Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:37:13]: Vi fortsetter bare debatten fra i sted.

For fire år siden møtte jeg jenter og kvinner som hadde mistet armer og bein for at du og jeg skal kunne kjøpe rimelige klær – dødsbillige klær.

Historien er sånn: En morgen oppdaget arbeiderne på Rana Plaza i Savar-distriktet utenfor Dhaka i Bangladesh sprekker i veggene på bygningene. De nølte med å gå til arbeidsplassene sine, de følte seg ikke trygge.

Fabrikksjefen vil ikke høre på sånt: Tid er penger, og frister for leveranser skal ikke brytes. Arbeiderne som ikke møter opp, mister jobben. Derfor velger mange å gå på jobben likevel – i bygget, som til sammen har fem tekstilfabrikker – fordi munner skal mettes.

Neste dag, 24. april 2013, skjer ragnarokk. Bygningen tåler ikke tungt industriutstyr, ulovlig påbygde etasjer, tonnevis av tekstiler og tusenvis av mennesker. Idet buldringen i Rana Plaza begynner, trekker folk i panikk mot trappene. Noen hopper ut gjennom vinduene, så raser verden. Menneskekroppene klemmes i hjel når etasjene trykkes sammen. Hundrevis dør umiddelbart under vekten av kollapset betong, armeringsjern og tunge tekstilmaskiner. Frivillige graver fram overlevende med bare hendene, og de døde legges på rad og rekke i en skole like ved. Til slutt teller de døde kroppene mer enn 1 100 mennesker. Timene går og blir til dager. Brannmannskapene gråter når de skjønner at det ikke lenger er håp om å redde flere.

Det var ikke alle som ble tvunget til å jobbe i dødens bygning. Bankfunksjonærene, som arbeidet i første etasje, hadde styrke nok til å nekte. Kanskje ble deres liv høyere verdsatt av deres arbeidsgivere. Men sånn reddet de i hvert fall livet.

I syvende etasje på Enam Medical College i Bangladesh møtte jeg noen uker senere tolv av de overlevende. I hver eneste seng i sykesalen var det jenter og kvinner som hadde fått amputert armer og bein. Mange av dem måtte amputere på ulykkesstedet etter å ha ligget fastklemt i opptil flere døgn. – Jeg bærer ikke nag til noen, sa de. Dette er min skjebne, sa den 30-årige fabrikkarbeideren da jeg satte meg ned ved sykesengen hennes, og da vrengte det seg i meg. Hun hadde bare små sammensydde stumper igjen av det som en gang var to friske bein.

Flere av de andre kvinnene svarte det samme.

På sykesalen møtte jeg lite av det sinnet og raseriet som jeg selv følte på. Hvordan kan noen mene at et menneskeliv er så lite verdt at man truer folk inn i en bygning som viser tegn til å kollapse? Sånne ulykker kommer fortsatt til å skje så lenge arbeiderne ikke føler de har en stemme, sa sykehusdirektøren til meg, og det bet jeg meg merke i.

Vi skal ikke skru klokken mer enn 100 år tilbake for å finne ufattelige lidelser og død også i vårt eget arbeidsliv. For mange fyrstikkarbeidere på slutten av 1800-tallet var tannverk et første tegn på at kjevebeinet gradvis råtnet vekk. Alvorlig hjerneskade og død kunne til slutt bli prisen å betale for arbeidet med det farlige stoffet gult fosfor. I 1889 demonstrerte de kvinnelige fyrstikkarbeiderne i Kristiania. De organiserte seg, hadde skikkelig streikeledelse og samlet inn til streikekasse. De tapte første slag, men skritt for skritt fikk de innfridd sine krav. Kampen de startet, har gitt oss et Norge i dag med verneombud, fagforeninger og arbeidstilsyn.

Jan Davidsen, tidligere leder i Fagforbundet, har sagt følgende om hvorfor Norge er et bra land å leve i: Vi har bestemt det, sier han. Men det har ikke skjedd uten kamp. Det hadde ikke gått sånn dersom en av oss sto alene og ikke torde heve stemmen. Nå har kampen mot urimelige arbeidsforhold for lavkostlandenes tekstilarbeidere nådd de vestlige klesmarkedene, for vårt liv henger sammen med deres. Arbeidernes blodslit henger rundt halsen vår. I nakken på mange av mine skjorter står det «Made in Bangladesh», og det var 29 vestlige selskap som fikk sine klær produsert i den nå sammenraste bygningen Rana Plaza. Bak dem var merkenavn som Mango, Benetton og Walmart.

