Bård Vegar Solhjell (SV) [14:57:39]: (ordførar for saka): Dette er eit forslag om å ta inn i Grunnlova ei føresegn som forbyr atomvåpen på norsk jord.

Grovt sett kan ein først referere fleirtalets syn. Dei gjer heilt tydeleg greie for at dei sjølvpålagde avgrensingane vi har i atomvåpenpolitikken, skal stå fast, men at dei ikkje ser det som nødvendig å ta inn ei slik ny føresegn i Grunnlova. Som det vil være kjent, er det slik at vi over lang tid i Noreg har praktisert ein politikk der vi ikkje har atomvåpen, ikkje lagrar dei eller tillèt dei på skip som går til norske hamner, f.eks.

Fleirtalet understrekar at

«det ikke bør herske tvil om at norsk politikk på dette feltet fremdeles ligger tydelig fast og anser det derfor for unødvendig også å opprette rettslige rammer gjennom en grunnlovsendring».

Så er det viktig å seie at eit anna fleirtal, som er Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV, viser til den tverrpolitiske norske støtta til arbeidet for ei verd fri for atomvåpen og refererer til ei sak som nyleg har vore oppe i utanriks- og forsvarskomiteen om full avskaffing av atomvåpen, og korleis det vil gje ei tryggare verd. Eg refererer frå Innst. 199 S for 2015–2016 frå utanriks- og forsvarskomiteen:

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Det er slik at det her òg vert lagt til grunn, i saka og i innstillingane, at Noreg skal arbeide vidare for dette.

Likevel er det slik at eit klart fleirtal ikkje støttar forslaget om å ta føresegnene inn i Grunnlova. Difor skal eg heilt til slutt seie nokre ord om kvifor SV støttar sjølve forslaget, som vi òg er medforslagsstillar til.

Atomvåpen er dei farlegaste og mest inhumane våpena menneskja har funne opp. Dei vart brukte over Hiroshima og Nagasaki ved slutten av den andre verdskrigen. Eg har sjølv besøkt Hiroshima og sett dei ekstreme øydeleggingane det førte til. Titusentals menneske døydde momentant eller av skadane i løpet av månadene etterpå.

Dagens atomvåpen er langt meir øydeleggjande enn dei ein hadde den gongen. Det er ikkje mogleg å ta i bruk atomvåpen utan at det får massive, irreversible humanitære konsekvensar, og konsekvensar for miljøet. Det er færre atomvåpen i dag enn det var for nokre tiår sidan, men det er fleire land som har dei, og det er større risiko for spreiing. Det er sakleg grunnlag for å hevde at atomvåpen utgjer ein større trussel i dag enn det dei gjorde under slutten av den kalde krigen.

Det finst andre masseøydeleggingsvåpen, kjemiske og biologiske våpen. Der har vi internasjonale konvensjonar som forbyr dei i bruk. Det har vi ikkje for atomvåpen. Vi meiner at dette gjev eit godt grunnlag for at det skal vere eit eige grunnlovsforbod som klargjer at Noreg ikkje vil produsere, innføre, bruke eller utplassere atomvåpen i riket.

Heilt til slutt tek eg opp forslaga frå Venstre, SV og Miljøpartiet Dei Grøne.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Bård Vegar Solhjell tatt opp de forslagene han refererte til.

Martin Kolberg (A) [15:02:12]: (komiteens leder): Norges linje i spørsmålet om atomvåpen på norsk jord har ligget fast i snart 60 år. På et NATO-rådsmøte i Paris 17. desember 1957 holdt daværende statsminister, Einar Gerhardsen, Norges innlegg, og jeg siterer fra det:

«Det var frykten for å miste frihet og uavhengighet som for 9 år siden førte oss sammen i en forsvarsallianse. Dens primære mål var å trygge freden og sikkerheten i vår del av verden. Hittil har vi lykkes med dette, takket være vårt samhold og våre folks forsvarsanstrengelser. Vår allianses militære styrkemålsetting har til enhver tid klart vist dens defensive karakter. Vår organisasjon og de enkelte medlemsland har lagt den største vekt på ikke å gå til tiltak som kunne betegnes som aggressive eller provokatoriske. Dette må fortsatt være vår politikk.»

Han sa videre:

«Jeg må imidlertid i denne forbindelse minne om at det helt fra NATO’s grunnlegging har vært Norges politikk ikke å stasjonere fremmede stridskrefter på vårt territorium så lenge vi ikke er truet av eller utsatt for angrep. Vi ser ingen grunn til å endre denne politikk.»

