Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Rune Henriksen (A) [10:09:29]: (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Innstillingen gir etter min mening et godt bilde av hvor partiene er enige, og hvor det er reell uenighet når det gjelder politikken for landets viktigste næring.

Global befolkningsvekst og velstandsutvikling gir økt behov for energi. Olje og gass vil være en viktig del av energimiksen i overskuelig framtid. Vekst i energiforbruk sammen med behov for erstatning for fallende produksjon tilsier at det i overskuelig framtid vil være marked for de olje- og gassressurser Norge rår over. Vi vil derfor i mange tiår være en oljenasjon.

Helt siden den spede begynnelsen har det vært en overordnet målsetting at de norske petroleumsressursene skal komme hele folket til gode, og at det skal lede til verdiskaping over hele landet. Den politikken som har blitt ført for å oppnå disse målene, har gitt resultater. 240 000 arbeidsplasser over hele landet kan tilskrives aktiviteten i denne næringen. 27 pst. av statens inntekter i 2014 og 29 pst. av de samlede investeringer i landet kom i petroleumssektoren. Denne næringen har blitt landets viktigste, og tilstanden i næringen påvirker hele landet.

Store investeringer, lang ledetid i utbyggingsprosjekter og lang tidshorisont på inntjeningen gjør at denne næringen mer enn andre er følsom for politisk risiko. Stabilitet og forutsigbarhet er derfor viktig når selskapene skal gjøre sine investeringsbeslutninger. Jeg er derfor glad for å kunne slå fast at det fortsatt er bred enighet om de overordnede linjene i vår petroleumspolitikk. Det er enstemmig tilslutning til de før nevnte overordnede mål, det er et bredt flertall som viser til at petroleumsvirksomheten i mange tiår framover vil ha en sentral rolle for norsk verdiskaping, sysselsetting, teknologiutvikling og samfunnsutvikling. Politikken som blir trukket opp i Stoltenberg-regjeringens stortingsmelding En næring for framtida, videreføres av den sittende regjeringen. Dette er et uttrykk for politisk stabilitet og forutsigbarhet på tvers av skiftende regjeringer. Det er en samlet komité, med unntak av Miljøpartiet De Grønne, som peker på behovet for å fortsette arbeidet med utslippskutt fra denne næringen og utviklingen av lavutslippsteknologi for at norsk petroleumsvirksomhet skal kunne levere olje og gass i 2050-årene.

Utbyggingen av Sverdrup-feltet blir på mange måter en arena for operasjonalisering av våre langsiktige målsettinger. Dette feltet krever enorme investeringer, det har svært lang produksjonstid, og det er et faktum at mange av dem som skal være med på å stenge ned feltet, ennå ikke er født.

Det er særlig to forhold som har opptatt komiteens flertall. Det er prosjektets betydning for norsk leverandørindustri og klimaperspektivet som ligger i at Sverdrup-feltet skal bli drevet med kraft fra land, men også at denne energiløsningen gir grunnlag for at tre andre felt i området Utsirahøyden vil bli drevet med kraft fra land.

Det har så langt blitt tildelt kontrakter for 27 av totalt 117 mrd. kr i forbindelse med prosjektets byggetrinn 1 – Aker Solutions, Aibel, Kværner, ABB og Odfjell Drilling har fått store oppdrag. I den situasjonen vi i dag har i næringen, gir disse oppdragene viktige bidrag til vår evne til å opprettholde kapasitet og kompetanse i leverandørindustrien.

I komiteens merknader vedrørende kraft fra land har vi videreført enstemmigheten fra Innst. 237 S for 2013–2014. Komiteen anerkjenner at det er mest hensiktsmessig for operatøren og lisenshaverne å se plassering og dimensjonering av områdeløsning for kraft fra land i sammenheng med utviklingen av byggetrinn 2, men understreker at områdeløsningen skal være på plass i 2022. Komiteen fremmer derfor forslag til endring av vilkårene, hvor vi tar ut det som kan oppfattes som en binding til framdrift i byggetrinn 2, og slår fast at løsningen skal være på plass i 2022.

Varmebehovet på Edvard Grieg-feltet har blitt et tema i denne saken. Komiteen forventer at det gjennomføres en kvalifiseringsprosess for elektriske kjeler i forkant av beslutningen om hvordan varmebehovet skal dekkes.

For å oppsummere: Det er bred enighet om de lange linjene i petroleumspolitikken, og det er bred tilslutning til plan for utbygging og drift av Johan Sverdrup.

La meg så si noe om de temaene hvor det er politisk uenighet. Dette dreier seg i første rekke om hvordan vi skal møte den dramatiske situasjonen vi i dag har i landets viktigste næring. Bare i inneværende uke har det blitt varslet at 4 000 arbeidsplasser forsvinner i oljeselskap og leverandørindustri. DNB Markets har regnet ut at over 20 000 arbeidsplasser har blitt borte siden januar i fjor. I mine samtaler med ansatte i oljeselskaper, representanter for leverandørindustrien, Norsk Industri og fagbevegelsen blir situasjonen betegnet som alvorlig og dramatisk. Vedlikehold utsettes, prosjekter blir satt på vent, leverandører presses til, og forbi, sine ytterste grenser på pris, og rekrutteringen til bransjen stopper opp. Det er åpenbart for alle som vil se, at oljeselskapenes håndtering av lave oljepriser ikke er bærekraftig. Det er bred enighet om at aktiviteten i bransjen vil ta seg opp igjen om noen år. Arbeiderpartiet frykter at en sånn oppgang på ny vil utløse en oppadgående kostnadsspiral, og at man på kort tid skal gjenoppbygge kapasitet og kompetanse som i disse dager bygges ned.

Det er ikke første gangen oljenasjonen Norge opplever at oljebransjen er i hardt vær. Ved tidligere nedturer har arbeiderpartiregjeringer handlet, som vi f.eks. gjorde i 1993, da vi opprettet NORSOK, i 1997, da vi tok initiativ til opprettelsen av INTSOK, og i 2001, da KonKraft-samarbeidet ble opprettet. Alle disse tiltakene har virket, og ingen av dem ville blitt til uten politisk initiativ og – la meg føye til – politisk vilje. Dette har vært tidsriktig innsats for å realisere vår målsetting for oljevirksomheten, sånn som det er blitt beskrevet i petroleumsloven. Ressursforvaltningen skal gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas hensyn til de distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.

Vi ber derfor regjeringen vurdere, og komme tilbake til Stortinget i budsjettet for 2016, med åtte tiltak som etter vår mening vil bidra til å dempe fallet i aktivitet og bidra til at kompetanse og kapasitet ivaretas. Vi ønsker en sterkere politisk deltakelse i KonKraft-samarbeidet og mener at departementet bør gjenoppta deltakelse i dette samarbeidet. All erfaring tilsier at denne typen samarbeid mellom industri, fagbevegelse og myndigheter bidrar positivt i møte med utfordringer som dem vi opplever nå. Vi mener at myndighetene i større grad må bruke de virkemidler man har til å sikre at tidskritiske og lønnsomme aktiviteter gjennomføres i tider med ledig kapasitet i leverandørindustrien. Dette gjelder plugging av brønner, det gjelder vedlikehold og modifikasjoner, og det gjelder tiltak for økt utvinning. Vi mener at det må gjøres en vurdering av hvorvidt permitteringsregelverket fungerer for denne næringen, og vi mener at det må ses på hva som kan gjøres for å sikre at relevante linjer ved videregående skoler ikke legges ned som følge av at selskapene i dagens situasjon ikke rekrutterer. Vi vet at vi om få år vil se en bølge av pensjonister ut fra denne næringen, noe som kan være med på å forsterke de negative virkningene av den brutale nedbemanningen vi ser i dag.

Vi har også i lengre tid sett en trend med forsinkelser og store overskridelser på utbyggingsprosjekter. I Oljedirektoratets rapport om dette temaet framkommer det at forsinkelser og overskridelser bl.a. kommer som følge av manglende kjennskap til NORSOK-standarder, HMS-regelverk og mangler ved prekvalifisering og oppfølging av leverandører. Vi har gang på gang sett at norske leverandører taper anbudskampen mot asiatiske verft, hvor sluttresultatet er kostnader langt over opprinnelig anbud og levering langt senere enn forutsatt. Dette er selvsagt et problem for norske verft. Det oppleves som om konkurransen ikke er reell. Det er også et problem for det norske samfunnet, ettersom 89 pst. av kostnadene avskrives på skatten. Det betyr med andre ord at samfunnet sitter med 89 pst. av risikoen. Arbeiderpartiet mener derfor det bør utredes hvordan myndighetene gjennom tettere oppfølging av utbyggingsprosjekter kan sikre at kontraktstrategier og gjennomføring bidrar til at våre overordnede mål for petroleumspolitikken nås.

Vi har også merket oss bekymring fra både industrien og fagbevegelsen med hensyn til hvorvidt HMS-standard tillegges tilstrekkelig vekt når kontrakter tildeles. Korea, som har fått mange oppdrag for norsk sokkel, har en dødsfallrate per 100 000 årsverk på 12,5, mens tilsvarende rate i norsk industri er på 0,9. Ingen må tro at vårt høye nivå på helse, miljø og sikkerhet kommer av seg selv, eller at det er gratis. Når det på Goliat-plattformen blir registrert tre dødsfall på verftet, bør det påkalle vår oppmerksomhet. Vi kan ikke godta at liv og helse blir en konkurransefaktor, hvor den som nedprioriterer dette, vinner anbudskampen.

La meg også føye til: Vi har sett at fagforeningene ved Hyundai-verftet i Korea faktisk nå har bedt det norske oljefondet om å trekke seg ut av investeringene i Hyundai, med bakgrunn i den dårlige HMS-situasjonen. Vi ber derfor regjeringen vurdere hvorvidt hele eller deler av vårt HMS-regelverk kan gjøres gjeldende også ved bygging av installasjoner for norsk sokkel, for derigjennom å sikre at våre ambisjoner om å være verdensledende på HMS også følger prosjektene fra start til de er ferdig installerte og i drift på sokkel.

Det er ikke første gangen vi opplever nedturer som vi nå ser. Det som er annerledes nå, er at vi har en Høyre–Fremskrittsparti-regjering ved roret som bagatelliserer situasjonen og overlater til markedet å løse problemene. Statsrådens harselas med dem som mener at det må settes inn tiltak, minner meg om Marie Antoinettes reaksjon på det franske folkets krav om brød: Kan de ikke spise kaker, da?

Med dette tar jeg opp de forslag som Arbeiderpartiet sammen med andre står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Rune Henriksen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tina Bru (H) [10:19:53]: Klokken halv to en septembernatt i 1969 ringte telefonen hjemme hos norgessjefen i Phillips, Ed Crump, i Stavanger. Det var riggsjefen på «Ocean Viking», Ed Seabourn, som ringte. Hør, sa han, jeg tror jeg har olje over hele Nordsjøen, men brønnen er under kontroll. Samtidig hadde Seabourn sendt en melding inn til kontoret i Stavanger: «Jeg erklærer herved at Nordsjøen, herfra til Nordpolen, er et stort oljebasseng». Med disse ordene ble Norges historie som oljenasjon forseglet.

Funnet til «Ocean Viking» og Phillips denne natten i september kom på tampen av det som hadde vist seg å være en svært skuffende andre konsesjonsrunde på norsk sokkel. Fra den første optimismen noen år tidligere var det nå flere som hadde gitt opp drømmen om et norsk oljeeventyr. Etter flere tørre brønner og mislykkede forsøk på å finne det sorte gullet under den norske havbunnen, var Phillips klare til å takke for seg. Hadde det ikke vært for vissheten om at de måtte betale staten en million dollar for å løse seg ut av boreprogrammet de var forpliktet til å gjennomføre, hadde nok aldri denne siste brønnen blitt boret. Og alt ville kanskje vært veldig annerledes i dag. Funnet som fikk Ed Seabourn til å skrible beskjeden om norsk sokkel som et oljebasseng, skulle bli Ekofisk, og det skulle bli starten på noe større enn selv 1960-tallets største optimister kunne forestille seg.

Det er nå 46 år siden man fant Ekofisk og 44 år siden det kom i produksjon. Det var, og er, et av de største funnene på norsk sokkel noensinne. I dag skal vi vedta utbyggingen av en ny norsk gigant, Johan Sverdrup. Jeg synes det er interessant å trekke linjen fra Sverdrup til Ekofisk, fra en gigant til en annen. Historiene til Sverdrup og Ekofisk deler mange likheter, og de minner oss om at selv i tider hvor man har følt seg tvunget til å innse at en drøm er forbi, kan virkeligheten forandres på et øyeblikk.

Blokkene som skjulte både Ekofisk og Johan Sverdrup, ble begge tildelt i den første konsesjonsrunden på norsk sokkel, i 1965. I år er det 50 år siden denne første konsesjonsrunden, og i så måte er det fantastisk at vi akkurat i år vedtar utbyggingen av et felt som har ligget skjult i dette området helt siden den gang. I forbindelse med 50-årsjubileet uttalte direktøren i Oljedirektoratet, Bente Nyland:

«Hadde operatøren Esso hatt tilgang til de dataene som fantes i 2010, kunne brønnen vært plassert et annet sted – og da kunne Johan Sverdrup vært det første kommersielle oljefunnet på norsk sokkel.»

Johan Sverdrup ligger i et modent område øst på Utsirahøyden. Funnet ble påvist av Lundin i september 2010, etter en utvinningstillatelse tildelt i TFO i 2008. I så måte er Johan Sverdrup et godt testament på hvor viktig TFO-ordningen har vært og er for utviklingen på norsk sokkel. Også i modne områder, hvor man har lett før, kan man med ny teknologi finne nye elefanter.

Sverdrup-feltet er det største oljefeltet som er funnet på norsk sokkel på tiår. Ikke siden 1980-tallet har vi funnet noe tilsvarende. Når produksjonen er på topp, vil feltet alene stå for rundt en fjerdedel av norsk oljeproduksjon. Forventet produksjonsperiode er på 50 år – med andre ord er sjansen stor for at mine fremtidige barnebarn en dag kan ha en jobb med tilknytning til aktiviteten på Sverdrup. I en tid hvor noen ivrer etter å feire at oljealderen går mot slutten i Norge, mener jeg det er riktigere å feire at vi fortsatt har mange gode år med norsk olje- og gassproduksjon foran oss.

Jeg vil takke saksordfører Per Rune Henriksen for godt og konstruktivt samarbeid i behandlingen av denne viktige saken. Komiteen står, med unntak av noen få medlemmer, sterkt samlet bak et budskap om at Norge fortsatt har en fremtid som olje- og gassnasjon. Flertallet i komiteen ser de fantastiske mulighetene Sverdrup gir oss, i form av både inntekter og arbeidsplasser for fremtiden.

Det er vanskelige tider i olje- og gassnæringen. Jeg husker godt hvordan jeg i starten av denne stortingsperioden, mens jeg reiste rundt for å bli kjent med næringen, ofte hørte om hvor utfordrende det var med skyhøye kostnader på leie av rigg. Nå ligger riggene i opplag, uten oppdrag, og prisene har falt dramatisk. For noen er det gode nyheter, for mange andre er det dramatisk. Det finnes mange lignende eksempler på hvordan situasjonen er snudd på hodet siden min første dag som stortingsrepresentant for halvannet år siden. Siden den gang har det forsvunnet 22 000 oljejobber, og mange opplever en personlig krise hvor de nå står uten jobb, men med de samme økonomiske forpliktelser som før. Huslånet skal betales, barn skal på fritidsaktiviteter, og mat må på bordet.

