Arild Grande (A) [10:13:51]: Over hele landet finnes det tusenvis av ildsjeler. Det er mennesker som gir av sin tid, sine krefter og sine ressurser – for saker de brenner for, og for et godt lokalsamfunn. Frivilligheten er noe av det fineste ved vårt samfunn.

Det finnes i dag rundt 100 000 frivillige lag og organisasjoner over hele landet. Disse sitter på en stor kompetanse, som vi kan bygge på i den store samfunnsdugnaden som Norge nå står overfor. 20 000 har meldt seg inn i Røde Kors på landsplan siden september. Det viser at det finnes mange som ønsker å bidra til at vi som samfunn lykkes. De frivillige er en fantastisk ressurs som viktige brobyggere i integreringsarbeidet. De gir verdifull kunnskap og veiledning til nyankomne flyktninger. Samtidig er de ambassadører i sine egne kretser og kan snakke om menneskene bak tallene.

Jeg har sett mange eksempler på dette i det siste. Tidligere i vår besøkte jeg Stella kvinnesenter, som er en del av kvinnesatsingen i Oslo Røde Kors. Oslo Røde Kors har 7 000 frivillige i sitt system, som stiller opp for enkeltmennesker. I Nærøy har de fokus på arbeid og kompetansebehov. De mener kartlegging av ressurser og kompetanse må settes i gang i det øyeblikket asylsøknaden er mottatt. Integrering handler om 24-timersmennesket, og ikke bare i offentlige kontorers åpningstid. Derfor er frivilligheten avgjørende.

I Hegra fikk de nylig nytt mottak. Kort tid etter at det ble kjent, ble bygningen utsatt for hærverk. Folk spurte seg: Hva kan vi gjøre for å snu dette til noe positivt for bygda? Idrettslaget, som ligger like ved, fattet vedtak om å tilby flyktninger god mottakelse og tilby aktiviteter. De som utførte hærverk, oppnådde det motsatte av det de ønsket.

I går besøkte jeg Sagene Internasjonale og Flerkulturelle Frivillighetssentral, Saiff, som viser oss hvordan man kan bygge gode lokalsamfunn. Den frivillige innsatsen gir resultater for den enkelte, på skoleresultater og i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Og like før denne debatten begynte, fikk jeg mail fra ExtraStiftelsen, som er frivillighetens egen stiftelse, som gir støtte til flere integreringsprosjekter for nyankomne flyktninger, og som melder fra om at de ønsker å bidra.

Andre gode aktiviteter jeg gjerne vil benytte anledningen til å nevne, er Kafe Verden i min hjemkommune Levanger, som drives på dugnad, og som er et flott møtested, bowlingkvelder i Mosvik, ekstra besteforeldre i Inderøy, høylandsmesterskap på sparkstøtting, svømmetrening i regi av Norsk Folkehjelp i Malm. I sum viser dette at det finnes mange gode krefter i vårt samfunn som ønsker å stille opp. Men dessverre opplever både folk og organisasjoner en del utfordringer når de ønsker å stille opp. Frie midler til å prioritere egne aktiviteter for frivilligheten er viktig. Mange av midlene er imidlertid i dag prosjektbasert og krever søknadsrunder. Søknadsprosesser om midler tar mye tid. UDI har f.eks. satt av midler til frivillige organisasjoner, men krav til dokumentasjon og omstendelig regelverk gjør jobben vanskelig for frivilligheten.

Vi hører også om tidkrevende prosesser med politiattester, og at det er manglende tilgang til lokaler og anlegg. Noen kommuner er gode på dette, andre ikke. Asker, Skedsmo og Klæbu er kommuner som har satt samarbeid med frivilligheten i system – noe som andre kommuner kan lære av.

Så har vi dessverre en regjering som ikke gjør jobben sin. For det første har vi en regjering som virket totalt uforberedt på de høye ankomsttallene, til tross for at varsellampene hadde blinket lenge. For det andre har representanter for regjeringen brukt mer tid på å uttrykke frykt og å problematisere samt å komme med negative karakteristikker av andre partier framfor å gjøre den jobben en regjering faktisk har ansvaret for. For det tredje har regjeringen kuttet i viktige tiltak som kunne ha fremmet frivillighetens rolle i integreringsarbeidet. Regjeringen har kuttet i norskopplæringen på mottak. Det er vi svært kritiske til. Vi vil videreføre 250 timer norskopplæring for asylsøkere i mottak og innføre plikt til å delta i norskopplæringen. Integreringen må starte fra dag én. Når regjeringen likevel kutter, blir det enda viktigere med språktiltak gjennom frivilligheten framover. Da må man styrke frivillighetens kapasitet.

Tidligere kunne organisasjoner i alle landets kommuner søke om midler fra støtteordningen for lokale integreringstiltak. I statsbudsjettet for 2015 ble denne posten kuttet med 5 mill. kr, og kun landets 20 største bosettingskommuner kan nå søke om IMDi-midler til frivillig aktivitet. Disse kommunene står for kun 25 pst. av den totale bosettingen i 2015. Vi foreslo 50 mill. kr mer til frivilligheten i vårt alternative budsjett. Videre foreslo vi 259,2 mill. kr mer i integreringstilskudd. Det ville kunne frigitt flere midler til frivillig arbeid i kommunene.

