Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Korsberg (FrP) [14:27:05]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra representantene fra SV som presidenten refererte, er et forslag i fire punkter. Jeg skal kommentere de fire punktene mot slutten av mitt innlegg. La meg først bare vise til at komiteen legger til grunn behandlingen av Meld. St. 13 for 2014–2015, altså omtrent for et år siden, Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, der Norges målsetting er å kutte utslippene med minst 40 pst. i 2030, sammenlignet med 1990, og at det legges opp til en felles gjennomføring sammen med EU.

I tråd med det Stortinget har sluttet seg til, vil regjeringen på egnet måte, når innsatsfordelingen er klar, legge fram for Stortinget resultatet av forhandlingene med EU og hvordan de norske klimamålene skal nås. Det er også naturlig å vise til klima- og miljøministeren, som holdt en redegjørelse her i Stortinget i april, med en påfølgende debatt om den globale klimaavtalen vedtatt i Paris og oppfølgingen av denne avtalen. Komiteen understreker at det ikke må innebære at man venter på EU med all omlegging og klimatilpasning. Tiltak som reduserer klimagassutslipp, må være i fokus i alle løpende saker og på alle relevante politikkområder, slår komiteen fast.

Det er jo noe regjeringen har levert på over lang tid. Man kan selvfølgelig trekke fram enkeltsaker, og da er det naturlig å vise til inneværende års budsjett, men også de som kommer framover, vil ha preg av det. For det som er faktum, er at denne regjeringen ikke kom til dekket bord i klimapolitikken. Fasiten etter åtte år med rød-grønn regjering var et gap opp til klimamålene på 8 mill. tonn, og regjeringen, sammen med støttepartiene, jobber for å dekke det gapet.

Regjeringen gjør mange ting både på kort og på lang sikt. Blant annet er det første gang transportetatene på oppdrag fra regjeringen utarbeider en klimastrategi som en del av grunnlaget for Nasjonal transportplan, som skal behandles framover.

Jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sitt syn i denne saken, for her er det litt ulike flertall, men jeg synes det er viktig å få fram det som Fremskrittspartiet og Høyre sammen med Kristelig Folkeparti sier i merknadene, at klimagassutslippene er en global utfordring som må finne globale løsninger, og at man må se det i det perspektivet.

Da Stortinget behandlet Meld. St. 13 for et år siden, var svært mange av de som var inne på høring, opptatt av at Norge ikke måtte ha særnorske klimatiltak, men ha klimatiltak som harmoniserte med en del av industrien som Norge konkurrerer med. Jeg tror det er viktig at man har det perspektivet. Det er nevnt i forslagene fra forslagsstillerne, som også har fått flertall. Blant annet ønsker man økt bruk av hydrogen. Der er det viktig å vise til at regjeringen har lagt fram en energimelding. I den energimeldingen står det at regjeringen skal komme med en strategi når det gjelder bruk av hydrogen. Vi synes det er riktig at man har det perspektivet når man omtaler og tar til orde for hydrogen.

Når det gjelder trekull, som man også har fått flertall for, er vi med på en del av merknadene der, men vi understreker at det er noe som er under utprøving. Det er umodent, det er et usikkert prosjekt, som bør modnes mer før man slår fast i vedtaks form her i salen at man skal bruke det.

Når det gjelder CCS-anlegg, regner jeg med at de andre partiene vil redegjøre for det, ikke minst de økonomiske konsekvensene av forslaget.

Terje Aasland (A) [14:32:23]: La meg aller først takke forslagsstillerne for å ha fått dette forslaget fram til behandling i Stortinget. La meg så gå rett på sak.

Når det gjelder regjeringspartiene, begynner jeg å bli lei av at de i enhver form for klimadiskusjon i Stortinget begynner å snakke om at de ikke kom til dekket bord. Det er altså sånn at den regjeringen som nå sitter, har lengre sammenhengende fartstid fra det siste klimaforliket, enn det den foregående regjeringen hadde, og det må være på tide at dagens regjering begynner å ta ansvar for den situasjonen Norge faktisk er i, og hvilke forslag som faktisk blir vedtatt og ikke vedtatt, når det gjelder klima. Det har også vært en kontinuerlig diskusjon om et klimataktskifte etter regjeringsskiftet. Ja, de som vedkjenner seg at det har vært et klimataktskifte, kan i hvert fall ikke basere det på dokumenter levert fra dagens regjering, for det er direkte klimafattig, det som har kommet derfra.

Så til det konkrete representantforslaget. For det første er de fleste forslagene svært gode. Når det gjelder karbonfangst og -lagring, er både Yara, Norcem og Klemetsrud engasjerte miljøer for å lykkes med den teknologien. Det er tre konkrete eksempler på at det er fullt ut mulig å gjøre noe i Norge når det gjelder karbonfangst og -lagring, og også relativt sett med tanke på muligheten til å gripe tiden innen 2020.

Når det gjelder forholdet til økt bruk av hydrogen og henvisningen til det, er det industrimiljøer som jobber aktivt med dette, og som trenger staten og myndighetene som partner for å utvikle enda bedre løsninger. Det samme gjelder trekull. Det er industrimiljøene som faktisk vil gjennomføre kvantesprang teknologisk for å komme i en bedre posisjon når det gjelder forholdet til klimagassutslipp. Hva er det så vi leser i innstillingen? Jo, at regjeringspartiene dekker seg bak Meld. St. 13 for 2014–2015, som vi behandlet i fjor sommer, som gjelder EUs rammeverk og vår tilslutning til det, med hensyn til klimapolitikken fram mot 2030. Den avtalen som Stortinget da inngikk, hvis en skal videreføre det som regjeringspartiene her gjør, er blitt en sovepute for aktive tiltak nå, tiltak som industrien hilser velkommen, og som industrien ber om at myndighetene støtter opp om, for at vi teknologisk sett skal kunne komme i riktig retning og komme videre ut fra det arbeidet som industrimiljøene allerede gjør.

Dette handler selvfølgelig ikke om at vi setter andre rammevilkår i Norge enn i Europa, men det handler om at Norge som et land og et vertskap for industri og kompetanse kan være med og utvikle teknologien mer. Da blir jeg forundret over den passive holdningen som regjeringspartiene framviser i denne saken. Det er positive, riktige industrielle grep stortingsflertallet nå tar, og en gjør det på bekostning av regjeringspartiene, som dekker seg bak det som skjedde i fjor sommer, om at vi skal avvente avtalen med EU før en kan gå videre. Det er dessverre en realitet, og det er dessverre sånn at det kan virke uheldig at Stortinget vedtok den brede tilslutningen til EUs rammeverk for 2030, som vi ønsker å oppnå, fordi regjeringen bruker det til å skyve alle tiltak bort og ut i tid.

