Statsråd Vidar Helgesen [12:02:52]: Norsk økonomi skal gå fra særstilling til omstilling. Derfor har regjeringen tatt norsk politikk ut av hvilestillingen. Vi gjennomfører en rekke viktige reformer for å ruste Norge for fremtiden. Klimaendringene krever dessuten at omstillingen tar olje- og gassnasjonen Norge til lavutslippssamfunnet i løpet av få tiår.
Norges sikkerhetspolitiske situasjon har endret seg. Derfor tar regjeringen viktige skritt for å styrke vår forsvarsevne, og vi står sammen med våre allierte i NATO og venner i EU om nødvendige reaksjoner mot Russlands adferd i Europa.
Når vi skal håndtere disse store endringene, står samarbeidet i Europa i en nøkkelstilling. Det er betydelige forskjeller mellom europeiske land, men vi står alle overfor store utfordringer innen sikkerhet, økonomi og velferd samt klima og energi. Og vi møter alle den realiteten at andre regioner biter kraftigere fra seg i den globale konkurransen enn hva Europa gjør.
Europas sikkerhet utfordres fra flere hold. I øst viser Russlands fremferd i Ukraina at fred og folkerett ikke kan tas for gitt på vårt eget kontinent. I Europas sørlige nabolag har tiår med ekskluderende politiske og økonomiske systemer bidratt til å skape et belte av ustabilitet. Dette har samtidig bidratt til de enorme migrasjonsutfordringene i middelhavsområdet. Og innad i Europa er terrortrusselen reell.
Norges sikkerhetsutfordringer sammenfaller i hovedsak med EUs, og det er derfor i norsk interesse å ha en løpende sikkerhetspolitisk dialog med EU. Det siste året har vi intensivert sikkerhets- og forsvarspolitiske samtaler på både politisk nivå og embetsnivå. Det blir også avholdt hyppigere møter mellom EU-land og NATO-land som ikke er EU-medlemmer.
I tillegg kommer den mer formaliserte tilknytningen til EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid gjennom EUs stridsgrupper samt både sivile og militære operasjoner, hvor Norge har bidratt aktivt i senere år. Norge deltar for tiden med personell i tre av operasjonene, henholdsvis i Kosovo, Djibouti, Somalia og i Palestina. Snart vil vi også delta i EUs sivile operasjon i Ukraina.
Europeiske land trenger å styrke sin forsvarsevne. Innenfor NATO forventer USA at EU og Europa tar større ansvar for egen sikkerhet. Mange EU-land har trang økonomi og press på forsvarsbudsjettene.
Økt forsvarssamarbeid er et naturlig svar på denne utfordringen. For å bidra til å styrke kapabilitetsutviklingen i de europeiske landene samarbeider Norge tett med EUs forsvarsbyrå, EDA. Vi er blant de største bidragsyterne til forskning og utvikling i EDA. Slik deltar vi i kapabilitetssamarbeid på europeisk nivå.
Som EØS-medlem har vi også tatt inn i norsk lovverk det såkalte forsvarsdirektivet om salg mellom myndigheter. Fra norsk side har vi argumentert for at myndighetssalg kan være nødvendig av nasjonale sikkerhetshensyn, og at dette taler for at anskaffelser i enkelte tilfeller ikke lyses ut på det europeiske markedet, slik direktivet normalt forutsetter.
På møtet i Det europeiske råd i juni vil EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, CSDP, bli diskutert i hele sin bredde. Revisjon av EUs globale sikkerhetsstrategi, utvikling av forsvarsindustrien og styrking av EUs forsvarskapabiliteter vil trolig stå høyt på dagsordenen.
At EU er blitt en betydelig utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør, har kommet klart til syne i den samlede reaksjonen mot Russlands folkerettsbrudd og aggresjon i Ukraina. NATO og EU har iverksatt tiltak innenfor sine respektive ansvarsområder. NATO har gjennom militære beroligelsestiltak demonstrert vilje til kollektivt forsvar av medlemslandene. EU har gjennom de restriktive tiltakene vist vilje og evne til resolutt reaksjon mot Russlands fremferd.
