Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Miljøpartiet De Grønne 10 minutter og medlemmer av regjeringen 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Før presidenten gir ordet til Irene Johansen, som er saksordfører i sakene nr. 1–3, har representanten Trygve Slagsvold Vedum bedt om ordet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:09:05]: Den 10. mai startet den formelle saksbehandlingen av den største suverenitetsoverføringen vi har hatt i Norge siden 1992. Det er andre gang i vårt lands historie at vi bruker § 115, tidligere § 93. Det viser alvorlighetsgraden i saken vi skal behandle. Etter høringen har det kommet vesentlige motforestillinger som vi i Senterpartiet mener ytterligere begrunner en utsettelse av behandlingen av denne saken.

Professor Eivind Smith, Stortingets fremste rådgiver i grunnlovsspørsmål og landets fremste ekspert, har uttalt:

«Løsningen regjeringen ønsker å få Stortinget med på, er mest en rent formalistisk omgåing av kravene til myndighetsoverføring i Grunnloven.»

Det sa han den 24. mai.

Den 28. mai kunne vi lese – etter å ha hørt både Elisabeth Aspaker og Siv Jensen snakke om at det skulle være reelle vurderinger i ESA – at det kun er én mann som skal sitte og gjøre ESAs vurderinger opp mot EUs enorme system med over 600 ansatte. Det bekrefter at det er rene kopivedtak, og at det er en omgåelse av Grunnloven, det som vi nå blir invitert til å gjøre.

I tillegg har vi fått opplyst etter høringen at Island kommer til å bruke lengre tid, at det er stor usikkerhet om hva som kommer til å bli resultatet i Alltinget, og at det tidspresset som regjeringen har lagt på Stortinget, dermed ikke lenger har gyldighet, for regjeringen har vært svært tydelig i sine råd til komiteen om at her må det hastes igjennom.

Etter at høringen har kommet fram, har også finanskomiteens leder fremmet et forslag om at man må få en grunnlovsvurdering av dette og bedt Høyesterett om det. En ny opplysning er også at ledelsen i komiteen ser på dette som en uansvarlig behandling.

På det innholdsmessige har det også kommet stadig flere motforestillinger. Den 2. juni kunne vi lese at Kenneth Harr, finansreguleringsekspert i Brussel, advarte på det sterkeste mot det som nå er i ferd med å skje. I proposisjonen står det at dette handler om regulering, men som han sa: Alt handler om deregulering – altså det motsatte av det som står i proposisjonen.

Medlem i det norske Finanskriseutvalget, Erik S. Reinert, har stilt vesentlige spørsmål om vi kunne gjøre det samme som den norske staten gjorde på starten av 1990-tallet med å overta norske banker i en krisesituasjon, eller det vi gjorde i 2008. Vi har heller ikke fått belyst om de motforestillingene er rett eller feil, men det er svært tunge motforestillinger, som bør bli belyst før man tar en endelig beslutning.

I store saker tar vanligvis Stortinget seg god tid. Man inviterer til høring, man får fram motforestillingene, og man er trygg på den beslutningen man tar. Men i den største saken har vi valgt å haste det igjennom. Vi inviterte til høring på en tirsdag, som ble avholdt på torsdag. Det var ikke mulig for folk å melde seg på. Det var personer som ble oppringt og oppfordret der og da. Det gikk så fort at det var ikke mulig å få fram motforestillingene ordentlig.

Gjennom saksbehandlingen har det kommet stadig flere motforestillinger fra landets tyngste eksperter. Eivind Smith har advart mot det, det juridiske miljøet ved Universitetet i Bergen har advart mot det, det juridiske miljøet ved Universitetet i Tromsø har advart mot det. Så de tyngste juridiske miljøene har advart mot at dette kan være grunnlovsstridig, og vi får stadig flere motforestillinger også fra de finanspolitiske miljøene i Norge.

Derfor ber jeg om at vi kan få bedre tid til å behandle saken, at vi utsetter den, slik at Stortinget vet hva det gjør, og slik at vi får en opplyst og god debatt før vi skal fatte en endelig beslutning.

Presidenten: Jeg oppfatter det slik at representanten Slagsvold Vedum har fremsatt et utsettelsesforslag. Det skal da tas opp til behandling før vi går til selve saken.

