Jan Bøhler (A) [16:54:04]: Innledningsvis vil jeg selvsagt understreke at de fleste minoritetsgrupper og personer gjør alt de kan for å få jobb, og at Nav gjør en iherdig og grundig jobb for å hjelpe dem inn i arbeidslivet. Det er det ingen som helst tvil om. Men det finnes også noen hindringer for å lykkes, som vi må diskutere.

I interpellasjonen i dag bygger jeg dels på egne erfaringer og dels på medieoppslag og samtaler med ansatte som jobber med dette i Nav – og andre etater. Et eksempel er en egen opplevelse, som overrasket meg, da jeg for et par år siden besøkte et arbeidstreningskurs. Vi var menn som var innom kurset – og dette var et arbeidstreningskurs for kvinner – og vi lurte etter hvert på hvorfor de ikke så på oss, hvorfor de satt og så ned. Så kom det fram at de kun hadde lov til å se på menn i nær familie, som ektemann, bestefar, barn, og vi, også de som arrangerte kurset, ble da svar skyldig. Hvor skal man egentlig begynne, hvis man tenker seg å komme ut i arbeidslivet uten en gang å kunne se på menn? Det er vel et eksempel som gjelder ganske få, men på samme tid hadde Aftenposten en artikkelserie og intervjuer med Nav-ledere, som framtrådte som anonyme. Det ble der referert:

«Nav-sjefer er kritiske til at minoritetskvinner ikke vil ta jobb eller praksisplass i kantiner hvor det serveres svin, butikker hvor det selges øl eller sykehjem hvor de må stelle menn.»

Dette sto å lese i Aftenposten 5. februar 2014. En av Nav-lederne, som da framtrer som anonym, sier at han er frustrert over å ha arrangert tiltakskurs i ti–tolv år for kvinner som egentlig har en type hindringer for å komme ut i arbeidslivet som gjør at det kanskje er der man burde begynt – men man får ikke gjort noe med de hindringene.

Han som da var tjenestedirektør i Nav, Bjørn Gudbjørgsrud, uttalte i det intervjuet at han bekreftet disse problemene. Det ble også bekreftet fra Nav-kontorene i Buskerud og Østfold, hvor det hadde mindre omfang, selvsagt, enn i Oslo, og Nav-direktøren sa at mange vil ha vanskelig for å akseptere at man ikke vil ta jobb i en kantine fordi det serveres svin der. De fleste vil ikke oppfatte det som en holdbar grunn, sa Gudbjørgsrud til Aftenposten. Han sa videre:

«Kravene om å tilpasse seg arbeidslivet er tydelige, men kanskje vi ikke praktiserer dem strengt nok.»

Disse uttalelsene bekrefter jo at dette er et farvann hvor det ikke hersker fullstendig klarhet om hvordan praksis er.

I den senere tid – de siste månedene og senest i går– har jeg hatt samtaler med Nav-ansatte og folk som jobber med dette nært innpå seg daglig, som bekrefter at situasjonen fremdeles er slik at det ikke er utviklet en klar praksis der man føler man har sterke nok holdepunkter å bygge på når man skal møte disse situasjonene.

Jeg er ikke ute etter å diskutere enkeltsaker i det hele tatt, og jeg har ingen statistikk over hvor mange dette handler om, osv., det er det i hvert fall ikke mulig for meg å skaffe. Derfor må jeg bruke noen eksempler på hva Nav-ansatte sier til meg at de sliter med i dag. Det er f.eks. at det ikke kan formidles tiltaksplasser og jobber i butikk, fordi det selges drikke med alkohol der, eller bare kjøtt som ikke er halalslaktet. Tilsvarende gjelder formidling av plasser i restauranter, kafeer, hoteller, osv. For noen gjelder det også at de ikke kan berøre motsatt kjønn. Det praktiseres først og fremst for kvinner. Kvinner kan ikke berøre menn, ikke håndhilse, og i noen tilfeller er det også et problem at kvinner heller ikke kan berøre menn i forbindelse med jobbing i omsorg og pleie, eller at man har så omfattende og tung bekledning. Én ting er de få som har heldekkende plagg, som gjør det vanskelig å kommunisere, men også at man ellers har tung og omfattende bekledning – som det er obligatorisk å gå med, samme hva slags bevegelser og aktiviteter som trengs på jobben – som gjør det vanskelig å kunne jobbe innenfor f.eks. rengjøring, barnehager, kjøkken, hvor det er hygienekrav, krav om arbeidsuniformer osv. Senest i går fikk jeg høre om et tilfelle hvor man hadde problemer med en person som var formidlet til en arbeidsplass, men som krevde å få fri på fredag for å være med på bønnen i moskeen – noe som var vanskelig å praktisere på den arbeidsplassen – og ikke ville dele garderobe, fordi man ikke kunne skifte sammen med andre menn, osv.

