Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Henriksen (A) [14:02:02]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid og velvillighet når det gjelder å få en grundig og god behandling av denne saken. Det har ført til høring, at helsekomiteen har fått uttale seg, og at komiteen har funnet fram til felles forslag til vedtak. Det synes jeg er bra.

Saken vurderer tre hensyn: for det første hensynet til samfunnet og ofrene, så hensynet til dem som begår gjentatte kriminelle og straffbare handlinger, og som er for friske til å falle inn under gjeldende lovverk innen psykisk helsevern og strafferett, men som på grunn av sin sykdom ikke kan dømmes til fengsel, og for det tredje hensynet til hvilket lovverk samfunnet skal bruke som hjemmel for denne tvangsbruken. Skal det hjemles i sivilrettslig lovverk, eller skal strafferetten gjelde?

Saken er viktig, og selv om det ikke gjelder mange, handler den om alvorlige inngrep i menneskers liv og hvordan samfunnet ser på sykdom og på handlinger begått av syke mennesker. Samfunnets syn på sykdom og toleranse eller inngripen overfor handlinger begått av syke er viktige grensedragninger i et demokrati.

De andre partiene må selvfølgelig svare for seg – og det regner jeg med at de gjør – men jeg har oppfattet i behandlinga av saken at alle partiene ser og erkjenner dette dilemma, og at det er en erkjennelse på tvers i komiteen av at det er vanskelig å være skråsikker.

Saken har blitt liggende fra 2009, etter at høringa da var ferdig. Det kan ha noe med kompleksiteten å gjøre, men det kan også ha sammenheng med at det parallelt har vært arbeidet med andre, tilgrensende utredninger og prosjekter. Oppfølging av NOU 2014:10, fra det såkalte Tilregnelighetsutvalget, er under arbeid i departementet. Og prosjektet «Mellom alle stoler» avsluttes i vår. Konklusjonene og oppfølginga av denne utredninga kan påvirke det vi vedtar i dag. Etter nøye overveielser av hvorvidt man burde vente på konklusjonene i NOU 2014:10 og evalueringa av prosjektet «Mellom alle stoler», kom en samlet komité fram til at man må få en avgjørelse på dette spørsmålet nå, med de forslag til vedtak som komiteen kom fram til.

Innstillinga viser til formålet, som er å beskytte mot framtidige skadelige handlinger. Det skal ligge alvorlige lovbrudd til grunn, og særreaksjon kan ikke benyttes ved f.eks. vinningslovbrudd og skadeverk.

Innstillinga slår også fast at reaksjoner mot strafferettslig utilregnelige ikke skal ha strafferettslig preg, og de skal ikke anbringes i institusjoner under kriminalomsorgen. Videre slås det fast at alvorlig syke lovbrytere prinsipielt sett er helsevesenets ansvar.

Forslagene fra Arbeiderpartiets medlemmer i helsekomiteen anses dekket i de forslagene til vedtak som framsettes av en samlet komité for justissaker.

Innstillinga viser til behovet for bedre sammenheng før, under og etter innleggelse og godt samarbeid mellom etatene. Alle etater har bestemmelser om samarbeid og samhandling med andre for å lykkes med lovens oppdrag. Formålsparagrafene viser gjerne til de overordnede målene. De fleste personene som omfattes av denne bestemmelsen, er allerede i kontakt med helsevern, kommunale tjenester og kriminalomsorg. Komiteens forslag til vedtak B, I tydeliggjør regjeringas ansvar for å sikre oppfølginga av at dømte til særreaksjon skal sikres god tilbakeføring til et liv uten kriminalitet.

Når det gjelder forslag til vedtak B, II, om evaluering, legges det til grunn at det også blir gjort en vurdering av hvorvidt en sivilrettslig hjemmel vil kunne være aktuell.

Med dette vil jeg anbefale komiteens innstilling, og jeg vil signalisere at Arbeiderpartiet kommer til å stemme for både Senterpartiets og Venstres forslag i salen.

Margunn Ebbesen (H) [14:06:38]: Jeg ønsker å rette en stor takk til saksordføreren og til komiteen for at vi har en enstemmig justiskomité bak oss ved behandlingen av dette lovforslaget. Saksordføreren har redegjort for saken på en meget god måte, så jeg ønsker her bare å knytte Høyres kommentarer til den.

Formålet med å utvide virkeområdet for de strafferettslige særreaksjonene er å ivareta samfunnets behov for å kunne beskytte seg mot lovbrudd som har omfattende konsekvenser for andre borgere og samfunnet dersom de begås gjentatte ganger. Det er en målsetting at dom på særreaksjoner skal gjennomføres på en måte som ivaretar den enkeltes behov for behandling. Når et slikt forslag har en enstemmig justiskomité bak seg, er det begrunnet i et behov vi lenge har sett, både for å verne samfunnet mot gjentakende kriminelle handlinger og for å hjelpe mennesker inn i psykiatrien.