Arbeiderpartiet vil at det skal stilles krav om at mottakene skal samarbeide med frivillige organisasjoner, og at det settes av ressurser til dette i mottakene. Hensikten må være at asylsøkere får hjelp til norsktrening og sosialt samvær, samtidig som de oppfordres til å delta i frivillig arbeid. Vi vil styrke aktivitetstilbudet i mottakene og øke tilskuddet til frivillige organisasjoner som jobber med integrering av flyktninger med oppholdstillatelse. Midlene må også bidra til å spre Vox’ opplæring av frivillige språkmedarbeidere fra Oslo og ut i hele landet.

I Dagbladet 8. februar forsikret statsråd Hofstad Helleland oss om at hun skal «redde flyktningene». Siden har vi verken hørt eller sett noe. Jeg vil derfor gi uttrykk for noen forventninger og stille noen spørsmål tilbake til statsråden: Hva vil statsråden bidra med for å gjøre hverdagen enklere for frivilligheten, slik at de faktisk slipper til, og slik at de kan gjøre den jobben de ønsker å gjøre? Hva vil statsråden gjøre for å sørge at frivilligheten får bedre økonomiske rammer i framtiden, og at økningen kommer som frie inntekter? Hva vil statsråden gjøre for å bidra til at flere kommuner inngår forpliktende avtaler med frivilligheten?

I budsjettet for 2016 foreslo Arbeiderpartiet om lag 400 mill. kr mer til frivilligheten, økt grunntilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene, mer i momskompensasjon, mer til frivillighetssentraler og motstand mot å overføre sentralene til kommunerammer, økning i Frifond og mer i momskompensasjon ved bygging av idrettsanlegg samt en regelstyrt ordning som gir mer forutsigbarhet. Det ville utløst vesentlig større ressurser på den frivillige sektor enn det vi ser i dag.

Nylig la Arbeiderpartiets frivillighetsutvalg fram sin rapport. Utvalget peker på at dersom man styrker frivilligheten lokalt, vil både frivilligheten og Norges muligheter til å lykkes med et inkluderende samfunn styrkes. Derfor blir spørsmålet til statsråden: Hvordan vil regjeringen arbeide for å understøtte og utvikle det gode arbeidet som gjøres av frivilligheten for å styrke integreringen i Norge?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:21:58]: Jeg vil takke representanten Arild Grande for anledningen til å diskutere en av de sakene jeg mener er det viktigste vi står sammen om i vår tid, nemlig å sørge for at mennesker som kommer hit til landet, blir en integrert del av og en ressurs for de lokalsamfunnene de skal bo i.

Jeg er også helt enig med representanten Grande i at det mangfoldet av frivillige lag og foreninger vi har rundt om i hele Norge, er nøkkelen til å få til det jeg vil kalle «hverdagsintegrering», som også statsministeren kalte det i sin nyttårstale, og at det er frivillige lag som er nøkkelen til å få til det. Det er inkluderingen av nye mennesker, som skjer utenfor de offentlige kontorene og utenfor arbeidstiden, som er helt avgjørende for at vi mennesker opplever at vi er en del av et fellesskap. Derfor har også hverdagsintegrering og frivillighet fått et eget kapittel i den integreringsmeldingen som regjeringen legger frem 11. mai, og mange av de spørsmålene som interpellanten tar opp i dag, er noe som regjeringen vil komme tilbake til i fremleggelsen av integreringsmeldingen. Men at frivillighet er en stor del av den meldingen, det er helt klart, og det er også det vi har jobbet med den siste tiden.

Hele regjeringen er opptatt av hverdagsintegrering, og derfor er også mange av statsrådene ute og besøker frivilligheten rundt omkring i landet, ikke minst på jakt etter gode hverdagsintegreringseksempler. For at vi skal lykkes, er det nettopp en felles innsats fra regjeringen som skal til. Derfor har jeg lyst til å trekke frem noen få eksempler på noen av de besøkene vi har gjort. Jeg kan jo ikke legge frem hele listen her, men bl.a. så besøkte statsministeren «Unge møter eldre» i Stovner bydel her i Oslo i januar. Da jeg selv var i Bergen i februar, besøkte jeg frivillighetssentralen på Møhlenpris hvor jeg ble orientert om det gode integreringsarbeidet. Kommunal- og moderniseringsministeren har tett dialog med KS om hverdagsintegrering. Integreringsministeren besøkte senest i går leksehjelpprosjektet hos Røde Kors i Harstad, og i morgen skal jeg selv til Furuset på et besøk som jeg har gledet meg lenge til. Jeg skal nemlig besøke Sajandan som ble «Årets ildsjel», i turnhallen på Furuset, og se det fantastiske arbeidet som Sajandan gjør ikke bare for idretten, men også for integrering.

Jeg kunne ha fortsatt med listen, for den listen er veldig lang, og når vi er ute og besøker frivilligheten, så ser vi jo de mange fantastiske initiativene som er. Når vi har møter på kulturfeltet og frivillighetsfeltet, så er hverdagsintegrering et tema nesten utelukkende på alle møter, på konferanser, og det er veldig gledelig å se den bevisstheten og det engasjementet som er ute i det norske folk knyttet til hvordan man kan bidra til hverdagsintegrering. Her er regjeringen veldig opptatt av at vi skal lære av de gode eksemplene.

