Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [09:31:23]: (ordfører for saken): Atomvåpen er helt ubrukelig som militære våpen. Slike våpen har uakseptable humanitære konsekvenser og strider mot folkerettslige instrumenter, NPT, humanitærretten og internasjonal miljørett. De skiller ikke mellom sivile og militære. Hiroshima og Nagasaki er grusomme vitnesbyrd.

Til dette kommer at bruken av atomvåpen er et tveegget sverd. Gjengjeldelsen kommer. Derfor brukes atomvåpen først og fremst til å avskrekke, vedlikeholde en terrorbalanse.

Dette skiller atomvåpen fra andre masseødeleggelsesvåpen, som kjemiske og biologiske. Denne dimensjonen gjør arbeidet for et internasjonalt juridisk rammeverk som forbyr atomvåpen, slik vi har mot kjemiske og biologiske våpen, mer krevende.

Det er stor enighet om visjonen og målet, en verden uten atomvåpen. Det er nedfelt i NATOs strategi. President Obama blåste nytt liv i denne visjonen da han tiltrådte, og han la en ny atomvåpenstrategi som skulle redusere og avgrense kjernevåpnenes avskrekkende rolle i sikkerhetspolitikken – et første skritt, som også fikk konsekvens for NATOs strategiske konsept. Og når selv tidligere sentrale ledere som utenriksministrene Henry Kissinger og George Shultz og senatorene Sam Nunn og Perry krever en verden fri for atomvåpen, burde det være håp om å kunne gjøre visjonen til virkelighet.

Etter tre tiår med framgang og håp om at rustningsspiralen fra den kalde krigen skulle kunne snus, ble det første tiåret i det nye århundret det tapte tiår for nedrustningsbestrebelser.

Den nye START II-avtalen mellom USA og Russland, som reduserer antall utplasserte atomvåpen med en tredjedel, var et nytt skritt i riktig retning. Men det trengs mer, mye mer.

Oslo-konferansen om de humanitære konsekvensene av kjernevåpen som Stoltenberg-regjeringen tok initiativet til i 2013, ga en ny innfallsvinkel og ny energi til arbeidet med atomvåpennedrustning.

Som innstillingen viser, er det tverrpolitisk oppslutning om målsettingen, en verden uten atomvåpen. Det er også enighet om at

«arbeidet for å virkeliggjøre visjonen om en verden fri for atomvåpen gjennom balanserte og gjensidige nedrustningsavtaler, er forankret i NATOs strategiske konsept».

Enigheten om den realitet at NATO bygger sin avskrekkingsstrategi på kjernevåpen, er ikke til hinder for at Norge kan arbeide aktivt for en prosess for å lage et juridisk rammeverk som innebærer et forbud mot atomvåpen.

Som innstillingen viser, er det ulike synspunkter på hvordan visjonen om en verden uten atomvåpen kan virkeliggjøres. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sine synspunkter.

Men skillelinjene er reelt sett ikke store. Ingen av partiene mener veien til et forbud kan gå gjennom ensidige tiltak. Vi får ikke en verden fri for atomvåpen ved at alle land som gjennom NPT allerede har fraskrevet seg retten til kjernevåpen, går sammen om å lage et forbud.

Mindretallet viser i innstillingen til at det som nå kalles det humanitære initiativet, har fått oppslutning fra mange land. Det er bra. Men fortsatt mangler de aller viktigste, land som har kjernevåpen.

Atommaktene må være med i dette arbeidet skal det føre fram. Prosessen må omfatte en balansert og verifiserbar nedrustning av atomarsenalene.

I dag er det ikkespredningsavtalen som er det overordnede rammeverk for atomnedrustning og ikke-spredning. I denne forplikter atommaktene seg til kjernevåpennedrustning.

Det er manglende oppfølging av disse forpliktelsene som skapte behovet for nye initiativ, slik innfallsvinkelen om de humanitære konsekvensene var.

Vår regjering tok dette initiativet. Og som et klart flertall sier i innstillingen:

«Norge må innta en pådriverrolle i det videre arbeidet med å skape en prosess bygget på balansert nedrustning (…) og med det langsiktige mål å lage et juridisk rammeverk som innebærer et forbud mot atomvåpen.»

Det må være en prosess hvor også atommaktene er med.

Høyre og Fremskrittspartiet må selv redegjøre for hvorfor de ikke kan stille seg bak dette kravet om en aktiv pådriverrolle fra norsk side.

Jeg legger til grunn at utenriksministeren forholder seg til flertallet i dette når han i sitt brev til komiteen skriver:

«I spørsmål om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning følger Regjeringen samme hovedlinje som forrige regjering.»

Det omfatter en aktiv pådriverrolle.

Til slutt: Arbeiderpartiet vil ikke bryte med den lange etablerte tradisjon om ikke å instruere regjeringen i denne type utenrikspolitiske spørsmål gjennom vedtak i Stortinget. Men vi forutsetter at utenriksministeren kan lese hvor flertallet i denne sak ligger og forholder seg til det.

Jeg vil i denne sammenheng vise til Johs. Andenæs, som i sin bok «Statsforfatningen i Norge» skriver at selv om Stortinget

«ikke kan gi regjeringen bindende pålegg, men må nøye seg med en henstilling, vil Stortingets standpunkt virke politisk forpliktende for regjeringen».

Øyvind Halleraker (H) [09:36:41]: Jeg vil først takke saksordføreren for et godt og ryddig arbeid med denne saken.

Opptrappende konflikter stiller krav til norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Viktigheten av å bevare den norske konsensusorienterte politikken er større enn noen gang. Vårt NATO-medlemskap har, sammen med FN-engasjement og forholdet til EU, vært bærebjelkene i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har gitt oss den gjensidige forutsigbarhet som vi og vår umiddelbare omverden, våre venner og allierte, er helt avhengig av.

Forslaget vi i dag debatterer, et forpliktende, bindende atomvåpenforbud – stikk i strid med alliansens konsept – rokker ved den norske konsensuslinjen. Komiteens innstilling, som flertallet fremmer, sikrer at vi forblir en troverdig alliansepartner.

Norge er kjent for å stå ved våre NATO-forpliktelser. Vi kan ikke støtte NATOs forsvarsstrategi og samtidig lede an i en prosess som motarbeider denne strategien. Jeg vil gjerne sitere NATOs generalsekretær fra da han tiltrådte i mars 2014, da han sa om kjernevåpen:

«Det har vært en del av NATOs strategi helt siden NATO ble etablert, og det er fortsatt en del av NATOs strategi. Det er noe norske regjeringer opp gjennom årene har vært innforstått med.»

Budskapet ble gjentatt da han i forrige uke gjestet Norge:

«NATOs mål er en verden fri for atomvåpen, men så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO også ha atomvåpen som en del av sin avskrekking.»

Det er kloke ord, som jeg er helt enig i.

Vi er alle enige om å jobbe for en verden fri for atomvåpen – selvsagt er vi det. Spørsmålet er hvilke virkemidler vi benytter, hvem vi allierer oss med, for å oppnå dette. Norge har arbeidet aktivt for å styrke ikkespredningsavtalens tre pilarer – nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk. Vi skal bidra til at de landene som har kjernevåpen, reduserer sine arsenaler. Vi bidrar til å hindre at nye land får kjernevåpen, og vi er kompromissløse i kampen mot at ikke-statlige aktører skal få kjernevåpen.

Norge skal fortsette å jobbe slik vi alltid har jobbet med denne problematikken, der vi kan få mest mulig gjennomslag og uttelling. Det gjorde Norge på ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse i New York i forrige måned. Selv om man ikke ble enige om et sluttdokument, er det likevel positivt at initiativet om humanitære konsekvenser nå er blitt en integrert del av diskusjonen om kjernevåpennedrustning – selvsagt med full støtte og engasjement fra den norske regjering.

Vi skal bygge videre på dette arbeidet slik at det steg for steg kan skapes reell framgang og på sikt åpnes for et påfølgende arbeid for en internasjonal konvensjon som regulerer vilkårene for en verden fri for kjernevåpen.

Det er i og for seg greit å diskutere ulike veier mot målet, og det gjenspeiles også i merknadene i innstillingen, som saksordføreren var inne på. Men det er samtidig viktig å være klar over konsekvensene for vår troverdighet. NATOs strategiske konsept slår fast at NATO vil forbli en kjernefysisk allianse så lenge atomvåpen eksisterer. Det må vi legge oss på minnet. Alle vedtak i alliansen har vært enstemmige. Jeg vil presisere at ingen andre NATO-land ønsker å gå den veien forslagsstillerne foreslår.

Med de uroligheter og konflikter vi ser i verden i dag, er Norge ikke tjent med å signalisere en svekkelse av alliansen. Forslaget kommer på et tidspunkt da verden står midt i en rekke kriser. Russlands president Putins uttalelser om at atomvåpen om nødvendig kan benyttes i Ukraina, erklæringen om at Russland har rett til å utplassere atomvåpen på Krimhalvøya, trusselen om å bruke atomvåpen mot danske fregatter – dette er eksempler fra dagens virkelighet. Det jobbes også fortsatt med en avtale om Irans atomprogram. Dessuten: Nord-Korea har ikke lagt skjul på sine programkapasiteter.

Jeg savner av og til i det offentlige ordskiftet en bredere omtale av atommaktene som er i åpne konflikter – at man gjør dem ansvarlige, og ikke svekker NATOs avskrekkingsevne. Da er det viktig å ha is i magen og jobbe gjennom diplomatiske prosesser. Det er viktig at vi står samlet innenfor den alliansen vi er med i, og som har solid støtte i folket og i denne sal. Å gå inn for et bindende forbud i dag er feil vei å gå.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:41:59]: Debatten om atomvåpen er full av paradokser. Ingen kraft skapt av mennesker har større potensial for ødeleggelse enn atomvåpen. Samtidig har kjernefysikken gitt oss en enorm fremgang innen alle vitenskapelige felt – fra medisin til datateknologi og kvantefysikk.

Senterpartiet, Venstre og SV ønsker seg en verden uten atomvåpen. Det gjør jeg også, men å forby dem kan være livsfarlig. Forslagsstillerne viser til at verden har maktet å forby kjemiske og biologiske våpen. Med det som bakteppe hevder forslagsstillerne at det ikke finnes noen gode grunner til at atomvåpen skal være lovlige, da disse er enda mer ødeleggende.

Der tar forslagsstillerne feil. Det er nettopp atomvåpenets evne til totalødeleggelse som gjør våpenet umulig å forby, uansett hvor ønskelig det skulle være. Det er ødeleggelseskraften som gjør at det ikke vil kunne bli et effektivt verdensomfattende forbud mot slike våpen. Atomvåpen er et ultimativt våpen. Dersom brukt vil det gjøre alle andre våpen irrelevante. Atomvåpen finnes, og teknologien kan ikke klemmes tilbake på tuben. Dersom alle atommaktene skulle bli enige om å gi opp sine våpen, men ett land jukser, vil dette ene landet ha et nærmest uoverstigelig overtak i en potensiell konflikt. Det er en risiko ingen rasjonell stat kan eller vil ta, og nettopp derfor vil aldri atomvåpen forsvinne fra jordens overflate. I et slikt perspektiv er det heller ikke noe poeng å arbeide for et forbud mot slike våpen.

