Ruth Grung (A) [14:26:50]: Musikkterapi har gjennom forskning vist seg å ha effekt på mange praksisfelt som spenner helt fra arbeid med premature spedbarn til eldre med demens, via forebyggende arbeid med barn og unge, psykisk helse og rusforebygging og rusbehandling samt eldreomsorg og palliativ omsorg.

Musikk virker inn på vår medfødte ikke-språklige kompetanse som handler om kommunikasjon gjennom lyder og rytmer, men også på våre individuelle musikalske preferanser, som er viktig for vår identitet, motivasjon og livskvalitet.

Musikkterapi har dokumentert effekt på uro og medisinering. Helsedirektoratets nye nasjonale faglige retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av psykoselidelser anbefaler bruk av musikkterapi. I retningslinjen står det:

«Musikkterapi fremmer tilfriskning, og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk på å redusere negative symptomer. Behandlingen må utføres av terapeuter med godkjent utdanning innen musikkterapi.»

Musikkterapi er gitt høyeste gradering, og kunnskapsgrunnlaget for behandlingen er vurdert til høyeste evidensnivå.

På fagkonferansen om musikkterapi nå i mai fortalte spesialrådgiver i Helsedirektoratet Brittelise Bakstad at musikkterapi er i ferd med å bli tatt inn i den nasjonale faglige retningslinjen for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Retningslinjen er forventet å være klar i september 2015.

Fagmiljøet i Norge befinner seg helt i forskningsfronten. Det utdannes kvalifiserte musikkterapeuter både ved Norges musikkhøgskole her i Oslo og ved Griegakademiet ved Universitet i Bergen.

I den offentlige debatten har det vært en del sammenblanding av begrepene «musikkterapi», «helserelatert musikkbruk» og «Den kulturelle spaserstokken». Den kulturelle spaserstokken har som formål å gi eldre større mulighet til å oppleve profesjonelle kunstuttrykk og ta del i ulike kulturelle aktiviteter.

Musikkterapi er i dag lite utbygd innen psykisk helsevern og rus. Det gjelder både spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester. Det er viktig å være oppmerksom på forskjellen i implementeringsutfordringer på disse to tjenestenivåene.

I spesialisthelsetjenestene er utredning og spesialisert behandling hovedoppgavene, og det er først og fremst behov for å integrere musikkterapeuter med godkjent utdannelse inn i disse oppgavene.

Nordfjord psykiatrisenter og Lovisenberg Diakonale Sykehus har vært pionerer for bruk av musikkterapi innen psykisk helsevern, og Stiftelsen Bergensklinikkene og Tyrilistiftelsen har samme rolle innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Videre implementering bør derfor bygge på deres erfaringer.

Oppgavene i kommunene er mye bredere. For sosial- og helsetjenestene handler det om forebygging og oppfølging, for brukerne om livskvalitet og mestring i hverdagen. Det er derfor behov for å skille mellom behandlingsoppgaver som krever godkjent musikkterapiutdanning, og annen helserelatert musikkbruk der musikkterapeuten mer går inn som veileder og tilrettelegger, slik at ressurser i lokalsamfunnet kan mobiliseres, etter samme arbeidsfordeling som vi i dag ser i eldreomsorgen. Musikkterapeuter gir behandling til de pasientene som har størst behov, og bør ellers bruke mye av sin arbeidstid til kompetanseoverføring, slik at pleiere, pårørende og frivillige kan få hjelp til å bruke musikk som en positiv ressurs i sin hverdag.

Derfor er det, i tillegg til at man stimulerer til mer bruk av musikkterapi i tjenesteutvikling, et stort behov for å utvikle gode og kunnskapsbaserte modeller for implementering på systemnivå.

Universitetet i Bergen og Uni Research Helse har tatt konsekvensen av dette og etablerte i januar i år noe som heter POLYFON, som er et nettverk for musikkterapiforskning og praksisutvikling der en i samarbeid med en rekke helseforetak og kommunale instanser prøver ut og evaluerer ulike tilnærminger til musikkterapeutisk tjenesteutvikling. Nettverket er unikt i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Det er et politisk spørsmål hvor mye man ønsker å stimulere slike prosesser nasjonalt med midler til informasjonsarbeid, kompetanseutvikling og følgeforskning, men vi er helt avhengig av å utdanne flere musikkterapeuter, skal vi kunne gi likeverdige helsetilbud i hele landet.

I dag er det ca. 300 musikkterapeuter i Norge. Fagmiljøet mener at de nye retningslinjene vil skape et behov for ca. 600 flere musikkterapeuter, i tillegg til at vi får flere innenfor eldreomsorg, slik at det totalt vil være behov for ca. 1 200 musikkterapeuter på landsbasis i årene framover.

I dag er det under 20 musikkterapistillinger i psykisk helsevern og bare en håndfull innen rusbehandling.

I psykiatri- og rusomsorgen er det derfor et stort behov for å ta i bruk ny kunnskap. De offentlig finansierte helsetjenestene bygger på prinsippet om rettferdighet og likeverdighet i tilbudet. Det er bekymringsfullt at så få får tilbud om faglig anbefalt behandling basert på forskningsbasert kunnskap.

