Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Halleraker (H) [13:35:55]: (ordfører for saken): Vi opplever en verden i sikkerhetspolitisk endring. Nye ukonvensjonelle trusler preger verden, det preger nyhetsbildet og vår hverdag. Trusselen som kommer fra voldelig ekstremisme, terrorisme, organisert kriminalitet, fra hjemvendte fremmedkrigere, piratvirksomhet og digitale trusler og angrep, har fått stadig mer omfattende konsekvenser for internasjonal stabilitet og utvikling.

Her hjemme kan truslene true vår måte å leve på, våre verdier og vårt liberale samfunn. Det er nettopp hvordan vi møter dette, denne stortingsmeldingen handler om.

Vi ser en stadig mer kompleks og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon, der vår sikkerhet påvirkes mer direkte av utviklingen i andre land enn før. Sett i sammenheng med en teknologiutvikling som går i rasende fart og har et globalt nedslagsfelt, er det nødvendig å stille seg spørsmålet: Er vi godt nok forberedt?

Men la meg først få takke komiteen for et godt samarbeid og en stor grad av enighet om hovedelementene i denne meldingen. Det er også gledelig at et stort flertall av komiteen støtter de 40 konkrete oppfølgingstiltakene som er beskrevet i meldingen. Det borger godt for en bærekraftig felles tilnærming framover til det trusselbildet stortingsmeldingen tar opp.

Dette er en melding som tar for seg globale utfordringer. Jeg vil likevel starte i Norge. Norge berøres direkte ved trusler mot statsapparatet, samfunnet, næringslivet og borgere. Vi trenger bare å gå tilbake til 22. juli 2011, den svarteste dagen i nyere norsk historie, for å se hvor brutalt og uventet terror kan ramme. Både før og etter 22. juli har vi sett angrep i mange europeiske byer. I dag kommer det rapporter om nye trusler i Stockholm.

Av de globale truslene er terrorisme den som vekker størst oppmerksomhet og frykt i befolkningen. Mye av framveksten av terrorister stammer fra sårbare stater og stater i konflikt. Eksempler på dette finner vi i framveksten av ISIL i Syria, Irak, Libya samt Al Shabaab i Somalia og Boko Haram i Nigeria.

Ekstremistgrupper har utgangspunkt i lokale og nasjonale konflikter, men opererer nå i stor grad på tvers av landegrenser og bidrar til regional ustabilitet og global frykt. Terrorgruppers rekruttering av europeiske borgere er et eksempel på at vår sikkerhet i økende grad påvirkes av ukonvensjonelle trusler og ikke-statlige aktører, som terrorgrupper og andre kriminelle nettverk. Å føre en politikk som bidrar til stabilitet, og som forebygger radikalisering, er viktigere enn noen gang.

Gjennom Felles kontraterrorsenter har Norge styrket evnen til å koordinere og dele informasjon knyttet til sektor- og grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer. Det er positivt at Felles kontraterrorsenter videreutvikles ytterligere og vil sikre en enda bedre informasjonsutveksling mellom Etterretningstjenesten og PST. Det er blitt jobbet godt nasjonalt med antiradikalisering, og Norge har høstet mye ros for dette arbeidet. Derfor er jeg glad for at meldingen tar opp i seg denne problematikken, og at det lanseres konkrete tiltak på dette feltet.

Samarbeid gjennom organisasjoner som FN, NATO og AU står sentralt. I innstillingen støttes regjeringens beslutning om å styrke berørte lands og relevante organisasjoners evne til å forebygge, håndtere og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer.

En samlet komité har særlig pekt på hvor viktig det er med kunnskap om personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Komiteen har forventning om at regjeringen ser på tiltak for å sikre mulighet for utveksling av informasjon om slike individer. Et tiltak som bør vurderes, er et felles register med personopplysninger og biometri over trusselaktører. Da kan alle etater i ulike sammenhenger kontrollere identifikasjon hos individer som er mistenkt for eller beviselig involvert i organisert kriminalitet, terrorvirksomhet eller piratvirksomhet.

Konflikter og lovløshet driver mennesker på flukt, og det siste års flyktningkrise har illustrert dette. Dette har berørt hele Europa, et Europa som har hatt problemer med å akseptere og absorbere flyktningsituasjonen. Vi må derfor bekjempe bakmennene, menneskesmuglerne som profitterer på den illegale migrasjonen.

Utvikling og sikkerhet er to sider av samme sak. Det kan bidra til styrking av sikkerhets- og justissektoren og forebygging av voldelig ekstremisme, tiltak mot fremmedkrigervirksomhet og mot finansiering av ekstremistiske grupper.

Høyre er positiv til at det skal etableres en nasjonal ekspertgruppe som skal analysere hvordan organisert kriminalitet påvirker land hvor Norge har utenriks- og utviklingspolitiske interesser.

Trusler i det digitale rom er identifisert som en av de mest alvorlige truslene vi står overfor. Cyberangrep er sammen med terrorisme og spredning av kjernevåpen og kjernefysisk materiale nå en av de mest alvorlige asymmetriske truslene NATO og medlemslandene står overfor. Det kan gå ut over norsk militær og sivil infrastruktur, energileveranser, telenett og andre deler av næringslivet. Organiserte kriminelle og såkalt mobile kriminelle har i en årrekke representert en betydelig trussel mot næringslivet og samfunnet i sin helhet. De opererer i skjulte og ofte utilgjengelige nettverk.

Et av de viktigste tiltakene i meldingen er etableringen av en internasjonal cyberstrategi for Norge. Det blir viktig framover å bidra til økt kunnskap om cybertrusler, informasjonskrigføring og ikke minst hybrid krigføring.

En samlet komité støtter også arbeidet for økt rekruttering av norske eksperter til relevante internasjonale organisasjoner som arbeider med disse og andre sikkerhetsutfordringer.

Piratvirksomhet er et økende problem for fri verdenshandel og Norge som stor skipsfartsnasjon. Norge deltok med fregatten «Fridtjof Nansen» mot somaliske pirater i Adenbukta og lyktes. Nå er det Vest-Afrika og Sørøst-Asia som plages av piratvirksomhet og organisert kriminalitet, som ofte skjer ved kapringer, væpnet ran og tyveri av last. Piratene er økende aggressive og påfører sjømennene en risiko og belastning som ikke aksepteres andre steder i samfunnet.

Norge er en av de ledende sjøfartsnasjonene i verden, og på dette området bør vi derfor fortsatt ta ansvar og være i front. Det er antakelig behov for en nærmere analyse for å kunne utvikle en fullverdig strategi i nært samarbeid med våre allierte for å komme dette uvesenet til livs.

Så noen ord om det som har fått forholdsvis stor oppmerksomhet i merknadene til meldingen – selv om ikke meldingen omhandler nedrustningspolitikk og kjernevåpenpolitikk. Regjeringen inntar en aktiv rolle som pådriver for gjennomføringen av Ikkespredningsavtalens forpliktelser og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeides det langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.

Reell nedrustning fordrer en praktisk tilnærming som samtidig er i tråd med våre NATO-forpliktelser. Vårt felles mål om en verden uten kjernevåpen står fast. En målrettet og effektiv nedrustningspolitikk gir økt sikkerhet. Et viktig norsk budskap på toppmøtet i Washington i denne måneden var vårt felles ansvar for å videreutvikle det internasjonale samarbeidet mot spredning av kjernefysisk materiale.

Det er antatt at Russland innehar mer atomvåpen enn noen andre makter, inkludert USA. At atomtoppmøtet i Washington derfor ble arrangert uten deltakelse fra den russiske presidenten, er ikke bare en skuffelse, men også et tilbakeslag når det vi trengte, var enighet om gjensidige avtaler om nedrustning.

Vi lever i en verden der faren for spredning for å utvikle kjernevåpen og bruk av radioaktive kilder til internasjonal terrorisme er høyst reell, og der både statlige og ikke-statlige aktører, herunder ekstremistorganisasjoner, utgjør en trussel for vår sikkerhet.

I en tid med store utfordringer internasjonalt og i våre nærområder er det avgjørende at det ikke reises tvil om Norges sikkerhetspolitiske forankring, nemlig NATO og den transatlantiske dimensjonen. Jeg opplever at regjeringen og et stort flertall står samlet om nettopp dette.