Det er en krevende situasjon. Heldigvis finner mange raskt nytt arbeid, men det gjelder ikke alle. Derfor er jeg glad for at regjeringen har endret permitteringsregelverket, slik at flere nå kan unngå oppsigelse. Samtidig har vi økt antall tiltaksplasser og senket terskelen inn i arbeidslivet gjennom å modernisere arbeidsmiljøloven. Alt dette er viktige tiltak på kort sikt. Men kortsiktige løsninger gir ikke trygghet for fremtiden for dem som nå står uten arbeid. Som samfunn må vi derfor omstille oss, vi må skape nye arbeidsplasser og gi landet flere ben å stå på – ikke fordi oljealderen er forbi, men fordi det er fornuftig i et fremtidsbilde. Hvis det er én ting den nåværende situasjonen i olje- og gassnæringen viser oss, er det hvor sårbare vi er når denne næringen gjennomgår tøffe tider.

Det viktigste vi kan gjøre for å trygge arbeidsplassene i olje- og gassindustrien, er å legge til rette for aktivitet og sikre forutsigbare rammevilkår i næringen. Det har regjeringen lagt til rette for gjennom en rekordtildeling i TFO og gjennom 23. konsesjonsrunde. Med 23. konsesjonsrunde får næringen tilgang til å lete i nye områder for første gang siden 1994. Det gir optimisme og muligheter og vil gi aktivitet både for oljeselskapene og for leverandørindustrien. Jeg er også glad for at flertallet i komiteen slår fast i denne innstillingen at rammene for 23. konsesjonsrunde ligger fast.

Samtidig jobber vi målrettet for å styrke Norges konkurransekraft. Vi legger til rette for fremtidens arbeidsplasser gjennom å satse på innovasjon og ny teknologi. Vi bruker 1,5 mrd. kr mer til dette nå enn i 2013, bl.a. gjennom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SkatteFUNN-ordningen. Da jeg deltok på oljemøtet ordføreren i Stavanger, Christine Sagen Helgø, inviterte til for et par uker siden, ble denne satsingen trukket frem som svært viktig fremover av flere som deltok der. Vi skal holde trykket oppe. Samtidig har vi senket skatten for dem som skaper og investerer i norske arbeidsplasser, for å trygge disse for fremtiden. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet, senest i går, mente dette viser at vi «ikke forstår Norge». Men det siste et næringsliv under sterkt kostnadspress trenger, er 12 mrd. kr i skatteøkninger, som Arbeiderpartiet foreslår. Det har aldri vært et dårligere tidspunkt å øke skattene på enn nå.

Utbyggingen av Johan Sverdrup kommer som en viktig vitamininnsprøyting for olje- og gassindustrien akkurat nå. Så langt har flere norske bedrifter fått arbeid med dette prosjektet, bl.a. Aker Solutions, Aibel, Kværner Verdal og Kværner Stord, ABB og, senest på mandag, Odfjell Drilling. Dette sikrer arbeidsplasser i en krevende tid. Jeg er utrolig stolt av norsk leverandørindustri, som er svært internasjonalt konkurransedyktig, og hevder seg helt i topp på kompetanse og kvalitet. Det norske oljeeventyret har vært et industrieventyr som har skapt flere hundre tusen arbeidsplasser og lokal verdiskaping siden starten på 1960-tallet. Sverdrup er det største industriprosjektet i Norge på flere tiår, og investeringene knyttet til feltets første byggetrinn er på 117 mrd. kr.

Selv om Norge står i en omstilling og må forberede seg på en fremtid hvor verdiskapingen fra olje og gass vil spille en noe mindre rolle i norsk økonomi enn den har gjort de siste årene, har industrien en lysende fremtid. Norsk olje og gass vil være med på å dekke verdens energibehov i flere tiår fremover. I en verden som kommer til å stille strengere klimakrav, er vi godt forberedt. Vår industri lever allerede godt med verdens høyeste CO₂-avgift. Flere tiltak er tatt i bruk for å få ned utslippene fra sektoren, og industrien har satt i gang arbeid på flere fronter for å se på hvordan de ytterligere kan redusere sitt karbonavtrykk. Vi kan være stolte av at vi har en olje- og gassindustri i Norge som tar klimautfordringen på alvor. Det vil også gjøre norsk olje og gass konkurransedyktig i en grønnere fremtid, som stiller strengere krav til utslipp og ny teknologi.

Johan Sverdrup vil få kraft fra land fra dag én av sin produksjonsperiode. Med det er store fremtidige utslipp fjernet før de engang oppstår. Sverdrup er et fremtidsfelt, et oljefelt vi har all grunn til å være stolte av, av flere grunner.

Vi har kommet langt siden den gangen Ed Seabourn proklamerte at Nordsjøen var et oljebasseng og Ekofisk satte startskuddet for det norske oljeeventyret. I dag vedtar vi utbyggingen av en ny etappe på dette eventyret. Jeg mener det er på sin plass å gratulere Norge med dagen, og jeg ser frem til debatten her i salen.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Oskar J. Grimstad (FrP) [10:29:12]: Som fleire har vore inne på, er dette det største industriprosjektet i Noreg på mange tiår, og det vil sysselsetje svært mange i ei utfordrande tid for petroleumssektoren. Utbygging og drift av Johan Sverdrup-feltet vil gi nasjonen store inntekter i mange tiår framover og sysselsetje mange gjennom lang driftstid.

På full feltutbygging er det forventa at dei totale investeringane vil liggje på om lag 200 mrd. 2015-kroner, og alle forstår at det gir gode moglegheiter til utstyrsindustrien som så langt – og gledeleg nok – har kapra svært store delar av kontraktane til dette feltet.

I motsetning til det vi såg for berre få år sidan, er norske leverandørar no konkurransedyktige, og vi har sloppe å sjå at dei store kontraktane går til verft i Asia eller i Austen. Det er vi svært glade for, og det viser at omstilling og konkurransekraft ikkje er noko ein må ta for gitt.

Vi registrerer at olje- og gassindustrien i Noreg står i ein omstillingsprosess der både oljeselskap og leverandørindustri jobbar vidare med å styrkje eigen konkurransekraft, redusere kostnad og auke effektiviteten.

Det spesielle med denne utbygginga, bortsett frå storleiken på feltet, er at kraftbehovet til Sverdrup-feltet vil bli dekt av kraft frå land frå produksjonsstart. Det vil redusere utsleppa frå dette feltet betydeleg, men med ikkje heilt ubetydelege kostnader.

Petroleumssektoren er kvotepliktig og betaler allereie store summar for utsleppa sine, og dette er det brei einigheit om politisk.

På grunn av storleiken på Sverdrup-funnet må feltet bli bygt ut i fleire byggjetrinn. Investeringsavgjerd og innlevering av plan for vidare utbygging og drift er venta i 2017, og planlagd produksjonsstart er i 2022.

I innstillinga har Framstegspartiet gått ut av eit lite avsnitt som gjeld HMS, og dette er ikkje heilt utan grunn. Ein har over tid registrert at delar av HMS-arbeidet har blitt ein parodi som er effektivitetsavgrensande og fører til store meirkostnader. I debattar om dette har også næringa innrømt at det finst enkeltpunkt som utfordrar legitimiteten til HMS-arbeidet, og at ein no går gjennom dette med tanke på forbetringar. Det trengst. Det er signalet også frå dei tilsette som har dette regimet rundt seg dagleg i arbeidet sitt.

Ingen er tent med at HMS-arbeid blir latterleggjort og dermed mistar betydinga si for ein trygg og sikker drift, så eg er glad for dei signala som kjem om at dette arbeidet med ein gjennomgang av HMS-systemet blir prioritert. Elles støttar Framstegspartiet krav til HMS-standard ved tildeling av kontraktar, i tråd med innlegget til saksordføraren i dag.

Store delar av innstillinga som komiteen i dag debatterer, inneheld m.a. faktabeskrivingar om norske utslepp innanfor olje- og gassektoren. Det er eit faktum at Noregs utvinning av fossile ressursar er den mest klimaeffektive som finst, og at ein stadig er på jakt etter nye kutt. Det er bra, men når ein då ber til torgs argument om at vi må late store delar av petroleumsressursane liggje igjen i bakken, er det eit feilskjer av dimensjonar.

Den dagen det eventuelt skulle skje, vil produksjonen bli erstatta av produksjon i andre land som gir frå seg eit langt høgare fotavtrykk klima- og miljømessig. Er det dette som er målet, løyser det slett ikkje utsleppsutfordringane og klimatrusselen, då den er global.

Johan Sverdrup-utbygginga vil også bli viktig for norsk olje- og gassindustri, då utbygginga fell saman med ei tid prega av låg oljepris og lågare aktivitet i næringa, og ein ser at Johan Sverdrup-feltet også blir viktig for annan etablert infrastruktur ved at olje og gass vil bli transportert høvesvis til Mongstad og Kårstø, der modifikasjonar og drift vil gi mange arbeidsplassar.

Johan Sverdrup-feltet er eit av dei største oljefelta i Nordsjøen, og feltet kan ha ei levetid på meir enn 50 år, ja kanskje opptil 70–80 år. Avgjerda om å byggje ut feltet kjem til å auke norsk produksjon i åra framover og vil som sagt forlengje den norske oljealderen med mange tiår. Det er eg svært glad for. Denne produksjonen trengst i energimiksen i verda, då det er mange tiår før behovet for fossil energi vil bli lågare, og vår produksjon av denne energien er etterspurd, gir arbeidsplassar og økonomi til velferdssamfunnet vårt, og sist, men ikkje minst til den produksjonen som bidreg minst til utslepp av klimagassar.

Det er grunn til å gratulere oss alle med dagen i dag, og takk til saksordførar Per Rune Henriksen for eit godt arbeid.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:33:49]: Jeg vil også starte med å takke saksordføreren for et godt arbeid og også representanten Bru for et godt samarbeid. Jeg vil også være av dem som gratulerer oss selv med det vedtaket vi skal gjøre om den viktige utbygginga av Johan Sverdrup i dag.

Olje- og gassvirksomheten er og vil være en bærebjelke for samfunnet vårt. Den har bidratt til en stor og viktig næringsutvikling, til en teknologiutvikling, og den har bidratt til å utvikle hele samfunnet. Det er en næring som har hatt store ringvirkninger for hele landet vårt, og som vil være viktig også framover.

I Kristelig Folkeparti har vi vært spesielt opptatt av at vi ønsker en større utvinning av olje og gass på eksisterende felt. For det handler om forvaltninga, det er nå vi har sjansen til å ta det opp. Den dagen man stenger ned feltet, vil det være krevende og dyrt å komme i gang igjen.

Vi har også vært opptatt av en videre satsing på leting og utvinning av nye felt, men også vært tydelige på at vi ønsker et noe lavere tempo enn det som har vært. Samtidig har vi vært opptatt av å skjerme spesielt sårbare og verdifulle områder. Det har også vist seg gjennom samarbeidsavtalen vi har med regjeringa, der vi har fått viktige gjennomslag for f.eks. å verne områdene rundt Lofoten, Vesterålen og Senja, Jan Mayen osv. Det viste seg også i debatten og vedtakene som ble gjort om åpninga av Barentshavet sør-øst, der Kristelig Folkeparti stemte imot en åpning av de sårbare områdene nord i det feltet. Den debatten dreier seg om iskanten, som skal tas senere i dag.

Vi mener også at helse, miljø og sikkerhet er viktige dimensjoner, også fordi det er et fortrinn for Norge. Store deler av petroleumsressursene vet vi må ligge, og da vil klimagassutslipp av utvinninga, teknologi, kunnskap og kostnader spille inn. For at Norge skal være konkurransedyktig, må vi også være i front når det gjelder dette.

Derfor er kraft fra land et viktig stikkord. I en krevende tid for hele næringa betyr utbygginga vi skal vedta i dag, enormt mye. Vi skal igjennom en omstilling til et lavutslippssamfunn, vi skal igjennom en grønn omstilling. Vi skal bruke de teknologiarbeidsplassene, den kompetansen de menneskene har, til å få til den omstillinga vi trenger til et grønnere samfunn. Kraft fra land er helt avgjørende for å redusere norske klimagassutslipp. Kraft fra land er viktig der det er riktig, det har vært spesielt viktig for oss å presisere. For det er ikke sånn at hvert eneste felt kan elektrifiseres, men vi mener at Utsira er et av de best egnede områdene for det. Derfor er vi også veldig glade for at Stortinget strammer opp konklusjon, vedtak og vilkår i dag, og presiserer at kraft fra land må være på plass for hele området på Utsira innen 2022.

Vi er også innforstått med at dimensjonering må ses i sammenheng, men å koble sammen plattformene, altså Gina Krogh, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Johan Sverdrup, er noe som kan ses uavhengig av oppstarten av byggetrinn 2. Det samme kan kraftkabel ut gjøre, for det er fullt mulig at den kan komme tidligere enn oppstarten. Derfor mener vi at det er stor fornuft i å se sammenhengen mellom dimensjoneringa og utbygginga av fase 2, men samtidig være tydelig på at kraft fra land for hele området må innføres innen 2022.

Jeg mener også at det viktige vedtaket vi gjør i dag, og som vi har hatt et arbeid for over lang tid, er noe som må få konsekvenser for nye utbygginger og nye opprustninger av eksisterende felt, og at det må prege det arbeidet fra regjeringens side. Stortinget sier klart og tydelig at det er dette vi mener er riktig – når det også er riktig på det aktuelle feltet, når forholdene ligger til rette for å ta kraft fra land i bruk.

Vi er glade for at Stortinget gjør dette vedtaket, at vi har samlet en – så å si i hvert fall – enstemmig komité og et enstemmig storting – bak det viktige vedtaket som gjelder å redusere eller hindre at det kommer flere klimagassutslipp, og også prinsippet om at kraft fra land må være hovedregelen. Det må være utgangspunktet. Det fins gode grunner for at det ikke skal gjøres noen steder, men jeg er veldig glad for at vi lykkes med det her, og at vi får til en områdeløsning.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp det forslaget Kristelig Folkeparti sammen med andre har fremmet?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:38:53]: Det ønsker jeg.

Presidenten: Da har representanten Kjell Ingolf Ropstad tatt opp det forslaget han refererte til.

Marit Arnstad (Sp) [10:39:14]: Dette er noe vi kan fortelle våre barnebarn om, sa Statoils letedirektør da Johan Sverdrup-feltet ble funnet i 2011. Det kan hun fordi det vil være de kommende generasjonene som skal forvalte ressursene på Sverdrup-feltet. Det er et visst historisk sus over det vedtaket som gjøres i dag.

Dette vil bli en av gigantene i norsk oljevirksomhet. Ikke siden 1986 – 29 år siden – har Stortinget gjort et vedtak om å bygge ut et så stort olje- og gassfelt som det en i dag gjør. Hvis en bare ser på oljeressursene, har en ikke gjort et så vesentlig vedtak om utbygging siden 1981, da Gullfaks-feltet ble vedtatt utbygd. Så det er i sannhet en stor beslutning som Stortinget i dag bidrar til. Det er en viktig beslutning for norsk petroleumsnæring, som består av 200 000 sysselsatte – en næring som gir ringvirkninger over hele landet, som gir en stor verdiskaping, og som har gjort Norge til en stor, pålitelig og global energileverandør. Senterpartiet mener at Norge har grunn til å være stolt over arbeidsplassene, kunnskapen og teknologien som finnes i denne næringen.