Så spørsmålet til helseministeren er: Hvilke tiltak vil ministeren iverksette for at ny profesjonskompetanse, som musikkterapi, skal bli en integrert del av helsetjenestene og et tilbud til langt flere enn i dag?

Statsråd Bent Høie [14:32:48]: Representanten Grung tar opp et viktig tema i denne interpellasjonen. Psykoselidelser innebærer store påkjenninger for dem som rammes og for familiene deres. Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser er svært viktig. Ved å oppdage sykdomstegnene tidlig kan man sørge for at ubehandlet psykose blir av kort varighet. Tidlig innsats med kunnskapsbaserte tiltak øker mulighetene for tilfriskning. Tiltakene må være individuelt tilpasset, ta hensyn til den enkeltes ressurser og bidra til økt mestring og deltakelse i samfunnet.

Representanten Grung viser til Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser som Helsedirektoratet utarbeidet i 2013. Retningslinjen peker på en rekke terapiformer som har, eller kan ha, effekt ved behandling av psykoselidelser. Samlet inneholder Nasjonal faglig retningslinje for behandling av psykoselidelser om lag 80 anbefalinger. Blant disse er anbefalingen om kunst- og musikkterapi. Kunstterapi omfatter musikk-, drama- og danseterapi samt bildende kunst. Forskning viser at musikkterapi er særlig effektivt for å redusere negative symptomer.

Det er også indikasjoner på at effekten av slik behandling er til stede seks måneder etter at den er avsluttet. Musikkterapi er like effektivt for pasienter som er innlagt på døgnenheter, som for dem som får poliklinisk behandling. Forskning viser at musikkterapi kan inngå i behandling både innen psykisk helsevern og i kommunalt arbeid. Anbefalingene er derfor relevante for alle nivåer i tjenesteapparatet.

Helsedirektoratets retningslinjer er kunnskapsbaserte anbefalinger. Ved å støtte seg til dem kan helsepersonell være trygge på at de oppfyller lovverkets krav til faglig forsvarlig helsehjelp, selv om anbefalinger gitt i Nasjonal faglig retningslinje ikke er rettslig bindende.

I situasjoner der helsepersonell velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra gitte anbefalinger, bør det dokumenteres. En bør også være forberedt på å begrunne sine valg i eventuelle klagesaker eller ved tilsyn. Når Helsetilsynet vurderer om det er handlet i samsvar med god praksis, tar tilsynet utgangspunkt i anbefalinger som er utviklet systematisk, og som er kunnskapsbasert. Retningslinjen bør være sentral i arbeidet med kvalitetsforbedring. Ledere i helsetjenesten har ansvar for tilrettelegging av virksomheten, slik at anbefalinger gitt i Nasjonal faglig retningslinje kan følges. Anbefalingene er gradert i fire nivåer. Fire forhold vurderes derfor å bestemme nivået: det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget og etiske, politiske og økonomiske forhold.

Musikkterapeutens arbeid består i å tilrettelegge forholdene slik at den enkelte klient får mulighet til å utvikle sine ressurser ved hjelp av musikkaktiviteter. Musikkterapien er en del av en tverrfaglig behandling og forutsetter planlegging, løpende evaluering og oppfølging. Flere studier viser at musikkterapi reduserer symptomer og øker funksjonsnivået. Musikkterapi supplerer eksisterende behandlingsformer, den gir brukeren innflytelse og mobiliserer brukerens egne ressurser. Musikkterapeuter arbeider i dag både innenfor psykisk helsevern og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Musikkterapi benyttes også i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Musikkterapeuten kan arbeide både med grupper og med enkeltpersoner. Mange jobber i tverrfaglige team. Musikken brukes som et verktøy for samhandling, kommunikasjon og utvikling.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2015 bevilget 5 mill. kr for å videreutvikle og spre opplæringsprogram om miljøbehandling og integrert bruk av musikk og sang til ansatte i omsorgstjenestene. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å sette dette i verk. Det er organisert under Kompetanseløftet 2015, og Helsedirektoratet er i gang med å legge til rette for at kommunene kan søke om midler til opplæringsprogram. Målgruppen for disse midlene er ansatte i helse- og omsorgstjenestene som arbeider nær brukere og pasienter som har nytte og glede av miljøbehandling med musikkterapi. Blant annet gjelder det pasienter med demens, hjerneslag, Parkinsons sykdom og andre med kognitiv svikt. I slike opplæringsprogram kan det være aktuelt å benytte personell med musikkterapiutdanning.

Regjeringen har med disse midlene i statsbudsjettet for 2015 fulgt opp forslagene i stortingsmeldingen Morgendagens omsorg. I meldingen står det at for å utvikle en framtidsrettet og god omsorgstjeneste er det behov for større vektlegging av aktivisering både sosialt og fysisk og økt oppmerksomhet på brukeres sosiale, eksistensielle og kulturelle behov.

