Michael Tetzschner (H) [10:02:25]: (ordfører for saken): Det grunnlovsforslaget som vi begynner dagen med, og som ligger på bordet i dag, er et av de siste forslagene som ble fremmet i forbindelse med den generelle grunnlovsmoderniseringen i forbindelse med 200-årsjubileet. Som man vil huske, har denne moderniseringen av Grunnloven fått hovedsakelig tre uttrykk. For det første har det vært en språklig fornyelse ved overgang til et mer talenært, men likevel høytidspreget bokmål og nynorsk. For det andre har det vært en tekstlig redigering og innarbeiding av menneskerettigheter som allerede delvis sto i Grunnloven, samt grunnprinsipper Norge allerede hadde bundet seg til gjennom internasjonale konvensjoner. Som det tredje element vil jeg nevne innskriving i Grunnloven av det som tidligere bygget på en fast konstitusjonell praksis, men uten direkte omtale, f.eks. Høyesteretts kompetanse til å prøve ordinære lovers grunnlovsmessighet.

Dagens forslag om en ny § 115 berører noe av punkt tre i denne moderniseringsrunden vi har hatt. Jeg kan også bringe i erindring at Menneskerettighetsutvalgets rapport har dannet grunnlaget for de forslag som et antall stortingsrepresentanter har latt fremme. Gjennomgangstonen i arbeidet har preget mandatet for utvalget, der det også het at man skulle «ta utgangspunkt i norsk grunnlovstradisjon», og at dagens grunnlov skulle «være retningsgivende med hensyn til tekstens omfang, utforming».

Når det gjelder § 115, kan man her si at besvarelsen gikk litt lenger enn oppgaven, i og med at forslaget til en ny § 115 innebærer en grunnlovfesting av en generell begrensningshjemmel av Grunnloven selv. Det er en nyskaping, og et flertall i komiteen mener at dette ikke har vært noen heldig nyskaping. Flertallet som står bak innstillingen her i dag, består av alle kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer, bortsett fra Arbeiderpartiets representanter. Flertallet, som også representerer alle partier bortsett fra Arbeiderpartiet, fraråder Stortinget å grunnlovfeste en generell unntaksregel fra Grunnloven. Jeg regner med at mindretallet – Arbeiderpartiet – vil redegjøre for sitt syn, og at de øvrige representanter bak flertallet vil redegjøre nærmere for sine egne resonnementer.

Men det er mitt bestemte inntrykk, etter å ha arbeidet med saken i komiteen, at forslaget avvises av særlig tre hovedgrunner. For det første at man introduserer et fortolkningsprinsipp med grunnlovsrang som i sin praktiske anvendelse vil svekke ordlyden i øvrige grunnlovsbestemmelser til det som kan vise seg å bli en nærmere ubestemt kjerne av det gode eller den rettighet som bestemmelsen nettopp er satt for å verne. Den praktiske følgen er at man ved vanlig lov kunne tenke seg at det ble gjort innhugg i grunnlovsbestemmelsens rekkevidde på en annen måte enn i dag. Det skulle være unødvendig å si at det betyr en svekkelse av Grunnloven som idé.

For det andre: Når Grunnloven også er etablert som et vern av individuelle rettigheter og i litt større sammenheng et vern av det sivile samfunn mot statlig overmakt, blir dette et særdeles viktig spørsmål. Og for det tredje at man også ved det grepet man har gjort lovteknisk, etablerer et skille mellom såkalte sterke og svake grunnlovsbestemmelser. Det jeg tenker på, er at noen paragrafer nyter det privilegium at de ikke skal utsettes for dette utvidede fortolkningsprinsipp som ligger i forslaget i § 115. Man kan selvfølgelig glede seg over at §§ 93, 94, 95, 99 første punkt og § 105 samt § 97 vedrørende straff – jeg går ikke inn i disse bestemmelsene detaljert – nyter et utvidet vern ved at innhuggsbestemmelsen ikke skal gjelde disse paragrafene. Men så kan man snu på det og se hvilke paragrafer det nå er som kanskje vil få en svekket stilling. Da kan man minne om at det kan være § 100, om ytringsfrihet, § 101, om forsamlingsfrihet og foreningsfrihet, og § 102, om rett til privatliv og personlig integritet – altså ikke helt uvesentlige bestemmelser.

Ingen er i tvil om – selvfølgelig heller ikke komiteens medlemmer – at Grunnloven ikke gir alle svar ved direkte lesning av bestemmelsene. Sånn er det alltid med en lovtekst. En lovtekst må leses med de begrensninger som følger av ordinær juridisk metode, som bringer sammenheng i rettsstoffet, og hvor man er seg bevisst i hvilken kontekst den enkelte bestemmelse står i forhold til rettssystemet for øvrig. Grunnen til at det er slik, er at ikke alle problemstillinger om et tema kan behandles uttømmende språklig innenfor den enkelte paragraf. Ordinær fortolkning av teksten, også innskrenkende fortolkning av lovteksten i Grunnloven, vil finne sted – som det alltid har gjort – enten § 115 vedtas eller ikke. Det ligger i rettsreglenes natur, enten det er kommisjons-, lov- eller grunnlovfestet, at det i visse tilfeller må avgrenses ved å trekke inn relevante mothensyn. Fortolkningen knyttes ikke opp til den enkelte lovanvenders personlige synspunkter, men skjer bundet av allment godtatte metodekrav, først og fremst harmoniserende tolkning. Dersom en dommer ved alminnelige fortolkningsprinsipper kommer til at en regel vedkommende utleder fra Grunnloven, er i strid med den regel som er utledet av vanlig lov eller forskrift, så foreligger det motstrid. Da løses konflikten ved at Grunnloven går foran, og loven, forskriften eller forvaltningsvedtaket må vike. Problemet med § 115 er at den kan føre til det motsatte resultat, at ordinær lov eller forskrift angriper det virkeområde som dekkes av naturlig språklig forståelse av teksten, utover det som følger av vanlige fortolkningsprinsipper. I regelkollisjonen mellom grunnlov og vanlig lov eller forskrift gjør man Grunnloven til den tapende part, med mindre man kaster hele grunnlovsbestemmelsen over bord og ikke passer på å beholde en såkalt passende kjerne.

Hvis jeg skulle oppsummere skepsisen mot § 115 i ett argument, kan man si at det er en begrensningsregel man ønsker å innføre med grunnlovsrang. Den vil bli som en trojansk hest. Den kan, under gitte omstendigheter, underminere Grunnlovens funksjon som lex superior fra innsiden.

Noen har hevdet – og vi får sikkert høre litt mer til det senere i debatten – at § 115 kan forebygge domstolaktivisme. Det er jeg uenig i. Det er etter min mening andre tendenser som truer Grunnloven. Det er at grunnlovsbestemmelser som konkret verner individet, blandes sammen med og utvannes av sektorpolitikkens hverdagslovgivning, ofte med svært åpne, verdiladde eller uklare begreper overlatt til en hærskare av rettsbrukere i forvaltning og domstoler. Her ligger kimen til større ulikhet, større vilkårlighet og i og for seg også større innflytelse over menneskenes hverdag enn det vi ønsker fra et demokratisk synspunkt.

Når det gjelder grunnlovsbestemmelsen, vil ikke domstolene være problemet og aller minst Høyesterett. Høyesterett selv er bundet av lov- og rettsanvendelsesprinsipper og også av egne prejudikater. Høyesterett selv har utviklet allment akseptert lære som sier noe om domstolenes terskel for å gripe inn og prøve lovbestemmelser opp mot Grunnloven. Jeg tenker her på den såkalte tredelingslæren, som første gang kom til uttrykk i Kløfta-dommen, Rettstidende 1976, side 1, som går ut på at Høyesterett sier at intensiteten i domstolskontrollen når det gjelder grunnlovsmessighet, vil kunne variere. Kontrollen vil være særlig sterk når det er snakk om regler som verner det enkelte menneskets frihet og sikkerhet, og så vil domstolene være ytterst tilbakeholdne når det gjelder kontroll av bestemmelser som regulerer virkemåten mellom statsmaktene, fordi det mener man at statsmaktene selv kan finne ut av. I en slags mellomstilling kommer reguleringen av det økonomiske liv.

Grunnlovens rettighetsbestemmelser er svært skjønnsmessig utformet. Noen av paragrafene gir konkrete rettigheter, mens andre først og fremst fastslår forhold som det påligger statens myndigheter å ha et særskilt ansvar for. Den siste kategori av bestemmelser gir lovgiverne et langt større handlingsrom, og her skal det mer til for å si at privates rettigheter er krenket. Rettighetsvernet går kortere, og så lenge rettighetene ikke er innskrenket, gir det heller ikke mening å snakke om begrensninger. For disse bestemmelsene vil spørsmål om begrensning derfor langt sjeldnere komme på spissen.