Utgangspunktet i norsk rett er prinsippet om at psykisk utilregnelige mennesker ikke skal straffes. For å straffes må man ha strafferettslig skyldevne. Imidlertid kan psykisk syke ivaretas ved hjelp av tvungent psykisk helsevern, men dette gjelder kun dersom vedkommende begår eller forsøker å begå lovbrudd som krenker liv, helse eller frihet. Hensynet bak denne adgangen er først og fremst å verne samfunnet mot alvorlige skadelige handlinger. Samtidig handler det like fullt om å ta hånd om psykisk syke som trenger hjelp.

Nå ønsker et flertall på Stortinget å utvide reglene til også å omfatte enkelte andre typer lovbrudd. Det har vist seg å være et økende problem at noen som er strafferettslig utilregnelige, begår vedvarende, plagsom og samfunnsskadelig kriminalitet. Dette kan dreie seg om gjentatte voldshandlinger, hærverk, innbrudd og vinningskriminalitet. Konsekvensene av dagens regelverk er at de som begår denne typen gjentatte handlinger, verken kan holdes av politiet eller tas hånd om av psykisk helsevern. Personene det gjelder, faller utenfor på begge sider fordi de er strafferettslig utilregnelige, i tillegg til at de ikke begår alvorlig nok kriminalitet til å bli tatt hånd om av psykiatrien. De videre konsekvensene av dette blir at disse personene faller utenfor samfunnet, og de skaper frykt og ubehag for omgivelsene med gjentakende kriminalitet. Dette taler klart for at vi må stoppe dem og samtidig sørge for å hjelpe dem.

Et eksempel fra virkeligheten er fra Troms politidistrikt, der gjentatte innbrudd ble begått av en som var for syk til å dømmes for sine lovbrudd. Vedkommende står i politiets register med nesten 200 saker. Med dagens regelverk har vedkommende mulighet til å fortsette den kriminelle aktiviteten uten at myndighetene har mulighet til å sette en stopper for det.

Et annet eksempel på at dagens regelverk ikke ivaretar den alminnelige rettsfølelsen, er hentet fra evalueringsrapporten fra MAS-prosjektet i Trondheim. Når en person som er registrert med 173 straffbare forhold, selv uttrykker at han har «frikort» ved pågripelse eller ransaking, ja da skjønner vi at den alminnelige rettsfølelsen svekkes.

Norsk rettstradisjon og prinsippene som ligger til grunn, skal alltid være vårt klare utgangspunkt. Samtidig må det også tas hensyn til den alminnelige rettsfølelsen i samfunnet. I dette tilfellet tilsier den alminnelige rettsfølelsen at det bør være adgang til å verne samfunnet mot gjentatte og plagsomme kriminelle handlinger begått av utilregnelige personer. I tillegg er det et grunnleggende formål at dom på tvungent psykisk helsevern skal ivareta den enkeltes behandlingsbehov. Særreaksjonene skal bidra til at alvorlig psykisk syke som ikke frivillig tar imot hjelp, skal få den hjelpen de trenger.

Menneskene dette gjelder, blir ikke plukket opp av systemet vårt, og de fortsetter ofte i et spor som er uønsket fra samfunnets side. Derfor utvides nå virkeområdet for strafferettslige særreaksjoner til også å gjelde gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art dersom det er nødvendig for å verne samfunnet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:11:20]: Jeg tror jeg skal starte med å bevege meg litt unna selve proposisjonen.

Noen ganger tror jeg politikere – lovgivere – hadde ønsket å skifte ut befolkningen, fordi man får kritiske spørsmål, man blir beskyldt for mangel på handlekraft, og man leverer ikke i forhold til forventninger. Det er selvfølgelig ikke mulig. Denne delen av samfunnet skiftes ut jevnlig, hvert fjerde år skjer det heldigvis rokeringer, og det er bra, for det viser et dynamisk system som gjør det som må gjøres.

Når det kommer til det å lage og utforme lover, bør vel de fleste lover være generelle, overordnede og ha noen prinsipper som bærer seg. Likevel er det behov for smalere lover til å ta høyde for og løse samfunnsproblem som kanskje berører færre, men som allikevel er viktige nok. Det opplever jeg er det vi er invitert til i dag, og som saksordføreren redegjorde for på en god måte.