Rasjonelle statlige aktører som i dag besitter atomvåpen, kommer ikke til å gi fra seg sitt atomvåpenarsenal uansett hvor strengt forbud representanten Solhjell ønsker å innføre, og det skal representantene Skei Grande, Navarsete og Andersen være veldig glade for, for de samme våpnene som disse tre ønsker å forby, beskytter deres frihet. NATOs atomvåpenparaply beskytter nemlig alle innbyggerne i NATOs 28 medlemsland, også de som ønsker å forby dem. Ja, de beskytter sågar alle dem som ikke ønsker norsk medlemskap i NATO, enten de vil eller ei. Vi lever i paradoksenes verden.

Atomvåpen skaper frykt, men de har høyst trolig avverget flere kriger og forhindret store tap av menneskeliv. Paradokset er at en verden uten atomvåpen ville vært mindre stabil og potensielt langt farligere. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Den kalde krigens garantier om gjensidig total ødeleggelse forhindret at krigen ble varm. Terrorbalansen var den viktigste enkeltfaktoren som forhindret ny storkrig i Europa. Det er imidlertid verdt å minne om at NATO som organisasjon ikke har atomvåpen. Det er tre av alliansens medlemsland som besitter disse. USA har forhåndslagret atombomber i fem av alliansens medlemsland, og USA er i en prosess for å forbedre sine atomvåpen og gjøre dem mer treffsikre. Det er jeg takknemlig for.

La oss ikke glemme at 99 pst. av alle våpen som blir produsert, blir aldri benyttet i skarpe fiendtlige oppdrag. De aller fleste våpen blir avhendet og destruert uten å ha blitt benyttet til det de er designet og produsert for. De har gjort sin nytte. Det samme gjelder atomvåpen. De som erstattes, har gjort sin nytte og vil bli destruert.

Samtidig som Fremskrittspartiet aktivt støtter norsk medlemskap i NATO og lojalt støtter opp om de doktriner alliansens medlemsland kollektivt har sluttet opp om, støtter vi tiltak som har en realistisk tilnærming til målet om en tryggere verden. Det skjer først og fremst ved å hindre at nye land får tilgang til atomvåpen og aktivt arbeid for å forhindre at ikke-statlige aktører får tilgang til kjernevåpen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [09:45:59]: Kristelig Folkeparti har en klar politikk mot atomvåpen:

• Norges nasjonale forsvar skal ikke ha atomvåpen.

• Vi skal være en pådriver internasjonalt for å hindre spredning av atomvåpen.

• Vi skal presse på for å få dagens atomvåpenmakter til å ruste ned.

• Vi skal arbeide langsiktig for et forbud mot atomvåpen.

• Målet vårt er en verden fri for atomvåpen.

Skiftende regjeringer har støttet opp om disse hovedlinjene. Noen har prøvd å så tvil om regjeringens syn. Derfor er det positivt at utenriksministeren bekrefter i sitt svarbrev til komiteen:

«I spørsmål om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning følger Regjeringen samme hovedlinje som forrige regjering.»

Vi ser dette nedrustningsarbeidet i sammenheng med vår kamp mot masseødeleggelsesvåpen generelt, de såkalte ABC-våpnene. Det er atomvåpen, biologiske våpen og kjemiske våpen. Det finnes internasjonale traktater som forbyr både kjemiske våpen og biologiske våpen. Vi mangler et tilsvarende totalt forbud mot atomvåpen, men ikke-spredningsavtalen fra 1970 er det viktigste redskapet vårt. Den innebærer i praksis et forbud for nesten alle verdens land. Avtalens artikler 2 og 3 forplikter land uten atomvåpen til ikke å skaffe seg det.

Ikke-spredning er en første forutsetning for å lykkes i å fjerne atomvåpnene. Etter 1970 har bl.a. India og Pakistan skaffet seg atomvåpen. De står utenfor avtalen. Nord-Korea har meldt seg ut – og anskaffet atomvåpen. Irans atomprogram vekker bekymring. Vi må ikke minst hindre at atomvåpen kommer i hendene på terroristgrupper. Ikke-spredning er helt nødvendig for å oppnå en verden uten atomvåpen.

Nedrustning av eksisterende atomvåpenlagre er en annen viktig pilar i ikke-spredningsavtalen. Avtalens artikkel 6 forplikter de fem atommaktene til å stanse våpenkappløp og delta i forhandlinger med sikte på en avtale om full kjernefysisk nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

Vi må ikke underslå resultatene som er oppnådd. Verdens arsenaler av atomvåpen ble redusert med 80 pst. etter at ikkespredningsavtalen ble inngått. Fire femtedeler av atomvåpnene er borte. Men mye står igjen. De to siste tiårene har atommaktene forsømt nedrustningsarbeidet. Det er kritikkverdig.

Derfor trenger kampen for et internasjonalt forbud mot atomvåpen ny kraft. Flere land må påta seg en aktiv pådriverrolle. Norge må være blant disse landene. Norge er – både som part i ikkespredningsavtalen og som medlem av NATO – forpliktet til å arbeide for en verden fri for atomvåpen. I NATOs oppdaterte strategiske konsept fra 2010 står det at alliansens medlemmer vil skape en verden uten kjernefysiske våpen i samsvar med målene i ikkespredningsavtalen, på en måte som fremmer internasjonal stabilitet og er basert på prinsippet om usvekket sikkerhet for alle.

Jeg er glad for at innstillinga viser enighet om at arbeidet for en verden fri for atomvåpen går gjennom balanserte og gjensidige nedrustningsavtaler, ikke ensidige tiltak. Det langsiktige målet er å lage et juridisk rammeverk som forbyr atomvåpen. Det er avgjørende premisser i strategien for et forbud mot atomvåpen – også når vi ber regjeringa arbeide for en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen. Vi må ikke forspille det viktige instrument som ikkespredningsavtalen er, vi må styrke den. Også land som står utenfor, må bli part i avtalen og fjerne sine atomvåpen.

Kristelig Folkeparti mener Norge i samsvar med dette må utforme en offensiv norsk viljeserklæring om kampen mot atomvåpen – et «Norwegian Pledge» – og arbeide aktivt og langsiktig for en internasjonal, bindende avtale som forbyr atomvåpen.

Atomvåpnene er en trussel mot internasjonal sikkerhet, og en atomkrig vil gi ufattelige humanitære lidelser. Kamp mot atomvåpen er viktig både fra et humanitært og et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Liv Signe Navarsete (Sp) [09:50:54]: Ikkjespreiingsavtalen, NPT, er det overordna rammeverket for nedrustings- og ikkjespreiingsarbeidet i verda i dag. Dette arbeidet fekk eit alvorleg tilbakeslag 22. mai i år, då atomvåpenmaktene blokkerte sluttdokumentet. Regjeringa sitt argument om å «vente på NPT» er dermed ikkje lenger truverdig. Me kan ikkje vente fem år, til neste tilsynskonferanse, eller setje all vår lit til atomvåpenstatane, som tydelegvis ikkje er villige til å binde seg til konkret nedrusting.

108 land er no med på Humanitarian Pledge, om å tette holet i folkeretten og jobbe for å forby og eliminere atomvåpen. Washington Post kallar det eit «opprør» blant sivilsamfunnet og fleirtalet av verdas statar. Sveriges utanriksminister, Margot Wallström, har sagt at Sverige vil slutte seg til det humanitære løftet.

Regjeringa lovar å stå fast på den humanitære linja i NPT, men sviktar på viktige punkt, noko sivilsamfunn frå heile verda og andre statar reagerer på.

Ban Ki-moon oppfordrar til å forby og avskaffe atomvåpen så fort som mogleg. Når FNs generalsekretær snakkar, bør me lytte.

Sivilsamfunn over heile verda står samla. Alle frå Røde Kors til paven og Colin Powell er samde: Atomvåpen er ubrukelege våpen, livsfarlege og bør verte forbodne.

Ikkjespreiingsregimet står i fare. Så lenge atomvåpenstatane nektar å halde sin del av avtalen, kan det ikkje ventast at dei andre landa respekterer sin del av avtalen om ikkje å skaffe seg atomvåpen. Det er avgjerande at me får på plass konkrete tiltak for nedrusting og forbod mot atomvåpen. Slik kan me redde ikkjespreiingsavtalen, verdast viktigaste nedrustingsavtale.

Alle NPT- og NATO-land har forplikta seg til å jobbe for ei atomvåpenfri verd. Då må me òg tore å ta praktiske grep for å få det til. Me har venta på atomvåpenstatane i 45 år. No er det på tide at det store fleirtalet av verdas statar går saman for framgang. «Demokratiet har kome til atomnedrusting», sa Costa Rica under NPT.

70-årsmarkeringa for bombinga av Hiroshima og Nagasaki i august er eit viktig og rett tidspunkt å nytte til å skape framgang for nedrusting. Det er forventa at ein konferanse der forhandlingane om eit forbod skal starte, vert annonsert innan august.

Forhandlingane vil ta utgangspunkt i semja om det humanitære løftet. Det er difor avgjerande at Noreg stiller seg bak løftet og deltek i forhandlingane. Parlamentet i NATO-landet Nederland har allereie vedteke at landet skal delta i forhandlingane. Noreg vil difor ikkje verte fyrste NATO-land der.

Eit forbod er ikkje i strid med NATO-forpliktingane våre, men i tråd med lang og god norsk utanrikstradisjon, noko òg Stoltenberg slo fast i april. Det handlar heller ikkje om einsidig nedrusting, men om å leggje grunnlaget for gjensidig og balansert nedrusting.

Regjeringa sin utanrikspolitikk skal vere godt forankra i Stortinget. Når dei folkevalde gir så tydeleg signal om at dei ynskjer at Noreg skal arbeide for forbod, må regjeringa følgje opp. Senterpartiet føreset at regjeringa vil gjere det. Åtte av ti nordmenn stør eit forbod.

Noreg har stolte tradisjonar som føregangsland i tidlegare prosessar knytte til forbod mot landminer og klasevåpen. Det er ille om vårt omdømme som fredsnasjon og føregangsland for nedrusting skal verte svekt av ei regjering som nektar å ta leiarskap i eit så viktig globalt spørsmål.

Det er ingen som har bede NATO om å gi opp alle sine atomvåpen fyrst. Kven som skal kvitte seg med kva for våpen, kor mange, og når, er nettopp noko ein bør verte samde om gjennom internasjonale forhandlingar. Eit forbod vil ikkje i seg sjølv direkte føre til nedrusting, men det vil vere eit viktig steg i rett retning. Difor bør så mange land som mogleg delta i desse, inkludert Noreg.

Hiroshima og Nagasaki kan skje igjen. Noreg og norske politikarar må stille seg på rett side av historia og vise vilje til å forby atomvåpen. Det skyldar me våre etterkomarar, og det skyldar me det globale samfunnet.

Sveinung Rotevatn (V) [09:55:30]: Det ville vore fint om alle konfliktar kunne bli løyste fredeleg, at vi aldri meir vil oppleve krig og valdsbruk. Det kjem nok ikkje til å skje i nær framtid. Verda er ein brutal plass. Konfliktar eksisterer. Interessemotsetnader kan kome på spissen. Fundamentalistiske og totalitære ideologiar fortset å lokke menneske til å utføre og akseptere destruktive handlingar.

Ei verd fri for maktbruk og fri for våpen kjem neppe med det første. Vi må akseptere at bruk av militær makt av og til er nødvendig, ikkje minst for å verne om grunnleggjande menneskerettar og frie samfunn.

