Pål Farstad (V) [11:04:42]: (ordfører for saken): Norge er en havnasjon med rike fiskeressurser. Opp mot 90 pst. av de ressursene vi høster av, deler vi med andre land. Det er forvaltningen av disse ressursene som er tema for de årlige fiskeriavtalene. Avtalene skal sikre at høstingen av fiskebestandene er bærekraftig. De er derfor basert på uavhengige vitenskaplige råd om kvoter og forvaltningstiltak og inneholder forpliktende forutsetninger om kvotefordeling, forvaltningstiltak og kontrollsamarbeid.

Det er tre overordnede mål som ligger til grunn for Norges deltakelse i de ulike forhandlingsprosessene og i de internasjonale fora for ressursforvaltning:

• å fremme en bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene, basert på den best tilgjengelige vitenskaplige kunnskapen og en økosystembasert tilnærming

• å sikre Norge en rettferdig del ved kvotefordeling av felles regulerte bestander

• å sikre tilfredsstillende kontroll og håndhevelse innenfor de forvaltningsregimene som Norge tar del i

Fiskeriavtalene bygger på et langsiktig forvaltningsarbeid som gir grunnlag for at vi i dag kan høste fra robuste fiskebestander og drive lønnsom næringsaktivitet i havområdene våre. Internasjonalt samarbeid er avgjørende for en vellykket og bærekraftig fiskeriforvaltning og for nedkjemping av fiskerikriminalitet og uregulert fiske. Bærekraftig høsting av fiskeressursene krever at man kan regulere den totale fiskeriaktiviteten og ha kontroll med det faktiske fisket. Det er ingen tvil om at dette er utfordrende og krever stor grad av internasjonalt samarbeid, fordi fiskefartøy opererer innenfor jurisdiksjonsområdene til mange ulike land – også i åpne havområder. Ulovlig fiske er en alvorlig trussel mot fiskeressursene, og det er derfor god grunn til å understreke viktigheten av det internasjonale kontrollsamarbeidet. Samarbeidet spiller en avgjørende rolle i det videre arbeidet mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske samt fiskerikriminalitet.

Jeg vil også trekke fram Norges viktige arbeid i regionale fiskeriorganisasjoner og i FN, fordi beslutninger som fattes her, får betydning for vårt nasjonale fiskeri. Gjennom dette arbeidet tillater Norge flere andre land å fiske ulike arter i norsk økonomisk sone, basert på felleskvoter med gjensidig adgang. Dette gir også rom for byttekvoter, som viser at norske fiskere totalt sett har et betydelig fiske i andre lands soner, noe som skaper verdier for fartøy og fiskere, men også for mottaksanlegg og annen virksomhet langs kysten vår – og ikke minst for norsk økonomi.

Komiteen ønsker å trekke fram det vitenskapelige grunnlaget for avtalene. Både den nasjonale forvaltningen og de årlige forhandlingene Norge fører med andre land, er i all hovedsak basert på de faglige rådene fra Det internasjonale råd for havforskning, ICES. Havforskningsinstituttet bidrar med store ressurser i arbeidet med bestandsvurdering og rådgivning internasjonalt og nasjonalt.

Komiteen viser til at det i all hovedsak står bra til for mange av bestandene. I avtalen med Russland er torskekvoten ført videre på samme nivå som i 2015, og hysekvoten er økt med 9 pst. siden 2015. På grunn av lav gytebestand er det bestemt ikke å åpne for kommersielt loddefiske i Barentshavet i 2016.

Norge og EU har et felles ansvar for å forvalte fiskeressursene i Nordsjøen. I kvoteavtalen for 2016 er kvotene for torsk, hyse og sild økt, mens det er små endringer i de andre kvotene. Av fellesbestandene i Nordsjøen er det sild og sei som har den største kommersielle verdien for Norge. Norge har 29 pst. av sildekvoten og 52 pst. av seikvoten.

I 2014 inngikk Norge, EU, Island og Russland en firepartsavtale med en kvoteavsetning til Færøyene basert på deres tradisjonelle del av silden. Komiteen merker seg at det ikke er inngått en tilsvarende firepartsavtale for verken 2015 eller 2016. Det er grunn til å påpeke at det er å håpe at arbeidet med å få på plass en avtale til 2017 vil lykkes.

Av havressursene vi høster av, deler vi altså ca. 90 pst. med andre land. Når vi vet at en samlet fangstverdi av fiskeriavtalene Norge inngikk med andre land i 2015, var på rundt 37 mrd. kr, hvorav vel en tredjedel til Norge, skjønner vi hvilke store verdier som ligger i arbeidet med fiskeriavtalene. Da har vi ikke tatt med den verdiskapingen som skjer med videreforedling og annen avledet virksomhet av fiskeriet. Det ligger et betydelig ansvar for å komme fram til gode og framtidsrettede avtaler for å ivareta norske interesser, økonomisk og på andre måter, relatert til fiskeriavtalen. For øvrig viser jeg til innstillingen fra en samlet komité.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.