Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt på gruppene slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og Miljøpartiet De Grønne 10 minutter.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders B. Werp (H) [10:10:32]: (ordfører for sakene nr. 2 og 3): La meg starte debatten om framtidens politi med å slå fast at vi i Norge har et svært kompetent og motivert politikorps. Døgnet rundt året rundt gjør de sitt ytterste for å skape trygge lokalsamfunn. Denne debatten og hele nærpolitireformen dreier seg om å gjøre politiet enda bedre i stand til å løse sitt samfunnsoppdrag.

Det har over flere år blitt tydeligere at en reform av politiet er nødvendig. Kriminalitetsutviklingen stiller politiet overfor nye utfordringer. Politianalysen er tydelig på dette, og det sto i Gjørv-kommisjonens rapport:

«Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.»

Dette forsterket reformbehovet og gir reformen et dystert bakteppe. Beredskap, kultur og ledelse er derfor svært viktige temaer i denne debatten. I tillegg har erfaringer helt fram til disse dager vist at etterforskning er et fagfelt som også må løftes fram på en tydeligere måte.

Regjeringen la i mars fram sitt forslag til utviklingen av norsk politi, bygd på en avtale mellom regjeringspartiene og Venstre. Proposisjonen om nærpolitireformen staker ut kursen for framtidens politi. Den legger fundamentet for gode polititjenester over hele landet. Nærpolitireformens tiltak innen både kvalitet og struktur vil forme norsk politi de neste 20–30 årene.

Dagens organisering i 27 politidistrikter har resultert i altfor store forskjeller mellom politidistriktene og gjort det vanskelig å utvikle sterke nok fagmiljøer i de mindre og mellomstore politidistriktene. Nærpolitireformen tar tak i dette og reduserer antall politidistrikter fra 27 til 12. Med 12 politidistrikter skapes større og mer robuste fagmiljøer til å etterforske og forebygge kriminalitet, og det gir gode forutsetninger for å ha spesialistmiljøer som kan utvikles og bevares over tid i hvert politidistrikt, samtidig som det bedrer og styrker koordineringen av politiets beredskapsressurser. Samlokalisering av politiets operasjonssentraler og brannvesenets alarmsentraler gjør det samme.

Dagens politidistriktstruktur har gitt en utilsiktet sentralisering. Det har ført til at de store politidistriktene og politiets nasjonale særorganer har fått forholdsvis mye av politiets samlede ressurser. Gjennom strukturendringene i nærpolitireformen imøtegår man disse utfordringene og fordeler politikompetanse og -kapasitet jevnere utover landet. Gjennom nærpolitireformen styrkes politiets nærhet og tilstedeværelse der befolkningen bor og legger til rette for en polititjeneste som oppfyller forventningen til faglig dyktighet innen forebygging, etterforskning, beredskap og tilgjengelighet.

Organiseringen av politiet skal innrettes slik at publikum opplever at det har et tilgjengelig politi når det er behov for politiets tjenester. Tilgjengelighet og beredskap sikres ikke ved at vi opprettholder et lensmannskontor med kort åpningstid og lav bemanning, men med flere politifolk med kompetanse til å håndtere de situasjonene som kan oppstå.

Formålet med nærpolitireformen er å skape et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og å sikre innbyggernes trygghet. Det skal ha lokal forankring, tett kontakt med nærmiljøene og godt samarbeid mellom aktører som frivillige organisasjoner, kommuner og næringsliv.

Rapporten fra Gjørv-kommisjonen understreker at kultur, holdninger og ledelse var avgjørende for de delene av politiets håndtering som gikk bra, og de som ikke gikk bra. Derfor løfter nærpolitireformen fram ledelse, kultur og holdninger i politiet.

Det er valgt en tillitsbasert tilnærming. God ledelse og kultur er ikke noe som kan vedtas politisk eller noe som kommer på plass over natten. Ledelse i politiet må bygges på faglig frihet, tillit til de ansatte og tydelig ansvarsplassering. For Høyre har det vært viktig å gi politiet både tillit og handlingsrom når de nå skal gå i gang med det omfattende omstillingsarbeidet som skal lede fram til framtidens politi.

En hensiktsmessig struktur og organisering er en viktig forutsetning for god ledelse. Med 12 politidistrikter og delegasjon av beslutningsmyndighet til politiet legges forholdene til rette for at politidirektøren og landets politimestre kan utøve effektiv strategisk ledelse av landets politi. Men la meg samtidig understreke veldig tydelig at politiet forvalter det sivile samfunns monopol for maktutøvelse. Denne maktutøvelsen må være innrammet av tydelige politiske krav, vedtak, begrensninger og kontrollmekanismer i form av lover, forskrifter og budsjetter.

En styrking av lederutdanningen i politiet, rekruttering utenfra og lederutdanning fra andre institusjoner er noen av tiltakene som vil bidra til å sikre tilførsel av nye impulser for ledere og forankre ledelse bedre i etaten. Erfaringslæring skal styrkes og systematiseres.

Jeg vil takke for samarbeidet med partiene i justiskomiteen. Regjeringens proposisjon ville fått flertall i Stortinget med Venstre. Det var imidlertid viktig for regjeringspartiene og Venstre å legge til rette for et bredt politisk forlik når vi nå skal stake ut kursen for framtidens politi. Det påhviler et felles politisk ansvar å sikre politiet nødvendig stabilitet og forutsigbarhet. Det øker tryggheten i lokalsamfunnet, bedrer samfunnets sikkerhet og gjør politiet i stand til å utvikle bedre tjenester til innbyggerne.

Det brede forliket med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er derfor svært viktig, og det betyr mye mer enn den matematiske summen av antall stortingsrepresentanter som i dag stemmer for nærpolitireformen. Jeg vil berømme den konstruktive og løsningsorienterte tilnærmingen fra disse partiene.

Jeg vil også framheve de gode og ærlige samtalene vi har ført med Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Vi er enige om mye, selv om de ikke deltar i forliket.

Forliket viderefører hovedprioriteringene og hovedlinjene i proposisjonen. Det forsterker og tydeliggjør det som ligger i proposisjonen på etterforskningsiden, og det gir tydelige politiske signaler om økt kvalitet. Påtalemyndigheten er også svært viktig i dette bildet. Derfor skal det iverksettes en påtaleanalyse.

Forliket tydeliggjør lokalt medeierskap til endringsprosessen for tjenestesteder. Beslutningsmyndigheten ligger hos politiet, men de berørte kommunene involveres sterkere i prosessen. Lokaldemokratiske hensyn blir ivaretatt gjennom tydelige krav til lokal forankring og gjennom en politisk behandling av klage fra kommuner som er uenig i politiets beslutning.

Forliket understreker betydningen av kriminalitetsforebygging og viktigheten av å stoppe kriminalitetsutvikling i en tidlig fase. En velfungerende kontaktflate mellom politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og kriminalitetsbekjempelse.

Forliket har resultert i noen tilpasninger i strukturen til de 12 politidistriktene. Engasjementet har vært sterkt og positivt flere steder i landet for å påvirke grensedragningen mellom distriktene. Både proposisjonen og forliket har vurdert og balansert disse ut fra politifaglige råd og lokale ønsker.

Stortinget gir i dag et oppdrag til Justisdepartementet, og dermed også til politiet – et oppdrag som blir svært krevende og veldig viktig. Politiet skal nå starte organisasjonsprosesser, fagutviklingsprosesser og lederutviklingsprosesser i et omfang som savner sidestykke i norsk politis historie. Stortinget har store forventninger, og vi stiller sterke krav. Det gjør vi i tillit til den faglige integriteten, det sterke samfunnsengasjementet og den felles forståelsen av samfunnsoppdraget i etaten. Jeg ønsker alle involverte lykke til.

Til slutt – til voteringen: Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre kommer til å stemme for forslag 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, om sokkelansvar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) [10:20:48]: I dag behandler vi en stor og viktig sak og en viktig reform for politiet, men vi har erfaringer med at når store og viktige reformer blir satt ut i livet, får de ikke den effekten som vi ønsker, verken på kort eller lang sikt. En SINTEF-rapport viser at sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst til nye Helse Sør-Øst ikke har gitt noen gevinst, verken faglig eller økonomisk i helsesektoren. Departementet har heller ikke i denne saken skissert en helhetlig gevinstrealisering eller en helhetlig merkostnad for reformen. Så mitt spørsmål til Høyre blir da: Vil Høyre og regjeringen sikre at det blir en gevinstrealisering i omstillingen av politiet, sånn at vi får mer politikraft ut i landet vårt?

Anders B. Werp (H) [10:21:44]: Svaret er kort og godt ja, og la meg utdype det ytterligere: Jeg opplever at den underliggende avtalen for proposisjonen, selve proposisjonen og ikke minst forliket i justiskomiteen understreker nettopp det poenget som representanten Asphjell tar opp. Dette gjør vi for å få resultater, dette gjør vi for å trygge samfunnet, øke beredskapen og styrke samfunnets evne til å håndtere uønskede hendelser. Å få målbare resultater er viktig for regjeringen og oss alle sammen. Derfor er det lagt inn evalueringer, og vi skal ha ytterligere utredninger på viktige felt, som kommer til å synliggjøre dette tydeligere.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [10:22:43]: Responstid er en viktig del av beredskapen. Den sier noe om når innbyggerne kan forvente at politiet kommer, og legger føringer for hvor politiet skal befinne seg.

En Høyre-ordfører og tidligere lensmann i Andøy kommune i Nordland uttalte til NRK i februar i år at han var svært bekymret for responstiden i sitt distrikt. Nordland har lange avstander, og ut ifra kravene til responstid vil det være en ganske stor prosentandel i Nordland som ikke vil ha rett til å få hjelp innen et visst antall minutter. Det kan gjelde ganske mange i distriktsfylker som Nordland.

Mener representanten Werp at det er akseptabelt at politiet ikke må være på et åsted i løpet av 45 minutter mange steder i Nordland og i andre distriktsfylker, som vi har flere av i Norge?

Anders B. Werp (H) [10:23:37]: Ordfører Jonni Solsvik, som også er tidligere lensmann i samme kommune, har et sterkt engasjement for sitt lokalsamfunn, sin kommune og tryggheten der – på lik linje med alle andre av landets ordførere. Det har vi ivaretatt i denne saken ved at vi for første gang fra Stortingets side nettopp stiller strenge responstidskrav til politiet. Det er – jeg vil kalle det – vågalt, men det er viktig, og det er nødvendig, nettopp for å ivareta det engasjementet for økt trygghet i lokalsamfunnet som ordførere og andre lokale representanter er opptatt av.

Representanten Sjelmo Nordås tar jo dermed opp også et annet viktig aspekt ved dette: Hva skal samfunnets risikoaspekt være? For vi er vel alle opptatt av at vi aldri kommer til et risikofritt samfunn? Det er ikke et godt samfunn – det blir en politistat. Men vi kan redusere risikoen for uønskede hendelser mest mulig, og det gjør vi med denne reformen, ved å stille responstidskrav. Det er et langt og vågalt skritt i riktig retning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hadia Tajik (A) [10:25:04]: (leiar i komiteen): Nokre saker krev at Stortinget aktivt søkjer einigheit og breitt fleirtal. Dette er ei sånn sak. Ho handlar om tryggleiken til innbyggjarane, landet si beredskapsevne og framtidas politi. Politiet vernar oss, dei representerer oss, og difor må òg viktige endringar i politiet forankrast demokratisk.

Forslaget til politireform som regjeringa og Venstre la fram, har Arbeidarpartiet vore kritisk til. No har me inngått forlik. Og for oss ville det ikkje vore aktuelt å inngå eit sånt forlik viss det ikkje vart gjennomført vesentlege endringar i det forslaget som låg på bordet. I forhandlingane har Arbeidarpartiet vore tydeleg på at me synest at politireforma òg må ha eit tydlegare innhald – ikkje berre handla om endringar i struktur. Og då forslaget til politireform vart lagt fram, hadde me særleg tre tunge innvendingar. Det fyrste var at forslaget ikkje svarte på kva eit nærpoliti er, eller kva slags politikraft ein får lokalt.

Det andre er at forslaget ikkje avklarte korleis nasjonale kriser og katastrofar skal leiast og handterast.

Det tredje er at forslaget ikkje svara på hovudkritikken frå 22. juli-kommisjonen sin rapport, om at haldningar, kultur og leiarskap var det som skilte det som gjekk bra, frå det som gjekk dårleg. Det er òg noko av vårt avtrykk på forliket.

Lat meg kort seia noko om alle tre:

For det fyrste: No får folk og lokalsamfunn reell innverknad på sluttresultatet, på nærpolitiet dei skal få. Me har altså gått frå ein blankofullmakt til Politidirektoratet, der dei hadde kunna utøvd si myndigheit som dei ville, til òg å gje dei pliktar, og me gjev kommunane medeigarskap til sluttresultatet som folk skal få. I praksis inneber det at kommunane på førehand skal vita kva slags politi dei skal få som resultat av endringane. Dei skal vera ein del av styringsgruppene som gjennomfører endringane, og viss det viser seg at kommunane ikkje har vore involvert på ein skikkeleg måte, skal dei få medhald i klaga si til Justisdepartementet. Det er ganske sterke pliktar som kviler på Politidirektoratet no.

Løfta som kommunane på førehand får av sin politimeister om kva slags politikraft dei får, skal vera så tydelege at viss det i ettertid viser seg at løfta ikkje er innfridde, er det politimeisteren si plikt å disponera ressursane på ein måte som gjer at måla faktisk vert innfridde.

Tillita og legitimiteten til politiet er avhengig av at ein har ei tydeleg forankring hos folk. No får dei det.

For det andre: No skal regjeringa avklara den nasjonale kriseleiinga til landet. Me har vorte einige om at i løpet av 2015 må regjeringa leggja fram ei sak for Stortinget «(…) med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre roller og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral.»

Det å avklara den nasjonale kriseleiinga har gått frå å vera eit krav frå Arbeidarpartiet til no å verta eit tydeleg tverrpolitisk krav. Landet treng det, beredskapen treng det, og ein meir avklart nasjonal kriseleiing vil òg gjera oss sterkare rusta mot eventuelle framtidige katastrofar.

For det tredje: Arbeidarpartiet la fram 16 konkrete forslag til arbeidet med kultur, haldningar og leiing i politiet. Alle desse forslaga er det no tverrpolitisk oppslutning om at skal verta følgde opp. Det er viktig at dette arbeidet har ei politisk forankring, sånn at politiet ikkje vert ståande heilt aleine med den kritikken dei har fått, eller heilt aleine med den oppfølginga som då skal til. Det er eit felt me kjem til å fortsetta å følgja opp, for det krev langsiktig arbeid.

På alle desse områda – meir lokalt forankra politikraft, tydelegare nasjonal kriseleiing og sterkare arbeid med kultur, haldningar og leiarskap i politiet – har politireforma vorte vesentleg betra.

Politireforma består av meir enn dette. Ho består f.eks. av ein reduksjon av talet på politidistrikt. For Arbeidarpartiet har det ikkje fyrst og fremst vore ein diskusjon om kor mange politidistrikt ein skal ha, men korleis me kan få sterke, sjølvstendige distrikt. Det er særleg to eg vil trekkja fram: Det er Finnmark, som no vert eitt politidistrikt, og Oslo, som no er slått saman med Asker og Bærum.

Eg vil jo òg seia at på nokre område ville nok politireforma vore annleis viss Høgre, Venstre eller Arbeidarpartiet kvar for seg hadde lagt ho fram heilt aleine. Me har alle område me ville ha prioritert meir. Når me likevel har inngått dette forliket, handlar det om to ting: Det eine er at reforma har vorte vesentleg betre. Det andre er at politiet treng den føreseielegheita som reforma då gjev.

Eg vil takka komiteen for samarbeidet og ønskja alle politimenn og -kvinner alt godt i reformarbeidet vidare.

Presidenten: Representanten skal sannsynligvis ta opp forslag?

Hadia Tajik (A): Det gjer representanten.

Presidenten: Representanten har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marit Arnstad (Sp) [10:30:48]: I dag sentraliseres politiet. I dag sentraliseres 110-sentralene. Og Arbeiderpartiet er med på ferden. Flertallet gir dessuten en blankofullmakt til Politidirektoratet og overlater de viktigste bitene når det gjelder framtidas struktur, til byråkratene. Det gjelder ikke minst lensmannskontorene. Det er alvorlig nok i seg sjøl at viktige spørsmål knyttet til framtidas beredskap på denne måten byråkratiseres, men nestemann ut er åpenbart brannvesenet. Flertallet viser i sine merknader til den såkalte Brannstudien, der brannstasjonene skal stå, men der sjefene skal sitte et helt annet sted, altså sentraliseres.

I Namsskogan, en arbeiderpartikommune i Nord-Trøndelag, er brannvesenet i realiteten politi, og de kommer ikke til å få noe responstidkrav etter denne reformen. Arbeiderpartiet er blitt med på dagens sentralisering av deler av beredskapen. Vil Arbeiderpartiet også bidra til å sentralisere brannvesenet i tråd med Brannstudien?

Hadia Tajik (A) [10:31:50]: Premissane for spørsmålet er feil. Det Arbeidarpartiet har bidratt til gjennom arbeidet med politireforma, er å sørgja for, med omsyn til den blankofullmakta som regjeringa og Venstre opphavleg gav til politiet, at Politidirektoratet no har sterk plikt til å involvera kommunane sterkt både i sjølve prosessen og i sluttresultatet. Det handlar om at dei skal få tydeleg informasjon på førehand om kva slags sluttresultat dei skal få. Det skal vera mogleg å evaluera det, det skal vera mogleg å etterprøva det. Politimeistrane har også sterk plikt til å sørgja for at dei løfta som på førehand vert gjevne, faktisk vert følgde opp i praksis. Kommunane har rett til å sitja i styringsgruppene og på den måten ha innflytelse over både prosess og sluttresultat. Det er noko av Arbeidarpartiets avtrykk i denne reforma: det å sørgja for at sluttresultatet har mykje sterkare lokal forankring enn det som ville vore mogleg med regjeringa og Venstre sitt forslag.

Marit Arnstad (Sp) [10:32:51]: Premisset for spørsmålet er sjølvsagt ikke feil. Sjøl om det legges inn noen ekstra sløyfer knyttet til dialog og innsigelser, står det fast at det faktisk er byråkratene som heretter skal bestemme hvor mange lensmannskontor som skal bli igjen i Norge. Skal det fjernes 75, skal det fjernes 100, skal det fjernes 125? Det er det Politidirektoratet som skal avgjøre. Det står også fast at det er Politidirektoratet som kommer til å avgjøre utforminga av de nye politidistriktene og f.eks. hvor de skal ha sitt hovedsete.

Men mitt spørsmål gjelder ikke bare det, det gjelder også: Hva kan vi forvente oss når det gjelder beredskapsspørsmål i framtida? Dagens Næringsliv hadde en veldig interessant artikkel på lørdag om den totale beredskapen, og så sammenhengen nettopp mellom politi, 110-sentraler og brannvesen. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er: Har de tenkt å være med de blå-blå partiene videre på sentraliseringsferden også når det gjelder brannvesenet?

Hadia Tajik (A) [10:33:46]: Det korte svaret er at heller ikkje i framtida vil Arbeidarpartiet vera med på noka sentraliseringsferd. Eg respekterer for så vidt Senterpartiets ønske om å rettferdiggjera at dei står utanfor forliket, og det kan vera noko av forklaringa på at representanten vel den ordbruken som representanten gjer. Realiteten er jo at premissane for dei endringane som politiet no står overfor, er det demokratiet og Stortinget som vedtek, gjennom politireforma, med dei endringane som Arbeidarpartiet har bidratt til å få på plass. Realiteten i det som representanten frå Senterpartiet seier, er langt på veg at ho då ser ut til å meina at ein òg ved lokal einigheit, ved lokalt ønske om endringar, skal måtta løfta dei spørsmåla inn til t.d. politisk leiing i Justisdepartementet. Det me har sørgt for, er at når det er lokal einigheit, så er det klart vedtekne politiske kriterium for korleis ein skal gå fram vidare. Og dersom det er lokal ueinigheit og ønske om å ta tak i dette på ny, er det mogleg å løfta den klagen inn til politisk nivå i Justisdepartementet. Det er ein fornuftig måte å gå fram på.

Presidenten: Siden ingen andre partier har bedt om replikk, får representanten Arnstad også den siste replikken.

Marit Arnstad (Sp) [10:34:53]: Arbeiderpartiet kan legge inn de sløyfene de ønsker omkring dialog og konsultasjon, men jeg synes det vil være begredelig hvis Arbeiderpartiet ikke våger å vedstå seg at de i dag faktisk er med på en sterk sentralisering. De er med på å legge ned 15 av 27 politidistrikt, og de er faktisk med på å gi en fullmakt til at man kan legge ned opptil 144 lensmannskontor – kanskje litt mindre, men antagelig et sted mellom 100 og 144. Det må Arbeiderpartiet i hvert fall ha mot til å erkjenne at de er med på.

Men mitt spørsmål handler om det som skal skje videre, om beredskapsarbeidet i Norge i sum skal sentraliseres. I dag er det ikke bare politiet vi diskuterer, vi foretar også en sterk sentralisering av 110-sentralene, og Senterpartiets frykt er at brannvesenet er nestemann ut. Og det er da jeg spør Arbeiderpartiet om de har tenkt å slutte seg til de sentraliserende konklusjonene i Brannstudien. Har de tenkt å være de blå-blås forkle også når de gjelder sentralisering av brannvesenet?

Presidenten: Presidenten er litt i tvil om brannvesenet står på dagsordenen.

Marit Arnstad (Sp) [10:36:04]: Det er beredskap.

Hadia Tajik (A) [10:36:05]: Eg kler ikkje forkle, så heller ikkje i den saka kjem eg til å ha på meg forkle.

Eg må gjenta at Arbeidarpartiet ikkje har legitimert og i framtida ikkje vil legitimera noka sentralisering av beredskapen i det formatet som representanten her prøver å skissera. Det Arbeidarpartiet er oppteke av, er vår beredskap, vår evne til å førebyggja, og at vårt politi skal vera til stades der folk bur, der kriminaliteten skjer. Det er òg grunnen til at vårt avtrykk på denne reforma nettopp er at ein skal ha eit mykje sterkare lokalt forankra politi ved at kommunane får medeigarskap til både prosess og sluttresultat gjennom klart vedtekne politiske kriterium som Stortinget no sluttar seg til, som ikkje låg i reforma som vart lagd fram frå regjeringa og Venstre, men som no er ein realitet for folk og lokalsamfunn over heile landet. Det er eg stolt over.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Leirstein (FrP) [10:37:13]: I dag behandler vi en reform som trolig er en av de viktigste reformene – og sakene – som vi skal behandle i denne stortingsperioden. Bakteppet for saken i dag er på mange måter alvorlig. Samtidig er dette en reform som er etterlengtet, ikke minst av dem som har sitt daglige virke i politiet og påtalemyndigheten.

Enkeltsaker har vist at norsk politi har hatt ledelses- og strukturutfordringer. Nylig har vi fått bekreftet dette gjennom den tragiske Monika-saken i Bergen, der etterforskningen av drapet på en 8 år gammel jente var særdeles mangelfull. 22. juli viste at styring og koordinering sviktet da det trengtes mest. Gjørv-kommisjonens rapport trakk derfor fram kultur og ledelse som den største utfordringen i norsk politi.

La meg slå fast: Det gjøres mye godt og flott arbeid i norsk politi. Som justispolitiker har jeg hatt gleden av å besøke og treffe mange polititjenestemenn og -kvinner og med selvsyn sett den jobben som gjøres. Man blir rett og slett stolt.