Jeg åpner for en runde med innlegg om utsettelsesforslaget. Representanten Snorre Serigstad Valen er den første som har meldt seg.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:13:32]: Siden SV står sammen med Kristelig Folkeparti i ønsket om å be regjeringen gjenoppta forhandlingene med EU om EUs finanstilsynsmyndigheter, og gitt at det sannsynligvis ikke vil få flertall i dag, vil SV subsidiært støtte Senterpartiets ønske om å utsette saken.

Irene Johansen (A) [10:14:08]: Arbeiderpartiet vil ikke støtte en utsettelse av saken. Vi mener at saken er oversendt Stortinget innenfor den fristen Stortinget hadde satt, 15. april, for at regjeringen kunne påvente å få behandlet den i vårsesjonen. Om komiteen skulle brukt lengre tid, er en vurderingssak, men det var en enstemmig komité som vedtok å behandle den nå, med unntak av Senterpartiet.

Til behandlingen av saken i komiteen vil jeg bemerke at jeg som saksordfører ble valgt 26. april, og vi vedtok høring den 4. mai, som ble bekjentgjort den 6. mai. Så det har vært noe lengre tid enn det foregående taler framholdt. Vi mener saken er grundig redegjort for i proposisjonen. Hovedtrekkene i den løsningen vi skal behandle i dag, er også godt kjent fra før, så Arbeiderpartiet går inn for å behandle saken i dag og går imot utsettelsesforslaget.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:15:24]: Jeg har for så vidt sympati for det Slagsvold Vedum kommer med, men det er noen punkter jeg ikke er enig med ham i. Vi har hatt en grundig behandling av saken i komiteen, men jeg har forståelse for at noen ønsker mer tid, eller kanskje riktigere: Senterpartiet ønsker at andre bør ha mer tid i denne saken.

Jeg opplever at vi egentlig hadde denne debatten på fredag. Da hadde vi spørsmål knyttet til akkurat det samme, og vi må nå konstatere at det ikke var flertall for noen av forslagene som da ble fremmet, fra både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Vi er derfor kommet til en litt annen konklusjon enn representanten Snorre Serigstad Valen, for vi ønsker som sagt at regjeringen går tilbake til forhandlingsbordet, og det bør de gjøre så raskt som mulig. Vi er for så vidt beredt til å behandle saken nå, men det er under den forutsetning at det gikk som det gikk på fredag.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:16:42]: Den saken som Stortinget skal behandle i dag, som gjelder norsk tilknytning til EUs finanstilsyn, har i realiteten en lang historie, og det har foregått en lang prosess, som i realiteten startet i 2009. Saken er grundig belyst. Den er grundig juridisk utredet. Derfor er det Fremskrittspartiets innstilling at vi ønsker å behandle saken i dag. Vi kommer altså til å stemme imot forslaget om å utsette behandlingen.

Det er grunn til å spørre seg om en utsettelse i realiteten ville fått noen av partiene til å endre standpunkt. Det er veldig lite som tyder på det. Sannsynligheten for det er så å si ikke tilstedeværende, så vi anbefaler at vi får en behandling og et vedtak i dagens møte.

Terje Breivik (V) [10:17:52]: Eg har stor respekt for påstanden om at modellen som regjeringa føreslår, og som er til handsaming i dag, er ein konstitusjonell konstruksjon og slik sett utfordrar § 115 i Grunnlova. At saka vart hasta igjennom og ikkje er grundig vurdert, er likevel ein både urimeleg og urettvis påstand. Det paradoksale er at representanten Slagsvold Vedum sjølv har sete i ei regjering som i tre år brukte betydelege ressursar på å finna ei løysing på denne saka – eit arbeid som dagens regjering har fortsett.

Saka har vore lagt fram for Stortinget fleire gonger årleg sidan 2010, både i finansmarknadsmeldinga, i statsbudsjettet, gjennom utgreiingane til europaministeren og i Europautvalet. Og sjølv om saka utvilsamt medfører vanskelege vurderingar, har eg vanskar med å sjå at ein oppnår noko med å utsetja henne. Av den grunn stemmer ikkje Venstre for utsetjingsforslaget.

Svein Flåtten (H) [10:19:27]: La meg også for god ordens skyld si fra om at vi kommer til å stemme imot utsettelsesforslaget. Begrunnelsen, veldig kort, er at denne saken har vært kjent for Stortinget i seks år – gjennom meldinger i finansmarkedsmeldingen, gjennom omtale i budsjettene. Og behandlingen i komiteen er etter min erfaring ikke uforsvarlig på noen som helst slags måte. Vi har hatt en høring, vi har fått gode innspill, og komiteen har hatt full anledning til å behandle dette slik som både store og mindre saker i dette huset skal behandles.