Den nærmere konkretisering av rettighetene vil avhenge av Stortingets utfyllende lovgivning på det enkelte område. I den forbindelse vil flertallet fra komiteen – også da i merknadene – ha understreket at grunnlovsendringene våren 2014 ikke tok sikte på noen funksjonsendring fra folkevalgte til jurister, men at hensikten nettopp var å skrive inn, såkalt kodifisere, rettigheter som allerede gjaldt som del av norsk rett. I norsk rettstradisjon går det en klar linje tilbake til Høyesteretts plenumsavgjørelse i Kløfta-dommen, som tilsier at domstolene ved vurdering av en lovs grunnlovsmessighet også må tillegge Stortingets eget syn på dette spørsmålet betydelig vekt. Herunder må domstolene som hovedregel respektere de folkevalgtes uttalte vurderinger om hvilke allmenne hensyn som kan tilsi begrensninger i rettighetene, og nøye seg med en etterprøving av den måten Stortinget har realisert sine intensjoner på, og om det samlede resultatet er forenlig med Grunnloven.

Dette er et viktig element i den norske prøvingstradisjonen, som for øvrig også finnes i land det er naturlig å sammenligne seg med, og som fortsatt må gjelde etter grunnlovsendringene i 2014. Etter den nye § 92 er det statens myndigheter som skal respektere og sikre menneskerettighetene, og ved oppfyllelse av denne plikten vil både den lovgivende og den utøvende makt fortsatt legitimt kunne ha syn på Grunnlovens grenser som domstolene må vektlegge.

Ved denne grensedragningen må domstolene ikke bare være bevisst på den konstitusjonelle maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, men også være seg bevisst og arbeide innenfor de juridiske temaer som domstolen er best egnet til å vurdere, og på den annen side overlate politiske prioriteringer til folkevalgte organer, som også må treffe sine beslutninger på grunnlag av faglig ekspertise og prosesskravene i utredningsforskrift m.m.

Den oppsummerende konklusjon er da at dette flertallet, som utgjøres av medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, har altså festet seg ved det faktum at Grunnloven så langt har klart seg godt uten en generell begrensningsregel, men at det etter dette flertallets mening også legges et tilsiktet kvalitetskrav ved utformingen av grunnlovsbestemmelser, nemlig at det skal være alvorlig ment til etterfølgelse, og de skal respekteres. Flertallet vil også peke på fordelen ved at man unngår å legge et utpreget politisk vurderingstema til domstolen, slik vi mener at § 115 kan utvikle seg til slik ordlyden er fremsatt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti vil på denne bakgrunn ikke tilrå Stortinget å bifalle grunnlovsforslag IX, forslag til ny § 115 i Grunnloven.

Jette F. Christensen (A) [10:15:49]: Dette forslaget har egentlig en misvisende tittel. Dette er ikke et forslag om å begrense menneskerettighetene, men om å regulere rekkevidden av og vilkårene for dem, særlig satt opp mot hverandre. For det er ikke et alternativ at dette ikke vil skje. Det har skjedd, det skjer, og det vil skje. Spørsmålet er hvordan det skal skje, og hvem som skal legge rammene og vilkårene for det.

Noe av formålet med grunnlovsrevisjonsarbeidet som vi hadde i fjor, var å oppdatere Grunnloven slik at den speiler statsskikken i Norge og hvordan vi styrer dette landet.

Å gi et inntrykk av at det ikke foregår avgrensinger og vektinger mellom menneskerettigheter og ordinær lovgivning, er direkte misvisende. For det å si nei til et forslag er også å gi en beskjed, og den beskjeden ville være feil. Jeg er for at virkeligheten skal reflektere Grunnlovens verdier og intensjon, men da må også Grunnloven møte virkeligheten. Hvis ikke vil den miste legitimitet, og det er det ingen som er interessert i.

Alternativet til å vedta paragrafen slik den er foreslått, er at det bare er opp til Høyesterett, ikke den folkevalgte forsamling, å fastslå hvilke rettigheter som kan settes opp mot hverandre, og hvordan. Grunnloven er folkets lov, og Arbeiderpartiet mener derfor at folket gjennom sine representanter i Stortinget skal sette opp disse skrankene, ikke Høyesterett alene. Paragrafen er først og fremst en retningslinje for domstolene i tolkningen av rettighetsbestemmelsene i Grunnloven i lys av Stortingets lovgivning og er på ingen måte, som det blir forfektet, en billett til jusen inn i skjønnsmessige politiske vurderinger. Den billetten tror jeg heller ikke de vil ha. Dersom man derimot lar menneskerettighetskatalogen stå uten § 115, vil Høyesterett bli tvunget til det. Det har de allerede blitt, og jeg skal komme tilbake til det.

Paragraf 115 legger bånd på domstolene når de må vurdere lover opp mot Grunnlovens grenser. Stortinget regulerer på områder som faller inn under grunnlovsbestemte rettigheter. Men paragrafen regulerer på hvilke vilkår og hvor langt Stortinget kan gå i å gripe inn i grunnlovsrettighetene: Stortinget må respektere kjernen i grunnlovsrettighetene, begrensningen må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter. Det er det som ligger i forslaget. Alternativet til å vedta det er at man skal fortsette å begrense via Høyesterett uten å ha noen retningslinjer.

Paragraf 115 sier også at Stortinget ikke kan uthule rettighetene i Grunnloven ved å tolke dem snevrere enn formålet, og ordlyden tilsier at å kreve en begrensning må respektere rettighetenes kjerne.

Alternativet, altså ikke å vedta paragrafen, er at det ikke går tydelig fram at all begrensning må respektere kjernen i grunnlovsrettighetene, begrensningen må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter. Da vil det altså fortsette å foregå en begrensning som det ikke er noen vits i å late som ikke foregår, uten krav til å respektere verken menneskerettigheter eller nødvendighet. Det går bra nå, men det kan koste dyrt i møte med en høyesterett eller et storting som ikke tar denne oppgaven på alvor. Høyesterett er på ingen måte en motsetning til folkestyret. Tvert imot avhenger et demokratisk folkestyre av en aktiv høyesterett. Men den, og Grunnloven, kan ikke overlates fullstendig til seg selv.

Dette er, som jeg nevnte i begynnelsen, ikke en begrensningshjemmel, begrensningen foregår åkkesom. Paragraf 115 kan man egentlig kalle en balanseringsmekanisme. Den gir både domstolene og Stortinget som lovgiver en helt nødvendig mekanisme for å balansere Stortingets behov for samfunnsregulering gjennom lovgivning med rettsstatens krav om vern av grunnlovsbestemte individuelle rettigheter. På den måten er § 115 en ren operasjonalisering av formålsbestemmelsen i Grunnloven § 2 andre punktum:

«Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Denne paragrafen har ikke kommet ut av ingenting. Den er foreslått av Menneskerettighetsutvalget, ledet av Inge Lønning, nettopp som en premiss for måten alle endringene i menneskerettighetskatalogen er formulert: som absolutte. Selv den korte historien etter at de ble vedtatt, har vist at det ikke kan stå uten behov for tolkning.

La meg ta § 106 som eksempel. Den paragrafen gir alle med lovlig opphold rett til fritt å ferdes innenfor grensene og å velge bosted i Norge. Det er jeg og Arbeiderpartiet for. Men i absolutt forstand kan det innebære at man ikke kan sette opp besøksforbud, hindre ferdsel på privat eiendom eller la det offentlige regulere arealer tiltenkt f.eks. boliger. Det bør man ha anledning til i tråd med Stortingets intensjon. Vi skal ikke begi oss ut på den brede retoriske landevei, men det er grunn til å spørre seg om flertallet ikke er enig i dette, og hvordan man i så fall ser for seg en håndhevelse av besøksforbud eller utlendingsloven.

Arbeiderpartiet er enig i Menneskerettighetsutvalgets forslag om å gå over til den modellen som EMK og andre traktater benytter, og som innebærer en vurdering i to ledd, der første spørsmål er hvor langt en gitt rettighet rekker, og andre spørsmål er i hvilken grad nasjonal lovgiver har adgang til å gjøre modifikasjoner eller unntak.

Så kan man spørre seg: Hva er «tungtveiende allmenne interesser» egentlig? Det er først og fremst et politisk spørsmål, som det tilkommer Stortinget som lovgiver å avgjøre, og som ikke bør kunne overprøves av domstolene. Domstolenes prøving etter § 115 må med andre ord være begrenset til en vurdering av om de virkemidlene som er brukt for å oppnå slike allmenne hensyn, er forholdsmessige og nødvendige. Arbeiderpartiet forutsetter at domstolene med sin etterprøving vil legge betydelig vekt på hva som er lovgivers vurdering av forholdsmessighet og nødvendighet, og bare sette lover og andre beslutninger til side på dette grunnlaget, der det framstår som klart at denne vurderingen fører til et grunnlovsstridig resultat. Det er en enkel forutsetning å ha, for det gjør de allerede.

Arbeiderpartiet mener at det er viktig å finne en paragrafformulering Stortinget kan samles om. Høyesterettspraksis etter grunnlovsrevisjonen i 2014 illustrerer nødvendigheten av en begrensningshjemmel. For allerede i tre dommer siden grunnlovsrevisjonen i 2014 har Høyesterett lagt til grunn tilsvarende kriterier som i § 115 ved tolkingen av de nye rettighetsbestemmelsene i Grunnloven.

