Stortinget - Møte mandag den 1. juni 2015 kl. 12

Dato: 01.06.2015

Sak nr. 7 [16:37:49]

Interpellasjon fra representanten Bård Vegar Solhjell til justis- og beredskapsministeren:
«I år er det 70 år siden frigjøringen av Norge, noe som skal markeres med stolthet og glede. Det er imidlertid også viktig å vie oppmerksomhet til dem som havnet på skyggesiden i den norske etterkrigstida. 55 000 nordmenn var medlemmer av NS, langt flere er barn av dem. I likhet med krigsbarna har mange av disse barna blitt utsatt for mobbing, trakassering og isolering både i barndommen og senere i livet. Mange av dem har fått psykiske helseplager og nedsatt livskvalitet. De har opplevd dette ene og alene fordi de er barn av sine foreldre. I motsetning til krigsbarna, har NS-barna aldri fått noen offisiell unnskyldning for den uretten de ble utsatt for. De ble så vidt nevnt under 50-årsjubileet for krigens slutt, men har aldri fått noen tydelig formell beklagelse.
Vil regjeringen i anledning 70-årsmarkeringen i år komme med en offisiell unnskyldning for den uretten de har lidd?»

Talarar

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:38:55]: Det er 70 år sidan frigjeringa, noko som skal feirast med glede, og som skal brukast til å hugse. Det er vår felles historie, og mange har òg si eiga vesle historie knytt til det – som eg. Farfaren min kom tilbake med dei kvite bussane frå Sachsenhausen i mai 1945. Ni månader seinare vart faren min fødd, men då var farfar allereie død av skadane frå Sachsenhausen.

Men det er òg viktig å sjå til dei som hamna på skuggesida etter krigen, og det bør vere mogleg 70 år etter. Rundt 55 000 nordmenn var medlemmer av Nasjonal Samling, NS, og ein anslår grovt at dei kan ha fått rundt 100 000 barn. Til samanlikning vart det i perioden 1940–1946 fødd 10 000–12 000 krigsbarn, dei ein av og til tidlegare kalla tyskarbarn. Til liks med krigsbarna vart mange NS-barn frosne ut og mobba i etterkrigstida, og mange opplevde både trakassering og isolasjon. Mykje av trakasseringa skjedde i skulen, med lærarar som passive tilskodarar eller aktive deltakarar.

NS-barna er overrepresenterte på statistikkar som gjeld psykiske lidingar. Ein av dei var det anonymiserte NS-barnet «Johan», som Liv Mørland omtalte som eit eksempel i eit foredrag i 2009:

«Trakasseringen tok ikke slutt med freden og rettsoppgjøret, derfor ble det også vanskelig for Johan å møte igjen barndomsvenner og klassekamerater som voksen. Selv etter mange års innsats med frivillig arbeid som voksen, fikk han fortsatt ikke lov å bære flagget i 17. mai-toget.»

Krigsbarna har fått ei offisiell orsaking, bl.a. gjennom opprettinga av ei erstatningsordning for dei. NS-barna har ikkje fått ei offisiell orsaking på same måte. I tillegg er det forska og skrive langt meir om krigsbarna enn om NS-barna. Stortingets utgreiingsseksjon skriv i ein gjennomgang dei har gjort, at NS-barna i dag framleis er eit langt meir ømtolig emne enn krigsbarna. Det er òg mitt inntrykk. Nokon vil gjerne snakke om bakgrunnen og opplevingane sine, andre vil gjerne ha avstand til det. For mange av dei, og for mange andre, er det eit vanskeleg tema. Mange etterlyser eit sterkare engasjement og ei tydelegare anerkjenning frå norske myndigheiter, men ikkje alle.

NS-barna som omgrep vart først introdusert i offentlegheita i 1988 i Asgeir Oldens bok «Fødd skuldig». I 1993 kom sjølvbiografien «Gutten fra Gimle» av Eystein Eggen. Boka vekte stor oppsikt og anerkjenning og dokumenterte at det var vanskeleg å vekse opp som NS-barn. I 2002 kom boka «De kalte oss naziyngel» av Baard H. Borge, som skreiv om historia til NS-barna frå 1940 til 2002.

Det nærmaste NS-barna har kome ei formell orsaking, er truleg talen til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl ved 50-årsjubileet for slutten på krigen, 8. mai 1995:

«(…) i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt ut del i vår glede i dag. Jeg tenker her på dem som har lidd fordi deres fedre valgte gal side under krigen (…)».

