Ruth Grung (A) [13:43:09]: Langvarig sykefravær er en risikofaktor for permanent uførhet, og andelen unge som forsvinner ut av arbeidslivet med en uførepensjon, er en toppaktuell problemstilling. Tidlig frafall eller utstøting fra arbeidsmarkedet medfører store kostnader, både for den enkelte og for samfunnet.

Forskning viser at befolkningens psykiske helse er ganske stabil, men på tross av dette øker andelen uføretrygd innvilget for psykiske lidelser. Det er lettere lidelser som angst og depresjon som utgjør det store volumet av dem som får innvilget uføretrygd. Risikoen for uføretrygd blant mennesker med psykiske lidelser ser ikke ut til å ha blitt redusert, selv om behandlingstilbudet er blitt forbedret. En av grunnene kan være at det bedrede behandlingstilbudet retter seg inn mot et mindretall av dem med psykiske lidelser. Men det kan også være et resultat av måten vi har organisert psykisk helsevern atskilt fra rehabilitering til arbeid på.

Den klassiske tilnærmingen fokuserer på symptomer og på å skjerme pasienter under behandling fra arbeid i påvente av friskmelding – dette ut fra en forestilling om hvordan arbeid kan være skadelig eller belastende, og til tross for at vi samtidig vet at arbeid er god terapi for både psykiske og fysiske lidelser og plager.

Både Nav og Helsedirektoratet satser nå i økende grad på en ny metodikk, Individuell jobbstøtte, forkortet til det engelske IPS. Det er en arbeidsrehabiliteringsmodell som ble utviklet på 1990-tallet i USA, der rehabilitering til arbeid blir knyttet til behandlingstilbudet i psykisk helsevern i stedet for å organisere det som atskilte tjenester.

IPS er en manualisert og systematisk tilnærming for å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske lidelser til å oppnå arbeid i det ordinære arbeidslivet. Modellen bygger på den forutsetning at lønnsarbeid vil være mer oppbyggelig enn skadelig for flertallet av pasienter, uavhengig av symptomer og sykdomshistorie. Arbeid gir økonomisk trygghet, sosial tilhørighet og identitet. Arbeidsledighet har vist seg å øke helseproblemer. Blant annet viser selvmordsstatistikken at en tredjedel av mennesker under 35 år med psykiske lidelser som tar sitt eget liv, er arbeidsledige eller langtidssykmeldte.

Mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser uttrykker selv at de ønsker betalt arbeid. Om lag 30 pst. av befolkningen vil tilfredsstille kriteriene for psykiske lidelser i løpet av et år, men bare et mindretall vil oppsøke lege, bli sykmeldt eller få behandling. Normaltilstanden ved de fleste psykiske lidelser er å være i lønnsarbeid.

Erfaringene så langt i Norge med individuell jobbstøtte er at pasienter med alvorlige psykiske lidelser som kommer tilbake i betalt arbeid, opplever bedret selvfølelse, livskvalitet, reduserte symptomer og færre reinnleggelser. Jeg må samtidig presisere at evalueringsstudiene viser at helsegevinsten ikke er helt entydig, men forskningen viser at lønnsarbeid ikke fører til forverret helsetilstand. Dette er viktig informasjon til klinikere som er engstelig for at arbeid kan være for stressende for deres pasienter.

Hvis man først er utenfor arbeidslivet, er det mange barrierer for å komme seg i arbeid. Det er fortsatt mye uvitenhet og fordommer rundt psykiske lidelser, og stigma er en utfordring. Depresjon kan også medføre sosial tilbaketrekking og negative forventninger. Angst er assosiert med økt unngåelse. Holdninger blant klinikere og folk flest kan også representere barrierer for å komme tilbake til arbeid.

Viktige systemfaktorer virker også inn: Nav måler antall vedtak innen tidsfrister, de måler ikke hvorvidt vedtakene og tiltakene fører til forebygging av uføretrygd. Helsesektoren fokuserer på helse, og skolesektorens ansvar stopper når drop-out er et faktum. Kommuner og arbeidsgivere vet at staten tar utgiftene ved uføretrygd. Mennesker med psykiske lidelser opplever ofte at de faller mellom to stoler. Egen helsetilstand, holdninger i samfunnet og et fragmentert offentlig system gir økt risiko for uføretrygd.

Det er i dag gjennomført randomiserte studier av om individuell jobbstøtte som fokuserer på rask retur til ordinært, lønnet arbeid, gir flere i varig arbeid enn tradisjonelle tiltak som tilbyr skjermet arbeidstrening eller tilpasset arbeidspraksis med lønnstilskudd. 400 personer med alvorlige psykiske lidelser fra syv ulike fylker har vært fulgt opp av forskere med kontrollgrupper som har fått tilbud gjennom attføringsbedriftene. Tilsvarende prosjekter er nå startet opp for mennesker med lettere psykiske lidelser, som angst og depresjon.