Allerede i høyesterettsdom av 24. november 2014, tatt inn i Rt. 2014 s. 1105, avsnitt 28, uttalte Høyesterett i forbindelse med tolkingen av den etter ordlyden unntaksfrie § 102, og jeg siterer:

«hvorvidt en lov som griper inn i privat- og familielivet, hjemmet, kommunikasjonen eller den personlige integritet, er forenlig med § 102, også beror på om loven ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig.»

Det samme gjelder i høyesterettsdom av 29. januar 2015. Der tok Høyesterett uttrykkelig opp spørsmålet om en begrensningshjemmel for de nye rettighetsbestemmelsene i Grunnloven.

Høyesterett har altså i praksis tolket begrensningskriteriene fra forslaget til ny § 115 inn i § 102. De dommene som foreligger, peker klart i retning av at dette vil Høyesterett fortsette med, at de vil gjøre det samme for de andre rettighetsbestemmelsene i Grunnloven. Stortinget må følge med i timen og sikre at de nye rettighetsbestemmelsene kan virke etter sitt formål. For når en paragraf i realiteten praktiseres, må den jo vedtas, settes rammer for. Høyesterett gjør ikke dette for å tilta seg politisk påvirkning, tvert imot, det er nødvendig for å overholde Stortingets og Grunnlovens intensjon.

Jeg varsler her og nå at hvis det framsatte forslaget skulle falle, vil Arbeiderpartiet fremme et nytt forslag til ny § 115. Det vil lyde:

«Enhver begrensning av rettigheter i denne grunnlov må være fastsatt ved lov, være forholdsmessig og respektere kjernen i rettighetene.

Det kan ikke i noe tilfelle gjøres slike begrensninger i §§ 16 første punktum, 93, 94, 95, 96, 100 fjerde ledd første punktum og § 105. Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål om straff.»

Paragrafformuleringen er noe slankere enn den som foreligger nå, men tar opp i seg samme intensjon: Den gir domstolene og lovgiver et helt nødvendig grensesnitt for å balansere Stortingets behov for samfunnsregulering gjennom lovgivning med rettstatens krav om vern av visse grunnleggende rettigheter.

Den adgang til å gjøre begrensninger i rettighetene som er nevnt i Grunnloven § 115, vil være avhengig av flere kriterier, som alle er formulert som kumulative. Den må være fastsatt ved lov, den må respektere kjernen i rettighetene, og den må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter.

Det betyr at det kun er Stortinget som lovgivende myndighet som kan gjøre unntak fra Grunnloven. Slik situasjonen er nå, er ikke det formulert noe sted.

Etter de nevnte høyesterettsdommene er det fremdeles usikkert hvor langt og på hvilke områder Stortinget gjennom lov kan gjøre begrensninger i rettigheter i Grunnloven. I forslaget til § 115 er det presisert at noen rettigheter i Grunnloven er absolutte og ikke kan begrenses ved lov. Noe tilsvarende går ikke fram av de nevnte høyesterettsdommene. Denne uklarheten i Grunnlovens rekkevidde er det viktig å få avklart, og det bør skje gjennom et grunnlovsvedtak.

Det er Stortingets ansvar som grunnlovgiver å definere sentrale kriterier for Grunnlovens virkning og rekkevidde. Dette handler også om at Stortinget som grunnlovgivende makt er med på å trekke opp grensen mellom domstolenes legitime kontrollvirksomhet og Stortingets politiske handlingsrom. Denne grensen er altfor viktig til at domstolene kan være alene om å trekke den opp. Når Stortinget vedtar en særskilt begrensningshjemmel i Grunnloven, vil Stortinget i framtiden også kunne ha en mening om hvordan domstolene praktiserer den.

Flertallet, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, skriver:

«Da de fleste rettighetene er skjønnsmessig formulert, vil flertallet kunne se for seg en situasjon der det ikke er Stortingets lovgivning, men til syvende og sist Høyesterett som avgjør hvor omfattende rettigheten er.»

Den situasjonen kan jeg også se for meg, for det er den situasjonen vi befinner oss i i dag. Det er virkeligheten uten § 115. Den vil Arbeiderpartiet endre på, slik at det er den folkevalgte forsamling og ikke Høyesterett som definerer omfanget av rettighetene.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Jette F. Christensen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Helge Thorheim (FrP) [10:29:44]: Dette forslaget går ut på at Stortinget ved lov, vedtatt med alminnelig flertall, kan sette Grunnloven til side så lenge loven respekterer kjernen i rettighetene som er nedfelt i Grunnloven.

Forslaget om at Stortinget ved alminnelig lov kan sette Grunnloven til side, ble foreslått som en del av menneskerettighetene for at det skulle være lettere å begrense rekkevidden av rettighetene. I og med at det kun var de mest sentrale menneskerettighetene som ble vedtatt i 2014, er behovet for en generell begrensningsregel blitt vesentlig mindre.

Alle de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, de såkalte ØSK-rettighetene, som Menneskerettighetsutvalget foreslo, men som Carl I. Hagen gikk imot, ble nedstemt i Stortinget. Dette omfattet rett til utdanning, rett til sosial trygghet, rett til tilfredsstillende levestandard og helse, rett til kulturell identitet, mv. Rett til asyl ble fremmet som et eget forslag i Dokument 12:14 for 2011–2012, som ble nedstemt i Stortinget som egen sak.

De rettighetene som ble vedtatt, som f.eks. vern mot frihetsberøvelse, rett til rettferdig rettergang og uavhengige domstoler, uskyldspresumsjonen, vern mot dobbeltstraff, personvern mv., trenger neppe en generell begrensningsregel.

Prinsipielt bør enhver begrensning i de lovfestede rettighetene utledes av bestemmelsene selv og ikke ved at Stortinget ved lov, vedtatt med alminnelig flertall, setter Grunnloven til side. For eksempel sier Grunnloven § 97 at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. Bestemmelsen her er tolket innskrenkende, slik at tilbakevirkningsforbudet kun gjelder lover som virker til ugunst for vedkommende. Som et eksempel på dette var Grunnloven § 97 derfor ikke til hinder for at erstatningsreglene ble endret etter Utøya-tragedien, slik at ofrene kunne få høyere erstatninger. Med andre ord kunne man gjøre dette med tilbakevirkende kraft, ettersom det var til gunst for dem det gjaldt.

Under høringen som kontrollkomiteen holdt i forbindelse med behandlingen av menneskerettighetene, kom det klart frem at forslaget vil åpne for unntak i alle bestemmelser og ikke kun de som gjelder menneskerettigheter. Det er derfor liten tvil om at en generell begrensningsregel åpner opp for en svekkelse av det grunnlovsvernet vi har i dag.

Det er også blitt hevdet at en ny § 115 kunne begrense eller endre avgjørelser gitt av f.eks. Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, i Strasbourg. Dette er ikke riktig.

I tomtefestesaken, som var oppe i Høyesterett i 2007, kom Høyesterett til at en forlengelse av festeforholdet på samme vilkår etter tomtefesteloven § 33 ikke var i strid med Grunnloven § 97 om at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft eller være i strid med Grunnloven § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon. Den europeiske menneskerettsdomstol kom imidlertid den 12. juni 2012 til at tomtefesteloven § 33 var i strid med EMDs krav om «fair balance».

Dersom Justisdepartementet hadde fremmet en ny lov som ga festerne rett til å forlenge festekontrakten på samme vilkår som forrige gang, ville EMD åpenbart ha satt loven til side nok en gang. Om § 115 hadde vært vedtatt på dette tidspunkt, ville dette ikke hatt noen innvirkning på utfallet.

Når det gjelder f.eks. nye politimetoder, åpner Grunnloven § 102 annet ledd allerede i dag opp for overvåking ved at, som det heter i § 102:

«Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.»

Her har lovgiver selv uttrykkelig slått fast at inngrep overfor personer som mistenkes for kriminelle handlinger, kan finne sted.

Etter langvarig rettspraksis er det klart at inngrep kan gjøres, men at det gjelder en alminnelig forholdsmessighetsbegrensning for lovhjemlede og saklig begrunnede inngrep i rettighetene og frihetene fastsatt i Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelse. Det er vist til Retstidende 2014, side 1105, avsnitt 28, og det er uttrykkelig utdypet i Retstidende 2015, side 93, avsnitt 60, hvor man etter § 102 må ha for øye balansen mellom de beskyttede individuelle interessene på den ene siden og de legitime samfunnsbehovene som begrunner tiltaket, på den andre siden. Spørsmålet om hvor langt en kan gå, og hvilken metode som kan benyttes, blir et tolkningsspørsmål som Stortinget må ta stilling til.

Uansett om det vedtas en slik begrensningsregel eller ikke, er det domstolene som til syvende og sist prøver begrensningsbestemmelser vedtatt av Stortinget. Kommer Høyesterett til at begrensningsretten går for langt, vil loven bli satt til side. Dette har vært ordningen i 200 år og blir ikke endret med vedtakelse av en slik bestemmelse.