Noe av det som gir meg mest som kulturminister, er nettopp å treffe mennesker som driver med frivillig arbeid, det være seg innen kunst, idrett, kultur eller humanitær aktivitet. Det å se hvordan mennesker gir av seg selv for å glede andre, og å se hvilken glede det også gir en selv, er en berikelse.

Det er nettopp dette fellesskapet jeg mener er og blir nøkkelen til god integrering og til å inkludere innvandrere i de norske lokalsamfunnene. De aller fleste som har flyttet på seg i løpet av livet, vet hvordan det er å være ny på et nytt sted – ikke kjenne naboene, ikke vite hvor butikken er, ikke vite hvordan man kommer i kontakt med sivilsamfunnet, og det å ikke føle seg hjemme. Det er nettopp her frivillig sektor lenge har tatt et ansvar for inkludering og integrering. Det var veldig godt å se da jeg gikk på som kulturminister og hadde det første møtet med idretten, der idretten fortalte om det fondet de har opprettet for asylsøkere og flyktninger, hvordan man reiser rundt på asylmottak, bl.a. for å arrangere fotballkamp, sånn at de som sitter på asylmottak skal ha noe å fylle hverdagen med, og hvordan det å ta med seg fotballer og leggskinn gjør at man kan arrangere en aktivitet som gir mening og glede, og som gjør at man kan oppleve innhold i hverdagen sin.

Frivillig sektor har jo lenge tatt et ansvar for dette, og det imponerer meg. De har ikke sittet og ventet på at staten eller kommunen skal komme og fortelle dem at nå må dere gjøre det, nå må dere ta initiativet til det. Det er nettopp det som er så fantastisk med den norske frivilligheten, at initiativet kommer fra grasrota, fra enkeltpersonene, som i sitt lokalmiljø ser at her kan vi bidra, her kan vi gå inn og hjelpe. Det er det som kjennetegner frivilligheten, at de ikke skal styres fra staten eller kommunen, men det er nettopp det samspillet og det bidraget de selv kommer med, som kjennetegner det gode arbeidet. Derfor er det også viktig å ta vare på folks vilje til å bidra på den måten som fungerer best.

Regjeringen legger til rette for at kommunene i større grad bruker frivillige organisasjoners kompetanse og ressurser i møte med nyankomne innvandrere. Samarbeidet må bygge på frivillighetens allerede eksisterende aktiviteter, som f.eks. norsktrening, flyktningguide, mentorordninger, fritidsaktiviteter for barn og voksne, leksehjelp og informasjon om det norske samfunnet. Det å samarbeide med personer som selv har innvandrerbakgrunn, er helt klart en styrke i dette arbeidet. Frivillighetssentralene er en møteplass og samlingsarena for frivillighet, som vi kan satse på i denne sammenhengen.

I går var jeg i Helsinki på Nordisk ministerrådsmøte. Der var nettopp frivillighetens mulighet til å bidra i hverdagsintegreringen en av de sakene vi diskuterte mest. Der hadde vi med oss norske representanter som orienterte de andre nordiske kulturministrene om hvordan den norske frivilligheten også bidrar, hvordan samarbeidet med kommunene er. Og det vi løftet frem fra norsk side som den viktigste ressursen i dette arbeidet, var nettopp hvordan de innvandrerne som har kommet til Norge – som er integrert, og som er en del av det norske fellesskapet – kan bidra. I mye større grad må vi løfte frem dem, for de har opplevd dette selv. Det er en styrke, og det er også lettere for dem å nå frem til andre. Vi hadde en veldig god diskusjon i går i ministerrådsmøtet, og når Norge skal ha formannskapet for Nordisk ministerråd i 2017, så vil vi fra Kulturdepartementets side sette i gang et arbeid for å løfte det på dagsordenen og styrke det nordiske samarbeidet med vekt på deling og utveksling av kunnskap, ideer og erfaring mellom de nordiske landene, om hvordan vi kan legge bedre til rette for at både kulturlivet og frivilligheten kan være med og styrke arbeidet vårt videre.

Fellesskap basert på religion eller kulturell bakgrunn kan også være et viktig ankerfeste i en ny tilværelse, og mange innvandrere har et frivillig engasjement i slike sammenhenger. Som tros- og livssynsminister er jeg opptatt av at tros- og livssynssamfunnene også kan ha en viktig funksjon når det gjelder å gi mennesker en opplevelse av tilhørighet – ikke bare i trossamfunnene, men også i samfunnet generelt. Derfor vil regjeringen også gi økonomisk støtte til de sentrale aktørene i tros- og livssynsdialogen, slik som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Norges Kristne Råd og Islamsk Råd Norge har ved regjeringen – ved Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet – begynt å arbeide med å utrede behovet for muligheten for en eventuell norsk utdanning for religiøse ledere, som vi vet er viktig.

Regjeringen er opptatt av at engasjementet vokser best nedenfra og opp, og derfor så har vi gjennom Frivillighetserklæringen anerkjent den samfunnsoppgaven frivilligheten har, at de selv skal få lov til å utvikle det arbeidet de mener er mest nyttig.