Men det er behov for endringer, og politireformen fastsetter klare virkemidler for å utbedre dagens situasjon: Bedre lederutdanning og nytenkning i rekrutteringen er bare noen av tiltakene. Befolkningen fortjener trygghet gjennom et godt politi, og for å få et godt politi er vi nødt til å ha gode ledere. Klare krav til politiets utrykningstid medfører endring i hvor politiet har sine lensmannskontorer. Det er i dag bare 4 pst. av lensmannskontorene som er døgnåpne. Dette er ikke holdbart, publikum har et behov for å kunne kontakte politiet også utenfor ordinær kontortid. Derfor settes det nå krav til tilgjengelighet. Et tilgjengelig politi er helt nødvendig, og det er derfor også gledelig at man jobber for å innføre gode IT-løsninger som bl.a. vil gjøre det mulig å levere anmeldelser over Internett.

Reformen innebærer at 90 pst. av befolkningen skal ha maksimalt 45 minutters kjørevei til nærmeste politikontor. Kravet gjelder ikke på landsbasis, men innenfor hvert politidistrikt. Dette vil føre til at en del lensmannskontorer vil legges ned, men det vil også føre til opprettelse av nye kontorer, eller mobile enheter, enkelte andre steder. Opprettelse av nye kontorer vil være aktuelt der avstandene er store. Målet er at befolkningen vår over hele landet skal ha det samme gode polititilbudet. Det er derfor vi kaller denne reformen nærpolitireformen.

Fremskrittspartiet ønsker å binde opp færrest mulig politifolk til å sitte på kontor og ønsker flest mulig politifolk ute i gatene. Det er også viktig at politiet ikke bare er til stede i kontortiden; det er på kveldstid mesteparten av kriminaliteten skjer. Fremskrittspartiet ønsker at politiet i større grad skal være til stede der kriminaliteten skjer, og være mye mer synlig i by og bygd enn hva tilfellet mange steder er i dag.

Gjennom de budsjettene vi nå har lagt bak oss – de to siste budsjettene – har vi fått på plass 725 nye politistillinger de siste to årene. Det vi gjør gjennom budsjettet, kombinert med det vi nå gjør gjennom politireformen, vil selvfølgelig gi et mer synlig – og bedre – politi.

Flere av oppgavene som politiet i dag har løst, vil nå bli løst av andre. Fremskrittspartiet er glad for at vi nå får ryddet opp i politiets oppgaveportefølje. En rekke oppgaver som egentlig ikke er politioppgaver, vil nå kunne overføres til andre etater og aktører.

Politireformen slår også tydelig fast at 95 pst. av samtalene til nødnummeret skal besvares innen 20 sekunder. Nødsentralene skal ikke lenger nedbemannes på nattetid, når mesteparten av kriminaliteten tross alt skjer. Det skal være politifolk på jobb hele døgnet, derfor fører reformen til at operasjonssentralene nå øker minimumsbemanningen betraktelig. Ringer du politiet i en nødssituasjon, skal du nå få svar innen rimelig tid – punktum.

Et av problemene med dagens politi har vært at i små politidistrikter har man ikke hatt mulighet til god nok kompetanse på etterforskning av alvorlige overgrep som drap, sedelighet og vold. Distriktene har vært for små til å kunne ansette nok personell i spesialetterforskerstillinger, og det har blitt for lite trening. Da er det veldig gledelig at vi nå får større og mer slagkraftige distrikter.

Jeg ser med forventning fram til gjennomføringen av reformen. Det at vi har et så bredt forlik i Stortinget i dag, er en viktig premiss for at denne reformen skal lykkes.

La meg avslutningsvis få gi ros til dem vi samarbeider med i denne saken, og ros til saksordføreren, som på en glitrende måte har loset oss gjennom både forhandlinger og denne saken i komiteen. La meg ønske landets polititjenestemenn og -kvinner lykke til med gjennomføringen av reformen!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [10:42:33]: Politireforma legg opp til å slå saman 110-sentralane. Forliket seier at i 2016 skal det berre gjerast der det er lokal einigheit. Fleire plassar i landet har ein investert betydeleg i 110-sentralane, som bl.a. i Skien i Telemark. Ser representanten for seg at det ved framtidige samanslåingar kan vere fagleg og samfunnsøkonomisk lurt å flytte 112-sentralane til dei eksisterande 110-sentralane?

Ulf Leirstein (FrP) [10:43:09]: Jeg antar at eksemplet fra Skien var rent tilfeldig valgt for representanten Vågslid, men det er et godt eksempel på hvilke utfordringer vi står overfor når man nå skal gjøre den typen sammenslåinger og den type reformarbeid. Derfor er jeg veldig glad for at vi i forliket har vært veldig tydelige på at man skal ha bl.a. en kompensasjonsordning til de kommunene som har foretatt betydelige investeringer, slik at man ikke skal komme tapende ut av en slik situasjon.

Og svaret på spørsmålet er også ja – det kan godt hende at man skal gjøre motsatt av det mange kanskje tenker, men det må man jo komme tilbake til når man nå skal gjennomføre reformen.

Lene Vågslid (A) [10:43:44]: Eg takkar for svaret. Det er jo heilt riktig at ein har investert betydelege beløp i 110-sentralen i Skien. Det er vel heller inga hemmelegheit at ein opphavleg skulle ønskje at ein ikkje tvangssamanslo 110-sentralane, men me er fornøgde med at ein i forliket heller ikkje seier noko om når samanslåingane skal vere gjennomførte – altså ingen sluttdato. Men det er kome kritikk mot at reforma ikkje greier ut 110-sentralane godt nok, at ein ikkje omtaler t.d. alle tilleggstenestene som 110-sentralane både i Telemark, Nord-Trøndelag og andre plassar har. Meiner representanten at det vil vere viktig med ei noka grundigare utgreiing av desse forholda før en slår saman alle sentralane, og har representanten ei meining om kven som eventuelt skal ta seg av desse tilleggstenestene dersom dei ikkje blir med på lasset?

Ulf Leirstein (FrP) [10:44:39]: Når vi ønsker å gjøre dette reformarbeidet, gjør vi ikke det for å være slemme mot noen eller bare for å lage styr ute i organisasjonen. Vi gjør selvfølgelig dette for å bedre beredskapen, og dessverre, med det bakteppet vi har, tror jeg også representanten Vågslid ser at det er behov for å gjøre grep her, ikke minst også med tanke på den samhandlingen som skal være mellom nødetatene i Norge. Det har uten tvil vært et viktig bakteppe for hele reformen. Og det er klart at når man skal gjennomføre dette, regner jeg med at man skal følge dagens lovverk med hensyn til å ha med ansatte på råd, jeg regner med at man skal ha god dialog med kommunene, jeg regner med at man skal ha en god prosess på hvordan denne sammenslåingen skal gjøres helt etter boka. Ingen er tjent med at man får en situasjon hvor man får mye bråk eller mye styr rundt det. Vi gjør jo dette i en ærlig hensikt, å styrke beredskapen, sørge for at du og jeg som innbyggere ved å ringe til nødsentralen skal kunne få riktig hjelp på riktig tidspunkt. Det er vel i alles interesse, også Stortingets.

Presidenten: Siden ingen andre partier har bedt om replikk, får Lene Vågslid også replikk nr. 3.

Ulf Leirstein (FrP) [10:45:41]: Jo, Senterpartiet.

Presidenten: Unnskyld, da blir det ikke Lene Vågslid, men Geir Inge Lien som får den replikken.

Geir Inge Lien (Sp) [10:46:01]: Tenestestadstrukturen er viktig. Den engasjerer lokalt, og mange føler dette som sin kvardagsberedskap. Eitt av kriteria ved ny struktur – og det einaste faktisk – er at 90 pst. av innbyggjarane i eit distrikt skal ha ei køyretid på maksimalt 45 minutt til næraste tenestestad. Når dette no skal avgjerast, gjev ein POD vide fullmakter. Kan representanten Leirstein seie noko om kor mange tenestestader som blir lagde ned? Og kor mange meiner Leirstein bør bli lagde ned?

Ulf Leirstein (FrP) [10:46:39]: Det enkle svaret på det er nei, representanten Leirstein vet ikke hvor mange tjenestesteder vi skal ha i Norge. Det er slik at jeg innser mine egne begrensninger. Jeg har ikke politifaglig kompetanse på dette, jeg er politiker. Jeg synes vi som politikere skal trekke opp noen klare krav og forventninger til norsk politi, og så vet jeg at det er masse dyktige ansatte, polititjenestemenn og -kvinner, som skal sørge for å gjennomføre disse endringene, men etter en bred prosess med lokalmiljøet. Og der er jeg veldig glad for forliket, for der har vi enda tydeligere presisert hvordan disse prosessene lokalt skal gjennomføres, slik at lokale ordførere, som representanten Lien og andre, har mulighet til å påvirke resultatet før Politidirektoratet fastsetter ny struktur. Så jeg er overbevist om at vi får gode prosesser, og at man ser at det er viktig her å få mest mulig politi ut av hver eneste krone som vi benytter, og sørge for en bedre beredskap og tilgjengelighet for innbyggerne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:47:51]: Politiet har vært under lupen i lang tid. Etaten har vært utsatt for mye kritikk og har selv ønsket endring i lang tid. Fokuset har til tider vært ensidig negativt. Så i dag, når vi behandler ny politireform, må jeg si takk til alle de politimenn og -kvinner som gjør en heroisk innsats. Som regel får vi høre om de gangene det går galt, og ikke de tusenvis av episodene der det går godt. Der det går godt, er det ofte takket være et politi som har høy tillit i befolkningen, og som er der når folk trenger det.

Når vi nå skal vedta ny politireform og foreta de store endringene, har det vært avgjørende å ta tak i det som har gått galt. Uten å tørre å gjøre det kan vi ikke få til endringer som vil bedre norsk politi.

Politiet har vært gjenstand for mange analyser og rapporter som har avdekket flere forbedringspunkter. 22. juli-kommisjonens rapport var en grundig gjennomgang av tilstanden i norsk politi og har vært – og vil fremdeles være – en viktig rettesnor for å sikre at politiet er satt i stand til å utføre sitt oppdrag.

Politiet har selv satt i verk mange tiltak for å rette opp i flere forhold. Det er bra. Men vi som politikere må også ta vårt ansvar. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringspartiene og Venstre ønsket å gå i forhandlinger med resten av Stortinget – og at de var villig til å strekke seg, sånn at vi fikk til et bredt forlik sammen med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det er viktig for å sikre reformen legitimitet og forutsigbarhet, ikke bare for politiet, men også for innbyggerne i landet vårt. Jeg vil spesielt takke saksordføreren for en god jobb.

I arbeidet med ny politireform, som jo har vart i godt over et år for vår del, har Kristelig Folkeparti hele tida vært opptatt av å sikre et politi som er til stede der folk bor – ikke fordi vi tror tryggheten ligger i et kontor og skilt på veggen, men fordi vi mener det er avgjørende å ha politi til stede for å styrke forebyggingen og dermed bekjempelsen av kriminalitet.

I arbeidet med å skape framtidas politi har vi vært opptatt av å sette politiet i stand til å etterforske bedre og oppklare mer kriminalitet – et politi som kan håndtere de store terroranslagene, men også et politi som kan håndtere de anslagene av terror i hvert enkeltmenneskes liv, dersom man opplever et drap, en voldtekt eller et innbrudd i huset sitt, og et politi der både vi som politikere og politiet tar lærdom av det Gjørv-kommisjonens rapport påpekte gikk galt. De sa bl.a.:

«Tragedien 22/7 avdekker behov for mange slags endringer: i planverk og regler, i disponering av kompetanse og ressurser, i organisasjonskultur, prioriteringer og fokus, ja, til og med i samfunnets holdninger. Noen av disse endringene vil kunne vedtas av en myndighet. Det er de enkleste endringene å få til, hvis bare den politiske viljen er til stede. Andre og mer grunnleggende endringer – i holdninger, lederskap og kultur – må utvikles over tid.»

Det er disse endringene, og ikke minst forutsetningene for at disse endringene kan skje, som vi i dag skal vedta.

Samtidig vet vi at reformarbeid er utrolig krevende, og det kan ta lang tid før vi ser resultatene. Politiet står foran en krevende oppgave, og vi må også erkjenne at selv om vi i dag vedtar det vi mener er et godt verktøy for at politiet skal lykkes, er det ikke gitt at vi får det ønskede resultat. Men jeg har tiltro til at politiet gjør sitt beste, og vi som politikere må gjøre vår del for at de skal lykkes best mulig. Det må også gjenspeiles i budsjettene og i økt antall polititjenestemenn og -kvinner.

Endring av struktur får mye oppmerksomhet – og det er viktige endringer vi gjør der – men skal vi lykkes med å sette politiet i bedre stand, er det innholdet vi må måles på: at flere får hjelp når de trenger det, at færre unge mennesker blir kriminelle, at flere saker oppklares, at terror bekjempes, og at beredskapen styrkes. Men som Gjørv-kommisjonen pekte på, kan ikke alt vedtas politisk. Vi kan legge til rette for at kulturen kan endres, men vi kan ikke vedta med et kulepunkt at kultur, holdninger og ledelse skal bedres – det er nødt til å skje i et samspill.

Jeg er glad for at vi i dag vedtar en politireform som har tatt denne kritikken på alvor, at vi vedtar spesifikke krav til ledelseskompetanse på alle nivå i politiet, at det innføres mentorordning for ledere i politiet, at det skal etableres en nordisk mastergrad i politiledelse – for å nevne noe. Dette er viktige og gode tiltak. Skal vi bygge et godt samfunn, er det helt avgjørende at vi lærer av våre feil – det gjelder også politiet. Derfor er det avgjørende at evalueringen underveis bidrar til læring.

Kristelig Folkeparti har gjennom forhandlingene fått satt et tydelig stempel på reformen. Blant annet er jeg glad for at vi har fått gjennomslag for tilstedeværende politi i alle landets kommuner.Alle kommuner skal nå ha en politikontakt som skal være til stede én eller flere dager i uka. Lokalkunnskap og personkunnskap er viktige forutsetninger for det forebyggende arbeidet, og da må politiet være til stede lokalt, og ikke sentralt.

Samtidig må også kriminalitetsforebygging være forankret på ledelsesnivå, og Kristelig Folkeparti er fornøyd med at det nå skal være en fagleder eller visepolitimester i hvert politidistrikt som er dedikert til å jobbe med forebygging. Jeg vil presisere at dersom vi skal sikre at forebygging blir en sentral del av politiets strategiske tenkning, må denne lederen få jobbe med forebygging på heltid.

Lokal forankring ved eventuelle endringer av tjenestestrukturen er avgjørende for å sikre en god prosess. Berørte kommuner skal bidra aktivt i dette arbeidet, og deres stemme skal veie tungt om man skal legge ned et kontor. Lokal medbestemmelse er viktig når framtidas politi skal utformes – på den måten sikrer vi et politi nær folket. Sammen har vi utarbeidet viktige kriterier for utformingen av denne strukturen. Ikke minst skal vi endelig få krav til politiets responstid. Politiet skal være til stede og drive den viktige forebyggingen, men innbyggerne må også være trygge på at politiet er raskt på stedet dersom noe skjer. Dette vil gi trygghet.

For å sikre et trygt og godt samfunn er det ikke bare tjenestestedene som må spres. Det er viktig at de spesialiserte kompetansemiljøene ikke bare sentraliseres rundt politimesteren. Vi er derfor enige om at fagmiljøene skal spres i politidistriktene. Det er viktig fordi det sikrer kvalitet i hele landet, bidrar til å spre arbeidsplasser og dermed også sikrer rekruttering til politiet fra hele landet.

Kriminalitetsbildet har endret seg de siste årene. Det foregår mindre kriminalitet, men kriminaliteten har blitt mer alvorlig og organisert. Da er det helt avgjørende at politiet settes i stand til å etterforske og oppklare denne typen kriminalitet. Vi må sikre incentivordninger for å rekruttere dyktige politifolk og andre med spisskompetanse som er nødvendig for å etterforske og bekjempe dagens kriminalitetsbilde. Det kan være dataingeniører, sosionomer, økonomer osv.

Det er veldig positivt at vi nå får på plass en nasjonal handlingsplan for å styrke etterforskningsarbeidet. Det er avgjørende at politiet er ute i felten og avdekker kriminalitet, men vi er også avhengig av at politiet etterforsker og oppklarer kriminaliteten. Da må det et større løft til.

Kristelig Folkeparti er spesielt glad for at det er tverrpolitisk vilje bak å løfte kompetansen og også antallet etterforskere som jobber med vold i nære relasjoner, menneskehandel og seksuelle overgrep. Dette er ekstremt alvorlige saker, og det er kriminalitet som rammer ekstremt hardt, og som derfor må prioriteres. Vi har dessverre flere eksempler, også den siste tida, på at ting i politiets arbeid har gått galt der det ikke burde gått galt. Derfor sier jeg igjen: Vi må lære av de feil som gjøres – ikke for å finne syndebukker, men for å sikre at det ikke skjer igjen.

Politireformen vi vedtar i dag, bygger på Politirolleutvalgets ti grunnprinsipper. Jeg er glad for at det er enighet om at grunnprinsippene skal stå fast, slik at vi får et politi som skal avspeile samfunnets idealer, ha et sivilt preg, være et enhetspoliti, og at det skal være desentralisert. Vi sikrer dermed at politimannen skal være en generalist, og at politiet skal virke i samspill med publikum og være integrert i lokalsamfunnet. Vi sikrer bred rekruttering og at politiet skal legge hovedvekten av sitt arbeid på forebyggende virksomhet. Ikke minst sikrer vi at politiet skal være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side. Det er avgjørende i en rettsstat.

Politirolleutvalget pekte på at grunnprinsippene bidrar til å sikre små enheter, nært samarbeid med publikum og integrasjon i lokalsamfunnet, og ikke minst at forebygging skal være hovedmålet til politiet.

Med dette grunnlaget og de endringene vi gjør i dag, sikrer vi et politi for framtida.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Arnstad (Sp) [10:57:26]: Kristelig Folkeparti er også med på den betydelige sentraliseringa som Stortinget i dag kommer til å vedta.

Representanten Leirstein fra Fremskrittspartiet visste ikke hvor mange lensmannskontor som blir nedlagt, og han var ikke så veldig opptatt av det heller. Flertallet overlater spørsmålet om lensmannskontorene til byråkratiet. Det i seg sjøl er jo en vesentlig endring fra alle de gangene Stortinget tidligere har diskutert politiet. Det har bestandig vært viktig for oss i storting og regjering å ha oversikt over både innhold og struktur.

Etter Senterpartiets antakelser blir det et sted mellom 100 og 144 lensmannskontor som blir nedlagt. Det er en rasering av lensmannskontorene.

Representanten Ropstad har sjøl ment at 75 kontor kan bli nedlagt, leser jeg i avisene. Mener han at det er et rimelig nivå? Og hvilke konsekvenser mener han det kan få utover landet? Er Kristelig Folkeparti enig i det Fremskrittspartiet sier, at det er like greit å skifte ut lokalt politi med noen flere biler her og der?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:58:33]: Det vi gjør, er å si til politiet at vi har visse krav til hva slags politi vi ønsker å ha, og så må politiet dimensjonere. Men ulikt representanten Arnstad har jeg tillit til kommunene og til lokaldemokratiet, for det er de, i samspill med politiet, som skal bli enige om hvorvidt et kontor skal legges ned. Jeg har tillit til at hvis en kommune sier at vi får bedre trygghet dersom vi legger ned lensmannskontoret, men styrker nabokontoret, skal de få lov til å gjøre det. Derfor har jeg gitt dem den fullmakten. Hvis de ikke klarer å oppnå den enigheten, har det vært viktig for Kristelig Folkeparti at det skal være en politisk avgjørelse. Derfor er det justisministeren som kommer til å få den saken på bordet, og eventuelt legge ned kontoret. Derfor er det en uriktig framstilling representanten Arnstad gir. Det synes jeg er synd, for jeg deler det samme engasjementet om et tilstedeværende politi. Derfor er jeg stolt av at de kommunene som i dag ikke har tilstedeværende politi og ikke har kontor, skal få sin politikontakt som skal være til stede én eller to dager i uka. Det kommer faktisk til å være en desentralisering sammenlignet med i dag.

Marit Arnstad (Sp) [10:59:39]: Dette var interessant. Er det slik at Kristelig Folkeparti mener at det er kommunene – og ikke Politidirektoratet – som har fått myndigheten til å bestemme tjenestestedsstrukturen? Det hadde vært interessant om det kunne bli bekreftet også i forslags form i dag, for det er ikke det som ligger i den fullmakten som i dag gis gjennom lovvedtaket. Den fullmakten som gis gjennom lovvedtaket i dag, er en fullmakt til Kongen i statsråd til å delegere dette videre til Politidirektoratet, og så har det en forpliktelse til å konsultere kommunene. Men den endelige avgjørelsen ligger fortsatt i direktoratet.

Mitt spørsmål til Ropstad er fortsatt: Synes han det er greit, eller passende, at en legger ned 75 lensmannskontor, eller mener han at flere bør legges ned?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:00:20]: Jeg skal heller ikke spekulere om antallet, selv om det er riktig at jeg sa til VG at det kan bety kanskje 75. Grunnen til at jeg sa det, var at vi understreket at politianalysen går for langt. Politianalysen ble jo satt ned av representanten Arnstads regjering, som lagde mandatet og sammensetningen. Vi mente at den gikk for langt – derfor gjorde vi det vi gjorde.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som har fullmakten, er det klart. Det er POD som har fullmakten. Det er ikke noen tvil om det. Men det står klart og tydelig at det skal være en enighet i kommunene i samspill med politiet. Når det er enighet, kan de legge ned. Er det ikke enighet, blir det en politisk avgjørelse dersom det ankes.

Jeg reagerer også på responstid, for det blir det gjentatte ganger harselert med. Det som er et faktum, er at vi for første gang stiller krav til responstid. Det betyr ikke 45 minutter. Det betyr 45 minutters kjøring til nærmeste kontor. Responstid er når politiet kommer dit. Alle skal ha responstid. Så er den riktignok gradert litt ut ifra hvor mange innbyggere det er og realismen i å komme raskt på plass.

Presidenten: Ingen andre partier har bedt om den tredje replikken. Den går derfor til representanten Arnstad.

Marit Arnstad (Sp) [11:01:27]: Jeg får fortsette med å fylle ut tida når det er en så viktig debatt vi står overfor.

Det er riktig at den rød-grønne regjeringen nedsatte politianalysen. Men politianalysen har et alternativ med fylkesmodell. Jeg syns det er litt merkelig at de partiene som i dag er rørende opptatt av at ting ikke skal sentraliseres for mye, ikke har vurdert den modellen. Den ville ha vært et godt alternativ til det som det i dag gjøres vedtak om.

Så må jeg spørre litt om responstid som representanten Ropstad kom inn på på slutten. Mitt fylke blir slått sammen med Sør-Trøndelag. I det politidistriktet er det 45 000 som overhodet ikke blir omfattet av responstid. Kan representanten Ropstad si noe om hvor i distriktene han tror at de 45 000 bor?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:02:15]: Jeg kan ikke si noe om hvor de bor, men jeg kan si at de kan være trygge på at politiet kommer så raskt som mulig, og at de er omfattet av responstida. Det er helt feil som representanten sier at de ikke er omfattet av det. Det er 90 pst. som skal ha 45 minutter å kjøre til nærmeste kontor. Men jeg har vært mest opptatt av tilstedeværende politi – ikke nødvendigvis kjøreavstanden. Så har jeg vært opptatt responstid. Responstid vil alle omfattes av, for når kravet stilles om at f.eks. halvparten skal ha responstid innenfor 20 minutter og 80 pst. skal ha på plass politi innen 45 minutter, betyr ikke det at de siste 20 pst. blir glemt. Det betyr at politiet må dimensjonere sine styrker, sine patruljer etter den responstida. Målet er at man hele tida skal forbedre den. Det blir en helt feil framstilling som representanten kommer med, å si at de ikke omfattes av det, for hvis ikke politiet dimensjonerer, vil de ikke nå 80 pst. av tilfellene i de områdene. Det er en helt feil framstilling. Forslaget er et stort framskritt sammenlignet med det regjeringa til representanten Arnstad hadde.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [11:03:47]: I dag har vi en debatt med rørende enighet og mange store ord om framtidas politi. Men det hjelper ikke å flytte rundt på bokser så lenge innholdet er det samme, har det ofte vært sagt om omorganiseringsprosesser i politiet. Det er et utsagn jeg tror vi skal ha i bakhodet når Stortinget i dag skal fastsette noen av rammene for framtidas politi.

