Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:55:03]: (ordfører for saken): Først vil jeg sende en takk til komiteen for et godt samarbeid om en sak som det har vært mye diskusjon om underveis.

Saken har en kjent forhistorie, og det er gjort rede for dette i de respektive partiers merknader i innstillingen.

Representantforslaget fra Arbeiderpartiet inneholdt to punkter:

• å legge fram en sak der regjeringa redegjør for konsekvensen av innføring av nye kompetansekrav og komme tilbake med en plan for hvordan de nye kompetansekravene skal innføres

• å åpne for realkompetansevurdering av lærernes tidligere utdanning

Begge forslagene fikk liten eller ingen støtte i høringen.

Etter behandlingen i komiteen er det framsatt et fellesforslag fra Venstre og Høyre og Fremskrittspartiet om en dispensasjonsordning fram til 2025. Arbeiderpartiet foreslår at lærerne som er utdannet etter den gamle ordningen, i en overgangsperiode fram til 2025, skal beholde sin undervisningskompetanse – i praksis altså akkurat det samme.

For øvrig er det under komitébehandlingen fremmet flere forslag som et flertall i komiteen har sluttet seg til, og jeg fremmer med dette Senterpartiets øvrige forslag, også det vi har fremmet sammen med andre.

Da Stortinget behandlet saken om kompetansekrav i juni i fjor, ble det ikke så mye debatt om saken. Som kjent ble Senterpartiet alene om å stemme imot at innføringen av skjerpede kompetansekrav for å undervise skulle gis tilbakevirkende kraft, men på høsten fikk debatten fart. Da fikk vi konkrete eksempler på hvilke urimelige konsekvenser og praktiske utfordringer endringen ville få, ikke bare for den enkelte lærer, men også for skolene og kommunene som arbeidsgivere.

Senterpartiet tok opp igjen denne saken under budsjettbehandlingen i desember i 2015, og ga flertallet anledning til å endre vedtaket. Dette ble på nytt nedstemt. I dag har Stortinget enda en sjanse til å rette opp feila fra i fjor, men dessverre vil ikke det skje denne gangen, heller.

Sjøl om flertallet gjør sitt beste for å få saken til å framstå som om den er ordnet opp i, vil ikke dagens vedtak endre faktum. Lærere med lærerutdannelse fra før 2014 er avskiltet. Til tross for at lærere får noen ekstra år på seg til å få papirene i orden og få telt opp rett antall studiepoeng, er realiteten likevel at de i overgangsperioden på ni år vil bli innelåst i nåværende stillinger. De risikerer å ikke bli foretrukket om de skulle ønske å bytte arbeidsplass. Hvem vil vel ansette en lærer som må påkostes studiepoeng? I tillegg risikerer vi at mange lærere vil velge å gå av med pensjon når de fyller 62 framfor å ta videreutdanning på tampen av yrkeslivet.

I tillegg vil det være fagene norsk, matematikk og engelsk som vil bli prioritert til videreutdanning fra kommunene. Andre fag som mat og helse, kunst og håndverk osv. vil kunne sakke akterut. Vi vil få et A- og et B-lag i skolen – de med nok studiepoeng og de som har lærerutdanning fra før 2014 sammen med de om lag 9 000 som allerede er såkalte ikke-kvalifiserte som jobber i skolen i dag.

Nok en gang har regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, og Venstre, lagt seg ut med lærerne. Jeg beklager at Arbeiderpartiet også har valgt å gjøre det. Jeg synes det er trist at flertallet ikke har mot nok til å innrømme at de har fattet et vedtak som er uklokt, og som de ikke har sett konsekvensen av. Forsøkene på opprettingen i dag viser nettopp dette. Etter Senterpartiets mening er det unødvendig å gi kompetansekravene tilbakevirkende kraft. Vi hadde oppnådd den kompetansehevingen vi ønsker uansett fordi ordningen med videreutdanning som de rød-grønne igangsatte og dagens regjering har utvidet og forbedret, nå har blitt så god at det er 10 000 lærere som ønsker seg videreutdanning til høsten. Kun rundt 5 500 får muligheten.

Flere lærere mangler studiepoeng i flere fag. Det er mange lærere i utdanningskø i hver kommune. Rundt 100 lærere mangler studiepoeng i enkeltfag bare på ungdomstrinnet i min hjemkommune. Dette krever god kommuneøkonomi og god kapasitet i høgskolene.

Senterpartiet er også opptatt av at det skal være kvalitet i det tilbudet som gis til de lærerne som ønsker å videreutdanne seg. Universitets- og høgskolerådet sa sjøl i høringen at det var mange krevende oppgaver de sto overfor nå når lærerutdanningen skal bli femårig og strukturprosessene pågår for fullt. Jeg, og sikkert flere, har fått spørsmål vedrørende kvaliteten i studiene som nå gis fra høgskolene. Jeg mener regjeringa må følge opp dette tett. Det må være kvalitet som er viktig, ikke antall studiepoeng.

Vi ønsker også at regjeringa, i samarbeid med lærerorganisasjonene, skal vurdere en rett og en plikt til videreutdanning. Vi fremmer forslaget i dag, og vi håper at flere som er opptatt av en jevnlig faglig oppdatering, vil støtte en slik utredning.

Senterpartiet beklager at flertallet ikke skjønte hva de vedtok i fjor, og vi beklager overfor alle lærere som nå ikke føler seg gode nok lenger, at det heller ikke denne tredje gangen blir flertall for å rette opp det vedtaket

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien tok opp de forslag hun refererte til.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:00:17]: Hver eneste dag tilbyr dyktige og engasjerte lærere tusenvis av undervisningstimer i den norske skolen. Skolen skal lære elevene våre å lese, skrive og regne. Skolen skal utdanne morgendagens arbeidstakere og morgendagens medmennesker. Det er en formidabel oppgave. Lærerne er skolens viktigste ressurs, og det at vi har nok lærere, og lærere med riktig kompetanse – som fagpersoner, men også som mennesker – er avgjørende for at skolen skal lykkes i sitt omfattende samfunnsoppdrag.

I denne salen er vi for kompetansekrav for lærere. I 2012 vedtok vi kompetansekrav for alle nyutdannede lærere. Det er altså ikke det som er bakgrunnen for Arbeiderpartiets representantforslag, og derfor ei heller det som er bakgrunnen for at vi står her i dag. Det er regjeringens forslag til innføring av kompetansekrav for alle lærere som er grunnen til at Arbeiderpartiet mente det var nødvendig å få saken til Stortinget på nytt – proposisjonen fra regjeringen, som ble behandlet av Stortinget i fjor før sommeren, med forslag som viste seg å være lite gjennomtenkt fra regjeringens side.

I fjor høst ble det klart at de nye kompetansekravene allerede ga negative konsekvenser for lærere og skoleeiere, blant annet ved at lærere varslet om problemer ved å søke ny jobb, eller at de opplevde å få stempel som ufaglærte. Totalt ville rundt 38 000 lærere kunne miste retten til å undervise i noen av de fagene som de hadde undervist i før – lærere med kunnskap som vi trenger i skolen. Disse konsekvensene var ikke tilstrekkelig omtalt i proposisjonen fra regjeringen, og det var heller ikke det som var en del av Stortingets intensjon om å støtte lovforslaget. Det viser at regjeringen ikke hadde utredet konsekvensen av innføring av kompetansekrav for alle lærere godt nok. Ja, det var rett og slett dårlig politisk håndverk av kunnskapsministeren.

Derfor tok Arbeiderpartiet initiativ til at Stortinget skulle behandle saken på nytt. Vi sørget for at det ble avholdt en åpen høring, den 4. februar i år. I høringen fikk vi bekreftet at det hersker uro om hvordan de nye kompetansekravene skal implementeres, med tanke på både praktisk gjennomføring, vikarbruk, utfordringer med demografi og ikke minst når det kommer til lærernes arbeidsforhold. Høringen viste at det er stor tilslutning til at lærerne skal ha kompetansekrav, men at det er regjeringens iverksetting av kravene som skaper problemer.

Nå står vi her, i en situasjon der kunnskapsministeren blir instruert av Stortinget og tvunget til å sørge for at overgangsperioden blir mer reell. I tillegg er det i innstillingen vi har til behandling i dag, fra komiteen fremmet en rekke forslag som skal sikre en bedre implementering av kompetansekravene. Det handler om alt fra organiseringen av etter- og videreutdanningstilbudet til kommunenes ansvar. Resultatet er langt fra det opplegget regjeringen først foreslo. Det viser at det var viktig at Arbeiderpartiet sørget for ny behandling av saken.

Likevel holder regjeringen – med støtte fra Venstre – på at lærerne skal få en dispensasjon fra kravene i ti år. Dette er Arbeiderpartiet uenig i. Vi mener at lærerne skal beholde den samme undervisningskompetansen fram til de nye kravene skal tre i kraft. Det skal ikke være noen dispensasjon. Først da blir det en reell overgangsordning, slik Stortingets flertall har hatt som intensjon.

Arbeiderpartiet vet at lærerne er ivrige og ønsker å oppdatere seg faglig. I den anledning vil jeg understreke flertallsforslaget fra komiteen om at skoleeiere skal lage planer for at lærere som mangler kompetanse i de aktuelle fagene, skal gis gode muligheter til å skaffe seg slik kompetanse i perioden fram til 2025.

