Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:54:49]: For mange barn innebærer et brudd mellom foreldrene en stor belastning. Siden så mange familier opplever skilsmisse og familieforandring hvert år, er det viktig å finne fram til gode meklingsordninger. Det er mange familier som er i slike prosesser, og det er så viktig å gjøre det vi kan for at barnas situasjon før, under og etter bruddet blir best mulig og med lavest mulig konfliktnivå mellom foreldrene.

Jeg tenker at det er viktig at vi stiller spørsmålet: Hva kan vi gjøre for at barn og familier skal få det minst mulig vanskelig i disse situasjonene? Vi vet at konflikt er skadelig for barna, og at alt som virker konfliktdempende, er bra. På familiekontoret i Skien, Grenland Familiekontor, spør de alle som skal til megling, om de vil ta barna med, og de mener at den metoden de bruker, Barn i mekling, virker konfliktdempende og løser opp i veldig mye for barna og familien som helhet. Barna blir da invitert til å komme sammen med foreldrene til første time, mekler snakker først med barn og foreldrene sammen, det blir gitt informasjon om meklingsprosessen, mekler snakker videre med barna alene, eller eventuelt søsken sammen. Temaene i samtalene med barna er hvordan barna har det, hvordan barna opplever foreldrenes brudd, ønsker som barna har. Barna blir ikke spurt om hvor de vil bo etter bruddet, mekler blir enig med barna om hva som skal formidles videre til foreldrene, og om barna vil være til stede.

Meklingen fortsetter med foreldrene, og de får informasjon om barnesamtalen. Foreldrene jobber videre med samværsavtale sammen med mekler. Til slutt blir barna hentet inn og presentert for det foreldrene har blitt enige om, og noen ganger er det behov for flere meklingstimer. Alle familier som er med i meklingsprosjektet, får tilbud om evaluering etter seks måneder.

Barn i mekling er et prosjekt de driver med i Harstad, Tromsø og Sandefjord i tillegg til Skien. Universitetet i Tromsø kjører en evaluering som skal avsluttes våren 2015, altså om ikke lenge. Barn i mekling handler om at barna skal få si sin mening, barna skal bli hørt, barna skal få oppleve at noen ser deres situasjon og hjelper dem.

I forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet 2015 fattet stortingsflertallet vedtak nr. 218:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å fremme forslag for Stortinget om at alle barn skal tilbys en egen samtaletime hos familievernet når foreldrene er inne til mekling etter samlivsbrudd.»

Bakgrunnen for vedtaket er bl.a. familievernets erfaringer med prosjektet Barn i mekling, og at aktører som Barneombudet og UNICEF Norge også har vært pådrivere for at alle barn skal snakkes direkte med om foreldreansvar og samvær. Så mitt spørsmål til statsråden i dag er: Vil statsråden følge opp Stortingets vedtak ved å innføre krav om egen barnetime ved mekling ved å spre praksisen for prosjektet Barn i mekling til alle familievernkontorer og meklere, eller på en annen måte?

Statsråd Solveig Horne [11:59:03]: Først av alt har jeg lyst til å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.

Alle barn som ønsker det, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i saker som berører dem selv. Alle barns rett til å bli hørt og til å bli tatt alvorlig er en av de grunnleggende verdiene i barnekonvensjonen og i barneloven. Som barneminister har jeg et spesielt ansvar for å sikre at disse rettighetene blir oppfylt i praksis, og at barn gis mulighet til å uttale seg og si sin mening i saker som angår dem.

I 2014 ble barnelovens bestemmelser om høring av barn endret. Det ble tydeliggjort at også barn som er under sju år og i stand til å danne seg sine egne synspunkter, skal ha mulighet til å si sin mening før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold for dem. Det ble videre klarlagt at barn har rett til informasjon og skal få mulighet til å gi sine synspunkter på alle spørsmål som saken reiser. Det ble også fastsatt i barneloven at et barn som har formidlet meningen sin i en sak, skal få tilbakemelding fra dommeren eller den som dommeren peker ut, om utfallet av saken og hvordan barnets mening er blitt tatt hensyn til.