IPS, eller individuell jobbstøtte, er utviklet i USA, og de forskningsbaserte studiene skal finne ut hvordan IPS-metodikken vil fungere i norsk sammenheng. Vi har selvfølgelig et annet arbeidsmarked og et helt annet velferdssystem og oppfølgingssystem enn det man har i USA. De første studiene viser at IPS gir høyere arbeidsdeltagelse etter 12 måneder, 44,2 pst. mot 37,3 pst. i kontrollgruppen. Effekten holder seg også etter 18 måneder og er spesielt signifikant for gruppen som har vært lenge utenfor arbeidslivet.

Hovedpoenget med denne interpellasjonen er å bryte ned det skarpe skillet som vi i dag har mellom helse og arbeid, mellom behandling og rehabilitering, og løfte fram ny forskning som viser at det å gjennomføre behandling integrert med jobbstøtte inn mot ordinært lønnsarbeid både forebygger uførhet, øker arbeidsdeltagelsen og kan gi bedre helse enn den tradisjonelle måten å gjøre det på, å vente til pasienten blir friskmeldt før rehabiliteringen starter. En slik tilnærming vil kreve radikale styringsgrep når det gjelder både helsevesenet og Nav.

Det andre poenget er at denne direkte jobbstøtte-metodikken også bør testes ut i andre deler av helsevesenet, som f.eks. for personer med somatiske lidelser. Med så gode resultater fra psykisk helsevern ligger det store muligheter for raskere helbred, økt livskvalitet, framtidige skatteinntekter og reduserte trygdeytelser også for andre grupper. Vi kan ikke la dette være uprøvd. Vi viser også til en internasjonal trend. OECD legger i 2013 vekt på å forene arbeid og helse i all pasientbehandling.

Det tredje momentet er å øke bruk av effektevaluering av arbeidsmarkedstiltak, spesielt de som er rettet inn mot å hindre utstøting og å få folk tilbake i lønnet arbeid. Jeg må si det er påfallende at de studiene som nå pågår, er de første i Norge til å evaluere effekten av tiltak rettet mot å få personer med psykiske lidelser ut i ordinært arbeid.

Vi trenger mer forskningsbasert effektevaluering for å vite hvordan tiltak virker, hvem det eventuelt er best for, og hvem det ikke fungerer for. Det betyr at Nav i samarbeid med behandlingsapparatet kan spisse tilbudet og treffe bedre. For enkeltpersoner kan det bety hele forskjellen. Personlig jobbstøtte er et forholdsvis nytt tiltak, mens attføringsbedriftene har eksistert i en årrekke, uten at det noen gang er blitt evaluert om tiltakene har reell effekt. I den grad man har evaluert, har man spurt deltakerne og sett på statistikk, men ikke effektevaluert med kontrollgrupper. Vi har et ansvar for å gi rett tiltak til rett person, kutte tiltak som ikke virker, og videreutvikle det som virker. Det handler også om hvordan vi bruker fellesskapets midler.

Spørsmålet er: Hvordan vil ministeren bidra til at pasientbehandling i helsevesenet blir mer helhetlig, slik at alle viktige aspekter av pasientens problemer ivaretas i behandlingen, inkludert arbeid?

Statsråd Bent Høie [13:51:46]: Representanten Ruth Grung tar opp viktige problemstillinger om forholdet mellom arbeid og helse. Arbeid og aktivitet er for de aller fleste helsebringende og både direkte og indirekte en kilde til helse, mestring og mening.

Tenkningen rundt arbeid og helse har ofte dreid seg om at arbeid kan gi helseproblemer, eller at helseproblemer kan gi problemer på arbeidsmarkedet eller i arbeidslivet. Etter mitt syn er det viktig å legge vekt på et tredje forhold, som jeg også oppfatter at representanten er opptatt av, nemlig at arbeid er en kilde til bedre helse. Dette er også i tråd med rådene som kommer bl.a. fra OECD, som de siste årene har argumentert for å styrke båndene mellom arbeid og helse.

Arbeidsledighet og utestengning fra arbeidslivet har ofte negative helsekonsekvenser. Regjeringen legger til grunn at flere skal få muligheten til å arbeide til tross for et helseproblem, og å arbeide så mye som helsen tillater. Vi har nå kunnskap om den positive helsemessige betydningen av å ha tilknytning til arbeidslivet. Dette vil prege regjeringens satsinger framover.

