Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe og 10 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [10:03:17]: (ordfører for sak nr. 1): Stortinget har i dag til behandling innstilling til Meld. St. 21 for 2015–2016 Ulv i norsk natur – Bestandsmål for ulv og ulvesone. Det er meldingen jeg vil fokusere mest på.

Stortingsmeldingen er egentlig en oppfølging av rovviltforliket fra 2011, da Stortinget veldig bredt ønsket en forvaltning av grenseulven sammen med Sverige.

I forbindelse med behandlingen har Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti blitt enige om en avtale og om prinsippene for forvaltning av ulv i Norge. Basis for avtalen er et faglig grunnlag lagt fram i stortingsmeldingen som i hvert fall vi mener er godt og veldig robust med tanke på det å fatte en solid beslutning.

Flertallet har gjennom behandlingen blitt enige om at det nye bestandsmålet for ulv i Norge skal være fire–seks ynglinger, inkludert grenseynglingene. Av disse skal det være tre helnorske ynglinger per år. Dette er et faktisk mål og ikke et omtrentlig mål eller et minimumsmål – men altså et faktisk mål. Vi mener at det målet vi har satt – gjennom det som flertallet i komiteen har kommet til – ligger innenfor det som er Bern-konvensjonens rammer og vårt ansvar som nasjon. Vi mener også at dette bestandsmålet danner grunnlaget for en bærekraftig ulvestamme, som har evnen til å reprodusere seg selv.

Vi legger videre til grunn at det er prinsippene i rovviltforlikene fra 2004 og 2011 som danner grunnlaget for den videre forvaltningen av ulv i norsk natur. Da vi i 2011 ønsket et nærere samarbeid med svenskene om grenseulven, hadde det for begge nasjoner – tror jeg – vært en fordel hvis en kunne blitt enig. Norske og svenske miljøvernmyndigheter har gjennom mange år hatt løpende kontakt og samarbeid om forvaltningen av ulv i Skandinavia, men det har ikke vært mulig å inngå en avtale mellom Norge og Sverige om fordelingen av ansvaret for grenserevirene. Vi har altså ikke klart å komme fram til en enighet med svenske myndigheter om felles forvaltning av grenseflokkene – derfor det bestandsmålet jeg allerede har referert til. Jeg synes det er synd, for jeg tror det ville vært langt enklere å forholde seg til en forvaltning av grenseulven i fellesskap med svenskene.

I tillegg er vi enige med svenskene og finnene om forvaltningen av de store rovdyrene ulv, bjørn, gaupe og jerv. Vi er enige om at forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammene av de internasjonale forpliktelsene som vi har etter Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven. Og jeg understreker igjen: Vi mener at den enigheten som nå er oppnådd om ulveforvaltningen, er innenfor de premissene. Vi har selvfølgelig som nasjon et selvstendig ansvar for å sikre en levedyktig skandinavisk ulvebestand innenfor Norges grenser. Vi mener at vi gjennom flertallet nå ivaretar det. Vi skal ta vare på ulv i norsk natur. Ulv – som annet naturmangfold – har verdi i seg selv. Ulven er fredet i Norge, og den er klassifisert som kritisk truet i Norsk rødliste for arter 2015.

Samtidig er det slik at forvaltning av ulv ikke skal være til hinder for aktiv bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn. Å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning både for enkeltpersoner og, ikke minst, for beitenæringen i de områdene hvor ulven ferdes. Dialog og lokal involvering er viktig både for forvaltningen og for berørte interesser, slik at utfordringene enkelte opplever, kan løses best mulig. Og jeg understreker: Også flertallet er opptatt av at vi skal kunne gjøre det på en god måte.

Forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammene av nasjonal rovviltpolitikk, men regional forvaltning skal ha myndighet til å fatte vedtak om felling når bestanden av ulv er innenfor bestandsmålet. Vi viderefører altså prinsippet om at det er kun sentrale myndigheter som kan fatte vedtak om felling når bestanden er under bestandsmålet. Myndighet til å fatte vedtak som berører grenserevir, skal flyttes fra Miljødirektoratet til nemndene, men før det fattes vedtak som berører grenserevir, skal rovviltmyndigheten ta kontakt med svenske myndigheter for å søke enighet om felling av grenseulv. Det skal da utarbeides retningslinjer for dialog og samarbeid med svenske myndigheter, i tråd med det nye bestandsmålet på fire–seks ynglinger per år.

I tillegg til bestandsmålet er det også lagt fram i meldingen vurderinger om ulvesonen. Flertallet er enig om at vi ikke utvider – for å tegne det enkle bildet – ulvesonen nordover, samtidig som vi innskrenker den i øst. Vi mener at vi gjennom den måten å håndtere ulvesonen på har kommet til en fornuftig og god enighet, som ikke utvider presset i forhold til dagens ulvesone. Vi går derfor inn for regjeringens forslag om at «område 2, 3 og 7» i dagens ulvesone skal tas ut. For øvrig skal ulvesonen videreføres som i dag.

I sum mener vi at vi nå har et godt flertall som viderefører rovviltforliket, som bygger opp under det ansvaret vi har som nasjon, samtidig som vi gjennom det flertallet også prøver å dempe de konfliktene som har vært, og som utvilsomt har skapt mye engasjement og sterke følelser i tilknytning til saken.

På denne bakgrunn anbefaler jeg komiteens flertallsinnstilling. Jeg håper på en bred tilslutning til denne innstillingen og en god debatt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [10:10:10]: (ordfører for sak nr. 2): Aller først har jeg lyst til å takke Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti for et konstruktivt samarbeid, hvor vi sammen klarte å lande et bredt forlik om både nytt bestandsmål for ulv og fastsetting av ny sone for ulv. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å få til et forlik hvor det reelt sett er både en innstramming av antall ulv og en mindre sone enn den som har eksistert.

Ulv, bestandsmål og soner er ingen lett sak. Det er utrolig mye følelser i sving på alle sider. Derfor er det meget bra at forliket vi har på bordet, har støtte fra ca. 140 av 169 representanter i denne sal. Saken har et voldsomt engasjement, med småbrukere, beitenæring og jegere på den ene siden og WWF og ulike typer naturorganisasjoner på den andre siden.

Undersøkelser som er blitt gjort, konkluderer med at ca. 20 pst. av befolkningen vil ha mer ulv i Norge, mens 21 pst. vil ha langt færre ulv enn det nivået vi har i dag. Det er også liten tvil om at det går et skille mellom land og by når det går på holdninger til ulv. Det er også et klart skille mellom det jeg kaller bypartiene, Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre, som ønsker langt mer ulv enn det vi har i dag, og flertallet i denne sak, som ønsker at vi skal ha noe ulv, samtidig som vi kan tilrettelegge for næring og bosetting. Senterpartiets forslag til forvaltning av ulv ville over noe tid ført til at ulven opphørte i den norske naturen.

Det er ikke hver dag jeg støtter innsigelser som kommer fra Sametinget. Som oftest er jeg meget uenig i innsigelser som kommer derfra. De har ett formål, og det er å stoppe all nødvendig utbygging av infrastruktur. Men i denne saken er jeg enig med Sametinget og i innsigelsen. Tamrein og reindrift er grunnpilaren og kulturbæreren for samiske interesser, og da ville det blitt meget urimelig å utvide ulvesonen i nord, noe som ville ført til enda flere konflikter mellom reindriftsnæringen og ulveforvaltningen. En slik utvidelse ville ikke skape tillit og respekt i befolkningen, men tvert imot økt konfliktnivået.

Det er også slik at flertallet går inn for at områdene 2, 3 og 7, slik det er beskrevet i meldingen, tas ut av sonen. Dette medfører i praksis at Glomma blir en naturlig grense sør i Hedmark og i Akershus til Øyeren. Flertallet i forliket går inn for at vi fastsetter et nytt bestandsnivå, som inkluderer grenserevir, og at grenserevirene skal telle med en faktor på 0,5. Videre vil flertallet i forliket at det nye bestandsnivået skal være fire–seks ynglinger, hvorav tre skal være helnorske. Det må også presiseres at eventuelle ynglinger på utsiden av sonen skal telles med.

For Fremskrittspartiet har det vært viktig å få på plass at størst mulig grad av forvaltningen nå skal utøves av de regionale rovviltnemndene, men innenfor de nasjonale rammene. Det er viktig at regional forvaltning skal ha myndighet til å kunne fatte beslutning om felling av ulv når bestanden er innenfor bestandsnivået. Dette gjelder for grenserevirene, i sonen og på utsiden av sonen. Sentrale myndigheter og Miljødirektoratet skal fatte beslutning når man er under bestandsnivået.

Ulveforvaltning er utfordrende, og det er ingen tvil om at vi trenger betydelige konfliktdempende tiltak. De partiene som utgjør forliket, anerkjenner fullt ut at etablering av ulv kan ha betydelige konsekvenser for den enkelte rettighetshaver, spesielt innenfor kjerneområdene i revirene. Derfor foreslår flertallet å be regjeringen utrede mulige økonomiske ordninger for tap av eventuelle rettigheter eller belastninger innenfor ulvesonen og viser til Ulvesoneutvalgets forslag knyttet til dette. Videre foreslår flertallet at regjeringen legger fram en sak hvor man vurderer mulige ordninger for midler til kommuner med ynglinger innenfor ulvesonen. Det er heller ingen tvil om at jakt er et konfliktdempende tiltak, og flertallet viser til at dagens regelverk åpner for lisensjakt også innenfor ulvesonen. En inkludering av ynglinger i grenserevirene vil innebære større muligheter for lisensjakt, og en foreslår at regjeringen vurderer å tillate lik jakttid i og utenfor sonen.

Etter at ulven var så godt som utryddet på 1970-tallet, er det i dag en pågående debatt knyttet opp til genetikk, opprinnelse eller opphav for det mange ynder å kalle den sørskandinaviske ulvestammen. Vel, hvis vi diskuterer villaks, er genetikken av avgjørende betydning, ikke bare for nordatlantisk laks eller barentshavlaks – den har også stor betydning for det enkelte vassdrag eller den enkelte sideelv. Genetisk opphav for ulv i Norge er således viktig, all den tid det er mange påstander som verserer. Noen påstår at den er privat utsatt, andre at det er en blanding mellom ulv og hund, andre igjen at den er finsk-russisk, og atter andre mener den kommer fra Baltikum. Derfor foreslår flertallet at regjeringen bestiller en ny rapport, som er uavhengig, for å utrede det genetiske opphavet til ulvestammen i Norge. Det er viktig at den er uavhengig, for det har over tid vist seg at følelser relatert til temaet ulv fort kan overstyre en ellers klar hjerne.

Hva angår representantforslaget fra Senterpartiet om ulveforvaltning, viser jeg til det brede forliket som er blitt gjort i forbindelse med Meld. St. 21, Ulv i norsk natur.

Eirik Milde (H) [10:17:50]: Å leve med ulv har en lang historie i Norge. Vi har alle vokst opp med eventyr og myter knyttet til gråbein og den store stygge ulven, og det antas at den fulgte etter iskanten, som den gangen var litt tydeligere definert, for ca. 10 000 år siden sammen med mennesker og villrein. Fra midten av 1800-tallet ble det innført skuddpremier som, sammen med lite hjortevilt, førte til at ulven etter hvert forsvant fra den norske naturen. Og så fra 1970-tallet, da elg- og rådyrstammen tok seg kraftig opp, fant ulven tilbake, kort tid etter at den var blitt fredet.

Det er vel få politikkområder som vekker mer engasjement og høyere temperatur enn ulv- og rovdyrpolitikk. Debatten rundt denne stortingsmeldingen er ikke et unntak i så måte. Komiteen fikk klare tilbakemeldinger under sin høring i saken fra alle sider, og spennvidden var fra fri innvandring til stengte grenser – for å bruke en språkdrakt hentet fra en annen pågående debatt. Totalt har komiteen fått rundt 230 innspill, brev og underskriftskampanjer i vår behandling. Det kan vel også karakteriseres som noe uvanlig at næringskomiteen ikke bare har gitt en uttalelse i saken, men også har avholdt en egen høring på en sak som ligger til behandling i en annen komité, men det regner jeg med at etterfølgende innlegg vil redegjøre nærmere for.

Da det første rovviltforliket ble inngått i 2004, var det ikke uten debatt og høy temperatur, og i rovviltforliket fra 2011 ble forhandlingene sluttført av de parlamentariske lederne, noe som vel gir en pekepinn på hvor vanskelig dette temaet var og er. Forliket fra 2011 konkluderte ikke rundt problemstillingene med soner og bestandsmål, men la opp til en avtale med Sverige knyttet til forvaltning av ulv i Sør-Skandinavia. Det ble forutsatt at grenserevir skulle telle med en faktor på 0,5, og at avtalen med Sverige skulle være på plass senest innen 2013. Av ulike årsaker har det ikke vært mulig å få til en avtale, og derfor løftes saken opp til Stortinget igjen, slik enigheten fra 2011 la opp til.

Høyres utgangspunkt har vært at Stortinget skulle ta føringen i et nytt forlik på samme måte som ble gjort i 2011, men flere partier ønsket en ny stortingsmelding som grunnlag for Stortingets behandling.

Det har vært ført gode og konstruktive forhandlinger i et forsøk på å oppnå bredest mulig enighet i denne saken, og jeg vil berømme både saksordføreren og alle partier for å gjøre et ærlig forsøk, men det viste seg dessverre at avstanden ble for stor til slutt.

Bak flertallsinnstillingen her i dag står Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som representerer 142 av Stortingets 169 representanter. Det må vel kunne kalles om ikke bred, så i hvert fall tung politisk enighet, selv om fire partier valgte å stå utenfor til slutt.

Så over til de enkelte delene av enigheten, og jeg tenker å starte med selve ulvesonen. I 2004 førte stortingsbehandlingen til de grensene vi har hatt fram til i dag. I meldingen som vi behandler i dag, anbefaler regjeringen å beholde dagens sone med noen endringer: Områdene vest for Glomma tas ut, og sonen utvides mot nord. Det er ingen tvil om at det er gode faglige begrunnelser for en utvidelse nordover, men det gjør inntrykk når Sametinget så tydelig advarer mot dette, og flertallet har valgt å lytte til Sametinget med flere i denne saken. Dagens sone vest for Glomma i Akershus og Hedmark er forholdsvis smal og ligger nær områder med beiteinteresser. Det er vanskelig å tenke seg etablering av ulv der, og det er derfor fornuftig at disse områdene tas ut. Det kan argumenteres for at dagens sone videreføres med områder som er mer reelle for etablering av ynglende ulv.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til bestandsmålet på fire–seks ynglinger som ligger i enigheten mellom de fire partiene. Regjeringen anbefalte en modell med fem–åtte familiegrupper inkludert tre helnorske ynglinger. Grenseulver skal da telle med en faktor på 0,5, og ynglinger utenfor ulvesonen skal telle med i bestandsmålet. Denne modellen videreføres langt på vei i forslaget, men vi har valgt å benytte begrepet «ynglinger» eller «valpekull» gjennomgående i målet som settes. En familiegruppe defineres som tre ulver som går sammen, hvorav én markerer revir. En familiegruppe trenger med andre ord ikke å inkludere et valpekull, og jeg tror det kan bli vanskelig å kommunisere to ulike definisjoner innenfor samme bestandsmål. Forslaget innebærer en viss innstramming av forvaltningen, men målet om tre helnorske ynglinger videreføres som i dag, noe som sikrer at Norge tar sin del av ansvaret for den sørskandinaviske stammen. For Høyre har det vært viktig å inkludere grenseulven i bestandsmålet. For oss som lever i grenseområdene, har det vært uholdbart at ulv som faktisk befinner seg i Norge, ikke skal telles med. Dette gjør vi noe med nå.

En annen kilde til konflikt har vært at revir som befinner seg mer enn 50 pst. utenfor ulvesonen, ikke skal telles med i bestandsmålet. Denne unødvendige tellingen av kvadratmeter fjernes nå, slik at alle norske ynglinger skal inkluderes. Det innebærer ikke at man åpner opp for etablering av ulveflokker utenfor sonen, men at den teller med når rovviltnemdene skal fatte sine vedtak. Hvis vi legger den ferske rapporten «Bestandsovervåking av ulv vinteren 2015–2016» til grunn, kan de ulike målene illustreres på en god måte. Det er nå registrert seks helnorske ynglinger innenfor sonen, en yngling som er mer enn 50 pst. utenfor sonen, og fire ynglinger i grenserevir mot Sverige. Ingen familiegrupper uten yngling er registrert, kun revirmarkerende par, ut fra hva jeg kan forstå.

Dagens forvaltning innebærer at vi ligger tre ynglinger over målet. Med regjeringens forslag ville det bety at vi vil ligge en–fire ynglinger over målet, mens flertallets forslag innebærer at vi ligger tre–seks ynglinger over målet. Men alle modellene innebærer at nemndene for første gang i historien kan åpne for jakt innenfor sonen. Dette mener jeg er bra, og jeg tror det kan ha en konfliktdempende virkning på dem som bor innenfor ulvesonen.