Stortinget er i ferd med å sørge for at saken om innføring av kompetansekrav for alle lærere blir gjennomført på en bedre måte enn det regjeringen først foreslo. Det er jeg glad for. Jeg vil likevel understreke at vi følger saken nøye. Komiteen ber i innstillingen om at regjeringen årlig kommer tilbake til Stortinget med en oppdatering om utviklingen i antallet lærere som trenger etter- og videreutdanning. På denne måten kan vi vurdere om man er i rute til å nå målet om at alle lærere skal ha fått gode muligheter til å tilegne seg de nye kompetansekravene innen 2025.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) [13:05:17]: Ved valget i 2013 var det et veldig viktig løfte fra de fire borgerlige partiene at vi skulle sikre et lærerløft. Vi skulle innføre femårig masterutdanning – det er nå i gang. Vi skulle øke opptakskravene til lærerutdanningen – det er nå gjort. Og vi skulle sikre en kraftig satsing på etter- og videreutdanning for lærerne. I 2016 har 10 000 lærere søkt om å få etter- og videreutdannelse. 5 050 av disse vil få plass. Det er en tredobling i antall lærere som får etter- og videreutdanning, sammenlignet med under den forrige regjeringen.

Da den rød-grønne regjeringen la frem sitt siste budsjett, økte de satsingen på etter- og videreutdanning av lærere med null kroner. Nå er tempoet ikke bare økt, det er tredoblet. Dette viser at politikk virker. Det har noe å si hvem som styrer, det har noe å si hvilke budsjetter som blir vedtatt, og det har noe å si hvem som styrer Kunnskapsdepartementet.

Et viktig ledd har vært nettopp kompetansekravene. For Høyre er det åpenbart at de kravene som det er enighet i Stortinget om å stille til nyutdannede lærere, også bør gjelde for de lærerne som allerede er i skolen. Det ville være rart å si at det er et helt logisk krav til lærere utdannet etter 2014, men for alle utdannet før 2014 er ikke kravet spesielt viktig. Derfor gikk et bredt flertall på Stortinget inn for å stille krav om fordypning i fellesfagene en lærer underviser i, dvs. 30 studiepoeng i barneskolen og 60 studiepoeng i ungdomsskolen og videregående skole. Dette var kombinert med en langt større satsing fra statens side ved å ta en langt større del av regningen for etter- og videreutdanning. Summen av dette er altså de tallene jeg redegjorde for. Da dette ble behandlet i 2015, var det et bredt flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Arbeiderpartiet som stemte for.

Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV er imot å stille kompetansekrav. Det er jeg dypt uenig i. Vi tror at utdanning virker. Vi tror at det har noe å si også hvilken formell kompetanse man har, og at det har noe å si for resultatene i norsk skole at 33 000 lærere ikke har fordypning i de fellesfagene de underviser i. For eksempel har halvparten av norske engelsklærere ikke fordypning i engelsk. Men selv om jeg er uenig med disse tre partiene, har det i det minste vært klart hva de har ment, og de har ment det samme gjennom hele prosessen.

Arbeiderpartiet stemte for forslaget i 2015. Når representanten Bjørnø sier at det ikke skal være dispensasjon, er det en helt ny linje, for det var akkurat det de stemte for da saken ble behandlet. Så har de fremmet å innføre realkompetansevurdering, og nå har de endelig et forslag der de sier at det ikke skal være dispensasjon, men de er enig med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i at i 2025 skal alle lærerne ha kompetansen. De fjerner fremdriften, men er enig i målet. Det er ganske oppsiktsvekkende at ett parti klarer å ha tre standpunkt i samme sak på ett år. Men nå har de altså tatt dette standpunktet, og så får vi se hvor lenge det varer før de ombestemmer seg på nytt.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har lyttet til tilbakemeldinger fra lærerorganisasjonene, f.eks. et unisont nei til Arbeiderpartiets forslag om å innføre realkompetansevurdering. Derfor sier også alle partiene i denne sal, med unntak av Arbeiderpartiet, nei til en slik løsning.

Men vi har også endret den dispensasjonen som opprinnelig var innført, for det skapte en uro i skolen som er helt unødvendig, og som det derfor må ryddes opp i også fra vår side. Derfor har vi endret dispensasjonen de neste ti årene, altså frem til 2025, fra å være på kommunenivå – arbeidsgiver – til å gjelde den enkelte lærer. Det avklarer og skaper en trygghet som vi tror er viktig for å holde tempoet oppe, nettopp at presset er på arbeidsgiver, på skoleeier, men at den enkelte lærer i klasserommet vet at dispensasjonen gjelder den enkelte, ikke kommunen som helhet. I tillegg har vi bedt regjeringen om en rekke avklaringer, oppfølginger, som det er forholdsvis bredt flertall for.

Det er viktig at utdanningen som lærerne får, er av høy kvalitet, at den kan gjennomføres på en enkel måte, at den er tilgjengelig i nærmiljøet, og at dette ikke er noe som man må bruke veldig mye tid på. Det er også viktig at man har klare planer for å nå dette målet i 2025, for da vet vi også at tempoet er oppe. Det viktigste med dette er at elevene lærer mer. Det vil de gjøre med den politikken som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i dag vedtar.

Med det tar jeg opp det forslaget som Høyre fremmer.

Presidenten: Representanten Henrik Asheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bente Thorsen (FrP) [13:10:37]: Det har vært en god diskusjon i komiteen rundt dette forslaget, og det har ført til sunn refleksjon om norsk skole og kvalitetskrav. Vi i Fremskrittspartiet er tydelige tilhengere av kompetansekrav for lærere i den norske skolen, uansett når de ble ferdig utdannet.

Heldigvis er både Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre enige om å videreføre kompetansekravene, som innebærer at alle elever skal undervises av en lærer med fordypning i basisfagene. Disse partiene er også enige i at det for lærere utdannet før 2014 skal gis dispensasjon fra dette kravet fram til 1. august 2025, samtidig som vi understreker at det er skoleledelsens ansvar å bruke sine lærerressurser på best egnede måte for elevenes læring.

Det er allmenn enighet om at kvaliteten på lærerne er mest avgjørende for gode resultater i klasserommet. En kartlegging fra 2014 viser at mange lærere i grunnskolen ikke har formell kompetanse i fagene de underviser i. Totalt er det ca. 33 000 lærere som underviser i ett eller flere fellesfag, som ikke oppfyller kompetansekravene. Dette er noe av bakgrunnen for at Stortinget har vedtatt å stille krav om at alle lærere i grunnskolen som underviser i matematikk, norsk, engelsk, samisk og norsk tegnspråk, har fordypning i det faget.

Samtidig som de nye kompetansekravene innføres, økes antallet videreutdanningsplasser for lærere. Regjeringen har varslet at satsingen på videreutdanning skal fortsette, slik at lærere som ønsker det, får hevet sin kompetanse.

Det er ikke slik at kompetanseløftet for lærerne er noe som skal skje over natten. Både Stortinget og regjeringen er klar over at det både av kapasitetsmessige og profesjonelle hensyn må legges opp til en lang overgangsperiode for å få innført kompetansekravene. Kommuner og fylkeskommuner har derfor fått ti år på seg for å oppfylle de nye kravene.

Fremskrittspartiet merker seg at de aller fleste organisasjoner og instanser er imot innføring av realkompetansevurdering, slik representantforslaget tar til orde for. Det blir bl.a. påpekt at realkompetansevurdering vil medføre vanskelige avgrensninger og økt byråkratisering. Fremskrittspartiet er for å redusere skolebyråkratiet, ikke for å øke det.

Fremskrittspartiet er glad for at en samlet komité slutter opp om og ber regjeringen sørge for at videreutdanningstilbudet skal være av god kvalitet, tilpasset regionale behov, og at det må organiseres på en måte som minimerer unødvendig tidsbruk for den enkelte lærer.

Fremskrittspartiet har lenge ivret for at videreutdanningstilbud i større grad skal kunne tilbys gjennom nettbaserte løsninger. Dette vil gjøre det enklere for lærere som av ulike grunner ikke har anledning til å reise bort for å ta videreutdanning. Jeg har også mottatt tilbakemelding på at nettbasert tilbud i kombinasjon med samlinger der flere lærere fra samme skole deltar på utdanningen, gir veldig godt utbytte. Vi er derfor glad for at komiteen ber regjeringen legge til rette for dette.

Fremskrittspartiet vil understreke at det finnes mange dyktige lærere i skolen, men det er likevel et problem at så mange lærere i dag mangler fordypning i ett eller flere fellesfag, og vi mener derfor det er rett å stille krav til lærernes arbeidsgivere, nemlig skoleeierne, for å sikre lærerne den kompetansen de selv har etterspurt i mange år. Vi er glad for at regjeringen nå har tatt tak i dette og gjennomfører klare kompetansekrav som gir økt kvalitet i norsk skole, og som vil bidra til at elevene skal lære mer.

Fremskrittspartiet er også glad for at vi – sammen med Venstre og Høyre – gjennom denne saken har fått tydeliggjort at ingen lærere avskiltes. Det gis dispensasjon fra kompetansekravene fram til 2025, men det er opp til skoleledelsen å bruke sin lærerkompetanse til beste for elevenes læring.

Anders Tyvand (KrF) [13:15:33]: La meg først understreke at Kristelig Folkeparti er for å styrke kompetansen i skolen gjennom klare kompetansekrav til lærerne, så når representanten Asheim sier at Kristelig Folkeparti ikke ønsker kompetansekrav, er det feil. Vi er også varme forsvarere av en satsing på etter- og videreutdanning for lærere, og vi støttet også innføringen av høyere kompetansekrav i fagene matematikk, engelsk, norsk og samisk da Stortinget behandlet dette spørsmålet i 2012.

Å innføre krav til faglig fordypning og en bestemt kompetanse i sentrale fag for nyutdannede lærere er på sin plass. Det er en sammenheng mellom lærernes kompetanse i fagene og elevenes læringsutbytte, og vi trenger lærere som både har solid fagkompetanse og evnen til å kommunisere denne kunnskapen videre til elevene sine.

Utfordringen kom da stortingsflertallet i fjor høst gikk inn for å gi disse kompetansekravene tilbakevirkende kraft, at de skulle gjelde også for lærere utdannet før 2014. Endringene ble gjort til tross for tydelige advarsler, og de skapte sterke reaksjoner i hele Skole-Norge. Frykten var at man ved å gi kompetansekravene tilbakevirkende kraft ville skyve dyktige lærere med årevis av verdifull pedagogisk erfaring ut av klasserommene. Det har selvfølgelig verken skolen eller Norge råd til.

