Sonja Mandt (A) [15:01:58]: Det er grunn til å skryte av NRK og NRK Super, som satte barns opplevelser ved samlivsbrudd på dagsordenen en hel uke denne våren. Det å snakke med barn og til barn målrettet over en lengre periode om et så vanskelig tema er bra. Det ble godt tatt imot blant både barn og voksne, etter det jeg har hørt. Kanskje trenger vi slike påminnelser om at det er mange som sliter med de samme utfordringene, og at det finnes muligheter til å få hjelp. Det er alltid godt ikke å være den eneste ene. Jeg vil takke dem som var med i serien og delte sine tanker og opplevelser med oss andre. Det var et viktig bidrag til en vanskelig sak.

En slik serie bevisstgjør alle som ser på, med tanke på hva slags utfordringer barn stilles overfor ved samlivsbrudd, og da kanskje spesielt når det gjelder det følelsesmessige. Programmet setter i gang tanker og refleksjoner som jeg håper fører til at det kanskje for noen voksne kan endre tankegangen omkring måten et samlivsbrudd skal gjennomføres på – hva en bør være oppmerksom på, og hvordan en lettere kan hjelpe barn som er i krise. For dette er en krise, og det er en sorg de skal igjennom.

Jeg er glad for at det er mer åpenhet om dette i dag enn da jeg var ung – da skulle dette ikke snakkes om. I dag er det heldigvis slik at barn oppfordres til å snakke og fortelle når noe er galt. Det må vi fortsette med. Brosjyrer, hjelpetelefoner, tv og sosiale medier kan bidra til enda mer åpenhet, for mer åpenhet gjør at flere tar ansvar og setter inn tiltak, slik det gjøres i barnehage og skole i dag.

Samlivsbrudd der barn rammes, gjelder både der partene er gift, og der den ene parten ikke er biologisk forelder. Ofte er besteforeldre, tanter og onkler også en del av det livet, enten de er biologiske eller såkalte stefamilier. Derfor berører dette veldig mange, og for et barn er de de trygge rammene – og det er mange å savne.

Vårt komplekse familiemønster gjør at kontakten med stefamilien mistes, fordi det ikke er naturlig å opprettholde den. Men for barna som har knyttet seg til disse, ville det vært naturlig om de kunne velge. Hvordan kan det ivaretas? Samlivsbrudd er aldri barnas valg, det er de voksne som velger. Barna er med på kjøpet og må leve det livet som velges for dem.

Utfordringer voksne har, farger barnas hverdag. Barn er lydhøre for stemninger i hjemmet. De er de mest lojale, og de vil helst ikke ta parti – de er jo like glad i begge parter.

For noen kan et samlivsbrudd være en lettelse og en god ting. Vold, krangel og uro gir jo ikke noen god oppvekst, men uansett vil et brudd være traumatisk, ha sorg i seg og kunne gi varige problemer.

Tilbake til NRK Super, der det var sterkt å høre barnas opplevelser om hvordan det var å bo i en bag, om være lei seg når en dro fra den ene av foreldrene, om savnet av det daglige samværet og om bekymringer. Det var mange ulike reaksjoner, men de var dog så like. Det må være slitsomt ikke å bo fast noe sted, ha dobbelt opp med klær eller klær som alltid er et annet sted – ulike regler hver uke. Ja, slik kunne jeg ha fortsatt.

Temaet er følsomt, og det er kanskje ikke det som vi diskuterer oftest i denne salen. Men når antall barn som omfattes av dette, er blitt så stort, må vi se på det som det samfunnsproblemet det er. Når minst 80 barn hver dag er i denne situasjonen – over 30 000 i året – må vi se på om vi gjør nok.

Hvordan skal vi som samfunn forebygge og reparere? Begge deler er like viktig. Det er viktig at folk forblir i samlivet og får hjelp til å takle sine utfordringer som voksne, og samtidig gi barna hjelp når bruddet er en realitet.

Tvungen megling er ett tiltak som skal ivareta barnas beste og få framtida litt mer forutsigbar. Det er mange som ønsker enda flere pålagte timer med megling og/eller en tvungen samtale med barn. Spørsmålet en bør stille når det gjelder pålagt samtale med alle barn ved samlivsbrudd, er om en da når de barna som har problemer, eller om en lager problemer for dem som ikke har det. Det å utsette et barn for en samtale med en nesten fremmed for å sjekke om alt er ok, har jeg liten tro på fører fram. Trygghet er stikkordet. Trygghet bygges ikke over bordet, og ikke alle barn har problemer der og da. Barn er i alle aldre, med ulike utfordringer, og derfor kan vi ikke finne én universell ordning som kan løse alle problemer. Men samfunnet må stille opp der behovet for samtaler er til stede. Like naturlig kan det gjøres hos et familievernkontor som i barnehagen. Barn må få lov til å være barn, og de må få hjelp i trygge omgivelser når problemer oppstår.

Et godt foreldresamarbeid er også et viktig bidrag for å unngå problemer. Mange voksne trenger hjelp til dette, og her kan familievernkontorene bidra med sin kompetanse og erfaring. Barnehage og skole har ansatte med stor kompetanse, og de ser barna mye. De bruker ulike typer redskap for finne ut hvordan stoda er, og de bør også få muligheten til god kompetansepåfylling når det gjelder nye metoder de kan bruke, eller de kan bidra til å utvikle nye selv. lkke alle barn klarer å snakke om det, og derfor trengs det kloke voksne som ser, kan og vet, og som kan sende videre der det er nødvendig. Helsesøster i både barnehage og skole er viktig, og det skulle vært flere av dem. Både barnehageansatte, lærere og helsesøster er tillitspersoner barna kjenner og lett kan betro seg til. Derfor er det viktig med nok ansatte med god kompetanse, og at kommunene settes i stand til dette, med en god og forutsigbar kommuneøkonomi.

