Michael Tetzschner (H) [16:12:52]: Etter vel 30 år med innarbeidet bruk av betegnelsen byråd som navn på Oslo bystyres gjennomføringsorgan og kommunens daglige administrative ledelse, har det nye rød-grønne flertallet i kommunen kommet på at det er en presserende oppgave av rang og dertil en god idé å betitle seg selv som «byregjering». Byrådslederen har allerede lenge før bystyrets formelle vedtak om dette omtalt seg selv som «regjeringssjef» i Oslo, og andre deler av kommunen står etter hva jeg forstår for tur. Bydelsutvalgene, som helt og holdent arbeider på fullmakt og oppdrag fra bystyret, skal også oppgraderes. Deres ledere skal tituleres som ordførere, slik at Oslo heretter får 16 ordførere, mot den utmerkede ordføreren man har klart seg med hittil.
Temaet for denne interpellasjonen er imidlertid ikke den litt komiske verbale pyntesyken til Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne, som deltar i byrådet, og deres støtteparti Rødt, og det at de presser gjennom mot et stort mindretall i bystyret. Temaet er heller ikke at vi ser et svakt politisk håndverk, med manglende forståelse for at slike spørsmål må bæres gjennom av brede flertall i bystyret, og at man bør unngå å presse gjennom slike endringer bare med noen få stemmers overvekt.
Det som derimot er mitt anliggende, er om Stortinget som lovgiver og til like det aktuelle fagdepartement kan slå seg til ro med at tilfeldige lokale idéinnfall fritt kan endre offentlig velkjente brukte betegnelser, som også er hjemlet i Stortingets lovgivning vedrørende kommunesektoren. Dette spørsmål settes ytterligere på spissen når man velger betegnelser som hittil har vært forbeholdt nasjonale, grunnlovfestede organer – i dette tilfellet betegnelsen regjering.
Stortingets samordningsansvar har hittil ikke vært utfordret når det gjelder det å sikre nasjonale, sammenhengende og forståelige navn på like organer, uansett hvor i landet de befinner seg. Spørsmålet er jo om man skal se rolig på at vel 420 kommuner fritt skal kunne bedrive gjendåp eller «rebranding», som man kan kalle det, litt avhengig av hvilken orientering man har i samfunnet, og erstatte kommunestyrer og bystyrer med «byting», «vesleting», «kommuneforsamling», «borgerrepresentasjon» eller kanskje sågar gjeninnføre borgermestertittelen der det måtte passe.
Byrådsleder Johansen sa i bystyredebatten 2. mars:
«Mange i byen vår vet ikke forskjell på byråd og bystyre. Hvis folk flest ikke vet hvem som bestemmer hva, er det et demokratisk problem. Målgruppen for denne navneendringen er ikke de som hører på Politisk Kvarter og Dagsnytt 18.»
Det er en interessant holdning byrådsleder Johansen har til sine velgere, nemlig at de etter 30 år skulle være så uvitende – i hvert fall om de ikke lytter til Dagsnytt 18 eller Politisk kvarter – at de ikke skulle ha en viss anelse om hva byrådet er for en slags innretning i byen. Ifølge byrådslederen er altså Oslo-folk så kunnskapsløse om byrådsordningen at de er gått hen og blitt et demokratisk problem.
Men la oss nå se hvilke bidrag byrådslederen gir til den folkeopplysningen han er så opptatt av å fremme. I vedtaket til endring av byrådsreglementet § 1 heter det at «byregjeringen består av inntil 8 byråder, og har en byregjeringsleder og en nestleder». Den pedagogiske forenkling består altså i å innføre to navn på byrådene i den såkalte byregjeringen i Oslo. Forslaget fremstilles altså som et redskap i folkeopplysningens forenklingskunst, men er i virkeligheten bare et bidrag til ytterligere forvirring.
