Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [11:09:37]: (ordfører for saken): Jeg vil aller først få takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av denne saken, som omhandler en rekke ulike endringer i opplæringsloven. Proposisjonen inneholder forslag om å innføre friere skolevalg på tvers av fylkesgrensene, å innføre en ordning for praksisbrev i alle fylker og lovendringsforslag for å legge til rette for å kunne tilby mer grunnskoleopplæring til ungdom som har rett til videregående opplæring. Videre foreslår regjeringen å etablere en ordning for godkjenning av utenlandsk fagopplæring på videregående nivå, en klargjøring i loven av når opplæringsplikten bortfaller ved utenlandsopphold, og å fjerne lovens anbefaling om maksimal skolestørrelse.

Om noen av endringsforslagene står komiteen samlet, i andre spørsmål er komiteen delt, så jeg legger til grunn at de ulike partienes standpunkt vil bli tydeliggjort i løpet av debatten. Jeg vil nå gjøre rede for Kristelig Folkepartis posisjon i denne saken.

Når det gjelder spørsmålet om friere skolevalg, er det liten tvil om at enkelte elever kan ha behov for å gå på en skole i et annet fylke enn hjemfylket sitt. Derfor er friere skolevalg i utgangspunktet en god tanke. Men hvis vi innfører fritt skolevalg som en generell rettighet, er jeg redd for at vi kan miste muligheten til å tilby opplæring i et annet fylke til de elevene som av ulike grunner faktisk har behov for det. Da vil det bli en konkurranse, hovedsakelig basert på karakterer, og ikke en vurdering av den enkelte elevens behov. Derfor mener jeg det er en mye bedre idé å gi en rett til friere skolevalg, som vil gjelde i færre og klart definerte tilfeller, som f.eks. dersom eleven bor nærmere skolen i nabofylket sitt enn skolen i sitt eget fylke, dersom det foreligger spesielle sosiale eller pedagogiske grunner til det, eller dersom en elev ønsker en opplæring som ikke tilbys i eget fylke. En målrettet rettighet til dem som har behov for det, er en bedre idé enn en generell rett til alle.

Når det gjelder praksisbrev, mener jeg at dette er et viktig alternativ å tilby til de elevene som mangler forutsetninger for eller motivasjon til å gå inn i et ordinært yrkesfaglig opplæringsløp, og jeg støtter regjeringens forslag om å gi alle fylker en plikt til å tilby dette alternativet. Samtidig må det være et mål at flest mulig fullfører ordinær opplæring, og at flest mulig elever kommer over i ordinære lærlingordninger etter to år.

Når det gjelder forslaget om å gi muligheten til å tilby mer grunnskoleopplæring til ungdom med rett til videregående opplæring, vil jeg bare si at det er et forslag jeg applauderer. Elever med kort botid i Norge og kort tid i grunnskolen vil ha svært dårlige forutsetninger for å lykkes på videregående, og for at de skal få en fair sjanse til å lykkes, må vi gi dem en mulighet til å forbedre vitnemålet sitt fra grunnskolen. Ved Thor Heyerdahl videregående skole i mitt eget fylke, Vestfold, har man gjennomført et prøveprosjekt der man har prøvd ut dette gjennom en ordning som man kaller Kombinasjonsklassen. Resultatene har vært gode, ikke minst i form av lavere frafall. Jeg håper at flere kommuner og fylkeskommuner vil benytte seg av den muligheten de nå får, og at mange vil la seg inspirere av det som har blitt gjort i et samarbeid mellom Thor Heyerdahl videregående skole, Larvik kommune og Vestfold fylkeskommune.

Også når det gjelder forslaget om å opprette en godkjenningsordning for utenlandsk fagutdanning, må jeg si at det er et forslag jeg synes er godt. Kristelig Folkeparti støtter også forslaget om å klargjøre reglene for når skoleplikten opphører ved utenlandsopphold. Dette er en grense det er prinsipielt viktig å avklare.

Men når det gjelder forslaget om å fjerne den anbefalte maksgrensen for skolestørrelse, er jeg nok ikke like entusiastisk. Jeg mener, i likhet med Utdanningsforbundet, at regjeringen undervurderer betydningen av at denne anbefalingen står i loven. Det kan nok være god økonomi i det å opprette større og færre skoler, men det bør jo være pedagogiske og ikke kun økonomiske vurderinger som legges til grunn for skolestrukturen. Utdanningsforbundet peker på at det er grenser for hvor stor en skole kan være og samtidig drives pedagogisk forsvarlig. Hvis skolen blir for stor, er det en risiko for at rektor kun blir en administrator og mister muligheten til å utøve pedagogisk ledelses- og utviklingsarbeid. Det betyr jo ikke at det ikke skal være mulig å opprette store skoler, men i en sektor som opplever stram økonomi og stadig skjerpede krav til effektivitet, mener jeg det er fornuftig å gi dem som ønsker å vektlegge de pedagogiske vurderingene, litt drahjelp. Jeg ønsker derfor å beholde lovformuleringen som den står. Kristelig Folkeparti vil stemme imot den foreslåtte lovendringen.

Martin Henriksen (A) [11:14:53]: Vårt mål er at alle elever skal lykkes og at opplæringstilbudet i alle fylker er best mulig. Regjeringa vil nå innføre en plikt for fylkeskommunene til å finansiere skoleplasser for egne elever i andre fylker og til å ta imot gjesteelever fra andre fylker ved ledig kapasitet.

Arbeiderpartiet og resten av flertallet i komiteen, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, ønsker en annen løsning enn regjeringa. For det første fordi regjeringas forslag til fritt skolevalg kan favorisere elever med gode karakterer, ikke dem som har mest behov for å kunne velge friere. For det andre fordi det er åpenbart at fritt skolevalg over fylkesgrensene vil gjøre jobben til fylkeskommunene som skoleeiere vanskeligere. Det er derfor de fleste fylkeskommunene har uttalt seg negativt til dette forslaget. Å dimensjonere skoletilbudet og sørge for en optimal skolestruktur er ikke en enkel oppgave i utgangspunktet. Dette forslaget gir fylkene større utfordringer med å planlegge et riktig antall elevplasser, særlig distriktsfylkene, og det kan stimulere til at fylker øker egne tilbud i direkte konkurranse med andre fylker. Selv om det er såkalt ledig kapasitet som styrer hvor mange gjesteelever fylkene tar inn, vil altså noen fylker kunne øke sine tilbud for å tiltrekke seg elever fra andre fylker. Dette kan føre til at noen fylker i realiteten vil måtte betale for at andre fylker øker sin kapasitet, og konsekvensen er at de kanskje må redusere tilbud eller i verste fall legge ned linjer og skoler. En rett for noen elever fører da til at det går ut over flere elever.

At regjeringa, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke ser noen problemer med dette, er oppsiktsvekkende og står ikke til troende. Denne saken reiser også spørsmålet om regjeringa mener at vi skal ha en politisk folkevalgt styrt skolestruktur i Norge. Nå skjer det to ting samtidig – en privatskolelov der det åpnes for flere private skoleplasser og det innføres et langt friere skolevalg. Da er det vanskeligere å beholde en folkevalgt styring av skoletilbudet. Fylkespolitikernes helhetsansvar reduseres.

Arbeiderpartiet er positiv til å gi elever en noe sterkere rett til skoleplass i andre fylker. Regjeringas forslag har imidlertid så uoversiktlige og store konsekvenser for fylkeskommunene at Arbeiderpartiet ikke kan støtte regjeringas linje. En mer fornuftig løsning med at de elevene som har et reelt behov for det, får mulighet til å gå på skole utenfor hjemfylket, er det forslaget flertallet i komiteen har samlet seg om. Elevene gis sterkere rett til å velge, men i færre – og klart definerte – tilfeller enn det regjeringa legger opp til, slik som i tilfeller der hjemfylket ikke tilbyr den opplæringen eleven ønsker, der elever i grenseområder får urimelig lang reisevei internt i fylket, som vi har sett eksempler på, der et annet fylke har skoleplasser nærmere elevens hjemplass, der det foreligger særlige sosiale eller pedagogiske grunner, eller for å sikre at samiske elever eller elever med kvensk og finsk som morsmål får et godt tilbud. Dersom man hadde åpnet opp for frie skolevalg i disse tilfellene, ville man unngått de problematiske tilfellene vi har sett i media, men uten å vanskeliggjøre rollen fylkeskommunene har som skoleeier.