La meg avslutte med nettopp viktigheten av å stå samlet. Denne stortingsmeldingen handler nettopp om det, om hvordan vi skal og må trygge Norge, vår velferd og våre verdier. Ved å være bevisst på dette blir vi også bedre rustet til å møte det uforutsigbare.

Jonas Gahr Støre (A) [13:45:56]: Det er enighet på viktige punkter i denne innstillingen om globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Det er bra, vårt land er tjent med det. Jeg vil særlig trekke fram den enigheten som nå kommer om målet for atomnedrustning, det er positivt.

Vi lever i en brytningstid, og det krever at vi klarer å holde fast ved trygge ankerfester, som innsats i FN og solidaritet med våre allierte i NATO og våre naturlige partnere, samtidig som vi evner å tenke og handle nytt. Globale sikkerhetsutfordringer utfordrer utviklingspolitikken. Det er med god grunn, ettersom millioner av mennesker rammes av krig, terror og vanstyre, titalls millioner drives på flukt, og ødeleggelsene av moderne krigføring er katastrofale. Medmennesker og samfunn rammes for generasjoner.

Vi må tenke nytt om forebygging av konflikter og sammenbrudd av stater, vi må tenke nytt om innsatser og strategier som kan føre til utvikling, og vi må i sum tenke nytt om utviklingspolitikk. Derfor bør vi få en egen stortingsmelding om hovedspor i utviklingspolitikken, slik at vi kan få en grundig vurdering her i Stortinget.

Meldingen understreker at utvikling må ses i sammenheng med andre utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det er en klok observasjon, men det trengs en klarere norsk profil sett i lys av det ansvar og lederskap vi bør vise, og det tilsier at Norge igjen bør få en egen statsråd med ansvar for utviklingspolitikk.

Noen ønsker et skarpt skille mellom å være en humanitær stormakt og vår deltagelse i internasjonale militære operasjoner. Jeg vil advare mot et slikt skarpt skille. Vi skal holde fast ved et sterkt humanitært engasjement som strekker seg fra freds- og forsoningsarbeid via utviklingsinnsats like til nødhjelp. Det er et kjennetegn ved Norge. Vi har kunnskap, erfaring og bred folkelig forankring for dette. Men heller ikke vi kan avskrive militær innsats når det behøves. Kampen mot terror må f.eks. bekjempes med hele spekteret av virkemidler, fra forebygging i våre egne lokalsamfunn via politi, etterretning, internasjonalt samarbeid like til militær innsats. Å avvise kapasitet til militær deltagelse er å overlate både internasjonalt og nasjonalt sikkerhetsansvar til andre. Det kan ikke være Norges vei.

Det må tilhøre fortiden at engasjement for å bekjempe overgrep mot sivilbefolkningen i et land kan avfeies som å være innblanding i et lands indre anliggender, særlig når vi ser at terrornettverk etablerer seg i kjølvannet av politisk oppløsning og kaos og utgjør en trussel ikke bare mot landets egen befolkning, men også mot mennesker langt utenfor landets grenser. Vi erfarte det med al-Qaida fra deres base i Afghanistan i 2001, og vi erfarer det i dag med ISIL fra deres tilhold i Syria og Irak. Begge deler er av FNs sikkerhetsråd definert som en trussel mot global fred og sikkerhet. Samtidig har de siste 15 årene lært oss – ofte smertefullt – hvor vanskelig det er å bistå stater og folk som vil bekjempe terror og kriminelle nettverk innenfor egne grenser. Vi har sett og erfart hvordan militært engasjement utenfra og inn i kompliserte lokale og regionale konflikter er heftet med store utfordringer. Samtidig kan ikke verden vende ryggen til de lidelsene vi ser.

Vi ser tegn til nytenkning. President Obama vektla i forrige uke at USA vil prioritere å trene og lære opp lokale styrker i både Irak og Syria som bekjemper ISIL. NATOs generalsekretær understreket nylig betydningen av at alliansen utvikler evne til kapasitetsbygging og trening i kampen mot ISIL, og at dette vil være en kapasitet som vil behøves i mange år framover for at folk som lever under vold og terror, kan settes i stand til å kjempe for egen frihet og mot trusler som ikke bare rammer deres eget liv og utvikling, men også vår. Det varsler tilbakeholdenhet med hensyn til å gripe inn militært i komplekse situasjoner, men samtidig vilje til å gi bidrag, opplæring og kapasitetsbygging som kan bekjempe terror og forhindre sammenbrudd av stater under angrep.

Dette må Norge forholde seg til. Vi kan ikke kjempe andre menneskers kriger. Vi har begrensede erfaringer og forutsetninger for militær aktivitet i land langt unna vårt, men i tråd med folkeretten kan og bør vi bidra til trening og opplæring, dersom vi har erfaring og kapasitet til det. Der det er naturlig og mulig, bør slike bidrag utvikles sammen med våre allierte i NATO.

Jørund Rytman (FrP) [13:50:25]: For ikke så mange år siden levde vi i en verden som bar preg av at vi hadde vunnet den kalde krigen, og fred og stabilitet i Europa var rådende. Svært mye har skjedd bare de siste årene. Det er derfor helt nødvendig å føre en styrket og helhetlig politikk for å møte globale sikkerhetsutfordringer.

Vi som bor i Norge, har vært forskånet for mange av de sikkerhetsmessige utfordringene som vi har sett på TV fra andre deler av verden, med terror og ustabilitet. Slik er det ikke lenger. Terror har dessverre rammet oss, riktignok bare fra en av våre egne borgere, en gal mann, som heldigvis var alene. Så vi har følt på håpløsheten og frykten som oppstår.

At vi nå ser flere angrep fra ISIL mot europeiske mål, som bare kommer nærmere og nærmere, gjør at frykten blir større for at noe vil skje også her hos oss. Radikal islam er et stort problem og vår tids største fiende. Da er det naivt og skremmende at noen politikere tror at det ikke er slik, og at det ikke er et problem. Fremmedkrigerutfordringene kjenner vi godt, og det er ingen tvil om at dette gir mer usikkerhet i befolkningen.

Internasjonale terrororganisasjoner har plutselig fått innenrikspolitiske konsekvenser. Vi må møte dette med planer, handling og tiltak – ikke bare naivitet.

Fremskrittspartiet er fornøyd med at regjeringen vil etablere et bistandsprogram for å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i land og områder preget av konflikt, vold og sårbarhet. Forebygging og opplysning er viktige faktorer for å forhindre en ytterligere vekst i radikaliseringen.

Europeisk stabilitet er igjen under press, og situasjonen på Krim og i Øst-Ukraina minner oss på at vår frihet ikke er noe man kan ta for gitt.

Det er ikke mange år siden mange spekulerte i NATOs betydning i framtiden. I dag er det liten tvil om at NATOs betydning er avgjørende for vår sikkerhet. Norge må fortsette å være en aktiv alliert; vi må søke bredere og tettere samarbeid innad i organisasjonen.

Cyberkriminalitet er et voksende problem som også kan påvirke samfunnsstrukturer. Dagens teknologiutvikling er positiv, men den medfører også veldig mange utfordringer. Kriminelle aktører eller nasjonsstyrte organisasjoner kan stjele informasjon, sabotere og kontrollere aktivitet som er vital for vårt samfunn.

Det at vårt samfunn blir mer og mer teknologisk styrt, medfører også at vi blir mer og mer sårbare hvis noen vil skade oss. Det er derfor viktig at vi har god nok beredskap, både militært, offentlig og sivilt. Det kan også være greit å minne folk flest om dette, at man kan takle noe uventet – hva hvis? Sånn sett blir jeg også mer og mer bekymret over enkeltes iver etter et kontantfritt samfunn. Det er en annen debatt, men det er viktig å ha i bakhodet at man blir veldig sårbar i en krisesituasjon, og hvis bankene, ens nettbank eller minibanker blir satt ut av spill i noen dager eller uker eller mer – hva da?