Formålet med lovendringen var bl.a. å tydeliggjøre at det å involvere barn er en prosess som består av flere elementer: informasjon, høring og tilbakemelding.

I Norge har det de siste årene vært en økende oppmerksomhet om barns rett til å uttale seg og si sin mening. Vi har gradvis fått et annet syn på barns evne til å opptre selv og være aktive deltakere. Det er enighet om at synspunktene som barn kommer med, tilfører relevante perspektiver og relevant erfaring og bør tas med i vurderingen når beslutninger skal treffes.

Foreldrene er de viktigste personene i barns liv. Når et barn opplever at foreldrene går fra hverandre, er det en hendelse som innebærer store endringer i barnets liv. Det gjelder både det praktiske – barnet vil f.eks. måtte forholde seg til to hjem – og det følelsesmessige. Barn blir uunngåelig berørt av de beslutningene og de avtalene foreldrene kommer fram til. Derfor er det så viktig at barn får en mulighet til å formidle hvordan de har det – hva de tenker, og hva de ønsker – og til å øve innflytelse på de beslutningene som angår dem selv. Det betyr ikke at det er barnet som skal velge eller bestemme hvordan avtaler og beslutninger skal bli, men barn må gis mulighet til å formidle hva som skal til for at akkurat det barnet skal få det best mulig i sin hverdag etter et samlivsbrudd.

I det store flertallet av meklingssaker i dag praktiseres barns uttalerett ved at foreldrene snakker med barna sine om hva de ønsker og tenker. Mekleren er pålagt å gjøre foreldrene oppmerksom på barns rett til å bli hørt, men det er foreldrene som hører hva barna har å si.

Allerede i dag er det åpning for at barn kan delta og snakke med en mekler i forbindelse med samlivsbrudd eller før en av foreldrene reiser sak for domstolen. Da Sintef evaluerte meklingsordningen på oppdrag fra departementet i 2011, var imidlertid et av funnene at barn i liten grad blir hørt direkte i forbindelse med mekling. Det har vært en viss økning de siste årene, men tallene er fortsatt lave. Disse tallene bekrefter at det er behov for å gjøre noe med det, og at flere barn må gis mulighet til å uttale seg i forbindelse med mekling.

Som interpellanten nevner, har både Barneombudet og UNICEF Norge vært pådrivere for at alle barn skal snakkes direkte med ved et familievernkontor i forbindelse med mekling, og at det skal innføres en obligatorisk samtaletime for barn.

Under budsjettbehandlingen i desember kom Stortinget med et anmodningsvedtak der regjeringen bes om å vurdere å fremme forslag for Stortinget om at alle barn skal tilbys en egen samtaletime hos familievernet når foreldrene er inne til mekling. Før jeg kan gi interpellanten et endelig svar på det, er jeg nødt til å utrede spørsmålet nærmere, men jeg kan love interpellanten at jeg vil komme tilbake til Stortinget med en tilbakemelding om hvordan regjeringen kommer til å følge opp det anmodningsvedtaket.

Jeg har også lyst til å informere Stortinget om at departementet allerede nå jobber aktivt med å øke antallet barn som får tilbud om å delta i mekling. Det skal bl.a. legges vekt på å styrke kompetansen i familievernet i å snakke med barn, slik at barnets perspektiv kommer fram, og slik at behovene og interessene til barn blir ivaretatt i saker som gjelder dem.

Som interpellanten også er kjent med, ble familievernets budsjett for 2015 styrket gjennom budsjettforliket i Stortinget. Styrkingen er primært rettet mot familievernets forebyggende arbeid, arbeidet med voldsutsatte familier og familier med høyt konfliktnivå.

I tildelingsbrevet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for i år ble det satt inn som et resultatkrav at direktoratet skal øke antallet barn som høres under mekling, sammenlignet med fjoråret. Direktoratet er videre gitt i oppdrag å styrke kompetansen i meklingssaker med høyt konfliktnivå, herunder også samtaler med barn. Direktoratet har meldt tilbake til departementet at tiltak for å øke barns deltakelse og mekleres kompetanse i å snakke med barn, nå er iverksatt i alle regioner. Direktoratet har også arbeidet med faglig standardisering av samtaler med barn.