Til slutt: I en annen sak som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har behandlet denne uka – fraværsgrensen – har vi hørt representanter fra Høyre argumentere sterkt for at vi alle burde lytte til det lærerne og Utdanningsforbundet sier og kommer fram til. Jeg må få bemerke at dersom Høyre og Fremskrittspartiet hadde gjort det konsekvent, hadde vi nok hatt en ganske annen skolepolitikk, bl.a. når det gjelder synet på flere lærere eller kompetansekrav. I denne saken har Utdanningsforbundet sagt et tydelig nei til å oppheve opplæringslovens anbefalte maksimalstørrelse for grunnskoler. Utdanningsforbundet mener det er grenser for hvor stor en skole kan være og samtidig drives pedagogisk forsvarlig, og de peker på at rektorer ved skoler som blir for store, kan miste sitt rom til å utøve pedagogisk ledelses- og utviklingsarbeid. At lærerne er imot dette forslaget, ser ikke ut til å ha beveget regjeringspartiene i nevneverdig grad. Deres ønske om å lytte til lærerne var sterkt tidligere i uka, nå ser det ut til at Høyre og Fremskrittspartiet er tilbake på sitt vanlige spor.

Henrik Asheim (H) [11:20:01]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren og komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Det er en stor sak, med mange små og store endringer som alle, vil jeg si, gjør norsk skole litt bedre, særlig for de elevene som trenger litt ekstra.

Jeg vil gjerne begynne med nettopp det som handler om praksisbrev, som er en ordning som har fungert godt for noen av de elevene som sliter med å gjennomføre yrkesfaglig utdanning på den ordinære måten. Det å få fag- eller svennebrevet kan være en tøff kneik å komme over for enkelte elever. Det å da ha en lavere terskel, å ha et litt annet løp, som noen fylker har tilbudt, har vært viktig. Med statsrådens forslag til endringer, som i dag får bred tilslutning, vil det bli et nasjonalt tilbud. Det vil være noe alle fylker skal tilby. Det vil gjøre hverdagen litt lettere for noen av de elevene som kanskje sliter mest med å motivere seg til å komme gjennom skoleløpet. Nå får de muligheten til å gjøre dette.

Når det gjelder denne praksisbrevordningen, har vi, ikke minst etter innspill fra partene i arbeidslivet, gjort det veldig klart at dette ikke skal likestilles med annen yrkesfaglig utdanning. Dette skal være et tilbud som skal gjelde for dem som trenger ekstra oppfølging, men det skal ikke være en søkbar linje på lik linje med andre yrkesfaglige retninger. I dette ligger det også, som vi sier tydelig fra om i komiteen, at rådgivningstjenesten i videregående skole og i ungdomsskolen må være klar over dette tilbudet, og at elevene må bli kjent med det.

Den andre saken som har skapt noe debatt i komiteen, som vel de to foregående innleggene har vist, er diskusjonen om friere skolevalg på tvers av fylkesgrensene. Forslaget innebærer at dersom en elev ønsker å søke på en plass i et annet fylke og det fylket eleven søker plass i, har plass til eleven, skal eleven ha rett til å gå på den skolen. Det er hjemfylket som skal betale og vertsfylket som har plikt til å tilby plassen.

Det innebærer rett og slett at elevene i norsk skole med dette vedtaket vil få større valgfrihet enn de hadde før vi gjorde vedtaket. Kunstige fylkesgrenser og administrasjon skal ikke stå i veien for at elever kan velge de linjene de ønsker, og at elevene i større grad skal få lov til å ta den utdanningen som passer dem best. Jeg må si at selv om det er en nyanse i motstanden fra partiene som i dag går imot forslaget, har det ikke vært mangel på politisk kreativitet i forbindelse med å finne ut hvor mange problemer man kan oppdage med at elevene får litt større valgfrihet. Det har vært en voldsom bekymring, en voldsom omsorg for fylkeskommunene, for hvordan man skal dimensjonere og for hvordan man skal gjøre dette, når det i realiteten handler om noen elever som ønsker å velge noe annet. Én ting er å si at man er for valgfrihet, men hvis man hele tiden er ute etter å finne ut hva som er problemet med valgfriheten, står ikke retorikken til troende. Jeg skal være helt ærlig på at hvis en elev eller en bruker av en annen velferdsordning i Norge får litt større mulighet til å velge det han eller hun ønsker, gjør det det litt vanskeligere for dem som skal tilby den tjenesten, fordi de i større grad må tilpasse seg ønskene til borgerne. Det er jo kjernen i dette. Jeg er fullt villig til å si at da må fylkeskommunene strekke seg lenger for å tilby den utdanningen som elevene faktisk ønsker.

Det er altså slik at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i dag støtter denne endringen fullt ut. De andre partiene, med unntak av Senterpartiet, sier klart fra at de erkjenner at dette gir økt valgfrihet til elevene, men kommer etterpå med alle kriteriene for hvorfor det er så fryktelig vanskelig. Dette gir også muligheten for å opprettholde smalere linjer fordi elever som bor i andre fylker, kan søke seg til disse linjene. Dermed kan de få et større elevgrunnlag.

Representanten Martin Henriksen påpekte at dette ville gjøre jobben vanskeligere for fylkeskommunen. Jeg mener at når det kommer til stykket i denne salen og vi skal diskutere skolepolitikk, må omsorgen for elevene gå foran omsorgen for fylkeskommunen. Det betyr igjen at av og til må vi lage noen regler som sikrer elevenes rettigheter på disse områdene.

Helt til slutt kan jeg ikke dy meg ettersom representanten Henriksen mente at vi nå ikke lenger hører på lærerne: Det gjør vi i en rekke saker, men i denne saken kunne kanskje Arbeiderpartiet lytte til elevene – som jeg har hørt arbeiderpartipolitikere be oss om å gjøre i forbindelse med fraværsgrensen – og støtte en større valgfrihet i den videregående skolen.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Thorsen (FrP) [11:25:05]: Først og fremst takk til saksordføreren for godt samarbeid.

I denne proposisjonen fremmes det mange gode forslag om ulike endringer i opplæringsloven, bl.a. om friere skolevalg over fylkesgrensene og en ordning med praksisbrev. Proposisjonen har til hensikt å få flere til å fullføre videregående skole, i tillegg til at vi vil ha mer valgfrihet.

Fritt skolevalg innebærer at det innføres en plikt for fylkeskommunene til å finansiere skoletilbud i andre fylker og en plikt til å ta imot gjesteelever ved ledig kapasitet. Videre foreslås det å gi fylkeskommunene en plikt til å tilby praksisbrevordning som et supplement til ordinær yrkesfaglig videregående opplæring.

Proposisjonen inneholder også lovendringsforslag for å legge til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan tilby mer grunnskoleopplæring til ungdommer som har rett til videregående opplæring. Erfaring fra en skole i Larvik viser at dette kan føre til både økt kvalitet og mindre frafall i videregående skole.

Det foreslås også å etablere en ordning for godkjenning av utenlandsk fagopplæring på videregående opplæringsnivå, med NOKUT som operativt ansvarlig.

For oss i Fremskrittspartiet er det viktig at elever som av ulike grunner ønsker opptak til videregående skoler i andre fylker enn hjemfylket, skal få mulighet til det. Den foreslåtte lovendringen vil gi mange elever større valgfrihet, og konkurransen om plassene er basert på karakterer, et objektivt og godt opptakskriterium. Fremskrittspartiet vil påpeke at dette kun gjelder dersom vertsfylket har ledig kapasitet. Vi vil også understreke at enkeltelever med særlige pedagogiske og/eller sosiale behov skal prioriteres, og viser til departementets begrunnelse i proposisjonsteksten:

«Departementet har i høyringa framheva at det vil vere tilfelle der enkeltelevar har særlege pedagogiske og sosiale behov som bør gå framfor prinsippet om valfridom for alle og karakterbasert inntak, og at slik fortrinnsrett skal regulerast nærmare i forskrift.»

Og videre:

«Departementet ser at ei reint karakterstyrt ordning vil kunne vere lettare å administrere, men held fast på vurderinga av at det kan vere tilfelle der enkeltelevar har særlege behov som bør gå framfor prinsippet om valfridom for alle og karakterbasert inntak.»

Dette viser at elever som har spesielle behov, er godt ivaretatt i saken, selv om enkelte hevder det motsatte.