Det er ikke noe nytt at dette diskuteres. Jeg hadde gleden av å være med og behandle prinsippdelen av straffeloven våren 2005. Da var dette et tema på lik linje med det som er i dag. Riksadvokaten utfordret lovgiver – altså Stortinget – den gangen på enten å la flere bli idømt straff etter straffeloven eller å løfte terskelen slik at flere kunne komme inn under en særreaksjon. Det ville ikke Stortinget den gangen. Stortinget sa at dette måtte vi se nærmere på, man nedsatte utvalg, og i dag skal vi altså diskutere hva vi skal gjøre med dette – om man kommer et trinn videre. Det synes jeg er bra, for det viser på en måte at ting ikke er statiske, de er dynamiske, og man tar inn over seg de utfordringene man står i, fordi, som andre har vært inne på før meg her nå, vi kan altså ikke ha enkeltmennesker som – jeg hadde nær sagt – legalt begår kriminalitet. Det ville på en måte være å spille fallitt, og det ville være aller verst overfor dem som er ofre for den samme kriminaliteten, å se at de som har gjort det, går fritt omkring. Kanskje enda verre – hva med tilfeller der man har bakmenn som kynisk utnytter denne gruppen mennesker, som ikke kan straffes? Kan vi ha det? Svaret er igjen at det kan vi selvfølgelig ikke ha. Derfor er man nødt til å se på utfordringer og få på plass et system som virker også for disse.

Og jeg tror det er helt riktig som andre har sagt, at det de primært trenger, er hjelp, men det vil også være sånn at når man gjør dette, vil det vise at samfunnet ikke godtar det de har gjort.

I forrige uke hadde jeg gleden av å diskutere med ansatte på Brøset i Trondheim om samarbeidet deres med Trondheim fengsel. En av de utfordringene de kom med til meg og representanten Leirstein, var taushetsplikt mellom ansatte i helsevesenet og ansatte i kriminalomsorgen. Jeg tror ikke vi har løst disse utfordringene med det vi gjør i dag, men jeg håper at vi i hvert fall går i riktig retning, og jeg vil selvfølgelig også utfordre statsråden på å se henimot de taushetsutfordringene som fremmes fra de respektive sidene. Samtidig ønsker jeg også å gi statsråden honnør, for selv om det ikke er direkte inne i forlengelsen av dette, gjør denne regjeringen noe som ikke har vært gjort før, med det prosjektet man kjører på Ila, som viser at også innenfor fengselsmurene – innenfor fengselspopulasjonen – skal vi gjøre grep for å ivareta de svakeste av de svake. Det er på siden av dette, men likevel viser det en retning hos regjeringen som gjør i hvert fall meg stolt av de resultatene vi har.

Når det er sagt, tror jeg ikke jeg skal si noe annet enn å ønske statsråden lykke til med jobben, og jeg er sikker på at om han har flere ting han ønsker å gjøre i så måte, innenfor denne og andre utfordringer når det gjelder samfunnsendringer, er Stortinget beredt til å bistå enda bedre enn vi gjorde i forrige sak.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:15:10]: Saken vi skal vedta i dag, er kompleks fordi den berører noe av kjernen i straffesystemet vårt. Utgangspunktet er at personer som er strafferettslig utilregnelige, ikke skal straffes, fordi handlingene deres ikke er straffverdige på samme måte som hos personer som er tilregnelige. Psykotiske personer skal som utgangspunkt sikres hjelp og behandling framfor straff.

Per i dag har vi to strafferettslige særreaksjoner for utilregnelige personer som begår straffbare handlinger. Personer som på handlingstida var psykotiske eller bevisstløse, kan idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern, mens personer som på handlingstida var psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan idømmes tvungen omsorg.

Formålet bak reglene om strafferettslige særreaksjoner er at de ikke skal ha et strafferettslig preg, men skal gi den enkelte behandling og hjelp, samtidig som vi skal verne samfunnet. Alvorlig psykisk syke lovbrytere er i utgangspunktet det psykiske helsevesenets ansvar, og det skal det fremdeles være. Det er viktig at den enkelte får behandling og hjelp til å leve et liv uten kriminalitet.

Endringene som vi vedtar i dag, er ikke en utvidelse av hvem som kan idømmes en straffereaksjon, men for hvilke tilfeller. Fram til nå har det kun vært mulig å idømme særreaksjon for å beskytte samfunnet når det gjelder liv, helse eller frihet. Nå utvides det til også å gjelde tilfeller av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.

Hva vi skal gjøre med personer som gjentakende begår kriminalitet, og som faller mellom to stoler fordi de enten er for syke til å bli straffet, eller er for friske, slik at de ikke får behandling? Det har vært gjenstand for debatt i lang tid. Det er derfor bra at en enstemmig justiskomité går inn for disse endringene. Jeg vil understreke at det er viktig for oss at det ikke betyr at en fortrenger de plassene for døgnbemannet omsorg som allerede i dag er for dem som trenger det. Det er viktig, når flere dømmes til dette, at det også blir tatt hensyn til i budsjettene.