Erfaringene viser også at regelendringene har fått negative utslag. For eksempel ble konsekvensen den at dersom det kom en nydannet lærer til en skole som hadde tatt de påkrevde ekstra studiepoengene i norsk, engelsk eller matte, måtte skolelederen la nykommeren ta over for lærere som kanskje hadde jobbet med disse fagene og undervist i dem i 20–30 år. Det er urettferdig, og det er en avskilting av dyktige lærere med årevis av verdifull erfaring.

Ekstra urettferdig virker nok dette overfor lærere som tidligere har ønsket videreutdanning i fagene sine, men som aldri fikk muligheten. Andre lærere igjen har brukt sin andel av videreutdanningen på å fordype seg i f.eks. klasseledelse eller andre emner som skolen også trenger kompetanse innenfor. Jeg forstår veldig godt at de lærerne i dag føler at de sitter igjen med svarteper.

En annen problemstilling ved å skjerpe kompetansekravene til lærere som er utdannet før 2014, er at for lærere som ikke oppfyller de nye kravene, og som ikke er i et fast ansettelsesforhold, vil det bli svært krevende å komme tilbake til læreryrket. Skolene vil naturligvis foretrekke kandidater som oppfyller de formelle kravene når de skal ansette nye folk. En lærer som er uten fast jobb, er heller ikke en del av systemet som gir muligheter for å ta etter- og videreutdanning. For mange vil nok veien inn i andre yrker bli kort.

Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringspartiene og Venstre i ettertid har innsett at endringene har uheldige konsekvenser, og at de vil innføre en dispensasjonsadgang for alle lærere fram til 2025. Det vil gi skoleledere og lærere noe lengre tid til å sørge for nødvendig videreutdanning, og det vil kanskje redusere behovet for ufaglært vikarhjelp noe. Men det løser ikke problemene. Mattelæreren som forlot skolen for å prøve seg i en jobb i næringslivet, vil fremdeles ha problemer med å komme seg tilbake til klasserommet. Norsk skole har behov for ham, vi trenger ham, men vi har stengt døra for ham. Læreren som er ansatt ved en skole uten å oppfylle de formelle kravene, vil ha problemer med å få jobb ved en annen skole dersom han skulle ha behov for eller ønske om å flytte til en annen by, selv om han har en offentlig godkjent lærerutdanning, lang undervisningserfaring og mye verdifull realkompetanse med seg i bagasjen. Nyutdannede lærere, som har fått et utdanningstilbud som oppfyller de nye kravene, vil stille foran ham i køen.

Kristelig Folkeparti sier ja til klare kompetansekrav til lærerne. Vi sier ja til en satsing på etter- og videreutdanning, og vi mener at en målrettet satsing på etter- og videreutdanning over tid vil være nok for å nå målet om å heve kompetansen blant lærere i den norske skolen. Men vi sier nei til en politikk som kan føre til at vi mister dyktige lærere og går glipp av verdifull kompetanse i skolen. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti – og Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – i dag igjen at Stortinget skal be regjeringen endre regelverket slik at lærere med godkjent utdanning fra før 2014 fortsatt skal gis full undervisningskompetanse.

Iselin Nybø (V) [13:20:43]: Saken om kompetansekrav for lærere har vært en lang og ganske vanskelig sak – lang fordi det har vært flere omkamper siden Stortinget bestemte at det skulle være kompetansekrav for lærere som underviser i matte, norsk, engelsk, tegnspråk og samisk, og vanskelig fordi den har skapt uro og usikkerhet blant lærerne våre.

Sammen med regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har Venstre vært klare på at vi ønsker at det skal være et kompetansekrav for lærerne i skolen – dette fordi vi ønsker at elevene skal undervises av lærere som har en viss fordypning i det aktuelle faget. Særlig når det er tale om utdanningspolitikk, må vi erkjenne at utdannelse har betydning. Det er derfor ikke likegyldig om undervisningen foretas av en lærer med fordypning eller en lærer uten fordypning i det aktuelle faget. Så vil det alltid være sånn at det finnes kjempegode lærere som ikke har den aktuelle fordypningen, og ikke fullt så gode lærere som har all verdens fordypning. Dette handler ikke om at vi skal lage et system som sikrer en universell sannhet som gjelder for alle. Dette handler om at vi skal lage et system som sikrer at de lærerne som underviser i de fagene, også har kompetanse i de fagene, fordi vi mener at det har betydning for elevenes læringsutbytte.

Venstre står fortsatt på at vi skal ha kompetansekrav i skolen, og vi har ikke snudd på dette punktet.

Da forslaget fra regjeringen ble vedtatt i fjor, var det, slik vi ser det, en forutsetning fra Stortingets side at det var en reell overgangsperiode på ti år, slik at vi kunne innfase den nye ordningen på en smidig måte. Slik jeg har oppfattet det, er det gjennomføringen av overgangsperioden på ti år som har skapt det største engasjementet ute i skolene.

Jeg er derfor glad for at Venstre nå har fått regjeringen med på et forslag som ikke bare gir skoleeier ti år på å skaffe til veie nok lærere med den aktuelle kompetansen, nå har hver enkelt lærer fått ti år på seg til å skaffe seg den nødvendige videreutdanningen. Det vil bety at det ikke lenger er nødvendig for skoleeier å velge en nyutdannet lærer framfor en erfaren lærer når timeplanen skal settes opp de neste ti årene. Det betyr at i søknadsprosesser framover vil det ikke være sånn at skoleeiere kommer til å velge den nyutdannede kandidaten fordi de da slipper å videreutdanne den eldre og mer erfarne kandidaten. Gjennom det forslaget som vi i dag vedtar, har vi gjort overgangsperioden reell, både for skoleeier og for den enkelte lærer.

Det skal likevel understrekes at det er skoleeiers ansvar å sikre at kompetansekravene oppfylles. Skoleeiere må derfor holde fullt trykk på videre og etterutdanning framover, og Stortinget vil følge med på utviklingen rundt dette. Det er viktig å holde et jevnt trykk, slik at vi sikrer oss at alle de som vil og skal ha videreutdanning, får det. Her må også vi på Stortinget følge dette opp gjennom budsjettvedtakene vi skal gjøre de neste årene. Vi må stille opp og tilby den utdanningen som er nødvendig for å få dette til.

Når det gjelder lærere som i dag ikke jobber i skolen, men som vi alle sammen gjerne vil ha tilbake igjen til skoleverket, pekes det spesielt på at også disse må få anledning til å tilegne seg de nødvendige studiepoengene, selv om de ikke fanges opp av det ordinære videre- og etterutdanningstilbudet til de enkelte kommunene.

Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag, må jeg innrømme at jeg har litt problemer med å forstå forskjellen på dette forslaget og forslaget fra flertallet, når jeg sammenligner. Konsekvensen er, etter hva jeg kan se, den samme. Lærere som i dag er utdannet før 1. april 2014, kan fortsette å undervise som før de neste ti årene. Så er det enten sånn at Arbeiderpartiet med dette forslaget sier at kompetansekravene ikke trer i kraft før om ti år, eller så er det sånn at de lærerne det gjelder, får dispensasjon fra disse kravene, men uten at vi bruker ordet «dispensasjon». Som sagt, konsekvensen er uansett den samme. Den eneste forskjellen må være at trykket på kommunene forsvinner hvis vi skulle si at kompetansekravet ikke gjelder allikevel fra nå av. Da er det lettere for kommunene å lene seg tilbake og satse på at kompetansekravene heller ikke gjelder om ti år. Men uansett hvordan Arbeiderpartiets forslag er ment å forstås, så er det positivt at realiteten er den samme som i flertallets forslag, og at det derfor er et stort politisk flertall som i dag stiller seg bak realiteten i det forslaget.

Audun Lysbakken (SV) [13:25:52]: Uansett hva slags spørsmål en stiller til regjeringen om skole, er svaret det samme: mer etter- og videreutdanning av lærere. SV er sterkt for etter- og videreutdanningstilbud til lærere, det var under en SV-statsråd at dagens satsing på det kom i gang. SV er sterkt for kompetansekrav til lærere, det var under en SV-statsråd at dagens kompetansekrav kom på plass. Men når svaret alltid er det samme, er det umulig å lese noen annen konklusjon ut av det enn at dagens regjering mener at hovedproblemet i skolen er at lærerne er for dårlige.

Vår diagnose er en annen: Vi mener at hovedutfordringen i skolen er at lærerne er for få. Derfor mener vi også at det unntaket som tidligere er gitt når det gjelder kompetansekravene for lærere og ansatte i undervisningsstilling før 1. januar 2014, var et fornuftig unntak, fordi svært mange av disse lærerne er veldig erfarne og dyktige pedagoger, fordi svært mange av dem har en fullverdig allmennlærerutdanning, og fordi de nå, gjennom det tilbudet som raskt bygges ut, får muligheter til faglig oppdatering.

SV har advart mot tilbakevirkende kraft fra dag én. Det ble sagt her at Senterpartiet var alene, i utgangspunktet. Det er jo påpekt i salen her ved en rekke anledninger før at det skyldtes en inkurie i den første avstemningen, det går veldig tydelig fram av innstillingen fra i fjor at både Kristelig Folkeparti og SV var imot innføring av tilbakevirkende kraft for kompetansekrav.