Det vi derimot ikkje bør akseptere, er at nokon skal sitje med maktmiddel som kan øydeleggje sjølve eksistensgrunnlaget for livet på jorda. Det er faktisk det vi snakkar om her. Atomvåpen er noko folk var redde for under den kalde krigen, blir det sagt, men det er dessverre liten grunn til å vere mindre redd i dag. Statar sit framleis med atomvåpen og ein vilje til å bruke dei.

At vårt naboland Russland no har snakka høgt om bruk av atomvåpen, er ei farleg og skremmande utvikling. Samtidig som atomkrig mellom statar framleis er mogleg, om enn ikkje nærliggjande, eksisterer ein vel så stor atomtrussel i form av ikkje-statlege grupper, som terroristorganisasjonar. At dei kan få tak i kjernevåpen så lenge det eksisterer, er ikkje umogleg. Det er berre å sjå til den ustabile atomvåpenmakta Pakistan, med betydeleg terroristaktivitet innanfor grensene sine.

Framleis eksisterer arsenal av kjernevåpen som, dersom ting først går gale, kan utslette alt menneskeliv på jorda fleirfaldige gonger. Eg kan knapt tenkje meg noko viktigare politisk mål enn å hindre det.

Så handlar ikkje denne debatten om at nokon er for atomvåpen, mens andre er imot. Heldigvis står vi samla i Stortinget om at det er eit viktig mål å redusere og, på sikt, å fjerne atomtrusselen frå jorda. Men i innstillinga i denne saka går det fram viktige nyansar når det gjeld synet på den vidare prosessen, på tempoet i det internasjonale nedrustingsarbeidet og på kor aktiv ei rolle Stortinget skal ta på seg.

Etter Venstres syn er det viktig ikkje å miste momentum i den internasjonale nedrustingsprosessen. Noreg har stått i front for det humanitære initiativet. Det må vi fortsetje med.

Noreg er medlem av NATO. Det skal vi også fortsetje med. Internasjonalt tryggleikssamarbeid er viktig, og NATO er vår viktigaste tryggleiksgaranti. Men som NATO-medlem er det ingen juridiske hinder for å arbeide for eit internasjonalt forbod mot atomvåpen. Tvert imot vil symbolkrafta av at eit NATO-land sluttar seg til Humanitarian Pledge – som over 100 land har gjort allereie – vere veldig stor og viktig. Og som representanten Navarsete har vore inne på, i NATO-landet Nederland har parlamentet gjeve tydeleg beskjed om at regjeringa må gå inn i og delta i forhandlingar om nettopp dette.

Det er behov for ei offensiv haldning. Tilsynskonferansen i mai vart avslutta utan eit sluttdokument, utan einigheit. Det er alvorleg. Dette gjev endå større grunn til å jobbe for eit forbod mot kjernevåpen enn det vi hadde før. Alternativet til å forhandle fram eit internasjonalt forbod synest å vere status quo, altså resultatlause tilsynskonferansar.

Dersom vi klarer å få på plass eit internasjonalt traktatfesta forbod, vil det leggje eit press på atomvåpenmakter til å oppfylle forpliktingane sine om gradvis nedrusting. Ingen her eller andre plassar trur at eit forbod i seg sjølv vil fjerne alle atomvåpen. Humanitarian Pledge medfører heller inga forplikting om unilateral nedrusting. Men – som vi har sett med landminekonvensjonen og med klasevåpenkonvensjonen – det at mange land går saman om å etablere eit internasjonalt forbod, har ein sterk, normdannande effekt. Det set andre statar under press, og det fører til fart i nedrustingsarbeidet. Difor er det viktig å jobbe for dette.

Venstre er glad for at stortingsfleirtalet i dag gjev regjeringa tydelege signal om å fortsetje det viktige arbeidet som er sett i gang. Så skulle vi nok ønskje at regjeringspartia – og til dels også Arbeidarpartiet – hadde vist ei endå meir offensiv haldning. Men alt i alt meiner vi at behandlinga av dette representantforslaget er eit viktig steg i riktig retning, nemleg i retning av ei verd fri for kjernevåpen. Her bør og skal Noreg gå i front, og Venstre føreset at regjeringa følgjer opp dei tydelege signala som kjem frå stortingsfleirtalet i dag.

Presidenten: Vil representanten ta opp mindretallsforslag?

Sveinung Rotevatn (V) [10:00:29]: Det vil representanten.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har da tatt opp de forslagene der Venstre er medforslagsstiller.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:01:00]: Eg møter av og til menneske som opplev atomvåpen som eit problem frå 1970-talet og 1980-talet, men dessverre er atomvåpen i dag i høgste grad eit problem for framtida. Eg trur det er rimeleg å seie at atomvåpen utgjer ein reelt sett større risiko i dagens verd enn dei gjorde for nokre tiår sidan. Det er for det første fordi det er fleire og meir ustabile land som i dag har atomvåpen. Det er fordi det er større risiko for spreiing av dei, og fordi det er fleire ikkje-statlege aktørar som kan ha interesse av å få tak i dei, og som er villige til å bruke dei. Det er òg fordi dei atomvåpna vi har i dag, har ekstremt mykje større sprengkraft enn dei vi har sett i bruk tidlegare. Det må òg leggjast til at dei humanitære konsekvensane – dersom atomvåpen vert tekne i bruk – er slik at ingen menneske kan stå opp for eller forsvare bruken av dei.

Det har gjennom fleire tiår knapt vore framgang i det heile i dei internasjonale nedrustingssamtalane. Det humanitære initiativet som Noreg var med på å setje i gang, og som no er i gang internasjonalt, er heilt openbert det største framsteget sidan den kalde krigen sin slutt når det gjeld å få framgang i arbeidet med å avskaffe atomvåpen.

I komitéinnstillinga kan ein vel seie at det kjem tre ulike hovudsyn fram. For det første er det eit fleirtal som meiner at Noreg bør arbeide internasjonalt for å forby atomvåpen, og for på lang sikt å etablere eit forbod mot atomvåpen. Ei rekkje av talarane her oppe har argumentert svært godt for det og gått igjennom og avvist fleire av motargumenta, og eg meiner at essensen av det er at det vil vere ein norm som vil gjere terskelen for å bruke våpna høgare, og redusere dei – sånn som det har fungert når det gjeld biologiske og kjemiske våpen. Det eksisterer biologiske og kjemiske våpen i verda i dag, sjølv om vi har eit forbod, men det er ein heilt annan terskel for å ta dei i bruk, og det har ikkje på same måte skjedd den fornyinga og auken av dei som vi no ser når det gjeld atomvåpen.

Eg føreset òg at regjeringa vil følgje fleirtalet i Stortinget, som i merknadsform uttrykkjer:

«mener Norge må spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen og arbeide langsiktig for et forbud mot slike våpen.»

Eg vil be utanriksministeren òg avklare eksplisitt om regjeringa har planar om ikkje å følgje opp den merknaden.

Det er òg eit mindretal, som SV saman med andre parti er ein del av, som meiner at Noreg anten skal gje eit eige «pledge», eller løfte, eller slutte seg til eit anna – det som heiter Humanitarian Pledge. Det er no sånn at fleirtalet av landa i verda har gjeve ei erklæring i tråd med det. Per i dag er det 109 land i verda som har gjort det. Då er det viktig at vi ser om det kan ha nokon effekt. Vel, viss vi ser på dei førre to mest suksessrike internasjonale arbeida med å få redusert bruken av sentrale våpen, klasevåpen og landminer, har dei gått fram på akkurat den same måten, med små variasjonar, men akkurat den same hovudarbeidsmåten som no. Difor trur eg representanten Hansen tek heilt feil når han seier at eit arbeid som ikkje inkluderer atomstatane, ikkje kan ha suksess. Det er i så fall veldig merkeleg at nøyaktig den same arbeidsmåten – nemleg å begynne med land som ikkje sjølv ville bruke landminer eller klasevåpen, og gradvis utvide til fleire – i dag har ført til konvensjonar som langt frå alle land har slutta seg til, men som likevel fungerer normgjevande, og har fått marknaden for den typen våpen til å falle fullstendig saman. Så det er nettopp den arbeidsmåten som no kan sørgje for framgang og suksess, der Noreg har vore ein leiar, der Noreg inntil nyleg var initiativtakar, og som gjer det viktig at Noreg fortset å slutte opp om det.

Noreg bør no ta ei leiande rolle i det humanitære initiativet, og ikkje minst føreset eg at regjeringa gjer det det er fleirtal for i Stortinget, nemleg arbeider internasjonalt for eit forbod.

Rasmus Hansson (MDG) [10:06:18]: Tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen ble avholdt i New York i år, og en lyktes ikke i å bli enige om en slutterklæring. Det er et alvorlig tilbakeskritt for det internasjonale arbeidet for nedrustning at verdens land ikke har klart å følge opp forpliktelsen som ligger i NPT, om fullstendig nedrustning. Det internasjonale samfunnet og Norge må nå stille spørsmålet: Hva nå? Når de tradisjonelle foraene for nedrustning står i stampe, er det nødvendig å tenke nytt for å få fortgang i nedrustningsarbeidet.

Over 100 land har sluttet seg til Humanitarian Pledge, som altså tar til orde for å begynne forhandlinger om et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Norge har ikke sluttet seg til det initiativet, på tross av at det var Norge som var en av de første initiativtakerne til det såkalte humanitære sporet. Det begynte med en konferanse om de humanitære konsekvenser av atomvåpen i Oslo i 2013, og fra Miljøpartiet De Grønnes synspunkt er vi virkelig skuffet over at regjeringen og utenriksministeren ikke fulgte opp det initiativet som ble satt i gang under den forrige regjeringen, og at vi nå har stilt oss utenfor denne prosessen.

Argumentet som brukes mot at Norge skal slutte seg til dette initiativet, er at det vil komme i konflikt med våre NATO-forpliktelser. Det er påviselig feil. NATOs egen generalsekretær, Jens Stoltenberg, har sagt at Arbeiderpartiets landsmøtevedtak om et forbud ikke er i strid med Norges forpliktelser som NATO-medlem. Det samme har International Law and Policy Institute gjort i sin rapport om temaet.

Miljøpartiet De Grønne er ikke for utmelding av NATO, og vi mener på basis av det jeg nettopp har sagt, at det er fullt mulig å kombinere en aktiv politikk for nedrustning og å følge opp våre forpliktelser som NATO-medlem. Vi mener det er beklagelig at regjeringen fortsetter å skyve NATO foran seg i stedet for å ta konsekvensene av det vi sier, nemlig at vi ønsker oss en verden uten atomvåpen.

Vi konstaterer at det er et flertall i denne salen for at Norge klart og tydelig skal støtte et forbud mot atomvåpen. Likevel vil ikke Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti stemme i tråd med sin overbevisning, fordi de ikke ønsker å instruere regjeringen i utenrikspolitiske spørsmål. Det er en begrunnelse vi selvfølgelig har forståelse for. Vi synes likevel det er synd at representantforslaget fra Venstre, Senterpartiet og SV ikke får flertall, for det ville sendt et kraftfullt signal til verden om at Norge ønsker et totalforbud mot atomvåpen, det ville fått flere stater til å slutte seg til, og det ville vært en start på et initiativ av samme type som Norge har vært med på å ta flere ganger tidligere – utenom tradisjonelle fora, men nettopp derfor med tiltakende effekt.