For Kristelig Folkepartis del er det ikke et mål i seg selv å utvide området for særreaksjonene. Jeg er derfor glad for at det er uttrykkelig presisert at terskelen for å ilegge en særreaksjon fremdeles skal være høy, men jeg er glad for at personer som gjentakende begår kriminalitet, og som ikke får hjelp noe sted, nå skal få det. Vi som lovgiver har et ansvar, ikke bare for å gi den enkelte hjelp, men vi skal også sikre samfunnsvernet.

Det har de senere år blitt et økende problem at personer som er strafferettslig utilregnelige, vedvarende begår plagsom og samfunnsskadelig kriminalitet som voldshandlinger, hærverk, innbrudd og vinningskriminalitet, og da uten at noen har kunnet gripe inn. Jeg er derfor glad for at vi i dag kan sikre hjelp til den enkelte, samtidig som vi ivaretar samfunnsvernet. De som idømmes særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, skal sikres god behandling for å sikre god tilbakeføring til samfunnet og forhindre at den kriminelle aktiviteten vedvarer etter at særreaksjonen er opphørt. Det er bra.

Jeg er også glad for at endringene skal evalueres, og at det skal føres statistikk, slik at vi får kunnskap om intensjonen er ivaretatt eller ikke – og på den måten kan ivareta formålet bak endringene.

Jenny Klinge (Sp) [14:19:02]: Vi har som lovgjevarar ansvar for å vedta eit lovverk som vernar sjuke menneske, men vi har òg ansvar for å verne innbyggjarane og samfunnet mot å bli utsette for kriminalitet frå både friske og sjuke gjerningspersonar. Når nokon stadig gjer nye kriminelle handlingar som er til særskild plage og skade for andre menneske og for samfunnet, må vi såleis finne ei løysing.

Den lovendringa vi debatterer no, handlar om å finne ei løysing for folk som fell mellom to stolar. Sjølv om samfunnsvern opplagt er ein del av føremålet med lovendringa, er ein viktig del av føremålet også å gje betre behandling og oppfølging av personar som til no ikkje har fått tilstrekkeleg oppfølging. Dette handlar om vanskelege tilfelle, det er det ingen tvil om. Det er snakk om menneske som er for sjuke til bli sette i fengsel, som igjen og igjen gjer kriminelle handlingar som til no ikkje har vore definerte som alvorlege nok til at ein kan bli dømd til strafferettsleg særreaksjon og få dom på psykisk helsevern. I tillegg er det ofte problematisk å få varetektsfengsla desse personane, og resultatet er at dei er inne i ein evinneleg kriminell løpebane.

Justiskomiteen har slått fast at talet på gjerningspersonar av ein viss kategori ikkje avgjer om det trengst ei lov. Eit eventuelt lågt tal på gjerningspersonar som fell inn under den nye lova, reknar vi ikkje som eit argument mot å vedta endringar i kriteria for å bli dømt til strafferettslege særreaksjonar.

Vi slår fast at omsynet til enkeltpersonar som blir utsette for denne forma for kriminalitet, kan grunngje at det blir sett i verk tiltak. I denne typen saker er det to omsyn som må takast: omsynet til samfunnsvernet og omsynet til den psykiske helsa og velferda til enkeltpersonar.

Den gruppa som lovendringa vil omfatte, er ei gruppe menneske som lett blir kasteballar mellom ulike offentlege organ. Det blir lett til at ingen tek ansvar, og at alle forsøkjer å skyve problemet vidare. Gjennom lovendringa gjev vi domstolane og påtalemyndigheita eit verkty for å ta hand om desse menneska på ein annan måte enn tidlegare.

Eg har sjølv hatt gleda av å besøkje prosjektet «Mellom alle stoler», MAS-prosjektet, i Oslo politidistrikt. Der blir det arbeidd systematisk med ei mindre gruppe personar som er i målgruppa. Det er snakk om folk som har gjort svært mykje kriminalitet, men der enkelthendingane ikkje var så veldig alvorlege. I sum vart det likevel meir enn alvorleg nok til at politiet såg at noko måtte gjerast.

Det er grunn til å understreke at det er ein fordel om alle politidistrikt arbeider systematisk med denne typen problemstillingar. Målet må jo vere å førebyggje at folk som er strafferettsleg utilreknelege, utviklar ein kriminell løpebane som gjer at den einaste løysinga blir å døme dei til strafferettsleg særreaksjon. Då er det ikkje nok at berre politiet arbeider med dette, sjølvsagt. Helsevesenet må også gjere ein innsats for denne gruppa og gje eit tilbod, i den grad det er mogleg. Andre aktørar, som kommunane, er også høgst aktuelle.