Torhild Aarbergsbotten (H) [14:36:29]: I forkant av Paris-avtalen gjorde regjeringen en grundig vurdering av hvordan Norge best kan bidra til å løse de globale klimautfordringene som er beskrevet i Meld. St. 13 for 2014–2015. Målet er å kutte minst 40 pst. i 2030, sammenlignet med 1990. Klimautfordringene er globale, og derfor er det også viktig at vi legger opp til en felles gjennomføring med EU. I tillegg til utslippsmålet på 40 pst. CO₂ innebærer Paris-avtalen at land skal bidra til teknologiutvikling og -overføring, kapasitetsbygging og klimafinansiering

Nasjonale utslipp skal i tråd med dette reduseres fram mot 2030, og regjeringen har pekt på fem områder det skal satses spesielt på: lavutslippsutvikling i industriene, grønn skipsfart, karbonfangst og -lagring, fornybar energi og transportsektoren.

Norges innsats må bidra til å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser. Klimapolitikken må innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjoner for innsatsen. Det er etablert en rekke ordninger som bidrar til utvikling og implementering av ny klima- og lavutslippsteknologi, fra forskning til markedsintroduksjon. Det er viktig at virkemiddelapparatet vårt er innrettet slik at det utløser de aller beste klimaprosjektene. Høyre mener derfor at det ikke er rett å detaljstyre hvilke prosjekter som skal utløses, slik som noen av forslagene i denne saken tar til orde for. Tvert imot vil vi understreke at den største suksessfaktoren til Enova er at de har hatt et bredt handlingsrom for å kunne satse på de prosjekter som sammen med markedet og teknologisk utvikling har gitt de beste resultater for å nå klima- og miljømålene.

Det betyr ikke at vi ikke har delt ambisjonen om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CCS innen 2020. Regjeringen jobber langs to spor: Det utredes aktuelle prosjekter i Norge og arbeid med fullskala CO₂-håndtering i utlandet. I statsbudsjettet for 2016 ble det bevilget 690 mill. kr til dette formålet. Regjeringens strategi for CO₂-håndtering legger til grunn at utredninger av prosjekter i Norge skal følge et industrielt prosjektmodningsløp. Gassnova la på oppdrag av Olje- og energidepartementet fram en idéstudie av mulige fullskalaprosjekt i Norge i mai 2015, og det er inngått avtaler med Norcem Brevik, Yara Porsgrunn og energigjenvinningsetaten i Oslo om mulighetsstudier. Som eksempel viser jeg også til at Elkem for tiden arbeider med et forskningsprosjekt med mål om å gjøre det mulig innen få år å bygge fullskala produksjonsanlegg for silisiumlegeringer uten fossile utslipp. For øvrig ga Enova i høst tilsagn på 138 mill. kr til et produksjonsanlegg for biokull på Follum i Buskerud. Anlegget kan redusere verdens CO₂-utslipp med 400 000 tonn årlig. Også TiZir har mottatt 122 mill. kr i støtte fra Enova til et prosjekt med omlegging til hydrogen som reduksjonsmiddel, som et ledd i overgang fra bruk av kull til hydrogen.

Å kutte utslippene i Norge er et langsiktig arbeid som krever stor innsats over tid. Da nåværende regjering tiltrådte, overtok den et gap på 8 millioner tonn CO₂for å nå 2020-målene. Omstillingen til lavutslippssamfunnet har ikke gått raskt nok, og nå haster det med tiltak. Regjeringen har i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre økt ambisjonsnivået, og det kommer vi til å fortsette med. Vår viktigste oppgave som politikere er ikke å peke på de enkeltprosjektene i industrien vi tror og mener er de beste for å redusere utslipp. Derimot må vi sette store, men oppnåelige mål som forplikter, samtidig som vi styrker virkemidlene for å nå de samme målene. Det gir også forutsigbarhet for en industri som skal og vil gjøre sin del for å redusere utslipp. Det er nettopp den jobben regjeringen gjør sammen med våre samarbeidspartnere.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:40:56]: På bakgrunn av den historiske klimaavtalen i Paris har vi denne våren hatt en rekke representantforslag i tillegg til klima- og miljøministerens redegjørelse. Vi har forsøkt å ha handlekraft på vegne av framtidige generasjoner som ledesnor i arbeidet med disse og balanserer mot en helhetlig framdrift og fornuftige enkeltforslag.

Paris-avtalen gir en klar retning for framtidig klimaarbeid og inneholder bestemmelser om at innsatsen skal styrkes over tid. Det faktum at det nå forhandles med EU, noe vi har stilt oss bak, må ikke føre til at vi må vente på EU med all omlegging og klimatilpassing. Tiltak som reduserer klimautslipp, må være i fokus i alle løpende saker og på alle relevante politikkområder. Klimagassutslippene er et globalt problem, men de fleste utslipp finnes også lokalt.

Det er svært positivt at et bredt politisk flertall i Oslo har som mål å få i drift et fullskala-demonstrasjonsanlegg for fangst av CO₂ ved Klemetsrud-anlegget innen 2020. Et avgjørende tiltak for at hovedstaden skal nå sine klimamål, krever statlig medvirkning for å nå det målet.

Hydrogen er en vesentlig del av det grønne skiftet, men igjen må nasjonale myndigheter stimulere til at industrien i større grad benytter den best tilgjengelige klimaløsningen. Det samme gjelder trekull i ferrolegeringsindustrien. Elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner er viktig. Konkret vil et statlig pålegg om å benytte kraft fra nettet ved Hammerfest LNG på Melkøya, eller kraft fra gasskraftverk kombinert med karbonfangst og -lagring, være et viktig bidrag til at Norge når sine klimamål for 2020.

Jeg fremmer det forslaget Kristelig Folkeparti er en del av, og oppsummerer med at i klimasaken gjelder ikke et enten–eller, men flere gode tiltak, som må treffes raskt.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Marit Arnstad (Sp) [14:43:34]: Klimapolitikken har allerede blitt drøftet mange ganger og kommer også til å bli drøftet mange ganger i løpet av året som ligger foran oss. Saken i dag er basert på et forslag fra SV om klimatiltak innenfor industri og kraftforsyning.

Senterpartiet synes det er grunn til å slå fast at en trenger faktisk ikke å vente på EUs fordeling av kvoter og mål for de enkelte land, det er fullt mulig å gjøre ting sjøl. Forslagene i innstillingen vi behandler i dag, er også et uttrykk for det, fordi industrien i Norge arbeider med mange gode prosjekt for å utvikle grønn teknologi og grønn vekst, og de fortjener støtte til det arbeidet.