Stabilitet og forutsigbarhet har alltid vært avgjørende i en næring der hvert prosjekt spenner over svært mange tiår, og koster mange milliarder kroner. Derfor er jeg glad for at et bredt flertall i komiteen i det vesentlige står samlet om både vurderingen av dagens situasjon, den langsiktige petroleumspolitikken og PUD, plan for utvikling og drift, for dette prosjektet som behandles i dag.

I innstillingen til saken gir komiteen uttrykk for bekymring over norsk leverandørindustri. Det er signal som regjeringen bør ta på det største alvor, for det er et viktig felles ansvar for myndighetene og for næringen at man faktisk adresserer den vanskelige situasjonen som deler av leverandørindustrien nå er oppe i.

Så kan vi være uenige om det er riktig å sette i verk tiltak og om hvilke tiltak det er riktig å sette i verk. Jeg vil nok si at regjeringen og regjeringspartiene i stor grad inntar en passiv vente-og-se-holdning. Det synes Senterpartiet er for passivt. Vi mener at det er mulig og riktig å støtte en rekke tiltak som nå bør vurderes gjennomført, slik at en beholder både kapasiteten og kompetansen i norsk leverandørindustri i den kneika en er inne i. Den kompetansen og kapasiteten kommer vi til å trenge i årene framover, også dersom tidene blir bedre, og det vil være synd om man i en nedgangsperiode opplever at næringen dreneres for kompetanse som det vil være bruk for seinere.

Det er ikke tvil om at situasjonen i leverandørindustrien til dels er et resultat av et høyt kostnadsnivå, og at det er viktig og riktig at både leverandørindustri og olje- og gasselskap tar grep når det gjelder kostnadsnivået. Så har jeg lyst til å si at jeg var litt forundret over statsrådens uttalelse i Dagens Næringsliv i dag:

«Om det skapes flere arbeidsplasser av at jeg sitter i møter med Konkraft, er jeg usikker på, harselerer Lien.»

Jeg synes det er en litt underlig uttalelse, for samspillet mellom selskap, leverandørindustri og myndigheter har bestandig vært viktig i norsk oljenæring. Det har kanskje ikke vært så synlig i oppgangstider. Derfor har kanskje ikke INTSOK eller NORSOK eller Konkraft vært så veldig synlige fra 2003 og framover til i dag. Men de har vært veldig viktige i de periodene som har vært tøffe, og INTSOK, som ble etablert i 1997, var uhyre viktig i 1998 og 1999 da nedgangstidene slo inn den gang, men også for å bidra til en internasjonalisering av både leverandørindustri og oljeselskap under sentrumsregjeringens arbeid.

Jeg er litt forundret over den tonen. Jeg skulle ønske at vi i større grad i fellesskap kunne ha sett på de tiltakene som er lagt inn fra flere av partiene i innstillingen når det gjelder leverandørindustrienes situasjon.

Sverdrup-feltet er ikke bare historisk i kraft av størrelsen på ressursene, men også fordi det gir oss en mulighet som de politiske partiene har benyttet til å elektrifisere et helt område på norsk sokkel. Elektrifisering er et av de områdene der vi kan utnytte tilgangen til fornybar energi i landet vårt. Det har vært en omfattende debatt om elektrifisering av feltene på Utsirahøyden. I fjor fattet Stortinget vedtak, og det følges videre opp i proposisjonen som diskuteres i dag, og komiteen har også lagt inn et vedtakspunkt om at rettighetshaverne skal etablere en områdeløsning som skal omfatte hele kraftbehovet til de fire feltene i 2020. Det er viktig, og det er nyorientering som er viktig for hele næringen.

Ola Elvestuen (V) [10:44:38]: (komiteens leder): Petroleumsnæringen er viktig for Norge. Gjennom de siste fire tiår har den vært med på å bygge opp en enorm velstand og et industrieventyr i Norge. Med det vedtaket vi gjør i dag når det gjelder Johan Sverdrup-feltet, vil petroleumsnæringen også være viktig i Norge mange tiår fram i tid. Jeg tror det er liten uenighet om at slik vil det være framover.

Men norsk petroleumsnæring og Norge står også overfor en brytningstid. Vi har den diskusjonen vi har hatt lenge, om at petroleumsnæringen skal holdes utenfor sårbare områder som Lofoten, Vesterålen og Senja, som iskanten – som vi vil få en diskusjon om etterpå – Mørebankene og andre.

Norsk petroleumsaktivitet må ses i sammenheng med den situasjonen vi er i internasjonalt, at vi må redusere klimagassutslippene med 80–90 pst. fram mot 2050, og med den norske forpliktelsen om at vi, sammen med EU, skal redusere også våre utslipp, med 40 pst. fram mot 2030.

Derfor er Venstre glad for at vi nå får en løsning med kraft fra land på Johan Sverdrup-feltet, og at vi også får en områdeløsning som vil sikre at dette er på plass i 2022. Jeg vil også nevne at det var viktig at Stortinget i fjor vår tok initiativ til å ta opp spørsmålet om en områdeløsning med kraft fra land på hele Utsirahøyden, og at dette nå er et grunnlag for denne saken.

Men så er det det internasjonale perspektivet. Det er ingen tvil om at det er en krise i norsk petroleumsnæring. Så langt er det vel 22 000 arbeidsplasser som er blitt borte. Vi har en situasjon med lav oljepris som det er all mulig grunn til å tro kan vedvare, enten det er på grunn av skiferolje – som får ned prisen – eller økt produksjon i Saudi-Arabia, eller det er på grunn av situasjonen på lang sikt, at vi er nødt til å redusere forbruket av olje internasjonalt i årene framover. Det er ingen tvil om at det også for Norge vil være ressurser som kommer til å bli liggende, og som vi ikke kan hente opp i årene framover. Men det er først og fremst oljeprisen som kommer til å bestemme hvilke av ressursene som kommer til å bli liggende igjen i grunnen.

Når det gjelder Johan Sverdrup-feltet: Er det ett felt man bør drive, er det nettopp et felt som har den lønnsomheten som Johan Sverdrup-feltet har, hvor man kan ha en produksjon med stabil, lav pris, som kan holde i mange år fram i tid.

For Venstre er det ingen motsetning i å sette alle krefter inn på at vi skal redusere våre klimagassutslipp i Norge. Det gjelder på land, det gjelder ved å redusere utslipp i produksjonen på sokkelen – som vi også gjør på Johan Sverdrup-feltet – og å ligge i front internasjonalt med å utvikle en teknologi og et næringsliv som reduserer utslipp. Det vi nå må sette våre krefter inn på, er å benytte den muligheten vi har til å bruke den kompetansen og den kunnskapen som er i petroleumsnæringen, til å sette i gang med et helt nødvendig grønt skifte, enten det er satsing på fornybar energi, eller det er satsing på å bruke ren energi innenfor den tradisjonelle industrien eller innenfor andre næringer som har et mye mindre klimagassutslipp og fotavtrykk når det gjelder nettopp klimagassutslipp.

Jeg er glad for at det er bred enighet i komiteen om hovedlinjene i saken. Men jeg vil også ta opp forslaget fra Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, ikke minst, om at regjeringen bes om å se på muligheten for å få til en «hel- eller delelektrifisering av Gudrunfeltet og Sleipnerfeltet».

Presidenten: Forslaget representanten refererer til, er allerede behørig tatt opp, så det vil komme til avstemning.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:49:39]: SV stemmer i dag imot utbyggingen av Johan Sverdrup og foreslår at utbyggingen utsettes på ubestemt tid, og vi mener utbyggingen stiller oss som nasjon overfor et reelt dilemma mellom arbeidsplasser og inntekter i dag og klimaomstilling og langsiktig bærekraft. Dette er et dilemma som flere partier burde drøftet i stedet for å stemme for utbyggingen på autopilot.

Johan Sverdrup-feltet er et av de aller største oljefeltene i norsk historie, med en levetid på 50 til 70 år. Beslutningen om å bygge ut feltet vil drastisk øke norsk oljeproduksjon og forlenge den norske oljeavhengigheten med flere tiår. Det er et paradoks, i en tid der oljebruken i verden må ned for å bekjempe klimaendringene.

Norge må la olje ligge. Tall fra FNs klimapanel viser at den olje, kull og gass som vi allerede har funnet, inneholder fem til ni ganger mer CO₂ enn verden kan slippe ut dersom vi skal unngå de verste konsekvensene av klimaendringene. Da må vi slutte å legge nye investeringer i fossil energi og vri investeringene over i fornybare løsninger. Vi må særlig unngå investeringer i infrastruktur og produkter og produksjon som låser Norge og verden fast til store utslipp i lang tid, som Johan Sverdrup-utbyggingen gjør.

Norge er et rikt land. Vi har tjent mye penger på å utvinne fossil olje og gass over flere tiår. Samtidig vet vi at verden må la fossil energi bli liggende ubrukt om vi skal bekjempe klimaendringene. Da er det rettferdig at Norge tar sin del av dette ansvaret ved å la oljen i Johan Sverdrup-feltet ligge. I Norge er vi under en promille av verdens befolkning, men står for 2 pst. av verdens oljeproduksjon og over 3 pst. av verdens gassproduksjon. Med andre ord henter vi ut en langt større andel enn vår rettferdige andel dersom vi skal stoppe farlige klimaendringer. Hvis ikke vi skal redusere produksjonen, hvem skal da gjøre det?

Vi har ventet for lenge med omstilling. I Norge har vi vent oss til et investeringstempo i oljenæringen som vi vet aldri har kunnet vare evig. Fallende oljepriser har bidratt til permitteringer og økende arbeidsløshet. Vi i SV har i mange tiår advart mot for høyt oljeinvesteringstempo, og derfor har vi stemt imot flere oljeutbygginger og mot tildeling av mer areal for oljeleting. De store partiene i norsk politikk har ønsket en annen utvikling. Derfor vil omstillingen som nå kommer, være mer utfordrende, mer krevende, men like nødvendig.

Stortingets svar på fallet i en allerede for stor oljenæring kan ikke være nye gigantinvesteringer i olje. Det er ikke framtidsrettet. Skal vi nå omstille oss til et grønnere, bærekraftig samfunn, vil lavere oljeinvesteringer gi større rom i økonomien til andre investeringer. Vi må sørge for å bruke kompetansen Norge har fra oljealderen, til å utvikle løsninger på klimaproblemet og til å bygge et grønnere norsk næringsliv. Derfor vil vi i SV ta initiativ overfor Stortinget til å utarbeide et bredt, grønt omstillingsprogram for norsk økonomi, for å ivareta arbeidstakere og bruke kompetansen fra oljealderen til å utvikle eksisterende og framtidige næringer.

Vi har allerede fremmet forslag om satsing på nullutslippsteknologi i sjøfarten, demonstrasjonsanlegg for havvind og en storinnsats for å bygge ut jernbanen i årene som kommer. I vårt alternativ til revidert nasjonalbudsjett foreslår vi også en egen tiltakspakke mot arbeidsløshet og for grønn omstilling. I en tid der det ofte høres ut som alle partier kan være enige om et grønt skifte, en omstilling til et nullutslippssamfunn, kan det ikke være riktig når flertallet i dag vedtar at Norges største industriprosjekt i dette århundret skal være en oljeutbygging.

I fjor tok SV initiativ til en allianse på Stortinget som sørget for at det stilles krav om utslippsfri kraft fra land til Johan Sverdrup og andre felter på Utsirahøyden. Uten det hadde ikke alle Statoils planer om videre utbygging basert seg på kraft fra land, og uten det ville ikke utslippene fra feltene Gina Krog, Ivar Aasen og Edvard Grieg, som til sammen står for utslipp på 275 000 tonn, måttet stenge ned gassturbiner og benytte kraft fra land fra 2022, senest. Selv om SV nå stemmer imot utbyggingen av Johan Sverdrup, stemmer vi for de kravene som flertallet på Stortinget presser fram.

Olje- og gassnæringen har økt sine utslipp med 91 pst. fra 1990 og fram til i dag. Veksten i utslippene fra oljenæringen har vært drivkraften bak veksten i Norges samlede klimagassutslipp og er en hovedårsak til at Norge sliter med å nå de målene Stortinget har vedtatt i klimapolitikken. Det holder ikke lenger. Oljenæringen kan ikke lenger tillates å få ødelegge norske klimamål. Den erkjennelsen må også andre snart komme til. SV vil også framover være en pådriver for å stille klimakrav til alle olje- og gassprosjekter, slik vi har vært på Utsirahøyden.

Steinalderen sluttet ikke på grunn av mangel på stein, og fossilalderen kommer ikke til å slutte på grunn av mangel på fossile ressurser, men fordi vi må slutte å brenne dem om vi skal ta vare på livet på jorden omtrent som vi kjenner det i dag. For oss i Norge betyr det at oljealderen uomtvistelig må gå mot slutten. Tiden for de store oljeutbygginger i Norge er forbi. Et nei til Johan Sverdrup fra Stortinget ville vært et tydelig signal til Norge og det internasjonale samfunn om at det er på tide å øke tempoet på omstillingen, ikke oljeutvinningen.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:54:44]: Jeg trodde alle forslagene var tatt opp av andre, men hvis det er noen som ikke er det, så gjør jeg det nå.

Presidenten: Da har representanten Heikki Eidsvoll Holmås tatt opp forslagene nr. 5, 6 og 7, som Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne står bak i innstillingen.

Rasmus Hansson (MDG) [10:55:07]: Hvert femte år sender paven ut et hyrdebrev om hvordan rettskafne katolikker bør leve sine liv. I dag har han sendt ut et slikt brev, der han visstnok oppfordrer til en etisk og økonomisk revolusjon for å forhindre katastrofale klimaendringer. Sånne hyrdebrev har historisk sett hatt stor betydning. Mange mener f.eks. at et hyrdebrev om å forbedre arbeidernes sosiale kår på 1800-tallet satte fart i kampen for bedre vilkår og rettigheter. Og mens 1800- og 1900-tallet åpenbart sto i arbeiderbevegelsens tegn, er det overordnede politiske perspektivet i vårt århundre nødvendigheten av å tilpasse menneskelig virksomhet til tålegrensene for jordas livsmiljø.

Jeg antar at få representanter bruker pavens hyrdebrev som politisk rettesnor, men det er allikevel ironisk at Stortinget akkurat i dag gir klarsignal om å bidra med ytterligere 900 millioner tonn CO₂, ca. 18 ganger Norges årlige utslipp, fra Johan Sverdrup-feltet til global oppvarming. Dette er et felt som skal produsere til langt utpå 2070-tallet, og dette gjør vi altså samtidig som at vi snakker stadig mer om at Norge skal være et lavutslippssamfunn og karbonnøytralt i 2050.

Miljøpartiet De Grønne har for lengst gjort det klart at vi vil stemme imot planen for utbygging og drift av Johan Sverdrup-feltet. Men et stort flertall på Stortinget nekter fortsatt å lee på en lillefinger for å begrense Norges suverent største klimapåvirkning, nemlig olje- og gassutvinningen. Beslutningsprosessen i oljesaker er kjemisk fri for muligheter til å vurdere klimakonsekvenser. Alle beslutninger er gjort, og alle investeringer er låst når Stortinget til slutt i dag har en liksomdebatt om ja eller nei til åpning.