Det å døme nokon til ein særreaksjon er særleg inngripande, og det å utvide området for særreaksjonar er såleis ikkje uproblematisk. Men sjølv om samfunnsvernet er ein viktig del av dette, dreier det seg også om å auke moglegheita for å hjelpe dei som utfører kriminaliteten. Dersom vedkomande har store psykiske problem og ikkje oppsøkjer hjelp sjølv, er det viktig å få hjelp likevel.

Det er nokre ting eg meiner er rett å framheve. For det første skal reaksjonar mot utilreknelege lovbrytarar ikkje ha eit strafferettsleg preg. Slike lovbrytarar skal derfor ikkje bringast til anstaltar som høyrer inn under kriminalomsorga. Det andre utgangspunktet er at alvorleg psykisk sjuke lovbrytarar prinsipielt er ansvaret til det psykiske helsevesenet. Det inneber at helsevesenet får ansvaret ikkje berre for behandlinga, men også for samfunnsvernet, dersom vedkomande utgjer ein fare for livet, helsa eller fridomen til andre, og no også om nokon vedvarande utfører kriminalitet av samfunnsskadeleg eller særleg plagsam art.

Vi må sørgje for at psykiatrien er dimensjonert slik at dei kan ta imot denne gruppa utan at det får konsekvensar for andre som treng hjelp, for vi veit at psykiatrien er pressa frå før. I praksis er det då ein fare for at personar som treng hjelp av psykiatrien, mistar behandlingsplassen sin når vi no utvider gruppa som kan bli dømd til særreaksjon og tvungent psykisk helsevern. Dette meiner vi i Senterpartiet vil vere heilt feil, og vi oppfordrar regjeringa sterkt til å sørgje for at det er kapasitet nok i psykiatrien til å unngå dette. Derfor meiner Senterpartiet at det er nødvendig at Stortinget vedtar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for å øke kapasiteten for døgnbehandling i psykiatrien slik at pasienter ikke mister tilgang til behandling i psykisk helsevern som følge av ny lov om strafferettslige særreaksjoner.»

Eg tek med dette opp det refererte forslaget frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Jenny Klinge har tatt opp det forslaget hun refererte.

Iselin Nybø (V) [14:24:09]: Nå har flere av de representantene som har hatt ordet før meg, hatt en gjennomgang av hva de foreslåtte endringene innebærer, og jeg skal derfor ikke bruke noe tid på det. Men dette er ikke noen enkel sak, og selv om det ikke er noen uenighet å spore i justiskomiteen, reiser denne saken en del prinsipielle problemstillinger.

Det er ikke tvil om at det i dag er enkelte personer som vedvarende begår samfunnsskadelig kriminalitet mens de er strafferettslig utilregnelige. En gjennomgang som det vises til i saken, viser at det er et stort antall saker som henlegges fordi man er i tvil om gjerningspersonen er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Det er utfordrende for et samfunn å ha slike personer når det ikke finnes noen reaksjon som kan brukes, og det er heller ingen verdighet for den enkelte at hele nabolaget vet at vedkommende begår slike typer kriminalitet og slipper unna med det, eller at disse personene blir utnyttet av bakmenn fordi man slipper unna med det, som representanten Jan Arild Ellingsen var inne på.

På den annen side er det en grunn til at disse menneskene det her er snakk om, er strafferettslig utilregnelige. Departementet peker selv på at motforestillingene er både prinsipielle og rimelige, men det konkluderer likevel med at lista for særreaksjoner er lagt for høyt i dag, og det ønsker derfor å senke terskelen slik at kriminalitet av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art også kan møtes med særreaksjoner. Det er en samlet justiskomité enig i.

I komiteens høring var det vel spesielt Advokatforeningen som var tydelig på at de forslagene som regjeringen har lagt fram, er problematiske, fordi de bryter prinsipielt og grunnleggende med lange linjer i norsk rett. De var opptatt av at de foreslåtte endringene vil senke terskelen for hva samfunnet og vi som medborgere skal tåle, og hva vi skal kunne kreve beskyttelse mot, og at det også må ses opp mot den belastningen som en særreaksjon vil være både for den domfelte og for det psykiske helsevernet.

Disse bekymringene og avveiningene er noe vi i Venstre i stor grad deler. Vi ønsker derfor at saken sendes tilbake til regjeringen, og at den kommer tilbake til Stortinget med en oppfølging av Tilregnelighetsutvalgets NOU der disse forslagene ses i en større sammenheng.

Jeg forstår at justiskomiteen har gjort den avveiningen, men er kommet til at det er behov for å gjøre de endringene nå, og ikke vente på den behandlingen. Her er vi uenige, for vi mener at dette er forslag som det ikke haster slik med, og at en kan vente på at NOUen blir behandlet. Jeg ønsker derfor med dette å ta opp Venstres forslag. Subsidiært vil vi stemme for komiteens innstilling til B, I–III.

