Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Presidenten: Første taler er representanten Mette Tønder, som nå fungerer som ordfører for sakene.

Mette Tønder (H) [18:29:11]: (ordfører for sakene nr. 11 og 12): Først vil jeg takke komiteen for et godt arbeid i denne saken. Det har vært en sak hvor det har vært enighet i komiteen, enighet om at vi skal ratifisere, og enighet om hvordan vi skal gjennomføre konvensjonen i norsk rett.

Barn kan ha tilknytning til flere land. Et barn kan være statsborger i en stat, bo i en annen, oppholde seg i en tredje, og ulike lovregler og manglende kommunikasjon over landegrensene gjør at disse barna vanskeligere får hjelp hvis de f.eks. utsettes for omsorgssvikt eller bortføres av foreldrene sine. Derfor er det viktig å gi disse barna økt beskyttelse og økt rettssikkerhet. 41 stater har til nå sluttet seg til konvensjonen, herunder EU-statene. Derfor var det nå på høy tid at også Norge tok dette skrittet.

Konvensjonen foreslås gjennomført ved inkorporasjon. Dette betyr at konvensjonen gjelder som norsk rett. Det foreslås en egen lov om gjennomføring av konvensjonen. I tillegg er det også foreslått endringer i barnevernsloven, ekteskapsloven og barneloven for å tilpasse seg konvensjonen.

Konvensjonen regulerer beskyttelsestiltak rettet mot barn. Den berører foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon samt forvaltning av barnets formue.

Komiteen har valgt å knytte noen bemerkninger til enkelte av endringene. For å kunne samarbeide med andre land er det foreslått bestemmelser om overføring av personopplysninger. Noen av høringsinstansene har hatt bemerkninger til dette. Det redegjøres for dette i proposisjonen. Her vises det til konvensjonens bestemmelser om at personopplysninger skal behandles konfidensielt og kun benyttes til det formålet opplysningene er knyttet til. Videre skal ikke opplysningene utleveres dersom dette vil sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en trussel mot barnets familie. Konvensjonens grunnleggende hensyn er barnets beste, og dette kan begrunne at også mindre alvorlige trusler eller andre negative konsekvenser hindrer utlevering av opplysninger.

Jurisdiksjonsbestemmelsene endres til det stedet barnet har vanlig bosted. Det betyr f.eks. at foreldre ikke kan unndra seg et barnevernstiltak ved å ta barnet ut av landet dersom barnet har vanlig bosted i Norge.

Foreldre som ikke blir enige ved flytting ut av landet, får mulighet til å reise sak for domstolen. Barns rett til å bli hørt i saker om flytting styrkes. Det ble diskutert om aldersgrensen for barns medbestemmelsesrett skulle være 12 år eller 15 år, og komiteen mener det var en riktig avgjørelse å gi barn medbestemmelse fra 12 år.

Det innføres en bestemmelse som gir mulighet til frivillig fosterhjems- og institusjonsplassering i andre konvensjonsland for barn som oppholder seg i utlandet, men har vanlig opphold i Norge. Det er begrenset hvor god oppfølging norske myndigheter kan ha på slike plasseringer, og det støttes at det skal være en restriktiv praksis.

Formålet med Haagkonvensjonen er å gi økt vern for barn i internasjonale situasjoner og øke internasjonalt samarbeid. Vi voksne beveger oss i større grad over landegrensene nå enn det vi gjorde for bare noen tiår siden. Dette betyr at også flere barn er mer internasjonale. Det er viktig å ha samarbeid mellom landene slik at ikke disse barna blir kasteballer mellom ulike system som ikke snakker sammen. Ratifikasjonen av konvensjonen vil gi Norge et nytt virkemiddel for å forebygge og løse internasjonale foreldretvister, barnevernssaker og barnebortføringssaker.

Sonja Mandt (A) [18:33:23]: Takk, saksordfører, for et godt samarbeid i komiteen og et godt, fyldig saksframlegg.

Når det gjelder ratifikasjonen av konvensjonen, er det bra at denne kommer på plass, og saksordføreren har gitt en grei innledning om den. Jeg har bare lyst til å bemerke at det er viktig og nødvendig med konvensjonen, særlig når det gjelder barnebortføring. Likevel har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til endringene.