I tillegg til at økt valgfrihet alltid er positivt, kommer det en positiv bieffekt av valgfrihet over fylkesgrensene: Det er en del viktige og tradisjonsrike fag som er små og nedleggingstruede. Disse blir det lettere å opprettholde når de videregående skolene får et større elevgrunnlag enn det som finnes innenfor det enkelte fylke. Forslaget innebærer altså både økt frihet og mangfold – det er god Fremskrittsparti-politikk.

Fremskrittspartiet vil minne om at den varslede regionreformen i enda større grad vil ivareta behovet for større inntaksområder, men understreker at den reformprosessen er i en svært tidlig fase. Det er derfor behov for lovendringer som omhandler dagens fylkesinndeling.

Fremskrittspartiet mener at praksisbrev er et veldig godt alternativ til det ordinære yrkesfaglige opplæringsløpet for enkelte elever, og viser til at NIFUs evaluering av ordningen konkluderer med at den har bidratt til økt gjennomføring og lavere frafall enn man ellers kunne forvente blant deltakerne i programmet. Blant annet har praksisbrevordningen veldig gode resultater i Rogaland.

Også Fremskrittspartiet mener man bør ha som mål at flest mulig elever gjennomfører et ordinært yrkesfaglig opplæringsløp, men at det samtidig er viktig å ha alternativer. Fremskrittspartiet vil advare mot den nedvurderingen av praksisbrevordningen som SV og andre presenterer. Det er et stort mangfold blant elevene, og alle passer ikke til standardløpet. Da er det viktig at skolen tilbyr et mangfold av ordninger som gir gode jobbmuligheter etterpå.

Til slutt vil jeg påpeke at man gjennom flere ulike skolereformer har ført stadig mer av ansvaret for skolen over til kommunene. I et langstrakt land som Norge er det betydelige lokale og regionale forskjeller. Da er det naturlig at lokalsamfunnene selv får utforme sine skoleløsninger. For å finne fram til gode skoleløsninger lokalt vil skolestørrelsen bare være en av mange faktorer. Elevgrunnlag, næringsstruktur, areal, infrastruktur og kompetansetilgang er andre faktorer som spiller inn. Dette er felt som lokalpolitikerne har best oversikt over. Fremskrittspartiet har tillit til at lokalpolitikerne finner de beste løsningene, og mener derfor at det ikke er behov for noen sentralt pålagt norm om skolestørrelse.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:30:24]: For det første: Senterpartiet beklager at regjeringa med støtte fra Venstre nå sørger for fritt skolevalg over fylkesgrensene. Det vil si at de med best karakterer nå kan søke videregående skole i det fylket de sjøl ønsker, og hjemfylket skal betale plassen.

Dette kan høres tilforlatelig flott ut, som representanten Asheim sa i stad, men vi vet at dette i første omgang vil være en fordel for de elevene som har gode karakterer. I dag gis det en gjesteelevsgaranti til elever som bor nærmere skolen i nabofylket, enn det som er definert som elevens nærskole. Når dette forslaget i dag blir vedtatt, må disse elevene konkurrere på karakterer med elever fra andre steder i fylket og andre fylker. Dermed mister fylkeskommunene muligheten til å tilby spesielt inntak for elever i grenseområder, altså de som kan ha størst behov for å kunne gå på skole i nærmiljøet, og elever som bor nær en skole, men i et annet fylke, får ikke gjestetilbud.

Når vi skal lytte til elevene, som det blir sagt, må vi også lytte til dem som ikke prater høyest. Hvor en bor, vil nå ikke ha betydning. Det vil i verste fall si at en elev som bor på Jevnaker i Oppland fylke og har søkt på linje på Hønefoss videregående i Buskerud, vil risikere at det er søkere fra Hamar, Gjøvik, Oslo eller Bodø, for den saks skyld, som får plassen hvis de har bedre karakterer. Det betyr at de som ikke har så gode karakterer fra ungdomsskolen, kanskje må flytte og bo på hybel langt unna hjemstedet, med de utfordringer det medfører for en 16-åring. Derfor har Senterpartiet vært opptatt av at det ville vært bedre å forbedre den gjesteelevordningen vi har i dag.

Jeg synes det er paradoksalt at regjeringa og Venstre i dag sikrer flertall for en slik endring, når vi samtidig vet – jeg vet i hvert fall – at erfaringer fra Oppland nå gjør at fylkeskommunen strammer inn på fritt skolevalg nettopp for å sikre et best mulig tilbud for alle elevene i hele fylket, slik at færrest mulig behøver å bo på hybel.

Så er vi glad for at regjeringa endelig kommer med et forslag om praksisbrev, og at dette skal tilbys av alle fylkeskommuner. Dette har Senterpartiet vært opptatt av lenge. Vi er enig i at det ikke skal være et søkbart tilbud, men være et supplement til ordinært yrkesfaglig opplæringsløp for elever som vil ha vansker med å følge et vanlig løp. Ordningen har vist seg å fungere godt i de fylkene som har dette tilbudet.

Men vi er uenig med regjeringa i at fylkeskommunene skal kunne oppfylle loven ved at man slipper unna med å tilby praksisbrev ved en skole. La meg understreke at det er viktig at et slikt tilbud ikke sentraliseres til enkeltskoler. Dette tilbudet må være der elevene med slike behov er. Norge er mer enn en storby. Det kan være grisgrendt og langt å reise.

Når det gjelder mulighet for utvidelse av grunnskoleopplæringen, et såkalt 11. skoleår, har vi i Senterpartiet vært skeptiske til det. Vi mener at de utvidelser som har vært av timetallet etter at seksåringene begynte i skolen, bør være tilstrekkelig for å kunne lære elevene de grunnleggende ferdighetene de skal lære.

Når vi så støtter forslaget, er det særlig med bakgrunn i situasjonen til elever med asyl- og flyktningbakgrunn. Elever som ankommer sent i skoleløpet, f.eks. i ungdomsskolen, vil ikke ha de samme forutsetninger og vil kunne ha behov for mer opplæring på grunnskolenivå for å ha en reell mulighet til å lykkes i videregående opplæring. Derfor støtter vi forslaget.

Men for at tilbudet ikke skal bli en hvilepute for skoleeiere som ikke følger opp sine elever godt nok de ti første skoleåra, mener vi det er veldig viktig at det er grunnskoleeier, altså kommunene, som skal ha det overordnede ansvaret, også økonomisk, for et slikt tilbud. Vi kan ikke tillate at grunnskolen skyver ansvaret over i videregående. De må ta ansvar for grunnopplæringen mens elevene går i skolen. Vi er derfor glad for at en så å si enstemmig komité er enig med oss i dette.

Vi mener også at når det gjelder opplæringsplikten, burde denne gjelde så lenge barnet har bosted i Norge. Uansett mener vi at det er usikkert om det er forvaltningen eller barnet denne lovendringen ivaretar best, og derfor har vi bedt om en utredning i eget forslag.

Til slutt: Vi går imot å fjerne lovens tilråding om maksimal skolestørrelse. Vi mener at det hadde vært klokt å beholde denne maksgrensa, slik at ikke pedagogiske vurderinger kan havne i skyggen av økonomiske hensyn i kommuner med stram økonomi.

Presidenten: Da antar presidenten at representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Iselin Nybø (V) [11:35:22]: Jeg har lyst å kommentere to av de tingene som denne saken inneholder, og det er dette med fritt skolevalg over fylkesgrensene og dette med størrelsen på skolene.

Vi i dette huset jobber nå med en regionreform. Det er tidlig ennå, men det er flere partier som ser for seg at vi skal få større regioner, og dermed også større inntaksområder enn det vi snakker om her.

De aller fleste elever i dag går jo på videregående skole i sitt eget fylke. Det er det som vil være normen for de aller fleste, og hvis vi lykkes med regionreformen og får større regioner, vil det fortsatt være regelen. Men det er noen som ønsker noe annet. Det er noen som ønsker å gå på en skole som de ikke sogner til gjennom fylkesgrensen, og da er vårt utgangspunkt at en administrativ inndeling ikke bør være en begrensning av hva elevene ønsker å få oppfylt av skoleønskene sine. Så vårt utgangspunkt er at elevene må selv få lov til å velge hvilken skole de ønsker å gå på, og så må vi som politikere legge til rette for det. Fylkeskommunen må håndtere at folk tar valg som er utenfor deres inntaksområde, og det tror jeg er helt overkommelig. Det er overkommelig for fylkeskommunene eller de nye regionene at noen elever ønsker å gå på skole i en annen region, og det er overkommelig at det er noen elever fra andre fylker eller regioner som ønsker å komme til dem. Dette tror jeg vi skal klare helt fint.