Jeg er ikke ute etter å gå i detaljer, men jeg er ute etter å få fram at man her møter problemstillinger som vi ikke har nok tak på hvordan vi skal håndtere. Det blir veldig mange yrker som blir uaktuelle. Jeg har nevnt butikker, restauranter, hoteller, pleie og omsorg og liknende, som barnehager, rengjøring, osv. Og i neste omgang, når man skal konkurrere hos en arbeidsgiver om å få en jobb, er det klart det kan være vanskelig å konkurrere på lik linje med andre arbeidssøkere hvis man har denne typen normer som grunnlag når man skal gå inn i arbeidslivet.

Jeg får inntrykk av at når Nav møter dette – og som de Nav-ansatte jeg har snakket med, forteller – er det en del usikkerhet, uklarhet, også i dag når det gjelder hvordan de skal håndtere det. Noen prøver å se det an, se om man senere kan formidle tiltak eller jobber som det er lettere for brukerne å gå inn i, hvor det er mindre av disse problemstillingene. Noen lar dem fortsette på kurs for å se om det kan skje en modningsprosess gjennom arbeidstreningskurs og forskjellige tiltak som kan gå over lang tid. Andre prioriterer kanskje ikke saken, lar den ligge passiv og prioriterer dem som det er større mulighet for å få inn i arbeidslivet, og da er det jo fare for at disse kan gå over på passive sosiale stønader, hvor det også er vanskelig å få til aktivitetsplikt. Det er absolutt også tilfellet, kanskje mer og mer, at noen setter hardt mot hardt og krever at de skal omstille seg, skal legge bort disse normene – disse religiøse, fundamentalistiske normene, vil jeg si – og kutter stønadene hvis de ikke vil ta imot tiltak, som, slik jeg forstår det, det er fullt ut lovgrunnlag for å gjøre.

Det er forståelig at det utvises et visst skjønn fra sak til sak, selvsagt, og ut fra den enkelte persons forutsetninger, men hvis skjønnet blir så åpent at det blir veldig forskjellig fra saksbehandler til saksbehandler, fra avdeling til avdeling og fra kontor til kontor hvordan man håndterer det, kan det bli for åpent, og det kan spre seg en misforståelse i disse fundamentalistiske miljøene om at det er mulig å unndra seg det å bli formidlet til jobber og tiltak, med en slik begrunnelse, og likevel fortsette å få stønad. Da er jeg sikker på at man gjør mange en stor bjørnetjeneste, og særlig utsatte kvinner, som følgelig vil bli utsatt for enda mer press hvis disse miljøene, disse gruppene, som vil følge disse reglene, opplever at det er mulig å lykkes med å praktisere dem, og da vil fenomenet kunne bre seg.

Så jeg mener at det er viktig at vi snakker tydelig og klart om dette, og særlig er det viktig at de som sitter i lederposisjoner på alle nivåer, gir klare signaler og opptrer entydig i disse spørsmålene.

Det er viktig å merke seg SSBs statistikk som kom 9. mai i år, som forteller at for kvinner fra land hvor det er innslag av fundamentalistisk islamisme, som jeg snakker om her, og hvor de retningene har fotfeste, er også sysselsettingen særlig lav. De som kommer fra slike land, som somaliske kvinner, viser SSBs statistikk av 9. mai at har 22 pst. sysselsetting. De som kommer fra Pakistan, har vel 30 pst., og for kvinner fra Irak, Afghanistan, Eritrea ligger det også på ca. 30 pst. Det er veldig stor forskjell mellom kvinner fra disse landene og kvinner fra land som ikke har fundamentalistiske, islamistiske retninger. Det er to–tredobbelt så høy sysselsetting blant kvinner fra Sri Lanka og fra India. De forskjellene har sikkert mange årsaker, men en av dem kan være den islamistiske fundamentalismen, som slår inn i noen miljøer, som jeg har snakket om.

Jeg vet at statsråden har solid bakgrunn fra Oslo-politikken, med å jobbe med politikken i bystyret og i byråd, og jeg ser fram til å høre om hvordan statsråden vurderer, om det er behov for å utvikle dette arbeidet på en klarere måte innenfor Nav, og om det er andre ting hun vil ta opp når det gjelder hvordan vi skal jobbe med det.