Når det gjelder Senterpartiets forslag, synes jeg det er godt, men det er et budsjettforslag, slik jeg ser det, og ikke noe vi kan stemme for her og nå. Men jeg forutsetter at regjeringen følger med på utviklingen og de konsekvensene som disse forslagene har for helsevesenet, slik at det ikke blir noen redusert kapasitet i psykiatrien som følge av at det nå blir flere folk som kommer inn under dette regelverket.

Presidenten: Representanten Iselin Nybø har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anders Anundsen [14:27:55]: La meg få lov til å takke saksordføreren og komiteen for en grundig og god jobb. Dette er et veldig viktig tema, og jeg er glad for at komiteen har gått veldig grundig inn i disse problemstillingene.

Jeg har også lyst til å understreke at dette egentlig er en virkelig gledens dag, for dette er ikke en problemstilling som har dukket opp over natten. Dette er en problemstilling som har vært en vedvarende stor utfordring og har vært gjenstand for politisk engasjement i mange, mange år, men det har vært en større grad av politisk uenighet enn det det heldigvis er nå. Det er en gledens dag ikke bare fordi en beskytter samfunnet bedre mot vedvarende, svært plagsom og dels veldig skadelig kriminalitet, men også fordi personene som begår denne kriminaliteten, nå får et tilbud. Jeg synes det er viktig å understreke at dette egentlig er en sak som lander med bare med vinnere, hadde jeg nær sagt.

For det er en kjent sak at de personene som har begått denne typen kriminalitet, har falt mellom alle stoler. De kan ikke dømmes til straff, men de er ikke syke nok til at de blir dømt til verken tvungen omsorg eller behandling. Det har skapt store utfordringer og har gitt dem på en måte et slags fripass til å begå kriminalitet. Det er svært skadelig for samfunnet, men det er også svært skadelig for dem som begår denne kriminaliteten, og ikke minst for dem som er ofre for denne gjentakende kriminaliteten. Det er dels ganske alvorlig kriminalitet som her er på tale, og veldig ofte hendelser som ikke skjer én gang, men som skjer mange, mange ganger.

Derfor er jeg glad for at komiteen støtter regjeringens forslag om å utvide virkeområdet for de strafferettslige særreaksjonene, slik at personer som er strafferettslig utilregnelige, og som gjentakende begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Det å finne løsninger for denne gruppen lovbrytere reiser riktignok en rekke prinsipielle spørsmål, og derfor er jeg glad for at komiteen har brukt litt tid på dette og gått grundig inn i det. Jeg mener at det forslaget vi nå har fremmet, ivaretar hensynet både til samfunnsbeskyttelse og til de utilregnelige lovbryterne på en god måte.

Jeg har med interesse merket meg at komiteen også ønsker at en skal evaluere disse lovendringene etter tre år og føre statistikk for å sikre at en følger opp denne gruppen grundig. Jeg mener det er en god forbedring av det som har vært regjeringens utgangspunkt. Det å gå igjennom effekten av dette lovverket gjennom en evaluering tror jeg vil være bra. Det er positivt, og det er også viktig for å få mer kunnskap om hva som faktisk virker. Der er statistikkføringen og oppfølgingen av statistikkgrunnlaget et viktig tiltak.

Så har jeg lyst til bare veldig kort å kommentere forslaget fra Venstre. Jeg er veldig glad for at Venstre, hvis utsettelsesforslaget faller, hvilket det i realiteten gjør, likevel støtter innstillingen. Jeg synes det er et veldig godt signal, og det er også viktig at Stortinget med den styrken stiller seg bak dette.

Vi jobber i departementet med oppfølgingen av Tilregnelighetsutvalgets innstilling og vil komme tilbake til Stortinget med oppfølgingen av den. Selv om det er tilgrensende og for så vidt problemstillinger som dels overlapper mellom denne proposisjonen og Tilregnelighetsutvalgets innstilling, er jeg ikke enig med representanten Nybø i at dette ikke har et hasteperspektiv. Dette har et hasteperspektiv når det er relatert til samfunnsbeskyttelsen, men ikke minst overfor de enkeltmenneskene som begår denne kriminaliteten, som ikke får den oppfølgingen som de burde få.