I byrådets sak til bystyret argumenteres det slik:
«Oslo kommune har bygget opp sitt parlamentariske styringssystem etter modell fra staten. Endring av navn fra «byråd» til «byregjering» vil gjøre det enklere og tydeligere utad hva som er byregjeringens rolle og ansvar i styringssystemet.»
Hva man enn måtte mene om det er en god eller riktig og treffende betegnelse til bruk i offentligheten, anser jeg at det i denne saken kanskje er enda verre at man påberoper seg en sammenligning og parallellitet til statsorganenes virkemåte og funksjonsfordeling på statsplan som ikke finnes igjen i noen parlamentarisk styrt kommune. Introduksjonen av betegnelsen «regjering» er på en rekke punkter direkte misvisende og vil nettopp ikke gi offentligheten en riktig forståelse av hva byrådet har av fullmakter, eller hvem som bestemmer hva når. På nasjonalt nivå bygger jo parlamentarismemodellen på maktfordelingsprinsippet, hvor makten er delt mellom den lovgivende myndighet, Stortinget, den utøvende myndighet, regjeringen, og den dømmende myndighet, domstolene. I kommunene er all lokal makt lagt til kommunestyret, som er direkte valgt, og for øvrig kan man si at kommunestyrets selvbestemmelsesrett også er avledet av de oppgavene som staten finner å ville delegere. Kommunestyrer delegerer myndighet til byrådet eller andre organer og kan stå fritt til å ta tilbake delegert myndighet. I tillegg kommer det også at mange særlovsorganer har kommunen rett og slett ikke styring over i det hele tatt.
En god huskeregel er at byrådet overtok de tidligere rådmannsfullmaktene. Rådmenn var ansatte, fortrinnsvis partipolitisk nøytrale tjenestemenn, som skulle fremme saker til bystyre og formannskap på faglige premisser. Det er riktig at byrådet har fått delegert noen flere fullmakter enn det var naturlig for et folkevalgt organ å gi til et upolitisk embetsverk. Men grunnen til det er jo at bystyrets kontroll gjennom trussel og mistillit var et sterkere virkemiddel enn overfor ordinært ansatte. Den ytre likheten med statsparlamentarismen – om øyeblikkelig å avsettes ved mistillit – gjør likevel ikke byrådet til et overordnet organ overfor bystyret. Alle andre trekk tilsier at det er et underordnet organ til bystyret.
Når vi da også kan konstatere at byrådet ikke har noen slik selvstendig myndighet til enekompetanse på særlige områder, som det regjeringen har etter Grunnloven § 3, er derfor betegnelser som «byregjering» og «byregjeringsleder» i seg selv uheldige og egnet til å skape uklarhet om ansvarsforhold og tvert imot bidra til å svekke bevisstheten om at det er de direkte folkevalgte organer som svarer overfor velgerne, som er selve navet i lokaldemokratiet.
Etter at interpellasjonen ble meldt har det skjedd to ting som er av interesse for saken: Byrådets vedtak har utløst et krav om lovlighetskontroll fra et mindretall etter kommuneloven § 59. Jeg går ikke nærmere inn på den siden av saken, fordi den vil finne en foreløpig løsning.
Det andre interessante som har skjedd, er at det er fremsatt en NOU, nr. 4 for 2016, om ny kommunelov. Det betyr, så vidt jeg kan bedømme det, at Stortinget innenfor ganske kort tidshorisont selv vil kunne ta stilling til om man ønsker å bygge opp om en misvisende tittelbruk. Det kan også nevnes for denne forsamlingen at heller ikke i det lovende lovutkastet fra utrederne bak NOU 2016:4 er det åpnet for at man kan betegne styringsorganene i parlamentarisk styrte kommuner som «regjering», og at man må holde seg til den ordbruken som allerede er innarbeidet, enten ved direkte hjemmel eller ved festnet bruk. Det vil også være et personlig synspunkt fra denne talerstolen at byrådet – ikke minst av hensyn til skattebetalerne og sin egen anseelse, hva de nå måtte sette høyest – bør vente til den nye kommuneloven er ferdigbehandlet i Stortinget.
