Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [13:32:28]: (ordfører for sakene nr. 8 og 9): La meg starte dagens behandling av de to nordiske sakene, nr. 8 og 9, som sakenes ordfører med å takke komiteen for godt samarbeid og gode innspill i de sakenes anledning.

Det nordiske står oss nært – sagt mer banalt: Vi har et godt og trygt «nabolag», med naboer vi samarbeider og snakker godt med. Så sent som i helgen, i anledning vårt kongepars 25 år på tronen, så vi da også – symboltungt, vil jeg si – at den svenske og danske monarken var til stede og deltok i festlighetene.

Den norske regjeringen prioriterer det nordiske samarbeidet høyt. Regjeringen Solbergs politiske plattform fastslår at det er et mål å forsterke det nordiske samarbeidet, herunder det formelle samarbeidet innenfor Nordisk ministerråd.

De nordiske landene er våre nærmeste venner og viktigste partnere. Vi deler de samme grunnleggende utfordringene, enten det gjelder konkurransekraft, grønn vekst og omstilling til lavutslippssamfunn eller sikkerhet, migrasjon og integrering. Felles utfordringer, geografisk nærhet, felles historie, tradisjoner, språk, kultur og verdier gir et solid utgangspunkt for samarbeid.

I tillegg har vi felles institusjoner. Nordisk ministerråd har i mange tiår vært den sentrale plattformen for det nordiske samarbeidet. Det nordiske samarbeidet bør bli mer synlig, mer konkret og mer aktuelt allikevel. Strukturene innenfor samarbeidet bør utnyttes bedre. Vi i Norden har klare nasjonale og regionale interesser av dette.

I disse dagene snakkes det mye om det europeiske grensesamarbeidet. I Norden har vi beveget oss uten pass mellom våre land i mange tiår, ja faktisk siden 1957.

Nordisk ministerråd har de senere årene gjennomgått en omfattende moderniseringsprosess. Målet er at organisasjonen skal levere gode resultater på aktuelle problemstillinger som opptar de nordiske regjeringer, og dermed også være bedre rustet til å møte fremtidige utfordringer for Norden. Dette innebærer også å relatere dagsordenen i Nordisk ministerråd til den europeiske agendaen, i forhold til regjeringens aktive europapolitikk.

Det er et potensial for mer felles nordisk europapolitikk – ikke bare fordi EU er viktig for oss i Norden, og fordi tre fjerdedeler av norsk eksport går til EU. Men Norden er også viktig for EU.

Erfaringene med Europas langvarige økonomiske krise, utfordringene for mange europeiske land når det gjelder konkurransekraft og omstilling, samt de aktuelle utfordringene knyttet til migrasjon, inkludering og integrering viser at Norden har eksempler å by på.

Samtidig ser vi nå at Europas og Nordens grenser er under press. Norden har vært en foregangsregion for EU for fri bevegelse og frie grenseoverganger. Samtidig må vi ta inn over oss at de kontrolltiltak som våre regjeringer har måttet innføre den senere tid, vil kunne påvirke fri bevegelighet mellom våre nordiske land. For første gang siden 1950-årene må nå f.eks. personer som krysser Øresund, legitimere seg.

Tettere nordisk europapolitisk samarbeid er viktig for Norge. Viktige interesser og verdier er under press i EU. Mer nordisk samarbeid på den europeiske arenaen vil styrke mulighetene for gjennomslag. Derfor er det bra at Finland som formannskapsland i 2016 har tatt initiativ i Ministerrådet til «mer nordisk synergi i Europa».

Vi har de siste årene sett en stadig større oppmerksomhet rundt det utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i nordisk sammenheng. Ulike tilknytningsformer til EU og NATO er ikke til hinder for et sterkere samarbeid på disse områdene. Vi har også sett at utenrikspolitiske saker til en viss grad tas inn i Ministerrådet gjennom konkrete prosjekter, f.eks. strategisk kommunikasjon og demokrati og antiradikalisering. Det er bra. Jeg mener det er viktig å se sammenhenger og utnytte Ministerrådet også utenrikspolitisk og europapolitisk. Dette innebærer imidlertid ikke at vi skal innlemme utenrikspolitikken i de formelle strukturene i Nordisk ministerråd, som igjen ville kreve en endring av Helsingforsavtalen.

En samlet utenriks- og forsvarskomité er enig i at grunnsteinen i det nordiske samarbeidet baseres nettopp på Helsingforsavtalen. Det er avgjørende at dagsordenen settes av politikere, og at samarbeidet i Nordisk råd og Nordisk ministerråd brukes aktivt for å skape nytte for borgerne i Norden.

Verden rundt oss forandres noen ganger raskere eller i andre retninger enn vi helt setter pris på. Utviklingen i Russland har også satt sitt preg på det nordiske samarbeidet. Nordisk ministerråds kontorer i Nordvest-Russland har blitt avviklet som følge av at russiske myndigheter registrerte dem som utenlandske agenter. Som resultat har Nordisk ministerråd det siste året styrket samarbeidet med de baltiske landene. En arbeidsgruppe med deltagere fra de nordiske landene utarbeider en plan for hvordan prosjekter eventuelt kan videreføres i Russland.

Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd i 2017. Her vil det være viktig å se på hvordan vi kan møte de økonomiske, de klimamessige og de demografiske endringer vi i de nordiske land står overfor. Vi har fått følgende nøkkelord for det kommende norske formannskap: omstilling og konkurransekraft og tilpasning til lavutslippssamfunnet. Norden i omstilling, Norden i Europa og Norden i Verden er overskrifter.

Migrasjonsutfordringene og integrasjon vil neppe bli mindre i den kommende tiden. Dette er områder som ikke har vært en formell del av Nordisk ministerråds samarbeid, men det kan være verdt å se på om og eventuelt hvordan dette kan gjøres, ikke minst fordi – slik jeg ser det – det vil påvirke flyktningstrømmer både mellom landene i Norden og mellom Norden og andre regioner dersom det er store forskjeller på migrasjons- og integrasjonsarbeidet innen regioner i Europa eller regionene imellom – såkalte push-pull-faktorer.

Sist uke diskuterte vi i denne salen grensehindre, etter en interpellasjon fra representanten Storberget. Jeg er glad for at regjeringen prioriterer arbeidet med å fjerne grensehindre høyt. Å fjerne grensehindre skaper arbeidsplasser, styrker konkurransekraften og bidrar til vekst. Likevel vil altså kontrolltiltak som våre regjeringer har måttet innføre den senere tid, kunne påvirke fri bevegelighet i Norden.

De viktigste resultatene for innbyggerne i Norden skjer gjennom samarbeid på ulike sektorer, ved samordning av regelverk og nedbygging av grensehindre. Det parlamentariske samarbeidet i Nordisk råd spiller en viktig rolle som premissleverandør og pådriver i dette arbeidet.

Det er bred politisk enighet om at arbeidet i Nordisk råd skal forankres best mulig i Stortinget og dets fagkomiteer. Nordisk råds 66. sesjon avholdt toppmøte i Stockholm med de nordiske statsministrene. Øverst på agendaen sto felles utfordringer og fremtidig nordisk samarbeid. Det ble diskutert hvordan den nordiske modellen, med en velferdsstat kombinert med høy sysselsetting og økonomisk vekst, kunne utvikles videre, og hvordan dette best kunne gjøres.

Utenrikspolitikken er også kommet høyere på dagsordenen i Nordisk råd. Det nordiske samarbeidet om støtte til militær kapasitetsbygging og sikkerhetssektorreform har også blitt betydelig styrket. Under ekstrasesjonen i København i mars ble det avholdt en debatt om forebygging av ekstremisme og radikalisering.

Jeg mener det er viktig at Nordisk råd og det parlamentariske samarbeidet forblir et møtested for utveksling av erfaringer, ideer og politikkutforming. Jeg imøteser derfor debatten i denne salen i dag. Vi har nå en minister med ansvar for nordiske saker som også er europaminister, som jeg tror vil gagne både vårt felles engasjement og debatten i denne salen om disse sakene.

Marit Nybakk (A) [13:41:08]: Den 12. januar i år hadde representanten Knut Storberget en interpellasjon i Stortinget om arbeidet med å fjerne grensehindre mellom de nordiske land. Jeg er enig med Storberget når han understreker at hvis Norden skal være i forkant i det å skape forpliktende samarbeid mellom stater og nedbygging av hindre for økt samhandling, må man fortsette å bygge ned grensehindre. Derfor er grensehinderarbeidet i Nordisk ministerråd og Nordisk råd blant de viktigste områdene som er i det nordiske samarbeidet.

Veldig mye av samarbeidet i Norden dreier seg om – når det kommer til stykket – å fjerne grensehindre gjennom samarbeid og harmonisering. De siste tiårene er dette arbeidet også blitt en viktig del av arbeidet i EU/EØS-området. Dette henger sammen. Det som skjer i EUs indre marked vil også påvirke grensehindre i Norden, og ved implementering av EU-direktiv i Norden må det ses på om de bidrar til å skape nye grensehindre eller, for å si det på en annen måte, fjerne grensehindre. Iallfall er det slik at grensehindre også må ses på i en europeisk kontekst i økende grad.