Ofte fører omorganiseringer av struktur i seg sjøl til mer byråkrati, mindre kontroll og til mer ansvarspulverisering. Det er lett å se hen til hvordan organiseringen av norske sykehus er, og hvordan diskusjonen om det har gått de siste åra. Skal vi gjøre endringer, må vi være trygge på at vi endrer til det bedre og ikke driver med noe som er irreversible eksperimenter. Folks trygghet og tillit til politiet er avhengig av at storting og regjering lykkes med de grep som tas.

Senterpartiet mener at det forslaget som flertallet i dag kommer til å stemme for, bringer politiet i feil retning. Det vil bety en sentralisering av politikraft og politimakt. Det blir ikke mer likhet med større politidistrikt, det blir ikke mer likhet for folk utover i landet – det kommer til å bli mer ulikhet.

Flertallet sier ingenting om hvordan framtidas nærpoliti skal være, bortsett fra at en kaller reformen «nærpolitireformen». Men de skal være gode pedagoger de som skal få folk til å tro at det blir et bedre lokalt politi av å sentralisere politidistrikt og legge ned svært mange lensmannskontorer. All erfaring tilsier at jo større avstander, desto dårligere politidekning.

For Senterpartiet er det tre ting som er viktig når vi skal forme framtidas politi:

For det første: Det er viktig hvem som skal ha styring og kontroll med politiets framtidige utvikling. Skal det være folkevalgte, eller skal det være byråkrati i et direktorat?

For det andre: Hvordan en kan få bedre kultur, rolleforståelse og holdninger i etaten, er svært viktig.

For det tredje: Hvor vi vil at politiet skal befinne seg. Skal vi ha et tilstedeværende, lokalt politi, eller skal vi ha et rent utrykningspoliti?

De siste års hendelser er et alvorlig bakteppe når vi skal organisere framtidas politi. 22. juli, Lærdalsbrannen, brannen i Flatanger og bussdrapene i Årdal er alle eksempler som viser at en må ta høyde for svært ulike forhold når en organiserer beredskap i dette landet. Vi må dimensjonere politiet både for å takle de ekstraordinære hendelsene og for å håndtere hverdagskriminalitet. Men det er helt avgjørende at vi legger til rette for å ha et tilstedeværende politi med lokalkunnskap som raskt kan komme på plass når hendelser skjer – helst før hendelsen skjer.

Enkelte etterlyser robuste fagmiljøer. Det er grunn til å påpeke at størrelsen på et fagmiljø i seg sjøl ikke er avgjørende for om noe er robust eller ikke. Det er kompetansen, kvaliteten og menneskene som jobber der, som avgjør hvorvidt det er robust eller ikke. Noen av de største politidistriktene er de som også har preget mediebildet for kritikkverdig håndtering av straffesaker. Vi endrer ikke en slik kultur ved å opprette nye mastodonter av politidistrikter.

I politiet har det vært flere reformer de siste tiåra. Motivasjonen har bestandig vært den samme: Flere ut i gatene, færre bak skrivebordet og bedre polititjenester i hele landet, har det vært sagt. Ser vi evalueringene fra reformen i år 2000, foretatt i 2004–2005, ser vi at det stikk motsatte ble resultatet: Flere satt bak skrivebordet, og færre kom ut i gatene. Mange av de samme argumentene gjentas nå. Enkelte synes ikke å ha lært av historien. Det siste vi trenger i politiet, er nye ledelsesnivå, flere mellomledere og mer byråkrati.

Når det gjelder struktur, har Senterpartiet klare standpunkter: Politidistriktene bør tilsvare fylkesgrensene. Det skaper felles grense med andre beredskapsenheter. Det sikrer tilstrekkelig nærhet mellom ledernivået og de utøvende leddene i distriktene. Tjenestestedstrukturen vil bestandig være den viktigste. Senterpartiet er skuffet over at kriteriene er for få, og de en har oppstilt, er mangelfullt utredet.

Vi ser at et direktorat er gitt i oppgave å bestemme hvor politiet skal være lokalisert, samtidig som kommunenes mulighet til påvirkning er svekket. Det innebærer at flertallet på Stortinget i dag ikke vet hva de får når de stemmer for sine forslag. Ja, det betyr i realiteten at det blir Politidirektoratet som til sjuende og sist bestemmer hvilket politi vi skal få i framtida. Det er skremmende med tanke på at vi faktisk behandler beredskapen til oss alle sammen.

Hanne Skartveit skriver i lørdagens VG:

«På sitt beste handler norsk politi om det som ikke skjer. Om forbrytelser som avverges. Om ungdom som stanses før de sklir helt ut.»

En lensmanns kjennskap til sitt lokalmiljø medfører at politiet kan drive godt forebyggende arbeid. Er det noen som er i ferd med å komme ut på skråplanet, kan en raskt sette inn innsats mot de gruppene. Oppstår det en akutt hendelse, er det helt avgjørende å vite hvor stedet er, eller hvem som bor der. Lensmannsstrukturen i politiet har vært grunnleggende og et helt sentralt element for forebygging av kriminalitet og for folks tillit til politiet. Noe slikt kan ikke erstattes av en politikontakt i kommunen med kontortid en gang i uka.

90 pst. av befolkningen skal ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested. Hvor mange lensmannskontor kan det innebære blir lagt ned av Politidirektoratet og politimestre som er opptatt av å holde budsjettene sine, sjølsagt? Og hva med de siste 10 prosentene? Hvor lang avstand får de? Hva innebærer det med responstidkrav som er avhengig av befolkningsgrunnlag? Hva betyr det at 20 pst. av befolkningen ikke er inkludert i noe krav til når politiet skal være hos dem dersom det oppstår en akutt hendelse? Dette viser at stortingsflertallet nok ser verden ut fra Oslo, Bergen og andre større byer i langt større grad enn de ser distriktenes behov.

Så sa representanten Werp i sitt innlegg at det var ikke risikofritt for noen. Nei, det blir det ikke, men hvem får størst risiko med de forslagene som ligger på bordet også når det gjelder responstid?

Senterpartiet mener at tjenestestedstrukturen må utredes nærmere, og at Stortinget gjennom en egen sak bør fastsette den. Det er helt nødvendig dersom en virkelig er opptatt av nærpoliti og konsekvensene av omorganisering.

Stortinget har fastsatt en målsetting om at det innen 2020 skal være to polititjenestemenn per tusen innbyggere. Det er en god målsetting, og det er en målsetting som må komme hele landet til gode.

Stortinget behandler i dag også den framtidige strukturen til 110-sentralene, som etter regjeringens forslag skal følge politidistriktsinndelingen. Men hva gjorde at brannene i Lærdal og i Flatanger ikke fikk større konsekvenser enn de gjorde? Jo, det var bl.a. på grunn av god lokalkunnskap i 110-sentralene. I tillegg yter disse sentralene i dag tilleggstjenester til mange kommuner, og alle vet at det viktigste beredskapsarbeidet også skjer i kommunene. Derfor mener Senterpartiet at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i strukturen for 110-sentralene. Tar en bort en bærevegg, kommer det til å få konsekvenser for hele huset.

Strukturer kan vedtas. Handlingsplaner og budsjett kan også vedtas. Men god kultur og holdninger kan ikke vedtas. Kultur og holdninger er også helt avhengig av at det faktisk er tillit og kjennskap og gjensidig samarbeid.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg sa noe viktig i Stortinget den 28. august 2012 om beredskap og for så vidt også politi. Han sa:

«Det minst krevende er å bevilge mer penger, vedta planer. Beslutte omorganiseringer. Den viktigste jobben er større. Den handler om ledelse. Styrking av holdninger. Endring av kulturer knyttet til beredskap. Å forstå farer i et trygt samfunn.»

Jeg føler nok at vi på en måte er der i dag. Flertallet forsøker å vise handlekraft ved å ta tak i det enkleste, nemlig strukturen, til dels på sviktende grunnlag. De fraskriver seg muligheten til å ta vanskelige beslutninger sjøl, og skyver det videre nedover til byråkratene. Det er en måte å behandle store politiske utfordringer og beslutningen om framtidas beredskap på som Senterpartiet ikke kan være med på.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene som hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hadia Tajik (A) [11:13:22]: I politireformforliket er det klart slått fast at alle kommunar som det vedkjem, skal ha klagetilgang til justisministeren. For Arbeidarpartiet har det òg vore viktig å gje kommunane reell lokal medverknad og eigarskap til sluttresultatet, at dei lokale avgjerdene er forpliktande og vert gjennomførte, og at statsråden si moglegheit til å overprøva den lokale einigheita vert redusert.

Korfor er det viktig for Senterpartiet at justisministeren skal kunna overprøva den lokale einigheita?

Marit Arnstad (Sp) [11:13:59]: For det første kan jeg si at det er skjedd noen forbedringer gjennom dette forliket, og jeg skal erkjenne at en av de forbedringene som Arbeiderpartiet har fått inn, er at kommunene i større grad skal ha en medvirkningsmulighet i diskusjonen om hvordan framtidas tjenestestruktur skal være. Det synes jeg er positivt. Det betyr ikke, som i dag, at du må gå til Kongen i statsråd for spørsmål om å legge ned et lensmannskontor, men det betyr at kommunene får en mulighet til å være med i beslutningen.

Men det er jo bare en liten del av den store reformen, det er bare en liten del av det store bildet. Det store bildet er at en både forandrer betydelig på politidistriktene og betydelig på tjenestestrukturen, og at en også bidrar til å øke innflytelsen til Politidirektoratet som sådan, relatert til det en vanligvis har diskutert og bestemt i regjering og storting.

Peter Christian Frølich (H) [11:15:08]: Det er jo velkjent at Senterpartiet tviholder på gårsdagens løsninger for Politi-Norge. Det som overrasker meg litt i debatten i dag – og gjennom arbeidet i komiteen – er å se hvordan de antyder at mye av den reformen som nå skal vedtas, egentlig ikke er faglig nok begrunnet. Det er jo en påstand som faller helt på sin egen urimelighet – både med 22. juli-komiteen, med Gjørv-kommisjonen, med politianalysen, med direktoratets og departementets grundige forarbeid, og med komiteens egne erfaringer fra reiser rundt omkring i verden og i nasjonen for øvrig. Da er det veldig fristende å spørre: Hva er Senterpartiets faglige forankring for f.eks. å tviholde på en fylkesstruktur som er frarådet, å tviholde på at tjenestestrukturen ikke skal kunne endres slik som vi legger opp til, og å tviholde på ikke å reformere 110-sentralene? Det kunne jeg likt å få svar på.

Marit Arnstad (Sp) [11:16:18]: Senterpartiet har valgt et alternativ, vi har valgt det alternativet som kalles «fylkesmodellen». Vi er klar over at det ikke ble det foretrukne alternativet fra dem som avga innstillingen, men det ligger som et alternativ i det faglige grunnlaget. Og det er vårt alternativ her i dag.

Ellers må jeg si at det er ikke noe grunnlag for å si at Gjørv-kommisjonen har anbefalt en annen struktur i Politi-Norge. Det står ikke i Gjørv-kommisjonens rapport at en skal redusere antallet politidistrikt fra 27 til 12. Det står ikke at en skal rasere lensmannsdistriktene og lage et bilbasert politi. Gjørv-kommisjonens anliggende var først og fremst de folkene som ikke fant hverandre i beredskapsarbeidet – og det var kultur, ledelse og holdninger. Vi ser noen andre eksempler i Lærdal og Flatanger, der beredskapsetatene og nødetatene faktisk fant hverandre. Grunnen til at de fant hverandre, var at de var lokale – at de hadde lokal kjennskap, visste om hverandre, og hadde den kontakten som var nødvendig i lokalsamfunnet.

Ulf Leirstein (FrP) [11:17:27]: Det er vel sjelden man har hørt fra en representant på Stortingets talerstol en slik voldsom mistillit til en av våre viktigste statlige etater – det at man altså har så liten tiltro til norsk politi at man tror at når denne reformen skal iverksettes, skal omtrent alt som er av kontorer, legges ned, folk skal ikke få hjelp hvis de ringer nødsentralene, og man skal tydeligvis ikke bry seg om å yte den servicen som norsk politi faktisk er kjent for å yte. Det er en voldsom mistillit fra Senterpartiets parlamentariske leder til dem som skal gjennomføre en meget viktig reform, med det bakteppet som er for denne reformen. Hvor i alle dager kommer denne mistilliten til norsk politi fra? Hvor kommer denne troen på at Politidirektoratet og norske politiledere nå kommer til å gjøre sitt ytterste for å gjøre livet surt for landets innbyggere fra?

Marit Arnstad (Sp) [11:18:22]: Senterpartiet har stor tillit til norsk politi. Vi mener at norsk politi, i likhet med andre beredskapsetater og nødetater i Norge, gjør en kjempejobb hver dag. Det politiet som er ute i lokalsamfunnene, forebygger kriminalitet og sørger for at ungdom ikke sklir ut – politiet på sitt beste, som Hanne Skarstein skriver i VG – er fantastisk.

Diskusjonen om politiets framtid har bestandig vært et tydelig politisk ansvar. Det er bestandig regjering og storting som har tatt de beslutningene når de er store og viktige – og det fortjener beslutningene. Men det Fremskrittspartiet er med på her i dag, er rett og slett å skyve et politisk ansvar ifra seg og over på statlige byråkrater, og det synes jeg er høyst overraskende.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Iselin Nybø (V) [11:19:29]: Jeg vil begynne med å takke Høyre og Fremskrittspartiet for det samarbeidet vi har hatt rundt denne reformen i godt over et år. Jeg vil spesielt takke statsråden, som ledet oss gjennom forhandlingene til det jeg synes ble et godt resultat. Men jeg synes at resultatet er blitt enda bedre etter at vi inngikk en avtale med Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, og jeg vil også takke dem. Spesielt vil jeg peke på Arbeiderpartiet, for hvis jeg ikke tar helt feil, er det nettopp denne reformen som har fått Arbeiderpartiet i denne perioden til å inngå et bredt forlik i en sak som opprinnelig kom fra regjeringen. Det synes jeg viser noe om hvor viktig denne saken er, og hvor viktig det er at vi får et bredt forlik om en så stor reform. Jeg er glad for at det er så mange partier som har tatt ansvar for det, slik at politiet nå kan gjennomføre en reform som det ligger bred enighet bak, med den forutsigbarheten en slik bred enighet gir.

Som flere har vært inne på, er det et ganske alvorlig bakteppe for denne reformen. Det er selvfølgelig 22. juli, da det som ikke skulle skje, skjedde, og som vi ikke klarte å håndtere på en måte som vi skulle, eller som vi kunne ha ønsket og forventet. Det er Gjørv-kommisjonen som peker på de svakhetene som var da, og så har vi politianalysen, som gir oss noen anbefalinger på veien videre i arbeidet med politiet. Så dette er det ikke tvil om at er en nødvendig reform for å forbedre framtidens politi.

Det er jo, som også representanten Ropstad var inne på, ofte de negative tingene vi hører om, og ofte de negative tingene vi tar opp og snakker om. Jeg synes også det er viktig å understreke at vi har et veldig godt politi i Norge i dag, og at det er mange politifolk der ute som gjør en god jobb hver eneste dag, noe som betyr mye for befolkningen, og som har mye å si for den store tilliten politiet har i befolkningen. Jeg kan selv fortelle solskinnshistorier fra mine møter med ulike politifolk. Så det synes jeg også skal være sagt, at når vi nå diskuterer en reform med et alvorlig bakteppe, så er det veldig mye bra arbeid som skjer der ute.

Beredskap er vel kanskje noe av det som har vært mest sentralt i denne reformen, og det er jo nettopp på grunn av det bakteppet som har spesielt med 22. juli å gjøre. Det har sånn sett vært et viktig tema gjennom hele arbeidet. For det er viktig at vi forbedrer oss. Når vi ser hvordan det sviktet 22. juli, da vi virkelig burde ha stilt opp som samfunn, er det behov for å ta noen kraftige grep. Men vi kan ikke bare fokusere på de ekstreme hendelsene 22. juli, vi må også fokusere på den beredskapen som skal gjelde alvorlige, men tross alt litt mer alminnelige, hendelser som f.eks. naturkatastrofer og andre, mer ordinære, ting. For beredskap må handle om et bredt spekter av hendelser, ikke bare de mest ekstreme tilfellene. Jeg mener at reformen, slik den nå ligger, har et bredere perspektiv enn bare terrorperspektivet, og det mener jeg er en styrke for reformen slik den er nå. Ikke minst synes jeg det er bra at vi har lagt vekt på å trekke inn andre ressurser også, ikke minst frivillige lag og organisasjoner, som er en veldig viktig del av vårt beredskapsarbeid.

Sokkelansvaret er en viktig del av den beredskapen som vi har langs kysten. Jeg er glad for at vi nå slår fast at sokkelansvaret fortsatt skal deles på fire distrikter, og at dagens lokalisering skal opprettholdes. Vi har gode kompetansemiljøer allerede i dag, og jeg er glad for at f.eks. Kristiansund skal få fortsette med det viktige arbeidet som de allerede har god kompetanse på.

Forebygging er kanskje noe av det aller viktigste politiet gjør. Samtidig er det noe av det som er vanskeligst å måle, og derfor forsvinner det av og til litt i debatten. Men jeg synes vi gjennom den avtalen vi har fått på plass nå, har løftet dette feltet opp dit det hører til, med det fokuset som det bør og må ha. Det gir seg utslag på flere måter, men lokal kunnskap og kjennskap er avgjørende for å få til en god forebygging. Derfor er jeg også veldig fornøyd med at vi peker på betydningen av lokal kjennskap. Det at f.eks. alle kommunene skal ha en fast politikontakt som følger dem opp spesielt, tror jeg er et veldig godt grep for forebyggingen. Allerede i dag er det mye godt samarbeid. SLT er et eksempel på noe som fungerer veldig godt, og som bygger på mye god lokal kunnskap. Nå løftes forebygging enda høyere opp, og det kommer til å vektlegges mer i arbeidet framover.

Selv om det ikke er det viktigste i reformen, er det ofte struktur som ender opp med å bli det som diskuteres mest. Jeg mener at den strukturmodellen som lå etter at regjeringen og Venstre ble enige, var en god modell og et godt utgangspunkt for den avtalen som vi nå har inngått med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.

Det er noen endringer. Blant annet er Finnmark nå samlet som ett politidistrikt. Finnmark er i en veldig spesiell situasjon fordi det er det politidistriktet som har yttergrense mot Schengen, og den grenseproblematikken er viktig også framover. Finnmark har også en spesiell situasjon med tanke på den samiske problematikken, og der tror jeg også politiet har en oppgave framover. Blant annet har ikke politiet dataverktøy som kan håndtere samiske tegn, noe som f.eks. gjør at de må føre inn fiktive navn i våpenregisteret. Jeg har tro på at vi nå, når vi får samlet Finnmark, også kan fokusere på den problematikken.

At Asker og Bærum nå har gått over til Oslo, er en løsning som jeg oppfatter er ønsket både i Oslo og i Asker og Bærum, så det tror jeg er noe alle kan leve med videre.

Når det gjelder Haugalandet, som kanskje har vært mest diskutert og omstridt lokalt, tror jeg vi har fått en god løsning, basert på politifaglige råd, og der beredskap er det som står sentralt. Når en bygger ut infrastruktur for milliarder av kroner, må det selvfølgelig få en følge for hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Så det skulle bare mangle at det blir en endring når Rogfast er på plass. Da har vi helt andre kommunikasjonsmuligheter mellom Rogaland og Hordaland, ikke minst for Haugalandet.

Lensmannskontorene er også noe av det som er blitt veldig mye diskutert. For oss har det hele veien vært viktig at det til syvende og sist skal være et politisk ansvar å legge ned et lensmannskontor. Men jeg tror det er viktig at vi gir politiet den muligheten det er å legge ned lensmannskontorer, for en av de tilbakemeldingene vi fikk på den forrige politireformen, var nettopp at når vi legger ned eller slår sammen distrikter, men ikke får gjort noe med tjenestestedsstrukturen, så hindrer vi politiet i å gjøre de endringene som trengs for at de skal kunne yte det tilbudet til innbyggerne som vi forventer at de skal yte. Etter at vi ble enige med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, har vi fått på plass en ganske grundig beskrivelse av hvilken prosess som skal skje forut for en sammenslåing gjennom nedleggelse av lensmannskontorer. Det tror jeg er nyttig for politiet også å ha, for det gir klare forventninger fra oss om hvordan kommunene og lokalmiljøene skal involveres i den prosessen. Det er også med på å gi legitimitet til prosessen og til de eventuelle nedleggelsene som skal og må komme.

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne to ting som ikke så ofte blir tatt opp i denne sammenhengen, for de framstår ikke som veldig store når vi diskuterer en hel reform. Det handler om glattceller, og det handler om «psykebil». Jeg er veldig glad for at vi skal få en prøveordning i minst ett politidistrikt der overstadig berusede mennesker ikke skal settes på glattcelle, men overføres til helsevesenet. For meg handler det om verdier. Det handler om hvordan vi behandler folk. Hvis statsråden lurer på om han vil få noen politidistrikter til å være med i en slik prøveordning, så er ikke det noe jeg lurer på, for jeg har allerede registrert at politimesteren i dagens Rogaland politidistrikt har vært ute i media og sagt at dette er noe han ønsker velkommen, og som i alle fall Rogaland politidistrikt har lyst til å være en del av. Det synes jeg er veldig positivt.

«Psykebil» handler om det samme – hvordan vi ser på folk som er psykisk syke – det handler om helsevesenet og ikke om politiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [11:29:45]: Rapporten frå 22. juli-kommisjonen sa veldig tydeleg at det som skilde det som gjekk bra, frå det som gjekk dårleg, handla om kultur og leiing. I avtalen lagd fram av Høgre, Framstegspartiet og Venstre var det få tiltak som svara på denne utfordringa. Etter forliket har me fått fleire innspel frå Arbeidarpartiet – 16 konkrete tiltak som går på kultur, leiing og haldningar.

Det som er spørsmålet mitt, er: Kva var årsaka til at det opphavlege forslaget ikkje svara betre på ei av hovudutfordringane frå 22. juli-kommisjonen?

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Iselin Nybø (V) [11:30:28]: Jeg er ikke helt enig med representanten Vågslid i premissene. Jeg mener for det første at ledelsesproblematikken ble adressert. Så mener jeg at det allerede skjer mye bra i politiet med hensyn til ledelse. Jeg mener den kritikken som har kommet, er noe politiet tar på alvor, og som de jobber med.

Når det er sagt, synes også jeg at reformen, slik den nå foreligger – etter avtalen med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti – er enda bedre enn den var, også når det gjelder dette med ledelse. Det handler først og fremst om at man løfter dette opp på et politisk nivå, og at man skriftliggjør også det som allerede skjer, men at vi da har klart uttrykte forventninger også fra Stortinget. Det tror jeg er en styrke.

Jeg vil også understreke at vi må ha tillit til at politiet tar den kritikken de har fått, på alvor, og at de tar de nødvendige grepene for å styrke ledelsen i sin egen organisasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:32:00]: Lat meg begynne med å seie at det er ei stor glede å sjå eit så stort oppmøte på «tribunen» – heldt eg på å seie. Ein må seie at oppmøtet der oppe er langt betre enn her nede. Det sender eit signal til oss om ein etat som er oppteken av dei vedtaka som Stortinget skal fatte i dag, og som vil høyre debatten vi har om dette.