Når det nå en gang vedtas at Sverdrup skal bygges ut, støtter Miljøpartiet De Grønne vedtaket om at feltet skal elektrifiseres. Det er bedre enn ingenting, og det bidrar til en riktig retning i norsk energiutvikling. Men elektrifisering kutter 1–2 pst. av de klimagassutslippene som Sverdrup vil produsere, og det er nærmest provoserende å høre den ene representanten etter den andre framstille dette tiltaket som et stort og avgjørende bidrag for at Johan Sverdrup-feltet ikke skal bli et klimaproblem. Vi vet, som flere har vært inne på, at avhengig av hvem man spør, må 70–90 pst. av jordas gjenværende fossile ressurser bli liggende i bakken hvis vi skal ha en viss sjanse til å nøye oss med to graders global oppvarming. Dagens vedtak forutsetter at noen andre tar dette ansvaret, og disse andre er i veldig stor grad – hvis ikke utelukkende – land som det vil være mye dyrere for å ta dette ansvaret, enn det vil være for Norge.

Sverdrup-prosjektet sveiser dessuten norsk økonomi og norsk næringsliv fast til fossilalderen i enda flere tiår. Sverdrup vil båndlegge svære ressurser, store teknologimiljøer og titusenvis av høykompetente mennesker som burde vært kastet inn i utviklingen av Norges grønne næringsliv nå. Beslutningen om Sverdrup-feltet er ikke sammenlignbar med beslutningen om Ekofiskfeltet. Det var en beslutning vi vant på. Beslutningen om Sverdrup-feltet er en beslutning vi kommer til å tape på historisk.

De Grønne kommer i dag, i tillegg til å stemme imot selve utbyggingen, til å foreslå at klimagassutslipp fra både produksjon og forbrenning av petroleum nå blir en del av de framtidige planene for utbygginger på norsk sokkel. Vi foreslår også at kraft fra havbasert fornybar energi skal kunne kobles til områdeløsningen, og vi er ganske overrasket over at dette forslaget ikke har fått bredere tilslutning, for én av de gode sidene ved elektrifisering av Sverdrup er jo nettopp at det nå omsider etableres en infrastruktur som åpner helt nye muligheter for utvikling av flytende havvind. Stortinget har liggende til behandling et annet forslag fra MDG om en seriøs havvindsatsing. Hvis det er en reell interesse for å overføre kompetanse og teknologi fra petroleumsnæringen til framtidsnæringer, som det snakkes så mye om, er vi nødt til å bruke denne typen muligheter.

Sammen med andre partier fremmer vi også forslag om at det ved utbygginger skal gjennomføres en grundig analyse av klimarisiko, og at også elektrifisering av Gudrun-feltet og Sleipner-feltet utredes.

Å åpne Johan Sverdrup-feltet er et vedtak på tvers av alle klimamål, i strid med en rettferdig fordeling av verdens gjenværende karbonbudsjett, og det er en utsettelse av det grønne skiftet i norsk næringsliv. Jeg håper at det neste store industrivedtaket Stortinget gjør, blir mer framtidsrettet enn dette.

Presidenten: Da oppfattet presidenten det slik at representanten har tatt opp det forslaget som Miljøpartiet De Grønne er alene om i innstillingen?

Rasmus Hansson (MDG) [11:00:12]: Ja.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Tord Lien [11:00:22]: La meg begynne med å si at denne dagen har jeg gledet meg til. Det er, som flere av talspersonene har vært inne på, en historisk dag for Norges største og viktigste næring. Jeg har lyst til å takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid med dette og for gode og kloke beslutninger.

Historien om norsk olje- og gassproduksjon er på mange måter et fantastisk eventyr, og det startet ikke langt unna den feltutbyggingen vi i dag diskuterer. Faktum er at det er mer enn 40 år siden første gang det ble lett etter olje og gass i dette området, og fordi man på grunn av innovasjon og nye måter å se Nordsjøen på boret letebrønn i vårt årtusen 200 meter unna den første letebrønnen, fant man den gang Aldous og Avaldsnes, som i dag er Johan Sverdrup-utbyggingen.

Der vi har snart 50 år bak oss, vil Johan Sverdrup gi oss 50 år framover. Det er første gang siden Gullfaks-utbyggingen på 1980-tallet at vi i Stortinget behandler en sak i denne størrelsesorden. Det vil generere i størrelsesorden 1 300 mrd. kr i inntekter. 700 av disse milliardene vil havne i statskassen. Det vil i første utbyggingsfase generere 51 000 årsverk i Norge. Når det settes i drift, vil Johan Sverdrups første utbyggingstrinn sysselsette mellom 3 000 og 4 000 mennesker i Norge. Oljeplattformen er den største som noensinne er bygd på norsk sokkel, med 550 sengeplasser. Det er den suverent største kraft-fra-land-løsningen som noensinne er bygd, og hver eneste dag fra jeg mottok plan for utbygging og drift, til det første gang skal produseres olje i 2019, vil det hver time investeres mellom 2 og 3 mill. kr i dette fantastiske prosjektet. Utstrekningen på feltet er om lag 200 km². Det er altså på størrelse med hele den regionen jeg bor i, Trondheims-regionen, eller hele Subsea Valley-klyngen på Østlandet.

Det vil ikke bare komme Rogaland til gode. Dette er et prosjekt som vil komme hele landet til gode, gjennom både fordeling av inntekter og fordeling av den direkte sysselsettingseffekten prosjektet vil gi, samt at det vil sikre Norges rolle som stabil energieksportør til våre venner i Europa og andre steder i generasjoner foran oss. Totalinvesteringen er, som Stortinget vil være kjent med, i størrelsesorden 120 mrd. kr, og inntektene vil ikke bare finansiere aktiviteter som vår generasjon trenger å finansiere – det vil også skape sysselsetting og verdier våre barnebarn vil ha nytte av.

Jeg tror ikke det er noe særlig hemmelig at situasjonen for norsk leverandørindustri ville vært svært annerledes og mye mer krevende hvis ikke Johan Sverdrup-utbyggingen hadde passert gjennom Stortinget i dag. Jeg er glad for å se at norske leverandører igjen viser sin styrke og sin konkurransekraft, og jeg er glad for å se at den tette samhandlingen mellom operatører og leverandører på norsk sokkel – som har vært en del av suksessen i arbeidet som har vært gjort på norsk sokkel i generasjoner allerede – nok engang gir resultater ved at store kontrakter havner hos norske verft og hos norske leverandører. Det viser en næring som er godt i gang med en helt nødvendig omstilling og tilpasning til en ny konkurransesituasjon. Det er enda mange kontrakter igjen og store muligheter for norske leverandører også i tiden som ligger foran oss.

Dette er også det som legger grunnlaget for det mange har vært inne på, at Johan Sverdrup fra produksjonsstart vil være forsynt med kraft fra land, men det er også denne utbyggingen som muliggjør kraft-fra-land-løsning på de øvrige feltene på Utsirahøyden, som nevnt i proposisjonen.

Det skjer mer på norsk sokkel enn Johan Sverdrup. Vi har produsert olje og gass fra norsk sokkel i snart 50 år, ca. halvparten av de utvinnbare ressursene på norsk sokkel er igjen. Det er produsert en større andel av oljen enn av gassen. Det er mye mer gass igjen. Det er store ressurser igjen på norsk sokkel. Vi har også åpenbart svært kompetente både operatører og leverandører som vil muliggjøre produksjon av disse ressursene i tiden framover, og selv om det nå er en noe krevende situasjon i næringen, er det fortsatt vår suverent største og viktigste næring. Hvis man slår sammen dem som jobber med energiproduksjon i andre deler av verden, altså leverandører til andre sokler i verden, og dem som er leverandører og ansatte i produksjon av olje og gass på norsk sokkel, snakker vi om i størrelsesorden 300 000 mennesker som er direkte tilknyttet energiproduksjonen fra hydrokarboner, i all hovedsak i sokkelproduksjon rundt omkring i verden.

Denne næringen er størst enten man måler det i verdiskaping, i inntekter til statskassen, i investeringer – der er den suverent størst, nesten større enn alle andre næringer til sammen – i eksportverdi eller ikke minst, det aller viktigste for Stortinget, i finansiering av velferdsstaten. Den er også, som representanten Arnstad vel var inne på, Norges suverent viktigste distriktsnæring. Langs kysten, fra Fredrikstad til Kirkenes, har samtlige kommuner selskaper som leverer til industrien, og i nesten alle norske kommuner finner vi folk som jobber med å produsere energi fra sokkelen. Dette størrelsesforholdet er det viktig å ha med seg når man diskuterer rammene for aktivitet på norsk sokkel.

Jeg har også lyst til å si at denne næringen er ikke bare stor, den er også en av de viktigste kildene til kompetanse for å utvikle andre næringer, som vi har sett mange eksempler på i det siste, enten det er havbasert fornybar kraftproduksjon, havbruk, fiskeri eller andre viktige norske næringer.

Så er det, som mange har pekt på, krevende tider for norsk sokkel, men la meg begynne med å si at da jeg tok sete i Olje- og energidepartementet i 2013, med oljepriser på godt over 100 dollar fatet, begynte jeg klart og tydelig å adressere behovet for å redusere kostnadene. Den lange vekstperioden som lå bak oss, i realiteten fra 2001 til 2013 og særlig i perioden 2010–2013, bidro til at kostnadene steg kraftig – ikke bare i Norge, men også i Norge. Det var helt nødvendig å redusere kostnadene ved produksjon av olje og gass på norsk sokkel.

Vi har også sett en fallende oljepris og svikt i kontantstrømmen til selskapene. Dette er selskapene helt nødt til å adressere og forholde seg til. Det gjelder leverandører og operatører på norsk sokkel, det gjelder mange andre steder også. Men det er grunn til å huske på når vi diskuterer dette, at vi kommer fra to historiske rekordår. 2013 og 2014 var historiske rekordår. Investeringsnivået på norsk sokkel i 2015 og 2016 kommer til å bli tredje og fjerde høyeste investeringsnivå vi noensinne har sett. Det bakteppet mener jeg det er viktig å ha med seg. Så er det ikke noe problem for meg å erkjenne at for dem som mister jobben, er dette en helt reell krise. Det er ikke noe problem for meg å erkjenne at for mange av leverandørene og for mange av oljeselskapene er dette en svært krevende situasjon. Men jeg er også glad for å se at det motsatte av det som skjedde da Per Rune Henriksen var statssekretær i OED, skjer nå – mange kontrakter kommer hjem. I forrige periode mistet norsk leverandørindustri fem av fem store kontrakter. Jeg er glad for å se at leverandørindustrien har styrket sin konkurransekraft og nå vinner store kontrakter til norske verft. Det skal vi alle sammen være glade for.

Fra regjeringens side har vi allerede styrket petroleumsforskningen. Vi har tett dialog med alle aktørene både i fagforeningene, i leverandørindustrien og i industrien.

Med det ser jeg tiden går ut, så jeg får komme tilbake til kakereferansen til representanten Henriksen ved en senere anledning.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Per Rune Henriksen (A) [11:10:40]: Jeg kan forsikre statsråden om at arbeidet med å ta tak i kostnadsutviklingen i bransjen ikke startet ved hans inntog i Olje- og energidepartementet, dette var noe som også var svært viktig for oss da vi satt i politisk ledelse i Olje- og energidepartementet. Vi så på dette som en stor samfunnsmessig utfordring, og vi satte inn tiltak for å få gjort disse tingene – tiltak som har ledet fram til at norsk leverandørindustri i dag kaprer kontrakter.

Det vi ser fra regjeringen nå, er at passivitet blir opphøyet til en dyd i kampen for å få sikret en framtid for petroleumsindustrien. Vi ser i avisen statsråden si at dette ikke er noen krise, vi ser Stavanger-ordføreren si at dette er krise, og vi ser Ståle Kyllingstad fra IKM si at dette er krise. Statsråden vil åpenbart ikke gjøre noe mer enn han gjør. Da vil jeg stille spørsmålet om det var feil å ta politiske initiativ i 1993, i 1997 og i 2001, eller holder disse initiativene for all framtid?

Statsråd Tord Lien [11:11:53]: Jeg er veldig usikker på om næringen er tjent med at vi står her og polemiserer over hva vi skal kalle dette. Jeg er, som jeg sa i mitt innlegg, fullstendig klar over at for dem som blir personlig rammet, er dette en krise. Jeg er fullstendig klar over at dette er en krevende tid for mange selskaper.

Jeg har lyst til å si at det som er aller viktigst – det som er svært gledelig, og som virkelig er viktig for varig framtidig verdiskaping fra norsk sokkel, sysselsetting og inntekter til statskassen – er nettopp stabilitet og forutsigbarhet i rammevilkårene, og det er de brede, store kompromissene i Stortinget. Jeg mener at representanten Henriksen og jeg i dag kan glede oss over at vi ikke bare i denne saken, men i flere andre saker i løpet av dagen, viser næringen at de store, brede oljepolitiske kompromissene fortsatt ligger fast, med stabile, forutsigbare rammer og tilgang på nye arealer. Det er det som vil sikre sysselsetting og verdiskaping også i tiden som ligger foran oss.

Per Rune Henriksen (A) [11:12:56]: Dette handler ikke om terminologi og hva vi kaller situasjonen. Det dette handler om, er om man erkjenner at situasjonen er så alvorlig at det kreves tiltak. Dette er den største industrien og den største næringen i Norge, med 240 000 arbeidsplasser. 20 000 av dem har gått tapt på ett år, og vi har ikke sett ett tiltak fra statsråden for å gjøre en innsats på dette området.

Min frykt er selvfølgelig at vi får en høyere arbeidsledighet. Dette er en fæl situasjon for dem som kommer ut i arbeidsledighet – jeg har selv gått arbeidsledig i over ett år, så jeg vet hva det er. Det er også en forferdelig situasjon for det norske samfunnet, og det vil være en tøff situasjon for bransjen når vi vet at det vil komme en oppgang om noen år. Skal vi da få en ny kostnadsgalopp fordi selskapene skal kjøpe seg til kompetanse og kapasitet i et stramt marked? Det er det vi er redd for. Derfor vil vi ha tiltak for å dempe fallet og gjøre det mulig å ha en effektiv næring som går inn i bedre tider om noen år.

Statsråd Tord Lien [11:14:01]: Konkurransekraften til industrien er først og fremst industriens ansvar – leverandører og operatører i fellesskap. Til virkelighetsbeskrivelsen, når representanten Per Rune Henriksen er veldig opptatt av å kalle dette en krise, har jeg lyst til igjen å minne om at investeringsnivået i 2015 og 2016 kommer til å bli større enn det var i 2009, i 2010, i 2011 og i 2012, og så hadde vi rekordårene 2013 og 2014. Vi ser i år og for neste år et lavere aktivitetsnivå enn i 2013 og i 2014, men vi kommer altså fra et historisk høyt nivå. Det er helt nødvendig at industrien, leverandører og operatører, tar tak i kostnadsutviklingen vi har sett. Regjeringen har levert når det gjelder nye arealer, vi har levert med hensyn til stabilitet og forutsigbarhet i rammevilkårene, og vi har styrket myndighetenes innsats for forskning og teknologiutvikling på norsk sokkel.

Presidenten: Neste replikant er Kjell Ingolf Ropstad.

Presidenten gjør oppmerksom på at replikklisten nå er fulltegnet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:15:14]: Først vil jeg si at jeg er enig med statsråden i at det avgjørende nå er å føre en forutsigbar og god politikk for å sikre næringsutvikling og trygge arbeidsplasser – det er vekstfremmende skattelette, og det er satsing på infrastruktur, forskning og teknologiutvikling. Der skjer det mye bra. Vi er i en krevende tid, samtidig som vi vet at det også skal være en omstilling. Da gjelder det å ta vare på kompetansen, sikre hvert enkeltmenneske som mister jobben, og forhåpentligvis se en kostnadsutvikling som gjør norsk industri enda mer konkurransedyktig, slik at vi kan videreutvikle den kompetansen vi har.