Vi har aldri tidligere sett EUs verktøykasse, med både politiske og økonomiske redskaper, bli brukt så aktivt i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Gjennom Majdan-bevegelsen og de to påfølgende valgene har ukrainerne valgt en klar forankring i Europa. Ukrainas utvikling er derfor avgjørende for troverdigheten i det europeiske samarbeidet. Assosieringsavtalen med EU er en reformagenda for Ukraina. Å gjennomføre reformene er en formidabel oppgave. Formålet med tiltakspakken som statsministeren lanserte under sitt besøk til Kiev i november i fjor, er å støtte opp under dette reformarbeidet. Det vil ta tid. Derfor har vi et langsiktig og europeisk perspektiv på den norske støtten til Ukraina. Prioriteringene ligger fast, og støtten videreføres og styrkes.
Utviklingen i de andre landene i øst har også stor betydning for fred og frihet i Europa. EUs toppmøte for Det østlige partnerskap 22. mai bekreftet hovedretningen for det videre samarbeidet med de seks partnerlandene i øst og ga et tydelig budskap om at EU ønsker å styrke og videreføre partnerskapet.
Vi legger vekt på et nært samarbeid med EU om å bistå disse landenes politiske og økonomiske utvikling og europeiske integrasjon. EUs assosierings- og frihandelsavtaler med Ukraina, Moldova og Georgia fra juni 2014 innebærer ambisiøse politiske, økonomiske og sosiale reformagendaer som har Norges fulle støtte.
Samarbeidet i Europa kan ikke bli komplett uten landene på Vest-Balkan og Tyrkia. Alle disse landene har som mål å bli medlemmer av EU. Men reformarbeidet og integrasjonen går ikke på skinner. Etter den historiske avtalen mellom Serbia og Kosovo i 2013 fikk Serbia klarsignal for forhandlinger om medlemskap i januar 2014. Siden har det skjedd lite. Nå har samtalene kommet i gang igjen. Naboskaps- og utvidelseskommissær Johannes Hahn forsøker å overtale de nølende medlemslandene til å godta åpning av de første kapitlene. Dette er viktig. Serbia er et nøkkelland i regionen, og Europa trenger fremdrift i Serbias integrasjon.
Den positive utviklingen i regionen er ikke irreversibel, noe den dype politiske krisen i Makedonia er et eksempel på. Det er ikke bare landets indre stabilitet som kan stå på spill. Ustabilitet i Makedonia kan lett slå over i nabolandene. Det er partene i Makedonia som bærer hovedansvaret for at utviklingen ikke kommer ut av kontroll, men også nabolandene må bidra. Her er EU, Europarådet og OSSE viktige.
De nye spenningene i Europa, som følge av utviklingen i Russland og migrasjonspresset fra sør, må ikke få oss til å glemme Balkan og det øvrige Sørøst-Europa. Norge vil derfor fortsatt støtte reformarbeidet i Serbia og de øvrige landene på Vest-Balkan. De norske prioriteringene tar utgangspunkt i landenes egne programmer og er sammenfallende med EUs prioriteringer. Norge bidrar på denne måten til et felles europeisk prosjekt.
Forhandlingene med Tyrkia har vært langvarige og utfordrende for begge parter. Tyrkisk EU-medlemskap er omstridt innad i EU, og har i de senere år heller ikke hatt samme oppslutning i Tyrkia som tidligere. Men det er fortsatt en klar målsetting for Tyrkia å bli medlem av EU.
For Norge er samarbeidet med europeiske land og EU også avgjørende for å håndtere migrasjonsutfordringene. Som Schengen-land har vi medansvar, og vi følger diskusjonen om EUs migrasjonsagenda. Som maritim nasjon blir vi spesielt berørt. Norske skip har gjort en prisverdig innsats for å bistå i redningsoperasjoner og redde migranter i havsnød.
Situasjonen er så alvorlig at den krever nye og ekstraordinære tiltak. Det er derfor Norge stiller med et fartøy til Triton-operasjonen. Frontex og Italia er i dialog om en mulig utvidelse av Tritons operasjonsområde sørover mot Libya, og en slik utvidelse vil vi støtte. Men uavhengig av mandatet styrkes nå Tritons søk- og redningskapasitet kraftig, og skip i tjeneste for Triton utfører allerede omfattende redningsoppgaver nær Libya. Vårt skip vil derfor uansett være forberedt på å drive søk og redning nær Libya og der behovene til enhver tid er størst.