Når dette på kort sikt ikke vil skje, håper vi i hvert fall at regjeringen vil lytte til de signalene som stortingsflertallet gir, og justere kursen. Det er ikke for sent nå, og det kommer i og for seg aldri til å bli for sent. Men Norge har gjort det før, vi har støttet arbeidet for å forby klasevåpen og landminer, og selv om det også satt langt inne, konkluderte regjeringen den gang med at det var riktig og viktig at Norge spilte en nøkkelrolle for å få disse avtalene i havn. Regjeringen har mulighet til å gjøre det samme med atomvåpen. Det tror jeg vil være en langt mer konstruktiv linje enn den som regjeringen foreløpig har inntatt.

Det er 70 år siden atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki. De som opplevde å overleve det, er nå i ferd med å dø ut, og vi kan ikke la det gå 70 år til før disse våpnene er avskaffet. Regjeringen må stille seg spørsmålet om hva vi skal svare når våre etterkommere spør hva vi gjorde for å avskaffe disse våpnene, når vi visste hvor farlige de var.

Utenriksminister Børge Brende [10:11:06]: Først en helt kort kommentar til det siste innlegget, så det ikke skal være noen misforståelser: Som jeg også skrev i brevet til komiteen, viderefører denne regjeringen den forrige regjeringens politikk innenfor dette området. Vi følger opp det humanitære initiativet – la det ikke være noen tvil om det. Men man må ikke si at man er skuffet over at man ikke følger opp det initiativet når det har kommet et nytt element, og det nye elementet, som ikke var en del av Oslo-erklæringen, er spørsmålet om et forbud mot atomvåpen. Jeg har stor respekt for at man kan ha ulikt syn på det, men det vi gjør, er å videreføre den linja som ble lagt. Tilleggsmomentet nå om et forbud var ikke en del av den erklæringen. Dette er nå et nytt humanitært initiativ gjennom Humanitarian Pledge, oppfølging av Austrian Pledge, som ikke noen andre NATO-land har sluttet seg til, og hvor NATOs generalsekretær har slått fast at NATOs strategi ligger fast. Så lenge andre har atomvåpen, vil NATO ha atomvåpen, men vår visjon i NATO – og det er viktig – er at vi selvsagt ønsker en atomvåpenfri verden.

Jeg synes at vi i en sak som dette også skal utvise såpass respekt for hverandre at vi iallfall starter med den erkjennelsen at alle i denne sal har et sterkt ønske og en visjon om en atomvåpenfri verden. Atomvåpen og kjernevåpen er masseødeleggelsesvåpen som vi selvsagt ønsker skal avskaffes, og så er det ulike måter å nå frem til det målet på. Men det som nå er en av hovedutfordringene, er bl.a. at vi står i fare for at atomvåpen kan spres til flere nasjoner, og til og med kan komme terrorister og andre ekstremister i hende. Så vi må sette inn enda mer arbeid for å stoppe spredning av atomvåpen, og vi må også fremover legge stor vekt på å skape økt forståelse for den faren som er knyttet til eksistensen av atomvåpen.

Det nye sikkerhetspolitiske bildet som har oppstått i vår egen del av verden, og de utfordringene som vi ser også i NATOs nærområde, viser at vi må ha en gjennomtenkt strategi når det gjelder NATO-solidaritet, og når det gjelder å forholde oss til en koordinert politikk med våre allierte. Derfor jobber regjeringen innenfor etablerte internasjonale rammer for å oppnå det langsiktige målet om en verden uten kjernevåpen. Det viktigste rammeverket er ikkespredningsavtalen, NPT, som flere har vært inne på. Gjennom NPTs artikkel VI har kjernevåpenstatene forpliktet seg til nedrustning. Ikkekjernevåpenstatene har forpliktet seg til ikke å anskaffe seg slike våpen.

NPT-tilsynskonferansen i mai endte dessverre uten et omforent sluttdokument. Det skyldtes bl.a. uenighet knyttet til omtalen av en kjernevåpenfri sone i Midtøsten. Norge brakte inn de faktabaserte resultatene fra Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av en kjernevåpendetonasjon. Det er positivt at det humanitære perspektivet er blitt en vesentlig del av diskusjonen om kjernevåpennedrustning.

Representantforslaget tar til orde for å arbeide for en internasjonalt bindende avtale som forbyr kjernevåpen. NPT-tilsynskonferansen viste at det ikke er politisk grunnlag for dette i dag. Nærstående og allierte land gir uttrykk for det samme.

Så vi vil nå jobbe med det humanitære initiativet slik sluttdokumentet var utformet i Oslo, og som det er bred enighet om. Det er basisen for det aktive arbeidet som jeg også har forpliktet meg til innenfor dette området. Men når det gjelder i dag å gå inn for et forbud, vil det ikke være i tråd med våre NATO-forpliktelser, hvor faktisk kjernevåpen fortsatt er en del av NATOs strategiske konsept.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [10:16:02]: Dette kan lett bli en litt pussig debatt om ord, for det er vanskelig å se for seg at vi skal oppnå en verden uten kjernevåpen, hvis man ikke får til et juridisk rammeverk som innebærer at disse våpnene er forbudt. Det kan ikke være ordet «forbud» som skal gjøre det umulig for Norge å påta seg en pådriverrolle i dette arbeidet.

Det innstillingen viser, er at en samlet komité er enig om at det å arbeide for en verden uten atomvåpen, også er forankret i NATOs strategi. Det er riktig at NATO har en avskrekkingsstrategi bygd på kjernevåpen, men man har også en visjon om at de våpnene skal bort, og at strategien da ikke lenger skal være forankret i dette. Det er et flertall i komiteen som ber Norge om å innta en pådriverrolle i det videre arbeidet med å skape en prosess som er balansert, og som omfatter nedrustning.

Vil utenriksministeren følge opp det som er et klart flertalls syn her i Stortinget?

Utenriksminister Børge Brende [10:17:13]: Først vil jeg gi honnør til saksordføreren for å forsøke å sy sammen dette dokumentet. Som jeg også sa: Det er ingen uenighet i denne salen, slik jeg oppfatter det, når det gjelder visjonen om en atomvåpenfri verden. Og så er det forskjellige veier frem til det.

Et viktig bidrag for over tid å kunne realisere et sånt ønske, har vært det humanitære initiativet som ble tatt i Oslo. Det som jeg har slått fast, og som jeg gjerne kan gjenta, er at denne regjeringen står 100 pst. bak det humanitære initiativet og den slutterklæringen som kom i Oslo i 2013.

Så er det faktisk en grunn til – og det vet en så erfaren representant som representanten Hansen – at det ikke lå noe forbud i den slutterklæringen fra Oslo, for det er komplisert i forhold til vårt NATO-medlemskap. Derfor står jeg på det som de rød-grønne fremmet våren 2013. Det var klokt, og det er denne regjeringens politikk også.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:18:31]: Jeg er enig med utenriksministeren i at vi alle deler visjonen om å komme til det steget der vi har en verden uten atomvåpen, og jeg er glad for at utenriksministeren også understreker så tydelig at det ønsker han å jobbe for.

Så er mitt spørsmål: Ønsker utenriksministeren å ta egne initiativ, eller ønsker han å være den pådriveren som presser på – altså å spille en ledende rolle internasjonalt for å fremme ikke-spredning, for å sikre mer nedrustning, og sånn at en på sikt også kan få en verden uten atomvåpen? Vil han ta den ledende rollen?

Utenriksminister Børge Brende [10:19:17]: Det korte svaret på det er ja, og det gjorde vi under NPT også. Norge tok viktige initiativ under NPT-konferansen i New York. Vi fulgte opp det humanitære initiativet fra Oslo. Vi jobbet sammen med bl.a. Storbritannia og Sverige om andre viktige initiativer. Så dette med atomvåpen og spredning av atomvåpen til flere land, som jeg nevnte i mitt innlegg også, og muligheten for at dette kan spres til ekstremister og andre grupperinger, er en av de store truslene som verden står overfor. Der er vi på lag, og Norge skal være tydelig. Dette er noe som uroer meg, og som bør uroe alle.

Der det er en forskjell, er i dette nye som kom inn med The Austrian Pledge, for Østerrike, som er et ikke-NATO-land, har sammen med noen andre ikke-NATO-land, som Sverige, kommet på at man skal kjøre dette med forbud som hovedsak. Vi velger å prioritere andre arenaer.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:20:38]: I svaret til Stortinget i samband med denne saka, skriv statsråden at det er viktig å sikre at tilsynskonferansen vert så vellukka som mogleg, og at han vil vere bestemmande for det vidare internasjonale nedrustingsarbeidet. Det var regjeringa sin strategi. Så har det kome nye moment i tillegg, etter Oslo-konferansen, og det er vel ikkje slik at regjeringa kan sjå vekk ifrå dei nye elementa som oppstår i det internasjonale samfunnet gjennom det humanitære initiativet.

Meiner statsråden at regjeringas strategi har vore vellukka, gitt resultatet av tilsynskonferansen? Og vil statsråden no endre strategi og følgje opp stortingsfleirtalet sin merknad om å arbeide for eit forbod?

Utenriksminister Børge Brende [10:21:30]: Det var en viktig NPT-konferanse i New York, men den fikk ikke det utfallet som vi jobbet for, og som vi håpet på. Det er flere elementer i dette ikkespredningssamarbeidet. Det ene er å initiere og styrke arbeidet for at atomvåpen og kjernevåpen ikke spres. Der kom vi ikke videre.

Så er det arbeidet med nedrustning. Det er i dag altfor mange atomvåpen, og atommaktene må bidra til å redusere mengden atomvåpen. Der har president Obama tatt et initiativ, for han ønsker å redusere USAs arsenal med én tredjedel. Det har ikke Russland svart på på en positiv måte. Dette er også et viktig element.

Det tredje er fredelig bruk av kjernekraft som energikilde.

Sveinung Rotevatn (V) [10:22:51]: Det er bra at regjeringa ønskjer ei atomvåpenfri verd, og det er bra at ein vil følgje opp det humanitære initiativet. Tidlegare i debatten i dag har regjeringa sine hovudtalsmenn halde veldig tydelege innlegg. Representanten Halleraker sa at å jobbe for ein konvensjon vil vere stikk i strid med våre forpliktingar, og at det vil signalisere ei svekking av NATO-alliansen. Og representanten Tybring-Gjedde sa at atomvåpen vil vere «umulig å forby», at dei aldri vil forsvinne, at det ikkje er noko poeng å jobbe for eit forbod, og at ei verd utan atomvåpen vil vere farlegare.

Er dette uttrykk for regjeringa si haldning?

Utenriksminister Børge Brende [10:23:35]: Representanten hørte mitt innlegg i sted og har sett på også det arbeidet som regjeringen har gjort under den viktige NPT-konferansen. Det er viktig for meg å gjøre det helt klart igjen at visjonen om en atomvåpenfri verden er noe som vi deler. For å kunne komme nærmere en slik visjon, mener jeg at det humanitære initiativet som ble tatt av den forrige regjeringen, og som er en del av Oslo-erklæringen fra våren 2013, har spilt en viktig rolle. Det humanitære initiativet ble fulgt opp i New York, var en viktig del av diskusjonen og forhandlingene i New York og tilførte en ny dynamikk i disse forhandlingene.