Når Aftenposten gjennom sin prisverdige serie med Sweatshop lar norsk ungdom selv få prøve seg som tekstilarbeidere i Kambodsja, kommer tårene hos de unge når de skjønner hva slags liv fabrikkarbeiderne har. I lavkostland som Kina, Bangladesh og Kambodsja er det, for å si det forsiktig, ikke alltid like enkelt å være fagforeningsaktivist. De fortjener vår støtte.

Forbrukerkampanjer har mange ganger ført til endring. Etter press fra forbrukerne er nå kleskjedene Hennes & Mauritz, Varner, Lindex, KappAhl og Moods of Norway åpne om hvor de produserer sine klær. Likevel er det langt igjen fra åpenhet til rettferdighet. Vi skal kreve at tekstilarbeiderne skal få bedre lønn, men viktigere er det at de har muligheten til og troen på at det nytter å reise kravet selv. De må få stå sammen for å ha styrke nok til ikke å gå inn i bygninger som har sprekker i muren. De trenger sin egen stemme, sånn at de kan kreve regulerte arbeidstider og vern mot usaklige arbeidstider. På samme måte som arbeiderne her hjemme skal de selv få kjempe for sin rimelige andel av verdiene som bedriften de jobber i, skaper.

Hva om vi alle stiller oss følgende spørsmål neste gang vi kjøper oss klær: Får arbeiderne som syr disse klærne, lov til å organisere seg? Dersom man vil at arbeidsplassen skal stille krav om skikkelige arbeidsforhold for alt som handles inn, kan Initiativ for etisk handel hjelpe.

Jeg har selv fremmet forslag til Stortinget om at når staten og kommunene kjøper inn varer, skal det stilles krav om at grunnleggende rettigheter er oppfylt. Forbud mot diskriminering, forbud mot de verste formene for barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og ikke minst retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger er de viktigste internasjonale konvensjoner om arbeidslivsstandarder, som de aller fleste land, men ikke alle, har akseptert.

Høyrestyrte Ålesund stiller sånne krav, Helse Sør-Øst har gjort det, og resten av det offentlige og private Norge kommer etter, fordi vi har hatt et engasjement fra Stortinget. Jeg vil gi ros til Monika Mæland, statsråden vår på dette området, som sier at det offentlige skal stille krav til grunnleggende menneskerettigheter når man kjøper inn. Hva er konsekvensen av at vi gjør akkurat det? Jo, det er at de bedriftene som følger standardene, har mulighet til å kreve en litt høyere pris i konkurransen, de har muligheten til å oppfylle vilkårene og stille foran i konkurransen. Hvis Norge kan være et land som viser at det offentlige går foran og stiller krav til innkjøp, vil dette være noe som også andre folk, ungdommer, folk i andre land kan reise som krav.

Lov om offentlige anskaffelser kommer på plass. Fra offentlige-anskaffelser-siden handler det nå om hvordan man skal følge det opp videre, hvordan man skal gjøre det på en måte som faktisk funker i virkeligheten. Jeg ønsker statsråden lykke til med det arbeidet.

Hvis man synes at klærne man kjøper, er billige, vet man hvorfor: Det er fordi det ikke er en selv som betaler prisen for dem, prisen ligger i ruinene på Rana Plaza.

Dette engasjementet for lov om offentlige anskaffelser har jeg hatt lenge, helt siden jeg var utviklingsminister. Da 7.-klasse på Eiksmarka skole tok kontakt med meg fordi de hadde hatt et prosjekt på skolen der de stilte seg selv spørsmål om hva vi kan gjøre for å bedre lønns- og arbeidsvilkårene for tekstilarbeiderne, inspirerte det meg, for de kom etter mye arbeid fram til at kunnskap er viktig. Det er ingen tvil om at kunnskap om hvordan Sweatshop ble drevet, at det har kommet fram, og hele den debatten man har hatt i etterkant av Rana Plaza, som virkelig var en «game changer» eller forandret offentlig oppmerksomhet på sikkerhet for arbeidsvilkår, betyr noe for folks engasjement.