Kunst og kultur kan brukes til å utvikle nye metoder og faglige tilnærminger i helse- og omsorgstjenestene. Kultur og omsorg må spille sammen i et tett tverrfaglig samarbeid som både stimulerer kropp og sjel og aktiviserer tanke og følelsesliv, f.eks. gjennom erindringsgrupper, skriveprosjekter, dansekvelder og musikkgrupper eller gjennom kunst- og kulturprosjekter som bygger på den enkeltes evner, interesser og livshistorie. Det er etter hvert utviklet ulike miljøtiltak som kan brukes terapeutisk mot uro og depresjon ved demens eller mot utagering ved stell og daglige aktiviteter. I likhet med spesialisthelsetjenesten må også omsorgssektoren utvikle systemer som sikrer at ny kunnskap tas i bruk.

Det er positivt at det foreligger Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Anbefalingene gir grunnlag for å redusere uønsket variasjon i praksis. Jeg vil poengtere at spørsmålet fra representanten Grung omhandler én av de 80 anbefalingene i retningslinjen.

Det er positivt at det foreligger forskning om effekter av musikkterapi. Musikkterapi har vært brukt i psykisk helsevern i flere tiår, men først de senere årene har forskningen vist effekt. Retningslinjen inneholder imidlertid ikke anbefalinger med hensyn til omfang av slik terapi, og det er ikke gjort vurdering av tilgangen på musikkterapeuter. En eventuell vurdering av mulige utdanningsmessige konsekvenser må foretas når det foreligger mer erfaringer med nye arbeidsformer som følge av retningslinjen. Jeg vil understreke at det er et lederansvar på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten at anbefalte og kunnskapsbaserte metoder tas i bruk.

Ruth Grung (A) [14:39:42]: På den ene siden er jeg veldig klar over at Helsedirektoratet er svært positiv til bruk av musikkterapi, men jeg vet også at man innenfor psykisk helsevern og rusbehandling er litt på leting etter hva som lykkes. Og når ministeren mener at det er ett tiltak blant 80, virker det som om dette har relativt liten betydning, og at man vil vente for å se på videre forskning før man presser det ut. Så jeg opplever at det ikke var den framoverlente holdningen som jeg hadde håpet på. Og hvis vi ser litt tilbake på den drøftingen vi hadde i forrige sak, er det mye konservatisme, kanskje spesielt i helseprofesjonene, og det å tilrettelegge for en helt ny profesjon innenfor et etablert system, som det er innenfor helsefeltet, med all den profesjonsstyringen som er der, er utfordrende, så der har vi politikere et ansvar for å løfte fram ny kunnskap. Selvfølgelig skal det forskes parallelt på det, men når det har gitt så positiv effekt på et område hvor vi er litt søkende, spesielt innenfor rus og psykisk helsevern, håper jeg at man kan være litt mer framoverlent framover. Det er ikke minst veldig mange som ønsker å utdanne seg denne veien, og kanskje det å få inn litt bredere kompetanse innenfor helse på disse områdene vil ha betydning ikke bare for pasientene, men også for arbeidsmiljøene.

Jeg håper det kommer litt større engasjement når det gjelder bruk av musikkterapi, og så skal vi være flinkere til å dokumentere effekten av det når vi oppsøker de miljøene som har kommet langt med det, og de institusjonene som har testet det ut, og så får vi alle, som politikere, gjøre vår del av jobben og følge det opp. Men nå venter jeg på debatten fra de andre kollegene mine, og så får jeg heller se på oppsummeringen.

Statsråd Bent Høie [14:42:10]: Som jeg svarte i mitt innlegg, er dette ett av flere anbefalte behandlingstiltak i retningslinjene. Det er viktig at vi lar behandlingsretningslinjer i hovedsak være basert på kunnskapsbaserte vurderinger fra fagmiljøene selv.

Jeg har et veldig klart inntrykk av at musikkterapi brer om seg i tjenesten, spesielt innenfor psykisk helse og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Men det området der bruk av musikk som terapi og som en integrert del av tilbudet de siste årene kanskje har fått størst vekst, er innenfor de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Der er effektene også godt dokumentert.

Musikkterapeut som profesjon er én del av diskusjonen, men det å bruke musikk som terapi, kan jo også gjøres av annet helsepersonell som har fått kompetanseheving i det å bruke dette som en integrert del av pleie- og omsorgstjenesten.

Så jeg er – som representanten – overbevist om at dette kommer til å bli mer og mer vanlig i tjenesten. Selv om det har vært der i ti år, tror jeg det kommer til å bli mer og mer vanlig framover, både i spesialisthelsetjenesten og ikke minst i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:44:02]: Først takk til interpellanten for å reise en viktig debatt. Gledelig er det at det er flere som har registrert at denne interpellasjonen fremmes i dag. Det gjelder bl.a. fagmiljøet i musikkterapi ved Universitetet i Bergen og Uni Research Helse. De har gitt innspill som jeg vil ta tak i.

