Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:04:02]: Statsråden konsentrerte redegjørelsen om fem sentrale utfordringer. Det er viktig å minne om at de alvorligste av disse – flyktning- og migrasjonsutfordringene og den svake økonomiske veksten etter finanskrisen – ikke er skapt i Europa, men utenfor. De er ikke et resultat av EU-samarbeidet, men av krig og sammenbrutte stater i Midtøsten og Afrika og bankkrakket i USA.

Tvert imot kan vi undres over hvordan situasjonen hadde vært uten EU-samarbeidet, uten de institusjoner og virkemidler de europeiske landene har gjennom EU-samarbeidet.

Vi har sett tilløpene og kreftene under trykket av flyktningstrømmen i fjor, fordi landene i fellesskap ikke evnet å få Schengen-samarbeidet og Dublin-samarbeidet til å håndtere den krevende situasjonen. Mange land vendte det felles ansvaret ryggen og tok isteden saken i egne hender.

Vi kan bare ane hva som ville blitt situasjonen hvis alternativet ikke hadde vært å få disse institusjonene til å fungere bedre, slik det nå arbeides med, og som regjeringen støtter opp om.

Det er vi enig i at Norge må gjøre. Vi er med i både Schengen og Dublin og har således også et ansvar for at dette samarbeidet skal fungere godt, også i nye og mer krevende situasjoner.

Det EU legger opp til, er i tråd med vår politikk: kontroll på grensene, fordeling mellom landene av dem som trenger beskyttelse, å forhindre at folk legger ut på livsfarlige reiser i hendene på menneskesmuglere som vil tjene penger, ikke hjelpe mennesker.

I kjølvannet av økonomiske problemer, ledighet, migrasjon og terrorhendelser ser vi en bekymringsfull framvekst av høyrepopulistiske krefter i flere land: presidentvalget i Østerrike mellom ytterfløyenes kandidater, de populistiske og antidemokratiske kreftene styrker seg – i Ungarn, Polen, Frankrike og Russland. Vi må stå opp mot disse kreftene. Hvis ikke vi i Europa makter det, hvordan skal vi lykkes i andre deler av verden?

Jeg støtter regjeringen i at det er i vår interesse at EU lykkes i å utvikle sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid, og at Norge bør være en aktiv partner i dette, ikke minst i forhold til Russland, som statsråden peker på i redegjørelsen. Det må være sentralt for oss at også våre erfaringer med og vårt forhold til Russland er med i den europeiske debatten og analysen. Vi støtter opp om sanksjonene. Men det er også viktig å beholde arenaer for samarbeid og dialog, slik vi har i nord, om viktige felles oppgaver: forvaltning av fiskeriressursene, søk og redning, miljøforvaltning. Dette må regjeringen bringe til bordet i samarbeidet med våre naboland, både i EU-sammenheng, i NATO-sammenheng og i det nordisk-baltiske samarbeidet.

Statsråden er bekymret for folkeavstemningen i Storbritannia. Et flertall for å gå ut vil skape usikkerhet. For oss er det viktig å huske på at de i tilfelle ikke bare forlater EU, de forlater også EØS og dermed oss.

Vi vil, når de i så fall har snirklet seg ut av samarbeidet, også stå uten en handelsavtale med en av våre viktigste handelspartnere. Det er bekymringsfullt at regjeringen ikke synes å forberede oss på en slik situasjon. Næringsministerens eneste svar da jeg utfordret henne på dette i en interpellasjon nylig, var at de følger med. Det er ikke godt nok. Jeg håper det er noen i EFTA-sekretariatet i Brussel eller Genève som gjør mer enn bare å følge med.

Hvis Storbritannia blir i EU, og det er vel det mest sannsynlige utfallet, sier statsråden at regjeringen ser en mulighet for økt fleksibilitet à la det Cameron har forhandlet seg til, når det gjelder mulighetene for å redusere barnetrygden for barn i land med lavere levekostnader enn hos oss. Vel, dette har dukket opp fra tid til annen i debatten over flere år. Men det gjenstår å se de grundige analysene av hvor stort problemet med såkalt trygdeeksport er – utover norske pensjonister som nyter et varmere klima, enten det er i sydligere europeiske land eller lenger unna, f.eks. i Thailand, og som det er enighet om at skal beholde sin pensjon, selvfølgelig, som den er.

For det vil være en side ved kjøpekraftjustert barnetrygd som vi ikke kan se bort fra – det vil i tilfelle også gjelde norske barn av norske foreldre i utlandet, f.eks. diplomatbarn, barn av sjømannspresten og av norske ansatte i norske bedrifter i utlandet. Det tror jeg vil vekke reaksjoner.

Statsråden gleder seg over null etterslep i implementeringen av nytt regelverk etter at det er tatt inn i EØS-avtalen. Det er bra at regjeringens bestrebelser på dette området har lykkes – jeg gratulerer gjerne statsråden med det resultatet! Vi er tjent med at regelverket i det indre marked er det samme i alle land, også i vårt. Men fra null er det bare en vei å gå. Så jeg tror statsråden er klar over at trykket på regjeringskollegene må holdes oppe, om ikke neste måling skal bli en nedtur.

I redegjørelsen siterte statsråden regjeringsplattformen: at våre europeiske naboer er nære venner og viktige handelspartnere, og at norsk utenrikspolitikk derfor må begynne i Europa. Jeg vil legge til: EØS-avtalen betyr at også norsk innenrikspolitikk i stor grad begynner i Europa. Om implementeringen er blitt god i egen forvaltning, står det vel 430 direktiver i kø for å bli tatt inn i EØS-avtalen. Årsakene er ulike. Mange er knyttet opp til den tredje energimarkedspakke, mange til finanstilsynspakken, og flere pakker kommer – sommerpakke, høstpakke, vinterpakke – når det gjelder energiunionen.

I tillegg er det enighet i Stortinget om at vi skal forhandle en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene. Det betyr at vi skal forholde oss til regelverket som EU-landene blir enige om, også i de sektorer som ikke er underlagt kvoteplikten.

Vi står med andre ord overfor en ganske omfattende EU-integrering. Dette reiser også utfordringen som statsråden ikke berørte i sin redegjørelse: Hvordan skal vi forholde oss til utviklingen med stadig større pakker med horisontal politikk? Hvordan skal vi løse utfordringen med at EU gir kompetanse, også bøteleggingskompetanse, til virksomheter som ikke overholder reglene i byråene som opprettes?

Det andre er at disse pakkene ofte også inneholder politiske målsettinger, slik vi f.eks. fikk i fornybardirektivet. Skal EØS-landene omfattes av disse politiske målsettingene, eller bare av virkemidlene?

Dette handler om EØS-avtalens avgrensning og det jeg vil kalle integritet.

Ett eksempel på problemstillingen er jo saken vi nå har fått til behandling om deltakelse i de europeiske finanstilsynene. Her fant man til slutt en løsning ved å bruke ESA som overvåkningsmyndighet, i tråd med EØS-avtalens topilarsystem, en naturlig løsning det burde vært landet på for lenge siden.

Skal dette være modellen for andre tilsyn, som ACER, og flere som kommer? Eller skal dette håndteres fra gang til gang – tidkrevende og mer usikkerhet om løsningene?

Forrige europaminister lanserte for lenge siden begrepet «europamelding», en mer kortfattet stortingsmelding om mer omfattende spørsmål regjeringen ville avklare med Stortinget. Til nå har vi ikke sett snurten av en slik melding, og jeg har i all beskjedenhet foreslått flere gode kandidater. Men de problemstillingene jeg peker på her, burde i hvert fall egnet seg godt for en slik melding, så jeg utfordrer statsråden på det.

Vi skal diskutere saken om finanstilsynene senere, men la meg bare i denne sammenhengen uttrykke forundring over at det synes å skape en smule dramatikk fordi vi skal bruke § 115 i denne saken. Det betyr jo ikke annet enn at overføringen av suverenitet til ESA er noe mer enn såkalt lite inngripende. For øvrig er saken ganske normal. Vi skal følge det felles regelverket for finansnæringen i det indre marked. Vårt eget finanstilsyn skal føre tilsyn med norske finansinstitusjoner etter dette regelverket, og ESA skal passe på at dette skjer – altså en ganske normal prosedyre.

Jeg tror ESA forventer en ganske overkommelig arbeidsmengde, fordi vi har solide finansinstitusjoner, fordi vi har et solid finanstilsyn. Så foreløpig har de sett for seg at de trenger å ansette kun ett årsverk til den jobben.

Fordelen med denne løsningen er at også tilsynet med finansnæringen i hele Europa nå er skjerpet og skal følge de samme reglene. Det burde være betryggende.

Vi har en annen viktig sak til behandling, og det er avtalen om en ny periode med EØS-finansieringsordning og den norske finansieringsordningen – den ligger til behandling i utenrikskomiteen og kommer til debatt her i salen senere – og fiskeriavtalen. Jeg vil i den forbindelse bare minne om at en enstemmig komité i innstillingen om globalisering og handel pekte på at selv om man har fått en viss forbedring i den kommende avtalen, er norsk fiskerinærings markedsadgang i Europa ikke tilfredsstillende og vil være truet hvis det blir en TTIP-avtale mellom Europa og EU. Det er derfor nødvendig, tror jeg, å begynne å tenke så kreativt man bare kan, for å se om vi kan få en forbedret markedsadgang for en viktig sektor.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:15:38]: La meg først få takke statsråden for en svært bred, grundig og god redegjørelse.

Et Europa i kontinuerlig kriserespons gjennom det siste året preget debatten om EU/EØS-redegjørelsen for et halvt år siden. Vi kan vel trygt fastslå at vi fortsatt er inne i det vi kan kalle en skjebnetid for Europa – et Europa preget av instabilitet. Paris-terroren i fjor ble etterfulgt av bomber mot flyplassen og metroen i Brussel før påske. Migrasjonsutfordringene tynger flere land, og selv om tilstrømmingen avtok gjennom vinteren, tar den seg opp nå. Det er sårbare stater i et belte rundt Europa, en aggressiv og uforutsigbar nabo i øst, Russland, samt en rekke andre krevende forhold: store økonomiske omstillingsbehov, en vekst som lar vente på seg, polarisering internt i EU, manglende felles holdninger og interessemotsetninger, framvekst av ytterliggående radikale krefter. En har det som beskrives som et opprør mot eliten/«the establishment», at Europas maktelite skvises fra alle kanter, nye protestpartier fosser fram i Europa, og det er usikkerhet vedrørende den politiske utviklingen i Storbritannia og USA.

Avstander er ikke lenger en garanti for trygghet. Situasjonen kan fortsatt potensielt innebære betydelige tilbakeslag politisk og institusjonelt. Det man har bygd opp, det man har oppnådd gjennom de siste tiårene, det felles grunnlaget for rettigheter og forpliktelser som er bindende for alle EUs medlemmer, grunnlaget for frihet og vekst i Europa – det er det det handler om. Det eneste som er sikkert, er at det meste er usikkert og uforutsigbart, og at endringstakten er svært rask.

Migrasjonsutfordringene er et hovedstikkord. De preger alle politikkområder i enkeltland og på EU-nivå og har brakt Schengen-samarbeidet inn i en alvorlig situasjon. En bred tilnærming er nødvendig for å få kontroll med tilstrømmingen og yttergrensene, med tiltak som er rettet mot opprinnelses- og transittland, og for å dempe konflikter som genererer flyktningstrømmer og massemigrasjon, og etablere mer effektive tiltak i Europa. Avtalen med Tyrkia om effektive samarbeidsordninger har vært viktig i så måte, og Tysklands lederskap spiller en svært avgjørende rolle. EUs sikkerhetsstrategi, som omfatter kamp mot terrorisme, organisert kriminalitet, menneskehandel og nettkriminalitet, må også nevnes.

Under EØS-rådsmøtet denne uken merket vi oss at viktige tema sto på dagsordenen: migrasjonskrisen, Russland, Ukraina og samarbeidet i Arktis. Og i går kom den gode nyheten om at Hellas får rundt 10 mrd. kr i kriselån fordi de har levert i henhold til EUs og IMFs krav om innstramminger og reformarbeid.

Jeg vil benytte anledningen til å rose regjeringen for den offensive europapolitikken den fører, basert på en fireårig overordnet europastrategi, det årlige arbeidsprogrammet og koordinering her hjemme gjennom regjeringens europautvalg og ikke minst involvering av Stortinget gjennom hyppige møter i Stortingets europautvalg. Det jobbes systematisk og proaktivt for å være tidlig inne i prosesser av betydning for Norge. Det er samspillet, sammenhengen og synergiene mellom det vi gjør i Norge, i samarbeidet i Norden, med Baltikum og med resten av Europa som gjør at vi trygger Norge for framtiden.

Europas fremste fortrinn er evnen til å samarbeide i møte med felles utfordringer. Ja, samarbeid er den «eneste farbare vei», som statsråd Aspaker så treffende slo fast i Nationen tirsdag. Kompromisser er politikk på sitt beste. Selv om løsningene ikke alltid er like populære i alle land, handler internasjonalt samarbeid om å gi og ta. Norge er tjent med å bidra til felles løsninger, i tett samarbeid med EUs institusjoner og medlemslandene.