Flytting og tap av venner kan skape uro og angst – hvordan kan en bedre tilrettelegge her? For noen har en lyktes ved at foreldrene bor i bag istedenfor barnet, noen velger å bo i nærheten av hverandre for å unngå skolebytte og tap av nærmiljø, men alle forstår at dette er ordninger en ikke alltid får til. Vi kan ikke som samfunn pålegge folk hvor de skal bo, men vi kan påvirke for å få til fornuftige løsninger.

Da familie- og kulturkomiteen var i Arendal kommune, hørte vi om et gruppeopplegg for barn som heter «Vanlig, men vondt», der alle barn får invitasjon til et opplegg i regi av en sosiallærer og en med familieterapeutkompetanse. Dette var etter deres utsagn veldig vellykket, med gode tilbakemeldinger. Voksne for Barn kan vise til PlS, et program for skilsmissegrupper i barnehage og skole. Målet er å spørre barna hva utfordringen er, og hva som kan hjelpe. Det å la barna medvirke og bruke deres tanker er bra og treffsikkert, for det er viktig å vite hvordan en skal kommunisere og stille de rette spørsmålene. I mange tilfeller er det å klare å sette ord på ting vanskelig, og det å jobbe i grupper er kanskje lettere. Det å høre at andre baler med det samme, eller kjenne seg igjen, kan være til nytte for mange. Men det er noen som må sette det i gang. Andre tiltak kan være rollespill, praktiske eksempler og samtaler der fokuseringen er på barnas opplevelser. Det å gi kunnskap om hva et samlivsbrudd medfører, øke forståelsen for hvorfor et brudd skjer, og – ikke minst – frata dem skyldfølelsen og øke bevisstheten om at det ikke er de som skal ta de vanskelige valgene om hvor de skal bo, er ting det er viktig for barn å vite noe om.

Forebygging er også viktig. Det må tilbys tiltak slik at folk holder sammen og klarer å løse problemene før de blir for store. Her kan vi som samfunn gjøre en god del, selv om det er mange ulike faktorer som også spiller inn der, som ikke vi som samfunn kan løse. Men dårlig økonomi og sykdom er to områder som kan skape konflikt. Det å tilby barnehageplass, gi tilbud om Home-Start og SFO, gi økonomiske støttetiltak, tilby ekteskapskurs og gi familieterapi kan være noen hjelpemidler – og ikke minst, muligheter for arbeid.

Så er det alltid vanskelig å vite om folk sliter i samlivet, men én aktør her, som kanskje ofte glemmes, kan være fastlegen, som raskere enn andre kan avdekke hvordan det står til, og vite når det trengs mer hjelp.

Jeg vil også nevne andre aktuelle aktører, som samlivsterapeuter, psykologer og sosionomer. Familievernkontoret har jeg tidligere nevnt, men jeg vil også nevne ansatte i fritidsklubber eller organisasjoner innenfor idrett eller kultur, som kan være dem som ser at ting ikke er helt ok. For dem å ha kunnskap om hvor en kan henvende seg for å gi hjelp og eventuelt lose videre, mener jeg er viktig.

Jeg tror at bedre informasjon og offentlig debatt er nødvendig. Jeg sitter ikke med svarene på hva som er best, men jeg utfordrer statsråden på hva slags tiltak hun ser for seg som kan bidra til å lette hverdagen for de svakeste av de svake barna, og for dem som sliter etter samlivsbrudd.

Statsråd Solveig Horne [15:11:21]: Innledningsvis vil jeg takke interpellanten for at hun tar opp dette viktige spørsmålet her i dag. Skilsmisse og samlivsbrudd er vondt, både for de voksne som går fra hverandre, og ikke minst for de barna som er involvert. Jeg er helt enig med interpellanten i at det er behov for å sikre at barn som opplever skilsmisse og samlivsbrudd, blir ivaretatt på en god måte.

Flere av de temaene og tiltakene som vi skal snakke om her i dag, ble også tatt opp under interpellasjonsdebatten torsdag 30. april, som gjaldt egne samtaletimer for barn i forbindelse med mekling ved familievernkontoret. Jeg er glad for at Stortinget er opptatt av hvordan vi best mulig kan ivareta barn som opplever skilsmisser.

Interpellanten viste til NRK Supers temauke om skilsmisse for en tid tilbake, hvor mange barn delte følelsene sine og kom med råd til foreldre som skal gå fra hverandre. Jeg synes det er prisverdig av NRK å belyse dette spørsmålet så grundig og behandle det på en konstruktiv og nyansert måte.

Som barneminister er jeg opptatt av at barn skal høres, og at de skal få muligheter til medvirkning i spørsmål som gjelder dem selv. Det er barna som er eksperter på sine egne liv, og vi bør i mye større grad lytte til deres erfaringer og synspunkter. Jeg synes ofte at mediene framstiller samlivsbrudd ut fra et tydelig voksenperspektiv. Det er gjerne foreldrene som fører ordet og ikke synes de blir tatt godt nok hensyn til. Det er derfor veldig bra at NRK Super – som er barnas kanal – tar opp hvordan barn selv synes det er å ha foreldre som ikke bor sammen.