Dagens trusler må vi møte med et bredere samarbeid med andre nasjoner. Organisert kriminalitet har mange former og er ofte forbundet med terrororganisasjoner og finansieringen av disse. Det er viktig å ta denne trusselen på alvor. Et styrket politi og internasjonalt samarbeid er viktige faktorer for å begrense veksten og utbredelsen av organisert kriminalitet.

Handel er viktig for det globale samfunnet, det er viktig for utvikling og vekst i både fattige og rike land. Trygg ferdsel på verdens hav er i så måte avgjørende. Piratangrep har vært en trussel mot handelen. Gjennom et bredt internasjonalt samarbeid har man begrenset angrepene, men det er fortsatt utfordringer, og arbeidet med piratbekjempelse må fortsette. Her må Norge som sjøfartsnasjon være en aktiv part.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [13:54:43]: Vi møter globale sikkerheitsutfordringar på mange frontar. Terrorisme, organisert kriminalitet, piratverksemd og ny sårbarheit i det digitale rom er truslar både mot einskildmenneske, bedrifter og statar. Terrortrusselen har fått ny aktualitet også i Europa. Terroraksjonane i Paris og i Brussel kravde mange menneskeliv, men det langt største talet på ofre finn vi i beltet av statar frå Nord-Afrika, gjennom Midtøsten og til Afghanistan, kor militante islamistar kjemper om kontrollen over store landområde.

Desse sikkerheitsutfordringane må møtast aktivt for å verna om vår sikkerheit, vår velferd, våre verdiar og interesser. Den beste strategien er å tenkja langsiktig, og førebygging er som regel betre enn reparasjon etter at skaden er skjedd. Det gjeld også Irak og Syria, der den militante islamistgruppa ISIL har teke kontroll over store område. Dei menneskelege lidingane i konflikten er enorme, flyktningstraumane lange, nabolanda overfylte og hundretusenar dreg vidare til Europa. Den militære kampen er hard. ISIL har samla framandkrigarar frå mange land under appellen om heilag krig. Deira mål er å gjenskapa eit tapt islamistisk kalifat. Omsett til det moderne språk vil det bety eit forhistorisk diktatur, utan respekt for demokrati og menneskerettar.

Noreg bidreg på ulikt vis i kampen mot terror og for ofra for konflikten. Militært er Noreg til stades i fleire konfliktområde, som Afghanistan, Irak og Mali, men om militære bidrag kan vera nødvendig, vil varig fred berre sikrast gjennom politiske løysingar, konfliktførebygging og samfunnsbygging. Samtidig som Europa grip til kostbare militæroperasjonar, ser vi tendensar til at industriland prøver å opna for at bistandsbudsjetta i større grad skal brukast til å finansiera slike sikkerheitspolitisk grunngjevne prosjekt. OECDs regelverk hindrar at det kan reknast som offentleg bistand, men er under press. Noregs linje må framleis vera å bidra til å hindra ei utholing av regelverket.

Målet for bruk av bistandsmidlar må vera utvikling og å kjempa mot fattigdom i fattige land – ikkje å betala internasjonale sikkerheitstiltak grunngjeve i industriland sine eigeninteresser.

I stortingsmeldinga om globale sikkerheitsutfordringar blir det varsla to nye norske program. Det første gjeld arbeid mot organisert kriminalitet og ulovleg handel, og det andre skal førebyggja radikalisering, valdeleg ekstremisme og terrorisme. Programma går inn i sensitive politikkområde og må utformast klokt. Internasjonalt bør vi søkja koordinering og unngå eit kaos av mange bilaterale program, og så må grenseoppgangen mot bistandsfinansiering av militær sektor varetakast.

Alt frå komitéinnstillinga blei avgjeven, brakte media oppslag om komitésplitting om atomvåpen. Kristeleg Folkeparti sitt syn er klart: Kristeleg Folkepartis program slår fast at spreiing av atomvåpen er ein alvorleg trussel mot internasjonal fred og sikkerheit. Derfor må Noreg vera ein pådrivar i det internasjonale arbeidet mot spreiing av atomvåpen og arbeida langsiktig for eit forbod mot atomvåpen. Vi er derfor ein del av det komitéfleirtalet som slår fast at vi støttar arbeidet med balansert og gjensidig atomnedrusting, innan ramma av Ikkjespreiingsavtalen, NPT, inkludert eit langsiktig mål om eit internasjonalt forbod mot kjernevåpen. På kort sikt er det heilt avgjerande å hindra ytterlegare spreiing av atomvåpen.

Dessverre har fleire land skaffa seg atomvåpen etter at Ikkjespreiingsavtalen frå 1970 blei inngått. Det er ein farleg trend, som må reverserast. Vi må hindra at Iran og Nord-Korea blir atommakter. Derfor er Iran-avtalen frå 2015 viktig. Og vi må hindra at terrorgrupper får tak i atomvåpen eller anna kjernefysisk materiale som dei kan bruka i skitne bomber. Samtidig må atommaktene setja ny fart i arbeidet for å byggja ned sine lager av atomvåpen. Berre då kan vi nå målet om ei verd fri for atomvåpen.

FN har sett ned ei arbeidsgruppe for å jobba for dette. Der må Noreg vera ein aktiv pådrivar for det praktiske resultatet i arbeidet for atomnedrusting.

Presidenten: Ønsker representanten Byrknes å ta opp forslagene nr. 1 og 2?

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [13:59:32]: Ja.

Presidenten: Da har representanten Astrid Aarhus Byrknes tatt opp forslagene nr. 1 og 2.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:59:52]: Eg vil takke saksordføraren for godt arbeid i ei viktig sak. Den fremste oppgåva for alle folkevalde er å tryggje borgarane. Det kan ikkje gjentakast for ofte. Meldinga om globale sikkerheitsutfordringar kjem i ei tid med mange konfliktar i det globale samfunnet, og Senterpartiet står saman med ein samla komité bak dei fleste vurderingar og forslag som ligg føre. Dei treng ikkje attgivast frå fleire i dagens debatt.

Eg vil difor bruke litt tid på det eg ser på som eit stort paradoks. I ein samla komitémerknad står det følgjande:

«Komiteen merker seg at flere av sikkerhetsutfordringene vi står overfor omhandler forflytning av trusselindivider over landegrenser. Dette er mennesker som kan ha ulike roller basert på hvor de er i verden, men som uansett er medvirkende til trusler mot nasjonal sikkerhet.»

Dette er klar tale frå ein samla komité. Men kva står vidare? Finn me ei drøfting av årsakene til kvifor desse individa er eit trugsmål mot norske borgarar ved at dei har tilgjenge til norsk territorium? Nei, det er det dessverre ikkje.

Norsk grensekontroll og fråværet av debatt kring dette temaet er elefanten i rommet. I dag veit me ikkje kven som oppheld seg på norsk territorium. Alle forstår at det utgjer eit sikkerheitstrugsmål mot Noreg. Ansvarlege styresmakter veit rett og slett ikkje kven som er i landet vårt i dag, eller kva motiv dei har for å vere her. No har terroralarmen gått i nabolandet vårt. Heller ikkje i Sverige har ein oversyn over kven som er komne over landegrensene i ei turbulent tid.

Eg vil minne om at då Noreg avskaffa grensekontrollen, vart dette gjort under føresetnad av at Schengens yttergrenser skulle verte kontrollerte. Kontrollen langs ein del av Schengens yttergrenser har ikkje fungert den siste tida. Regjeringa har sjølv uttala at når ein ikkje har kontroll på yttergrensene og ikkje registrerer dei som kjem, er Schengen-systemet brote saman. Til og med Schengen-forkjemparar har store problem med å forsvare dagens system.

Med den teknologiske utviklinga som har vore dei siste åra, vil innføring av personkontroll på grensa også mellom Schengen-land kunne gjennomførast på praktisk og effektivt vis. Mellom anna kan bruk av biometriske pass gjere grensekontrollen både sikrare og meir effektiv. Slik kontroll vil lettare fange opp ettersøkte kriminelle, og folk med falske pass vil verte oppdaga. Stikkprøver er ikkje nok for at Noreg med tilfredsstillande sannsyn skal evne å stanse personar som det ikkje er ynskjeleg å gi tilgjenge til norsk territorium.