Statsråd Anniken Hauglie [17:04:31]: Aller først vil jeg takke interpellanten for et prinsipielt viktig spørsmål. Spørsmålet berører sentrale verdier som kan bli satt på prøve i et demokratisk og mangfoldig samfunn, og jeg mener – i likhet med interpellanten – at det er viktig å ha en bevissthet rundt slike problemstillinger.

De fleste som tilhører en minoritetsgruppe vil, som andre arbeidssøkere, søke seg til yrker som samsvarer med deres kompetanse og interesser, og til arbeidsplasser hvor de kan utføre arbeidsoppgavene sine fullt ut. De som av religiøse årsaker eller av samvittighetsgrunner ikke vil utføre bestemte oppgaver, kan som oftest unngå disse ved å søke seg til andre jobber eller finne smidige løsninger på arbeidsplassen hvor de er. Som regel er dette noe som finner sine løsninger, og slik bør det være. Enhver utfordring tilsier ikke offentlige inngrep.

Interpellantens utgangspunkt er imidlertid et annet, fordi det forutsetter at offentlige etater er involvert. Et eksempel kan være når en person som mottar stønad fra Nav, får et tilbud om jobb, men velger å takke nei på grunn av at oppgavene strider mot religiøs overbevisning, slik som også interpellanten hadde flere eksempler på. I slike tilfeller er vedkommende ikke i en situasjon hvor de kan velge fritt og samtidig beholde stønaden.

Ved mottak av dagpenger under ledighet stilles det krav til at dagpengemottakeren skal være disponibel for arbeidsmarkedet. Det innebærer at vedkommende må være reell arbeidssøker, jf. folketrygdloven § 4-5, og villig til å ta ethvert arbeid som er lønnet etter tariff eller sedvane hvor som helst i Norge, og uavhengig av om det er heltid eller deltid. Retten til dagpenger kan falle bort i et begrenset tidsrom dersom arbeidssøker uten rimelig grunn nekter å motta tilbud om arbeid. I § 4-5 annet ledd åpnes det for at man kan anses å være reell arbeidssøker selv om man bare søker deltidsarbeid eller arbeid innenfor et begrenset geografisk område, eller dersom alder eller tungtveiende sosiale hensyn knyttet til helse, omsorgsansvar for små barn eller pleietrengende i nær familie tilsier det. Folketrygdloven har ingen bestemmelser om mulighet til å begrense disponibiliteten på grunnlag av livssyn eller religiøs overbevisning.

Jeg har derfor bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere interpellantens spørsmål. Direktoratet gir uttrykk for at de er kjent med de problemstillinger som reises – vi har jo alle også lest om dem i mediene og fått høre det på annet vis – men direktoratet opplever at både regelverket og Navs egen veilednings- og opplæringsplattform er klar på dette området. Religiøst betingede yrkespreferanser skal som utgangspunkt ikke anses som tilstrekkelig grunn for å motsette seg enkelte oppgaver, men alle slike saker er avhengig av at det gjøres konkrete vurderinger. Direktoratet understreker viktigheten av å bruke tid på å gi god informasjon om hva som kreves i norsk arbeidsliv, at det fokuseres på muligheter og hva den enkelte kan gjøre, og at den enkelte blir orientert om hva som kan bli konsekvensene av å motsette seg bestemte typer oppgaver. Ofte vil det være slik at om en arbeidssøker skulle ha motforestillinger mot visse arbeidsoppgaver, vil det i realiteten være mange yrker vedkommende kan rette seg inn mot.

Også for dem som mottar økonomisk sosialhjelp, er muligheten for å delta i arbeidslivet sentralt. Økonomisk sosialhjelp er en subsidiær ytelse som innebærer at den enkelte skal utnytte fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved f.eks. arbeid før det foreligger en rett til stønaden. I Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv med merknader til loven framgår det at kravet om å skaffe seg arbeid må vurderes konkret ut fra tjenestemottakers helhetlige situasjon, men utgangspunktet er at den som søker arbeid, ikke kan velge bare å ta spesielle typer arbeid, men må ta det arbeidet som finnes, og som vedkommende er kvalifisert for. Det kan imidlertid foreligge forhold, f.eks. knyttet til barn eller egen helse, som gjør at kommuner må vurdere konkret hvilke krav som skal stilles i hvert enkelt tilfelle. Samtidig er det helt klart at regjeringen har fokus på overgang til arbeid og vil legge til rette for at kommunene i større grad kan stille vilkår om aktivitet ved mottak av sosialhjelp.