Jeg ser frem til en videre diskusjon i Stortinget om den viktige rollen sivilsamfunnet og frivillig sektor kan spille i integreringsarbeidet, ikke minst gjennom behandlingen av integreringsmeldingen, der regjeringen kommer til å presentere sine forslag til hvordan vi best mulig skal møte utfordringene på dette feltet.

Arild Grande (A) [10:32:13]: Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg nok hadde håpet at det var mer innhold enn retorikk i svaret. Jeg har forståelse for at en del av tiltakene som skal varsles, må avvente til integreringsmeldingen som er ventet den 11. mai, men i alle fall på statsrådens eget ansvarsområde hadde jeg kanskje forventet en litt mer offensiv holdning. Det eneste jeg hørte som kanskje var en nyhet, var at statsråden i 2017 vil igangsette et arbeid for å undersøke og vurdere. Det kan ikke akkurat sies å være framoverlent all den tid ankomstene og utfordringene knyttet til integrering skjer her og nå.

Da kan vi altså ikke bruke særlig mye tid i denne debatten på å diskutere nye tiltak fra regjeringen. Da må vi heller konsentrere oss om hva det er regjeringen faktisk har gjort hittil. Det er helt åpenbart for alle at den situasjonen som oppsto i fjor, med en stadig økning i asylankomster, var regjeringen helt uforberedt på. Vi har fra opposisjonen foreslått en lang rekke tiltak for å styrke frivillighetens muligheter, for nettopp å gi dem mulighetene som statsråden i og for seg selv peker på. Vi har fremmet forslag om økte rammer når det gjelder både tilskuddsordninger som gis for momskompensasjon, aktivitet, innkjøp og bygging, og også for å øke de frie inntektene til organisasjonene.

Når regjeringspartiene stemmer ned slike forslag, er de jo med på å vanskeliggjøre den jobben de selv hevder at de er opptatt av. Det gjøres kutt i budsjettene, som faktisk ville bidratt til integrering, og man er ikke interessert i å lytte til opposisjonens forslag.

Det er i og for seg interessant og hyggelig å høre at regjeringen har hatt enkelte besøk, men det inntrykket vi fikk av oppslaget i Dagbladet den 8. februar, var at det skal gjennomføres en storstilt reisevirksomhet, som kanskje kan danne et grunnlag for integreringsmeldingen. I oppramsingen av de punktvise besøkene hørte jeg ikke et eneste eksempel på at statsråden faktisk har gjort det sammen med Listhaug, slik det egentlig var varslet i oppslaget. Det er jo kjedelig at den muligheten det ville gitt til at man kunne fått verdifull informasjon i integreringsmeldingen, ikke ble benyttet. Det vi også hører når vi spør frivilligheten om i hvilken grad de er involvert i dette arbeidet med meldingen, er at de så langt ikke har hørt noen verdens ting.

Jeg gjentar spørsmålet mitt til statsråden: Hva vil hun gjøre for å gjøre hverdagen enklere, for å bidra til mer midler og for at flere kommuner inngår samarbeid med frivilligheten?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:35:35]: Jeg kan forsikre representanten Grande om at vi i tiden framover, både her i Stortinget og ute, skal diskutere hvordan vi skal gjøre integreringen best mulig. Vi skal få rikelig med tid til å løfte og se på de prosjektene og eksemplene som virker best mulig. Derfor har jeg, sammen med flere andre statsråder, prioritert å jobbe med integreringsmeldingen. Jeg ser frem til å fortsette besøkene mine rundt omkring i Norge – sammen med andre statsråder og alene – for å se på de tiltakene som virkelig er viktige, som virker, og som frivilligheten selv ønsker å reise.

For regjeringen har integreringsarbeidet veldig høy prioritet. For regjeringen er integreringsarbeidet viktigere enn antall medieoppslag. Jeg ser at Arbeiderpartiet er ute i pressen i dag og kritiserer at integreringsarbeidet handler om å få antall medieoppslag. Da blir jeg litt i stuss, for jeg tenker at dette er en felles dugnad som vi skal stå i fellesskap om. Det å faktisk diskutere innholdet og tiltakene er kanskje viktigere enn antall medieoppslag. Det håper jeg at Arbeiderpartiet er enig i. Det er ikke sånn hver gang en er ute på besøk, eller har møter med frivillige organisasjoner, at pressen er på døren og dekker hendelsen. Hvis det er ønskelig fra Arbeiderpartiets side, skal vi få lagt frem hele den utfyllende listen med de møtene og de aktivitetene vi har, knyttet til integrering. Det er Arbeiderpartiet mer enn velkommen til å få mulighet til å se.

Regjeringen kommer til Stortinget med integreringsmeldingen i mai, og da kommer vi til å diskutere og svare på mange av spørsmålene som kommer her, og som jeg selvsagt ikke kan si noe om nå.

Jeg er glad for at vi får styrket den generelle ordningen til frivillig sektor, der momskompensasjonen nå er på 1,3 mrd. kr, frie midler som organisasjonene kan benytte. Idretten er en unik brobygger mellom mennesker. I spillemiddelfordelingen i statsråd sist fredag økte vi derfor avsetningen til idrettsanlegg i kommunene med ytterligere 1,2 mrd. kr. Vi sørget for at Oslo, sammen med 18 øvrige kommuner som inngår i en pressområdesatsing, får 15 pst. mer i spillemidler.