Jeg synes det er få holdepunkter for å si at dette ikke vil være en forsvarlig behandling. Derfor vil vi stemme imot utsettelsesforslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet for å kommentere utsettelsesforslaget, og vi ringer inn til votering.

Votering over utsettelsesforslag i sak nr. 1

Irene Johansen (A) [10:30:28]: (ordfører for sakene nr. 1–3): Vi skal i dag behandle finanskomiteens innstilling til Prop. 100 S for 2015–2016, Prop. 101 S for 2015–2016 og Prop. 127 L for 2015–2016. Disse proposisjonene omhandler regjeringens forslag til hvordan EUs finanstilsynssystem og et utvalg andre rettsakter kan innlemmes i EØS-avtalen, at dette forslaget krever overføring av myndighet til EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen i medhold av Grunnloven § 115, forslag til endring i EØS-avtalen som følge av dette, og forslag til ny lov om EUs finanstilsyn.

Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om innstillingen og god behandling av saken.

Det er grundig redegjort for saken i proposisjonene. Jeg vil gjennomgå enkelte sider ved saken og den offentlige debatten om den, og redegjøre for flertallsinnstillingen bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, og for Arbeiderpartiet sitt syn. Jeg regner med at mindretallet redegjør for sitt syn.

Finanskrisen i 2008 var internasjonal og avdekket at mange banker i en rekke land ikke var tilstrekkelig solide. Mange tok til orde for felles internasjonal regulering og tilsyn med banker og finansnæringen. EU-landene vedtok i 2010 å opprette et nytt, felles finanstilsynssystem, bestående av de nasjonale finanstilsynene og fire nye institusjoner, for å styrke soliditeten til og få enhetlig regelanvendelse og tilsyn med finansnæringen i Europa. Dette er Den europeiske banktilsynsmyndighet (EBA), Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjon (EIOPA), Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet (ESMA) og Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB).

Fram til 2010 har EU hatt et samarbeid om felles tilsyn mellom de nasjonale finanstilsynene, der også det norske finanstilsynet har deltatt. Det har også deltatt som observatør i det nye finanstilsynssystemet fra 2010. Det har gitt det norske finanstilsynet mulighet til å påvirke og sette seg inn i felles regelverk som gjelder for det europeiske markedet, der norske banker og finansinstitusjoner deltar gjennom EØS-avtalen på like fot med europeisk finansnæring. For at konkurransevilkårene fortsatt skal være like for alle som deltar i det indre markedet, også på finansområdet, krever EU at EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein omfattes av de samme krav og regler på finanstilsynsområdet som EU-landene. EUs nye finanstilsynssystem skal derfor innlemmes i EØS-avtalen. Det har pågått forhandlinger mellom EU og EØS-landene siden finanstilsynssystemet ble opprettet, om hvordan dette kan gjøres. Forhandlingene ble avsluttet i oktober 2014, og regjeringen legger i proposisjonene fram det framforhandlede forslaget til løsning.

Regjeringen foreslår at Norge slutter seg til EUs finanstilsynssystem gjennom den eksisterende to-pilarstrukturen i EØS-avtalen og gir EFTAs overvåkningsorgan ESA overvåkning- og tiltaksansvaret og EFTA-domstolen domsmyndighet på EØS/EFTA-siden. Det innebærer bl.a. at ESA kan fatte bindende beslutninger overfor finanstilsynene og finansinstitusjonene i EØS/EFTA-landene, og at EØS/EFTA-landenes finanstilsyn fortsatt deltar fullt ut i EUs tilsynsmyndigheter, men uten stemmerett, slik de har gjort på uformelt grunnlag siden opprettelsen av dem i 2011. Løsningen innebærer også at ESA har rett til å delta i EUs tilsynsmyndigheter uten stemmerett, og omvendt.

Den framforhandlede løsningen innebærer altså at det fortsatt er det norske finanstilsynet som skal føre tilsyn med de norske finansinstitusjonene, mens ESA overvåker at felles regler for finanstilsyn følges, slik ESA også gjør på andre områder som er omfattet av EØS-avtalen. I tillegg kan ESA treffe tiltak direkte overfor finansinstitusjonene innenfor enkelte områder, og EFTA-domstolen bli tillagt domsmyndighet. Flertallet i komiteen går inn for den framforhandlede løsningen.