Mitt spørsmål – siden listen er fulltegnet – handler om den endringen som Stortinget gjør i konklusjon og vilkår, punkt 3, der vi ikke følger statsråden i å koble på andre byggetrinn, som er planlagt å ha oppstart i 2022, men der vi sier at kraft fra land skal komme til hele området innen 2022. Mitt spørsmål er: Hvordan tenker statsråden – i sin dialog med selskapene – å forsikre seg om at det blir oppfylt?

Statsråd Tord Lien [11:16:15]: Jeg kan forsikre om at Olje- og energidepartementet kommer til å følge opp alle vedtak Stortinget gjør. Det er sånn det nesten bør og må være når man har en mindretallsregjering.

Vi har hele tiden vært veldig opptatt av å få til koblingen mellom 2022 og andre byggetrinn. Det er naturlig at vi kjenner til hvordan andre byggetrinn skal se ut. Det er ikke nødvendigvis sånn at hele andre byggetrinn må være på plass før kraft-fra-land-løsningen er på plass, men det er viktig at vi kjenner til hvordan tallene – f.eks. kraftbehovet i andre byggetrinn og gjerne kraftbehovet i de andre, mindre feltene på Utsirahøyden – vil være. Derfor har vi hele tiden vært opptatt av at disse tingene skal ses i sammenheng. Departementet lever utmerket godt med det vedtaket som er gjort, og vil følge det opp, så lenge vi kan være trygge på at vi kjenner til kraftbehovet på Johan Sverdrup-feltets andre byggetrinn før innretningen er på plass

Marit Arnstad (Sp) [11:17:33]: Statsråden har i utgangspunktet rett i at konkurranseevnen er industriens eget ansvar, men det har jo bestandig i norsk oljevirksomhet vært et samspill mellom myndigheter og leverandørindustri og oljeselskap – særlig i nedgangstider. NORSOK ga oss et mye bedre samvirke mellom leverandørindustrien og oljeselskapene. INTSOK ga startskuddet til internasjonaliseringen av leverandørindustrien, og KonKraft medførte en veldig fornuftig dialog mellom myndigheter og topplederne i industrien.

Det virker som om statsråden og regjeringen nå rett og slett sitter stille i båten og håper på at dette skal blåse over, og da er egentlig mitt spørsmål: Når blir situasjonen alvorlig, eller hva skal til for at statsråden synes at situasjonen er alvorlig nok til at han ikke bare sitter og avfeier de merknadene som kommer, men faktisk er villig til å sette inn verktøy? Og hvilke verktøy kunne regjeringen tenke seg å sette inn dersom situasjonen blir alvorlig?

Statsråd Tord Lien [11:18:34]: Jeg mener at det aller, aller viktigste regjeringen og stortingsflertallet kan og bør bidra med, er stabilitet og forutsigbarhet i rammevilkårene – dette med prosjekter som skal produsere olje og gass i alt fra 15 til 50 år. Det handler om å gi industrien tilgang på nye arealer, som regjeringen holder på med, med god støtte fra bl.a. Senterpartiet. Og vi har allerede styrket myndighetenes innsats for styrking av teknologiutvikling på sokkelen gjennom DEMO 2000-programmene og PETROMAKS.

Så har jeg lyst til å forsikre om at jeg snakker med både leverandørindustri og operatører regelmessig. Jeg hører ikke noe rop fra dem om kraftige endringer i rammevilkårene, det må jeg innrømme. Så har jeg lyst til å minne om at vi vil ha et høyere aktivitetsnivå på norsk sokkel i år og neste år enn i seks av de åtte årene som den rød-grønne regjeringen satt, uten at jeg hørte noe rop om noen krise den gangen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:19:55]: Jeg skal lese opp noe fra merknadene på side 17 i innstillingen. Komiteen snakker om følgende:

«For Edvard Grieg-feltets del vil den pålagte tilknytning til områdeløsningen for kraft fra land medføre at all egen kraftgenerering fra gassturbiner fases ut.»

Så hopper jeg litt lenger ned i merknadene, der det står:

«Komiteen merker seg at det i proposisjonen fremholdes at industrien har lite erfaring med elektriske kjeler og at en kvalifiseringsprosess anses som nødvendig. Komiteen forventer at en slik prosess gjennomføres i forkant av beslutningen om hvordan varmebehov for Edvard Grieg dekkes.»

Spørsmålet mitt er veldig enkelt: Har statsråden merket seg denne merknaden, og kommer han til å følge den opp?

Statsråd Tord Lien [11:20:39]: Jeg har merket meg at Stortinget har vært opptatt av varmebehovet på Grieg. Selvfølgelig er dette et arbeid Olje- og energidepartementet vil følge opp. Det pågår allerede vurderinger av hvordan dette skal løses, og så vidt jeg vet, er dette nettopp en av de tingene Stortinget har vært opptatt av, nemlig at vurdering av elkjeler er en del av det arbeidet. Så dette vil vi selvfølgelig følge opp fra myndighetenes side.

Rasmus Hansson (MDG) [11:21:22]: Det grønne sertifikat-regimet er inne i noe som ser ut som en bråbrems. Det er mye bra med det regimet, men det har ikke utviklet ny teknologi, og det har ikke skapt spesielt mange arbeidsplasser. Havvind har derimot potensial for begge deler. Det er en kjempediger potensiell energiressurs, og det er en type teknologi som er nærliggende for offshore-kompetansen som vi allerede har. Og så har Johan Sverdrup-feltet, med alle sine dårlige egenskaper, også den gode egenskapen at det både er et lønnsomt felt og altså rigges infrastrukturmessig på en måte som vil kunne danne en plattform for havvindutvikling.

Har statsråden begynt å se litt lysere på muligheten for å bruke Johan Sverdrup-plattformen som en mulig plattform for en norsk havvindsatsing?

Statsråd Tord Lien [11:22:23]: Først har jeg lyst til å si at jeg er ikke enig i at disse sertifikatene ikke har bidratt til utviklingen av ny teknologi. Dette har vært et av mange bidrag fra Europa som har bidratt til at kostnadene ved f.eks. produksjon av vindkraft per kWh har falt, riktignok i stor grad hjulpet av tyske virkemidler for å få på plass mer vind, men det har definitivt vært et bidrag også til den norsk-svenske vindutbyggingen som har funnet sted.

Så når det gjelder spørsmålet om havvind: Det er helt rett at skal det bli en realitet i fremtiden, så må vi ha en infrastruktur på plass, og kraft fra land kan være eksempler på den typen infrastruktur som vi må ha.

Så mener jeg at hvordan man løser kraftbehovet på Sverdrup, utenfor de rammene som Stortinget nå sier at Olje- og energidepartementet må sette for Sverdrup-utbyggingen, må nesten utbyggerne selv gjøre sine vurderinger av.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Anette Kristine Davidsen (A) [11:23:46]: Petroleumsvirksomheten har i lang tid vært en av bærebjelkene i norsk økonomi. Det er Norges største næring målt i verdiskaping i statlige inntekter og i investering. Det kommer petroleumsvirksomheten til å være også i lang tid framover. Utbygging av Sverdrup-feltet er et av de største industriprosjektene i Norge på flere tiår. Dette vil medføre betydelige aktiviteter under både utbygging og drift, og det vil også ha gode ringvirkninger ved å skape arbeidsplasser både regionalt og nasjonalt.

Men like viktig: Det vil gi store inntekter til fellesskapet. Det norske petroleumsskattesystemet har gjennom tiår tjent Norge godt, og verdiene har kommet hele det norske samfunnet til gode, for når enkelte selskaper har fått lov til å utnytte fellesskapets ressurser, har det også kommet fellesskapet til gode. Dette er heller unntaket enn regelen når man ser til land som har vært like heldige med å finne store petroleumsressurser. Den vanlige historien er at noen har tjent seg veldig rike, mens samfunnet har stått tilbake med lite. I Norge valgte vi en annen vei. Vi krevde at de som tjente på å utvinne fellesskapets ressurser, skulle betale tilbake. Det gjorde de, og det vil også skje med Johan Sverdrup-feltet. Bare i løpet av det første byggetrinnet er inntektene beregnet til om lag 1 000 mrd. 2015-kroner, og størsteparten av dette tilfaller det norske samfunnet i form av skatteinntekter.

Likevel har den siste tiden vært fylt med dårlig nytt for Norges største industri. Konsekvensene av kutt og varslede nedskjæringer påvirker og angår mange, også utenfor industrien. Men det som i all hovedsak skiller denne situasjonen fra andre nedturer tidligere, er regjeringens manglende politiske vilje til å gjøre noe for å hindre de skadevirkningene vi nå ser. Selv om det er bred enighet om de overordnede målene og virkemidlene for norsk olje- og gassvirksomhet, er vi likevel avhengig av tiltak for dagens situasjon. Vi ser at antall arbeidsledige har økt kraftig, og at mange av disse er fra oljesektoren. Vi trenger tiltak, men det har regjeringen åpenbart ingen konkrete planer om.

Utbyggingen av Johan Sverdrup-feltet har hittil gitt norsk leverandørindustri store kontrakter. Men uansett hvor positivt det er, kan vi ikke la jubelen over kontraktstildelingen hittil overskygge det faktum at vi har store utfordringer å ta fatt på. Fra leverandørindustrien fortelles det om bråstopp i vedlikehold og investeringer, som fører til masseoppsigelser. Når ledigheten stiger og det er såpass mange arbeidsledige som direkte eller indirekte er knyttet til industrien, merkes det over hele landet, for ikke bare leverandørnæringer som gir tjenester i tilknytning til utvinning blir rammet, men også mer tradisjonelle fastlandsnæringer. Dette påvirker mange, for etter salg av olje og gass er leverandørindustrien vår største eksportnæring. Dette er en næring som leverer kunnskapstunge varer og tjenester, og ikke bare til norsk sokkel, men også til et tøft internasjonalt marked. Med alle sine arbeidsplasser, sin verdiskapning og sin kompetanse er det en vel så viktig del av vår oljeformue som oljefondet selv.

Vi som politikere kan ikke sitte her og overstyre markedet, men vi må like fullt ta på alvor de utfordringene vi ser. Vi må lytte til dem som kjenner næringen, og finne både langsiktige og kortsiktige løsninger for hva som gagner samfunnet i sin helhet – og ikke minst: Vi må ta vare på den kompetansen vi har, for kunnskap er framtiden, og virksomheten kommer til å ha en sentral rolle for framtidig verdiskaping, sysselsetting og samfunnsutvikling. Til og med i et lavutslippssamfunn vil det være etterspørsel etter petroleumsprodukter, men derfor er det også viktig at næringen fortsetter å søke nye muligheter for å redusere sine egne utslipp og for å produsere med lavere karbonavtrykk enn det de gjør i dag. Dette er viktig for å nå de klimamålene som vi har satt, men også for at næringens konkurransekraft internasjonalt skal opprettholdes.

Vi trenger langsiktige strategier for å legge opp til lavutslippssamfunnet og økt bruk av lavutslippsteknologi. Vi trenger også langsiktige og kortsiktige strategier for å bevare norsk inntekt og for å bevare lav arbeidsledighet. Men da må også regjeringen og stortingsflertallet vise politisk vilje til å hindre de skadevirkningene vi nå ser.

Odd Henriksen (H) [11:29:05]: Det er en merkelig opplevelse å stå her i dag, i en tid med økende ledighet i petroleumsindustrien, og høre om Sosialistisk Venstrepartis ønske om å stoppe utbyggingen av Johan Sverdrup, vår tids kanskje viktigste industriprosjekt – et prosjekt som vil skape nye arbeidsplasser, gi arbeid til bedrifter som sliter med konkurransetørke, og inntekter til storsamfunnet tilsvarende et helt statsbudsjett.

Jeg husker svært godt Norsk olje og gass’ årskonferanse i 2014. På scenen sto bl.a. SVs finanspolitiske talsmann, Snorre Serigstad Valen, og jeg mener å huske at han sa at norsk olje- og gassnæring hadde en lysende framtid. I tillegg sa Serigstad Valen at næringen måtte tilpasse seg det endrede klimaet, at næringen måtte jobbe hardere for å redusere utslippene. Næringen har respondert på det, og i dag behandler vi planen for drift og utbygging av Johan Sverdrup-feltet, som inkluderer en kraft-fra-land-løsning. Johan Sverdrup vil være elektrifisert fra dag én. Men selv om Johan Sverdrup elektrifiseres, skaper kanskje 51 000 årsverk og flere tusen nye arbeidsplasser, investerer for 240 mrd. kr, får en inntekt tilsvarende et helt statsbudsjett, skaper aktivitet i nesten hele landet, i nesten alle landets kommuner, og i tillegg bygger på Sosialistisk Venstrepartis egen St.meld. nr. 28 for 2010–2011, En næring for framtida, takker de i dag allikevel nei.

Under debatten om St.meld. nr. 28, En næring for framtida, tok også representanten Snorre Serigstad Valen ordet, og da sa han:

«I tillegg til den rikdommen olje- og gassressursene representerer for Norge, er det en gave at oljen i Norge har bidratt til større verdiskaping, bedre fordeling og bedre liv for mange i Norge, at det tas hensyn til miljøet og til andre næringer når beslutninger tas.»

Man kan undres på hva som har skjedd i løpet av to år.

Også Industri Energi mener at SV har gått altfor langt. Til Klassekampen i helgen sier Leif Sande at nå virker det som om SV har brutt alle bånd til fagbevegelsen en gang for alle. Jeg forstår Leif Sande i Industri Energi meget godt. Johan Sverdrup er et godt prosjekt, som gir velferd og arbeidsplasser i hele landet.

Som sagt, Sverdrup er et godt prosjekt. Vi skal igjennom en omstilling, vi skal inn i en ny tid, og da er det viktig at vi har gode fundament som gir staten gode inntekter, slik at vi kan oppnå den endringen på en god måte. De beslutningene vi gjør her i dag, gjør at vi skaffer landet gode inntekter, gjør at vi skaffer oss gode rom, gjør at vi kan gjennomføre de omstillingene til et grønt skifte som vi må gjøre, på en mye bedre måte enn ved å takke nei til disse inntektene, takke nei til disse arbeidsplassene og takke nei til den utviklingen som industrien også står for, og som vi også trenger bidrag fra for å kunne få til den omstillingen som vi alle lengter etter. Det er spesielt å høre det, og det er spesielt å takke nei til en slik mulighet.

Magne Rommetveit (A) [11:32:25]: At det framleis er både livs- og konkurransekraft i norsk leverandørindustri, har me sett den siste tida. Det er svært gledeleg at store oppdrag til Johan Sverdrup-utbygginga har gått til norske leverandørselskap, som i sterk internasjonal konkurranse viser at dei evnar å kapra viktige kontraktar. For meg som kjem frå Stord og Hordaland, har det jo vore ekstra god stemning på heimebane etter at Kværner Stord nyleg vart tildelt ein stor og viktig Johan Sverdrup-kontrakt.

Dei oljeretta verfta våre kan framleis fylla rolla som viktige bidragsytarar til teknologi- og kompetanseutvikling og ikkje minst som lærlingfabrikkar for framtidige fagarbeidarar, som landet sårt treng.

Medan regjeringa snakkar om ei naudsynt omstilling til ein ny normal som enno ingen veit heilt kva betyr, peikar IEA på at for å unngå samanbrot i energileveransane fram mot 2030 vil det også framover vera trong for store årlege investeringar for å kompensera for minkande produksjon i eksisterande felt.