Jeg vil også understreke at flertallet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, peker på at når det er enkeltelever med særlige pedagogiske og/eller sosiale behov, skal de prioriteres, og de skal ikke konkurrere på basis av karakterer, for det kan tenkes at det er noen enkelttilfeller der ute som har noen spesielle behov, og det må vi selvfølgelig ta høyde for. Vi kan ikke lage en politikk som ikke skal kunne gi frihet for alle, men allikevel kan ta vare på de enkeltindividene som er der. Det klarer vi helt fint.

Noen kommentarer til det med skolestørrelse: Jeg har vært lokalpolitiker i to kommuner: én kommune med 10 000 innbyggere og én kommune med 120 000 innbyggere. Jeg har vært med på å opprette skoler, og jeg har vært med på å legge ned skoler. Min opplevelse er at debatten er den samme, og den handler om mange forskjellige ting. Skolestørrelsen er selvfølgelig en del av det. Hvor store skoler vil vi egentlig ha? Eller: Hvor små skoler kan vi ha før det ikke er faglig forsvarlig?

Det er også andre ting som spiller inn. En helt naturlig ting er geografi. Vi er opptatt av å legge skoler der hvor folk bor. Vi er opptatt av å lage skolegrenser som gjør at folk sogner til den skolen som er naturlig for dem, slik at de får gå på skole sammen med vennene sine, de i gaten, de som de leker med. Slike ting spiller en stor rolle når man diskuterer skolestrukturen i en kommune.

Så er det spørsmålet om vi skal ha 1.–10.-klasseskoler eller barneskoler og ungdomsskoler. Det er en kjempeviktig debatt i mange kommuner når man diskuterer kommunestrukturen. Og min opplevelse er at både jeg, som lokalpolitiker, og mine kolleger, som lokalpolitikere, tar de diskusjonene på det største alvor. Man er veldig opptatt av å høre på dem som det angår: foreldrene, elevene, lærerne og befolkningen som sådan. Jeg tror at dette er en beslutning som lokalpolitikere også i framtiden vil ta på det største alvor. Skolestørrelse er i dag, og kommer fortsatt til å være, et av de viktige momentene når man diskuterer hva slags skoler vi skal ha, hvor mange vi skal, og hvor vi skal legge dem. For meg handler det om tillit til lokalpolitikerne vi har. Det handler om tillit til å se på de lokale forholdene som er, og de ulikhetene vi har i landet vårt. Når noen kommuner har noen få tusen innbyggere, mens andre har mange tusen innbyggere, må vi ha rom for at det finnes forskjellige løsninger.

Jeg mener helt oppriktig at vi har gode skoler som er små, og mindre gode skoler som er små, og vi har gode skoler som er store, og mindre gode skoler som er store. Vi må jobbe med kvaliteten i skolene våre helt uavhengig av størrelsen, men når det kommer til hvilke skoler og hvor store de skal være, synes jeg det er noe vi skal overlate til dem som sitter nærmest.

Audun Lysbakken (SV) [11:40:25]: SV er opptatt av at alle elever skal få stor frihet til selv å velge hvilken utdanning, utdanningsprogram og skole de ønsker å gå på. I skolehverdagen handler medvirkning ofte om elev–lærer-samarbeid, valg av arbeidsform, aktiviteter i undervisningen, vurderingsformer elevene mener gir økt læring og motivasjon, og om hvordan skolen kan legge til rette for trivsel og trygghet for alle. Målet er jo at alle elever skal få realisert sitt livsprosjekt, intet mindre.

Jeg synes perspektivet til regjeringen når det gjelder hva som er valgfrihet, er fryktelig smalt. Vi burde ha det store bildet: Hvordan får enhver mest mulig frihet til å utnytte sitt potensial, til å utvikle seg selv, til å få en skolehverdag på elevens egne premisser. Regjeringen er opptatt av at elever i videregående skole skal få større frihet til å kunne velge en skole som ligger i et annet fylke enn det som de bor i. Ja, det er SV også opptatt av. SV er opptatt av at elevene skal ha så stor valgfrihet som mulig. Men spørsmålet som alltid utelates når høyresiden kommer med sine såkalte frie skolevalg, er: Hvem sin frihet, og til hvilken pris?

Det er flere utfordringer med det lovforslaget regjeringen fremmer knyttet til såkalt fritt skolevalg. La meg nevne to:

For det første er det noen ganger sånn at ønsket om frihet for noen få kan gå på bekostning av fellesskapets interesser og dermed ramme mange andre. Jeg vet at det er populært i Høyre-kretser å raljere med fylkeskommunen. Det er liksom litt morsomt i seg selv å si «fylkeskommune», men hvis jeg var regjeringspartiene, ville jeg tatt de innspillene som har kommet – ikke bare fra fylkeskommunene, men også fra Utdanningsforbundet og flere andre – litt mer på alvor, for de handler om hvordan vi skal unngå en sentralisering av skoletilbudet, som vil ramme mange elevers frihet. Muligheten til å kunne gå på en skole i sitt nærområde er jo også en viktig frihet for mange. Vi får et smalere tilbud hvis skoler og utdanningsprogram over tid legges ned på grunn av den politikken høyresiden fører, både lokalt og nasjonalt, og som gjennom mange ulike grep trekker i den retningen: mer karakterbaserte opptak, flere privatskoler osv. Her reduserer man mulighetene til å dimensjonere tilbudene i forhold til antallet læreplasser i fylket også.

For det andre: Får alle elever friere skolevalg? Nei, dessverre er det ikke sånn. Det er de elevene som har best karakterer, som får større frihet. Det vi frykter, er at hvis det blir vanskelig å opprettholde et nærskoleprinsipp og et geografisk styrt skolevalg internt i fylkene, vil det legge press på flere fylker som i dag har en sånn modell, til å gå bort fra den. I SV er vi tilhengere av et nærskoleprinsipp også når det gjelder opptak til videregående utdanning. Erfaringene med det fra flere fylker er gode og viser at en sånn modell kan gjøre at flere elever får gå på den skolen de vil, enn et rent karakterbasert opptak vil gjøre.

«Fritt skolevalg» er egentlig et misvisende begrep. Vi burde slutte å bruke det. Det er karakterbasert opptak som høyresiden er for, og det innebærer selvfølgelig bare valgfrihet for noen elever, nemlig de som har de beste karakterene. Derfor er SV en del av det flertallet i komiteen som ønsker å sikre elevene en sterkere rett til å krysse fylkesgrensene og få skoleplass i de tilfellene der det er nødvendig, f.eks. når en elev ikke kan få det opplæringstilbudet hun ønsker seg, i sitt fylke, eller når reiseveien blir ekstra lang fordi en skole i et annet fylke er geografisk sett nærmere, eller når det finnes sosiale eller pedagogiske grunner som tilsier at det er lurt å krysse fylkesgrensen, eller for elever som har samisk, kvensk eller finsk som morsmål. Så det finnes muligheter for å sikre den typen valgfrihet, uten å gå så langt, og med de negative konsekvensene, som høyresiden legger opp til.

Min tid renner ut, men la meg understreke at vi i SV er fornøyde med det som nå kommer når det gjelder praksisbrev. Vi har noen advarsler knyttet til gjennomføringen av det, som vi håper statsråden vil lytte til, ikke minst rådet om en evaluering etter tre–fem år. Men det er et riktig steg å ta, og der støtter vi regjeringen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:45:43]: Denne lovproposisjonen har en rekke både store og små forslag. Fellesnevnerne er delvis at det er forslag til forenklinger, som gjør systemet og lovverket mer fleksibelt, slik at det blir lettere å legge til rette for den enkelte. Det andre er at flere av forslagene også kan gjøre det lettere å få flere til å gjennomføre videregående skole.

Når det gjelder mulighet for mer grunnskoleopplæring, lovliggjøring av det en del har kalt Larvik-modellen, er jeg veldig glad for at det får stor støtte. Thor Heyerdahl videregående skole, som representanten Tyvand også nevnte, har gjort dette. I realiteten, selv om det kan høres besnærende ut – som representanten fra Senterpartiet sa, at etter så mange år med skolegang burde man ha klart å gjøre dette på en ordentlig måte – vil dette likevel, som representanten også understreket, i praksis først og fremst gjelde for dem som har kommet til Norge – ikke før skolestart, men underveis i skolegangen.