Enkelte motforestillinger som har vært fremmet mot den framforhandlede løsningen, er bl.a. at den myndigheten EFTAs overvåkningsorgan er tillagt, kun er sandpåstrøing. Jeg vil vise til regjeringens presisering i proposisjonens kapittel 9:

«EFTAs overvåkningsorgan skal, når det treffer bindende vedtak, basere vedtaket på et utkast fra den relevante EU-tilsynsmyndigheten. Et slikt utkast er av ikke-bindende karakter, og utgjør ikke i seg selv noen utøvelse av myndighet overfor private aktører i EØS/EFTA-statene. Utkastet fra EUs tilsynsmyndigheter er heller ikke rettslig bindende for EFTAs overvåkningsorgan».

Et poeng med et felles marked, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, er at alle som deltar, opplever å ha like konkurransevilkår i det markedet. Det er ut fra det også et poeng at felles vilkår og regler følges, og at tilsyn og oppfølging med dette også er rimelig likt. Det burde derfor ikke være noen overraskelse at ESA skal basere seg på utkast fra EUs tilsynsmyndigheter når de skal gjøre vedtak overfor finansinstitusjoner eller finanstilsynet. At ESA likevel står rettslig fritt, er en viktig presisering.

Det hevdes også at det norske finanstilsynet nå ikke kan vedta strengere regler for norske banker og norsk finanssektor enn det EU har. Jeg skal ikke uttale meg på generelt grunnlag om hvordan dette vil bli, men per i dag er det i hvert fall slik at de kan det. En sak som har vært omtalt i bl.a. Dagens Næringsliv den 4. april 2016, som gjelder nye kapitalkrav for norske pensjonskasser, viser det. Her har det norske finanstilsynet vedtatt strengere regelverk for norske pensjonskasser enn de felles reglene som er vedtatt i EU av det nye finanstilsynssystemet, ved at pensjonskasser og livforsikringsselskaper skal likestilles med hensyn til soliditetsregler, noe pensjonskassene, virksomhetene og medlemmene mener kan gi dårligere pensjon til medlemmene og høyere pensjonskostnader for virksomhetene, ifølge avisen.

Dette viser at det i hvert fall slik det fungerer i dag, kan gjøre det, og jeg har ingen grunn til å tro at det skal bli annerledes framover, forutsatt at det er minimumsregler.

Det framføres også at norske finansinstitusjoner ikke har møtt problemer på det europeiske markedet siden EU opprettet sine finanstilsyn, og at det derfor ikke haster med noen avklaring. Finanstilsynene i EU trådte i kraft i 2010/2011. Etter EØS-avtalen skal nytt regelverk tas inn i EØS-avtalen senest seks måneder etter at det har trådt i kraft i EU. Forhandlingene har pågått siden 2010. Ifølge proposisjonen er det et stort antall rettsakter som ikke er innlemmet i EØS-avtalen, i påvente av en løsning. Det gjør at det er økende sprik mellom plikter og rettigheter mellom landene i EU og EØS. Dersom nytt regelverk ikke implementeres i EØS-avtalen, kan det etter hvert bli spørsmål om hvordan EØS-avtalen skal videreføres, og som det står i proposisjonen:

«Uten innlemmelse i EØS-avtalen av de utestående rettsaktene vil det på sikt bli vanskelig å opprettholde et velfungerende EØS-samarbeid for finansielle tjenester.»

Dette skaper usikkerhet om EØS-avtalens framtid. Det er vi etter vår mening ikke tjent med. Handel er viktig for Norge og norsk økonomi. Handel skaper arbeidsplasser, som er grunnlaget for at vi har kunnet bygge opp den velferdsstaten som vi kjenner i dag. Over 80 pst. av Norges eksport går til EU-landene. For Arbeiderpartiet er det viktig å sikre EØS-avtalen i det videre samarbeidet med EU, og gjennom den bidra til at finansnæringen og andre næringer fortsatt har tilgang til det europeiske markedet på like fot med europeiske næringer. Det er viktig for næringen, og det er viktig for Norge. Arbeiderpartiet mener denne løsningen sikrer det.