Det indre markedet er bunnplanken i det europeiske samarbeidet og i Norges partnerskap med EU, og det er viktigere enn noen gang i lys av utfordringsbildet. Men like viktig er relasjonene til Europa som verdifellesskap: Betydningen av EU og EØS-avtalen for Norge, for verdiskapingen og velferden her hjemme, kan ikke overvurderes. 75–80 pst. av vår eksport går til EU, og avtalen gir oss tollfri markedsadgang til 31 land/500 millioner mennesker.

På et område som energisikkerhet har Norge nå en viktig rolle for EU som den største leverandøren av gass til EU-markedet. Russland har vært en stor leverandør, dels en monopolist, og i tillegg til den økonomiske belastningen det har gitt enkelte land, med kunstig høye priser, har det også utgjort et ikke ubetydelig element av politisk kontroll. Når Norge nå avløser Russland som største leverandør av gass til EU, gir det nye muligheter for flere land. Det er et viktig strategisk valg for mange av de østlig beliggende landene i Europa å bringe sin avhengighet av Russland over på det man kan kalle historiens skraphaug. Polens president, Duda, understreket nettopp det under sitt norgesbesøk denne uken.

EØS-avtalen handler om noe mer. Det er ikke bare snakk om markedsadgang, men også om samarbeid om innovasjon og forskning, skape nye produkter, styrke arbeidsplassene – og dermed lette omstillingen i norsk økonomi.

Stortinget skal om kort tid behandle samtykkeproposisjonen om EØS-finansieringsordningene. Det er Norges grunnholdning at vi bør bidra til økonomisk og sosial utjevning i Europa. Det tjener også norske interesser. Norges bidrag over år omtales nå som raust av Europaparlamentet.

Nye finansieringsordninger for perioden 2014–2021 ble endelig signert 3. mai i år, etter en nokså lang saksbehandling på EU-siden. Avtaleperioden er forlenget til sju år og innebærer en samlet ramme på totalt 26,6 mrd. kr for EFTA/EØS-landene. Norge finansierer det alt vesentlige. Avhengig av valutasituasjonen vil Norges årlige bidrag ligge på om lag 3,4 mrd. kr.

Forhandlingene om markedsadgang for fisk og fiskeprodukter har vært ført parallelt, og det har vært gjort klart fra norsk side at en enighet om EØS-bidragene forutsatte en tilfredsstillende løsning på dette området for Norge.

Det er vesentlig at Norge innretter en mer strategisk bruk av EØS-midlene. Gjennom fokus på forskning, innovasjon, utdanning, klima, grønn økonomi og tiltak på migrasjonsfeltet vil vi kunne bidra til økt trygghet og sikkerhet og til å styrke EUs konkurransekraft og vekst – en vekst som er anslått til om lag 1,8 pst. i år.

To særskilte fond på i alt 100 mill. euro er opprettet forbeholdt sysselsetting for ungdom og regionale samarbeidsprosjekter. Det har blitt etablert egne midler for å styrke det bilaterale samarbeidet mellom Norge og mottagerlandene.

«Bremain, or not to Remain, that’s the question.» Når en av våre nærmeste venner og allierte, britene, revurderer sin tilknytning til EU, er det noe Norge følger tett. Hvilken betydning vil dette kunne få for handel, verdifellesskap, stabilitet og norske interesser? Storbritannia er en viktig partner og en av våre viktigste allierte. Det handler om lange historiske linjer. Vi fikk vår første handelsavtale med britene på 1200-tallet, på fisk.

Vi deler mange verdier og synspunkter knyttet til økonomiske spørsmål og det indre marked. Storbritannia spiller med sine ressurser også en viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk rolle i Europa. 23. juni er derfor en viktig dag for norske interesser. La oss håpe på et fortsatt britisk EU-medlemskap etter 23. juni. Det vil være i EUs og Norges interesse.

Når vi skal trygge Norge for framtiden og sikre Norges interesser, er Europa og EU en vesentlig del av vårt sikkerhetspolitiske og verdimessige ankerfeste. Norge og EU deler en felles historie og kultur – og ikke minst deler vi et felles verdigrunnlag: demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten. Norge skal bidra i et fellesskap. Vi er en del av en løsning. Vi må unngå den nasjonale egoismens Europa, og at vi, som utenriksministeren beskrev det i en tidligere redegjørelse, erstatter murer med fort. Norge er avhengig av Europa, vi må stå sammen med våre viktigste venner og allierte. Europas utfordringer er våre utfordringer. Manglende håndtering av situasjonen i Europa vil få følger for Norge. Et svakt og splittet EU vil svekke Europas sikkerhet. Et sterkt og samlet Europa, derimot, vil virke stabiliserende også på resten av verden.

Jørund Rytman (FrP) [10:24:52]: Jeg vil først takke statsråden for en grundig og meget god redegjørelse. Hun setter fokus på temaer som hele Europa er opptatt av for tiden, så man kan si at redegjørelsen er svært dagsaktuell.

EØS- og EU-minister Elisabeth Aspaker innledet sin halvårlige redegjørelse for Stortinget den 19. mai om viktige EØS- og EU-saker med et sitat fra regjeringens politiske plattform:

«De europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa.»

Det er jeg svært enig i.

Europa og det europeiske samarbeidet står overfor mange utfordringer, og statsråden fokuserte på fem av dem som er spesielt sentrale. Det er flyktning- og migrasjonsutfordringene, en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon for Europa, Storbritannias framtidige forhold til EU, behov for mer bærekraftig vekst, omstilling og global konkurranseevne og klima og energi.

Jeg har ikke tenkt å komme inn på alle disse utfordringene – dette redegjorde statsråden meget godt for, men jeg vil peke på det som i hvert fall er et lyspunkt, og noe vi alle, tror jeg, lenge har ventet på. Vi har endelig kommet i mål med forhandlingene med EU om nye finansieringsordninger og utvidet markedsadgang for fisk og fiskeprodukter. Forhandlingene ble innledet i januar 2014. Tidligere denne måneden signerte regjeringen og EU avtalene om nye norske bidrag til de mindre velstående landene i EØS og EU. Norge skal bidra med om lag 3,3 mrd. kr, altså i overkant av 391 mill. euro, hvert år i perioden 2014 til 2021. Dette er nå til ratifisering i Stortinget – endelig. Det er litt rart at norske medier ikke omtaler dette mye mer. Dette er veldig mye penger, og det er en positiv sak.

EØS-midlene vil bidra til et grønnere og mer konkurransedyktig Europa. Det vil komme to av hovedutfordringene i Europa i møte: De vil sannsynligvis bidra til bærekraftig vekst, omstilling og global konkurranseevne, og de vil forhåpentligvis bidra til mer innovasjon innen klima og energi.

EØS-midlene skal i de kommende år først og fremst rettes inn mot å stimulere til nyskaping og vekst i Europa basert på samarbeid mellom Norge og mottakerlandene. Jeg synes det er særdeles bra at regjeringen vil prioritere å bruke EØS-midlene på innovasjon, forskning og utdanning. I tillegg ønsker regjeringen å prioritere energisikkerhet og å utvide politi- og justissamarbeid mellom Norge og mottakerlandene. Det er bra.

EØS-midlene har uten tvil bidratt til å styrke forbindelsene og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Videreutvikling av det bilaterale samarbeidet skal vektlegges i denne nye perioden. Det vil nå bli lagt til rette for at bl.a. norske bedrifter, forskere, kommuner, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner fortsatt kan delta i programmer og samarbeidsprosjekter. Det vil gi norske aktører internasjonal erfaring og tilgang til viktige nettverk i Europa, som er vårt største eksportmarked.

Siden programperioden for finansieringsordningene 2014–2021 gjelder fra 1. mai 2014 til 30. april 2021, håper jeg at avtalene trer i kraft raskest mulig, og at de, når de nå er til behandling i utenriks- og forsvarskomiteen, selvfølgelig får en rask behandling der. Det vil bli en ny debatt senere.

Programperioden for de nye bidragene er økt fra fem til syv år. Ettersom forhandlingene strakk seg langt inn i en ny avtaleperiode, sikrer en periode på syv år en mer forsvarlig utvikling og gjennomføring av programmene til de enkelte mottakerland.

Formålet for begge de nye ordningene er, som for tidligere ordninger, å bidra til reduksjon av økonomiske og sosiale forskjeller i EØS og å fremme de bilaterale forbindelser. I forhandlingene har det vært veldig viktig at de erfaringer som man har gjort i forrige periode, skal legges til grunn for de nye ordningene. Samtidig har man sett på konsekvensene av finanskrisen i 2008. Det har bidratt til økt fokus på vekst og sysselsetting, herunder inkluderende vekst og bærekraftig vekst.

Bærekraftig og inkluderende vekst og sysselsetting vil være en hovedprioritering for EØS-finansieringsordningene i den kommende perioden. Da legger man særlig vekt på det som jeg nevnte: innovasjon, forskning og utdanning, særlig knyttet til energi og miljø. Jeg tror dette er gode tiltak for det ministeren innledet med:

«De europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa.»

Det er jo det dette faktisk er.

Mottakerlandene vil være de samme som mottok støtte i forrige periode, med unntak av Spania, som ble faset ut, men med tillegg av Kroatia, som har blitt EU-medlem.

Det spennende her er jo at det nå åpnes opp for samarbeid med tredjeland, som grenser til mottakerlandene, som f.eks. Ukraina og Moldova. Det gir store muligheter for norske aktører og på mange måter også andre aktører innen det frivillige.

Dessverre fikk ikke Norge gjennomslag for sitt krav om å fjerne en rekke ubetydelige tollsatser, som ville ha forenklet handelsregimet mellom EU og Norge. EU mente at dette lå utenfor rammen av forhandlingene. Avtalen er likevel å anse som en betydelig bedring i markedsadgangen til EU. Bare det at den er på syv år, innebærer også mer forutsigbarhet for næringen og bedrer muligheten til å utnytte de tollfrie importkvotene.

Jeg kan ikke få understreket nok hvor viktig det er at norsk næringsliv og befolkningen i Norge, og de respektive mottakerlandene, blir godt kjent med denne ordningen. Her synes jeg, når dette kommer på plass, at det må gjøres mye bedre informasjons- og markedsføringstiltak om EØS-midlene. Men det blir en debatt om dette senere, tror jeg, så da blir det sikkert litt mer om det da.

Så over til en sak som opptar meg, som kanskje ikke er så positiv. Det er et direktiv jeg håper Norge kan stå imot hvis det blir i nåværende form. EU-kommisjonen fremmet 18. november 2015 forslag til endringer av EUs våpendirektiv om erverv og innehav av skytevåpen. Forslagene begrunnes ut fra den økte terrortrusselen, og at det har vært begått flere terrorhandlinger med skytevåpen. Dersom EUs våpendirektiv blir vedtatt i nåværende form, vil det uten tvil ramme det lovlydige jeger- og skyttermiljøet i Norge. Det er helt feilslått politikk dersom man ønsker et tryggere land, med tanke på terrorfrykt og våpenbruk. Det er fornuftig med tiltak som forebygger terror og våpenkriminalitet, men EU-direktivet går altfor langt, og mange av tiltakene vil først og fremst ramme lovlydige jegere og sportsskyttere her i landet.

Jeg, og forhåpentligvis Fremskrittspartiet, mener vi allerede har en streng og balansert våpenlov i Norge. Alle eiere av lovlige våpen har fått løyve av politiet og driver med jakt eller konkurranseskyting. Dette er aktiviteter som har lange og gode tradisjoner i Norge. Det er en meget stor idrettsorganisasjon med flere hundre tusen medlemmer gjennom Det frivillige Skyttervesen, Norges Skytterforbund samt Norges Jeger- og Fiskerforbund. Dersom våpenlovgivningen skal endres, må dette avgjøres av norske politikere som kjenner til norske forhold. Fremskrittspartiet kan ikke godta endringer som i praksis vil innebære et forbud mot nesten alle typer halvautomatiske våpen. Et slikt forbud vil i praksis sette en stopper for pistolskyting og organisert skyting gjennom Idrettsforbundet.

Det samme gjelder forslaget om forbud mot erverv av våpen før fylte 18 år, noe som i realiteten kun rammer topp konkurranseskyttere. Disse blir frarøvet muligheten til å delta i internasjonale konkurranser der de i dag har alle løyver samt internasjonalt våpenpass. Innstrammingene som omhandler jaktvåpen, har ingen beviselig effekt på bekjempelse av terror.

Jeg har forstått at det har kommet flere innspill fra medlemslandene i EU, som også reagerer på dette forslaget. Så jeg har et håp om at dette blir endret i Norges favør når forhandlingene avsluttes, og at det oppnås enighet blant justis- og innenriksministrene i løpet av neste måned, samt i Europaparlamentet.

Ellers vil jeg helt avslutningsvis advare litt mot at Norge skal ha bastante meninger om hva britene skal gjøre i sin viktige debatt og folkeavstemning om sitt forhold til EU, og heller ikke konkludere med hva som er best for Norge.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:35:11]: Eg vil òg få takka statsråden for utgreiinga. I denne utgreiinga om EU- og EØS-spørsmål la statsråd Aspaker stor vekt på å styrkja det nordiske samarbeidet òg i Europa-politikken. Det er eit perspektiv vi verdset i Kristeleg Folkeparti. Vi har mykje å stå saman om i Norden. Og saman kan Norden visa veg i mange spørsmål.