Statsråd Jan Tore Sanner [16:22:10]: Jeg har registrert at bystyret i Oslo har vedtatt å kalle byrådet i Oslo for byregjering. Mitt utgangspunkt har hele tiden vært at et slikt navnebytte er uheldig. Det er to grunner til det.
For det første er det uheldig fordi reglene i kommuneloven etter min vurdering ikke åpner for å kalle byrådet for byregjering. Reglene åpner for at man kan bruke benevnelsene «kommuneråd» og «byråd». Jeg vil derfor understreke at det er disse to benevnelsene statsforvaltningen vil bruke når det kommuniseres med dette lokale organet, eller når det omtales.
Kommunelovutvalget har nettopp avgitt sin utredning med forslag til ny kommunelov, NOU 2016:4. Den skal på høring før departementet følger den videre opp. Jeg har likevel merket meg at et betydelig flertall i utvalget mener at et lovkrav om å bruke bestemte betegnelser på folkevalgte organer bør gjelde bl.a. for kommuneråd eller byråd. Med andre ord – dette er ikke frivillig. Kommunelovutvalget ønsker at det skal være et lovkrav om å bruke benevnelsen «kommuneråd» eller «byråd». Flertallet vil presisere et påbud om å bruke de benevnelsene som fremgår av loven.
For det andre er navnebyttet uheldig fordi det kan skape forvirring når et lokalt organ bruker en spesiell benevnelse – «regjering» – som er så tett bundet opp til et annet organ, nemlig regjeringen. I den forbindelse vil jeg igjen vise til argumentasjonen fra flertallet i Kommunelovutvalget. De peker på at det er viktig at de folkevalgte organene er gjenkjennelige fra kommune til kommune. En utvikling der det samme organet benevnes på flere ulike måter fra kommune til kommune, er lite hensiktsmessig og opplysende.
Jeg har gjennom mediene gitt klart uttrykk for mitt syn på denne saken. Jeg mener at byrådet i Oslo bør forholde seg til kommuneloven. Både byrådet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet har andre og viktigere oppgaver enn å bruke ressurser på denne saken.
Jeg er også kjent med at representanter i Oslo bystyre har krevd lovlighetskontroll av bystyrets avgjørelse. Hvis bystyret ikke omgjør sitt eget vedtak, vil en lovlighetskontroll bli utført av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som må foreta en selvstendig vurdering av saken.
Michael Tetzschner (H) [16:25:12]: Jeg takker statsråden for svaret, både fordi han svarte så utførlig, og selvfølgelig også fordi innholdet gledet meg personlig meget sterkt. Det betyr jo at vi har mange av de samme resonnementene, dette at det ikke er noe bidrag til en enhetlig betegnelse over hele landet, særlig når begrunnelsen skulle være at man skal klare opp og gjøre det enklere for folk å forstå. Man kan jo bare tenke seg den mangfoldigheten man ville få hvis det skulle skifte fra kommune til kommune hvordan den politiske ledelsen ønsker å betegne seg selv.
Vi er normalt ellers sterke tilhengere av det lokale selvstyret, men en forutsetning for dette er jo nettopp at vi har et etablert rammeverk om hvordan kommunene går frem, både når de skal innføre parlamentarisme, i de kommunene de ønsker det, og hvordan man eventuelt kan videreutvikle formannskapsprinsippet og styringen etter det, i de kommunene som ønsker dette.
Så personlig ønsker jeg større fullmakter til kommunestyrene, men vi må sørge for – fra denne sal og fra departementet – å følge opp det som også hjelper publikum til å forstå, for det er jo mer flytting og kontakt på tvers av kommunegrensene. Og da er det selvfølgelig en stor vinning, pedagogisk og på annen måte, at man vet hvilke organer man henvender seg til uansett hvor man beveger seg.