Det som jeg har understreket, og som flere representanter fra regjeringspartiene har understreket, er at et forbud nå ikke vil være i tråd med vår NATO-forpliktelse. Det er vår beste lesning av den saken.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:24:54]: Det er mykje bra å seie om både det arbeidet som regjeringa gjer på dette, og det som Brende sa i sitt innlegg når det gjaldt det humanitære initiativet og arbeidet med det. Men eg merka meg òg at utanriksministeren systematisk lar vere å svare på eitt viktig kjernespørsmål, som eg tok opp i mitt innlegg, Hansen spurde han om det, og Navarsete spurde han om det, nemleg om han vil følgje opp ein heilt bestemd fleirtalsmerknad i Stortinget. Så eg tek det no heilt eksplisitt. Merknaden lyder:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil fremheve at Norge må innta en pådriverrolle i det videre arbeidet med å skape en prosess bygget på balansert nedrustning, ikke ensidige tiltak og med det langsiktige mål å lage et juridisk rammeverk som innebærer et forbud mot atomvåpen.»

Vil utanriksministeren følgje opp den merknaden, vil han la vere, eller vil han nok ein gong la det hengje som uklart om han vil følgje opp Stortingets fleirtal akkurat her?

Utenriksminister Børge Brende [10:25:57]: Først, takk for anerkjennelse, og for at man nå ikke snakker ned den innsatsen Norge gjør også i oppfølgingen av det humanitære initiativet. Det var bred enighet om det humanitære initiativet, så har det kommet opp et tilleggsmoment som ikke var en del av dette, og som var så krevende at man ikke ønsket å gjøre det til en del av den humanitære erklæringen i Oslo i 2013 – spørsmålet om et forbud. Jeg har besvart hva som er regjeringens politikk innenfor dette området. Vi mener at det ikke er grunnlag for å jobbe for et forbud mot atomvåpen i dag på grunn av vår NATO-forpliktelse. Så lenge det er atomvåpen, vil NATO ha det. Det har jeg understreket, og jeg har også understreket at vi jobber videre med det humanitære initiativet som den forrige regjeringen tok. Der er vi helt på linje. At vi nå ikke jobber for den tilleggsdimensjonen om forbud, er gjort klart i mitt innlegg.

Åsmund Aukrust (A) [10:27:15]: Jeg har egentlig lyst til å følge opp spørsmålet til Bård Vegar Solhjell, for jeg synes ikke vi får et ordentlig svar på om regjeringen kommer til å følge opp det som det er et flertall for i denne sal. Alle partier, bortsett fra Høyre og Fremskrittspartiet, skriver:

«Flertallet mener kampen for et internasjonalt forbud mot atomvåpen trenger at flere land påtar seg en aktiv pådriverrolle. Norge bør være blant disse landene.»

Mitt konkrete spørsmål til utenriksministeren er: Kommer han til å følge opp den flertallsmerknaden fra alle partier, bortsett fra regjeringspartiene?

Utenriksminister Børge Brende [10:27:45]: Med all mulig respekt kan jeg gjenta mitt svar til Bård Vegar Solhjell, som er svar på dette spørsmålet: Det kommer til votering et anmodningsvedtak i Stortinget i ettermiddag eller i kveld – jeg vet ikke når man avslutter møtet – med et forslag til instruks til regjeringen om dette. Det har jeg forstått at ikke blir vedtatt.

Når det gjelder regjeringens politikk, gjentar jeg: Den er basert på målet om en atomvåpenfri verden, den er basert på ikke-spredning, den er basert på nedrustning, og den er basert på det humanitære initiativet som de rød-grønne tok våren 2013. Vi følger opp dette initiativet fullt ut. Det eneste vi ikke kan ta opp, er et forbud mot atomvåpen, for det er ikke i tråd med vår NATO-forpliktelse. Det er fortsatt en del av NATOs strategiske konsept.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Nybakk (A) [10:29:14]: La meg først følge opp fra de siste replikantene.

Det er på tide at det tas et initiativ til å få til et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Det er altså et flertall i denne salen som sier det klart i merknads form i innstillingen. Jeg forutsetter at utenriksministeren følger opp det som ligger i flertallsmerknadene, og jeg er veldig overrasket over det svaret som han gir, hvis han ikke viser respekt for komitémerknader i en innstilling fra utenrikskomiteen, med de tradisjoner vi har for hvordan ting håndteres i utenrikspolitikken.

Det er flere 70-årsmarkeringer i år. Om noen dager er det 70 år siden FN ble stiftet, med de rykende ruinene fra annen verdenskrig som bakteppe, der drivkraften var en visjon om en verden der krig mellom nasjoner kunne forebygges. Og som vi vet, trådte FN-pakten i kraft 24. oktober samme år.

Men i mellomtiden hadde verden sett den første atombomben bli sprengt. Den brente opp 80 000 mennesker på 7 minutter, eller var det 7 sekunder. Drømmen om forsoning hadde slått sprekker, og atomkappløpet var i gang. Den 28. juli i fjor døde Theodore van Kirk. Hvem i all verden var han? Han var den siste av tolv besetningsmedlemmer om bord på Enola Gay som var B-29 bombeflyet som slapp atombomben over Hiroshima. Han angret visstnok aldri. I år er det 70 år siden Hiroshima og Nagasaki.

Arbeiderpartiets landsmøte var helt klare i uttalelsen om atomvåpen: Vi må få til et folkerettslig bindende instrument for å få til et forbud. Det sier vi også klart i komiteens merknader. Norge må spille en aktiv rolle som pådriver for å få til et forbud mot atomvåpen på samme måte som vi har gjort når det gjelder konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen, som forvaltes av et sekretariat i Haag.

Humanitærretten forbyr bruk av våpen som ikke gjør det mulig å skille mellom sivile og militære. Et forbud mot atomvåpen er å respektere humanitærrettens grunnleggende prinsipper. En kjernefysisk eksplosjon vil nemlig ha umiddelbare konsekvenser av en dimensjon vi knapt kan ane, og det er egentlig bare fantasien som setter grenser.

Jeg vil be utenriksministeren om å vise verdenssamfunnet at Norge fortsatt er en pådriver i arbeidet for et forbud mot atomvåpen, med en sterk henstilling fra komiteens flertall, selv om Stortinget ikke kan påby regjeringen det i vedtaks form i utenrikssaker. Det er høyst uvanlig at regjeringen ikke følger opp videre det som er flertallsinnstillinger fra Stortingets utenrikskomité.

Sylvi Graham (H) [10:32:46]: Ingen i denne sal er eller kan være uenig i målet om å avskaffe atomvåpen, det verste masseødeleggelsesvåpenet som mennesker har laget – slik også denne regjeringen viderefører visjonen om en atomvåpenfri verden. Med referanse til den siste replikkvekslingen og også innlegget til min ærede forgjenger på talerstolen: Det er altså da regjeringens prerogativ å finne ut hvordan man jobber videre. Komiteen understreket også – enstemmig – i sitt første merknadsavsnitt at Norge fortsatt må være en aktiv pådriver i dette arbeidet.

Saksordføreren sa at skillelinjene i denne salen ikke er store, og det forekommer meg at det man er mest uenig om, er hvordan vi skal nå målet. Norge gjør i dette arbeidet en langsiktig innsats, langs flere spor. Det er en kombinasjon av ikke-spredning og nedrustning – akkurat slik våre tidligere regjeringer har gjort.

Denne regjeringen har arbeidet aktivt med å følge opp Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av atomvåpen også i de oppfølgende konferansenes faktabaserte tilnærming. Norge må arbeide aktivt for å styrke de tre pilarene i ikkespredningsavtalen: ikke-spredning, fredelig bruk av atomkraft og nedrustning.

Til tross for mangel på enighet ga tilsynskonferansen i New York i april viktige signaler for det videre arbeidet med internasjonale nedrustningsspørsmål, og det er jo bra. De som var til stede, melder også om en debatt med fornyet kraft, og det er i hvert fall bra. Da er det viktig, slik jeg ser det, at man samler krefter og retning. Det er viktig for oss å bidra til en mest mulig vellykket tilsynskonferanse videre for NPT, altså også i fortsettelsen.

Og slik jeg ser det: Her er det ikke et spørsmål om Norge skal arbeide for et forbud mot atomvåpen, men et spørsmål om hvordan. I dette følger den sittende regjering det samme spor som den forrige. Målet er jo en verden fri for atomvåpen!

Det er tidligere blitt redegjort for, fra denne talerstolen, vår relasjon til NATO, slik også generalsekretær Stoltenberg har uttrykt det klart. Dette viser også at de politiske forutsetningene for et forbud mot kjernevåpen nå ikke er til stede. Et troverdig forbud vil kreve et effektivt ikkespredningsregime, som full og verifiserbar nedrustning av alle kjernevåpenmakter, slik Norge – sammen med Storbritannia – har arbeidet for i flere år.

Jeg er glad for at neste plenumsmøte i partnerskapsinitiativet for verifikasjon, IPNVD, arrangeres av Norge til høsten. Det skal være med og sikre størst mulig grad av tillit til fremtidige nedrustningsprosesser.

Det tas små skritt, og jeg for min del har stor utålmodighet, men det er viktig at vi ikke kutter hjørner.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:36:02]: Kristeleg Folkeparti har ein klar politikk mot atomvåpen. Vårt nasjonale forsvar skal ikkje ha atomvåpen. Me skal vere ein pådrivar internasjonalt for å hindre spreiing av atomvåpen, me skal presse på for at dagens atomvåpenmakter skal ruste ned. Me skal arbeide langsiktig for eit forbod mot atomvåpen. Vårt mål er ei verd fri for atomvåpen.

Kjell Ingolf Ropstad har på ein god måte gjort greie for det engasjementet Kristeleg Folkeparti har, og for premissane for det vidare arbeidet for ei verd fri for atomvåpen. I Kristeleg Folkeparti sitt program står det:

«KrF mener Norge må spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen og arbeide langsiktig for et forbud mot slike våpen.»

Me har påvist korleis dette er i samsvar med NATOs strategiske konsept, som ein samrøystes komité bekreftar, som er at effektiv fjerning av atomvåpen går gjennom balansert og kontrollerbar nedrusting. Dette er våre premisser. Og ut frå våre premisser kunne faktisk Kristeleg Folkeparti i dag stemt for forslag 1 og 2, men ut frå at me ikkje ønskjer å instruere i denne typen saker, så gjer me ikkje det. Men det er altså den fleirtalsmerknaden som løfter opp kor viktig det er at Noreg skal vere ein pådrivar og gi eit løft for det vidare arbeidet.

Eg har òg lyst til å minne om det saksordførar Hansen sa da han viste til Johs. Andenæs: Det er jo slik at Stortinget òg gjennom oppmodinga i merknad gir ei direkte forplikting overfor regjeringa, og eg har lyst til å be utanriksministeren tydeleggjere: Vil Noreg vere ein aktiv pådrivar?

Når det gjeld ordet «forbod»: Det er ikkje eit forbod i morgon, eit forbod skal jo vere det siste steget i dette arbeidet, men eg kan ikkje sjå for meg ei verd utan atomvåpen – heller ikkje ein gong langt inn i framtida – utan at det er eit forbod. Og eg har òg lyst til å be utanriksministeren få fram om Noreg vil ta den aktive pådrivarrolla som eit så tydeleg fleirtal i denne salen påpeiker.

Så vil eg òg takke initiativtakarane. Eg må jo seie at denne debatten har vist at den avklaringa av kva rolle Noreg skal ha, var nødvendig – òg ut frå kva enkelte representantar frå regjeringspartia har sagt nettopp i denne saka.