Det som omhandles i denne innstillingen, er kjerneområder for teknologisk endring i industrien. Senterpartiet er derfor glad for at mange av forslagene samler brei støtte i Stortinget. Industrien kommer til å trenge rammebetingelser – politiske rammebetingelser som gir dem tro på videre utvikling, på at de tør å satse fra idé og utvikling til oppbygging av marked. Det er rart at ikke Høyre og Fremskrittspartiet kan være med på å bidra til den type tiltak som kan øke og utvikle den grønne veksten. Jeg merker meg at Høyre og Fremskrittspartiet prøver å dekke seg bak at et flertall har sagt at den foreslåtte avtalen med EU gir forutsigbarhet og forpliktende rammeverk, og at vi gjennom det indre markedet er nær knyttet til EU. Ergo bør vi vente til regjeringen en gang i 2018 eller 2019 skal komme tilbake til Stortinget og drøfte nasjonal klimapolitikk og industrielle tiltak. Senterpartiet har for sin del ikke vært med på den merknaden, så vi føler oss ikke så veldig truffet av at den i innstillingen brukes mot de andre partiene. Vi mener at merknaden nå brukes til å skyve ansvaret for endring innenfor industrien foran seg. Vi for vår del mener at det er mulig og riktig å løfte fram mulighetene for grønn vekst i norsk industri nå, og vi er glad for at flere av forslagene her i dag får flertall.

Norge har gode forutsetninger for CO₂-håndtering og -lagring, og det må være et mål å utvikle et program for fullskala CCS der også staten deltar aktivt. Den rapporten som Gassnova har laget på dette området, bør være et godt utgangspunkt for å identifisere kandidater til det. Senterpartiet har vært litt forbeholden med å være med på merknader knyttet til helt konkrete kandidater i så måte, fordi vi mener at Stortinget ikke nødvendigvis skal gå inn og peke på konkrete anlegg, men overlate til fagmyndighetene å avgjøre hvem og hvor det er best egnet.

Et annet område der vi ønsker å se grønn vekst, er overgangen fra kull til bruk av hydrogen. Bruken av hydrogen er også en teknologi som fortjener at staten bidrar til et løft, og at det kunne skje gjennom et større demonstrasjonsanlegg, hadde vært positivt.

Utprøving av prosjektet der fossile karbonbærere kan erstattes med trekull, er et tredje område der CO₂-utslipp kan reduseres vesentlig. Det er allerede tatt i bruk i en viss skala, men det møter utfordringen i form av mangel på sertifisert trekull, kvalitet og pris. Her kunne jo staten gjennom sitt arbeid ha bidratt til at disse hindringene fjernes eller reduseres. Det burde være mulig, og det burde også være mulig å stimulere markedet for trekull på en slik måte at både råvaren og biproduktene kan tas i bruk.

Senterpartiet er som sagt fornøyd med at det blir flertall for tre forslag til vedtak på disse områdene i salen i dag, og vi forventer at regjeringen raskt følger opp vedtakene som blir fattet.

Det forslaget Senterpartiet ikke kan slutte seg til, er forslaget som gjelder elektrifisering av anlegget på Melkøya. Vi er sjølsagt ikke imot mer elektrifisering på sokkelen, men å begynne å peke ut et enkelt anlegg i Barentshavet på den måten som man gjør her, er vi forbeholden til. I tillegg kommer det faktum at på grunn av overføringskapasiteten på strøm, som er ganske begrenset i Finnmark, kan man være litt usikker på hvor rent dette faktisk blir. Det å være avhengig av andre lands elektrisitet for å gjennomføre et slikt prosjekt vil etter Senterpartiets mening i utgangspunktet ikke være klokt.

Ola Elvestuen (V) [14:47:58]: (komiteens leder): Først vil jeg berømme forslagsstillerne for å ha lagt fram forslaget, som legger et viktig trykk for å få i gang prosesser i hydrogenindustrien og også for bruk av trekull, som jeg tror at egentlig alle partiene er enige om er positivt om vi klarer å få til. Jeg mener likevel det er riktig og viktig at man har vedtak i Stortinget som legger et ekstra trykk og press på det arbeidet vi skal gjøre.

Vi er nå i den situasjon at vi skal redusere våre utslipp med 40 pst. i løpet av de neste 14 årene – det er forpliktelsen i Paris-avtalen. Ikke bare det, vi skal gjennomgå målene våre og forsterke innsatsen fram mot 2020, og vi skal sammen med EU også se på om vi må forsterke målene mot 2030 i lys av at vi skal strekke oss mot et 1,5 gradersmål, ikke 2-gradersmålet.

Vi er i en situasjon der SSB den 20. mai kom med de siste tallene for klimagassutslipp, som viste at siste år gikk ikke utslippene i Norge ned, de gikk opp med 1,5 pst. Mye av dette skyldes beslutninger som går flere år tilbake – innenfor petroleumsindustrien og nye felt som bygges ut. Til tross for at industrien har redusert sine utslipp med 38 pst. fra 1990, gikk de siste år også der opp med 3,1 pst. Det er klart at vi trenger å støtte opp under og forsterke innsatsen inn mot norsk industri, så de kan fortsette den utviklingen de har hatt ved å ligge i front internasjonalt med å redusere klimagassutslipp. Da må vi være villige til å bruke sterke virkemidler innenfor det som jo er en del av kvotemarkedet.

Så er det slik, som det ble referert til fra Høyre, at det brukes midler til bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel i industrien. TiZir har fått støtte, men dette forslaget handler om at man må, uten å gå inn på den enkelte bedrift, legge trykk på at man trenger industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt.

Enova gir støtte til trekull til Follum. Vi må legge trykk på økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien og også på norsk produksjon av trekull. Det som blir avgjørende, og som er det neste steget for Stortinget, er at vi er villige til å legge inn nok midler i de støtteordningene vi har for å få dette til. De midlene som går til Enova, kommer til å være viktig. I det politiske Norge har vi en tendens til, hver gang vi ser et større klimaproblem, å vise til Enova som de som skal gi den nødvendige nasjonale støtten. Da må vi sørge for at Enova har midlene til å ta den brede oppgaven som vi tildeler dem.

Så til CCS: Det er klart at for å nå målene etter Paris-avtalen blir karbonfangst og -lagring viktige og helt nødvendige virkemidler for å få dette til. Vi må gjennomføre så raskt som mulig. I realiteten er det Norge, provinser i Canada, USA og for så vidt noen innenfor EU, Nederland, som satser på CCS. At vi nå trenger å ha et helt tydelig press for at de skal gjennomføre et fullskala anlegg, om det blir Klemetsrud, Norcem eller Yara, er et viktig signal å gi til regjeringen. Vi kan ikke godta at det skjer ubegrunnede forsinkelser i den prosessen som vi nå skal inn i.

Helt til slutt: Vi burde også hatt et flertall for å legge et trykk på å få til en løsning for LNG-anlegget på Melkøya. Det er en utfordring med overføringskapasiteten, men det jobbes det med. Det er klart at her vil det være det samme: Vi er nødt til å finne en langsiktig løsning for å redusere utslippene også på Melkøya, og vi kan komme fram til vedtak som legger et nødvendig trykk for å få til det.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:53:09]: Hvis man har sett titanet sprute under tapping fra ovnene til TiZir i Tyssedal og hørt de ansatte engasjert fortelle om hvordan nettopp de, innerst i en fjordarm i Hardangerfjorden, har tenkt å bli de første i verden til å erstatte kull med hydrogen, sånn at de, akkurat de, innerst i en fjordarm i Hardangerfjorden, skal bli liggende to hestelengder foran konkurrentene og sørge for at det som kommer ut av prosessutslipp fra pipene, ikke skal være CO₂, men vanndamp, sånn at akkurat de som driver innerst i en fjordarm i Hardangerfjorden, skal kunne fortsette å drive industrivirksomhet og ha en plass i det nullutslippssamfunnet som vi vet vi må omstille oss til så fort som mulig, om vi skal stoppe de farlige klimaendringene – da kan man ikke stå uberørt tilbake.