I 2017 vil Noreg ha formannskapen i det nordiske samarbeidet, i Nordisk ministerråd. Vi må bruka den posisjonen til aktivt å fremja eit nordisk europapolitisk samarbeid og styrkja Norden si konkurransekraft.

Eit anna gjennomgangstema var aktiv bruk av Noregs moglegheiter til påverknad på grunnlag av EØS-avtalen og dei andre samarbeidsavtalane vi har med EU. Særleg i sektorar der Noreg er ein tung aktør med mykje ekspertise, som t.d. energi og shipping, er dette viktig. Men vi må òg vera aktive på andre felt. Det gjeld m.a. europeisk politikk for Arktis, der EU legg vekt på forsking og innovasjon innan prioriterte område som klima og miljø, berekraftig utvikling og internasjonalt samarbeid. Som ein sentral arktisk nasjon har Noreg mykje å tilby og mykje å vinna på å auka kunnskapen om Arktis og dei utfordringane vi står overfor der.

Når det gjeld situasjonen i EU, og spesielt i eurosona, løfta statsråden særleg fram fem sentrale utfordringar. Då blei situasjonsanalysen – som naturleg er – meir problemfylt.

I fjor haust skapa migrantstraumen dei store utfordringane i Europa. Resultatet var nær kaotiske tilhøve i nokre område. Striden om asylpolitikken blussa kraftig opp. Motsetningane i EU blei openberre for alle. Det røyner på når det på eitt år kjem vel ein million menneske, halvparten frå Syria, ein femtedel frå Afghanistan og 15 pst. frå afrikanske land. Det er inngått avtalar i EU om relokalisering og gjenbusetjing av asylsøkjarar. Etter EU-kommisjonens tidsskjema skulle det t.d. vore relokalisert 20 000 menneske innan midten av mai. Men til saman er det berre relokalisert 909 personar frå Hellas og 591 frå Italia. Og fleire EU-land nektar i praksis å medverka. Utfordringane er store. Viljen til å løysa problem i samarbeid har i praksis vore liten.

I ein rapport frå det britiske overhuset House of Lords blei det slått fast at EUs marineoperasjon for å stansa migrasjonen over Middelhavet frå Libya til Italia ikkje fungerer. Dei har rett nok arrestert nokre titalls personar på lågaste nivå i smuglarnettverka, men det gjev liten effekt. Dei viktige bakmennene går fri, og forretningsmodellen til smuglarnettverka er ikkje øydelagd. Det er bra at Noreg aktivt bidreg til europeiske samarbeidsløysingar for å gje flyktningar med rett til vern ei verdig og rettferdig handsaming, samstundes som vi prøver å stoppe menneskesmuglarane som skor seg på kynisk handel med fattige menneske frå mange land.

EU-kommisjonen ventar i år ei arbeidsløyse på 10,3 pst. i eurosona. I EU-land som ikkje er med der, er situasjonen noko betre. Samla i EU er det venta rundt 9 pst. arbeidsløyse. Arbeidet for å få opp sysselsetjinga går seint. Det er tragisk for mange, ikkje minst for dei mange ungdomane som ikkje kjem seg inn i arbeidslivet. Hellas er hardast råka, og dei treng gjeldsreduksjon eller ein svært lang nedbetalingsperiode for å koma inn i vekstmodus. Det internasjonale pengefondet har truga med å trekkja seg frå samarbeidet med EU for å løysa eurokrisa om det ikkje blir semje om ei betre gjeldsløysing. Likevel blei ministrane i eurosonen heller ikkje samde om ein ny avtale i møtet 8. mai. Eurosona har ein lang veg å gå. Det gjeld òg andre land enn Hellas.

Til slutt: Kristeleg Folkeparti er òg nøgd med at statsråden fokuserte på kriminalitet i arbeidslivet i utgreiinga si til Stortinget. Svart arbeid er eit problem og ei stor utfordring som òg treffer Noreg. Svart arbeid må kjempast mot. Difor er Kristeleg Folkeparti nøgd med at Noreg gjennom bl.a. EØS-midlar kan bidra på dette feltet, som er viktig. I fellesskap kan vi kjempa mot svart arbeid og kriminalitet i arbeidslivet.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:40:27]: Eg vil òg takke ministeren for utgreiinga om status for mange saker i høve Noregs forhold til EU. Samarbeid i Europa er viktig, men EU er dessverre feil svar på utfordringane me står overfor. Det viser det europeiske folk tydeleg ved dei ulike vala som er gjennomførde dei seinare åra.

EU-finansieringsordningane er underskrivne etter ein lang prosess i EU. Ein skulle tru det gjekk raskare når gåvepakken frå Noreg er såpass stor. Veksten er formidabel, og berre byråkratiet som skal fordele pengane, utgjer meir enn 80 mill. kr i år. At det var Framstegspartiet i regjering som skulle stå for ein slik pengebruk, hadde vel ingen trudd var mogleg med deira retorikk før dei gjekk inn i regjeringskontora. Frå å vere eit fyord kan det sjå ut til at vekst i byråkratiet har vorte eit mål i seg sjølv. Senterpartiet meiner omfanget av EØS-finansieringa er kome ut av alle proporsjonar. Me er heller ikkje overtydde om at midlane vert brukte på beste måte. Senterpartiet er for å hjelpe dei som treng det mest. Det kan me gjere utan å gå om eit superbyråkrati i Brussel.

EU- og EØS-ministeren la vekt på kor viktig gjennomslag Noreg har fått i den nye avtalen om fiskeeksport til EU, og at han gir vesentleg betre tilgang til marknaden. Sanninga er vel at dei nye lettane i toll berre er av marginal verdi for Noreg. Likevel har det vore omfattande interne prosedyrar i EU, som har forseinka avtaleinngangen mykje. At ein har gjort ei omdisponering av tollfrie kvotar som ikkje er utnytta, mot å få nye kvotar for filetproduksjon av makrell- og sildeprodukt, er positivt, men ikkje avgjerande. Om dette vil gi effekt i det heile, vil ikkje avhenge av kvotane til EU, men fyrst og fremst av om det høge norske nivået på arbeidskostnad vil hindre tilarbeiding som er flytta utanlands på grunn av kostnadsnivået i Noreg, i å flytte heim att. Heller ikkje denne gongen vart det semje om permanente kvoteordningar som går ut over dei Noreg alt har traktatfesta, anten via frihandelsavtalen av 1973, EØS-avtalen eller WTO.

Den sterke eksportveksten til EU, i både kvantum og verdi, har skjedd trass i alle spådomar i over 25 år om at tollsatsar inn til EU ville kome til å ha ein sterk handelsdempande verknad. Alle slike profetiar er gjorde til skamme. Hovudproblemet for ferdigvareproduksjon i Noreg har vore høge arbeidskostnadar, mykje høgare enn i Kina, Polen og Latvia. Nulltoll har liten påverknad på produktgrupper som alt i dag har tilnærma nulltoll, som t.d. ferdigproduksjon – filet, panett osv. av torsk, hyse og sei. Verken Frionor eller Findus la ned på grunn av tollsatsar, dei la ned trass i at dei ikkje møtte høge tollsatsar. Det er synd om fiksjon om tollhinder skal styre norsk utanrikspolitikk med omsyn til handel med EU. Det at Noreg har ei rekkje tollfrie kvotar som Noreg no har bytt bort, talar sitt klare språk. Dagens tollsatsar til EU representerer ikkje noko avgjerande handelshinder.

I Nationen kan me lese at artikkel 19-forhandlingane går på skjener. Kvar skjenegangen fører oss, vil ikkje statsråden seie noko om, difor er det lite me kan seie om det. Eg vil likevel minne om kor viktig prosenttoll og andre tiltak er for å gi rom for norsk matproduksjon innanfor WTO-avtalen og andre forpliktingar Noreg har. Eg vil åtvare regjeringa mot å tukle med pålar ved den norske landbaserte matproduksjonen. Stortingets fleirtal har sagt klart ifrå at me skal auke matproduksjonen. Regjeringa må fylgje det opp.

I desse dagar hastehandsamar finanskomiteen den største avståinga av suverenitet sidan EØS-avtalen, der fleirtalet vil knyte Noreg til EUs finanstilsyn. Saka gir ESA og EFTA-domstolen nytt mynde på finanssektoren. Dei skal fatte bindande vedtak for norske styresmakter og finansføretak og gi pålegg om bøter. Men det reelle innhaldet i saka er at Noreg vert lagd under EUs finanstilsyn. ESA vert reint kopikontor. EU-byrået skal utføre tilsyn og gjere vedtak, og desse skal så kopierast via ESA og sendast til Noreg. Ifylgje proposisjonen skal ein berre tilsetje éin person i ESA for å løyse den såkalla tilsynsoppgåva. I tillegg må ein vel kjøpe ei stor og robust kopimaskin.

Finanskrisa viste oss at Noreg har eit velfungerande finanstilsyn – langt betre enn EU sitt, sjølv om dei er komne etter dei siste åra. Me kom raskt på fote etter finanskrisa. I EU er eurokrisa eit vedvarande hinder for vekst og utvikling. Det er påvist tette band og stor påverknad frå finansnæringa på EU-regelverket, og eit leke dokument frå forhandlingar mellom EU og USA om TTIP-avtalen viser at EU-kommisjonen er mest oppteken av å avvikle såkalla handelshindringar og sikre kapitalflukt, heller enn reguleringar. Så kvifor då knyte Noreg til EUs finanstilsyn dersom ein ynskjer å sikre eit velfungerande tilsyn med norske bank- og finansføretak? Sjølvsagt fordi stortingsfleirtalet har eitt, og berre eitt, mål for auge, nemleg å integrere Noreg mest mogleg i EU.

I går vart me vitner til at finansministeren stod i Stortinget og hevda at det ikkje er avståing av suverenitet å knyte Noreg til EUs finanstilsyn. Det var som om ein ikkje trudde sine eigne øyre. Professorar seier noko heilt anna, og eg vil be statsråden gjere greie for kva regjeringa sitt syn er på det. Avstår me suverenitet til EU når me knyter oss til EUs finanstilsyn? Eller er det slik som finansministeren sa i går?

Sveinung Rotevatn (V) [10:45:43]: Desse debattane har ein tendens til å fokusere på det som er vondt og vanskeleg i Europa og i EØS-samarbeidet, kanskje særleg når ein kjem rett etter Senterpartiet.

Eg vil starte med å påpeike dei pilene som trass alt peiker i positiv retning innanfor EØS-området – der vi ser at arbeidsløysa er på veg ned, der den økonomiske veksten er på veg opp, der tilliten til institusjonane er på veg opp – og at ein for Noreg sin del trass alt har klart å finne løysingar på det som over lengre tid har vore krevjande forhandlingar med EU. Det handlar om fisk, det handlar om EØS-midlane, og det handlar om Finanstilsynet. Det er det grunn til å glede seg over.

Så er det sjølvsagt ein del store utfordringar som vi er nøydde til å handtere, og som EU er nøydd til å handtere. Eg vil starte med å nemne flyktningkrisa, som var den dominerande saka gjennom hausten og vinteren. I fjor kom det over 1,2 millionar flyktningar til Europa. Det er eit høgt tal, og det blir særleg høgt når nokre få land må ta imot nesten alle saman. Vi snakkar om Tyskland, Austerrike, Sverige og til dels Noreg, som også tok imot mange flyktningar. Hadde ein hatt effektive fordelingsmekanismar mellom dei europeiske landa, ville talet på flyktningar som kom i fjor, vore fullstendig handterleg, men fordi ein ikkje har det, blir det svært krevjande.

Så fann ein ei slags løysing på det til slutt. EU-ministeren nemnde i utgreiinga si avtalen EU fekk med Tyrkia, som ei positiv utvikling. Eg vil ikkje kalle det ei positiv utvikling. Eg vil heller kalle det ei slags handling ut frå desperasjon fordi ein var tom for andre alternativ. Det er mange problematiske sider ved den avtalen. Skal ein få ein langsiktig politikk, som gjer at ein klarer å ta vare på dei humanitære forpliktingane Europa har, og integrere flyktningar på ein god måte, treng ein eit tettare samarbeid med fordelingsmekanismar der heile Europa er med og bidreg, ikkje berre nokre få land.

Den 23. juni er det folkerøysting i Storbritannia, som fleire har vore inne på. Representanten frå Framstegspartiet sa at han var litt usikker på om det ville vere i Noreg si interesse eller ikkje om Storbritannia gjekk ut. Eg vel å lene meg på Høgre–Framstegsparti-regjeringa sitt syn, som kom til uttrykk gjennom utgreiinga til EU-ministeren, at det heilt openbert er i Noregs interesse at vi opprettheld eit tett samarbeid med Storbritannia gjennom EØS. Det blir satt på spel dersom Storbritannia vel å forlate EU 23. juni. Korleis det på nokon som helst måte kan vere til fordel for Noreg, har eg svært vanskeleg for å sjå.