Hva er begrunnelsen vår for det? For det første handler det om kapasiteten i universitets- og høyskolesektoren – hva som er fornuftig bruk av den – med de store oppgavene den nå får knyttet til etter- og videreutdanning og utbyggingen av en ny femårig lærerutdanning. For det andre handler det om vår frykt for konsekvensen av et stort behov for kvalifiserte vikarer. Paradoksalt nok kan flertallets krav, i hvert fall slik de lå i fjor sommer, bety flere ikke-kvalifiserte på jobb i norsk skole. 38 000 allmennlærere ville med forslaget, slik det lå, miste muligheten til å undervise i engelsk, norsk og matematikk. Og så får vi mange meldinger om at dette fører til at lærere tilbys midlertidige stillinger i stedet for faste, at problemer oppstår ved flytting, kort sagt at makten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker forskyves. Og dette rammer aller hardest unge nyutdannede allmennlærere som ikke har rukket å få seg fast stilling før disse politiske endringene kom, og de lærerne som har utdanning fra før 1. januar 2014, men ikke nødvendigvis har rukket å komme seg i fast jobb ennå. Flere av dem er i en skikkelig skvis.

Torbjørn Røe Isaksens forslag var dårlig forberedt og dårlig gjennomført, og følelsen av avskilting, som en nå finner på skolen rundt om i hele landet, må vi ta på alvor. Vi politikere skulle jo nå sørge for å høyne statusen til lærerne, styrke motivasjonen – istedenfor er det mange som føler seg tråkket på, og føler at politikerne ikke setter pris på den kompetansen som finnes der ute.

Den mellomløsningen flertallet nå går inn for, er en kraftig innrømmelse av at vedtakene de samme partiene gjorde i fjor sommer, var uansvarlige, men de representerer fortsatt feil bruk av ressurser og gir fortsatt feil signal. Derfor mener vi det er bedre å reversere vedtaket og gå tilbake til det tidligere unntaket.

SV fremmer også forslag om å fjerne egenandelen på 25 pst. for de lærerne som tar kurs som følger de kravene som nå kommer. I praksis innfører stortingsflertallet en plikt til å etterutdanne seg. Da er det urimelig at lærerne samtidig skal pålegges en del av den regningen selv.

Det er et mønster i at når Høyre tar makten i kunnskapssektoren, blir det konflikter i skolen. Høyre fører en politikk som på viktige felter bygger mistillit til lærerne og skaper frustrasjon rundt om på skolene, og med avskiltingsforslagene har Røe Isaksen skapt uro i den skolen han er satt til å lede, på samme måte som Kristin Clemet gjorde i sin tid som skolestatsråd. Det er uklokt. Vi trenger politikere som jobber med sektoren istedenfor imot.

Med dette vil jeg ta opp det forslaget som SV er alene om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:31:21]: Med dokumentet «Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen» ønsket regjeringen å bidra til at vi får en skole der elevene lærer mer. En viktig del av det var å innføre kompetansekrav i noen sentrale fag, og at de kompetansekravene skulle gjelde for alle i skolen. Det er et bidrag til å sikre at skolen skal være et sted hvor lærerne får utvikle seg faglig og i et profesjonelt fellesskap, men det er også et viktig bidrag til undervisningen.

Jeg mener at fagkompetanse er en forutsetning for god undervisning, men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning for å være en god lærer. Det må også jobbes sammen med andre lærere på skolen, og man trenger selvfølgelig også gode pedagogiske og didaktiske ferdigheter.

Tilbake til kompetansekravene. I innstillingen skriver komiteen at «fagkompetanse er nødvendig for å kunne motivere og formidle kunnskap på en god måte». Det er bra, da er vi alle enige om det. Det var derfor innføringen av kompetansekrav også fikk et bredt flertall da det ble behandlet i Stortinget i fjor.

I dag kunne vi vært her for å debattere et forslag om å innføre et system for å vurdere realkompetansen til de 33 000 lærerne som ikke oppfyller kompetansekravene. Tilbakemeldingen fra berørte parter har vist oss at de aller fleste mener at dette ikke er en god idé, så jeg er glad for at vi også er enige om det. Lærerne opparbeider seg selvfølgelig verdifull kompetanse gjennom egen praksis og faglig utviklingsarbeid sammen med kolleger, men formell videreutdanning er noe annet.

Samtidig har debatten også avdekket at intensjonene med og konsekvensene av innføringen av kompetansekravene har blitt forstått ulikt, både i denne forsamlingen og av lærere og skoleledere.

Derfor er jeg glad for at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre nå foreslår å gjøre det klart og tydelig at alle lærere skal ha dispensasjon fra kompetansekravene frem til 2025. Og bare for å understreke det: Det betyr at vi har kommet et steg nærmere det Venstre ønsket. Jeg synes dette allikevel er en god løsning, fordi det sikrer at kompetansekravene blir i skolen, samtidig som dispensasjonsadgangen, som fra første stund var der, og som var helt tydelig også for Stortinget, blir større, blir helt sikker og knyttet til den enkeltes lærergjerning.

Det burde bety at vi nå får ro i saken, og at kompetansekravene blir stående, ikke som en eller annen vag mulighet om ti år, men de er der og vil tre i kraft om ti år. Da kan vi konsentrere arbeidet om å gi lærerne mulighet til å utdype og videreutvikle kunnskapen sin og bygge på de erfaringene de allerede har. I årene som kommer, kan over 33 000 lærere komme til å ønske å bygge videre på kompetansen sin. Vi har, som kjent, satt i gang en storstilt satsing på videreutdanning for lærere. Den satsingen kommer til å fortsette. Det kommer til å komme midler og studieplasser også i årene fremover, ikke bare i løpet av tiårsperioden, men også videre utover det.

Så viser søkertallene at norske lærere svarer på dette. Over 10 000 lærere søkte om videreutdanning i år. Det er et rekordhøyt tall. Det var rekordhøyt også i fjor, og nå er det flere plasser enn noensinne tidligere. Samtidig har også skoleeierne kjent sin besøkelsestid og har godkjent rekordmange søknader, ikke bare i norsk, engelsk og matematikk, men i alle skolens fag. Slik burde det også være.

Nå må skoleeiere fortsette å ta en aktiv rolle, slik at vi får gjennomført dette løftet i skolen. Som arbeidsgiver er det skoleeier som skal ha oversikt over kompetansesituasjonen hos sine ansatte. Med utgangspunkt i dette må de lage planer for at lærere som mangler kompetanse i de aktuelle fagene, kan gis gode muligheter til videreutdanning frem mot 2025. Vi kommer til å følge nøye med på utviklingen for å sikre at det skjer, og er veldig glad for at også Stortinget presiserer at det må til.

Som jeg sa innledningsvis, er det flere ting som må til for å være en god lærer, men faglig fordypning er også viktig. Faglig fordypning legger grunnlaget for gode, faglige debatter og for det kollektive løftet som er nødvendig på den enkelte skole for at elevene skal få den undervisningen som de trenger, i en verden hvor kunnskap blir stadig viktigere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:35:48]: Et bredt flertall på Stortinget var enig i de nye kompetansekravene for lærere. Og som jeg var inne på i innlegget mitt, innførte den rød-grønne regjeringen, med bred støtte, kompetansekrav for nyutdannede allerede i 2012. Men da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen skulle innføre kravene for alle lærere, oppsto det et problem. Overgangsperioden på ti år, som skulle gi lærere som ikke oppfylte kompetansekravene, mulighet til etterutdanning uten at de skulle bli fjernet fra undervisningen, fungerte ikke. Heldigvis var et bredt flertall på Stortinget enig med Arbeiderpartiet i at det måtte gjøres endringer, og at saken på nytt kom opp til Stortinget.

Jeg har egentlig et litt åpent spørsmål. Hva har statsråden å si til måten denne saken har blitt behandlet på, fra regjeringens side?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:36:44]: Jeg mener at den dispensasjonsordningen som Stortinget tok stilling til, og som flertallet på Stortinget ga sin tilslutning til, også var en god dispensasjonsordning. Men den la ansvaret på skoleeier, som kunne gi dispensasjon, og så presiserte vi klart og tydelig hvordan dette skulle forstås, nemlig at det ikke var en ren matematisk utregning, hvor man, hvis man fikk inn så og så mange lærere som fylte kompetansekravene og hadde så og så mange som ikke gjorde det, måtte gjøre et skifte. Det var en faglig vurdering som skoleeier – som selvfølgelig kunne delegere til rektor – måtte ta.

Det som gjør det lettere med denne ordningen – det er det ikke noen tvil om – er at den er mer oversiktlig. Det som Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre nå har gått inn for, er at det blir en fast dispensasjon for alle lærere individuelt, som kommer til å vare i ti år. Så tror jeg det er viktig at man ikke dermed også skyter ut kompetansekravene, rett og slett fordi det da blir usikkert om kompetansekravene kommer, og det gir ikke nødvendigvis noen motivasjon til kommunene.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:37:48]: Jeg er glad for at statsråden sier at det har blitt mer oversiktlig etter en runde til i Stortinget. Men likevel vil regjeringspartiene altså tviholde på at det skal være en dispensasjon for de aktuelle lærerne fram til 2025. Arbeiderpartiet er uenig i det. Vi har sagt at vi ikke vil sette statusen til en hel yrkesgruppe på vent ved å gi dem dispensasjon for å utføre arbeidet sitt. Vi mener at lærerne skal ha den samme undervisningskompetansen helt til de nye kompetansekravene trer i kraft i 2025.

Hvorfor tviholder kunnskapsministeren på at lærerne skal ha en dispensasjon framfor å være formelt kvalifiserte, når kravene først trer i kraft om ti år?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:38:37]: For det første er det litt spesielt å bli beskyldt for å tviholde på et standpunkt som Arbeiderpartiet for bare kort tid siden var enig i. Jeg må bare minne om hva Arbeiderpartiet stemte for. Arbeiderpartiet stemte for at kompetansekravene skulle gjelde for alle skoler, at det skulle være en dispensasjonsordning, men så ønsket Arbeiderpartiet også et forslag til realkompetansevurdering.