Likevel er det det regjeringen gjør, for i fjor gikk klimagassutslippene opp. De er høyere nå enn da de overtok, selv om de sa de skulle forsterke klimaforliket. Mens Stortinget har vedtatt at utslippene skal ned, og hele verden har undertegnet en avtale om at det haster med å kutte utslippene før 2020, har regjeringen stø kurs mot økte utslipp fram mot 2020. Regjeringen er en klimafiasko.

Miljødirektoratet har i to omganger gitt oppskriften til regjeringen – våren 2014 og sommeren 2015 – på hvordan klimagassutslippene kan kuttes til å nå Stortingets mål om å kutte klimagassutslippene fra dagens 53,9 mill. tonn til maksimum 47 mill. tonn. Men regjeringen nekter å følge oppskriften, og saken vi behandler i dag, er nok et eksempel på det.

Miljødirektoratet sier i sin rapport fra juni i fjor at blant store utslipp i industrien, er det fire som peker seg ut:

• hydrogen til å erstatte fossilt kull i prosessindustrien

• trekull til å erstatte fossilt kull i prosessindustrien

• karbonfangst og -lagring

• elektrifisering av energianlegget på Melkøya

Regjeringen stemmer imot alle sammen.

Kull brukes i industrien som reduksjonsmiddel. Det betyr helt enkelt at de bruker karbonet i kullet til å trekke oksygenet ut av eksempelvis jernet, som i naturen finnes som rustet jern. Elkem bruker i dag opp til 15 pst. trekull og har planer om å øke det til 40 pst. mot 2020. Det er med kjent teknologi. Skal de videre opp, må de utvikle ny teknologi for prosessen, mener de selv. De vil lage sin egen trekullproduksjon for å få trekull av skikkelig kvalitet, bruke varmen i prosessen og ha bærekraft i bunnen. Planene deres innebærer bruk av opptil en tredjedel av årlig norsk avvirkning.

TiZir har laget en ny prosess ved å erstatte kull med hydrogen, men trenger støtte til oppskaleringen, pilot og fullskala demo.

Karbonfangst og -lagring er en gjenganger på Stortinget. I går, 22. mai, gikk fristen ut for de tre prosjektene for fangst til å levere sine oppdaterte kalkyler: Yara, Norcem og Klemetsrud i Oslo. Fangstsiden kommer til å klare å levere – det er jeg overbevist om. Hvis det blir en konkurranse og det faktisk er vilje fra regjeringen til å bruke penger, vil det gå bra. Jeg er betydelig mer usikker på transport- og lagringsbiten. Litt av problemet på fangstsiden er at fristen gikk ut i dag, men de får ikke skikkelig svar før i oktober, og deretter ikke før fullført stortingsbehandling i slutten av neste år, på om det blir penger til dette. Jeg mener regjeringen og Tord Lien ikke har en CCS-strategi som troverdig leder fram mot en investeringsbeslutning, fordi regjeringen ikke har en klar struktur og en klar plan for når investeringsbeslutning for transport- og lagringsbiten skal avgjøres. Og «mind you»: Den har lengre levetid enn fangstsiden, etter det jeg vet. Derfor er det så viktig, det vedtaket som fattes i dag, for det legger press på regjeringen for å levere på investeringsbeslutningen.

Elektrifisering er det fjerde forslaget fra Miljødirektoratet og det eneste som det ikke blir flertall for i dag. Det er synd, for det er en «no brainer» og viser at det dessverre ikke er vilje blant noen av oljepartiene til å følge opp de krav som blir stilt til oljeindustrien, når det kommer til stykket.

Da det ble gitt utslippstillatelse til LNG-anlegget på Melkøya, som er et av landets suverent største punktutslipp, var kravet at det skulle klargjøres for CCS. Statoil ba i stedet om få klargjøre anlegget for elektrifisering hvis det skulle bli ledig strøm tilgjengelig. Nå bygges nye transmisjonslinjer til Skaidi, og det vil være en smal sak å pålegge elektrifisering – det ligger det åpning for i konsesjonsvilkårene – eller å tilby mulighet for å sette opp gasskraftverk med CCS lokalt. Gassen finnes, rørledninger for CO₂ finnes. Dette er jo et av de stedene der oljeindustrien selv bruker CCS.

Norsk Industri framla for to uker siden sitt veikart mot nullutslipp i prosessindustrien fram mot 2050. De slo fast det vi vet, nemlig at det er bare nullutslipp som er godt nok. Det skjønner stortingsflertallet, det skjønner industrien, men ikke regjeringen. Dermed står regjeringen fast på kursen om å bryte klimaforliket og heller følge prognosene om å øke utslippene fram mot 2020. Det går ikke.

Knut Falk Qvigstad (MDG) [14:58:27]: Jeg vil gjerne takke forslagsstillerne for et godt forslag og gratulere Stortinget med at vi i dag gir regjeringen klar beskjed om å trappe opp innsatsen på flere viktige klimapolitiske områder.

Selv om utslippene fra norsk industri har gått kraftig ned de siste tiårene, er det fortsatt langt igjen til målet. Virkeligheten er at alle sektorer må være tilnærmet utslippsfrie i løpet av noen få tiår. Vi kan ikke fortsette bare å måle utslippskuttene i prosent ved å bestemme oss for at alle utslippene skal vekk sektor for sektor.

Å være gode på nullutslippsløsninger er samtidig et enormt konkurransefortrinn i den globale økonomien i årene som kommer. De landene, det næringslivet og de bedriftene som er best på disse områdene, vil ha store fortrinn hvis de er tidlig ute. Disse løsningene må utvikles og implementeres i løpet av noen få tiår, stort sett, og aller helst i løpet av de neste ti årene.

Hvis verden skal ta Paris-avtalen på alvor, må tempoet skrus dramatisk opp. Dette er ikke bare et fast snakkepunkt fra politikere fra Miljøpartiet De Grønne, det er et empirisk faktum.