Vi ser også på andre tiltak som kan settes inn, også utenfor Triton-området. I det østlige Middelhavet har vi nylig blitt enige med greske myndigheter om å omdisponere EØS-midler for å støtte opprettelsen av et mottakssenter på øya Lesvos.
Det er uakseptabelt at kyniske menneskesmuglere setter tusenvis av menneskeliv i fare, samtidig som de tjener grovt på å utnytte migranters ønske om å komme til Europa. EU har begynt planleggingen av en militær operasjon for å finne, beslaglegge og ødelegge smuglernes farkoster. Formålet er å bryte ned forretningsmodellen til smuglerne og å bidra til å redde liv gjennom å avverge livsfarlige seilaser på Middelhavet.
Det er viktig at en slik operasjon gjennomføres i tråd med folkeretten. I tillegg er det viktig at den ikke bidrar til å forverre en allerede svært vanskelig politisk situasjon i Libya og svekker arbeidet for å finne en politisk løsning på problemene der.
Dersom det kommer en konkret forespørsel fra EU til Norge, vil den bli behandlet på samme måte som øvrige anmodninger om norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner. En grundig vurdering av det folkerettslige grunnlaget er alltid sentralt i forbindelse med mulige norske bidrag. I tillegg må vi nøye vurdere sannsynlige effekter av en slik operasjon.
Terrorangrepene i Paris og København i vinter er uttrykk for at den interne terrortrusselen er økende. Indre og ytre sikkerhet henger tett sammen, og situasjonen i EUs nabolag påvirker den indre sikkerheten. Mot denne bakgrunn la EU nylig frem et forslag til en ny agenda for sikkerhet 2015–2020. I sitt forslag understreker kommisjonen at indre sikkerhet først og fremst er medlemslandenes ansvar, men at grenseoverskridende trusler overgår kapasiteten til enkeltland og må støttes av innsats på EU-nivå.
Strategien peker ut tre hovedområder: for det første forebygging av terror og bekjempelse av radikalisering, for det andre bekjempelse av organisert kriminalitet, for det tredje bekjempelse av cyber-kriminalitet. Dette er grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer som kaller på felles europeisk innsats. Fra norsk side vil vi derfor følge debatten tett og bidra til EUs innsats der vi kan.
Norge skal i juni være vertskap for en europeisk konferanse om voldelig ekstremisme. Ett av de sentrale temaene under konferansen vil være hvordan unge mennesker radikaliseres til voldelig ekstremisme, og hvordan ungdom spiller en viktig rolle i arbeidet med å forhindre dette. Norske muslimske ungdommer har vist lederskap med sine initiativer for fred og mot ekstremisme.
Ingen global utfordring er mer presserende enn klimakrisen. Ingen tar større lederskap i internasjonal klimapolitikk enn EU. Samtidig har den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa ført energisikkerhet høyt på EUs dagsorden, noe som har gitt ytterligere dynamikk til klimadiskusjonen. Etter vedtakene om klima- og energirammeverket for 2030 i oktober i fjor er den viktigste saken på EUs energipolitiske dagsorden nå utformingen av en energiunion.
Stats- og regjeringssjefene ga i mars sin tilslutning til kommisjonens forslag om energiunionen, der energi omtales som den femte frihet. Energiministrene vil nå videreutvikle planene, og senest i desember vil regjeringssjefene vurdere fremdriften i arbeidet. Dette forteller oss at energiunionen har høyeste prioritet. Det pågår allerede en omfattende regelverksutvikling for å skape et mer velfungerende energimarked. Som del av det europeiske energisystemet vil Norge bli påvirket av EUs regelverk på energiområdet i større grad enn vi har vært vant med tidligere.
Fordi dette er så viktig for Norge, har vi løpende spilt inn norske posisjoner i disse prosessene, også på høyeste politiske nivå mellom statsministeren og EUs rådspresident Donald Tusk. Budskapet er at vi støtter et velfungerende og effektivt energimarked med dertil egnet infrastruktur. Det er avgjørende for å sikre europeisk energisikkerhet og konkurransekraft.