Høyesterett vil nok være forsiktig med å underkjenne klare bestemmelser som Stortinget åpent gir uttrykk for er en begrensning av grunnlovsvernet. For eksempel ville rederiskattesaken, som er nedfelt i Retstidende 2010, side 143, fått et annet utfall. På 1990-tallet opparbeidet rederinæringen betydelige skattekreditter som ikke kom til beskatning før de eventuelt tok ut pengene av ordningen eller valgte å avvikle den. Da den nye skatteordningen, som i realiteten innebærer fullstendig skattefritak for rederiselskaper, ble vedtatt i 2007, måtte en avvikle de gamle skattekredittene. Stortinget vedtok da at disse skulle komme til beskatning i 2007. Rederiene mente at dette i realiteten innebar skattlegging med tilbakevirkende kraft. Saken ble avgjort med knappest mulig flertall i Høyesterett – seks mot fem stemmer – i rederiselskapenes favør. Dersom saken hadde kommet opp etter at denne begrensningsregelen hadde vært vedtatt, ville saken fått et annet utfall, fordi tilbakevirkningsforbudet i § 97 er absolutt på strafferettens område, dvs. innenfor kjerneområdet til bestemmelsen, mens det på skatterettens område er utenfor. Her vil en lettere godkjenne lover som har tilbakevirkende kraft. For eksempel godtas det at Stortinget på slutten av året endrer skatteregler med virkning for hele året.

På ovenstående grunnlag går Fremskrittspartiet imot forslaget om å lovfeste begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene, og bifaller ikke forslaget.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:37:04]: I denne saken har det vært ulike syn blant høringsinstansene og i debatten ellers. Komiteen har brukt god tid på saken. Ulike hensyn har blitt veid opp mot hverandre, og det har vært en grundig debatt om behovet og nødvendigheten av endringen som foreslås. Kristelig Folkeparti har konkludert med at vi ikke støtter forslaget til ny § 115 i Grunnloven, og jeg skal begrunne dette nærmere.

Lønning-utvalget mente at begrensninger i rettighetene måtte fastsettes i Grunnloven og ikke kun følge av domstolenes praksis over tid. Vi har forståelse for intensjonene som ligger bak Lønning-utvalgets anbefaling om en generell begrensningsregel. Grunnloven har i dag ingen enhetlig tilnærming til begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene. Grunnloven § 100 fastsetter derimot at ytringsfriheten kan begrenses. Denne er den eneste bestemmelsen i Grunnloven som gir en slik begrensing i rettighetene.

Begrensninger skjer først og fremst gjennom forvaltningens og domstolenes virksomhet over tid. Som Menneskerettighetsutvalget har vist til, kan en begrensningshjemmel i Grunnloven bidra til å synliggjøre denne praksisen. Så måtte det i så fall eventuelt vurderes hvorvidt det skulle formuleres begrensninger knyttet til hver enkelt paragraf, hver enkelt rettighet, eller om det skulle formuleres en generell bestemmelse gjeldende for hele Grunnloven, og som vil gjelde for flere av menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven.

Fra Kristelig Folkepartis side ser vi at det naturlige her ville være en generell formulering. Vi står likevel igjen med spørsmålet om hvorvidt en slik hjemmel er nødvendig, og hvorvidt det er ønskelig ut fra den praksis som er innarbeidet, og som har utviklet seg – og utviklet seg over tid.

Grunnloven har nå vært gjenstand for en omfattende fornyelse og revisjon. Kristelig Folkeparti har fremmet og støttet en rekke av de nye formuleringene. Vi har gjort dette for å styrke Grunnlovens status og for å tilpasse Grunnloven til nye tider. Selv om det ikke er så synlig i hverdagen, har Grunnloven reelt sett praktisk betydning for alle som er i og oppholder seg i vårt land. Revisjon og fornyelse var nødvendig. Vi forandrer for å bevare – for å bruke et kjent og godt konservativt uttrykk.

I vårt arbeid med Grunnloven bør vi ha som styrende prinsipp at dokumentet skal ha relativt kortfattede og klare formuleringer. Disse formuleringene ligger som et fundament for vårt samfunn og uttrykker sentrale hovedprinsipper. Kristelig Folkepartis syn på Grunnloven er tydelig forankret i en tradisjon hvor det skal være klart uttrykte og bestandige grunnprinsipper, som skal gi Grunnloven det absolutte preg av å stå over ordinær lovgivning. En ny unntaksregel, derimot, slik det er foreslått i ny § 115, kan i ytterste konsekvens bidra til å gi Grunnloven et relativistisk preg.

Jeg skal ikke her påstå at forslaget som behandles her i dag, nødvendigvis ville bidra til å svekke Grunnlovens autoritet dersom det hadde blitt vedtatt. Det vil være å trekke det for langt. Men ut fra en totalvurdering, ut fra vårt syn på selve Grunnlovens funksjon og rolle, og ut fra forholdet mellom Grunnloven og rettsvesenet og den praksis som har utviklet seg over tid, har Kristelig Folkeparti konkludert med at det ikke er behov for eller nødvendig med ny § 115, slik det er foreslått. Jeg viser ellers til saksordførerens grundige gjennomgang av flertallets synspunkter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:41:23]: Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig gjennomgang og en grundig innstilling, og som det går fram av innstillingen, er det bred enighet i komiteen, med unntak av Arbeiderpartiet, i saken.

For Senterpartiet er Grunnloven grunnsteinen i vårt demokrati, og enhver grunnlovsendring krever et grundig forarbeid, og vi har særegne, omfattende krav til stortingsbehandlinga. Denne debatten gjelder forslaget til ny § 115 i Grunnloven om begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene. Denne endringa er en del av forslaget i Dokument 16 for 2011–2012, hvor det var en tverrpolitisk gruppe, inklusiv undertegnede, som ønsket å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag i neste periode. I innstillinga står det spesielt:

«Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller seg bak samtlige paragrafer og/eller alternativer.»

Erfaringene ved behandling av tidligere grunnlovsforslag som jeg har vært med på, og dagens grunnlovsforslagsbehandling tilsier etter min vurdering at Stortinget må med et større alvor gå igjennom hvordan en fremmer og argumenterer når det gjelder grunnlovsforslag – altså at representanter og partier står bak forslagene ved framsetting og vil arbeide for å få dem vedtatt i det kommende storting, og at velgerne da skal ta hensyn til det ved sin stemme i valg. Det er jo det som er noe av kjernen ved de særegne, omfattende behandlingskrav som vi har til grunnlovsendringer. Det er et standpunkt som jeg håper at flere kunne drøfte, for jeg mener å se at det i det siste har utviklet seg en kultur hvor det er litt for stor lemfeldighet – for å bruke et så sterkt uttrykk – med hensyn til hva som fremmes, og hva som så skjer med forslaget når det kommer i salen seinere. Det bør være et større alvor over dette, og det bør være en større klargjøring fra de enkelte partiene om de står bak forslagene eller ikke, når en går til stortingsvalget.

Senterpartiets prinsipielle syn er at Grunnloven skal ha mest mulig kortfattede og presise lovparagrafer. Lovteksten skal tydeligst mulig ha en ansvarsfordeling, hvor Stortingets rolle kontra domstolenes rolle er tydelig. Senterpartiet stemte på denne bakgrunn mot dagens § 89 når det gjelder prøvingsretten, der det heter:

«I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.»

Når vi i Senterpartiet stemte imot å grunnlovfeste prøvingsretten, var det fordi det over tid kunne gi domstolene et frasparkspunkt over tid, for da å gi domstolene mer makt – altså en utvikling i en retning som tidligere er benevnt som embetsmannsstaten, som vi i Senterpartiet har en klar historisk og ideologisk tradisjon for at vi ikke ønsker tilbake.

Stortingets handlefrihet må ellers verdsettes i forhold til forståelsen av bl.a. internasjonale konvensjoner. Senterpartiet vil altså arbeide mot en unødvendig innsnevring av Stortingets handlefrihet. Dette er bl.a. viktig for dagens flyktningdebatt. En flyktning har krav på asyl som nødhjelp, men kan ikke kreve permanent bosetting i nytt land, etter vår vurdering.

Ellers konkret til forslaget til ny § 115: En generell begrensningsregel av rettssaker i Grunnloven er en nyskaping, da det i Eidsvollsgrunnloven ikke var tatt inn en regel om adgang til å fravike reglene, heller ikke en regel som hjemlet adgang til å gjøre unntak fra Grunnloven, og ingen regel om konstitusjonell nødrett. Begrensningsregelen i den foreslåtte § 115 gir Grunnloven et utilsiktet relativistisk preg og svekker borgernes rettigheter der Grunnlovens idé er å gi dem konstitusjonelt vern. § 115 kan også ha virkning for andre konstitusjonelle garantier, og som flere har vært inne på: eldre grunnlovsbestemmelser.

Grunnloven har så langt klart seg uten en generell begrensningsregel. Det ligger en rett til at det skal være et kvalitetskrav, et utilsiktet kvalitetskrav, slik at utforminga av grunnlovsbestemmelsene er av en slik kvalitet at en bare bør vedta rettigheter som man faktisk mener at de senere storting skal se seg bundet av. Det er et utpreget politisk vurderingstema som gjennom en vedtakelse av § 115, da kan overføres til domstolene.

På denne bakgrunn vil Senterpartiet stemme imot den endring som her er foreslått av Arbeiderpartiet.

Abid Q. Raja (V) [10:48:11]: Aller først vil jeg takke saksordfører Michael Tetzschner for et fremragende innlegg og ikke minst for godt arbeid med saken. Jeg slutter meg hovedsakelig til – om ikke hele – innlegget som saksordføreren holdt.