Jeg merket meg også noe som ble sagt under den forrige interpellasjonen om temaet, nemlig at selv om et brudd ikke oppleves som dramatisk for foreldrene, kan det fortsatt oppleves dramatisk og vanskelig for barna. Dette er noe som vi ikke må glemme. Vi må være opptatt av å se situasjonen fra barnets perspektiv – slik det ble gjort på NRK Super.

Foreldrene er de viktigste personene i barns liv. Når barn opplever at foreldrene skiller lag og flytter fra hverandre, er dette en hendelse som virker inn på og gir endringer i barnets eget liv. Barn er forskjellige og vil også oppleve et samlivsbrudd ulikt. Det finnes ikke ett enkelt svar på hva et barn har behov for. Men det som er felles, er likevel at alle barn trenger voksne som ser dem, og som ser behovene i den endrede livssituasjonen de står overfor. Det gjelder først og fremst foreldrene selv, men også besteforeldre, tanter og onkler, lærere, barnehageansatte og andre voksne som er rundt barnet.

Et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre for barn som opplever samlivsbrudd, er å sikre at foreldrene tar godt vare på barna sine i denne krevende fasen av livet. Foreldrene må snakke med barna sine om det som skjer, og hjelpe dem hvis de sliter. De aller fleste foreldre ivaretar barna sine på en god måte etter et brudd, men på et tidspunkt hvor de selv strever med egne problemer og vanskelige følelser, vet vi at dette kan være vanskelig. Da er det viktig at foreldrene får hjelp til å sette barnas interesser foran sine egne, og får bistand til å håndtere uenigheter på en måte som ikke involverer barna. Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette for tidlig innsats og forebygging gjennom gode tiltak og samarbeid på tvers av sektorer.

I tillegg til den obligatoriske meklingen etter samlivsbrudd har familieverntjenesten mange frivillige tilbud til familier som opplever dette. Å bruke flere timer under mekling for å få til gode ordninger for barna eller få hjelp til foreldresamarbeid kan være med på å dempe på konflikten mellom foreldrene, løfte barna fram og synliggjøre barnas behov. Mange familievernkontor tilbyr «Fortsatt foreldre»-kurs om foreldresamarbeid etter samlivsbrudd. Målet er å styrke foreldrenes evne til å samarbeide og dermed bidra til å fremme en trygg og stabil oppvekst for barna.

I forrige interpellasjon var temaet hvordan regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak som gjelder tilbud om egne samtaletimer ved familievernkontor for barn i forbindelse med mekling etter samlivsbrudd. Som jeg allerede da gjorde rede for, arbeider departementet nå med å øke antallet barn som får tilbud om å delta i mekling. Jeg synes det er viktig at barn som ønsker det, skal få en mulighet til å formidle hvordan de har det, hva de tenker på og hva som er viktig for dem, og til å øve innflytelse på avgjørelser som angår dem. I en slik samtale kan barnet også få veiledning om hjelpeapparatet og andre tilbud barnet kan bruke hvis det er behov for det.

Vi vet at noe av det som gir høyeste risiko for langvarige og alvorlige konsekvenser for barns trivsel og utvikling etter et samlivsbrudd, er vedvarende høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Det er derfor et sentralt mål for oss å gi foreldre med høyt konfliktnivå hjelp gjennom familieverntjenesten til å dempe konfliktnivået og kunne samarbeide til det beste for barnet. Familievernets budsjett er blitt styrket i 2015, bl.a. gjennom budsjettforliket i Stortinget. Styrkingen retter seg bl.a. mot familievernets arbeid i familier med høyt konfliktnivå. Arbeidet med høykonfliktsaker ble styrket bl.a. ved å øke antallet stillinger ved familievernkontorene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet jobber for tida med fag- og metodeutvikling innenfor høykonfliktsaker og har på oppdrag fra departementet utarbeidet en plan for styrking av det helhetlige tilbudet i familievernet til barn og foreldre i saker med høyt konfliktnivå. Direktoratet jobber også videre med å styrke barns posisjon ved mekling.

Denne regjeringen er opptatt av å gi kommunene gode verktøy for å støtte opp om familiene. Tilskuddsordningen til foreldrestøttende tiltak har som formål å stimulere flere kommuner til å gi barn hjelp i hjemmet. Kommunene kan søke om midler til å utvikle et tilbud i form av foreldreveiledning og andre foreldrestøttende tiltak lokalt. Det er en aktiv satsing på forebyggende arbeid. Regjeringen foreslår å styrke tilskuddsordningen fra om lag 6 mill. kr til om lag 17,8 mill. kr i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år.

Selv med gode omsorgspersoner rundt seg kan barna ha behov for tilbud utenfor familien etter et samlivsbrudd. Det kan ofte være godt for barnet å snakke med en voksen som ikke er involvert i bruddet, og som barnet kan ha tillit til og snakke åpent med. Barn kan komme til samtaler hos familievernet og ha samtaler om familieproblemer, f.eks. om konflikter mellom foreldrene. Noen familievernkontorer arrangerer også samtalegrupper for barn etter foreldrenes samlivsbrudd, ofte i samarbeid med skole og helsesøster.

Det finnes ulike modeller for og organisering av samtalegrupper for barn og ungdom etter samlivsbrudd. Noen skoler tilbyr elevene å delta i samtalegrupper i regi av skolehelsetjenesten. I gruppene treffer barna andre som har opplevd det samme, og de kan dele både tanker og erfaringer. Forskning viser at ungdommer med skilte foreldre som deltar i samtalegrupper basert på helsefremmende prinsipper, kan oppleve økt sammenheng og mening i tilværelsen og dermed også bedre sin egen helse. Ungdommene selv forteller at opplevelsen av fellesskap, identifisering med andre i samme situasjon og støtte og åpenhet mellom medlemmene i gruppa er noe av det som gjør at det er godt å delta i slike samtalegrupper.