Så til slutt noen kommentarer til andre vedtak som ligger i enigheten. Flertallet slår fast at forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammen av naturmangfoldloven, Bern-konvensjonen og tidligere forlik. Videre anerkjennes det at etablering av ulv kan ha betydelige konsekvenser for den enkelte rettighetshaver, spesielt innenfor kjerneområdene i revirene. Vi ber derfor regjeringen utrede mulige økonomiske ordninger for tap av rettigheter og belastninger, og samtidig vurdere mulige ordninger for midler til kommuner med ynglinger.

Videre skal regjeringen vurdere å tillate lik jakttid innenfor og utenfor sonen, et annet tema det har vært mye diskusjon rundt.

Jeg har alltid vært av den oppfatning at forvaltning, ikke minst hva gjelder rovdyr, skal være kunnskapsbasert. Når konfliktnivået er høyt, og mange uttrykker mistillit til myndighetene, må vi basere forvaltningen på mest mulig omforent kunnskap som det skal kunne sås minst mulig tvil om. Vi har allerede blant de beste kunnskapssystemene i verden, og få arter er vel bedre dokumentert og overvåket enn den norske og svenske ulven.

Når vi så i høringen får tilbakemeldinger fra noen forskningsmiljøer som sår tvil om det genetiske opphavet til dagens ulvestamme, føler jeg langt på vei at Stortinget har to alternativer. Enten tar vi uenigheten blant forskerne på alvor og ber om en ny vurdering, eller så tar vi stilling til en av sidene. Og så lenge jeg selv ikke er ekspert på dette området, noe jeg tror jeg deler med de fleste her i salen, er det fornuftig å be regjeringen bestille en ny, uavhengig utredning. På den måten kan kunnskapsgrunnlaget bli enda bedre og forhåpentligvis konfliktnivået mindre.

For de fleste partier er rovdyrpolitikk et område som er vanskelig. For Høyre er det viktig å ivareta grunneiernes rettigheter, og at vi viderefører bruken av utmarksbeite i landet. På den andre siden har vi en plikt til å overlate naturen til neste generasjon med et artsmangfold som også inkluderer rovdyr. Begge deler er godt forankret i Høyres verdier og vårt program, og jeg føler vi har fått en god balanse mellom de ulike hensynene i den enigheten vi har med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:27:56]: Stortingsmeldinga om bestandsmål og ulvesoner er en av de mest krevende sakene vi behandler i denne vårsesjonen, og jeg er glad for at vi fikk til et forlik mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Rovdyrpolitikken, og i særdeleshet ulvepolitikken, har en tendens til å vekke sterke følelser fra alle kanter. Derfor er jeg glad for dette forliket, fordi det her er fire partier som har kommet fram til et godt forlik, som ikke kom fram fordi vi ga etter for presset fra miljøorganisasjonene, heller ikke fordi man hadde gitt etter for presset fra landbruksorganisasjonene, men fordi – og nå snakker jeg bare for Kristelig Folkepartis del – vi har lagt vekt på å finne en balanse. Vi har nedfelt i vårt program at Norge skal ta sin del av ansvaret for levedyktige bestander av de fire store rovdyrene. Vi har også programfestet at vi skal ha et nytt bestandsmål for ulv som også inkluderer grenseulvene. Vi har levert på vårt program og er glad for flertallet, som fant en løsning sammen.

Vi mener at forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammen av internasjonale forpliktelser etter Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven. Ulven er fredet i Norge. Den er fåtallig, og den er klassifisert som kritisk truet i Norsk rødliste for arter 2015. Ulven var i flere tiår nesten borte fra norsk natur, og det sier seg selv at når den faktisk kom tilbake og klarte å bygge seg opp igjen, var det et resultat av villet politikk fra flertallet på Stortinget. Ulven spør ikke Stortinget om hvor den skal slå seg til. Men vi i Kristelig Folkeparti har hele tida ment at når vi skal ha ulv i Norge, må det være i området mot svenskegrensen ettersom det er på det rene at den norske bestanden må ses i sammenheng med den svenske. Vi snakker om å ta vår del av ansvaret – ikke om en stor bestand av ulv i Norge. Da ville man ha snakket om en langt større bestand, bl.a. for å sikre seg mot genetisk utarming, eller innavl på godt norsk.

I dagene etter at forliket ble kjent, var jeg sikkert ikke den eneste som fikk kritiske og til dels sterkt kritiske tilbakemeldinger fra begge sider. Jeg skal innrømme at på slike dager er det lett å identifisere seg med Peer Gynts hjertesukk til Mor Aase da han fikk kjeft for både å ha slåss og å ha blitt banket opp. Han sa: «Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres». Men om det kan være ubehagelig, er det vår plikt som politikere å komme fram til løsninger som både er ansvarlige og som balanserer. Og for all del: Jeg anerkjenner at miljøorganisasjonene og landbruksorganisasjonene bruker sterk retorikk i kampen for det de mener er riktig. Men det er altså vår oppgave å balansere dette, og da får vi tåle litt verbal bank.

Vi anerkjenner at det å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning for enkeltpersoner i lokalsamfunnet. Vi anerkjenner at det er ikke lett å drive med sau på utmarksbeite i et område med ulv, og vi anerkjenner at den jaktbare elgstammen blir mindre når det er både firebeinte og tobeinte jegere om byttet. Men rovdyrene har sin plass også i norsk natur. De spiller en vesentlig rolle i samspillet og har gjort det gjennom tusener av år.

Vi mener at størst mulig grad av regional forvaltning innenfor rammen av en nasjonal rovviltpolitikk er et viktig prinsipp. Flertallet mener derfor at regional forvaltning skal ha myndighet til å fatte vedtak om felling når bestanden av ulv er innenfor bestandsmålet, og vi vil videreføre prinsippet om at det kun er sentrale myndigheter som kan fatte vedtak om felling når bestanden er under bestandsmålet. Flertallet støtter forslaget om at myndighet til å fatte vedtak som berører grenserevir, flyttes fra Miljødirektoratet til nemndene, og at det skal skje så raskt som mulig.

Som tidligere nevnt, skal bestandsmålet for ulv i Norge være fire–seks ynglinger per år, hvorav tre skal være helnorske ynglinger. Også ynglinger utenfor ulvesonen skal telles med. Ynglingene i grenserevir skal telle med en faktor på 0,5. Det innebærer at når bestandsmålet er nådd, kan det skytes ulv, slik det også skytes individer av annet vilt i Norge. Det handler om forvaltning av en bestand, og det er i seg selv konfliktdempende at de som har utfordringene med ulv, faktisk ser at vi mener alvor med at vi skal ta vår del av ansvaret, men heller ikke mer.

Vi er glad for at Stortinget gjennom de vedtakene som gjøres her i dag, ber regjeringa utrede mulige økonomiske ordninger for tap av eventuelle rettigheter eller belastninger innenfor ulvesonen, og vi ber regjeringa legge fram en sak hvor man vurderer mulige ordninger for midler til kommunene med ynglinger innenfor ulvesonen.

La meg også slå fast at vi har stor sans for mindretallets påpekning av at vi som nasjon trenger å jobbe med å finne fram til måter å leve med rovdyrene våre på. Ikke noe ansvarlig stortingsflertall vil utrydde arter fra den norske faunaen. Så lenge det finnes rovdyr i skogene våre, vil det bli tatt ut husdyr på utmarksbeite. Noen steder kan det settes inn tiltak som forebygger slike tap. I andre tilfeller er det kanskje riktigst å omstille driften til andre typer landbruk eller til annet husdyrhold. Det er storsamfunnet som må ta kostnadene med dette – ikke den enkelte bonde. Det er også en del av ansvaret flertallet bak dette forliket må ta inn over seg. Det er vi beredt til.

Med dette anbefaler Kristelig Folkeparti innstillinga.

Marit Arnstad (Sp) [10:35:29]: Senterpartiet kan ikke stemme for det som blir vedtatt her i dag. Vi har våre egne forslag. Det som blir vedtatt i dag, kommer ikke til å gjøre norsk ulvepolitikk klarere. Det kommer ikke til å gjøre norsk ulvepolitikk mindre konfliktfylt. Flertallet i denne salen har i realiteten oversolgt et forlik som gir miljøforvaltningen store fullmakter, men som kommer til å føre til like mange konflikter, og som egentlig tilslører en del av de bestående konfliktene vi har.

Flertallet skriver i sine merknader at

«forvaltningen av ulv ikke må være til hinder for en aktiv bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn».

Men det er jo nettopp det som er situasjonen i dag, og flertallet tar i realiteten ikke noen vesentlige grep for å bedre den situasjonen. Hyllesten av dialog, lokal involvering og privat eiendomsrett er i realiteten en hul hyllest. Ingen av forslagene løser noen av de grunnleggende problemene som dagens ulvepolitikk medfører.

Senterpartiet vil vise til at det har vært en sterk økning i ulvebestanden, nærmest en eksplosiv vekst, fra 30–35 ulv i Norge til over 90. Det vil kunne bli dramatiske konsekvenser for en del områder i Norge av denne politikken. Årsaken er bl.a. at det aldri har blitt avklart i rovviltforliket. Forhandlingene med Sverige brøt sammen, og siden har det heller ikke blitt gjort noen ting – ingen tiltak, ingen forberedelser i forbindelse med å møte en utvikling med en så sterk økning av ulvebestanden.

Også for ulv er det et problem at bestandsreguleringen ikke har fungert. Av en lisenskvote på 17 dyr ble 6 dyr tatt ut. Som følge av det bør det iallfall åpnes for en mer effektiv lisensjakt, og det må også jaktes i ulvesonen. Et godt tiltak for å felle flere ulv er å åpne for å bruke løs, på drevet halsende hund.

Dagens rovviltforvaltning bygger på, og det vil den også i årene framover, en geografisk differensiering. Men blant grunnene til at konfliktnivået er høyt, er både at mye ulv gjør skade utenfor rovdyrsonen, og også sjølsagt at de som bor i ulvesonen, blir nødt til å bære en svært stor belastning på vegne av hele samfunnet.

Regjeringen foreslo to alternative bestandsmål i ulvemeldingen, enten å videreføre dagens bestandsmål på tre ynglinger og at grenserevirene ikke tas med, eller å innføre et bestandsmål på fem til åtte familiegrupper, der grenseflokkene teller med på en faktor på 0,5. I forliket ble det enighet om at en skal ha fire til seks ynglinger, der tre skal være helnorske. Etter Senterpartiets syn er denne typen intervallbasert bestandsmål konfliktdrivende og et problem i seg sjøl. Det er også i strid med intensjonen i de rovviltforlikene vi har fått til tidligere. Det har aldri vært satt den type intervallbasert bestandsmål tidligere, og det kommer ikke til å dempe konflikten i rovviltforvaltningen. Tvert imot: Det kommer til å gi økte fullmakter til miljøforvaltningen, og jeg tror også det kommer til å føre til økt frustrasjon ute hos dem som blir berørt.

På en måte illustreres det litt av Høyres talsmann her i dag, som viser til at vi i dag er over bestandsmålet. Ja, hvor mye er vi egentlig over bestandsmålet? Er vi tre over, eller er vi seks over? Det synes jeg er et godt spørsmål, og det spørsmålet ble ikke besvart i det innlegget.

Alle er enige om at rovviltforvaltning skal være kunnskapsbasert. Det er positivt at flertallspartiene er enige om at det skal foretas en ny, uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulv i Norge. Det tror jeg er på tide. Det er også viktig å erkjenne at et av de største problemene med rovviltforvaltningen i dag er mangelen på tillit mellom dem som lever i lokalsamfunn med ulv, og miljøforvaltningen. Den overstyringen som veldig mange føler når det gjelder rovviltproblematikk generelt, men særlig i ulvepolitikken, er viktig, og det er viktig å anerkjenne den. Men dagens forlik kommer ikke til å være dempende på de konfliktene vi har sett i den sammenheng. Derfor tror jeg også det er viktig å gi anerkjennelse til flere og nye fagmiljøer enn dem som i dag er rådende på dette området, og sørge for at det blir en større grad av forståelse mellom forvaltning og lokalbefolkning.

Jeg har også lyst til å nevne en særlig problemstilling som opptar Senterpartiet i innstillingen. Det første er de tilfellene der en har sett at det har vært ulv innenfor rovdyrsikkert gjerde. Det er veldig ødeleggende for dem som opplever det, og det er nødvendig at det her innføres en stående fellingstillatelse. Det andre er hensynet til villrein, som utvilsomt er en ansvarsart for Norge etter Bern-konvensjonen, og behovet for å utrede virkningene for villreinens del.

Med det vil jeg få lov å ta opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Da har representanten Marit Arnstad tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ola Elvestuen (V) [10:40:49]: (komiteens leder): Først vil jeg gjerne si at jeg synes de vedtakene som gjøres i Stortinget i dag, er et tilbakesteg i norsk ulveforvaltning, ikke bare fordi det flertallet går inn for, er en reell reduksjon av ulvebestanden, men også fordi vi går bort fra den brede enigheten vi har hatt i rovdyrpolitikken gjennom mange år. Vi har rovdyrforlik fra 2004 og 2011 – i 2011 sågar et forlik som omfattet alle partier. Nå er vi tilbake til at vi har et flertall som kjører gjennom sitt syn om å redusere ulvebestanden i Norge. Representanten Fredriksen sa soleklart at dette handlet om å få fram reelle innstramminger.

På vegne av Venstre må jeg si jeg er skuffet, fordi vi også denne gangen forhandlet fram – både de partier som ønsker og mener det er rom for mer ulv i Norge, og de som ønsker en innstramming – det balansepunktet vi kunne ha, hvor vi viderefører bestandsmålet, men med endringer i forvaltningen. Vi kunne beholde den brede enigheten vi har hatt i over ti år på Stortinget. Vi kunne hatt en kunnskapsbasert forvaltning som et solid flertall på Stortinget kunne stille seg bak – ikke bare et flertall i antall representanter, men også en bredde i synspunkt. Det går vi nå bort fra når flertallet gjør det de gjør, og ikke følger opp enigheten vi forhandlet fram. For det er jo underlig: Vi forhandler fram en enighet, vi forhandler fram et balansepunkt, og så viser det seg at i både Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet hadde det ingen betydning hva vi forhandlet om. Når man går tilbake til gruppene, er det å strekke seg etter innstramminger, å føye seg etter kreftene som ønsker færre ulv i Norge, som blir det viktigste.

Jeg synes det er synd, og jeg mener det kommer til å føre til mer konflikt, ikke mindre konflikt. Det vil være konflikt lokalt, og det er også å invitere til en langvarig politisk konflikt i Stortinget i årene framover.

Ulv hører hjemme i norsk natur. Den ble fredet i 1973, den er fortsatt kritisk truet av utryddelse og er på den norske rødlisten for arter. Enhver nedgang i bestandsmål eller ulvesoner vil øke risikoen for at ulv utryddes fra norsk natur. Det er grunnleggende at vi skal følge Bern-konvensjonen, og vi skal følge naturmangfoldloven. Jeg har lyst til å sitere statsråden, som jo er veldig tydelig på at det ikke er grunnlag for å senke dagens ambisjonsnivå for ulv, i den meldingen som er lagt fram, en ulvemelding som etter min mening gir veldig mye kunnskap og har veldig høy kvalitet. Det er sånn at enhver reduksjon av bestanden i Norge, og forslaget fra flertallet vil føre til en reduksjon av bestanden, gjør at vi faretruende nærmer oss grensen for ulv som vi må ha for å ivareta forpliktelsene vi har etter Bern-konvensjonen.

Fra Venstres side, sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne, ønsker vi tvert imot at vi skal videreføre omtrent det antallet ulv vi har i dag, dvs. at vi øker bestandsmålet til åtte–tolv familiegrupper – vi følger en av anbefalingene i meldingen – og det inkluderer seks helnorske ynglinger i Norge. Det vil si at vi da vil være omtrent på det nivået som er i dag, og vi vil følge opp den forpliktelsen vi har sammen med Sverige til å ivareta den sørskandinaviske ulvestammen. Sammenlikner vi med Sverige, er vi avhengig av å ha en viss innvandring fra den finsk-russiske stammen for å ivareta det genetiske mangfoldet en trenger i den sørskandinaviske stammen. I Sverige har de vurdert at de må ha minst 300 ulv for å ivareta det genetiske mangfoldet, men de legger som en forutsetning at Norge ikke strammer inn på sin ulvepolitikk, noe flertallet i dag gjør, og det kan få som konsekvens at i Sverige må man øke for å kompensere det stortingsflertallet nå gjør. I Sverige er det vel omtrent 27 ynglinger, i Norge har vi altså et mål om 3.