Jeg har sagt det herfra før, og jeg sier det igjen, det er viktig at man sier det: Jeg elsker Grunnloven. Det høres litt rart ut å si, men jeg tror det er veldig mange som har studert juss, som deler den følelsen. Jeg ser at justisministeren smiler, jeg tror kanskje han kjenner seg igjen i dette – at man blir litt forelsket i Grunnloven når man begynner å studere Grunnloven, begynner å grave i Grunnloven. Som sagt skjer det med mange jusstudenter.

Nå var vi jo litt inne på at det har vært litt blandet arbeid med hensyn til grunnlovsarbeidet, og ikke alt har vært like fint. Prosessen rundt f.eks. språkendringen kan man jo kanskje si ikke var det aller peneste. Det karakteriserte jeg også, at den type hestehandel for å få det til ikke var den peneste måten å få språkendringen på. Stortinget vet jo, jeg sa det også fra talerstolen, at jeg ikke var for språkendringen den gangen og kjempet imot det, men jeg stemte allikevel for, fordi man ikke skulle stå utenfor når den elskverdige Grunnloven først skulle bli endret. Så det skal være sagt at det er en del ting som har skjedd rundt Grunnloven, som ikke tjener Grunnloven til ære, og her kan vi alle ha et forbedringspotensial.

Så er det litt forunderlig for meg å høre den skepsisen som er blant enkelte representanter og partier når det gjelder Høyesterett og domstolens prøvingsadgang, som jo har vært gjeldende rett hele tiden. Først var det skepsis da man skulle kodifisere dette, altså bringe dette inn i Grunnloven i en språkdrakt. Man snakket om at man skulle lage en moderne grunnlov som skulle være tilgjengelig for folk, folk skulle skjønne, osv., og da var det litt vanskelig å forstå at man ikke umiddelbart ville skrive dette inn i Grunnloven.

Så er det også en litt overdreven redsel for hva Høyesterett kan komme til å finne på dersom vi ikke lager en slik § 115, som er en generell adgang, en generell adgang som egentlig bryter med hele konseptet som Grunnloven er ment å være. Det skal som sagt veldig mye til for å vedta en grunnlovsbestemmelse, og det er med god grunn det også skal mye til for å endre Grunnloven – både mellomliggende valg og kvalifisert flertall – og det er fordi Grunnloven er den største rettskilden. Den § 115 som er foreslått, sier at enhver begrensning i rettigheter i denne grunnlov skal kunne gjøres ved lov så lenge det er forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser. Jeg vil anta at de som fremmer Dokument 8-forslag herfra, mener at det er forholdsmessig og nødvendig å fremme disse forslagene, og at vi vedtar dem. Jeg vil anta at det flertallet som vedtar det, vil mene at det er allmenne interesser som taler for at vi faktisk vedtar de bestemmelsene. At man dermed med simpelt flertall skal kunne uthule Grunnloven, som skal være lex superior, skal være bærebjelken i demokratiet, er noe nytt. Det er noe som heller ikke står seg opp mot hva eidsvollsmennene og deres tradisjon sto for, for dette forslaget om § 115 er en nyskaping som ikke gjaldt da eidsvollsmennene sto og snekret Grunnloven. Så det bryter med hele tradisjonen. Det er også noe vi i flertallet viser til.

Den norske grunnloven har vist seg historisk å være veldig slitesterk. Det skyldes at det er kortfattede og klare formuleringer knyttet til hovedprinsippene, og at det lovteknisk har vært mulig å gi rom for både tolkning og utfylling uten at hovedprinsippene er ute av syne. Det må vi holde fast på. Flertallet kan ha forståelse for at man selvfølgelig skal kunne gjøre begrensninger. Det mener jo alle. Det er ingen her som mener at man ikke skal kunne gjøre begrensninger, for det gjøres jo allerede i dag. Også representanten Jette Christensen var inne på det: Åkkesom gjør man det allerede. Selv om man kan ha forståelse for at man gjerne vil ha inn en slik generell bestemmelse, er flertallet heldigvis imot dette – alle partier, med unntak av Arbeiderpartiet. Det er fordi at lager vi en slik unntaksregel, så gir man Grunnloven et utilsiktet relativistisk preg. Man må ikke bidra til å uthule prinsippet om at Grunnloven er lex superior. Innholdsmessig kan man heller ikke utelukke at en generell unntaksbestemmelse kan svekke borgernes rettigheter der Grunnlovens idé er å gi dem et konstitusjonelt vern.

Faktum er at Grunnloven så langt har klart seg godt uten en slik generell begrensning, og det er meningen at det skal være kvalitetskrav når man fremmer forslag om nye grunnlovsbestemmelser. De må være gjennomtenkt når man fremmer dem, og de må være gjennomtenkt når man vedtar dem. Og når man først har vedtatt dem, bør man ikke gjennom simpel lov gjøre store begrensninger i grunnlovsbestemmelsene. Det vil uthule hele poenget med å ha en lex superior, ha en grunnlov.

Så har jeg notert meg at Arbeiderpartiets medlemmer mener at vi må ha en § 115, og at den foreslåtte er den som representerer en endelig avklaring av hvor langt rettighetsvernet egentlig rekker, og de mener at dette vil gi en slik opprydning, en bedre forutsigbarhet og en betydelig rettsteknisk forbedring. Men det er som sagt ikke nødvendig, for den måten å gjøre det på finnes allerede i systemet. At man i tillegg ønsker, slik det står, å åpne for en lovgivningsteknikk der forvaltningen kan få delegert myndighet til å fravike ordlyden i grunnlovsbestemmelsene bare den nye loven har en klar hjemmel for det, beveger man seg svært langt utenfor hva grunnlovsideen er – en grunnlovsidé om at bærende prinsipper skal være nedfelt i Grunnloven og skal gjelde til enhver tid og ikke bli utvannet gjennom ordinær lovgivning. Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet slår klart fast at den typen uthuling av Grunnloven skal vi ikke gi noe rom og åpning for. Det forundrer meg egentlig at Arbeiderpartiet som det største stortingspartiet vil gjøre den type innhogg i Grunnloven at man gjennom alminnelig lovgivning, gjennom simpelt flertall på Stortinget, skal kunne uthule viktige prinsipper i Grunnloven.

Derfor er jeg glad for at Stortinget i forrige sesjon takket nei til derogasjonsbestemmelsen og stemte det ned, selv om Arbeiderpartiet kjempet også for den, uten at man kunne forklare hvem som skulle ha den derliggende myndighet. Her i stortingssalen i replikkrunden kunne man ikke svare på hvem som skulle ta den beslutningen ved derogasjon, om det var regjeringen ved en beslutning, om det skulle være en simpel beslutning på et stortingspartis kontor, eller om det skulle være i stortingssalen.

På samme måte er jeg veldig glad for at Stortinget heller ikke i dag kommer til å vedta en slik generell unntaksbestemmelse som vi ikke trenger, fordi vi allerede har et system som er velfungerende. Enkelte har en skepsis mot hva Høyesterett kan komme til å finne på. Det er det egentlig ikke noen grunn til å være så veldig redd for. Vi har et velfungerende demokrati som er basert på maktfordelingsprinsippet, og domstolenes prøvingsrett har vært gjeldende rett, ikke fra tidenes morgen, men i lang, lang tid, og fungerer veldig godt. Så jeg er veldig glad for at § 115 med det ikke kommer til å bli vedtatt.

Rasmus Hansson (MDG) [10:56:19]: Takk til saksordfører Tetzschner både for godt arbeid i saksbehandlingen og for et veldig opplysende innlegg, men takk også til Jette F. Christensen fra Arbeiderpartiet for en god gjennomgang av de prinsipielle argumentene for forslaget. Vi har betydelig sans for den tankegangen også, men Miljøpartiet De Grønne stiller seg altså bak flertallet i denne saken fordi vi mener at det ikke er klokt av Stortinget nå å vedta den foreslåtte unntaksbestemmelsen – slik den foreligger – for de grunnlovfestede rettighetene. Men dette har ikke vært noen åpenbar konklusjon for oss, og vi har derfor tatt inn noen egne merknader i behandlingen av denne saken.

Også for De Grønne er det åpenbart at menneskerettigheter ikke kan regnes som absolutte. Som Menneskerettighetsutvalget selv påpeker, er ulike rettigheter i konkrete tilfeller ofte motstridende, og de må vike for hverandre. Dette er det godt redegjort for av flertallet i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Et eksempel er at ytringsfriheten kan begrenses dersom en ytring f.eks. synliggjør svakheter ved landets forsvar. Andre eksempler er at personvern kan begrenses for å oppklare kriminalitet, eller at noens bevegelsesfrihet innskrenkes, f.eks. ved at vedkommende settes i fengsel. I tillegg er de rettighetene det her er snakk om, blant de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, som normalt gjennomføres ved politiske vedtak. Det koster penger. Det er stor enighet om at den nøyaktige gjennomføringen av sånne rettigheter er overlatt til Stortinget og de skiftende politiske flertallene.