Men det pågår allerede mye på området arbeid og helse. Innen rehabiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten er arbeidsrettet rehabilitering utviklet som et eget fagområde, bl.a. ved flere private rehabiliteringsinstitusjoner.

Oppfølgingsplanen for arbeid og psykisk helse som Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider om, omfatter flere forsøks- og utviklingsprosjekter. Kjernen i tiltakene er behandling i helsetjenesten kombinert med arbeidsrettet oppfølging fra Nav og tidlig kontakt med arbeidsgivere. Som representanten Grung viser til, finnes det forskningsbaserte pilotprosjekter for personer med psykiske lidelser der behandling og jobbstøtte integreres. Disse viser gode resultater når det gjelder økt arbeidsdeltakelse og livskvalitet.

Prosjektet Jobbmestrende oppfølging viser at to år etter inklusjon i prosjektet hadde 60 pst. av deltakerne tilknytning til arbeidslivet – 21 pst. i ordinært arbeid eller studier. Resultatene fra prosjektet holder seg også etter at prosjektet har gått over i ordinær drift. Dette er viktig og oppløftende, først og fremst for den enkelte som kommer i meningsfylt arbeid og opplever å få bedre helse, men også for samfunnet som helhet. Jeg tror også at slike resultater kan bidra til å avlive myten om at noen av dem som strever mest, ikke er i stand til å komme i jobb eller å bli i jobb.

Individuell jobbstøtte er en arbeidsrehabiliteringsmodell som nå utprøves for personer med moderate til alvorlige psykiske helseutfordringer eller rusproblemer. Helsetjenesten og Nav samarbeider i team. Den enkelte bruker får behandling i helsetjenesten samtidig med at vedkommende får bistand av en jobbspesialist til å skaffe seg jobb i det ordinære arbeidslivet. De foreløpige rapportene fra pilotprosjektet er gode, og mange kommer i arbeid ved hjelp av prosjektet.

Mye av fraværet fra arbeidslivet utgjøres av pasientgrupper med muskel- og skjelettlidelser og milde til moderate psykiske helseplager.

iBedrift er et annet viktig tiltak. Arbeidsgiver, arbeidstaker, helsetjenesten og Nav samarbeider om å jobbe forebyggende for ansatte med muskel- og skjelettplager eller milde til moderate psykiske helseplager. Målet er at det innen 2016 skal foreligge et forslag til nytt nasjonalt konsept basert på erfaringene fra iBedrift.

Formålet med ordningen Raskere tilbake er å få syke arbeidstakere raskere tilbake i arbeid, slik at sykefraværet kan reduseres. Målgruppen er personer som er sykmeldt, og som mottar sykepenger, herunder langtidssykmeldte. Tilbudet skal gis til personer som har stor sannsynlighet for å komme tilbake i arbeid. Grupper med lettere psykiske lidelser og med muskel- og skjelettlidelser er ofte sykmeldt lenge. Det er derfor mange med den type sykdommer som bør kunne få et tilbud gjennom denne ordningen, både i Nav og i helse- og omsorgstjenestene. Ordningen tilbys av regionale helseforetak og av Arbeids- og velferdsetaten.

Spesialisthelsetjenesten gir tilbud om behandling til sykmeldte og de som står i fare for å bli sykmeldte etter henvisning fra fastlege. Spesialisthelsetjenesten har utvidet den ordinære kapasiteten og opprettet nye tilbud som en del av Raskere tilbake.

I oppdragsbrevet for 2015 til de regionale helseforetakene heter det om ordningen Raskere tilbake:

«Ordningen skal i større grad rettes mot grupper som ofte er lenge sykmeldt, dvs. personer med muskel- og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Personer som gis tilbud skal med stor sannsynlighet komme raskere tilbake i arbeid. Det skal måles effekt av tiltakene, og tiltakene skal evalueres. Tjenestene til brukerne bør så langt det er mulig leveres i samarbeid med NAV, primærhelsetjenesten, samt arbeidsgiver og arbeidstaker.»

Kommunene har også et viktig ansvar når det gjelder å hjelpe mennesker til å stå i, komme tilbake til eller begynne i arbeid og aktivitet. Vi har en målrettet satsing på å heve kompetansen i psykisk helsetjeneste og samtidig redusere terskelen for å få hjelp. På denne måten når vi fram til mennesker som sliter, tidligere og raskere. Pilotprosjektet Rask psykisk helsehjelp er et godt eksempel på hvordan nye, kompetansesterke lavterskeltjenester endrer den tradisjonelle forståelsen av hvordan arbeid og sykdom kan kombineres. Den tradisjonelle tanken om at man må behandles til man er frisk før man kan komme tilbake igjen i jobb, erstattes av en tanke om at man kan få lære seg å mestre sine helseutfordringer og samtidig opprettholde kontakten med arbeidslivet. Pilotprosjektet evalueres av Folkehelseinstituttet, men allerede nå er deltakerkommunene så fornøyd at de har bestemt seg for å fortsette driften etter at prosjektet er over.