Det er noen implementeringsutfordringer. Slik fagmiljøene vurderer dette, vil implementeringen av de anbefalingene som ligger i retningslinjene som er gitt fra Helsedirektoratet, kreve virkemidler utover det ordinære, først og fremst fordi dette forutsetter integrering av en ny profesjonskompetanse i helsevesenet. Implementeringen kan ikke realiseres uten en kraftig økning i nasjonal utdanningskapasitet i musikkterapi. Som representanten Grung var inne på, sier de nasjonale faglige retningslinjene:

«Musikkterapi fremmer tilfriskning, og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk på å redusere negative symptomer. Behandlingen må utføres av terapeuter med godkjent utdanning innen musikkterapi.»

De negative symptomene som det her vises til, er de utfordringer mennesker med psykose kan oppleve med hensyn til motivasjon, emosjonsbevissthet og sosial samhandling. Her er musikkterapi en godt dokumentert effekt. Dette er livsproblemer som det er vanskelig å behandle med tradisjonelle medisinske metoder.

Universitetet i Bergen har understreket ordet «må» i de faglige retningslinjene. De mener at ukyndig praksis

• representerer en risiko for pasientene og brukernes sikkerhet

• truer kvaliteten i behandlingen, rehabiliteringen og tverrfaglig samarbeid

• svekker tilliten til helsevesenet og yrkesgruppa

• svekker grunnlaget for faglig utvikling og forskning

Dette betyr selvfølgelig at det er et behov for å øke utdanningskapasiteten. Ansvaret for det ligger hos Kunnskapsdepartementet og utdanningsinstitusjonene, men det er aktuelt i denne debatten fordi det henger sammen med spørsmålet som interpellanten stiller.

Statsråden forteller oss at det er satt av 5 mill. kr til å utdanne helsepersonell. Men dette handler om mye mer enn det om vi skal lykkes. Internasjonalt er musikkterapi etablert som en profesjon og et universitetsfag. I de fleste europeiske land er kompetansekravet for yrkesutøvelse en godkjent mastergrad. Studiet integrerer det musikkfaglige og det helsefaglige, noe som er en forutsetning for å kunne arbeide kvalifisert og forsvarlig med de brukerne som har størst behov og utfordringer.

I et internasjonalt perspektiv er Norge faktisk verdensledende på noen områder når det gjelder kvalitet i utdanningen og forskningen på området, men er kommet nokså kort når det gjelder implementeringen i helsevesenet. Jeg viser i denne forbindelse til Storbritannia, hvor musikkterapeuter har vært en autorisert helseprofesjon siden 1999.

Som sagt tidligere i debatten er det i dag ca. 300 musikkterapeuter i arbeid i Norge. Fagmiljøets vurderinger er at innen psykisk helse og rus er det behov for det dobbelte. Samtidig er det stort behov innen eldreomsorgen. Tallet 1 200 på landsbasis er nevnt. Uten en slik økning, som nødvendigvis vil måtte skje over noen år, blir det et geografisk lotteri for brukerne om de får tilgang til anbefalt behandling. Tilgjengeligheten blir helt avhengig av hvor en bor og bruker tjenester, noe som strider mot prinsipper som rettferdighet og likeverdighet i tilbud innen offentlig finansierte helsetjenester.

Overslaget om behovet for 1 200 musikkterapeuter nasjonalt er moderat, samtidig som realisering av dette forutsetter en ganske drastisk endring sett i forhold til dagens situasjon. Kapasiteten i dag er 24 studenter per år, noe som er tilpasset gårsdagens situasjon. Men med dagens tempo vil det ta minst 50 år å realisere målsettingen som i dag foreligger. En slik tidshorisont er på mange måter uholdbar, både med hensyn til kvalitet i brukernes tilbud og med hensyn til profesjonens arbeid med kunnskap og kompetanseutvikling.

Mens implementeringen av nasjonale faglige retningslinjer vanligvis først og fremst er et ledelsesansvar i tjenesten, vil integrasjon av en ny profesjonskompetanse som musikkterapi kreve en satsing utover de virkemidlene helsevesenet vanligvis disponerer når anbefalte kunnskapsbaserte metoder tas i bruk. Det er tydeligvis et behov for en nasjonal plan for musikkterapi innen både spesialisthelsetjenester og kommunale tjenester, og det bør gå et tydelig signal til Kunnskapsdepartementet om dette. Vi har nok av forskning på effekten, og dermed må vi sette i gang det viktige arbeidet nå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:49:21]: Det er nok veldig få av oss som ikke lar seg påvirke av musikk. Når jeg går nedover Karl Johans gate på vei hjem fra jobb, møter jeg mange mennesker med ørepropper eller hodetelefoner. Det er ikke vanskelig å se, ut fra blikk, ansiktsuttrykk eller kroppsspråk, at man lytter til sin favorittmusikk.

I alle livets faser har musikk en betydning. Blivende foreldre stryker over den gravide magen og nynner barnesanger, jeg har sunget om trollmor som legger sine elleve små troll, hver kveld for mine unger. Vi synger i bryllup, vi synger i begravelser, og musikk er en helt naturlig del av hverdagen vår.

Så kan sykdom ramme oss alle. Noen opplever alvorlige traumer som gir dem psykiske helseutfordringer. Andre får en snikende kognitiv lidelse som gjør at det mentale – eller hodet – ikke lenger fungerer som det skal.