La meg skissere et enkelt, men viktig regnestykke: En studie publisert i tidsskriftet Nature i 2015 bekrefter det som er relativt åpenbart, nemlig at 1,5-gradersscenarioet krever at vi halverer det karbonbudsjettet som vi tidligere la til grunn for 2-gradersmålet. Og hvis vi gjør det, og halverer det karbonbudsjettet vi har operert med hittil mens vi hadde 2 grader som mål, kan vi bare slippe ut 500 mrd. tonn klimagasser før vi passerer det målet. Ettersom de årlige globale utslippene er på over 40 mrd. tonn, betyr det at karbonbudsjettet med dagens utslipp tømmes i løpet av tolv år. Det er den tiden vi har på å få vekk utslippene i alle sektorer. De som er best på å levere de løsningene, kommer til å ha et enormt fortrinn i årene som kommer.

Til sammenligning har altså utslippene i Norge stått stille eller gått litt opp de siste 30 årene, uavhengig av hvem som har hatt miljøvernministeren, og uavhengig av hvem som har sittet i regjering. På fredag fikk vi vite at utslippene steg med 1,5 pst. i 2015 også.

Norsk klimapolitikk har vært en fiasko i stortingsperiode etter stortingsperiode. Derfor håper jeg dere er enige med meg i at vi trenger en ganske annerledes klimapolitikk i årene som kommer.

De vedtakene vi gjør her i dag, tar dette arbeidet et steg videre når det gjelder CCS, når det gjelder hydrogen, og når det gjelder bruk av trekull. Som flertallet i komiteen slår fast i innstillingen, er dette kjerneteknologier i et globalt grønt skifte, og det er teknologier med stor overføringsverdi internasjonalt.

Vi skulle nok kanskje aller helst sett at vi hadde klart å få flertall for vedtak som ikke bare ba regjeringen stimulere til økt bruk, men som også ba regjeringen tydelig sette inn de ressursene som trengs. Utslippskuttene må gjøres på de faktiske punktutslippene, og norske regjeringer må tørre å forplikte seg her og nå til å sette av pengene. Vi håper og tror at budsjettet til høsten vil reflektere de vedtakene som gjøres i dag.

Jeg vil til slutt gjøre statsråden oppmerksom på merknadene i innstillingen som omtaler behovet for samarbeid mellom staten og Oslo kommune om å få på plass et fullskala demoanlegg for fangst av CO₂ ved Klemetsrud i Oslo, helst innen 2020. Etableringen forutsetter, som flere har vært inne på, at vi finner gode løsninger både for lagring og for selve rensingen, men vi håper at regjeringen – og særlig Høyre – husker at under Høyres lokalvalgkamp i fjor var CCS på Klemetsrud en viktig sak, og det daværende, borgerlige Oslo-byrådet sa at Oslo skal bli en foregangsby for andre byer og land på dette området. Jeg håper Høyre, regjeringen og statsråden fortsatt mener at Oslo skal bli en slik foregangsby, og jeg håper at regjeringen vil ta sin del av finansieringen, slik at anlegget kommer på plass så fort som mulig og helst innen 2020.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Vidar Helgesen [15:03:19]: Regjeringen arbeider løpende sammen med samarbeidspartiene med å styrke klimaforliket. Norges nasjonale utslipp skal reduseres frem mot 2030, og vårt langsiktige mål er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050.

Klimaforliket legger til grunn at klimapolitikken skal innrettes på en måte som gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen, og som gir utslippsreduksjoner både i Norge og i utlandet. Det er derfor sektorovergripende økonomiske virkemidler, som kvotesystemet og CO₂-avgiften, er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Det fører til desentraliserte, kostnadseffektive og informerte tiltak, der forurenser betaler.

Samtidig er det ikke noen tvil om at det i visse tilfeller er fornuftig å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter. Som forslagsstillerne påpeker, kan utviklingen av ny teknologi i Norge bidra til raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige teknologier i verden. Utvikling av ren produksjonsteknologi vil muliggjøre utslippsreduksjoner i Norge – og globalt. Dette kan skape konkurransefortrinn og muliggjøre vekst i industrien, som kan bidra til norsk konkurransekraft, samtidig som vi reduserer utslippene. Derfor er lavutslippsutvikling i industrien et av regjeringens hovedsatsingsområder i klimapolitikken, og derfor styrker vi virkemiddelapparatet for å utløse denne typen prosjekter. Investering i ny teknologi er ofte forbundet med stor risiko. Det er krevende å være den bedriften som går foran og tester ut en ny teknologi.

Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova og Gassnova utgjør det offentlige virkemiddelapparatet for forskning, utvikling og demonstrasjon av lavutslippsteknologier. Det er flere større klimaprosjekter i industrien som har hatt fremskritt det siste året. For eksempel har Hydro, med støtte fra Enova, vedtatt å bygge fullskala pilotanlegg for miljøvennlig aluminiumsproduksjon på Karmøy. Det er en av de største investeringene i norsk landbasert industri de siste ti årene. Enova har som sitt spesifikke formål å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon og utvikling av energi- og klimateknologi. En styrket nasjonal satsing på klimateknologi gjennom Enova var en sentral del av klimaforliket. Denne regjeringen har derfor styrket klimaforliket ved å øke innskuddet i klima- og energifondet med ytterligere 17,75 mrd. kr. I tillegg har vi økt bevilgningene til miljøteknologi betydelig, det er satt av mer penger til forskning på miljøvennlig energi, og det er bevilget 690 mill. kr til satsing på CO₂-håndtering i statsbudsjettet for 2016.

I tillegg er vi, som vi meddelte i revidert nasjonalbudsjett, i ferd med å utrede hvordan Fornybar AS skal operasjonaliseres. Fornybar AS skal bidra til reduserte klimagassutslipp og inkludere innsats rettet mot ny teknologi i overgangen fra teknologiutvikling til kommersialisering.

Virkemiddelapparatet er utformet slik at det skal utløse de beste prosjektene. De ulike ordningene vurderer støtte på prosjektbasis og etter definerte kriterier. Det er viktig at den enkelte sak og det enkelte prosjekt behandles innenfor det virkemiddelapparatet som er etablert for å sikre gjennomføring av nettopp slike prosjekter. Dette er et viktig prinsipp. Regjeringen griper ikke inn i vurderingen av enkeltprosjekter, og det bør vi heller ikke begynne med.

Det regjeringen derimot gjør, er å kontinuerlig vurdere om virkemiddelapparatet er satt sammen på en hensiktsmessig måte. Ambisjonen er at de ulike ordningene til sammen skal være et effektivt verktøy for å nå målene vi har satt oss.

I innstillingen er det flertall for å be regjeringen om å sikre realisering av minst ett anlegg for CO₂-håndtering. Regjeringen har en ambisjon om å realisere minst ett fullskalaanlegg innen 2020, og presenterte i CCS-strategien et løp for å nå dette målet. Regjeringen arbeider løpende med dette, og arbeidet går så langt etter planen.