Men det som skjer i Storbritannia – vi får tru at konklusjonen blir positiv – er jo ein del av eit større bilete og ei større utvikling i Europa som gjev grunn til uro, nemleg framveksten av sterke nasjonalistiske krefter, sterke proteksjonistiske krefter og framandfiendtlege haldningar. Dette ser vi kjem til uttrykk i mange europeiske land, no sist gjennom det svært tette og svært spennande presidentvalet i Austerrike, som stod mellom to ytterkandidatar, der partiet til den eine, som nesten vart vald til statsoverhovud, har eit forhold til og eit syn på islam, det jødiske folket, Russlands framferd, som er svært, svært bekymringsfullt. Vi får håpe og tru at viljen til samarbeid, til å stå opp for menneskerettar og humanitet, vil bli styrkt og ikkje svekt i heile Europa i tida framover. Det bør heile Stortinget kunne slutte opp om.

Til sist har eg tre konkrete spørsmål til EU-ministeren som eg håper ho vil svare på, og som det ikkje var noko berøringspunkt mot i utgreiinga som vart halde.

Det første er: Statsråden nemnde mobilitetspakken i EU som ein kan seie er ei positiv utvikling. Det eg lurer på, er kva regjeringa meiner om forslaget til endringar i utstasjoneringsdirektivet, som både Danmark og dei austeuropeiske landa har gått imot. Eg har spurt arbeidsministeren om det før og ikkje fått svar. Eg håper eg kan få svar av EU-ministeren.

Det andre spørsmålet er: EU-ministeren snakka om at det er eit ønske at ein skal få jobbe tettare med konkurransemyndigheitene i Europa, at Noreg skal vere med på det. Det er veldig bra. Det eg lurer på, er om regjeringa har den same haldninga når det gjeld personvern og Datatilsynet, og om ein jobbar for at dei kan få delta i European Data Protection Board.

Til sist eit spørsmål Venstre har teke opp mange gonger utan å få svar: Kvifor kan ikkje Noreg innføre rabatt på kapitalkrav for små og mellomstore bedrifter, slik nabolanda våre har gjort, og slik vi har høve til innanfor EU-regelverket?

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:51:14]: Eg klarer ikkje å la vere å begynne denne debatten på same måte som eg begynte utanriksdebatten for nokre månader sidan, nemleg med å påpeike at for store delar av verdas befolkning var 2015 det beste året i menneskjas historie. Vi lever lenger, vi tek meir utdanning, færre svelt, det er langt færre som døyr i væpna konfliktar, polio vart utrydda – omsider – i Afrika. Så veldig mykje i verda går faktisk bra, tru det eller ei. Men i Europa er optimismen frå 1990-åra erstatta med stor uro over viktige utviklingstrekk. Europa har vore i ei varig finanskrise i snart ti år, eller iallfall i ei økonomisk og sosial krise, mange land har hatt massearbeidsløyse sidan 1980-talet.

Innvandring er med på å skape verdikonfliktar, ikkje minst rundt religion, og flyktningsituasjonen sette det på spissen. Begge dei tinga heng nok saman med det opprøret, nærmast, mot det veldige angrepet på liberale verdiar som ein no opplever i ganske mange land i Europa, bl.a. gjennom veksten av høgrenasjonalismen. Det som får mindre merksemd, som nok ligg under mykje av dette, er at Europa òg globalt vert ein mindre betydningsfull verdsdel enn vi har vore. Sakte, men sikkert vert Europas del av verdas befolkning og økonomi redusert noko, og vi vert utfordra økonomisk.

Dette ropar jo på europapolitikk frå eit land som trass alt er eit overskotsland i Europa. Det ropar på eit alternativ til høgrepopulismen, men det ropar òg på ein ny kurs på viktige felt for Europa og EU, som ikkje har klart å svare godt på dei utfordringane. Med det bakteppet var nok eg mest skuffa over europaministerens utgreiing. Eg fann vel kanskje dei mest sentrale setningane i ho mot slutten, og dei lyder:

«Vi vil noe med vårt forhold til Europa. Regjeringens prioriteringer i europapolitikken samsvarer godt med EUs egne prioriteringer.»

Den første setninga hadde eg uhyre vanskeleg for å finne spor av i resten av utgreiinga. Eg fann svært få stader der det var tendensar til at ein ville noko med ho. Kanskje heng det saman med den andre setninga, at dersom ein i hovudsak er einig i europapolitikken som han er og vert ført i EU, så er det jo veldig vanskeleg å gje inntrykk av at ein vil noko på eigen basis. Og det er heilt riktig å vere einig med andre når ein reelt sett er einig. Men dersom det vert eit mål i seg sjølv, og ein sluttar å ha eigne ambisjonar, då er det mykje vanskelegare å få til ein slik vilje. Og den viljen er det jo akutt behov for ved viktige utfordringar. La meg ta nokre korte eksempel.

Flyktningsituasjonen ropar på leiing – land som kastar inn økonomiske, politiske og diplomatiske ressursar for å byggje ei einigheit om felles ansvar. 1 million flyktningar for eit kontinent med 500 millionar menneske er ikkje ei stor utfordring, handtert felles, men nesten uhandterleg dersom det er to land som skal ta imot nesten alle saman. Det ropar på leiing i staden for eit race nedover.

Til klima: Paris-avtalen er viktig, men det er jo ikkje ein global klimaavtale som den vi hadde sett for oss før, som berre utløyser handling. Paris-avtalen er eit golv, og all forsking tyder på at han må verte overoppfylt dersom vi skal nå dei måla vi sjølv har. Det ropar på land som tek leiinga og går lenger enn det som vil vere nødvendig for å nå måla som står i han.

Når det gjeld Midtausten, må vi forvente, uansett kven som no blir valt til president i USA, at USA tek mindre ansvar der framover, særleg når dei no får overskot på sin energibalanse på grunn av skifergassrevolusjonen. Då må Europa ta eit større ansvar for Midtausten, noko som òg er sterkt i vår interesse. Her kan Noreg spele ei tung rolle.

Og ikkje minst: Ein må ta ei tydelegare eiga stilling i saka om finanstilsyn i TTIP osv.

Då må ein jo òg stille spørsmålet: Kva skal vi med ein eigen europaminister dersom vi ikkje skal ha ein eigen europapolitikk? Då kan det vareta systemet. Så eg etterlyser vilje, retning i europapolitikken, klare eigne mål og ambisjonar.

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:56:46]: Jeg er svært glad for at vi har denne muligheten til å diskutere europapolitikk og hva som skal være Norges veivalg inn i en framtid og inn i en situasjon med stadig flere utfordringer. Utviklingen i Europa påvirker utviklingen i Norge. Europas utfordringer er også Norges utfordringer. Europas muligheter er også Norges muligheter.

Regjeringen vil trygge Norge for framtiden. Strategien for samarbeidet med EU for denne stortingsperioden, som ble lagt fram tidlig i 2014, reflekterer nettopp dette. Våre prioriteringer samsvarer godt med de satsingene som Juncker-kommisjonen la fram senere samme år. Det viser at Norge og EU i stor grad er samstemte om hva som er våre felles utfordringer. Det handler om å skape økt konkurransekraft, mer innovasjon og få til grønn omstilling. Basert på strategiens ulike satsingsområder utarbeider vi altså et årlig arbeidsprogram for å følge opp tett disse målsettingene. Det sikrer nødvendig sammenheng og struktur i EU-arbeidet her hjemme.

Samarbeid med europeiske partnere bidrar til å lette omstillingen i norsk økonomi. En forutsetning for å finne fram til gode felles løsninger er nærhet, tillit og bred oppslutning om forslagene som vedtas på europeisk nivå og i det enkelte land. Kun sånn kan vi lykkes på veien mot et grønt, konkurransedyktig og inkluderende Europa.

På møtet i går i Brussel i EØS-rådet diskuterte vi Europakommisjonens agenda for bedre regelverksutforming. Det handler om at nye regler skal bli grundigere forberedt, at de ikke medfører unødvendige byrder for næringsliv og borgere, samt at nye regler kun innføres når det er nødvendig.

Et viktig prinsipp for oss er at nye tiltak bør besluttes så nært innbyggerne som mulig. Sagt på en annen måte: EU-nivået skal kun gripe inn dersom saker ikke kan løses på statlig eller regionalt nivå. Dette har vi spilt inn og vært tydelig på til kommisjonen sammen med våre EØS/EFTA-partnere Island og Liechtenstein.

EUs regelverk for det indre marked gjelder også i Norge. Regjeringen ønsker derfor velkommen tiltakene og mener det er et steg i riktig retning. Regelforenkling kan også underbygges av vårt eget motto, og vårt eget arbeid her hjemme, om å forenkle, fornye og forbedre, som er spesielt rettet inn mot offentlig sektor og små og mellomstore bedrifter. Sammen er vi opptatt av at forenklingsarbeidet ikke må svekke standarder på områder som helse, miljø, forbrukervern og mattrygghet.

Vårt samarbeid i Europa er enda viktigere i krevende tider som disse. Det er nå det handler om å være solidarisk. Det er nå det handler om å bidra til gode felles løsninger i Europa som tar Europa videre, men som i neste omgang tar Norge videre. Vi trenger samarbeid som kan sette oss i stand til å takle det mangfold av utfordringer som vi står overfor, enten det gjelder migrasjon, oppfølgingen etter Paris som handler om klima og grønn omstilling, eller det handler om de større sikkerhetsutfordringene, der vi også utfordres med tanke på å bekjempe terror og annen alvorlig internasjonal kriminalitet på en god og effektiv måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [11:00:55]: Jeg utfordret statsråden i mitt innlegg og kunne ikke høre at hun responderte eller forholdt seg til det. Det gjelder to utviklingstrekk som vi har hatt en stund, og som utfordrer EØS-samarbeidet, nemlig horisontal politikk, hvor man lager brede pakker, hvor man har en rekke tiltak som åpenbart er EØS-relevante fordi det også handler om konkurransepolitikk, men hvor man samtidig setter politiske målsettinger.

Vi får nå en høstpakke med et nytt fornybardirektiv, og det er et eksempel på en målsetting – hvor vi riktignok fikk forhandlet fram en noe lavere målsetting takket være vannkraften, men likevel – hvor vi har byråene som får ansvar. Vi har fortsatt ingen løsning på ACER. Og det kommer et europeisk datatilsynsbyrå, som jeg antar at regjeringen ønsker vi skal delta i, og som får den samme problemstillingen fordi det kan ta bindende avgjørelser i enkeltsaker.

Vil statsråden bidra til at vi kan få en mer prinsipiell diskusjon om hvordan vi håndterer disse utfordringene i EØS-rammen?

Statsråd Elisabeth Aspaker [11:02:00]: Det er helt riktig som Svein Roald Hansen sier, at tendensen i EU går i retning av større pakker. Det er enorm dynamikk i politikkutviklingen i Brussel. Det stiller oss overfor store utfordringer med å greie å holde tempoet oppe for å unngå at etterslepet skal øke. Det handler også om at vi må være godt i stand til å vurdere, til enhver tid, EØS-relevansen i det som utformes av politikk.

Svein Roald Hansen tar også opp spørsmålet om alle disse byråene som Norge har ytret ønske om å kunne delta i, og hvordan innretningen av dem blir. Nå har vi funnet en løsning på finanstilsynet, som retter seg mot både offentlige og private. Når det gjelder ACER, derimot, snakker vi om offentlige regulatorer. Så det er nødvendigvis ikke slik at én løsning passer for alle typer byråer.

Svein Roald Hansen (A) [11:03:09]: Det var byråene. Jeg håper og tror at det fornuftige vil være å bruke finansbyrå-løsningen og topilarsystemet med ESA og med domstolen som en konfliktløser, hvis det skulle komme til det.

Men den andre delen av spørsmålet mitt, som statsråden ikke rakk å svare på, gjelder det horisontale og om vi skal være bundet av politiske målsettinger som EU setter. Det interessante her i salen er jo at hvis det anses positivt i forhold til økt fornybarandel og slikt, er også partier som helst ikke vil være bundet av EU i noen sammenhenger, veldig ivrige på at vi skal ta det inn. Men jeg mener dette er prinsipielt. Uansett om målsettingene er positive, gode og velmenende, mener jeg vi må vurdere om ikke det er utenfor EØS-avtalen, så vil virkemidlene for å nå de målsettingene som man gjør, være det. Det burde vi kanskje også ha en prinsipiell debatt om her i salen.

Statsråd Elisabeth Aspaker [11:04:12]: Det er et viktig spørsmål Svein Roald Hansen nå reiser, og det er litt tilbake til det jeg sa i mitt første svar, om at dynamikken i Brussel er stor. Det er helt åpenbart at vi må tenke igjennom de endringene som skjer der, i forhold til vårt apparat og hvordan vår måte å samhandle med EU-systemet skal være i framtiden. Det understreker egentlig bare det som har vært regjeringens målsetting: Vi må være enda tidligere på ballen. Vi må greie å lese prosessene i Brussel på en enda bedre måte, for å sikre oss at vi kommer tidlig nok inn, og at vi har mulighet til å påvirke og ta stilling til hvordan vi skal håndtere sakene også hjemme i fortsettelsen.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:05:18]: Til liks med føregåande representant etterlyser eg òg ein meir djuptgripande debatt om vårt forhold til EU. Det er på tide å få det opp i det offentlege rom, og kanskje utanfor denne salen.