Regjeringen har vært målrettet i sin tildeling for å fremme bedre integrering. Derfor har vi også økt tilskuddet til aktiviteter i regi av frivillige organisasjoner. Jeg håper det er svar på noen av de spørsmålene som representanten Grande stilte. Vi kommer tilbake med flere svar i integreringsmeldingen.

Hege Haukeland Liadal (A) [10:39:01]: Frivilligsentralene er blitt våre nye kinderegg i integreringsøyemed. De bidrar til at titusener har funnet en ekstra mening med tilværelsen i Norge – i ventetid, med varig opphold, betyr frivilligsentralene noe og gjør en forskjell for mennesker i hverdagen.

Stortinget – og politisk – er vi nok enig i dette. Stortinget verdsetter og hyller den aktivitet som skjer i hele landet via frivilligsentralene. Mer enn ellers treffer tilbudet også på tvers av aldersskiller og nasjonaliteter. På ulikt vis løses en rekke oppgaver som ligger utenfor kommunens kjerneoppgaver, basert på de frivilliges kompetanse og tilbud og behov som enkeltpersoner melder inn.

Frivilligsentralenes vekst er basert på et spleiselag mellom stat og ulikt lokalt engasjement. Noen er eid av organisasjoner, noen er kommunale, men felles for dem har vært at de fram til nå har mottatt et driftstilskudd fra staten.

For ikke mange uker siden besøkte jeg frivilligsentralenes årskonferanse i Hordaland. Her var den tydelige tilbakemeldingen en sterk bekymring for regjeringens iver etter å skyve ansvaret for tilskuddet over på kommunene, fra staten.

I Arbeiderpartiet har vi forståelse for bekymringen. Vi tror ikke tiden er inne til å endre finansiering, og ikke at det vil øke det tilbudet og den aktivitet som skjer ute i sentralene. Mest av alt virker det som om regjeringens iver etter å krysse av enda et såkalt forenklingstiltak, har vunnet over fornuften, mot frivillighetens ønske.

Hvis frivilligheten skal blomstre og ta ansvar i en krevende flyktningsituasjon i landet vårt, er det viktig å lytte til hva frivilligsentralene gir av tilbakemelding. En trenger ikke reise langt før den første kommer – og den er unison. Da kan eventuelt frivilligsentralene konsentrere seg om sin viktigste oppgave: organisere og utføre verdifullt frivillig arbeid, framfor å protestere mot det som regjeringen nå gjør.

Nøkkelen til godt frivillig integreringsarbeid er, for Arbeiderpartiet, å la frivilligsentralene få gode arbeidsforhold og en forutsigbar tilskuddsordning. For Arbeiderpartiet handler det derfor om at staten har en nær tilnærming til det arbeidet frivilligsentralene utfører, slik at tilskuddet fortsatt må være via staten og ikke via den kommunale rammen, slik regjeringen gjør.

Marit Arnstad (Sp) [10:42:22]: La meg først få lov å takke interpellanten for et interessant tema som vi har oppe til diskusjon.

I den politiske debatten og i media blir det ofte utfordringene knyttet til økt innvandring som får stor oppmerksomhet – utfordringene med bosetting, utfordringene med språkopplæring og utfordringene med å skaffe arbeid til dem som skal starte livet sitt i det norske samfunnet. Det er utfordringer, men det er også viktig å fokusere på både de mulighetene og de gode eksemplene som finnes innenfor integreringsarbeidet allerede.

Livet leves lokalt. Det gjelder også dem som kommer nye til Norge og skal finne fotfeste i et lokalsamfunn, og derfor må også mye av integreringsarbeidet skje lokalt. Mye av det som skjer lokalt, skjer gjennom frivillig sektor. Folk vil gjerne bidra. Vi ser at det er et stort engasjement i befolkningen for å kunne bidra og utgjøre en forskjell for dem som kommer til Norge.

Frivillige organisasjoner har åpenbart en viktig funksjon i det å være en arena for å inkludere og integrere mennesker som kommer til oss. Det finnes mange eksempler på det – interpellanten hadde noen, statsråden hadde også en del, og sjøl kunne jeg også bidratt med enkelte eksempler. Hvis vi tar idretten som eksempel, bidrar hver dag tusenvis av trenere med å tilrettelegge aktiviteter for å inkludere og skape rom for flest mulig i sine lokale idrettsmiljø. Mange idrettslag jobber nok med integreringsprosjektet uten at de sjøl ser på det som et integreringsprosjekt – men det er kanskje viktig, det også. Doktorgradsstipendiat Anne Tjønndal ved Nord universitet påpeker at det er slike integreringsprosjekt, som de sjøl ikke vet er integreringsprosjekt, som i realiteten ofte er de mest vellykkede. Det samme finner vi innenfor annet frivillig organisasjonsliv, både kulturorganisasjoner, barne- og ungdomsorganisasjoner, frivillighetssentraler og andre.

Eksemplene vi trekker fram, er viktige, men de rammebetingelsene som frivillig sektor har, er også viktige. En viktig del av det videre integreringsarbeidet blir sjølsagt de rammebetingelsene som en gir til frivillig sektor i det arbeidet den gjør, spesielt overfor innvandrere, men også generelt.