Noe av det viktigste arbeidet med å øke antallet barn som får delta i mekling, er arbeidet som skjer i familievernet og ved det enkelte familievernkontor. Flere kontor har utviklet egne modeller for hvordan barn kan delta i mekling. Interpellanten nevnte selv Barn i mekling, som er utarbeidet av familieterapeut Gjertrud Jonassen ved Grenland familiekontor. Metoden går ut på å invitere barn til en egen samtale i forbindelse med mekling og snakke med dem om hva som har skjedd, og om det er noe de ønsker å formidle til foreldrene. Som en del av modellen kommer familiene tilbake til en evaluering etter seks måneder.

Tilbakemeldingene på denne modellen er gode – både fra barna, fra foreldrene og fra meklerne – og den er også spredt rundt til flere andre familievernkontor i resten av landet. Forskere ved Universitetet i Tromsø er i gang med en studie av modellen som jeg gleder meg til å se resultatet av.

Erfaringene med Barn i mekling og andre modeller for å inkludere barn viser også at antallet barn som deltar i mekling, øker ved de familievernkontorene som jobber aktivt med å inkludere barn i mekling. Det er en viktig erfaring som vi er nødt til å bygge videre på.

Det er ikke nok å sikre at flest mulige barn skal få tilbud om samtaletime i forbindelse med mekling. Det er også viktig å være bevisst på hvordan samtalen skal være. Det er ikke nok at barn får delta, de skal også få delta på en god måte. De voksne må være godt forberedt og ha de ferdighetene og hjelpemidlene som trengs. De må også være godt kvalifisert når det gjelder å lytte til barn, samarbeide med dem og engasjere dem i samsvar med deres alder og utvikling. Direktoratet har nylig tatt initiativ til å utarbeide en kunnskapsoppsummering om hva forskning sier om hvordan vi kan gjennomføre gode samtaler med barn. Rapporten vil danne grunnlag for utvikling av gode faglige anbefalinger og tiltak. På den måten ønsker vi å øke antallet barn som får tilbud om en samtale, og sikre at samtalen blir gjennomført på en god måte til beste for det enkelte barn.

Avslutningsvis: Jeg kan love representanten at jeg på et senere tidspunkt vil komme tilbake til Stortinget med svar på hvordan regjeringen vil følge opp anmodningsvedtaket.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:07:25]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg opplever dette svaret som veldig positivt og har forståelse for at dette må utredes, men jeg håper at de erfaringene man bl.a. har fra Grenland familiekontor og den evalueringsrapporten som Universitetet i Tromsø vil legge fram i løpet av våren, kan være med på å danne grunnlaget for en god praksis på dette området framover.

Jeg forstår at det kanskje kan stilles spørsmål ved at man reiser en interpellasjon på bakgrunn av et anmodningsvedtak, for et anmodningsvedtak er jo noe som regjeringen skal følge opp. Men nå har både statsråd Horne og familie- og kulturkomiteen vært og besøkt Grenland familiekontor, og vi har fått høre om dette prosjektet. For meg kunne det vært veldig interessant å reise en debatt i Stortinget nettopp for å lytte til hva de andre partiene tenker om dette, og ikke minst også for å kunne rydde bort en del misforståelser, hvis det skulle være slike, rundt dette forslaget, f.eks. en misforståelse om at barn kanskje blir pålagt et større ansvar enn de har. Dette handler ikke om at barn skal gå inn og ta ansvar for familiens eller foreldrenes konflikter.

Når det gjelder nettopp foreldrenes konflikt – og særlig i de situasjonene der det er sterk konflikt mellom foreldrene, og der foreldrene kanskje bare ser seg selv og sin egen konflikt – er det viktig at noen også ser barna, som ofte kommer i en situasjon der de kan føle stor ensomhet og at ingen ser dem. Barn har også veldig sterk lojalitet til sine foreldre. Hvordan kan barnet på en eller annen måte bli sett i en situasjon der foreldrene kanskje har nok med sine egne konflikter?