Så kommer den utløsende setningen:

«Vi har i Norge heller ingen planer om å la opprette lagre av atomvåpen på norsk område eller installere utskytningsbaser for mellomdistanseraketter.»

Tidligere statsminister Gerhardsens formulering om «ingen planer om å la opprette lagre av atomvåpen på norsk område» var den gangen åpenbart inspirert av et enstemmig vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte et halvt år tidligere, i mai 1957, hvor det ble vedtatt enstemmig:

«Atomvåpen må ikke plasseres på norsk område.»

Denne politikken har stått seg godt, og den har stått støtt gjennom snart 60 år – gjennom ulike sikkerhetspolitiske epoker, gjennom kald krig og avspenning. Politikken har hatt stabil og bred politisk oppslutning her til lands og i Stortinget. Vi ser per i dag derfor ikke behovet for også å opprette rettslige rammer gjennom en grunnlovsendring, som denne diskusjonen handler om. I tillegg vil et eksplisitt forbud mot det som kalles for produksjon, innføring, bruk og utplassering av en spesiell våpentype, i kraft av sin detaljeringsgrad utfordre norsk konstitusjonell tradisjon.

Forslaget reiser også spørsmålet om presedens. Ja, de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen er potensielt katastrofale, selvsagt. Når det gjelder biologiske og kjemiske våpen, har vi sluttet oss til FN-konvensjoner – men vi har ikke tatt noe forbud inn i Grunnloven. Og om vi ser inn i framtiden, dukker det opp nye problemstillinger, som f.eks. autonome, selvstyrende våpensystemer.

Forslagsstillerne viser til at en håndfull land har innført lignende forbud i sine nasjonale lovverk. Jeg registrerer at ingen av de opplistede landene er allierte NATO-medlemsland.

Når dette er sagt, er det viktig å understreke at arbeidet for å avskaffe atomvåpen ikke er i strid med vårt NATO-medlemskap, snarere tvert imot: NATOs strategiske konsept fra 2010 forplikter alliansen til å arbeide for å legge forholdene til rette for en verden fri for atomvåpen. Denne målsettingen ble gjentatt i erklæringen fra det siste NATO-toppmøtet i Wales, i september 2014.

Gjennom behandlingen av stortingsmeldingen om globale sikkerhetsutfordringer noen uker tilbake bidro også Stortinget til å gi retning for Norges rolle i arbeidet for en atomfri verden. Stortingsflertallet har i flere år tydelig uttrykt sin tilslutning til målet om et internasjonalt, reelt totalforbud mot atomvåpen.

På nedrustningsfeltet forholder vi oss ofte til langsiktige mål. Men nettopp langsiktigheten må føre til at vi ikke slipper taket, skyver problemet til side og lar oss overmanne av at oppgaven synes for stor. I en mindre skala overvant vi denne holdningen da vi var med på å framforhandle et internasjonalt forbud mot antipersonellminer i 1997 og et forbud mot klasevåpen i 2008. Et totalforbud mot atomvåpen er en større, mer kompleks og trolig mer langsiktig oppgave.

På den ene siden er vi i dag ikke kommet dit at tiden er inne for å ta inn et forbud mot atomvåpen i vår grunnlov. Men regjeringen har av Stortinget fått en klar marsjordre om at Norge skal innta en pådriverrolle i det politiske arbeidet for et internasjonalt, rettslig bindende rammeverk, for å sikre målet om en verden fri for atomvåpen.

Stortinget har nylig vedtatt det som er referert av andre, men jeg gjentar det:

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføringen av Ikkespredningsavtalens (…) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

På dette grunnlaget støtter ikke Arbeiderpartiet grunnlovsforslaget om å innføre atomvåpenforbud.

Michael Tetzschner (H) [15:09:32]: Et overveldende flertall i komiteen, og formodentlig også i salen, mener at det ikke bør herske tvil om at norsk politikk på dette feltet fremdeles ligger fast, og vi anser det derfor for helt unødvendig å innføre en slik begrensning, et slikt forbud, som grunnlovsbestemmelse, og i hvert fall i den form som det forslaget har fått. Vi mener også at et alminnelig forbud, som det foreslåtte, mot atomvåpen på norsk jord kan stride mot etablert norsk sikkerhetspolitikk, slik den har vært definert siden 1950-årene, som foregående taler også redegjorde noe for.