Derfor tror jeg, av hensyn til både ofrene for denne kriminaliteten og utøverne av denne kriminaliteten, at det er svært klokt om Stortinget fatter beslutning basert på det grunnlaget som er her i dag. Det er en sak som etter min oppfatning er politisk overmoden. Vi har behandlet den gjennom svært mange år på ulike vis. Jeg er veldig glad for at regjeringen nå leverer en god nyhet for dem som har vært utsatt for den typen kriminalitet. Vi hindrer flere ofre, og vi gir et tilbud til dem som begår denne kriminaliteten. Sånn sett er det en veldig god dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [14:32:40]: Statsråden har lagt fram saken for Stortinget uten at den har vært vurdert verken i Helse- og omsorgsdepartementet eller i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, til tross for at gjennomføringa i stor grad ligger nettopp under de departementene. Under behandlinga i Stortinget valgte komiteen å ha høring og få en helsepolitisk vurdering av innholdet, og tilbakemeldingene fra helsekomiteen og høringsinstansene pekte på utfordringene knyttet til bl.a. kapasitet, både når det gjelder økonomi og ressurser. Over hele landet bygger psykisk helsevern ned døgnplasser, og kommunene melder om stort press på tjenestene. Regjeringa har funnet plass til 20 mrd. kr i skattekutt, mens de innfridde løftene til sykehus og kommuner ikke er finansiert i henhold til løfter og behov. Statsråden har lagt fram en innstilling der helsevesenet er vurdert, og helsetjenestenes oppfølging er vurdert. Jeg regner med at det også er gjort prioriteringer, slik at dette blir en realitet. Kan statsråden garantere at intensjonene om god oppfølging blir nettopp det – en realitet?

Statsråd Anders Anundsen [14:33:43]: Jeg skal forsøke å svare på det spørsmålet ved først å skrelle bort retorikken og de påstandene som jeg mener det ikke er grunnlag for å komme med, og heller forholde meg til det som er den seriøse delen av spørsmålet. Det er jo regjeringen som legger frem dette forslaget. Det betyr at regjeringen har besluttet at dette skal legges frem. Det har også selvfølgelig vært på høring hos de relevante departementene, hvor de har hatt anledning til å komme med innspill på helt ordinær måte. Det betyr at det er hele regjeringen – selvfølgelig – som står bak innholdet i denne proposisjonen.

Men så mener jeg at representanten adresserer en problemstilling som er både viktig og relevant, nemlig oppfølgingen av de som idømmes særreaksjon og tvungen omsorg. Det er helt åpenbart at en må være opptatt av at det tilbudet ikke skal føre til at andre f.eks. mister sitt tilbud, og derfor være oppmerksomme på utviklingen av dette. Men vi vet altså ikke omfanget av hvor mange som vil bli dømt, verken til særreaksjon eller tvungen omsorg, så det er et spørsmål vi må følge nøye med på videre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:34:54]: Jeg takker statsråden for et godt innlegg. Som statsråden var inne på og understreker, er dette veldig positivt for dem det gjelder, som nå får en oppfølging, og som tidligere falt mellom alle stoler. Derfor er det også viktig å passe på at de får et godt tilbud.

Men så er det, som representanten Henriksen utfordrer statsråden på, et spørsmål til syvende og sist om ressurser. Samfunnet vil jo ha en viss besparelse i det at en unngår den kriminaliteten eller annen type oppfølging. Derfor kan en også si at det frigjøres ressurser som kan brukes til å gi den omsorgen og den oppfølgingen som disse menneskene trenger. Mitt spørsmål er egentlig litt det samme som Henriksens: Hva gjør statsråden for å sikre at dette ikke betyr at de som nå idømmes særreaksjon, ikke får god nok oppfølging, eller at oppfølgingen av dem betyr at andre ikke lenger får den behandlinga som de hadde trengt, eller som de får i dag?

Statsråd Anders Anundsen [14:35:55]: La meg først si at jeg mener representanten Ropstad har et veldig godt poeng når det gjelder hva man kan spare inn av samfunnsutgifter. De samfunnsøkonomiske besparelser med dette forslaget tror jeg vil være ganske store. I tillegg vil det jo også redusere plagene både for den som begår kriminaliteten, og ikke minst for den som utsettes for kriminaliteten. Samlet sett tror jeg det vil gi et veldig godt regnestykke.

Når det gjelder oppfølgingen, vil det selvfølgelig bli fulgt opp i de sporene som det skal følges opp i, og det er helt avgjørende at en følger nøye med for å sikre at en har kvalitet og kompetanse for dem som blir idømt særreaksjon og tvungen omsorg, men også sikrer at tilbudet for øvrig er godt. Dette er en regjering som har satset mye på dette området, og den satsingen er motivert ut fra et ønske om at vi skal gi et så godt tilbud som overhodet mulig til dem som trenger denne formen for behandling.

Jenny Klinge (Sp) [14:37:01]: Då kan eg følgje opp dei to føregåande spørsmåla ved å gå endå litt lenger i spørsmålsstillinga, for eg set pris på at statsråden slår fast at det er tenkt på at helse og kommunal, altså andre aktørar, må sterkt inn i bildet her. Men det eg har lyst til å vete, er jo om dei, altså statsrådane i regjeringa, har ein tydeleg ambisjon om at denne lovendringa ikkje skal føre til at pasientar i det psykiske helsevesenet skal miste plassen fordi det kjem inn ei ny gruppe når denne lovendringa trer i kraft. Ein ting er å seie at ein ønskjer å leggje til rette for at det ikkje skal bli gale, men noko anna er å seie at ein har ein klar ambisjon om at talet på døgnplassar, f.eks. i psykiatrien, skal aukast i takt med kor mange som kjem inn på særreaksjon, slik at ein ikkje risikerer at folk som treng behandling, mistar behandling.