Vi har understreket vår posisjon som en pålitelig, langsiktig og kommersielt basert leverandør av energi til Europa. Dette gjelder særlig naturgass.
Vi har også lang og positiv erfaring med kraftutveksling med våre europeiske naboer. Fra norsk side har vi også lagt vekt på at karbonfangst og -lagring måtte få en plass i EUs politikk, og vi er tilfreds med at våre synspunkter er reflektert.
EUs arbeid med en energiunion er positivt sett med norske øyne. Regjeringen ønsker et tett samarbeid og partnerskap med EU på energiområdet. Samtidig må vi være oppmerksom på at det er spørsmål der vi i den norske energipolitikken kan ha andre interesser enn EU-landene. Vi søker derfor tidlig i EUs politikkutforming å påvirke utviklingen basert på vår kunnskap, erfaring og interesser som energinasjon.
Basert på Stortingets tilslutning til stortingsmeldingen om en ny utslippsforpliktelse for 2030 ble Norges forslag sendt inn til FNs klimakonvensjon i slutten av mars. Som varslet i meldingen har vi gått i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse der EUs regelverk for utslippsreduksjoner i perioden 2021–2030 vil gjelde også for Norge.
Det blir viktig å øve innflytelse på utviklingen av dette regelverket i tiden fremover. Regelverket omfatter videreutviklingen av EUs kvotehandelssystem, revisjon av EUs innsatsfordeling for utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor og diskusjon om håndtering av landbruk, skog og arealforvaltning i klimasammenheng. Vi holder her nær dialog med nordiske venner, og vi vil legge vekt på gode nasjonale konsultasjoner om norske synspunkter.
Kvotesystemet er EUs viktigste virkemiddel for å redusere klimagassutslippene, men systemet har ikke fungert optimalt. Overskudd av klimakvoter har bidratt til å senke prisen på kvoter og dermed svekket incentivene til omstilling og teknologiutvikling. Det er nå klart at det fra 2019 skal innføres en markedsstabiliserende reserve, som innebærer at overskuddet tas ut av markedet og deretter gradvis flyttes tilbake når etterspørselen øker. Norge har støttet innføringen av en slik markedsreserve, selv om vi primært mener at kvoteoverskuddet bør reduseres gjennom en permanent sletting av kvoter.
Kommisjonen vil i løpet av året legge frem forslag til utforming av EUs kvotesystem for perioden etter 2020. Et innspill fra Norge ble sendt inn i mars. I tillegg til vårt syn på markedsstabiliseringsreserven er det viktig for Norge at tildelingen av vederlagsfrie kvoter holdes på et så lavt nivå som nødvendig, samtidig som man tar hensyn til faren for karbonlekkasje. Vi mener også at kvoteregelverket bør forenkles.
Europa trenger ny økonomisk fremgang. Hvis vi i Europa skal beholde vårt høye velferdsnivå, må vi klare den globale konkurransen med land som har høyere økonomisk vekst, sterkere befolkningsøkning, lavere kostnadsnivå – og stadig høyere kompetanse. Europa har et godt utgangspunkt med sin økonomiske integrasjon, sitt høye utdanningsnivå, sterke forskningsinnsats og gode innovasjonsmiljøer. Men det er verdt å minne om at den økonomiske veksten i Europa selv før krisen var for lav til å opprettholde velstands- og velferdsnivået.
Økonomiske piler peker nå endelig svakt oppover i euroområdet, men fremgangen er skjør, og utfordringene er fortsatt store. I flere land bidrar høy arbeidsledighet og høy gjeld til å dempe aktiviteten. For å sikre varig høyere økonomisk vekst og sysselsetting er det sentralt at Europa gjennomfører strukturreformer for å heve produktiviteten. Og ikke minst må det investeres mer i forskning, innovasjon og infrastruktur for å klare omstillingen til en mer konkurransedyktig, innovativ og effektiv økonomi. Her ser vi igjen felles utfordringer for Norge og det øvrige Europa.
Hellas er en spesiell bekymring. I samråd med kommisjonen, IMF og Den europeiske sentralbanken arbeider regjeringen i Hellas med å konkretisere reform- og budsjettiltak som skal motvirke krisen. Den greske staten har akutte finansieringsproblemer. De resterende lånemidlene under gjeldende stabiliseringsprogram med eurolandene og IMF kan ikke utbetales uten enighet med långiverne om tiltak. En ny støttepakke fra de øvrige landene i valutaunionen, under forutsetning om økonomiske reformer, kan også bli aktuelt.