Det man ikke vet, har man skikkelig vondt av, men det man vet noe om, er det mange som prøver å gjøre noe med. Klassen hadde kanskje ikke skrevet denne oppgaven hvis det ikke var for at det var mye oppmerksomhet om dette på tv.

Som sagt har jeg rost Monika Mæland for å jobbe for et regelverk for offentlige anskaffelser som nettopp tar hensyn til prinsippene om grunnleggende menneskerettigheter. FN har laget egne standarder for dette. Man har både UN Global Compact og ikke minst Ruggies «Principles» for hvordan bedrifter og næringsliv skal ta samfunnsansvar og følge menneskerettighetene. Ut fra hvordan man går fra det offentlige til resten av samfunnet, reiser jeg dette spørsmålet til næringsministeren. Hun har vist seg å være frampå når det gjelder offentlige anskaffelser og bidrag til at det offentlige skal sørge for dette. Hvordan kan man da ta dette videre, også til det private næringsliv? Hvordan kan man stille krav eller sørge for at også næringslivet i Norge følger Ruggies «Principles» og skjønner at når man selger ting til en norsk forbruker, skal produktene og tjenestene som selges, ha vært tilvirket på en måte som ikke innebærer at arbeiderne er utsatt for unødig risiko, og som innebærer at ting gjøres på en måte som er i tråd med menneskerettighetene.

Dette er spørsmål som jeg har stilt til næringsministeren, og jeg venter spent på svar.

Statsråd Monica Mæland [11:47:21]: Forslag til ny lov om offentlige anskaffelser er nå til behandling i Stortinget. Den behandles akkurat nå av næringskomiteen, og så vidt jeg vet, avgir de sin innstilling i dag.

Hensikten med ny lov om offentlige innkjøp er først og fremst å modernisere og forenkle den tidligere loven og å ivareta samfunnsmessige hensyn, som f.eks. det å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Jeg er veldig glad for at interpellanten synes det er positivt. Dette hensynet er i samsvar med regjeringens arbeid for å fremme menneskerettigheter der hvor de blir brutt.

Når det gjelder spørsmålet om å gjøre regler for offentlige innkjøp gjeldende for privat næringsliv, gjelder anskaffelsesregelverket for statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer, offentlige foretak som utøver forsyningsaktivitet, og andre virksomheter som utøver forsyningsaktivitet, dvs. at anskaffelsesregelverket retter seg mot det offentlige. Det er offentlige oppdragsgivere som er pliktsubjekter etter regelverket, ikke det private næringsliv.

Regelverket skal fremme effektiv ressursbruk i det offentlige og gi allmennheten tillit til offentlig innkjøpsvirksomhet. Loven er bygget opp og tilpasset offentlig virksomhet. Av flere grunner ser jeg det ikke som hensiktsmessig eller ønskelig at en lov som er spesielt tilpasset offentlig virksomhet, også skal gjelde for det private næringsliv.

Etter min vurdering er den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter, som regjeringen la frem i fjor, et godt egnet virkemiddel for å adressere de forholdene som interpellanten tar opp. Handlingsplanen er en oppfølging av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og regjeringens melding til Stortinget Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken.

Den nasjonale handlingsplanen er et ledd i regjeringens arbeid med å styrke innsatsen for å fremme menneskerettigheter. Handlingsplanen skal gjøre det enklere for næringslivet å overholde FNs veiledende prinsipper. Prinsippene slår fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Den klargjør hva norske myndigheter forventer av norske selskaper, men også hva næringslivet kan forvente av norske myndigheter når det gjelder bistand og råd.

I handlingsplanen foreslår regjeringen en rekke tiltak, og oppfølgingen er godt i gang. De mange tiltakene er utarbeidet gjennom et bredt samarbeid på tvers av statsforvaltningen.