Åsmund Aukrust (A) [10:39:23]: Det er mye jeg er stolt av at man fikk til med den rød-grønne regjeringen, men det jeg kanskje er aller mest stolt av, er at vi var med på å få til et forbud mot klasevåpen. Det manglet ikke på motforestillinger da dette punktet kom inn i Soria Moria-erklæringen i 2005 – at Norge skulle lede an arbeidet mot klasevåpen. Men Norge gjorde det og tre år etter, 3. desember 2008, samlet representanter fra over hundre land seg i Oslo rådhus og signerte det historiske dokumentet. Landene som hadde klasevåpen, var ikke med. Men hvorfor skal det være sånn at de landene som har minst ambisjoner, skal være landene som bestemmer hvilket tempo alle vi andre skal gå i?

Norge sammen med sivilsamfunn fikk på plass et forbud. Historien har vist at etter dette er dette en våpenform som knapt har blitt brukt, heller ikke av landene som ikke signerte.

Jens Stoltenberg fikk rett i det han sa i sin tale i Oslo rådhus: «Verden blir ikke den samme etter dette, en veldig bestialsk form for våpen ødelegges og forbys» – vi er med på å forandre verden. Den rød-grønne regjeringen turte å gå foran. Sånn skapte vi forandring. Det gjaldt også i arbeidet mot atomvåpen. Det var Joans Gahr Støre og Espen Barth Eide som inviterte til konferansen som skulle se på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Det er det som har ledet an det humanitære initiativet som flere og flere land samles rundt. Siden da har både Norge og Sverige byttet regjering. Regjeringsskiftet har gjort at vi har byttet posisjon. Nå er det Margot Wallström og svenskene som viser vei. Lederrollen Norge hadde, har ikke lenger Børge Brende på sin dagsorden. Jeg synes det var en ganske avslørende runde vi hadde i replikkordskiftet her i stad.

Vi kunne i går på NRK ytring lese at utenrikskomiteens nye nestleder, altså en av regjeringspartienes fremste her i salen, Tybring-Gjedde, mener at atomvåpen skaper stabilitet. Nei, atomvåpen skaper ikke en mer stabil verden. 70 år etter Hiroshima og Nagasaki vet vi altfor mye om hvilke forferdelige scenarioer atomvåpen kan føre til. En verden uten atomvåpen er en tryggere verden. Det er selvsagt det alle sier, at det er lett å dele en visjon om en atomfri verden. Men kan man se for seg at man noen gang skal komme dit, om det ikke blir forbudt? Og kan det bli forbudt, om ikke noen begynner å forby det? Arbeiderpartiet og et flertall i Stortinget mener at Norge skal lede an i dette arbeidet. Det er ikke opposisjonen som vil endre norsk linje, det er det regjeringen som gjør. Det er regjeringen som så langt viser en historisk lite ambisiøs linje.

Vi ber regjeringen merke seg at i denne saken har de et flertall mot seg. Alle andre enn Høyre og Fremskrittspartiet sier klart ifra. Vi forventer selvsagt at regjeringen følger opp dette flertallet, og tar på seg en lederrolle i arbeidet mot å forby atomvåpen. Det er å videreføre vår historiske arv, som da det ble vedtatt at atomvåpen ikke skal kunne plasseres på norsk jord – eller vårt viktige bidrag i konvensjonene mot landminer og klasevåpen.

Øyvind Halleraker (H) [10:42:33]: Jeg er litt overrasket over at man bruker argumentasjoner rundt det humanitære initiativet som et argument for at det har blitt et linjeskifte i norsk politikk. Statsråden har uttrykkelig sagt at det er det ikke.

Så må jeg få kommentere Rotevatn, som gjorde et poeng ut av at jeg nevnte at den norske konsensuslinjen og den brede enighet vi har hatt i denne sal i mange, mange år, nå var brakt i ubalanse. Ja, den er faktisk det. Og med all respekt for dem som bruker forbudene mot klasevåpen og kjemiske våpen som argument; dette har en helt annen sikkerhetspolitisk effekt, og jeg mener det ikke kan sammenlignes.

Så er jeg litt overrasket over at Høyres hovedargument for å gå inn for et forbud, nemlig vår sikkerhetspolitiske akilleshæl, NATO, bagatelliseres også av partier som er NATO-tilhengere. Jeg er også overrasket over at man tar Stoltenberg til inntekt for dette. Jeg siterte Stoltenberg i mitt første innlegg, men jeg siterte ikke alt. Jeg kan gjerne ta resten også:

«I strategikonseptet tok NATO inn USAs president Barack Obamas visjon om en kjernevåpenfri verden, ifølge Stoltenberg. Men samtidig legges det til grunn at NATO må ha kjernevåpen «så lenge det fins kjernevåpen i verden», og at NATO skal bygge sin avskrekkingsstrategi på dette, sier han.»

Dette stortinget har valgt meg til leder for parlamentarikerne til NATOs generalforsamling. Om et forbud skulle bli vedtatt her, måtte jo jeg reise dette forslaget i de sammenhenger vi i NATO diskuterer dette spørsmålet. Det tror jeg vil være svært lite klokt med hensyn til alliansens støtte. La meg illustrere dette. Vi var på møte i plenarforsamlingen i Haag, hvor det ble reist spørsmål fra England om Norge kunne være NATO-medlem og samtidig ha et forbud mot atomvåpen i norske havner i fredstid, noe vi selvfølgelig forsvarte. Men dette gir et bilde på den usikkerhet som kan skapes når vi går på tvers av NATOs strategiske konsept. Eller hvordan tenker Senterpartiet og Venstre seg, som er NATO-tilhengere, at Norge skal opptre i NATO med et slikt vedtak? I Høyre er vi ikke mindre opptatt av reduksjon av atomvåpentrusselen enn andre partier i denne sal, men vi er opptatt av vår troverdighet og totale avhengighet av NATO ved en aggresjon i nord.

Michael Tetzschner (H) [10:45:30]: Det har vært interessant å følge denne debatten, men også nedslående, for vi har inntil nylig hatt det felles syn på utenriks- og forsvarspolitikken i dette landet at det er en stor verdi for et lite land – som i større grad enn større land er prisgitt sine omgivelser – at man kan være noenlunde samstemt om hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det jeg har hørt i denne debatten, er nye toner fra Arbeiderpartiet, fordi de heller ikke argumenterer mot de resonnementene som tilbys dem fra kjente anti-NATO-partier som SV og andre. Men så kan man kanskje glede seg over at dette flertallet ikke er enig med seg selv heller, for representanten Hansen sa nettopp at forbud var det hvis man først hadde fremforhandlet en altomfattende, universell avtale og det så var noen som brøt den – da kunne man snakke om forbud. Men det gikk helt klart frem av andre innlegg at noen mente at vi skulle etablere et prinsippvedtak om forbud, og så skulle man ved eksemplets makt få alle stater etter hvert til å respektere dette. Da er det brukt andre avtaler som eksempel. Det er to forskjellige tilnærmingsmåter. Og hvis jeg har misforstått noe, vil jeg oppfordre representanten Hansen til å gå på talerstolen og korrigere min oppfatning, for representanten Hansens oppfatning er tross alt noe mer fortrøstningsfull, tatt i betraktning at de har påberopt seg å være med i et hopehav mot regjeringspartiene.

Så er det det at atomvåpen er ikke noe velegnet slagmarksvåpen, det er kanskje derfor det ikke er brukt. Men man ser heller ikke sammenhengen med at en atomvåpengaranti, som vår NATO-allianse bygger på, også har virket mot bruken av konvensjonelle våpen. Det er nettopp denne garantien som har gjort konvensjonelle våpen til lite egnede slagmarksvåpen for andre. Jeg etterlyser også den realismen hos noen av talerne, som tror man kan diskutere bare én våpenform og én våpenteknologi, uten å se det i sammenheng med de konvensjonelle våpen. For det er klart at hvis man vil tilbake til situasjonen før 6. august 1945, kan vi se hvilke historiske erfaringer vi har med maktbalanse, basert på konvensjonelle våpen. Da er spørsmålet: Er denne sal da villig til å bruke 5 pst. av BNP på å bygge opp et ordinært konvensjonelt forsvar og gjøre Norge til en frontlinjestat i en eventuell konvensjonell konflikt?

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:49:08]: Det humanitære initiativet er ungt og vart starta opp for å få fram dei humanitære konsekvensane, men allereie frå starten var forbodet ein del av diskusjonen. La meg ta nokre eksempel: I 2010 sa f.eks. Noreg, altså under den raud-grøne regjeringa, på ein internasjonal nedrustingskonferanse:

«We believe it could be possible to develop norms against the use of nuclear weapons, and even outlaw them, without a consesus decision, (…).»

Vi gjentok det på en NPT-konferanse i 2012:

«All states must intensify their efforts to outlaw nuclear weapons and achieve a world free of nuclear weapons.»

Også i Noreg tok politikarar til orde for det. Men det som er sant, er at det stod ingen ting om det i Oslo-erklæringa – spørsmålet om forbod kom heilt presist frå utanriksministeren i forbindelse med konferansen i Wien, og er nå den såkalla Humanitarian Pledge. Så det er riktig at spørsmålet om forbod er ganske nytt på den måten, og at det å seie at ein er einig eller ueinig med den førre regjeringa, eigentleg ikkje seier noko om det. Det er jo derfor det er brakt inn i Stortinget gjennom eit forslag no, og det er derfor det er viktig å få avklart om regjeringa vil følgje det opp.

Det er altså ein fleirtalsmerknad, sitert her mange gonger, der kjernen er at fleirtalet

«mener Norge må spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen og arbeide langsiktig for et forbud mot slike våpen».

Eg kan ikkje forstå utanriksministerens siste svar. Han nekta å svare ja eller nei, men det er vanskeleg å forstå det på andre måtar enn det representanten Nybakk forstod det som, at han faktisk ikkje har tenkt å følgje opp det som står i den merknaden. Han fortset å fortelje at regjeringa har ikkje tenkt å arbeide for eit forbod, som det står i den merknaden. Det er riktig at regjeringa har eit prerogativ, som det heiter, ein forrang, ein handlefridom, i utanrikspolitikken, men det er ikkje riktig at det betyr at regjeringa kan gjere som dei vil i utanrikspolitikken. Parlamentarismen gjeld på alle politikkens felt, men den gjeld annleis på det utanrikspolitiske feltet enn på andre felt. Det er altså ein rekkje eksempel i historia på at forslag fremjast, komitémerknader skrivast, at ei regjering må tilpasse seg fleirtalet i utanrikspolitikken. Eg vil seie at det er oppsiktsvekkjande viss dei ikkje gjer det, men eg må òg få stille spørsmålet til Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, for eg har stor forståing om ein ikkje vil stemme for eit forslag, men viss regjeringa ikkje vil følgje opp det som har fleirtal i stortingssalen, skal det da ikkje få nokre konsekvensar for Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti? Er det sånn at det regjeringa seier, gjeld same kva? Eller meiner dei òg at det som fleirtalet faktisk står for, må gjelde? Eg synest at utanriksministeren må avklare sitt syn, men eg synest òg Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti må avklare om det vil få konsekvensar om regjeringa ikkje følgjer eit fleirtal.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:52:32]: Denne debatten har vært preget av enkelte representanters – hva skal jeg si – nesten belærende og selvhøytidelige forhold. Vi har hatt noen idealister og vi har hatt noen moralister, men de har hatt det til felles at de er helt skråsikre på at forbud mot atomvåpen er veien å gå, og at forbud mot atomvåpen vil skape en tryggere verden.