Men behovet for og evnen til å nyte musikk er selvfølgelig fortsatt til stede. Så kan musikk også være medisin. Det er her systematisk bruk av musikkterapi kommer inn. Musikkterapi handler om bruk av musikk i samhandling med mennesker for å øke deres livskvalitet og helse.

Musikkterapi har de siste årene etablert seg som en forskningsbasert disiplin, og det er en profesjonell praksis i Norge. Vi vet at musikkterapi fremmer tilfriskning, og jo tidligere behandlingen starter, jo bedre lykkes man med å redusere negative symptomer. Det er altså slik at vi har gode resultater, det er evidensbasert at det fungerer, men vi mangler den brede implementeringen og bruken i tjenesten. Derfor er jeg glad for at interpellanten tar opp dette temaet i dag. Det gjelder både i psykisk helsevern og også innenfor behandling av mennesker med ulike demensdiagnoser.

Vi vet at musikkterapi kan være effektivt for å redusere agitert atferd hos pasienter med demens på sykehjem. Årsaken er jo at musikk som terapiform virker for alle de fire menneskelige dimensjoner, som selvfølgelig også er til stede hos pasienter med demens som har agitert atferd.

Vi merker oss at musikkterapi får en sterk anbefaling i psykoseretningslinjene, og at sannsynligheten for god effekt også for pasienter med skadelig rusmiddelbruk og rusmiddelavhengighet er stor. Musikkterapi anerkjenner også at hver enkelt av oss må møtes individuelt. Når vi skal skape pasientens helsetjeneste, er vi opptatt av at det er pasienten som er ekspert på seg selv. Dette er også viktig når det gjelder bruk av musikk som terapi.

Musikk kan framkalle verdens beste minner, men musikk kan også vekke frykt, bidra til økt uro og gjenkalle minner som ikke er gode. Derfor må musikkterapi utføres med kompetanse og årvåkenhet med hensyn til pasientens reaksjoner og behov.

Vi er glad regjeringen har tatt viktige grep for å videreutvikle og spre kompetanse og opplæringsprogram om bruk av musikkterapi i omsorgen.

Det er også en viktig lederutfordring å løfte kompetanse om bruk av musikk som en del av miljøbehandlingen både i psykisk helsevern og også i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, det er en del av viktig fagutvikling. Vi vet at musikkterapeuter er viktige, det er en lederoppgave også å ha med denne ressursen når man skal bygge en god helsetjeneste for disse pasientene. Samtidig er jeg enig med helseministeren, som sier at det er utrolig viktig at helsepersonellet som er nær pasientene hver eneste dag, hele døgnet, også har kunnskap og kompetanse om å bruke musikk i den daglige pleien.

Jeg kjenner en veldig modig dame som heter Siri. Hun har en krevende hverdag, hun har hatt mange av dem de siste årene. Hun forteller meg at musikk betyr like mye som fysisk aktivitet for henne. Musikk bidrar til at hun får mentale friminutt. Det er viktig med gode friminutt for oss alle. For psykisk syke pasienter og for demenspasienter er musikk like viktig.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:54:15]: I likhet med foregående taler har jeg lyst til å begynne mitt innlegg med noen refleksjoner rundt musikk og hvor viktig den faktisk er i våre liv, uten at vi alltid tenker over det.

Pappaen til min venninne døde veldig tidlig. Han var sjømann. I begravelsen spilte de «I am sailing» med Rod Stewart. Den gang var det ikke vanlig at annen musikk enn salmer ble spilt i kirken, og jeg husker fortsatt hvordan alle disse sorgtunge menneskene satt og smilte, fordi akkurat denne sangen var så innmari riktig til det livet som hennes pappa hadde levd.

Vi føler lykke når vi er på konsert, vi danser til musikk, og vi synger for våre barn. Musikken følger oss gjennom hele livet, gjennom både sorg og glede.

Personer i behandling for rus og psykiske lidelser blir ofte bedt om å holde seg unna noen former for musikk. Melankolske melodier og destruktive tekster drar deg enda lenger ned når livet allerede er tungt og vanskelig. Vi vet med andre ord at musikk virker inn på hvordan vi har det.

Selv har jeg de siste årene fulgt dette tett. En jente som jeg har fulgt ut av rusen de siste tre årene, og som har flere psykiatriske diagnoser, gikk for tre år siden på 32 forskjellige legeforeskrevne medisiner i tillegg til GHB, kokain og heroin. Hun har fått flere typer behandling de tre siste årene. Det siste året har hun gått til traumebehandling, hos psykolog med ekspertise på seksuelle overgrep og til musikkterapi. Etter hver behandling hos de to førstnevnte blir hun så utmattet at hun ofte kaster opp, og må hver gang dra rett hjem og legge seg. Likevel er disse behandlingstimene riktig og viktig for henne. Men etter timen med musikkterapi er hun alltid glad og lykkelig. Disse dagene er de beste dagene hennes. Jenta er nå rusfri og går på kun to legeforeskrevne medisiner. Musikkterapi fremmer for henne utvikling, endring og tilfriskning, og det erstatter medisiner. Musikkterapi kan brukes i heldøgns pleie eller poliklinisk.