Jeg mener dette er riktig å gjøre rett og slett fordi det med dagens system er veldig mange elever, eller i hvert fall en del elever, som starter på videregående skole uten at de i realiteten har fått med seg det de trenger fra grunnskolen først. Da er det et viktigere hensyn enn bekymringen for at dette skal bli et nytt system for alle.

Når det gjelder friere skolevalg over fylkesgrensene, er det en viktig sak prinsipielt nettopp fordi flertallspartiene er opptatt av at elevene skal få velge. Valgfrihet er en verdi i seg selv. Samtidig er forslaget også rammet inn, og det er, må jeg si, et svært moderat forslag. Etter dagens regelverk har ungdommer som hovedregel ikke rett til inntak i videregående skoler i andre fylker enn hjemfylket. For å kunne tas inn til videregående opplæring ved skoler i andre fylker, er den enkelte søker helt avhengig av at hjemfylket deres er villig til å finansiere skoleplassen. Det er der vi går inn og gir elevene en håndsrekning.

Vi mener at alle elever skal ha mulighet til å søke seg til andre fylker, og at det bør være en sterkere rettighetsfesting enn i dag. Vi foreslår derfor en plikt for fylkeskommunen til å ta imot gjesteelever dersom de har ledig kapasitet, og en plikt for hjemfylket til å betale for en skoleplass i et annet fylke. Det er grunn til å tro at dette vil gjøre det lettere for en del mindre skoler, nettopp fordi de vil kunne tiltrekke seg elever også fra andre fylker og på den måten få en sjanse til å overleve – altså et godt bidrag til en desentralisert skolestruktur.

Praksisbrevordningen: Forsøkene startet opp i 2007. Evalueringen av forsøkene konkluderte med at praksisbrevordningen har bidratt til et langt lavere frafall og til en bedre gjennomføring av yrkesutdanning for dem som deltok. Regjeringen har altså lyttet til bl.a. innspillene fra LO, som har vært opptatt av at praksisbrevordningen ikke må bli en måte igjen å svekke fagbrevene på, at det derfor ikke burde være en generell åpen løsning som alle kan søke til, men et tilpasset tilbud for dem som trenger det.

Vi starter på en tillitsbasert måte. Altså: Vi lovfester det. Alle fylkene skal ha det. Men det er klart at det er et veldig sterkt signal også fra Stortinget om at dette ikke er noe man skal ta lett på i fylkene. Stortinget sier også gjennom behandlingen av denne saken at dette er noe man er så opptatt av at hvis det viser seg at flere fylker dytter dette unna, eller skulle de ikke reelt sett bruke muligheten som ligger i praksisbrev, leser i hvert fall jeg Stortinget og partiene slik at da er man ikke uvillig til å vurdere videre lovfesting eller ytterligere krav.

Godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring er det ingen som har kommentert. Det er et viktig forslag at vi får en nasjonal ordning for godkjenning av utenlandsk fagopplæring. Det vil kunne bidra til bedre utnyttelse av den samlede kompetansen i arbeidsstyrken.

Klargjøring av når opplæringsplikten opphører ved utenlandsopphold, er det bred støtte for. Og så er det diskusjon om minimal skolestørrelse.

Jeg mener at det viktigste argumentet for det ikke egentlig handler om skolestørrelse, men det handler om hva loven skal være og ikke være. Jeg mener at lovregulering skal vi benytte til å fastsette rettigheter og plikter, og at anmodninger og anbefalinger som ikke er rettslig forpliktende, kan bidra til å underminere regelverket. Det er derfor vi har foreslått dette. Det vil i tillegg bety at lokalpolitikerne, som i dag, vil fortsette å vurdere dette. Det er en diskusjon som jeg altså mener hører hjemme lokalt i den enkelte kommune.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [11:50:42]: Høyres representanter trekker fram argumentet om valgfrihet i denne saken, men man bør merke seg at denne saken handler om et knapphetsgode som det er konkurranse om. Derfor er det vanskelig å argumentere med at dette gir en reell valgfrihet til landets elever. Det blir ikke en valgfrihet for alle landets elever når man baserer inntak på dem som har best karaktergrunnlag.

Høyre og Fremskrittspartiet trekker fram ett unntak, nemlig sosiale og pedagogiske behov. Men generelt kan man si at dette blir valgfrihet for de få, ikke for alle. Det er verdt å merke seg at både representanten Asheim og statsråden egentlig utelukker muligheten for å kunne ta hensyn til både større valgfrihet for elevene og behovet for å sikre helhetlig styring av skoletilbudet – folkevalgt styring.

Jeg har lyst til å spørre statsråden, når han og andre representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer med elevenes behov: Hvilke behov der elevene bør få velge utenfor sitt eget fylke (presidenten klubber) er det flertallets forslag (presidenten klubber) i denne saken ikke dekker?

Presidenten: Vi har en lang natt foran oss i denne salen, og jeg vil be representantene om å overholde taletiden.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:52:00]: Jeg synes det er en ærlig og rett frem uenighet hvis man mener at fylkeskommunens behov for å dimensjonere er viktigere enn at elevene skal få velge. Det resonnementet jeg ikke kan forstå, er at det er mer valgfrihet ved at man ber den enkelte elev søke fylkeskommunen om aller nådigst å få lov til å gå på en annen skole. Det beste bidraget til valgfrihet for alle elever ville være at alle fylker i Norge innførte fritt skolevalg. Det kan man gjøre, men der er det en uenighet. Der de rød-grønne får makten, begrenser man elevenes valgfrihet. Der Høyre og Fremskrittspartiet har hatt makten, øker man elevenes valgfrihet. Så er det selvfølgelig et åpenbart poeng at valgfrihet ikke betyr at alle elever i et fylke, hvis alle søker seg til én skole, vil komme inn der. Det betyr det selvfølgelig ikke, men det er allikevel mer rettferdig, mener jeg, at man baserer skoleinntak på karakterer, enn at man baserer det på hvor foreldrene dine har råd til å kjøpe hus eller tilfeldigvis er bosatt.

Martin Henriksen (A) [11:53:03]: Først vil jeg gjerne beklage at jeg forlenget dagens møte med mellom 5 og 10 sekunder – det skal ikke gjenta seg.

Så vil jeg si til statsråden at her har ikke flertallet eller de rød-grønne partiene satt fylkeskommunenes ønsker foran elevene. I denne saken vil flertallet i denne salen, inkludert Arbeiderpartiet, øke elevenes muligheter. Men det som er interessant, er å se hva som er helt fraværende i Høyre og Fremskrittspartiets argumentasjon, nemlig forståelsen av hvordan Norge er skrudd sammen, og behovet for et godt skoletilbud over hele landet. Når det blir færre elever i en region eller et distrikt, fører det til et smalere og dårligere tilbud. Det blir ikke bedre valgfrihet for flertallet av elevene når en linje eller skole må legges ned fordi elevene har søkt seg andre steder. Det går altså ut over flertallet av elevene.

I går debatterte Stortinget regionreform. Det vil gi større inntaksområder og bedre utdanningsmuligheter. Hvorfor ville ikke statsråden engang vente på den behandlingen, når vi nå får større regioner og færre fylker?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:54:08]: Det er fordi jeg er lei av å lese saker i avisene hvor elever som bor nært en skole, blir tvunget av et rigid regelverk til å reise fem, ti, femten mil for å gå på en annen skole bare fordi den tilfeldigvis er i samme fylke. Det er derfor denne saken kommer nå.

Så er det en stor diskusjon om fritt skolevalg generelt. Det er ikke noen hemmelighet at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker fritt skolevalg også innad i fylkene. Men dette er et mye mer moderat forslag enn det. Her sier man ikke at alle elever skal konkurrere på alle skoler i hele Norge basert på karakterer, man sier at der det er overskuddsplasser, kan elevene gå i andre fylker. Og så sier man aller viktigst at fylket har en plikt til å betale. Jeg synes, for å være helt ærlig, at det er ganske rimelig, for en elev som ikke går i fylke A, men velger å gå i fylke B, blir tross alt ikke en utgiftspost i det første fylket. Det er rimelig og fornuftig, og det vil bøte på et helt konkret problem som altfor mange elever opplever.