Som jeg også var inne på i mitt første innlegg, har det altså skjedd en gledelig begivenhet, nemlig at Flæte-utvalget kom med sin innstilling, som vil løse dette fremover. Det vil da skape en rettsavklaring på et område som ikke burde vært nødvendig hvis man hadde brukt hodet lokalt – det er jo ikke forbudt det heller.
Da gjenstår det siste spørsmålet, og det er: Hvor mye politisk prestisje vil det rød-grønne flertallet i Oslo bystyre nå investere i en sak som er tapt – som enten tapes øyeblikkelig gjennom legalitetsvurderingen, eller som vil bli tapt fordi først og fremst Stortinget ikke synes at dette er en god idé ut fra prinsippet om at Norge er en helhetsstat? Vi har ikke regionale nivåer som det er rimelig å betegne med regjeringslignende benevnelser.
Statsråd Jan Tore Sanner [16:28:06]: Bare la meg helt kort gi uttrykk for at jeg deler interpellantens syn om at en ordning hvor de lokale organene kan kalle seg hva de vil, vil skape mer forvirring for innbyggerne. Jeg har hørt at byrådslederen har gitt uttrykk for at bruk av «byregjering» skulle virke klargjørende. Jeg deler interpellantens syn om at det kan bli mer forvirrende enn klargjørende, fordi man da vil få ulik språkbruk fra by til by, fra kommune til kommune.
Etter vår oppfatning er dagens kommunelov klar på dette punkt; det er «kommuneråd» eller «byråd» som skal kunne brukes. Kommunelovutvalget går enda et skritt lenger ved at de ønsker å ha et påbud om hva det skal kalles, og derfor vil det være klokt dersom byrådet i Oslo foretar en ny vurdering av denne saken.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Jan Bøhler (A) [16:29:39]: Dette har vært et tema i hvert fall siden 1991, da et Ap–SV-byråd overtok etter et byråd som ble ledet av Høyres Michael Tetzschner. Den gangen var vi klar over at det var mange velgere som var forvirret over hva som lå i begrepene «en byråd», «et byråd», «bystyre», og hvem som hadde ulike roller, og også forholdet mellom byrådet og ordføreren og hvilke oppgaver de forskjellige hadde der.
Jeg må si at hvis man i dag ser på meningsmålinger over hvem som vet hvem som er hvem, og hvilke roller de forskjellige har i Oslo, vil jeg trekke i tvil at man kan være kategorisk og si at dette er innarbeidet. Folk vet hvem ordføreren er og hva ordføreren gjør, i hvert fall i andre kommuner, og vi har også visst hvem ordføreren i Oslo er i større grad, men at begrepene «et byråd», «en byråd», «byrådsleder» osv. ikke har vært godt innarbeidet ute i befolkningen, tror jeg ikke man trenger å ha noen mistro til befolkningen for å kunne konstatere.
Siden den gangen vi innførte byrådssystemet og det parlamentariske system i Oslo, har idealet vært å ha en mest mulig parallell rolledeling til det som er i det parlamentariske systemet Stortinget–regjeringen. Så er det den forskjellen, som representanten Tetzschner påpekte, at regjeringen har på en annen måte en lovfestet rolle, men det grunnleggende forholdet at regjeringen utøver det som Stortinget bestemmer, og at byrådet utøver det som bystyret bestemmer, er det felles trekket og den viktigste rollen både for regjering og for byråd. Derfor vil det å bruke begrepet «byregjering» om det utøvende organet, som utøver det bystyret bestemmer, gi velgerne en parallell tankegang til hvordan regjeringen utøver det Stortinget bestemmer.
Jeg synes derfor man skal være lite grann tolerant overfor argumentasjonen her, og se at det finnes argumenter for begge deler. Det er klart at det finnes argumenter for å beholde noe som har vært et begrep i 30 år, men det finnes også argumenter for at dette i liten grad har festnet seg, og for at begrepsbruken «en byråd», «et byråd» osv. er vanskelig for folk å koble opp til. Det å koble det til begrepet «regjering», altså de som utøver, og kalle det byregjering kan vise seg å være mer forståelig, og det vil være lettere å se hvordan arbeidsdelingen er.