At rettighetene slik de nå er formulert, må vurderes opp mot hverandre og i noen tilfeller begrenses, er åpenbart. Et argument for å ta inn en unntaksbestemmelse er at det i utgangspunktet er uheldig dersom Grunnloven gir et annet inntrykk av innbyggernes reelle rettigheter og begrensninger i disse enn det som faktisk er tilfellet. Det er et viktig mål at Grunnloven er mest mulig forståelig og mest mulig tilgjengelig for befolkningen, og det er også en av grunnene til at De Grønne stemte helhjertet for en nynorsk versjon av Grunnloven i jubileumsåret 2014.

Vi i De Grønne deler dermed intensjonene om at rettighetenes virkeområde må trekkes opp klart i grunnlovsteksten for at Grunnloven skal være en effektiv skranke mot myndighetsmisbruk. Vi mener imidlertid at det oppnår vi ikke på en forsvarlig måte med det forslaget til unntakshjemmel som vi nå har fått mulighet til å ta stilling til. For å gå litt i detalj: Det er i unntaksbestemmelsen som er foreslått, stilt opp flere vilkår for når de grunnlovfestede menneskerettighetene ikke skal gjelde.

Det første vilkåret er at begrensningen må være fastsatt i lov, og det innebærer at en bestemmelse om unntak fra menneskerettighetene i seg selv ikke kan legitimere begrensninger i rettighetene. Det må altså være lover som konkret sier når begrensningen finner sted, og det kan f.eks. være straffeloven og lover som gjelder når Norge er i krig.

Det andre vilkåret er at begrensninger må respektere kjernen i rettighetene. Utvalget skriver at dette vil samsvare godt med praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol, og etter Den europeiske menneskerettskonvensjon kan en gruppe rettigheter fravikes så lenge det skjer på vilkår som ligner dem som er i forslaget til unntaksbestemmelse, som vi nå debatterer. Presiseringen i dette vilkåret er viktig. Det understreker at det er når begrensningene følger av menneskerettighetenes filosofiske grunnlag, at en kan begrense menneskerettighetene, og det følger prinsippet om at mine rettigheter slutter der dine begynner. Samtidig har vi også merket oss at den norske formuleringen er kritisert for ikke å være lik nok den europeiske.

De to siste vilkårene som er oppgitt i forslaget, er at begrensningene i en rettighet må være forholdsmessige og nødvendige for å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter. Det er altså ikke nok at begrensningen respekterer kjernen av rettighetene, de må også være forholdsmessige, og her må en da benytte seg av tolkning. Det betyr at det ikke kan være noen mindre inngripende tiltak som skulle vært iverksatt isteden, og det innebærer at fordelene med inngrepet må være klart større enn ulempene. Når både allmenne interesser og andres menneskerettigheter nevnes, kan det tolkes som eksempler, men her åpnes det altså for mye tolkning. Det ville være rart om en begrensning kan være forholdsmessig dersom en menneskerettighet begrenses til fordel for en frihet som ikke er en menneskerettighet.

Oppsummert mener De Grønne at det er problematisk å ta inn en bestemmelse om at menneskerettighetene skal kunne fravikes når vilkårene som nevnes, ikke er tilstrekkelig presise. Vilkårene i første ledd er til dels overlappende, og det er uklart for oss hva som legges i ordlyden «tungtveiende allmenne interesser». For eksempel kan det gis inntrykk av at Stortinget kan vedta unntak fra rettighetene til en person eller gruppe når et politisk flertall mener det er riktig. Videre stemmer ikke lenger andre ledd, hvor rettighetene som unntakshjemmelen aldri skal gjelde for, er listet opp. Forslaget til ny § 99 om retten til fri religionsutøvelse mv. ble ikke vedtatt ved Stortingets behandling våren 2014, og forholdet til den allerede eksisterende begrensningen i § 100 om ytringsfriheten er ikke behandlet ennå.

Det er imidlertid viktig for De Grønne å understreke at vi ikke utelukker at vi på et senere tidspunkt kan vurdere å støtte et forslag til en mer presist formulert hjemmel, som klarere gir uttrykk for hvilke begrensninger i menneskerettighetene som må eksistere i et demokratisk samfunn, og vi er også åpne for å vurdere konkrete begrensningshjemler knyttet til hver enkelt bestemmelse.

Martin Kolberg (A) [11:02:44]: (komiteens leder): Jeg begynner naturligvis med å vise til representanten Christensens innlegg, som jeg stiller meg 100 pst. bak. Så vil jeg, før jeg går til sakens realiteter, også slutte meg til det som representanten Lundteigen sa om alvoret i de forskjellige forslagene. Jeg vil ikke si det spesielt relaterer seg til det vi snakker om i denne saken, for det var veldig mange godt forberedte forslag, gjennom Lønning-utvalget og på annen måte, men rent generelt vil jeg slutte meg til det. Det bør være et alvor i det å foreslå grunnlovsforslag, som har en noe annen autoritet enn det tradisjonelt har. Det er mange grunnlovsforslag som etter hvert viser seg ikke å ha den autoriteten som de bør ha, også i de respektive partigruppene. Så jeg slutter meg til det synspunktet.

Fordi det ble sagt med ettertrykk fra representanten Raja at det var ikke pent, eller at det foregikk hestehandel i forbindelse med språkdiskusjonen knyttet til Grunnloven, vil jeg si jeg er uenig i det. Det var en faglig og politisk uenighet om det skulle gjøres, men å kalle det for hestehandel har jeg behov for å distansere meg fra, for det mener jeg det ikke er grunnlag for å si fra Stortingets talerstol. Så har jeg sagt det.

Det er bra for Norge og bra for Stortinget at det ikke er noen uenighet om Grunnlovens autoritet og betydning i det norske samfunnet. Det er en av grunnplankene i norsk demokrati at det tverrpolitisk aldri har blitt satt spørsmålstegn ved Grunnlovens autoritet og betydning for det norske samfunnet. Også på tvers av alle partiskiller føler jeg meg veldig trygg på at alle mener at dette er å forstå som folkets lov, det er den loven som har den hensikt å ivareta borgernes rettigheter opp mot myndighetene, altså opp mot oss, og andre myndigheter.

Det var det som var bakgrunnen for den meget omfattende og gode revisjonen og fornyelsen av Grunnloven som vi hadde for ca. et år siden i forbindelse med grunnlovsjubileet, da Stortinget vedtok en rekke paragrafer som nettopp styrker det enkelte menneskets posisjon i forhold til makthaverne, altså alle menneskerettighetsspørsmålene. Det var på tide, vil jeg si, at Det norske storting på det tidspunktet tok inn menneskerettighetsspørsmål som inntil da ikke hadde hatt den nødvendige grunnlovsbeskyttelsen. Jeg vil legge til, uten at jeg utfordrer til noen debatt om det nå, at det var under en ganske betydelig politisk diskusjon og kamp. Det var ikke uten videre slik at vi fikk disse tingene på plass, men vi fikk det på plass, og det ble bred enighet om det. Det var viktig og bra.

Så mer til nerven i den aktuelle situasjonen som vi diskuterer her i dag. Det er en linje mellom den diskusjonen vi hadde, etter mitt skjønn iallfall, i forbindelse med vedtakelsen av § 89, og det vi diskuterer nå. § 89 kom betimelig på plass, endelig vil jeg si, ved at Grunnloven fikk en autorisering av det som har vært utviklinga i norsk rettspraksis gjennom mye mer enn 100 år – altså at domstolene har en rett og plikt til å tilse at det som skjer, er i tråd med Grunnlovens bestemmelser. Det var det også mye diskusjon om, men vi har fått det på plass. Det er fint at vi har gjort det.

Så kommer spørsmålet: Hvordan er den myndigheten å forstå? Jeg satt på plassen min og tenkte på om jeg skulle bruke dette uttrykket, for det er et alvorlig uttrykk, men langt på vei er det grunnlag for å si at dette handler om Stortingets autoritet og dermed den folkevalgte maktens autoritet også – ved siden av at vi har gitt våre rettsinstanser denne fullmakten. Det som denne diskusjonen i dag handler om, er om det folkevalgte storting skal ha en mulighet – med Grunnlovens bestemmelse i hånd – til å si at her må vi gjøre visse begrensninger og ikke bare lene oss på hva Høyesterett sier. Jeg respekterer og forstår de argumentene som føres i marka av et stort flertall i Stortinget mot dette, men jeg mener at tida kommer til å modnes på dette punktet.

Det handler om å ivareta den folkevalgte makts mulighet til å være med og definere hva som blir utviklinga, slik som representanten Christensen så godt sa. I dag har vi ikke en slik lovhjemmel. Vi kan kanskje – og jeg sier kanskje – gjøre det uten en slik lovhjemmel hvis situasjonen skulle kreve det, men det ville være mye mer rettsriktig å gjøre det hvis man har en grunnlovsbestemmelse som gir Stortinget en slik autoritet. Det avviser flertallet, og presidenten og andre som har ansvaret for Stortingets autoritet og den folkevalgte makts autoritet i det norske samfunn, burde tenke igjennom akkurat dette argumentet.