Stortinget handsama norsk tilknyting til Schengen-avtalen to gonger, i 1997 og i 1999. Senterpartiet røysta nei då avtalen vart inngått, og me er framleis mot han. Eg har, saman med representantane Jenny Klinge og Per Olaf Lundteigen, fremja eit representantforslag der me ber om at Noreg no trer ut av Schengen-samarbeidet.

Det er eit steg i rett retning at komiteen gjennom denne innstillinga ærleg uttalar at ukontrollert flytting over landegrenser utgjer ei sikkerheitsutfordring for Noreg. Eg ser fram til å diskutere korleis me kan møte desse utfordringane på mest mogleg effektivt vis.

Senterpartiet sluttar seg til at me må arbeide langsiktig med ei rekkje verkemiddel for å kjempe mot dei globale trugsmåla med utanrikspolitiske konsekvensar for Noreg. Det betyr at utviklingshjelp må spele på lag med diplomatiske, justispolitiske og militære verkemiddel. Senterpartiet støttar opprettinga av to bistandsprogram på dette området, men vil sterkt åtvare mot ei utvisking av skiljet mellom utviklingspolitiske, justispolitiske og militære verkemiddel. Me må også sikre at utviklingspolitikken vert sett i ein heilskap og ikkje plukka frå kvarandre til ulike gode føremål. Det er difor særs viktig at dei to programma vert følgde nøye, og at effekten av dei vert evaluert. Vidare ser me fram til ein heilskapleg debatt om utviklingspolitikken ved eit seinare høve.

Eit anna viktig område i denne innstillinga er arbeidet mot spreiing av kjernevåpen. Sjølv om regjeringa kanskje ikkje hadde planlagt det slik, handlar mykje av drøftingane og meldinga nettopp om dette temaet. Det er særs positivt at ein samla komité understrekar viktigheita av at regjeringa byggjer vidare på det breie engasjementet skapt under Oslo- konferansen om dei humanitære konsekvensane av kjernevåpen. Ein samla komité er samd om at det er eit klart mål å skape ei verd fri for atomvåpen.

Komiteen viser også til at regjeringa seint om senn kom til at ein vil arbeide systematisk for å nå målet om ei verd fri for atomvåpen, og at ein i tida som kjem, vil leggje vekt på praktiske og effektive tiltak for nedrusting. Det ligg no eit stort ansvar på regjeringa for å følgje opp dette i konkret handling.

Fem minuttar går fort, eg vil difor melde meg til eit nytt innlegg for å kommentere vidare innstillinga på området kjernevåpen og ikkjespreiingsarbeid.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten vil kanskje ta opp forslag?

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:04:44]: Det vil representanten gjere.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har da tatt opp forslag nr. 3.

Trine Skei Grande (V) [14:05:09]: Vi lever i en brytningstid med store endringer og mange ulike poler som virker mot hverandre. Mange har hatt gode innledninger, som viser bredden av de utfordringene vi står overfor.

Vi møter terror på en annen måte nå enn vi har gjort tidligere. Jeg så tall for en tid tilbake som viste at 1980-tallet var en farligere periode når det gjaldt terrorangrep i Europa, enn nå, men terroren skjer i andre former og angriper andre deler av samfunnet. Mens 1980-tallets terror gikk mot myndighetspersoner og fulgte klare retningslinjer, møter terroren i Europa i dag vanlige folk på de stedene som er symboler for måten vi lever vårt europeiske liv på. Det er utfordrende, og det skaper mye frykt.

Samtidig ser vi at veldig mange av de konfliktene som før var fjerne og ikke angikk oss, plutselig nå er på vår dørstokk. For meg som bor i Gamle Oslo, kan en krig i Mogadishu høres veldig langt unna ut, men vi vet at den kort tid etterpå angår mitt gatebilde, mitt nærmiljø, min skole og min barnehage. Den er internasjonal og nærmere og nærmere. Alle konflikter blir fort en konflikt også på vår dørstokk. Det åpner for nye måter å tenke løsninger på, men det betyr også at vi har et internasjonalt ansvar som er mye større enn vi hadde tidligere.

Vi ser allerede nå at konsekvensene av klimaendringene gjør at folk havner på flukt, og at andre konflikter forsterkes av klimaendringene. Da må vi tenke. Og så blir vi utsatt for sårbarhet som gjør at vi må tenke sårbarhet på en helt ny måte, og spesielt teknologien, som mange her har dratt fram, gir andre perspektiver.

Noe er fortsatt som på 1980-tallet, da jeg startet mitt politiske engasjement. Jeg var tidlig på 1980-tallet med på å starte Ungdom mot Atomvåpen i Overhalla kommune. Det var en av de første tingene jeg var med på politisk. Vi prøvde å få gå i 17. mai-toget, men Nei til Atomvåpen var for politisk til å få lov til å gå i 17. mai-toget i Overhalla kommune. Bondelaget og andre interesseorganisasjoner hadde klar plass i borgertoget, men ikke vi som kjempet mot atomvåpen.

Noe av engasjementet som jeg tror preget hele generasjonen på 1980-tallet, var jo at barn da var veldig redd for atomkrig. Det som mange barn tenker om terrorisme i dag, tenkte vi om atomvåpen da. Det er ikke sånn at den utfordringa ikke er relevant lenger eller ikke er presserende lenger – den er akkurat like stor som da jeg var lita, den er akkurat like skremmende som da jeg var lita. Jeg ville ikke ha vært tro mot mitt indre engasjement, mot det som gjorde meg til et politisk menneske, hvis jeg ikke hadde forfulgt det også i salen i dag. Jeg er glad for at vi har kommet fram til den enigheten vi har kommet fram til i komiteen, men jeg syntes det var litt mer humpete enn nødvendig.

Så vil jeg bare nevne et forslag som vi står bak, og som vi har stått bak lenge, og det er hele tida å evaluere vår internasjonale deltakelse. For å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor en er redd for å gjøre det. Jeg mener det handler om respekt for de soldatene vi sender ut på internasjonale oppdrag. Det handler om åpenhet og transparens i den jobben vi gjør her i Stortinget. Hvorfor politiske avgjørelser skal være unntatt offentlig debatt, evaluering og læringspunkter, forstår ikke jeg noe av.

Det tok lang tid før vi fikk igjennom her i salen at man skulle ha en evaluering av Afghanistan-oppdraget. Vi syns det er kjempebra at regjeringa gikk med på det. Vi prøvde under den forrige regjeringa og klarte det ikke. Jeg mener vi burde hatt som grunntone her at alle sånne store militære oppdrag som vi deltar i, må vi kunne evaluere etterpå. For meg handler det om respekt for dem vi sender i jobben. For meg handler det om at vi alltid må lære, og det handler om at dette kommer det ikke til å bli mindre av, dette kommer det til å bli mer av. Da må vi vite hva vi skal gjøre også i framtida.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:10:33]: Det er liten tvil om at krig, væpna konflikt og for den saks skyld terror, og eg vil leggje til grenseoverskridande kriminalitet, ikkje berre utgjer dei største sikkerheitsutfordringane vi står overfor, men er blant dei største utviklings- og utanrikspolitiske utfordringane vi står overfor i tida framover. Det er ikkje noko nytt i det, men for det første kan ein nok seie at det har vorte globalisert, at moglegheita for terrornettverk og kriminelle til å krysse landegrensene og spele ei rolle over store delar av verda har auka. Og truleg har det nok vorte mykje meir synleg for oss også, for det er ikkje lenger slik at ein stor konflikt kan føregå utan at det er mogleg å skaffe seg kunnskap og innsikt i han kvar som helst. Det kan øydeleggje utvikling og framgang for land og for regionar, og det må det kjempast mot.

Det er nok òg grunnen til at meldinga er prega av analysar som det er brei einigheit om, og bekymringar som dei fleste deler. Lat meg likevel seie at det er viktig at sikkerheitsperspektivet ikkje overtek utanriks- og utviklingspolitikken, at det ikkje vert slik at vi begynner å sjå alle forhold med sikkerheitsbrillene på, men at det vert eitt av mange perspektiv vi ser i samanheng. Akkurat som krig kan hindre utvikling, er det òg slik at mangel på vellukka utvikling, mangel på demokrati eller dårleg fungerande statar er med på å skape grobotn for terrororganisasjonar, eller for den saks skyld for krig og væpna konflikt. Sagt på ein annan måte: Vi skal vere tøffe mot terror og andre sikkerheitsutfordringar. Vi må vere like tøffe mot årsakene til terror og andre sikkerheitsutfordringar.