Grensehinderarbeidet i Norden gjør nordisk samarbeid relevant for folk flest i hverdagen. Da jeg ble valgt til president i Nordisk råd høsten 2012, fikk jeg umiddelbart henvendelser fra folk som strevde med grensehindre mellom Norge og Sverige – eller Norge og Danmark. Det var bonden i grenseområdene mot Sverige som måtte betale avgift hvis han eller hun lånte bort traktoren til naboen noen meter over grensen – eller omvendt. Og det samme hvis den svenske bonden lånte bort et redskap til ham eller henne. Det var trygdeproblemer for den eldre damen som hadde bodd i Danmark i alle år og returnerte til Norge. For ikke å snakke om skattesaken til de norske pensjonistene i Sverige. Nordisk ministerråd har nå opprettet et grensehinderråd, hvor Svein Ludvigsen for øvrig er norsk representant. Etter det første året med dette rådet er det grunn til å se med optimisme på de muligheter som Grensehinderrådet faktisk har og muligheter for resultater, fordi rådet er målrettet, har blinket ut noen enkelte områder og greier da også å få til å løse de sakene. I Nordisk råd har man opprettet en grensehindergruppe som også skal følge Grensehinderrådet i Nordisk ministerråd.

Jeg har sagt dette før og gjentar det: Det mest dynamiske samarbeidet som har vært i nordisk sammenheng eller mellom de nordiske land i kanskje de siste ti år, er samarbeidet om forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk. Dette er noe som er relativt nytt i den forstand at under den kalde krigen var det ikke mulig i Nordisk råd å snakke om verken forsvarspolitikk, sikkerhetspolitisk samarbeid eller utenrikspolitikk.

Under det norske formannskapet i 2013 fikk også Nordisk råd en parlamentarisk forankring av det sterkt økende forsvarssamarbeidet – en årlig rundebordskonferanse der presidiet i Nordisk råd møter de nordiske forsvarsministrene for å komme med innspill. Forsvarssamarbeidet har fortsatt et stort potensial. Dette er på mange måter Nordens svar på NATOs Smart Defence, bl.a. et samarbeid om kapasiteter. Et land trenger ikke å ha alt utstyr – det ene landet kan ha én type utstyr og andre land har noe annet.

La meg legge til at egentlig gjelder dette potensialet også nordisk samarbeid om samfunnssikkerhet, basert på den såkalte Haga-erklæringen, som altså de ansvarlige statsråder for samfunnssikkerhet og sivil beredskap har undertegnet på Haga slott i Stockholm.

Det siste året har vi hatt en uendelig lang debatt om sametingenes deltagelse i Nordisk råd – eller samenes observatørstatus i Nordisk råd. Samerådet har i dag observatørstatus i plenumssesjonen. Fra sosialdemokratisk side ønsket vi å utvide denne strukturen. Bakgrunnen for dette var at samene søkte om medlemskap i Nordisk råd, noe som de ikke kan få i henhold til Helsingforsavtalen. Det er en avtale mellom land. Men vi mente at vi kunne styrke observatørstatusen til samene, og vi kunne f.eks. latt sametingene få den samme statusen som de har i Arktisk parlamentarisk komité, såkalt «Permanent Participants». Men her er det mange følelser ute og går, store uenigheter og mange motsetninger. For eksempel har Sverige ikke ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter. Det er likevel gjort et godt stykke arbeid, hvor alle land har vært med og bidratt. En gruppe ble nedsatt for å se om man fikk løst denne konflikten som har pågått i Nordisk råd i faktisk ett år, og før presidiemøtet i slutten av januar i år er status at det foreligger en innstilling fra denne undergruppen som anbefaler at sametingene får observatørstatus med talerett i utvalgsmøter når utvalgene behandler saker som berører samene selv. Her har det gått mye fram og tilbake, men vi håper i hvert fall på en form for løsning.

Det som ellers vil bli husket fra Nordisk råd i 2014–2015, er vel den reformprosessen som pågikk. Administrasjonen i Nordisk råd i København og en valgt reformgruppe har gjort en kjempejobb for å gjøre Nordisk råd – den nordiske parlamentarikerforsamlingen – mer effektiv og mindre tungrodd, og kanskje få til et bedre samarbeid med Ministerrådet. Vi kom vel ikke så langt som vi ville, men jeg vil først og fremst understreke her at budsjettprosessen er blitt mye bedre, mer transparent og mer oversiktlig. Dette ville kanskje vært hensiktsløst hvis vi ikke samtidig hadde hatt noe som gikk parallelt i Nordisk ministerråd, der generalsekretær Dagfinn Høybråten tok initiativ til en bred gjennomgang av den måten som Ministerrådet arbeider på, bl.a. i et forsøk på å minske behandlingstiden og fjerne byråkratiserende mellomledd når Nordisk råd har fattet vedtak eller laget resolusjoner og anbefalinger og inntil Ministerrådet greier å behandle saken. Dette har vært et stort problem, og vi føler vel nå at med de prosessene som har pågått både i Nordisk råd og i Ministerrådet, vil denne prosessen bli smidigere og mer fleksibel, og forhåpentligvis vil man kunne greie å understreke enda bedre det som vi hele tiden understreker, nemlig at det er politikerne som skal styre Nordisk råd, det er ikke byråkratene.

Verden ser mot Norden. Europa ser mot Norden, ser på de nordiske velferdsstatene, den nordiske måten å organisere samfunnet på. Den nordiske modellen har stått støtt gjennom den brottsjøen som finanskrisen ble opplevd som, og er en klippe også med de utfordringene som man ser i Europa i dag. Det gjelder særlig den sterkt økende arbeidsledigheten i sør. I Spania er nå 40 pst. av all ungdom uten arbeid. Det å se på den norske og den nordiske måten å organisere samfunnet på, som bl.a. dreier seg om universelle velferdsrettigheter, om likestilling, om trepartssamarbeid i arbeidslivet, er noe man i økende grad gjør.

Jeg sa at nordisk samarbeid er mer dynamisk enn på lenge, og det parlamentariske samarbeidet i Nordisk råd er en avgjørende faktor i utviklingen av det nordiske politiske arbeidet. Parlamentarikerne er viktige pådrivere for beslutningene i de enkelte ministerråd.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:51:36]: Nordisk samarbeid er positivt og naturlig. Hovedutfordringen er imidlertid at alle nordiske land har valgt ulike tilnærminger til internasjonalt samarbeid siden annen verdenskrig. Derfor er det en utfordring å finne relevante områder hvor det er naturlig å samarbeide. Nå har saksordføreren nevnt noen av disse, ikke minst det som har kommet i den senere tid som gjelder innvandring og integrering, som er en felles utfordring som gjelder alle nordiske land. Men det finnes selvfølgelig en rekke andre områder hvor det er naturlig å samarbeide.

Man må også være klar over at når man prioriterer noe opp, så prioriterer man samtidig noe ned. Man kan ikke prioritere alt opp, det er også noe man må være klar over. Jeg vil bare nevne et par områder hvor jeg er skeptisk – i likhet med representanten Tetzschner, som jeg vet er sitert her inne – og det gjelder det internasjonale samarbeidet, eller de diskusjonene som foregår om internasjonal politikk. Det finner jeg litt unaturlig at skal foregå i Norden. Det gjelder bl.a. diskusjonen knyttet til anerkjennelse, eller eventuell anerkjennelse, av Palestina som egen stat. Jeg kan ikke se at Norden skulle være et naturlig sted hvor dette foregår. Det foregår svært mange andre steder – og ikke minst i denne salen, når det gjelder Norges tilnærming til det.

Et annet område som jeg vet at enkelte her brenner for, er nordisk forsvarssamarbeid. Det står litt i kontrast til det som utenriksministeren sa i den debatten som foregikk den 5. februar i fjor, om årsrapporten fra Stortingets delegasjon til Nordisk råd. Da sa utenriksministeren at det som er viktig å få til, er et tettere samarbeid mellom NATO og Sverige og Finland. Det er jeg helt enig i. Det mener jeg er en klok tilnærming til forsvarssamarbeid.

Det er slik at skal man få til et forsvarssamarbeid, kreves det at man enten gjør det på materiellsiden eller at man gjør det gjennom utveksling av øvelser, trening osv. Det er så mye som foregår når det gjelder forsvarssamarbeid som er begrenset eller som man ikke kan gi informasjon om, det gjelder bevegelser, det gjelder øvelser, det gjelder trening og det gjelder nødvendig informasjon for å øve eller trene.

Det er heller ikke naturlig at man driver med felles anskaffelser av avansert materiell og utstyr, da det igjen krever tilgang til sensitiv informasjon. Selv om det er våre naboland, har vi ulike allianser bygget opp, og da er det mer naturlig at de av Nordens land som ikke er medlem av Europas forsvarsallianse som virkelig har betydning, nemlig NATO, knytter et sterkere bånd til NATO enn at vi som NATO-medlemmer knytter et sterkere bånd til Sverige og Finland og andre. Jeg håper man tar rådene fra utenriksministeren og ikke følger det som eventuelt rapportør Thorvald Stoltenberg anbefalte i sin melding til Nordisk råd.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:54:57]: Nordisk samarbeid er viktig for Noreg, har vore det i mange år og vil vere viktig i framtida. Me har mange felles verdiar, felles styresett og ei felles historie i stor grad som gjer at me kan snakke lett i lag og forstå kvarandre, sjølv om språket kan vere litt ulikt, men ikkje verre enn at me kan snakke godt i lag.