Her står Arbeiderpartiet overraskende nok alene, vil jeg si – overraskende nok. Det er ikke slik at vi mener at vi skal gis en mulighet til å undergrave Grunnloven, som ligger i flertallets argumentasjon, slik jeg hører det fra talerstolen nå. Det er det motsatte det handler om. Det er å gi Grunnloven en bestemmelse som gjør at vi håndterer dette eventuelt på en slik måte at den er rettsgyldig, og at vi ikke oppfører oss i strid med Grunnlovens intensjon.

Så sier bl.a. representanten Raja at vi trenger ikke den bestemmelsen, for vi har et system som fungerer utenfor Stortingets hånd, i virkeligheten. Det er et system som fungerer, og det har fungert bra, for med denne utviklinga gjennom norsk rettspraksis og gjennom den praksis som Høyesterett har etablert også etter at denne diskusjonen kom i gang i Stortinget, har det begynt å etablere seg en rettsorden her. Den er jo ikke et problem i dag, slik som representanten Christensen sa. Jeg mener ikke det, Arbeiderpartiet mener ikke det. Men når vi nå diskuterer disse spørsmålene, og forslagene er fremmet, mener jeg fra mitt ståsted at det ryddigste og riktigste ville være å si at jo, vi skal ha en slik begrensningsparagraf for nettopp å greie å imøtekomme de utfordringene som eventuelt måtte komme.

Dette er argumentasjonen, og den mener jeg står veldig sterkt, og den står først og fremst i Grunnlovens tradisjon. Grunnloven er den loven som nettopp skal gi oss retningslinjer for hvordan vi skal håndtere disse sakene i framtida, og at ikke «bare» Høyesterett skal håndtere dette på egen hånd og etablere en praksis som de allerede har gjort, gjennom de eksemplene som representanten Christensen viste til. Da må vi selvfølgelig akseptere dem, men hvordan utviklinga vil bli, vet vi ikke. Hvis vi ikke har en grunnlovsrett til å kunne gå inn og se på ting i gitte situasjoner og håndtere det slik som den folkevalgte makt burde gjøre, står vi svakere som folkevalgt forsamling ved neste korsvei.

Dette er argumentene. Derfor hadde jeg lyst til å si dette. Det er helt i tråd med hva representanten Christensen sa, men jeg sier det med mine ord på en annen måte. Jeg skulle ønske iallfall at – jeg skjønner at dette blir nedvotert – dette modnes, og det er det som er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet, slik som Christensen annonserte, kommer til å fremme dette forslaget på nytt, for dette kan ikke Stortinget la passere.

Michael Tetzschner (H) [11:12:06]: Jeg skal ikke bruke tiden på historikken fra 2014, om hva som ble utvekslet av standpunkter bak språkfornyelsen osv. Jeg skal bare si, etter å ha hørt debatten i dag, som heldigvis har avklart en bred enighet om denne nyskapningen: Stortinget ønsker den ikke. Det som også er gledelig, er at argumentasjonen hos flertallet bygger på de samme resonnementene – stort sett.

Nå er Arbeiderpartiet ikke et helt uvesentlig parti. Derfor synes jeg de kanskje skulle lagt litt mer vekt på å forklare oss andre hvorfor de synes det er en vinning for vår forfatningsrett å åpne for noe som i praksis vil være at ordinær lovgivning setter til side grunnlovsbestemmelser. Hvorfor er det en god idé? Når man ikke påtar seg å forklare Stortinget det, kan det også ha sammenheng med at man ikke er så opptatt av Grunnloven annet enn som politisk markering. Jeg må minne om at det er ikke slik at Høyesterett utøver en fullmakt eller myndighet. Høyesterett og alle dommere er bundet av streng metodelære som nettopp respekterer kjernen i lovgivningsvirksomhet. Da er det altså denne forsamling selv som har utstyrt seg med en overlov, altså en lex superior-bestemmelse, som betyr at disse prinsippene ikke lett flyttes på ved tilfeldige stortingsvalg. Det skal være gjennomtenkt, det er en bremsemekanisme som vi er vel kjent med når det gjelder grunnlovsbestemmelser og -forslag. Med Arbeiderpartiets nye og særdeles frilynte holdning til grunnlovsbestemmelse annonseres det altså fra talerstolen at man skal introdusere en veldig forenklet grunnlovsbestemmelse som nå virkelig åpner for sidestilling mellom vanlig lov og grunnlov.

Det er også slik – hvis jeg forsto representanten Christensen rett – at i lover som finnes tungtveiende og ivaretar tungtveiende allmenne interesser, hvor det også ble presisert at her hadde domstolene heller ikke noe å gjøre med vurdering av hva som kunne ligge i dette, var det et par kumulative vilkår til: Det skulle være forholdsmessig, og det skulle være nødvendig. Hvis vi bare gjør oss ferdig med nødvendighetskravet, er det krav til om man vurderer andre og mindre inngripende måter å oppnå det samme på, altså mindre inngripende overfor borgerne. Men forholdsmessighetsstandarden må alltid vurderes ut fra hva man oppnår og dermed hvor tungtveiende allmenne interesser som ligger i forslaget. Begrunnelsen fra talerstolen om det som er blitt Arbeiderpartiets nye grunnlovslinje, inneholder brudd på elementære forutsetninger for slike bestemmelser. Det skal i det følgende bli veldig spennende å følge hvilket grunnlovssyn Arbeiderpartiet faller ned på. Nå har de altså gitt seg inn på en virkelig devaluering av Grunnloven som idé og overlatt det til den praktiske hverdagspolitikken.

Jeg vil avslutningsvis minne om hva Grunnloven også betyr utover at den legger føringer for Stortingets lovgivning og Høyesterett. Det er lett ved slike anledninger som dette å peke på toppen av pyramiden, hvor man i all beskjedenhet kan si at Stortinget også utgjør en. Men da ser man bort fra at grunnlovsbestemmelsene virker hver eneste dag som et bakteppe for forvaltningsavgjørelser, som bakteppe for forskriftsanvendelser, som bakgrunn for alle de tusen lovanvendelsesvedtak som forvaltningen treffer. Ved å svekke grunnlovsbestemmelsenes hovedprinsipper som fyrtårn og signalgivere svekker man også de styringsimpulsene som Stortinget har ønsket å gi nedover – stråle nedover – i vår mangfoldige administrasjon. Man glemmer av og til at det er andre i Norge som også bruker loven hver dag. Hvis signalet nå går ut fra Stortinget om at det ikke er så farlig – hvis man likevel har bedre ideer enn grunnlovskonsipistene hadde, er det bare fritt frem. Det er bare å finne på noen gode begrunnelser for at dette er lovgivning som ivaretar tungtveiende allmenne interesser, at de ellers er forholdsmessige, og at de er nødvendige. Jeg har ikke truffet en eneste forslagsstiller bak en vanlig lov som ikke mener at alle disse tre betingelsene er oppfylt. Det er derfor vi i all beskjedenhet driver lovgivningsvirksomhet her på Stortinget – det er nettopp fordi vi mener at vi fremmer sterke og gode allmenne interesser, at de er nødvendige, og at de er forholdsmessige. Ved å begi seg inn på den glideflukten representanten Christensen inviterer oss til, er vi nettopp i ferd med å svekke den Grunnloven vi feiret 200-årsjubileet for, i så flotte former for to år siden.

Jette F. Christensen (A) [11:18:16]: Jeg tar ordet fordi jeg trenger å imøtekomme noen påstander. Jeg vil også markere at i noen av de siste innleggene har det vært en karikering av andres holdninger og påstander som rett og slett ikke er en grunnlovsdebatt verdig. Jeg er rystet, særlig når man påberoper seg å ha den eneste riktige grunnlovsforståelsen og være dens fremste forsvarer. Det er underlig.

Jeg er opptatt av Grunnloven. Arbeiderpartiet er opptatt av Grunnloven. Vi er akkurat like opptatt av Grunnloven som f.eks. Menneskerettighetsutvalget, ledet av Inge Lønning, som foreslo å innføre ny § 115.

I dag har vi også lært litt om kjærlighet og forelskelse fra denne talerstolen. Kjærlighet kan jo komme i mange former – den kan forvirre, den kan gjøre blind. Jeg vet ikke hva som er kjærlighet for deg, president, men for meg er det å sette andres behov foran sine egne. Av og til er det slik at oppførselen leder ut ifra det. Når man hører Abid Q. Rajas kjærlighetserklæring til Grunnloven, er det litt underlig at den kjærligheten ikke følges av at han ønsker den det beste.

Jeg vil også irettesette representanten Tetzschner, når han sier at jeg i mitt innlegg ikke redegjorde for hvorfor jeg vil innføre ny § 115. Jeg tror jeg sto her oppe i 20 minutter, og jeg leste jo ikke værmeldingen. Jeg redegjorde for hvorfor Arbeiderpartiet mener at det er viktig og nødvendig at den folkevalgte forsamlingen trekker opp et grensesnitt og illustrerer i hvilke tilfeller begrensninger skal forekomme, hvordan det skal forekomme, og hvilke paragrafer som overhodet ikke skal rammes av en begrensning. Det er det som er tilfellet. Når man hører Michael Tetzschner her i stad – dette skjer. Stortinget kan jo ikke late som om tolkninger, begrensninger og vekting ikke forekommer. Vi i Arbeiderpartiet ønsker at Stortinget skal være med og påvirke den vektingen. Derfor har vi fremmet et nytt grunnlovsforslag. Dersom dette faller, ser jeg fram til å diskutere det når den tid kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Michael Tetzschner (H) [11:21:26]: Jeg tror Jette F. Christensen kom i skade for å sitere meg galt, for jeg sa ikke at hun ikke snakket om § 115. Store deler av innlegget gikk ut på en henvisning til § 115. Men det jeg rett og slett stilte spørsmål om, og som det kunne være anledning til å utdype gjennom denne replikken, er: Hvorfor er det en god idé at man vil åpne for at vanlig lov skal tilsidesette grunnlovsbestemmelser? Hvorfor synes Arbeiderpartiet det er en god idé?