Når det gjelder om navneskiftet er fornuftig språklig sett, forståelsesmessig eller ikke, kan jeg vise til det direktøren i Språkrådet, Åse Wetås, meldte:
«Rent språklig er «byregjering» en god ide fordi det blir tydeligere for folk hvilken myndighet dette organet har.»
Også språkforsker Sylfest Lomheim, som har vært direktør i Språkrådet, uttalte til NRK:
«Jeg synes det er et godt valg og godt tenkt, fordi de tenker på folk flest, og folk flest forstår dette mye bedre enn byråd. Fordi de vet at en regjering er det utøvende styrende organet som bygger på et valgt flertall. Så er det byråder i byregjeringen og statsråder i statsregjeringen. Det er faktisk ganske logisk, og rett og slett mye lettere å forstå enn den tidligere navnebruken, så godt tenkt.»
Det er, som jeg sa, selvsagt viktig å veie dette opp mot hva som har vært innarbeidet praksis, men den innarbeidede språkbruken har ikke slått særlig godt gjennom i befolkningen, og det er klart at arbeidsdelingen mellom ordfører og byregjering også vil bli klarere når man bruker det begrepet.
Når det gjelder det lovmessige og hva man har hjemler til i dag, gjorde kommuneadvokaten en vurdering av det før behandlingen i bystyret og kom da med sin anbefaling om at det var innenfor loven at bystyret kunne fatte det vedtaket man fattet. Så får vi komme tilbake til saken på den måten som statsråden varsler nå. Men jeg tror ikke man skal være redd for at det er noen fare for at befolkningen blander sammen den nasjonale regjeringen og byregjeringen i Oslo, fordi ordet «by» vil være så poengtert, fordi folk vil vite så godt forskjellen på de rollene, og fordi regjeringen har en så sterk rolle i folks bevissthet.
Helge André Njåstad (FrP) [16:35:00]: Først må eg seia meg einig med statsråd Sanner, som sa at han meiner at både Stortinget og bystyret i Oslo har viktigare ting å diskutera enn dette, så eg var faktisk litt i stuss om eg skulle ta ordet for å gje uttrykk for at òg Framstegspartiet langt på veg deler både interpellantens og statsrådens betraktningar i saka, og då gje dette meir merksemd enn det fortener. Men eg fann likevel ut at det kan vera greitt å knyta nokre ord til den saka som no har oppstått.
Eg forstår veldig godt begge argumenta til statsråden og kanskje best det siste, om forvekslinga mellom regjeringa og det føreslegne namnet «byregjering», og at det ikkje er bra for regjeringa å bli identifisert med eit raud-grønt fleirtal i Oslo bystyre som finn på å ha både bilfritt sentrum, kjøtfrie dagar og andre ting som eg veldig godt forstår at den sittande regjeringa ikkje har lyst at det oppstår misforståingar rundt, og at ein tek dei til inntekt for den politikken som blir ført i bygget her borte.
Vidare høyrte eg med interesse representanten Jan Bøhler, som fekk i oppdrag å forsvara dette frå denne talarstolen. Eg må seia at eg vart ikkje direkte overtydd av den forsvarstalen han heldt, og det gjev meg grunn til å minna om at det er stor forskjell på det systemet som staten er organisert etter, og korleis kommunane har organisert seg. Det synest eg det er viktig å opplysa om. Grunnloven har sagt korleis ein skal skilja statsforvaltninga i tre organ: det utøvande, det dømmande og Stortinget. Det er altså eigentleg tre organ som har fått sitt oppdrag direkte frå Grunnloven.