Jeg anser ikke, med bakgrunn i interpellantens spørsmål, at det er behov for å utvikle klarere retningslinjer på dette området nå. Samtidig mener jeg vi trenger mer kunnskap og kanskje også refleksjon om samvittighetsfrihetens plass i norsk arbeidsliv. Regjeringen nedsatte i mars 2015 et utvalg som skal vurdere og utrede forhold rundt arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utførelse av arbeidsoppgaver. Samvittighetsutvalget skal levere sin utredning i løpet av høsten 2016. Behovet for å utvikle klarere retningslinjer vil eventuelt bli vurdert i lys av dette.

Jeg sa innledningsvis at interpellantens spørsmål er prinsipielt viktig. Jeg har imidlertid ikke grunnlag for å kalle det et omfattende problem. Etter mitt syn er det andre forhold som utgjør langt større barrierer mot minoritetsgruppers arbeidsdeltakelse enn deres medbrakte skikker. Mange innvandrere mangler i dag kompetanse som etterspørres i norsk arbeidsliv, eller de mangler godkjenning av utdanning fra hjemlandet. Flere behersker norsk dårlig. Mange av dem som behersker norsk dårlig, har også bodd her i mange år. Noen sliter med å komme inn hos arbeidsgivere på grunn av svakt nettverk og manglende referanser. Vi vet også fra flere undersøkelser at diskriminering kan forekomme.

Regjeringen har nylig lagt fram en integreringsmelding som inneholder en rekke tiltak som skal gjøre det lettere for innvandrere med fluktbakgrunn å komme over i arbeid eller utdanning. Det er også nedsatt et ekspertutvalg som skal se på langsiktige konsekvenser av høy innvandring og bl.a. vurdere hvordan dette kan påvirke samhold og hva som kan bidra til å redusere faren for polarisering og konflikt og styrke fellesskapsfølelsen i samfunnet. Regjeringen er opptatt av og vil motvirke at det utvikler seg «parallellsamfunn», slik vi har sett i mange land rundt oss.

Fokus på arbeid er understreket i den nye Meld. St. 33 for 2015–2016, NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet, som ble lagt fram tidligere denne måneden, og i Prop. 122 S for 2015–2016, Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2016. Innsats som sikrer høy sysselsetting og lav ledighet, vil være blant de viktigste satsingsområdene for denne regjeringen i årene framover.

Vi har også litt tidligere i dag hatt et møte i Arbeids- og pensjonspolitisk råd, hvor alle de store hovedorganisasjonene deltar, hvor vi har blitt enige om og underskrevet en samarbeidserklæring som nettopp har til hensikt å få de nyankomne innvandrerne raskere tilbake i arbeid, og erklæringen er en klar forpliktelse fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og myndighetene i hvordan vi skal jobbe framover for å integrere flere i norsk arbeidsliv.

Jan Bøhler (A) [17:12:47]: Jeg er helt enig med statsråden i at det er mange andre store barrierer når det gjelder å komme inn i arbeidslivet for minoritetsgrupper, som språk – som er nevnt – som fordommer i det norske samfunnet. De tingene har vi diskutert masse, men jeg føler at det jeg har tatt opp i dag, har vi diskutert mindre, og at det også er behov for å snakke om det. Så jeg mener at det ikke står i motsetning til hverandre.

Blant disse gruppene som jeg nevnte, gruppen av kvinner som kommer fra land hvor det er betydelig innslag av fundamentalistisk islamisme – med disse holdningene og disse reglene man skal prøve å praktisere og prøve å presse på kvinnene, og hvor det er 20–30 pst. deltagelse i arbeidslivet i Norge blant kvinnene – er det veldig mange som ikke er i nærheten av Nav eller i nærheten av arbeidsmarkedet, de er altså hjemmeværende. Og en av grunnene til at de er hjemmeværende og aldri har prøvd seg inn mot arbeidsmarkedet og derved aldri har lært språket eller fått den muligheten som andre har, kan være disse normene og kravene til bekledning, til ikke å berøre menn og til ikke å jobbe der det er alkohol og ikke halalslaktet kjøtt – ting jeg nevnte.