Grunnen til at jeg nevner akkurat dette, er for å belyse at jeg ikke anser musikkterapi som det eneste riktige, samtidig som jeg mener det er et svært viktig tilbud, som jeg skulle ønske at flere fikk ta del i.

Dessverre er det slik at vi er litt trege med å ta i bruk nye metoder i Norge. Gode prosjekter blir ikke godt nok integrert over hele landet, og kunnskapen blir ikke delt, noe som kom tydelig frem da Aftenposten skulle skrive om musikkterapi som et tilbud til demente. De skrev at nå skulle de ansatte synge på jobben. Vi bevilget derfor penger i vårt budsjett for å gjøre flere oppmerksom på hvilke muligheter som ligger i sang og musikk.

Musikkterapi handler om både det musikkfaglige og det helsefaglige. Selv har jeg vært opptatt av å bygge opp medikamentfrie behandlingstilbud og tror at musikkterapi i slike behandlingsløp bør brukes. Når vi nå innfører fritt behandlingsvalg, har jeg tro på at slike tilbud vil komme, rett og slett fordi konkurranse fremmer mangfold.

Musikkterapi i kommunene vil nok mest sannsynlig ha en noe annen innretning enn i spesialisthelsetjenesten. Der dette vil være en utrednings- og behandlingsoppgave i spesialisthelsetjenesten, tror jeg det i større grad vil være en forebyggende oppgave og en oppfølgingsoppgave i kommunene. I kommunene vil nok musikkterapeutene også i større grad veilede og tilrettelegge for mer bruk av musikk som en positiv ressurs i den ordinære helse- og omsorgstjenesten.

Vi kan bidra ved å gjøre dette kjent og ved å bevilge penger, slik vi gjorde i inneværende budsjett. Selv anser jeg meg selv som en god ambassadør for musikkterapeutene, fordi jeg har sett det i bruk og sett hvilket fantastisk resultat det kan gi. I likhet med interpellanten ønsker jeg kunnskapen om bruken av musikkterapeuter veldig velkommen.

Hanne Thürmer (KrF) [14:59:01]: Takk for at et viktig tema blir tatt opp.

Framtidens og pasientens helsevesen skal være kunnskapsbasert. Det er flere og flere fag som kan bidra her, og som må få muligheter til å bidra i den kunnskapsbaserte helsetjenesten. Musikkterapi gir mulighet for utvikling, mulighet for endring. Musikkterapi er ressursorientert og utforsker pasientens egne mål og egne ressurser innen helsefremmende arbeid, behandling, rehabilitering og omsorg. I dag er det faktisk «Hva er viktig for deg-dagen» innen rehabiliteringsfeltet, der man skal spørre brukeren av tjenestene: Hva er viktig for deg? – Jeg så statsråden hadde på seg en button før i dag, men den har tydeligvis falt av i løpet av dagen.

Musikk kan skape nye muligheter for kommunikasjon og personlig uttrykk, særlig for de pasientgruppene hvor ord er vanskelig og språket tapt. Mange pasientgrupper i tillegg til psykosegruppen kan ha nytte av musikkterapi. Det gjelder som sagt psykiske vansker, men også utviklingsmessige utfordringer, lærevansker og de mange ulike aldersrelaterte helsetap, som demens, parkinson, språktap og ruspasientene – bare for å nevne noen.

Musikkterapeuten kan legge til rette slik at den enkelte får en mulighet til å utvikle mestring. Så er det kunst- og uttrykksterapi, musikkterapi, og også sanserom og sansehage er tilnærminger som når inn til mennesker på andre måter enn den vanlige samtalen.

Det er kunnskapsbaserte tilnærminger selv om mange kanskje synes det høres fremmed ut. Det er behandling og kompetanse som kan hjelpe store pasientgrupper, men som nesten ikke er tilgjengelig. Når det er så få terapeuter og så lav kapasitet på utdanning, vil kompetanseoverføring og kompetansedeling være avgjørende, men det må også settes inn et arbeid for å styrke utdanningen. Kristelig Folkepartis håp er at utdanningen styrkes, og at kompetansedeling framelskes, både ved ny politikk og ved god ledelse.

Kjersti Toppe (Sp) [15:01:22]: Takk til interpellanten, som igjen har fremja ein svært viktig debatt. Mange har vore på talarstolen og forklart kor viktig musikkterapi er. Eg sluttar meg til alle beskrivingane og det som er vorte sagt om det.

Musikkterapi er jo positivt på individnivå og har ein verdi i seg sjølv, men det som er spesielt, er at det er ei form for behandlingsretning. Andre har sikkert sett det same som eg; det er jo på ein måte ein vedundermedisin der anna behandling ikkje når fram. Det er ingen som er imot musikkterapi eller musikkterapeutar, alle er jo veldig for musikkterapi. Det som er politikken i dette, er at vi no òg har fått desse retningslinjene, som interpellanten tar opp, og no har det òg kome inn i dei nasjonale retningslinjene for utgreiing, behandling og oppfølging av personar med psykoselidingar. Så det er altså ei klar anbefaling om musikkterapi. I retningslinjene står det:

«Musikkterapi fremmer tilfriskning, og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk på å redusere negative symptomer. Behandlingen må utføres av terapeuter med godkjent utdanning innen musikkterapi.»