I kommunane er det ikkje sånn. Rådmennene – eller administrasjonssjefane, som dei heiter i dagens kommunelov – har ikkje fått nokon direkte oppgåve i kommunelova. All makt ligg hos kommunestyret, så det er eit heilt anna system enn det er i denne salen. Me, regjeringa og domstolane har fått våre klare mandat frå Grunnloven. Det er den store forskjellen, og difor kan ein ikkje seia at det er parallellitet mellom regjeringa og eit byråd, fordi eit byråd er totalt makteslaust, med mindre kommunestyret gjev dei myndigheita. Det er den store forskjellen, som gjer at det ikkje vil vera opplysande for befolkninga at det er logisk å kalla det «regjering» i det heile, nettopp fordi all makt er samla i kommunestyret eller i bystyret, viss ein kallar seg det. Det prinsippet synest eg kanskje er det viktigaste å hegna om, og det blir heilt feil å kalla byrådfunksjonen ein regjeringsfunksjon, for i realiteten er det meir likt rådmannen eller administrasjonssjefen, og då blir det i alle fall feil å titulera det med «byregjering». Då burde ein behalda dei innarbeidde omgrepa som me har, nemleg «byråd» eller «kommuneråd».
Difor er eg heilt einig med statsråden i at dette ikkje var klokt. Her burde ein ikkje trassa dei anbefalingane ein har fått på førehand. Eg har òg lese kommuneadvokaten i Oslo sitt skriv, og å kalla det ei anbefaling er vel å gå litt langt. Ein har problematisert spørsmålet og landa på at sidan ei rekkje kommunar kallar administrasjonssjefen «rådmann» framleis, er det ein slags lokal fridom til å ha eigne omgrep som folk forstår. Men å trekkja det så langt og seia at ein har fått ei anbefaling, er å gå for langt.
Det kanskje aller viktigaste som byrådet burde tenkt på, er om ein verkeleg er tent med at det skal vera ein pågåande debatt om dette både i denne salen og i media elles, som på ein måte pregar heile det første året til det nye byrådet. Burde ein ikkje ha skjønt at det er viktigare oppgåver i ein kommune enn å diskutera namnet, og ha lagt denne saka død? Eg hadde håpt at ein hadde falle ned på den konklusjonen. Så får historia visa om det er ein kontroll av om dette er lovleg som skal avgjera dette, eller om det blir den nye kommunelova, som kjem først om ein del år, som vil avgjera dette. Uansett er byen og byrådet i alle fall ikkje tente med at dette blir ein pågåande diskusjon, og difor burde ein vist klokskap og brukt tida si på andre ting. Eg håpar at det framleis er fornuft, sånn at ein kan utøva politikk og ikkje diskutera denne namnesaka i ytterlegare fleire månader.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:39:30]: Jeg har ingen tvil om at det er ærlige intensjoner bak forslaget om endring som kommer fra Oslo byråd, og jeg vil si at begrepene som vi bruker i politikken, kan være litt forvirrende innimellom. Jeg kjenner flere opplyste folk som ikke helt vet forskjellen mellom storting og regjering og sånn sett også forskjellen mellom byråd og bystyre. Flere ganger når jeg har hatt besøk av oppegående folk i Stortinget, spør de hvor kontoret til Erna Solberg eller statsministeren er når jeg viser dem rundt i Stortinget. Sånn sett har vi en interpellasjonsdebatt, og kanskje burde vi snakke om lange spørsmål eller andre ting, men jeg skjønner intensjonen bak det Raymond Johansen og byrådet ønsker å endre.
Likevel er det gode grunner til at endringene ikke er så lure. For det første er det det som interpellanten er tydelig på, nemlig lovligheten av det, og at man i alle fall bør sjekke det og få gjort vedtaket før en kaller seg en byregjering.
Jeg synes også – som flere har vært inne på – at utfordringen med ulike navn bør nevnes. Hvis Oslo byråd hadde fått lov til å kalle seg «byregjering», ville en likevel ha «byråd» i f.eks. Bergen, og andre steder kunne det vært andre navn. Derfor synes jeg det er uklokt.