På den ene sida må jeg si at jeg syns kanskje det er litt enkelt av statsråden å prøve å avfeie de problemstillingene Arbeiderpartiet her tar opp, med at Arbeiderpartiet henger seg opp i antall oppslag i avisene. Det er nok et faktum som jeg tror mange kjenner på, at denne regjeringen gir et klart inntrykk av å stå sterkere på den foten som handler om innvandringsregulering, enn på den foten som handler om integrering. Og det skapes jo et bilde av at det ene er viktigere enn det andre. Det mangler rett og slett «trøkk» i det integreringsarbeidet som regjeringen skal stå for.

På den andre sida må jeg si at sjøl om frivillig sektor gjør veldig mye og har potensial til å gjøre enda mer når det gjelder inkludering og integrering, må det offentlige være forsiktig med å pålegge disse frivillige organisasjonene en rolle eller å forsøke å styre aktiviteten deres. Det er viktig å respektere frivillig sektors autonomi, og at de først og fremst er til for sine medlemmer. Aktiviteten må være utgangspunktet for integreringsarbeidet.

Forskerne som har skrevet boka Fellesskap og forskjellighet, peker i den forbindelse på at det er viktig at myndigheter ikke ser på det frivillige arbeidet i nærmiljøene som en forlengelse av offentlig sektor, og at de frivillige organisasjonene ikke kan bli politikernes redskap, for da vil frivilligheten forvitre. Det kan kanskje være en påminnelse også til enkelte andre partier her i salen.

Frivillig sektor har utfordringer i arbeidet sitt, og det skal vi ta alvorlig og adressere på generell basis – hvordan frivillig sektor kan tilrettelegge for deltagelse uavhengig av funksjonsevne, alder, etnisitet og ulike økonomiske rammevilkår, og hva som er mulig å få til i den enkelte klubb og forening for å unngå at en på noen måte er sosialt ekskluderende. Sjøl om den kanskje mest vellykkede integreringen skjer som en naturlig del av organisasjonenes virksomhet, er det sjølsagt også viktig at det offentlige gir rammevilkår og bistår med midler som kan smøre det maskineriet som frivillig sektor er, slik at det blir lett å integrere uten at det kommer i konflikt eller skaper vanskelige dilemmaer med tanke på kjerneaktiviteten og oppfølgingen av resten av medlemsmassen.

Dette kunne vi sjølsagt diskutere i det vide og brede. Senterpartiet mener at det er mange eksempler på at denne regjeringen kan være mer lydhør overfor frivillig sektor enn det den har vært. Nå har vi igjen fått tall når det gjelder søknader om anlegg, og de viser jo at de midlene storting og regjering stiller til rådighet når det gjelder momskompensasjon, fortsatt ikke er tilstrekkelig for de sårt tiltrengte midlene til anleggssektoren.

Anette Trettebergstuen (A) [10:47:47]: Da statsråden overtok som kulturminister i fjor, ba hun om tid før hun skulle komme tilbake med sine planer for norsk kulturpolitikk, men det var én ting statsråden sa tydelig og klart allerede fra starten: Kulturen og frivilligheten skulle spille en hovedrolle i vårt møte med flyktningene. Statsråden sa også i sitt innlegg her i dag at det er hun som sitter med nøkkelen til den gode hverdagsintegreringen. Det er som musikk i Arbeiderpartiets ører. Inngangen til det norske samfunnet går nemlig gjennom kultur, idrett og frivillighet, slik statsråden sa i sitt innlegg. Vi slutter oss derfor til denne innsikten.

Men der slutter også min begeistring, for i statsrådens svar til interpellanten er det intet nytt og intet konkret. Integreringen har faktisk ikke tid til å vente på at statsråden og regjeringen skal finne ut hvordan de skal bruke denne nøkkelen. Folk lokalt, frivillighet, kultur og idrett er i gang med å integrere, de. De ber nettopp regjeringen komme på banen. Det holder ikke å reise rundt og se på prosjekter. Man må gi frivilligheten, idretten og kulturen det de ber om: muligheten til å kunne gjøre mer, fjerne hindre for integrering og bedre rammene. Statsrådens svar her i dag er skuffende lite konkret og varsler intet nytt. Fotballbaner, symaskiner og vaffeljern kjøper ikke seg selv.

Vi i Arbeiderpartiet har forslagene til hva regjeringen må gjøre. Vi har fremmet dem alle, men dessverre blitt stemt ned.

Det første regjeringen må gjøre, er – som interpellanten også sa – virkelig å styrke frivilligheten. Å følge opp et stort antall frivillige og flyktninger på en god måte er et stort løft, og det løftet kan ikke frivilligheten ta alene. Det var årsaken til at Arbeiderpartiet i vårt budsjett foreslo å styrke bidraget til frivillig innsats med 400 mill. kr.

Det andre regjeringen nå må gjøre, er å følge opp løftene sine til idretten om å bygge og ruste opp idrettsanleggene. Idrettsanlegg og idrettslag over hele landet er viktig for hurtigintegrering ved at de inkluderer barn og unge i lek og fysisk aktivitet. Det er et gedigent behov for opprusting. Det var grunnen til at Arbeiderpartiet foreslo 200 mill. kr. til dette i vårt budsjett. Igjen ble vi nedstemt av regjeringspartiene.