«Ingen er født kriminelle, det er noe man blir. Noen må være der og se tegnene på forhånd. Politiet ser tegnene og gjør noe med dem i samarbeid med barnehage, skole, barnevern og andre lokale etater. Det er forebygging.»

Det er ikkje eg som har sagt dette, det er ein av dei eg la merke til er her no, nemleg Sigve Bolstad, leiar i Politiets Fellesforbund.

Eg begynner der, for den best motarbeida kriminaliteten er den som ikkje oppstår. Som mange kjenner til, er det ein institusjon i samfunnet som har som slagord «Vi var der da det ikkje skjedde» – det er ikkje SVs nye slagord, berre for å presisere det, det er derimot Natteramnane sitt. Det ligg ganske mykje godt politiarbeid i det slagordet.

Politiet er ein essensiell del av beredskapen vår når det skjer ei alvorleg krise eller hending. Det er eit tema som i det siste har fått nødvendig og tilbakevendande merksemd.

Politiet skal etterforske alvorleg kriminalitet og sørgje for at skuldige kan verte tiltala og bevismateriale skaffa fram. Politiet skal etterforske det som av og til vert kalla kvardagskriminalitet, det er eit tilbakevendande tema. Men eg synest at den førebyggjande rolla politiet har, ofte får for lite merksemd – det som kanskje er det aller mest grunnleggjande politiarbeidet i samfunnet vårt.

På viktige punkt vil eg seie at politireforma, forslaget som vart lagt fram av regjeringa og Venstre, forbetra dette. Ho hadde ei rekkje positive intensjonar, men var ikkje god nok. Ho definerte ikkje klart nok kva nærpolitiet var, kva ein skulle forstå med det, og kva ein i framtida kunne vente seg. Ho var etter vårt syn for sentraliserande og gav myndigheit i viktige avgjerder til embetsverket – vekk frå demokratiet. Ho hadde ikkje i tilstrekkeleg grad styrking av etterforsking som ein prioritet. Og kanskje viktigast: Ho hadde ikkje den totale merksemda om kultur og leiing som vi hadde forventa ville dominere.

Når noko ikkje fungerer i forvaltninga vår, har vi kanskje lagt oss til ein vane med å gjere strukturgrep, i alle fall vert det ofte møtt på den måten. Ein endrar grenser, slår saman einingar, legg fram ein ny instruks og vedtek ein handlingsplan. Det høyrest bra ut, det er lett å forklare, og ofte kan det òg vere bra. Men dei verkelege endringane skjer i hovuda og i åtferda vår. Det er når noko sit i hovudet og hendene – i samtalene kvar dag, i møta som ein har og i alle dei små og store vala ein tek – at ein verkeleg har fått til ei endring. Det er det som verkeleg er å prioritere noko – det ein kan kalle ein kultur.

For å ta eit eksempel: Saker om seksuelle overgrep, vald mot barn og vald i nære relasjonar er eit gigantisk samfunnsproblem som vi på langt nær har klart å møte godt nok hittil. Historisk har det sannsynlegvis eksistert store mørketal, og vi veit at det framleis er veldig mange saker som ikkje er melde, ikkje klara opp, og som ein ikkje handterer godt nok. Det er veldig bra å ha handlingsplanar mot det, det er mange nødvendige tiltak å setje i verk. Men det er når det er ein del av kulturen på alle nivå at det er viktig, det er då endringar verkeleg er i ferd med å skje.

På bakgrunn av dette tok SV saman med andre til orde for, og innleia etter kvart, samtaler med andre parti med sikte på ei brei semje om endringar i det framlagde forslaget til politireform. Dei samtalene har ført fram til fleire viktige endringar: ein klarare definisjon av nærpolitiet, ei rekkje viktige enkelttiltak for kultur og leiing, og ein betre ankeprosess med omsyn til endringar i tenestestader – for å nemne nokre eksempel.

SV valde likevel å trekkje seg ut i sluttfasen av desse forhandlingane då det vart klart at det berre var justeringar av det framlagde forslaget til reform som var aktuelt for regjeringa. Det var fleire vesentlege ting vi ikkje fekk gjennomslag for. Lat meg nemne nokre av dei.

For det første føreslo vi ei stortingsmelding eller eit større gjennomgripande arbeid med kultur og leiing som kunne gå over år. Som statsråd har eg sjølv sett korleis ei stortingsmelding eller ein annan type gjennomgripande arbeid kan føre til ein omfattande prosess som gjev eit tema merksemd. Dette vil bli forankra i etatane under, dei vil gjere eit stort forarbeid. Departementet vil setje i gang eit prosjekt, eit arbeid som gjerne involverer fleire avdelingar. Det vil vere høyringar, innspelsrundar, læring frå andre land og læring frå dei beste eksempla. Det vil føre til ein større offentleg debatt, og det vil til slutt føre til eit vedtak og ei sak i Stortinget – som også blir forankra her.

Eg må seie at eg framleis er litt overraska over at regjeringa ikkje var interessert i å kome dette i møte. Eg oppfattar det som eit krav det burde vere mogleg å verte einige om. Men slik var det ikkje.

Det andre eg vil nemne, er at vi framleis meiner det er departementet – det vil seie statsråden, regjeringa – som skal ta avgjerder om tenestestader. Det er prinsipielt viktig i eit demokrati at det er den øvste politiske ansvarlege som står for avgjerder som vert oppfatta som viktige. Då vil ein òg ta breiare omsyn enn berre dei som fagetaten vil ta. Alle avgjerder på viktige felt vil ha vide omsyn, og politiet har samanheng med andre forhold. Dette er også erfaringane frå andre store statlege etatar, som innan helse og høgare utdanning, at til slutt blir det uansett eit politisk ansvar, så ein kan like gjerne leggje avgjerdsmyndigheta der.

Vi synest også at det endelege opplegget var for sentraliserande, det var for liten vilje til å gjere endringar i møte med Stortinget, f.eks. når det gjeld talet på politidistrikt. Saman med andre forhold, som ikkje var ein direkte del av samtalene, og som vi synest er for svake i reforma, valde vi altså å stå utanfor. I ei reform med betydelege manglar var mindre justeringar ikkje godt nok sjølv om endringane som kom, var positive.

Eg vil likevel avslutte med å ønskje alle dei som skal arbeide vidare med å setje ei viktig reform ut i livet, lukke til. Dette gjeld den sitjande regjeringa. No må vi leggje til at etter vi har lytta til radio og lese Nettavisen på morgonen, er det litt uklart kor lenge regjeringa vert sitjande, men dei skal ha lukke til så lenge dei vert det. Det same til framtidige regjeringar, men aller mest til politietaten – frå leiarar på høgt nivå via dei som gjer arbeid på leiar- og mellomnivå ute til den enkelte tenestmannen og tenestekvinna. Og lukke til til alle dei som skal samarbeide med politiet, anten det gjeld skulen, barnehagen, barnevernet, helsefeltet, rusomsorga eller andre felt. På mange måtar startar arbeidet no. Det er no det skal setjast ut i livet, og det er først om mange år vi veit om det er ei vellukka reform. Det er no arbeidet med å sikre ressursar til gjennomføringa kjem. Det vil ikkje vere mogleg å oppfylle intensjonane i reforma utan eit ressurslyft i politiet i åra som kjem – det vil eg understreke – og det vil vere naudsynt å jobbe med kultur og ha total merksemd omkring det i det vidare arbeidet.

Eg tek opp forslaga frå SV.

Presidenten: Representanten Bård Vegar Solhjell har tatt opp forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hårek Elvenes (H) [11:41:24]: Representanten Solhjell var opptatt av kultur. Kultur kan jo defineres slik som vi arbeider hos oss. Faktum er at ingen politidistrikt i Norge er likt organisert. Det har medført at resultatoppnåelsen er meget forskjellig, forskjellig saksbehandlingstid, veldig stor forskjell i oppklaringsprosent. Hvordan vil SV organisere norsk politi, slik at resultatene blir mer like og befolkningen får et mer likt polititilbud? SV er jo tradisjonelt et parti som er opptatt av likhet og likt tjenestetilbud til befolkningen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:42:15]: Eg veit ikkje om representanten har fått det med seg, men i grove trekk har vi vore positive til endringane på distriktsnivå, som er gjorde. Men vi etterlyste noko større vilje til å gå inn for andre forslag og endringar i Stortinget. Vi trur det er riktig at det skal vere ein god del færre distrikt enn det er i dag, og vi trur det er riktig bl.a. fordi det må vere felles krav til dei. Men det finst unntak frå alle reglar. Det finst område der det kan vere andre omsyn ein må ta, men i grove rekk synest vi at den delen av reforma var eit framsteg. Det har ikkje vore det viktigaste punktet for oss, og det var heller ikkje det viktigaste punktet i mitt innlegg.

Hårek Elvenes (H) [11:43:01]: Representanten var opptatt av forebygging, men forebygging betinger en ting. Det betinger tilstedeværelse. Hvis man ser i Politianalysen, står det at av 354 politietablissement, for å si det slik, er det kun 85 som har en teoretisk mulighet til å kunne stille en døgnkontinuerlig patrulje. Det sier seg selv at da blir tilstedeværelsen for liten. Forebygging er ikke bare at onkel politi kommer og deler ut en refleks i klasserommet. Det er noe langt mer. Det er å være til stede. Hvordan vil SV sørge for at politiet faktisk er mer til stede i bygd og by?

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:43:46]: Eg er heilt einig i den beskrivinga. Det er veldig viktig å vere til stades. Difor er det viktig kontinuerleg å vere villig til å endre oppsettet for tenestestader. Eg trur tenestestader vil forsvinne i framtida. Eg trur det vil oppstå nye, bl.a. fordi vi får ein betydeleg befolkningsvekst. Så synest eg også det er viktig at vi faktisk har miljø som har tid og ressursar til å vere til stades, og som i størst mogleg grad bruker kapasiteten og merksemda si på det. Men eg trur også at lokal forankring, det å kjenne miljøa, kjenne menneska, kjenne lokalsamfunnet, historia og bakgrunnen, i store delar av landet vil framleis vere viktig for politiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anders Anundsen [11:44:46]: På en dag som dette må det være lov å være litt ekstra ivrig.

I denne uken har ordet «historisk» blitt brukt i denne salen flere ganger, og det er fattet viktige vedtak. Jeg har lyst til å si at det ordet passer i grunnen ganske godt også på det vedtaket som skal bli fattet i denne saken senere i dag.

Som et oppspark til det var representanten Arnstad inne på at hun mente at det var galt å la ansvar for endring og ansvar for struktur ligge på embetsverket, at det måtte politikere til for å håndtere slike spørsmål. Derfor har jeg lyst til å si at jeg er stolt over at vi i dag har politidirektøren til stede sammen med alle landets politimestere, alle sjefene for særorganene, Riksadvokaten og fem statsadvokater. Vi har fagforeninger, og vi har andre som er engasjert i norsk politi. Jeg mener det viser at de tar denne sal på det aller høyeste alvor. Jeg mener det viser at vi har et politi som er engasjert ikke bare i den jobben de skal gjøre, men i de signalene som kommer fra alle i denne sal i dag. Jeg er stolt av norsk politi og det norsk politi leverer, og jeg synes vi skal bruke anledningen i dag også til å si at det er grunn til å være det.

Jeg synes det er viktig å si at nærpolitireformen ikke er et resultat av at norsk politi generelt gjør en dårlig jobb, for det er ikke tilfellet. Generelt gjør norsk politi en veldig god jobb, men det er rom for forbedringer. Vi er nødt til å tilpasse oss en ny tid, og det er det nærpolitireformen handler om.

Så har jeg lyst til å takke Venstre som var med regjeringspartiene på å legge grunnlaget for den nærpolitireformen som ble lagt frem for Stortinget. Det var en konstruktiv, god dialog hele veien, og jeg mener resultatet ble godt. Jeg har også lyst til å takke Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti for den jobben som ble gjort etter at nærpolitireformen ble lagt frem. Det er ingen selvfølge at flere partier i en sånn posisjon og i en sånn situasjon bidrar til å forbedre nærpolitireformen ytterligere. Men jeg synes det også viser at vi kan være stolt over hvordan det norske demokratiet fungerer, at man er raus med hverandre, at man er løsningsorientert og konstruktiv i saker som er av så stor betydning som nærpolitireformen faktisk er.

Jeg må innrømme at på enkelte områder er nærpolitireformen etter behandlingen i Stortinget faktisk bedre. Det er flere ting i reformen som blir beskrevet grundigere, ikke minst forholdet rundt ledelse, kultur og holdninger, som det er viktig at Stortinget sier og mener noe om. På disse områdene mener jeg virkelig at det har vært en styrke.

Så skal vi ikke glemme at nærpolitireformen skal ivareta minst to pilarer. Det ene er viktigheten av at vi skal ha et synlig, tilgjengelig og mer effektivt politi som forebygger lokalt sammen med andre aktører. Jeg er nemlig enig med representanten Solhjell i at i veldig stor grad får forebyggingsarbeidet for lite fokus. Jeg mener i motsetning til representanten Solhjell at løsningen på det er nærpolitireformen. Det å kunne bygge robuste forebyggingsmiljøer, det å sikre ressurser som gjør at kommunene kan få fast politikontakt som også kan forplikte politiet. Det å sikre en dialog med de andre aktørene som er lokalt, er viktig for å sikre forebygging.

Jeg tror nemlig ikke at vi klarer å forebygge optimalt i dag fordi det er så vidt komplekst. Det handler ikke bare om tilstedeværelse. Det handler også om det, men det handler også om kompetanse. Forebygging handler også om kompetanse – og tilstedeværelse i ungdomsmiljøer, på skoler, spesialister som kan arbeidet mot radikalisering. Alt dette er veldig viktig.

For det andre skal nærpolitireformen sikre sterkere fagmiljøer generelt. Det gjelder både hendelseshåndtering og etterforskning. Jeg synes det er viktig å fokusere på at det i nærpolitireformen ligger ganske store tiltak på etterforskningssiden, et sterkt fokus på hvordan man skal sikre bedre etterforskning, og slik at etterforskningsfaget også løftes. På dette området har det vært gitt mye kritikk. Det har vært gjennomgående flere rapporter, enkelthendelser, som har resultert i ganske sterk kritikk av deler av politiets etterforskningsarbeid. Det er viktig at vi sikrer gode nok fagmiljøer, at vi sikrer kompetanse hos dem som skal jobbe med etterforskning, at vi sikrer kvalitet og kapasitet.

Derfor er jeg også veldig glad for at det nå blir en påtaleanalyse. Politianalysens mandat omfattet ikke det. Det at vi nå får denne påtaleanalysen som et resultat av dette arbeidet, er jeg veldig fornøyd med. Det er også viktig å understreke den styrkingen som påtalesiden har fått, med 50 politijurister og 12 nye statsadvokatembeter, det siste året, som vil ha stor betydning for hva slags forventninger vi kan ha til kvaliteten på det etterforskningsarbeidet som skal skje fremover.

Jeg tror at denne reformen vil gi et bedre tilbud og et likere tilbud til befolkningen og borgerne over hele landet – f.eks. det at vi nå har innført responstidskrav for første gang. Det var utenkelig for få år siden, men nå gjelder responstidskrav, og det står i nærpolitireformen at vi har forventninger til at responstidskravene skal oppfylles enda bedre i fremtiden. De tallene vi har så langt, viser at politidistriktene følger opp og klarer å levere på de responstidene som er fastsatt. Det synes jeg er bra, og jeg synes vi skal ha med oss det.

Omtrent 40 pst. av dagens lensmannskontor har fem eller færre ansatte. Jeg mener veldig sterkt at det er verken forebygging, god etterforskning eller beredskap i bygninger eller politiskilt. Det er folkene som utgjør den ressursen og den kapasiteten. Når vi vet at en trenger 18 årsverk for å sikre én døgnbemannet patrulje, sier det litt om den manglende kapasitet som veldig mange av våre lensmannskontorer er i besittelse av i dag. Jeg synes det er viktig å få med seg at den jobben som nå gjøres, faktisk har betydning og gir forbedringsmuligheter lokalt.

Så virker tiltak. Befolkningsundersøkelsen ble presentert i dag. Det er en en undersøkelse om hvordan folk oppfatter forholdene, og ifølge undersøkelsen mener befolkningen at myndighetenes evne til å håndtere kriser og alvorlige hendelser nå er forbedret med 11 poeng. Myndighetenes evne til å forebygge kriser og alvorlige hendelser er forbedret med 9 poeng, og tilliten til politiet er forbedret med 7 poeng siden 2013. Jeg synes det er formidabelt gode resultater, og jeg synes vi skal ha det med oss i den videre diskusjonen. Norsk politi nyter høy tillit i befolkningen, og det er en krevende oppgave å opprettholde det fremover, men jeg er helt overbevist om at vi klarer det.

Vi må ha fagmiljøer som er gode nok og har kompetanse nok til å etterforske f.eks. vold i nære relasjoner og vold og seksuelle overgrep mot barn. Jeg har veldig stor tro på den lokale lensmannens og den lokale lensmannsbetjentens evner og kapasitet, men jeg tror faktisk at det at vi har profesjonelle folk som jobber med den typen alvorlig kriminalitet, vil føre til at terskelen for anmeldelser blir redusert, vil føre til at flere saker blir etterforsket, vil føre til at flere saker ender i dom. Det vil igjen være forebygging.

Derfor tror jeg at selv om vi har denne gammeldagse «lensmannen» i våre hjerter alle sammen på ett eller flere vis, må vi også se at norsk politi er utfordret av andre ting i dag enn de har vært tidligere. Det at kriminalitetsutviklingen er som den er, hvor den vanlige vinningskriminaliteten går ned, mens den organiserte, grenseoverskridende kriminaliteten øker, stiller nye krav til politiet. Det stiller nye krav og forventninger til påtalemyndigheten, og det stiller nye krav til hvilke rammer vi skal organisere politiet vårt innenfor. Det er det denne reformen handler om, og det er derfor det er så fantastisk bra at det er styrke bak den konklusjonen som kommer fra Stortinget i dag, det at det er den brede samlingen rundt denne nærpolitireformen. Jeg tillater meg også å bemerke at selv en av dem som ikke ble med i sluttløpet, SV, sier også at her er det mange positive ting. Jeg synes også det er raust, å vise til at her skjer det faktisk en positiv utvikling på en del områder, selv om en ikke blir enig om alt. Sånn vil det være.

Til slutt har jeg lyst til å si at det er mye arbeid som gjenstår. Det er jo nå egentlig arbeidet virkelig starter. Både Solhjell og Ropstad var inne på at det tar tid før vi kommer til å se resultater, men jeg synes det er viktig å ta med at vi underveis i denne prosessen må sikre bred involvering, både av fagforeninger, av kommuner og av frivillige organisasjoner. Så synes jeg vi skal gi en honnør til alle politimenn og -kvinner som hver dag, også i dag, gjør Norge litt tryggere, som vil være med på å gjennomføre denne reformen for at vi på sikt skal få et enda tryggere og bedre samfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hadia Tajik (A) [11:54:55]: Med dagens sak om politireform vert det fatta vedtak av Stortinget som ikkje låg i regjeringas opphavlege forslag, bl.a. nye plikter for Politidirektoratet, med tanke på korleis kommunane reint konkret skal verta involverte og ha eigarskap til prosess og sluttresultat.

Så er det slik at for berre nokre veker sidan vart det fremja sterk kritikk – av nokre parti til og med mistillit – av justisministerens handtering av saka som gjeld lengeverande asylbarn. Det handla bl.a. om manglande oppfølging av styringssignal gjeve til Politidirektoratet.

Spørsmålet mitt er: Kva har justisministeren lært av saka om lengeverande asylbarn og om oppfølging av styringssignal som vil sørgja for at dei nye vedtaka frå forliket om politireform vil verta handterte på ein betre måte?

Statsråd Anders Anundsen [11:55:49]: Jeg er heldigvis slik innstilt at jeg klarer å ta lærdom av ting som ikke går helt etter planen, men jeg synes jo det engasjementet som jeg viste fra talerstolen med hensyn til politiets tilstedeværelse her i dag, er et viktig element for å vise at en har en organisasjon som virkelig ønsker å levere. De ønsker å levere på det som vedtas i denne salen, og jeg skal selvfølgelig følge opp det i min løpende dialog med politidirektøren, i mine møtepunkt med politimesterne, og dette er en reform som vi er helt avhengig av skal lykkes. Det stiller krav til dem som skal gjennomføre det i praksis, og det stilles også krav til at en har et veldig tydelig politisk lederskap. Og jeg kan meddele representanten at jeg skal være meget tydelig i det lederskapet, og jeg skal ha klare forventninger til hvordan denne reformen skal lande.

Hadia Tajik (A) [11:56:42]: Det gler meg å høyra at statsråden har vore læringsvillig i møte med andre krevjande saker, og at han ønskjer å vera tydeleg i leiarskapen i oppfølginga av forliket om politireform.

Mitt spørsmål nå var om han har utvikla ein plan for korleis han skal følgja opp dei vedtaka som no vert fatta, og som krev kontinuerleg oppfølging i tida som kjem, sidan det jo er ei omfattande reform som vil strekkja seg over lengre tid.

Statsråd Anders Anundsen [11:57:14]: Jeg må innrømme at vi har tjuvstartet litt, selv om vi i utgangspunktet ikke bør tjuvstarte for mye før Stortinget har fattet sine vedtak. Som representanten selv var inne på, så fattes det jo nå flere vedtak og litt andre vedtak på enkelte områder enn det regjeringen har lagt opp til. Men dette er jo et resultat av et bredt forlik. Det betyr også at vi i tillegg til å ha en plan for gjennomføring vil måtte holde kontakten med de avtalepartnerne vi har, for å ha en løypemelding fra tid til annen og fortelle hvordan dette arbeidet går. Så det er laget planer både fra min side og særlig fra Politidirektoratets side, som skal bidra til å sikre at vi har en gjennomføring av reformen, som skal være vellykket. Vi er helt avhengig av at den skal være vellykket, og vi har stor tillit til at vi i samarbeid skal klare å få det til.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:58:05]: Eg får gratulere statsråden med å få eit stort fleirtal for ei sentraliserande politireform i dag, der kriteria for inndeling i politidistrikt er ganske utydelege. I somme høve er politidistriktet lik fylket, i andre er det to eller fleire fylke som er slått saman. Har ein vektlagt lokalkunnskap, har ein vektlagt evne til førebyggjande arbeid? Det er ikkje så godt å sjå når t.d. fylket Møre og Romsdal vert verande eitt politidistrikt, mens Sogn og Fjordane politidistrikt vert lagt ned. Der gjer ein eit veldig godt arbeid og skårar veldig høgt på dei fleste kriteria i motsetnad til det politidistriktet det skal leggjast inn under, Hordaland, som iallfall gjennom media den siste tida har vorte framstilt på ein noko meir negativ måte.

Mitt spørsmål er: Kva konkrete kriterium har regjeringa nytta ved fastlegginga av grensene for politidistrikta som har gitt så ulikt resultat for Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal? Er lokalkunnskap og evne til førebygging blant dei kriteria som ein har vektlagt?

Statsråd Anders Anundsen [11:59:13]: Det er en rekke kriterier som har vært inne i bildet, men det har også vært lokale forhold som har vært avgjørende for hvordan denne reformen har landet fra regjeringens side og fra Venstres side og i forhandlingene i denne sal. Men jeg synes det er litt – jeg skal ikke si urettferdig, for det egner seg ikke fra Stortingets talerstol – underlig at representanten og Senterpartiet har vært veldig tydelige på at dette er en gigantisk sentraliseringsreform når formålet egentlig er å få ut mer politikraft og bruke mindre penger, mindre ressurser, på administrasjon og mer på forebygging, etterforskning, iretteføring og beredskap. Samtidig har Senterpartiet også, hvis en skal bruke denne retorikken, et alternativ som er en gedigen sentraliseringsreform, og kanskje i større grad enn det som nå blir resultatet i Stortinget fordi en vil bruke vesentlig mye mer ressurser på å administrere disse 18 politidistriktene til Senterpartiet enn en gjør med 12, så jeg er litt usikker på om det er grunnlag for å si at 18 er ikke sentralisering, mens 12 skulle være sentralisering, eller 19.