Martin Henriksen (A) [11:55:14]: For det første mener jeg at statsråden her helt overser faren ved det jeg nesten vil kalle skolespekulasjon, at enkelte fylker øker sitt tilbud – ønsker seg større skoler og større linjer og større fagmiljø – for å tiltrekke seg elever fra andre fylker, i konkurranse med nabofylket.

For det andre svarte ikke statsråden på mitt første spørsmål. Når Høyre og Fremskrittspartiet – og statsråden her – argumenterer med elevenes behov for å velge over fylkesgrensene, har altså flertallet her lagt fram et forslag, listet opp tilfeller der man mener at elevene skal ha sterkere rett til å velge, og få, skoleplass i andre fylker. Hvilke behov mener statsråden elever har, som ikke er dekket av det forslaget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:55:59]: Det er behovet for å gå på en annen skole. For å ta ett enkelt eksempel: Det kan jo hende at en elev f.eks. har sett på matematikktilbudet ved forskjellige videregående skoler, og sett at: Vet du hva, jeg mener at i Hedmark fylke har den videregående skolen et bedre matematikktilbud enn her i Oppland fylke. Det er ikke et behov som fanges opp av forslaget til flertallet i komiteen, for der må det være helsegrunner eller velferdsgrunner, og så må en ha et søknadssystem. Men hvis det rett og slett er slik at venninnen min bor der borte, jeg har mange gode venner der, jeg har lyst til å gå på den skolen, fanges det heller ikke opp. Eller skal man ha et søknadssystem hvor man må begrunne for fylkeskommunen at man har flere venner på den andre siden av fylkesgrensen, og derfor skal få rett til å utløse denne garantien som Arbeiderpartiet og SV med flere vil innføre?

Jeg mener at det er et dårlig system. Jeg ønsker fritt skolevalg i alle fylker i Norge. Dette er en veldig moderat endring, som gjør at de elevene som ønsker seg over fylkesgrensene, i hvert fall vet at de pengene som fylkeskommunen sparer, må de sende med dem på den andre siden.

Anders Tyvand (KrF) [11:57:09]: Et godt argument for friere skolevalg er at man kan se et større inntaksområde under ett, og at dét gir bedre muligheter til å opprette smale opplæringstilbud. Men det kan vi også oppnå gjennom den modellen som flertallet i komiteen foreslår, og da unngår vi samtidig de negative konsekvensene som vi nå frykter.

Når vi er kritiske til regjeringens forslag, handler ikke det om en så voldsom omsorg for fylkeskommunen, men for elevene som bor i fylkene. For er det ikke slik at friere elevflyt vil kunne påvirke dimensjoneringen av opplæringstilbudet i de enkelte fylkene? Og hvis det er slik, er det ikke da samtidig en risiko for at noen elever som ønsker å gå på skole i sitt eget fylke, vil kunne få et dårligere tilbud enn det de har i dag?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:58:04]: Med dette forslaget er ikke det en problemstilling, rett og slett fordi dette er en gjesteelevgaranti dersom skolene har ledig kapasitet. Med andre ord får man ikke en automatisk rett til å gå på en skole, men det man får, er en rett til å få med seg pengene hvis man kommer inn i det fylket man søker seg til. Det er jo egentlig det som er det nye i denne saken, at man sier til fylkeskommunen at de har en plikt til å betale. I dag er det veldig vilkårlig – noen fylker gjør det, noen fylker gjør det ikke. De får en plikt til å betale hvis en elev har valgt seg over til en skole i et annet fylke.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:58:54]: Statsråden sa at han var lei av å lese oppslag om at elever som bor i nærheten av én skole, må reise fem, ti, femten mil for å gå på en annen skole, og det er jeg enig i, slike oppslag skal vi ikke ha.

Statsråden sier også at det skal være en begrensning her, og det er at mottaksskolen har ledig plass, men hvis det er slik at man søker med karakterer, vil det jo egentlig være karakterene som er avgjørende for om skolen har ledig plass eller ikke. Dessuten kan vi også se for oss at enkelte skoler ønsker å bygge opp sin kapasitet, nettopp for å trekke til seg elever fra andre fylker. Når vi snakker om «elevenes valgfrihet» – hvilke elever er det som har valgfriheten? Det er jo ikke de som da blir igjen, som ikke har gode nok karakterer til å kunne søke seg til den nærmeste skolen. Det fører til at vi kan bygge ned kapasiteten på enkelte distriktsskoler, som gjør at studietilbud blir nedlagt, og at de som ikke har så gode karakterer, faktisk må gå der. Da lurer jeg på: Hvorfor kan vi ikke bare stramme opp den gjesteelevordningen som vi har i dag?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:59:57]: Dette er jo en kraftig oppstramming av gjesteelevgarantien, som en del fylker praktiserer – ikke av gjesteelevretten, den er jo ikke der i dag.

Dette lovforslaget gjør at hvis en bor i et fylke og går på videregående skole der, så vil en ikke komme i en situasjon hvor det kommer en horde fra et annet fylke, som igjen tvinger en til å søke skoleplass i et annet fylke. Det innebærer ikke dette forslaget. Elevene som bor i et fylke, vil fortsatt ha rett til å gå på skole i det fylket. Og så er det noen fylker som har fritt skolevalg, og andre som ikke har det. Det som kan bli en problemstilling, er at noen fylker velger å være veldig offensive – bygge opp mye ekstra kapasitet, lage gode skoletilbud som elevene har lyst til å gå på – for å tiltrekke seg elever og finansiering fra andre fylker. Det kan jeg leve med hvis fylkeskommuner bruker tid, ressurser og penger på å bygge opp skoletilbud som elevene vil ha, og på den måten kanskje også inspirerer andre fylker – som da elevene flytter bort fra – til å tenke igjennom hva de kan gjøre bedre.

Audun Lysbakken (SV) [12:01:15]: Den er veldig enkel, denne retorikken om at elevene skal få velge det de vil ha. Jeg savner en vilje til refleksjon hos statsråden og hos Høyre knyttet til at baksiden av det systemet som Høyre ønsker seg mer av ute i fylkene – og som dette også er om ikke det største, så ett av mange bidrag til – jo også er at det er en god del elever som ikke får velge.

Vi befinner oss nå i en by med et stort segregeringsproblem i skolen, og vi vet fra utdanningsforskningen at det ofte er en fordel at elever med litt ulik bakgrunn får lov til å lære sammen. Det såkalte frie skolevalget er jo ikke et fritt skolevalg, det er et karakterbasert opptak, som på sitt verste segregerer og skaper egne skoler for dem som ligger best an, og egne skoler for dem som ligger dårligere an. Kan ikke statsråden i det minste erkjenne at dette handler om karakterbasert opptak – og ikke fritt valg for alle?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:02:22]: Fritt skolevalg innebærer også å ha en måte å finne ut hva man gjør hvis man har oversøking, og det er karakterer, og jeg mener at karakterer er mer rettferdig enn at det er basert på hvor man bor.

Jeg synes Oslo er et veldig godt eksempel. I Oslo ville det i realiteten ha innebåret – hvis man hadde kuttet alt som heter fritt skolevalg – at f.eks. skoler som Oslo katedralskole, eller sentrumsskoler som Elvebakken, kun er tilgjengelig for dem som har råd til å kjøpe seg en bolig i sentrum, eller i nærheten, i den skolekretsen.

Jeg var på Oslo katedralskole for en stund siden, og da fikk jeg høre historien om hvordan det var i Oslo før man hadde fritt skolevalg. Da var det veldig, veldig mange som søkte seg inn på latinlinjen, hvis jeg ikke husker feil, for på latinlinjen var det nemlig fritt skolevalg fra hele byen, for det var det ingen andre skoler som tilbød. Jeg er veldig glad for at vi opprettholder en tradisjon med latin, men jeg synes ikke man skal måtte søke seg til latinlinjen på en skole bare fordi den ikke ligger i din skolekrets. Nettopp i en segregert by, som Oslo av og til kan virke som, er det desto viktigere med fritt skolevalg.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Bøhler (A) [12:03:48]: Etter 22 år med Reform 94 og etter at alle regjeringer og storting siden den tid har snakket om at det avgjørende er å satse på tidlig innsats i grunnskole, barneskole, så ligger «drop out»-andelen, frafallet, i videregående skole like høyt som det har ligget hele tiden – på over 30 pst. og over 40 pst. i yrkesfag.