Arbeidet med å byggje ned grensehinder mellom dei nordiske landa har vore ein viktig del av samarbeidet lenge før Schengen var påtenkt. Den siste tida har debatten om Schengen-avtalen auka. Senterpartiet har heile tida vore skeptisk til Schengen. Me meiner det finst betre alternativ.

Schengen-avtalen er no under sterkt press. Representantar som tidlegare meinte at ei drøfting om Schengen-avtalen sine fordelar og ulemper var uaktuelt, opnar no for at Schengen-avtalen kanskje ikkje er ei ideell løysing. Ei rekkje land, inkludert Noreg, har det siste året innført ulike former for grensekontroll. For kort tid sidan uttala den nederlandske migrasjonsministeren, Klaas Dijkhoff, at ei løysing med eit mini-Schengen, altså eit regionalt samarbeid som sikrar passfrie reiser mellom eit mindre utval land, kunne verte implementert som ei siste løysing dersom dagens Schengen-avtale skulle bryte saman.

Me kan ikkje forvente at alle EU sine leiarar ynskjer å leggje til rette for større grad av mindre regionale grensesamarbeid. EU-kommisjonen sin president, Jean-Claude Juncker, har uttala at ein felles valuta ikkje gir meining dersom Schengen-avtalen feilar. Etter Juncker sitt syn er Schengen-avtalen ein av grunnpilarane i konstruksjonen av Europa. I iveren etter å redde Schengen-avtalen har EU-kommisjonen no føreslått å opprette ein kyst- og grensestyrke som kan ta kontroll over Schengen-landa sine ytre grenser trass i landa sine eigne ynske. Ein kyst- og grensestyrke vil bryte grunnleggjande med nasjonalstatane sin suverenitet.

Noreg hadde i nær 50 år vore ein del av ein nordisk passunion, før me slutta oss til Schengen-avtalen. Senterpartiet har peika på at ein revitalisert nordisk passunion ville kunne vere ei betre løysing for Noreg enn dagens Schengen-avtale. Innetter i Norden har me ein meir naturleg felles arbeidsmarknad, med løns- og arbeidsvilkår på eit relativt jambyrdig nivå. Det er òg ein fordel at alle dei nordiske landa er i stand til å kontrollere sine ytre grenser.

Når Stortinget i dag drøftar nordisk samarbeid, ynskjer me å utfordre fleire parti til å sjå nærare på denne moglegheita. Eit nordisk grensesamarbeid, som alternativ til dagens Schengen-avtale, meiner me er verdt å sjå nærare på for fleire parti.

Me har òg eit godt utvikla nordisk samarbeid på mange andre område. Det er gledeleg at Nordisk råd er revitalisert etter at det ei stund kunne tyde på at diskusjonane var ganske tamme. Det er bra, nettopp fordi me har, som eg sa innleiingsvis, mange felles utfordringar, mange felles verdiar, felles kultur, eit tilnærma likt språk, og me ynskjer å vareta den fellesskapen òg inn i ei ny tid. Det er interessant lesnad å følgje med på kva som skjer i Nordisk råd, og frå Senterpartiet si side støttar me opp om eit aktivt nordisk samarbeid òg i framtida.

Statsråd Elisabeth Aspaker [13:58:48]: Når jeg i dag skal redegjøre for det nordiske samarbeidet i året som gikk, kan jeg ikke unnlate å nevne grensekontrolltiltakene som er innført i Norden for å stanse personer uten gyldige reisedokumenter. Tiltakene er ekstraordinære, de er nødvendige, og de er midlertidige. Tiltakene innebærer imidlertid også visse restriksjoner i den frie bevegelighet som vi har nytt godt av i Norden i mange tiår. Mange uttrykker derfor bekymring for hva dagens utvikling kan bety på sikt. En slik bekymring er forståelig.

Fri bevegelighet og økonomisk integrasjon har tjent våre nordiske samfunn særdeles godt. Og hensynet til økonomiske omstillingsbehov og vår nordiske konkurransekraft tilsier at vi fremover trenger mer fri bevegelighet og økonomisk samarbeid i Norden, ikke mindre.

Det pågår nå en viktig dialog mellom de nordiske landene omkring utfordringene knyttet til situasjonen på asyl- og migrasjonsfeltet. Nordisk ministerråd omfatter per i dag ikke migrasjons- og integreringsspørsmål. Mye informasjonsutveksling og samordning kan imidlertid skje uformelt. Det finske formannskapet i Nordisk ministerråd planlegger nå også en ministerkonferanse om integrering i løpet av første halvår 2016. Det er et initiativ regjeringen støtter.

Nordisk ministerråd har det siste året gjennomgått en omfattende moderniseringsprosess med sikte på å effektivisere og forbedre regjeringssamarbeidet. Vi må imidlertid ha et kontinuerlig fokus på samarbeidets relevans. Jeg mener en videre reform av Ministerrådet kan gjøres innenfor rammen av Helsingforsavtalen. Handlingsrommet er stort med dagens strukturer – og det er mulig å omprioritere midler.

Som ledd i oppfølgingen av strategien for samarbeidet med EU har regjeringen over tid arbeidet med å styrke det nordiske europapolitiske samarbeidet «Norden i Europa». Som minister med ansvar for både EU/EØS-saker og nordisk samarbeid vil jeg fremover arbeide for enda mer synergi mellom det nordiske samarbeidet og det europapolitiske.

Regjeringen ønsker en mer samordnet nordisk gjennomføring av EU/EØS-regelverk. Dette vil bidra til å lette fri bevegelighet i Norden. Samtidig vil det forebygge grensehindre og bidra til like konkurransevilkår og bedret nordisk konkurransekraft. Vi ønsker også mer bruk av fellesnordiske innspill til europeisk politikkutvikling i en tidlig fase. Gjennom aktiv bruk av nordiske eksempler kan vi påvirke europeisk politikkutvikling på viktige områder hvor vi har fellesnordiske interesser.

Det vil også være en målsetting å synliggjøre at EØS-midlene for perioden 2014–2021 støtter opp om fellesnordiske prioriteringer i Baltikum, Østersjøregionen og Sentral- og Øst-Europa.

Finland vektlegger i sitt formannskap for 2016 mer nordisk synergi i EU. Dette vil vi støtte opp om og videreutvikle inn i vår egen formannskapsperiode i 2017.

Ministerrådets relevans kan illustreres i nye politiske initiativer. Under dansk formannskap i 2015 har bl.a. Ministerrådet styrket arbeidet for et balansert og uavhengig russiskspråklig medielandskap i de baltiske landene. De baltiske representasjonskontorene har fått styrket sine budsjetter etter at kontorene i Nordvest-Russland har blitt avviklet som følge av registreringen som utenlandske agenter.

2016 blir dessuten et år med gode muligheter til å iverksette målrettede tiltak for å profilere og posisjonere Norden i verden.

Som i tidligere år er arbeidet med grensehindre høyt prioritert. Grensehinderrådets rapport for 2015 viser at de syv prioriterte sakene for Norge enten er i prosess eller er blitt løst. Grensehinderrådet har årets første møte i disse dager i Helsingør for å sette opp sine prioriteringer for 2016.

Et viktig mål fram mot 2017 blir å bidra til økt samspill mellom det nordiske og det europapolitiske. Norden trenger Europa, og Europa trenger Norden. I tillegg skal vi utnytte det nordiske samarbeidet i den økonomiske omstillingen. Våre integrerte nordiske samfunn og økonomier utgjør en særdeles relevant plattform for omstillingen vi skal gjennom i årene fremover, i retning grønn konkurransekraft og lavutslippssamfunn.

Skal det nordiske samarbeidet kunne ta ut sitt fulle potensial, er det viktigere enn noen gang at vi ikke stivner i formen, men evner å ta de nødvendige grep for å sikre fortsatt relevans og høyest mulig nytte av vårt nordiske samarbeid.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [14:04:00]: Statsråden er statsråd for EØS-saker og har ansvar for Nordisk råd, som er en spennende kombinasjon. Derfor vil jeg gripe fatt i noe av det siste som hun sa, nemlig at hun vil jobbe for mer synergi mellom det nordiske samarbeidet og arbeidet overfor EU.

Det er et faktum i dag i økende grad at arbeidet med å fjerne grensehindre må ses i en EU-sammenheng, og jeg vil stille to spørsmål. Det ene er: Hvordan vil statsråden, når vi holder på med grensehinderarbeidet, jobbe for at implementeringen av EU-direktiv i de ulike nordiske land ikke fører til nye grensehindre – dette fordi implementeringen kan skje på forskjellig måte i de nordiske land? Og: Hvordan vil hun involvere Nordisk råd og også parlamentarikerforsamlingen i denne saken?

Statsråd Elisabeth Aspaker [14:05:05]: Spørsmålet representanten Marit Nybakk stiller, er høyst relevant. Det er ingen tvil om at det er en utfordring at ulik takt i gjennomføringen av EU-direktiver kan bidra til at man bygger opp nye grensehindre i en tid da det er utrolig viktig at man faktisk bygger dem ned.