Når det gjelder tilrådningen fra komiteen om hydrogen som reduksjonsmiddel og bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien, vil vi selvsagt følge opp Stortingets føringer videre. Jeg vil påpeke at dette er to av mange eksempler på prosjekter som allerede har fått støtte fra ulike deler av virkemiddelapparatet. Teknologiene er godt innenfor mandatet til de eksisterende statlige ordningene. TiZir har fått betydelig støtte fra Enova. Elkem har fått støtte fra Forskningsrådet. Dette indikerer at industrien er på rett vei. Det er spennende og fremtidsrettede prosjekter som både kan bidra til reduserte klimagassutslipp og gi konkurransefortrinn for norsk industri.

Vi må møte klimautfordringen med en aktiv innovasjonspolitikk, forskningspolitikk og en politikk for utvikling av lavutslippsteknologier. Men vi bør være forsiktige med å plukke ut som politikere hvilke teknologier og prosjekter som skal fremmes. Det er også mange andre selskaper som har spennende teknologier. Alcoa, Glencore, Arba Follum og Elkem Solar er eksempler på selskaper som har fått støtte. Heller enn å detaljstyre virkemiddelapparatet må vi innrette de ulike ordningene slik at de utløser den teknologiske omstillingen som skal ta oss til lavutslippssamfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [15:08:31]: Aller først har jeg lyst til å gi ros til klima- og miljøministeren for et godt innlegg. Jeg er helt enig med ham: Det handler om at vi klarer å stimulere den teknologiske kompetansen i Norge til å utvikle grønn konkurransekraft i industrien. Det er særdeles viktig.

Jeg er også enig i at en ikke skal detaljstyre fra Stortingets side. Derfor er de opprinnelige forslagene omskrevet, og det er generelle forslag som nå foreligger, både når det gjelder karbonfangst og -lagring, når det gjelder hydrogen og bruk av det som reduksjonsmiddel, og likeledes når det gjelder trekull og ferrolegeringsindustrien.

Mitt spørsmål er: Med bakgrunn i den positive inngangen klima- og miljøministeren hadde, er det ikke litt underlig at regjeringspartiene stemmer imot slike positive, generelle anvisninger på teknologier som det er mulig å lykkes med i Norge?

Statsråd Vidar Helgesen [15:09:26]: Jeg er glad for påpekningen av at vi er enige om mye. Det er derfor vi har en politikk som baserer seg på et klimaforlik, det er derfor det var bred tilslutning til samspillet med EU om 2030-målene, og det er derfor vi er veldig enige om behovet for teknologiutvikling, både fordi det kan få ned utslippene i Norge, og fordi en del av det vi gjør her, kan ha betydning for globale utslippsreduksjoner når god teknologi tas i bruk flere steder.

Jeg tror ikke man skal se på regjeringspartienes posisjon i denne saken og til disse forslagene som noe annet enn en fortsatt tilslutning til dette synet på teknologiutvikling, men det skal ses som en måteholden tilnærming til å peke på spesielle løsninger, spesielle selskaper og spesielle teknologier, når vi har et virkemiddelapparat som er generelt.

Terje Aasland (A) [15:10:31]: Takk for svaret. Det er mye vi er enige om, og det er mange ting som må gjøres. At vi tolker dagens sak og dagens stemmegivning eventuelt som en fortsatt tilslutning, er vel kanskje litt å overdrive.

Derfor spør jeg veldig tydelig, fordi årsaken til at forslagene nå blir fremmet, er at det er usikkerhet om hvorvidt en følger opp de punktene tilstrekkelig, ikke minst når det gjelder karbonfangst og -lagring. Stortinget er veldig ukjent med om en kommer i havn med et fullskala karbonfangstanlegg i Norge innen 2020.

Kan statsråden nå bekrefte at regjeringen følger dette opp, og at den vil, f.eks., sikre at det blir et karbonfangstanlegg i Norge innen 2020?

Statsråd Vidar Helgesen [15:11:31]: Jeg kan i hvert fall si at Paris-avtalen gjør det ikke mindre aktuelt og ikke mindre viktig med karbonfangst. Derfor er vi, både i Norge og internasjonalt, opptatt av å få en fremdrift i dette. Vi har ambisjonen om minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg innen 2020. Vi utreder nå aktuelle prosjekter i Norge, og vi arbeider med fullskala CO₂-håndtering i utlandet. Den strategien for CO₂-håndtering som vi la frem i forbindelse med 2015-budsjettet, legger til grunn at utredninger av prosjekter i Norge skal følge et industrielt prosjektmodningsløp. Nå er vi i gang med mulighetsstudier av aktuelle prosjekter. De er ferdige til sommeren, og vi kommer tilbake til hvordan vi tar arbeidet videre i forbindelse med budsjettet for 2017.

Det er ingen tvil om at CO₂-håndtering er svært viktig for å nå de langsiktige klimamålene. Det må riktignok sies at det nok i liten grad kommer til å bidra til oppfyllelsen av målet for 2020, men viktigere er det at vi frem mot 2030 og 2050 kommer til å trenge CCS.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:12:42]: La meg først begynne med å si at jeg vil takke resten av opposisjonen for at vi klarte å bli enige om gode og konstruktive forslag som gir tydelige føringer. Jeg er enig med den forrige representanten, altså Aasland, om at det ble holdt et godt, saklig og nøkternt innlegg, og i tillegg ble det gitt klar beskjed om at disse vedtakene kommer til å bli fulgt opp av regjeringen. En av grunnene til at vi prioriterer dette, er at regjeringen går rundt og blafrer med milliarder hver gang de snakker om Enova, men virkeligheten er at ekstra penger som Enova har å bruke, netto, er omtrent 129 mill. kr årlig. Og da er det viktig å husholdere med de pengene.

Da vil jeg gjerne først begynne med å stille et spørsmål om CCS. Fangstsiden, sa jeg også i mitt innlegg, er jeg ikke så bekymret for om vi kan klare å få på plass, men alle er enige om at det er staten som må ha ansvaret for transport- og lagringssiden. Hvor lang tid anser statsråden at det tar fra investeringsbeslutning til vi har transport og lagring på plass?

Statsråd Vidar Helgesen [15:13:51]: Hadde jeg visst det, ville jeg kanskje ha drevet med andre ting. Det er altså slik at vi har utredninger av prosjekter som gjøres av eksperter, som utredes og som skal følge et prosjektmodningsløp. Det er for tidlig i dag å si eksakt hvordan og hvor raskt arbeidet kan tas videre, men mulighetsstudiene av både fangst-, transport- og lagringsprosjekter kommer altså til å være ferdige til sommeren. Da kommer vi til å ta det videre og anvise en vei videre i forbindelse med budsjettet for 2017.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:14:34]: Bra, da vet vi at vi får svar på de spørsmålene i budsjettet for 2017. Det er jeg veldig glad for, da venter vi i spenning på det.