Jeg vil også trekke fram regjeringens varslede krav om psykologkompetanse i kommunene som et viktig tiltak. Å styrke kommunenes kompetanse på forebygging, utredning og behandling innen psykisk helse er sentralt for å sikre videre utvikling av tjenestene.

Det er videre helt avgjørende at kommuner og spesialisthelsetjeneste samordner tiltak både internt og mellom nivåer, og at koordinering og samarbeid med Nav styrkes. I dag opererer helse- og velferdstjenestene i for stor grad i separate siloer, uten nødvendig kontakt og samhandling.

God helse er viktig for enkeltmennesker. God helse og mestring av helseutfordringer gir mulighet for livsutfoldelse, opplevelse av mening og god livskvalitet. Lengre tids sykefravær øker risikoen for varig uteblivelse fra arbeidslivet, noe som igjen øker risikoen for helseutfordringer, ensomhet og utenforskap.

Helsetjenesten må derfor se arbeid både som en del av og som et mål for behandlingen. I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste heter det om rehabilitering og arbeid at

«et helhetlig rehabiliteringsforløp for personer i yrkesaktiv alder som har mulighet til å oppnå full eller delvis arbeidsevne, må inneholde tiltak for å komme tilbake til arbeid».

Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har sammen tatt initiativ til en strategi for å utvikle samarbeidet mellom de to sektorene. Utgangspunktet for initiativet har vært at arbeid for de fleste er helsefremmende, ikke minst for folk i randsonen av arbeidsmarkedet.

Tiltakene i oppfølgingsplanen for arbeid og psykisk helse bygger på mange av de samme prinsippene, strategiene og tilrådingene som i OECD-rapporten. Det samme gjelder innsatsen for å øke gjennomføringen i den videregående skolen.

Videre satsing innen rehabilitering som har arbeid som mål, vil også bli fulgt opp i opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering.

Helsetjenesten og arbeids- og velferdstjenesten må i større grad gå hånd i hånd i utformingen av tiltak for brukergrupper som trenger hjelp fra begge tjenestene. Tiltak som har vist god effekt, videreføres, og tiltakene må tydeligere rettes mot de store målgruppene der både utfordringene og effekten er størst. Pasientens helsetjeneste er en helsetjeneste som i større grad enn i dag gir mestring, bedre livskvalitet og kontroll til enkeltmennesket. For å få det til, må vi skape helhetlige forløp, der arbeidsdeltakelse betraktes som en del av intervensjonen. På den måten kan vi unngå oppstykkede tjenester der arbeid ikke kommer på tale før pasienten er ferdig behandlet og rehabilitert.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Ruth Grung (A) [14:00:40]: Jeg takker for svaret, og jeg tror at vi er veldig enig i beskrivelsen. Jeg savner kanskje litt svar når det gjelder effektevaluering av Nav-tiltak. Jeg har bakgrunn fra den etaten, og jeg vet at det er ganske mange milliarder som brukes over år, og mange skjebner, så det er litt påfallende at man ikke har brukt mer ressurser på å se hva som gir effekt. Det handler om å få enkeltindivider tilbake i arbeid igjen, og ikke minst om fellesskapets ressurser.

Men så er det store oppdraget: Hvordan klare å forene innenfor helse det å tenke og bruke arbeid på en annen måte, og det samme med Nav – å tørre å nærme seg helse mer? Man blir sykmeldt fra arbeid, og så skal man snu hodet og tenke at arbeid også skal være helsefremmende. Jeg har snakket med dem som forsker på dette feltet, og de er veldig optimistiske med hensyn til hva de nå har opplevd. Det viser også tallene så langt at det er grunn til, selv om det kommer nye resultater framover.

Det handler mye om kultur innenfor helsevesenet og om kultur innenfor Nav. I går var jeg på Sørlandet, og det var en som oppsummerte, som sa at kulturen er så grådig at den spiser enhver visjon, enhver reform, til lunsj. Jeg mener at her kan vi spise det til frokost. Så hvordan klare å få den forståelsen og klare å endre på kulturen? Det merker jo også de som nå jobber innenfor disse tiltakene, at det er særdeles stor skepsis, kanskje størst innenfor helsevesenet, så det blir neste utfordring.