Så til forholdet til Grunnloven. Forslaget innebærer overføring av overvåknings- og tiltaksmyndighet til EFTAs overvåkningsorgan ESA og domsmyndighet til EFTA-domstolen. Denne myndighetsoverføringen vurderes av regjeringen som mer enn lite inngripende, og det bes derfor om Stortingets samtykke i medhold av Grunnloven § 115. Grunnloven § 115, før § 93, er tidligere benyttet én gang, da EØS-avtalen ble inngått i 1992 og kompetanse ble overført til ESA og EFTA-domstolen på konkurranseområdet. Nå foreslås det at myndighet overføres til de samme institusjonene på finanstilsynsområdet.

Den konstitusjonelle siden av saken er grundig omtalt i Prop. 100 S, hvor lovavdelingens vurderinger av myndighetsoverføringen til ESA og EFTA-domstolen i forbindelse med deltakelsen i EUs finanstilsynssystem er lagt fram. Lovavdelingen gir som kjent sine juridisk-faglige vurderinger som et ekspertorgan uavhengig av den politiske ledelse. Hittil har prosedyren i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd vært benyttet i alle tilfeller hvor Stortingets samtykke har blitt innhentet for Norges tilslutning til EØS-komitébeslutninger som innlemmer nye rettsakter med tilpasninger i EØS-avtalen som innebærer myndighetsoverføring, da terskelen for lite inngripende myndighetsoverføring ikke har blitt ansett overskredet. Det framgår av Prop. 100 S at Finansdepartementet har innhentet i alt fire vurderinger av de konstitusjonelle forholdene ved de ulike modellene som har vært framme i forhandlingene om EØS-tilpasningen, og som de bygger framlegget på. Lovavdelingens vurderinger er altså at deler av myndighetsoverføringen på finansområdet er mer enn lite inngripende, og anbefaler at saken derfor behandles etter Grunnloven § 115, som krever tre fjerdedels flertall.

Det er imidlertid Stortinget selv som vurderer både om dette er i tråd med Grunnlovens bestemmelser og hvilken paragraf saken bør behandles etter. Men det er lang og sikker tradisjon for at Stortinget bygger sine vurderinger på det grunnlaget regjeringen legger fram, og regjeringen er konstitusjonelt ansvarlig for at den informasjonen som gis, er korrekt og dekkende.

De konstitusjonelle sidene ved denne saken har også vært en del av behandlingen i finanskomiteen og i utenrikskomiteen. Finanskomiteen hadde en grundig høring i saken, hvor også disse spørsmålene ble godt belyst. Flertallet støtter regjeringens vurdering.

Til slutt: Enkelte mener at Stortinget burde brukt lengre tid på å behandle denne saken. Det var vi også innom i forkant av behandlingen i dag. Hvorfor saken ble lagt fram av regjeringen for behandling i Stortinget såpass sent i vårsesjonen, må regjeringen selv svare på. Saken ble imidlertid oversendt Stortinget innenfor den fristen Stortinget hadde satt, den 15. april, for at regjeringen kan påvente å få saken behandlet i vårsesjonen. Om komiteen skulle brukt lengre tid, er en vurderingssak, men det var en enstemmig komité med unntak av Senterpartiet som vedtok å behandle den nå.

Det er heller ingen ny og ukjent sak. Den har vært kjent og diskutert siden EUs finanstilsynssystem ble opprettet i 2010, da den ble ansett EØS-relevant. Forhandlinger mellom EØS-landene og EU har pågått like lenge, og Stortinget er jevnlig blitt informert om framdriften, gjennom finansmarkedsmeldinger, statsbudsjett, utenriksministerens redegjørelser om EU/EØS og i Europautvalgets møter, av både den forrige og den nåværende regjering.

I Europautvalgets møte den 13. oktober 2014 gjennomgikk finansministeren og europaministeren hovedtrekkene i den foreliggende løsningen vi behandler her i dag, om at den er innenfor to-pilarsystemet i EØS-avtalen, og at den innebærer overføring av myndighet på enkelte områder til ESA og EFTA-domstolen, som forutsetter samtykke fra Stortinget med tre fjerdedels flertall, jf. Grunnloven § 115. Stortinget har også vært løpende orientert om saken, som startet under den forrige regjering, noe som har vært viktig for oss i behandlingen av den.

Det er understreket i proposisjonen at regjeringen ikke ønsker at Norge skal forsinke ikrafttredelsen av forordningene og derfor har lagt opp til å innhente Stortingets samtykke før beslutningen er fattet i EØS-komiteen. Finansnæringen understreket også i høringen at det er viktig å behandle saken nå for ikke å forsinke ikrafttredelsen.