Det er viktig med tidlig intervensjon, dvs. at vi er tidlig inne, slik at vi er klar over når disse direktivene kommer, men det er også viktig at det er en god dialog mellom de nordiske land for å forsikre seg om at vi implementerer dem på en mest mulig lik måte.

Så spør representanten om hvordan vi kan involvere også Nordisk råd i dette arbeidet. Det må jeg få lov til å komme tilbake til, men jeg ser jo at det er svært viktig at vi også involverer Ministerrådet og Nordisk råd – og at det er en god dialog dem imellom – på dette området.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:06:04]: Som eg sa i innlegget mitt, har debatten om Schengen-avtalen auka, og òg framtredande personar som representerer EU, har stilt spørsmål om framtida for Schengen. Det er jo interessant i den konteksten me diskuterer i dag, òg å drøfte om det kan finnast eit nordisk alternativ. Noreg har vore del av ein nordisk passunion i mange, mange år, det har fungert veldig godt, sjølv om det – som representanten Nybakk sa i ei tidlegare sak – sjølvsagt har vore utfordringar på vegen òg om det grensesamarbeidet.

Korleis ser statsråden på moglegheita for at eit nordisk grensesamarbeid kan fungere som alternativ til Schengen?

Statsråd Elisabeth Aspaker [14:07:06]: Jeg tror det er viktig nå at vi konsentrerer oss om å prøve å finne en løsning på den Schengen-utfordringen som vi faktisk i dag har. EU-kommisjonen har lagt fram en grensekontrollpakke, som er til vurdering, Norge er medlem av Schengen, vi sitter ved bordet, vi er med på å diskutere hvordan vi kan finne gode løsninger her.

Dersom Schengen skulle falle, er det klart at det vil reise store spørsmål og store utfordringer knyttet til å få til det konkurransekraftige Europa som vi trenger, den viktige og – holdt jeg på å si – den mest mulige uhindrede tilgangen til det markedet som er så viktig for norsk næringsliv og norsk industri. På den andre sida er det klart at det er et tilbakeslag og et tilbakeskritt for det nordiske samarbeidet at vi har endt opp i den situasjonen som vi er i i dag, der man har kontroll på grensen også mellom de nordiske land. Men jeg håper jo at det er en midlertidighet, og at det er en situasjon som vi skal komme ut av om ikke så altfor lenge.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:08:08]: Det er òg slik at EU-kommisjonen har føreslått å opprette ein kyst- og grensestyrke som kan ta kontroll over Schengen-yttergrensa, og som òg kan gjere det uavhengig av om det enkelte landet ønskjer ein slik styrke på plass. Korleis ser statsråden på dette, og er det eit tema som vert drøfta mellom dei nordiske landa for å ha ei felles haldning til denne saka?

Statsråd Elisabeth Aspaker [14:08:40]: Statsministeren har i spontanspørretimen svart på det spørsmålet som nå stilles av representanten Navarsete til undertegnede. Norge har – i likhet med andre, også EU-land – sagt at akkurat det forslaget er problematisk, men på den andre sida er det viktig å se på hva slags andre alternativer vi da har, for å prøve å gjenreise Schengen og få kontroll på yttergrensen inn til Europa. Så vi har utvilsomt utfordringer foran oss på dette området, men vi kan ikke gi opp. Ideen om det grenseløse Europa og det at vi kan få til et godt samarbeid og kan legge best mulig til rette for næringsutvikling, ny konkurransekraft, osv., har høy prioritet, og det er det som må være målet med det arbeidet som nå foregår.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Eirik Sivertsen (A) [14:09:55]: Dette er en strålende dag, med mange gode debatter. Jeg har behov for å være raus med takken, så jeg skal også starte dette innlegget med å takke. Denne gangen har jeg lyst til å takke representanten Nybakk for det engasjementet og det arbeidet hun har gjort i Nordisk råd for å finne en løsning på spørsmålet om hvordan samene skal få lov til å medvirke til å utforme sin egen framtid i et felles Norden. Det har vært et viktig bidrag til å arbeide seg fram mot en løsning. Om ikke i ekspressfart, har Nybakk i hvert fall bidratt til at det har vært bevegelse i spørsmålet, og at man beveger seg i riktig retning.

Jeg har også lyst til å takke komiteen for gode tilbakemeldinger og støtte til arbeidet den arktiske delegasjonen gjør, og for at man uttrykker støtte for og synes det er positivt at man har bred kontakt med samfunnet og forsøker å reise debatter også utenfor denne salen. Det er en tilbakemelding både jeg som leder av delegasjonen og alle medlemmene av delegasjonen tar til seg. Alle som har valgt å stille til valg der og gjøre en jobb, er levende opptatt av spørsmål knyttet til nordområdene og Arktis.

I 2016 er samarbeidet i Arktisk råd 20 år. Det er det grunn til å feire, for i løpet av denne tiden har samarbeidet mellom de arktiske landene utviklet seg positivt, og man har vokst med oppgavene. Helt fra starten har det blitt levert banebrytende samarbeid på miljøområdet. I løpet av disse årene har samarbeidet tatt inn nye politikkområder, som skipsfart, søk og redning, oljevernberedskap og ikke minst den menneskelige dimensjonen, i tråd med de endrede utfordringene og mulighetene i regionen. Medlemslandene har også bestemt seg for å holde det arktiske samarbeidet mest mulig uberørt av uenigheter landene måtte ha andre steder, som konflikten i Ukraina. Det er derfor god grunn til å feire Arktisk råd som en suksess, med 20 år bak seg. Arktisk råd har bidratt sterkt til at regionen i dag er preget av fred, stabilitet og utstrakt samarbeid, i tråd med visjonene og målene de involverte landene har.

Jubileer er selvsagt en grunn til å feire hva man har oppnådd. Det er likevel vel så interessant å bruke anledningen til å se framover – la oss si de neste 20 årene. Hvilke utfordringer ser vi for oss at vi da vil møte i det arktiske samarbeidet etter hvert som klimaendringene slår inn? Som vi alle vet, kommer de hurtigere i nord. Vi vet at i forhold til det globale gjennomsnittet er temperaturøkningen anslått til å være ca. dobbelt så høy i Arktis. Hvordan skal vi møte det? Hvordan skal vi videreutvikle Arktisk råd som en organisasjon for å møte utfordringene og ligge i forkant av utviklingen? Det er i hvert fall et tema som vil stå på agendaen i det arktiske parlamentarikersamarbeidet i 2016.

En av styrkene til Arktisk råd er strukturen og fleksibiliteten organisasjonen har vist. Involvering av regionens urfolk og det tette samarbeidet med akademia vil være basis for samarbeidet også framover. Jeg mener en av mulighetene for de neste 20 årene er å finne tematiske områder hvor man kan involvere observatørene i samarbeidet sterkere, f.eks. redusering av utslipp av klimagasser.

I dag er det sånn at de åtte medlemslandene og store observatører som Kina, India og EU og med et stadig tilfang av nye observatører utgjør en veldig interessant og relevant gruppe, som gir muligheter for nye initiativ. Medlemslandene og de tolv observatørlandene, inkludert EU, står f.eks. for ca. 80 pst. av de samlede utslippene i verden i dag. Det gir muligheter for at Arktisk råd også kan ta initiativ knyttet til klimautfordringene.

Et annet aspekt er samarbeidet om utviklingen av infrastruktur. Med mindre sjøis vil aktiviteten i Arktis øke. Selv om den lave oljeprisen og lave priser på andre råvarer, som mineraler, gjør at deler av den forventede aktiviteten uteblir eller kommer senere enn man så for noen år siden, er fremdeles det totale bildet fra skipsfart, fiske og turisme at den maritime aktiviteten vil øke mye i tiden som kommer. Det er bokstavelig talt et nytt hav som åpner seg opp.

Da må også vi fra nasjonen Norge kjenne vår besøkelsestid og posisjonere oss som en maritim nasjon, som vi alltid har vært, og som vi også vil være i framtiden. Der har vi en unik mulighet knyttet til Svalbard, som med sin strategiske plassering ligger midt i smørøyet. Da må vi styrke Svalbard, slik det er beskrevet i gjeldende Nasjonal transportplan. Det var også derfor Arbeiderpartiet foreslo å forsere havneutbyggingen ut fra den økonomiske situasjonen vi er i nå, med behov og mulighet for tunge infrastrukturinvesteringer og med mulighet for å styrke Svalbard-samfunnet og begynne å videreutvikle en av føttene vi skal stå på på Svalbard etter at kullet forsvinner.

En av de siste nyskapingene i den arktiske familien er Arktisk kystvaktforum, hvor kystvaktsjefene møtes hver sjette måned for å diskutere samarbeid og utvikling i regionen. La meg minne om at Arktisk råds ministermøte finner sted annethvert år, og at vi i det arktiske parlamentarikersamarbeidet lenge har ment at utviklingen i Arktis krever årlige ministermøter. Det etablerte kystvaktforumet vil være et viktig element i en bedret sikkerhet, da det i stor grad er Kystvakten rundt omkring vi har å stole på. Det understreker og beviser også at dette er en fredfull og stabil region, der de ulike aktørene evner å samarbeide der vi har felles interesser, også til tross for at vi har ganske sterke uenigheter andre steder i verden. Det er en sterk kvalitet ved Arktisk råd. Det er selvfølgelig også utfordrende å klare å fordømme Russlands handlinger i Ukraina samtidig som vi skal samarbeide om felles interesser i nord.