Statsråd Anders Anundsen [14:37:57]: La meg først si at det ikke er mulig i dag å si hvor mange som vil bli idømt særreaksjon eller tvungen omsorg på basis av dette regelverket. Det har vært gitt noen anslag i proposisjonen. Det er et veldig stort usikkerhetsmoment i dette. Det betyr også at vi har liten oversikt over hva slags kostnader dette på sikt vil kunne medføre. Få personer som blir idømt særreaksjon eller tvungen omsorg, vil resultere i relativt lave kostnader, mens det motsatte selvfølgelig vil føre til at kostnadene øker.

Jeg har lyst til å si at regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, har satset mye på psykisk helse og tilbud til personer som sliter med ulike typer psykiske problemer, også innenfor de områdene som vi her snakker om. Derfor tror jeg det er grunn til å anta at vi, når vi sier at vi skal følge nøye med på dette – følge opp både det tilbudet som disse personene som idømmes disse reaksjonene, får, og også selvfølgelig tilbudet for øvrig – vil regjeringen og samarbeidspartiene også i fortsettelsen gjøre det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [14:39:20]: Det er et bærende prinsipp i norsk strafferett at den som ikke har skyldevne, skal heller ikke straffes. Men den som ikke har skyldevne, har faktisk et rehabiliteringspotensial. Da er det viktig at samfunnet kan utstyre seg med de virkemidlene som trengs for å gi behandling når man står i en slik situasjon. Hele hensikten med dette lovendringsforslaget er faktisk å beskytte samfunnet mot utilregnelige gjengangskriminelle og bidra til trygge lokalsamfunn. Vi har eksempel på utilregnelig kriminelle som har begått et betydelig antall kriminelle handlinger. Det er egentlig helt uholdbart at lovbrytere har kunnet holde på med omfattende plagsomme kriminelle handlinger uten at samfunnet har kunnet intervenere og stoppe dette. Det har vært en håpløshet i enkelte lokalmiljø, som har vært vitne til dette og har sittet og ventet på at staten skulle utstyre seg med det virkemiddelapparatet som trengs for å ta hånd i hanke med en slik situasjon.

Felles for dagens særreaksjoner, tvunget psykisk helsevern og tvungen omsorg er at det kun er de som har begått alvorlige lovbrudd, som kan idømmes særreaksjon. Andre lovbrudd, som f.eks. vinningskriminalitet og skadeverk, kan ikke idømmes særreaksjon. Målet er å fange opp dem som er så syke at de ikke kan idømmes fengselsstraff, og som ikke fanges opp av dagens regler for psykisk helsevern, det vil si de som faller rett igjennom og ikke fanges opp av et sikkerhetsnett.

Regjeringen mener at den enkeltes frihet, herunder friheten til å nekte å motta behandling, i slike tilfeller må vike for å gi andre mennesker tilstrekkelig vern. Regjeringen har derfor foreslått endring i straffeloven. Personer som anses som strafferettslig utilregnelige, skal heretter kunne idømmes tvunget psykisk helsevern når det begås gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art dersom det er nødvendig for å verne samfunnet og andre borgere mot et slikt lovbrudd.

La det ligge fast: Prinsipielt er alvorlig syke lovbrytere det psykiske helsevernets ansvar. Det ligger fast. Det psykiske helsevernet skal fortsatt ivareta samfunnsvernet under gjennomføring av strafferettslig særreaksjon.

Kari Henriksen (A) [14:42:04]: Takk for innleggene og debatten. Jeg tolker det sånn, og det ser vi også av forslagene i saken, at det fra et tverrpolitisk storting er gitt sterke signaler om at denne oppfølginga skal være god, og at det skal hensynta to forhold. Det ene er å forebygge kriminalitet, og det andre er god oppfølging av dem som er i den situasjonen at de begår denne kriminaliteten. Det er derfor en har foreslått evaluering og statistikk, for det er heller ikke helt enkelt for en komité å forholde seg til et tallmateriale som er så diffust, og som spriker sånn som det har gjort i denne saken. Derfor mener jeg at komiteen har landet på et godt vedtak, det har vært en god debatt, og det har vært gode innlegg. Da ser jeg fram til at dette blir en god oppfølging.

Så må jeg oppklare en sak, jeg også, for jeg har lest Venstres forslag feil. Arbeiderpartiet skal ikke støtte Venstres forslag – bare så det også er sagt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.