Ikke alle barn har mulighet til eller ønsker om å delta i en samtalegruppe. Jeg synes det er viktig at barn som ønsker det, kan ha god kontakt med helsestasjon og helsesøster og få snakke om sin situasjon, få trøst og få gode råd. Helse- og omsorgstjenester til barn og unge er et viktig satsingsområde for regjeringen, og vi jobber for å styrke og videreutvikle helsestasjons- og skolehelsetjenestene.

Det er en viktig prioritering for denne regjeringen å legge til rette for at flere skal få et stabilt og godt familieliv og få tidlig hjelp til å forebygge samlivskonflikter. Dette gjør vi ved å sikre et godt og tilgjengelig hjelpetilbud for dem som trenger det, og å styrke det forebyggende arbeidet for barn og familier gjennom tidlig innsats og tverretatlig samarbeid.

Jeg har også lyst til å nevne at i løpet av 2016 vil regjeringen legge fram en familiemelding som skal identifisere og drøfte utfordringene i en familiepolitikk for framtida. Regjeringen vil bl.a. legge vekt på det forebyggende arbeidet og tidlig innsats for å sikre gode oppvekstvilkår for barn. Et mål er å bidra til konfliktløsning der familien og foreldrene sliter. Samtidig vil regjeringen legge til rette for familiers frihet til å ivareta sine kjerneoppgaver på best mulig måte. Sterke og velfungerende familier bygger landet.

Der foreldrene går fra hverandre, er det viktig at vi sikrer et helhetlig tilbud som gjør at samlivsbrudd ikke påvirker barnet på en langvarig og negativ måte. Vi må legge til rette for at barn blir sett og får den støtten de trenger i en vanskelig situasjon. På den måten hjelper vi barna med å håndtere samlivsbruddet og leve et godt liv med foreldre som bor hver for seg.

Sonja Mandt (A) [15:21:07]: Jeg takker statsråden for mange gode svar. Jeg vet at hun bryr seg og vil gjøre en forskjell.

I Dagsrevyen 26. januar kunne vi høre om 50/50-samværsordning og samarbeidsklima mellom foreldrene. Den viste at 50/50-deling ikke automatisk gir godt samarbeid, men tvert om at det kreves godt samarbeid. Barna lider om ikke det er til stede.

En av utfordringene som det ble pekt på, er lojalitetskonflikten, der ungene føler de må velge en eller ikke klarer å velge. Det ble også nevnt i et møte vi hadde med et familievernkontor, at ungene velger 50/50 fordi de vil unngå at en blir såret. Det å gi ungene en forståelse av at det ikke er antall samværsdager som viser hvor glad foreldrene er i dem, er viktig. Det er en oppgave som familievernkontorene tar på alvor, etter det de sier.

Det som skal gjøres, må være til barns beste. Vi er nødt til å ha vern for barna, ikke et foreldrevern. Derfor må vi ikke la spørsmålet om samvær gå på voksnes premisser om hva de ønsker, men finne den beste løsningen for den aktuelle ungen der og da.

Statsråden har også sendt ut på høring en sak der delt samvær skal være hovedregelen. En av utfordringene ungene tok opp i serien, var nettopp det med å ikke høre til ett sted, å være rotløs. Det vil bli interessant nå å følge den debatten og se saken i lys av det. Det vil bli interessant å høre hva statsråden tenker om hvordan barns beste kan ivaretas enda bedre ved den ordningen som hun her har sendt ut på høring.

Jeg tenker at i denne debatten er det lett å tenke mest på hva som er rettferdig og ikke det som er rett.

Det som kan være greit for én unge, kan være helt feil for en annen – akkurat som statsråden nevnte. Noe som aldri kan bli feil, er å vise at ungen er elsket uansett hvordan en velger livet framover. Trygghet og kjærlighet blir aldri feil, og barn fortjener voksne som kan gi det.

Barn trenger trygge voksne å forholde seg til, trygge voksne med faglig kompetanse som de kan betro seg til, som de kan få råd av, og uavhengige voksne som ungene kan stole på, og som ikke tar side i saken.

Det NRK gjorde i sin serie, er også et tiltak som ikke skal undervurderes. Det å løfte fram samfunnsutfordringer og vise til noen løsninger tror jeg vil være bra. Jo mer en prater om ting, jo lettere er det å ta fatt i det som ikke er greit. Den mest sårbare parten, ungene, må derfor løftes inn i det politiske rom. Derfor er debatten her i dag viktig. Den ser jeg fram til.

Statsråd Solveig Horne [15:24:03]: Trygge voksne skaper trygge barn. Det er mye god oppdragelse i et godt samliv, var det noen som sa til meg under et besøk på et familievernkontor. De sa også at de ofte hadde så lang kø. Når det ringer et foreldrepar og ønsker hjelp og veiledning i samlivet, må de ofte si at de må vente i to måneder. Da sier de: Sett opp en meklingstime – da kan dere komme om to uker. Dette viser at den satsingen regjeringen, sammen med de borgerlige partiene, nå har gjort med å styrke familievernet, kan være med på å få ned ventetiden for dem som søker hjelp til å ha et godt parforhold, være gode foreldre, noe som er med på å styrke den tryggheten som barna trenger.

Det er sånn at det er mange som ikke klarer å leve sammen. Det kan godt være det er det beste for hele familien at det blir en skilsmisse, og da er det viktig at vi har et godt tilbud til disse familiene.