Nettopp det var noe av utgangspunktet for det prosjektet de satte i gang på Grenland familiekontor. Som sagt: Man har gode erfaringer, og derfor bør vi se med åpne øyne på om ikke dette også kan gjelde flere familiekontorer. Jeg er i hvert fall veldig spent både på den utredningen som statsråden har sagt vil komme om dette, og – ikke minst – også på å lese forskningsrapporten fra Universitetet i Tromsø.

Men alt handler om det som også kommer fram i FNs barnekonvensjon, nemlig at barn har rett til å uttale seg og rett til å bli hørt. Det gjelder også i situasjoner som dette.

Statsråd Solveig Horne [12:10:16]: Et samlivsbrudd i en familie kan for noen være slik: Det var godt at det skjedde. For andre kan det være en stor påkjenning. Midt oppi samlivsbruddet som pågår mellom to foreldre, sitter det noen barn. Det aller, aller viktigste vi kan gjøre, er å gjøre et godt arbeid overfor foreldrene, slik at de er rustet til å kunne se barna, som også går igjennom en stor krise.

Det har vært en stor økning i antallet henvendelser til familievernet når det gjelder det forebyggende arbeidet. Når jeg har hatt møter med familievernkontor, har de etterlyst mer tid til å kunne drive forebyggende og hjelpe familiene før det går så langt at foreldrene går fra hverandre. Det har ikke vært en prioritert oppgave. Nå er jeg veldig glad for at vi har styrket familievernet, slik at de kan hjelpe flere til kanskje å fortsette samlivet, slik at de ikke trenger å gå fra hverandre.

Den dagen det likevel skjer, er det viktig at vi har gode familievernkontor, som kan hjelpe de foreldrene, og som kan hjelpe dem med mekling og til ikke bare å se seg selv. For de som har vært gjennom det, vet at da er det er mye sinne, og det kan være mye bitterhet. Da er det ikke så lett å tenke på ungene som sitter der, og som må gjennomgå dette. Da må det være gode meklere, som kan hjelpe foreldrene.

Jeg tror vi alle enige om at det er viktig at foreldrene klarer å få snakket med barna, og at barna også klarer å sette ord på det. Mange barn rives mellom mor og far og er redde for å såre den ene eller den andre ved å si at de heller vil bo det ene stedet framfor det andre, at man har lyst å ha det sånn og sånn, og at de aller, aller helst kunne tenkt seg at dette ikke skjedde. Derfor må både den enkelte mekler og foreldrene se at dette ikke bare er noe som de to voksne går igjennom. Det er også noe som barna går igjennom. Derfor er det arbeidet som skjer på familievernkontorene, viktig.

Vi venter på en del rapporter, men det som jeg er glad for, er at det er et samlet politisk Norge som ser at barn har en stemme, og som gjennom en styrket barnelov så klart sier at barn skal ha innflytelse, og at barn skal bli hørt. Men når en får rapporter om at dette ikke foregår, har vi en vei å gå. Vi er nødt til å se på hvordan vi kan klare å få barns stemmer til å komme tydeligere fram, for vi vet at det er viktig at barn blir hørt. Forskningen som vi har nå, viser at barn i svært liten grad blir involvert i meklingsrommet. Derfor er det viktig at vi nå skal jobbe videre med dette, og jeg er glad for det vedtaket som Stortinget har gjort, og som vi skal komme tilbake med en oppfølging av.

Rigmor Aasrud (A) [12:13:34]: Takk til interpellanten for å ta opp et tema som berører veldig mange.