Det var svært viktig at det vart sagt. Det var ei setning som betydde noko for ein del menneske. Enkelte har òg tolka det som ei formell orsaking, men dei fleste gjer nok ikkje det og har etterlyst eit sterkare og tydelegare oppgjer med behandlinga av NS-barna, noko som bl.a. kom fram i ein debattserie i Morgenbladet i 2009.

Tidlegare sjefredaktør Thor Bjarne Bore tok i januar 2014 til orde for at det offentlege Noreg i 2014 ved 200-årsjubileet for Grunnlova burde kunne erkjenne og beklage overfor dei uskuldige som vart tekne av dragsuget etter landssvikoppgjeret, og gje NS-barna ei offisiell orsaking.

Ein av dei som har engasjert seg sterkt i dette temaet, er Finn Wagle, som var biskop i Nidaros fram til 2008 og i fleire år preses i Den norske kyrkja. I eit føredrag på Falstad den 7. januar i år sa han det slik:

«Mange av de voksne i krigsgenerasjonen lot sitt hat til tyskerne og NS gå ut over disse barna i årene etter krigen. Mange av barna har senere fortalt at skolen var verst. Det kunne handle om ødelagte klær og neseblod. Det kunne handle om mobbing som voksne lot skje, i skolegården og i klasserommet.

(…)

NS-barna var en utsatt gruppe i etterkrigstidens Norge. De hadde ikke gjort noe galt, men ble behandlet som om de var født skyldige. De var annerledes og annenrangs, gjenstand for stigmatisering, utfrysing og mobbing.»

Ein viktig og forståeleg del av Heimefronten sitt arbeid i Noreg var ein isfront mot NS-medlemmer. Det er like lett å forstå i dag. Men det er ikkje greitt at barna må lide for det i tiår etter at krigen er slutt. Ingen, og aller minst eg, ønskjer å unnskylde NS og medlemmene deira. Men det er ikkje riktig at barn skal lide for foreldra sine val.

Krigsbarna har fått ei tydeleg, formell orsaking. Det har aldri NS-barna. Det er 70 år sidan frigjeringa. Det er tid for forsoning! Vil regjeringa kome med ei orsaking til NS-barna på vegner av det norske samfunnet, og vil justisministeren på andre måtar følgje opp dette viktige temaet?

Statsråd Anders Anundsen [16:44:42]: La meg først si at det er 70 år siden frigjøringen av Norge, og det skal vi feire med stor glede. Det har vi gjort, og det skal vi også gjøre fremover. Det skal vi tillate oss.

Så synes jeg det er grunn til å takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling. Han løfter frem en viktig del av Norges historie, og jeg synes også at innlegget interpellanten holdt, var et gjennomtenkt og reflektert innlegg rundt en del av de spørsmålene som vi i veldig liten grad diskuterer i år som dette.

Det er ikke tvil om at mange barn av norske NS-medlemmer har hatt det vanskelig etter krigen. Altfor mange har måttet lide for sine foreldres valg før og under krigen. Mange ble mobbet, trakassert og utstøtt etter krigen og har slitt med psykiske plager og skam hele livet. Dessverre har det ikke vært gode nok krefter til å fange opp og hjelpe alle disse skjebnene.

Hvordan det norske samfunnet behandlet NS-barna etter krigen, bør være noe vi tar lærdom av og måler oss etter. Men dessverre er det slik at mange av disse skjebnene har foregått – og foregår fortsatt – i det skjulte, bl.a. fordi noen av dem som har blitt utsatt for denne behandlingen, ikke vil eller tør være åpne. Kanskje vil vi aldri virkelig få vite det fulle omfanget av NS-barnas lidelser. Det sier også litt om det mange av disse har vært igjennom i oppveksten, og det de har dradd med seg gjennom et helt liv.

Interpellanten spør konkret om det fra regjeringens side vil komme en offisiell unnskyldning for den urett NS-barna har lidd i anledning 70-årsmarkeringen av frigjøringen av Norge. Interpellanten trekker både i interpellasjonen og også i innlegget i dag en sammenligning med krigsbarna, som fikk en offisiell unnskyldning av myndighetene i anledning 50-årsfeiringen av frigjøringen av Norge. Skjebnen til krigsbarna, de som ble født i årene mellom 1940 og 1946 med tyske eller østerrikske fedre, og NS-barna har mange likheter, men det er også forskjeller. Den 8. mai 1995, på 50-årsdagen for frigjøringen, omtalte stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl bl.a. den behandlingen NS-barna og tyskerbarna ble utsatt for etter krigen. Etter Stortingets samråd leste stortingspresidenten opp følgende tekst, som også jeg vil tillate meg å sitere noe fra, for en samlet sal:

«Og i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt ut del i vår glede i dag. Jeg tenker her på dem som har lidd fordi deres fedre valgte gal side under krigen og på dem som ble født med en tysk soldat som far. 50 år etter må vi også kunne si at den selvjustis som i frigjøringsdagene ble utøvet overfor de såkalte «tyskertøsene», ikke hører til blant de mest ærerike kapitlene i vår etterkrigshistorie.»

