Anders Tyvand (KrF) [14:20:16]: (ordfører for saken): Denne saken handler om et representantforslag om at Stortinget ber regjeringen utarbeide en systematisk og langsiktig nasjonal plan for freds- og menneskerettighetssentrene i hele Norge.

Jeg vil som saksordfører få takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken og også få takke forslagsstillerne for å sette et viktig tema på dagsordenen.

Så er jeg glad for at komiteen i denne saken har kommet fram til en felles enighet, og at vi fremmer en enstemmig innstilling overfor Stortinget. Det er etablert freds- og menneskerettighetssentre i flere deler av landet. I tillegg til sentre og museer som er drevet av offentlige myndigheter, er det etablert sentre som er eiet og drevet av private organisasjoner. Disse sentrene er organisert som private stiftelser og arbeider på ulike måter med dokumentasjon, forskning og formidling innenfor områdene demokrati, fred, menneskerettigheter, fangehistorier og folkemord. I dag mottar sju slike sentre støtte fra Kunnskapsdepartementet. Sentrene har ulike geografiske nedslagsfelt, og de har ulik profil. Men de har det til felles at de er viktige læringsarenaer og viktige aktører innenfor forskning, dokumentasjon og formidling av norsk krigshistorie.

Det er viktig at disse sentrene får forutsigbare og gode økonomiske rammevilkår rundt sin virksomhet. Samtidig er det viktig at stiftelsene får beholde sin autonomi, og at de også i framtiden får stå fritt til å velge arbeidsmetoder og arbeidsform ut fra egne særtrekk og lokale og regionale forhold der de er lokalisert. En langsiktig, nasjonal plan for disse sentrene vil kunne representere en sterkere grad av statlig styring som verken vil være ønskelig eller mulig å følge opp fordi staten ikke har styringsrett overfor private stiftelser. Men staten har likevel et overordnet ansvar for politikken knyttet til freds-, dokumentasjons- og formidlingsarbeidet, og komiteen peker i sin innstilling på at stiftelsene som i dag mottar støtte, naturlig bør inngå som en vesentlig del av dette arbeidet. Komiteen mener det kan være behov for en langsiktig strategi for statens innsats på dette området og retningslinjer for statens finansielle bidrag til stiftelsene som arbeider innenfor dette feltet.

På denne bakgrunn fremmer en samlet komité et forslag om at Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for statens innsats hva gjelder freds-, dokumentasjons- og formidlingsarbeidet samt retningslinjer for statens finansielle bidrag til stiftelsene som arbeider med dette og mottar støtte.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Marianne Aasen (A) [14:23:41]: Oppmerksomheten rundt de sakene som vi behandler i denne salen i dag – også denne saken – kan ikke måle seg med det som skjer andre steder her i huset, det som handler om hvordan en håndterer den akutte flyktningsituasjonen. Det er ikke så rart, for den situasjonen som vi nå har, er av en sånn karakter at det er svært viktig å fatte gode vedtak her på huset. Men det påvirker også alle andre områder av samfunnet vårt, og det har selvfølgelig folk meninger om – det er en selvfølge. Debatten om hvordan en skal løse disse utfordringene, er helt legitim også. Likevel kan formen på det offentlige ordskiftet gi grunn til bekymring. Måten en del omtaler andre mennesker – flyktninger – på, er hva jeg vil kalle uakseptabel. Fremmedfrykt og rasisme, antisemittisme og hat mot mennesker som er annerledes – om det ikke er voksende, så er det holdninger som dessverre i høyeste grad er til stede i vårt samfunn.

Hva er så den beste vaksinen mot dette? Jeg tror opplysning og kunnskapsformidling er svært viktig i denne sammenheng, det å lære om hvor katastrofale følger et sånt menneskesyn kan ha, og hvor krevende det er, og hvor dramatisk det kan være hvis intoleranse og fremmedfrykt får spre seg. I dette arbeidet er freds- og menneskerettighetssentrene sentrale. Holocaustsenteret, Stiftelsen Arkivet, Falstadsenteret, Nansen Fredssenter – nå nevner jeg bare fire av dem – er sammen med de andre sentrene spredt rundt i hele landet, og de gjør daglig en solid innsats på dette området. Men de er ikke overalt, og de er ulikt organisert og ulikt finansiert, og konsekvensen av dette er at tilbudet er bra noen steder, mens andre steder er det ikke fullt så godt som det burde være. Det blir langt å reise for mange skoleelever hvis de skal besøke noen av sentrene, så langt at det i praksis ikke er mulig. Konsekvensen er at i deler av landet vil man ha liten tilgang, og andre steder vil man kunne ha god tilgang til denne type sentre. Det er uheldig etter Arbeiderpartiets syn.