Vi har også støttet, som ledd i den etablerte forsvarspolitikken, at Norge ikke for tiden tillater utplassering av kjernevåpen eller etablering av utenlandske baser på norsk territorium i fredstid. Men allerede de som studerte Einar Gerhardsens tale i Paris, ville nettopp ha sett at uttalelsen var gitt under betingelse av at det var fredstid, at ikke krig var i gang eller truet umiddelbart. En av våre innvendinger mot dette forslaget er nettopp at det har en mye videre slagvidde. Det er et generelt forbud som skal virke gjennom alle tider, og under alle forhold. Vi mener at våre myndigheter må kunne vurdere endringer i base- og atomvåpenpolitikken dersom situasjonen skulle tilsi det, f.eks. etter en internasjonal krise eller forverring av dramatisk art i negativ retning.

Vår politikk har hittil bestått av beroligelse, dvs. fravær av baser og atomvåpen, selvpålagt, i fredstid, men også avskrekking, dvs. at politikken kan endres dersom sikkerhetssituasjonen endres. Dagens politikk er vel forenlig med NATOs strategiske konsept. Grunnlovsforbud mot atomvåpen i Norge vil kunne oppfattes som undergravende i forholdet til etablert alliansepolitikk og samtidig frata norske myndigheter sikkerhetspolitisk handlefrihet. Grunnlovsforslaget vil kunne oppfattes å være på kant med NATOs strategiske konsept, som fastslår at kjernevåpen inngår i alliansens avskrekkingsstrategi. Å vedta en grunnlovsbestemmelse som den foreslåtte, vil etter vår vurdering ikke ha annen virkning enn å skape usikkerhet om norsk utenriks- og forsvarspolitikk.

Alliansepolitikken, dvs. felles sikkerhet gjennom integrert forsvarssamarbeid mellom vestlige demokratier, er blitt realisert gjennom vårt NATO-medlemskap. Vern om Norges frihet har vært basert på alliansens militærkonsept, som ikke på noe tidspunkt har fraskrevet seg prinsippet om å bruke atomvåpen, så lenge denne våpentypen finnes utenfor alliansen og hos land som kan utgjøre en trussel mot Norge eller andre NATO-land. En troverdig avskrekkelse er avgjørende for at atomvåpen de facto aldri kommer i bruk, og dermed reduserer man tilsvarende risikoen for at vi blir utsatt for et angrep med konvensjonelle våpen.

Tenkningen er nettopp dette, at ved verbalt å avskrive seg tenkbarheten av å bruke atomvåpen, kan man så en tvil som senker terskelen for et konvensjonelt angrep, og så kan man altså via et konvensjonelt angrep komme i en situasjon hvor den eskalerer til bruk av taktiske, kanskje også strategiske atomvåpen. Da er det klart at vi heller ønsker en situasjon hvor man ikke prinsipielt fraskriver seg muligheten til å bruke denne våpentypen, så lenge andre land som ikke underkaster seg kontroll, har disse våpnene. Da er det bedre at vi ikke har fraskrevet oss muligheten, men også samtidig har oppnådd å heve terskelen for selv å bli angrepet med konvensjonelle midler, og kanskje dermed også en eskalering til en videre bruk av atomvåpen noen gang. Det er det som også begynner å bli vår erfaring i etterkrigshistorien.

Det er riktig at Norges regjeringer historisk har pålagt seg selv visse begrensninger i atom- og basepolitikken, men erklæringen er som sagt knyttet til fredstid, og Paris-erklæringen er for øvrig et uttrykk for at det var regjeringen som traff denne beslutningen, som ledd i sin styring av utenrikspolitikken. Derfor er det også av denne mer formelle grunn ikke aktuelt å grunngi om forsvarsdoktriner. En grunnlovsendring vil da være lite aktuell fordi den rett og slett vil sette nye grenser mellom utøvende myndighet, regjeringen, for utøvelsen av utenriks- og forsvarspolitiske beslutninger som tilligger regjeringen, og som Stortinget skal kontrollere.

Vi er altså kommet til samme konklusjon som foregående taler, komitéleder Kolberg. Vi vil sterkt fraråde Stortinget å vedta det foreslåtte grunnlovsforslaget.