Når det kommer til ulvesonen, er det forunderlig at vi fra mindretallets side ønsker å følge regjeringens forslag, et forslag jeg mener er fornuftig ut fra den erfaringen vi har med ulvesone, en ulvesone som jo er liten i utgangspunktet – det er vel omtrent 5,5 pst. av Norges areal. Den faglige anbefalingen er soleklar: at vi tar ut tre områder – det som går vest for Glomma, et lite område helt i nord – men at man da utvider ulvesonen nordover til et område hvor det er jevnlige etableringer av ulverevir, det har det vært gjennom mange år. Det er et område som har god tilgang på både hjortevilt og elg, og hvor det er lite konflikter med tamrein, som meldingen tydelig viser. Det er til og med sånn at selv om man utvider nordover, vil man få en buffersone mot tamreinområdene ved Femunden, som blir 5 km større – avstanden blir større enn det den er i dag. Ser vi på ulvesonen, er det selvfølgelig et større press på landbruket innenfor ulvesonen, og der må en ha kompenserende tiltak, og en må ha gjerder – en må ha alt det som det er behov for, men utenfor ulvesonen er det få skader fra ulv som oppholder seg innenfor ulvesonen. De skadene som skjer utenfor, er først og fremst fra streifdyr, som i Norge vil være streifdyr fra Sverige og også streifdyr fra grenseflokkene. Overlappingen er i liten grad til stede.

Jeg synes det er forunderlig at flertallet ikke følger den faglige anbefalingen som regjeringen selv står bak, at man gjør en forskyvning av ulvesonen for å få den mindre konfliktfylt og mer tilpasset den reelle situasjonen for ulv. I stedet velger man det motsatte, en ytterligere innstramming av sonen, slik at den blir enda mindre i årene framover.

Så til genetikk: Det er uheldig at det nærmest er konspirasjonsteorier om ulvens genetiske opphav som ukritisk blir brukt i et forsøk på å underminere en ansvarlig ulveforvaltning i Norge. Er det noe som virkelig er gjennomforsket i norsk naturforvaltning, er det den norske ulvestammen. Det vises også godt i meldingen. Man viser tilbake til den armen man har, både hvor stor den sørskandinaviske ulvestammen har vært i tidligere tider, og hvordan ulven har innvandret, med den første ynglingen i 1983, som den ulvestammen vi har i dag, er bygd på, og selvfølgelig med en jevnlig, eller sporadisk, innvandring av ny ulv fra de finsk-russiske ulvestammene, som vi jo er avhengig av også i årene framover for å beholde det genetiske mangfoldet vi trenger for ulvestammen.

Jeg mener det nærmest er å undergrave ulveforvaltningen vi har, den faglige tyngden den norske ulveforvaltning har, når flertallet igjen bygger opp under konspirasjonsteoriene og bestiller enda en ny rapport om det genetiske grunnlaget for den norske ulvestammen. Er det én ting vi burde støtte opp under, er det fagligheten og kvaliteten på den norske ulveforvaltningen, og så får vi heller ta de uenighetene vi har, på basis av det de legger fram i det offentlige rom, men ikke undergrave selve grunnlaget.

Ved å gjøre nettopp det mener jeg at det flertallet nå gjør, i stedet for – selv om det er konfliktfylt – å beholde roen vi har hatt om både norsk rovdyrforvaltning og ulveforvaltning gjennom brede forlik i Stortinget, er å invitere til fortsatt konflikt, både lokalt og også på Stortinget.

Med det tar jeg opp forslagene Venstre står bak i saken.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:51:12]: Hvis du er så heldig å gå på tur i skogen og kommer til et vann og ser en ulv som ser på deg, og du ser på den, har du opplevd naturens velsignelse.

Vi har ingen arter å miste, men for mange her inne er det ikke så nøye når det gjelder ulven. Det er sågar et parti som vil utrydde ulven i norsk natur, angivelig fordi den ikke er norsk nok. Beklageligvis spiller flertallet her i salen videre på akkurat dette sporet.

Jeg kan ikke stemme for det som vedtas her i dag, fordi jeg mener at det øker risikoen for å svekke en allerede kritisk truet art i norsk natur. Jeg skulle likt å se noen av de andre folkene som sitter her i stortingssalen i dag, foreslå at vi skulle slå oss til ro og være fornøyd med tre ynglinger i noen som helst av de andre artene som er kritisk truet – som er betydelig truet. Om vi f.eks. skulle hatt tre kull norsk lundefugl, ville representantene synes at det var en god idé, og at vi da hadde tatt vare på arten på en tilstrekkelig god måte? Hva med tre kull lomvi i året, eller tre ynglinger fjellrev – en suksess? Nei, ingen ville synes det om noen annen art her i Norge. Det setter det hele i et perspektiv, sånn at alle kan se hvor absurd den forestillingen og de konklusjonene vi lander på i dag, er.

Det er ingen her – heldigvis – som påstår at det som blir vedtatt her i dag, fører til en levedyktig ulvebestand i Norge. Jeg mener at de brede rundene vi hadde i forkant, med gode høringer og enda bredere seminarer arrangert av en bredt sammensatt naturverngruppe her på Stortinget, viste det veldig tydelig. Det viser at den norsk-svenske ulvestammen ikke er levedyktig uten tilførsel av friskt blod utenfra med hyppige mellomrom. Men det helt spesielle i denne saken er at flertallet hevder at Norge tar en rimelig andel av ansvaret for den norsk-svenske ulvestammen med det som vedtas her i dag. Med all respekt – det kan bare nordmenn som tror de er verdensmestre i miljø, tro. De har i hvert fall ikke snakket med svenskene, som er de som faktisk tar ansvar for den norsk-svenske ulvestammen.

Vi i SV og vi i ulveopposisjonen har ment at vi burde ha minst seks helnorske ynglinger, og vi burde ha åtte–tolv familiegrupper. Det ville nærme seg det å ta ansvar, et rimelig norsk ansvar. Det ville gjort at vi ville nærmet oss omtrent en tredjedel av ansvaret for ulvestammen, og det ville gjort at vi hadde sagt at dagens nivå på ulv i norsk natur skulle vi ta vare på videre framover. Istedenfor har regjeringspartiene slått seg sammen med Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet og gått inn for en drastisk felling av ulv i norsk natur. Jeg tror at flertallet forregner seg når det gjelder hva dette vil føre til av oppstandelse, men det får vi komme tilbake til.

Vi innfører altså lokal forvaltning i mye større grad enn tidligere når det gjelder ulv. Jeg vil spørre statsråden om hva han tror dette vil føre til. I de diskusjonene vi har hatt i forbindelse med innstillingen, er det ingen tvil om at det å innføre et spenn sånn som man gjør nå, gjør at sånne som meg, som også hører og har erfaring fra å høre om hva den lokale forvaltningen vil kunne føre til, og hører de debattene som går i rovviltnemndene, er bekymret for at dette kommer til å føre til at man legger seg i det nedre spennet som nå blir vedtatt, og kommer til å ligge akkurat der. Men er det det som er statsrådens intensjon? Når man nå lager et spenn, vil han være fornøyd med at alle legger seg i den nedre delen av spennet over tid, eller mener han at vi burde ligge midt i eller i den øvre delen av spennet? Og hvordan vil forvaltningen – han vil komme til å være i dialog med Miljødirektoratet – komme til å være knyttet til akkurat dette? For det er jo ikke noen tvil om at statsråden selv tidligere har grepet direkte inn i Miljødirektoratets behandling av dette. Det vil også være behov for et klart og tydelig politisk signal fra utøvende makt til Miljødirektoratet om hvordan et sånt spenn skal fortolkes. Jeg forventer at statsråden vil redegjøre for det i sitt innlegg.

Det mest spesielle er det faktum at stortingsflertallet nå synes det er greit å legge seg på et ynglingnivå som det er tvilsomt om er i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Jeg vil rose statsråden for å være forbilledlig klar og si at det stortingsflertallet nå vedtar, er det tvilsomt om er i tråd med våre internasjonale forpliktelser etter Bern-konvensjonen. Jeg merker meg også at utkastet fra regjeringen anså man ville være i tråd med Bern-konvensjonen, men at en svekkelse av det nivået ville det være tvilsomt om var i tråd med Bern-konvensjonen.

Jeg synes at stortingsflertallet i dag skjemmer Norge ut når de velger å stemme for og aksepterer at det er tvilsomt om vi forholder oss til de internasjonale forpliktelsene vi har inngått. Jeg synes at Norge, som er et rikt land med en god forvaltningskultur, burde være tydelig på at vi skal i hvert fall ivareta våre internasjonale forpliktelser.

Til spørsmålet om ulvesone er det sånn at ulven slår seg ned der det er gode forhold for å slå seg ned. Jeg synes regjeringen gjorde en god jobb med å gå gjennom det materialet og de erfaringene man hadde, da man foreslo å utvide området for ulvesonen nordover. Men jeg merket meg samtidig at vi i høringsprosessen fikk høre bekymringer for at dette kunne gå ut over tamrein i de sørsamiske områdene. Vi i ulveopposisjonen understreker klart at det ikke er snakk om å si ja til ulv i de tamreinområdene, men vi merker oss bekymringen over at ulven ville tillates å komme nærmere – selv om den allerede i dag i stor grad er der – og vi ga derfor beskjed til regjeringen i våre merknader og våre forslag om at når vi sa ja til å utvide ulvesonen i tråd med det regjeringen foreslo, mente vi også at regjeringen burde vurdere om man skulle senke terskelen for å ta ut ulv som kunne utgjøre en skadetrussel overfor tamrein, fordi det er behov for å sikre at tamreindriften blir ivaretatt. Det mener jeg at vi har internasjonale forpliktelser til, og jeg mener det uansett er riktig.

I utgangspunktet ønsker vi fra SVs side å gå for en utvidelse av ulvesonen både nordover, som jeg har nevnt, vestover og sørover. Vi mener den er for liten, den burde vært større. Vi ønsket også i forbindelse med behandlingen av dette at en større del av Nordmarka skulle vært inne, men vi har valgt å stå sammen om det som var regjeringens forslag, og jeg håper statsråden merker seg at det i hvert fall er noen som står opp for regjeringens forslag, når regjeringspartiene ikke selv gjør det.

Jeg tror stortingsflertallets politikk vil føre til mer konflikt. Det blir reist en ny diskusjon om genetikken, selv om jeg mener dette er godt utredet og godt drøftet i meldingen. Fra flertallets side er det flere som argumenterer for en jaktperiode der man risikerer å skyte i stykker flokker, sånn at ulven i mindre grad blir i stand til å ta storvilt og i større grad vil komme til å gå på sau. Det er ikke, etter min oppfatning, i tilstrekkelig grad gjort de forsøkene med tapsordningene som jeg mener er nødvendige, der vi kunne ha forsøkt risikobaserte tilskudd i mye større grad for å sørge for å gi incentiver til å ta vare på dyr på beite istedenfor bare å få erstatning når tapene er der.

Jeg mener også at vi i mye større grad burde gitt støtte til kommuner der man har ulverevir. Vi legger inn betydelige penger til dette i vårt forslag til revidert budsjett, fordi vi mener at det vil kunne være med på å bidra til å dempe konflikter og forebygge ulvetap.

Jeg reagerer på at det framstilles som om vi valgte å stå utenfor det som kunne vært et rovdyrforlik. Jeg satt selv og var med på å forhandle ganske lenge, akkurat sånn som Ola Elvestuen beskrev, men jeg opplevde at det var flertallspartiene her som valgte å forlate et forlik og istedenfor gå for en innstramming som jeg mener er gal, og som jeg er lei meg for at stortingsflertallet gjør. Vi mente at det som var dårligere enn dagens situasjon og dårligere enn regjeringens forslag, ikke var greit, og mener i realiteten at det var vi i ulveopposisjonen som ble kastet ut.

Jeg har aldri sett ulv i virkeligheten, og med dette flertallet synker sjansene for at jeg skal gjøre det. Det opplever jeg som et tap.

Rasmus Hansson (MDG) [11:01:41]: Ulven har alltid vært en del av norsk natur, den har alltid vært en del av norsk kultur. Det er fullt av ulvenavn rundt omkring i landet vårt, og Norge kommer til å fortsette å ha ulv. Den eneste løsningen som finnes på norsk ulvepolitikk, er at vi snart venner oss til at ulv er en del av dette landet, og finner løsninger som baserer seg på det, ikke på å forsøke å holde den arten så nær utryddelse som overhodet mulig.

Norsk natur hadde ikke vært det den er uten ulv. Den som har sett en svalbardrein, som går under kallenavnet gris med horn, har sett en rein sånn som den blir uten ulv, og det gjelder også det aller meste av norsk lavlandsnatur. Dette er ulvens langsiktige evolusjonære og økologiske rolle i norsk natur, og det er en så innvevd del som den arten er i naturen vår.

Vi har nettopp vedtatt en naturmangfoldmelding som på veldig mange måter understreker og på stadig bedre faglige måter legger opp til at vi skal styrke bevaringen av norsk natur. Vi skal gjøre norsk natur mer robust for kommende klimaendringer, og vi skal restaurere norsk natur som er ødelagt – det er veldig bra. Men stortingsflertallet vedtar altså i dag å gjøre det stikk motsatte på alle områder når det gjelder den delen av norsk natur som heter ulv. Dette er en art som, som alle vet, regjeringens eget fagorgan, Artsdatabanken, karakteriserer som kritisk truet. Hvis det skal være noen vits i å ha en artsdatabank, hvis det skal være noen vits i å bruke begrepet «kunnskapsbasert» så ofte som både tidligere regjeringer og denne regjeringen gjør, må man jo forsøke å åpne ørene når fagorganet forteller oss at en sånn art er helt på randen av å bli utryddet innenfor det norske forvaltningsområdet. Vi står også overfor et flertall som forlater det som i utgangspunktet var en faglig bra begrunnet melding med i hvert fall akseptable forslag basert på god faglig kompetanse.

Miljøpartiet De Grønne anerkjenner akkurat like mye som alle andre partier den konflikten som finnes mellom ulv og andre rovdyr og landbruk. Så minner vi om at konflikten mellom ulv og landbruk er mindre enn konflikten mellom landbruket og noen andre rovdyrarter. Problemet er bare en brøkdel, men konfliktnivået er mange, mange ganger så høyt, og det skyldes i svært stor grad det konfliktnivået som opprettholdes gjennom Stortingets behandling av akkurat denne konflikten.

Miljøpartiet De Grønne går ikke inn for noen stor bestand av ulv i et land på over 400 000 km². Det vi foreslår, sammen med Venstre og SV, er et alternativ som er nøye utredet i regjeringens egen stortingsmelding, og som er langt mindre ambisiøst enn vårt primærstandpunkt, men vi foreslår det fordi vi ønsket å bidra til den enigheten, det forliket som det nåværende flertallet ga uttrykk for at de ønsket, men opptrådte på en måte som gjorde det fullstendig umulig å inngå i noe forlik, rett og slett fordi flertallet trakk seg fra sin egen melding. Det er forholdsvis oppsiktsvekkende at noe sånt skjer, men det er ikke så mye å gjøre med det akkurat nå.

Miljøpartiet De Grønne har også tatt til orde for en langt mer systematisk innsats for å løse det grunnleggende problemet som oppstår når man slipper beitedyr ut i en natur hvor det finnes både rovdyr og svært mange andre faremomenter, som før øvrig som kjent tar veldig mange flere saueliv enn det ulven gjør. Norge kan gjennomføre en tung systematisk, faglig innsats for å løse disse problemene, men også dette sier stortingsflertallet nei til, utrolig nok.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å bruke samfunnets midler på i så stor grad som overhodet mulig å begrense de problemene som oppstår når utmarksnæringen møter naturen. Men de problemene er reelle, de finnes, og det er ikke en langsiktig løsning verken for norsk utmarksnæring, for norsk landbruk eller for noen andre næringer å basere sin bruk av norsk natur på at man skal rydde vekk det som finnes der som man ikke liker. Jeg vil advare på det sterkeste mot at norsk landbruk legger seg på en linje som har det som langsiktig strategi. Det kommer ikke til å tjene noen gode formål.

Vi har vært gjennom en selsom politisk prosess. Senterpartiet inntar en holdning til den delen av norsk natur som heter ulv, som er internasjonalt eksepsjonell, og Senterpartiet gjør seg på den måten til landbrukets aller dårligste venn. Heldigvis er det nok mange innen norsk landbruk som skjønner at det ikke er gjennom å følge en utryddelseslinje overfor en viktig art i norsk natur at landbruket bygger de alliansene med resten av samfunnet som er helt avgjørende for den næringen.