Det er ikke noen tvil om at veldig mange barn og unge opplever utfordrende situasjoner når foreldrene går fra hverandre, og da er det viktig at de ungene har trygge voksne rundt seg. Det er også viktig at vi finner løsninger på det som vi alle sammen er enige om, nemlig at barn og unge skal ha rett til å bli hørt. Derfor tror vi det er viktig at vi har helsestasjoner med god bemanning, som kan snakke med barna før, under og etter en skilsmisse, og at vi har ansatte i barnehagene som har kunnskap om situasjonen til barn som gjennomgår en situasjon der foreldrene er i et samlivsbrudd. Da er det også viktig at vi har en skolehverdag der det er andre voksne enn bare de som står i en læringssituasjon, og som kan se ungene og den helheten som trengs rundt dem. Derfor må vi også – når vi diskuterer denne saken – ikke bare ta ut en liten flik av det hele, men også evne å se situasjonen i en helhet, for barna lever jo livene sine hele tida, hele døgnet og hele året.

Vi har registrert at statsråden nå har sendt på høring en sak om endringer i barneloven, og jeg antar at vi kommer til å kunne belyse en del av disse problemstillingene der, for det er alvorlige problemstillinger. Vi registrerer at unger melder tilbake at de strever i sånne situasjoner.

Jeg tror også at det bør forskes mer på å se hva som er de riktige valgene å gjøre, sånn at dette blir ut fra barns premisser – ikke bare ut fra foreldrenes premisser. En kunnskapsoppsummering som ble gjort av Folkehelseinstituttet for to år siden, viste at det var veldig lite forskning og få studier på hva som var riktig, og hva som var de riktige valgene for den gruppen.

Derfor tror jeg det er viktig at vi ser ganske bredt på dette, og at vi har en god skolehelsetjeneste. Vi var i Grenland og hørte hvordan familiekontorene der jobbet. De hadde veldig gode tilbakemeldinger på det å ha samtalegrupper ute i skoleverket. Det tror jeg også kan være viktig – det at man møter andre likesinnede og opplever at det er flere som har de samme opplevelsene som en selv.

Til forslaget: Vi er selvsagt enig i både at barn skal høres og at det er viktig at de gis en stemme. Men jeg tror at når vi skal tilnærme oss dette, må man se til at ressursene brukes der de trengs aller mest. Det er faktisk foreldre som evner å gjennomgå samlivsbrudd uten de store konfliktene, og da bør man kanskje ikke bruke mest ressurser på de foreldregruppene, men heller bruke ressursene der konfliktene er størst.

Så er spørsmålet: Er det én oppskrift på hvordan dette skal gjøres? Det er forskjell på en 1-åring og en 15-åring, og familievernkontorene finnes ikke overalt. De finnes, men kanskje tar det to–tre timer å kjøre for å møte på et familievernkontor. Er det da riktig å ta en 5-åring ut av et trygt miljø i barnehagen for å ta ham med til et familievernkontor, eller kunne man systematisert arbeidet, sånn at man kunne hatt noen av de trygge voksne, som er rundt ungene, som kunne hjulpet til med å formidle det som er ungenes synspunkter på det hele?

Vi har ikke tatt stilling til dette, men jeg mener at dette er noen refleksjoner som det er viktig å tenke på videre for at man skal kunne få en trygg situasjon, sånn at barna faktisk får formidlet det de tenker. Jeg er litt redd for at det å bli tatt ut og møte noen helt fremmede mennesker som en aldri har sett før, for så å skulle fortelle hvordan en har det, også kan være ganske krevende. I hvert fall for noen av ungene, de som ikke er så store, vil det kanskje være mulig å tenke litt differensiert, avhengig av hvilken aldersgruppe vi tenker på, nettopp for å kunne møte det som er behovet til den enkelte ungen.

Mette Tønder (H) [12:18:04]: Først takk til representanten Bekkevold for å vise stor utålmodighet i en sak som flere synes er viktig. Vi skal ikke langt tilbake i tid før en vanlig del av barneoppdragelsen var at barn skulle ses, men ikke høres. Heldigvis er dette forandret, og vi vet nå at barn trenger å ses, men aller viktigst er det at de trenger å bli lyttet til. Barnekonvensjonen sier noe om dette, og vår egen barnelov også.