Tom E.B. Holthe (FrP) [15:15:49]: Som flere allerede har vært inne på, har politikken med forbud mot atomvåpen hatt en bred politisk oppslutning, som har vart i 60 år, også i sikkerhetspolitisk vanskelige tider. Det bør derfor ikke herske noen som helst tvil om at norsk politikk på dette feltet fremdeles ligger tydelig fast. Fremskrittspartiet – i likhet med flertallet – anser det derfor som unødvendig å opprette rettslige rammer gjennom en grunnlovsendring. Selv NATOs strategiske konsept forplikter alliansen til målet om å legge til rette for en verden uten atomvåpen.

Norge har hatt et tydelig standpunkt mot atomvåpen på norsk jord. Denne politikken har ikke bare unison politisk støtte i Norge, men også tydelig aksept blant våre allierte. Et grunnlovsforbud mot atomvåpen i Norge vil kunne oppfattes som undergravende når det gjelder etablert alliansepolitikk og samtidig frata norske myndigheter sikkerhetspolitisk handlefrihet. Grunnlovsforslaget vil kunne oppfattes å være på kant med NATOs strategiske konsept, som fastslår at kjernevåpen inngår i alliansens avskrekkingsstrategi. Vi ser at flere land enten har utviklet eller forsøker å utvikle atomvåpen. Nord-Korea er et land som hevder å ha langdistanseatomvåpen. Dette er et land som store deler av verden har liten eller ingen tillit til. Det er derfor viktig at NATO-alliansen fortsetter med sin politikk, med tanke på en avskrekkingsstrategi. Men dette bør ikke endre Norges arbeid mot atomvåpen. Norge må og bør videreføre sin holdning til atomvåpen og fortsette sitt utrettelige arbeid med å endre verdens syn på atomvåpen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:18:04]: Kristelig Folkepartis standpunkt er klart. I vårt program er det en tydelig uttrykt formulering:

«Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. KrF mener Norge må spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen og arbeide langsiktig for et forbud mot slike våpen.»

Vi støtter derfor arbeidet med balansert og gjensidig atomnedrustning innenfor rammen av Ikkespredningsavtalen, inkludert et langsiktig mål om et internasjonalt forbud mot kjernevåpen. På kort sikt er det helt avgjørende å hindre ytterligere spredning av atomvåpen.

Spørsmålet her og nå er hvorvidt et forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen skal grunnlovfestes. Det spørsmålet handler like mye om Grunnlovens karakter og hva man mener er naturlig å føye til i Grunnloven.

Problemstillingen som ligger til grunn for forslaget, er imidlertid viktig, nemlig hvordan vi skal få bukt med denne type masseødeleggelsesvåpen, og det de representerer. Temaet er stadig mer aktuelt, dessverre. Samtidig ligger det ikke i vår grunnlovstradisjon å skrive inn målsettinger av den art som det legges opp til her. Denne typen problemstillinger ivaretas etter vår oppfatning best ved hjelp av andre politiske virkemidler og initiativer, i tråd med det jeg har nevnt innledningsvis.

Grunnlovens karakter og formål gjør det etter vårt syn ikke riktig å grunnlovfeste et forbud mot én bestemt type masseødeleggelsesvåpen. Andre våpenkategorier er heller ikke nevnt i Grunnloven, og det er etter Kristelig Folkepartis mening heller ikke riktig – ut fra vårt syn på Grunnlovens karakter og dens bestandighet – å innføre denne typen bestemmelse.

Dersom en skulle innført en slik bestemmelse, presser det seg naturlig fram spørsmål om andre våpentyper. Hva da med andre kategorier våpen som er spesielt inhumane eller skadelige for sivilbefolkningen eller miljøet? Dette er helt relevante spørsmål.

Imidlertid er Kristelig Folkeparti helt tydelig på at arbeidet for en atomvåpenfri verden må og skal fortsette. Dessverre har flere land skaffet seg atomvåpen etter at Ikkespredningsavtalen fra 1970 ble inngått. Det er en farlig trend som må reverseres. Vi må hindre at Iran og Nord-Korea blir atommakter, og vi må hindre at terrorgrupper skaffer seg atomvåpen eller annet kjernefysisk materiale som kan brukes i bomber. Samtidig må atommaktene intensivere arbeidet med å redusere antallet atomvåpen. Bare på den måten kan vi nå målet om en verden helt fri for atomvåpen, som er en visjon og en målsetting som vi vil arbeide for.