Men uheldigvis for norsk landbruk har flertallet i Stortinget lagt seg på en linje som kommer til å forverre dette problemet. Fremskrittspartiet, som sto bak denne stortingsmeldingen, følger opp med å angripe det faglige grunnlaget for meldingen basert på det jeg – med fare for å bli banket ned av presidenten – vil karakterisere som biologisk kvakksalveri. Det er helt merkelig at dette i det hele tatt skal være del av en såkalt faglig basert diskusjon. Arbeiderpartiet presterer å underminere det som i hvert fall i utgangspunktet var bra deler av Høyres holdning til ulveforvaltningen, ved å gå imot utvidelse av ulveområdet i nord, og Høyre svarer med å gi seg på sitt eget brukbare standpunkt og følge Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet inn i den faglige tåka. Jeg er også temmelig overbevist – og det er ikke ofte jeg blander meg inn i det fagfeltet – om at Vårherre er sterkt misfornøyd med det som burde være skaperverkets parti her på Stortinget, som heller enn å forsvare skaperverket er med på å underminere det.

Det er interessant å merke seg at dersom Høyre og Arbeiderpartiet hadde fått gjennomslag for sine ønsker om å være medlem av Den europeiske union, ville det vedtaket som gjøres i dag om norsk ulv, vært umulig. Det er også temmelig sikkert at dersom Norge hadde klart å komme i dialog med Sverige om ulveforvaltningen, ville svaret på den dialogen ikke vært det svaret som Stortinget gir i dag. Vi ville ikke kunnet ta en så mikroskopisk del av det såkalte ansvaret for den sørskandinaviske ulvebestanden som dette forliker innebærer.

Stortingsflertallet forverrer i dag ulvekonflikten. Det store flertallet av det norske folk som vil ha ulv i norsk natur, kommer til å bli sintere, og ved å trykke på pauseknappen istedenfor å forsøke å løse problemet gjør stortingsflertallet også landbruket og utmarksnæringene en bjørnetjeneste.

Ulven er her. Ulven kommer til å bli her, og vi må venne oss til det. Når en ny rapport om det genetiske grunnlaget for ulvebestanden i Skandinavia kommer, vil stortingsflertallet igjen måtte ta stilling til om de skal forholde seg til genetiske konspirasjonsteorier eller det faglige grunnlaget som et bredt faglig miljø i Norge gir dem. Det skal bli interessant. Flertallet vil måtte ta stilling til hvor lenge norsk ulveforvaltning skal være et internasjonalt unntaksområde som gjør Norge til en merkverdighet i internasjonal rovdyrforvaltning, og som gjør Norge til et land som ikke har noen som helst troverdighet når vi skal uttale oss om forvaltningen av tigre, løver, leoparder, krokodiller og alle andre slags dyr som vi synes det er fint at finnes, men som skaper problemer i andre land, og som andre land stort sett håndterer på en mer brukbar måte enn det Norge gjør.

Jeg ser fram til neste runde av ulvekampen på Stortinget. Før eller senere kommer pila til å måtte peke den andre veien av det den gjør nå, og vi får bare ruste oss til den omkampen. Jeg stiller meg bak de forslagene som vi er en del av.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Vidar Helgesen [11:12:04]: Alle i denne salen vet at rovviltforvaltning er svært krevende. Og vi vet alle at ulv trolig er den enkeltarten i norsk natur det er knyttet størst konflikter til. Ulven er fredet i Norge, og den er kritisk truet her i landet. Risikoen for at den kan dø ut i Norge, er ekstremt høy, selv om bestanden er betydelig i enkelte andre land. Det er et utgangspunkt for all debatt om ulv. Vi skal med det utgangspunktet føre en rovviltpolitikk innenfor rammene av Bern-konvensjonen, naturmangfoldloven og rovviltforlikene av 2004 og 2011.

Regjeringen mener det er viktig å føre en rovviltforvaltning som har mest mulig aksept i befolkningen. Stortinget har vedtatt at vi i rovviltpolitikken skal ha en todelt målsetting. Her skal vi balansere hensynet til en fredet og kritisk truet art på den ene siden og næringsinteresser og andre lokale interesser på den andre siden.

Regjeringen ønsker at vi skal ha ulv i norsk natur. Jeg registrerer at et bredt flertall i Stortinget deler dette synet. Det samme flertallet understreker at ulv – på samme måte som annet naturmangfold – har en verdi i seg selv. Det synes jeg er gledelig. Samtidig er det like ubestridt at ulv og annet rovvilt medfører at sau og tamrein blir drept og skadet på beite. Det er også et faktum at utmarksnæringer, som utleie av jaktrettigheter, blir påvirket av nærvær av ulv og annet rovvilt, og at en del mennesker føler frykt for ulven. Det er samtidig et faktum at utviklingen i beitenæringen påvirkes av langt flere forhold enn ulv og annet rovvilt. Likevel er det ingen tvil om at etableringen av ulvesonen har hatt sterk innvirkning på enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og tradisjonelle leveveier.

Hovedutfordringen er derfor å finne en god balanse, der vi tar vare på ulv i norsk natur og samtidig skaper gode rammebetingelser og mest mulig forutsigbarhet for beitenæringen og for dem som lever i områder med ulv. Stortinget har valgt å løse dette gjennom å ha en tydelig soneforvaltning i form av en egen ulvesone.

Regjeringen la i stortingsmeldingen om ulv i norsk natur frem et meget bredt og solid faggrunnlag om ulv. Vi har i meldingen foreslått at bestandsmålet for ulv enten videreføres som i dag, eller at det fastsettes et nytt bestandsmål som også omfatter ulv i grenserevir med Sverige. Begge forslagene vil medføre mer eller mindre en videreføring av bestanden på om lag samme nivå som i dag.

Videre har regjeringen foreslått å videreføre prinsippet om soneforvaltning og en nasjonalt fastsatt ulvesone, men med en mindre justering av dagens sone, som ville betydd en reduksjon, sammenliknet med dagens sone, på 0,5 pst. Energi- og miljøkomiteens flertall har valgt et noe annet balansepunkt. Dette innebærer for bestandsmålets del at Norges ambisjonsnivå for ulv reduseres noe.

Når det gjelder ulvesonen, vil forslaget fra komiteens flertall innebære at ulvesonen blir om lag 8 pst. mindre enn dagens sone.

Rovviltforliket sier at bestandene av rovvilt skal holdes så nær de fastsatte bestandsmål som mulig. Når det gjelder ulv, innføres det nå et intervallmål. Det innebærer at forvaltningen får et økt handlingsrom, bl.a. når det gjelder fastsettelse av årlige kvoter for lisensjakt. Det er også viktig at man av hensyn til samarbeid med svenske myndigheter om en felles ulvebestand bør legge opp til fleksibilitet i forvaltningen av grenserevirene.

Jeg registrerer at komiteens flertall, i tråd med regjeringens forslag, støtter å overføre myndighet til å forvalte ulv i grenserevir fra Miljødirektoratet til rovviltnemndene. Det betyr at all myndighet for felling av ulv nå ligger hos rovviltnemndene dersom bestanden er på eller over bestandsmålet. Det innebærer en enklere og mer helhetlig forvaltning av ulv innenfor ulvesonen.

Det har utviklet seg en forståelse om at det ikke er anledning til å åpne for lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen. Dette stemmer ikke. Både etter dagens regelverk og i fremtiden vil det være mulig å åpne for lisensfelling innenfor ulvesonen, forutsatt at felling ikke truer bestandens overlevelse, og at det ikke finnes en annen tilfredsstillende løsning. Videre må det foreligge et skadepotensial, og det må sannsynliggjøres at man etter endt lisensfelling også kommer til å nå bestandsmålet neste år. Vi vil, i tråd med komitéflertallets ønske, vurdere om det er grunnlag for lik lisensfellingsperiode innenfor og utenfor ulvesonen.

Enkelte har tatt til orde for at det innføres fellingstillatelse uten forutgående søknad. Det betyr i praksis at det åpnes for fri felling av ulv utenfor ulvesonen i beitesesongen. Det er det ikke hjemmel til, og det vil heller ikke være i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Jeg er glad for at flertallet i komiteen er av samme oppfatning.

Jeg registrerer også at komiteens flertall gir flere oppdrag til regjeringen. Det er viktig å ha en kunnskapsbasert forvaltning, og regjeringen skal følge opp disse oppdragene. Klima- og miljødepartementet vil følge opp de vedtatte endringene i innstillingen om bestandsmål og sone, slik at disse raskt kan tre i kraft. Vi vil også informere hele rovviltforvaltningen om endringene og hvilke konsekvenser de får for forvaltningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:17:41]: Jeg har mottatt følgende innspill: Mitt bruk og mange andre er nå tomme for bufe. Det er prisen enkeltbrukere må betale for storsamfunnets ønske om rovdyr. Cirka 1 000 bruk er nedlagt på grunn av nåværende politikk, og Norge har tatt ansvar for ulv som de ikke hadde behøvd.

Hva vil statsråden svare på et slikt innspill?

Statsråd Vidar Helgesen [11:18:07]: Det er, som jeg også var inne på i mitt innlegg, ingen tvil om at vår ulvepolitikk balanserer mellom to viktige hensyn. Det ene er hensynet til ulvebestanden, og det andre er hensynet til beitenæringen. Den todelte målsettingen vi har, gjør at der ulven befinner seg, og særlig innenfor ulvesonen, får det betydelig innvirkning på enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn og på tradisjonelle måter å leve på og ting man lever av. Dette er et krevende dilemma, det er det ingen tvil om. Det er internasjonale forpliktelser vi har, og det er nasjonal politisk oppfølging nå også igjen med et bredt flertall i Stortinget som står bak at vi skal ha ulv i Norge. Så har vi valgt å gjøre det på den måten at vi har en soneforvaltning, og da er det helt klart at det får sterke konsekvenser, men det er altså en del av den linjen som et bredt flertall i Stortinget lenge har stått bak.

Marit Arnstad (Sp) [11:19:24]: Den forrige replikkrunden illustrerer litt av den frustrasjonen som svært mange føler, og også manglende oppfølging av den bekymringen folk har omkring rovviltpolitikken, særlig ulvepolitikken, og den belastningen de tar. Men det er et romertall i denne innstillingen der Senterpartiet står sammen med flertallet, og det gjelder spørsmålet om å få en uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan har han tenkt å legge opp det arbeidet? Hvorledes vil det arbeidet bli gjennomført, hvor raskt vil det bli igangsatt, og hvor uavhengig kan det bli? Spørsmålet er om han også vil gå internasjonalt for å få den nødvendige uavhengighet i den type utredning.

Statsråd Vidar Helgesen [11:20:10]: De vedtak som fattes av Stortinget i denne saken, kommer regjeringen til å følge opp. Vi kommer til å følge dem opp lojalt, og det gjelder selvsagt også vedtaket om å bestille en ny, uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen.

Vi har i Norge og i Skandinavia forskning på rovvilt som er i verdensklassen. Når det gjelder ulv, er det neppe noe dyr vi vet mer om i verden enn norsk ulv, og det gjelder også ulvens genetikk.

Når vi nå får dette vedtaket, vil vi følge det opp. Det er for tidlig å si hvordan vi vil gjøre det, men det er helt åpenbart at vi tar både formuleringen og hensikten bak dette fra stortingsflertallets side alvorlig. Jeg forstår at en slik utredning kan ha en konfliktdempende effekt, og at det på sikt også kan dempe konfliktnivået hos dem som tviler på ulvens genetiske opprinnelse.

Marit Arnstad (Sp) [11:21:10]: Jeg ber om en liten utdypning, for statsråden sier her at vi har god og grunnleggende forskning på ulv. Det er ikke noen tvil om at det er en stor mistillit mellom mange av de fagmiljøene man har når det gjelder ulv, og dem som blir berørt av norsk ulvepolitikk. Noe av målet med denne utredningen må være at den er helt uavhengig av de kjente fagmiljøene i Norge, og for så vidt også i Skandinavia, som vanligvis sier ting om dette. Hvis ikke bestiller man bare en rapport der en vet hva svaret er på forhånd. Så det avgjørende ordet i vedtaket i dag kommer til å være «uavhengig». Hvor uavhengig kommer statsråden til å legge opp til at en slik utredning faktisk skal være?

Statsråd Vidar Helgesen [11:21:56]: Stortinget ber regjeringen «bestille en ny uavhengig utredning». Da er det min plikt å sørge for at vi har en prosess som gir en så uavhengig utredning som mulig.

Så er det slik at en utredning kan være uavhengig og fortsatt bli møtt med skepsis, motstand og mistillit. Men vi tar som sagt Stortingets vedtak og også hensynene og vurderingene bak dette vedtaket alvorlig. Jeg vil derfor legge opp til at vi går ut bredt og søker å få miljøer til å gjennomføre en slik utredning som både er uavhengige, og som kan bli ansett som uavhengige. Men noen garanti for det i en så polarisert debatt som ulvedebatten har vi ikke.

Ola Elvestuen (V) [11:23:03]: Til det siste spørsmålet: Jeg vil råde statsråden når han skal ha en faglig vurdering, til å spørre de beste fagmiljøene. Det er alltid klokt å gjøre.

Men jeg har et litt annet spørsmål. Med det flertallet nå vedtar, får man en endring i bestandsmålet – fire–seks ynglinger, inkludert tre norske ynglinger, og grenseflokkene. I praksis innebærer det at man gir en mulighet for å redusere ulvebestanden i Norge. I meldingen skriver statsråden at det «ikke er grunnlag for å senke dagens ambisjonsnivå for ulv». Da blir mitt spørsmål: Hvordan ser statsråden på den mulige reduksjonen som ligger i forslaget, sett opp mot de forpliktelsene Norge har for å ivareta ulv etter Bern-konvensjonen?

Statsråd Vidar Helgesen [11:24:09]: Norge plikter etter Bern-konvensjonen å bidra til at den sørskandinaviske ulvebestanden overlever. Og vi plikter å gjøre det sammen med Sverige, for Bern-konvensjonens poeng er ikke minst forvaltning over landegrenser. Konvensjonen er meget klar på at den enkelte stat har et selvstendig ansvar for å verne om ulvebestanden, men den inneholder ikke detaljerte regler om verken ansvarsfordeling eller tall der nabolandene deler en felles bestand. Vi har som kjent ingen avtale med Sverige om fordeling av ansvaret. Det folkerettslige utgangspunktet er da at ansvaret og byrdene må deles likt mellom to land. I dag tar Sverige ansvar for en betydelig større del av ulvebestanden enn Norge. Det er ingenting som tilsier at vi skal sikte mot en matematisk likedeling, men man kan altså ta hensyn til konteksten på hver side av grensen. Derfor er det ingen detaljerte føringer her, men for regjeringen har det vært viktig å legge frem forslag som ikke vil gi grunnlag for spørsmål om samsvar med Bern-konvensjonen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:25:29]: Jeg takker for svaret til Ola Elvestuen. I brevet av 26. mai i år, som jeg takker statsråden for, skriver han på spørsmål fra komiteen at det er tvilsomt om en reduksjon av ulvebestanden vil være i overensstemmelse med Bern-konvensjonen. Han slår også fast at det målet som vedtas i dag, vil senke bestanden noe i forhold til det som det har ligget på, særlig hvis man lander på den nedre delen av bestandsmålet. Det bringer meg tilbake til det jeg tok opp i innlegget mitt og utfordret statsråden på, nemlig: Statsråden er jo satt til å ivareta Norges oppfyllelse av Bern-konvensjonen, og han slår fast at det er tvilsomt om den nedre del av målet vil være i tråd med Bern-konvensjonen. På hvilken måte vil dette påvirke de signalene som statsråden skal gi både til de lokale rovviltnemndene og til dem som skal behandle klagene på vedtak, for hvor man skal legge seg på bestandsmålet over tid – fire–seks ynglinger?

Statsråd Vidar Helgesen [11:26:35]: Mitt brev gir deler av svaret, men meldingen i seg selv gir en mer fyldig utdyping av vår lesning av Bern-konvensjonen og Norges forpliktelser.

Når det gjelder oppfølgingen av Stortingets vedtak om forvaltningen av intervallet, er det nemndene som må vurdere og ta beslutningen rundt forvaltningen i det enkelte tilfelle. Mitt signal kommer til å være at det er noen hensyn som er viktige. Det ene er at et høyt innavlsnivå og mye ulovlig felling taler for at man legger seg høyt i intervallet. Skulle det være mindre innavl og mindre ulovlig felling, kan det tale for at man legger seg lavt i intervallet. Intervallet er også viktig for å få til et samarbeid med Sverige om forvaltningen av ulv i grenserevir. Når man har et intervall og det er opp til nemndene å forvalte det, blir det viktig med en tett oppfølging for å se den faktiske utviklingen på bakken.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:27:40]: Jeg takker for svaret. Jeg synes det er bra at statsråden tar alvoret i den beslutningen som stortingsflertallet i dag er i ferd med å fatte, at han tar det inn over seg og har tenkt å forvalte det på en måte som er i tråd med Bern-konvensjonen. Jeg oppfatter statsråden dithen at gitt dagens situasjon, den vi står i, der vi har hatt en økning i antall ynglende ulv i Norge, der det også foregår jakt i Sverige, og det er innavlsproblemer per dags dato fordi man har behov for tilførsel av nytt blod, kommer statsråden til å gi både dem som behandler klager, og de lokale nemndene et signal om å ikke legge seg på den nedre delen av spennet. Har jeg forstått statsråden riktig?