Når det gjelder ivaretakelse av menneskerettigheter, forventer regjeringen bl.a. at norske selskaper utviser aktsomhet i landene de opererer i. Dette gjelder særskilt for selskaper som er aktive i krevende markeder. Ansvaret for å respektere menneskerettighetene gjelder uavhengig av hvor selskaper har aktiviteter, men man skal være særlig vaktsom overfor det som oppfattes å være vanskelige markeder i stater hvor det ofte framsettes påstander om brudd på menneskerettighetene.

De fleste foretak i Norge er små eller mellomstore bedrifter med begrensede administrative og økonomiske ressurser. Det vil derfor være veldig krevende for disse bedriftene dersom de skal følge opp de samme og omfattende kravene som stilles til offentlig virksomhet i innkjøpsregelverket. Mange av disse bedriftene vil ikke ha ressurser til det. Mitt utgangspunkt er at bedriftene i størst mulig grad skal bruke tiden sin på å skape verdier og på å drive bedrift og minst mulig tid på omfattende myndighetspålagte krav.

Regjeringens arbeid med å forenkle regelverk og redusere administrative kostnader for næringslivet er godt i gang. Dette er en veldig viktig prioritert oppgave for meg som næringsminister. Det å gjøre innkjøpsregelverket gjeldende for det private næringsliv vil legge omfattende administrative byrder og økonomiske kostnader på næringslivet, og det vil sette forenklingsarbeidet mange steg – for ikke å si mange år – tilbake. Det ønsker ikke jeg.

Så er det slik at forbrukerne stiller stadig større krav til produsenter av varer og tjenester. Forbrukerne legger i økende grad vekt på hvordan produktene de kjøper, er produsert, og hvordan menneskerettighetene ivaretas for dem som arbeider i produksjonen. Det vet produsentene veldig godt. Når brudd på menneskerettigheter blir påvist, blir det ofte – og jeg vil si heldigvis – stor negativ medieoppmerksomhet om disse sakene. Det er bra. Det kan føre til tap av kontrakter og anseelse for produsentene. Det ønsker de aller fleste produsenter ikke. Derfor vil seriøse produsenter ha en veldig stor egeninteresse av at produksjonsarbeiderne har gode arbeidsforhold.

Regjeringen har tatt viktige skritt når den nå foreslår for Stortinget at hensynet til grunnleggende menneskerettigheter skal tas inn i innkjøpsregelverket for offentlige virksomheter. Det innebærer at det offentlige vil være i front når det gjelder etisk handel. Jeg vil nøye følge med på hvordan det nye regelverket virker. Spørsmålet om eventuelle endringer må vi komme tilbake til når vi har fått tilstrekkelig erfaring med hvordan den nye loven har fungert.

De historier som representanten forteller, gjør sterkt inntrykk, men det er også kunnskap som er basert på forhold som ligger fire år tilbake i tid. For fire år siden var representanten del av en regjering som heller ikke gjennomførte dette regelverket for private bedrifter. Det tror jeg er fordi det vil være altfor omfattende og altfor kostnadskrevende, og det er ikke det virkemiddelet vi tar i bruk når vi skal nå målet med å bekjempe brudd på menneskerettighetene. Her mener jeg at regjeringen er godt i gang med oppfølging av de mange tiltak som ligger i den nasjonale handlingsplanen for næringslivet når det gjelder å arbeide for menneskerettigheter. Jeg mener derfor at Norge er veldig godt rustet til å bidra til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter ved produksjon av varer som selges hos oss.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:54:01]: Jeg sier tusen takk for svaret fra ministeren. Det var ikke så oppløftende som jeg hadde tenkt, men like fullt: La meg begynne med å si tusen takk, og la meg deretter si at jeg er enig med statsråden i følgende:

Det er ikke hensiktsmessig at lov om offentlige anskaffelsers rammeverk som knytter seg til innkjøp, skal gjøres gjeldende for private. Jeg mener at vi burde sett på andre måter å gjøre det på for private. Det jeg egentlig hadde håpet på fra statsråden – det burde kanskje vært formidlet på annet vis – var at hun kunne si at man ønsket å gjøre et arbeid, gjerne gjennom en offentlig utredning, gjerne gjennom andre typer ekspertutredninger, gjerne gjennom en dialog med næringslivet, for å se på hva slags type regelverk vi kunne fått på plass, et regelverk som hadde sikret at det som produseres og selges i Norge, ikke er tilvirket på en måte som strider mot de grunnleggende menneskerettighetene, og som er gjennomført i tråd med Ruggies «Principles».