Iselin Nybø (V) [12:00:24]: Jeg har lyst til å følge opp litt det spørsmålet som Hadia Tajik hadde, som gikk på det å gjennomføre de vedtakene som vi gjør her i dag.

Når vi nå reduserer antall politidistrikter ganske betydelig, gir det oss også noen utfordringer med tanke på å gjennomføre ønsket til Stortinget om at dette ikke skulle føre til en storstilt sentralisering. En av de tingene som Stortinget har pekt på, er at fagmiljøer og kompetanse skal spres rundt omkring i de ulike distriktene, at ikke alt skal sentraliseres nær der politimesteren måtte plasseres. Det tror jeg er en ganske viktig del av denne reformen. Det skjer mye godt arbeid ute i politidistriktene allerede, og vi er nødt til å sørge for at kompetansen er der ute, og ikke bare på ett sted i distriktet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan ser statsråden for seg at vi skal klare å gjennomføre det at fagmiljøene blir spredt rundt i distriktene?

Statsråd Anders Anundsen [12:01:26]: Jeg synes det er et veldig godt spørsmål – det stilles mange gode spørsmål fra talerstolen i dag.

Dette ble berørt i avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene allerede før proposisjonen ble lagt frem. Poenget her er ikke å bygge store gigantbygg, hvor all politikraft utover beredskapen ute skal samles. Formålet her er det motsatte. Det betyr at man ved mange politistasjoner helt naturlig vil kunne plassere de sentraliserte kompetansemiljøene lokalt. Det vil være helt uhensiktsmessig, både ut fra en strukturtenkning og ut fra den tenkningen at man skal ha politi rundt omkring i hele landet, å samle f.eks. alle økoteam inne på politimesterens kontor eller kontorblokk. Det kan like gjerne ligge et helt annet sted, akkurat som miljøer med eksperter på organisert kriminalitet og seksuelle overgrep kan plasseres rundt omkring i politidistriktet. Jeg forutsetter at det gjøres, for det er viktig at politiet skal være til stede rundt omkring i hele landet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:02:39]: Jeg holdt på å si takk for et godt svar i stad, for dette var godt og betryggende å høre.

Mitt spørsmål dreier seg om Politidirektoratet. I merknadene er flertallet tydelig på hva Politidirektoratet skal være. Gjennom reformen har vi gitt nye fullmakter til Politidirektoratet, som skal stå ansvarlig for å gjennomføre mye. Det vil kreve en opprustning av Politidirektoratet. Som statsråden var inne på, er mye allerede i gang. Samtidig er vi tydelig på at distriktene skal være mest mulig selvstendige. De skal ha kompetanse til å klare å takle kriminaliteten selv og ha den operative virksomheten.

Mitt spørsmål går på hvordan statsråden ønsker å gjennomføre reformen, sikre at mest mulig av ressursene kommer ute i distriktene, ut til flere polititjenestemenn og -kvinner, og at en ikke ender opp med at ressursene forblir i Politidirektoratet – at de har nok ressurser til å bygge opp kompetanse og å understøtte, men at mest mulig kommer ute i distriktene.

Statsråd Anders Anundsen [12:03:40]: Jeg er helt enig med representanten Ropstad i hans fundament her.

Men vi skal huske at en av de kritiske merknadene fra Gjørv-kommisjonen var nettopp at Politidirektoratet ikke var rustet til å ha den rollen de skulle ha som en pådriver i forhold til de lokale politidistriktene. Nå er Politidirektoratet vesentlig rustet opp. Det er en helt ny ledelsesstruktur, det er en helt annen organisasjon, og de har en helt annen ressursbase nå enn det de hadde tidligere. Det betyr at jeg mener Politidirektoratet i stort nå er rustet til å håndtere denne reformen og sikre at en gjennomfører den på en tilfredsstillende måte.

Politisk vil jeg selvfølgelig følge opp, som vi nå har gjort, f.eks. med bevilgninger til 350 nye politibetjenter hvert eneste år, som tilsvarer det antallet som går ut av Politihøgskolen. Vi er helt tydelige på både krav, forventninger og oppfølging. På flere områder vil det være slik.

Men jeg tror vi må ha en grunnleggende tillit til at vi har et politi, en politidirektør og et politidirektorat som er innstilt på å gjennomføre det som vedtas i denne sal. De er lojale mot de vedtakene. Det er ingen kampvilje fra deres side mot verken statsråd eller storting, snarere tvert imot.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:04:55]: Eg klarer ikkje la vere å kommentere det korte svaret Anundsen gav til representanten Tajik på spørsmålet om etterarbeidet. Han sa at dei hadde tjuvstarta «litt». Mi erfaring er at tjuvstarting er blant dei tinga ein anten gjer eller ikkje gjer. Men viss ein har førebudd seg og ikkje har sett i verk, tippar eg at ein får salen si tilgjeving for det.

Så er eg nysgjerrig på spørsmålet om ei stortingsmelding eller eit anna større arbeid om kultur og leiing, som SV har fremja eit forslag om i dag, og som har vore tema i diskusjonen her. Eg lurer på kvifor justisministeren ikkje ønskjer å fremje ei stortingsmelding om dette, og på kva for annan måte han i så fall vil gjere eit systematisk arbeid som pregar heile etaten, departementet og den offentlege debatten i åra som kjem når det gjeld det temaet.

Statsråd Anders Anundsen [12:05:48]: La meg først takke for tilgivelsen for tjuvstarten.

Vi har hatt et visst inntrykk av at vi får flertall for hoveddelene av den proposisjonen vi har lagt frem. Det betyr at vi har hatt god tid til å forberede oss. Slik sett er vi godt i gang med det arbeidet som skal igangsettes. Det er også Politidirektoratet veldig godt rustet til.

Når det gjelder kultur og ledelse, er det en utrolig viktig diskusjon, men det er også en diskusjon som vi må passe på ikke blir forenklet, på den måten at en later som om ingenting har skjedd. Etter at Gjørv-kommisjonen fremla sin innstilling, er det gjennomført et stort arbeid på ledelse, kultur og holdninger i Justis- og beredskapsdepartementet og i Politidirektoratet. Gjennom endringsprogrammet har det skjedd mye, men det er fortsatt veldig mye som gjenstår.

Det er mange måter å engasjere seg i debatter om dette på. Det handler om forskning. Det handler om at det har sterkt fokus i Politidirektoratet, i kommunikasjonen med politimestrene og hos politimestrene i linjen nedover. Det handler om at det er godt samarbeid mellom de ulike politimestrene og fagforeningene og å sikre at man har en bredde i tilnærmingen til ledelse, kultur og holdninger.

Jeg er enig i representantens vurderinger av hva som skal til for at vi skal si at vi har lyktes med det. Da er det mindsettet som må endres. Jeg er ikke helt sikker på om stortingsmeldinger endrer dette mindsettet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirik Sivertsen (A) [12:07:18]: Om ikke alle gutter, så drømmer i hvert fall svært mange om å bli politimann. Politimannen er helten i samfunnet, det er politifolkene som passer på oss og «setter tyvene i fengsel» – som min egen sønn ville ha formulert det.

Den som har vært på fotballturnering i Nordlandshallen eller en annen bane i landet når politiet rutinemessig stikker innom, har også sett hvordan barna flokker seg rundt tjenestemennene – med spørsmål eller bare i stum beundring. Og foreldrene står i bakgrunnen og smiler.

Det er for meg bildet på hva norsk politi først og fremst er: et element, en offentlig tjeneste som er en naturlig del av våre liv. Vi kjenner disse kvinnene og mennene som tjenestegjør. De bidrar med trygghet, de er synlige og til stede, og de aksjonerer for å beskytte oss når de må.

Jeg er derfor helt enig med flertallet i komiteen, som vektlegger at lokal forankring, tett kontakt med nærmiljøene og godt samarbeid med kommunale myndigheter er en forutsetning for politiets legitimitet og autoritet. Forutsetningen for å ha et nærpoliti – et politi som er nært – er jo nettopp en lokal tilstedeværelse, en stor kontaktflate mot samfunnet, god lokalkunnskap og et politi som balanserer ulike oppgaver opp mot hverandre.

Det lokale eierskapet til politiet er avgjørende for et godt samarbeid. Forebyggende arbeid krever samarbeid og samspill. Det forutsetter at partene har tillit til hverandre, og kjenner hverandre. Nedleggelse av kontorer i grisgrendte strøk kan true det forholdet man har i dag. Det kan svekke forutsetningene for dette samspillet mellom politiet og lokalsamfunnet. Derfor er jeg tilfreds med at man nå etablerer mekanismer som sikrer lokale folkevalgte medvirkning i disse prosessene. At kommunene skal ha innflytelse over endringsprosessene, vil kunne bidra til tillit til de løsningene man faktisk velger.

Det er likevel behov for å si at det er uklart hvilket omfang og hvilken form lokal involvering skal ha. Derfor skal jeg være helt tydelig på at forutsetningen for involvering av lokalt folkevalgte, innbyggere og kommunal innflytelse er at den er reell. Det betyr at det stilles krav til forutsigbarhet, gjennomsiktighet i prosessens omfang og kvalitet på prosessene. Dette må regjeringen avklare før man iverksetter disse prosessene. Jeg håper at det har vært en del av forberedelsene eller tyvstarten til statsråden.

Steigen kommune er en liten nordlandskommune med 2 500 innbyggere. Der er det lange avstander, og folk bor spredt over hele kommunen. Det er en kommune som typisk vil få større avstand til nærmeste tjenestested enn 45 minutter. Er man i Steigen, er det tre og en halv time å kjøre til Bodø, selv om man kan være i Bodø på en time med båt.

Det kan ikke være sånn at en størrelse passer for alle i dette landet. Det må være rom for en mer ambisiøs tenkning, der avstand til nærmeste tjenestested praktiseres mer fleksibelt, sånn at flere mennesker kommer innenfor rimelig nærhet. Den samme bekymringen har de i Steigen med hensyn til responstid. Det er kronglete å komme seg fram.

Statsråden skriver i proposisjonen:

«Polititjenesten bør i stor grad være likeverdig uansett hvor man bor.»

Det er jeg ikke enig i. Polititjenesten skal være likeverdig uansett hvor man bor. Så vet jo alle at i deler av landet vil det være tilgang på ekstra ressurser og muligheter, men de grunnleggende polititjenestene skal være likeverdige over hele landet.

Jeg tar derfor avstand fra det verdigrunnlaget som tilsier at ikke alle i dette landet skal ha tilgang på en likeverdig polititjeneste. Det er for meg en trussel mot det verdigrunnlaget vi har bygd dette landet på. Derfor er jeg glad for at en samlet komité er opptatt av det samme og viser til Prop. 61 LS for 2014–2015, der det understrekes:

«Politiet skal være tilgjengelig for innbyggerne i hele landet og levere kvalitativt gode polititjenester. Ut fra oppgavene må politi- og lensmannsetaten ha en desentralisert struktur.»

Jeg startet mitt innlegg med å fortelle om barna som flokket seg rundt polititjenestemenn og -kvinner som besøker arrangement. La meg også avslutte der. En partikollega av meg gjorde en ganske interessant observasjon en turneringshelg for noen uker siden. Det var noe som hadde endret seg. Politiet kommer fortsatt til fotballturneringen. De er hyggelige og blide folk, de hilser på dem som er der. Men barna flokker seg ikke lenger rundt politimennene, de trekker seg unna. Når man spør barna om hvorfor, svarer de at de er redde for våpnene. For meg er det også et ganske viktig moment i diskusjonen om hva et nærpoliti er og skal være.

Margunn Ebbesen (H) [12:12:45]: Høyre er veldig glad for at vi nå har fått en nærpolitireform som et så bredt flertall i Stortinget står bak. Nærpolitireformen skal gjøre politiet bedre i stand til å møte både dagens og ikke minst framtidens kriminalitetsutfordringer. Det er fra enkelte kommet kritiske kommentarer til reformen, men da er det viktig at vi tar med oss det bakteppet for reformen som ble belyst godt i representanten Werps innlegg. Jeg vil også vise til Gjørv-kommisjonens rapport, som bl.a. pekte på at den sterke politiske styringen av politiet var en svakhet.

Vi har opp gjennom årene hørt altfor mange historier om vold og overgrep mot barn som ikke er blitt etterforsket, eller ikke etterforsket godt nok. Dette er selvsagt krevende saker som må håndteres deretter. Da er det avgjørende viktig at politiet har den nødvendige kompetansen og etterforskningsmiljøet til å kunne etterforske og påtale disse sakene på en god måte.

Overgrep og mishandling er alvorlig kriminalitet som samfunnet skal slå hardt ned på. For å sikre at barn og utsatte grupper i samfunnet får god og riktig hjelp i vanskelige situasjoner, må politiet arbeide målrettet og med tilstrekkelige ressurser over tid. Vold i nære relasjoner og overgrep mot barn har tradisjonelt hatt altfor lite fokus i politiet. Lav status og manglende prioritering har ført til manglende avdekking og oppklaring av disse sakene. Tall fra NOVA viser at 8 pst. av alle barn i Norge har blitt utsatt for grov vold fra minst en forelder før fylte 18 år.

Alle politidistrikt skal ha familievoldskoordinatorer. Dessverre har vi erfart at mange av dagens politidistrikter ikke har hatt familievoldskoordinatorer i full stilling, eller at de også har hatt andre arbeidsoppgaver som ofte har gjort at familievoldssakene har blitt nedprioritert.

I verste fall vil pågående overgrep mot barn fortsette fordi politiet ikke etterforsker disse sakene, og manglende etterforskning kan også gjøre at disse personene selv i framtiden vil kunne begå seksuelle overgrep mot barn.

Skal politiet lykkes i å få bedre kvalitet på etterforskningen og få oppklaringsprosenten opp, må de få større fagmiljø som er dedikerte til både å forebygge og etterforske disse sakene.

Det er et klart krav og en forventning gjennom reformen at kvaliteten på politiets straffesaksarbeid forbedres, og at andelen straffesaker som oppklares, skal økes.

Politisk gir vi nå politiet større faglig frihet under ansvar og hensiktsmessige rammebetingelser slik at de kan utvikle bedre ledelse, kultur og holdninger. Nærpolitireformen skal gi politiet de nødvendige verktøyene for å utvikle en enda bedre tjeneste for innbyggerne.

Derfor er Høyre særlig fornøyd med at det i proposisjonen framheves at:

«Politidistriktene skal sikre god forebygging og etterforskning av saker om vold i nære relasjoner, saker om seksuelle overgrep, saker om menneskehandel.»

Statens barnehus gjør et svært viktig arbeid knyttet til fasilitering av avhør av barn og andre særlig sårbare personer samt oppfølging i ettertid av disse personene. Senere i dag skal vi også behandle endring i straffeprosessloven som omhandler avhørene som gjøres på barnehusene. De forslagene som fremmes gjennom den proposisjonen, er viktige for nærpolitireformen, men ikke minst for de sårbare barna. Det er en forventning om at endringene vil bidra til en raskere gjennomføring av avhør og bedre ivaretakelse av barn som utsettes for vold eller overgrep, eller er vitne til slikt.

I proposisjonen om nærpolitireformen fastslås det også at barnehusenes arbeid fremdeles skal være underlagt politiet, og det er vi i Høyre veldig fornøyd med.

Lene Vågslid (A) [12:17:29]: Etter at regjeringa og Venstre la fram sitt forslag til politireform med tittelen «nærpolitiet», har det kome ein del kritikk frå store delar av landet. Mange – eg blant dei – meinte at det i utgangspunktet ikkje var heilt enkelt å sjå korleis reformforslaget skulle gje tittelen innhald. Eg er difor glad for at me gjorde eit skikkeleg forsøk på å prøve å bli einige om eit forlik om politireforma, og at me klarte det. Men for at dette var mogeleg, så var det ein klar prioritet frå Arbeidarpartiet i samtalane med dei andre partia at tittelen på reforma måtte gjevast eit innhald.

Me har jo ulike erfaringar med reformer i politiet og endringar i politiet. Mange plasser i landet har ein samlokalisert seg og fått ei betre teneste, og andre plassar har ein ikkje fått ei betre teneste etter slike prosessar. I mitt fylke, Telemark, har me nok opplevd begge delar. Derfor er det så viktig at ein nå i forliket seier at før ein skal gjere endringar lokalt, skal ein inngå ei skriftleg avtale mellom lokale myndigheiter og politiet om kva ein skal kunne forvente seg etter at endringane er gjennomførte.

Eg meiner at dette er mykje betre enn slik me har det i dag. Mange har vore skuffa over endringar fordi dei ikkje har ført til ei betre teneste. Nå skal ein forsikre seg om dette, og det er veldig bra for lokalsamfunna. For endringar skal føre til det betre, og om ikkje det skjer, så skal ein ha ein politisk klagerett. Dette betyr at politimeisteren skal utarbeide eit realistisk og tydeleg dokument som viser kva tenester innbyggjarane skal kunne forvente seg. Det skal leggjast fram for kommunestyret, og kommunestyret skal kunne uttale seg om det.

Endringane som blir gjennomførte, skal evaluerast, og viss resultatet ikkje stemmer med det som innbyggjarane og kommunestyret blei førespegla, så har politimeisteren ei plikt til å sørgje for at det blir innfridd. Dette punktet er viktig for lokale myndigheiter sin innflytelse i politiet lokalt, og eg har lyst til å referere til Politiets Fellesforbund, som sa til justiskomiteen på høyringa at politiet er altfor viktig til å overlatast til seg sjølv! Derfor er desse punkta, desse gjennomslaga vi har fått her, veldig, veldig viktige.

Eit reformforslag lagt fram av Arbeidarpartiet aleine ville sett annleis ut. Eit reformforslag lagt fram av Senterpartiet ville sett annleis ut, og eit forslag lagt fram aleine av Høgre ville sett annleis ut. Men eit forliks natur er jo at ein blir einige om mykje og må kunne stille seg bak det, men naturligvis ikkje alt.

For Telemark har 110-sentralane vore veldig viktige, og me ville primært at ingen 110-sentralar skulle slåast saman utan at lokale myndigheiter var einig i det. Me nådde ikkje fram med det, men me er glade for at forliket tydeleg seier at ingen skal samlokaliserast i 2016 utan at ein ynskjer det lokalt.

Eg meiner at proposisjonen greier ut sentralreforma for dårleg. Eg meiner at når ein kjem inn på ei sentralreform i politireforma på så få sider, så må ein i framtida – når ein eventuelt skal slå saman sentralane – ha ei breiare utgreiing rundt oppgåveomfanget som 110-sentralane har. I Telemark, i Nord-Trøndelag og andre plasser har 110-sentralane eit sett av tilleggstenester som utgjer ei viktig samfunns- og beredskapsrolle i det distriktet. Dette forventar eg at me òg kan kome tilbake til og diskutere her.

For Arbeiderpartiet har det vore viktig å motverke dei sterke sentraliseringstendensane som låg i det opphavlege forslaget. Difor er det presisert at kompetanse- og politikraft må spreiast internt i politidistrikta, at dei ikkje berre blir sentralisert nær politimeisteren. Fleire politidistrikt har allereie godt fungerande driftseiningar, og dette må det tas omsyn til i gjennomføringa av politireforma.

Det er i dag eit breitt fleirtal i Stortinget som sender eit tydeleg signal om at heile landet skal ha den politikrafta som trengst for at folk skal kunne leve gode og trygge liv.

Hårek Elvenes (H) [12:22:11]: Et politi uten solid etterforskning er et halvt politi. Politianalysen behandlet etterforskningsdelen overfladisk. Da ropte riksadvokaten et alvorlig varsku gjennom sin egen høringsuttalelse:

«Utredningen er som nevnt overfladisk ved sin tilnærming til straffesaksbehandlingen, både de påtalemessige og etterforskningsmessige oppgaver.»

«Samlet sett er riksadvokaten ikke i tvil om at politiets evne til å etterforske og iretteføre straffbare handlinger er under press, og faren for en negativ utvikling er åpenbart til stede.»

Bakgrunnen for denne reformen er ikke bare Gjørv-kommisjonen og 22. juli sin alvorlige dom over beredskapen og sikkerheten. Det er blitt tatt rev i seilene. Det er ingen vei utenom. Derfor behandler Stortinget i dag en dyptgripende reform av norsk politi. Etterforskningsarbeidet har i media og også internt i politiet den siste tiden vært utsatt for merkbar kritikk. Det sterkeste inntrykket har nok Monika-saken i Bergen gjort, med sviktende etterforskningsledelse og neglisjering av varslere.

Forvitring av etterforskningsfaget svekker kriminalitetsbekjempelsen, og det utfordrer rettsikkerheten. Derfor rettes Stortingets skarpe lys mot politiets straffesaksarbeid.

Fravær av politifaglig etterforskningsledelse går igjen i mange saker. Eleven har ikke lenger mulighet til å lære av sin mester. Det har ikke noe med eleven å gjøre, men det er for få mestere igjen innenfor faget. Gjennomtrekket blant etterforskerne er for høyt, og fagets status har over tid blitt svekket. En nyutdannet etterforsker kan risikere, dagen etter uteksaminering fra Politihøgskolen, å måtte gjennomføre et krevende avhør.

Etterforskningsfaget fortjener et løft – et faglig løft, og et statusløft. Derfor ber Stortinget regjeringen sørge for en nasjonal handlingsplan for etterforskningsfeltet. Straffesaksarbeidet skal forbedres. Andelen straffesaker som skal oppklares, skal økes. Saksbehandlingen må reduseres: Tid fra anmeldelse til rettskraftig dom skal reduseres.

Det har omtrent gått seks år siden riksadvokat Tor-Aksel Busch vurderte etterforskningssituasjonen i politiet som kritisk. I desember 2013 kom rapporten fra POD som satte etterforskningsarbeidet under lupen:

«Det innsamlede materialet viser at vi står overfor betydelige utfordringer.»

Og videre:

«Det oppfattes i dag som lavere status å arbeide som etterforsker enn det å utføre operativ uniformert polititjeneste. Det er en sentral problemstilling i politidistriktene at etterforskere oftere må avgis for å oppfylle distriktets behov for vakt og beredskap. Dette hemmer kontinuitet av etterforskningen og går ut over kvalitet og fremdrift.»

Slik kan vi ikke fortsette. Regjeringen vil ha på plass arbeidsformer og rutiner som sikrer klare ansvarsforhold og kontrollprosedyrer innenfor etterforskningsfaget.

Å heve statusen til etterforskningsfaget er en viktig del av arbeidet med holdninger, kultur og ledelse. Etterforskerne blir i dag stilt overfor stadig mer kompliserte saker som skal oppklares, spesielt innenfor organisert kriminalitet og datakriminalitet.

I dag er det hele 16 politidistrikt som har mindre enn fem ansatte innenfor sine økoteam. Det holder ikke i kampen mot en stadig mer sammensatt økonomisk kriminalitet, som for øvrig er en utfordring over det ganske land. Kravet til kunnskap, kravet til kompetanse, kravet til god etterforskningsledelse og ikke minst til spesialisering forutsetter at tjenestestedene ikke må bli for små. Færre politidistrikt vil styrke etterforskningsmiljøene og øke kapasiteten. Og ny teknologi vil gjøre straksetterforskning langt enklere.

Det er jo et paradoks at mange av etterforskningskontorene stenger kl. 16. Det er en direkte hemsko i etterforskningen. Her må det rett og slett tenkes nytt.

Så til slutt: Det er et faktum at den høyere påtalemyndighetens faglige ansvar i realiteten er den eneste offentlige instans som fører tilsyn med politiets straffesaksbehandling. Derfor er det så umåtelig viktig at Riksadvokatens prioriteringer for straffesaksarbeidet etterleves i politiet. Og det er umåtelig viktig at tilsynsrapportene fra statsadvokatene blir fulgt opp, at avvikene blir lukket, og at det blir lagt en plan for når det skal gjøres og hvem som skal gjøre det – helst i samarbeid mellom politiet selv og Riksadvokatens egen representant.