Statsråd Bent Høie [14:02:48]: Til den første tilbakemeldingen fra representanten: Når det gjelder at vi er enige på dette området, så er jeg helt enig i det. Jeg tror vi har en felles oppfatning av at arbeid er en kilde til helse, og at det er noe som i mye større grad må gjennomsyre hele tjenesten vår.

Når det gjelder effekten av Nav-tiltak, må jeg be om forståelse for at det kanskje er et spørsmål som heller bør stilles til arbeids- og sosialministeren, som har ansvaret for de tiltakene.

Det er nok riktig, som representanten påpeker, at vi her står overfor en ganske omfattende omveltning av både kultur og tradisjon. Den tradisjonelle tenkningen i helsetjenesten er basert på hvile som noe helsebringende, og at en skal slippe å arbeide hvis en er syk, at en skal ligge i en seng for å få pleie. Dette er en tilnærming som er krevende å snu innenfor hele helsefeltet, som f.eks. også henger sammen med det store arbeidet som nå skjer i kommunene, med i større grad å dreie innsatsen mer mot hverdagsrehabilitering enn tradisjonell pleie og omsorg.

Jeg synes det er spennende – representanten hørte jo min gjennomgang av de ulike prosjektene og tiltakene som er underveis – at der vi nå ser de tydeligste resultatene, er hos noen av våre aller sykeste pasienter. Når en i Bodø f.eks., innenfor psykisk helse, lar pasienter som er innlagt på døgnplass, starte å arbeide mens de er innlagt, og når vi vet hvor syk en må være for å bli innlagt innen spesialisert psykisk helse, så forteller det noe om potensialet. Det samme gjelder i Stavanger, der en har jobbresept som en del av behandlingsforløpet. Det viser etter min oppfatning bare det store, betydelige potensialet som er på dette området.

Men jeg tror at dette vil kreve et stort og omfattende arbeid både med å nøste opp der systemene hindrer den tenkningen og ikke minst med å dreie oppmerksomheten i helsetjenesten mot mestringsbegrepet. Representanten vet at jeg har den klare oppfatningen at helsetjenestens viktigste oppgave er å bidra til at den enkelte klarer å mestre sitt liv, sine utfordringer. Det å ha mulighet til å være i arbeid, er en del av dette, så det utfordrer selve fundamentet, selve oppfatningen av hva som er tradisjonen for å oppleve hva som er sykt og friskt i samfunnet vårt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:06:11]: Det er en veldig viktig problemstilling representanten Ruth Grung tar opp. Det å være i arbeid er et mål for oss alle. Arbeid gir mening, det gir mestring, og det er viktig for vår psykiske helse. Det er egentlig folkehelse i vid forstand. Altfor mange faller ut av arbeidslivet etter langvarig sykdom, og for mange er også det ikke å være i arbeid et nederlag. De fleste ønsker seg tilbake til arbeid etter sykmelding, men ofte finner man det vanskelig. Her har både arbeidsliv, arbeidsgiver og arbeidstaker en viktig rolle, bl.a. i inkluderende arbeidsliv.

Regjeringen legger til grunn at flere skal få muligheten til å arbeide til tross for et helseproblem, at man kan arbeide så mye som helsen tillater. Det er utrolig positivt. Forskning viser at det er en helsemessig gevinst i å arbeide. I folkehelserapporten fra 2014 heter det – det er flere forskere, jeg nevner ikke dem her – at når arbeidsmiljøet er tilfredsstillende, er det holdepunkter for at deltaking i arbeidslivet i seg selv har en positiv effekt på helsen. Tap av arbeid gir dårlig psykisk helse, mens retur til arbeid gir bedre psykisk helse. Arbeid er for mange en kilde til helsefremmende sosiale relasjoner, personlig vekst og ikke minst økonomisk trygghet. Arbeid strukturerer også hverdagen, gir mening og en sosial identitet. Dette fikk jeg erfare tidlig på 1970-tallet da jeg jobbet som helsemedarbeider på en stor psykiatrisk institusjon, Lier sykehus. Da jeg kom på jobb, lurte jeg etter en stund på hvor alle pasientene var. Jo, de var på arbeid. De arbeidet i gartneri, de arbeidet i fjøs, de arbeidet i et eget kjøkken, og de arbeidet i en liten fabrikkenhet. Dette er for lengst borte i dag, men jeg tror det som en av sykepleierne der sa til meg: Du skjønner at arbeid, det gjør at man føler at man gir mening til noe.