Det er utruleg flott at det òg er kome inn i nasjonale faglege retningslinjer når det gjeld behandling. Det viser jo at dette ikkje berre er noko som folk synest er bra, det er faktisk òg ein heilt fagleg grunn for å ta det inn. Òg innan rusbehandling har det kome inn – om ikkje på så sterk anbefaling, så er det i alle fall inne. Det som interpellanten tar opp, er at når vi alle er så einige, og når det kjem inn i anbefalingane, så er det eitt stort problem, og det er at vi har så få musikkterapeutar i Noreg. Det er berre 20 stykke, og det er ein utdanningskapasitet på 24 årleg. Viss ein skal framskriva det som står i anbefalingane, vil det ta 50 år før ein kan tilby det, og då tenkjer eg at det er ei underdriving. Eg trur at ein kan ha uante moglegheiter i eldreomsorga, som eg lurer på om er tatt med i dei tala. I dag er det få musikkterapeutar både i spesialisthelsetenesta og i kommunehelsetenesta.

Statsråden sa at dei faglege retningslinjene ikkje sa noko om omfanget av musikkterapi, og han sa heller ikkje noko om utdanningskapasiteten. Eg tenkjer at det er eit politisk ansvar å sørgja for at musikkterapi kan få det omfanget som er nødvendig for at det skal ha den behandlingsmessige effekten, og det er i alle fall eit politisk ansvar å sørgja for utdanningskapasiteten. Så den statsråden som skulle vore her i dag, er statsråd Torbjørn Røe Isaksen, som kunne ha svart på om han ser behovet for å auka utdanningskapasiteten for musikkterapeutar. Ut frå den informasjonen eg har fått, er det mogleg på kort sikt å dobla kapasiteten frå 24 til 48, og det er noko som han bør vurdera veldig straks, viss alle dei gode orda som vert sagde i dag, skal ha nokon verdi.

Til slutt vil eg ta fram kommunehelsetenesta. Éin ting er psykisk helsevern innan kommunehelsetenesta. No er det levert ei primærhelsemelding som skal gjera om den profesjonsnøytrale kommunehelsetenestelova og berre nemna ulike profesjonar. Eg går ut frå at musikkterapeutar ikkje vert nemnde i den nye endringa. Det vil seia at då skal kommunen prioritera mellom lovpålagde profesjonar og ein musikkterapeut. Det er klart at det er svært negativt for musikkterapeutane, og svært mange kommunar ser seg då ikkje i stand til eller kan ikkje prioritera å tilsetja desse. Fordelen med å ha ei profesjonsnøytral lov var at då var det i alle fall ikkje nokon profesjonar som vart stengde ute. Eg fryktar den nye lovendringa òg med tanke på at musikkterapeutane skal verta ein implementert del av helseprofesjonane i Noreg.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:06:34]: Jeg følte behov for å ta ordet, for jeg opplever vel at noen ikke helt skiller mellom de ulike begrepene her. Noen har nevnt det, men jeg kan godt gjenta det: Musikkterapi er en profesjon, som krever en masterutdanning. Det er veldig viktig å slå det fast. På samme måte som sykepleieren er knyttet opp mot sykepleierprofesjonen, er også musikkterapeuten en profesjonell utøver av et fag.

Representanten Wilhelmsen Trøen snakket om at musikkterapeuter kunne lære folk opp til å bruke musikkterapi. Muligens var det en forsnakkelse. Musikkterapeuter skal jobbe direkte mot pasienter og brukere, men så er det kjempeviktig at både ansatte, frivillige og andre kan bidra med kulturaktiviteter og andre beslektede aktiviteter i møte med pasienter, i møte med brukere, i møte med mennesker som trenger også å få fulgt opp den siden, og få de opplevelsene i sitt liv.

Jeg har vært musiker av profesjon i nesten hele mitt liv. Jeg har reist rundt på institusjoner med det som i dag – eller muligens i går – ville blitt kalt Den kulturelle spaserstokken, altså med profesjonelle konserter hvor de menneskene du møter, møter deg som et publikum, kanskje har kledd på seg fint, kanskje har gledet seg spesielt til at noen utenfra kommer. Så har jeg også vært med og grepet til gitaren når jeg har vært på besøk hos noen, og hatt samsang med brukere og pasienter. Det er igjen noe helt annet. Men det er altså ikke å drive med profesjonell musikkterapi noen av delene. Så det å være profesjonell utøver i møte med et publikum som kanskje bor på en institusjon, og det å være aktiv i lag med en del folk og synge, lese eller samtale, altså ha en i vid forstand kulturell aktivitet sammen med mennesker, er noe helt eget – og ikke musikkterapi. Jeg synes det er veldig viktig å være klar over de ulike begrepene her.