En konsekvens av økt maritim aktivitet er at vi sammen må arbeide for å bedre infrastrukturen i forbindelse med havner og sikkerhet. Satellittdekning er også viktig, for å få rask og korrekt kommunikasjon om isforhold, værvarsel osv. I dag er det en utfordring med satellittdekning langt nord, i praksis fra rundt 70 grader nord og lenger nordover. 80 pst. av den maritime aktiviteten i det sirkumpolare området foregår i det vi kan beskrive som norsk senter. Derfor har Norge som nasjon en strategisk interesse av å få på plass bredbåndsdatakommunikasjon i området. Det kan gjøres med satellitter. Dette initiativet bør regjeringen følge opp, og de bør lage en ordning der vi er åpne for finansiering og organisering med andre nasjoner – og for den saks skyld private aktører. Men Norge som en maritim nasjon og som en arktisk nasjon og polarnasjon bør gå foran.

Jeg tror også den regionale dimensjonen i det arktiske samarbeidet bør styrkes. Allerede i dag har vi flere regionale samarbeid i Arktis, og for oss er det mest nærliggende å tenke på Barentssamarbeidet, selv om det finnes flere grenseregionale samarbeider i ulike deler av Arktis. Jeg tror erfaringene som ligger i disse samarbeidene, bør kanaliseres på en bedre måte inn i det arktiske samarbeidet. Sånn kan vi også bidra til å styrke den folkelige dimensjonen og med innspill fra mennesker som faktisk bor der.

I en tid da mange store land blir med som observatører, er det viktig å huske rollen til observatørene i Arktisk råd som representerer folkene som bor i regionen, som Verdens reindriftsforbund og University of the Arctic og andre. For selv om havet – for Norge både marint og maritimt, fra rommet, på overflaten, i vannsøylen, på bunnen og for så vidt under bunnen – utgjør en av de viktigste mulighetene, er det tross alt folkene som bor i nord, de fire millioner menneskene som bor i arktiske strøk, 10 pst. av Norges befolkning, som er det viktigste. Da må vi legge til rette og styrke muligheten for å leve i nord for folkene som bor i nord, og av ressursene og mulighetene som ligger i nord. Det er oppgaven til norske politikere og andre aktører som opererer i nordområdene, og må også være oppgaven til Arktisk råd og observatørene som velger å søke seg dit.

Avslutningsvis mener jeg Norge de siste 20 årene har vært en arktisk stormakt – ikke fordi vi disponerer enorme militære ressurser, ikke fordi vi er den største økonomien i nordområdene eller for den saks skyld på kloden, og ikke fordi vi har flest folk, men fordi det har vært en politisk vilje og evne til å sette dagsorden, fordi vi har hatt noen visjoner og en idé om hvor vi skulle. Med det trykket og den økende interessen som finnes fra andre aktører, er det mer krevende å hevde seg i denne konkurransen – det er åpenbart. Men det kan virke som om vi er i ferd med å miste nettopp det som var vår største styrke: Det var vi som satte dagsordenen, det var vi som løftet de store ideene. Det tror jeg vil være en av utfordringene det politiske Norge må gripe fatt i framover og si noe om – at dette vil Norge, nå er det dette spørsmålet som er det viktigste i nord, og det skal vi som nasjon sette på dagsordenen.

Michael Tetzschner (H) [14:19:47]: Det nordiske samarbeidet er omsluttet av stor politisk velvilje – det kan man høre i debatten her. Vi ser at den stort sett er tverrpolitisk, og det er gledelig – på samme måte som at det har vært en glede for undertegnede å være delegasjonsleder i de to årene som vi har bak oss. Nå går stafettpinnen videre til min kollega Sonja Mandt.

Det er likevel naturlig å fremheve noen problemstillinger, som også har vært berørt i debatten.

Det nordiske samarbeidet har blitt tilført en ytterligere dimensjon ved at man nylig har kunnet ta opp felles nordiske bekymringer om sikkerhets- og forsvarspolitikken. Begivenheter utenfor Norden, som annekteringen av Krim-halvøya, stedfortrederkrigen i Ukraina og et generelt økende trykk mot den tidligere Sovjetunionens influensstater og de baltiske stater, har gjort disse temaene mer aktuelle.

De mer organiserte møterundene om nordisk forsvarssamarbeid er løfterike, men de vil bare kunne supplere – aldri erstatte – de allianseforhold Norge og Danmark er en del av gjennom NATO-fellesskapet. Det er med stor interesse vi kan følge den nye NATO-debatten som har kommet opp i Sverige og Finland, men det er nasjonale beslutninger i disse landene som de kommende årene vil avgjøre om man kan realisere et samordnet Norden innenfor samme forsvarsallianse. Norden hadde blitt et tryggere sted hvis dette var mulig. Men det er, som man forstår, ikke Norden eller Nordisk råd som kan drive disse prosessene. Det er opp til det enkelte land.

Også når det gjelder forholdet til Den europeiske union, er det en ulempe at de nordiske landene har valgt ulike samarbeidsformer – fra fullt medlemskap, med og uten euroen, til EØS-avtalen. Likevel har det store antallet direktiver som implementeres under EU-avtalene, som sidevirkning at også de nordiske landenes reguleringer blir likere. Det er altså EU som på mange måter driver frem en regelharmonisering i Norden, selv om vi ser at man på det tekniske planet ofte velger forskjellige løsninger, som krever at man kommer tidlig inn for ikke å bygge opp nye grensehindre.

Det siste poenget jeg vil fremheve innenfor taletiden, er at migrasjonstrykket og flyktningkrisen også har utfordret det nordiske samarbeidet. Alle de nordiske landene er med i Schengen-arbeidet om en ytre EU-grense, og de har sluttet seg til Dublin-avtalen, med prinsippet om at det er første ankomstland innenfor Schengen som skal ta stilling til søknad om innreise. Men også her har det vært ført forskjellig nasjonal politikk i Norden, som i sum har satt den over 60 år lange passfriheten og prinsippet om fri bevegelighet mellom de nordiske lands borgere i fare. Ett land, Danmark, har grense over land mot kontinentet, men det er ingen ytre Schengen-grense. Derimot skal Norge og Finland håndheve en ytre Schengen-grense over land, mens Sverige har grenser som ikke har disse kjennetegnene. Til gjengjeld har de ført en innvandringspolitikk som har hatt en betydelig dragningseffekt til Norden.

I sum har vi sett at dette har medført at vi nå, i en overgangsperiode, ser at det innføres mer ordinært regulerte grenser, med pass- og innreisekontroll, som rett og slett har satt den nordiske bevegeligheten mange år tilbake. Tiltakene har vært nødvendige, men det er å håpe at de blir forbigående.

I motsetning til representanten Navarsete vil jeg fremheve at løsningen ligger i at Schengen-systemet og Dublin-avtalen håndheves etter forutsetningene, og at de nordiske landene også utvikler en innreisepolitikk som dem imellom ikke byr på for store forskjeller. Igjen ser vi et eksempel på at hvor langt vi kommer i det nordiske samarbeidet, er avhengig av andre faktorer enn det de nordiske landene selv har kontroll over, men at det også finnes løsninger som kan fremme samarbeidet, hvis man vil ta dem i bruk.

Kåre Simensen (A) [14:24:30]: Selv om jeg er ny i nordisk parlamentarikersammenheng, er jeg gammel nok til både å ha sett og ikke minst erfart hvor viktig Norden-politikken er for min og din hverdag. Det har ikke kommet av seg selv, men gjennom kloke politiske beslutninger der et gjensidig ønske om å bidra til det nordiske samarbeidet gir et reelt innhold til å tilhøre et broderfolk – kanskje symbolisert sterkest ved at grenseovergangene har vært som en åpen dør. Men nå utfordres vi gjennom at noen ønsker, og er i ferd med, å lukke igjen denne døren. Vi kjenner til årsaken, men det er et nederlag at passet kanskje må tas fram når vi skal besøke våre venner i Norden.

Den finske innvandringen og det å besøke slektninger i Finland har i hvert fall for min egen del vært særdeles viktig for mitt forhold til Norden. Det har kanskje også gjort sitt til at Norden-samarbeidet står sterkt i nord. Vi har fått til svært mye, og ett eksempel kan være Barentssamarbeidet, som viser hvordan man kan jobbe både på det regionale nivået mellom land på Nordkalotten og mot vår nabo i øst.

Jeg er også veldig glad for at regjeringene i de nordiske land ønsker å løfte det regionale samarbeidet ytterligere fram. Det er positivt at ungdommens perspektiver på egen framtid i nord vektlegges. Derfor må vi ikke la grensehindringer hemme en slik mulighet.