Det er også slik at dei siste åra har bringa, opplever eg, meir forståing for korleis veldig mange av dei utfordringane vi diskuterer her, føregår innanfor landegrensene, og at den verda der ein kunne halde seg til at nasjonalstatane hadde ansvaret for alt innanfor eigne grenser og verte einige, er over. Men det er òg skapt innsikt i kor utruleg vanskeleg det er å bidra til løysingar mot eit regime innanfor landegrensene – med ulike verkemiddel og ikkje minst med militære verkemiddel, som representanten Gahr Støre var inne på tidlegare. Det kan ikkje vere eit argument for å late vere å bry seg og engasjere seg i dei utfordringane som har avgjerande betyding for fred og sikkerheit for menneske, og som i siste instans òg har mykje større konsekvensar utover regionen. Men det er definitivt eit argument for å vise at det kan vere nøye gjennomtenkt i forhold til kva verkemiddel ein brukar, og òg om nødvendig tilbakehalden når det er snakk om bruk av militærmakt – forstå dei moglege konsekvensane av det.

Mange har kanskje, som eg, lese det store intervjuet med Barack Obama i The Atlantic, der han, kanskje meir enn nokon president i moderne tid i USA, viser grunnleggjande innsikt i kva problem bruk av militærmakt kan gje, sjølv der det kan framstå som sterke argument for å gjere det.

I lys av dette må eg òg seie at eg, som førre talar, finn det vanskeleg å forstå kvifor det ikkje er fleire som støttar forslaga om å evaluere Libya-operasjonen og om å gjere det til fast praksis å evaluere større militære operasjonar som vi er ein del av – ikkje minst i lys av det å kjempe mot terror og sikre stabile statar. Vi evaluerer jo ganske mykje i dette samfunnet. Heldigvis, vil eg seie. Det er ein klok måte å lære på. Burde vi ikkje då evaluere det mest grunnleggjande – nemleg at vi deltok i ein krig, og at vi sikkert kjem til å gjere det i framtida òg. Libya er i dag ein mislukka og kaotisk stat. Det var ikkje bra der før heller, det var eit brutalt diktatur, men målet med operasjonen var bl.a. eit anna. Vi må kunne stille oss spørsmålet: Var det vellukka? Ikkje minst var det ein stor og skarp operasjon. Det er viktig å trekkje erfaringar, ikkje minst for dei som deltok, og for det norske forsvaret sjølv.

Heilt til slutt: Det er svært positivt at det no er eit breitt stortingsfleirtal som ønskjer at regjeringa skal arbeide for eit forbod mot atomvåpen, og at det er ein samrøystes komité som legg til grunn at vi skal arbeide for ei verd fri for atomvåpen, og som vil styrkje det norske arbeidet med det – som fleire talarar har vore inne på.

Vi hadde ein oppheta debatt her for ein periode sidan. Der stilte eg utanriksministeren eit spørsmål, som eg lét hengje til debatten no fordi det var ei rekkje talarar som kritiserte det fleirtalet. Det spørsmålet vil eg no eigentleg gjenta: Kan utanriksministeren bekrefte at regjeringa vil jobbe med det stortingsfleirtalet som vil jobbe for eit forbod, eller vil regjeringa jobbe mot det?

Rasmus Hansson (MDG) [14:15:56]: Organisert kriminalitet, terrorisme og cyberkriminalitet er transnasjonale fenomener som truer enkeltborgeres hverdag, helse og opplevde eller reelle trygghet. Det undergraver demokratiet, det ødelegger markeder, det svekker staters styringsevne og bidrar til miljøkriminalitet og ødeleggelse av livsgrunnlaget – for å nevne noe. Derfor ønsker Miljøpartiet De Grønne velkommen at regjeringen vil jobbe for å bekjempe disse fenomenene. Norge har lenge gjort mye bra arbeid nasjonalt og internasjonalt på tilstøtende områder, men denne innsatsen har vært symptomorientert, og den må utvides i økende grad for å gå systematisk på de underliggende driverne til global usikkerhet. Det betyr at Norge også erkjenner og reduserer våre egne bidrag til global usikkerhet.

Det betyr f.eks. et klarere nei til atomvåpen, som det egentlig er et flertall for i denne salen. Atomavtalen med Iran er et stort framskritt, den begrenser atomtrusselen og åpner nye muligheter som vi må bruke. Regjeringen fortjener ros for sitt bidrag i den atomavtalen, men samtidig må jeg beklage den uforpliktende kompromissformuleringen som vi nettopp fikk om Norges syn på et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Norge bør kunne si ifra på en helt tydelig og utvetydig måte om at en atomvåpenfri verden er vårt mål, og at vi vil arbeide for det. Miljøpartiet De Grønne er uenig i at et langsiktig mål om avskaffelse av atomvåpen skal være noen som helst trussel mot NATO-samarbeidet.

Den aller viktigste forutsetningen for fred mellom mennesker er at folk har et akseptabelt og trygt livsgrunnlag. Den farligste konsekvensen av klimaendringer, artstap og ødeleggelser av økosystemer er at det svekker menneskers livsgrunnlag og tvinger fram et stort antall mennesker på vandring og ut i konflikt. Derfor er økonomiske og politiske investeringer for å bevare framtidas livsgrunnlag og stoppe klimaendringer noe av det aller viktigste Norge kan gjøre for å bidra til en internasjonalt trygg framtid.

Miljøkriminalitet henger sammen med organisert kriminalitet som en alvorlig trussel mot sikkerhet og livsgrunnlag. Derfor forventer vi at innsatsen mot miljøkriminalitet styrkes i form av konkrete prioriteringer i statsbudsjettet. Tap av biologisk mangfold er en trussel mot menneskers velferd, og De Grønne ønsker at Norge skal bidra til internasjonalt lovverk som inkluderer artsutryddelse som en forbrytelse mot menneskeheten, på linje med andre forbrytelser. Dette såkalte Ecocide-begrepet bør føyes til FNs fem øvrige forbrytelser mot fred og menneskeheten, sammen med folkemord, krigsforbrytelser, angrepskrig osv. Hvis man etter hvert får føyd dette begrepet til, vil også overgrep mot menneskenes livsgrunnlag kunne straffeforfølges internasjonalt.

Flere år med ekstrem tørke i Syria var en av driverne som utløste den katastrofen som pågår for full styrke i Syria i dag. Det var ikke én faktor som skapte krig alene, men det var altså veldig tydelige og, etter hvert som informasjonen kommer, stadig tydeligere eksempler på at undergraving av menneskers livsgrunnlag har direkte konsekvenser for fred og sikkerhet. Det vil si at å erkjenne at miljø- og klimaendringer påvirker internasjonal fred og sikkerhet, slik denne meldingen gjør, er bra, men det holder ikke når man deretter går over til symptombehandling. Vi må gå mer direkte på røttene til problemet. Det betyr at Norges egen aktivitet, Norges egen internasjonale innsats, må være mer grundig analysert i forhold til de internasjonale sikkerhetskonsekvensene. Det betyr at vi også må ta tak i andre nye faktorer som oppstår i internasjonal konflikthåndtering, og som kan ha gode mål, men dårlige konsekvenser. Ett av dem, som jeg vil nevne, er arbeidet mot automatisert dreping, bruk av droner og annet i krigføring, som er noe Norge nå må ta opp som en del av arbeidet for å regulere aktiviteten i krigssoner.

Utenriksminister Børge Brende [14:21:38]: Vi lever i en brytningstid som stiller nye krav til vår utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Ukonvensjonelle sikkerhetsutfordringer får i økende grad konsekvenser for global stabilitet, sikkerhet og utvikling. Handlinger langt vekk får umiddelbare konsekvenser for oss og våre nærområder. Det er sammenhengen mellom disse utfordringene – og hvordan de forsterker hverandre – som nå krever vår oppmerksomhet.