Jeg har forklart hvorfor jeg mener det er viktig at kompetansekravene ikke blir skutt ut i en usikker fremtid – slik Arbeiderpartiet vil – men at de er der nå, og at skoleeierne vet at de kommer, men at de kommer for full kraft først i 2025. Og jeg må nok innrømme at for den individuelle lærer blir det litt vanskelig å se forskjellen på hva Arbeiderpartiet mener, og hva flertallet nå har foreslått. Jeg mener det er viktig at kompetansekravene blir stående – ikke avskaffet, slik Arbeiderpartiet ønsker, og skutt ut i en usikker fremtid. Men for den individuelle lærer tror jeg det blir litt hipp som happ, for å være helt ærlig, om man kaller det en dispensasjonsordning, eller om man bare innfører ordningen om ti år på akkurat samme tidspunkt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:39:50]: Etter dagens debatt – sjøl om den ikke er helt ferdig – kommer det til å være sånn at det blir en utvidet frist for lærere til å kunne ta disse ekstra studiepoengene. Det betinger at ca. 38 000 lærere får tilbud om videreutdanning i de fagene der de mangler studiepoeng. Det avhenger også av om arbeidsgiver vil prioritere denne utgiften, og ikke minst at det finnes plasser på relevante studietilbud.

Jeg har bare et lite eksempel som jeg har lyst til å lese opp, og det er fra min hjemkommune på ungdomstrinnet, som jeg nevnte så vidt i sted. Der er det som så:

• fire–fem lærere som mangler 30 studiepoeng i norsk og engelsk

• åtte–ni lærere som trenger 30 studiepoeng i matematikk på barnetrinnet

• seks–åtte lærere som trenger 15 studiepoeng i norsk

• fem–seks lærere som trenger 30 studiepoeng i norsk, osv.

Det er veldig sammensatt og brokete, og førskolelærere er også en del av dette, de som nå har gått over i skolen. Så jeg har bare lyst til å spørre: Kan statsråden garantere at samtlige lærere som har godkjent lærerutdanning fra før 2014, vil kunne oppnå full undervisningskompetanse innen 2025, og hva skal eventuelt skje hvis de ikke oppnår det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:40:56]: Først vil jeg igjen understreke at det alltid har vært lagt opp til en overgangsperiode. Så selv med den ordningen som vi har hatt frem til nå, har det vært lagt opp til en overgangsperiode på ti år. Forskjellen er hvem som gir dispensasjonen. Nå blir det en generell dispensasjon, tidligere var det altså skoleeier, gjerne delegert til rektor, som kunne gi det.

Det jeg har sagt hele veien, er at når vi nå har over 5 000 plasser på videreutdanning, og det er et nivå vi kommer til å ligge på i årene fremover – det kan selvfølgelig gå litt opp – så er det tilstrekkelig til at vi har mulighet til både å gi videreutdanning til de lærerne som trenger det, innenfor de sentrale fagene, og i tillegg også har en mulighet til å gi videreutdanning i andre sentrale skolefag, og gi faglig påfyll til en del som trenger det. Så med god planlegging fra kommunenes side – de må ta sitt arbeidsgiveransvar, og de vil, hvis de ikke gjør noe med dette og venter til det nærmer seg fristen, stå igjen med en skole hvor de mangler lærere til å undervise i sentrale fag, noe som får alvorlige konsekvenser – mener jeg at dagens system er godt nok rigget for at alle som ønsker det, skal kunne få videreutdanning.

Anders Tyvand (KrF) [13:42:10]: Norge står overfor en potensiell lærermangel. SSB anslår at vi kan gå mot en underdekning på nesten 38 000 lærere i 2025, det samme året som dispensasjonstiden går ut. Samtidig vet vi at mange lærere har forlatt skolen og læreryrket for å prøve seg i andre yrker. Om lag 35 000 utdannede lærere jobber nå utenfor skoleverket – de aller fleste av disse med lærerutdanning fra før 2014.

For å dekke behovet for nok lærere i framtiden må det være et mål at vi klarer å få noen av disse tilbake. Med de utfordringene som vi nå står overfor i norsk økonomi, vil det nok også være en del av dem som vil ønske seg tilbake til skolen. Ser statsråden at de skjerpede kompetansekravene, også for lærere utdannet før 2014, kan gjøre det vanskeligere for disse menneskene å vende tilbake til læreryrket, og hva vil han gjøre det for å gi disse en vei tilbake i skolen igjen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:43:09]: Jeg tror representanten brukte litt gamle tall fra SSB, men jeg husker ikke tallene i hodet nå. I den nye undersøkelsen til SSB som kom for om lag et halvt år siden, er det langt færre lærere som mangler i deres fremskriving. Så vet vi heller ikke hva slags kompetanse de lærerne som ikke er i skolen, har. For de lærerne som har kompetanse, f.eks. studiepoeng eller fordypning i matematikk eller norsk eller noe sånt, vil kompetansekravene være uproblematiske.

Så mener jeg at siden vi har en lang periode, og dette er et system som skal fungere, må vi hele tiden vurdere om vi trenger nye verktøy, og noe av det jeg mener vi skal vurdere, er om vi skal se på om vi skal åpne opp videreutdanningssystemet også for noen som ikke har fast ansettelse. Det vil være en måte som sikrer at lærere som kommer tilbake til skolen, også kan få en mulighet til videreutdanning før de får fast ansettelse på skolen.

Så må det også sies at skolen allerede vet at de kommer til å måtte bruke videreutdanningssystemet, og det vet også kommunene.

Iselin Nybø (V) [13:44:20]: Statsråden sier i sitt innlegg at når vi er ferdige med denne debatten om dispensasjon, kan vi endelig begynne å konsentrere oss litt om det som virkelig betyr noe, det å få gjennomført denne videreutdanningen, det å ha fullt trykk på det videre- og etterutdanningssystemet som vi har i dag. Det er jeg glad for, for jeg er helt enig i at det er der vi som politikere må jobbe for fullt framover. Og det skal Venstre være med på også i Stortinget med de vedtakene som skal gjøres framover angående det.

Jeg har lyst til å følge litt opp det som Tingelstad Wøien var inne på. Nå har vi ti år på oss til å få dette på plass, men vi kan ikke helt se vekk fra at ikke hver eneste skole i hele dette langstrakte landet klarer å oppfylle kravene på disse ti årene. Det kan tenkes at det er en og annen skole som ikke får det til. Nå er det sannsynligvis ikke kunnskapsministeren som er kunnskapsminister om ti år – rent historisk er det jo få som sitter så lenge – men hva tenker kunnskapsministeren hvis det dukker opp noen skoler som ikke har klart det på de ti årene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:45:25]: Om ti år har regjeringen sittet en periode til, og så har vi kanskje tapt et valg, men da er det vel nesten sånn at jeg kan ha mitt comeback som kunnskapsminister.

Hvis man leser det vi har lagt frem i Lærerløftet, sier vi der at den generelle dispensasjonsadgangen skal stenges. Men vi sier også at det kan hende at vi trenger en åpning for f.eks. en del av de aller minste skolene, fordi dette rent praktisk ikke er mulig å få til. Jeg tror allikevel det mest fornuftige vil være å gjøre det som Stortinget legger opp til nå, som flertallet legger opp til nå, nemlig å ha fullt trykk på etter- og videreutdanning.

Så må vi hele tiden vurdere kvalitet, vi må vurdere hvordan tilbudene kan bli mer desentralisert, og vi må sikre at vi har god oversikt over progresjonen i kommunene. Og så må man se på når man begynner å nærme seg at kompetansekravene trer i kraft for fullt, om man fortsatt må ha en liten dispensasjonsmulighet. Men utgangspunktet er at den vi har i dag, lukkes.

Audun Lysbakken (SV) [13:46:41]: Jeg er glad for at Høyre i det minste planlegger for å tape valget i 2021. Det setter vi pris på, og så får vi se om vi kan klare å framskynde det!

I praksis, med det forslaget som nå kommer, og med de vedtakene som ble gjort i fjor sommer, er lærere med den gamle allmennlærerutdanningen pålagt en plikt til etterutdanning. I et sånt bilde, i praksis et pålegg om å ta etterutdanning for å få fortsette å undervise, er det da rimelig å opprettholde kravet om en egenandel på 25 pst.? Nå spør jeg ikke om egenandelen generelt, men spesifikt for lærere som tar etterutdanning ut fra de vedtakene som nå gjøres. Er statsråden villig til å vurdere egenandelen i kommende budsjettrunder?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:47:36]: Det er viktig å si at selv om det er et sterkt ønske om at man skal ta videreutdanning, er dette arbeidsgivers ansvar. For det andre får ikke dette noen konsekvenser for stillingen. Det er noen ute i offentligheten som har fremstilt dette som om man nærmest kan miste jobben sin. Det vil man selvfølgelig ikke gjøre. Men det sier noe om muligheten for å undervise i bestemte fag. Dermed er det heller ikke en plikt for den enkelte lærer å gjøre det, og det er heller ikke noe arbeidsgiver kan pålegge deg å gjøre eller tvinge deg til å gjøre – og de to tingene henger sammen.

I strategien Kompetanse for kvalitet, som vi har undertegnet sammen med partene, står det at utgangspunktet i dag er den fordelingen mellom stat, kommune og ansatte som er, og eventuelle endringer fra det vil måtte komme senere. Men jeg mener at videreutdanningsstrategien står seg med den fordelingen vi har i dag. Jeg tror også det er en fordel for øvrig at man er litt til stede på skolen mens man tar videreutdanning, nettopp for å kunne bruke noe av det man lærer fortløpende i praksis.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Aasen (A) [13:49:02]: Først har jeg lyst å understreke følgende: Når statsråden påstår at Arbeiderpartiet skyver kompetansekravene ut i all framtid, er det feil. Arbeiderpartiet mener det er riktig med kompetansekrav fra 2025. Inntil da skal alle lærere jobbe i skolen, slik som i dag, med den godkjenningen de har i dag. Det er vårt standpunkt.