Et godt nordisk samarbeid knytter også den samiske befolkningen tettere sammen. Både representanten Eirik Sivertsen og representanten Marit Nybakk var inne på dette i sine innlegg tidligere i dag: hvor viktig det er i nordisk sammenheng å etablere et godt og tett samarbeid med Samisk parlamentarisk råd. Vi ser at et sånt samarbeid fungerer godt innenfor det arktiske samarbeidet. Der er Samerådet en av seks urfolksorganisasjoner som er med som permanente deltakere.

Nå kjenner jeg ikke til status på dette området, men jeg har forstått at Nordisk råd arbeider for å finne en løsning på hvordan samarbeidet skal utvikles. Men vi kan jo la oss inspirere av den måten Arktisk råd og det arktiske parlamentarikersamarbeidet slipper urfolks organisasjoner til på.

En god start – som mange har vært inne på – i nordisk sammenheng kan være å gi det samiske folk en rett og en mulighet til å møte og tale i Nordisk råd, og kanskje ikke bare i plenum, men også i de organer som behandler saker som de samiske representantene mener er relevante. Når vi klarer å gi Kina, Japan og Singapore observatørstatus i Arktisk råd, må vi i det minste gi Nordens eneste urfolk plass i de demokratiske organene som er i Norden.

For å kunne lykkes i vårt felles ønske om å skape en positiv dialog i utviklingen i nord kommer vi ikke utenom at vi må ha en tett og god dialog når det gjelder å ivareta og utvikle den samiske kulturen. Vi ser at det sørsamiske språket er klassifisert som alvorlig truet, og det bør være et felles nordisk ansvar å ivareta og utvikle de samiske språkene, og kanskje spesielt det sørsamiske språket.

Et annet viktig tema er hvordan vi skal forvalte våre felles naturressurser, både til lands og til vanns. Løsningene gir seg ikke selv. Dialog mellom de berørte parter er her et stikkord, også i det nordiske perspektivet.

Til slutt: I årsrapporten pekes det på mange samarbeidsområder som fungerer meget godt, slik også saksordføreren var inne på i sitt innlegg. Vi lever i en tid da det kanskje er viktigere enn noen gang at landene i Norden står sammen. Spesielt viktig er det kanskje med hensyn til de sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske utfordringene, som vi ser kommer nærmere og nærmere oss for hver dag. NORDEFCO har vært nevnt, men jeg vil også gi min tilslutning til både representantene Tetzschner og Tybring-Gjedde – vår tilhørighet til NATO er bærebjelken i vårt forsvarsarbeid. NORDEFCO vil da være et supplement.

Det norske formannskapet har valgt som stikkord Norden i omstilling i Europa og i verden. Jeg synes det er kjempespennende, og jeg tror også at med det perspektivet vil vi løfte det nordiske samarbeid til et overordnet nivå – at en ikke bare er opptatt av de kanskje litt små sakene, men kanskje ser ting i en større sammenheng.

Utenriksminister Børge Brende [14:30:02]: De siste månedene har vist at verden kommer raskere til Norden enn noen gang tidligere. Vår tids utfordringer kan ikke løses av enkeltland. De er grenseoverskridende av natur. Migrasjonsstrømmen til Europa illustrerer dette med all tydelighet.

Nettopp fordi konsekvensene av den utenrikspolitiske utviklingen betyr så mye for oss, trenger vi et sterkt nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Samarbeidet på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er i en positiv utvikling. Fundamentet er et sterkt verdi- og interessefellesskap.

Utviklingen i Russland, Østersjøregionen, Midtøsten og nye globale sikkerhetsutfordringer har tilført samarbeidet nye dimensjoner. Jeg er i tett kontakt med mine nordiske kolleger nærmest på ukentlig basis for å diskutere disse utfordringene, for å koordinere og ikke minst for å trekke veksler på hverandres observasjoner i en verden hvor det er mye uro. Det nordiske samarbeidet responderer på en verden i rask og ofte uforutsigbar endring.

Vi har intensivert samarbeidet i og om nærområdene, særlig med de baltiske landene. Samarbeidet mellom NATO, Sverige og Finland er tettere enn noen gang.

EU- og EØS-ministeren har allerede pekt på at nordisk samarbeid i EU-spørsmål er en prioritet. Nordisk krets er en viktig møteplass for å diskutere spørsmålene på EUs utenrikspolitiske dagsorden.

De nordiske landene samarbeider tett også om arktiske spørsmål. Om noen dager reiser jeg til Tromsø for å holde åpningsinnlegget på Arctic Frontiers. En måned senere er det Kirkeneskonferansen, som er særdeles viktig i år, ikke minst etter det vi har opplevd av uro og dramatikk ved Storskog. Det er viktig at norske myndigheter er tydelige i sin tilstedeværelse. Til Arctic Frontiers i Tromsø kommer også kolleger fra andre nordiske land. Deres deltakelse er viktig for å beholde Arctic Frontiers som den viktigste internasjonale konferansen om nordområdespørsmål.

Vi ser en sterk interesse for Arctic Frontiers. Admiral Papp, som nå under utenriksminister Kerry leder det amerikanske arbeidet, den finske utenriksministeren og den slovakiske utenriksministeren vil være til stede. Vi har fått til utrolig mye med Norge som et nav i arktisk samarbeid. Under åpningen av Arctic Frontiers vil klima- og miljøministeren også legge ned grunnsteinen for Fram-bygget. Det er også slik at vi nå har fått på plass Arctic Economic Council i Tromsø i tillegg til Arktisk sekretariat. Norge spiller en vesentlig rolle i utformingen av arktisk politikk. Jeg forstår ikke at det skal være i noens interesse – det måtte jo eventuelt være noe kortsiktig, partipolitisk – å snakke ned Norges betydning i arktisk sammenheng. Norge har stor betydning, vi har hatt stor betydning, og vi viser vei i det arktiske samarbeidet.

Nylig tok utenriksminister John Kerry kontakt med meg for å be om at Norge nå skal koordinere havmiljø og hav i en europeisk sammenheng i oppløpet til den store OCEANS-konferansen i USA i september. Dette minner ikke mye om en tilbakelent posisjon. Nord-Norge vokser raskere økonomisk enn resten av landet. Vi ser en optimisme som vi alle bør glede oss over i en tid da det er tøffe omstillinger også i Norge.

Når det gjelder Nordisk råd og nordisk samarbeid, spiller det en vesentlig rolle også i FN når det gjelder både initiativer, reformprosesser og kandidaturer.

Nye globale sikkerhetstrusler krever bruk av et bredt sett av politiske, ideologiske, militære og økonomiske virkemidler. Vi må følge opp med nødvendig humanitær innsats og langsiktige strategier.

Jeg må innrømme at for meg betyr det nordiske samarbeidet veldig mye om dagen, ikke minst i en krevende verden hvor vi har et interessefellesskap og et verdifellesskap som er viktig for Norge, men jeg vet at det også er det for de andre nordiske landene, ikke minst bekreftet gjennom den islandske utenriksministerens besøk i forrige uke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [14:35:22]: Jeg er veldig glad for at utenriksministeren brukte så vidt mye tid på det forsvarspolitiske samarbeidet mellom de nordiske land – NORDEFCO-samarbeidet – eller kanskje mer enn NORDEFCO også samarbeid om utenrikspolitikk, om sikkerhetspolitikk, samarbeid og vurderinger rundt den sikkerhetspolitiske situasjonen, samarbeid om det som skjer i våre nærområder, osv. Det har i debatten vært om ikke akkurat skepsis til dette, så iallfall understrekninger av at det er NATO-medlemskapet vårt som er den sikkerhetspolitiske forankringen. Kan utenriksministeren bekrefte at det nordiske forsvarssamarbeidet skjer med basis i de enkelte lands sikkerhetspolitiske orienteringer, tilknytninger og alliansetilknytning, altså det enkelte lands ståsted sikkerhetspolitisk?

Utenriksminister Børge Brende [14:36:35]: Som jeg også understreket i mitt innlegg, er samarbeidet mellom NATO og Sverige og Finland tettere enn noen gang. Dette er viktig. Vi i Norge har vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i NATO. Det vil forbli der. Vi er i en asymmetrisk situasjon ikke minst i nord, som betinger et sterkt, effektivt og forutsigbart NATO. Men det samarbeidet som vi har også nordisk, ikke bare med basis i NATO, om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål med ikke-NATO-medlemmene Finland og Sverige, mener jeg er komplementært til det vi også kan foreta gjennom NATO med disse to landene, og jeg vet at dette blir verdsatt av disse to landene.

Marit Nybakk (A) [14:37:38]: Jeg takker for det svaret. Betyr det at utenriksministeren i samarbeid med forsvarsministeren vil videreutvikle også det som han nå kaller for det komplementære samarbeidet, til NATO-medlemskapet og arbeidet i NATO? Det er jo interessant det som utenriksministeren sier om at Sverige og Finland i økende grad samarbeider med NATO-land, og at de to landene også gjennom det nordiske forsvarssamarbeidet faktisk kan trekkes nærmere mot vår allianse, altså mot NATO og NATOs arbeid og operasjoner.