Statsråd Vidar Helgesen [11:28:46]: Det som er riktig, er at jeg har kommunisert noen hensyn som kommer til å være viktige, og at vi – ettersom det er et nytt bestandsmål, at det er et intervall, og at grenserevir er med i det – må følge situasjonen nært. Noe av det andre vi må gjøre, som komiteens flertall ønsker, er å utarbeide retningslinjer for dialog, samspill og samarbeid med svenske myndigheter – det er i tråd med regjeringens vurdering – slik at vi over grensen er godt kjent med hverandres ønsker og målsettinger. Bern-konvensjonen ligger til grunn. Stortingets vedtak er et demokratisk fattet vedtak. Det er et spenn der, og vi vet hvor vanskelig det er å forvalte rovdyr. Og ikke minst når bestandsmålene er såpass beskjedne, er det naturlig at vi følger dette meget tett.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [11:30:05]: Regjeringens ulvemelding oser av manglende forståelse for hverdagen på norske bygder. Den todelte målsettingen er svakt belyst i meldingen. Det er i sannheten en «ulvens melding», og det er grunn til å spørre: Har virkelig ingen snakket bygdenes og utmarksnæringenes sak i regjeringen? Hvor har landbruksministeren vært under behandlingen?

Dessverre følger flertallet i energi- og miljøkomiteen i stor grad opp miljøvernministerens virkelighetsbeskrivelse og kontorfokuserte tolkning av Bern-konvensjonen.

Senterpartiet er særlig kritisk til det manglende presisjonsnivået i de vedtakene som nå gjøres. Det vil gi betydelig spillerom for en ulvevennlig miljøforvaltning og ulvevennlige miljøbyråkrater. Det er bygdefolket som taper, det er beitenæringene som taper, det er jaktinteressene som taper, og det er Heikki Eidsvoll Holmås’ drøm om å møte en ulv ved vannet som vinner.

Det er flere som roser det de kaller for «et forlik», eller «et bredt forlik», som det også kalles, når både Høyre og Fremskrittspartiet er med, opp i skyene. Næringskomiteen har avgitt en uttalelse som ikke deler den oppfatningen. Vi ønsket å ha en felles høring med energi- og miljøkomiteen. Det viste seg at det ønsket ikke komiteen. De ville ikke høre våre spørsmål og svar på dem. Komiteen og komiteens flertall valgte å gå ut med sin egen enighet i offentligheten før næringskomiteen hadde avgitt sin innstilling, men næringskomiteen har avgitt en klar tilbakemelding i saken.

Jeg registrerer at det utløste ingen ytterligere kommentarer fra energi- og miljøkomiteen, og jeg registrerer at det i stor grad er forbigått i stillhet så langt i debatten. Og det er sånn det er: Landbruk, beitebruk, bygdefolkets trygghet – det skal forbigås i stillhet.

Flertallet i næringskomiteen – et flertall som består av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet – har i merknads form uttrykt støtte til tre forslag. Det er forslag nr. 16, om at bestandsmålet skal baseres på faktisk antall ynglinger hvert år og ikke på snittet av en treårsperiode. Det handler om forutsigbarhet. Det er forslag nr.17, der en ber om en sak om mulig risiko for parasitter og smittefare ved en reintroduksjon av ulv i Norge. Og det er i merknads form gitt støtte til forslag nr. 14, fra Marit Arnstad i energi- og miljøkomiteen, om stående fellingstillatelse innenfor rovviltsikkert gjerde.

Jeg ser fram til avstemningen, for skal ulvepolitikken ha reell legitimitet – også utenfor Ring 3 – må bygdefolk og utmarksinteresser tas på alvor og ikke ties i hjel. Det må ikke kalles konspirasjonsteorier når en etterlyser økt faktagrunnlag. Og når det snakkes om den roen som er i ulvepolitikken, ja, så er det en ro som er på Stortinget og blant deler av folk i Norge, folk som bor der det ikke er ulv. Og det er jo ikke lett å være redd for ulv når du bor i et område der det ikke er ulv.

Dette handler om bonden som finner ihjelrevne beitedyr, det handler om familier som har ulv luskende rundt huset. Det handler ikke om disse store ordene som her blir brukt, det handler om hverdagen til folk. Jeg håper likevel at denne debatten kan være et vendepunkt, der framtidige rovdyrdebatter ikke vil ta utgangspunkt i idealisme og drømmeri, men ta utgangspunkt i realitetene til folk der ulven og bygdefolk bor.

I tilfelle det ikke er gjort, vil jeg ta opp forslagene nr. 16–18, fra Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene han refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Knut Storberget (A) [11:34:41]: Det er to utfordringer i denne diskusjonen.

Den første er at det ser ut til at enkelte ikke tar inn over seg de betydelige problemene som folk i ulvesona har opplevd knyttet til ulv. Jeg hørte representanten Holmås bekymret seg for hva om man gjorde de samme betraktningene rundt lundefugl som man nå gjør rundt ulv. Da må jeg si at det er nok en grunn til at folk på Røst er mer vennlig innstilt til lundefugl enn det folk i Østerdalen er til ulv. Det er nok en årsak til det. En av grunnene til at dette ofte blir konfliktfylt, er at det synes som man noen ganger undervurderer de betydelige problemene som folk faktisk har opplevd knyttet til ulv i de siste årene. Jeg kan gjerne ta med representanten Holmås på en kort weekend i Østerdalen hvis han vil høre og se ulv. Folk opplever jo nå at man har dem rundt beina. Det er mange dyr. Vi vet også at det som har vært livsgrunnlaget for folk i en stor del av Norge, faktisk er revet bort gjennom de vedtakene som er gjort knyttet til ulveforvaltningen. Så den manglende muligheten til å drive livsutfoldelse, beitenæring og ikke minst jakt må stortingsflertallet ta inn over seg når man skal vurdere framtidens ulveforvaltning.

Det andre store problemet knyttet til denne debatten er folks mangelfulle tillit, og det kommer av det første her. Dette er særlig fordi man ser at storsamfunnet ikke griper inn når man opplever betydelig skade. Derfor er i hvert fall undertegnede fornøyd med at man har klart å få til dette forliket. Jeg mener at dette forliket kan bidra til å heve graden av tillit, ved at det blir tydeligere at man kan gripe inn når man skal gripe inn, også i ulvesona, på et lavere bestandsnivå enn det man har hatt til nå. Det er bra. Som saksordføreren, representanten Aasland, også sa, er bestandsmålet et faktisk mål. Det er det grunn til å understreke. Jeg tror at det vil kunne bidra til – sammen med det statsråden pekte på, at man faktisk skyver beslutningsmyndighet ned i systemet og ut til nemdene – å gi dette området økt tillit, noe som trengs hvis man skal gi vernet legitimitet.

Gunnar Gundersen (H) [11:37:54]: La meg først få takke Stortinget for endelig å vise vilje til å ta på alvor den belastning, den konflikt og den fortrenging av en rekke interesser som ulvepolitikken har påført mitt nærmiljø, for når ulven etablerer revir, er det dramatisk. All beitenæring opphører, jakt og annen utmarksbruk endres sterkt, hunder tas – jeg har selv sett gamle harejegere gråte over tapt hund og hobby. Nå er alt borte fra mitt nærområde. Utmarka legges brakk. Mange føler frykt, den er kanskje ikke rasjonell, men den er faktisk reell.

Jeg har fulgt reetableringen av ulv i 40 år. I starten trodde jeg på den «sørskandinaviske drøm» og mente at vi hadde et ansvar. Gradvis har det utviklet seg til at jeg nå sier at det ikke kommer på tale å akseptere at Hedmarks næringsgrunnlag og livskvalitet ofres på alteret til en sterkt innavlet ulv av ukjent opprinnelse, kanskje sterkt hybridisert med hund, der naturmangfoldlovens definisjoner egentlig bør gjelde. Eiendomsrett, respekt for enkeltmennesket, sørsamer, skogfinner, beitelandskap og en rekke andre ting går langt foran.

Jeg finner det nesten ikke til å tro at Stortinget har fått en stortingsmelding der man ikke har avklart det genetiske og geografiske opphav gjort på en fullstendig DNA og for begge kjønn. Det er nå oppdraget. Uppsala universitets funn fra 2001 diskuteres ikke. Jeg finner det utrolig at man ikke har snakket om reintroduksjon når det beviselig er satt ut ulv i Sverige ved flere anledninger. Jeg finner det utrolig at man tar så lett på Bern-konvensjonen som man gjør, og utsagnet i meldingen – «Artenes genetiske opprinnelse er ikke av betydning for statenes ansvar» – er meningsløs miljøpolitikk. Når laks er laks, fikk vi «gyro», hva får vi når ulv er ulv? Dette er alvorlig. Dessuten, om ulv er ulv uansett opprinnelse, snakker vi om det mest tilpasningsdyktige og suksessrike rovdyret etter mennesket. Man får bestemme seg – enten er genetikken viktig, og da er den sørskandinaviske stammen utdødd, eller så spiller ikke genetikken noen rolle, og da er ikke ulven truet.

Kunnskapshullene er så mange i denne stortingsmeldingen at den ikke egentlig er egnet som beslutningsdokument. Den minner mer om et partsinnlegg enn en objektiv framstilling. Det er dette som er konfliktens kjerne, som Knut Storberget også var inne på. Konflikten er drevet fram, tilliten har forsvunnet – i sum er det svært skadelig miljøpolitikk. Merknadene som ligger i innstillingen, taler et tydelig språk.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:41:12]: Når jeg har sittet og hørt på denne debatten, blir jeg litt forundret – forundret over at vi som er litt kritiske til å ha ulv på dørstokken, og som er litt kritiske til at beitedyra skal kunne være mat for et rovdyr, blir kalt kunnskapsløse. Når man sammenligner lundefugl og en drapsmaskin som ulv og kaller andre kunnskapsløse, er det lov å sette spørsmålstegn ved det.

Når man også sier at det er stort press på landbruket innenfor ulvesonen og samtidig sier at det er lite skade utenfor sonen, stiller jeg spørsmål om hva man bygger dette på. Hvis man ser på hvordan skadeomfanget har vært der det er ulv, altså innenfor sonen, er det riktig at skadeomfanget innenfor sonen har gått ned. Men det er ikke noe rart, for det er snart ikke beitedyr igjen å ta der. Resultatet har blitt at skadeomfanget utenfor sonen har økt betraktelig, for der er det beitedyr igjen – ennå. Hvor lenge det fortsetter, med den ulveforvaltningen som har vært, er det lov å stille spørsmål om.

Så sier man også at det er nok hjortevilt å ta av, som ulven kan få. Det blir mindre og mindre, det er det ingen tvil om, etter hvert som ulvebestanden øker. I et jaktområde i Sverige felte de for få år siden 17 000 elg i året. Nå er de nede i 3 000. Hvilken betydning har det for jaktutøvelsen og ringvirkninger rundt at dette også er en matressurs?

Det er litt forunderlig å høre at vi som har levd med ulv, har sett ulv og vet hva ulven kan gjøre, blir kritisert som kunnskapsløse. Når vi påstår at ulven tar seg en tur inn i et sauefjøs og tar sau og drar den med seg ut, er vi kunnskapsløse – men vi har sett det selv.

Det jeg er veldig glad for, er innlegget til representanten Elvestuen og hans presisering, der han gang på gang sier at dette forliket vi nå har kommet fram til, vil føre til en reduksjon av ulvebestanden. Det er jeg utrolig fornøyd med, for det har vært Fremskrittspartiets intensjon i hele denne saken, og vi har klart det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:44:25]: Morten Ørsal Johansen representerer regjeringspartiet Fremskrittspartiet. Gunnar Gundersen representerer Ring 3-Høyre, som nå har hatt gjennomslag i denne saken. Det er ingen tvil om at det forslaget som kom fra Høyre og Fremskrittspartiet, i utgangspunktet var enda mer ytterliggående enn det som nå blir vedtatt. Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har moderert det jeg har kalt Ring 3-Høyre og regjerings-FrP, slik at forslaget til vedtak blir litt mindre ytterliggående enn det regjeringen selv ville.

Det som er det triste i denne saken, er at dette blir et vedtak som opprettholder konfliktnivået. Det blir ikke noe bedre for dem som driver med beitebruk. Det blir ikke noe bedre for dem som mister jaktrettigheter. Det blir ikke noe bedre for dem som får sin private eiendomsrett svekket. Det blir ikke noe bedre for dem som driver med friluftsliv. Dette er et stort, stort inngrep – og det fordi vi skal reintrodusere en art, som det står i uttalelsen fra næringskomiteens flertall. Og det er ingen norsk ansvarsart. Vi har mange norske ansvarsarter, der over 25 pst. av populasjonen er i Norge. Da er det naturlig å sette inn ekstra tiltak. Om det er jordugle, villrein eller elvemusling – vi har en hel rekke med norske ansvarsarter. Men så har vi også en svarteliste. Der står villsvin. Villsvin er alle enige om er en reintroduksjon av en art i Norge, som også har vært i Norge før, men den har vi tatt et politisk valg om at vi ikke vil ha. Men når det gjelder finsk-russisk ulv, har vi tatt et politisk valg om at den vil vi ha.

Det er ikke noen forskjell på villsvin og ulv annet enn at det er mer symboltungt å si at man er for ulv enn for villsvin. Ingen av de to artene er utryddingstruet, men man ønsker å reintrodusere dem. Og skal man reintrodusere dem, bør man i hvert fall kunne se de folkene som tar konsekvensen av det, i øynene. Det har vært dramatisk for dem som bor i ulvesonen i mitt valgdistrikt. Folk har fått endret livet sitt totalt – fra at de har brukt utmarka som en næringsvei, som en fritidsvei og som definerende for hele livet, til at det har blitt tatt fra dem. Og da bør det i hvert fall være fordi vi ønsker å ta vare på noe spesielt.

Jeg hadde møte med den svenske landbruksministeren da Senterpartiet satt i regjering, og han var helt tydelig på at de hadde et eget utsettelsesprosjekt på ulv fordi de skulle sikre arten. Man skulle sette ut ulv. Men det ble stoppet fordi den ene dyrepasseren ble drept av den ene ulven. Så til dem som har sagt at det er tull at det blir satt ut ulv på svensk side: Det er et faktum. Og hvis man spør den svenske regjeringen, sier de det helt åpent, at det har vært en del av deres vedtatte politikk. Det har gått i bølger, men det siste prosjektet ble stoppet på grunn av den tragiske ulykken som faktisk skjedde. Og leser man på MDs hjemmesider, vil man selv se at det står at man har fraktet ulv fra Nord-Sverige til Sør-Sverige. Så det er et biologisk eksperiment. Det er ikke et eksperiment for å sikre artsmangfold, det er for å reintrodusere en art. Vi burde heller bruke ressursene på norske ansvarsarter i stedet for på en art som skaper så mange utfordringer som den faktisk gjør.

Rigmor Aasrud (A) [11:47:46]: Det er ingen tvil om at rovdyrpolitikk er krevende. Det er det også i vårt fylke, og det var med stor undring mange miljøer i Oppland så ulvemeldingen som kom fra regjeringen. Jeg tror ingen av dem som var overrasket over innholdet i den meldingen, opplever det som noen bjørnetjeneste at stortingsflertallet i dag har forbedret den meldingen betraktelig, for i store deler av innlandet er landbruket en viktig næring. Mange lever av dyrehold, og bruk av utmarksbeiter er nødvendig – nødvendig fordi det bidrar til dyrevelferd og til kvalitet på kjøttet som produseres, nødvendig fordi det i deler av landet ikke er mulig å bruke jorda til annen produksjon enn gras, og nødvendig fordi jordbruket er en stor del av sysselsettingen i innlandet.

Jeg har reist mye i Gudbrandsdalen de siste årene, og jeg har møtt bønder som har måttet gi opp dyreholdet på grunn av rovvilt. Det er ganske tøft å møte dem, gå bak låven og se hauger med sau som ligger der, som er revet i hjel av rovdyr. Derfor er det så viktig at vi nå kan komme et skritt videre og få til en noe bedre forvaltning av ulven. Selv om Oppland ikke er en del av ulvesonen, er det sånn at mange streifdyr kommer inn også i Oppland, og analysene av de ulvene som er tatt i Oppland, viser at de trolig kommer fra Sverige. Derfor tror jeg det er helt riktig at man nå får en større bevissthet om at man må se ulvestammen i Sverige i sammenheng med den norske.