Men da vil jeg ha et oppfølgingsspørsmål til statsråden om hvordan han jobber. For statsråden og tidligere statsråd bestilte oppskrifter fra Miljødirektoratet på hvordan man skulle klare å nå målene for 2020. Vel, de oppskriftene er kommet i to ulike rapporter, og der står det anført veldig spesifikt hva det er man må gjøre. Likevel retter statsråden nærmest en kritikk mot opposisjonen i sitt innlegg for at vi går inn og følger opp anbefalingene fra Miljødirektoratet og plukker helt konkret de ulike teknologiene og prosjektene. Men hvis man ikke skal tolke Miljødirektoratets anbefalinger om å velge ulike prosjekter og ulike teknologier, hvordan i all verden jobber da statsråden for å oppnå 2020-målene?

Statsråd Vidar Helgesen [15:15:38]: Det at Miljødirektoratet har gjort en god jobb med å synliggjøre hva som kan bidra til utslippskutt, er et veldig viktig grunnlag for mitt arbeid, og det var et viktig grunnlag for min forgjengers arbeid og for regjeringens arbeid. Det betyr jo ikke at vi skal gå inn og detaljstyre og peke ut de individuelle prosjektene som Miljødirektoratet har brukt for å illustrere sine poenger, men vi styrker altså det virkemiddelapparatet som skal muliggjøre de investeringene og forsøksprosjektene som skal bidra til nødvendig teknologiutvikling for lavutslippsløsninger.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:16:20]: Styrkingen har jo vært på 129 mill. kr, hvis man følger med på budsjettene regjeringen selv har lagt fram. 129 mill. kr netto fra Enova. Jeg skjønner jo veldig godt at hvis måten man følger opp Miljødirektoratets anbefalinger på, ikke er å følge opp Miljødirektoratets anbefalinger, er det heller ikke noe rart at utslippene faktisk går opp. Prognosene, slik de foreligger fra Miljødirektoratet, tyder på at utslippene kommer til å fortsette å gå oppover fram mot 2020. Da utslippene økte og tallene for i fjor kom, sa Vidar Helgesen at, vel, dette var en ventet utslippsøkning. Spørsmålet er: Prognosene peker nå fram mot 2020, regjeringen har ikke lagt fram ett vesentlig kuttforslag som bidrar til reduserte utslipp fram mot 2020 av dem Miljødirektoratet har anbefalt, så hva har statsråden tenkt å gjøre for å sikre at ikke utslippene også neste år går opp?

Statsråd Vidar Helgesen [15:17:26]: Vi har styrket innsatsen til Enova, som sagt. Vi har nesten tredoblet miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge. På ett år har andelen grønne prosjekter i porteføljen til Innovasjon Norge økt fra 28 til 38 pst. Det er betydelige skritt fremover. Det er ikke alltid slik at teknologiutvikling gir utslippskuttresultater fra år til annet. Men skal vi komme oss til lavutslippssamfunnet, er det den typen tiltak vi trenger, og det er den typen tiltak som muliggjør realisering av forslagene Miljødirektoratet peker på. Når det så gjelder utviklingen for utslipp nå, har Miljødirektoratet i sine fremskrivninger sagt at det er sannsynlig at utslippene fra olje- og gassektoren kommer til å øke frem mot 2020 før de begynner å gå ned. Det er på grunn av beslutninger tatt før denne regjeringens levetid, men det er beslutninger som disse regjeringspartiene og alle andre regjeringspartier i Norge de siste 20–30 år har vært med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Korsberg (FrP) [15:18:51]: Helt avslutningsvis har jeg lyst til å kommentere et par ting. Først til representanten Terje Aasland, som nok en gang er her oppe, med stadig høyere stemme, men argumentene mangler fremdeles. Representanten Aasland viser til at denne regjeringen har lengre fartstid fra klimaforliket enn den forrige regjeringen har. La meg bare si det sånn: I 1997 ble jeg valgt inn på Stortinget. Den første debatten jeg deltok i, dreide seg om klima. Og det var ikke en ny debatt for Stortinget – den hadde vart lenge. Det er altså slik at klima har vært debattert i denne salen med jevne mellomrom de siste 25–30 årene.

Det er aldri pent å se noen flykte fra det ansvaret man har hatt. De rød-grønne har hatt åtte år på seg med flertall i denne salen til å fremme den klimapolitikken man måtte ønske. Det skjedde bare ikke. Og da kan man jo stille seg spørsmålet: Hvorfor skjedde det ikke? Jo, jeg tror det grunnleggende var at regjeringen tok hensyn til industri, til verdiskaping og til arbeidsplasser. Det var en ferd SV var med på, som SV selvfølgelig ikke likte å være med på, og det er vel derfor de nå produserer representantforslag på løpende bånd – for å bøte på den dårlige samvittigheten man har opparbeidet seg over åtte år.

Det siste som nå skjer, er at Arbeiderpartiet også ønsker seg bort fra den enigheten man hadde under Meld. St. 13 for 2014–2015. Det er det bare å registrere. Jeg synes det er trist at man ikke kan stå for de standpunktene man har hatt, men Aasland skal i alle fall ha ros for at han er ærlig fra denne talerstolen og sier at man i realiteten angrer på det.

Så har det vært en liten diskusjon om teknologi. La meg si det sånn: Man skal være veldig varsom med fra denne talerstolen å trekke fram både enkeltbedrifter og enkeltteknologier, og spesielt dem som er politisk korrekte. Jeg tror virkemidlene må være generelle. Det er da de også blir oppfattet som nøytrale og utformet på en sånn måte at alle kan være med og dra nytte av dem. Begynner man å definere hva som er politisk korrekt, og løfte det fram, er man på ville veier, etter mitt syn.

Terje Aasland (A) [15:21:56]: Jeg tar fullt og helt ansvar for de åtte årene da den rød-grønne regjeringen styrte landet. Vi la fram to stortingsmeldinger om klima, inngikk to forlik basert på disse klimameldingene, og, som jeg sa i mitt første innlegg: Fra det siste klimaforliket ble inngått og fram til i dag, har altså dagens regjering hatt lengre fartstid med å styre landet enn den foregående regjeringen. Men så er det sånn at regjeringspartiene, og spesielt kanskje representanten Korsberg, til det kjedsommelige bruker det at denne regjeringen ikke kom til dekket bord, istedenfor å påpeke det ansvaret de nå selv har for å fremme forslag og tiltak som kan bringe klimagassutslippene i Norge ned.

Så har jeg ikke sagt at vi ønsker oss bort fra den enigheten vi hadde om tilslutningen til EUs rammeverk, da vi vedtok det i fjor sommer, men jeg har sagt at det har blitt nesten en konsekvent handling fra regjeringspartiene at de bruker det som et skjold mot å gå inn i nye tiltak som vil bringe klimagassutslippene ned. Det synes jeg faktisk er uheldig. I fjor sommer fikk vi oss forelagt en antakelse om at i løpet av dette året ville mest sannsynlig avtalen med EU være ferdig. Det vi nå vet, er at denne avtalen med EU i hvert fall ikke blir ferdig framforhandlet i løpet av denne stortingsperioden. Det betyr at for dette stortinget er det ganske påkrevd at en påpeker og gjennomfører gode tiltak som vil bringe klimagassutslippene ned. Svært mange av de forslagene som Stortinget vedtar med hensyn til tiltak for å få ned klimagassutslippene, er mot regjeringspartienes vilje – eller så er det sånn at regjeringspartiene ser at her ble det plutselig et flertall, så de blir med allikevel.