Utenriksminister Børge Brende [14:38:22]: Ikke minst det siste. Jeg tror en del av modus operandi bak Sverige og Finlands sterke interesse for å styrke dette samarbeidet – som vi gjengjelder – går på og har utgangspunkt i Danmarks, Islands og Norges NATO-tilknytning. De har jo valgt en annen alliansepolitikk enn oss, men gjennom det samarbeidet som vi har, mener jeg at både de tre som er tilknyttet NATO, og Sverige og Finland har noe å vinne på dette. Så dette er et vinn-vinn-samarbeid, og, som jeg sa, samarbeidet på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er i en positiv utvikling. Det er bred enighet om dette, og vi står ikke oppe i de samme problemstillingene som vi gjorde under den kalde krigen. Tvert imot er det også i vår interesse at Sverige og Finland trekkes nærmere inn mot det samarbeidet som de tre nordiske NATO-landene tradisjonelt har hatt.

Eirik Sivertsen (A) [14:39:40]: La meg få starte med å si at jeg synes at Norge er en viktig aktør i polområdene. Det har jeg sagt gjentatte ganger i dag. Så hvor utenriksministeren har det fra at noen forsøker å snakke ned Norge som viktig aktør, skjønner ikke jeg.

Mitt poeng var at jeg opplever at Norge i mindre grad enn tidligere har hatt evnen til å sette den politiske dagsordenen internasjonalt. Så skjønner også jeg at når John Kerry med personlig engasjement velger å si at havområdene er store, er det krevende for en liten nasjon som Norge å hevde seg.

Men jeg etterlyser flere initiativ fra regjeringen. Jeg tok opp i mitt innlegg to ting: Satellittdekning – kunne vi ha tatt et initiativ til det, kunne vi ha satt oss i førersetet for det, så vi fikk på plass en strategisk viktig ressurs? Noe annet, som jeg mener er riktig tid å komme med nå, er det å styrke den regionale og lokale medvirkningen i utformingen av politikken for dem som bor i nordområdene, fra dem som bor i nordområdene.

Utenriksminister Børge Brende [14:40:45]: Det er iallfall veldig bra at vi nå fikk bekreftet at det ikke er mangel på norsk lederskap når det gjelder Arktis og arktisk samarbeid.

Jeg har – det må jeg innrømme – fra dagen etter at jeg overtok denne jobben, opplevd at det var noen som hadde en litt sånn forhåndsprogrammering, at «det var ikke like bra som da vi hadde ansvaret». Jeg håper vi kan legge det bak oss og være konstruktive og se på hva vi har fått til: Vi har fått Arktisk råd i Tromsø. Vi skal åpne Fram-bygget etter hvert, grunnsteinnedleggelse. Det er utrolig viktig for Norge at vi har fått det arktiske økonomiske sekretariatet. Det er vekst i Nord-Norge, selv i vanskelige tider. Vi har manøvrert godt i et nytt sikkerhetspolitisk landskap med et annerledes Russland. Vi har ivaretatt Norges interesser. Vi har satt hav på dagsordenen. Norge spilte en vesentlig rolle i forbindelse med klimaforhandlingene i Paris, hvor det ble trukket frem hvordan vi har satt klimaendringer på dagsordenen i Arktis. Hva mer kan man spørre om?

Eirik Sivertsen (A) [14:41:51]: Ja, man kan spørre: Vil utenriksministeren ta et initiativ til at Arktisk råd skal ta en lederrolle i å møte klimautfordringene? Jeg er utrolig glad for at vi fikk en klimaavtale i Paris. Problemet – som utenriksministeren også vet – er at den bare sier noe om hva målet er, og hva ambisjonen er. Ambisjonen betegnes av noen som urealistisk, men det er en djerv ambisjon. Utfordringen ligger i hvordan vi får det til.

De arktiske landene rammes hardt i nord, men de har også – hvis vi regner med observatørene, som jeg sa i mitt innlegg – store utslippskilder. Vi kan be om at folkene som bor i nord, får større grad av medvirkning og mulighet til å påvirke sin framtid i nord. Jeg sier ikke at det har vært feil, og det har vært riktige og viktige beslutninger som er tatt i Washington, i Moskva og i Oslo og i Arktisk råd. Det har brakt nordområdene langt framover. Men vi kan ta initiativ til å styrke den direkte medvirkningen nå, etter 20 år, kanskje med mer folkelig medvirkning. Og vi kan ta initiativ til å styrke infrastrukturen i nord, for dét må bygges på hvis vi skal realisere mulighetene. Det er ikke noe annet jeg ber om.

Utenriksminister Børge Brende [14:42:57]: Først vil jeg si at det representanten har tatt av initiativer i det parlamentariske samarbeidet, er utrolig viktig. Det er høyt verdsatt, og det er flere som har gitt anerkjennelse til det. Jeg synes vi har et godt samarbeid.

Det som fikk meg til å reagere, var det at vi ikke lenger satte saker på dagsordenen. Jeg følte faktisk at det ikke var spesielt treffende. Noen ganger kan vi jo fremsnakke hverandre også, for jeg mener at vi har ganske gode resultater innenfor dette området.

Men jeg tar utfordringen når det gjelder å sette klimaet enda mer på dagsordenen i Arktisk råd, og det vet jeg at amerikanerne virkelig ønsker. Vi får en mulighet til å diskutere dette med admiral Papp når han er i Tromsø, så den utfordringen tar jeg. Jeg tror havforsuring er noe vi skal følge opp, og tydeliggjøre hva som er konsekvensene av klimaendringene i Arktis. Så jeg tror vi sammen skal få til mye også på dette området fremover.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gunvor Eldegard (A) [14:44:20]: I Nordisk råd er transport og transport over grensene eit tema som engasjerer veldig mange. Det er faktisk det temaet som det har vorte stilt flest spørsmål om. I Helsingforsavtalen omhandlar §§ 26‒29 transportsamarbeid. Det er fordi ein meinte at i det nordiske arbeidet var og er ‒ vil eg seia ‒ transport ein viktig del av arbeidet.

Før var det faktisk eit eige ministerråd for transport. No har me hatt ein periode utan, og det er god grunn til å sjå på om me skal få til det på nytt, både på grunn av viktigheita av transport over grensene og grunnlaget for fri ferdsel både av menneske, varer og tenester. I meldinga er også transportsamarbeidet understreka. Me som har vore i næringsutskottet og i energi- og miljøutskottet, har hatt rapportørar. Det er Øyvind Halleraker frå energi- og miljøutskottet og underteikna frå næringsutskottet som har vore rapportørar for transport.

No er eg flytta over til det nye utvalet for vekst og utvikling i Norden. Me kjem til å jobba vidare med transportsamarbeidet i det utvalet, bl.a. med åttemillionarsbyen Oslo‒Gøteborg‒København, og om korleis me kan få til ein betre hamnepolitikk. I dei to åra som eg har vore med i Nordisk råd, har me hatt ønske om å ha ein rundebordssamtale om transport med transportministrane i dei nordiske landa. Det er ganske pinleg at me framleis ikkje har fått det til. I debatten her i fjor utfordra eg samarbeidsministeren om det og bad ho ta det vidare, men framleis har ingenting skjedd. Den svenske transportministeren har møtt utvalet vårt to gonger, og i Helsinki til veka vil den finske ministeren møta oss. Den norske har enno ikkje teke seg tid til å møta oss, men me kan håpa at på aprilmøtet her i Oslo kan han ta seg den tida. Me kjem til å jobba vidare med rundebordskonferansen, og eg forventar ein større vilje frå regjeringa til å vera med på Nordisk råds arbeid her.

Åttemillionarsbyen er eit prosjekt som me ønskjer å jobba vidare med. Med betre togsamband mellom dei tre byane kunne me fått ein felles arbeidsmarknad som ville gjeve utruleg store moglegheiter for det nordiske folket. Det er heilt greitt at ein har avvist høghastigheitsbane mellom desse byane, men det må vera mogleg å gjera andre ting. Når me byggjer nytt dobbeltspor til Halden og Sverige skal byggja nytt mellom Stockholm og Gøteborg, burde det vore mogleg å tenkja at me kunne kopla desse spora saman. Samferdsleministeren har sett i gang eit arbeid med ei utgreiing om dette, og på Gøteborg‒Oslo-konferansen den 17. desember fekk me presentert det førebelse arbeidet til Jernbaneverket og det svenske Trafikverket om kva ein kunne gjera med kapasiteten mellom Oslo og Gøteborg. No er det slik at rapporten ikkje skal leverast før i mars 2016, men førebels kom det fram – og hugs det ‒ at i dag kan ein køyra på 3 timar og 39 minuttar til Gøteborg. Det er ganske lang tid. Men i dei scenarioa som dei presenterte for oss, kunne køyretida i 2021 gå ned til 3 timar og 30 minuttar, i 2031 ned til 3 timar og i 2050 kanskje til mindre enn 3 timar. Eg trur dei fleste som var på den konferansen, og som har jobba mangfaldige år med Oslo–Gøteborg, følte at dette var som eit slag i ansiktet. Det er langt ifrå godt nok.

Me som skal jobba vidare i Nordisk råd, jobbar òg vidare med transport, og eg ønskjer framleis å utfordra samarbeidsminister Aspaker, for dei nordiske parlamentarikarane er veldig interesserte i å jobba vidare med transport. Me ønskjer spesielt å få dei norske, svenske og danske ministrane i tale for å drøfta gode, framtidsretta transportløysingar som er effektive, sikre og miljøvenlege for Norden og Nordens nærområde. Eg ønskjer at ministeren kan bekrefta at ho vil jobba vidare med det.