Og verda treng meir energi, og sjølv i det moderate klimavenlege scenario, togradersmålet, er IEA sitt anslag at verda treng 37 pst. meir energi i 2040.

Regjeringa sin iver etter å snakka ned næringa står i motstrid til all optimisme rundt siste tildelingsrunde, med store forventningar til nye funn også i Barentshavet. Saman med ny optimisme etter nye funn og moglegheiter i Nordsjøen og i Norskehavet tilseier dette at leverandørindustrien vår må bevarast og utviklast og ikkje byggjast ned

Utbygginga av Johan Sverdrup skulle løfta norsk leverandørindustri gjennom ein vanskeleg periode før aktiviteten på ny ville stiga av grunnar eg nettopp har nemnt. Trass i gleda over norske tildelingar så langt er det diverre eit faktum at utanlandsk innhald i desse kontraktane er høgt og veksande, og det vert rekna som temmeleg sikkert at dei to siste plattformene vil gå til Asia. Når så Statoil, som kontrollerer rundt 80 pst. av aktiviteten på norsk sokkel, samtidig vel å skjera drastisk ned på vedlikehald og modifikasjonar for å kunna prioritera kortsiktig utbytte, undergrev dette fellesmåla om kompetanse og kapasitet som me heilt garantert vil ha trong for når oppgangen kjem.

Når myndigheitene i starten av vår oljeæra skreiv ned «dei ti oljeboda» og vedtok petroleumslova, var det for å ha eit fundament for å sikra både industrielt og finansielt utbytte av aktiviteten på sokkelen. Når operatørselskapa nedprioriterer norske leverandørar til fordel for utanlandske, som gong etter gong viser at dei ikkje evnar å levera på tid, kvalitet og kost, er det på høg tid å ta fram igjen petroleumslova og etterprøva om selskapa leverer i tråd med Stortinget sine intensjonar.

Det vert uakseptabelt viss framtidige utbyggingar på norsk sokkel generelt, og Johan Sverdrup spesielt, står fram som asiatiske industrieventyr og ikkje som norske industrieventyr. Eg vil minna om at Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet har sett seg nøydde til å skjerpa tonen overfor oljeselskapa fordi dei gjennom å skyva på prosjekt set optimal ressursutnytting i fare, som også er i strid med petroleumslova.

Regjeringa sin definisjon på aktiv næringspolitikk synest no å vera generell skattelette og reversering av den forfeila innskjerpinga av permitteringsregelverket. Det kan jo vera mangel på fantasi, men det er nok heller uttrykk for tradisjonell høgrepolitikk om at marknaden si usynlege hand skal handtera alle situasjonar.

Diverre vert resultatet like usynleg. Medan regjeringa nøler, ropar både bedrifter og tilsette på aktiv handling, og me i Arbeidarpartiet har lagt fram vår tipunkts plan for tiltak.

I tillegg bør regjeringa lytta til partane sine krav om fleire arbeidsmarknadstiltak og BIO-midlar til kompetanseutvikling, gjerne kombinert med ytterlegare lempingar i permitteringsregelverket, med 52 vekers lengd på permitteringsperioden som viktig verkemiddel.

Vi må også hugsa på at noverande teknologi- og kompetansemiljø i oljenæringa vil garantert utgjera ein viktig del av grunnlaget for den grøne og berekraftige teknologien.

Terje Aasland (A) [11:37:45]: I dag tror jeg vi kan understreke at junivedtaket i fjor om elektrifisering av Utsirahøyden var riktig, selv om olje- og energiministeren strittet imot alt han kunne. Vedtaket den gang skapte klarhet om det som var den største politiske usikkerheten i det store prosjektet vi nå behandler. Det er utvilsomt sånn at utbyggingen av Johan Sverdrup er viktig og kommer i en meget gunstig tid, da hele petroleumsnæringen er inne i en meget krevende tid.

«Krise», sier Høyres Christine Sagen Helgø. «Krise», sier oljeleverandør Ståle Kyllingstad. «Krise» må vi anta at de over 20 000 som har mistet jobbene sine i den siste tiden, sier. Tiden som kommer, blir langt verre, sier Norsk Industri. Det sier også Rederiforbundet og SSB, og NHO gjennom sitt barometer sist uke stadfester nettopp det samme: Tiden som kommer, blir langt verre i arbeidsmarkedet.

2016–2017 blir vanskelig. Ledigheten kommer til å være høy, og den kommer til konstant å være høyere enn i de åtte årene før denne regjeringen tiltrådte – konstant høyere enn i de åtte årene før denne regjeringen tiltrådte.

Krise for folk, men ikke for industrien, sier olje- og energiministeren, samtidig som han tillater seg å harselere over de forslag som er framsatt i saken. Vi har ikke sagt at forslagene er fremmet som en fasit på løsningen når det gjelder situasjonen, men det er langt mer enn hva statsråden har gjort, for han har gjort ingenting med tanke på den situasjonen som nå gjelder.

I perioden 2005–2013 ble 350 000 flere sysselsatt, 200 000 flere sysselsatt i privat sektor – det til tross for tidenes største tilbakeslag i verdensøkonomien. Høy sysselsetting og god økonomi var noe regjeringen overtok. Skattelette har vært denne regjeringens mantra og er denne regjeringens svar på enhver utfordring som oppleves – skattelette til enkeltpersoner med formue. Det er fristende i den debatten vi nå hører – ikke minst fra representanten Tina Bru, som bruker det som et argument – å få høre hvilke positive utslag det har gitt på nåværende situasjon at regjeringen har prioritert skattelette som sak nr. 1, og som svar på alle utfordringer samfunnet står oppe i når det gjelder arbeidsmarkedet. Det hadde vært interessant å få dette inn i debatten, fordi det er en vesentlig del av den stortingsmeldingen vi behandler.

Så sier representantene fra regjeringspartiene at det viktigste vi kan gjøre nå, er å sikre stabilitet og stabile rammebetingelser. Ja, Arbeiderpartiet står 100 pst. bak det. Men da skjønner jeg ikke hvorfor Høyre bruker all sin kraft på å prøve å skape usikkerhet om hva andre partier mener om forutsigbarhet for framtiden. Det er jo det de bruker sitt politiske engasjement til nå – å snakke mer om andre partier enn om hva de selv vil gjøre, i en situasjon hvor altså over 20 000 mennesker i løpet av kort tid har mistet framtidsmulighetene sine gjennom inntekt og arbeid. Noen har kanskje fått nye jobber, men den tiden vi nå går inn i, kommer til å være langt mer krevende, hvis vi skal tro Norsk Industri, Rederiforbundet, SSB og NHO. Det er jo normalt organisasjoner regjeringen lytter til.

Da er mitt spørsmål: Hva vil olje- og energiministeren gjøre så norsk oljekunnskap ikke forvitrer og forsvinner under hans ledelse av departementet? Det hadde vært interessant å få vite: Hvordan tenker olje- og energiministeren på den tiden vi nå går inn i, i det korte bildet 2016–2017? For så langt, på to år, har han sagt ingenting.

Tina Bru (H) [11:42:38]: Jeg har begynt å bli vant til disse svært indignerte innleggene fra Terje Aasland som begynner å komme på tampen av de fleste debattene vi har om olje her. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke igjen i den kritikken. Jeg synes det er merkelig å stå på Stortingets talerstol og si at vi bruker mer tid på å snakke om andre partiers politikk. Jeg tror jeg hadde én setning i mitt innlegg om Arbeiderpartiet – én setning om hva de gjør, og det var at deres eneste svar i den situasjonen vi står i nå, er å øke skattene for næringslivet. Det mente jeg var helt riktig å påpeke. Jeg brukte ikke mer tid på å snakke om Arbeiderpartiet.

Men flere har i dag tatt til orde for at regjeringen skal bruke politisk makt til å øke aktivitetsnivået på sokkelen, og frykt ikke: Det gjør vi allerede. Vi har rekordutlysninger i TFO-rundene, vi kjempet for Johan Sverdrup-feltet som vi i dag vedtar – sånn at det ikke skulle bli utsatt selv om Arbeiderpartiet og flertallet på Stortinget ønsket noe annet i utgangspunktet – og vi har foreslått en merknad i innstillingen hvor vi slår ring om petroleumslovgivningen. Det er forutsigbare og stabile rammevilkår som er det aller viktigste.

Men dette viser den store forskjellen på høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Vi mener vår viktigste oppgave som politikere er å skape trygge og forutsigbare rammer omkring våre næringer. Investeringsbeslutninger, ansettelser og utbytte skal ikke bestemmes av Stortinget, det skal bestemmes på generalforsamlingene og i styrerommene. Venstresiden mener vi fra Stortinget skal legge oss opp i alt. Vi mener det er grenser for politikk.

Arbeiderpartiet ser behov for sterkere kontroll over næringen fra myndighetene, og sammen med Senterpartiet foreslår de åtte tiltak i innstillingen om Johan Sverdrup – kanskje i egen frustrasjon over hva som skjedde da de selv satt i regjering og alle kontraktene på de store utbyggingene gikk til utlandet. De ønsker bl.a. å sikre at petroleumsfaglige linjer ved videregående skoler ikke legges ned – et litt merkverdig forslag. Vi deler bekymringen for at yrkesfagselevene på petroleumsfag i videregående skole nå har utfordringer med å finne læreplass. Det er et løft vi alle må ta sammen. Derfor har vi lansert et yrkesfagsløft for å styrke kvaliteten på utdanningen. Vi har også økt lærlingtilskuddet, som er den ene tingen alle bedrifter fremhever som det absolutt viktigste for å kunne ta imot lærlinger.

Men man er nødt til å dimensjonere utdanningstilbudet etter hva som er næringslivets behov. Det er det en lang tradisjon for i Norge, det er det fylkeskommunene gjør i samarbeid med partene i arbeidslivet hvert eneste år. Å gjøre noe annet er å lure elevene. Vi vet at den største grunnen til «dropout» blant yrkesfagselever er når de ikke får læreplass. Derfor kan man heller ikke legge opp et utdanningstilbud som ikke har en ledig læreplass i den andre enden.

Det pågår allerede prosesser, både i olje- og gassindustrien og i andre fora utenfor næringen, med henblikk på hvordan man kan overføre kompetanse og teknologi fra denne industrien til andre. Det er også noe Arbeiderpartiet har snakket om her i dag. Vi mener at det er næringslivet og bedriftene selv som er best skikket til å identifisere lønnsom og nyttig overføringsverdi av både kompetanse og teknologi fra olje- og gassvirksomhet til annen industri – ikke nødvendigvis Stortinget.

Det er påfallende å høre et Arbeiderparti som styrte landet da fem av fem store kontrakter gikk til utlandet, nå kritisere oss for å gjøre for lite. De sier at vi snakker ned næringen. Men alle i denne salen som hørte mitt innlegg i stad, kan umulig mene det. Det er merkelig å hevde noe slikt. Det er ikke vi som sto og sa for et år siden at Norge ikke kunne være uberørt av at to tredjedeler av de fossile ressursene måtte ligge under sokkelen, som Jonas Gahr Støre sa. Så rettet han det opp, men han sier fortsatt at vi ikke kan være uberørt av det. Hva betyr egentlig det? Det er ikke vi som vil diskutere utvinningsgraden på feltene på norsk sokkel, sånn som Marianne Marthinsen i Arbeiderpartiet tok til orde for. Og det er ikke vi som har sådd tvil om utviklingen i Barentshavet, slik Arbeiderpartiet er i ferd med å gjøre og kommer til å gjøre i den neste saken vi skal diskutere her i salen i dag.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:46:39]: Dagen i dag er en stor dag. Olje- og gassnæringen i Norge er vår desidert største og viktigste næring, og det er en næring som er fordelt utover det ganske land. Det har vært og er en næring som har økt kompetansen og utviklingen av teknologi i Norge over flere tiår.

Jeg har selv reist som rallar og slusk i næringen i over 20 år. Jeg har ca. 20 år på blåmyra – fra Irskesjøen til Tyskebukta, til Ekofisk – før jeg endte opp på Heidrun utenfor Nordland. Jeg forstår meget godt hva denne næringen betyr for de ca. 300 000 arbeiderne og ansatte som på den ene eller andre måten er knyttet opp mot næringen.

Derfor er det en gledens dag – at et bredt flertall på Stortinget er for å bygge ut Johan Sverdrup. Det synes jeg også representanten Terje Aasland kunne ta inn over seg og faktisk kunne si at det er en gledens dag, for vi bør ikke bruke enhver anledning til å prate ned den ene næringen etter den andre.

Dessverre er det også slik at vi opplever at Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti ønsker å legge ned store deler av olje- og gassnæringen. Det vil bety at store deler av industrien vil bli nedlagt, med de følgene det vil få for Agderfylkene, Oslo, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og hele Nord-Norge. Det er bare trist og uforståelig. Det kan virke som begge partiene er veldig opptatt av å snakke om fellesskapet og fordeling til fellesskapet. Problemet er at verken Sosialistisk Venstreparti eller Miljøpartiet De Grønne vil være med på å skape noe som helst. Det vil altså ikke være noe å fordele. Det er et problem. Slik har det vært med Sosialistisk Venstrepartis forhold til olje- og gassnæringen siden den kom til Norge. De har alltid gått imot alle forslag til utbygging, men fordelingen, den ønsker de svært gjerne å være med på.

Avslutningsvis registrerer jeg at representanten Aasland ønsker å prate om den ene krisen etter den andre – vi kan vel snart kalle ham for en krisemaksimeringsekspert. Men jeg vil bare nevne at når vi snakker om den marine næringen, ønsker en altså i dag, under en blå-blå regjering, å flagge tilbake til Norge – for øvrig en næring som flagget ut fra Norge under de rød-grønne og regimet til Terje Aasland.

Per Rune Henriksen (A) [11:50:07]: Det som får meg til å ta ordet, er de utsagnene som særlig representanten Tina Bru kom med fra denne talerstolen om Arbeiderpartiets manglende vilje til å stå bak en stabil og forutsigbar politikk. Det er nesten uvirkelig etter at vi har jobbet med denne innstillingen, hvor vi har etablert nettopp et ganske klart uttrykk for at politikken ligger stabilt, vi er forutsigbare i oljepolitikken. I den saken vi skal diskutere etter denne saken, om iskanten, er vi klinkende klare på at rammene fra åpningsvedtaket for Barentshavet sørøst ligger fast, og at det også danner rammene for 23. konsesjonsrunde, så jeg forstår rett og slett ikke det intense behovet Høyre har for å så tvil om at det er et bredt flertall bak oljepolitikken som føres i dette landet.

Det blir rett og slett underlig, og jeg vil utfordre representanten Bru til å forklare hvorfor det er interessant å trekke fram et utsagn, noen debattinnlegg eller tanker som har kommet fra enkelte arbeiderpartipolitikere for halvannet år siden, og ett år siden, i den debatten som vi har nå, når det vi diskuterer her, er rimelig klart for alle som ønsker å se det – ikke minst for dem som har lest innstillingen.

Vi skal stå fast på det som har vært en god politikk for norsk oljeutvinning i alle år – i 40 år. Men det betyr ikke at vi står fast som statuer, upåvirket av hva som ellers måtte skje rundt oss. Det har heller aldri vært norsk petroleumspolitikk. Norsk petroleumspolitikk har vært å tilpasse politikken og politikkens redskaper til den situasjonen som har vært til enhver tid, for målet vårt har nemlig vært å få størst mulig samfunnsmessig gevinst av den økonomiske virksomheten og de inntektene som vi får, og den industrielle aktiviteten som dette gir.