Det går jo an å tenke: Er jeg helt skråsikker på det? Skal det kanskje være litt vanskelig å verifisere det at alle land fjerner alle våpen? Er det mulig å inspisere overalt? Får man virkelig tilgang til absolutt alt hva Iran har? Er det relevant? Til representanten Hareide: Vil han kjempe for at Israel skal gi opp sine atomvåpen? Skaper det et tryggere Midtøsten? Skaper det et tryggere Israel? Jeg er ikke skråsikker på det, men her i salen er folk skråsikre på det.

Og ikke nok med det – alle hevder at Norge skal ha en pådriverrolle. Vi skal være internasjonalt ledende. Kan noen fortelle meg hva vi ikke skal være pådrivere for, hva vi ikke skal lede an i? Kanskje det ikke er oppgaven til Norge – med fem millioner innbyggere i en veldig stor verden – å være den som belærer, er pådriver og forteller alle andre hva som er best, og hva som er moralsk riktig. Det kan hende at også andre land, litt større land, kanskje land som har atomvåpen, eller land som ønsker atomvåpen på sin jord – det er tross alt fem NATO-land som har dem plassert på sin jord – ønsker at de er der fordi de føler seg tryggere. Da synes jeg faktisk at det at vi sitter her i denne sal og diskuterer noe for å stille oss til doms over absolutt alle andre land, er urimelig.

Så er det Hiroshima og Nagasaki, som representanten Marit Nybakk var inne på, og snakket om. Hun sa at det var 100 000 mennesker som ble drept. Det var forferdelig – ja, også Fremskrittspartiet synes det var forferdelig. Men etterpå har man funnet ut at kanskje flere hundre tusen menneskeliv ble spart på grunn av de bombene. På det tidspunktet hadde USA allerede mistet 500 000 menn – unge menn – i annen verdenskrig. Og krigen fortsatte lenge etter at den var over i Europa – i Asia, i Japan og i USA. Krigen hadde kanskje vart i mange år til uten dette. Men like forferdelig var det. Jeg gjentar det igjen: Forferdelig var det – det var forferdelig, men kanskje det allikevel var færre menneskeliv som gikk tapt.

Marit Nybakk (A) [10:55:42]: Det høres ut som – fra enkelte av regjeringspartienes talspersoner – at hvis vi vedtar et forbud i dag, når flertallet i merknads form ber regjeringen om å jobbe og initiere, vil det bli jobbet for et forbud internasjonalt. Jeg vil vise til at vi fra norsk side tidligere har snakket om å gjøre atomvåpen ulovlig. Jeg vil vise til det som representanten Solhjell sa om nedrustningskonferansen i 2011, da man fra norsk side gikk så langt som til å si at man trodde det ville være mulig å utvikle normer og instrumenter mot bruken av atomvåpen, ja til og med gjøre dem ulovlige, uten et konsensusvedtak osv. Jeg tror vi kanskje skal slutte med å si at spørsmålet om forbud er noe som har dukket opp i 2015.

Vi får gjenta enda en gang at et flertall i utenriks- og forsvarskomiteen er for at vi må få til et folkerettslig bindende instrument for å få til et forbud. Jeg forutsetter at utenriksministeren respekterer stortingsflertallet i denne saken. Jeg vil vise til tradisjon og regler i utenrikspolitikken, at det er gjennom merknader man viser hva stortingsflertallet mener i utenrikspolitiske spørsmål, og at regjeringen naturligvis må ta hensyn til det, selv om det er regjeringen som driver utenrikspolitikk, og som har et prerogativ i utenrikspolitikken. Jeg mener det er uklokt av ham ikke å respektere en flertallsmerknad i denne saken.

Så må jeg bare få kommentere til Halleraker. Vi er veldig ofte enige i utenrikspolitiske spørsmål. Jeg satt i NATOs parlamentarikerforsamling i åtte år, og vi tok absolutt opp atomnedrustning. Vi tok også opp det å få til en konvensjon mot atomvåpen, som i realiteten er det samme som et forbud. Det er vel egentlig bare å vise til den konvensjonen vi har som regulerer kjemiske våpen, hvor man har et sekretariat i Haag som sørger for at denne konvensjonen og dette forbudet mot bruk av kjemiske våpen – og mot kjemiske våpen generelt sett – overholdes.

Svein Roald Hansen (A) [10:58:35]: Jeg synes denne debatten viser at utenriksministeren sliter mer med sine egne enn jeg tror han gjør med å få forståelse hos våre allierte. Innleggene både fra Halleraker og – ikke minst – fra Tybring-Gjedde skaper inntrykk av at det flertallet ber om nå, er at vi fra i morgen så å si skal ha forbudt atomvåpen og forvente at våre allierte fjerner dem. Selv ikke forslaget fra SV, Venstre og Senterpartiet kan forstås slik, hvor man ber regjeringen arbeide for en internasjonal bindende avtale som forbyr atomvåpen. Jeg synes eksemplet som Halleraker viste til, at Norge vedtok tidlig at vi ikke ønsker atomvåpen på norsk jord, og allikevel er vi betraktet som en god alliert i NATO, viser at det går an å få forståelse for norske posisjoner.

Halleraker sa i sitt innlegg at Norge ikke kan lede an i et arbeid for å oppfylle det som er nedfelt i NATOs strategi, nemlig å gjøre en visjon om en verden uten atomvåpen til virkelighet. Selvfølgelig kan Norge gjøre det. Men jeg er enig i at det legger visse rammer for hvordan vi kan gjøre det. Det som er flertallets syn, uttrykt her i en flertallsmerknad, som er referert til mange ganger, ligger godt innenfor de rammene. Man snakker om en «balansert» prosess, man må koble det på nedrustning, og man skal ha «det langsiktige mål å lage et juridisk rammeverk». Det er uforståelig at dette skulle undergrave vår posisjon i NATO.

Om uttrykket «forbud» ikke var brukt eksplisitt i det humanitære initiativet som ble tatt i Oslo-konferansen, er det, som andre talere har vist, brukt av Norge i andre sammenhenger internasjonalt. Det er for meg komplett uforståelig at det skal skape så store bølger, for det er vanskelig å se for seg at man skal ha et juridisk rammeverk som skal gi oss en verden uten atomvåpen, uten at det innebærer et forbud mot atomvåpen.

Jeg legger til grunn at utenriksministeren følger opp det som er flertallssynet i Stortinget i en sak som dette. Det er i tråd med det som er god tradisjon i utenrikspolitikken, og det er godt forankret, som jeg refererte til i mitt første innlegg, at Stortinget i denne typen saker uttrykker seg gjennom merknader og ikke gjennom vedtak.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:01:44]: Det har vore ein interessant debatt å følgje i salen i dag. Debatten har òg vist at det er eit breitt fleirtal her i salen som har dei same intensjonane, som ønskjer sterkt at regjeringa skal arbeide – og ta ei leiande rolle – for at me skal få ei nedrusting og på sikt eit forbod mot atomvåpen. Det er ikkje ei ny linje i norsk utanrikspolitikk, det har fleire av representantane sagt. Noreg har teke til orde for dette før, både i 2011 og 2012, både åleine og i fellesinnlegg med andre land i 2012, der ein sa at «alle stater må intensivere sin innsats for å forby atomvåpen og oppnå en verden fri for atomvåpen». Tydelegare kan det vel ikkje seiast, og det forundrar meg at det vert framstilt som ei linje som dei raud-grøne ikkje stod bak, for det gjorde me sjølvsagt. Det var ei linje òg i den raud-grøne regjeringa med noverande NATO-sjef som statsminister, og eg kan ikkje minnast at det var problematisert ein einaste gong at Noreg hadde den linja i den raud-grøne regjeringa.

Representanten Tybring-Gjedde kalla oss «belærende», «selvhøytidelige» og brukte diverse andre karakteristikkar. Eg skal avstå frå å kommentere det – på Vestlandet seier me at på seg sjølv kjenner ein andre. Men det må vere lov å ha ulike synspunkt – og å ha respekt for ulike synspunkt. Eg respekterer at Tybring-Gjedde har ein annan ståstad og eit anna synspunkt enn meg. Det synest eg me skal ha stor respekt for i denne sal.

Halleraker seier at det vert vanskeleg i NATO-parlamentarikarforsamlinga dersom Noreg skal ha ei leiande rolle og ta til orde for dette. Vel, eg sit sjølv saman med Halleraker på ein del av dei møta, for ikkje å seie dei fleste. Eg kan ikkje sjå at det skal vere vanskelegare enn då Noreg tok initiativ til å få bort klasevåpen og landminer. Då tok Noreg ei leiande rolle. Det var òg kontroversielt i starten – det vart ikkje det etter kvart, men det var det i starten. Men me viste mot og torde å vere ein fredsnasjon og torde å vere ein nasjon som viste veg – saman med andre. Og det er faktisk 108 land som no har underskrive Austrian Pledge, etterfølgjaren til det, og det er mange som kjem til å kome med.

Men spørsmålet mitt no, som alle lurer på her i salen, er: Betyr svaret frå utanriksministeren og regjeringspartia sine representantar i dag at regjeringa ikkje vil arbeide for eit forbod mot atomvåpen? Det bør me få svar på i løpet av debatten.

Michael Tetzschner (H) [11:04:43]: Jeg vil bare få anledning til å kommentere innlegget fra representanten Hansen, som igjen fremholdt at det nærmest bare var snakk om ordvalg når det gjaldt tilnærmingen for å oppnå det jeg tror de fleste kan slutte opp om i denne sal, nemlig at det hadde vært fint hvis atomvåpen spilte en mindre viktig rolle. Det er bare det at det er en forskjell, slik representanten Hansen skisserte i sitt innlegg, å arbeide for en heldekkende internasjonal avtale om å nedbygge atomvåpen, for hvis alle land skriver under på det, vil de selvfølgelig også ha skrevet under på håndhevelsesmekanismer, inspeksjonsregimer og annet.

Alternativet, som har vært fremholdt fra andre i det såkalte flertallet, som ved nærmere ettersyn ikke er noe flertall, er at man skal være en pådriver, og så skal man nærmest skape tilslutning, og så håper man å etablere i hvert fall et moralsk press internasjonalt som betyr at de som ikke har gitt sin tilslutning til traktaten eller til avtalene, vil kunne stå utenfor. Da behøver man ikke mye fantasi for å forstå hvilke strategiske fordeler man spiller i hendene på de land – og hvilke typer land det er – som vil unndra seg nettopp det som man ellers kunne oppnådd gjennom en traktatrett, hvor man også hadde kunnet diskutere mer internt og inngående håndhevelsesmekanismer, inspeksjon og følger av traktatbrudd.