Grunnen til at jeg sier dette, er følgende: Når jeg som forbruker går og kjøper klær, eller når ungdommene som sitter på galleriet, skal gå og kjøpe klær, kan de stille et spørsmål – og de kan bidra, selv om det er lite grann flaut når de står i kassen og spør: Er disse sokkene tilvirket på en måte som er i tråd med Ruggies «Principles for Business and Human Rights»? Man kan altså stille spørsmålet: Er de tilvirket på en god måte? Så vil kanskje de ansatte som står i kassen, si: Ja, vi har i vår bedrift retningslinjer for dette, og vi er veldig opptatt av dette. Men man vet jo ikke noe mer. Vi vet at det stadig kommer opp avsløringer, og vi vet at veldig mye kan være helt all right i den første fabrikken som en bedrift har ansvar for å kjøpe inn klærne fra, men man har ikke anelse om hvordan fabrikkforholdene er hos underleverandørene.

La meg nevne dem som selger mobiltelefoner. Vi vet at de aller, aller fleste mobiltelefoner, smarttelefoner – om ikke alle – inneholder mineraler fra ett område i Øst-Kongo, og som det er høyst usikkert, for å si det forsiktig, om blir tilvirket på en måte som er i tråd med det vi mener er grunnleggende menneskerettigheter. Men det er jo ikke slik at den enkelte forbruker i virkeligheten har mulighet til å ta et ordentlig ansvar eller ta et ordentlig opplyst valg om hva som er rett og galt.

Derfor mener jeg vi burde kikke på: Vi har sertifiseringer for sikkerhet, vi har sertifiseringer for strøm – vi har ISO-standarder for alle mulige forskjellige ting. Ville det ikke være mulig å se på om man kunne få på plass en standard, en sertifisering, som garanterte – for alle de små innkjøperne og alle de små bedriftene – at det som er produsert etter den, skal følge regelverket?

Statsråd Monica Mæland [11:57:20]: Først har jeg lyst til å si det jeg burde innledet med å si i sted, nemlig: All ære til representanten for å ta opp dette spørsmålet, og all ære til ungdommer som står på for å sette spørsmålet på dagsordenen. Vi er helt enig i at det er viktig.

Så oppfattet nok jeg – og det var det jeg var opptatt av å svare på – at representanten spurte:

«Vil statsråden sikre at grunnleggende menneskerettigheter ikke brytes ved at regler for» offentlige «innkjøp også blir gjeldende for privat næringsliv?»

Jeg er glad for at vi er enige om at det ikke er virkemiddelet, for det tror jeg – dypt og ærlig – ikke det er.

Så har vi gjort en vurdering av det nå, og det kan være bra, uansett. En skal alltid ha langt fremme i pannebrasken de dilemmaene man står overfor, og hvordan dette kan håndteres. Hvis vi har ryddet det handlingsrommet av veien, mener jeg at vi alle har et personlig, stort ansvar for å jobbe for menneskerettigheter og for at brudd ikke skjer.

Vi har også et næringsliv som har et stort ansvar for det samme. Jeg tror på det personlige ansvar, og jeg tror også at næringslivet – i hvert fall det seriøse næringslivet – tar ansvar. Så er spørsmålet: Kan vi se på ytterligere tiltak? Vel, det har jeg ikke tenkt å avvise, det kan godt være. Men først og fremst – når jeg viste til handlingsplanen som er vedtatt – står jeg her med 13 oppfølgingspunkter hvor bare vi fra Nærings- og fiskeridepartementet har et ansvar for å bistå, hjelpe, informere og å jobbe både nasjonalt og internasjonalt for at brudd på menneskerettigheter ikke skjer. Her må vi ha et nært samarbeid med næringslivet.

Som sagt, det kan godt være andre virkemidler som også kan bli aktuelle, men vi har først og fremst en arbeidsliste her som vi skal følge opp.