Jeg slutter meg til dette.

Krigsbarna har som nevnt fått en offisiell unnskyldning. Det har vært en egen erstatningsordning. I den forbindelse fikk det daværende Sosial- og helsedepartementet Norges forskningsråd til å utarbeide en kunnskapsstatus hvor krigsbarn-organisasjonenes påstander ble gjennomgått og besvart så langt dette var mulig, med utgangspunkt i tilgjengelig materiale. Barne- og familiedepartementet, som det da het, var også involvert i innhentingen av informasjon om krigsbarnas oppvekst i etterkrigstidens Norge.

En offisiell unnskyldning bør ha sammenheng med feil begått av det offentlige. For å ha noen konkret formening om forsømmelser fra det offentliges side vil regjeringen nå foreta en gjennomgang av saksfeltet for så eventuelt å komme tilbake til spørsmålet om hvordan staten skal forholde seg til NS-barna.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:48:48]: Eg synest det var eit både imøtekomande og svært positivt innlegg å høyre, som for det første inneheldt ei reell anerkjenning av den utfordringa og situasjonen vi står i, og eg høyrer at statsråden og eg sjølv beskriv hovudbiletet relativt likt. Eg trur òg at berre det at statsråden kjem her og held innlegget på den måten med ei så tydeleg anerkjenning, er eit positivt bidrag til det. Då skjer det på vegner av norske myndigheiter her i Stortinget.

Eg er òg einig i at når ein samanliknar krigsbarna og NS-barn, har dei mange likskapar, men òg ein del forskjellar. Eg er einig i det. Ein openberr forskjell er nok, trur eg, at talet på dei som var krigsbarn, som fekk det veldig tøft, var svært høgt. Til samanlikning kunne nok mange barn av NS-medlemer ein del stader unngå det i større grad. Men det er nok òg slik at vi veit ein del mindre om situasjonen til svært mange NS-barn, og at det òg kan vere noko vanskelegare å finne det ut.

Eg synest at vi bør ta sikte på i Noreg å kunne gje ei generell unnskyldning til NS-barn på eitt eller anna tidspunkt på bakgrunn av dei historiene og den dokumentasjonen vi no har. Men eg vil seie at eg likevel synest det er riktig måte å handtere det på at ein først frå myndigheitenes side gjer ein gjennomgang av saksfeltet. Eg hadde ikkje forventa at ein skulle gjere det over bordet her og no. Det initiativet justisministeren tok no, vil vere ein svært god start. Eg håpar at han òg vil følgje opp det og ha merksemd på det som vert sett i gang, og at det går an å kome tilbake igjen til det på ein eller annan måte. Det å gjere ein meir systematisk gjennomgang trur eg i seg sjølv vil vere viktig på dette feltet frå myndigheitenes side.

Statsråd Anders Anundsen [16:51:02]: Jeg vil takke interpellanten for gode ord og et godt initiativ.

Jeg tror nok også representanten Solhjell er godt inne på litt av det som er utfordringen med å gjennomføre en beklagelse over tid. Vi har lite kunnskap. Vi har undersøkt om det har vært relevante saker i relevante departementer knyttet til dette tidligere. Det har vært veldig vanskelig å finne noe som på en måte underbygger et kunnskapsnivå som vi egentlig bør ha. Vi har forsøkt å finne nødvendig statistikk, men det er lite statistikk rundt denne problemstillingen, og det har vært lite forskning på dette området, som interpellanten også var inne på. Det gjør at det er krevende med denne gjennomgangen som vi nå tar initiativ til, og det er mange som må bidra i den gjennomgangen. Ikke minst vil Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet spille en helt sentral rolle, i tillegg til at andre departementer vil måtte være viktige for å få det kunnskapsmaterialet vi faktisk har behov for i en sånn sak som dette.