Arbeiderpartiet er fornøyd med at vi er blitt enig med EU og de andre EØS-landene om et forslag til implementering av finanstilsynssystemet som gjelder på finansområdet i det indre markedet, og går inn for den framforhandlede løsningen.

Jeg legger med dette fram finanskomiteens innstilling i saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:42:59]: Takk til saksordføreren for arbeidet i komiteen.

Saksordføreren var inne på at, som hun sa, dette ikke var rettslig bindende vedtak som ble gjort når det gjelder Norges posisjon. Samtidig er det klart at mange vil hevde at det som blir vedtatt i EU, det må vi forholde oss til omtrent likelydende. Jeg siterer fra proposisjonen:

«Det er en underliggende forutsetning i den fremforhandlete modellen at EFTAs overvåkningsorgan kort tid etter mottak av et slikt utkast fra den relevante EU-tilsynsmyndigheten vil fatte et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak.»

Mener representanten Johansen at dette gir Norge frihet, eller mener hun at vi i grunnen er underlagt det EU måtte komme fram til i disse spørsmålene?

Irene Johansen (A) [10:44:03]: Norge har inngått EØS-avtalen, som gir norsk næringsliv, norske banker og norsk finansnæring tilgang til det europeiske markedet på like fot med europeiske banker, finansnæringer og andre næringer. Når vi har gjort det, gjelder felles regler for konkurranse. Det kommer til å gjelde felles regler for finansområdet i det markedet. Da tenker jeg at det skulle bare mangle at det ikke også er felles tilsyn med at de reglene blir fulgt. Det vi gjør nå, er å slutte oss til et felles finanstilsynssystem som gjelder i det markedet. Det er presisert i proposisjonen at ESA skal basere seg på et utkast fra EU når det eventuelt skal gjøres vedtak, men at det ikke er rettslig bindende. Det forholder vi oss til.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:45:09]: I felleserklæringen mellom avtalepartene som står omtalt i proposisjonen, er det ganske tydelig tale. Myndigheten som Hans Olav Syversen omtalte i stad, skal – jeg kan sitere hva som står i felleserklæringen – «opptre uavhengig, objektivt og på en ikke-diskriminerende måte utelukkende i Unionens interesse».

Da er mitt spørsmål til Irene Johansen: Er Irene Johansen sikker på at det som til enhver tid er i unionens interesse, er i Norges interesse? Det er en ganske annerledes økonomi og en annerledes reguleringstradisjon i Norge enn det er i mange andre europeiske land. Nå skal vi altså bare underlegge oss det, og – som det står – «utelukkende i Unionens interesse»? Er Arbeiderpartiet sikker på at det som til enhver tid er i Unionens interesse, er i Norges interesse?

Irene Johansen (A) [10:46:09]: Norge er jo ikke medlem av EU, men vi har en avtale med EU om adgang til et felles marked gjennom EØS-avtalen. Gjennom den har vi tidligere avgitt myndighet til en struktur – EØS-avtalen, ESA og EFTA-domstolen – som følger med på at Norge følger de felles reglene som gjelder på konkurranseområdet. Nå skal vi avgi myndighet til den samme strukturen på finansområdet. Vi er fortsatt ikke medlem av EU, men vi har en EØS-avtale som det er i Norges interesse å ha, mener jeg. Jeg er trygg på at når det står i proposisjonen at ESA og EFTA-domstolen skal ta utgangspunkt i felles regelverk, utkast til vedtak som kommer fra EU, men at det ikke er rettslig bindende for Norge, ligger det i det at det også kan gjøres en egen vurdering i ESA.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:47:20]: I sitt innlegg sa saksordføreren at denne saken ikke vil ha konsekvenser for Norges mulighet til å regulere finanssektoren så strengt som vi ønsker, men i Politisk kvarter den 30. mai i år sa statssekretæren i Finansdepartementet, Tore Vamraak:

«Det å ha felles europeisk regulering er i seg selv positivt, men baksiden av medaljen er selvfølgelig at vi ikke står fritt til å innføre fullt så strenge reguleringer som vi ønsker fra norsk side.»

Mitt spørsmål er: Hvem er det som har rett? Er det saksordføreren, eller er det statssekretæren?