Så må vi hele tiden sette dette på dagsordenen, følge nøye med, for ingen av oss ønsker å bidra til at mennesker – barn – utsettes for farlig arbeid, for uverdige arbeidsforhold. Vi ønsker å fremme det gode arbeidsliv, både i Norge og i utlandet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Stein Mathisen (H) [12:00:00]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist en utrolig viktig debatt. Eidsvoll Holmås viser til at menneskerettighetene brytes hver eneste dag mange steder i verden i forbindelse med produksjon av varer og tjenester. Vi har alle sett bilder og rapporter fra fabrikker og virksomheter hvor mennesker blir utsatt for helseskadelige og dårlige arbeidsforhold, og hvor arbeidsforholdene er det vi kan kalle slavearbeid. Jeg synes det er spesielt ille å se reportasjer hvor det er snakk om barnearbeid, små barn som må jobbe veldig lange dager uten særlig betaling og får ingen skolegang.

Det er viktig å jobbe tverrpolitisk for å fremme et anstendig arbeidsliv, bekjempe sosial dumping og sikre at grunnleggende menneskerettigheter ikke brytes.

Jeg er enig med statsråden i at forslaget om ny lov om offentlige anskaffelser ikke er utformet slik at den kan gjelde for det private næringslivet, og det forstår jeg nå at Eidsvoll Holmås egentlig også er enig i. Den er spesielt utformet for offentlig virksomhet. Omfattende krav som stilles til offentlig virksomhet i innkjøpsregelverket, kan bli svært krevende både økonomisk og administrativt for mange av de små og mellomstore bedriftene som vi har i Norge.

Men vi har et godt virkemiddel i forhold til det interpellanten tar opp. Regjeringen la frem en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter i fjor. Denne handlingsplanen skal gjøre det enklere for næringslivet å overholde FNs veiledende prinsipper. Prinsippene slår fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Den klargjør hva norske myndigheter forventer av norske selskaper, men også hva næringslivet kan forvente av norske myndigheter når det gjelder bistand og råd.

I vårt land er det også blitt avdekket nærmest slavelignende tilstander i enkelte bransjer. Jeg tenker da spesielt på disse bilvaskehallene som har fått mye medieoppmerksomhet. I bygg- og anleggsnæringen har det også dessverre vært flere eksempler hvor lover og regler ikke er fulgt, og hvor det er blitt avdekket svart arbeid og underbetalte arbeidere. Noen ganger er det også vanskelig å vite hvem som er ansvarlig når noe går galt, fordi næringen ofte opererer med flere underleverandører og dertil uryddige ansvarslinjer.

Regjeringen jobber målrettet med å få bukt med arbeidslivskriminalitet, brudd på menneskerettigheter og sosial dumping. Det er nødvendig med en bred mobilisering i hele arbeidslivet, og et viktig tiltak er å styrke samarbeidet mellom de offentlige kontrolletatene, og det er fulgt opp med felles tiltak og et tettere samarbeid mellom politiet, skatteetaten og Arbeidstilsynet. Denne regjeringen har bevilget midler til bedre koordinering og samlokaliserte enheter for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. I 2015 ble det etablert enheter i byene Bergen, Stavanger og Oslo, og denne våren ble et nytt senter åpnet i Trondheim. På disse sentrene jobber medarbeidere fra Arbeidstilsynet, Nav, politiet og skatteetaten sammen om å gjennomføre felles tilsyn, veiledning og kontroll av utvalgte bransjer. Tilbakemeldingen er at dette er tiltak som virker. For å lykkes må arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet være tverrfaglig, tverrpolitisk og tverretatlig.

Interpellanten er opptatt av at vi som forbrukere skal kunne handle etisk. Det er slik i dag at flere og flere av oss stiller større krav til produsenter av varer og tjenester. Vi ønsker å vite hvor produktene vi kjøper, er produsert, og hvordan menneskerettighetene er ivaretatt for dem som har produsert den varen vi kjøper. Jeg er enig med Heikki Eidsvoll Holmås i at kunnskap er viktig. Hvis vi vet at buksene vi kjøper på Hennes & Mauritz, er produsert ved bruk av barnearbeid, så kjøper vi heller en på Zara hvor vi vet at menneskerettighetene ikke er brutt. Dette vet produsentene. Når brudd på menneskerettighetene blir påvist, blir det ofte stor negativ medieoppmerksomhet med fare for tap av kontrakter og anseelse for produsentene. Seriøse produsenter vil ha en egeninteresse i at menneskerettigheter ikke brytes, og at det er gode arbeidsforhold i produksjonen.