Det som skjer i Hellas, er av stor betydning for eurosamarbeidets fremtid. Alle ønsker at de pågående forhandlingene, som nå er inne i en meget intensiv fase, vil lede til en løsning som bringer varig økonomisk og politisk stabilitet til Hellas og eurosonen. Det er viktig også for Norge. I den forbindelse vil jeg understreke at Norge bidrar til Hellas særlig gjennom EØS-midlene. Vi bidrar med 63,4 mill. euro i inneværende periode. Dette tilsvarer med dagens valutakurs over 530 mill. kr. En del av midlene er avsatt til programmer for å avhjelpe umiddelbare sosiale behov som følge av den økonomiske krisen.
Under det nylig avholdte parlamentsvalget i Storbritannia var økonomien den klare hovedsaken. EU-spørsmålet spilte en mindre rolle i valget, men det er nå klart at det vil avholdes en folkeavstemning om EU i Storbritannia innen utgangen av 2017. Statsminister Cameron vil legge frem sin nye regjerings politiske plattform i trontalen i morgen, 27. mai.
Det har imidlertid kommet flere signaler de siste ukene om at regjeringen vil ønske å gjennomføre forhandlinger med EU om britiske reformønsker så raskt som mulig, med sikte på å fremskynde folkeavstemningen til 20l6. Også representanter for britisk og europeisk næringsliv har bedt om en rask avklaring på EU-spørsmålet for å unngå langvarig usikkerhet.
Det er opp til britene å bestemme sin tilknytningsform til EU, men Storbritannias forhold til EU er viktig for flere enn britene. Både toneangivende EU-land og amerikanske myndigheter har klart gitt uttrykk for at de ser fortsatt britisk EU-medlemskap som viktig for Europa. Dette er en holdning vi deler fra norsk side.
Signaler fra den britiske regjering er også nå at de ønsker enighet om en reformpakke som vil gjøre at Storbritannia engasjerer seg langt sterkere i EU. Dette er positive signaler som øvrige EU-land forhåpentlig vil besvare konstruktivt.
Et mer aktivt Storbritannia i EU vil styrke europeisk sikkerhet og det indre markeds vekstkraft. Dessuten er Storbritannia en viktig stemme for et nasjonalstatenes EU og et EU som bryr seg mer om de store spørsmålene og mindre om de små. Det er viktig for Norge.
Det er interessant at viktige britiske prioriteringer er reflektert i Juncker-kommisjonens arbeidsprogram. Konkurransekraft er jobb nummer én i den såkalte Juncker-planen, der det nye europeiske investeringsfondet er noe av et flaggskip.
Kommisjonen kommer også britiske synspunkter i møte med sin nye agenda for bedre regelverksutforming, som ble fremlagt av visepresident Frans Timmermans den 19. mai. Kommisjonen vil sikre grundig vurdering av nye forslag til regelverk, gode høringsrutiner, åpenhet og bred involvering og ikke minst forenkling for næringslivet og andre som berøres av regelverket. Forslaget vil styrke forenklingsprogrammet REFIT og etablerer et nytt nettverk for å bedre samarbeidet om regelverksforenkling i Europa. Nettverket skal ledes av Timmermans selv – et klart signal om at dette arbeidet vil ha høy prioritet.
Vi ser berøringspunkter mot regjeringens arbeid for å forenkle regelverk og fjerne tidstyver, både for næringslivet og borgerne.
Ytterligere en hovedsak for både Storbritannia og Europakommisjonen er forhandlingene om en transatlantisk handels- og investeringsavtale, TTIP. En slik avtale vil skape verdens største frihandelsområde og vil derfor påvirke verdenshandelen langt utover EU og USAs grenser. Økt vekst og kjøpekraft i EU og USA som følge av TTIP vil være gunstig også for tredjeland. En TTIP-avtale vil sette standarder som kan utvikle seg til å bli globale. TTIP har derfor potensial til å gi ny kraft til det transatlantiske fellesskapet.