Familien danner trygghet rundt de fleste barn, men så skjer det at familier oppløses, at foreldre går hver til sitt. De fleste klarer dette helt greit. De setter barna først, de glemmer sine egne sårede følelser, snakker pent om hverandre og samarbeider godt. Men dessverre er det flere og flere som har økt konfliktnivå, og som ikke kommer til enighet, og noen av dem bruker også barna i konflikten. Dette er ødeleggende for barna, men ikke alle foreldre klarer å se det, for de er så innmari oppslukt av sine egne følelser.

Heldigvis har vi et krav om megling når foreldre skal gå fra hverandre. Dette er et viktig punkt hvor vi gjør husets fire vegger litt mindre ugjennomtrengelige for barnas skyld. Derfor er det litt rart, synes jeg, at vi ikke har sett på hvordan barn skal inkluderes i denne prosessen, for barn ber jo om å bli hørt, og de vil ikke bli behandlet som, eller ha ansvar som, voksne – ikke så rart kanskje, all den tid det ikke er de som har bedt om skilsmisse fra noen av sine foreldre. Likevel befinner de seg midt i, med alle de forandringer som de ikke har bedt om.

Det har blitt nevnt at f.eks. Grenland familiekontor inkluderer barn i stor grad. Barn får lov til å snakke med noen uten foreldrene til stede og kan si de tingene de kanskje ikke tør å si til mamma og pappa, i frykt for å såre dem. De får fortelle om hvordan det er å tro at det er deres skyld at mamma og pappa krangler, fortelle om hvor de kanskje aller helst vil bo, og om hvordan kranglingen gjør at alt det gode som var, nesten blir ødelagt.

Det viser seg fra de stedene som inkluderer barn på denne måten, at også de voksne får ned konfliktnivået, de blir minnet om noe viktig. Det er de voksne som må være voksne. Foreldrerollen gjelder til døden skiller oss ad, selv om ikke ekteskapet eller samboerskapet alltid gjør det.

Jeg ser fram til oppfølgingen og vurderingen av det vedtaket som ble gjort i forbindelse med budsjettet, og jeg er glad for de signalene som kommer fra statsråden. Barn er ikke små voksne, men når hele deres tilværelse blir snudd på hodet, har de en rett til å bli hørt.

Kirsti Bergstø (SV) [12:21:08]: Jeg vil starte med å takke representanten Bekkevold for å løfte barneperspektivet, og for å ta opp denne saken. Barn blir ofte glemt, enten det er av helsevesen og psykiatri når foreldrene er syke, eller det er av Nav når man har økonomiske og sosiale problemer, eller det er samlivsbrudd. Forhold i voksenlivet virker alltid direkte inn på et barneliv – mer enn voksne kanskje tenker på når man har mye å bære på selv.

Det er også sjelden at mennesker i krise ser sin omverden og sine omgivelser med vidvinkel. Derfor må vi ha systemer som sikrer barneperspektivet. Vi må ha ordninger som gjør at barn blir sett og hørt, og at det skjer i praksis og ikke bare på papiret.

Det er vel og bra at det legges til rette for at barn blir hørt, men det er sjelden nok. Barn må sikres et tilbud om samtale fordi det i aller høyeste grad angår dem, deres hverdag og deres framtid når foreldrene skal skille lag. Selv om bruddet kanskje ikke oppleves så dramatisk for foreldrene, kan det være høyst dramatisk for barnet. Da tror jeg det er fornuftig at det er en instans som holder i de trådene, og at det også vil kunne bidra til å løsne fastlåste situasjoner hvis foreldre får hjelp til å lytte til barn og se det fra barnas perspektiv, for noen ganger trengs det.