De ulvene og de rovdyrene som er i Oppland, gjør ofte stor skade, og derfor er det så viktig at vi har en forutsigbarhet om uttak. Da mener jeg at vi må legge større vekt på den lokale kunnskapen, som den rovdyrnemndene besitter. Det er viktig at de har de fullmakter som er nødvendig, for at vi kan ta ut skadedyr raskt, og det er viktig at det er forutsigbarhet i de saksbehandlingsreglene som gjelder. Jeg må si at det var overraskende å se at statsråden grep direkte inn i å gi noen fellingstillatelser. Det skapte uro, det var overraskende. Jeg regner med at de saksbehandlingsrutinene som skal brukes heretter, vil være mer forutsigbare, sånn at folk vet hvordan man skal forholde seg, og da mener jeg at man må legge mer vekt på rovviltnemndenes kunnskap og arbeid.

Torhild Aarbergsbotten (H) [11:50:59]: Få saker har engasjert mer enn denne – i media, ute blant folket og her på Stortinget. Her har nok skillet mellom by og land blitt tydeligere enn i mange andre saker.

Vi skal ha respekt for at diskusjonen om ulv berører mange, og særlig dem som lever med rovdyrene tett innpå seg. Derfor er jeg veldig glad for at innstillingen som nå er forelagt Stortinget, er bredt politisk forankret og har en innskjerpelse i forhold til hva som har vært praktisert fram til nå. Likevel har vi fått et forlik som er forankret i rovviltforliket fra 2004.

Jeg er svært glad for at flertallet i denne saken er så tydelig på at forvaltningen av ulvestammen har mål om å skape tillit og respekt i befolkningen og søke å dempe konfliktnivået. Det understrekes at dialog og lokal involvering er viktig for både forvaltningen og berørte interesser, slik at utfordringene enkelte opplever, kan løses best mulig. Flertallet påpeker at respekt for privat eiendomsrett må ligge til grunn også i rovviltforvaltningen.

Det er også viktig å framheve at en nå legger forvaltningen av fellingstillatelser til den regionale rovviltnemnda når bestanden av ulv er innenfor bestandsmålet. Regional forvaltning er et viktig prinsipp, da de har størst kjennskap til utfordringene og kan treffe de beste beslutningene innenfor de nasjonale rammene. Det er også bra at myndighet til å fatte vedtak som berører grenserevir, nå flyttes fra Miljødirektoratet til nemndene, og at dette skjer så raskt som mulig.

I mine møter med beitenæringen opplever jeg stor aksept for at vi skal ha rovdyr her i landet. Det er forståelse for at det skal være plass til både beitedyr og rovdyr. Misnøyen ligger på oppfølgingen fra myndighetene når det gjelder uttak av skadedyr. Skadedyr må tas ut raskt og effektivt uten at byråkratiet forsinker prosessen, og jakten må foregå på en human måte. Av disse grunner er nettopp vektleggingen av effektiv forvaltning og å holde bestandsmålet så viktig. Det samme er den faktiske innskjerpelsen i forhold til tidligere – mindre ulvesone, alle ynglinger skal telle med, og grenserevirene blir tatt inn.

I tillegg til et effektivt uttak av skadedyr og en forvaltning som er mer tillitsbasert, er gode og rettferdige erstatningsordninger avgjørende for å dempe konfliktene. Etablering av ulv har betydelige konsekvenser for den enkelte rettighetshaver og er et inngrep i eiendomsretten. Derfor er det rett og rimelig at staten yter full erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept av rovdyr.

Jeg håper at vi med vedtakene som gjøres i dag, kan bidra til at vi får en mer effektiv rovdyrforvaltning, og at oppfølgingen av rovviltforliket kan bli enda bedre. Vi skal kunne ha både rovdyr og beitedyr i dette landet. Da må det gjøres noen tiltak, og det gjør vi i denne saken i dag.

Odd Omland (A) [11:54:13]: Jeg synes det er bra at et ganske bredt flertall har samlet seg og i tillegg har foretatt innstramninger i norsk ulvepolitikk framover i forhold til det som ble framlagt ifra regjeringen – det være seg bestandsmål og innskrenkning av ulvesoner.

Det er også bra at et flertall understreker viktigheten av størst mulig regional forvaltning og derfor mener at regional forvaltning skal ha myndighet til å fatte vedtak om felling og om hvorvidt bestanden av ulv er innenfor både bestandsmålet og nasjonale målsettinger.

Jeg vil presisere at bestandsmålet må oppfattes som et minimums- og et maksimumsmål, og at dette er nådd når man har passert fire og skal ikke overstige seks. Da skal tiltak iverksettes. Det er også bra at energi- og miljøkomiteen skriver at bestandsmålet bør baseres på det faktiske antall ynglinger hvert år.

Jeg vil understreke at Stortinget har et mål om å øke norsk matproduksjon på norske ressurser. Da må det også legges til rette for beiteressurser og for å utnytte dem. Derfor er det i denne sammenhengen viktig å minne om at målsettingen for norsk rovdyrpolitikk er todelt: avveie hensynet til rovvilt opp mot hensynet til beitenæringen. Jeg vil også i denne sammenhengen presisere viktigheten av at tap skal og må erstattes fullt ut.

Vest-Agder, hvor jeg kommer fra, tilhører den ulvefrie sonen. Allikevel har flere streifdyr kommet de seneste årene og hvert år gjort stor skade, til fortvilelse for næringen. Jeg håper og tror at man gjennom vedtakene som fattes i dag – reduksjon av ulvesonen og fastsettelse av et bestandsmål hvor man, når det er nådd, skal iverksette tiltak – sammen med andre tiltak som ligger i forliket, og som saksordføreren redegjorde godt for, vil bedre situasjonen for næringen, samtidig som det også er funnet en god balanse for norsk ulvepolitikk.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:56:50]: Gjennom generasjoner har sauehold vært en tradisjonelt viktig del av landbruket i min region og i min kommune, Eidsvoll. Jeg ønsker at det landbruket jeg kjenner, og det kulturlandskapet det bidrar godt til i Akershus, fortsatt skal bestå.

Det ser veldig fint ut på papiret når en leser at en skal forvalte rovdyr og beitedyr så adskilt som mulig. Det er allikevel ikke hverdagen i de beiteprioriterte områdene jeg bor i. Mitt utmarksområde utenfor ulvesonen herjes av ulv, og det medfører mye lidelse både for sau og for eiere. Det gjør også veldig stort inntrykk på oss andre når vi ferdes i våre flotte skogsområder i Eidsvoll og ser døde eller skambitte sauer som lider. Det gjør inntrykk på meg når bonden på min nabogård forteller at han i 2014 mistet 120 dyr på beite.

Det gjør like stort inntrykk på meg når Hans Petter Klokkerengen, rovviltkontakt i Statens naturoppsyn i Eidsvoll, forteller hvordan han opplever å måtte slakte disse beitedyra. Hans jobb er både å dokumentere skadene og fortelle jaktlagene hvor den siste sauen er tatt. Han skal være med sauebonden ut for å avlive sauen, og han obduserer og dokumenterer at det er rovvilt som har skadet sauen. Når han sier at han er 100 pst. sikker på at det er bittmerker og drapsmønsteret til ulv, er jeg trygg på at han kan sine saker. I fjor uttalte han til min lokalavis Eidsvoll Ullensaker Blad at han siden 1992 har slaktet bortimot 2 500 sauer som er skadd på beiteområde.

I forrige uke hadde vi besøk av ulven noen hundre meter fra der jeg bor i et byggefelt, og det er ikke bare sauebønder som da kan bli engstelige, men også vi andre.

Nå står vi foran en sommer hvor sauebøndene med stor tvil igjen gjør det generasjoner før dem har gjort: slipper dyra sine ut på utmarksbeite. Antakelig blir det kortere og kortere utmarksbeiting på de dyra og tidlig innsamling på høsten.

Jeg kan derfor kjenne at jeg blir smått provosert over den poesien som representanten Eidsvoll Holmås forsøker seg på i sitt innlegg i dag. Det er altså ikke slik i de beiteprioriterte områdene i Eidsvoll at man opplever naturens velsignelse når ulven besøker oss. Den etterlater seg skambitte og svært lidende dyr, bønder som gråter over dyra sine som lider, og bønder som vurderer å slutte med det dyreholdet de i generasjoner har drevet med. Det brukes også mye ressurser på å jakte den som dreper, og han er ofte god på å gjemme seg.

Jeg er glad for at flertallet i dag finner frem til en løsning for bestandsmål som vi kan akseptere, og går inn for en bredere utredning av ulvens genetiske opphav. Så er jeg fornøyd med at flere områder er tatt ut av ulvesonen, og så får vi håpe at det holder ulven litt lenger øst, at den ikke beveger seg over den neste naturlige barrieren, som er elva Vorma, slik at det vil true eksistensen til enda flere sauebønder innenfor det beiteprioriterte området. Av ulv og sau holder jeg fortsatt fanen høyt for at det er sauen som er et ålreit dyr.

Marit Arnstad (Sp) [12:00:07]: For det første må jeg si, for å kommentere debatten litt, at jeg er glad for at representanten Rasmus Hansson stadig gir oss nye argumenter – og gode argumenter – imot et norsk EU-medlemskap. Det er nok riktig at det ville ha vært en enda mer ekspansiv ulvepolitikk om vi var innenfor EU, enn det er når vi er utenfor. Det er ofte slik at desto lenger vekk makta er fra dem som faktisk blir berørt av noe, desto lettere er det også å tre vedtak nedover hodet på folk. Det er det en ofte opplever når det gjelder rovviltpolitikken.

Jeg har notert meg at enkelte talere mener at det som nå skal bli politikken, kommer til å bli tydeligere enn det som har vært tidligere. Men det er jo slik at statsråden allerede i replikkordskiftet bidrar til å skape usikkerhet med sine mange forbehold om hvordan et nytt intervallbestandsmål skal forstås – vi må ta hensyn til at det er en ny type mål, vi må ta hensyn til dialogen med Sverige osv., osv. Så at dette skal være så mye tydeligere, er jeg svært usikker på.

Det har vært veldig mange gode innlegg omkring beitebruk, men de mange talerne fra flertallspartiene som her priser hensynet til landbruk og beitebruk, bør også tenke seg om to ganger. Dette bestandsmålet kommer til å bidra til å øke konfliktene, og det kommer til å bidra til at man fortsatt har svekket tillit.

Det er slik at skadeomfanget utenfor ulvesonen øker betraktelig. Det er et av de store problemene vi opplever. Vi fikk et eksempel på det i helga: Når en fra Oppland på lørdag søker om fellingstillatelse på en ulv som er i et område der det blir sluppet sau samme dag, får en avslag fra Fylkesmannen i Oppland fordi det ikke er ulveskader ennå. Men det er direkte i strid med rovviltforlikets punkt 2.2.19, der det heter:

«Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr.»

Da skal en også få den fellingstillatelsen, og det at en ikke får det, skaper nettopp den mistilliten mellom miljøforvaltningen og beitebrukerne som mange her har vært inne på. Så jeg vil utfordre statsråden på det, for han har jo i andre saker som berører fellingstillatelse, bl.a. det som berører sauebønder som har medlemskap i Høyre, vært veldig rask på avtrekkeren til å gi fellingstillatelse. Spørsmålet som jeg mener statsråden må svare på her i dag, er: Vil det bli gitt fellingstillatelse i det beiteprioriterte området i Oppland før det eventuelt skjer noen skader, når sauene nå slippes? Det ville nettopp ha vært i tråd med rovviltforlikets punkt 2.2.19. Det mener jeg statsråden her i dag bør svare på rett opp og ned på talerstolen.

Sveinung Rotevatn (V) [12:03:16]: Eg har følgt debatten, og eg må seie han har vore eit trist syn. Ein sterkt trua dyreart skal stortingsfleirtalet no ut og jakte på, ikkje fordi ein har noko fagleg grunnlag for det, ikkje fordi regjeringa har føreslått det, men fordi ein har latt konspirasjonsteoriar og eit høglydt mindretal få forkøyrsrett.

Regjeringa la fram eit kunnskapsgrunnlag i form av ei stortingsmelding, som var godt og kunne gjeve grunnlag for eit breitt forlik. Kva skjer? Det som skjer, er at regjeringa og miljøvernministeren blir audmjuka, ikkje berre av eit stortingsfleirtal, men eit stortingsfleirtal leidd av sine eigne parti. Det er oppsiktsvekkjande. Ikkje nok med det: Etter at ein har audmjuka statsråden og regjeringas politikk i energi- og miljøkomiteen, melder næringskomiteen seg på og kritiserer energi- og miljøkomiteen for at ein ikkje har audmjuka regjeringa nok.

Fleirtalet skriv i merknadene frå næringskomiteen:

«Komiteens flertall er av den oppfatning at så konfliktfylt miljøvern som reintroduksjon av ulv er, generelt sett, ikke er godt miljøvern.»

Og vidare:

«Komiteens flertall mener det ville forenklet forvaltning og forståelsen av bestandsmålet dersom man ikke hadde en spesifisering av helnorske ynglinger.»

Det er vanskeleg å konkludere på nokon annan måte enn at her har regjeringa ikkje i det heile noko grunnlag i sine eigne stortingsgrupper for den politikken dei legg fram.

Saka vi no behandlar, er eit tilbakeslag for norsk rovdyrpolitikk, ikkje berre fordi ein no ikkje lenger har eit breitt fleirtal rundt politikken, som ein har hatt i tolv år, men fordi ein også ser vekk frå faglege råd.

Då vil eg til sist påpeike ein trend eg synest generelt er skummel i politikken. Det er denne haldninga om at mi fåkunne er like gyldig som din kunnskap. Her går altså representantar frå Senterpartiet på talarstolen og etterlyser ny forsking fordi dei ikkje har tillit til det dei kallar dei kjente fagmiljøa i Skandinavia. Senterpartiet meiner altså at kunnskapen ikkje er god nok. Dei vil ha anna forsking, for dei er ikkje einige med det forskinga seier. Den typen tilnærming til politikk fører heilt gale av stad. No fører det oss til ein stad der vi vil få ein mindre ulvestamme, i strid med dei internasjonale forpliktingane våre, og i strid med det som burde vere ein anstendig norsk rovdyrpolitikk. Det er det all grunn til å beklage seg over.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:06:24]: Det er i hvert fall godt å vite at avstanden mellom SV, MDG og Senterpartiet blir større og større desto lenger denne debatten pågår. Jeg tror ikke det er så vanskelig for noen å forstå at det at Senterpartiet satt i regjering med SV i åtte år og brukte nær sagt enhver mulighet til å kunne forbedre rovdyrpolitikken, herunder ulvepolitikken, er med på å prege den debatten som vi har i dag.

Representanten Elvestuen tok opp og skrøt voldsomt over den roen vi har hatt i Norge om ulveforvaltning, og viste til forlikene fra både 2004 og 2011. Ja, det er godt mulig at det har vært ro på Stortinget, det er godt mulig at det har vært ro i Oslo, og det er godt mulig at det har vært ro i Frognerparken, men for dem som lever og bor der hvor sonen er, eller i grenserevirene til sonen, har det ikke vært mye fred og ro. Der har det ikke vært annet enn konflikter hele tiden. Så man kan jo begynne å lure på hvilken ro det blir vist til.

Representanten Eidsvoll Holmås viste til at hadde vi i Norge kun hatt tre kull med lundefugl eller tre kull med fjellrev, kunne vi ikke akseptert det. Det er helt riktig, men vi kunne vel heller ikke akseptert seks kull med lundefugl eller fjellrev, som SV foreslår om ulv. Det er her representanten Eidsvoll Holmås går seg vill i skogen når han mener at forvaltning av ulv er sammenlignbart med forvaltning av lundefugl og fjellrev. Jeg vet ikke om han går seg vill i Hakkebakkeskogen eller i Hundremeterskogen, men jeg konstaterer at han ikke ser skogen for bare trær.

Representanten Rasmus Hansson, som vi flere ganger har hørt er en stor landbruksreformator, og som ønsker å legge om hele den norske landbrukspolitikken som handler om beitedyr, og at bøndene skal ikke selv få lov til å bestemme hva slags type bufe de vil ha, gikk seg også fullstendig bort her i dag. Han snakker om at vi må ta vare på Gud Vår Herres skaperverk. Ja, vi gjør det. Gud Vår Herre har satt menneskene til å passe på både bufe og rovdyr, og det har vi gjort i mange tusen år, både gjennom hyrder og gjetere og gjennom forvaltning.

Eirik Milde (H) [12:09:42]: Det har vært flere innlegg som antyder at Høyre har gjort knefall for dem som er motstandere av ulv, i denne saken. Det vil jeg på det sterkeste avvise. Hvis vi går til vårt program, er det rimelig klart. Vi skal

«sikre levedyktige bestander av de store rovviltartene (…) i samarbeid med alle våre naboland, innenfor artenes naturlige utbredelsesområde».