Dernest til regjeringspartiene og representanten Henrik Asheim, som sa han var fornøyd med de avklaringer og oppklaringer som nå kommer: Det tror jeg vi alle her er enige om – det er vi glade for, absolutt alle sammen. Men det viser følgende: dårlig politisk håndverk fra regjeringens side. Det viser at det var riktig og helt nødvendig å ta saken opp, slik som Arbeiderpartiet har gjort med dette forslaget. Det viser også at det var bra å ha en bred høring i Stortinget, hvor det kom fram mange motforestillinger. Og det viser at det var riktig å få til en stortingsbehandling.

Men det viser også at Høyre-statsråden Røe Isaksen til tross for de beste intensjoner – for dem har vi absolutt alle sammen – undervurderte de praktiske konsekvensene av sin politikk og i liten grad var lydhør for motforestillinger. Det er det denne debatten handler om: Den handler om gjennomføringen av kompetansekravene – ikke ønsket om dem. Alle her ønsker kompetansekrav, men det må gjennomføres på en måte som ikke skader lærere og elever i norsk skole i dag. Spørsmålet jeg stiller meg, er om ikke det samme gjelder for andre områder innenfor Høyres skolepolitikk, for det betyr noe hvem som styrer, som representanten Asheim sa i sitt innlegg. Og det er veldig viktig at de som styrer, vet hva som er konsekvensene av den politikken som regjeringen gjennomfører, vet hva det betyr i virkeligheten – ikke bare hva som gjør seg best på radio.

I denne saken visste ikke regjeringen hva konsekvensene var av å gjennomføre disse kravene på denne måten. De måtte ha hjelp fra Stortinget. I hvilke andre viktige saker kan det samme være tilfellet? Hva er konsekvensene av å endre opptakskravene til lærerutdanningene? Representanten Tyvand har helt riktig pekt på at vi kommer til å mangle lærere i framtida. Hva er konsekvensene av det?

Hva er konsekvensene av omleggingen av lærerutdanningene, som nå er fremmet av regjeringen? Det har blitt møtt med betydelig motstand, ikke minst det at man demper pedagogikkfaget. Tar regjeringen hensyn til det? Jeg er veldig usikker, med mindre Stortinget kan presse statsråden nok en gang inn på en kurs hvor man tar hensyn til virkeligheten ute i norsk skole, ikke bare hva som egner seg for Høyres valgkampstunt i radioen.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:52:04]: Jeg er glad for at kompetansekravene ser ut til å bli stående, sånn som de nå er lagt fram fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg håper at den fleksibiliteten som er lagt inn for den første tiårsperioden, kan bidra til å gi skolesektoren den roen som trengs for å gjennomføre dette på en praktisk og god måte.

Men jeg synes det er litt underlig når Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i innstillingen sier at

«det vil være unødvendig ressursbruk om etter- og videreutdanningstilbudet brukes til å formalisere den reelle kompetansen erfarne lærere allerede besitter fullt ut».

At det ikke skulle være viktig å formalisere utdanningen og kompetansen til lærerne, som er de fremste formidlerne av kunnskap og våre fremste forkjempere for betydningen av utdanning, rimer dårlig. Hva slags signal vil det være å sende til elevene, skolesektoren og samfunnet?

Jeg hører til dem som har undret seg over Arbeiderpartiets forslag om realkompetansevurdering – ikke bare på grunn av de konsekvensene et sånt forslag vil ha når det gjelder kostnader og arbeid, men mest av alt når det gjelder den signaleffekten og det kunnskapssynet et sånt forslag formidler. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at læring gjennom praksis er både verdifullt og virkningsfullt, men jeg er ganske sikker på at den kompetansen blir enda mer verdifull når den blir formalisert. Jeg ønsker at de gode, erfarne lærerne skal bli i klasserommet, og det er nettopp et sånt ønske som ligger bak regjeringas tunge satsing på etter- og videreutdanning. Når vi ser den måten både lærere og skoleeiere har tatt imot etter- og videreutdanningstilbudet på, kan ingen være i tvil om at det er etterlengtet. Jeg får si som Aslak Bonde sa om dette året i Morgenbladet den 18. mars: Det vil være flere lærere som sanker nye studiepoeng i år enn det var i fjor, og alle årene før det.

Som politikere er det vår jobb å legge forholdene til rette for at elevene skal lære mer. Ved å bidra til at lærerne får mulighet til faglig påfyll og kompetansebygging øker tryggheten og forutsetningene for et godt samspill mellom lærer og elev og mellom skole og samfunn. Ikke minst viser vi elevene våre at det er samsvar mellom liv og lære når vi oppfordrer dem til å søke kunnskap og utdanning.

Sånn som denne saken nå kan vedtas, sikrer vi den nødvendige fleksibiliteten i gjennomføringen. Vi skal ikke – som representanten Tingelstad Wøien sier – lage et A-lag og et B-lag. Norge skal ha en skole med ett stort A-lag.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:55:05]: Først til representanten Asheim, som skal snakke etter meg: Han prøver stadig å si at vi er imot kompetansekrav, men det er vi ikke – til liks med både SV og Kristelig Folkeparti, så det er sagt.

Jeg synes også det er et paradoks at Venstre i replikkordskiftet med statsråden ser ut til å ville bli ferdig med denne saken, sånn at vi kan få prate om det som virkelig er viktig. Hvis en tenker sånn, tenker jeg at en virkelig ikke har forstått hvor viktig denne saken er for dem som jobber i den norske skolen.

Representanten Tveiten Benestad sier at det er viktig å formalisere utdanning, og det er vi enig i. Da lurer jeg på hva som er strategien til regjeringa for de 9 000 såkalt ikke-kvalifiserte som jobber i skolen i dag. Det er ikke regjeringas førsteprioritet. Det som er regjeringas førsteprioritet, er de som allerede har en utdannelse. Det synes jeg også er et paradoks.

Jeg gikk opp på talerstolen nå for å illustrere de praktiske utfordringene for dere, og da vil jeg ta noen eksempler fra min egen hjemkommune. De har for øvrig god oversikt over hvilke lærere som har ulike behov, og det er rundt 100 lærere som mangler undervisningskompetanse med de nye kravene. Det dreier seg om alt fra 15 studiepoeng i norsk til 30 studiepoeng i engelsk. Når vi samtidig vet at det å utdanne en lærer koster mellom 5 000 kr og 80 000 kr, forteller det oss at det her er snakk om store utgifter for staten, men også for skoleeier. Det krever derfor en god kommuneøkonomi.

To eksempler:

Ta en lærer på barnetrinnet med kvartårsenhet i norsk fra allmennlærerutdanning på 1990-tallet. Hvilke deler av de nåværende 30 studiepoengene i norsk for 1.–7. klasse kvalifiserer disse 15 studiepoeng for? Et høyst relevant spørsmål er om denne og flere lærere faktisk må begynne helt på nytt.

Eksempel nr. 2:

En matematikklærer med 30 studiepoeng matematikk fra lærerutdanningen. Høgskolen sier at det vil være et stort faglig hopp og svært krevende å begynne på matematikk 2 for 5.–10. trinn og anbefaler at læreren vurderer å starte med matematikk 1 for 5.–10. trinn, dvs. begynne helt på nytt. Det betyr faktisk en underkjenning av den lærerens tidligere kompetanse.

Dette er praktiske eksempler som både skoleeiere og lærere rundt omkring i dag lurer på. I tillegg er det en stor gruppe, førskolelærerne – som jeg nevnte i replikkordskiftet – som har fått tilgang til å komme inn i skolen og begynne å undervise der. De mangler også norsk, engelsk osv.

Det sier seg sjøl at det er norsk, matte og engelsk som må prioriteres i videreutdanningen, siden det er i disse fagene kompetansekravene er hevet. Men utfordringen er altså ikke kun å få på plass tillatelse fra arbeidsgiver til å ta videreutdanning, men også hvordan og når det kan skje.

Jeg kommer tilbake senere i debatten.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Henrik Asheim (H) [13:58:09]: Ja, nå har jeg blitt minnet på gang på gang at alle i denne salen er for kompetansekravene til lærere. Det er jo kjempefint. Men da blir det jo enda litt rarere, for å være helt ærlig, hvis man mener at kompetansekrav er viktig, at det er viktig for elevenes læring at læreren som underviser dem, har fordypning i fellesfagene de underviser i, og så mener man at det ikke er viktig for de lærerne som er utdannet før 2014 – men altså veldig viktig for de lærerne som er utdannet etter 2014. Jeg synes også det er ganske vanskelig å forstå hva Arbeiderpartiet egentlig er så uenig i i flertallsforslaget. Hvis man mener at kompetansekravet skal gjelde alle lærere i norsk skole fra 2025, hva er det da som er problemet med å ha et tempo på det, et trykk på det, som gjør at vi når det målet? Det kan jo Martin Henriksen for så vidt svare på i sitt neste innlegg, for jeg ser at han har tegnet seg etter meg – si hva som er forskjellen for en lærer i klasserommet med det forslaget som Arbeiderpartiet kommer til å stemme for, og det forslaget som flertallet kommer til å stemme for.

Så har det blitt sagt at dette er dårlig politisk håndverk. Punkt 1: En statsråd som fremmer et forslag om kompetansekrav med dispensasjon, justerer det sammen med flertallet i Stortinget for at det ikke skal skape uro i klasserommet, og får i dag vedtatt kompetansekrav som skal gjelde fra 2025 med dispensasjon, det er ikke dårlig politisk håndverk, det er kombinasjonen av en statsråd som lytter, og som får gjennomført politikken sin.

Det andre er at hvis man først skal snakke om dårlig politisk håndverk, er det litt spesielt å få den kritikken fra et parti som står alene i dag og sier at vi skal ha realkompetansevurdering, et forslag som alle parter i skolen er mot. Jeg forstår helt ærlig ikke hvor de fikk forslaget fra. Men nå fremmer de det altså alene. Alle andre – inkludert alle lærerorganisasjoner – er motstander av det, elevorganisasjonene er motstander av det, pedagogstudentene er motstander av det. Men dette er bare ett av tre standpunkt som Arbeiderpartiet har hatt. Jeg må innrømme at da vi holdt på med denne saken, turte jeg nesten ikke å skru på radioen om morgenen, for det kom nye forslag hele tiden fra Arbeiderpartiet – som var stikk motsatt av det forrige. Det var helt umulig å forstå hva partiet mente. Det er dårlig politisk håndverk.