I mitt innlegg stilte eg ministeren eit spørsmål som eg ikkje høyrde eit skikkeleg svar på, så eg vil stille spørsmålet ein gong til ‒ veldig tydeleg. Eg vil be minister Aspaker i respekt for Stortinget og med hennar konstitusjonelle ansvar for dette saksområdet, gjere greie for regjeringa sitt syn om det å knyte Noreg til EU sitt finanstilsyn er å sjå på som avståing av suverenitet.

Viss svaret er nei, vil eg be henne forklare kvifor regjeringa legg opp til ein prosess der saka skal avgjerast etter § 115 i Grunnlova, ein paragraf som elles vert nytta når Noreg avstår suverenitet.

Statsråd Elisabeth Aspaker [11:06:11]: La meg starte med å si at jeg er uenig med representanten Navarsete i at vi ikke har en dyptgripende debatt om Europa. Det opplever jeg at vi har til stadighet. Vi har et næringsliv som er opptatt av hvordan de kan samhandle med Europa. Vi har eksportører som har Europa som sitt aller viktigste marked, og vi har mange som har Europa sterkt i fokus, enten de arbeider med migrasjon eller kriminalitetsbekjempelse.

Så til spørsmålet om avståelse av suverenitet. Vi avstår ikke suverenitet til EU, men vi har en begrenset overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan, ESA. Det er det som ligger i forslaget om finanstilsynet. Det er topilarsystemet i praksis, og det er på den måten Norge kan løse sin tilknytning til finanstilsynssystemet i EU.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [11:07:18]: I innlegget mitt avslutta eg med den store utfordringa vi faktisk har med svart arbeid og kriminalitet i arbeidslivet. Dette er òg ei kjend utfordring her hos oss. Næringslivet spør etter tiltak. Statsråden sa i utgreiinga si at EØS-midlar kan brukast her. Eg ønskjer å vita korleis dette no blir eit prioritert område med omsyn til dei EØS-midlane vi har?

Statsråd Elisabeth Aspaker [11:07:55]: Dette kan gjøres på den måten at når EØS-midlene nå offentliggjøres, starter man arbeidet og dialogen med de ulike landene om hvilke temaer som er mest aktuelle og hvilke saker og prosjekter man skal prioritere.

Vi har fra norsk side stilt Arbeidstilsynets kompetanse til disposisjon. De er programpartnere, de er med i prosjekter. I tillegg har arbeidslivets parter i Norge, med LO og NHO i spissen, også sine midler og muligheter til å samarbeide med land som har arbeidstakere til Norge, og hvor vi ser at konkurranse og lønns- og arbeidsvilkår er viktig å sikre, og også helse, miljø og sikkerhet. Så dette er definitivt et prioritert område. Arbeidsministeren og undertegnede har henvendt seg til flere land, og vi har fått positiv respons tilbake. Så dette er absolutt et område som har prioritet framover.

Sveinung Rotevatn (V) [11:09:11]: Eg stilte tre spørsmål i innlegget mitt, som eg enno ikkje har fått svar på. Eg skal gjenta eit av dei, og det er det som statsråden bør ha hatt mest tid til å forberede seg på, fordi Venstre har stilt det spørsmålet mange gonger i denne salen, og eg stiller det igjen. Det handlar om den såkalla SMB-rabatten, det vil seie moglegheita for bankar til å stille lågare kapitalkrav ved utlån til små og mellomstore bedrifter, slik vi har moglegheit til innanfor det europeiske regelverket, og slik våre naboland Sverige og Danmark har valt å nytte seg av.

Det vil, viser berekningar, gje ein auka utlånskapasitet på 31 pst. til små og mellomstore bedrifter. Og i ei tid der arbeidsløysa i Noreg stig, der vi treng at fleire satsar på gode idear og skapar arbeidsplassar, er det for Venstre vanskeleg å forstå at Noreg ikkje vil nytte seg av den moglegheita. Kvifor vil ikkje Noreg det?

Statsråd Elisabeth Aspaker [11:10:09]: Det er riktig at EUs kapitalkravforordning inneholder en særskilt bestemmelse om lavere kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter. Dette er en tidsbegrenset overgangsbestemmelse, og den aktuelle rettsakten er ikke tatt inn i EØS-avtalen ennå, grunnet denne tilsynsbyråsaken.

Vi vurderer det sånn at situasjonen i Norge er annerledes enn i disse andre landene som har benyttet seg av å gi denne rabatten. Norske banker har for tiden gode resultater. De er lønnsomme, og de oppfyller kravene i disse nye bestemmelsene. Vi vurderer også situasjonen sånn i dag at det norske kredittmarkedet fungerer godt, og at lønnsomme investeringer synes å få tilgang til den kapitalen de trenger.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:11:14]: Statsråden svarte ryddig nei på første del av representanten Navarsetes spørsmål, men ho svarte ikkje på andre del av det, så det skal eg gje ho ei ny moglegheit til, nemleg: Kvifor skal vi bruke § 115, som jo dreier seg om suverenitetsavståing, viss det ikkje er snakk om suverenitetsavståing?

Så tenkte eg å slengje inn eit lite spørsmål til, for eg vart litt nysgjerrig etter innlegget til representanten Rytman. Mitt spørsmål er ganske enkelt: Var hans innlegg sånn nokolunde uttrykk for regjeringas posisjonar når det gjeld våpendirektivet, eller er dei posisjonane heilt annleis?

Statsråd Elisabeth Aspaker [11:11:51]: Jeg må bare gjenta det svaret som jeg ga til representanten Navarsete. Det er ikke avståelse av suverenitet til EU. Det er bruk av topilarsystemet, og det er begrenset overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan. Men fordi man vurderer denne myndighetsoverføringen som mer enn «lite inngripende» i Grunnlovens forstand, bruker man § 115 i dette tilfellet.

Når det gjelder våpendirektivet, er det en stor diskusjon innad i EU, hvor de samme reaksjoner som har kommet fra jeger- og fiskerorganisasjoner i Norge, har kommet fra tilsvarende organisasjoner i andre land. Det er også andre land som har reagert, med hensyn til om det blir en for inngripende endring, det som ligger i forslaget fra kommisjonen. Dermed er vi i prosess med dette, men saken skal komme til en avklaring om ikke så altfor lang tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [11:13:17]: Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen, og jeg vil også takke alle som har hatt ordet før meg, for gode og interessante innlegg. Vi har lett for – som Sveinung Rotevatn var inne på – å fokusere på utfordringene, men vi må ikke glemme mulighetene, for de er svært mange. Men jeg tror nok også at mitt innlegg vil preges av utfordringene Europa står overfor, de er mange, og de går ikke over av seg selv. Det må samarbeid til, ingen land løser utfordringene alene. «Sammen er vi sterke» er et velkjent uttrykk som i denne sammenhengen ikke bare kan brukes, men må brukes.

Migrasjonsutfordringene i Europa fikk stor plass i redegjørelsen og har fått det også i debatten så langt. Det er en utfordring som vi alle kjenner på kroppen. Jeg er enig med statsråden i at arbeidet med å redusere migrasjonspresset, få kontroll over hvem som banker på våre dører, og få en ansvarlig fordeling av ansvaret mellom landene, skal og må stå høyt på den politiske agendaen. De fleste land og EU tar dette på alvor og forsøker å stå sammen om disse utfordringene, men dessverre ser vi at krefter på den ytterste høyresiden i europeisk politikk velger å se bort fra fellesløsninger. Deres løsninger er å stenge alle dører og bokstavelig talt bygge gjerder for å hindre adgang til eget land.

Det utfordrer Schengen-samarbeidet, og vi ser dessverre at høyrepopulistenes retorikk når fram hos folk. Valgene i Polen og i Ungarn er eksempler – der har folk gjort sine valg. Det norske uttrykket «leve Toten, skit i verden» er vel et uttrykk som kan brukes i denne sammenhengen. Jeg håper at norske myndigheter har hvisket noen ord til Polens president, som har vært på besøk i Norge i disse dager. For to dager siden fikk vi valgresultatet fra Østerrike: 31 026 stemmer var nok til å forhindre at landet fikk en president fra det ytterste høyre. Hurra for det, synes jeg.

Vi ser allerede tegn på at Europa splittes mellom land som vil ta ansvar, og land som vil skyve ansvaret over til andre. Disse kreftene splitter mer enn de samler, og det er noe vi må og bør ta på alvor. Av den grunn synes jeg det var litt overraskende at statsråden i sin redegjørelse ikke berørte utfordringene med det politisk ytterste høyre i Europa.

Europa må stå sammen for å bekjempe årsakene til at mennesker er på flukt. Det blir en tøff oppgave. En av mange utfordringer er vilkårene for en enighet mellom EU og Tyrkia. Vi ser at det er uenighet om bl.a. visumfrihet for tyrkiske borgere mellom Europaparlamentet og kommisjonen. Jeg deler Europaparlamentets tydelige tilbakemelding til Tyrkia om at de må oppfylle alle de 72 krav EU har stilt overfor dem, før dette kan skje.

Vi registrerer at president Erdogan har stilt krav om at EU innen oktober må ha innført visumfrihet for tyrkiske borgere. I det ligger det en trussel om at tyrkiske myndigheter vil bidra til at EU «oversvømmes» av flyktninger om visumfrihet ikke blir innført. Her er det trusler på høyt nivå. Det bare bekrefter at EU og andre må stå på sine krav overfor Tyrkia.

Hvor ligger årsakene til at mennesker er på flukt? Det er selvfølgelig utrolig mange svar, vi kan knytte det til klimautfordringer, vi kan knytte det til krig og annen elendighet. Men at bruken av en linjal for å dele opp Midtøsten på et kart for 100 år siden skulle få så store sikkerhetsutfordringer for dagens Europa og Midtøsten, var det få som hadde i tankene den gangen – og selvfølgelig mange også i dag, deriblant jeg.

I 1916 delte nemlig Frankrike og Storbritannia Midtøsten mellom seg, og Midtøstens skjebne ble beseglet. Hvorfor denne delingen? Jo, for å ivareta begge lands interesser – uten å tenke på de menneskene og den kulturen de som bodde der, var en del av. Men det vi vet, er at denne streken på kartet splittet folkegrupper. Jan-Erik Smilden hadde en meget interessant kronikk om dette i Dagbladet den 18. mai med tittelen «100 års krigen». Og han har rett – i dag, 26. mai, pågår det full krig både i Syria og delvis i Irak, to av områdene som ble delt av de to nasjonene. For ikke å glemme Palestina – som var britisk mandatområde i 1922 – hvor det den dag i dag for fullt foregår en kamp mellom Israel og Palestina. Konflikten beskrives som «alle konflikters mor» og er roten til de fleste konflikter vi ser i Midtøsten. Vi er blitt en del av disse. Så nær er verden blitt.

Smilden sier det så sterkt: «Dette er en historie om vestlig imperialisme, svik og kynisme» – som Europa i dag står overfor. Jeg tror nok at vi med litt godvilje kan være enig med ham. Vi kan ikke forandre historien, men vi kan gjøre noe for å hindre at historien gjentar seg.

Bare det å vite at en del av årsaken til de sikkerhetsutfordringene verden i dag opplever, kan være det å ikke forstå og respektere tilhørigheten og samholdet til folkegrupper, gir meg en ekkel følelse.

I kjølvannet av dette har menneskesmugling blitt big business, som flere har vært inne på. Mennesker på flukt er blitt milliardindustri. Det gjør vondt i meg når kyniske mennesker i menneskesmuglernettverkene bokstavelig talt går over lik for å tjene penger på disse stakkars menneskene som søker en bedre framtid. Oversikter viser at denne form for smugling er blitt de største inntektskildene innen organisert kriminalitet. Selv om utfordringene er store, vil det igjen være avgjørende at landene i Europa og andre samarbeider om å finne en felles løsning på dette.

Gårsdagens TV-bilder er dessverre blitt en del av hverdagen – hundrevis av mennesker befinner seg i livsfare på skip som burde vært på skraphaugen og vel så det. Heldigvis har mange land gått sammen om å hjelpe disse menneskene, mannskapet gjør en heltemodig innsats. Jeg har møtt noen av de norske. Deres sjømannskap gjør meg stolt, ordet «respekt» for de menneskene de redder, har stor plass.

Jeg er selvsagt enig med statsråden når hun poengterer at regjeringen legger vekt på å samordne vår politikk og innsats med EU og andre europeiske partnere. Men jeg stusser over at hun tilføyer «når det er i vår interesse». Er det kun når det er i vår interesse, at dette er viktig? Jeg bare spør og håper statsråden kan utdype dette litt nærmere. Personlig synes jeg et slikt utsagn blir snevert og kanskje også litt egoistisk.

Det er selvsagt at det er i alles interesse at EU lykkes i å utvikle sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid. Jeg registrerer at Norge har spilt inn fire hovedbudskap til EU i denne sammenhengen. Jeg er enig i alle disse fire punktene, men hovedbudskap nummer to gjør meg litt mer bekymret, fordi det kan oppfattes som at havretten kan bli utfordret når EU utformer sin arktiske politikk. Statsråden sier at regjeringen mener at «havretten bør ligge til grunn». Kanskje statsråden kan utdype dette litt nærmere.