Denne saken har gitt mye oppmerksomhet, og sånn sett har Raymond Johansen allerede lyktes. Jeg tror det er flere som nå har diskutert forskjellen mellom «byråd» og «byregjering» eller «bystyre» og «byråd» enn det var før. Men de aller fleste som jeg snakker med om saken, synes den er heller morsom. Sånn sett vil jeg tillate meg noen flere kommentarer.
Egentlig er jeg litt overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet ikke støtter forslaget, for denne regjeringa har jo økt antallet byråkrater betydelig. Sist jeg sjekket, var det 1 500 nye byråkrater siden regjeringsskiftet. Sånn sett kunne dette forslaget om en byregjering vært et godt tiltak i samme retning, fordi det sannsynligvis ville ført til massiv ansettelse av flere på forkontorene for å rettlede folk til «regjeringa i Oslo» når de hadde kommet til byregjeringa.
Høyre og Fremskrittspartiet burde kunne senke skuldrene litt og slappe av, for dette kan tyde på at Raymond Johansen har gitt opp de nasjonale ambisjonene om å lede en regjering, for nå har han fått lov til å lede sin egen regjering i Oslo.
Jeg skal være forsiktig med kritikk av byrådslederen, for det kan jo komme en lovendring, og da er det kanskje på kanten til majestetsfornærmelse.
Dette er en liten utfordring og et lite problem, og derfor skal jeg heller avslutte mitt innlegg, trekke meg tilbake til mine gemakker og arbeide med større samfunnsutfordringer enn dette. Jeg har begynt å kalle kontoret mitt «gemakk», fordi det – inspirert av Oslo bystyre – harmoniserer bedre med det jeg egentlig gjør på kontoret mitt. Sånn sett er det et pedagogisk hjelpemiddel som kan forklare andre hvilken rolle kontoret mitt spiller. Men når jeg tenker meg om, er vel ikke «gemakk» det enkleste ordet å forstå, så kanskje jeg heller skal fortsette å kalle det «kontor».
Geir Pollestad (Sp) [16:43:13]: Jeg er litt usikker på om det er rett i denne saken å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, men jeg skal takke interpellanten for å ta opp et betimelig spørsmål. Det er et spørsmål som også påkaller det gode humøret, som vi har hørt.
For spørsmålet om navnet på byrådet og navnet på lederen av byrådet har vekket et betydelig engasjement. Selvsagt må en holde seg til de innarbeidede og lovregulerte begrepene som blir brukt. Det er selvsagt først og fremst forfengelighet som ligger til grunn om et ønske om å benytte titler som «byregjering» og «byregjeringsleder». Etter å ha hørt statsrådens innlegg i dag tror jeg ikke det blir særlig oppklarende å ha slik begrepsbruk. Da får vi en situasjon der landets regjering vil omtale byregjeringen som «byråd», mens byrådet vil benevne byrådet som «byregjering». Det ser jeg kan by på visse utfordringer.
Det er likevel interessant å se at Arbeiderpartiet og Høyre klarer å ha en stor debatt om hva byrådet og dets leder skal hete. Senterpartiet mener dette er en avsporing. Debatten burde heller handle om innholdet i kommunal parlamentarisme. Er det en styringsform som er forenelig med de målene vi har for lokaldemokratiet i Norge? Bidrar det til å gi bystyret den makten som et direktevalgt politisk organ bør ha? Er det uproblematisk at ordførerens eneste formelle oppgave er å innkalle til møter og lede møter i bystyret? Det er ikke lett å være folkevalgt fritidspolitiker i møte med profesjonelle byråder, uavhengig av hva de, byrådet og byrådslederen måtte omtales som. Det er like relevant å stille spørsmål om det bærende prinsippet i parlamentarismen, nemlig at byrådet skal ha tillit i bystyret, blir fulgt i de parlamentarisk styrte kommunene. Er parlamentarismen reell?