Man kan spørre: Gjelder dette mange, gjelder det få? Jeg har ikke påtatt meg å ha et anslag på det, men jeg vil si at vi har noen fundamentalistiske islamistiske retninger som er representert også med slike absolutte holdninger, som er representert også i enkelte moskémiljøer i Oslo. Noen av retningene kaller seg vel salafister, wahabister, og en stor ungdomsorganisasjon som Islam Net, hvor det også fins innslag av dette, samler flere hundre ungdommer på sine stevner. Så vi må være klar over at dette er ikke bare snakk om gammelt tankegods som er i ferd med å dø vekk, men det også snakk om tankegods som har et visst fotfeste i enkelte miljøer, uten at jeg skal anslå omfanget, utover det at jeg stadig hører om det, også fra dem som jobber med formidling i Nav og i andre etater som er berørt av dette. Derfor mener jeg at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste, gjør de kvinnene og andre som er berørt, en bjørnetjeneste, hvis vi ikke snakker om det. Det oppfatter jeg absolutt at statsråden ville og begynte på. Jeg kjenner ikke retningslinjene i Nav godt nok til at jeg skal påta meg å si den eller den retningslinjen må presiseres, men i hvert fall fra dem som jobber med det helt i førstelinjen, meldes det at det er forskjellig praksis, uklar praksis, så det er i hvert fall behov for mer kommunikasjon, mer diskusjon om dette innenfor Nav og mer oppbygging av beste praksis. Jeg syns et myndig Nav er et godt slagord, og det gjenstår nok en del på dette feltet for å få det til virkelig å virke.

Statsråd Anniken Hauglie [17:16:04]: Dette er en interessant diskusjon, og det er i grunnen ikke noen enkle svar på de problemstillingene som reises heller. Sett fra mitt ståsted er det nok ikke lovene, reglene eller retningslinjene som er problemet, for de er der, og de er også ganske tydelige, men det kan være praktiseringen av reglene som kanskje ikke er i tråd med det vi isolert sett skulle ønske. Men samtidig kan det være flere grunner til at regler praktiseres liberalt, om man kan si det også, det kan være manglende kompetanse hos ansatte selv på hvordan man skal tolke regelverket. Det er ett forhold. Det kan selvfølgelig være at man er velmenende og tror at dette er det man bør gjøre, man ønsker å forstå dem man møter på av klienter osv. Men det kan også være at ansatte tolker regelverket liberalt også fordi de frykter at en streng praktisering kan gjøre at man mister personene, at personer som man ønsker å holde i folden, glipper ved at man er for streng. Så jeg tror det kan være flere grunner til at ansatte eventuelt ikke praktiserer regelverket så strengt som det vi ideelt sett kanskje mener at de skulle, uten at jeg nødvendigvis kan – jeg holdt på å si – dømme de ansatte for det. Jeg vet fra min erfaring fra Oslo at ansatte der ute i førstelinjen står i et konstant spenningsforhold, hvor man på den ene siden skal praktisere et regelverk som vi ønsker at vi skal praktisere, og samtidig ser vi fra tid til annen også at regelverket og realitetene kanskje ikke alltid er like avstemt, og man må gjøre konkrete individuelle vurderinger.

I forbindelse med integreringsmeldingen, som nå ligger til behandling i Stortinget, har vi også sagt helt tydelig at vi skal starte tidligere med samfunnskunnskap i mottakene, uavhengig av om folk skal bo i Norge eller sendes ut. Noe av grunnen til det er at vi ønsker nettopp å tydeliggjøre hvilke verdier vi legger til grunn i det norske samfunnet, hvilke forventninger vi har til hverandre, og på den måten også hjelpe dem som kommer og skal bo her en stund eller bo her permanent, til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerer med tanke på forholdet mellom kjønn, forholdet mellom voksne og barn og også hvordan det norske samfunnslivet og arbeidslivet fungerer. Integrering er smertefullt, det tar tid, og vi må alle være villig til å gjøre det som kreves.

Til denne konkrete problemstillingen som interpellanten har tatt opp, tror jeg som sagt ikke det nødvendigvis er regelverket i seg selv som er problemet, men det kan være praktiseringen. Men det kan også dreie seg om kunnskap og kompetanse rundt disse problemstillingene.

Bente Stein Mathisen (H) [17:19:04]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema. Det er dessverre slik at mange innvandrere strever med å komme inn i arbeidslivet, selv om mange prøver veldig hardt og sender mange søknader. Ifølge Nav er arbeidsledigheten blant førstegenerasjons innvandrere tre ganger så høy som i befolkningen for øvrig. Det bør bekymre oss alle sammen.

Her har vi som samfunn en stor utfordring og en jobb å gjøre. Vi må få til en endring i denne statistikken. Hva kan våre nye landsmenn bidra med? Hvordan kan vi utnytte deres kompetanse og tilrettelegge slik at de får nødvendig kompetanse, slik at de får en fot innenfor arbeidslivet? Det å ha en jobb vet alle betyr veldig mye for oss mennesker. Uten arbeid er det lett å miste selvrespekten, og vi vet også at livskvaliteten blir dårligere. Derfor er det så viktig at alle som kan og har helse til det, kan få en jobb å gå til.