Norge er ikke med i TTIP-prosessen, men vi kan bli sterkt berørt. Norske bedrifter kan få en svekket posisjon i det amerikanske markedet i forhold til våre konkurrenter fra EU. Sjømateksporten til både USA og EU er særlig utsatt. Men også andre viktige næringer, som f.eks. leverandørsektoren til olje og gass, kan bli berørt. Det er viktig for Norge å opprettholde et høyt nivå for beskyttelse av arbeidstakerrettigheter, helse, miljø og mattrygghet. EU har gjentatte ganger slått fast at beskyttelsesnivået ikke vil bli dårligere som følge av en TTIP-avtale. Her har Norge og EU felles interesser.
Det er lite som tyder på at forhandlingene vil komme i havn i 2015, men begge parter har gitt uttrykk for at de ønsker mest mulig fremgang i løpet av året. Regjeringen vil naturligvis fortsette å følge denne prosessen nøye. Vi innhenter relevant informasjon og formidler norske posisjoner og interesser overfor EU og USA.
Vi har ennå ikke tatt stilling til hvordan Norge skal forholde seg til en ferdigforhandlet TTIP-avtale, men vi arbeider for å sikre norske interesser og norsk handlefrihet. Og vi vil gjøre det vi kan for å bidra til åpenhet og en faktabasert debatt om TTIP her hjemme.
Det europeiske indre marked må i fremtiden også bli et digitalt indre marked. I dag er markedet fragmentert og preget av grensehindre. Det er langt mindre handel, mindre utveksling av digitale tjenester og mindre tillit på tvers av grensene enn en burde kunne forvente. Omstillingen til et velfungerende digitalt indre marked kan gi store gevinster for europeisk økonomi. Det siste tiåret sto IKT for 30 pst. av økonomisk vekst i EU, mens den sto for 55 pst. i USA. Grensekryssende e-handel i EU utgjør i dag bare 4 pst. av dagens digitale marked. Potensialet for vekst er stort, og det er viktig at Europa ikke blir hengende etter i utviklingen.
Kommisjonen la nylig frem sin digitale indre markedsstrategi. Den har tre hovedspor: for det første å gi bedre tilgang til digitale varer og tjenester for både bedrifter og forbrukere på tvers av landegrensene, for det andre å tilrettelegge bedre for infrastruktur, sikkerhet og tillit, for det tredje å skape rammebetingelser som gjør at europeisk industri og næringsliv øker sin produktivitet og sitt vekstpotensial gjennom digitalisering.
Digitaliseringsstrategien reiser store prinsipielle spørsmål. Der vi før ringte fra fasttelefon, snakker vi i dag over nettet gjennom tjenester som Skype. Der vi før hørte på en vinylplate eller en cd, strømmer vi musikken gjennom en app. Hvem skal eie informasjonen om at noen liker å høre på jazz? Hvem skal sikre at opphavsretten til jazzmusikeren anerkjennes og kompenseres? Hvilke krav skal vi stille til Skype og Telenor, dersom tjenestene deres ligner hverandre?
Å bygge opp et digitalt indre marked dreier seg om hvordan aktørene i et digitalt indre marked skal samhandle med hverandre, hvordan vi både kan legge til rette for innovasjon og verdiskaping og samtidig sikre forbrukernes rettigheter.
Vår deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont 2020, er et konkret eksempel på hvordan vi satser stort på å sikre fremtidens verdiskaping og konkurransekraft. Horisont 2020 er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, på nærmere 80 mrd. euro.
Mulighetene som ligger i Horisont 2020, må gripes av de norske miljøene. Regjeringens mål er at norske aktører vinner frem i 2 pst. av konkurranseutsatte midler. Når vi setter et slikt mål, er det ikke bare for å få godt utbytte av investeringen. Det er først og fremst for å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne, samtidig som vi løfter kvaliteten i forskningen.
Slik det nå ligger an tidlig i programperioden, er den økonomiske returen på 1,87 pst. Dette er en meget positiv utvikling sammenlignet med forrige programperiode.
Det er i Norges interesse at det indre marked også er et felles arbeidsmarked. At folk er villige til å flytte over landegrensene for å søke jobb, bidrar til sysselsetting og verdiskaping både i Norge og i resten av Europa. De siste årene, da Norge har hatt en svært god økonomisk utvikling, har vi sett stor tilstrømning av arbeidskraft fra EØS-området. I den pågående avmattingen i norsk økonomi ser vi at noen av arbeidsinnvandrerne reiser hjem.