Man har alltid satt inn tiltak for å få til en ønsket utvikling. Vi satte ned riggutvalget i den rød-grønne regjeringen for å se på kostnadsbildet på riggsiden og for å se på kapasitetssiden. Vi opprettet forskningssentre for å se på hva mulighetene og begrensningene er når vi nå i mye større grad beveger oss nordover enn det vi har gjort tidligere. Vi har også bevilget og tatt initiativ til forsknings- og utviklingsprogrammer for å tilfredsstille bransjens behov for kunnskap og teknologi. Og vi har støttet utviklingen av yrkesfaglinjer for å få sikret industrien den nødvendige kompetansen. Det er det som har vært politikken. Begrunnelsen for å gå inn i disse tiltakene fra samfunnets side, er nettopp at vi har en samfunnsmessig forståelse av hele denne industrien.

Denne industrien skal tjene samfunnet. Når denne industrien er ute i de problemene som den er i nå, blir det for lettvint, det blir feigt og det blir direkte skadelig når høyresiden sier at dette skal bransjen selv ordne opp i. Alle problemer som skapes for samfunnet for framtiden, legges i hendene på deltakerne i styremøter rundt i oljeselskaper. Det kan vi ikke leve med. Vi må sørge for at det også er en politisk styring og en politisk hånd på rattet. Det er ikke sånn at vi sier at vi skal bestemme hva som skal investeres hvor og når osv., men vi skal følge opp den tradisjonen vi alltid har hatt som politikere, at det er en politisk styring av virksomheten i landets største industri, som er den desidert viktigste inntektskilden for landet, den største kilden til sysselsetting og en god kilde til både teknologisk utvikling og samfunnsutvikling i hele landet. Sånn må det fortsatt også være. Da synes jeg vi må være enige om det vi er enige om, og så må vi heller ta tak i det som er problemer, ikke skape problemer, sånn som representanten Bru her prøver å gjøre.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Breivik (V) [11:55:15]: Eg vil knyta nokre kommentarar til mindretalsforslag nr. 8, om havvind. Venstre har stor sans for forslaget. Skal ein koma i nærleiken av utsleppsreduksjonane som togradarsmålet føreset i 2050/2060, vil fornybar energi verta ein stor knappheitsressurs i løpet av berre eit par tiår.

Berre i nabolaga, og kanskje i Europa, forbrukar dei i dag ca. 21 000–22 000 TWh energi per år. Det betyr at i nærområdet er det behov for 70–80 gonger meir fornybar energi i løpet av nokre generasjonar enn det som i denne samanhengen er den puslete produksjonen av fornybar energi me driv på med, på 130–140 TWh.

Havvind er utvilsamt ein av teknologiane som vert avgjerande for at vêret skal løysa klimaproblemet – og dette skal me. Uavhengig av om Noreg skal ta ut potensialet me har som storprodusent av fornybar energi frå havvind, eller ikkje, veit me at det kjem til å verta investert i tusenmilliardarsklassen worldwide i havvind dei neste åra.

Leverandørindustrien vår er vel kanskje for lengst inne i denne marknaden, men skal me politisk leggja til rette for at dei verkeleg får full effekt av den eineståande offshore-kompetansen dei har, også innanfor havvind, trengst det utvilsamt ein heimemarknad for uttesting og utvikling av ny teknologi. Eit fullskala pilotanlegg tilknytt Johan Sverdrup-feltet kan vera svaret på eit sånt behov. Men enten eit pilotanlegg skal realiserast her eller ein annan stad på sokkelen, vil det truleg vera eit budsjettspørsmål og eit spørsmål som krev ei meir omfattande utgreiing enn ein komitémerknad.

Eg nyttar høvet til å varsla at Venstre kjem til å jobba med realisering av eit pilotanlegg for havvind i samband med budsjettarbeidet for 2016.

Torill Eidsheim (H) [11:57:48]: Dette er det største industriprosjektet på fleire tiår. Samla sett kan Johan Sverdrup-feltet gje svimlande 1 300 mrd. kr i inntekter. Det svarar til ein femtedel av oljefondet. Der vi har 50 år bak oss, vil vedtaket om Johan Sverdrup kunne gje oss 50 nye.

Olje og gass som har vore, og som no òg vil kunne vere, ei næring med store ringverknader for heile Noreg, betyr mykje for mange lokalsamfunn. For den regionen som eg kjem frå, Nordhordland, vil den lokale utbygginga av oljerøyrleidninga til Mongstad gje 200 årsverk over ein periode på fire år. For ein region med 45 000 innbyggjarar blir dette lokalt beskrive som eventyrleg. Det gjev ein region som har begynt å ane mørke skyar i horisonten, nye moglegheiter og ny gjev.

Johan Sverdrup er eit av dei største funna på norsk sokkel sidan midten av 1980-talet og vil utan tvil gje eit stort løft til store delar av norsk næringsliv. Av investeringane på 12 mrd. kr knytt til ilandføring reknar Statoil med at halvparten vil gå til norske leverandørar.

Eg er stolt av norsk leverandørindustri, som er svært konkurransedyktig på den internasjonale marknaden. For Stord, eit samfunn heilt avhengig av leverandørindustrien sin, har ein, etter tap av åtte kontraktar, no endeleg vunne den niande. Vedtaket om Johan Sverdrup-feltet gjer at ein lokalt igjen har fått trua på at den norske leverandørindustrien kan konkurrere internasjonalt, og at han faktisk framleis er med i verdseliten.

Framtidstru er kanskje det aller viktigaste vi treng akkurat no. Vi veit at omstilling ventar, og vi pliktar å leggje det aller beste grunnlaget. Det vil vere trygge rammer og framsynt planlegging.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tord Lien [12:00:27]: Jeg kan forsikre alle som er bekymret her i salen, og i det offentlige ordskiftet for øvrig, om at jeg har tett og stadig dialog med operatørene, leverandørene i industrien og offshore-rederiene om situasjonen i næringen og lytter til innspillene derfra.

Jeg har heldigvis også god dialog med de fleste fagforeningene som er representert på norsk sokkel, noe jeg var veldig glad for i fjor vår. Da virket det på et tidspunkt ikke helt som om Arbeiderpartiet var like opptatt av stabilitet og forutsigbarhet, når man 16. mai gikk ut med en uttalelse som, hvis den hadde kommet i Stortinget noen måneder senere, i realiteten ville medført at vi ikke kunne hatt den debatten vi har nå. Jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet, sammen med norske fagforeninger, klarte å få på plass et kompromiss i Stortinget som gjør at det i dag er mulig å ha denne debatten, og at vi allerede nå har fått tildelt kontrakter på nesten 30 mrd. kr til en leverandørindustri som er inne i en krevende periode, og at det er mer i prosess.

Jeg har flere ganger i dag prøvd å si at jeg har ingen problemer med å anerkjenne at dette er en krise for folk som mister jobben. Jeg har ingen problemer med å anerkjenne at store deler av leverandørindustrien i varierende grad står i en svært krevende tid. Men det er også sånn at kostnadene ved å produsere olje og gass på norsk sokkel må ned. Jeg er ikke enig med Ola Elvestuen og flere andre som har sagt at oljeforbruket i verden går ned. Det er rett og slett ikke riktig. Oljeforbruket i verden går opp, men produksjonen øker mer. Det er en av grunnene til at kostnadene må ned, men også det at vi så en utvikling der kostnadsnivået var svært høyt, gjør at vi er nødt til å få ned kostnadene.

Én av de aller viktigste nøklene for å få ned kostnadene på norsk sokkel er ny teknologi. Derfor er jeg glad for at det brukes mer penger på forskning og teknologiutvikling for olje og gass nå enn det gjorde under den rød-grønne regjeringen. Min kollega, statsråd Torbjørn Røe Isaksen, har lagt fram en forskingsmelding som satser stort på realfag og teknologi, som denne og andre energiproduserende næringer vil ha nytte av. Min kollega, statsråd Monica Mæland, har lagt fram en maritim strategi som er til stor glede for både sysselsetting og næringene vi snakker om nå.

Så til SV: At man ikke bryr seg om at man sier nei til 200 000 årsverk i utbyggingsfasen og produksjonsfasen, får så være, men man sier også nei til 700 mrd. kr i inntekter, som kunne finansiert 14 000 sykepleierårsverk.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:03:39]: La meg sitere fra trontalen fra i fjor:

«Oljeaktiviteten vil ikke lenger være motoren for vår økonomiske vekst. Og vi må tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp.»

Det var Kongens ord på vegne av regjeringen. Det er lite som tyder på at regjeringen følger opp sin egen trontale.

Regjeringspartiene sier nå ja til oljeutvinning og ja til at et folk på mindre enn 1 promille av verdens befolkning hevder retten til enda større oljeutvinning, på tross av at vi allerede har 2 pst. av verdens oljeproduksjon og 3 pst. av verdens gassproduksjon. Med andre ord sier man ja til retten til å tjene oss enda rikere på å hente ut mest mulig av den svært begrensede mengden med olje som miljøet på kloden tåler. Vi er i en situasjon der folk i Norge ser på klimautfordringene som en av de to viktigste utfordringene i Norge i årene som kommer, og da står representanten Tina Bru fra Høyre og mener at det overhodet ikke er et dilemma med oljeutvinning på vei opp, i en verden der utvinningen av fossile ressurser må ned. I tillegg latterliggjør hun Arbeiderpartiets leder, som erkjenner at det er et dilemma når minst fire femtedeler av verdens fossile ressurser må bli liggende, og som mener at det er noe vi må ta inn over oss og ikke kan være uberørt av – at Norge overhodet ikke skal være berørt av at vi må la fossile ressurser ligge. Det er altså et flertall av de politiske partiene i Norge som mener at det overhodet ikke berører Norge at store deler av verdens fossile ressurser må bli liggende, og som istedenfor sier: «Drill, baby, drill!»

Det er ingen i regjeringen som følger opp i oljepolitikken at vi har begrensninger i klimagassutslippene. Vi må være klar over at Johan Sverdrup-utbyggingen kommer til å føre til at CO₂-utslippene øker i Norge på grunn av produksjonsvarmen som de trenger. Og vi må være klar over at klimamålene som vi i Norge har satt oss – nå sitter klimaministeren i salen – blir vanskeligere å nå, bl.a. på grunn av at elektrifiseringen av resten av Utsira-feltet skyves fram til senest 2022.

Jeg skal avslutte med å si følgende til Odd Henriksen: Historien kommer ikke til å dømme dagens politikere for vår evne til å maksimere de kortsiktige gevinstene som olje rett foran nesen på oss betyr, men den kommer til å dømme oss for hvordan vi håndterer de store utfordringene. Og da er det ingen tvil om at de farlige klimaendringene er en sånn utfordring.

Ola Elvestuen (V) [12:06:52]: Norge skal være en pådriver for å redusere klimagassutslippene internasjonalt, og vi skal redusere våre egne klimagassutslipp. Det er ingen tvil om at også petroleumsressurser i Norge kommer til å måtte bli liggende i sokkelen. Likevel tror jeg vi skal være glade for at Johan Sverdrup kommer akkurat nå. For det er krise i petroleumssektoren og leverandørindustrien, og uten Johan Sverdrup ville den krisen vært mye, mye større.

Likevel: Når jeg hører på noen av de større partiene, synes jeg man altfor lett tar IEAs framskrivninger som et eksempel på og en begrunnelse for at de gode tidene med høyere oljepriser kommer tilbake. Det kan godt hende at oljeforbruket ikke går ned akkurat nå, men oljeforbruket kommer til å måtte gå ned når verden skal nå sine klimamålsettinger.

En ting IEA ikke tar med seg, er jo trender, hvilke trender vi er inne i – både med prisutvikling innenfor solenergi og fornybar energi, med en utvikling for å få en transportsektor som blir mer og mer fossilfri, og ikke minst med den gryende og voksende politiske viljen til aktivt å sette i verk tiltak for å redusere klimagassutslipp internasjonalt. Det er den virkeligheten vi må forberede oss på i en verden der det er mer enn nok olje, og der forbruket må gå ned. Da vil nødvendigvis også prisene måtte gå ned over tid. Og det er her vårt problem ligger. Det er ikke med Johan Sverdrup, på den kommer vi til å tjene penger. Men vi må forvente at i andre områder av norsk sokkel vil man få flere og flere funn som vil være ulønnsomme å hente opp, og man vil få flere og flere prosjekter som vil være helt marginale i forhold til et som er lønnsomt. I den situasjonen vil også risikoen i prosjektene bli større og større for den norske stat.

Om vi nå skal redusere risikoen, er det fribeløpet vi må se på. Vi må ha en gjennomgang av om leterefusjonsordningen er riktig innrettet i en ny tid, og så må vi bruke den tiden vi nå har, ikke minst med Johan Sverdrup, som skaper aktivitet i leverandørindustrien, til å fortsette å forsterke det grønne skiftet som vi er nødt til å ha. Det er nå vi må satse på fornybar energi, det er nå vi må satse på ny industri, basert på fornybar energi som vi har i Norge, det er nå vi må utvikle det nye næringslivet for å bygge et norsk næringsliv som er mindre – og kommer til å måtte bli mindre – avhengig av petroleumsindustrien enn det er i dag.

Presidenten: Representanten Tina Bru har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tina Bru (H) [12:09:56]: Jeg har behov for å svare på de spørsmålene som kom fra Arbeiderpartiet. Jeg har ikke et intenst behov for å kritisere Arbeiderpartiet, men jeg er oppriktig bekymret. Hvorfor er det interessant å trekke opp denne linjen? Jo, to ting spesielt. Nummer 1: Det var ikke enkelte arbeiderpartirepresentanter, det var partileder Jonas Gahr Støre og det var finanspolitisk talsperson Marianne Marthinsen. Det er ikke enkeltrepresentanter, det er viktige representanter hos Arbeiderpartiet. Og nummer 2: Arbeiderpartiet har selv vært blant arkitektene bak utviklingen av norsk oljepolitikk slik vi kjenner den i dag. I en tid hvor flere partier tar til orde for drastisk å forringe rammevilkårene til industrien – noen partier i denne salen stemmer i dag til og med imot utbyggingen – mener jeg det er viktig at de store partiene i Norge, som alltid har stått støtt sammen om utviklingen, holder sammen og står støtt om den i fremtiden. Det er interessant, for jeg mener det er flere tegn og flere grunner til bekymring som viser at Arbeiderpartiet er på vei vekk fra den linjen som har ligget til grunn tidligere.

Per Rune Henriksen (A) [12:11:09]: Jeg vil blankt avvise at Arbeiderpartiet er på vei vekk fra den oljepolitiske tradisjonen som vi har stått i. Vi har alltid stått i en tradisjon hvor vi vil utvikle oljeindustrien til å være i samsvar med det som er samfunnets behov, og dermed også gi gode og stabile rammevilkår.

Det er en stund siden disse uttalelsene som representanten Bru viser til. De har blitt forklart, og de har vært tema for debatt både i og utenfor dette huset i lengre tid. Vi må bare registrere at Tina Bru ikke har fulgt med i den debatten, og heller ikke i de debattene vi har hatt her i denne salen, hvor dette har blitt tilbakevist gang på gang. Det burde være rimelig klart for alle at Arbeiderpartiet står for den politikken og de hovedlinjene som vi har stått for hele veien.