Så dette er et initiativ som regjeringen vil følge opp videre, og jeg er glad for at interpellanten ikke ventet at det skulle komme en beklagelse over bordet. Dette er en viktig problemstilling, og det er nødvendig å følge en prosess, som jeg tror vil lede frem til at vi vil kunne komme tilbake til dette på en skikkelig og god måte. Det vil i tillegg følge opp en del av den metoden som ble brukt i forkant av at krigsbarna fikk den offisielle unnskyldningen 50 år etter frigjøringen.

Geir Inge Lien (Sp) [16:52:57]: Først vil eg takke interpellanten for å bringe eit veldig viktig tema inn i stortingssalen, eit tema som ofte har vorte dyssa ned, og som for mange er eit mørkt kapittel i vår historie. Historia omhandlar enkeltskjebnar – menneske som har hatt det særleg vanskeleg i sine første leveår, men som òg har vorte prega av det resten av livet.

Som sagt, ca. 55 000 nordmenn var medlemer av NS. Dei fekk anslagsvis 100 000 barn. Forskarar har samanlikna mobbinga av NS-medlemene sine barn, dei såkalla NS-barna, med den mobbinga jødiske barn vart utsette for i Tyskland i 1930-åra. Det gjekk fleire tiår før NS-barna torde å stå fram med historiene sine, og sjølv i dag opplever mange skam over å ha foreldre som har vore NS-medlemer.

For nokre kan dette kjennast som ein fjern problematikk som ikkje angår oss som samfunn. Men debatten gjer det i høgste grad. Dette handlar om kva slags nasjon vi ønskjer å vere, og då er eg glad for at statsråden her gjev positive signal.

Alle gjer sine eigne val, men ein skal i utgangspunktet ikkje ta konsekvensane av vala andre gjer, og iallfall skal ikkje ungane måtte gjere det. Desse barna valde ikkje foreldra sine, og desse barna skal heller ikkje stå til ansvar for foreldra sine val.

Krigen i Noreg vekte naturleg nok sterke følelsar, han skapte sinne og frustrasjon, og mange norske borgarar vart utsette for ubegripelege hendingar. Dette prega også stemninga i Noreg i åra etter krigen, og det prega også dei som opplevde dette, heile livet.

Krigsoppgjeret føregjekk etter krigen. Dei som hadde gjort urett mot nasjonen, vart stilte til ansvar for handlingane sine. Slik må det vere i eit samfunn. Straff vart utmålt og sona. Det er då uheldig at enkelte barn og unge fekk barndommen sin øydelagd som følgje av foreldra sine val. Desse fekk verkeleg ei straff som dei ikkje hadde gjort nokre straffbare handlingar for å få. Dette vanskeleggjorde det å leve eit normalt liv for dei barna.

Mange av desse barna opplevde ein situasjon gjennom oppveksten som er umogleg for oss andre å forstå. Dei vart utsette for mobbing og trakassering, ikkje berre frå andre barn, men også frå vaksne. Derfor er det òg for meg veldig gledeleg at statsråden signaliserer at ein vil ta fatt i saka.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:56:12]: Eg trur vi kan gjere det så kort som å seie at eg ser fram til denne gjennomgangen. Eg kjem til å følgje det sjølv og håper at det vil skje i eit rimeleg tempo også.

I tillegg til dei ulike offentlege myndigheitene som må involverast, håper eg at det kan skje ei involvering av dei gruppene blant NS-barn som er opptekne av dette, dei enkeltpersonane som har historier å fortelje, og at dette kan føre til både større merksemd om situasjonen til NS-barna, og – etter kvart – kanskje òg at myndigheitene godkjenner dette meir formelt, i form av ei orsaking.

Statsråd Anders Anundsen [16:56:57]: Jeg kan slutte meg til interpellantens utgangspunkt. Det var også utgangspunktet da krigsbarna fikk sin unnskyldning. Da var det det engasjementet som både enkeltpersoner og organisasjoner hadde vist, som var grunnlaget for den gjennomgangen som skjedde. Det er naturlig at de ble involvert på en ordentlig måte.

Så har jeg til slutt lyst til å si at kanskje særlig i et år som dette kjenner vi alle på at krigen egentlig ikke er så langt unna, gjennom foreldre, besteforeldre og andre, gjennom de historiebeskrivelsene vi får servert i jubileumsåret – på godt og vondt. Vi bærer det ganske nært med oss, selv om det har gått lang tid. Sånn sett har nok dette vært et sårt tema. Jeg synes det har vært veldig bra at representanten Solhjell har benyttet anledningen til å gi Stortinget muligheten til å debattere dette og regjeringen muligheten til å komme tilbake til dette på denne måten. Så vil vi følge det opp innen rimelig tid.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er avsluttet.