Det er viktig å vite at denne konvensjonen ikke gjelder fastsetting av farskap og morskap. Det at vi innfører konvensjonen, får derfor ikke noen direkte betydning for å overføre eller regulere foreldreskap, men den regulerer altså foreldremyndigheten.

Spørsmålet som er aktuelt i den forbindelse, er surrogati. Denne saken gjelder altså ikke surrogati, men man viser til at utenlandske surrogatikontrakter og avgjørelser er kontraktsrettslige forhold som ikke nødvendigvis refererer seg til foreldreskap og foreldremyndighet. Det er verdt å merke seg at de stater som har sluttet seg til konvensjonen, heller ikke er stater som tilbyr kommersiell surrogati til utenlandske borgere.

Loven presiserer hva som er et felles foreldreansvar. Dette er viktig for å kunne tydeliggjøre at det er begge foreldre som skal samtykke når det gjelder f.eks. kortere feriereiser. Den presiserer også at det skal innhentes samtykke ved forlengelse av opphold og ved endringer hvis man har avtalt å flytte – noe som er ganske aktuelt med dagens flyttemønster. Barneloven § 40 slår fast at foreldre ikke kan flytte barn ut av landet der det er uenighet, og saken ikke er «avgjort» og rettskraftig. Det er viktig med tanke på barnebortføringer og å sikre barns beste.

Det har vært en del saker i media i den siste tida der noen ønsker å la barnets bosted eller tilhørighet være unntatt fra barnevernstiltak og omsorg i Norge, f.eks. ved å følge egne lands lover – jf. kritikken som er kommet fra andre land. Sånn er det altså ikke.

Barnevernsloven § 1-2 hjemler barnevernets rett til å gripe inn når barn ikke blir godt nok ivaretatt, og barnet oppholder seg i riket. Loven stiller heller ikke krav til at barnet er bosatt i Norge – og dette gjelder uansett varigheten av oppholdet – dersom det er spørsmål om omsorgsovertakelse eller hastevedtak. Loven gjelder også ved kortvarige opphold i utlandet, og det er for oss viktig at loven skal gjelde likt for alle barn og til barnets beste.

Som saksordføreren var inne på, betyr også lovendringen at foreldre ikke kan unndra seg et barnevernsvedtak ved å ta barnet ut av landet, dersom vanlig bosted er Norge. Dette er nødvendig for at barnevernet skal kunne følge opp og gjennomføre de tiltakene som de har satt inn.

Mange barn oppholder seg i andre land, men har til vanlig bosted i Norge. Endringen i § 1-2 gjør at barnevernstjenesten kan undersøke bekymringsmeldinger som kommer for disse – noe som er positivt og bra for barn som ikke har det greit i utlandet, noe vi dessverre vet skjer altfor ofte. Endringen i § 1-2 innebærer også at fylkesnemnda skal treffe vedtak om omsorgsovertakelse og adferdsplassering på institusjon, selv om barnet har forlatt landet, men anses å ha vanlig bosted i Norge.

At det kan treffes vedtak om plassering, gjør at barn kan sikres også hvis de oppholder seg i utlandet, og at de får den nødvendige oppfølging og beskyttelse som vi mener er viktig. Dette er viktige tiltak som ivaretar barns beste. Da kan vi følge opp barna om de er i landet, eller også om de er i utlandet.

Det er vurdert om det skal utarbeides en særbestemmelse i barneloven kapittel 8 om hvilken kommune som har ansvar for barn som oppholder seg i utlandet, men som har vanlig bosted i Norge. Komiteen har merket seg det. Det er viktig at det gjøres, og at kommunene får vite hva som er deres ansvar. Jeg håper at statsråden også følger opp dette.

Lovendringene og tilslutning til konvensjonen vil bidra til bedre beskyttelse av barn, og Arbeiderpartiet støtter endringene.

