting vi bør gjøre. Men en av de tingene vi faktisk kan gjøre, og som jeg tror vi kan gjennomføre uten at vi får problemer med det, er nettopp å sikre at disse barna har hjelp med seg når de blir arrestert, og under rettssakene de blir utsatt for. Det er en praktisk løsning som Norge kan bidra til å få til ganske umiddelbart.
Erlend Wiborg (FrP) [23:07:43]: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å delta i debatten, men det er jo en viktig debatt det med hvordan barn blir behandlet i forskjellige konflikter. Men grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg synes det har vært en veldig skjev debatt, der det har vært et ensidig fokus på den ene parten, altså Israel. Jeg er ikke den som nødvendigvis skal forsvare alt staten Israel gjør, men jeg synes det er underlig at man ikke snakker om bruken og misbruken av barn fra motpartens side. Vi vet hvordan f.eks. terrororganisasjonen Hamas bruker barn helt kynisk i sin kamp mot staten Israel og det jødiske folk, og det synes jeg er galt at ikke blir nevnt fra denne talerstol her i dag, for enhver form for misbruk av barn er galt, uavhengig av hvilken side i konflikten det foregår på.
Så reagerer jeg også litt på den manglende respekten for velgernes dom i Midtøstens eneste demokrati, det at israelske velgere gjennom et demokratisk valg, der også arabiske israelere har full stemmerett – noe som skulle være en selvfølge, men heldigvis har de det – nå har tatt et valg. Da bør vi som folkevalgte i Norge i høyeste grad respektere det og forholde oss til den til enhver tid sittende israelske regjering og også vise noe større forståelse for at Israel er et land som er under konstant trussel, en eksistensiell trussel fra visse nabostater, og ikke minst fra terrororganisasjoner. Så jeg håper at man kan ha en noe mer balansert debatt som viser at det er to sider i denne konflikten. Det er to sider som lider i denne konflikten. Det er da vanskelig å sitte stille og høre på at man angriper det ene demokratiet, rettsstaten, mens den andre parten, som helt kynisk bruker barn som levende skjold, ikke blir nevnt fra denne talerstol.
Stine Renate Håheim (A) [23:10:24]: Da er det min tur til å takke alle som har deltatt. Jeg har lyst til å takke for en god debatt, med mange gode innlegg. Og jeg har lyst til å takke utenriksministeren for en svært tydelig og klar tale.
Så en visitt til siste innlegg og representanten Wiborg. Jeg mener at vi må stille høye krav til det som representanten Wiborg selv sier er en rettsstat og et demokrati. Jeg synes det er en fallitterklæring dersom det ikke er lov til å kritisere Israel uten å kritisere alle andre overgrep som blir gjort mot barn. Jeg vil bare understreke at jeg tar avstand fra enhver utnyttelse av barn, men jeg mener vi gjør Israel en bjørnetjeneste hvis vi ikke kan kritisere systematiske brudd på barns rettigheter, når landet er et demokrati og en rettsstat, som de sier selv. Jeg er glad for at utenriksministeren har valgt en annen tone i denne debatten enn representanten fra Fremskrittspartiet.
Jeg har lyst til å prøve å oppsummere debatten. Jeg har vært mye på besøk i både Palestina og Israel. Det jeg synes er noe av det mest skremmende, er utviklingen hvor verdenssamfunnet på mange måter vender seg til okkupasjonen, at den blir normalisert, og at det fører til at mange unge mennesker mister håp – håpløsheten tar over. Da begynner det å bli farlig.
Det sies at når mørket er størst, er det kanskje mulig å se lys. Jeg må si at jeg er glad for at utenriksministeren også nevner tostatsløsningen. Senest i dag har vi fått nye signaler fra USA, fra Obamas stabssjef, som tydelig signaliserer at okkupasjonen må ta slutt. Jeg er enig med Karin Andersen. Jeg tror internasjonalt press virker. Jeg tror også representanten har et godt poeng når hun påpeker at det er mulig for Norge å gjøre praktiske endringer på bakken ved å støtte israelske organisasjoner som jobber for menneskerettigheter og fred.
Jeg tror internasjonalt press virker. Jeg skulle ønske – i lys av nyvalget og resultatet i Israel – at det også var mulig å diskutere f.eks. sanksjoner mot bosettingsøkonomi og den type ting, men det får vi ta en annen kveld.
Utenriksminister Børge Brende [23:13:16]: Jeg tar med meg de innspillene som har kommet, med ideer om hvordan man kan bidra til å sikre etterlevelse av FNs barnekonvensjon.
Det blir viktige måneder fremover i Midtøsten og i forholdet mellom israelerne og palestinerne. Det å kunne få på plass tostatsforhandlinger igjen blir helt avgjørende. Det vil være den eneste løsningen for å hindre mer politisk uro og for å skape håp i regionen.
Norge leder giverlandsgruppen for Palestina og har gjort det siden Oslo-prosessen i 1993. De av oss som besøkte dette området på slutten av 1980-tallet og reiste inn i Ramallah og på Vestbredden – hvor det ikke var statsinstitusjoner i det hele tatt, hvor det var ganske stor mangel på det meste – har sett at det i årene som har gått etter det, er bygd opp mye viktig både i Ramallah og rundt de palestinske selvstyremyndighetene. Så de som sier at det ikke har kommet noe ut av Oslo-prosessen, er jeg uenig med. Det som er rammeverket for en fremtidig palestinsk stat, er lagt der. Da jeg hadde samtaler med president Abbas for noen dager siden, var det også et sterkt ønske om at de internasjonale giverne skal fortsette å bidra, slik at de palestinske selvstyremyndighetene har mulighet til å bygge videre på dette grunnlaget.
Hvis Norge skulle gå til en ensidig anerkjennelse – som enkelte har tatt til orde for – kommer ikke palestinerne gjennom en slik anerkjennelse noe nærmere en selvstendig stat. Vi så at Sverige gjorde dette – og saken har ikke flyttet seg en millimeter. Det eneste Norge kan oppnå gjennom å bruke anerkjennelsesinstituttet, er at vi ikke vil ha de samme mulighetene gjennom giverlandsgruppen, hvor vi nå gjennomfører en viktig dialog, ikke minst mellom palestinske myndigheter og israelske myndigheter. Søndag hadde jeg en lang samtale med den israelske utenriksministeren, Avigdor Lieberman. Jeg gjorde det helt klart at israelerne nå må utbetale skattepengene til palestinerne. Dette har jeg også tatt opp med EUs høyrepresentant, og vi har innkalt til et nytt møte i giverlandsgruppen i Brussel i mai for å diskutere disse spørsmålene. Den rollen er det viktig at Norge viderefører. Det er viktigere enn et slag i lufta og demonstrasjonspolitikk.
Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.
Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 8 og 9 behandles under ett.
– Det anses vedtatt.