Jorodd Asphjell (A) [12:27:59]: Etter at regjeringen langt på overtid la fram forslag til ny politireform, ble det reist en del kritikk, en kritikk som Arbeiderpartiet også forsto.

Etter at reformen ble lagt fram, har Arbeiderpartiets justisfraksjon besøkt alle 27 politidistrikter i Norge. Her har vi møtt politimestre, lensmenn, aktive tjenestefolk, tillitsvalgte og medlemmer av Politiets Fellesforbund, Politilederlaget, Norsk Tjenestemannslag, Politijuristene m.fl. Vi har også møtt POD og alle de særorganene som ligger til politiet. I tillegg har vi besøkt både Finland, Sverige og Danmark. Dette har vært møter og samtaler som har gitt oss verdifull kompetanse og innsikt i spørsmål som også de har vært opptatt av.

I Norge har vi et godt utdannet politi av høy kvalitet, som nyter stor tillit i samfunnet vårt. Mye av årsaken til dette er det tette og gode samspillet med innbyggerne våre i små og store kommuner landet rundt. Arbeiderpartiet har derfor i forhandlingene om ny politireform vært svært opptatt av å videreutvikle samspillet mellom politi og lokalsamfunn. Det vil si at kommunene i langt større grad vil ha innflytelse på og eierskap til sluttresultatet av denne reformen. Det vil også stilles store krav til POD og de nye politidistriktene og politimestrene i den videre prosessen, at den blir reell i forhold til dette.

Det er også viktig at politikontaktene følger opp kommunene på en god måte, slik at det blir en god samhandling når det gjelder forebygging av kriminalitet og styrking av lokal og regional beredskap, og et enda bedre samspill med sivilsamfunnet og alle de organisasjonene som utgjør en viktig innsatsfaktor i et lokalsamfunn når krisen oppstår.

Jeg var så heldig å få lov til å være med en nattpatrulje i Trondheim før jul, i julebordsesongen, og fikk se politiets samspill med utelivsbransjen, med taxinæringen, med busselskaper, med vektere, med natteravner osv. – et samspill i et lokalsamfunn, hvor man har god personkunnskap, og hvor det er lav terskel for å ta kontakt og for å melde saker. Det er dette som er forebyggende arbeid, og med de forslag som Arbeiderpartiet har satt fram her, styrker vi det gjennom både politiråd og politikontakter, som gjør at vi får et enda tryggere samfunn i framtiden.

Arbeiderpartiet har ikke hatt så stor oppmerksomhet rundt antall politidistrikter, men vi har vært opptatt av en hensiktsmessig organisering. Ikke minst synes vi det er bra at Finnmark nå blir ett distrikt og får en selvstendig, døgnbemannet operasjonssentral, og i tillegg at Grensekommissæren ikke blir lagt ned.

Etter alle de faglige innspillene vi har fått, blir Oslo nå slått sammen med Asker og Bærum. Det synes vi var en meget bra konklusjon.

Dette handler om å få robuste og gode fagmiljøer med bred kompetanse. Det er meget viktig at vi får gode og robuste politidistrikter. Bakgrunnen for den nye organiseringen er å utjevne forskjeller mellom de 27 distriktene vi har i dag, og få et bredere fagmiljø, som kan gi et enda bedre tilbud.

Men det byr også på en del utfordringer ressursmessig når vi nå skal ha kanskje tolv operasjonssentraler rundt om i landet med en grunnbemanning på seks operatører, som i ytterste fall kan bety 54 årsverk per sentral, altså 648 årsverk. Derfor tror jeg det også er viktig at en nå i tiden framover ser på muligheten for å få til et enda bedre samarbeid, et enda bedre samspill, mellom de øvrige nødetatene – om det er brann, eller om det er ambulanse – og politiet, som sikrer at den kunnskapen, den ressursen, blir forvaltet på en god måte, til det beste for lokalsamfunnet og den tryggheten vi skal ha.

I tillegg vil jeg tilbake til den replikken jeg hadde på saksordføreren i starten. Den gikk på at vi var litt bekymret for hvordan oppfølgingen av en så stor reform blir, og hvordan ressursbruken kan sikre at vi får en helhetlig gevinstrealisering når vi gjennomfører så store reformer. Det handler både om det økonomiske og det faglige. Arbeiderpartiet er opptatt av at reformen skal frigjøre ressurser på en god måte, at vi frigjør mer politikraft lokalt, politikraft som kan bidra til mer trygghet, større sikkerhet, økt samarbeid og ikke minst tilstedeværelse der folk bor. Vi har også stort fokus på økt kompetanse og nytt utstyr, som gjør at hverdagsberedskapen til alle som bor rundt omkring i Norge, blir ivaretatt på en god måte.

Kari Henriksen (A) [12:33:15]: I går var det en heller trist dag, synes jeg, i stortingssalen. Men i dag er jeg mye blidere.

I løpet av fjoråret var Arbeiderpartiets fraksjon såkalt reisende. Vi reiste land og strand rundt for å lytte og samle kunnskap om situasjonen i politiet og hva de mente, de som hadde skoen på – fra Finnmark i nord til Agder i sør.

Det var en interessant reise. Vi traff hyggelige ledere og tillitsvalgte som var glade for at vi kom, og for at vi var interessert i å lytte til hva de syntes var viktig, og hvordan de så på en framtidig reform. Vi fikk et innblikk i at noe er forskjellig, og noe likt. Organiseringa av tjenestesteder var ulik, samarbeid med andre var mer eller mindre formalisert, noen ganger gjennom vaktlister og felles, faste møtepunkter. Det var noe forskjell i kontakten med kommunene. Hvordan man samarbeidet med andre etater om det forebyggende arbeidet, var også noe forskjellig.

Men det som var likt, var en stolthet over arbeidet, over det å være politi og ja, jeg vil si en stolthet over det å ha fått den tilliten det er å forvalte det samfunnsansvaret det er å utføre denne viktige jobben for oss alle. Jeg er også stolt over at vi har et så godt politi i Norge. Og mange steder hadde vi interessante samtaler om hva kultur er. Vi møtte tillitsvalgte, forskere, forebyggende organisasjoner, og sammen med komiteen besøkte vi også etater som ligger inn under departementets ansvarsområder, og utlandet.

Det er et alvorlig bakteppe for denne reformen. Noe sviktet. Noe fundamentalt sviktet da 69 unge på Utøya og 8 ansatte i statsforvaltninga mistet livet. Det skal vi gjøre vårt aller beste for at ikke skal skje igjen. Det er et stort ansvar. Derfor er jeg glad for at det ble et bredt forlik om de viktigste områdene i politireformen. For Arbeiderpartiet var det utelukket å inngå forlik uten at den fikk et tydeligere innhold, og ikke bare ble et nytt, fresht organisasjonskart.

For Arbeiderpartiet var konkretisering av nærpoliti viktig. Da vi besøkte Agder politidistrikt, var dette et av temaene vi snakket om. Hvordan var kontakten med kommunene? Det hadde vært oppslag i media om politiets manglende tilstedeværelse i Marnardal og Audnedal, det var utstrakt «rånekjøring» på smale og svingete veier, og ordførerne Sandåker og Seland hevdet nedprioritering med store bokstaver i avisa. Politiet svarte med at de måtte fordele ressurser så godt de kunne, og de måtte prioritere der det var viktig, og mest bråk og uro. Det er en forståelig og riktig argumentasjon. Under samtalen kom det fram at det ikke var særlig kontakt mellom kommuner og politi annet enn ved de faste møtepunktene, og politiets tillitsvalgte uttalte til slutt noe sånt – jeg tar det etter husken:

«Jeg tror dette dreier seg om at de ikke opplever å bli hørt, ikke at vi nødvendigvis behøver å være synlige i bygda til enhver tid. Vi burde nok vært flinkere til å ta kontakt innimellom de faste møtene også.»

Kultur og ledelse handler om å forstå og gi oppmerksomhet til det som rører seg i miljøer og hos samarbeidende instanser som opplever at politiet er viktig for dem. Det er ofte mer enn riktig fordeling av ressursene.

En sosialantropolog ga klassen min en oppgave en gang for lenge siden: Er en barnehage en barnehage når barna er gått hjem? Det er et veldig klokt spørsmål, og det adresserte det som heter kultur, eller, som vi ofte sier: Det som sitter i veggene.

Politiet er en hierarkisk tjeneste, noe den skal og må være. Kulturen må ikke bare kunne avleses eller uttrykkes i hierarkistrukturen – at antall striper er definisjon på leder, at uniformen definerer oppgavene, at ledelses- eller organisasjonskart er det eneste som definerer hvordan sakene skal løses. God ledelse og en velfungerende struktur handler mest om å bygge opp samarbeid og tiltak som kan fungere også når de ytre rammer for oppgaver, innhold eller ledelse forsvinner. Innholdet må danne grunnlag for strukturen, ikke omvendt. Det var viktig for Arbeiderpartiet.

Det var en forskjell i evalueringa mellom helsetjenestens innsats og politiets innsats under krisen som rammet oss. Helsetjenesten har vært preget av de samme hierarkiske strukturene som politiet. Overlegen var konge. Han kunne eie sykehuset til og med. Slik er det ikke lenger, og vi har en del å lære av helsetjenesten.

Det å realisere kulturbegrepet «lærende organisasjon» handler om å lete etter «det som sitter i veggene», og som ikke er så lett å oppdage for oss andre. Det som har skjedd i Hordaland politidistrikt, er en alvorlig vekker. Kulturen kan, med bakgrunn i denne reformen, flyttes fra å sitte i veggene til å ta bolig i hoder, hjerter og hender til de mange politifolk som hver dag jobber for å gjøre en viktig jobb.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Aasen (A) [12:38:48]: Jeg tar ordet for å snakke om kompetanse, utdanning og forskning på dette feltet. I likhet med alle andre områder i privat og offentlig sektor bør politiet jobbe systematisk med livslang læring. Det trengs kompetansepåfyll slik at de ansatte er oppdatert og klarer å løse nye oppgaver, som stadig er i forandring. Dette bør skje i tett tilknytning til forskningsmiljøer som også jobber med utdanning og kompetanse. Universitetet i Stavanger er ett eksempel jeg vil nevne. De har gode studier om samfunnssikkerhet og beredskap, som jeg vet at politietaten også benytter. Andre institusjoner har også relevante studier det går an å bruke. Og selvfølgelig har vi Politihøgskolen, som også i større grad bør brukes på etter- og videreutdanning. I politiet har de tradisjon og kultur for å være tett på dem som jobber med grunnutdanningen av politifolk. Politihøgskolen har nok en tettere kontakt med dem som skal ansette studentene, enn det som gjelder for øvrig i universitets- og høyskolesektoren. Kontrasten er ganske stor til dem som f.eks. utdanner lærere. Rektorer og skoleeiere har liten kontakt med institusjonene sammenlignet med det politiet har.

Den faglige autonomien har en pris. Vi vet at over 60 pst. av studentene som går ut fra universiteter og høyskoler, sier at de ikke opplever utdanningen sin som relevant for jobben de får etter studiet. Jeg tar neppe noen stor sjanse ved å hevde at tallet er langt lavere for nyutdannede politifolk, hvilket er en stor ressurs for politietaten.

Derimot trengs det mye mer forskning på politiarbeid, og forskningen og de funnene man gjør, må tas i bruk. Og det har jeg lyst til å si en gang til: Forskning må tas i bruk.

Justisministeren lovet tidligere i stortingssalen – i oktober, for å være mer presis – en forsknings- og utviklingsplan for justissektoren, og at den var rett rundt hjørnet. Denne har vi ennå ikke sett noe til.

Spesielt vil jeg trekke fram kompetanseheving knyttet til lederutdanning, også fordi det kanskje er et av de mest konkrete svarene når vi snakker om kultur og ledelse.

Til sist vil jeg komme inn på det distriktet jeg selv representerer, nemlig Asker og Bærum, som nå blir en del av Oslo politidistrikt. Det er en god løsning, slik så å si alle i vårt distrikt ser det. Sør og vest ville blitt et veldig stort distrikt geografisk. Asker og Bærum sammen med Oslo blir mye mindre på den måten, men det blir mye folk. Og som kjent: Det er folk som blir kriminelle, og som er kriminelle. Da er det viktig med nok ressurser, kombinert med at det er en lokal tilstedeværelse som ivaretar kommunenes behov.

Øyvind Halleraker (H) [12:41:51]: Bakteppet for reformen er Gjørv-kommisjonens rapport, og at vi trekker lærdom av ting som ikke gikk så bra. Mye godt er sagt om dette i dag, og jeg stiller meg i rekken av dem som gratulerer statsråden med vel utført arbeid.

Men jeg er også ombudsmann for mange velgere som er meget skuffet i dag. Derfor må jeg bli litt lokal. Hordalandskommunene Bømlo, Stord og Fitjar med sine 35 000 innbyggere, for øvrig omtrent det samme folketallet som i Haugesund, legges inn under Stavanger, mot sin vilje – verken de eller fylkeskommunen har ønsket dette. Den innstillingen vi bygger på i dag, bygger på en uttalelse fra POD, hvor det heter at hovedgrunnen til at man fra politifaglig ståsted finner det best å holde Sunnhordland sammen med Haugaland, ligger i kommunikasjoner. Det er ferjefri sammenheng sørover, mens man fortsatt er avhengig av ferje for adkomst nordfra. – Nei, slik er det ikke. Det er ferje begge veier.

Iselin Nybø sa det i grunnen ganske greit: Dette har vært et viktig spørsmål som man har arbeidet mye med, og den løsningen som ligger i innstillingen, at når det er ferjefritt, skal dette endres, skulle også bare mangle! Jeg håper at det vil skje, og jeg håper selvfølgelig, som tidligere samferdselspolitiker, at det skjer fortere enn svint.

Men jeg må også få ta opp et annet forhold som dukker opp som en problemstilling i denne saken, og det gjelder statlige forvaltningsgrenser som følge av politireformen. De må og skal vike dersom kommunene i et gitt område velger å slå seg sammen. Disse statlige grensene etter sammenslåing må da følge de nye kommunegrensene – dette fordi det selvfølgelig vil være helt håpløst for en stor kommune å være tilhørende to politidistrikt.

I Sunnhordland og i de nevnte kommuner mfl. er det et slikt arbeid på gang, hvor nettopp storkommune blir vurdert. Og da vil dette inntreffe. Så jeg er glad for at når dette har vært drøftet i andre sammenhenger enn akkurat her i salen, så har selv statsministeren bekreftet at det er de statlige grensene som må vike for nye kommunegrenser i sammenslåtte kommuner.

Jeg vil legge til at det også bør være opp til den nye storkommunen å kunne velge sin tilhørighet, og ikke minst bør dette kunne skje allerede når det er inngått avtaler om sammenslåing.

Sylvi Graham (A) [12:45:17]: Politireformen har hatt et langt forspill.

Follo politidistrikt, inklusiv deler av Østfold, var en av to piloter som ble utpekt for å få prøvd ut grensereguleringer og forpliktende samarbeid med kommunene. Forsøket har der vært i full drift siden 1. juni 2010, og Follo politidistrikt er derfor godt rustet til å bli en del av distrikt øst – nå også sammen med hele Østfold og Romerike – et boområde med om lag 700 000 innbyggere.

Konkret ble antallet geografiske driftsenheter i Follo politidistrikt redusert fra 13 til to da forsøket startet – ikke uten tenners gnissel riktignok, særlig da de økonomiske forutsetningene som lå i avtalen, ikke ble honorert, dessverre.

Follo politidistrikt både hadde og har omtrent den laveste politidekningen i landet, og jeg peker derfor med dette på målet som ligger i dagens sak, nemlig at innen 2020 skal målet om to politifolk per tusen innbyggere i gjennomsnitt i landet være nådd. Det er bra. Det trengs i mange politidistrikter, ikke minst i de som ligger inntil våre større byer – for ikke å si den største – og ikke minst når det som nå ligger krav til responstid inne.

Jeg la vekt på den gang jeg som ordfører samarbeidet med politiet om forsøksordningen, samhandling mellom lokale sivile myndigheter, kommunen og politiet. Der var det mye igjen å gjøre den gangen. Nå ligger dette inne i reformen. Trygge lokalsamfunn skapes gjennom bredt samarbeid om lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. En velfungerende kontaktflate med dialog og informasjonsflyt mellom politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og kriminalitetsbekjempelse. Deltakelse og eierskap til forebyggende arbeid må forankres på toppnivå, både hos kommuner og politiet lokalt.

Tilgjengelighet og beredskap er grunnleggende for tilliten politiet har i befolkningen, for som borgere trygges vi ved at politiet har ressurser som finnes, og som finner hverandre. Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre. Og dagens vedtak sikrer et politi der samspill mellom politi og lokalsamfunn styrkes. Det er bra.

Jeg er overbevist om – etter det vi har lært i Follo – at tilgjengelighet og beredskap ikke kan sikres ved at vi opprettholder et lensmannskontor med kort åpningstid og lav bemanning, men ved at vi får flere operative og synlige politifolk med kompetanse til å håndtere de situasjonene som kan oppstå. Når kriminalitetsbildet endres, må også strukturene i politiet endres.

For øvrig, president, er det min mening, som representant fra Follo i Akershus, at det er logisk at hovedpolitistasjonen i region øst bør ligge i midten av det nye distriktet, nemlig i Ski, særlig fordi det der er direkte på jernbaneknutepunktet og allerede ligger en hensiktsmessig nybygd politistasjon – men det var altså min mening.

Med større og færre politidistrikt får vi et mer robust nærpoliti med mer kompetanse til å etterforske og forebygge kriminalitet i hvert enkelt politidistrikt – og det er bra.

Presidenten: Presidenten skal, som Østfold-representant, ikke kommenterer innlegg om plassering!

Ruth Grung (A) [12:48:36]: Det er bra og nødvendig med bred forankring, men det hadde vært en styrke om vi i dag hadde tatt tydelige grep på både struktur og innhold. Arbeiderpartiet har framhevet arbeidet med holdning, kultur og lederskap. Og som det er sagt fra denne talerstol: Kultur kan ikke vedtas – den skapes. Det handler om ledelse.

Kultur spiser struktur til lunsj. Organisasjonskultur er altetende, organisasjonskultur er med på å styre adferd, det er limet som holder organisasjonen sammen, og er et utrolig viktig redskap ved endring.

Men det forundrer meg også at man i debatten har vært så lite opptatt av hvor topptungt politiet har blitt den senere tiden, og spesielt at man ikke har vært tydeligere på avklaring når det gjelder politiets rolle. Det er viktig å balansere behovet for et enhetlig politi med at styrken, kunnskapen og det som skjer, er i direkte kontakt ute i det operative arbeidet som politiet gjør hver dag. I min erfaring fra det sivile, innenfor Nav, skjedde akkurat det samme, og det var ikke sunt.

Politiet må ta inn over seg de endringene som er i dag. Det som omtales som nærpoliti, er et politi som kjenner sitt lokalmiljø, som er i stand til å forebygge kriminalitet, som reagerer raskt og sikrer tilstedeværelse ikke bare der folk bor, men også der folk lever og er i arbeid.

Kriminalitetsutfordringene har endret seg. Vi har fått mye mer økonomisk kriminalitet. Vold i nære relasjoner har fått økt oppmerksomhet, heldigvis. Arbeidslivskriminalitet er løftet opp, og det samme er menneskehandel.

Når det gjelder kultur, kommer jeg fra Hordaland, og det har vært trist å se politiet og lese om det som har skjedd i Monika-saken, som har avdekket kritikkverdig etterforskningsledelse og kritikkverdig behandling av interne varslere.

Vi må ha økt fokus på kvaliteten i straffesaksarbeidet. Det er sagt en del i planen, men vi har også fått tilbakemeldinger om manglende samhandling mellom jurister og det politifaglige. Det er helt avgjørende både at juristene får mer kompetanse på dette området, og at det politifaglige får mer kompetanse, slik at juristene vet hvilket handlingsrom og hvilken lovhjemmel man har når det gjelder de forbrytelsene som skal etterforskes.

Som representant fra Hordaland vil jeg på samme måte som min stortingsrepresentantkollega Øyvind Halleraker framheve min skuffelse over at Bømlo, Fitjar og Stord ikke lenger får lov til å tilhøre vårt distrikt. Vi håper da at det lokale arbeidet med kommunereformen kanskje vil kunne gjøre noe med det.

Bjørn Lødemel (H) [12:51:50]: Politiet og lensmannsetaten er ein viktig ressurs i samfunnet vårt. Dei gjer ein god og viktig jobb for å sikre trygge og gode lokalmiljø. Derfor må iverksetjinga av politireforma skje slik at ein får eit best mogleg nærpoliti, på same tid som at ein kan ta vare på og byggje opp sterke fagmiljø og spesialistfunksjonar.

I Sogn og Fjordane var det i utgangspunktet eit samstemt ønske om å vidareutvikle fylkesmodellen. Når det ikkje har vore mogleg, meiner dei aller fleste at det er rett at ein går saman med Hordaland politidistrikt, slik som det no blir vedteke.

Vi har i dag ein god politi- og lensmannsetat i vårt fylke, og det er svært viktig å leggje til rette for å vidareutvikle dei gode sidene ved polititenestene. Politireforma må i tillegg leggje til rette for å møte dei nye politimessige utfordringane vi ser i samfunnet.

Som representant for Sogn og Fjordane meiner eg det er svært viktig at kompetansearbeidsplassar knytte til politistasjonen i Florø blir styrkte. Det blir vist til i meldinga at det kan opprettast funksjonelle driftseiningar til behandling av sivilrettslege oppgåver og forvaltningssaker der dette er hensiktsmessig ut frå effektivitet og robustheit i tenestetilbodet. Dette handlingsrommet skal nyttast til å fylle på med nye og framtidsretta oppgåver i Florø.

Vi har fått ei politireform som har brei tilslutning på Stortinget. Hovudpunkta i semja mellom regjeringspartia, samarbeidspartia og Arbeidarpartiet er m.a.:

• kommunal medeigarskap til endringsprosessen

• arbeidet med kultur og leiing forankrast politisk

• alle kommunar får ein politikontakt som skal vere til stades ein eller fleire dagar i veka i kommunar utan tenestestad

Lokalkunnskap, førebygging og deltaking i lokalmiljø for å fange opp negativ utvikling skal framleis vere prioriterte oppgåver i politiet, og det er derfor viktig at det blir lagt til rette for at polititenestemenn og -kvinner kan bu spreidd.

Nærpolitireforma seier at kvar kommune skal ha minst ein fast kontaktperson ved lensmannskontoret eller politistasjonen. Tilgjenge og beredskap er grunnleggjande for tilliten politiet har i befolkninga.

Politiet spelar ei viktig rolle i førebyggjande arbeid. Derfor er det ekstra viktig at denne delen av politiarbeidet også er forankra i leiinga. Det vil vere viktig at det kriminalitetsførebyggjande arbeidet blir forankra i den strategiske leiargruppa i det enkelte politidistrikt. For å sikre at vi får eit sterkt fokus på førebyggjande arbeid er det avgjerande at politiet får utvikla gode måleparameter for alt kriminalitetsførebyggjande arbeid. Det vil føre til at ein får eit endå betre fokus på det førebyggjande arbeidet politiet skal gjere.

Else-May Botten (A) [12:54:54]: Politireformen handler om vår felles trygghet og vår evne til å beskytte mennesker som bor her, og våre muligheter til å forebygge framtidige alvorlige hendelser. Arbeiderpartiet vil ha en politireform, og det som en videreføring av det arbeidet vi igangsatte mens vi satt i regjering gjennom Gjørv-kommisjonens rapport og med Politianalysen.