Regjeringserklæringen er enda tydeligere:

«Regjeringen vil sikre levedyktige bestander av de store rovviltartene i henhold til rovviltforliket, og søke å redusere konfliktnivået.»

Gjennom enigheten vi har mellom de fire partiene, mener jeg vi står trygt innenfor vårt program, vår regjeringserklæring og tidligere forlik. Dagens bestandsmål, med tre helnorske ynglinger, viderefører vi. Hvis det var innenfor våre forpliktelser, både internasjonalt og på andre måter, før dagens vedtak, må det også gjelde etter dagens vedtak.

Senterpartiet vil videreføre dagens bestandsmål, men inkludere grenseflokkene. Det innebærer at det ikke trenger å være helnorske ynglinger, og Senterpartiet overlater på den måten alt ansvaret til Sverige. Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne, som i anstendighetens navn ikke var med på forlikene i 2004 og 2011, ønsker en dobling av helnorske ynglinger i forhold til i dag og en tilsvarende dobling av grenserevirene. Det ligger høyt over det som Stortinget har vært enig om tidligere, og vil gjøre det enda vanskeligere å oppnå den todelte målsettingen om både rovdyr og utmarksbeite.

Det kommer også påstander om at vi med dette nærmest vil utrydde ulven i Norge. Nei, dette gjør ikke det. Som jeg var inne på i mitt tidligere innlegg, vil dagens bestandssituasjon innebære at nemndene kan åpne for å ta ut tre helnorske ulveflokker innenfor ulvesonen, med den forvaltningen vi har i dag, mens vårt forslag innebærer tre til seks ulveflokker, inkludert grenserevirene. Helt uavhengig av gammel eller ny forvaltning kan nemndene nå åpne for jakt innenfor sonen for første gang i historien. Jeg mener at det er en god nyhet. Jakt er i seg selv et av de mest konfliktdempende tiltakene som finnes, fordi de som bor innenfor sonen, aktivt kan delta i å holde bestanden på det nivået Stortinget har satt.

Til slutt litt om at miljømyndighetene nå får større makt med det nye bestandsmålet: Nei, de gjør ikke det. Nemndene får nå ansvaret for all forvaltning av ulv i Norge når målet er nådd. Det innebærer mer lokal forvaltning. Jeg mener at det pålegger oss alle å dempe konfliktnivået i begge retninger i denne debatten. Vi skal ha ulv i Norge, vi har det nå, og vi skal ha det i framtiden. Og det som vedtas i dag, legger det til grunn.

Ola Elvestuen (V) [12:13:08]: Jeg skal ikke gå inn på om Høyre gjør et knefall, men Høyre går i hvert fall bort fra det som er regjeringens forslag, og går inn på et forslag som reduserer antallet ulv i Norge. Man beveger seg farlig ned mot det som er Bern-konvensjonens forpliktelse, og det vil da være et spørsmål om man i forvaltningen faktisk går under det som er forpliktelsen. Det skal bli interessant å se ikke bare den norske reaksjonen, men også den internasjonale reaksjonen når man får konsekvensene av vedtaket som gjøres – hvis det følges opp med den nedskytingen som det åpner for.

Det er også en annen ting Høyre gjør med dette vedtaket. Det undergraver den kunnskapsbaserte, faglige forvaltningen av ulv som vi har hatt i Norge, gjennom at man går inn på vedtak hvor man trekker i tvil de fagmiljøene vi har på genetikk, men også langt utover det, for det er jo ingen av de beskrivelsene eller tallene man egentlig tror på, heller ikke jaktgrunnlaget. Rapporten sier at ja, det er endringer i elgbestanden der det er ulv, men på kommunenivå kan man ikke se noen endring. Det er ikke slik at det blir mindre elg i de områdene hvor man har ulvesone. Man kan også kompensere med måten man legger opp jakten på, for å holde oppe disse bestandene. Det beskrives godt i meldingen, og det er mulig å få til. Ja, det er slik som man beskriver, at skadeomfanget innenfor sonen selvfølgelig har gått ned. Det viser nettopp at man kan ha en god forvaltning.

Venstre er helt enig i at man må styrke de forebyggende tiltakene innenfor ulvesonen, og vi har forslag om det, både ved støtte til kommunene over statsbudsjettet, ved å etablere et nasjonalt program for systematisk utvikling av skadeforebyggende tiltak for beitenæringen, og ved at man ber regjeringen sette i gang forsøk med risikobaserte erstatningsordninger.

Flertallet ønsker å ha færre ulv for å begrense skadeomfanget. Med den politikken vi fører, tror jeg man fort kan trå feil. Det er slik at skadeomfanget på beitedyr naturlig nok er størst utenfor ulvesonen. Men ulven som forårsaker den skaden, er stort sett streifdyr fra Sverige og grenseområdene, og disse kommer det ikke til å bli færre av gjennom den politikken vi nå fører. Tvert imot kan det fort bli slik at Sverige må kompensere for den innstrammingen som Norge nå gjør, for å sørge for at vi har, og følger opp, de bestandsmålene vi trenger for å opprettholde den sørskandinaviske ulvestammen. Da vil konsekvensen bli at omfanget av skader kan øke.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:16:33]: Det at vi har rovdyr i norsk natur, er blodig alvor for mange menneske som lever med det. Eg har møtt folk, snakka med dei, sett uroa, sinnet, som dei til og med kunne ha mot meg som miljøvernminister, sauebøndene som kom, øyro som dei hadde kutta av og viste meg, frå sauane dei hadde mista til ulv. Dette er blodig alvor. Sjølv om jerv sakleg sett utgjer ei større utfordring enn ulv, er det blodig alvor for dei som lever der det er ulv. Det er blodig alvor på den andre sida òg. Det er blodig alvor for alle som er opptekne av at vi skal ta vare på ein kritisk utrydningstrua art, og at vi saman med andre land skal ta det medansvaret.

Det Stortinget trass alt har klart, i ei ti års tid no, er å opptre relativt statsberande og prøve å binde desse omsyna saman – ja, til og med i siste runde å få med alle parti på eit forlik, der vi så godt vi kunne få til, klarte å vareta motsette omsyn.

No har vi kopla oss frå det og i realiteten gjeve opp det forsøket. Senterpartiet hoppa i verkelegheita av for fleire år sidan fordi dei ville drive valkamp på denne saka i staden for å styre ho. Men no har fleirtalet kopla seg av – miljøpartia i tillegg. Eg er i denne saka særleg overraska over dei statsberande partia Høgre og Arbeidarpartiet, som vanlegvis er berarar av å prøve å vareta ulike omsyn. For kva skal vi eigentleg med statsberande parti viss ein ikkje klarer å opptre litt statsberande når det trengs? Difor er det synd at vi no er tilbake i ein full konfliktfase, der alle sprekk opp på alle kantar.

Eg meiner at forliket som fleirtalet vil vedta i dag, er kritikkverdig særleg på tre punkt. Det er heldigvis veldig sjeldan at vi i Noreg vedtek ting som vi opent veit – bekrefta av statsråden – kan vere i strid med internasjonale konvensjonar, og utfordrar dei. Det skjer, men det skjer veldig sjeldan, og det skjer veldig sjeldan med vitande og vilje. Det er òg veldig sjeldan vi vedtek noko vi veit er i strid med det fleirtalet i befolkninga ønskjer, i gjentekne målingar. Eg har høyrt fleire innlegg her som litt svogerforskingsbasert seier det motsette, at folk ikkje vil ha dei her. Det er heilt feil. Det er eit betydeleg empirisk grunnlag frå gjentekne undersøkingar for at det over heile landet, i ulike typar regionar, er eit klart fleirtal for levedyktige bestandar. Og det er eit fleirtal som vil ha ein meir liberal rovdyrpolitikk, altså ein rovdyrpolitikk med fleire rovdyr, enn det motsette, trass i at mange føler det motsette når dei snakkar med naboen.

For det tredje er frykta reell. Representanten Gundersen sa det godt: kanskje ikkje rasjonell, men reell. Frykta er verkeleg, og difor må ho takast omsyn til. Men skal vi basere politikken til Stortinget på denne frykta? Det kan vi ikkje gjere. Difor synest eg det er beklageleg at vi går frå breie forlik som varetek ulike omsyn, til ein politikk som vil gje mindre ulv og meir konflikt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:19:56]: Først hadde jeg tenkt å gratulere regjeringa, som omsider har klart å legge fram en melding om ulven. Jeg husker at jeg spurte den første klima- og miljøstatsråden, Sundtoft, om når de hadde tenkt å legge fram en melding om ulv, siden dette spørsmålet skulle være løst innen utgangen av 2013 – dette var på høsten 2013. Nå er det tre år siden, og en ulvemelding har kommet – og et forlik. Det er en melding som regjeringas talsmenn her i Stortinget har ment er så dårlig at de har ønsket å sende den tilbake til statsråden. Representantene Gundersen og Ørsal Johansen mente da meldinga kom, at den ikke tok hensyn til annet enn rovdyra, mens den glemte alle andre interesser. Ørsal Johansen sa det så treffende til avisa GD:

«I denne meldingen er det mye som ikke henger på greip.» – Alle andre interesser er glemt. – «Bruken av utmarksressursene, jakt, næringsinteresser, økonomi og belastningen for folk. Og de dropper helt spørsmålet om dette er gjeninnføring av en art.»

Derfor ville han sende meldinga tilbake. Slik gikk det ikke, og jeg betviler at det hadde blitt så veldig mye bedre kvalitet på meldinga ved en tilbakesending.

Dette er ville skriverier, som er gjennomlest og godkjent av politisk ledelse, som antakelig har liten kjennskap til situasjonen for dem som bor og forsøker å leve av jorda og sau og beitebruk i områdene som har størst belastning.

Så til det representanten Arnstad nevnte i stad: Det er sikkert flere enn meg som har fått en mail i dag om at det var søkt om fellingstillatelse på ulv den 4. juni, altså for to dager siden, på ulv observert få kilometer fra sauer som ble sluppet på utmarksbeite samme dag, i prioritert beiteområde. Denne søknaden ble avslått av Fylkesmannen i Oppland fordi det ikke er ulveskade ennå. Det er ikke noe rart at mange føler at dette bryter med rovviltforliket som allerede ligger til grunn i dag. I punkt 2.2.19 heter det:

«Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»

Jeg har også lyst til å spørre statsråden, som representanten Arnstad gjorde tidligere: Vil det bli gitt en tillatelse på søknad om skadeforebyggende felling i beiteområder? Vi vet at Miljødirektoratet har problemer med i det hele tatt å greie å svare på den slags henvendelser når det gjelder jerv, så jeg spør derfor statsråden: Vil det nå bli gitt tillatelse til skadeforebyggende felling av ulv i beiteprioriterte områder?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:22:43]: Definisjonen på kunnskap, hvis vi går til Sveinung Rotevatn, er vel hvis man kan klare å holde et akademisk innlegg på en Civita-frokost. Det er vel det som er definisjonen på kunnskap, for han beskyldte alle oss som har et annet syn enn han, for kunnskapsmangel og «fåkunne» – vi som ikke ønsket den rovdyrpolitikken som Sveinung Rotevatn fra Venstre og Sogn og Fjordane ønsket.

Det er ikke sikkert alle av oss har holdt så mange akademiske innlegg på Civita-frokoster som Rotevatn har gjort, men mange av oss har møtt dem som blir berørt av rovdyrpolitikken gang etter gang etter gang etter gang, og det har også gitt kunnskap. I tillegg har vi møtt representanter fra den svenske regjeringen, lest de ulike rapportene fra Skandulv og sett hva som står der. Det har også gitt kunnskap om hvilke utfordringer dette gir, og at det ikke er snakk om å ta vare på en særegen sørskandinavisk ulvestamme, det er snakk om en reintroduksjon. Hvis man leser rapportene fra Petter Wabakken fra Skandulv, er de helt ærlige om det, de også. Det er ikke snakk om å ta vare på en særegen stamme, det er snakk om en reintroduksjon. Det kan en være for – det er selvfølgelig et ærlig standpunkt, det – eller man kan være imot det, og det er også et ærlig standpunkt. Men det å si at dette er en spesielt utrydningstruet art, er feil.

I direkte møte med den svenske regjeringen sier de at de har et program for å sette ut ny ulv fra svenske dyreparker – faktum. Når man leser Skandulv-rapporten, står det at jo, noen av dyrene har fått en liten «hjälp» den siste biten – de er blitt transportert fra Sør-Sverige til Nord-Sverige. Det er et faktum. Men man kan mene at det er rett, og man kan mene at det er feil. Vi mener at det er feil.

Det er også et faktum at villsvin, som også har vært i den skandinaviske faunaen og vært i Norge før, er svartelistet. Det er også en reintroduksjon av en art som vi politisk har valgt å svarteliste. Det er ikke noe mer unikt med villsvin enn med ulv, men ulv er et mer symboltungt dyr. Men ulv skaper enormt mye trøbbel, som mange ikke tar innover seg. For eksempel sier Ola Elvestuen fra Venstre – igjen – at ulven ikke har noen betydning for elgbestanden. Da har han ikke vært mye i skogene i Hedmark og Oppland og diskutert dette. Ta Trysil, som var den største elgkommunen: Der er kvoten nesten halvert. Sånn kan en gå fra kommune til kommune, for ifølge Rovdata er 95 pst. av maten til ulven elg. Selvfølgelig blir det mindre elg da. Man må være ærlig om det, for det er faktisk det som skjer.

Jeg utfordrer Vidar Helgesen som statsråd til å komme på et åpent møte i Hedmark og møte de menneskene dette faktisk handler om – diskutere, se dem i øynene og forsvare den politikken han står for. Det har Vidar Helgesen ennå ikke gjort. Han var innom på et lite symbolbesøk på Finnskogen bare for å si at han har gjort det. Som statsråd bør man ikke frykte folket, men ta seg en tur til Trysil, invitere befolkningen og si: «Hva mener du?» Og hvorfor er det sånn at selv innenfor et rovdyrsikkert gjerde skal det ikke være stående fellingstillatelse? Det bør man forklare til dem som blir berørt, og ikke frykte folket, for her har folket veldig mye kunnskap.

Terje Aasland (A) [12:26:02]: Jeg tenkte jeg skulle ta ordet nesten helt til slutt og konstatere at debatten gikk mot slutten, men det er jo ikke sikkert at den gjør det. Debatten kunne jeg ha takket for, ikke nødvendigvis fordi den har vært så god, men fordi den til de grader har understreket hvor vanskelig det er å forene partiene i Stortinget i nettopp denne saken. Når jeg hører dem som etterlyser et forlik, er jeg i utgangspunktet enig i det. Det kunne vært en fordel å ha et samlet storting i noe som er så vanskelig, så komplisert og ikke minst så følelsesladet som rovdyrforvaltningen, spesielt rettet mot ulv.

Det er ingen tvil om realiteten. Vi blir ikke kvitt konfliktene, slik f.eks. Senterpartiet vurderer saken, før ulven er ute av Norge. Det er en realitet. Så er det noen som har mye større behov for å markere at de er veldig for ulv i Norge. Når det blir vist til forhandlinger der SV og Senterpartiet mener at flertallet trakk seg ut, så mener jeg det er feil. Vi satt og diskuterte, drøftet, hvilke ulike innganger vi hadde, og skulle teste ut det. Vi kom tilbake og meldte de respektive partienes synspunkter, og det som har kommet fram, er – skal vi si – godt innenfor det som er partiprogrammet til Arbeiderpartiet. Og realiteten vi diskuterte – jeg kan jo åpne opp med å si det – som var innspillet i meldingen, var fem til åtte familiegrupper eller fire til seks ynglinger, som vi landet på. Da lurer jeg på: Hvordan går det an å få det til å bli svart-hvitt i framstillingen fra Venstre og SV? Da ønsker man å legge inn konflikt i dette temaet. Eller så er det for å bidra til å lage ulikheter og forskjeller mellom partiene som er større enn det de faktisk var da vi satt og snakket.

Jeg er usikker på om den endringen som lå i stortingsmeldingen, fra fem til åtte grupper, til det som flertallet er for, fire til seks ynglinger, kommer til å endre antallet ulv dramatisk. Det er noen her som er skråsikre på at det er å gå så langt over grensen at en er i ferd med å utrydde ulven fra norsk natur. Det mener jeg er et lite kunnskapsbasert uttrykk i denne debatten. Jeg er glad for at vi har klart å lage et bredt flertall for en vanskelig sak, en følsom sak, men en sak der vi opplagt har et ansvar for å ivareta rovviltet vårt på en god måte. Vi mener at vi gjør det nå når det gjelder ulv. Så blir det spennende å se om det vi samlet sett har bidratt til, faktisk demper konfliktene, for det er noe av formålet.