Bente Stein Mathisen (H) [14:49:23]: Jeg opplever at det i salen her er en ganske stor omforent enighet om at det nordiske samarbeidet er viktig. Vi som bor og lever i Norden, lever et ganske likt liv og har tette og gode relasjoner som har utviklet seg over mange år. Vi er som en stor, nordisk familie med en unik mulighet til å samordne oss og ta tak i de felles utfordringene vi ser og har ut fra vår plassering på denne kloden.

Det nordiske samarbeidet ble formalisert ved dannelsen av Nordisk råd i 1952. Rådet består av parlamentarikere fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island, i tillegg til representanter fra de lokale parlamentene i de danske selvstyrte områdene på Grønland og Færøyene og fra det finske selvstyrte området Åland. Nordisk råd er ikke noe overordnet organ som kan treffe beslutninger som skal gjelde i det enkelte medlemsland. Arbeidet i Nordisk råd handler om å sette saker på dagsordenen, ta initiativ, få i gang debatter og konferanser, dele erfaringer og påvirke, slik at det enkelte land tar det videre og følger opp i egne parlamenter.

Noen kritiske røster hevder at samarbeidet i Nordisk råd er mye prat og sosial omgang. Det er noe vi faktisk skal ta på alvor, for det er viktig at dyrebar tid og ressurser ikke blir brukt på saker og prosjekter som ikke vil føre frem til resultater. Arbeidet vi legger ned i Nordisk råd, må henge sammen med det arbeidet vi gjør i våre egne parlamenter. Jeg opplever at det er en stor bevisstgjøring rundt akkurat dette nå for tiden. På møter med mine nordiske kolleger er det mange som uttrykker at de ønsker å vitalisere og videreutvikle det nordiske samarbeidet. I den norske delegasjonen er det stor enighet om at arbeidet i Nordisk råd skal forankres best mulig i Stortinget og i våre egne fagkomiteer.

Det har det siste året vært gjennomført et stort reformarbeid i Nordisk råd, og fra og med 2016 fremstår rådet med en ny organisering. Fem fagkomiteer er blitt redusert til fire, og med et mer strømlinjeformet sekretariat. Det er et ønske å få til en bedre prioritering og spissing av saker som rådet skal jobbe med. Arbeidet må henge sammen med det Ministerrådet ser på som felles nordiske utfordringer og satsingsområder. Det er viktig at arbeidet i Nordisk råd er aktuelt og oppleves som nyttig, noe det vil legges vekt på både i partigruppene og i utvalgene.

Innenfor helse- og velferdsområdet har Ministerrådet fulgt aktivt opp Bo Könberg-rapporten med vekt på folkehelse og aktiv innsats mot antibiotikaresistens. Det ble også arrangert et nordisk toppmøte om psykisk helse i København i 2015. I 2016 vil velferdsutvalget, som jeg nylig ble valgt til leder for, fokusere på tre hovedområder. Det er helsesamarbeid i Norden, det er barn og unge – med særskilt vekt på oppfølging av mindreårige flyktninger – og det er det nordiske arbeidsmarkedet for utsatte og svake grupper. Disse prioriteringene følger opp og henger sammen med Ministerrådets og formannskapets hovedsatsinger.

Som det vises til i rapporten, er grensehindringer på agendaen når rådet samles, både i komiteene og på sesjonene. Det er viktig å prøve å redusere de grensehindringene som er oppstått mellom de nordiske land over tid. I Nordisk råd er vi enige om å ta grensehindringsspørsmålet opp til debatt i våre egne parlamenter for å belyse hvilke grensehindringer det er viktig å få gjort noe med, slik at vi får til et fleksibelt og godt samarbeid på tvers av de nordiske landegrensene. Sist uke hadde vi en slik debatt, en interpellasjonsdebatt om grensehindringer, her i Stortinget.

Når vi skal implementere lover og regler som er vedtatt i EU, implementerer vi dem ofte ulikt i de nordiske land, slik at det oppstår ny grensehindre. Det har flere vektlagt tidligere i dag. Det bør derfor bli et tettere samarbeid både i Ministerrådet og administrativt i departementene, slik at vi implementerer EUs regelverk og direktiver likt i Norden. Grensehinderrådet, som er etablert i det nordiske samarbeidet, har systematisert arbeidet med grensehindre og bidratt til at flere grensehindre er blitt løst. Andre har man avskrevet fordi det faktisk ikke går an å gjøre noe med dem.

Vi har den siste tiden fått en ny situasjon – gitt den ekstraordinære situasjonen med det store antallet flyktninger som kommer til Norden – med innføring av strengere grensekontroll. Dette utfordrer oss alle. Det er vanskelig å være vitne til at grense- og passkontroller gjenoppstår i Norden, hvor vi har kunnet bevege oss fritt mellom de nordiske land siden 1950-tallet. Jeg håper at vi gjennom vårt gode naboskap og det nordiske samarbeidet kan finne frem til gode og fleksible løsninger og dele erfaringer når det gjelder migrasjon og integrasjon. Mennesker som trenger beskyttelse, må bli møtt på en god måte. Flyktningsituasjonen er en felles utfordring og står øverst på agendaen i alle de nordiske landene, kanskje med unntak av Island. Det er viktig at vi lykkes med dette arbeidet og det store integreringsarbeidet som venter oss. Det optimale vil være at vi får til dette uten at det oppstår nye grensehindringer mellom oss i Norden.

Margunn Ebbesen (H) [14:54:45]: I årsrapporten for Stortingets delegasjon for arktisk parlamentarisk samarbeid viser vi til stor aktivitet. Vi kan vel trygt si at «barnet» er begynt å bli voksent og selvstendig.

Nordområdene er vårt viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og det innebærer et stort ansvar for arktisnasjonen Norge å lede an med kunnskap og ansvarlighet i nord. Jeg er fornøyd med å kunne vise til at dette følges opp av regjeringen gjennom satsinger både i budsjett og i planer videre.

Gjennom arktisk delegasjon samarbeider vi godt med våre nordiske naboland, men vi samarbeider også godt med mektige land som Russland, Canada og USA.

I nord er utenrikspolitikk og innenrikspolitikk tett sammenvevd. Med den nye internasjonale situasjonen, preget av store endringer og usikkerhet, er det å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region et viktig mål i seg selv. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har på ny vist betydningen av respekt for folkeretten og internasjonalt samarbeid også i nordområdene.

Det er tydelig at Arktis har blitt en arena for samarbeid mellom Europa, Nord-Amerika og Asia. Dette er en ny og interessant utvikling, som jeg fikk et godt innblikk i i august i fjor da jeg deltok på Studietur Nords program rundt Svalbard. I Ny-Ålesund samles forskere fra alle land, som arbeider side om side. Dette gir oss nye muligheter.

I desember kom klimaavtalen i Paris på plass. Vi vet at temperaturen i Arktis stiger dobbelt så raskt som ellers i verden, og derfor er det naturlig nok i Arktis vi tidligst ser konsekvensene av den globale oppvarmingen. Det er imidlertid viktig at vi sørger for bevissthet rundt at det både bor og virker mennesker i Arktis. Det er vår oppgave å sørge for at denne kunnskapen finnes hos alle som skal diskutere Arktis og klimautfordringer i fortsettelsen.

Arktisk delegasjon har hatt stor aktivitet i året som er gått, ved å delta på møter og konferanser, men også, som lederen nevnte, ved å arrangere egne seminarer, sist seminaret om Antarktis. Nå i februar står møte med våre arktiske parlamentarikere fra de nordiske parlamentene for tur.

Arbeidet i arktisk delegasjon har gitt oss en god kompetanse, og når vi nå i dag også har diskutert strategisk politisk arbeid rundt Antarktis, kan det være en interessant tanke at dette området også blir et område som følges opp av arktisk parlamentarikerdelegasjon.

Jeg ønsker til slutt å gi vår delegasjonsleder Eirik Sivertsen honnør for hans innsats i delegasjonen og for hans engasjement.

Sylvi Graham (H) [14:58:04]: Vi er i avdeling for utdeling av honnør nå, og jeg ønsker å berømme salen for en god debatt med informative og interessante innlegg om både Nordisk råd og Nordisk ministerråd – som saksordfører for særlig disse to nordiske sakene, om grensehindre, om samarbeid i de forskjellige komiteene i Nordisk råd, om spørsmålene om Sametingets deltakelse i Nordisk råd og om Nordisk råds arbeid både retrospektivt og framover når Norge skal ha formannskapet i 2017. Også Arktisk råds arbeid og betydning og arktisk parlamentarisk samarbeid er bredt omtalt i salen, synes jeg, og betydningen av disse organene og delegasjonene og samarbeidet samt ikke minst betydningen av norsk aktivitet i disse samarbeidsforaene er blitt belyst for oss.

Jeg opplever at vi har to statsråder i salen i disse sakene, som både er fremoverlent og har kunnskap og interesse for sakene. Det lover godt for fremtidige debatter også om disse temaene, og jeg takker for deltakelsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7, 8 og 9.