Truslene mot vår sikkerhet blir stadig mer sammensatte og uoversiktlige. Det overordnede formålet med meldingen er å svare på denne nye utviklingen, å bidra til å trygge vår felles sikkerhet. Vi skal utvikle en styrket og helhetlig politikk for å møte globale sikkerhetsutfordringer.

Vi har fremmet 40 konkrete tiltak i meldingen. Stikkord er økt kunnskap, bedre koordinering og kapasitetsbygging. Regjeringen vil bidra til økt kunnskapsbygging om globale sikkerhetsutfordringer blant norske analyse- og forskningsmiljøer. Regjeringen skal styrke det internasjonale samfunnets kamp mot korrupsjon. Analyse av – og i noen tilfeller også tiltak mot – globale sikkerhetsutfordringer skal bli en prioritert del av arbeidet ved våre utenriksstasjoner.

Angrepene i Istanbul, Paris, Bagdad, Brussel og Lahore viser at terroren rammer blindt. Nettverkene som står bak disse angrepene, har ofte forgreninger på tvers av landegrenser. Dette gjør at det er vanskelig å avdekke og forebygge angrep. Verdenssamfunnet må stå samlet for å møte og forebygge trusselen fra voldelig ekstremisme.

Vi skal gjøre vår del. Vi trapper opp innsatsen for det langsiktige arbeidet med å forebygge voldelig ekstremisme. Det sivile samfunnet, ungdom og lokalsamfunn må mobilisere sammen med regjeringer og det internasjonale fellesskapet. Vi må jobbe systematisk, langsiktig og på mange fronter. Men vi må også tenke nytt.

Vi tok i fjor initiativ til opprettelsen av det europeiske ungdomsnettverket YouthCAN. I samarbeid med Facebook og Twitter skal de hindre at unge mennesker rekrutteres til ekstremistenes rekker. Vi har etablert en global allianse av kvinneorganisasjoner som arbeider mot voldelig ekstremisme, med særlig fokus på kjønnsperspektivet. I tillegg har vi bidratt til opprettelsen av et internasjonalt nettverk av «sterke byer» som er særlig aktive i kampen mot voldelig ekstremisme. Oslo og Kristiansand er blant disse. Jeg diskuterte også hvordan vi kan få mer ut av dette med Kristiansands ordfører i går.

Organiserte kriminelle smuglernettverk spiller en sentral rolle i migrasjonsstrømmen til Europa. Ifølge Europol ga denne virksomheten mellom 3 og 6 mrd. euro i inntekter i 2015. Samtidig vet vi at beskatning av smugling er en av ISILs viktigste finansieringskilder. Kriminelle nettverk er særlig destruktive i sårbare stater. Tiltak mot slike nettverk vil derfor være en nødvendig del av regjeringens arbeid med sårbare stater.

Dette er første gang Stortinget får seg forelagt en melding som ser disse globale sikkerhetsutfordringene samlet i et utenrikspolitisk perspektiv. Jeg verdsetter den brede enigheten i Stortinget om de linjene det legges opp til i meldingen. For å møte de nye truslene må vi enda bedre kombinere utenriks-, utviklings- og justispolitiske virkemidler med etterretning og informasjonsdeling.

Utviklingen det siste året har bare forsterket behovet for å styrke vår samlede politikk. Regjeringen kommer derfor med en ny melding til Stortinget om hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken til neste vår, som også kommer til å følge opp bl.a. det som nå ligger i denne meldingen.

Når det gjelder kjernevåpennedrustning, som også har kommet til som et element i denne innstillingen, synes jeg at vi lander på et godt kompromiss i det aktuelle romertallsvedtaket som får flertall. Regjeringens nedrustnings- og ikkespredningspolitikk forblir basert på målet om en kjernevåpenfri verden. Vi bidrar til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens – NTP – forpliktelser gjennom balanserte, gjensidige, irreversible og verifiserbare reduksjoner, og som det står, også i vedtaket, vil man «på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet» – basert på de kriteriene som jeg nå redegjorde for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [14:26:46]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt innlegg og en god stortingsmelding, og vi vil nok få anledning til å diskutere atomvåpenspørsmålet også videre i denne debatten. Men mitt spørsmål handler om utviklingspolitikken, for det er en veldig god begrunnelse å dreie mer av bistanden over til sårbare stater for å forebygge krig og konflikt. Men det reiser en rekke dilemmaer. For det første handler det om områder hvor vi har mindre kunnskap fra norsk side. For det andre er det i slike stater økt risiko for korrupsjon og at bistand ikke virker. Hvordan tenker utenriksministeren å håndtere disse dilemmaene? En god hensikt – ja, men det kan hende at vi ikke da bruker mest penger på den utviklingspolitikken som gir reell effekt.

Utenriksminister Børge Brende [14:27:40]: Takk for et godt spørsmål, og jeg deler mange av de dilemmaene som representanten Huitfeldt tar opp. Hvis vi ønsker å nå de mest sårbare i verden, f.eks. de 16 millioner barna som ikke får utdanning – hvis vi ønsker å nå de aller fattigste – befinner de seg veldig ofte i de mest sårbare statene. Så det har blitt skapt et inntrykk den senere tid av at det å satse på f.eks. sårbare stater, som vi har gjort – seks av de tolv fokuslandene er sårbare stater – også er en strategi for å nå de mest sårbare og mange av de aller fattigste, men arbeidet vårt både i Somalia, Sør-Sudan, det arbeidet som vi har startet opp i Mali, og det arbeidet vi driver i Afghanistan, viser at dette er kompliserte områder å operere i, og hvor man også møter utfordringer. Men man kan jo ikke bare gå for de lavthengende frontene, hvor det er enklest. Vi må også hjelpe der de største behovene er.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:29:00]: Å stole på Tyrkia og nordafrikanske land når det gjeld å tette EUs grenser, fører til utpressing av EU, har leiaren av EU-rådet, Donald Tusk, sagt. EU må ha kontroll over eigne grenser, det vil ha for høg politisk kostnad å stole på Tyrkia og landa i Nord-Afrika, sa han. Vidare uttalte han at hjelpeløysa vår ville provosere fram forsøk på å utpresse Europa og tvinge igjennom vidtgåande innrømmingar. Eg innser at samarbeidet berre vil verte likeverdig når me får att evna til å kontrollere migrasjonsstraumane, sa Donald Tusk.

Det er sterke ord frå rådsleiaren i EU om kor viktig kontroll av eigne grenser er. Korleis vurderer statsråden berekrafta i avtalen mellom EU og Tyrkia?

Utenriksminister Børge Brende [14:29:58]: Dette er kanskje en liten forpostfektning til spontanspørretimen?

Når det gjelder avtalen mellom EU og Tyrkia, så har den begynt å virke. Vi ser jo at migrasjonsstrømmen over Egeerhavet har avtatt. Det som har vært viktig for oss å understreke, er at den må skje innenfor rammene av internasjonale forpliktelser fra EUs side, men man kunne ikke fortsette med den situasjonen man hadde i fjor, da 800 000 mennesker beveget seg gjennom Hellas og brukte det som transitt, og der Schengens yttergrense ikke fungerte. Schengens yttergrense er også vår yttergrense mot Tyrkia. De som kommer inn til Schengen og f.eks. søker asyl, må registreres og tas fingeravtrykk av, og søknaden må behandles i det landet de ankommer.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:31:08]: Eg skal ikkje forpostfekte i det heile, men tvert imot skryte av innlegget til utanriksministeren, som eg synest var svært godt og reflektert. Den vesle utvekslinga mellom representanten Huitfeldt og utanriksministeren går på noko heilt sentralt. Der bør ein kunne leggje til at sidan private kapitalstraumar no utgjer ein betydeleg større del av pengestraumane til velfungerande, men fattige land, kan ein tenkje seg at vi skal oppretthalde bistanden, men bruke noko meir av han til strategiske utfordringar av typen vi her diskuterer.

Men eg vil spørje om noko anna, og det er kvifor regjeringa ikkje ønskjer at vi skal evaluere Libya-operasjonen, som Noreg tok del i. Regjeringa har jo sjølv, rett nok etter initiativ frå andre, lagt fram forslag om å evaluere den langvarige deltakinga i Afghanistan-operasjonen. Libya-operasjonen var heilt annleis, men viktig og komplisert, og kunne difor vere viktig å evaluere. No har det gått nokre år. Kan ein få ei grunngjeving for kvifor ein ikkje vil evaluere han?