Jeg tok opp i en interpellasjon til statsråden i november i fjor at vi også må utvikle bedre tiltak for dem som faktisk står i fare for å falle ut, eller er falt ut. Jeg er veldig glad for at statsråden og komiteen kommer tilbake nå med flere konkrete tiltak for dem også, og at vi kan snakke om dette og ikke bare det som også er veldig viktig: tidlig innsats. Det trengs også bedre medisin på dette området.

En av tingene vi snakket om, var praksisbrev. Jeg fikk Stortingets utredningsseksjon til å undersøke hvordan det ligger an med ordningen med praksisbrev rundt i landet. Da de gikk gjennom alle fylkene, fikk de til svar at det var seks fylker som hadde gjennomført forsøk med dette siden ordningen ble innført i 2008. De oppga at det kun var 61 fullførte praksisbrev i perioden, og 34 hadde gått videre for å fullføre lærlingutdanningen, ta fagbrev – altså totalt 95, slik det ble oppgitt av fylkene.

I dag har Oslo seks plasser på en bestemt linje, kokkelinjen på Etterstad. Møre og Romsdal har 18 plasser, Rogaland har ni plasser. Det var disse tre fylkene som oppga at de har plasser i dag.

Jeg må si at det er et enormt behov for å pålegge fylkene å etablere denne ordningen med en helt annen basis og i et helt annet omfang enn det vi har sett i perioden siden 2008, til det vi ser i dag. Det må være tilgjengelig innenfor mange nok av de praktiske fagene, og det må være flere virkemidler for å utvikle gode nok tilbud. Så jeg er glad for at statsråden understreket det, at man kan komme tilbake også med mer påtrykk, flere redskaper å sette inn hvis det ikke funker.

For å illustrere behovet: I min egen bydel, Alna bydel i Groruddalen, som er en av fire bydeler der, jobber den ansvarlige i bydelen med 500–600 «drop outs», elever som i dag ikke har et tilbud. For mange av disse vil praksisbrev kunne være et veldig relevant tilbud – 500–600 i en av 15 bydeler i Oslo. Så her må man jobbe bredt. Det er ikke nok med seks plasser på én skole f.eks.

Jeg er også veldig glad for at man kommer tilbake med utvidet grunnskoleopplæring. Det har vært etterlyst. Jeg husker jeg var hos rektor på Stovner skole, som sa at vi har mange hengende rundt skolegården som egentlig har gjort det siden de gikk ut uten karakterer fra grunnskolen og uten grunnleggende kunnskaper.

Jeg takker for at man kommer tilbake i dag med to viktige tiltak når det gjelder grunnskole og praksisbrev, og håper at man vil gå videre særlig på et punkt, at det skal varsles fra dag én når man er i ferd med å falle ut, og at man ikke venter på to eller tre oppsamlingsdatoer i året, noe som gjør at mange går lenge i et tomrom.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:07:05]: Vår jobb er å sikre at flest mulig har gode muligheter til å lykkes i livet. God utdanning til flest mulig er en viktig del av det – til Sander som bor i Vest-Telemark, til Oda i Porsgrunn og til Noora og William i Oslo.

Da jeg var fylkesvaraordfører i Telemark, hadde vi ett viktig skolepolitisk mantra, og det var god utdanning i nærheten av der folk bor. Det var et mantra vi hadde, ikke for fylkeskommunenes skyld, ikke for fylkespolitikernes skyld, men for elevenes skyld. Det høres ut som en selvfølge, men det var krevende å få til i et fylke, som i de aller fleste andre fylkene i Norge, med store avstander, spredt bosetting, konsentrerte byområder og store distriktsområder. Dette var utgangspunktet. I tillegg måtte vi ta høyde for synkende elevtall, manko på læreplasser og ikke minst – og selvfølgelig – ungdommens utdanningsvalg innenfor hele 13 utdanningsprogrammer. Det er et finmasket system. Det krever planlegging, og man er avhengig av den forutsigbarheten man kan få for å gi flest mulig et godt tilbud.

Jeg er derfor enig med flertallet av fylkeskommunene, som er skeptisk til å legge til rette for fritt skolevalg på tvers av fylkesgrensene. Jeg er redd for at det vil kunne føre til større utfordringer med dimensjonering av skoletilbudet enn det vi har allerede i dag – noe som vi vet kommer til å gå ut over elevene og kanskje dem som bor i de aller mest sårbare inntaksområdene i et fylke, og kanskje spesielt innenfor de yrkesfaglige studieprogrammene.

Det er også sånn at et sånt system kommer til å gå ut over de elevene som har dårligst utgangspunkt til å konkurrere på karakterer. Og spørsmålet blir da: fritt skolevalg for hvem? Dette betyr ikke at Arbeiderpartiet ikke mener det er behov for en opprydding i praksis og regelverk for hvordan man skal håndtere gjesteelever. Det er en kjensgjerning at det rundt om i landet praktiseres ulikt, og det er heller ikke riktig. Derfor sier Arbeiderpartiet ja til å sikre elever en sterkere rett til å søke skoleplass over fylkesgrensene, men at det skal gjelde færre og klart definerte tilfeller enn det regjeringen legger opp til. Det er på den måten vi sikrer skoletilbudet for flest mulig. Det er på den måten vi sikrer frihet, ikke bare for noen, men for flest mulig.

Trine Skei Grande (V) [12:10:14]: Jeg har vært lærer i videregående, og jeg vet litt om hva som er utfordringen for ungdomsgruppa når det gjelder valg. Det er ofte at de velger litt for likt, de velger litt sånn som vennene gjør, de har lyst til å gå på den skolen som vennene går på – og som de har gått sammen med på skolen før. Jeg var sjøl med i min egen kampanje da jeg begynte på videregående, for å havne i klasse med mine venninner – for å kunne ha den samme gjengen å være med. Det er det vanlige. Man søker på den nærmeste skolen. Av og til trenger ungdommer litt motivasjon for faktisk å velge noe annet, fordi det er noe annet som utfordrer potensialet i dem.

Så har jeg vært fylkespolitiker. Jeg har sittet med søknadsbunken for dem som ønsker å velge noe annet, de som faktisk ønsker å gå på en skole som ligger et stykke unna. Det er noe av det mest hjerteskjærende jeg har holdt på med, spesielt som fylkespolitiker i Nord-Trøndelag, hvor jeg var den eneste som faktisk mente at de skulle få lov til å velge noe annet. Høyre stemte meg ned med brask og bram, for vi skulle holde oss til inntaksgrensene i Nord-Trøndelag. Da satt jeg med søknader fra ungdommer som hadde opplevd mobbing gjennom hele ungdomsskoletida. De syntes det var helt forferdelig at de skulle gå sammen med den samme gjengen på videregående, man ønsket å bo hos bestemor bare for å begynne på noe nytt – ungdommer som hadde lyst til å skifte miljø fordi de og foreldrene egentlig var enige om at det nå kanskje var på tide å skifte miljø for ikke å havne utpå, ta feil retning.

Alle søknadene som lå foran oss i den søknadsbunken, søknadene om å få bryte med det firkantede geografiske systemet, var historier om enkeltskjebner som valgte noe annet fordi det var viktig i livet deres. Det var like hjerteskjærende hver gang man svarte nei og de fikk beskjed om at de måtte gå på den samme skolen som de hadde gått, med den samme gjengen som de hadde gått sammen med på ungdomsskolen, sjøl om de ikke trivdes med det.

Hvis noen av en eller annen grunn har lyst til å flytte langt eller lyst til å velge en annen skole, har de vanligvis en begrunnelse som vi burde ha respekt for, for de fleste ungdommer vil velge den nærmeste. De fleste ungdommer vil velge å gå i klasse med sine venner. De fleste ungdommer burde egentlig dyttes til å tørre å velge noe nytt, ikke bare velge den samme gjengen. Men i realiteten ser vi gang på gang at når noen faktisk tar det skrittet og beveger seg litt lenger geografisk for å kunne få en ny sjanse, er det reglementene, fylkeskommunenes egenart og alle de strenge formene vi skal putte dem inn i. Jeg mener at vi skal ha respekt for dem som ønsker å ta det valget uansett hvilken begrunnelse de egentlig har.