Så har jeg lyst til å si at det er ikke alle som er ansatt på en institusjon, som kan gi seg til å synge verken i lag med eller for dem som bor der. Jeg tror jeg for min del ville betakke meg for det. Derimot er det veldig mange som kan gå inn i den gode samtalen, være sammen med, lese og finne andre innganger til det å berøre mennesker kulturelt, kunstnerisk, åndelig, som vi alle trenger, og som er viktig for oss fra vugge til grav. La oss nå være enige om det, men la oss også bruke begrepene, og la oss prøve å finne en riktig forståelse av begrepene med hensyn til det vi nå snakker om. Og så vil jeg også takke interpellanten for å reise en viktig interpellasjon om et viktig tema.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ruth Grung (A) [15:10:34]: Takk for en god debatt. Jeg visste at interessen for musikkterapi var til stede blant samtlige partier i komiteen.

Jeg vil gjenta at det er en tydelig forskjell i behov mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten når det gjelder bruk av musikkterapeut. I primærhelsetjenesten blir det bygd opp på en helt annen måte, hvor de skal behandle noen tunge pasienter, men først og fremst gi veiledning til annet helsepersonell, pårørende og frivillige.

Det er ingen som har sagt at dette er det eneste mirakelmiddelet. Men det som er unikt, er at det er en relativt ny måte å tenke på, og da vet alle at det krever mye når det gjelder implementering av ny kunnskap, men det er kunnskapsbasert, som flere har vært inne på.

Musikk er så sterkt når det brukes rett, men det er også veldig sterkt hvis det brukes feil. Så det å ha kyndige musikkterapeuter innen rekkevidde, at det er de som gjør jobben der hvor en kommer så nært inn på, er helt avgjørende.

Så vil jeg gjenta at vårt helsevesen er basert på prinsippet om et likeverdig tilbud. Det er ca. 300 musikkterapeuter i dag, storparten av dem jobber innenfor eldreomsorg. Nå bygges psykisk helsevern og rusbehandling opp. Det er ca. 20 innenfor psykisk helsevern og en håndfull innenfor rusbehandling. Skal vi klare å få tilstrekkelig antall musikkterapeuter, må vi gjøre noe med utdanningskapasiteten. Og det er en økende interesse for å søke denne veien.

Vi bør også se på hvordan vi skal få implementert en ny profesjon og ny kunnskap ute. Så vi bør ha mer forskning, mer av den praksisnære forskningen – hvordan dette virker ute. Vi kommer til å følge opp denne saken i løpet av høsten, ikke minst ved å besøke de institusjonene som er kommet lengst på området, som jeg nevnte i interpellasjonen. Jeg håper å få flere i komiteen med på det også.

Takk for en veldig god debatt.

Statsråd Bent Høie [15:13:08]: Takk for en god debatt. Den viser at det er et bredt engasjement for denne terapiformen i Stortinget. Bare noen korte kommentarer:

Det er helt riktig at denne regjeringen tar sikte på å reversere den profesjonsnøytrale kommunehelsetjenesteloven og innføre lovpålagte krav til kjernekompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Men når representanten Toppe får det til å framstå som en trussel mot musikkterapeutene, er det ganske forunderlig. Musikkterapeutene vil ikke minst ha behov for å ha et godt og profesjonelt samarbeid med andre helsepersonellgrupper. Det gjør ikke musikkterapeutenes situasjon enklere om de de skal samarbeide med, f.eks. er ufaglærte. Det er sånn at det er en form for kjernekompetanse innenfor de kommunale helse- og omsorgstjenestene som denne regjeringen mener er nødvendig at skal være til stede i alle kommuner.

Representanten Knutsen tok ordet fordi hun mener det i debatten hadde vært forvirring om begrepene. Det er jeg ikke enig i. Hvis det var forvirring, bidro representanten Knutsens innlegg til å gjøre den forvirringen komplett.

Musikkterapi er ingen profesjon, det er en terapiform. Men det å være musikkterapeut er en profesjon. Og musikkterapeuten, som også interpellanten var inne på, vil ha en oppgave med å veilede andre innenfor tjenesten til å bruke musikkterapi integrert i tjenesten. Så musikkterapeut som profesjon er viktig, men de er ikke i en situasjon der de er de eneste som kan drive musikkterapi.

Det er helt riktig at det å ha kultur og underholdning av god kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten er noe annet. Det hadde vi en bred diskusjon om i går. Det er også noe som kommunene har muligheten til å legge godt til rette for gjennom egne midler, men også gjennom de pengene som fylkeskommunene fordeler til Den kulturelle spaserstokken. Det er noe annet, men det er også viktig.

Å bruke musikk som terapi også inn mot pleie og omsorg i de kommunale omsorgstjenestene, er noe denne regjeringen har styrket muligheten til gjennom at de som jobber i tjenestene, kan få en videreutdanning innenfor det feltet. Men jeg tror det vi alle sammen kan være enige om, slik jeg oppfatter det, er at musikk er viktig på alle livets områder enten den utføres av profesjonelle eller ikke-profesjonelle, og at det å være en del av en kultur er en viktig del av livet vårt. Noen ganger er det også en viktig terapiform, som er dokumentert gir helsegevinst.

Presidenten: Det var en hyggelig avslutning av debatten i sak nr. 8!