FN har nedsatt en arbeidsgruppe som skal arbeide for dette, og der må Norge være en aktiv pådriver. Vi har som nasjon en viktig oppgave: Vi skal være aktive og offensive. Og Kristelig Folkepartis standpunkt er tydelig: Vi skal hindre ytterligere spredning av atomvåpen, og vi skal arbeide langsiktig for et forbud mot atomvåpen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:21:53]: Jeg slutter meg fullt og helt til den holdning som representanten Kolberg framførte i sitt grundige innlegg. Jeg ser derfor ikke behov for å ha noe langt innlegg.

Senterpartiet er en sterk tilhenger av det som har vært etablert norsk sikkerhetspolitikk siden 1950-åra, som ikke tillater utplassering av atomvåpen eller etablering av utenlandske baser på norsk territorium i fredstid. Det er en politikk som for oss ligger svært, svært fast. Det er ingen debatt i våre rekker om det.

Jeg vil også ta fram det som flere har vært inne på, at det har vært behandling av temaet i utenriks- og forsvarskomiteen, ifølge Innst. 199 S for 2015–2016, hvor det er en enstemmig komité som gir tverrpolitisk norsk støtte til arbeidet «for en verden fri for atomvåpen». Jeg merker meg at denne komitémerknaden fra vår side ikke har tilslutning fra Høyre. Jeg vet ikke om det er en inkurie at det er sånn, men jeg regner ikke med det, for det er ikke sagt, og jeg stiller meg noe uforstående til at Høyre ikke er med på den.

Senterpartiet vil følge situasjonen internasjonalt nøye for å få til et rettslig bindende rammeverk mot atomvåpen. Det som har vært og er norsk politikk på dette området, har tydelig aksept blant våre allierte, og det er det viktig å holde klart og tydelig fram.

Jeg merker meg ellers at medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet har en egen merknad – som representanten Tetzschner også refererte til – hvor de «viser til at norske myndigheter må kunne vurdere endringer i base- og atomvåpenpolitikken dersom situasjonen skulle forverre seg dramatisk i negativ retning». Jeg fikk ikke noe godt svar på hvorfor det var nødvendig for Høyre å ta inn den merknaden. Legger en opp til å endre base- og atomvåpenpolitikken i fredstid? Enten er det jo fred, eller så er det krig. Dette fører til at det blir skapt usikkerhet og tvil om hvor Høyre og Fremskrittspartiet står i fredstid, noe som Senterpartiet er grunnleggende uenig i at vi skal skape i denne diskusjonen.

Senterpartiet er med i et stort flertall som går imot at forslaget bifalles.

Sveinung Rotevatn (V) [15:25:06]: Vi har hatt fleire debattar i denne salen dei siste par åra om atomvåpenpolitikken. Dei har vore interessante fordi debattane viser at sjølv om det er ein slags konsensus i alle fall om nokre hovudlinjer, er det også betydelege sprik mellom partia i synet på atomvåpenpolitikken, både når det gjeld grunnlovfesting av norsk praksis, som vi diskuterer no, og også i synet på korleis Noreg skal agere ute i verda når det gjeld å få til bindande rettslege rammeverk mot bruk av atomvåpen.

Det er ein grunn til at desse diskusjonane kjem, for bruk av atomvåpen har irreversible menneskelege konsekvensar, irreversible miljømessige konsekvensar. Eg trur det er utenkjeleg for oss alle at slike våpen skal bli brukte på norsk jord både på grunn av det enorme øydeleggingspotensialet og fordi den typen våpen også vil gjere humanitær hjelp i etterkant av angrep og bruk umogleg.

Dessutan er det også slik at det å ha atomvåpen gjer ein til eit potensielt mål for andre land som har atomvåpen. Det gjer det særleg viktig å ha ein trygg rettsleg garanti mot at atomvåpen skal bli utplasserte i Noreg.

Representanten Tom E.B. Holthe frå Framstegspartiet sa at det er unison støtte til dagens praksis, at den har stor aksept hos våre allierte, og at det ikkje bør herske tvil om at den praksisen ligg fast. Det er godt sagt. Men er det noko anna enn tvil som blir skapt, ikkje berre gjennom voteringa i dag, men ikkje minst gjennom merknadene frå Høgre og Framstegspartiet, som representanten Per Olaf Lundteigen heilt riktig påpeikte? Eg kjem i tvil når eg les dei, om dagens praksis skal liggje fast. Det ein eigentleg seier, er at dagens praksis skal liggje fast, heilt til han ikkje gjer det lenger. Eg og Venstre meiner at vi treng ei konstitusjonell forankring og forsikring mot Noreg som ei framtidig kjernefysisk slagmark.