Det tredje regjeringen og ministeren nå må gjøre, er å satse skikkelig på kultur. Arbeiderpartiets forslag om å bruke nesten 400 mill. kr. mer på kulturtiltak over hele landet, ble også nedstemt i denne sal av regjeringspartiene, som mente kulturdebatten handlet for mye om penger. For 400 mill. kr. mer ville vi fått mer aktivitet, bedre tilgjengelighet, mer deltagelse og mer liv og røre i alle deler av norsk kulturliv. Det er akkurat det vi trenger nå.

Kultur er ikke avkobling, det er tilkobling. Kultur skaper engasjement, binder folk sammen på tvers av kulturer, språk og opprinnelsesland. Om regjeringen virkelig var opptatt av frivillighetens, idrettens og kulturens muligheter til å bidra i integreringsarbeidet, ville det også vært naturlig at våre forslag hadde fått regjeringspartienes støtte. Slik ble det altså ikke.

Foreløpig har ikke integreringsministeren bidratt noe som helst til integrering – tvert imot, som interpellanten også pekte på. Jeg hadde håpet at kulturministerens utspill den dagen hun tok over, var et varsel om en endret kurs i hvert fall på kulturfeltet, på vegne av den blå-blå regjeringen. Det er det ingenting i svaret her i dag som tyder på – tvert imot. Hvis det er riktig at hun vil bruke denne nøkkelen til integrering, må dette reflekteres allerede i revidert statsbudsjett. Kulturen, frivilligheten og idretten må få et kraftig opprykk i statsbudsjettet til høsten. Det er på tide at kulturministeren tar nøkkelen hun har i sin hånd, og låser opp for et mer inkluderende fellesskap. Det haster.

Ib Thomsen (FrP) [10:52:43]: Frivilligheten er viktig i det norske samfunnet. Frivillig arbeid aktiviserer og engasjerer folk i det norske samfunnet og skaper en arena for samhandling. Dette kan bidra til å fremme toleranse mellom ulike grupper i befolkningen, noe mange av oss har god erfaring med.

Deltakelse i det frivillige liv bidrar også til at man får kontakter og nettverk, og det er ikke bare det å kjøpe vaffeljern, som Arbeiderpartiet var inne på, for 600 mill. kr; det er så mye, mye mer. Frivillige organisasjoner er en viktig møteplass, der samvær og deltakelse har en egenverdi utover organisasjonenes primære mål. Organisasjoner gir identitet, tilhørighet og ikke minst selvtillit. Frivillige organisasjoner er viktige arenaer, noe vi alle er enig i, for integrering og inkludering.

Integrerings- og inkluderingsarbeidet skal ikke, og kan ikke, gjøres av myndighetene alene, men man har også et eget ansvar, og vi har et felles ansvar, alle sammen. Frivillige organisasjoner er viktige og nødvendige bidragsytere når det gjelder å oppfylle målet om et inkluderende samfunn for alle, med gode muligheter for deltakelse.

I Norge er det en stor frivillig sektor, og andelen av befolkningen som deltar i frivillig arbeid, er rekordhøy i internasjonal målestokk. Deltakelse i frivillige organisasjoner fremmer sosialt fellesskap, gir læring og kunnskap og bidrar til å utvikle demokratisk kompetanse.

En liten elite godt integrerte innvandrere med høy utdanning driver frivillig arbeid på nivå med nordmenn flest. Men det å kartlegge frivillig engasjement er viktig, for det kan si noe om status for integreringen av innvandrere i Norge. Sammen med arbeidsmarkedet er deltakelse i det norske sivilsamfunnet spesielt viktig for sosial og politisk integrering.

Det er sammenheng mellom frivillig arbeid generelt og sosial kapital, og mellom deltakelse i innvandrerorganisasjoner og religiøse organisasjoner og mangfold i sosiale nettverk. Selv om det finnes en sammenheng, vet jeg ikke hva som kommer først, og hva som kommer sist – om det å ha et mangfoldig sosialt nettverk fører til deltakelse, eller om deltakelse fører til et mer mangfoldig nettverk. Det kan også være andre faktorer som påvirker begge, både nettverk og deltakelse.

Det finnes ikke noe entydig svar på hvor mye frivillig arbeid innvandrere flest i Norge er med på. De frivillige organisasjoner er selv ansvarlige for sine egne aktiviteter og for å være inkluderende. Jeg har inntrykk av at mange frivillige organisasjoner rundt omkring i hele landet gjør en utrolig god jobb, og hvordan det hadde vært uten dem, vet jeg ikke.

Frivillighet og frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i det norske samfunn, over hele landet. Frivillig sektor har stor oppslutning i befolkningen. Over halvparten av den voksne befolkningen deltar i frivillig arbeid i løpet av et år, og det utføres i overkant av 113 000 årsverk i frivillige organisasjoner – så ja, disse er vi avhengig av.

Frivillig sektor og frivillige organisasjoner yter med andre ord uvurderlige bidrag til samfunnet og samfunnsutviklingen og ikke minst til den enkeltes livskvalitet.