Kunnskap, åpenhet og transparens om hvordan bedrifter og næringsliv er organisert og produserer sine varer og tjenester, blir mer og mer viktig. Rapporteringer som etterspørres av investorer og handelspartnere, har selvsagt fokus på økonomi, men nå dreier det seg mye om en tredelt bunnlinje i regnskapet: Det er økonomi, sosiale forhold og miljømessige forhold. Denne typen transparens kjennetegner vår moderne tid.

Det er flott at regjeringen har foreslått at man skal ta hensyn til de grunnleggende menneskerettigheter i innkjøpsregelverket for offentlige virksomheter, og det offentlige skal være i front når det gjelder etisk handel. Signalene dette gir, innebærer at også produsentene som skal selge varer og tjenester til offentlig sektor, må påse at grunnleggende menneskerettigheter er ivaretatt i produksjonen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:04:57]: La meg få begynne med å si at ingen kan beskylde interpellanten, representanten Eidsvoll Holmås, for å være blant Stortingets lateste, verken når det kommer til forslag, eller når det kommer til debatter her i salen. Selv om jeg, og sikkert flere med meg, oftest er uenig med representanten, tror jeg det er noe representantene i den neste stortingsperioden vil savne. En god debatt forlenger som kjent livet. Jeg mener imidlertid at interpellanten har hatt bedre forslag og bedre saker i salen tidligere, selv om det er en veldig viktig sak isolert sett.

I neste uke skal vi vedta loven som det offentlige skal følge når man foretar innkjøp av varer og tjenester. Næringskomiteen er helt i innspurten av det arbeidet, og det er selvsagt også noe som vil ha stor betydning for norsk næringsliv og utvikling der. Offentlig sektor er en stor innkjøper og en svært viktig aktør i nærings- og arbeidslivet. I Norge foretar det offentlige anskaffelser for godt over 450 mrd. kr hvert år. Det utgjør ca. 15 pst. av bruttonasjonalprodukt. Anskaffelsesloven skal sikre at disse midlene utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive innkjøp, på samme tid som offentlig sektor gjennom sine anskaffelser skal bidra til å utvikle et konkurransedyktig norsk næringsliv.

Vi skal som sagt debattere loven om offentlige anskaffelser i neste uke, men jeg vil allerede nå, i forkant av behandlingen, skryte av regjeringen for arbeidet med å forenkle og effektivisere innkjøp, med det mål for øye å redusere noen av de administrative byrdene som i lang tid har vært på offentlig sektors skuldre når det gjelder deres innkjøp, samtidig som man har funnet plass til å adressere grunnleggende menneskerettigheter, som er en svært viktig sak.

Når det kommer til spørsmålet som interpellanten reiser, er det vanskelig å se for seg et regel- eller lovverk der alle grunnleggende menneskerettigheter overholdes i det private næringslivet ved alle typer innkjøp og andre aktiviteter, annet enn det lovverket vi har i dag – rett og slett fordi det vil være veldig vanskelig å følge opp. Åtte av ti virksomheter i Norge har færre enn fire ansatte. Da sier det seg selv at det apparatet man har i staten, fylkeskommunene og kommunene, er av en litt annen størrelse, selv om det har vist seg i løpet av debatten at det kanskje ikke var det interpellanten egentlig mente. Det vi politikere imidlertid kan gjøre, er å legge til rette på andre måter for at næringslivet skal være basert på etiske retningslinjer, med ansvar for å respektere de grunnleggende menneskerettighetene.

Derfor er jeg glad for at vi har en regjering som har fokusert sterkt på dette. Som det står i proposisjonen om ny lov om offentlige anskaffelser, vedtok FN i 2011 veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv. Dette innebærer at medlemslandene har et tydelig ansvar for å beskytte individer mot brudd på menneskerettighetene. I henhold til FNs prinsipper bør en fremme respekt for menneskerettighetene hos de selskapene som staten gjennomfører forretningstransaksjoner med.