Derfor er jeg godt fornøyd med at det er enighet om å utarbeide en strategi for disse sentrene. Så langt har de levd et slags adhocliv, hver og en, og ofte har de kommet til oss på høsten for å få ekstra penger. Det har sjelden vært en overordnet strategi for hvordan de skal jobbe, og hvordan de skal finansieres, men det har blitt til litt etter som man gikk.

En god fordeling av midler og oppgaver vil bedre effekten av sentrene og gi bedre tilgang for folk rundt omkring i hele Norge. Og selv om sentrene er stiftelser, mener jeg det er riktig av staten å ha synspunkter på hvordan man bruker såpass mye penger som vi gjør på disse sentrene. Derfor ser jeg fram til at departementet skal jobbe med en sånn strategi, og at det også kommer med en overordnet skisse over hvordan det ser for seg den rollen de ulike sentrene skal ha. Så vidt jeg vet, har ikke det vært gjort noen gang, i hvert fall ikke på en måte som staker ut en kurs for hvilken rolle disse skal ha i samfunnet.

Jeg er ganske sikker på at statsråden, når han får ordet, vil understreke nettopp den friheten de ulike sentrene har til å utvikle seg etter egen kurs. Det vil jeg støtte ham i, og jeg mener den tilnærmingen komiteen har valgt, er riktig. Like fullt er det klokt av oss som skal bevilge penger, og så å si fullfinansiere mange av sentrene, å ha en mening om dette.

Bente Thorsen (FrP) [14:28:00]: Fremskrittspartiet mener at kunnskapsformidling er et av de viktigste verktøyene som finnes i arbeidet for økt toleranse, respekt og menneskerettigheter. Dette arbeidet tror vi blir viktigere og viktigere framover. Man må erkjenne at generasjonene av personer med egen erfaring fra krigsokkupasjonen i Norge fra 1940 til 1945 tynnes ut. Dette stiller både nasjonale myndigheter og sivilsamfunnet overfor et vesentlig ansvar for at kommende generasjoner får mulighet til å bli kjent med denne viktige delen av Norges historie.

Spesielt i disse dager er det viktig å satse på kunnskapsformidling om krigstiden, om rasisme og holocaust, om menneskerettighetsbrudd og om vår felles historie. Både i Norge og i Europa ser vi tendenser til økende antisemittisme og oppslutning om ekstreme bevegelser. Det å utbre kunnskap om de historiske erfaringene man har med totalitære ideologier og ekstremt tankegods, er et av de viktigste verktøyene vi har i kampen mot intoleranse og antisemittisme. Her spiller de ulike nasjonale sentrene en nøkkelrolle. Vi i Fremskrittspartiet er derfor glade for at Arbeiderpartiet gjennom sitt forslag løfter disse sentrenes rolle.

Prinsipielt vil Fremskrittspartiet legge til grunn at sentrene det er snakk om, er frie og uavhengige. Samtidig deler vi forslagets ønske om å sikre mer forutsigbarhet og en klar arbeidsfordeling for freds- og menneskerettighetssentrene. Vi opplever at det er grunnlag for å vurdere hvordan ressursene fordeles mellom sentrene for å sikre både forutsigbarhet og likhet basert på definerte kriterier.

En systematisk og langsiktig nasjonal plan bør primært ha en målsetting om at folk, og da særlig barn og unge, i hele landet har tilgang til et profesjonelt opplærings- og formidlingstilbud som omhandler de temaene forslaget nevner. For eksempel kan formidlingen foregå på samme måte som Den kulturelle skolesekken formidles på. I tillegg bør både bekjempelse av antisemittisme og ikke minst krigsseilerhistorien være relevante tema. Til det siste kan nevnes at Stiftelsen Arkivet nå arbeider med å etablere Norsk senter for krigsseilerhistorie. Krigsseilernes historie har fortsatt en altfor beskjeden og nedprioritert plass innenfor forskning og formidling av annen verdenskrigs historie, og Fremskrittspartiet håper at dette kan løftes fram.

En nasjonal plan må etter Fremskrittspartiets mening bidra til å løfte fram kunnskap, sikre forutsigbarhet og utnytte de ulike sentrenes egenart. En nasjonal plan må ikke gripe inn i sentrenes selvstendige daglige virke, og den må heller ikke ekskludere opprettelse av eventuelle nye sentre andre steder i landet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:31:34]: Staten gir, som det har vært sagt i dag, støtte til syv uavhengige stiftelser som driver med dokumentasjon, forskning og formidling innenfor områdene demokrati, fred, menneskerettigheter, fangehistorie og folkemord. Det er dem vi med en fellesbetegnelse kaller freds- og menneskerettighetssentrene, og de befinner seg rundt om i landet og jobber med litt forskjellige problemstillinger, litt forskjellige områder og på litt forskjellige måter. Jeg skal ikke gå inn i beskrivelser av det.