Interpellanten sier han er bekymret over den høye arbeidsledigheten i noen innvandrermiljøer, ikke minst når skikker og adferd av religiøs karakter er begrunnelsen og en hindring for at folk kommer i jobb, f.eks. når noen takker nei til arbeid fordi det er i konflikt med religiøs overbevisning, som vi fikk mange eksempler på.

Jeg vet ikke hvor stort og utbredt dette problemet er. Jeg tror ikke det er så veldig stort. Da tror jeg faktisk at vi i arbeids- og sosialkomiteen hadde fått mange henvendelser om akkurat dette. Det har vi ikke fått. Men jeg har nok også hørt om enkelttilfeller, som det ble referert til her, men tilbakemeldingen som jeg har fått fra Nav, er at hvis arbeidsledige ikke tar imot tilbud om jobb eller deltar på aktivitet, er det altså snakk om å få trekk i ytelser. Regelverket er veldig klart på dette området. Ingen kan selvfølgelig tvinges til å jobbe, men prisen vil da være at ytelsene blir redusert eller borte. Det må selvfølgelig komme klart frem. Er man i stand til å jobbe og har helse til det, skal man yte før man tar imot ytelser fra staten.

Så er det viktig å legge til rette på arbeidsplasser og se muligheter og løsninger i møte med ansatte med religiøst begrunnet adferd. Jeg kjenner til sykehjem hvor det er muslimske pleiere, hvor det brukes tynne plasthansker når det serveres mat, eller når man håndterer bl.a. svinekjøtt. Det er jo ikke noe problem, og egentlig er det ganske hygienisk.

Det er viktig å bli kjent med hvilke regler og skikker som gjelder i møte med andre land og fremmede kulturer. Det gjelder også oss, når vi er fremmede i andre land. Det handler om respekt og kulturforståelse. De som kommer til vårt land, må få innføring i hvilke lover og regler vi har, og hvordan vårt samfunn fungerer. Da viser jeg til integreringsmeldingen og til introduksjonskurs og hvor viktig det er å få kunnskap.

Jeg har nevnt det i denne salen før, men Telenor har lenge vært en foregangsbedrift når det gjelder å inkludere innvandrere fra ikke-vestlige land inn i arbeidslivet, særlig folk med høyere utdanning. I samarbeid med Nav har de utarbeidet programmet Telenor Integration for høyt utdannede innvandrere fra asiatiske land, og programmet er en målrettet innsats mot de utfordringer mennesker fra ikke-vestlige land har i møte med norsk arbeidsliv. Det handler om kulturforskjeller, kommunikasjon og væremåte. Deltakerne får verdifull kunnskap og reell arbeidserfaring i Telenor eller i bedrifter som Telenor samarbeider med, og de får innføring i uformelle og formelle regler i norsk arbeidsliv og opplæring og bistand i jobbsøking. Dette er et vinn-vinn-prosjekt, og det er viktig at deltakerne får vist hva de kan, og at samfunnet får brukt tilgjengelig arbeidskraft for å skape verdier. Dette programmet har vært en kjempesuksess, og av dem som har søkt på dette programmet, har faktisk tre av fire kommet i jobb.

Samarbeid med det ordinære arbeidslivet er en suksessfaktor for å lykkes, og vi har en regjering som er opptatt av resultater og hva som virker. Derfor vil også regjeringen styrke ordningen med arbeidspraksis og arbeidstrening innenfor ordinært arbeidsliv, motivere arbeidsgivere til i større grad å ta sjansen på å ansette folk som en er litt usikker på, ved å tilby ulike tilretteleggingsordninger, øke bruken av lønnstilskudd og etablere en ny oppfølgings- og tilretteleggingsavtale, som sikrer både arbeidsgiver og tiltaksdeltaker oppfølging og kontaktperson i Nav. Skal vi lykkes med å inkludere flere i arbeid, må alle være med og bidra. Vi må være gode på kommunikasjon. Nav må, sammen med næringslivet, være tydelig på hva som forventes av arbeidstakere i Norge – hvilke regler som gjelder, med tanke på adferd, bedriftskultur og bekledning, f.eks. Det er viktig ikke å se seg blind på problemene, men heller heie på de bedriftene og de arbeidsplassene som ser mulighetene og ikke begrensningene.

Karin Andersen (SV) [17:24:03]: Jeg synes vi skal heie på de kvinnene som har brutt disse kjønnsbarrierene, og særlig på mange av de unge jentene som nå står fram og er veldig tydelige stemmer for å ville bryte disse gamle kjønnsrollene. Det ser vi også i utdanningssystemet nå, så jeg tror vi også skal tørre å se at det går framover. Det er ikke lenger siden enn da jeg var ung mor og søkte på en jobb her i Oslo, at den som eide den butikken, spurte: Får De lov til dette av Deres mann, da, fru Andersen? Så vi må tenke at det tar litt tid.