Regjeringen har vært opptatt av at like konkurransevilkår skapes dersom oppdragsgivere stiller krav til sine leverandører om at de følger de internasjonale spillereglene for den tjenesten som er etterspurt, og som er veldig viktig. Å ha et kontinuerlig politisk trykk på dette er avgjørende dersom en skal ha et fungerende og konkurransedyktig næringsliv, i offentlig sektor så vel som i privat sektor.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:08:59]: La meg begynne med å prøve å avklare en ting. Det er at jeg tenker ikke at man automatisk skal gjøre regelverket i lov om offentlige anskaffelser gjeldende for næringslivet, men jeg mener at man fra statens side, fra regjeringens side, bør kikke på det at vi faktisk nå får et regelverk som er basert på risiko, at det skal være risikobasert. Er det risiko for at man kjøper inn fra et land eller innenfor en sektor der det er trøbbel med grunnleggende menneskerettigheter, skal man sørge for å stille krav om det, og man skal ha mekanismer for å følge det opp.

Jeg tror at i løpet av ganske få år vil det offentlige Norges etterspørsel etter den typen standarder gjøre at man vil få sertifiseringsordninger for dette, ganske raskt, på grunn av at tredjepartssertifiseringsordninger er ganske vanlige på veldig mange områder i næringslivet. Det kjenner statsråden til. Det er en veldig grei måte hvis man har et troverdig selskap, som DNV GL og andre, som sertifiserer og sier: Denne bedriften driver faktisk, også med sine underleverandører, på en måte som er i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.

Det er da jeg tenker – siden jeg ikke får viljen min helt med en gang – at jeg vil komme med denne oppfordringen: Når statsråden skal lage forskriftene for sitt nye regelverk, sier hun samtidig at erfaringene bør evalueres etter noen år for å se på hva som er den mest effektive måten det offentlige faktisk kan ivareta de grunnleggende menneskerettighetene på, at man finner en måte for det, og vurderer om hele eller deler av den måten kan være overførbar til næringslivet. Jeg skjønner dem som sier at en bedrift på fire stykker vil få masse ekstrabyråkrati. Jeg skjønner det. Man kan ikke sende en bedrift på fire stykker til fabrikker i Bangladesh for å sjekke ut om det er ålreit eller ikke. Men vi har en haug med sertifiseringer og standarder i dag, for el og for alle mulige andre ting, som er sånn at når man etterspør det merket – som det skal være på alle typer elektroinstallasjoner – da vet man at da er det i boks.

Det kan godt hende at vi skal kunne stille den typen krav til ting som selges i Norge. Vi har produktansvarsloven, som sikrer at kjøper man noe av en bedrift, er det den bedriften som står ansvarlig om det er noe galt. Hvis vi sier at det at ting er produsert på en gal måte, også er noe som kan være galt – som kan regnes for å være noe galt med produktet – har man plutselig et ansvar, den herværende bedrift som selger noe til noen, for å sørge for at det man selger, faktisk er i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.

Som sagt tror jeg det kommer til å komme sertifiseringsordninger for det hvis bare nok store aktører begynner å etterspørre det. Da vil det kunne være overførbart til næringslivet uten at det betyr masse ekstra byråkrati.

Til slutt vil jeg takke ungdommene fra Eiksmarka skole for engasjementet og for utkastet til interpellasjonen, og si tusen takk for debatten.

Presidenten: Ønsker næringsministeren ordet?

Statsråd Monica Mæland (fra salen): Nei.

Presidenten: Hvis næringsministeren ikke ønsker ordet, er sak nr. 4 ferdigbehandlet.

Vi mangler statsråd til neste sak. Presidenten ser ingen annen måte å gjøre det på enn at vi må stoppe møtet, og da kan det hende at det må ringes inn på nytt. Presidenten beklager dette veldig sterkt. Det er departementenes ansvar å sørge for at statsrådene deres er her når de skal. Presidenten ser ikke at vi kan sette i gang en interpellasjon til justisministeren, med mindre statsråd Monica Mæland vil svare på den – og det ristes på hodet. Da avbryter vi møtet.

Møtet avbrutt kl. 12.12.

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 12.18.

President: Marit Nybakk

Presidenten: Presidenten vil igjen minne om at det er avgjørende for flyten i stortingsmøtene at statsrådene er her når de skal.