Jeg er veldig enig i det som har blitt understreket av flere her, nemlig at vi må legge til grunn at disse sentrene er uavhengige stiftelser. Sentrene er også svært ulike. De er ulike i størrelse, i regional tilknytning, i organisering og når det gjelder arbeidsområder og arbeidsmetoder. Mange av dem arbeider f.eks. med utgangspunkt i annen verdenskrig-historie og kanskje norsk krigs- og fangehistorie knyttet til dette. For eksempel formidler Narviksenteret ut fra nordnorsk krigs- og okkupasjonshistorie viktige fortellinger. I Kristiansand har vi Stiftelsen Arkivet, som holder til i et hus hvor Gestapo hadde hovedkvarter på Sørlandet, etc. Andre er freds- og menneskerettighetssentre.

Mange sentre jobber også med å dokumentere og ivareta arkiver og samlinger og driver med andre oppgaver som grenser opp mot museumsvirksomhet. Dette foregår ofte i samarbeid med organisasjoner og andre lokale og regionale museer og bidrar til å holde vesentlig informasjon tilgjengelig for allmennheten. Samtidig er det faste tilskuddet til sentrene i liten grad rettet inn mot det arbeidet sentrene gjør på dette området, og det ville krevd et mer omfattende byråkratisk apparat med nødvendig fagkunnskap som kunne gjort kvalitetsvurderinger av sentrenes museumsarbeid for å få det til.

Dagens tilskudd er i hovedsak knyttet til sentrenes formidling av demokratiske verdier og holdninger til barn og unge, i tillegg til innsatsen for å styrke fredsarbeid og mellommenneskelig forståelse. For at sentrene skal få beholde sin autonomi, og for at de skal kunne velge selv hvordan de vil arbeide, mener jeg det er klokt at vi holder fast ved dagens ubyråkratiske ordning. Det kan likevel være verdt å se nærmere på om sentrene i større grad enn før kan komme sammen, lære av hverandre og bli bevisst den felles rollen de har i arbeidet opp mot barn og unge.

Det statlige tilskuddet til stiftelsene har vært svært stabilt, og flere sentre har fått økning de siste årene. Komiteen ber om at vi utarbeider en strategi for statens innsats hva gjelder freds-, dokumentasjons- og formidlingsarbeidet disse sentrene gjør. Regjeringen er opptatt av å benytte de ressursene som er i frivillig sektor, og med bakgrunn i det gode samarbeidet vi gjennom mange år har hatt med disse sentrene, er det en oppgave jeg ser frem til – selvfølgelig da med utgangspunkt i at dette er selvstendige stiftelser, og at man må finne en god balansegang opp mot det.

Arild Grande (A) [14:34:44]: Bare noen korte betraktninger fra meg i denne saken. Jeg viser til innstillingen og slutter meg til de kloke ord som er sagt fra denne talerstolen fra flere som har holdt innlegg, både om viktigheten av arbeidet som freds- og menneskerettighetssentrene gjør, og ikke minst om at staten utarbeider en strategi for sin innsats på dette området.

Jeg skal ikke gjenta alt det som er sagt, annet enn å understreke at arbeidet som gjøres ved disse sentrene, er av uvurderlig betydning, både for å forstå vår felles historie og ikke minst for hvordan vi skal håndtere viktige og vanskelige spørsmål i vår samtid – og i vår framtid.

Jeg vil også understreke at ambisjonen med forslaget ikke har vært å gripe inn i hverdagen og måten disse sentrene jobber på – de skal selvsagt beholde sin autonomi – men å understreke at dette er det et felles ansvar å sikre: både formidlingen av historien, som er grunnleggende for å forstå samtiden, og å jobbe aktivt opp mot dagens barn og unge for å sikre at flere får muligheten til å forstå ting som skjer rundt oss, og håndtere de mange vanskelige spørsmålene som kommer i vårt samfunn.

Derfor er jeg også veldig glad for at en samlet komité står bak innstillingen som i dag behandles, og at man på det viset understreker at vi har et felles ansvar for å løfte et område som i aller høyeste grad er viktig historisk, og ikke minst dagsaktuelt.

Jeg kunne bare tenke meg helt på tampen å utfordre statsråden til å si litt om tidsperspektivet når det gjelder en slik samlet plan. Det sies ikke noe om forventninger til det i forslaget til vedtak, men vi mener jo at dette arbeidet bør gjennomføres ganske raskt, da det både er dagsaktuelt og ikke minst viktig at vi får en samlet strategi for statens innsats for dette, som sikrer forutsigbarhet og langsiktighet for freds- og menneskerettighetssentrene i framtiden.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 5 avsluttet.