Ministeren har gjort grundig rede for ulike tiltak og regjeringens målsettinger på området. Jeg vil spesielt framheve rehabiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten, hvor arbeidsrettet rehabilitering nå er utviklet som et eget fagområde, og hvor man samarbeider med flere private rehabiliteringsinstitusjoner. De fire regionale helseforetakene har tilbud innen arbeidsrettet rehabilitering, ikke minst hvordan komme raskere tilbake til arbeidslivet. Det er et utstrakt samarbeid med private og ideelle organisasjoner.

I Helse Sør-Øst har jeg lyst til spesielt å framheve arbeidsrehabiliteringssenteret AiR, som ligger i Rauland i Telemark. Det er et kompetansesenter som utvikler kunnskap om å bygge bro mellom arbeid og helse. Det jobbes med fagutvikling, nettverksbygging og ikke minst forskning. De har et spennende tilbud innen arbeidsrettet rehabilitering, bl.a. til unge voksne mellom 18 og 30 år som er diagnostisert med ME – en vanskelig situasjon, som vi vet. De har også tilbud om rehabilitering med kartlegging og vurdering med særlig vekt på arbeidsdeltakelse, uavhengig av diagnose. Målgruppen er dem som står i fare for å bli sykmeldte, og langvarig sykmeldte.

Mye av fraværet fra arbeidslivet utgjøres av pasientgrupper med muskel- og skjelettlidelser – vår tids folkesykdom – og også milde til moderate psykiske helseplager. Jeg vil derfor framheve prosjektet iBedrift. Universitetssykehuset i Nord-Norge er med i iBedrift-prosjektet, og det er et samarbeidsprosjekt mellom spesialisthelsetjenesten, Nav, primærhelsetjenesten, arbeidsgiver og arbeidstaker. Målet er å øke kunnskapen om og forståelsen av alminnelige helseplager og ikke minst hvordan komme tilbake til arbeidslivet. Som ministeren sa, er målet at det i 2016 skal foreligge et forslag til et nytt nasjonalt konsept basert på disse erfaringene.

Pasientens helsetjeneste er en helsetjeneste som i større grad enn i dag skal gi mestring, livskvalitet og kontroll til enkeltmennesket. Helse og arbeid må derfor ses i en større sammenheng.

Lavrans Kierulf (FrP) [14:11:35]: Spørsmålet representanten Grung stiller helseministeren i dag, er godt og svært viktig. Framtidens arbeidskraft betinger at vi er i stand til å utnytte vår arbeidskapasitet på en bedre måte. Det vil også innebære at vi legger mulighetene til rette for å kunne stå i arbeid selv når man møter sykdom i livet.

Arbeid innebærer flere viktige aspekter ved livet vårt. For mange er arbeid viktig for å forsørge seg selv og sin familie, men arbeid er også en viktig identitetsbygger og en betydelig del av vårt sosiale liv. Det er et sted hvor vi får bruk for våre ferdigheter og bidrar til fellesskapet. Arbeid er viktig for oss.

Det er også et mål for samfunnet at flere er i arbeid. En stadig større andel av befolkningen blir eldre. Det blir færre til å forsørge dem som står utenfor arbeidslivet.

Derfor er det så viktig at vi ivaretar de kreftene vi har i arbeidstokken i dag og i framtiden, at arbeidsplassen er helsefremmende og kan møte arbeidstakerens helseutfordringer på en god måte som bidrar til bedre helse, og til at den enkelte har mulighet til å fortsette i arbeid.

Sykdom og skade inntreffer de aller fleste i løpet av livet. Men for mange er det fortsatt et mål og et ønske om å stå i arbeid så lenge som mulig. For mange kan arbeidsplassen være en del av løsningen på helseutfordringene – og ikke til skade for helsen.

Jeg er enig med interpellanten i at arbeid er god terapi, for både psykiske og fysiske lidelser og plager. Gjennom god tilrettelegging i arbeidslivet og arbeidsrettet rehabilitering har vi et stort potensial til at flere har muligheten til å stå i arbeid. Fravær fra arbeid fører ofte til negative helseutfordringer.

Å bevare kontakten med arbeidslivet er i mange tilfeller helt avgjørende for framtidig arbeidsdeltakelse. For hver uke arbeidstaker er borte fra jobb, heves terskelen for å komme tilbake til arbeidsplassen. Den terskelen må vi jobbe for å senke. Det betyr at vi må styrke båndene mellom behandling, rehabilitering og arbeid. Dette er jeg glad for at arbeidsministeren og helseministeren arbeider tett om.

Flere som i dag blir holdt utenfor arbeidslivet fordi man antar at de ikke har muligheter til å bidra, er i stand til å komme i jobb – og har et ønske om å komme i jobb. Fremskrittspartiet vil jobbe for at de blir gitt den muligheten.