Så ble det en runde i replikkordvekslingen om hvem som kommer til å være statsråd i 2025. Det tror jeg ingen av oss vet. Men spørsmålet avdekker egentlig et veldig viktig poeng. Hvis vi som storting bare vedtar at i 2025 skal det kravet inntre, uten at det har noen konsekvenser for hva vi vedtar i denne salen nå, blir det ganske problematisk. Det vi nå vedtar – dessverre mot Arbeiderpartiets stemmer – er at dispensasjonen gjelder til 2025, men kravet gjelder fra nå. Da har jo dette stortinget i denne perioden satt kravet, men gitt dispensasjonen, og dermed har man også trykket oppe. Dette er ikke et valgkampstunt fra Høyre, som representanten Aasen sa, det er helt avgjørende kunnskapspolitikk for elevene. Hva Arbeiderpartiet skal gå til valg på, er jo litt uklart, også i denne saken.

Martin Henriksen (A) [14:01:17]: Denne saken viser hvorfor det var helt riktig av Arbeiderpartiet å sørge for at denne saken kom opp til ny diskusjon i denne salen.

Jeg hørte Henrik Asheims innlegg nå og tidligere, og han sa bl.a. at nå har regjeringa – Høyre og Fremskrittspartiet – lyttet til lærerne. Han sa at de gjør endringer og rydder opp i en del av det som har skapt uro. Det er en form for kreativ historieskrivning som det er lett å trekke på smilebåndet av. Dersom Høyre og Fremskrittspartiet hadde fått viljen sin, hadde ingenting av dette skjedd.

Det med vingling er en merkelapp som Høyre slenger rundt seg på omtrent alt de kan klare, men kjernen i denne saken er at regjeringas dårlige håndverk og vingling har vært problemet siden i fjor sommer. Først informerte de ikke Stortinget skikkelig om konsekvensene av innføringen av det første vedtaket – antakeligvis fordi de ikke hadde utredet det skikkelig. Det gjorde at Arbeiderpartiet fremmet forslaget som vi i dag diskuterer. Så holdt statsråden så sent som 9. februar på Politisk kvarter fast på at den ordningen han og regjeringa hadde foreslått, var uproblematisk og klart lagt opp. 12. februar sendte departementet ut et rundskriv. Det løste ingenting. Til sist ble de med på et nytt forslag fra Venstre, som de ifølge Trine Skei Grande ble med på natt til lørdag før landsstyremøtet i Venstre. Det er et av forslagene vi i dag diskuterer.

I dag tvinges regjeringa og regjeringspartiene med på noe de egentlig ikke ville være med på, og blir tvunget til å rydde opp i litt av sitt eget rot. Dersom regjeringa hadde fått viljen sin, ville ikke en eneste endring skjedd. Lærerne ville fortsatt vært helt avskiltet, og lærernes protester og tilbakemeldinger ville blitt glatt oversett. Hadde ikke Venstre gitt regjeringa den redningsplanken som de nå er med på, ville stortingsflertallet tvunget dem til å gå enda lenger. Det burde, etter Arbeiderpartiets mening, faktisk ha skjedd. Arbeiderpartiet er for kompetansekrav, men å innføre sånne krav på en sånn måte at det skaper uro og usikkerhet i skolen og med så dårlig planlegging og forberedelse som det regjeringa har lagt opp til, da måtte Stortinget trykke på pauseknappen. De kravene som regjeringa la fram, fikk allerede fra dag én konsekvenser for lærerne i skolen – det motsatte av det regjeringa hadde gitt inntrykk av.

Vi må altså ha tillitt til at lærerne ønsker seg faglig oppdatering. Det viser seg bl.a. gjennom at 10 000 lærere har søkt om videreutdanning. Derfor ble det et nytt forslag, og derfor ble det avholdt høring med organisasjonene, der de pekte på store problemer med forslaget, bl.a. med tanke på praktisk gjennomføring, vikarbruk, utfordringer med demografi og ikke minst lærernes hverdag helt praktisk. Det resultatet vi får i dag, er langt fra det regjeringa foreslo. Men at vi hadde denne debatten i Stortinget var helt nødvendig, og at regjeringa blir tvunget med på noe annet enn det de egentlig ville, er også helt nødvendig for lærernes hverdag.

Anders Tyvand (KrF) [14:04:42]: Statsråden hadde helt rett i at det har kommet nye tall fra SSB når det gjelder underdekning av lærere i framtida, og de tallene er nedjustert noe, men da er det 2020 de har sett på, og ikke 2025. Og selv om anslagene når det gjelder lærermangelen er nedjustert noe, er situasjonen fremdeles alvorlig, og utfordringen er stor. Da er jeg ikke sikker på heller om SSB har tatt høyde for at enkelte lærere vil velge å forlate læreryrket som en følge av de nye kompetansekravene som innføres. Da er jeg ikke sikker på om SSB heller har tatt høyde for at noen vil velge å gå av med pensjon tidligere enn de ellers ville gjort, fordi de kanskje ikke er motivert for å sette seg på skolebenken helt på slutten av karrieren sin for å kunne jobbe de ekstra årene. Det er kanskje også et spørsmål om det er en fornuftig økonomisk prioritering å kreve at de som har noen få år igjen å undervise i norsk skole, skal måtte ta videreutdanning for å kunne fortsette. Da er jeg ikke sikker på heller om SSB har tatt høyde for at det nå er innført et karakterkrav på 4 i matematikk for å bli tatt opp som lærerstudent. Jeg er redd for at det kan ekskludere en del potensielt svært gode lærere med interesse for norsk, samfunnsfag, historie og som drømmer om å bli lærere innenfor disse fagene, og som ikke vil ha mulighet til å komme inn på lærerstudiet fordi de ikke er gode nok i matematikk.

Jeg synes det er positivt at statsråden i replikkordskiftet ga et signal om at det kan være aktuelt å vurdere å åpne etter- og videreutdanningssystemene også for lærere som ikke er i et fast ansettelsesforhold, men jeg må si at jeg synes det er underlig at statsråden klarer å være så rolig med tanke på de utfordringene vi står overfor med framtidig lærermangel.

Så vil jeg si til representanten Iselin Nybø, som nevnte at med en dispensasjonsadgang på ti år vil det ikke lenger være sånn at lærere som ikke oppfyller de formelle kravene, stiller bakerst i køen: Der tror jeg representanten Nybø tar feil. Jeg tror at de som i hennes egen region, i Rogaland, har gått ut av læreryrket, jobbet innen oljenæringen f.eks., og som nå ønsker seg tilbake til læreryrket, vil oppleve at skoleledere vil foretrekke kandidater med formell kompetanse, slik at man slipper å investere i etter- og videreutdanning. Så jeg tror at representanten Nybø tar feil, og jeg mener at regjeringen og stortingsflertallet nå fører en politikk som vil bidra til å kunne forsterke den lærermangelen vi står overfor i framtida.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:07:52]: Takk for diskusjonen. Som sagt mener jeg at det er en god løsning som kommer på plass nå, men bare litt til historieskrivingen.

Utgangspunktet er: Senterpartiet stemte imot denne saken i denne salen, Kristelig Folkeparti var imot denne saken, men stemte dessverre feil i denne salen, SV var imot denne saken, men stemte dessverre feil i salen. Altså: De tre partiene har hele tiden vært uenige med flertallet.

Arbeiderpartiet stemte for kompetansekrav og for en dispensasjonsadgang, og så ønsket de å ha en ordning med realkompetansevurdering. Så kastet Arbeiderpartiet seg rundt en eller annen gang utpå høsten og bestemte seg for at nå skulle de fremme på nytt forslaget om realkompetansevurdering, men det var ikke da Arbeiderpartiet som tok denne saken opp igjen i salen, det gjorde Senterpartiet allerede ved budsjettbehandlingen i høst. Så har Arbeiderpartiet i pressen og i litt forskjellige ordelag basert på hvilke medier man har uttalt seg til, etterlatt et inntrykk – tror jeg i hvert fall – hos mange lærere av at de ønsker noe helt annet, og at de har snudd helt rundt, og nå mener noe helt annet enn det de stemte for bare for ett år siden. Og så har de altså endt opp med det forslaget vi har i dag, og som først var et forslag om realkompetansevurdering, som nå bare Arbeiderpartiet står igjen med, men som siden ble et forslag om at kompetansekravene ikke skulle komme nå, men komme om ti år.

Så er det helt riktig at dette er et kompromiss. Jeg bare legger merke til – og dette kan være verdt å tenke på for alle partiene som lurer på hvem de skal samarbeide med i neste stortingsperiode – at hver gang vi finner løsninger, denne gangen har vi gjort det med Venstre, noen ganger er det med Kristelig Folkeparti og Venstre sammen, noen ganger kan det være med Kristelig Folkeparti, så har Arbeiderpartiet karakteristikker av kompromisser og samarbeid. Vi er en mindretallsregjering – vi styrer sammen, fire samarbeidspartier – og det å finne felles løsninger med våre samarbeidspartier, hvor også samarbeidspartiene får gjennomslag, er en helt naturlig del av den måten vi ønsker å drive politikk på, også i neste periode.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:10:10]: Jeg tenkte jeg skulle ta en oppsummering nå til slutt, men representanten Nybø har tegnet seg. Det får gå!