Så det er vesensforskjell, kvalitetsforskjell, på disse to tilnærmingene. Det er derfor jeg i mitt første innlegg fant grunn til å si at det var i hvert fall fortrøstningsfullt at Arbeiderpartiet så for seg den første løsningen, og ikke en flertallsløsning som egentlig bare kan forutsettes å bli respektert av demokratiske land, som står under kontroll av folkeviljen. Vi har noen erfaringer fra den konvensjonelle tidsalder, altså den tidsalder hvor man utkjempet store internasjonale kriger med konvensjonelle våpen. Det var heller ikke noen særlig ønsket tilstand, og jeg må si at jeg etterlyser en analyse fra dem som nå tror at man kan diskutere fraværet av en atomvåpengaranti uten at dette får følger for vår egen planlegging, vår egen konvensjonelle planlegging. Vi må da reetablere et innovasjonsforsvar, vi må ha en allmenn verneplikt uten unntak, vi må være villige til å bruke langt mer av landets ressurser til ordinær produksjon av våpen.

Åsmund Aukrust (A) [11:08:02]: Tetzschner sa i sitt første innlegg at han var veldig overrasket over at vi ikke lenger var samstemt i dette spørsmålet. Vel, den uenigheten er det eventuelt regjeringspartiene som står for i denne salen. Det er høyresiden, med Fremskrittspartiet og Høyre, som står alene. De står utenfor merknadene om at dette skal Norge jobbe for. Når vi hører representanter i denne salen, ikke minst Tybring-Gjedde, nærmest forsvare bruk av atomvåpen og iallfall mene at Norge ikke skal være en pådriver, ja, da vises det virkelig for alvor at det er regjeringspartiene som her står for et linjeskifte.

Flere viser til NATO-forpliktelsene våre. Jeg synes det er en interessant debatt, og det er noe man i denne debatten bør ta inn over seg, hvordan Norge som et NATO-land kan jobbe for et forbud mot atomvåpen. Men jeg synes det blir en veldig ensidig framstilling fra regjeringspartiene, som om det nærmest er en ensidig NATO-politikk om atomvåpen. Sannheten er at det er fryktelig forskjellig politikk i NATO-landene om synet på atomvåpen. Du har Norge på den ene siden, som sier at atomvåpen er ulovlig på norsk jord, og så har du f.eks. Frankrike, som har drevet med prøvesprengning.

Halleraker spurte om han måtte reise denne debatten i NATO, nærmest med frykt for hva Stortinget skulle mene. Vel, jeg mener jo virkelig at Halleraker burde reise denne debatten i NATO. Dette er en debatt som hører hjemme i NATO, iallfall for dem som mener at det er våre NATO-forpliktelser som gjør at vi ikke kan jobbe for et forbud også på egen hånd. Jeg forutsetter også at det er noe som utenriksministeren gjør. Jonas Gahr Støre, da han var utenriksminister, sa fra denne talerstolen at han jobbet systematisk for å redusere kjernevåpnenes betydning innenfor NATO. Det bør også vår nye utenriksminister gjøre, og han bør også alliere seg med NATO-land som har lignende posisjoner som Norge. Vi vet at f.eks. Nederland, det nederlandske parlamentet, har gått inn for et forbud mot atomvåpen.

Så til slutt: Det er mange, ikke minst siste taler, Michael Tetzschner, som snakker om alt vi måtte gjøre dersom det ble et forbud mot atomvåpen, og alle andre områder vi måtte ruste opp. Vel, jeg er uenig i det. Jeg mener at atomvåpenets kraft gjør at det egentlig ikke er så avskrekkende heller. For uansett hva slags angrep Norge, eller våre allierte, hadde vært utsatt for, hadde jeg ment at det var galt å bruke atomvåpen som motsvar. Jeg kan ikke se for meg for hva slags scenario en norsk politiker skulle ment at atomvåpen kunne være et riktig virkemiddel, fra noe som helst land i verden.

Helt til slutt: Jeg har lyst til igjen å spørre utenriksministeren om han vil følge opp det som et flertall av Stortinget sier: Han viste til at han trodde ikke det skulle bli gjort et vedtak senere i dag. Nei, det er sant. Men er det på den måten utenriksministeren ønsker å drive utenrikspolitikk, så er det i så fall en helt ny måte som Stortinget skal involveres på. Da burde han iallfall ha klargjort det. Han vet som en erfaren politiker at hva utenrikskomiteen skriver i sine merknader, er gjeldende …(Presidenten klubber.)

Presidenten: Tiden er ute.

Øyvind Halleraker har hatt to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Halleraker (H) [11:11:24]: Jeg synes vi skal være nøye på ikke å tillegge hverandre motiver vi ikke har, og på å sitere hverandre korrekt. Da jeg trakk fram hendelsen i NATOs parlamentarikerforsamling, var det jo nettopp et uttrykk for at det ble reist tvil, selv om vi i denne sal selvfølgelig er enige om at vi ikke skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid. Og selvfølgelig sa jeg ikke at vi ikke ville støtte arbeidet mot en verden fri for atomvåpen. Det er nettopp den veien vi må gå, nemlig ved å arbeide for dette langs de linjer som NATO trekker opp i sitt strategiske konsept. Men å gå inn for et forbud i dag, det kan vi ikke. Så sier representanten Aukrust at vi ikke kan debattere dette i NATO. Jo, selvsagt kan vi det, men vi kan ikke fremme forslag om et forbud i NATO på vegne av dette parlamentet. Det tror jeg er uklokt.

Presidenten: Bård Vegar Solhjell har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:12:35]: På vegner av forslagsstillarane kan eg seie at målet med forslaget ikkje var å sende Øyvind Halleraker til NATO for å fremje forslag om dette, sjølv om eg trur det kunne vore eit underhaldande møte å vere til stades på.

Denne debatten viser at det er eit fleirtal i Stortinget som ønskjer – punkt ein – at Noreg skal vere pådrivar for nedrusting og i arbeidet for eit forbod. Debatten viser – punkt to – at mange representantar for Høgre og Framstegspartiet, utanriksministeren unntatt frå det, argumenterer med kraft og veldig engasjement mot det og med ganske sterke utsegner som er motstridande. Eg trur representanten Hansen si påpeiking av kven som er det største problemet av våre allierte og enkelte av representantane, var presis. Men mest sentralt viser debatten at utanriksministeren – openbert, vil eg seie – ikkje har tenkt å følgje opp den merknaden som har vorte sitert her ei rekkje gonger, om eit forbod. Det er synd, fordi Noreg no går frå å vere ein leiar til å verte mindre betydeleg i arbeidet mot atomvåpen, men det reiser òg spørsmålet om parlamentarismen faktisk gjeld i utanrikspolitikken, med større kraft.

Sveinung Rotevatn (V) [11:13:59]: Denne debatten starta med at representantar frå dei fleste partia sa at ein her er einig om målet, og så har vi ein diskusjon om vegen til målet. Slik er det i mange politiske saker, og det har eg respekt for. Men etter at debatten no har gått, er eg litt usikker på om vi eigentleg er einige om målet. Eg er ikkje usikker på bakgrunn av det utanriksministeren har sagt på vegner av regjeringa, og det er godt. Men når det gjeld det som ein del representantar frå regjeringspartia seier – ein ting er at representanten Tybring- Gjedde er oppe og held nærmast eit moralsk forsvar ikkje berre for å ha atomvåpen, men til og med for å bruke dei, men når også representanten Tetzschner, som hadde mange gode poeng, likevel går inn i eit resonnement om korleis ei atomvåpenfri verd eigentleg vil vere, og antydar meir konflikt og konvensjonell bruk av våpen m.m., blir eg meir usikker. Så dersom nokon vil oppklare den usikkerheita, ville det vore nyttig.

Eg vil gjerne at vi ikkje skal tilleggje kvarandre meiningar eller gjere konfliktar større enn dei er. Då trur eg at eg vil avslutte med det og seie at eg ikkje oppfattar denne debatten eller denne innstillinga som noko brot med den tradisjonen vi har i utanrikspolitikken i Noreg, eller at det er uoverstigelege motsetningar her. Men då legg eg også til grunn at vi heller ikkje bryt ein annan viktig tradisjon, og det er at regjeringa følgjer opp den viljen som kjem til uttrykk frå stortingsfleirtalet gjennom merknader og forslag til vedtak i komiteen si innstilling.

Utenriksminister Børge Brende [11:16:04]: Jeg synes det er viktig at vi ved avslutningen av denne debatten lister opp de tingene jeg mener at det er bred enighet om. Regjeringen vil – som jeg også understreket i mitt innlegg – fortsette å være en pådriver for internasjonalt nedrustningsarbeid. Vi vil følge opp det viktige humanitære initiativet som ble tatt av den forrige regjeringen våren 2013. Under NPT-konferansen i New York i vår så vi virkelig resultatene av dette viktige humanitære initiativet. Diskusjonen under NPT var selvsagt knyttet til ikke-spredning, nedrustning – altså færre atomvåpen – og den kommersielle bruken av kjernekraft. Men den hadde fått en tilleggsdimensjon som er viktig, og som jeg forstår det også er bred enighet om, som det er et klart flertall for i komiteen, som ønsker at vi skal være en pådriver for å anskueliggjøre og for å få frem de helt, totalt uakseptable humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen. Og hva var tanken bak? Jo, det er faktisk at det ved bruk av kjernevåpen ikke er mulig å skille mellom dem som er stridende, og dem som er sivile, og slik sett er det ikke i tråd med den internasjonale humanitære retten. Det var bakgrunnen for det initiativet som ble tatt.

Jeg tror de som har hørt meg argumentere om dette, både internasjonalt og hjemme, forstår at denne regjeringen også vil være en pådriver for at vi skal få realisert en visjon om en verden uten atomvåpen. Da synes jeg det er trist hvis det er etterlatt et inntrykk gjennom det jeg har sagt, av at vi har byttet posisjon, at vi ikke lenger vil lede an. Nei, vi har ikke byttet posisjon, vi står på det som var i den erklæringen som kom i Oslo våren 2013. Det har vi fulgt opp med full energi, for dette er viktig, i tillegg til andre initiativ som vi også har tatt, bl.a. for å kunne verifisere at atomnedrustning faktisk skjer. Vi tar også initiativer innenfor ikkespredningsområdet som er vesentlige.

Jeg har selvsagt merket meg det komiteens medlemmer har sagt, jeg merker meg alle flertallsmerknader og ser på hvordan Norge kan følge opp dette på en måte slik at det ikke kommer i strid med andre internasjonale forpliktelser og NATO-medlemskap. Så tror jeg det jeg opplever er viktigst, ikke minst for flertallet, er å vite at vi skal fortsette å være en pådriver for det humanitære initiativet fremover.

Presidenten: Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [11:19:20]: Det var en oppfordring fra representanten Rotevatn om å få en presisering, og det skal han få. Bare så det er sagt: Atomvåpen er en oppfinnelse som ikke har bragt menneskeheten fremover. Men når den er der som en realitet, og den inngår i strategiske overveielser som bl.a. vårt forsvar bygger på, og som faktisk også har den fordelen at vi ikke bruker det i fredstid, eller ikke stasjonerer i fredstid, ut fra selvpålagte begrensninger, og vi også kan registrere at det har tatt av trykket når det gjelder konvensjonelle byrder som Norge ellers ville hatt, altså byrden med å bygge opp et alternativt, konvensjonelt forsvar, så er det klart at denne voldsomme fikseringen mot noe som da skulle være moralsk uakseptabelt som vi må akseptere som en del av byggestenene for NATO-alliansens strategiske planlegging, denne overfikseringen, ikke må skje uten at vi får en internasjonal avtale som også kan redusere de konvensjonelle våpnene. Ellers går vi tilbake til det som var militærteknologien før 6. august 1945, og der har vi jo også noen historiske erfaringer å bidra med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.