Utenriksminister Børge Brende [14:32:10]: La meg først kommentere den første delen av innlegget. Jeg skal svare på den siste også.

Jeg er veldig enig i det som representanten Solhjell sa knyttet til de landene som nå er fattige, men som ligger an til å kunne bli mellominntektsland, dog i det lavere sjiktet. Der ser vi at utviklingshjelpen kanskje utgjør under 10 pst. av kapitaltilstrømningen. Vi skal ikke slutte å bidra der, men der må vi bruke bistanden mer katalytisk, slik at den fremmer private investeringer. I sårbare stater utgjør ofte bistand mye, mye mer, og de er helt avhengige av den for senere å kunne komme i den situasjonen.

Når det gjelder utredning og en eventuell såkalt evaluering av Libya-operasjonen, er det vår holdning at vi nå må få Afghanistan-evalueringen på bordet. Den kommer i juni. Så må vi komme tilbake til det spørsmålet. Men det kan ikke være noen automatikk i at enhver militær operasjon som Norge har vært en del av, skal evalueres. Da tror jeg man mister noe av effekten ved det.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:33:36]: Dette er heller ikkje ei forpostfekting før morgondagen.

Temaet arbeid mot spreiing av kjernevåpen – atomvåpen – er jo ganske mykje omtalt i innstillinga. Òg regjeringspartia har etter kvart kome på glid når det gjeld å vere med på ein felles merknad der det står at ein skal arbeide for ei balansert avskaffing av atomvåpen. Det har likevel i vinter vorte skapt eit inntrykk av at det å ville ei slik utvikling er i strid med NATO-medlemskapen. I og med at regjeringspartia no har skifta standpunkt, hadde det vore interessant å høyre frå utanriksministeren korleis han vil leggje opp arbeidet for på diplomatisk vis å kunne vere ein pådrivar i ulike organ, i NATO og i andre forsamlingar, for å gjennomføre eit så viktig arbeid.

Utenriksminister Børge Brende [14:34:40]: Kanskje det ikke er en forpostfektning til morgendagens spontandebatt, men en oppvarming? Jeg vet ikke.

Til spørsmålet fra representanten Navarsete: Vi er veldig opptatt av spørsmålet rundt masseødeleggelsesvåpen. Derfor var Norge et av de få landene som bidro til å bringe kjemiske våpen ut av Syria. Vi var også et av de landene som bidro til gjennomføringen av Iran-avtalen når det gjaldt transportering av uran, og vi har hele tiden vært klinkende klare på at vi deler visjonen om en atomvåpenfri verden. Det er klart. Og det er også NATOs syn. Det NATOs generalsekretær har slått fast, er at så lenge det finnes atomvåpen i verden, så vil NATO ha dem. Men det som vi er blitt enige om i dette romertallsvedtaket, er krystallklart: Man skal jobbe for en atomvåpenfri verden og få til en balansert, gjensidig, irreversibel nedrustning. Når det er et faktum, skal man selvsagt også jobbe for et juridisk regelverk, et rettslig bindende rammeverk, for å sikre dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Nybakk (A) [14:36:08]: Den globale sikkerhetssituasjonen preges av uforutsigbarhet. Trusselbildet endrer seg raskt. Vi ser kyniske menneskesmuglere som sender flyktninger og migranter i farlige båter og farkoster over Middelhavet, som er en ny situasjon, med base i et land i oppløsning og uten en statsdannelse, Libya.

Internasjonalt organiserte kriminelle tjener nå mer på menneskesmugling enn på prostitusjon, våpenhandel og narkotikasalg. Stater i oppløsning, som Libya, gjør situasjonen enda mer utrygg ikke bare i Midtøsten og rundt Middelhavet, men med ringvirkninger til hele Europa.

Her hjemme ser vi at internasjonalt organiserte kriminelle er blitt såkalt tverrfaglige. Den samme mafiaen som sender sexslaver til Nord-Europa, bruker trafikkerte personer til tyverier og narkotikasmulig.

Vi ser også en klar tilknytning mellom organisert kriminalitet og terrorgrupper. ISIL finansierer f.eks. sin terror gjennom ulovlig salg av olje og kulturskatter og sprer sin ideologi og sine handlinger gjennom sosiale medier. ISIL springer ut av den uoversiktlige situasjonen i Irak, men terroren rammer både Midtøsten og Europa.

Vi er fortsatt både i sorg og i sjokk etter Paris og Brussel. Terroraksjoner mot kristne i Lahore i Pakistan viser hvordan verden er vevd sammen.

Internett og sosiale medier gjør dette mulig. Jeg er enig i det som står i stortingsmeldingen om at kapasitets- og institusjonsbygging i utviklingspolitikken blir stadig viktigere, også for å håndtere globale sikkerhetsutfordringer og styrke landenes mulighet for økonomisk vekst og velstand. Dette er en krevende prosess i alle samfunnssektorer. Men kapasitetsbygging innenfor sikkerhets- og forsvarssektoren i sårbare stater er nødvendig for at landene skal kunne ivareta sin egen sikkerhet, og Afghanistan er et veldig godt eksempel på dette.

I dag er det 30 år siden Tsjernobyl-ulykken.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør noen av de største truslene mot vår felles sikkerhet. Atomvåpen er det ultimate ødeleggelsesvåpenet og en latent trussel mot hele menneskehetens eksistens. De fleste atomvåpen i dag har en betydelig større sprengkraft enn de bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki.

Arbeidet for nedrustning og en atomvåpenfri verden trenger initiativ og retning. Det må legges press på atommaktene. Derfor tok den rød-grønne regjeringen i mars i 2013 et initiativ til en internasjonal konferanse i Oslo, en konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen.

Norge må fortsatt ha en aktiv pådriverrolle i arbeidet for en atomvåpenfri verden. Jeg vil gjerne understreke dette så sterkt jeg kan med utenriksministeren i salen. Jeg ber også utenriksministeren merke seg at komiteens flertall i merknader støtter arbeidet med en balansert og gjensidig atomnedrustning innen rammen av Ikkespredningsavtalen, inkludert et langsiktig mål om et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Og igjen vil jeg vise til det som er blitt sagt også fra andre, at når et flertall i en komitéinnstilling understreker noe veldig sterkt, så er også det i beste fall retningsgivende for utenriksministerens arbeid, og jeg mener at det bør være bindende og gi klare, klare signaler til den måten utenriksministeren da skal jobbe videre på.

Så vil jeg til slutt rose regjeringspartiene – og utenriksministeren – for å bidra til at Stortinget i dag ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen, og bl.a. ber om at det arbeides langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre målet om en avskaffelse av slike våpen – og jeg vil legge til at et rettslig bindende rammeverk er vel knapt nok noe annet enn et forbud.

Anniken Huitfeldt (A) [14:41:17]: (komiteens leder): Det har vært en god og bred diskusjon om de globale sikkerhetsutfordringene som preger vår tid. I en verden hvor vi ser at stater er i oppløsning og flere ikke-statlige aktører får tilgang til våpen, er det enda viktigere at vi fører en politikk for våpenkontroll. Vi så det i Syria, der det ble brukt kjemiske våpen for første gang på mange år. Norge har bidratt til å få disse ut. Tenk hvis det var flere som hadde fått tilgang til disse forferdelige våpnene.

Det var også en viktig årsak til at Norge gikk i bresjen for viktige internasjonale konvensjoner mot miner, mot klasevåpen. I en situasjon hvor flere ikke-statlige aktører får tilgang til våpen, må vi begrense tilgangen til de våpen som har store humanitære konsekvenser.

Slik er det også med atomvåpen. Det ble sagt fra denne sal at atomvåpen er like farlig i dag. Ja, kanskje er vi enda mer sårbare i en tid da terrorgrupper kan få tilgang til groteske våpen. Derfor må vi gå sammen og forsterke det internasjonale arbeidet mot atomvåpen. Russlands manglende tilstedeværelse på den siste internasjonale konferansen gir sterke argumenter for at vi bør intensivere dette arbeidet. I dag gjør Stortinget et enstemmig vedtak om at Norge skal forplikte seg til å jobbe for en verden fri for atomvåpen. Det forplikter, og det forplikter også utenriksministeren til å bidra mer aktivt enn han til nå har gjort i dette arbeidet.