Bakteppet for politireformen er alvorlig, og for oss er det derfor ekstra viktig å gjennomføre helt nødvendige endringer i politiet. Vi mener det er viktig med et bredt flertall på Stortinget når vi skal vedta politireformen, noe komitéleder Hadia Tajik har vært en pådriver for å få til gjennom gode forhandlinger.

Vi i Arbeiderpartiet vektlegger at vi skal ha gode fagmiljø i hele landet, og vi skal ivareta opparbeidet kompetanse som også finnes rundt omkring i landet. Sokkelkompetansen hos politiet i Kristiansund er et godt eksempel på det. Den er bygd opp over tid – ja, på en kgl. resolusjon fra 1980-tallet. I dag er det fire politidistrikt som har et slikt ansvar: Rogaland, Nordmøre og Romsdal, Troms og Nordland. Stavanger og Kristiansund har altså erfaring fra sokkel, mens Troms og Helgeland er nyere og har mer framtidsrettet perspektiv på det arbeidet. Fra starten var det mest fokus på etterforskning, men i den senere tid har naturlig nok også beredskapsfeltet blitt viktigere.

Det er videre greit å kunne vise til at det i politireformen er vektlagt håndtering av terror, som selvfølgelig er en del av kompetansefeltet og treningsgrunnlaget til dagens team. I dag brukes denne kompetansen offshore, og den vil også kunne brukes på nærliggende industrianlegg, som Tjeldbergodden, Ormen Lange, Hydro Sunndal, Hustadmarmor osv., som er et godt argument for å opprettholde denne kompetansen der den er i dag.

Teamet består av åtte personer, hvorav tre er kriminalteknikere og fem taktiske etterforskere, inklusiv leder. De har selvfølgelig massevis av andre arbeidsoppgaver, men man har også en årlig treningsuke på området som er viktig, og øvelsene samkjøres mellom oljeselskapene, Forsvaret og PST. Resultatene i de treningene og de øvelsene de har, har vært veldig positive, og noe å være stolt over.

Erfaringene viser at teamet som opererer lokalt, er lett å få ut på sokkelen, og det var for Arbeiderpartiet vanskelig å forstå at dette skal flyttes fra Kristiansund til Stavanger. Statsrådens argumentasjon var at bare kunnskapen ble samlet mest mulig i Stavanger, ville alt bli bedre. Vi mener at den innretningen var en dårlig medisinering av en frisk pasient, fra nært til fjernt. Så vi er glad for at dette nå blir opprettholdt i de fire områdene som allerede har det, og at det kan videreutvikles derfra til å bli en trygg og god kompetanse som vi har i hele landet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjersti Toppe (Sp) [12:58:19]: På fleire svært viktige samfunnsområde blæs det ein sterk sentraliseringsvind over Noreg. Same politiske argumentasjon vert brukt for kommunar, for høgskular, for sjukehus, for brann og for politi. Men det er ikkje slik at berre ein får større sjukehus, større politidistrikt, større høgskular eller større kommunar, får ein betre tenestetilbod til dei som tenestene er til for, nemleg innbyggjarane våre.

Trua er stor i denne sal på at berre einingane vert større, vert dei meir robuste, men dette kan ikkje forsvarast med fakta. Men med ein politisk følelse av at stort er sterkt, driv det politiske fleirtalet fram store strukturreformer i Noreg, sentraliseringsreformer som fører til at viktige tilbod for folks helse og tryggleik vert sentraliserte vekk frå der folk bur. Det skjer fort, og det skjer på ein galant måte, med nye ord og ein retorikk som kanskje kan villeie ein del.

Politireforma har fått det provoserande og villeiande namnet «nærpolitireformen». Reforma som vert vedtatt i dag, er inga nærpolitireform som sikrar eit lokalt politi i framtida. Politiet sitt førebyggjande arbeid i mange kommunar vert i praksis avvikla. Reforma følgjer ikkje opp kritikken frå Gjørv-kommisjonen. I Gjørv-kommisjonen fekk bl.a. Oslo politidistrikt svært sterk kritikk. I konklusjonen heitte det:

«Etter kommisjonens mening handler disse lærdommene i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.»

Politireforma tar altså ikkje tak i dei grunnleggjande utfordringane for politiet. I staden for å ta tak i utfordringane knytte til leiing, samhandling, haldning og kultur og reelt følgje opp Gjørv-kommisjonen, får vi eit aksjonspoliti i større strukturar, der politiet sitt vellukka førebyggjande arbeid i mange kommunar i praksis ikkje får halde fram.

Organisering av politiet er svært viktig for folks liv og tryggleik. Fleire har vore inne på det, men det er stor misnøye i Hordaland over innstillinga i dag. Bømlo, Fitjar og Stord får ikkje høyre til Hordaland, trass i sterke protestar frå ordførarane, frå Høgre og Arbeidarpartiet, i desse kommunane.

Representantane Halleraker og Grung har vore inne på det før – dei viser til at det no skal kome ei kommunereform og ein storkommune i Sunnhordland. Då har eg éin kommentar: Då er det så gale at med stort skal stort fordrivast.

Geir Inge Lien (Sp) [13:01:30]: Eit lensmannskontor skal etter Senterpartiets syn ikkje berre vere eit ytre skal med eit skilt på veggen. Det er eit symbol på nærvær og lokal kunnskap. Lensmannen er ein institusjon i lokalsamfunnet, og i lag med andre tilsette på lensmannskontoret utgjer han eit nærværande og lokalt forankra politi.

Debatten i dag er ei gyllen anledning til å snakke opp det lokale politiet. Senterpartiet meiner at slik reforma er lagt fram, slik fleirtalet innstiller, vil det føre til at mange lensmannskontor rundt om i landet vil forsvinne. Vi vil få mindre nærvær av politi, og avstandane vil verte store. Vi har altfor lang responstid. Ressursane vert sentraliserte, slik at enkelte kan seie at lensmannskontora utgjer ein falsk tryggleik. Det meiner eg er ei forenkling og eit uttrykk for ein dårleg distriktspolitikk. Målet om to polititenestemenn per tusen innbyggjarar gjeld no med andre ord ikkje overalt.

Når vi høyrer ordet «nærpolitireform», høyrest det forlokkande ut, men når vi ser innhaldet, er det i praksis ei sentraliseringsreform der det bærande elementet er å vurdere korleis ein kan sentralisere politikraft og -makt.

Kriminalitet og hendingar skjer i heile landet, i byar og i grender. For folk som er busette på øyer, hjelper det lite at det er mange på vakt i nærmaste by når ferja har slutta å gå, eller når avstandane vert for store til å nå fram i tide.

Senterpartiet vil understreke at framtidas politi må byggjast nedanfrå. Det er viktig at ein frå politisk hald ikkje berre diskuterer struktur, men held seg til realitetar. Ein politileiar som har stor avstand til det ytste leddet i organisasjonen, vil ha mindre kjennskap til viktig lokal kunnskap og kan kome i fare for å prioritere nødvendige ressursar feil.

Senterpartiet vil peike på kor viktig det er at vi politikarar legg opp til at det skal vere eit synleg, nærværande og førebyggjande politi. Dette er nødvendig for å sikre trygge og gode lokalsamfunn. Dette inneber at strenge krav til responstid må innførast over heile landet.

Folk i Noreg har krav på å føle seg trygge og få nødvendig hjelp av politiet. Etter Senterpartiets syn vil ikkje det skje med fleirtalets forslag til ny organisering av politiet.

Hårek Elvenes (H) [13:04:54]: Alle beredskapsorganisasjoner har noen typiske kjennetegn: mobilitet, responsevne, evne til å avgi og å underlegge seg avdelinger og det å kunne koble ressurser.

Kriminaliteten kjenner ingen grenser. Grensene er det bare politidistriktene som kjenner. Man kan si veldig mye bra om prosjektet Grenseløs i politiet, men at man må opprette en egen organisasjon i politiet for å komme rundt sine egne organisatoriske grenser, er vel egentlig et bevis på at man må gjøre noe med den eksisterende organisasjonen. Det er nettopp det politireformen gjør. Man etablerer en ny organisering av norsk politi som vil gjøre at ressursene kan finne hverandre raskere.

Representanten Arnstad var inne på en artikkel av Hanne Skartveit. Hanne Skartveit har en skarp penn. Jeg antar at representanten Arnstad også har lest Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen. Det kommer godt med. Men Hanne Skartveit sa også at lovens lange arm bør også være en hjelpende hånd – det skrev hun i den samme artikkelen. Men for å være en hjelpende hånd må man faktisk være til stede, og man må være til stede døgnet rundt.

Oslo politidistrikt og Asker og Bærum politidistrikt blir nå slått sammen. Det vil gi et politidistrikt med bedre slagkraft og en bedre beredskap i hovedstadsområdet. Det er en endring i Gjørv-kommisjonens ånd.

Til slutt: I dag har Stortinget gjort jobben, men – jeg holdt på å si – den viktigste delen av jobben starter etter at Stortinget er ferdig. Da skal ledelsen i norsk politi effektuere Stortingets vedtak. Det er de nye politimesterne – hvem det enn måtte bli – som blir endringsambassadørene for Stortinget, og da er det så viktig at de nye politimesterne som blir ansatt, er de beste kvinner og menn, basert på objektive og etterprøvbare kriterier.

Odd Omland (A) [13:07:23]: Det er positivt at det er inngått et bredt forlik i denne store reformen, og selv om Arbeiderpartiet ikke har fått gjennomslag for alt i sitt primærstandpunkt, så har vi iallfall i forliket fått gjennomslag for vesentlige endringer i forhold til framleggelsen fra regjeringen. I denne sammenheng vil jeg bruke tiden på nærpolitiet, som jeg er svært opptatt av.

Agder politidistrikt blir opprettholdt som i dag, og det er bra. Når det gjelder lensmannsstrukturen i Agder, gjennomførte politimesteren i 2010 og 2011 det såkalte Prosjekt Agder. Konklusjonen var at tjenestestedene skulle reduseres fra 27 til 11. Samtlige nye kontorer ble lagt langs kyststripa, med unntak av ett kontor. Prosjektet ble stoppet, og det var bra. Den gangen var jeg ordfører, og det var mange kommuner som var kritiske til merknadene til forslaget.

Nå får vi en ny prosess også i Agder, og derfor er jeg glad for de sterke føringene fra innstillingen for den videre prosessen. I den sammenheng vil jeg framheve følgende fra innstillingen: For det første understrekes det at det skal være et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig. Det skal være et nærpoliti som er desentralisert, er lokalt tilstedeværende og har god lokalkunnskap. I tillegg slås det fast at det skal være en nærpolitikontakt som er til stede i hver kommune.

Når det gjelder de lokale prosessene, er det viktig å understreke følgende: Antall tjenestesteder skal ikke reduseres så mye som i Politianalysens anslag. Det slås fast at det skal være lokalt medeierskap, og at kommunene skal være representert i styringsgrupper. Alle kommuner skal gis mulighet til å komme med uttalelser, og disse skal tillegges vekt. Jeg vil også sterkt understreke at fullmakten til Politidirektoratet krever nødvendig lokal forankring, og ikke minst i de tilfellene hvor det er lokal uenighet, kan de berørte kommuner klage til departementet. I tillegg er det en viktig presisering at dersom de prosessuelle minimumskravene ikke er ivaretatt, skal dette tillegges avgjørende vekt i klagebehandlingen. Så er det også viktig å nevne at i denne klagebehandlingen er det til slutt det politiske nivået som skal fatte avgjørelsen. Med dette ser jeg fram til gode lokale prosesser med hensyn til dette.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:10:28]: Laurdag 18. januar 2014 vart det varsla brann i ein bustad på Lærdalsøyri. Eitt minutt seinare var det slått alarm i Lærdal, og fem minutt seinare var den fyrste brannbilen framme – med lokalt deltidsbrannvesen. Politi og AMK vart varsla. Dei som stod opp og handterte situasjonen, gjorde jobben sin godt. Dei brukte sine kunnskapar og si sunne fornuft og mobiliserte alt dei hadde av krefter og innsats. Folk kjempa mot flammene til sjukehussenga var neste stopp.

Korleis møter storsamfunnet desse erfaringane? Kva for lærdomar tok direktorat, departement og nasjonale styresmakter av det som fungerte, og av det som ikkje fungerte? Eg meiner både Politidirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerheit og beredskap var og er på feil veg når dei heile vegen snakkar om behovet for robuste einingar som svar på utfordringane i framtida. I staden for å byggje samfunnet nedanfrå og utvikle det som fungerer bra – tenkje nytt og ta i bruk ny kunnskap og ny teknologi for å forbetre og skape meir tryggleik – sit dei fastgrodde i gamaldags sentraliseringstenking. Dessverre er både departementet og fleirtalet i Stortinget på same veg.

Gjørv-kommisjonen bruker ikkje ordet «robust» som ein trylleformular i si innstilling. Kommisjonen skriv derimot:

«Etter kommisjonens mening handler disse lærdommene i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.»

Eg trur ikkje nokon i Lærdal – om dei hadde hatt samband med Bergen denne natta – hadde tid til å informere folk bak skrivebord langt unna, eller ein patrulje som var like langt unna, om korleis kastevindar og anna skulle handterast. Mannskap frå heile distriktet kom i lag og gjorde jobben sin fordi dei kjende kvarandre, hadde trena i lag, hadde lokalkunnskap til å berge ut folk av husa – og dei samarbeidde på tvers av brann-, politi- og andre bergingsetatar på ein formidabel måte.

Dagens Næringsliv hadde sist laurdag eit veldig godt vedlegg, med ei god innføring i kva det betyr når ressursane finn kvarandre. Då betyr lokalkunnskap noko. Då betyr det noko at ein faktisk har felles grenser, kan drive øvingsaktivitet i lag og veit kva den enkelte skal gjere når ulukka er ute. Det hjelper lite å kome fram med profesjonelle einingar og blålys når huset er brunne ned og folk er daude.

Ingrid Heggø (A) [13:13:24]: Etter innlegget til representanten Navarsete vil eg berre først slå fast at ja, eg er heilt einig: Sogn og Fjordane burde ha vore eit eige politidistrikt òg i framtida. Slik vert det ikkje. Mange har spurt meg kvifor Arbeidarpartiet gjekk inn i forhandlingar om politireform i det heile og stilte seg bak det endelege forliket til slutt. Det enkle svaret er at alternativet hadde vore atskilleg verre. Vi veit nemleg fasiten dersom avtalen som låg der mellom Høgre, Framstegspartiet og Venstre, hadde vorte ståande. Det hadde ikkje vore eit eige politidistrikt då heller.

Det var eit dårleg utgangspunkt når ein skulle forhandla, men eg konstaterer at vi kom veldig langt i rett retning, og at det ville ha vore uansvarleg å melda seg ut. For landet sett under eitt har det drege i riktig retning. Forliket sikrar medverknad i prosessane til kommunane rundt tenestestadene og klagehøve der endeleg avgjerd ligg på politisk nivå, hjå justisministeren. I tillegg skal endringar ta utgangspunkt i ein risiko-/sårbarheitsanalyse, og politimeisteren skal leggja fram ein plan for kommunane om kva tenester politiet skal levera.

Det er veldig bra at Arbeidarpartiet, med god støtte frå bl.a. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, har merknad rundt endring i kravet til lokal tenestestad. Regelen om at 90 pst. av innbyggjarane skal kunna nåast på maksimalt 45 minutt, bør gjelda ut frå eksisterande politidistriktsgrense og òg ut frå at dette 90 pst.-kravet gjerne er for lite ambisiøst.

Hadde ein fått gjennomslag for dette prinsippet her i dag, hadde det vorte vanskelegare å leggja ned polititenestestader i Sogn og Fjordane, og dersom ministeren vil oppfylla eit ynske frå meg, er det å sjå nettopp på det.

Det høge bemanningskravet som ein har til beredskapssentralane, gjer det nesten umogleg å halda på både generalist-/distriktstanken og små fylke, som Sogn og Fjordane. Det må vi berre erkjenna. Det ville ha utgjort ein tredjedel av politistyrken hadde det vorte brukt opp der, for vårt vedkomande, og vi har berre 160 totalt.

For Sogn og Fjordane er ei samanslåing med Hordaland eit tilbakesteg. Vi er svært gode til å samarbeida på tvers av grensene mellom beredskapsetatane i dag, og vi har god og grundig lokalkunnskap, så eg er veldig nøgd med at Arbeidarpartiet i form av ein merknad påpeikar dette og seier at det bør lagast forpliktande strategi for tverrfagleg samarbeid, og at det skal vurderast regional aksjonsleiing. Eg er òg veldig nøgd med det som vert sagt om kompetansearbeidsplassar i merknaden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:16:42]: Tragedien 22. juli skapte debatt om hvordan politiet bør utvikle seg. Vi fikk Gjørv-kommisjonen – befriende ærlig. Vi fikk så redegjørelsen fra statsminister Stoltenberg 28. august 2012, der han sa:

«Problemet er ikke først og fremst mangel på ressurser, lovverk eller organisering, men kulturer, holdninger til beredskap og evnen til samhandling.»

Statsministeren fulgte videre opp:

«Det minst krevende er å bevilge mer penger, vedta planer. Beslutte omorganiseringer. Den viktigste jobben er større. Den handler om ledelse. Styrking av holdninger. Endring av kulturer knyttet til beredskap. Å forstå farer i et trygt samfunn.»

«Det handler om ledelse.» Som medlem av kontrollkomiteen er det for meg veldig spesielt å behandle en sak der man ikke har tatt dette mer inn over seg. Kontrollkomiteen behandlet det, og der var det to poeng som var viktige. Det var i hvilken grad det var noen som skulle ta konstitusjonelt ansvar for tragedien, og det var organisasjon og ledelse. Dessverre tok ingen konstitusjonelt ansvar. Det var feil. Det som det derimot ble gjort noe med, var merknader knyttet til organisasjon og ledelse, og det er en flertallsmerknad som på en veldig god måte beskriver hva som er nødvendig å utøve av lederskap i en sånn situasjon. Det lederskapet som innsatslederen i Grubbegata utøvde, var forbilledlig. Det er en type lederskap som må gjennomsyre hele organisasjonen, og det er nøye beskrevet i det som er flertallspartienes merknad på det punktet.

Det spesielle er at referansene fra Stortingets behandling og kontrollkomiteens innstilling når det gjelder Gjørv-kommisjonens rapport, har jeg nærmest ikke sett spor av – det bør statsråden merke seg – ikke et spor av i proposisjonen, i innstillinga, i debatten. Det er meget spesielt. For det var jo det som var kjernen i Gjørv-kommisjonens rapport, det var det som var kjernen i statsministerens uttalelse, det var det som var kjernen i kontrollkomiteens behandling – at det var organisasjon og ledelse. Så kommer ikke det videre. Det som kommer videre, er et navn, en nærpolitireform, en ny tale, som i virkeligheten skal kamuflere det som er kjernen, nemlig sentralisering av strukturer, sentralisering av ledelse, sentralisering av makt, noe som står i skarp motsetning til det som var Stortingets behandling av Gjørv-kommisjonens rapport. Som om ikke dette vil føre til større problemer for ledelse når det er så ulik forståelse av hva dette er! Det heter seg på papiret: Nærpoliti er sentraliseringsreform. Det vil gi nye problemer. Det kommer til å bli ny kontrollsak om noen år, for det som er sagt, og det som blir gjort, er to forskjellige ting.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:20:08]: Hovedmålet med politireformen som vi skal vedta i dag, er å frigjøre administrative ressurser til operative tjenester – styrket beredskap, mer tilstedeværelse, mer synlig politi, nærpoliti, mer til forebygging og flere politipatruljer på veiene. Og vi skal gjøre politiet enda bedre i stand til å møte alvorlighetsgraden og kompleksiteten i dagens og framtidens kriminalitetsbilde – et nærere og enda mer kompetent politi for de store hendelsene, men også for hverdagsdramatikken, som er alvorlig nok for den det gjelder, at politiet er der, at det rykkes ut når vi trenger det mest.

Regjeringen styrker også politiet med mer ressurser til flere stillinger, og målet er to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere.

Gjørv-kommisjonens rapport viste at politiet hadde mye å lære, også av de andre nødetatene, og at det er mye å hente på å ha bedre samspill mellom disse. Derfor er det nye kravet om responstid, som ligger i denne reformen, et helt sentralt grep, og de andre nødetatene leverer også i henhold til sånne krav. Det er betimelig med tidskrav til respons på telefonhenvendelser og krav til utrykningstid, som ligger på fra 20 til 45 minutter. Det vil utvilsomt styrke beredskapen og tryggheten til innbyggerne.

Etter å ha hørt på denne debatten er det fristende å spørre Senterpartiet, som er nær ved å idyllisere dagens struktur i politi- og lensmannsetat, om fortidens løsninger er svaret på framtidens utfordringer, og om man ikke har et større repertoar i sine beskrivelser av nødvendige reformer enn «massiv sentralisering». Å karakterisere endringene som ligger i reformen som eksperimenter, er, med respekt å melde, urimelig, sett på bakgrunn av konklusjonene fra Gjørv-kommisjonen og tilrådingene i Politianalysen. Det er grundige og brede utredninger, og det er mange debatter vi har bak oss. Det hjelper jo ikke folk i Distrikts-Norge heller om kjøretiden til nærmeste lensmannskontor er 45 minutter eller mindre, når kontoret er stengt. Og det gir heller ikke forsvarlig responstid og tilgjengelighet når det, som i dag i representanten Arnstads og mitt hjemfylke, Nord-Trøndelag, kan være tre, kanskje fire, patruljer på vakt i helgene, som skal dekke hele fylket.

Når det gjelder 110-sentralene og framtidig samlokalisering med politiets nødmeldetjeneste, er det overmåte viktig at den solide kompetansen, den gode kvaliteten på de tjenestene som leveres fra 110-sentralene i dag, og det gode samspillet med de andre nødetatene ikke svekkes gjennom samlokaliseringen, at man tar den tid som er nødvendig i prosessen for å sikre en forsvarlig og fungerende beredskap.

Når Trøndelag nå blir ett politidistrikt, er det viktig for meg å være tydelig på at det er en forventning fra et samlet politisk miljø i Nord-Trøndelag at administrasjonen til det nye politidistriktet ikke sentraliseres til Trondheim, men legges til Stjørdal. Jeg vil også benytte anledningen i dag til å uttrykke stolthet over det arbeidet politiet gjør til daglig. Etaten betyr veldig mye og står sterkt i befolkningens bevissthet, og jeg vil ønske politiet lykke til videre i arbeidet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:23:20]: Det hadde vært fristende å starte med et spørsmål, om norsk politi er under avvikling i dag. Og burde de som står bak innstillingen, gått med svart sørgebind på armen? For etter å ha hørt på enkelte innlegg her virker det som at dødsstøtet mot norsk politi blir satt inn i dag. Etter mitt skjønn er det en totalt feilslått konklusjon.

Sånn som jeg ser det, er det tre hovedelementer som er viktig når vi diskuterer politiets premisser, først og fremst publikums forventninger til politiet som etat. Det andre er kvaliteten på den enkelte tjenestemann eller tjenestekvinne, den jobben de står for, deres integritet og evne til å løse sine oppgaver. Det er kanskje det siste, som jeg nevner nå, som nesten er det viktigste, og det er politiledelse. Uten god ledelse får man heller ikke gode resultater.

Hvis vi går tilbake til det første: Politiloven §§ 1, 2 og 3 legger klare føringer for hva slags ansvar staten har, og de forventninger som er til politiet når det gjelder å forhindre, forebygge og oppklare. Det er også målet med det vi gjør i dag. Jeg ser ingen endringer. Jeg ser ikke noen reduksjon i forventninger fra statens side til norsk politi. Det er ikke noen som har fjernet kravene som ligger primært i §§ 2 og 3 i politiloven. De er der, de er satt, og de er absolutte, og det er målsettingen politiet skal jobbe ut fra. Kvaliteten på norske politifolk er gjennomgående god. De har en god utdanning, de gjør gode jobber. Tilbakemeldinger fra politifolk som jobber f.eks. gjennom FN-systemet, er gjennomgående positive fordi man har god kvalitet, man evner å se etter løsninger, og man er ikke opptatt av byråkrati. Derfor er det kvalitet på enkelttjenestemennene der ute. Og når jeg hører på Senterpartiet, vil jeg tro at mye av det samme er argumentasjonen deres. Men de er bekymret for at den tilsvarende lokale lensmannskvaliteten blir borte. Men et politiskilt på veggen hjelper ingen.