Jette F. Christensen (A) [11:21:56]: Arbeiderpartiet mener at det er en god idé å innføre ny § 115, all den tid Høyesterett allerede opererer innenfor den. Arbeiderpartiet er for å innføre ny § 115 fordi vi f.eks. er for besøksforbud selv om vi er for at alle mennesker i Norge skal kunne ferdes fritt og velge sitt eget bosted.

Michael Tetzschner (H) [11:22:20]: Disse eksemplene med at det skulle være umulig å lovgi begrensninger i f.eks. bevegelsesfriheten, er et innbilt problem. Grunnloven selv forutsetter jo at man kan ilegge begrensninger, bl.a. straffebestemmelsene, som nettopp legger slike restriksjoner, så det er ikke noe ved dagens rettstilstand på bakgrunn av den Grunnloven vi har nå, som hindrer slike begrensninger, som da følger av lov og grunnlov, og at det skulle være umulig å regulere til bolig, er et like søkt eksempel. Men mitt spørsmål er: Mener virkelig representanten Christensen at grunnen til at man nå skal høvle ned tersklene som Grunnloven beskytter overfor vanlig lovgivning, er at Høyesterett altså bryter Grunnloven? Er det det som er representantens anliggende?

Jette F. Christensen (A) [11:23:26]: Nei. Men i motsetning til representanten Tetzschner forholder jeg meg til virkeligheten, og virkeligheten er altså at Høyesterett når de i dag dømmer, bruker formuleringer i ny § 115, og det er nødvendig, fordi menneskerettighetskatalogen er formulert slik at alle rettigheter er absolutte, under den forventning at ny § 115 også skulle bli vedtatt. Det er den måten menneskerettighetskatalogen er innrettet på. Vi i Arbeiderpartiet ønsker å følge Menneskerettighetsutvalgets forslag og innføre ny § 115, slik at denne katalogen skal bli helhetlig og fungere etter hensikten.

Abid Q. Raja (V) [11:24:14]: Jeg var bare litt usikker på den kjærlighetsbiten som kom opp her, for jeg uttrykte grunnleggende kjærlighet til Grunnloven som sådan. Det er mulig jeg misforsto representanten, men hvis jeg ikke var enig med Arbeiderpartiet eller gjorde det rette ved å vedta bestemmelsen, var det visst en litt merkelig kjærlighet. Det forstår jeg ikke innholdet av. Det er en veldig illiberal måte å praktisere kjærlighet på, for den må jo kunne praktiseres på forskjellige måter. Det at vi ikke vil innføre ny § 115 og dermed uthule Grunnloven som sådan, det er noe vi står for. Men hvis det er slik å forstå at vi kan være glad i Grunnloven først hvis vi gjør det på den måten Arbeiderpartiet vil, føler jeg at vi er på villspor.

Tidligere i stortingsperioden stemte vi også ned derogasjonsbestemmelsen, som Arbeiderpartiet kjempet for, og jeg forstår ikke hvorfor Arbeiderpartiet vil tilta seg denne makten og tilsidesette viktige prinsipper i Grunnloven gjennom simple flertallsvedtak.

Jette F. Christensen (A) [11:25:12]: Representanten Rajas utøvelse av kjærlighet til Grunnloven i denne sal og i disse debattene har vist at den kjærligheten kan være springende, uforutsigbar og allsidig. Men det er alles rett å definere hvordan kjærlighet er for den enkelte, og det har jeg respekt for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Martin Kolberg (A) [11:25:49]: Det er kanskje ikke helt nødvendig, men likevel: De karakteristikkene som representanten Tetzschner gir av Arbeiderpartiets syn i denne saken, må jeg bare få sagt fra mitt ståsted som komiteens leder at jeg avviser og oppfatter som usedvanlig parlamentarisk urimelig å si – at Arbeiderpartiet nå har en glideflukt vekk fra Grunnlovens autoritet. Det må sies herfra når han først sier det han sier. Det er derfor jeg tar ordet, egentlig, for å få sagt det. Det er parlamentarisk helt urimelig i en stortingsdebatt om et seriøst politisk tema å uttale seg på den måten som Tetzschner gjør, for det gjør vi ikke, og jeg beskylder ikke ham for det motsatte, selv om han har et annet syn i denne saken.

Nå har det vært en replikkordveksling som har klargjort dette, men det er ett argument i tillegg, og det er: Hvis det er slik som flertallet hevder, at dette er å undergrave Grunnlovens autoritet, så er det slik å forstå at de aller fleste grunnlover i de demokratiske stater i Europa ikke har den autoritet som flertallet mener, fordi de har en slik unntaksbestemmelse. De aller fleste har en slik unntaksbestemmelse nettopp med bakgrunn i den argumentasjonen som vi har framført i denne saken. Dessuten har EMK, som jeg vil si er over loven når det gjelder menneskerettigheter i Europa, unntaksbestemmelser for hver paragraf.

Jeg vil før denne debatten er slutt, si at jeg savner Inge Lønning i denne debatten. Jeg skulle ønske han var blant oss og kunne framført det synet som han hadde som leder for Menneskerettighetsutvalget, og som nettopp er det som Arbeiderpartiet står for i denne debatten og i denne salen. Da tror jeg kanskje at dette hadde fått et annet utfall, nettopp fordi han forsto sammenhengen – i trygg høyreverdikonservativ tradisjon forsto han det og sto for det. Det lente vi oss på i behandlingen av Menneskerettighetsutvalget i sin alminnelighet, og vi lener oss på det også i denne debatten. Det er ikke vi som har foretatt noen glideflukt. Hvis det er noen, er det Høyre som har gjort det – ikke vi, men Høyre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:28:58]: Når jeg nå ber om ordet, er det på bakgrunn av det representanten Kolberg sa om at EMK står over loven, altså: står over Grunnloven. Det må i beste fall være en upresis uttalelse. EMK har sine bestemmelser, EMK har sitt verdigrunnlag, og Norge har tatt opp i seg mye. Men i mitt første innlegg sa jeg at «Stortingets handlefrihet må ellers verdsettes i forhold til forståelsen av bl.a. internasjonale konvensjoner», og at «Senterpartiet vil altså arbeide mot en unødvendig innsnevring av Stortingets handlefrihet». Jeg kan ikke være enig i det utsagnet som representanten Kolberg kom med, at EMK står over Grunnloven i den forstand at det som EMKs aktverdige personer til enhver tid legger i det som der ligger, automatisk skal bli den forståelse som også Norge skal følge. Dette er et dynamisk forhold, det er et handlingsrom, og det er vesentlig at Det norske storting innenfor de internasjonale forpliktelsene opptrer slik at en velger løsninger som er tilpasset vår situasjon og våre internasjonale forpliktelser.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Michael Tetzschner (H) [11:30:51]: Vi er på slutten av debatten, så jeg skal være kort.

Det er to punkter: For det første tror jeg representanten Kolberg kom i skade for å overse at det jeg kommenterte, ikke var Arbeiderpartiets synspunkter, slik de er fremkommet i innstillingen. Det jeg kommenterte, var det helt nye forslaget som ble annonsert fra talerstolen her, som altså var en meget omfattende hjemmel for Stortinget til gjennom ordinær lov reelt sett å sette Stortinget til side – og på helt andre premisser enn det som ligger selv i § 115. Så la det være klart. Da skal det heller ikke være slik at det er noen representanter som påtar seg å være stildommere over andre. Det tror jeg vi kan overlate til presidenten, hvis det er slik at man ikke holder seg til reglementet eller forretningsordenen.

For det andre: Henvisningen til EMK, som representanten Kolberg også var inne på, har vi omtalt i innstillingen. Det er riktig at man rent lovgivningsteknisk har skrevet inn mulighetene for begrensninger av de enkelte bestemmelsene, men de har et annet perspektiv, nemlig at proporsjonalitetsprinsippet i EMK tar et individutgangspunkt, hvor det altså ikke skal kunne gjøres inngrep i enkeltpersoners rettigheter hvis de er uproporsjonale og unødvendige og ikke tjener samfunnsformål. Så det er et individperspektiv, bl.a. dette som også er en del av europeisk rettstradisjon nå.

Det som er innvendingen mot § 115, er nettopp at det er en proporsjonalitetsbestemmelse for staten. Når staten synes det er for byrdefullt å respektere de rettighetene som ellers står i Grunnloven, kan man altså da gjøre politiske eller andre, mer opportunistisk betonte, innhugg i Grunnloven, og det er et annet system enn EMKs system.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.