Jeg skal ikke dra ut tida veldig mye, men jeg har bare lyst til å si at jeg slutter meg fullt til bekymringen fra representanten Tyvand. Jeg synes han hadde et veldig godt innlegg om lærermangelen framover. Jeg tror det er en bekymring vi skal ta med oss, og som jeg håper også statsråden tar med seg, for vi mister et helt kull med lærere når vi innfører den nye lærerutdanninga. Vi må vente et år ekstra før vi får uteksaminert dem. Det må også komme i tillegg.

Så tok statsråden et poeng fra meg når det gjelder det Arbeiderpartiet framhevet om å gjøre dette til en omkamp. Dette kunne vært en omkamp som ble avsluttet ved juletider, men da fikk vi høre at det hadde ikke noe i budsjettdebatten å gjøre, noe som vi mener at det har, fordi det har en økonomisk konsekvens for kommunene.

Representanten fra Venstre var opptatt av at det ikke var likegyldig om undervisningen foretas av lærere med eller uten kompetanse. Det er vi helt enig i, det er viktig. Det handler også om hva vi definerer som «kompetanse», som representanten Benestad også var inne på. Sånn som jeg leser denne saken nå, betyr det at kompetanse er lik antall studiepoeng. 20–30 års erfaring, om du har vært lærebokforfatter, om du er øvingslærer for studenter, som egentlig kan ta fra deg jobben når de kommer ut i skolen, er altså ikke kompetanse. Vi har også 9 000 ikke-kvalifiserte i skolen i dag som mangler pedagogikk. Det burde ha vært hovedprioriteringen å få etter- og videreutdannet dem.

Så har jeg lyst til å si til slutt at jeg har stor respekt for Kristelig Folkeparti og SV, som i merknader i saken i juni i fjor var enig med Senterpartiet, men som dessverre stemte feil under avstemningen. Sånt kan skje, men sånn var det i hvert fall.

Jeg har lyst til å si helt til slutt at vi mener at vi kunne oppnådd akkurat det samme i forhold til antall lærere som hadde tatt videreutdanning, ved å beholde den finansieringsordningen som jeg roste regjeringa for innledningsvis. Vi satte i gang en, dere har utvidet og gjort den bedre – det tror jeg er veldig, veldig bra. Og da blir det en diskusjon: Er det kravet til kompetanse som har på en måte forsterket at det er så mange lærere som står i kø, eller er det fordi de endelig får muligheten til å ta videreutdanning som arbeidsgiver og staten er med og finansierer. Jeg tror faktisk det siste.

Iselin Nybø (V) [14:13:02]: La meg begynne med å si at det går an å ha flere tanker i hodet på en gang. I Venstre har vi lenge vært opptatt av de såkalt ikke-kvalifiserte i skolen, og vi har faktisk sammen med denne statsråden, med denne regjeringen og Kristelig Folkeparti bevilget 100 mill. kr til å jobbe nettopp med de såkalt ikke-kvalifiserte. Det er faktisk 100 mill. kr mer enn den forrige regjeringen bevilget til akkurat det.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til det som Anne Tingelstad Wøien sier. På den ene siden blir det sagt at ja, vi er alle sammen for kompetansekrav. På den andre siden blir kompetansekrav, det med den formelle kompetansen, snakket veldig ned. Når man sier man er for kompetansekrav, men det skal bare fases inn naturlig, snakker vi da om at det skal ta ti års tid. Da handler spørsmålet som vi er litt uenige om: Mener vi faktisk at vi skal korte ned den tiden fordi vi tror at den formelle kompetansen til lærerne har betydning for læringsutbyttet til barna? Da må vi være villige til å ta noen grep, og jeg mener at det er det vi gjør nå. Så har det vært viktig å gjøre perioden på ti år så smidig som mulig.

Jeg mener at en erfaren lærer har en annen type kompetanse. De har mange kvalifikasjoner som en nyutdannet lærer ikke har. Dette er sånne ting som en skoleeier er nødt til å veie opp mot hverandre. Men jeg håper at det ikke er sånn i morgen når det sitter en rektor og skal velge mellom en nyutdannet lærer og en erfaren lærer uten disse ekstra studiepoengene, at vi har noen rektorer som tenker: Vet du hva, jeg velger han nyutdannede, for han slipper helt sikkert å ta noe videre- og etterutdanning de neste ti årene, så da sparer jeg de pengene. Sånn skole vil ikke jeg ha. Jeg vil ha en skole der vi tenker videre- og etterutdanning hele veien. Det må hele veien være et mål at vi videreutvikler oss, og at lærerne våre gjør det også. For det er faktisk ikke et statisk yrke, det er et dynamisk yrke. Vi må hele veien tenke sånn. Derfor mener jeg at om en velger en nyutdannet eller en erfaren lærer, skal begge to ha videre- og etterutdanning i løpet av en viss periode. Det er sånne ting vi hele veien må pushe på også fra vår side.

Helt til slutt har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til retorikken som har blitt brukt i denne debatten, ikke bare her i salen, men generelt i denne debatten. Jeg tror det er en stor frustrasjon for de lærerne der ute at temaet handler om dette. Nå tror jeg vi har fått en ordning som gjør det lettere å leve med, den er mer fleksibel. Men det blir brukt ord som «tilbakevirkende kraft» av folk som sitter i parlamentet, som virkelig burde vite hva det å gi en lov tilbakevirkende kraft er. Dette er ikke det.

Det blir brukt som retorikk dårlig samarbeidsevne fra regjeringen. Vi har faktisk fått til en avtale med regjeringen nå. Det kunne vi ha fått til med Arbeiderpartiet, men det er faktisk regjeringen som har sagt ja til Venstre og snakket sammen med Venstre, så det er dem vi har fått en avtale med, som jeg tror vil stå seg, og som jeg tror er en god løsning for skolen.

Martin Henriksen (A) [14:16:17]: For det første tror jeg at representanten Nybø, partiet Venstre og andre partier i denne salen hadde hatt godt av å lytte og ta argumentene fra f.eks. lærerne, som nå føler seg utsatt etter det vedtaket som ble gjort i fjor, på alvor, ikke devaluere det og karakterisere det fra Stortingets talerstol på den måten som det nå ble gjort.

Og så: Høyres hule retorikk mot Arbeiderpartiet i denne saken mener jeg ikke holder. Arbeiderpartiet har vært for kompetansekrav og stemte for kompetansekrav også i fjor da denne saken kom opp i Stortinget. Men vi er ikke vant til at en statsråd ikke har orden på sakene sine, ikke greier å informere ordentlig og ikke greier å overskue konsekvensene av et ganske stort, viktig og vidtrekkende forslag som kommer til Stortinget. Og det må jo også være lov til å påpeke statsrådens egen sviktende logikk her fra talerstolen. Statsråden hevder først at det er veldig liten forskjell på det forslaget som Høyre og regjeringa støtter, og det forslaget Arbeiderpartiet kommer med. Så sier han i neste åndedrag, i en replikkutveksling, at mens det ene forslaget, som Høyre støtter, er godt, er det andre forslaget så radikalt at det vil skyve kompetansekrav ut i usikkerhet. Det er ingen lærere som ville akseptert en sånn manglende logikk fra sine elever. Det burde de heller ikke gjøre fra sin egen kunnskapsminister.

Kunnskapsministeren er veldig opptatt av Arbeiderpartiet. Denne saken handler altså om alle de elevene og lærerne som skal være i skolen fra 2025, med nye kompetansekrav, men ikke minst om alle de elevene og lærerne som skal være i skolen i de neste ti årene også. Jeg mener at regjeringa burde lytte til dem, inkludert støttepartiet Venstre. Det er bra hvis det blir gjort nå, men det er altså ingenting som tilsier at regjeringa har tenkt å lytte.

Hva har skjedd siden 9. februar, da statsråden mente at dette var helt uproblematisk og veldig klart, og siden 12. februar, da man prøvde å sende ut et rundskriv som ikke endret noe i saken? Det som har skjedd, er at statsråden har fått flertallet mot seg, skjønte det og var med og inngikk et kompromiss, som vi i Arbeiderpartiet for øvrig synes er en god arbeidsform i de fleste saker. Men det er jo en grei beskjed å ha med seg for oss i Stortinget: For å få statsråden til virkelig å lytte må flertallet be ham om det.

Kristin Vinje (H) [14:19:00]: Jeg har bare behov for å si at jeg synes det er veldig bra at vi nå etter denne debatten ender opp med at vi beholder kompetansekravene, at skoleeiers rolle tydeliggjøres, og at muligheten for dispensasjon presiseres. Vi er veldig glad for det på vegne av elevene.

Hovedproblemet med den norske skolen er at det er for lavt nivå, elevene lærer ikke det de skal, og vi har mange som faller fra. Vi vet at det er veldig nær sammenheng mellom kompetente lærere og elevenes læringsutbytte. Kartlegging fra 2014 viser at det er mange lærere i grunnskolen som har lav grad av kompetanse i faget de underviser i. Andelen mattelærere på 1.–4. trinn med under 30 studiepoeng er 45 pst., og 47 pst. av mattelærerne på ungdomstrinnet har under 60 studiepoeng. Det må vi gjøre noe med, og da må vi tåle at det blir noen endringer. For meg er det ganske opplagt at vi må stille noen slike krav, og jeg er glad for Iselin Nybøs presisering om at vi må gjøre dette i et visst tempo – vi kan ikke skyve dette ut i tid. Jeg synes vi har en plikt overfor elevene til å sørge for at de møter en lærer med fordypning i det faget han eller hun underviser i.

La meg gjøre det klinkende klart: Det som kjennetegner Høyre når Høyre sitter i regjering, er at vi fokuserer på skole. Vi gjør en nitid jobb med å styrke kvaliteten i skolen, og dette er et helt naturlig ledd i det arbeidet. Den viktigste ressursen i skolen er faglig dyktige lærere. Høyre i regjering leverer på det hele tiden. Et stort trykk på videreutdanning av lærere – og dette tiltaket, som nå endelig får sitt punktum, får jeg håpe – gjør at vi i fremtiden skal oppnå kompetanse for alle lærere innen de ti neste årene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.