Det blir ofte sagt at nå, når vi ser sikkerhetsutfordringene fra Russland, bør vi konsentrere vårt forsvar mer om det som skjer her hjemme. Jeg er enig i den første delen av dette resonnementet: Vi bør styrke vårt forsvar her hjemme. Men vi bør ikke redusere vårt internasjonale engasjement, for de sikkerhetsutfordringene som vi ser i mange land, er også en utfordring for oss, og det er også en forpliktelse vi har overfor våre allierte: å bidra der terrortrusselen er stadig stigende, og der slike krefter får økt oppslutning. Så det er ingen motsetning mellom å styrke forsvaret her hjemme og å bidra internasjonalt. Det er heller ingen motsetning mellom at Norge skal være en humanitær stormakt som gir mye bistand, og at vi også i enkelte områder bidrar militært.

Det blir sagt av enkelte at når vi ser stater i oppløsning, er det viktigere at vi kanskje ser gjennom fingrene med en del autoritære stater, og godtar at de ikke er kommet så langt når det gjelder demokrati. Jeg vil protestere ganske sterkt mot en slik analyse, for vi har sett i mange land at når autoritære regimer styrer gjennom mange år, blir det som en trykkoker: Regimer faller til slutt hvis de ikke har folkelig oppslutning. Dermed blir det mer ustabilitet, mer usikkerhet, som på sikt er resultatet av at autoritære stater får styre.

Jeg vil også advare mot at vi i dagens situasjon ikke påtaler menneskerettighetsbrudd. Det er viktigere enn noen gang, og det forebygger en ustabil verden.

Vi diskuterte bistandspolitikk litt. Jeg mener at vi bør gi mer bistand til sårbare stater, og det er klart at vi må bidra veldig mye mer til f.eks. utdanning av de flyktningene som i dag har flyktet fra Syria, enten de er i Jordan, i Tyrkia eller i Libanon. Det er viktig for at vi ikke skal få en hel generasjon som går tapt.

Så svaret mener jeg nettopp er FN. Når det gjelder sårbare stater, vil jeg nok også advare mot å gjøre slik mange andre har gjort: å blande det som er humanitær bistand, og militær støtte. Det fører ofte til mindre utvikling, det fører ofte til større problemer, også for dem som er bistandsarbeidere. Så svaret på det jeg og utenriksministeren diskuterte under replikkordvekslingen her, mener jeg handler om et styrket FN. Vi ser det bl.a. på det internasjonale vaksineprogrammet, hvor man tar ned støtten til de landene som har fått en stor økonomisk utvikling. Det er ikke lenger nødvendig at vi bidrar med norsk økonomisk bistand i de landene som har stor økonomisk utvikling, men vi bidrar til å sette opp store internasjonale strukturer i samarbeid med FN i sårbare stater.

I en verden hvor flere stater går i oppløsning, er det Norges helt klare rolle å bidra til å styrke multilateralt samarbeid om bistand.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [14:46:20]: Utenriksministeren skal ha ros for å ha lagt fram denne meldingen. Det er første gangen Stortinget får seg forelagt en utenrikspolitisk melding som fanger opp cyberkriminalitet, piratvirksomhet, organisert kriminalitet og terrorvirksomhet. Jeg gir anerkjennelse for det.

Siden 2013 har terroren økt betraktelig, både i verden og i Europa. IS viser en skremmende profesjonalitet i både sitt rekrutterings- og kommunikasjonsarbeid. Mellom 20 000 og 30 000 mennesker har reist til Syria som fremmedkrigere, om lag 5 000 fra Europa. I forhold til den muslimske andelen av den norske befolkningen har relativt mange reist fra Norge.

Da terroren rammet Paris og Brussel så brutalt, ble også våre verdier og vår samfunnsorden terrorens mål. Vi står i et europeisk skjebnefellesskap. Regjeringen har styrket PST og Etterretningstjenesten både økonomisk og organisatorisk.

Etter terrorangrepene i Paris og Brussel uttalte de europeiske statslederne at utveksling av etterretningsinformasjon var et av de viktigste tiltakene for å kunne bekjempe terror. Det ligger antakelig utenfor utenriksministerens konstitusjonelle ansvar å svare for etterretning og politisamarbeid i Europa, men jeg tar opp et problem likevel.

Under innenriksministermøtet i Luxemburg sist uke uttalte EUs antiterrorsjef at det fortsatt er store hull i utvekslingen av etterretningsinformasjon i Europa. Det viser seg at kun 5 av 29 land har rapportert inn til Europol slik at Europols registre og databaser er à jour, og det mangler antakeligvis 2 000 navn på fremmedkrigere som burde ha vært registrert. Dette er ganske alvorlig, sett i lys av at IS’ ledelse faktisk har oppfordret fremmedkrigere til å utføre terror i sitt hjemland når man er forhindret fra å gjøre det som er deres første forpliktelse, nemlig å delta i kamp der ISIL har territoriell kontroll.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:49:04]: Eg slutta hovudinnlegget mitt i stad med at det no ligg eit stort ansvar på regjeringa i å følgje opp dagens romartalsvedtak om å arbeide for å avskaffe atomvåpen og gjere det om til konkret handling. Svaret frå utanriksministeren i replikkvekslinga gav vel ikkje mykje svar på korleis regjeringa vil gjere dette.

Senterpartiet står fast på at me ynskjer eit internasjonalt forbod mot atomvåpen. Det er vanskeleg å sjå føre seg ei verd fri for atomvåpen utan eit internasjonalt forbod. Difor fremjar me, saman med SV og Venstre, eit forslag der me ber regjeringa syte for at Noreg spelar ei aktiv rolle som pådrivar i det internasjonale arbeidet mot spreiing av atomvåpen, og arbeider for eit forbod mot slike våpen.

Ein samla komité slår fast i ein merknad at regjeringa skal medverke til framgang i nedrustingsarbeidet, med sikte på ei «balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar» avskaffing av atomvåpen. Ei balansert og gjensidig nedrusting er viktig.

I vinter har det i nokre media vorte hevda at å arbeide for eit internasjonalt forbod mot atomvåpen skulle vere i strid med forpliktingane våre overfor NATO. Dette meiner eg er heilt feil slutning. Eg vil her vise til ein velskriven kronikk i Dagsavisen av Tomas C. Archer, generalløytnant og tidlegare generalinspektør for Luftforsvaret. Han minner om at Atlanterhavspakta av 1949 ikkje nemner atomvåpen med eitt einaste ord, og at medlemskapen vår i NATO ikkje på nokon måte hindrar Noreg i å medverke til ei verd utan atomvåpen.

Å prøve å skape eit inntrykk av at arbeidet for eit internasjonalt forbod mot atomvåpen er å svekkje støtta vår til NATO, er med respekt å melde heilt feil. Senterpartiet støttar hundre prosent opp om medlemskapen vår i NATO. Eg vil her minne om at me som fyrste parti vedtaksfesta at Noreg må møte dei økonomiske forpliktingane våre til NATO ved å auke løyvingane våre til Forsvaret opp til 2 pst. av BNP, som landet har forplikta seg til. Eit sterkt NATO føreset sterke nasjonale forsvar, noko Noreg sjølvsagt skal medverke til.

NATO skal vere ein kjernefysisk allianse så lenge det finst atomvåpen. Men NATOs strategiske konsept gjer det like fullt klårt at NATO skal skape føresetnad for ei verd utan atomvåpen. Det er nettopp det me gjer, når me som nasjon vil medverke til ei balansert og gjensidig nedrusting.

Noreg må difor arbeide målretta for å auke forståinga mellom våre NATO-allierte for at atomvåpen må avskaffast. Me må gjere alt me kan for å redusere den enorme risikoen atomvåpen er for oss alle. Utanriksministeren har ein viktig og stor jobb i å framføre dette i dialogen sin med kollegaer i NATO. Dagens romartalsvedtak må og skal følgjast opp i praktisk og konkret handling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.