Hvis man jobber og betaler skatt i Norge, skal man også ha krav på ytelser ved sykdom og arbeidsledighet. Utviklingen de siste årene med økt arbeidsinnvandring har ført til vekst i eksporten av norske trygdeytelser. Trygdeeksporten vil, avhengig av den videre arbeidsinnvandringen til Norge, kunne utvikle seg til å bli betydelig, og det kan gi uheldige incentiver dersom ytelser tilpasset et norsk kostnadsnivå utbetales til land hvor de gir atskillig bedre kjøpekraft.
Diskusjon i flere europeiske land har ført til at kommisjonen nå har åpnet for en dialog om eksport av velferdsytelser, men selvsagt uten å kompromisse med det viktige prinsippet om fri bevegelse. Norge tar del i denne europeiske dialogen.
Regjeringen vil i løpet av året legge frem en stortingsmelding med en helhetlig tilnærming til spørsmålet om eksport av velferdsytelser, innenfor rammene av den europeiske diskusjonen.
Europeisk luftfart utvikler seg raskt og trenger også at vi tar grep for å sikre vekst og rettferdig konkurranse. Drivkreftene er globale og henger sammen med markedsåpning, utvikling av nye flytyper og økt kjøpekraft.
Sett fra Brussel og Oslo oppstår det en rekke krevende utfordringer knyttet til likeverdige konkurransevilkår. Ved flygninger mellom EU/EØS-land og tredjeland risikerer vi at de europeiske selskapene taper konkurransen som følge av at tredjelandsselskapene mottar offentlig støtte fra sine hjemstater.
Europakommisjonen og Norge har vært med på å finansiere en kartlegging av nye ansettelsesformer for piloter og kabinpersonell. Samtidig har kommisjonen bedt flysikkerhetsbyrået EASA vurdere om kostnadspresset i bransjen kan øke risikoen for ulykker. Samferdselsministeren har sendt brev til den forrige og den nåværende transportkommissæren om de sentrale utfordringene – med forslag til mulige løsninger. Regjeringen tar sikte på å være en fortsatt konstruktiv bidragsyter i det arbeidet kommisjonen har startet, med sikte på å legge frem en luftfartspakke i løpet av året som kommer.
Når oljesektorens rolle i norsk økonomi avtar, vil betydningen av en god økonomisk utvikling hos våre handelspartnere i EU bli enda større. Det er derfor positivt også for norsk økonomi at vekstanslagene for eurosonen har blitt oppjustert de siste månedene. Europakommisjonen anslår nå en vekst på 1,5 pst. i 2015. Til sammenligning anslår regjeringen i revidert nasjonalbudsjett at BNP for Fastlands-Norge vil øke med 1,25 pst. i år.
Europa er vårt hjemmemarked og mottar rundt 80 pst. av total norsk eksport. Om vi ser bort fra olje og gass, går om lag 70 pst. av norsk vareeksport og halvparten av tjenesteeksporten til våre europeiske partnere. Dette er kjente tall, men de fortjener å bli gjentatt.
Vi står overfor en tøff global konkurransevirkelighet, og i det bildet er det europeiske samarbeidet, gjennom EØS-avtalen, vårt viktigste vern og vår viktigste mulighet til både å bygge konkurransekraft og samtidig sikre høye standarder i arbeidslivet.
EØS-avtalen sikrer at vi har felles spilleregler med de viktigste handelspartnerne våre. Uten denne forutsigbarheten ville vi stå mer utsatt til i en stadig sterkere global konkurranse. De som feilaktig hevder at EØS bidrar til svekkelse av standarder i norsk arbeids- og næringsliv, bør tenke på hva det ville bety å stå utenfor det indre marked og måtte ta opp den tøffe konkurransen med asiatiske økonomier på egen hånd.