I slutten av april la EU fram en melding om en helhetlig politikk for Arktis. Det skal bli spennende å se hvordan Norge og EU kan fortsette en konstruktiv dialog på områder av felles interesse til beste for en bærekraftig utvikling i nord. Som innfødt nordboer er det med interesse og også litt stolthet at jeg ser at mange nasjoner, også EU, retter fokus mot det som skjer i nord.

Norge må i denne sammenheng være en konstruktiv og tydelig samarbeidspartner. Det vil skape ytterligere bærekraftig utvikling for oss som bor i nord, men det er også viktig å framheve at det som skjer i nord, også må bidra til en sterkere økonomisk vekst i de europeiske landene.

Avslutningsvis: Jeg er enig med statsråden og representanten Aarhus Byrknes når de trekker fram et styrket nordisk samarbeid som en del av Europa-samarbeidet. Det kan skje på svært mange områder, og vi har gode erfaringer med et sterkt og konstruktivt samarbeid mellom de nordiske land gjennom mange år. Derfor er jeg enig med statsråden når hun i sin redegjørelse trekker fram det nordiske sett i et europeisk perspektiv. Vi har mye å bidra med hver for oss, men enda mer når vi står sammen som Norden.

Norden kan vise vei, sier statsråden, og jeg er enig med henne. Men da må det ikke bare bli ord, det må bli handling. Jeg har store forventninger til at statsråden, som har ansvaret for både Norden og Europa, konkretiserer hva og hvordan dette skal skje. Og Arbeiderpartiet vil i denne sammenheng være en konstruktiv lagspiller for å få dette til.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:23:45]: Her heime i Noreg er me i ei omstilling av norsk økonomi. Sjølv om olje og gass kjem til å vera ein viktig faktor for norsk økonomi i generasjonar framover, er det mange som har innsett at me må ha fleire bein å stå på, og me vil verta mykje mindre avhengige av olje- og gassektoren.

Behovet for denne omstillinga har vore kjent for fleire. Høgre gjekk til val i 2013 med mål om å auka konkurransekrafta for norsk industri som ei av dei viktigaste sakene. Fallet i oljeprisen, som ingen kunne føresjå, har forsterka dette behovet for omstilling, og regjeringa har fått på plass ei rekkje gode tiltak for både omstilling og auka konkurransekraft.

I ein liten open økonomi, som me i Noreg er, er me heilt avhengige av globale spelereglar på det handelspolitiske området, og me treng ein velfungerande marknad for internasjonal handel. Den låge oljeprisen er krevjande for mange selskap, og konsekvensen for mange er redusert aktivitet og oppseiingar av tilsette. Då kan det vera freistande for mange å verta proteksjonistiske i ein slik situasjon. Å forfordela kontraktar med omsyn til eigen industri synest å vera løysinga for mange. Senterpartiet har teke til orde for dette meir enn ein gong.

Sjå på Brasil f.eks. Her vert det stilt nye krav til fartøy og reiarlag som gjer at norske reiarar vert tvungne ut av Brasil. Brasil ønskjer å forfordela med omsyn til eigne reiarlag i Brasil. Me har i dei seinaste åra vore vitne til at ei rekkje fartøy er sende heim til Noreg frå Brasil og ligg no i opplag her heime på grunn av slik proteksjonisme. Ei slik utvikling er svært negativ for Noreg.

Her i Noreg har me meir tonnasje enn det reiarane kanskje har behov for, og difor treng me tilgang til andre sine kontinentalsoklar, andre sine farvatn, andre sitt gods og andre sine hamner. Det får me ikkje ved sjølve å verta proteksjonistiske. Marknadstilgang er såleis svært viktig for oss, og internasjonal handel er viktig. Det er det som har skapt vår velferd. Sjå berre på sjømatnæringa. Dei produserer dagleg over 30 millionar sjømatmåltid, og denne næringa vert meir og meir viktig for norsk økonomi.

Oljeprisfallet og omstillinga me er inne i, aktualiserer behovet for betre marknadstilgang enn det me har hatt. Store marknader som Kina og Russland er i praksis stengde for norsk sjømat. Andre marknader som f.eks. land frå Afrika slit med betalingsevne. Nigeria er eit godt døme på det.

Gode rammevilkår for vårt næringsliv er såleis viktig for vekst og utvikling, og regjeringa har fått på plass fleire viktige frihandelsavtalar saman med EFTA. Så er det slik at EØS-avtalen aldri kan verta erstatta av ein frihandelsavtale, slik enkelte hevdar. EØS-avtalen gjev norsk industri ei rekkje andre konkurransefortinn enn berre marknadstilgang, men EØS-avtalen er svært krevjande for norsk sjømat når det gjeld nettopp marknadstilgang. Likevel vil eg gje honnør til regjeringa for arbeidet dei har gjort for å forbetra marknadstilgangen for fisk og sjømat til EU. Her er det fleire viktige forbetringar i avtalen som vart signert 3. mai i år, men mykje står att før me har fri marknadstilgang, og det må vera eit mål, sjølv om det er krevjande forhandlingar.

I behandlinga av Meld St. 10 for 2015–2016, Ein konkurransekraftig sjømatindustri, her i Stortinget for kort tid sidan var det eit samla storting som sa at full marknadstilgang for fisk til EU er eit mål. Då lyt me kanskje prioritera for å nå dette målet.

Norsk næringsliv veks i aktivitetar på område innan maritim næring, reiseliv, finansielle tenester, luftfart, skog- og treforedlingsindustri, telekommunikasjon og konsulenttenester. Desse sektorane er heilt avhengige av EØS-avtalen. Ein frihandelsavtale med EU til erstatning for EØS-avtalen er heller inga løysing. Difor bør også sjømatnæringa sitt behov for marknadstilgang til EU verta dekt inn under EØS-avtalen, og ikkje berre kortsiktige kvotar.

Eg er heilt einig med Svein Roald Hansen frå Arbeidarpartiet, som tok til orde for at regjeringa må vera meir kreativ. Sjølv om det står i EØS-avtalen at me ikkje skal kopla fisk og landbruk, meiner eg at regjeringa gjerne må tenkja nytt i den retninga. Eg meiner også at Noreg har store konkurransefortrinn i EU med mykje av det me produserer innan norsk landbruk. Kvalitetsprodukt frå norsk landbruk kan også gje oss gode eksportmoglegheiter dersom me er villige til å utnytta dei konkurransefortrinna norsk landbruk har. Me har mange svært gode konkurransefortrinn, sjå berre på naturen vår, vårt berekraftige landbruk og jordbruk – me har eventyrlege moglegheiter til Europa sitt store matfat.

Eg meiner me må vera villige til å vurdera å gje noko for å få noko igjen – dette til det beste for landet, folket og velferda som skal sikrast for framtida.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:29:00]: La meg også takke statsråden for redegjørelsen. Det er tydelig at vi har en statsråd som er veldig engasjert i disse spørsmålene, og det er veldig positivt.

Jeg har noen kommentarer som knyttes til forskjellen mellom EU og EØS og de kommentarene som har falt om endringene i det politiske bildet i Europa. Representanten Svein Roald Hansen, representanten Rotevatn, representanten Simensen og en rekke andre kaller et folkelig opprør for høyrekreftenes fremmarsj eller høyrepopulistiske krefter eller ytterste høyre. Jeg forstår at det kan være ubehagelig for sosialdemokrater og konservative å oppleve at folket reagerer på deres løfter som ikke blir innfridd, men å kalle det høyrepopulisme, det er å gå for langt. Det som sosialdemokratene og konservative burde gjøre, er å gå i seg selv og se hvorfor de ikke klarer å skape det. Vi ser akkurat det samme i USA, hvor både venstresiden og høyresiden reagerer på den politikken som ikke leveres. Og hva er det de reagerer på i Europa? De reagerer på at nasjonale kulturforskjeller viskes ut, de reagerer på en migrasjonsstrøm, de reagerer på terror, de reagerer på økende forskjeller mellom fattig og rik, og de reagerer på arbeidsledighet. Det er ikke høyrepopulisme, det er folkelig forståelse av deres egen situasjon, og jo mer vi kaller det for høyrepopulisme, jo mer vokser frustrasjonen og sinnet over de etablerte politikerne, eliten og «the establishment».

Norge er tilsluttet EØS. Det er positivt, det betyr handel på like vilkår. Det var intensjonen, og det er det vi har forpliktet oss til. Handel mellom land er positivt, det er i seg selv fredsskapende. Man blir gjensidig avhengig av hverandre, og det er også positivt.

Norsk innenrikspolitikk er også EØS-politikk, men vi må skille mellom hva som er EØS-relevant, og det som er EU-relevant. Det kan være vanskelig, og det er glidende overganger, men vi har forpliktet oss overfor det norske folk til å jobbe for en god EØS-avtale som gir vårt næringsliv og vår innovasjonskraft bedre vilkår i hele Europa, men vi har ikke forpliktet oss til noe annet, og det er veldig viktig å ha med seg – derav også frustrasjon hos mange i Norge.

Nasjonal selvstendighet er positivt. Det er ikke noe vi skal oppfatte som skremmende, og derfor er det veldig interessant å høre på representanten Simensen, som snakker om Midtøsten og om nasjonale, kulturelle forskjeller i Midtøsten som vi har vært med på å ødelegge. Ja, det er mulig at vi har vært med på det, men hvorfor er ikke da nasjonale, kulturelle forskjeller også viktig i Europa? Det er et spørsmål man burde stille seg før man fordømmer alle som er opptatt av nasjonalstaten og nasjonale kulturer, som f.eks. alt fra språk til alle de kulturene og kulturforskjellene vi setter pris på, om man er italiener, tysker, sveitser, nordmann, osv. Vi setter pris på det. Det er det som er Europa – nasjonalstater.

Helt til slutt: Jeg synes det er interessant å oppleve at det er mange som sitter på den siden av meg, men det er ingen som sitter her borte – det er ikke én representant fra media som er interessert i dette her. Man burde jo undre seg: Hvor er de hen? Jo, jeg vet hvor de er. De er ute og leker med spillet om en avgift i Østfold. Det er det de er opptatt av, det er det som står i avisene, det er det de norske mediene er opptatt av. De er altså ikke opptatt av Norges forhold til Europa. Det burde faktisk mediene merke seg, og det kan jo vi også merke oss.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Øyvind Halleraker (H) [11:33:26]: Vi står overfor en mer utfordrende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. Vi utfordres av migrasjonskrise, voldelig ekstremisme, destabilisering i våre nærområder og et uforutsigbart Russland. Vi opplever en økt sårbarhet, en følelse av at den orden vi har bygget i Europa og globalt de siste årene, er skjørere enn vi trodde.

I Europas nærområder i sør preges flere områder av krig og konflikt. Fra Nord-Afrika og Sahel via Midtøsten til Afghanistan er det et belte av sårbare stater som sliter med radikalisering og voldelig ekstremisme så vel som svak statlig styring og høy arbeidsledighet, ikke minst blant de unge.

Europeisk samarbeid settes på prøve av migrasjon, økonomiske kriser, terrorfare og internasjonale spilleregler som settes under press.

Nå er vi stilt overfor en mer krevende sikkerhetssituasjon, og da blir behovet for et tett utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU og europeiske partnere stadig viktigere. Det er i vår interesse at EU står mest mulig samlet, og at Europa tar større ansvar for egen sikkerhet. Sammen råder EU og NATO over et bredt spekter av virkemidler. Det er ingen motsetning mellom europeisk og atlantisk orientering i norsk utenrikspolitikk, tvert imot.

Mange etterspør i dag en felles visjon for hvordan EU kan utvikles videre. Noen land ønsker tettere integrasjon, mens andre vektlegger nasjonale løsninger. Valgene medlemslandene nå tar, vil prege EUs utvikling i lang tid framover.

De europeiske landene har alltid vært Norges nære naboer og viktige handelspartnere. Sammen med USA er de våre viktigste venner og allierte og våre viktigste politiske partnere for å bevare og styrke ikke bare regionale, men også globale verdier og spilleregler.

Norge er en del av dette europeiske skjebnefellesskapet. Terrorangrepet på ungdom i Paris i fjor høst var enda et meningsløst angrep på våre felles verdier, hvor også vi ble rammet. Dette har vi klart markert i solidaritet med Frankrike.

Politisk, økonomisk og på de fleste samfunnsområder får det som skjer i Europa, direkte konsekvenser for Norge. Derfor begynner norsk utenrikspolitikk i Europa. Det er i norsk interesse at EU lykkes i å utvikle sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid. Norge ga innspill til EUs nye utenriks- og sikkerhetspolitiske strategi til høyrepresentant Mogherini i mars. Det norske innspillet har fire hovedbudskap. Det første er at EU bør utforme sin utenriks- og sikkerhetspolitikk i tett samarbeid med gode partnere som Norge. Dette er ikke minst viktig i forholdet til Russland. Så mener vi at havretten bør ligge til grunn for EUs arktispolitikk, og at EU og NATO bør koordinere sin politikk enda tettere. Det bør tas konkrete skritt for tettere samordning.