Det er også viktig at organisasjonene og bedriftene setter dette på dagsordenen på sin arbeidsplass. Det er de som kan være med på å skape helsefremmende arbeidsplasser og inkludere personer blant deres nåværende eller framtidige ansatte, slik at de kan stå i arbeid selv om sykdom eller skade oppstår. Nær kontakt med ansatte og tilrettelegging på arbeidsplassen er det viktigste å ta hensyn til.

At flere får være arbeidstakere, anser jeg som en vinn–vinn-situasjon. Det er bra for helsen, vedkommende kan fortsatt være selvforsørgende, og samfunnet får utnyttet arbeidskapasitet, ressurser og kompetanse. Da er det helt avgjørende at helsetjenestene og arbeids- og velferdsforvaltningen samarbeider godt.

Det er derfor gledelig at helseministeren har gjort det klart at det allerede gjøres mye for å fremme disse personers muligheter til arbeidsdeltakelse, selv om det alltid vil være slik at man kan gjøre mer.

Kjersti Toppe (Sp) [14:15:04]: Først takk til representanten Grung som tar opp eit veldig viktig tema. Deltaking i arbeidslivet er ein sentral verdi i vårt samfunn, og høg sysselsetjing er eit sentralt mål i arbeids- og velferdspolitikken. Fleire har vore inne på betydninga av å kunna vera i arbeid. Eg pleier å seia det veldig enkelt: Ein må ha god helse for å arbeida, men ein må arbeida for å ha god helse.

Det er kjent at menneske med psykiske lidingar eller problem utgjer ein stor del av dei som står utanfor arbeidslivet eller som står i fare for å falla ut av arbeidslivet i dag. Mange av desse treng samordna tilbod frå både helse- og sosialtenesta og arbeids- og velferdsforvaltninga for å kunna utnytta si arbeidsevne. Det er vel dette som er utfordringa og vanskeleg å få til. Men det har vore gjort veldig mykje bra arbeid, og representanten Grung viser til forsøk som går på dette med å bryta ned det skarpe skiljet som i dag er mellom helse og arbeid, mellom behandling og rehabilitering, og eg er heilt einig i at det handlar veldig mykje om å få til ei endring av tradisjonar og praksis for den måten vi har sett på sjukdom på – det at ein først skal vera ferdig med behandling før ein tenkjer på andre tiltak.

I 2007 la den raud-grøne regjeringa fram ein nasjonal strategi for arbeid og psykisk helse, som går rett inn i denne problemstillinga. Eg vil peika på at arbeid og helse var eit prioritert område i opptrappingsplanen for psykisk helse, som vart gjennomført i 2008. Arbeidet med å styrkja arbeidsmoglegheitene og betra tilgjengelegheita til marknadstiltak for menneske med psykiske lidingar har vist at det er behov for vedvarande og systematisk innsats på feltet.

Eg har sett litt på strategiplanen som gjekk ut i 2012. Den hadde fem sentrale område som ein skulle jobba med. Det eine var samarbeid og samordning, bl.a. å tilsetje eigne personar som kunne vera rettleiings- og oppfølgingslos i Arbeids- og velferdsetaten. Brukarmedverknad og sjølvhjelp var satsingsområde. Det var satsing på tiltak og tenester, som å auka bruken av arbeidsplassen som arena for arbeidsretta innsats, og å vidareutvikla arbeidsmarknadstiltaka. Og vidare: lettare tilgang til helsetenester og å fokusera på unge med psykiske lidingar. Dette med kompetanse, nettverk, informasjon og haldningar var òg eit sentralt område. Eit sentralt område – det femte – var kunnskap, forsking og utvikling. Alle desse områda har vi vore inne på i dag, så det gjeld å vidareføra den strategien og dei målsetjingane som vart sette i gang då.

Eg har lytta til det som statsråden seier. Her skulle både arbeidsstatsråden og ein annen komité, som no sit i eit komitémøte, vore, for dette går jo midt imellom våre to komitear og er like viktig for vår komité som for arbeids- og sosialkomiteen.

Til slutt til noko som ingen har vore inne på. Dette handlar òg om eit inkluderande arbeidsliv. Vi kan snakka om arbeidsmarknadstiltak og skisserte opplegg, men har vi eit inkluderande arbeidsliv, er jo det det aller viktigaste. Eg hugsar ein som mista jobben sin i Grønn etat i Bergen kommune – som han hadde hatt i alle år – fordi Grønn etat vart konkurranseutsett. Det må vi òg våga å snakka om når det gjeld arbeidslivet for desse spesielle.