Trond Giske (A) [12:13:25]: (komiteens leder): Dette har vært en debatt der man har hatt litt vikarierende argumenter. Man beskriver problemer man ønsker å løse, og så er egentlig alle partiene enige om at vi skal løse disse problemene. Vi skal sørge for at folk som bor nær grensen, kan gå på en skole som er praktisk.

Og til det siste innlegget: Vi skal hjelpe folk som er mobbet og trenger å skifte miljø. Men man trenger ikke å innføre fritt skolevalg over fylkesgrensene for å løse det. Som Lysbakken sa, er dette et karakterbasert opptak. Mener man at de som er mobbet og har gode karakterer, skal få skifte skole, mens de som er mobbet og har dårlige karakterer, ikke skal få skifte skole? Det stemmer ikke.

Vi må jo løse problemet som beskrives, og finne et system for det. Representanten Tyvand beskrev ganske godt at vårt forslag løser det, så vi får holde oss til saken, fikse problemet og lage et system som virker.

Audun Lysbakken (SV) [12:14:28]: Det var litt det samme, til Skei Grandes innlegg – som jeg syntes var et utmerket innlegg for den modellen som Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår: Det er med vår modell vi kan si at det nettopp er disse hensynene til elever som har gode grunner for å krysse en fylkesgrense, som skal utløse at man får en skoleplass – i stedet for denne automatiske, karakterbaserte modellen som i realiteten er, mener jeg, et forsøk fra Høyre på å legge nasjonalt press på fylkene til å innføre den opptaksmodellen de ønsker seg, i flere fylker.

Det er det gode grunner til ikke å gjøre, og det er fristende å gå videre inn i diskusjonen om Oslo med statsråden. Men vi ser at i mange fylker er det fullt mulig å ha et fleksibelt opptakssystem uten en rent karakterbasert ordning, som i praksis er den sterkestes rett, og som – hvis den slår ut på sitt mest uheldige – bidrar til en segregering i skolen som vi ikke trenger, fordi det er bra å ha en skole der elever med ulik bakgrunn går sammen.

Da er det selvfølgelig ikke sånn at noen vil ha et system der alle som bor rundt Katedralskolen i Bergen eller «Katta» i Oslo, er de eneste som skal få lov til å komme inn der. Jeg gikk på en av sentrumsskolene i Bergen da jeg gikk på videregående skole. Der var vi elever fra hele byen, til og med fra hele fylket – elever med ulik bakgrunn, med ulike karakterer, men det var grunnleggende sunt.

Høyres system skaper eliteskoler. Det som ligger under dette forslaget, er et mål om å dytte den modellen på flere fylker. Men det opposisjonspartiene – med unntak av Venstre, dessverre – har vist fram, er en alternativ modell som løser problemene fylkesgrensene skaper i dag, men uten å dytte opptakssystemet videre i retning karakterbaserte opptak, også i de fylkene som ikke har det i dag.

Martin Henriksen (A) [12:16:49]: Hvis vi etter representanten Trine Skei Grandes innlegg skal fortsette med «svogerforskning» og egne eksempler, kunne jeg sagt mye om mine ti år på fylkestinget i Troms. Men det som er fylkespolitikernes – og egentlig alle politikeres – oppgave, er å balansere ulike hensyn mot hverandre, hensynet til å sikre et godt tilbud til alle elever, i alle deler av landet, i alle deler av et fylke, opp mot den valgfriheten vi mener at elevene bør ha.

La meg først si at jeg synes det er bra at det ryddes opp i en del ting. Et av eksemplene på en elev som ikke fikk velge på grunn av et rigid system som egentlig ga helt urimelige konsekvenser, var den eleven som ble skrevet om i VG, fra Lødingen nord i Nordland, som måtte dra helt sør i Nordland, Norges lengste fylke, til Sandnessjøen – var det vel – for å ta et skoletilbud der når han kunne ha fått et tilbud i Harstad, min hjemkommune, like ved. Så det er helt åpenbart ganske urimelige utslag av de reglene vi har.

Det er også derfor flertallet her foreslår endringer som ivaretar den typen tilfeller der man mangler tilbud nær hjemstedet, som eksempelvis ivaretar elever som er utsatt for mobbing og har behov for å skifte skolemiljø, og en lang rekke andre tilfeller.

Men jeg må si: I replikkvekslingen med statsråden mener jeg at det han først omtalte som et moderat forslag, i svarene hans gikk fra å være moderat til å være mye mindre moderat. Det er helt åpenbart at det først og fremst dreier seg om et karakterbasert inntak uten fylkesgrense, med noen beskrankninger, f.eks. ledig kapasitet i det fylket som skal ta imot. Men der er det som sagt fare for en ren konkurranse.

Hvis man har sett søknadsmønsteret i fylkene, særlig fylkene som har både distrikt og byer, vet man at for mange fylkespolitikere er det en kamp for å sørge for å sikre et skoletilbud i hele fylket – nettopp for å sikre at elever skal slippe å reise langt eller flytte og bo på hybel for å kunne ta imot et videregående skoletilbud. Og når man gir plikt til å betale, gjør man det vanskeligere å finansiere linjer og skoler i hjemfylket. Hvis man da på toppen legger kuttene til fylkeskommunen – f.eks. fikk de tre nordnorske fylkeskommunene kutt på 350 mill. kr de neste årene – gjør det det lettere eller vanskeligere å opprettholde kvaliteten og skoletilbudene? Åpenbart vanskeligere.

Løsningen må være å sikre større mulighet for elever til å velge, men samtidig beholde denne balansen som gjør det mulig å sikre et skoletilbud i alle deler av fylket. Jeg frykter at flertallet her i denne salen og regjeringa er så ideologisk drevet at man ikke klarer å se noen av disse motforestillingene som er kommet fram – ikke bare her i salen, men fra fylkeskommunene – om at dette er et ideologisk ønske som nå kan skape nye problemer, i stedet for å sikre nettopp en moderat, balansert løsning.

Kent Gudmundsen (H) [12:20:02]: Når det gjelder spørsmålet om hvem som er mest ideologisk drevet i forhold til hensynet til elevene, tror jeg i hvert fall ikke det er Høyre og Fremskrittspartiet som burde stå i skammekroken, rett og slett fordi det systemet vi har hatt opp gjennom mange år nå, som representanten Martin Henriksen så godt viste til, og som jeg kjenner veldig godt, fordi dette også gjaldt mitt hjemfylke, Troms, viser hvordan tilfeldighetene har slått ut fordi det er ulike politiske flertall i ulike fylker, som praktiserer gjesteelevsgarantier, dimensjonering og fritt skolevalg på svært ulik måte, og derfor gjør det veldig tilfeldig. Hvis vi skal stå på Stortingets talerstol og liste opp hva vi mener er gode grunner for at man skal kunne få mulighet til å velge litt friere enn man kan i dag – ja, så greier man selvfølgelig aldri å inkludere alle de hensynene og alle de vurderingene som de ulike elevene representerer.

Det som jeg synes er en veldig sterk logisk brist, er den retorikken som utøves fra talerstolen om at man har såkalt karakterbasert opptak ved denne ordningen. Vel, det er nå engang sånn at man har karakterbasert opptak i alle fylker til videregående skoler. Det er ingen som søker til en videregående skole uten at karaktergrunnlaget er med på å avgjøre om man kommer inn på den linja man søker på eller ikke. Det er mange linjer som har oversøkning, og der man faktisk ikke får lov til å gå på nettopp den linja fordi man ikke har gode nok karakterer, og det er også derfor vi har ni ulike valgmuligheter fordelt på tre ulike programfag når man søker seg inn til videregående opplæring. Så det er allerede konkurranse i dag på karakterer, og jeg greier ikke å se at det forslaget som vi nå har til behandling her, er med på å rokke ved det. Jeg synes det er et godt prinsipp. Det bør være muligheter for hver enkelt elev til å kunne strekke seg hvis man ønsker å gjøre et annerledes valg. Da kan man ha mulighet for å stå på på skolen, skaffe seg de karakterene som er nødvendig for å kunne komme inn på den linja, og så slipper vi å stå her og drive å liste opp hva som er gode og dårlige grunner. Det bør det ikke være politikere som skal gjøre. Vi må respektere alle unges ønsker og deres vilje til å være litt annerledes og gjøre noen valg. Derfor håper jeg selvfølgelig at vi ikke bare får gjennom denne ordningen, men at vi i framtiden skal få enda friere skolevalg. Det fortjener norsk ungdom.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.