Det er viktig at Europa står samlet bak reaksjonene på Russlands folkerettsbrudd og uakseptable handlinger i Ukraina. Norge bidrar til denne europeiske enheten ved å slutte opp om EUs restriktive tiltak, og det vil vi fortsette med.

Det er i norsk interesse at Storbritannia fortsetter å være medlem av EU. Storbritannia er en viktig partner, både for resten av EU og for Norge. Uten Storbritannia vil EU miste sitt nest mest folkerike land og sin nest største økonomi. Ifølge OECD vil en utmeldelse kunne redusere Storbritannias BNP med 3,3 pst. innen 2020, mens tapet for de andre EU-landene er beregnet til rundt 1 pst. av BNP.

Norge og Storbritannia deler mange synspunkter knyttet til økonomiske spørsmål og det indre marked. Storbritannia er en viktig drivkraft for utviklingen av det indre marked, noe som også er en fordel for Norge. Med Europas store utfordringer når det gjelder global konkurransekraft, er det behov for aktører som Storbritannia, som presser på for økonomiske reformer i EU.

Storbritannia er en betydelig forsvarsmakt og en viktig aktør på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, både i Europa og globalt. Landet er derfor viktig for utviklingen av og retningen i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og for EUs samarbeid med NATO, ikke minst.

Jeg er glad for at EU/EØS-ministeren arbeider aktivt for å sikre norske interesser i kjølvannet av den britiske folkeavstemningen. Uansett utfall vil Storbritannia forbli en nær partner og alliert for Norge i framtiden.

Norge bidrar tungt i Europa. Europas utfordringer er våre utfordringer.

Svein Roald Hansen (A) [11:38:46]: Jeg kommer tilbake til det jeg tok opp i mitt innlegg og i replikk til statsråden om utfordringene rundt horisontal politikk, hvor man kobler politiske målsettinger på virkemidler. Når jeg hører på statsråden, som sier at vi må være tidlig på og våkne og flinkere i Brussel, føler jeg at jeg ikke har fått fram problemstillingen. Det handler ikke om det. Det handler om når vi tar inn fornybardirektivet, og når vi tar inn et energiøkonomiseringsdirektiv: Skal vi være bundet av en målsetting om å redusere 20 pst., eller ikke? Jeg er veldig i tvil om det er EØS-relevant. Men at vi vil være bundet av virkemidlene for at man skal komme dit hen ‒ det er opplagt. Det er en viktig problemstilling, som vi får fortsette samtalen om på en eller annen måte. Det er også viktig nå inn i forhandlingene om felles oppfyllelse av klimamålene. Der vil den problemstillingen helt sikkert komme opp, selv om en ikke har tenkt å fordele byrdene på hvert land, men ha en felles målsetting. Så skal landene bidra, og summen blir forhåpentligvis riktig.

Så til finanstilsynene: Jeg vet ikke om det er bevisst, men i så fall tror jeg ikke det er særlig lurt å prøve å unngå ordet «suverenitetsavståelse», for det er jo det vi gjør. Det er det vi gjør med EØS-avtalen. Vi avstår suverenitet til EFTA-organer, og vi er medlem av EFTA. Vi har hatt en diskusjon generert av en professor i Bergen for et år eller halvannet siden om bruken av § 26 kontra § 115. En del i det juridiske miljøet mener at vi strekker begrepet «lite inngripende» i meste laget. Ja vel, men la oss bruke § 115 da, så vi er på helt trygg juridisk grunn. Men så opplever vi at de som har kritisert dette, plutselig føler at saken blir mye større fordi vi skal bruke § 115. Det er ikke riktig ‒ det er en helt ordinær sak vi står overfor. Det som kan bli konsekvensen, nemlig at ESA faktisk kan frata en bank en konsesjon hvis den ikke følger reglene ‒ det er ikke «lite inngripende». Det er «inngripende». Derfor bruker vi § 115.

Vi kommer til å stå overfor den samme problemstillingen, tror jeg, når regjeringen kommer med avtalen med EU om felles gjennomføring av klimamålene, hvor vi også skal ta inn virkemidlene utenfor kvotepliktig sektor. Men det er ingen grunn til å lage dramatikk av det. Vi har virkemidler i Grunnloven for å håndtere både det «lite inngripende» og det mye «inngripende». Hele EØS-avtalen hviler på det fundamentet at vi avgir suverenitet til EFTA-organene. Det er topilarsystemet.

En liten bemerkning til Senterpartiet: Representanten Liv Signe Navarsete startet med å si at Senterpartiet er for samarbeid i Europa, men EU er feil svar. Det vi aldri får høre fra Senterpartiet, er hva deres alternativ for samarbeid er. Det er det ene. Det andre er at selv om man har et alternativ, er det sånn at hvis man går ut i gata og resten av gutta spiller fotball, så hjelper det lite å komme med håndballen, for da blir du alene.

Representanten Christian Tybring-Gjedde sier at det vi ser i Europa nå, er framvekst av protest mot at vi har høy ledighet, ikke får orden på økonomien i mange land, høy ungdomsledighet, og at vi ikke får håndtert immigrasjonen på en ordentlig måte ‒ det er ikke høyrepopulisme. Nei, det er jeg helt enig i ‒ det er ikke høyrepopulisme. Det er folkelige reaksjoner på ting som ikke fungerer. Men mange av svarene som tilbys fra en del partier, vil jeg betegne som høyrepopulisme. Knebling av media, f.eks., og det vi hører om fra USA, om å bygge mur mot Mexico og nekte muslimer adgang til riket ‒ det er etter mitt skjønn høyrepopulisme. Det er ikke svaret på de utfordringene vi står overfor. Og så må vi bli flinkere til å finne bedre svar på de utfordringene ‒ det er riktig.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sylvi Graham (H) [11:43:44]: Mye er sagt. Men la meg starte med å gi statsministeren ros for det grepet hun tok da hun utpekte en statsråd for EU- og EØS-saker, som også er den nordiske samarbeidsminister i den norske regjeringen. Dette er viktig, fordi gode relasjoner med Europa er med på å trygge Norge for framtiden, men også fordi våre gode relasjoner med Europa starter her i det nordiske nabolaget. Og i den grad samarbeidet i Europa skranter, er det viktig at det nordiske hjørnet er sterkt.

Så slår da også regjeringen fast at den vil føre en aktiv europapolitikk. Og la meg få inkludere statsråd Aspaker i den rosen som jeg startet med, for arbeidet som gjøres, ser vi – ikke minst av den offensive redegjørelsen som hun holdt her i Stortinget – er nettopp det: en aktiv europapolitikk. Våre regjeringsmedlemmer er hyppig i Brussel for å fremme våre interesser. Vi har europastrategi med årlige arbeidsprogrammer, og vi her på Stortinget har hyppige redegjørelser i Stortingets europautvalg.

Statsråden sa bl.a. at hun, som statsråd med ansvar både for EU- og EØS-samarbeidet og for det nordiske samarbeidet, er opptatt av å utnytte mulighetene for en mer aktiv nordisk europapolitikk. Jeg er enig med statsråden i at Norden har et godt utgangspunkt for å påvirke, at Norden kan vise vei, og at vi i større grad må tenke Norden i Europa.

I 2017 har Norge formannskapet i Nordisk ministerråd, det nordiske regjeringssamarbeidet. Der vil det nettopp være en gyllen anledning til å fremme aktivt nordisk europapolitisk samarbeid. Europa og det europeiske samarbeidet har mange utfordringer for tiden. Den sikkerhetspolitiske situasjonen har vært nevnt, likeså Storbritannias forhold til EU og behovet for mer bærekraftig vekst, omstilling og konkurranseevne.

Jeg vil også trekke fram de store flyktning- og migrasjonsutfordringene. Det er ikke mulig for enkeltland å håndtere det som skjer, på egen hånd, og jeg mener det er svært riktig av vår regjering at den bidrar til å finne felles løsninger gjennom vår deltagelse i Schengen- og Dublin-samarbeidet. Norge er tjent med at tiltakene for å styrke dette samarbeidet lykkes, for det gjelder å få på plass løsninger som begrenser menneskesmuglingen, og å få på plass løsninger som f.eks. hindrer at flere liv går tapt i Middelhavet.

Samtidig må vi få et europeisk asylsystem som er bærekraftig og rettferdig. Det er viktig for oss at internasjonale forpliktelser når det gjelder flyktningretten og menneskerettighetene, overholdes. De som har reelle beskyttelsesbehov, må gis beskyttelse.

Norden i Europa er et av tre hovedspor som regjeringen vil forfølge i sitt formannskapsarbeid i Nordisk ministerråd. Det handler om mer samordnet nordisk gjennomføring av regelverk og mer bruk av fellesnordiske innspill til tidlig fase til EU.

La oss ønske statsråden lykke til fra Stortinget med den satsingen i det kommende år. Den er viktig for vårt forhold til Europa.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [11:47:01]: Noreg er avhengig av eit politisk og økonomisk godt samarbeid med EU. Noreg har valt å samhandle med EU gjennom ulike avtaleforhold, der EØS-avtala er den desidert viktigaste og mest omfattande. EØS-avtala gjev oss tilgang til EUs indre marknad. Som ein del av EØS-avtala må me òg ha ei tilknyting til EUs finanstilsynssystem.

Etter finanskrisa, som viste fleire hol i reguleringar av finansmarknadene og svikt i fleire lands nasjonale tilsynsmyndigheit, har det vore viktig å få på plass felles europeiske system for å sikre ein meir stabil og velfungerande finansmarknad for å førebyggje nye kriser.

Frå EUs finanstilsyn blei etablert i 2011, har det frå Noregs side vore arbeidd med å få til ei god avtale, og i 2014 blei det politisk einigheit om ein modell. Sidan har arbeidet blitt vidareført på embetsnivå fram til den løysinga som regjeringa no legg fram for Stortinget.

Gjennom å innlemme dei nødvendige rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem, gjev ein norske økonomiske aktørar og forbrukarar dei same vilkåra og den same beskyttelsen som EU-landa i den indre marknaden har.

Innlemminga vil leggje til rette for at det norske Finanstilsynet kan delta i samarbeid med finanstilsyna i EUs medlemsland.

EØS-tilpassingane inneber at myndigheit til å treffe vedtak med direkte verknad i Noreg, blir lagt til EFTAs overvakingsorgan, med rett til overprøving av EFTA-domstolen. Delar av denne myndigheitsoverføringa er av ein slik karakter at det blir kravd samtykke med tre fjerdedels fleirtal – med minst to tredelar av representantane til stades, i samsvar med kravet i Grunnlova § 115.

Det er avgrensa myndigheit som skal overførast til EFTAs overvakingsorgan, ESA. Det dreier seg om tilsyn med kredittvurderingsbyrå og nokre typar register for verdipapirtransaksjonar, rett til å forby eller avgrense visse typar finansiell verksemd eller spareprodukt, rett til å avgjere ueinigheit mellom nasjonale tilsyn og rett til å treffe vedtak direkte mot marknadsaktørar dersom nasjonale tilsyn ikkje skulle gjere jobben sin. Men det aller meste av tilsynet med finansmarknaden og finansføretaka i Noreg skal framleis liggje hos Finanstilsynet. Det er viktig at norsk finansnæring framleis blir ein del av den europeiske marknaden, og at finansinstitusjonar kan gje norske forbrukarar og norsk næringsliv gode og fullverdige tilbod. Det sikrar den avtala som no er framforhandla.

Kristin Vinje (H) [11:50:02]: Noen av de sentrale temaene i regjeringens strategi for samarbeidet med EU er økt konkurransekraft og verdiskaping og bedre kvalitet i forskning og utdanning.

Vårt forhold til Europa er avgjørende for norsk eksport og norske investeringer, men også for våre norske forskere som deler verdifull kunnskap og erfaring gjennom forskningssamarbeidet med EU. Regjeringen satser tungt på kunnskapssamarbeidet med EU gjennom deltakelsen i Horisont 2020, som er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram.

En av regjeringens hovedprioriteringer er å investere i forskning og utvikling. Det er fordi det er en forutsetning for å sikre verdiskaping og velferd i fremtiden. Blant de prioriterte temaene er å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne, løse de store samfunnsutfordringene og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. EU-samarbeidet er altså en viktig del av disse prioriteringene.

Regjeringen har lagt frem en egen EU-strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet som innebærer konkrete planer for hvordan vi skal sørge for at miljøene er i stand til å vinne prosjekter i EUs rammeprogram. I regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning ligger det bl.a. inne en forpliktende opptrappingsplan på 400 mill. kr mer til å styrke norske forskningsmiljøers mulighet og evne til å delta i EU frem mot 2018.

Deltakelsen bidrar til økt kvalitet i norsk forskning og innovasjon, og samtidig gir det et godt bidrag til at norsk forskning og innovasjon hevder seg internasjonalt. Selv om mange norske miljøer lykkes godt i EU, er det likevel en utfordring å sørge for at flere av våre miljøer får mer igjen for den norske deltakelsen. Regjeringens ambisjon er at 2 pst. av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 skal tilfalle norske aktører. Det er en ambisiøs målsetting, og derfor er det viktig å målrette virkemidlene og konsentrere forskningsinnsatsen, slik at vi får etablert flere internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer som er i stand til å vinne frem.