Jeg blir også litt forundret når statsråden viser til et angivelig kompromiss som ble gjort i fjor når det gjaldt kraft-fra-land-saken. Så vidt jeg har registrert, var det et enstemmig vedtak på de forslagene som kom, og som var oppe til diskusjon i den saken. Det var veldig bra at regjeringspartiene til slutt kom med på laget og vi fikk det vedtaket som gjorde at vi i dag kan diskutere utbyggingen av Johan Sverdrup – at de problemstillingene allerede er avklart. Det ville ha vært mye tyngre å ta en sånn avklaring nå.

Så noen ord til SV og Miljøpartiet De Grønne, som har den oppfatningen at det er et moralsk riktig valg å avvikle norsk oljeproduksjon: Jeg mener at det er et feil utgangspunkt, og det mener jeg fordi – som proposisjonen viser, og som mange rapporter jevnt over viser – det vil være et stort behov for olje og gass i framtiden. Vi får en fallende produksjon på produserende felt, og det vil være behov for å få satt nye felt i produksjon. Det er snakket om et behov på rundt 57 millioner fat ny produksjon i 2035 for å holde det nivået som er. Norsk oljeproduksjon er på 1,9 millioner fat i døgnet. Det er klart at hvis vi bare ensidig avvikler dette, vil det bli tatt igjen andre steder.

Vi må sette inn den politiske innsatsen internasjonalt på å få til gode klimatiltak som tar utslippene, og som gjør at forurenser betaler. Det er det som har vært, og fortsatt bør være, norsk politikk, og det er det som virker på sokkelen. Vår oppgave i olje- og gassproduksjonen er å produsere med lavest mulig utslipp.

Statsråd Tord Lien [12:14:23]: Selv om jeg ser på talerlisten at det kan hende jeg kommer opp på talerstolen igjen, har jeg lyst til å takke for en god debatt.

Når det gjelder vedtaket som ble gjort i fjor vår, hører jeg hva saksordføreren sier. Jeg noterer meg også at i de dagene dette pågikk som verst, i mai og juni i fjor, framsto deler av Stortinget like mye som en LO-kongress som noe annet. Jeg tror nok at det i hvert fall er deler av fagbevegelsen som i likhet med meg var bekymret for om vi kunne ha denne debatten nå. Men jeg er som sagt glad for at vi fikk de vedtakene vi fikk i fjor, og også i år, sånn at vi nå får bygd ut dette fantastiske feltet og får skapt sysselsetting og verdiskapning i realiteten langs hele norskekysten.

Det er mange som har vært inne på klima. Når det gjelder aktiviteten på norsk sokkel, kommer jeg aldri til å slutte å si at gass er en del av løsningen på å utvikle et lavutslippssamfunn som er innenfor rammen av togradersmålet. Det er jo ikke bare jeg som mener det. Det mener FNs klimapanel, og det mener EU, som blant de store økonomiene i verden må kunne regnes å være et klimapolitisk fyrtårn. Dette mener også IEA – som la fram en rapport i London på mandag, og i Brussel sammen med meg på tirsdag – som klart og tydelig sier at det er mulig å utvikle energisystemer i hele verden som både tar hensyn til behovet for energi til flere enn i dag og også tar hensyn til togradersmålet. Men da er det altså behov for ikke å bruke mindre gass, men å bruke mer gass enn tilfellet er i dag.

Verden kommer også til å trenge mer olje. Jeg har lyst til å si at jo fortere vi når høydepunktet for utslipp av CO₂, jo billigere blir det å nå togradersmålet. Men selv i et togradersscenario vil verden trenge mer energi – ikke mer olje, men fortsatt betydelig volum av olje. Da er det ingen land i verden som har noe i nærheten av så strenge krav til klimapolitiske virkemidler for sin energiproduksjon som vi har på norsk sokkel.

Siden mange har vært innom både fornybar energi generelt og havvind spesielt, har jeg lyst til å minne om at den klart største enkeltleveransen til havvind noensinne levert fra Norge fortsatt er levert av Aibels offshore-verft i Haugesund – en kontrakt på 8 mrd. kr til tysk havvind. Det viser at kompetansen fra olje- og gassindustrien allerede brukes til å realisere fornybare energiressurser.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:17:43]: La meg korrigere statsrådens selektive lesning av FNs klimapanel. FNs klimapanel sier ikke at gass er en del av løsningen generelt. De sier at gass er en del av løsningen hvis den erstatter kull, men det gjør altså ikke norsk gass i særlig grad i dag. Den dagen olje- og energiministeren begynner å stille som betingelse for norsk oljeindustri at norsk gass skal erstatte kull i Europa for å bli produsert, da kan vi begynne å snakke.

Det andre jeg skulle si, var til Per Rune Henriksen. Vi sier ikke at vi vil avvikle norsk oljeproduksjon, men vi går imot å øke norsk oljeproduksjon i dag. Det er to vidt forskjellige ting – når vi vet hvor stort Johan Sverdrup-feltet er, og at det kommer til å øke oljeproduksjonen fram mot 2024.

Så er vi for havvind, men vi kommer til å stemme imot forslaget fra Miljøpartiet De Grønne i dag. Vi mener at det er bedre å satse på det andre steder enn på Johan Sverdrup-feltet.

Terje Aasland (A) [12:19:06]: Jeg må gå ett år tilbake i tid. Olje- og energiministeren står nå på denne talerstolen og sier at det at Høyre og Fremskrittspartiet gikk sammen med de andre partiene og krevde elektrifisering av Utsirahøyden i fjor, var årsaken til at vi nå behandler PUD-en. Det er ikke riktig. Det er helt feil, og det må være en opplagt misforståelse i olje- og energiministerens hode når det gjelder akkurat det temaet. Det ble slått fast fra dag én, da alle partiene, unntatt regjeringspartiene, var enige om å kreve elektrifisering av Utsirahøyden, at en ikke skulle utsette byggestart av Johan Sverdrup fase 1. Det er realiteten, og hvis olje- og energiministeren gjentar dette, betrakter jeg det som løgn.

Så til det som ligger i saken nå. Jeg oppfatter det som viktig at vi klarer å opprettholde kunnskapen i den næringen og den næringsklyngen som kanskje utgjør noe av det viktigste kunnskapsgrunnlaget vi har for framtiden. Det er opplagt at den aktiviteten som er knyttet til norsk sokkel, er viktig, men det er også viktig at en klarer å analysere bildet av det som faktisk skjer nå, på en riktig måte. Og det er helt opplagt, etter min mening, at vår største utfordring nå er at vi ser at veldig mye kunnskap glipper, og at det glipper i en periode hvor vi er på vei ned, men hvor analysene tilsier at vi skal på vei opp i 2016, 2017 eller 2018, i relativt nær framtid. Da er det bekymringsfullt at regjeringen på ingen måte lanserer noen tiltak eller er villig til å diskutere noen form for tiltak som kan avbøte situasjonen litt. Er det noe næringen opplever, både nå og historisk, som krevende, så er det at lavkonjunkturen kommer raskere enn det en forutsetter, og oppgangen kommer raskere enn det en forutsetter. Det betyr at det blir ganske krevende å håndtere konkurranseforholdet sett med norske leverandørøyne. Det bildet burde vi ha prøvd å stabilisere noe. Jeg registrerer at regjeringen og statsråden overhodet ikke er interessert i å diskutere akkurat det forholdet.

Så helt til slutt til Tina Bru. Jeg skal være forsiktig med å kommentere så mye siden hun ikke har så mye taletid igjen, men når hun er opptatt av hva Gahr Støre og Marthinsen har sagt, to glimrende talspersoner for Arbeiderpartiet, så er jeg mer bekymret for hva statsministeren faktisk sa i sin nyttårstale, og som skapte furore og sterke negative virkninger for olje- og gassnæringen og for petroleumsframtidsutsiktene. Det burde også bekymre representanten Tina Bru.

Nikolai Astrup (H) [12:22:24]: Det er besynderlig når representanten Aasland angriper statsministeren for å si nettopp det representanten Aasland jo gjennom hele denne debatten har uttrykt, nemlig en bekymring for at oljesektoren vil utgjøre en mindre del av veksten i norsk økonomi enn det den har gjort i tidligere år, noe som ikke minst skyldes at vi nå har vært gjennom en halvering av oljeprisen. Hvor representanten Aasland vil med denne kritikken, vet ikke jeg. Når han i tillegg antyder at olje- og energiministeren farer med løgn fordi olje- og energiministeren hentyder til at det opprinnelige kompromisset om elektrifisering av Utsirahøyden kunne ha medført en utsettelse av Johan Sverdrup-utbyggingen, lider han i beste fall av en litt sviktende korttidshukommelse.

Det er ingen tvil om at den store bekymringen med det kompromisset som seks partier i denne sal feiret med kake sammen med miljøbevegelsen i vandrehallen, var nettopp at det kunne føre til forsinkelser i viktige kontrakter, opp mot ett år i forsinkelser. Dette var beskjeden vi fikk fra næringen selv, fra selskapene som er involvert i Johan Sverdrup-utbyggingen, og det var beskjeden vi også fikk fra viktige interesser i fagbevegelsen.

Hvis representanten Aasland mener at olje- og energiministeren farer med løgn, må han også mene at LO farer med løgn, at Industri Energi farer med løgn, at Statoil farer med løgn, og jeg antyder med dette at det kanskje ikke er riktig det Aasland her sa, men at det er i seg selv han bør gå.

Så har representanten Aasland også vært opptatt av å stille spørsmål ved hvilken effekt det å redusere skatter og avgifter har for aktivitetsnivået i næringslivet i Norge. Spørsmålet burde vel kanskje heller være hvilken effekt han tror det vil ha å møte økonomiske nedgangstider med kraftig økning i skatter og avgifter, slik Arbeiderpartiet foreslår. Arbeiderpartiet er veldig opptatt av tiltaksplasser, og tiltaksplasser er viktig, men det er også viktig å være opptatt av arbeidsplasser. Arbeidsplasser må skapes og investeres i, og noen må gjøre den jobben. Da har rammevilkår masse å si. Ingen skal komme og fortelle meg at ikke skatter og avgifter er et viktig rammevilkår i Norge.

Det er faktisk enkelte i Arbeiderpartiet som har forstått dette. Trond Giske, da han var næringsminister, tok til orde for å fjerne eller redusere formuesskatten. Lisbeth Berg-Hansen gjorde det samme. Karita Bekkemellem gjorde det samme. LOs Roar Flåthen, da han var LO-leder, tok til orde for det samme. Hva er det disse ikke har forstått som Aasland så utmerket godt forstår, når han mener at skatter og avgifter ikke har noen betydning for hvordan aktivitetsnivået i næringslivet i Norge er?

Statsråd Tord Lien [12:25:35]: Det var nok representanten Aaslands innlegg som også fikk meg til å ta ordet.

Allerede samme ettermiddag, kvelden og natta før 17. mai i fjor, sa Statoil i en pressemelding til NRK at det på ingen måte er gitt at det Stortinget nå har blitt enige om, ikke vil medføre en utsettelse av prosjektet. I løpet av helgen ble det klart at mange var bekymret for det: Det var utbyggeren, Statoil, og deres partnere, det var NHO, og det var betydelige deler av norsk fagbevegelse, med representanter fra LOs sentrale ledelse, Fellesforbundet og Industri Energi i spissen. Så det var nok ikke bare jeg som oppfattet at det som stortingsflertallet – med Arbeiderpartiet i spissen – feiret ute i vandrehallen her, skapte en betydelig usikkerhet rundt det om dagens debatt kunne finne sted på det tidspunktet som den nå gjør, og om de store kontraktene som nå går ut, faktisk kunne ha kommet.

Med det samme jeg er her, har jeg lyst til å si at jeg blir litt opprørt. Altså: Internasjonale forhold påvirker oljemarkedet i stor grad. Det er også slik at energiproduksjon er en internasjonal bransje. Det er samhandling mellom leverandører og operatører bredt som er grunnlaget for at vi lykkes så godt som vi gjør, men det er også slik at samhandlingen mellom norske leverandører og norske selskaper betyr veldig mye. Derfor er jeg glad for at vi nå ser at norske leverandører igjen har klart å være konkurransekraftige i denne krevende tiden. Men jeg blir litt opprørt når jeg hører representanten Rommetveit komme hit i denne salen og si at han er bekymret for at det er mye utenlandsk innhold i kontraktene. Det er vel jaggu bedre – unnskyld uttrykket, president! – å ha norske kontrakter med internasjonalt innhold enn hva tilfellet var med de fem kontraktene som gikk ut på slutten av forrige periode, som var internasjonale kontrakter, men med norsk innhold, riktignok. Så jeg noterer meg at Arbeiderpartiet i likhet med meg er opptatt av norsk leverandørindustri, men lite grann ryddighet i debatten synes jeg at man må kunne forvente.

Marit Arnstad (Sp) [12:28:26]: Jeg blir litt forundret over slutten av debatten. Vi diskuterer altså i dag utbyggingen av det største feltet siden vi vedtok Trollfeltet i 1986, vi diskuterer en stor og viktig industriell utvikling. Vi står foran en usikker framtid i leverandørindustrien og oljeindustrien, og vi kunne hatt en mulighet til å diskutere hva vi skal gjøre framover. Men så havner Arbeiderpartiet og Høyre og Fremskrittspartiet i en krangel om hva Gahr Støre sa, hva Marianne Marthinsen sa, hva statsministeren sa, hva som skjedde mellom 16. og 17. mai i fjor – når det tross alt ble et enstemmig vedtak og vi i dag står med utbyggingen, som planlagt.

Så vår mulighet til å ha en litt bredere diskusjon om framtida for norsk oljenæring, om hva slags samspill en kan ha mellom de ulike deler av næringen, og om hvordan myndighetene kan bidra i den sammenhengen, muligheten til også å ha en gjennomgang av og en diskusjon om den usikkerheten vi står foran, hvor stor nedgangen kan bli, eller om det kommer en oppgang, og når den eventuelt kommer – ble altså skuslet vekk i en litt smålig krangel, om jeg kan få lov til å si det, mellom de største partiene i Stortinget, om hvem som sa hva av ulike partier rundt omkring i fjor, og hva som skjedde mellom 16. og 17. mai. Det synes jeg er sørgelig. Jeg synes dessverre det er en sørgelig avslutning på debatten. Jeg skulle ønsket meg en debatt som kanskje hadde litt mer vyer og også litt mer åpenhet om hva vi vil med norsk oljenæring framover.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [12:30:23]: Jeg kan være enig i det representanten Marit Arnstad nå sa. Men det er ganske komplisert å få en langsiktig debatt om petroleumsnæringens framtid basert på en regjering som ikke vil inn og diskutere dagens virkelighet og en av utfordringene i dag: at en kanskje bygger ned kunnskap og forholdet til kapasitet såpass mye at en ikke klarer å mestre en eventuell oppgang som måtte komme om to eller tre år. Det betyr igjen at en vil få en situasjon hvor kostnadene vil øke, og situasjonen vil være krevende. All erfaring tilsier i hvert fall at det er situasjonen.

Så er det klart at vi er nødt til å påpeke en del ting som er faktisk feil. Endringen fra 16. mai og fram til vi diskuterte saken i fjor, var at regjeringspartiene ble med, og at olje- og energiministeren gikk fra en vet-ikke-holdning om elektrifisering til en ja-holdning.

Til det siste om skattelette, som Astrup tok opp: Jeg kan ikke se at skattelettepolitikken til regjeringen (presidenten klubber) har medført noe positivt for arbeidsmarkedet.

Presidenten: Da er taletiden ute.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.