Så til ledelse. For en tid tilbake hadde justiskomiteens leder en interpellasjon om politiledelse, og jeg synes det ble en god debatt. Politiledelse handler om å ta ansvar når ting er vanskelig, ikke stikke seg unna og delegere det til andre. Utfordringene, sånn som jeg ser det, vil jo være om vi har et politidirektorat som vil være i stand til å håndtere de utfordringene vi møter i framtiden, og at det ikke blir et symbol på det som flere har påpekt her i dag: en form for sentralisering. Så jeg forventer selvfølgelig at statsråden har en gjennomgående, fortløpende og ambisiøs dialog med politidirektøren. Politidirektøren skal omsette det som Stortinget vil, til handlinger ute.

Jeg oppfatter det slik at politidirektøren har litt å gå på når det gjelder å være offensiv. Jeg ønsker meg en politidirektør som er enda tydeligere, og det viktigste er at han står for ledelsen av politiet – det gjør ikke statsråden. Statsråden har et politisk ansvar, det operative ansvaret ligger hos politidirektøren, og jeg forventer at han tar det og følger opp det han skal gjøre, etter at Stortinget har gjort sine vedtak i løpet av dagen i dag.

Hadia Tajik (A) [13:26:36]: Arbeidarpartiet kjem til å stemma imot II, som handlar om å vurdera den framtidige organiseringa av politiet sine nasjonale beredskapsressursar. Fordi det står fram som så tilforlateleg, vil eg òg gjerne forklara kvifor me kjem til å stemma imot. Det er fordi Arbeidarpartiet i utgangspunktet ikkje vil at dei nasjonale beredskapsressursane skal verta t.d. eit nytt særorgan, og me vil heller ikkje at dei skal leggjast direkte under Politidirektoratet. Begge delar er moglege utfall av dette vedtaket, og det ønskjer me å markera motstand mot. Grunnen til det er at dersom ein gjer dette, vil det kunna få minst to uønskte tilleggseffektar. For det første risikerer ein at nokre av dei nasjonale beredskapsressursane, t.d. beredskapstroppen, mistar sitt sivile preg. Det andre ein risikerer, er at Politidirektoratet utviklar seg i ei meir operativ retning. Det er viktig for meg å få sagt at dersom dette skjer, vil det vera mot Arbeidarpartiets vilje og utan mandat frå oss.

Styrken ved at dei nasjonale beredskapsressursane høyrer inn under hovudstaden, og då Oslo politidistrikt, handlar bl.a. om nærleiken til det daglege arbeidet. Det pregar bl.a. beredskapstroppen, som 50 pst. av tida trenar og byggjer kompetanse, og 50 pst. av tida patruljerer i ordinær teneste. Dei bidreg på denne måten til å auka kvaliteten på det generelle politiarbeidet, og det er med på å bidra til deira eige sivile preg. Det å ha ein beredskapstropp i eit eige særorgan direkte underlagt Politidirektoratet vil kunna føra til ein meir militarisert beredskapstropp, og det ønskjer ikkje me.

På ABC Nyheter sa Politidirektoratets avdelingsdirektør for beredskap i mai at fleire løysingar kan tenkast som eit resultat av ei sånn vurdering, bl.a. at dei nasjonale beredskapsressursane vert styrte direkte frå Politidirektoratets situasjonssenter. Det er den andre utviklinga som me ikkje ønskjer, at situasjonssenteret i Politidirektoratet skal opptre som ein slags nasjonal operasjonssentral. Politidirektoratet har ei viktig rolle, men den rolla er fagleg, den er administrativ, og den handlar om å understøtta distrikta, ikkje om å overta deira oppgåver. Det er distrikta som har mengdetreninga til å ta dei beste operative avgjerdene i kriser og i katastrofar, fordi det er dei som handterer dei i kvardagen.

Det er ein viktig del av einigheita i dag at regjeringa skal koma tilbake til ei avklaring om nasjonal kriseleiing, ta stilling til ein skalerbar operasjonssentral, men òg at me er einige om at

«en eventuell nasjonal operasjonssentral er noe mer og noe annet enn situasjonssenteret i Politidirektoratet».

Arbeidarpartiet er for at dei nasjonale beredskapsressursane skal verta organiserte best mogleg, og gjerne annleis enn i dag, men me vil ikkje at dei skal mista nærleiken til kvardagen, og me vil ikkje at ein skal utvikla Politidirektoratet i ei meir operativ retning.

Marit Arnstad (Sp) [13:29:58]: Det er bestandig en fordel for en debatt at det er en viss klarhet i det en sier. De som skal vedta denne reformen i dag, kunne i det minste erkjenne at dette er en sentralisering. Men ikke engang det er det noen som står på talerstolen og våger å si. Isteden bruker de begrepet «nærpoliti», et politi som VGs kommentator Frithjof Jacobsen sa måtte være godt funnet på av noen spinndoktorer i noen av partiene. Det er i alle fall et begrep som ikke er fylt med innhold i det hele tatt.

Det er et faktum at 15 av 27 politidistrikter forsvinner. Det er et faktum at 100–144 lensmannskontorer forsvinner. Det er ingen som våger å si hvor mange lensmannskontorer som forsvinner, men vi skjønner jo at det er der det ligger. Men det er Politidirektoratet som skal avgjøre det.

Det er egentlig noe sørgelig over en debatt der en rekke representanter er oppe og har meninger om hvor ting skal ligge, har meninger om ting som ikke burde vært flyttet, og har meninger om hvordan en burde ha modifisert ting. Men faktum er at flertallet i dag har fraskrevet seg retten og muligheten til å ha meninger, ha innflytelse over dette. Det delegerer de i dag til regjeringen, som kommer til å delegere det videre til Politidirektoratet. Hvis en virkelig mente noe med dette i dag, burde en ha sørget for vedtak som gjorde at det var storting og regjering som tok beslutningene.

Det er helt riktig at jeg har referert Hanne Skartveits kommentar. Jeg synes det var en god kommentar. Hun sier i og for seg også at politiet «på sitt verste» handler «også om det som ikke skjer», om datasystemer som ikke finner hverandre, om «aktører som ikke snakker sammen». Jeg har lyst til å nevne et eksempel fra mitt eget fylke, nemlig brannen i Flatanger. Der var det noen som snakket sammen og våget å ta beslutninger, men det var ikke på grunn av politiet – det var dessverre på tvers av politiet. Politiet ville avvente til mer sentrale fullmakter og ordre var gitt når det gjaldt evakuering, men brannsjefen sa vi må evakuere. Hvis de ikke hadde gjort det, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Det tror jeg ikke de vet heller, men de tenker nok antakelig ganske mye på det.

Så har jeg lyst til å si to ord til slutt til min samfylking, Elin Rodum Agdestein. Hun mener åpenbart at alle som ikke er enig med Høyre, er bakstreverske og har ikke tanker om framtida. Jo, Senterpartiet har klare tanker om hva som skal til for å ha et lokalt og nærværende politi i framtida, men det er noe helt annet enn den sentraliseringen som vedtas i dag.

Så får jeg ta en stemmeforklaring senere – eller jeg kan bare nevne kort at Senterpartiet kommer til å stemme imot loven og imot II og VIII i innstillingen i sak nr. 3.

Statsråd Anders Anundsen [13:33:20]: Jeg har lyst til å takke Stortinget for en veldig god debatt om en veldig viktig sak, og jeg har stor respekt og forståelse for engasjementet fra Senterpartiet. Det jeg ikke har like stor forståelse for, og det kan være at det har med min oppfatningsevne å gjøre, er at det å kutte fra 27 til 12 politidistrikt er en dramatisk rasering og sentralisering av norsk politi, mens det å kutte fra 27 til 18, som Senterpartiet vil, ikke har noen sentraliseringseffekt. Differansen mellom det som Senterpartiet vil, og det som det brede flertallet i denne salen ønsker, er altså seks politidistrikt. Senterpartiet har heller ikke sagt at en skal opprettholde alle lensmannskontorene, så jeg er glad for at vi har en grundig og skikkelig debatt om dette, men jeg er litt forundret over at forskjellen mellom et sentralisert politi og et desentralisert politi er 12 eller 18 politidistrikt. Det fremstår som forunderlig.

Jeg har registrert at representanten Lundteigen mener at det ikke er spor av kjernepunktene til Gjørv-kommisjonen i proposisjonen. Det er jeg grunnleggende uenig i. Jeg mener at hvis man leser den proposisjonen, kjenner man igjen flere oppfølgingsområder. Jeg må også si at jeg er litt forundret over at Lundteigen som har lang erfaring fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, fra talerstolen og basert på det som ligger i proposisjon, og det som blir sagt fra talerstolen her, skulle fremme en slags trussel om en ny kontrollsak. Jeg tror vi bare må erkjenne at det er politisk uenighet om dette. Vi mener – sammen med et bredt flertall i denne sal – at vi skal få et mer robust nærhetspoliti, nærpoliti, som bedre kan forebygge sammen med organisasjoner, sammen med kommuner, og som vil være til stede i mye større grad enn i dag.

Senterpartiet har én utfordring til, og jeg nevner det fordi jeg ser at Lundteigen skal opp på talerstolen etter meg: Modellen med fylkesmodell koster altså vesentlig mer enn en modell med 12 – vesentlig mer. Enten må jo det bety at man har vesentlig større ressurser til politiet, eller så må man hente de ressursene fra et sted. Jeg har heller ikke hørt at Senterpartiet har sagt at det er et godt lokalt tilstedeværende nærpoliti når det på 40 pst. av våre lensmannskontor er fem eller færre ansatte. Vi må tenke litt annerledes, tror jeg, og jeg mener at det er det som – kort oppsummert – er Gjørv-kommisjonens utgangspunkt, bedre ledelse, bedre kultur og en helt annen tenkning for å håndtere både store og små hendelser. For jeg ser ikke spor av helt annen tenkning i de innleggene som har vært fra Senterpartiet i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:36:30]: Sjølsagt er det politisk uenighet. Sjølsagt erfarer flere og flere at når statsråden og andre bruker «robust», betyr det sentralisering. Jeg sa ikke at Gjørv-kommisjonen ikke hadde sterke referanser inn i det arbeidet og den debatten som vi nå har. Mitt poeng var at Gjørv-kommisjonens innstilling ble tross alt behandlet i kontrollkomiteen, hvor nåværende statsråd var leder, og hvor dette med ledelse var ett av de to viktigste temaene, og hvor flertallet gikk grundig gikk inn på det. Flertallet, de rød-grønne, sa i en merknad, hvor siste setning var:

«Det gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets intensjon.»

Det er det som er poenget. Det som er Stortingets behandling av saken, som hadde fokus på ledelse og ikke på sentralisering av strukturer, er tatt vekk. Jeg forstår jo hvorfor, for en var ikke enig om det, men det er et faktum.

Senterpartiet kritiserer ikke dagens struktur, men vi sier at det viktigste er ledelse, som ble påpekt av Gjørv-kommisjonen, som ble påpekt av statsministeren, som ble påpekt av kontrollkomiteen, og som nå også er påpekt av Riksrevisjonen i den siste saken som nå er til behandling i komitrollkomiteen, hvor vi måtte ha høring på en lørdag. Alt var på god vei, og nå var det på enda bedre vei, men så var det høring på lørdag. Noe stemmer ikke. Det er noe som ikke stemmer! Det er ikke samsvar mellom hva som blir sagt, og hva som blir gjort.

Senterpartiet går sjølsagt inn for at en skal ha en løpende endring. En kan jo ikke stivne. Alt som er stivt, er dødt. Hva er så vårt alternativ? Jo, det er at vi ser ikke at det er rett å satse penger på Politidirektoratet, slik som det nå blir gjort. Der kan du redusere, statsråd, og du kan også redusere antallet operasjonssentraler som er veldig kostbare. Derfor går vi inn for en fylkesmodell og sparer en god del penger på det. – Helt åpent og helt ærlig, en fylkesmodell hvor en har en politileder og en fylkesordfører som har samme geografiske område, som er utrulig vesentlig i all politisk utøvelse.

Så det viktigste – nemlig at en må ha en politikraft knyttet til hver enkelt kommune. Vi må ha et lensmannskontor som har både autoritet og politiressurser til å holde orden i sitt territorium og til å forebygge, og som bygger på lokalkjennskap. Du verden, hva en kan effektivisere og redusere i kostnader dersom en har lokalkunnskap. Det sies i festtaler. Enhver polititjenestemann vet at det er avgjørende viktig, men når det kommer til strukturer, er det sentralisering som er poenget, ikke det som er erfaringa fra 22. juli, nemlig ledelse, kompetent ledelse, kompetente folk med utstyr og kommunikasjon.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) [13:39:50]: Jeg synes kanskje regjeringspartiene skal bestemme seg for hvilken måte de angriper Senterpartiet på. Enkelte representanter fra Høyre står her og sier at fordi Senterpartiet ikke er enig i det Høyre gjør, vil vi ikke ha noen forandring, da er vi forsteina. Så kommer statsråden opp og sier at Senterpartiet vil også ha sentralisering. De må velge en av versjonene; begge versjonene kan ikke være sanne samtidig. Det er som representanten Lundteigen sier, at en må sjølsagt ha en løpende endring. Senterpartiet har et klart alternativ i denne innstillingen, og det er fylkesmodellen. Det er at en ikke skal legge ned mellom 100 og 144 lensmannskontor fordi det vil være dramatisk for Distrikts-Norge.

Politidirektoratet skal nå omsette vedtakene i dag til realitet, men direktoratet vet jo nesten ikke hva de skal forholde seg til, fordi de politiske partiene ikke har våget i dag å si fra om hvordan framtidas Politi-Norge egentlig skal se ut.

Stein Erik Lauvås (A) [13:41:04]: Politireformen ble veldig mye bedre etter forliket. Det må man kunne si.

Jeg representerer Østfold, som er et stort grensefylke, med Ørje over E18 og Svinesund over E6 som de suverent største grenseovergangene vi har i landet. Der er det mange dyktige tolltjenestemenn som skaper mye jobb for politiet. Det skal vi for så vidt være glad for, for tollerne oppdager en del ting som vi vil ha oss frabedt at kommer inn i landet, så sånn sett er dette bra.

Jeg tok ordet fordi jeg registrerer at man nå før reformen er vedtatt, starter en lokaliseringsdebatt fra denne talerstolen. Det hadde jeg håpet at vi ikke skulle få, men, som sagt, jeg registrerer at opptil flere representanter, også en representant fra Akershus fylke, Sylvi Graham, som Østfold nå skal dele distrikt med, er kjapt frampå og lanserer alternativer i forhold til hvor hovedsetet skal ligge. Jeg hadde håpet at vi nå kunne la prosessen gå, og involvere våre dyktige lokale og regionale politikere i stort og i smått i denne reformen, både når det gjelder lensmannskontorer og hovedkontorer.

Jeg skal ikke dra ut tiden, men jeg kan iallfall forsikre representanten Graham om at dersom det er snakk om å finne egnede steder, har Østfold en rekke gode forslag å komme med.

Presidenten: Representanten Hårek Elvenes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hårek Elvenes (H) [13:43:13]: Jeg vil gjøre et forsøk på å bringe representanten Arnstad ut fra sitt retoriske blindspor – om mulig. Eksempelet er hentet fra Sør-Trøndelag, som Arnstad antakelig kjenner godt. Der har Røros og Holtålen lensmannskontor slått seg sammen. Gjennom den sammenslåingen oppnådde man å få en ekstra patrulje. De ansatte, fagforeningen og politimesteren synes dette var en god løsning. Det er mange norske lensmannskontor som er i samme situasjon, som kan få flere politifolk ut i bygd og by ved å gjøre samme grepet. Er det det som representanten Arnstad og Senterpartiet kaller sentralisering, mon tro?

Statsråd Anders Anundsen [13:44:21]: Jeg skjønte at representanten Arnstad var litt irritert over at angrepsvinklene mot Senterpartiet var ulike, men hun gjorde egentlig godt rede for hva som er Senterpartiets alternativ. Det er en fylkesmodell. Det betyr i praksis 18 politidistrikt fordi Agder er slått sammen. Det er det selvfølgelig lov til å mene. Men det må da være mer sentralisering enn 27, forutsatt at en legger til grunn Senterpartiets premiss om at enhver nedleggelse av et politidistrikt er sentralisering.

Så registrerer jeg at den andre delen av det er at en skal opprettholde alle lensmannskontorer eller tjenestesteder. Da gjentar man den samme feilen som man gjorde da man gjennomførte politireformen i 2000–2001. Da gjorde man endringer i distriktsstrukturen, men man gjorde ikke endringer i særlig grad på tjenestestedstrukturen. Det førte til at man ikke fikk frigjort mer politikraft. Derfor er det så viktig at man ser dette i sammenheng og ser at det viktigste er at man faktisk får frigjort mer politikraft ute, der folk bor. Det mener jeg er en viktig del av tenkningen bak nærpolitireformen.

Så til lokal tilstedeværelse: I den grad man mener det er avgjørende at det skal være et lensmannskontor i nærheten, er at av kriteriene etter forliket, og som også lå i premissene for proposisjonen, at 90 pst. av befolkningen i et politidistrikt ikke skal ha lenger reisetid enn 45 minutter til nærmeste lensmannskontor. Så det blir jo ikke så veldig dramatisk for de aller fleste av oss, heller ikke med reiseavstand til det nærmeste lensmannskontoret.

Så må jeg kommentere kort det representanten Lundteigen sa om Politidirektoratet. Der kunne man spare penger, sa representanten Lundteigen, som ellers er så opptatt av at vi skal følge opp Gjørv-kommisjonens anbefalinger. En av konklusjonene til Gjørv-kommisjonen var at Politidirektoratet var for dårlig rustet til å være den pådriveren for kvalitet og koordinering i Politi-Norge som de bør være. Der vil representanten Lundteigen kutte noen små kroner i forhold til det Politidirektoratet, i alle fall i beregninger som vi har fått underveis i disse prosessene, sier er en dramatisk økt kostnad ved å ha 18 politidistrikt i forhold til et lavere antall på f.eks. 10–12 politidistrikt. Nå blir det 12. Jeg mener at Senterpartiet på en måte argumenterer litt mot seg selv på denne måten. Det må de gjerne gjøre, men jeg tror ikke det rokker ved den soliditeten som ligger i det som vil være denne salens konklusjon senere i dag. Vi kommer til å få et mer robust politi. Vi kommer til å få et politi som frigjør mer politikraft. Det betyr at vi får et nærpoliti som er der folk er i større grad, når de trenger det, enn det som er tilfellet i dag. Det burde også være i Senterpartiets ånd.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:47:33]: La meg starte med en saksopplysning etter Lundteigens forrige innlegg. I Fremskrittspartiet er det ikke sånn at alt som er hardt, er dødt, kanskje er det tvert imot. Men la nå det ligge.

Jeg tror at ambisjonen denne gangen er like stor som den var forrige gang Stortinget vedtok en politireform, og i diskusjonen i etterkant av den. Og det finnes egentlig bare én dommer, og det er befolkningen. Det er befolkningens opplevelse av nærhet til norsk politi som er nøkkelen, ikke antall politiskilt, ikke antall politibiler, ikke antall ansatte, men at politiet er tilgjengelig når man trenger det. Det er nøkkelen. Jeg oppfatter også at det er ambisjonen i det som ligger i reformen i dag.

Jeg satt i justiskomiteen fra 2001 og diskuterte fase 2 da man gikk ned fra 54 til 27. En av utfordringene den gangen var, som statsråden var inne på, at Stortinget kanskje ikke tok sjansen på å diskutere antall lensmannskontor. Etter noen år på Stortinget har jeg lært at det er et par ting som er ganske hellige her. Lensmannsetaten er en sånn. En annen er Heimevernet. Man tukler ikke med de to uten å sjekke ut at man har Stortinget med seg. Det har ikke minst en tidligere statsråd fra Arbeiderpartiet lært ved et ekstraordinært møte her i august for et par–tre år siden. Man skal være nøye med det man gjør, og så skal man være tydelig på ambisjonene sine.

Etter mitt skjønn er ikke antall lensmannskontor eller antall distrikter nøkkelen. Det er publikums opplevelse av å bli bistått når de har behov for det, publikums opplevelse av servicen ute på de lensmannskontorene og de politistedene som fortsatt skal drives. Det vil være at man greier å levere med hensyn til responstid, og ikke minst det som kanskje er det aller viktigste nå – at folk får et tall å forholde seg til. Hvis man vet at der man bor, vil det ta en time, så aksepterer man det. Det er ikke sånn som nå, at man ringer og så sier de at de kommer når de kan. Når da? Jo, når de får tak i en patrulje, osv. Ambisjonen nå er riktig. Den kommer til å gi et tydelig ansvar og tydelige forventninger, og jeg forutsetter at politidirektøren gjennom sine lederegenskaper sørger for at norsk politi lever opp til det som legges av forventninger her i dag.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:49:55]: God ledelse er resultat av krevende arbeid, og det skal ende opp i en felles virkelighetsforståelse hvor alle sier det som det er – og kaller en spade for en spade. Da blir det på en enkel måte mulig å utøve lederskapet. Når dette ikke er til stede, får man komplikasjoner. Det å bruke så mye penger på POD uten at en fokuserer på ledelse, er ikke rette veien å gå. Og dette kommer til å videreføres med de nye datasystemene, som gir problemer. Senterpartiet har beskrevet hva som er vårt alternativ: fylkesmodellen og det å styrke tjenestestedene – styrke lensmannsetaten.

Statsråden sier at det blir mer politikraft der folk bor. Det er ikke sant. Det blir for en rekke mennesker dårligere politikraft der en bor, det er sannheten. I Trøndelag vil kriteriet med 90 pst. innenfor 45 minutter bety at 45 000 mennesker får en dårligere situasjon. Det må fram.

Anders B. Werp (H) [13:51:18]: Debatten nærmer seg antakeligvis slutten, og jeg skal på ingen måte påta meg rollen med å oppsummere. Jeg vil si at debatten har vært god selv om uenigheten på visse punkter er veldig tydelig.

Nærpolitireformen vil gi mer nært politi, det er det ingen tvil om. Situasjonen i dag er at vi ikke har den nærheten mellom politi og innbyggere som vi alle sammen ønsker. Hvis utgangspunktet er å beholde det sånn som det er i dag, får vi altså det motsatte. Da får vi et fjernt politi, stengte lensmannskontorer store deler av døgnet og svak bemanning i distriktene. Nå flytter vi kompetanse og kapasitet i politiet ut fra de største politidistriktene til færre politidistrikter, som nå får større mulighet til å etablere fagmiljøene som er nødvendig.

Vi tar også inn over oss det som var et viktig læringspunkt fra forrige politireform i år 2000, som trådte i kraft fra 2002. Evalueringen av den reformen var at mange ting fungerte. Det som ikke fungerte, og som gjorde at man ikke tok ut reformens fulle potensial – som det står i evalueringen – var nettopp at man ikke ville, ikke turte og i hvert fall ikke gjorde noe med organiseringen av ytre etat i politiet. Det våger vi, det vil vi, og det gjør vi nå med klare politiske føringer til prosess og klagebehandling. Samtidig gir vi større handlingsrom til dem som vet best, og som jeg ikke et sekund tviler på har det lokale engasjement, nemlig politiet. Ut fra tjenestens innhold kan de – solide fagfolk på feltet – gi innspill og få større myndighet til å organisere en så viktig del av sin tjeneste. Det gir nærpolitireformen innhold. Det er jeg stolt over.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.