Og 80 barn – i likhet med interpellanten, er jeg opptatt av at det er et stort antall barn som hver eneste dag opplever et jordskjelv i hverdagen sin, det blir en stor endring. Jeg er sikker på at spør du alle barn, er det ingen som har lyst til å ha to forskjellige hjem – bo annenhver uke hos mor og far eller bo i koffert. Det vet også vi som pendler hver eneste dag eller hver eneste uke, at det å ha to boliger er krevende.

Samtidig er det er veldig mange familier som klarer å få dette til å fungere. Det er veldig bra. De aller fleste familier klarer å komme til en avtale. Men for de familiene som sliter og for de barna som sliter, må vi ha et hjelpeapparat som hjelper den enkelte familie. Jeg er veldig glad for at det er et godt tilbud i den enkelte kommune, og at det er helsestasjoner, skoler og familievernkontor som gir den hjelpen.

Vi har også sendt ut på høring, som interpellanten var inne på, et forslag om likestilt foreldreskap. De store konfliktene for familiene er ofte det som gjelder samværssabotasje og ikke minst flytting, som interpellanten var inne på i det første innlegget sitt. Flytting fra venner, fra lekekamerater, fra et godt, velfungerende samvær kan være utfordrende for det enkelte barn. Derfor blir det spennende å følge den høringen. Jeg tror det er viktig at vi også fokuserer på likestilt foreldreskap, og at barna har rett på samvær med begge foreldrene sine.

Jeg har lyst til å understreke at det er alltid den avtalefriheten som foreldrene har i dag, som skal gjelde, og det er barnas beste som skal være hovedanliggende i det arbeidet som skal skje med hensyn til likestilt foreldreskap.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:27:13]: Hvordan legge til rette for at barn og voksne har en god hverdag også når foreldre går fra hverandre, er en viktig politisk diskusjon. Vi vet at det finnes mange gode argumenter for at vi tar diskusjonen. Samtidig skal vi vokte oss vel for å stigmatisere de eventuelle barna og sette dem inn i en egen kategori med fellesnevnere som f.eks. skilsmissebarna.

Vi er alle opptatt av å se barnet, og at vi legger til rette for samarbeidsarenaer som fungerer – at vi som samfunn klarer og evner å ha et sikkerhetsnett ved behov. Alle voksne og alle barn kan ha det vanskelig ved skilsmisser. Da er det viktig at vi har rigget oss, slik at barnehager, skoler og helsepersonell er klare til å støtte opp med nødvendige tiltak ved behov. Selv er jeg opptatt av et frivillig oppmøte.

I så måte er det all grunn til å gi honnør til NRK, som har tatt et stort samfunnsansvar og setter aktuelle saker inn i sine sendinger spesielt rettet mot barn.

Jeg tror alle i denne sal er opptatt av og med hånden på hjertet kan si at de med sine forslag eller sin politikk ønsker å gjøre det som er det aller beste for alle barn. Utgangspunktene er noe forskjellige, men det er med gode hensikter.

Mitt poeng med å ta ordet i debatten i dag er å forsøke å forhindre noe som etter mitt syn av og til fører til at vi generaliserer de barna som opplever skilsmisse. Vi må vokte oss vel for å stakkarsliggjøre dem, overlesse dem med medlidenhet, fortelle dem at skilsmissebarn er barn med utfordringer, eller for den saks skyld generalisere og ta barn inn til samtaletimer på et kontor fjernt fra de trygge omgivelsene de opplever i f.eks. barnehage og skole.

Det kan være vanskelig å være både barn og voksen i deler av livet. La oss politisk legge til rette for at den vanskelige delen av livet blir kortest mulig, og at hjelpen er der når en har behov – i trygge omgivelser.

Mette Tønder (H) [15:30:01]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema som berører veldig mange barn.

Samlivsbrudd er som en liten minikatastrofe. De voksne får økt sjanse for å bli borte fra jobben, for å få depresjoner, og mange rammes hardt økonomisk. Dette er hva de voksne kan utsettes for – voksne, som tross alt har en slags valgfrihet oppe i dette. Tenk da hva dette betyr for barna: et trygt univers som opphører, en endring i alt som er kjent, og kanskje nye mennesker å forholde seg til på hjemmebane – og alt dette uten en eneste mulighet til å forhindre, endre eller velge noe annet.

Vi har tidligere diskutert barns rett til å bli hørt i meglinger som familien må gjennom etter samlivsbrudd. Det å gi barn rett til å bli hørt er å gi dem en mulighet til å ta noe av makten tilbake i en vanskelig situasjon.

Interpellanten lister opp en rekke virkemidler i sin interpellasjon og spør hvilke som er viktigst for å ivareta barn. Jeg må i den forbindelse få sitere en annen klok type, Ole Brumm: Ja takk, begge deler! Det er for eksempel viktig å ha tilbud til alle dem som strever i et samliv – alle som har vært sammen med noen, vet jo at alle dager er ikke solskinn – og det å kunne ha noen å gå til før bruddet kan være avgjørende og kanskje forhindre at noen barn får livet sitt endret. Her gjør mange familievernkontor en svært god jobb, og jeg er glad for at vi har styrket disse i budsjettene våre.

Men ikke alle klarer å holde sammen, og ikke alle bør holde sammen heller, og da må det være gode ordninger for de voksne – men mest av alt for barna – og jeg vet at mange kommuner jobber godt med dette. De har samtalegrupper, utvidede helsesøstertjenester og nå får de også styrket midlene til helsestasjonene sine.