Arild Grande (A) [10:57:22]: Spørsmålet i interpellasjonen var: Hva vil regjeringen gjøre for å understøtte og utvikle arbeidet som frivillig sektor gjør med integrering?

Ofte bidrar jo interpellasjoner til at det gis noen svar til Stortinget på de spørsmål Stortinget stiller, men i dag har det ikke kommet noe som helst, og det er mildt sagt overraskende.

Når vi snakker med frivilligheten, er det – oppsummert – særlig tre hovedområder frivilligheten er opptatt av at storsamfunnet kan være med og bidra på, slik at de kan løse de oppgavene de ønsker. Det ene er at det må bli enklere for frivilligheten å søke om midler, drive sin virksomhet og å slippe til på mottak. Det andre er at det må gis mer midler, fortrinnsvis en økning i de frie inntektene til organisasjonene, og at det også må bli enklere å få tilgang på disse. Det tredje er at flere kommuner må inngå forpliktende samarbeid med frivilligheten, anerkjenne den rollen frivilligheten kan spille, og bidra til å utløse de gode kreftene.

Jeg finner også grunn til å stille spørsmålet: Hva er det statsråden har gjort for å bidra til at frivilligheten blir hørt i arbeidet med en stortingsmelding om integrering? Er organisasjonene tatt med på dialog og spurt om råd i grunnlagsarbeidet? Og når alle spørsmål fra opposisjonen i denne debatten blir dyttet inn i meldingen, hadde det vært greit med en avklaring på nettopp i hvilken grad statsråden har involvert frivilligheten i arbeidet.

En oppfordring til slutt: I går, under besøket hos Saiff, Sagene Internasjonale og Flerkulturelle Frivillighetssentral, møtte jeg Rama Jama, som ba meg viderebringe denne hilsenen til statsråden: Vil dere lykkes med integrering, må dere satse på frivilligsentraler! Mange frivilligsentraler frykter for framtiden nå som regjeringen ønsker å flytte ansvaret over til kommunene.

Kulturministeren har sagt at hun forventer at frivilligheten stiller opp på den samfunnsdugnaden som vi nå står midt oppe i, men hva vil statsråden gjøre for å stille opp for frivilligheten? Vi har ikke fått noen svar i dag, og det gjør meg bekymret. Arbeiderpartiet er klar til å ta ansvar. Vi har møter med frivilligheten, vi reiser rundt – jeg tror jeg alene har besøkt flere enn det som statsråden i sitt innlegg ramset opp at regjeringen hadde gjort. Vi er klare til å gjøre den jobben som regjeringen dessverre ikke virker å være opptatt av.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:00:14]: Det er betryggende å vite at Arbeiderpartiet reiser ut, har møter og er på besøk, og kanskje vi også kan reise ut sammen? Det er jo hyggelig at regjeringen sammen med opposisjonen viser at det faktisk er viktig at vi står sammen og sikrer frivilligheten de beste forutsetninger for den jobben de ønsker å gjøre på dette feltet. Det hadde vært veldig hyggelig.

Så har jeg lyst til å trekke frem et poeng, som representanten Arnstad tok opp, nemlig at frivilligheten ikke skal være et redskap for noen politikere. Det er det faktisk viktig at vi har med oss. Vi skal legge til rette for, vi skal løfte den ressursen det er, trekke frem de eksemplene og tiltakene som virker, men hele utgangspunktet vårt må være respekt for frivillighetens autonomi. Og det håper jeg at vi tar med oss alle sammen.

KS og Frivillighet Norge er veldig sentrale aktører i dette arbeidet. De har etablert en plattform for samspill og samarbeid mellom frivilligheten og kommunal sektor. De gir oss konkrete råd hele veien om hvordan frivillige lag og foreninger i samarbeid med kommunene kan bidra til at nyankomne innvandrere får et godt møte med Norge, og det er helt avgjørende for oss.

Jeg vil også forsikre interpellanten om at vi vil fortsette den gode dialogen med de frivillige aktørene hele veien, det er helt sentralt, og vi er opptatt av at vi ikke skal komme og tre noen løsninger eller systemer eller tiltak ned over hodet på frivilligheten. Det skal komme fra dem selv, og vi skal være med og tilrettelegge. Derfor skal regjeringen i samarbeid med KS og Frivillighet Norge avholde en stor integreringskonferanse om kompetansebygging og spredning av gode eksempler den 30. mai, og der er alle invitert til å være til stede. Jeg håper at vi skal få mange nye initiativ og forslag til tiltak som vi kan jobbe videre med.

Så har jeg svart på mange av de utfordringene som jeg har fått av interpellanten, om bedre rammevilkår for frivilligheten. Ikke minst kommer vi nå tilbake med en stortingsmelding om integrering som regjeringen har jobbet med i lang tid. Der vil det også komme svar på hvordan vi skal håndtere de videre integreringsutfordringene.

Men så har jeg lyst til å si: Det blir for enkelt å gjøre dette til bare en debatt om bevilgninger. Det er mye mer kompliserte spørsmål enn som så, som fortjener en bredere tilnærming. Vi må – som Frivillighetserklæringen også sier – invitere frivilligheten med i planleggingen, sammen med kommunene, og så har jeg tro på at vi skal finne gode løsninger på den store utfordringen som vi står midt oppe i.

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.