Interpellanten nevnte at dette var veldig fundamentalistiske, religiøse miljøer – og de finnes sikkert: Men dette handler altså mer om tradisjoner, det at det å være et ordentlig kvinnfolk handler om å holde seg hjemme og passe ungene. For å si det slik: Innenfor mitt liv har det vært slik. En må bryte det, og det er ganske tungt for de jentene og de kvinnene som må gjøre det, for de får beskjed om at de gjør noe som er galt mot familien sin og mot barna sine, og da må vi hjelpe dem, vi må heie på dem. Da må vi lage noen arenaer hvor det er trygt for dem å være. Norske Kvinners Sanitetsforening gjør en fantastisk jobb, for de kan skaffe noen av disse kvinnearenaene der en kan komme og ta de første stegene. Jobbsjansen er en annen bra ordning, som jeg oppfordrer statsråden til å stå på i hundre for å få mer av, og også bruke kvalifiseringsprogrammet mye mer.

Så nevnte interpellanten noen av disse problemene som kan oppstå knyttet til enkelte arbeidsplasser. Det har jeg hørt også. Jeg var på en stor konferanse på Hamar, der imamen i menigheten var. Han sa hva han svarte når det var noen i hans menighet som sa at de ikke kunne jobbe i butikk, f.eks., fordi det ble solgt alkohol der. Han sa: Da svarer jeg at det er der inntektene kommer fra – det er bl.a. den alkoholen som betaler lønnen din og det du får å leve av, og den hjelpen du får i Norge, så hvis du ikke kan ta den jobben, kan du heller ikke ta imot de pengene, for de kommer fra samme sted. Han sa at det virker bestandig.

I Stange kommune har de utviklet arbeidsantrekk til f.eks. somaliske kvinner som gjør at de kan klare å utføre arbeidet sitt. Jeg hørte en representant fra Høyre her snakke om andre typer tilpasninger. Jeg må nok innrømme at det å stelle i stand mat med plasthansker på er greit, men omsorg til gamle mennesker som kanskje trenger at noen også tar på en, kan ikke gis med plasthansker på. Men det kan hende det tar litt tid å bryte noen av disse tabuene. Vi må gjøre det, men jeg er veldig enig i det statsråden sier om at også en individuell behandling må til. Da handler det, tror jeg, noen ganger om at de som jobber enten i introduksjonsprogrammet – for det skal i hvert fall de nye som kommer nå, igjennom – eller i Nav, som skal hjelpe dem som har vært her en stund, også må ha tid til å jobbe med dette, for det er veldig ofte holdningsendringer som må til, ikke minst det å sette mot i dem som lever i sosiale tradisjoner der en virkelig må bryte barrierer og slåss for å få det til.

Så er det umulig å hoppe bukk over at regjeringen har kuttet i norskopplæringen til dem som nå sitter og venter på mottak. Det er ikke noe godt integreringstiltak. At de da har tenkt å ha opplæring i folkeskikk og i skikk og bruk i Norge, er bra, men det spiser også av norskopplæringen, så det burde komme i tillegg.

Så vil jeg nevne dette med etablererkompetanse. For en del av de kvinnene som i hvert fall har vært knyttet til noen prosjekter før, har det å få etablererkompetanse, å kunne starte for seg sjøl, vært en mulighet til å bryte barrierer, særlig der en blir diskriminert, som også statsråden var inne på. Det er også et element her at noen blir diskriminert, og det blir jo dobbelt opp for disse kvinnene hvis de egentlig ikke får lov hjemme til å gå ut i arbeidslivet, og når de prøver, får de heller ikke jobb.

Jeg tror at dette kommer til å gå bra, for jeg ser på de yngre generasjonene at de er på full fart inn både i arbeidslivet, i akademia og over alt, og vi må heie på dem. Så må vi ha noen tålmodige, langsiktige tiltak for de kvinnene som må bryte disse tradisjonene, for de trenger støtte når de skal gjøre en så vanskelig omstilling.

Jan Bøhler (A) [17:29:33]: Jeg vil takke for gode innlegg fra både representanten Stein Mathisen og representanten Karin Andersen, som hadde noen viktige poenger, og jeg takker igjen for innleggene fra statsråden.

Jeg er helt enig med representanten Andersen i at vi skal heie på de jentene. En av de tingene som ga meg impulsen til å ta opp dette og gjøre noe med det, var at jeg så en ungdom som jobbet i en butikk og ble skjelt ut av «moralpolitiet» fordi han jobbet der. Når vi skal støtte dem, må vi også være i stand til å snakke om problemet. For det er ikke alle som har det like enkelt, og de trenger at storsamfunnet og alle som er ledere der, gir klare signaler.