Når alt dette er sagt, så er kanskje det NRK Super gjør, og litt av det vi gjør her, viktig. Vi har i en periode hatt en tendens å diskutere samlivsbrudd på de voksnes premisser, i en litt misforstått frykt for å tråkke voksne mennesker på tærne og gjøre det enda tyngre for dem i en vanskelig situasjon, og da har vi unnlatt å snakke om hva barna opplever. Vi har vært veldig opptatt av den såkalte lykkelige skilsmissen.

Problemet med dette er jo at den store rosa elefanten er der likevel, selv om den ikke har blitt introdusert. Barns opplevelser og reaksjoner på voksnes valg har blitt lagt godt merke til i barnehager, i skoler og av andre voksne rundt barna. Barn gir beskjed om at de vil skjermes fra ansvaret med å bære foreldrenes sorg, sinne og ensomhet. Samtidig er de opptatt av å få vite hvorfor foreldrene går fra hverandre, spesielt å få vite at det ikke er deres skyld, og få lov til å fortelle hvordan de opplever at foreldrene nå skal bo på hver sin kant.

Derfor er det viktig at vi snakker med og ikke om barna og hvordan de har det, at barns opplevelser blir tatt på alvor, og at barn blir hørt også når de forteller om ting som kan såre oss voksne.

Bare ved å være lyttende, sette våre egne følelser og behov litt på vent og sette barnas behov først kan vi voksne ta gode, kvalifiserte valg nå og for framtiden.

Morten Stordalen (FrP) [15:33:53]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp dette temaet. Det er et tema som jeg tror engasjerer og berører mange, enten man har opplevd det selv, kjenner noen eller har noen i familien. Jeg tror det viktigste man kan gjøre, er å sørge for fortsatt støtte til familieverntjenesten, helsestasjoner mv.

Jeg vil også løfte det Haukeland Liadal var inne på, for jeg er redd for å stigmatisere en gruppe. Det er ikke slik at alle skilsmissebarn opplever dette negativt. Det er ikke alle som opplever det like dramatisk. Noen opplever det kanskje mer positivt, for alt hva jeg vet, og jeg vil ikke at skilsmissebarn skal settes i én gruppe. Jeg er opptatt av at det finnes hjelp og tilbud, uansett og uavhengig av hvilken fase man er i i livet, enten man lever i et familieforhold – noen av dem kan også ha det vanskelig, det vet vi – eller man har opplevd skilsmisse. Jeg vil ikke stigmatisere, men i likhet med interpellanten er jeg opptatt av barn som faller utenfor, barn som trenger hjelp, og at barn skal få hjelp til rett tid, på rett sted når de har det vanskelig.

Jeg tror også at et likestilt foreldreskap, som statsråden var inne på, kan være med på å virke konfliktdempende. Det er ikke noen tvil om at barn som må ta vanskelige valg, som må velge en av foreldrene, har dårlig samvittighet fordi man kanskje er mindre hos en av foreldrene enn hos den andre. Det kan bli spennende å se resultatet av det, hva man mener om det i høringen, at foreldrene må ta et større ansvar for å samordne seg og samarbeide om barnet. For det er barnets beste vi snakker om, og noen ganger er det faktisk også greit at det er én forelder alene som har ansvaret.

Det aller viktigste vi kan gjøre, er å sørge for et sikkerhetsnett i alle ledd for alle barn, når de trenger det, og ikke behandle dem som én gruppe.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:36:25]: Aller først har jeg lyst til å rette en stor takk til representanten Sonja Mandt for denne interpellasjonen til statsråd Horne. Jeg tror at veldig mange – både barn og voksne – opplevde NRK Supers temauke over skilsmisse og samlivsbrudd som veldig god og viktig. Det er flott at representanten Mandt tar initiativ til debatt om denne tematikken i Stortinget.

Vi voksne kan ofte synes det er vanskelig å snakke om skilsmisser. Vi vil helst ikke såre hverandre, og vi vet at det alltid er vanskelig for alle utenfor et parforhold å vite hva som er situasjonen. Vi vet at noen ganger er skilsmisse nødvendig, enten for den ene eller for begge parter, men vi vet også at for et barn ser verden annerledes ut enn for de voksne. For et barn innebærer en skilsmisse at alt forandrer seg, og det er flere måter vi som fellesskap kan stille opp på for barn som har det vanskelig.

For mange barn innebærer et brudd mellom foreldrene en stor belastning. Siden så mange familier opplever skilsmisse og familieforandring hvert år, er det viktig å snakke om dette og finne ut hvilke situasjoner som er vanskelige, og hva en kan gjøre for å hjelpe barna og familiene som er i en vanskelig situasjon. Spesielt viktig er det at vi gjør det vi kan for at barnas situasjon før, under og etter bruddet blir best mulig og med lavest mulig konfliktnivå mellom foreldrene.

Vi vet at konflikt kan være skadelig for barna, og at alt som virker konfliktdempende, er bra. Komiteen kjenner til Grenland Familiekontor, hvor de spør alle som skal til megling, om de vil ta med barna. De mener at metoden de bruker, «Barn i mekling», virker konfliktdempende og løser opp veldig mye for barna og for familien som helhet. Dette har vi drøftet ved en tidligere anledning, men jeg har også lyst til å nevne det her. Så sier ikke jeg at dette er et slags sesam, sesam for alle barn, men det skal bli interessant å lese den evalueringen som Universitetet i Tromsø ferdigstiller i disse dager. Vi er også glad for at regjeringen arbeider med hvordan alle barn i en skilsmissesituasjon kan sikres deltakelse også i megling.