Det er få barn som gjør krav på å bli hørt, og ofte kan strategien for barn som har det vanskelig, være stillhet – mens klumpen i magen vokser. Også barn som ikke vil være til bry, må møtes av voksne som bryr seg. Derfor vil jeg takke interpellanten for å reise saken, men også statsråden for å sende så tydelige signaler. Det er avgjørende at barneperspektivet løftes i alle samfunnsforhold – fordi det angår barna.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:24:02]: Takk for en god debatt. Takk til dere som har deltatt i debatten. Det er min forståelse at her er det egentlig en ganske stor enighet om at vi må legge til rette på en eller annen måte, slik at barn i større grad blir hørt. Jeg tror det er helt riktig som Kirsti Bergstø sier: Barn gjør ikke alltid krav på å bli hørt, men vi må legge til rette for det.

Så er jeg enig med Rigmor Aasrud i at vi må tenke tverrsektorielt. Å ha fokuset bare på én instans tror jeg ikke er veien å gå. Det ser vi på mange andre områder også. Vi diskuterer det veldig mye i barnevernet, at barnevernet må samarbeide med flere instanser. Det tror jeg også vi kan gjøre her, men det er en liten forskjell. Det er at verken barnehage eller skole driver med mekling. Det er det meklere og familievernkontor som gjør, og derfor er fokuset nå kommet på barn i mekling. Men at familievernkontoret kan drive et samarbeid med barnehage, med helsestasjonene, med skoler, ja, det er jeg helt sikker på vil være en styrke for hele familien. Men i og med at vi nå snakker om barn i mekling, er det jo meklingsinstansene som først og fremst har vært i fokus i denne interpellasjonen.

Jeg vil igjen takke for debatten, og jeg vil også takke statsråden for de svar som hun har gitt. Jeg ser som sagt fram til at vi skal få en utredning om dette. Representanten Mette Tønder har helt rett: Jeg er utålmodig. Derfor kunne jeg håpe at jeg kunne dele den utålmodigheten med statsråden, for dette handler om å legge til rette raskt for at barn i større grad kan bli hørt, slik de også har krav på etter FNs barnekonvensjon. Den gjelder på alle områder som berører barn, og den gjør det i aller høyeste grad i saker som dette.

Så er jeg enig i at det ikke er alle skilsmisser som bærer preg av høy konflikt, men jeg tror som Kirsti Bergstø at selv om det kanskje ikke ser så konfliktfylt ut for de voksne, er det ikke sikkert at det er opplevelsen for barn. Derfor er i hvert fall jeg av den formening at dette forslaget, som egentlig handler om å gi alle barn en mulighet til å få en times mekling, bør innbefatte ikke bare høykonflikter, men at vi ser på dette mye bredere enn som så.

Statsråd Solveig Horne [12:27:05]: Jeg er veldig glad for at representanten Bekkevold er utålmodig, og at han ikke klarer å vente, men fremmer denne interpellasjonen i dag, slik at vi får denne debatten. Det er et viktig tema. Jeg er helt enig med interpellanten i at dette gjelder ikke bare barn som lever i en konfliktfylt familie. For det enkelte barn kan det være en stor konflikt selv om foreldrene ikke er i konflikt. Derfor er det viktig å se alle barna.

Jeg er glad for at det er politisk enighet om at barns rett til å bli hørt skal være avgjørende. Jeg har hatt innspillsmøte med de fleste familievernkontorene der de melder om at på en eller annen måte blir barn hørt. Så er det forskjellige modeller som vi nå skal gå inn på og få rapporter om, men det er også viktig, som representanten Aasrud var inne på, at det ikke bare er familievernkontorene, men også alt det som er rundt det enkelte barn, det er viktig å ha i fokus – det at de har trygge løsninger rundt seg, det arbeidet som helsestasjonene gjør, det som både enkelte barnehager og skoler gjør. Det er mange helsestasjoner som har i oppgave i kommunene å ha gode samtalegrupper, der barn som opplever skilsmisse, kan få snakke. Samtidig er det viktig at foreldrene lar barna være med i denne avgjørelsen.

Dette er noe vi skal ta med oss videre. Vi har fått noen forskningsrapporter, og det som vi nå venter på, er viktig for å følge opp Stortingets vedtak. Så vil jeg igjen minne om det som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, at vi har allerede satt gang direktoratet med flere ting som skal føre til at barn blir hørt ved mekling.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 omme.