Jeg har vært folkevalgt i Bergen og møtte sporadisk i Bergen bystyre, fra 2003 til 2006. I denne byen var pompøsitet ikke ukjent, selv om titlene var de som loven foreskrev. Jeg tror det har noe med selve styringsformen å gjøre. Stortinget har hatt saker om åpenhet knyttet til parlamentarisk styrte kommuner, og hemmeligholdet vant. Sånn sett mener jeg kanskje det er verdt å si at diskusjon om titler er mer et symptom på et problem enn det reelle problemet.
Senterpartiet vil holde fast på kommunelovens begrep og mener det er best for alle parter.
Michael Tetzschner (H) [16:46:35]: Jeg vil takke mine medrepresentanter for både interesse og deltakelse i en debatt, selv om noen har tatt verbale og mentale forbehold om hvorvidt dette er et veldig viktig emne. Til det kan man jo si at det har aldri vært til noe hinder før for å diskutere ting fra Stortingets talerstol. (Munterhet i salen)
Allikevel vil jeg gå litt inn på den utfordringen som Pollestad ga i sitt innlegg. Det er ikke bare snakk om å pynte seg med fjær. Det er nemlig også en tendens man skal være klar over – og som vi må diskutere fremover, når vi etter hvert får den nye kommuneloven til behandling – og det er det jeg vil si etter hvert er maktforskyvningen i det enkelte bystyre eller kommunestyre, der vanlige mennesker gjør en fantastisk innsats på frivillig basis i sin fritid, og kommer fra jobb. De står ute i det virkelige liv. Så møter de – litt takket være denne måten å organisere det på – ikke bare heltidspolitikere, de møter også deres fulltidstjenere, som uten mandat fra folket, uten at de har fremstilt seg på noen liste, uten at de er valgt inn i bystyret eller kommunestyret, uttaler seg med stor suffisanse om både det ene og det andre. Det er svært ofte flinke, unge mennesker som skal videre i livet. Allikevel må man se på den totale balansen mellom det frivillige arbeidet som ytes, det politiske arbeidet som ytes av folk i deres fritid, og denne profesjonaliseringen.
Vi får selvfølgelig også noen tanker når vi leser hva som utspiller seg i Oslo rådhus for tiden. Jeg kan for nærmere fordypelse og fornøyelse vise til VGs oppslag lørdag som var, 12. mars, om at byrådet i Oslo – den såkalte byregjeringen – er i klammeri med bystyret om fordelingen av 29 parkeringsplasser i Oslo rådhus. Da har man ikke funnet frem til den riktige funksjonsfordelingen, etter mitt skjønn. Da er man langt unna dette med en utøvende, flott og selvstendig kraft, som nærmest har sitt eget hjemmelsgrunnlag. Og da er det jeg vil minne våre gode kolleger i alle kommuner og byer som har innført parlamentarismen, om at de med jevne mellomrom faktisk bør se gjennom hvilke fullmakter som ligger ute i byrådet. Man burde starte hver mandatperiode, hver valgperiode, med å gå igjennom de fullmaktene, vel vitende om at kommunestyret kan trekke tilbake fullmakter man ikke lenger er tjent med. Ellers blir man maktstjålet, og det ønsker vi ikke å bidra til – heller ikke gjennom navnebetegnelser, slik vi har sett det i Oslo.
Presidenten: Siste taler i denne interpellasjonsdebatten er statsråd Jan Tore Sanner, som riktignok så litt uvillig ut, men han kommer nå til talerstolen.
Statsråd Jan Tore Sanner [16:49:53]: Denne debatten har i hvert fall vært avklarende, i den forstand at representanter fra både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at man fortsatt bør forholde seg til kommunelovens betegnelser, med kommuneråd eller byråd.
I denne debatten har det altså vært nødvendig å omtale regjeringen som den nasjonale regjeringen, og det blir ikke mindre forvirring hvis man skal snakke om lokalregjeringen og nasjonalregjeringen.
Landet har én regjering, og vi trenger ikke flere.
Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er dermed avsluttet.