Siden EØS-avtalen ble innført, har Norge innlemmet mer enn 10 000 EU-direktiver i norsk lov. Det har tjent norsk økonomi og norske arbeidsplasser godt. Men innlemmelsen går for sakte, og det har over årene bygget seg opp et etterslep av direktiver og regler som etter avtalen skal inn i norsk rett. Regjeringen har tatt tak i denne utfordringen og ser på treg gjennomføring av våre EØS-forpliktelser som en tidstyv i forvaltningen og for næringslivet, som får midlertidig svekket markedsadgang og dårligere konkurransevilkår. Vi har som klar målsetting en vesentlig raskere behandling av nytt regelverk og arbeider hardt for å oppnå dette.
La meg også kort berøre to viktige forhandlinger i EØS, forhandlingene om EØS-midler og landbruksforhandlingene med EU, de såkalte artikkel l9-forhandlingene.
Det er fortsatt stor avstand mellom partene i forhandlingene om nye EØS-midler. EU har ikke justert sitt krav om økningen i det generelle bidraget til et nivå som muliggjør større fremdrift i forhandlingene. EØS/EFTA-landene har nylig lagt frem et forslag som innebærer at vårt bidrag i kommende periode vil følge utviklingen i EUs bevilgninger til tilsvarende formål. Jeg håper dette vil gi forhandlingene den nødvendige fremdrift.
Vi har parallelt med dette fremmet forslag som vil innebære forbedret markedsadgang for fisk og fiskeprodukter til EU. Jeg har på ny gjort det klart at forbedret markedsadgang på dette viktige området for Norge er en forutsetning for en tilfredsstillende løsning på spørsmålet om nye EØS-midler.
Det første møtet i artikkel l9-forhandlingene fant sted 3. februar i Oslo. EU la på møtet ikke frem konkrete krav overfor Norge. Vi forventer i neste møte, som foreløpig ikke er tidfestet, at EU vil være mer konkret i sine krav. Regjeringen vil deretter starte sitt arbeid med å utforme en norsk posisjon.
I min redegjørelse i november 2014 omtalte jeg prinsippene for hvordan rollen og oppgavene til EUs finanstilsyn skal gjøres til en del av EØS-avtalen. Denne saken har høy prioritet for regjeringen. Men det er krevende å komme i mål med de endelige og bindende tekstene. Prosesser knyttet til interne avklaringer i EU tar tid. Både to-pilarstrukturen i EØS-avtalen og hensynene bak et enhetlig overnasjonalt finanstilsyn i EØS må ivaretas.
For både EFTA-siden og EU har det vært viktig å bruke denne tiden for å finne gode løsninger, ikke minst ettersom arbeidet med disse rettsaktene danner grunnlaget for innlemmelse i EØS-avtalen av andre rettsakter på finansmarkedsområdet. Men presset for å komme i mål med en løsning øker, spesielt fra finansnæringene i Liechtenstein og Norge.
Konsekvensene av manglende løsning vil på sikt kunne være at finansinstitusjoner som er etablert i et EØS/EFTA-land, og som skal drive virksomhet i andre land i EØS-området, må etablere seg i andre EØS-land enn Liechtenstein og Norge. Derfor legger vi en ambisiøs plan for fremdrift til grunn i arbeidet fremover.
Vi tar sikte på å innhente Stortingets forhåndssamtykke. Samtykkeproposisjon vil legges frem når vi har oppnådd uformell enighet med EU om EØS-komitébeslutningene som inngår i den første pakken med rettsakter og deres tilpasningstekster.
EUs regelverk og EUs politikk griper sterkt inn i det norske samfunn. Ingen internasjonal aktør preger det norske samfunn mer enn EU. Det er naturlig fordi en så stor del av norsk økonomi er avhengig av EU-markedet. Når vi står overfor store forandringer i verden rundt oss, av betydning for vår sikkerhet, vårt klima, vår økonomi og vår velferd, er det både naturlig og viktig at vi møter disse forandringene i tett politisk samarbeid med dem som står oss nærmest i det internasjonale samfunnet. Vi kan ikke melde oss ut av den globaliserte virkeligheten, men vi har likevel et valg: Vi kan forme globaliseringen, eller vi kan la den forme oss. Hvis vi foretrekker det første, trenger vi mer internasjonalt samarbeid, mer enn noensinne. For Norge starter det samarbeidet i Europa.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte.
Ingen innvendinger er kommet mot dette. – Det anses vedtatt.