Ja, situasjonar kan endre seg. Det sikkerheitspolitiske bildet kan endre seg, men er det ein situasjon der Det norske stortinget ser for seg at vi skal utplassere atomvåpen, og langt mindre bruke atomvåpen, på norsk jord? Eg ser ikkje for meg ein slik situasjon. Difor meiner eg det er riktig å ta inn i Grunnlova dei forslaga vi her diskuterer. Det er gode forslag. Eg synest det er synd at enkelte av forslagsstillarane frå Arbeidarpartiet tydelegvis har endra syn sidan forslaga vart leverte, men vi har framleis ikkje kome til votering. Så eg og Venstre kjem i alle fall til å stemme for, og det vil eg oppfordre andre representantar i salen også til å gjere.

Knut Falk Qvigstad (MDG) [15:28:31]: Denne debatten rører ved en av de mest grunnleggende utfordringer som vi står overfor i vårt moderne samfunn. I løpet av det forrige århundret etablerte menneskeheten en teknologisk og økonomisk kapasitet som har gitt oss veldig mye godt, men som samtidig har gitt oss evnen til å ødelegge både vår egen sivilisasjon og vårt eget livsgrunnlag. Det har gitt oss noen verktøy som vi trenger veldig gode og sterke reguleringer for å klare å håndtere over tid.

Vi i Miljøpartiet De Grønne er veldig usikre på om vi har klart å etablere et tilstrekkelig godt regelverk på flere av de områdene. Atomvåpen er kanskje det aller kraftigste symbolet og den aller største trusselen mot framtiden vår. Bruk av atomvåpen har humanitære konsekvenser som overgår alle andre våpen. Det skiller seg fra konvensjonelle våpen ved at de i bruk først og fremst rammer uskyldige sivile og ikke stridende.

Da bombene smalt over Hiroshima og Nagasaki, ble en av de største menneskelige og miljømessige katastrofene vi har sett i moderne tid, utløst. Lidelsene som bombingen førte til, er nesten utenfor vår fatteevne. Totalt ble omtrent 60 000 mennesker drept momentant. Nesten ytterligere 190 000 døde av radioaktivt støv i luften, forurenset mat og drikke samt kreft og brannskader eller senskader etter stråling. I årene som fulgte, ble barn født med alvorlige lidelser som en konsekvens av foreldrenes og besteforeldrenes eksponering.

Tragedien var menneskeskapt gjennom villet politikk, og derfor kan vi også hindre at dette skjer igjen – ved hjelp av villet politikk. De Grønne støtter kravet til et stort antall av verdens stater og et bredt sivilsamfunn om et forbud mot atomvåpen og ønsker et NATO uten disse masseødeleggelsesvåpnene. For å oppnå dette internasjonalt må vi begynne med vårt eget land.

Det finnes ikke noen god grunn til at atomvåpen skal være tillatt. Mens verden har forbudt kjemiske våpen og biologiske våpen, er den tredje typen masseødeleggelsesvåpen, atomvåpen, fortsatt lov. Dette skjer på tross av at dette kan være det mest ødeleggende av alle.

Våre søsterpartier i flere land, deriblant Tyskland, har stått i spissen for arbeidet for nedrustning og mot utplassering av atomstridshoder på eget territorium gjennom mange år. De siste årene har motstanden mot atomvåpen vokst og favner langt bredere. Tre av fire stater støtter initiativet om et forbud etter et forslag fra Østerrike.

Det er ennå ikke for sent. Norge har gjort dette før. Vi støttet arbeidet med å forby klasevåpen, som tidligere talere har vært inne på, selv om det også satt langt inne. Da konkluderte regjeringen med at det var riktig og viktig at Norge spilte en nøkkelrolle for å få avtalen i havn. Regjeringen har nå en mulighet til å gjøre det samme med nedrustning av atomvåpen. Vi tror det vil være en langt mer konstruktiv linje enn det regjeringen foreløpig har inntatt.

Miljøpartiet De Grønne mener det er fullt mulig å kombinere en aktiv politikk for nedrustning med å følge opp våre forpliktelser som NATO-medlem. Vi mener det er beklagelig at regjeringen har skjøvet NATO foran seg for å unngå å ta tydelig stilling i denne saken.

Flere land har allerede slike bestemmelser som vi behandler her i dag, nedfelt i sin konstitusjon. Vi mener det ville være en styrke for Norge med en bestemmelse som tydelig slår fast at produksjon, introduksjon, utplassering eller bruk av atomvåpen i Norge er uaktuelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.