Det er veldig viktig, som representanten Andersen var inne på, å samarbeide med moskeene og imamene, ta opp disse spørsmålene med dem og få gitt klare signaler til dem fra dem som vil være med på det. Men det er ikke alle steder det er like enkelt, og da må vi ta diskusjonen.

Det som representanten Stein Mathisen sa om at man ikke har fått mange eksempler til arbeids- og sosialkomiteen – ja, det forstår jeg. Jeg får jo det inntrykket at de ansatte i Nav som jeg snakker med, og andre liksom har en selvjustis – dette skal man ikke snakke for mye om. Man er redd for å nøre opp under fordommer. Det er delvis sånn, og delvis har systemet noen sånne føringer. Jeg tror det er viktig at for å kunne forebygge fordommer på en ærlig og troverdig måte må vi også snakke om den typen problemer. Den tabben tror jeg man har gjort i Sverige, i drabantbyer der, at man ikke har hatt «lov» til å ta sånne debatter. Det må vi være i stand til å gjøre. Derfor tror jeg det statsråden var inne på om å bygge kunnskap og kompetanse helt ut i førstelinjen i Nav rundt dette og diskutere erfaringer, forsøke å lage en mer ensartet praksis, som man blir tryggere på, ville være veldig fornuftig, særlig i de områdene der man har størst utfordringer – som jeg er helt sikker på.

Jeg synes også det var interessant at statsråden sa at når det gjaldt folketrygdloven, lå det ingen direkte føringer med tanke på dette, og at hun hadde bedt direktoratet eller hvem det var, om å se på den delen. Det er fint, og jeg håper at det også framover vil bli tatt initiativer til at man jobber mer aktivt og tydelig med dette, at man setter ord på det i Nav-systemet, og at vi andre også kan gjøre en jobb i det samarbeidet vi har med moskémiljøer og andre.

Dette er en samfunnsdebatt som vi ikke kan la dø hen. Sånn som jeg opplever det, er det ikke gitt at det ender der at disse holdningene, reglene, fundamentalistiske dogmene, blir drevet tilbake. Vi har som sagt nå store ungdomsorganisasjoner der disse har betydelig oppslutning.

Statsråd Anniken Hauglie [17:32:54]: Det er ingen tvil om at kompetanse og bevissthet om dette er viktig.

Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet er det drevet systematisk kompetansebygging og tverrkulturell veiledning i førstelinjen de senere årene. Man har en fordypningsmodul, veiledning av brukere med innvandrerbakgrunn, som også tar opp spørsmål knyttet til kulturelt betingede preferanser med tanke på tiltak og jobb.

Nav skal hjelpe arbeidssøkere med å få seg jobb og arbeidsgivere med å finne nødvendig arbeidskraft og har sånn sett et stort ansvar for å motvirke etnisk diskriminering. I etaten har man utviklet retningslinjer for å motvirke etnisk diskriminering i forbindelse med arbeidsformidling i Nav. Gjennom en del AMO-kurs som er tilpasset innvandrere med behov for økt kompetanse, tas også interpellasjonens temaer opp, og det vektlegges også god informasjon om den enkelte arbeidssøkers muligheter og begrensninger og de krav som stilles i norsk arbeidsliv og Nav.

Jeg tror også, som representanten Andersen, at det er avgjørende viktig at vi som majoritetsbefolkning støtter opp under og heier fram alle de krefter som vi nå ser kommer, de unge røstene som tar til motmæle mot antiliberale holdninger og konservativ livsstil. Vi ser at mange har slitt oppigjennom, mens majoritetssamfunnet har vært pinlig tause når de har kjempet sin ganske tøffe og brutale kamp. Nå ser vi at det vokser fram en generasjon som det er viktig at vi heier fram.

I Norge skal alle jobbe – helt eller delvis – såfremt de kan. Jeg er opptatt av at våre velferdsordninger og vårt lov- og regelverk skal understøtte det. Vi kan ikke akseptere at man velger å isolere seg av religiøse grunner. Det er vår oppgave å bidra til at flest mulig deltar helt eller delvis i aktivitet eller jobb. Sånn sett synes jeg at denne diskusjonen og debatten har vært god. Jeg er glad for at interpellanten har tatt dette opp. Og så tror jeg nok at dette helt sikkert kommer til å gå bra, men det kommer ikke til å gå bra av seg selv, vi må alle stå opp for de verdiene vi mener er viktige.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed omme.