Statsråd Solveig Horne [18:38:01]: Jeg er glad for at Stortinget i dag behandler proposisjonen med forslag om at Norge nå endelig slutter seg til Haagkonvensjonen 1996. Konvensjonen vil gi barn med tilknytning til flere land økt beskyttelse, og det vil styrke samarbeidet med andre land i foreldretvister, barnevernssaker og, ikke minst, barnebortføringssaker.

Stadig flere barn har tilknytning til flere land, og det kan være ekstra krevende å beskytte dem. Et barn kan være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje.

Både departementene og utenriksstasjonene har de siste årene hatt økende pågang fra utenlandske myndigheter, særlig på barnevernsområdet, der de blir bedt om å gripe inn i eller løse enkeltsaker. Uten de rette virkemidlene kan dette være vanskelig. Tilslutning til denne konvensjonen innebærer at internasjonale foreldretvister og barnevernssaker i større grad kan forebygges og løses av norske myndigheter, i god dialog med utenlandske myndigheter.

Konvensjonen regulerer internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn. Konvensjonen skal gjelde i saker om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon samt forvaltning av barnets formue. Et sentralt formål er å forebygge barnebortføring. Norge er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980 om barnebortføring. Konvensjonene 1996 og 1980 er ment å virke sammen. Haagkonvensjonen 1996 kan bidra til at barnebortføringssaker forebygges, og at barnet gis en stabil omsorgsløsning etter en tilbakeføring.

Konvensjonen fastsetter at landet der barnet har vanlig bosted, kan treffe beskyttelsestiltak. Landet som barnet oppholder seg i, kan likevel treffe midlertidige tiltak og tiltak i hastesituasjoner.

En sak kan overføres til en annen stat når dette er til barnets beste. Konvensjonen har også regler om lovvalg og regler om anerkjennelse og gjennomføring av beskyttelsestiltak som er truffet i andre stater.

Konvensjonen legger videre til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom landene. Konvensjonen forutsetter at hvert land oppretter en sentralmyndighet som skal samarbeide med sentralmyndighetene i andre konvensjonsstater, veilede om konvensjonen og informere om lover og tjenester.

For at Norge skal kunne tilslutte seg denne konvensjonen, er det nødvendig å gjøre en del lovendringer. Det er også ønskelig med enkelte endringer for å legge til rette for at norsk rett er godt tilpasset konvensjonen og dens formål.

Regjeringen foreslår derfor i proposisjonen endringer i barneloven for å forebygge barnebortføring og hindre at barn etterlates i utlandet. Når det foreslås endringer i barneloven, er det også sett hen til at det er et sentralt formål med Haagkonvensjonen 1996 å legge til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt, selv om barnet og den andre forelderen flytter til en annen stat.

Vi foreslår bl.a. at foreldre som ikke blir enige, får mulighet til å reise egen sak for domstolen om å flytte med barnet ut av landet. Det foreslås også at barn over 12 år skal samtykke for å kunne flytte til utlandet alene. Dette blir spesielt viktig for å forebygge tvangsgifte eller kjønnslemlestelse. Vi vet at dette ofte skjer ved sterk tvang fra foreldrene, og uten at barnet egentlig vet hva som skjer.

I dag kan barnevernet kun treffe tiltak når barnet oppholder seg i Norge. Det foreslås også å ta inn i barnevernsloven at det kan treffes tiltak når barnet har vanlig bosted i Norge. Dette er nødvendig for at barnevernsloven skal være i samsvar med konvensjonen.

Det innebærer også at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse når et barn har vanlig bosted i Norge, selv om barnet oppholder seg i utlandet. Forslaget kan hindre at foreldre unndrar seg et barnevernsvedtak ved å reise fra Norge.

Regjeringen foreslår også å åpne for mulighet til frivillig fosterhjems- og institusjonsplassering i andre konvensjonsland. Det stilles da krav om at foreldre og barn over 12 år samtykker til plasseringen, og at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste.

Det er på høy tid at Norge tar del i dette internasjonale samarbeidet. 41 stater er nå tilsluttet Haagkonvensjonen 1996, også EU-statene. Regjeringen har prioritert arbeidet med denne proposisjonen. Jeg er glad for at Stortinget i dag støtter Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996, som vil bidra til økt beskyttelse av barn med tilknytning til flere land.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 11 og 12.