Når vi vet at konflikt er skadelig for barna, og at alt som virker konfliktdempende, er bra, må vi arbeide for at konflikter ikke tilspisser seg ved å havne i rettssystemet. Domstoladministrasjonen mener det er nødvendig å tilføre familievernkontorene enda mer ressurser. Når man ser hvilke beløp domstolene bruker på sakkyndige – ca. 70 mill. kr i året – bør det være mulig å finne midler til en ytterligere styrking av familievernet. Dommerne bør sende flere saker tilbake til familievernkontorene, som vil kunne ta disse sakene raskt og sette inn erfarne og særlig egnede meglere. Dette krever god kontakt og samhandling mellom tingretten og familievernkontorene og mer ressurser til familievernkontorene. Det er også dette som er Domstoladministrasjonens syn. Også Barneombudet anbefaler i sin rapport, «Barnas stemme stilner i stormen», at det innføres flere timer obligatorisk megling, og det samme gjør SINTEF i sin omfattende rapport om meglingssystemet.

Mange tiltak kan redusere konflikter: bedre foreldresamarbeid, å hjelpe barna etter et brudd. Det bør bli vanlig praksis i alle meglingssaker at barna deltar. Kristelig Folkeparti mener at flere obligatoriske meglingstimer må vurderes, og det er behov for ytterligere styrking av familievernet. Det er også et viktig poeng at helsetjenesten må styrkes, om nødvendig også med øremerking, slik at det kan bli flere helsesøstre på skolene og på helsestasjonene. For barn handler dette om at mange av dem trenger noen å snakke med. De trenger et godt familievern, men de trenger også trygge voksenpersoner rundt seg som de kan snakke med, og for mange er nettopp skolehelsetjenesten et slikt sted der barn kan henvende seg. Det er lav terskel, og de blir møtt av voksne som har god kompetanse, og som kan lytte til det som barna har på hjertet. Det er viktig at vi, når vi diskuterer et tema som dette, søker etter de beste løsningene for de barna som blir rammet av dette.

Så mener jeg også at dette handler ikke om å stigmatisere en gruppe, eller om å gjøre en gruppe barn spesielle, men når vi vet at barn blir involvert, og at for mange av dem er dette så vanskelig, så må vi sette inn de tiltakene som fungerer, og derfor er jeg også veldig glad for at Sonja Mandt har reist denne debatten i Stortinget i dag.

Beate Husa (KrF) [15:41:52]: Barn er ei gåve. Representanten Hareide, som eg er så heldig å få vera vara for i dag, vil nok vera den første til å skriva under på det. Når ein blir mor eller far, får heldigvis dei fleste av oss ein sterk trong til å beskytta barna våre mot vonde og vanskelege ting. Det viser seg fort å vera ei umogleg oppgåve.

Noko av det vi ønskjer å beskytta barna våre mot, er skilsmisse og samlivsbrot. Eg vil takka representanten Sonja Mandt som tek initiativ til ein debatt i Stortinget om korleis vi kan hjelpa barn i ein slik situasjon.

Barn skal bruka det meste av kreftene sine på å veksa og utvikla seg. Dei skal ikkje måtta bruka krefter og tid på å tilpassa seg konflikten til dei vaksne. Mange tusen nye barn kvart år opplever samlivsbrot hos foreldra. Dette er alltid vanskeleg for barn, men for dei fleste er det til å leva med. Likevel veit vi at for ein altfor stor del av barna betyr samlivsbrotet begynninga på ein lang periode med konflikt og splitting. Vi veit at konflikt er skadeleg for barn. Barn som opplever sterk konflikt mellom foreldra, har det ikkje bra. Det gjeld konfliktar både før og etter samlivsbrot. Barn med foreldre som lever saman, og som har eit høgt konfliktnivå, lid under det. Barn med skilte foreldre som har eit høgt konfliktnivå, står òg i ein vanskeleg situasjon. Difor har Kristeleg Folkeparti tidlegare peikt på behovet for ein handlingsplan for å redusera konfliktar og for å betra foreldresamarbeid etter brot. Difor er Kristeleg Folkeparti så oppteke av eit sterkt familievern. Ved vanskelege samlivsbrot kan familievernet vera med og hjelpa foreldra til å halda fokus på barnet. For mange barn og familiar er det familievernet som kan bidra med mekling, samtalar med dei vaksne – kvar for seg og saman – og samtalar med barna.

Noko av det viktigaste for barnet er å ha nokon å snakka med om det som skjer, og om det som barnet føler og tenkjer når foreldra skal flytta frå kvarandre, eller ikkje bur saman. Mange snakkar med foreldre, søsken eller vener. Nokre gonger kan det òg vera naturleg, og kanskje til og med betre, å snakka med andre vaksne. Då er det fint å kunne snakka med ein lærar, ei helsesøster, nokre i familievernet, kanskje fastlegen, eller andre i familien, slik som ei tante, ein onkel eller besteforeldre. Poenget er at barnet treng ein vaksen, ein som barnet stolar på.

Barn som opplever at foreldre går frå kvarandre, er eitt av dei temaa som Barneombodet får flest spørsmål om frå privatpersonar, både barn og vaksne. Det er ganske sterk lesing, alle dei spørsmåla som blir sende inn frå barn som er i ein vanskeleg situasjon fordi foreldra er i konflikt. Mange av spørsmåla ligg ute på Barneombodets nettside. Dei gjev ein god peikepinn på kvar utfordringane ligg. Barneombodet er bekymra for at det ofte kan vera sånn at enkelte barn lett blir gløymde i konflikten, og at fokuset heller blir på foreldra sine rettar og behov, slik som ministeren òg var inne på. Difor er òg Barneombodet så oppteke av at barn skal bli høyrde når foreldra er til mekling. Det er eit veldig godt forslag, som Kristeleg Folkeparti er glad for at regjeringa arbeider med og følgjer opp.