Det er ingen tvil om at denne stortingsperiodens kjennemerke når det gjelder klima, er at det faktisk er stortingsflertallet og ikke regjeringspartiene som gjør at vi får tiltak som er positive for klima i dette landet.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:24:24]: Det var representanten Korsbergs siste kommentarer som fikk meg opp igjen.

Målsettingen med å fremme alle disse forslagene som vi har fremmet de siste årene, er jo å kutte utslipp. Og vi ser at vi har en regjering som skryter av at de har framlagt oppskriften. Jeg husker at den forrige klimaministeren gjentok mange ganger at det var hennes regjering som i GAP-rapporten fikk fram hva det var som skulle gjøres for å nå målene – og så er det altså ikke fremmet forslag om ett eneste av de grepene som er tatt der. Så det vi gjør, er å bruke faginstansen til regjeringen for å fremme de forslagene som skal til for å kutte utslipp fram mot 2020, siden regjeringen velger å la være å gjøre det.

Og jeg synes jo at man, før man nå fortsetter på den galeien man har vært på de siste årene med å si at vi kom ikke til dekket bord, det var den forrige regjeringen som gjorde alt, så vil jeg bare at man skal lese om igjen, man skal se på det som SSB sa før helgen:

«Etter en mangeårig trend med reduksjon i utslipp av klimagasser, økte klimagassutslippene i 2015.»

Den trenden har vært nedadgående fra det første klimaforliket i 2007–2008 og fram til forrige år. Og når man hører på statsråden, sier han at utslippene nå vokser med prognosen, og vi har en regjering som altså styrer etter prognosen. Det betyr at man har ingen ny politikk – og klimapolitikk funker, men mangelen på klimapolitikk fungerer dessverre også.

Ekte teknologioptimister tar teknologien i bruk. Det man bør fokusere på, er å ta den teknologien som finnes der ute, i bruk, fordi det er på den måten man klarer å industrialisere den. Og hvis vi tenker igjennom hva det er som er det største gjennombruddet vi har hatt de siste 10–15 årene i klimapolitikken, så er det Tysklands gave til menneskeheten da de valgte å satse stort på sol og vind. Det var med på å industrialisere hele sektoren og gjorde at kjent teknologi ble mye, mye billigere og er i dag i stand til å utkonkurrere ny fossil energi av alle slag.

Jeg avslutter med det, og jeg gleder meg i dag sammen med resten av opposisjonen – og kanskje i smug: deler av posisjonen – som er fornøyd med at Stortinget gir en veldig klar anvisning om at vi skal sørge for å realisere viktig hydrogensatsing, viktig CCS-satsing og viktig satsing på trekullproduksjon i Norge.

Ola Elvestuen (V) [15:27:18]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet mer i denne debatten, for vedtakene er positive, og vi legger et trykk på at vi må ha utslippskutt i norsk industri, som er en fordel også for norsk industri og dens konkurranseevne internasjonalt. Dette er å redusere de globale utslippene. Men jeg lyttet også til representanten Heikki Eidsvoll Holmås, og det er noe med beskrivelsen – at man tar det ett steg for langt.

Jeg har også sett SSBs rapport om at utslippene har økt, og ja, det er en økning i år etter at vi har hatt noen år hvor det har gått nedover. Men man må også se på bakgrunnen for at det går opp. Det handler ikke om hva som har skjedd det siste året. Det handler om de vedtakene som er gjort, spesielt i petroleumsindustrien de siste ti årene. Det er jo der utslippene kommer fra.

Jeg synes at vi har et felles ansvar for at vi nå har en helt annen systematikk i klimaarbeidet vårt både fram mot 2020 – de målene skal vi ikke la ligge – og fram mot 2030. Er det én ting klimapolitikken i Norge virkelig skriker etter, er det bedre systematikk i arbeidet i årene framover. Det går på både at den forrige regjering gjorde for lite, og at det fra denne regjeringen har kommet få forslag. Det felles borgerlige flertallet har gjort mange vedtak i Stortinget, og det er gjort mange vedtak i Stortinget med ulike flertall. Det er et temposkifte med et borgerlig flertall på Stortinget. Det som er ansvaret vårt, er å klare å få effekten ut av dette i årene som kommer.

I de sakene vi nå behandler, må særlig mye av den viljen vi legger for dagen når vi gjør vedtakene, følges opp med en prioritering av støtteordningene vi har for overgang både til hydrogen og til trekull. Det gjelder inn mot Enova, det gjelder inn mot Gassnova, det gjelder miljøteknologiordningen. Vi må opp på et nivå som tilsvarer de oppgavene vi tillegger disse institusjonene.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:29:50]: Jeg aksepterer ikke Ola Elvestuens beskrivelse. Jeg er den første til å innrømme at det er helt åpenbart at vi ønsket raskere klimakutt i løpet av den perioden vi satt, men man må se på fakta. Fakta sier at utslippene gikk ned. Prognosene for 2020 gikk ned. Venstre og Kristelig Folkeparti gikk til valg på å si at bare vi får en ny regjering, skal vi endelig få utslippskutt. Det var det de sto og lovte velgerne sine. Det vi har fått nå, er et taktskifte som har ført til økte utslipp i stedet for at utslippene går ned. Så jeg vil bare be Venstres representant om snart å innrømme overfor egne velgere at det faktisk er sånn at det taktskiftet som har kommet, er et taktskifte i feil retning.

Prognosene framover peker i retning av økte utslipp hvis man ikke gjennomfører ny politikk. Alle beslutninger er gamle beslutninger, men det er derfor man må ha ny politikk – og den nye politikken er dessverre fraværende hos denne regjeringens.

Presidenten: Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) [15:31:08]: Det er gammel politikk, og den må også SV ta ansvar for, for den har SV sittet og vært med på å beslutte, og det er konsekvensene av de beslutningene som ble tatt for en del år siden, vi nå ser resultatene av. Så må vi klare å bryte ned de utslippene som er. Det må vi innenfor industrien, der er denne saken viktig, og vi må spesielt klare å gjøre det når det gjelder transportsektoren, fordi vi må kompensere for den økningen som nå ligger inne i dette. Det som er grunnlaget, og det vi må gjøre i stedet for bare å påpeke problemet, er å analysere situasjonen. Vi må ha ny politikk innenfor petroleumssektoren – det kommer en diskusjon etterpå. Vi må ha ny og forsterket politikk innenfor industri. Vi må ha mye mer og forsterket innenfor transport. Vi vet at det er der vi må ta de store utslippskuttene både fram mot 2020, hvis det skal virke, og fram mot 2030. Og man må få inn den systematikken som trengs for å få til de utslippskuttene som vi må ha i årene framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.