Sveinung Rotevatn (V) [12:29:14]: Dette har gått frå å vere ein debatt basert på fåkunne til å bli ein debatt basert på hersketeknikkar. Trygve Slagsvold Vedum er oppe på talarstolen og brukar som eit argument det å halde akademiske innlegg på Civita-frukostar. Eg trur faktisk at representanten Slagsvold Vedum har halde fleire innlegg på Civita-frukostar enn underteikna har gjort – utan at det har noko som helst å gjere med den saka vi no diskuterer.

Den hersketeknikken som går igjen mykje meir, er alle dei som går på talarstolen og snakkar om det ein tenkjer, føler og gjer innanfor Ring 3, i Frognerparken – i dei delane av landet som ikkje har ulv. Eg vil seie til representantane frå Hedmark, Oppland, Akershus, Østfold og Oslo: De er hjarteleg velkomne til å vere med i stortingsdebattar om oljeverksemd, om rasutsette vegar, om småflyplassar, om fiskeriforvaltning, og om jerv som tek sau i Sogn og Fjordane, for vi er nasjonalforsamlinga i landet, og vi diskuterer nasjonale spørsmål. Og om vi skal ta ansvar for artane som er i naturen vår eller ikkje, det er eit nasjonalt spørsmål, sjølv om eg sjølvsagt har forståing for at dei som bur i områda der denne arten finst, har sterke meiningar om han. Likevel er det slik, som representanten Solhjell heilt riktig påpeiker, at i heile landet, sjølv i dei områda der det er ulv, er det store fleirtalet i folket for at Noreg skal ha ei levedyktig ulvestamme.

I det første innlegget var representanten Gunnar Gundersen oppe og sa at den frykta som folk føler, kanskje ikkje er rasjonell, men ho er reell. Ja, det er mogleg det. Men så er spørsmålet kva som er oppgåva til politikarane. Er det å fyre opp under det dei innrømmer er ei irrasjonell frykt, eller er det å svare på den frykta med kunnskap, med å forklare kva som er realitetane, og med å leggje opp til ein langsiktig berekraftig politikk basert på forsking?

I dagens utgåve av avisa Nationen seier representanten Pollestad:

«Det store spørsmålet, som kun Senterpartiet våger å ta i, er om ulven hører hjemme i norsk natur.»

Og ein må våge å ta den debatten. Vi må våge å ta debatten om vi skal utrydde ein trua dyreart frå norsk natur. Det er ikkje min definisjon av vågemot, det er min definisjon av feigskap.

Gunnar Gundersen (H) [12:32:07]: Det er med nokså stor undring jeg hører på Rotevatn. Det er sjelden jeg hører så stor arroganse. Det er ingen tvil om at alle skal kunne delta i alle debatter – men «fåkunne» og «hersketeknikk»? Vi snakker om hva man gjør når man møter en ung mor som har unger, og som sier akkurat det som Rotevatn sier, at det ikke er farlig å ha ulv rundt hushjørnet. Men så går ungene inn og søker på internett og finner et eller annet tilfelle av angrep. Da går ikke ungene ut og bruker naturen slik de har gjort før. Det er mange historier om dette.

Når jeg hører Rotevatn, undrer jeg meg også over når det ble umoderne å slåss for at Norge faktisk skal brukes? Det er ingen tvil om at Norge legges brakk der ulv etablerer revir. Det er også grunnen til at skadetallene går ned, som Morten Ørsal Johansen var inne på. Når ble det så umoderne å forsvare at det faktisk skal veldig gode grunner til for at Norge skal legge sine gamle tradisjoner til side – hensynet til sørsamer, til villrein og alt dette? Vi forbyr faktisk mårhund. Jeg hører med til dem som er veldig spent på hva den genetiske undersøkelsen kommer til å vise. Jeg merker meg at den mest inngående studien som er gjort, ved Uppsala universitet i 2001, ikke diskuteres. Den antyder altså et geografisk opphav som ikke stemmer med noen av de teoriene man holder fast på i denne sal.

Så en liten sak rundt meningsmålinger: Det er ganske spesielt at Erik Dalen, som er direktør i Ipsos, et av Norges beste meningsmålingsinstitutt, må stille opp i høringen til næringskomiteen for å fortelle at tallene hans er brukt feil. Det har jeg aldri opplevd før. Det er ganske spesielt. Han sier at det flertallet man påberoper seg, ikke finnes, og det skal ikke mye statistisk kunnskap til for å finne ut at de meningsmålingene er nokså manipulert.

Jeg er enig med Terje Aasland i at det er en kløft som går gjennom landet. Jeg har valgt å stå sammen med flertallet og jobbe gjennom dette flertallet. Jeg synes vi har kommet langt med hensyn til endring. Jeg har blitt spurt flere ganger om jeg stemmer for Senterpartiets forslag. Det kommer jeg ikke til å gjøre, nettopp fordi jeg tror det viktigste er å jobbe gjennom flertallet og holde seg til den enigheten man har der. Det er jo åpenbart: Hva skal man med et rovviltsikkert gjerde hvis man skal tillate at de er der? Men jeg føler at alt dette ligger innenfor det som det i merknadene nå legges opp til at regjeringen skal undersøke. Derfor synes jeg det er veldig bra at en stor del av Stortinget har kommet til en enighet.

Geir Pollestad (Sp) [12:35:22]: Jeg tar ordet bare for å understreke at Stortinget har vedtatt et mål om å øke norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Der er beiteressursen en sentral del. Da kan vi ikke ha en rovdyrpolitikk som undergraver den muligheten.

Jeg har respekt for at det er et flertall i saken, men det er bare to forhold som jeg vil ta opp. Det ene er: Når flertallet i energi- og miljøkomiteen skriver at «bestandsmålet bør baseres på det faktiske antallet ynglinger hvert år», oppfatter jeg det dit hen at det er i motsetning til regjeringen, som ønsker å legge til grunn et gjennomsnitt av tre år. For å avklare den usikkerheten vil jeg utfordre statsråden til å avklare om han oppfatter at det er «hvert år» som gjelder, eller om det er behov for å slå fast – som vi har gjort i forslag nr. 16 – at en skal «legge til grunn et bestandstall basert på faktisk antall ynglinger hvert år og ikke et gjennomsnitt av de tre siste års dokumenterte data».

Hvis en ser på innlegget fra representanten Gunnar Gundersen tidligere, der han sa at det var ordnet innenfor forliket, kunne det være greit om statsråden også kunne avklare om det var slik, at det er naturlig å gi stående fellingstillatelse innenfor rovviltsikre gjerder. Det må være åpenbart at når vi aksepterer store naturinngrep, når vi bruker store penger på å etablere rovviltsikre gjerder – og så skal en altså starte en diskusjon og en prosess når ulven forsyner seg av sau innenfor rovviltsikre gjerder – da må det være en stående fellingstillatelse.

Så jeg mener at det er viktig å støtte opp under forslag nr. 14, fra Senterpartiet, og det vil bidra til å styrke legitimiteten ute på bygdene til den rovdyrpolitikken en fører. Jeg tror ikke at naturvernbyråkrater vil lese de vedtak og merknader som Stortinget gjør, med bygdefolks øyne – de vil bli lest med Ring 3-brillene. Og det vil være i ulvens favør.

Statsråd Vidar Helgesen [12:38:22]: La meg trå til og forklare noen sammenhenger knyttet til spørsmål fra bl.a. Arnstad og Tingelstad Wøien – og også en kommentar til det siste innlegget, fra representanten Pollestad.

Når det gjelder spørsmålet om skadefelling av ulv, er det Fylkesmannen som nå har myndighet til å fatte vedtak om skadefelling av ulv i Oppland, ut fra den skadefellingskvoten som rovviltnemnda har vedtatt. En klage over dette skal behandles av Miljødirektoratet og ikke av departementet. Fylkesmannen må i hver enkelt sak vurdere om det er grunnlag for å tillate felling, bl.a. på bakgrunn av om det finnes et skadepotensial i området. Hvorvidt det er skadepotensial, vil bero bl.a. på geografi og sannsynligheten for at rovdyret har vandret ut av beiteområdet. Utover det finner jeg det ikke naturlig å uttale meg i en konkret sak hvor det foreligger en søknad om uttak.

Så kort til spørsmålet fra Pollestad om stående fellingstillatelser: Det eksisterer ikke noe hjemmelsgrunnlag for å kunne tillate stående fellingstillatelser, heller ikke innenfor rovdyravvisende gjerder. Det vil heller ikke være i overensstemmelse med forpliktelsene våre etter Bern-konvensjonen. Felling kan bare tillates dersom uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.

Når det er sagt: Det er jo som regel langt lavere terskel for uttak innenfor et slikt gjerde enn utenfor, nettopp av hensyn til skadepotensialet. Fellingstillatelse innvilges derfor som regel raskt.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Rotevatn (V) [12:40:13]: Representanten Gundersen spurde meg til råds om kva han burde seie til dei som er redde for å gå ut fordi ulven er der ute. Eit forslag kan jo vere å seie at ingen har vorte drepne av ulv i dette landet sidan det heitte Danmark-Noreg. Så ville eg vidare ha sagt at det er ein heilt reell konflikt mellom husdyr og ulv, og ulven tek mykje husdyr og mykje sau. Men det gjer då også dei andre rovdyra vi har i dette landet, utan at Senterpartiet og andre av den grunn føreslår at ein ikkje skal ha den arten i norsk natur.

Vi har funne ein balanse mellom dei to omsyna som har vore god, som har vorte vareteke, og som stortingsfleirtalet i dag forlèt. Det er synd at ein på den måten vel å sjå heilt vekk frå den nyaste forskinga, som er oppsummert i proposisjonen frå departementet, men det er eit ansvar som stortingsfleirtalet må leve med.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) [12:41:33]: Først til Aasland: Jeg har aldri kommentert forhandlingene, jeg har kommentert realitetene i det som flertallet vedtar, og der mener Senterpartiet at bestandsmål og måten de utformes på, kommer til å være konfliktdrivende i tiden framover.

Rotevatn har lett for å omtale andres hersketeknikk, men hans hersketeknikk handler om å si at jeg sier at vi skal ha ønsket oss annen kunnskap. Det sa jeg aldri. Jeg brukte aldri begrepet «annen» kunnskap, jeg sa «uavhengig» kunnskap, og det mener jeg det er behov for i denne saken.

For øvrig må jeg si at Senterpartiet har foreslått mange tiltak for å redusere skadepotensialet når det gjelder en rekke av rovdyrene, ikke bare når det gjelder ulv, og det er fordi det er altfor mange husdyr som blir drept. Rovdyrforliket følges i dag ikke opp på den måten det bør følges opp, når det gjelder verken jerv, bjørn eller ulv.

Og til slutt, til Fredriksen, vil jeg bare si at det er stor avstand mellom Senterpartiet og SV i denne saken – omtrent like stor avstand som det er mellom Fredriksen og Rotevatn.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:42:48]: Statsråd Helgesen tok opp det at det ikke var hjemmelsgrunnlag for å gi stående fellingstillatelse innenfor rovdyrsikkert gjerde. Det er det som er den store fordelen med å være statsråd, at man faktisk kan foreslå at det blir et hjemmelsgrunnlag. Det er også det som er den store fordelen med å være medlem av den lovgivende forsamling, at vi kan vedta det. Så hvis det er vilje, er det null problem. Jeg garanterer at det får flertall. Hvis Høyre og Fremskrittspartiet kommer med et forslag som gjør at det blir hjemmelsgrunnlag for å gi stående fellingstillatelse innenfor rovdyrsikkert gjerde, blir det flertall. Å si at det ikke er hjemmelsgrunnlag er en måte å skyve ansvaret fra seg på.

Min utfordring til Helgesen er: Mener Helgesen at det vil være fornuftig, når staten har brukt store ressurser, at man innenfor de rovdyrsikre gjerdene burde fått stående fellingstillatelse? Og hvis han mener at det er fornuftig, så blir det flertall for det og vi få ordnet det.

Til slutt i debatten vil jeg si at jeg synes det er trist at vi igjen får vedtak i Stortinget som kommer til å skape masse konflikter framover. Jeg mener at vi bruker miljøvernet helt feil når vi sier at det å reintrodusere en art som ikke er utrydningstruet, er den største miljøsaken.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) [12:44:06]: Til det siste: Ulv er en del av norsk natur og har alltid vært en del av norsk natur, og vi vil gjøre vårt for at den også skal være det i framtiden.

Jeg vil takke statsråden for et veldig godt grunnlag i stortingsmeldingen. Jeg mener at han gir en veldig god oversikt. Han gir til og med også gode råd, som Venstre, Miljøpartiet De Grønne og SV har valgt å følge i de forslagene som vi har lagt til grunn.

Så til representanten Aasland: Det er ingen tvil om at vi gikk inn i dette for å finne fram til et balansepunkt, og det fant vi jo, alle partier – inkludert SV og Venstre. Og vi gikk til våre partigrupper for å få en videreføring på noenlunde det nivået som er i dag, men med endringer. Venstres gruppe sa ja, og SVs gruppe sa ja. Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet sa nei, fordi de skulle redusere antallet ulv i Norge, og med en reduksjon kunne vi selvfølgelig ikke være med på det.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at i Østmarka i Oslo er det også ulv, og det er et veldig populært friluftsområde. Det går helt fint.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:45:27]: Jeg skal bare kort kommentere noen utfordringer som er kommet underveis. Den ene er fra Terje Aasland. Til Terje Aasland vil jeg bare si at det er klart at en art som er kritisk truet ifølge den norske rødlisten, er utrydningstruet i norsk natur. Man kommer ikke nærmere utrydningstruet enn å være kritisk truet. Det burde være greit.

Det andre er spørsmålet om ynglinger. På spørsmålet om det er en dramatisk forskjell på fem–åtte familiegrupper og fire–seks ynglinger, er svaret at det ikke er en dramatisk forskjell, men det er et lite knepp i feil retning – et lite og vesentlig knepp i feil retning.

I innstillingen og i det faglige grunnlaget i stortingsmeldingen som ble lagt fram, og senere når det gjelder spørsmålet som jeg og komiteen stilte, og som ble besvart, knyttet til kjernespørsmålet, om vi tilfredsstiller Bern-konvensjonen, sier man veldig klart at med den felles ulvestammen som finnes i Sverige og Norge, vil det være tvilsomt dersom man reduserer antall ulv. Og når man da gjør et knepp, som Arbeiderpartiet og Terje Aasland, som saksordfører, ivret for at Arbeiderpartiet skulle gjøre i denne saken, nemlig å skyte flere ulv, innebærer det at man reduserer bestanden i Norge, man gjør det kneppet som gjør at vi kanskje faller over den streken som er Bern-konvensjonen.

Jeg mener at det var feil retning. Jeg har respekt for at Terje Aasland mener at dette er greit. Det er ikke dramatisk forskjell, men det er dramatisk for hvordan Norge ivaretar sine forpliktelser i internasjonal sammenheng. Men det er klart at Terje Aasland har helt rett, fellingstillatelsen som gis for ulv i løpet av den høsten som kommer, kommer som følge av at man velger ikke å gå for SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønnes forslag om en moderat økning av det vi synes vi bør ha av ulv, og det stemmer mer og harmonerer med det antall vi faktisk har i Norge i dag. Den store forskjellen ligger med andre ord i at man viderefører omtrent dagens nivå. Det fører til at det vil bli gitt mange fellingstillatelser, jaktes mye på ulv og bli skutt mye ulv i løpet av høsten, men det lille kneppet i forskjell, fra å ha dagens nivå, som ville ligge på omtrent fem–åtte familiegrupper, til å ha fire–seks ynglinger, er et knepp i feil retning, og det har statsråden og regjeringen forbilledlig, som sekretariat for Stortinget, der de har hatt ansvar for å gi korrekt informasjon til Stortinget, opplyst Stortinget om.

Til slutt må jeg bare kommentere lite grann, for jeg synes det er litt morsomt med Trygve Magnus Slagsvold Vedum, som kaller det forslaget som regjeringen har fremmet, ytterliggående. Men det er altså et forslag som ligger «pretty much» på samme nivå som det regjeringen han selv var en del av, gikk med på i det brede ulveforliket vi har hatt fram til nå.

Statsråd Vidar Helgesen [12:48:47]: Representanten Slagsvold Vedum utfordret meg på om regjeringen ønsket å endre hjemmelsgrunnlaget når det gjelder stående fellingstillatelser. Det er for så vidt riktig at regjeringen kan foreslå et nytt hjemmelsgrunnlag, men det bør man jo bare gjøre dersom det ville være innenfor rammen av våre internasjonale forpliktelser. Og det var det andre poenget jeg faktisk nevnte, nemlig at det ikke ville være i overensstemmelse med Bern-konvensjonen. Det kan da være naturlig i denne forbindelse å sitere fra rovviltforliket i 2011:

«Norge har etter Bern-konvensjonen en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk natur.»

Dette sto alle partier bak, inklusiv Senterpartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.