Sonja Mandt (A) [15:45:53]: Barns medvirkning og å lytte til det de mener, er viktig, og når NRK tar opp sånne saker, er det vårt ansvar å se om det er noe vi kan gjøre med det.

Det er flere som har vært inne på foreldrenes ansvar, og det er klart at det er viktig, for det er jo der konfliktene er, og det er jo ofte konflikter som gjør det vanskelig. Det å forebygge konflikter er derfor kanskje noe av det viktigste vi voksne kan gjøre. Familievernkontorene gjør en god jobb. Jeg har besøkt flere av dem sammen med komiteen, og de har litt ulike metoder. Kanskje vi bør se på om det er metoder som de bør adoptere fra hverandre, og lære av hverandre, slik som f.eks. den i Grenland. «Best practice» er ofte det som kan være lurt, og en er ikke nødt til å finne opp kruttet på nytt hver gang.

Jeg synes det er flott å styrke familievernet – all ære til det – men igjen vil jeg nevne flere ting som henger sammen: Det å ha en økonomi å leve av for å dempe konfliktnivået – altså å ha arbeid eller trygd som en kan leve av, nok ansatte med kompetanse i skole og barnehage, flere helsesøstre, som igjen betyr en bedre kommuneøkonomi, slik at det prioriteres. Det er dette som henger sammen med det å få et godt barneliv.

Det å dele på kunnskap er viktig, som jeg sa, og det som er rett ett sted, er kanskje også bra et annet sted. Det er jo ikke sånn, som det blir sagt, at alle barn får problemer. Derfor er det veldig vanskelig å lage én mal for alle.

Jeg tror ikke at det er ett svar med to streker under på dette problemet. Min intensjon var å løfte debatten, slik at vi kunne se på dette også i Stortinget, og at vi snakker om samlivsbrudd på barns premisser, som også Mette Tønder så rett var inne på. Det å snakke om problemet, det å løfte det inn i den offentlige debatten, gjør det mindre farlig og mindre vanskelig. Derfor må vi fortsette med det. Vi må fortsette å bruke det politiske liv til å gjøre gode vedtak og gode lover for ungene, men vi må også ta del i den offentlige debatten – i tv, i sosiale medier og ellers i den offentlige debatten.

Statsråden varsler en familiemelding i 2016, og det ser jeg fram til. Det skal bli spennende å diskutere den, og der vil vi sikkert også komme tilbake til mange andre tiltak.

Avslutningsvis vil jeg takke for en god debatt, og igjen takk til NRK Super. Jeg håper at de kan ta opp flere vanskelige temaer i framtida, slik at vi kan løfte dem inn i det politiske livet her på Stortinget og se om det er noe vi bør gjøre eller endre på.

Statsråd Solveig Horne [15:48:48]: For et par uker siden hadde jeg et innspillsmøte til familiemeldingen, der vi hadde besøk av barnepanelet til Redd Barna, og der var akkurat dette temaet oppe: Hva er det vi voksne kan gjøre for dere barn som opplever at foreldrene går fra hverandre? Det de var veldig tydelige og klare på, var at de måtte bli hørt, og at det ikke måtte være tabu å snakke om det. Der mener jeg at NRK Super på en måte har vært med på å ufarliggjøre dette temaet. Men så var det én ting de sa var det aller viktigste, og det var at foreldrene måtte snakke med dem. Foreldrene må altså tørre å forklare dem hva som skjer, for det er ofte det som er et problem.

De aller fleste klarer å ha en god hverdag selv om foreldrene er skilt – både når det gjelder foreldresamarbeidet og det enkelte barn – så vi skal altså ikke stakkarsliggjøre alle barn fordi om de lever i skilte familieforhold. Men det er viktig at de barna som har behov for det, får hjelp og støtte, at de har noen de kan snakke med, og ikke minst at foreldrene får god veiledning og kompetanse om hva det er barna går igjennom, og om hvordan de kan snakke med barna.

Vi vet at de fleste barn har en lojalitet til begge foreldrene. Derfor er det viktig at vi som er foreldre, er bevisste på den oppgaven vi har med å gi barna den tryggheten, til å si at det valget de gjør, er ok for meg. Det er viktig å være forelder og si: kos deg hos mamma eller kos deg hos pappa denne juleferien, eller denne sommerferien – for å vite at neste uke er det din tur, eller neste ferie er det min tur. Hvis barna vet at foreldrene har det godt også når de er hos den andre part, er det også med på å gjøre hverdagen deres bedre. Hvordan vi voksne oppfører oss, er viktig for hvordan barna har det, og derfor må voksne settes i stand til å ivareta barna sine.

Så var representanten Bekkevold inne på dette med domstolene. Domstolen i Sør-Trøndelag har et godt samarbeid med familievernet, der domstolen sier helt klart: Nei, dere får ikke saken deres opp i domstolen før dere har vært og meklet en gang til. Det har hjulpet veldig mange familier til å gå en runde til, til å se barna sine og til ha fått til en god avtale.

Interpellanten var inne på hva som må til. Jeg er glad for at regjeringen både har styrket barns rettigheter gjennom loven, som sier klart at barn skal bli hørt, og vi har styrket kommuneøkonomien, vi styrker helsestasjonene, vi styrker familievernet, og ikke minst er det nå også kommet på plass en strategi mot barnefattigdom, som også er viktig for de barna som lever i de familiene.

Jeg er glad for at Stortinget har et engasjement for dette. Jeg kan love at regjeringen også skal følge opp dette.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.