Fra Forskningsbarometeret 2016 ser vi at det er de store aktørene som SINTEF, NTNU og Universitetet i Oslo som er i toppen på gjennomslag i EU, men også mindre sentre og institutter som Simula og NILU viser solide EU-muskler. På toppen av listen over institusjoner som har dratt inn mest penger, er Simula nr. fem og NILU nr. åtte. Dette viser at det er mulig å lykkes, selv om man er liten, men det handler om å målrette arbeidet, det handler om høy kvalitet og om vilje til å få gjennomslag.

For at Norge skal lykkes enda bedre i EU, legger Forskningsrådet nå til rette for ytterligere stimuleringstiltak for norske forsknings- og innovasjonsmiljøer. En dobling av midlene til prosjektetablering, flere nye EU-nettverk og et eget tiltak for å heve søknadskompetansen er noe av det som skjer i 2016. Dette er viktige tiltak for å sørge for at vi skal lykkes enda bedre fremover med å styrke forskningssamarbeidet med EU, og det er en viktig del for å sikre vår konkurransekraft og omstillingsevne.

Regina Alexandrova (H) [11:53:15]: Jeg vil takke ministeren for en god redegjørelse, og jeg vil nevne at jeg synes representanten Tybring-Gjedde hadde mange gode poenger i sitt innlegg.

Vi er kjent med den mer krevende og komplekse sikkerhetspolitiske situasjonen i og rundt Europa. Dette genererer et behov for tettere samarbeid innen utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk med EU og våre europeiske partnere. Det nordiske og nordisk-baltiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet har fått økt betydning. Rene nasjonale løsninger er ikke bærende alene for å sikre nasjonal suverenitet, bekjempe terrortrusler eller krenkelser mot folkeretten internasjonalt. Denne uken ble det gjennomført et nordisk-baltisk forsvarskomitémøte i Danmark. Dette er et årlig møte som bidrar til viktig nettverksbygging med gode sikkerhets- og forsvarspolitiske diskusjoner og debatter. Tema på møtet var dansk forsvarspolitikk, Arktis og russisk utenrikspolitikk. Slike møter bidrar til bredere forståelse for den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, og man bygger tettere partnerskap og ivaretar viktig samhandling. Det er nyttig å drøfte Arktis og forholdet til Russland med våre nære naboer og allierte.

Norge og EU deler felles verdigrunnlag basert på demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsippet. Det er i norsk interesse at EU har solid utenriks- og sikkerhetspolitikk, og at EU og NATO har et tett samarbeid. Norge er ikke med i EU og dermed heller ikke en del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, men vi bidrar likevel til EUs krisehåndteringsevne. EU utvikler nå en ny strategi for utenriks- og sikkerhetspolitikken, og Norge deltar aktivt i utvikling av denne strategien. Norge er en aktiv samarbeidspartner innen sikkerhets- og forsvarspolitikk som regulerer forhold til deltakelse i EUs sivile og militære operasjoner, om utveksling av gradert informasjon, om samarbeid i rammen av EUs forsvarsbyrå og med EU-land som deltakere i den nordisk-baltiske stridsgruppen som inngår i EUs styrke.

Norge kan ikke stå alene i et forsvar av våre nasjonale interesser. Så vårt samarbeid og våre samarbeidsavtaler med både NATO og EU vil være av avgjørende betydning for vår felles sikkerhet.

Bengt Morten Wenstøb (H) [11:56:27]: I sin halvårlige redegjørelse for Stortinget om viktige EØS- og EU-saker 19. mai sa statsråd Aspaker at de europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa. Jeg vet at statsråden også har en spesiell interesse for det nordiske samarbeidet, og kanskje er dette Norges styrke – en nordisk stemme i Europa.

Europa har utfordringer innen økonomi og arbeidsledighet, men også sikkerhetspolitisk og med barn som er på flukt fra krigsområder. Vi kan gjøre en forskjell når det gjelder disse utfordringene. Når Europa har økonomiske utfordringer, må vi løse disse med samhandling og ikke med isolasjon – med samhandling fordi vi sammen kan løse utfordringene, og fordi europeisk ungdom som opplever arbeidsløshet, må se og oppleve at europeiske demokratier kan løse deres hverdagsproblemer. Arbeidsledighet og spesielt ungdomsarbeidsledighet må tas på alvor, både fordi unge mennesker kan miste troen på at politikere kan løse deres problemer, og også fordi høy arbeidsledighet kan gi rom for useriøse arbeidsgivere, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Europa må derfor ha langsiktige strategier for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

De store utfordringene Norge står overfor når mennesker er på flukt, har også en europeisk dimensjon. Vi må finne europeiske løsninger på felles utfordringer, både sikkerhetspolitisk og menneskelig. La oss derfor legge vekt på å være medvandrer for dem som behøver en trygg havn, men tydelig og bestemt mot dem som har som mål å skape splid og ødeleggelser. Barn og unge mennesker på flukt er spesielt sårbare og kan bli utsatt for brudd på menneskerettighetene. Norge har tradisjon for å ta vare på barns rettigheter, både gjennom å ha et barneombud – noe ikke alle land har – og gjennom vektlegging av barnekonvensjonen. Det er nå viktig at barn på flukt også opplever at den gjelder dem og deres utfordringer.

Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse om Europa, men også for engasjementet i nordiske saker. Det legges merke til og verdsettes.

Hårek Elvenes (H) [11:58:55]: Allerede da Schengen-konvensjonen ble framforhandlet i 1990, var det klart at man trengte mekanismer for å kunne håndtere en framtidig situasjon med grenseoverskridende kriminalitet og migrasjon. Dette ligger på plass i regelverket på mange felter og har i dag blitt tatt i bruk, dessverre. Vi ser at Schengens yttergrense er under betydelig press. At flere medlemsstater i Schengen nå har tydd til indre grensekontroll, må ses på som en reaksjon – nærmest som en sunn reaksjon – på det presset og den manglende kontrollen som er ved Schengens yttergrense. Men det vil være en meget alvorlig situasjon for Europa hvis dette skulle komme til å vedvare. Man har jo strengt tatt ikke anledning til det i henhold til Schengens regelverk, men dette må tas på det dypeste alvor.

Kontroll med Schengens yttergrense er helt vitalt i Schengen-samarbeidet. Kampen mot den organiserte, grenseoverskridende kriminaliteten må føres gjennom et samarbeid mellom landene, gjennom utveksling av informasjon, og da er Schengens informasjonssystem, systemet for utveksling av informasjon mellom landene, helt essensielt. Det er et særdeles viktig verktøy for myndighetene i Schengen-landene – det være seg toll, politi eller veimyndighetene – for å kunne ha kontroll på en mobil kriminalitetssituasjon, for å si det slik. Dette systemet gir informasjon om personer som er nektet adgang til Schengen-området, personer som er ettersøkt for kriminalitet, biler som er stjålet, og det inneholder viktig etterretningsinformasjon. Likeså er det essensielt å ha tilgang til systemet for registrering av Schengens visumsøknader for å ha kontroll med innvandringssituasjonen, og det er også et viktig verktøy for PST i kampen mot terrorisme. Dette er verktøy som Norge har tilgang til gjennom sitt samarbeid og sin delaktighet i Schengen, og det er overmåte viktig å kunne ha tilgang til dette også i fortsettelsen.

Det som er godt for Europa, er også godt for Norge. Derfor er det viktig å holde fast i samarbeidet gjennom Schengen. Det som er godt for Europa, er godt for Norge også på det justispolitiske området, ikke minst når det gjelder bekjempelsen av og arbeidet mot organisert kriminalitet.

Willfred Nordlund (Sp) [12:01:43]: Noe av det aller mest alvorlige vi som folkevalgte kan gjøre, er å avgi nasjonal suverenitet. I en slik beslutning er det avgjørende at vi forsøker å ha et langsiktig perspektiv. Vi må unngå at vi fatter avgjørelser som kan ha utilsiktede og store konsekvenser noen år fram i tid. Det store bildet er at Norge har klart seg bedre gjennom den siste finanskrisen enn de fleste andre land, spesielt flere av EU-landene. I Norge har vi også fått lærdom av erfaringene med kontroll og tilsyn med bankene under den bankkrisen som var for 25 år siden. Jeg vil minne om at Finanskriseutvalget understreket betydningen av at Norge selv kan velge å operere med strengere regler enn EU-systemet.

Da finanskomiteen nylig avholdt høring om Finanstilsynet, kunne verken finansministeren eller lederen av Finans Norge gi ett eneste eksempel på at manglende norsk tilslutning til EUs finanstilsyn har skapt problemer for norske bedrifter. Saken har nå versert i EØS-systemet i over fem år. På tross av dette kunne lederen av Finans Norge meddele at norske finansforetak fortsatt mottas på pragmatisk vis i EU-systemet.

Det norske markedet er en viktig arena for EU. EU eksporterer tjenester til Norge for et høyere beløp enn det Norge eksporterer for til Europa. EU og Norge har gjensidig interesse av å ivareta gode relasjoner, også når det gjelder finansielle tjenester. Den sterke økonomien i Norge og ikke minst petroleumsfondet vårt gjør at det norske finansmarkedet er et attraktivt marked for europeiske finansinstitusjoner. Dette så vi f.eks. i antallet utenlandskeide finansforetak som nå opererer i det norske markedet, og som også representeres av Finans Norge. Dette mener Senterpartiet gir grunn til å forvente en betydelig vilje fra EUs side for å finne andre løsninger enn den regjeringen nå foreslår.

Når man nå vurderer å avstå suverenitet på permanent basis, kan man ikke nøye seg med å skjele til hvordan forholdene er og situasjonen fortoner seg akkurat nå. Selv om vi ikke kan spå om hvordan framtiden konkret vil bli, vet vi at den kommer til å arte seg annerledes enn i dag. Det er grunn til å minne om hvordan forholdene var og diskusjonen artet seg i forkant av EØS-avtalen.

Dette er sentralt i denne diskusjonen, fordi det viser hvor annerledes de økonomiske forholdene kan bli i løpet av en ti års tid. Vi må dessverre forvente at nye finanskriser kan oppstå, og vi må innse at EU-systemet kan komme til å by på problemer av betydelig størrelse og kompleksitet. Under høringen om saken viste økonomen Erik S. Reinert til at EU har håndtert finanskrisene i flere europeiske land på en uheldig måte.

Vi må huske på at Norge har et svært annerledes pengepolitisk regime enn EU. EU er en valutaunion uten en tilhørende finansiell union. Dette har skapt utfordringer som Norge ikke møter, og som vi må være helt sikre på at vi heller ikke kan trekkes inn i.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:05:01]: Jeg har lyst å takke for mange engasjerte og gode innlegg. Så har jeg lyst å legge til at det viktige i denne debatten, og som jeg synes at de aller fleste talerne har tatt inn over seg, er at det handler om ikke å være seg selv nok. Det handler om å erkjenne at Norge er en del av Europa. Det handler om å erkjenne at mange av våre utfordringer her hjemme er de samme utfordringene som er i Europa, og vi må ikke tape av syne de mulighetene og den gevinsten som dette samarbeidet faktisk kan gi oss. EØS-avtalen er selve bunnplanken i samarbeidet med EU. Det har også gitt oss tilgang til viktig utdannings- og forskningssamarbeid, vi deltar aktivt i Schengen, vi har god dialog med EU i forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål – i det hele tatt viktige og store områder, hvor Norge som et lite land har stor nytte av det internasjonale samarbeidet vi kan ha med det som er våre nærmeste naboer og viktigste handelspartnere.

Jeg erkjenner at den problemstillingen som Svein Roald Hansen tar opp, knyttet til at det settes konkrete mål i disse direktivene, kan by på utfordringer. Vi vurderer alltid EØS-relevans når det gjelder regelverk, men vi slår ikke på forhånd fast om et regelverk er EØS-relevant eller ikke. Men vi er også opptatt av å søke tilpassinger når det er i norsk interesse, og når vi mener at det er det som er den best farbare veien framover.

Representanten Rotevatn etterlyste hva som er regjeringens syn på utsendingsdirektivet. Vi har vært veldig tydelige på at vi ønsker kommisjonens nye initiativ for å sikre riktig balanse mellom fri flyt av tjenester, beskyttelse av arbeidstakere og rettferdig konkurranse mellom lokale og utenlandske virksomheter. Vi hilser det velkommen. Så må vi bare erkjenne at det er betydelig intern uenighet i EU om forslaget, og en gruppe medlemsland har nylig bedt kommisjonen revurdere sitt forslag gjennom en såkalt gult kort-prosedyre. Så det arbeidet er kommisjonen i gang med, og de må vurdere om de skal opprettholde, endre eller trekke forslaget. Men det er viktig for regjeringen, og vi følger denne prosessen videre og vil også engasjere oss, naturlig nok, i fortsettelsen i forhold til om det kommer nye forslag her.

Flere har vært inne på betydningen av det nordiske samarbeidet og sammenhengen mellom det nordiske og det europeiske samarbeidet. Jeg mener at Norden har stort potensial for å samarbeide mer innad i Norden, men vi har definitivt også store muligheter til å gjøre oss enda mer gjeldende i Europa, dersom vi kan bruke den nordiske kanalen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.