Ruth Grung (A) [14:20:16]: Jeg vil takke alle som har bidratt i debatten.

Jeg var klar over at det er ganske bred enighet, men det som er utfordringen – som jeg egentlig også tok opp – er hvordan en skal klare å få til en endring fra hvordan det er i dag.

Når det gjelder primærhelsemeldingen, er det løftet fram en visjon om mer tverrfaglighet. Jeg tror at innenfor dette feltet vil det være behov for enda mer – det blir som mastodonter – skal vi klare å enes på en annen måte.

Jeg nevnte i sted også dette med kultur. Den eneste sterke motvekten når kultur opptrer negativt, er god og tydelig ledelse. Det er en utfordring både for ministeren og for oss her på Stortinget hvordan en skal ta i bruk den nye kunnskapen innenfor dette feltet, for å klare å bryte ned noen av barrierene og så løfte dette fram. Jeg tror vi må tenke ganske nytt og bredt, skal vi klare å endre dette – ellers vil en fortsette med småprosjekter på siden. De føler seg ganske ensomme, de som sitter og jobber med disse prosjektene – beklageligvis – selv om det er en glede hver gang de lykkes. Men det er veldig mye motstand mot dette, ikke minst fra andre klinikere.

Vi må også gjøre noe med hvordan vi rapporterer, og med systemet. Det vil også ha en innvirkning. Jeg er fullt klar over at det er arbeidsministeren som har ansvar for Nav, men samtidig er det de med helseutfordringer som går på disse tiltakene. Her burde det være en overlapping, og tilbakemeldingen er at mer effektevaluering må til.

I første runde er det viktig at vi også her klarer å få på plass en ordning for og en forståelse av at det er den enkeltes ressurser som skal mobiliseres, både helsemessig og i forhold til de andre ressursene som er rundt. Dette er en litt annen måte å tenke på enn det som har vært fram til nå, og som jeg også ser spirer i veldig mye av det arbeidet som vi gjør på alle andre områder.

En må altså komme videre. Vi er litt utålmodige, og det skal vi være. Så her håper jeg fortsatt på et godt tverrpolitisk samarbeid.

Statsråd Bent Høie [14:22:55]: Jeg er glad for at representanten understreker at det ikke finnes én enkelt løsning på denne store og omfattende problemstillingen, men at dette er noe som vi må jobbe systematisk med over tid.

Jeg tror at også resten av helsetjenesten på dette området har mye å lære av rehabiliteringsfeltet, der denne tenkningen allerede er veldig framtredende. Mye av målsettingen i det arbeidet som gjøres, er nettopp å bidra til at den enkelte får bruke sine evner og muligheter og mestre livet sitt.

Dette henger også sammen med en av de andre store endringene i samfunnet vårt, nemlig den demografiske endringen – at flere i samfunnet vårt blir eldre, og at flere av de eldre er friskere. Derfor er det viktig å se dette i sammenheng med aldersgrensene i arbeidslivet. Veldig mange blir i dag skjøvet ut av arbeidslivet på et tidspunkt som de oppfatter – med rette – er altfor tidlig. Så lenge vi lykkes med å skape et samfunn der mennesker lever lenger og er friskere lenger, må vi også legge til rette for at vi har et arbeidsliv som gjør at en får mulighet til å bidra i samfunnet. Da er aldersgrenser et viktig virkemiddel.

Dette er også noe som kommer veldig tydelig fram i folkehelsemeldingen, som komiteen nå har til behandling, der nettopp en aktiv alderdom er et sentralt tema. Dette er også et prioritert område for regjeringen og, ikke minst, for Helse- og omsorgsdepartementet, som jobber med dette spørsmålet og koordinerer arbeidet på tvers av ulike departementer.

Dette handler også om muligheten til å få prøve seg i arbeidslivet, til å komme inn. Det er politisk uenighet om virkemidlene knyttet til dette, men vi mener at de endringene som Stortinget har vedtatt når det gjelder arbeidsmiljøloven, bidrar til at flere får mulighet til å prøve sin arbeidsevne og komme inn i arbeidslivet og legger ikke minst til rette for et arbeidsliv der en ikke må være 100 pst. frisk 100 pst. av tiden, men der en har mulighet til å bidra når en kan.

I bunn og grunn, hvis en ser på dette ut fra helsetjenestens perspektiv, handler det om den grunnleggende forståelsen av hva helse er. Da er vi igjen tilbake til at her er det behov for en stor endring, som handler om å endre en kultur som kanskje er tusen år gammel. Så dette vil ta tid.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 7 omme.