Irene Johansen (A) [10:47:55]: Jeg understreket i mitt innlegg at jeg ikke kunne uttale meg på generelt grunnlag om den muligheten, men at vi i hvert fall hittil har kunnet ha strengere regler enn i EU. Jeg viste til Finanstilsynets forslag om å ha strengere regler når det gjelder krav til pensjonskasser enn det EU har. Jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe annet enn at det også vil kunne fungere slik på enkelte områder, etter at vi i dag har gjort dette vedtaket. Det er avhengig av hva slags type vedtak som er gjort i EU, om det er åpent for at man kan gjøre tilpasninger, såkalte minimumsvedtak.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:48:57]:

«Finanskrisen viste med all tydelighet hvor katastrofale konsekvensene kan bli for et land, dersom man ikke har kontroll med finansmarkedet. I en rekke europeiske land opplevde hundre tusener av mennesker å miste jobben.

Norge klarte seg heldigvis bedre gjennom den siste finanskrisen, enn de fleste EU-landene. I Norge tok vi lærdom av erfaringene med bankkrisen for 25 år siden. Vi vet hvor viktig det er med god kontroll og tilsyn med bankene i landet. Dette ble nettopp understreket av Finanskriseutvalget, som viste hvor viktig det er at Norge selv kan velge å operere med strengere regler enn EU-systemet.»

Slik begynner en kronikk skrevet av representanten Trygve Slagsvold Vedum, publisert hos NRK Ytring i går. Og så langt er jeg enig. Derfor opererer også Norge med strengere kapitalkrav og reguleringer enn mange steder i EU. Det vil vi også fortsette med når vi nå styrker tilsynet med finansmarkedene gjennom en tilknytning til EUs finanstilsyn. Det norske finanstilsynet skal altså ikke legges under EUs ulike finanstilsyn, men få en tilknytning til tilsynspraksisen som gjør det mulig å kontrollere og føre tilsyn med et grenseoverskridende finansmarked, der norske myndigheter kan komme til kort.

Det oppsiktsvekkende er at to av de tre partiene som satt i regjering da finanskrisen utviklet seg i Europa, nå stemmer mot bedre tilsyn, gjennomsiktighet og kontroll med finansmarkedene. Jeg hadde faktisk trodd at det skulle gjøre litt mer inntrykk å måtte gi bankgarantier for 350 mrd. kr gjennom statsobligasjoner og en krisepakke på 25 mrd. kr, men åpenbart ikke. Til tross for at Norge hadde god kontroll og tilsyn med bankene, forplantet finanskrisen seg til våre markeder, nettopp fordi finansmarkedene er internasjonale. Derfor ønsker vi en tilknytning til EUs tilsynsmyndigheter.

Norske verdipapirer omsettes i dag på markedsplasser over hele Europa, også utenfor norske tilsynsmyndigheters kontroll. Norske finansforetak er kunder av og leverandører til internasjonale kapitalmarkeder. EUs nye reguleringer og tilsyn vil altså sikre norske interesser i Europa når Norge selv ikke har myndighet til å gjøre det. Men det fordrer selvsagt at vi er med på samarbeidet om et styrket tilsyn i vårt viktigste marked.

Et norsk finansmarked fungerer ikke godt uten god og kontinuerlig tilgang til det internasjonale kapitalmarkedet. Per i dag er det over 180 rettsakter som står på vent i Norge i påvente av å finne en løsning for det internasjonale tilsynssamarbeidet. For hvert eneste år har det blitt et større sprik mellom forpliktelsene og rettighetene EU- og EFTA-landene imellom. Dersom dette ikke kommer på plass, mister vi et homogent indre marked i EØS-området for finansielle tjenester. Et nei til velfungerende internasjonal regulering og tilsyn med finansnæringen tjener ikke norske interesser.

Jeg har lyst til å ta noen eksempler på saker hvor tilknytningen til EUs finanstilsyn vil spille en rolle. Det er regulering av kredittvurderingsbyråer, OTC-derivater og shortsalg. Alle tre ble vurdert som sentrale i utviklingen av finanskrisen.

Kredittvurderingsbyråene ble ansett for å ha bidratt til krisen ved å undervurdere kredittrisikoen i strukturerte kredittinstrumenter og ved ikke å ha justert vurderingene når markedet endret seg. Derfor er det nå innført en detaljert forordning som skal sikre kredittvurderingsbyråenes uavhengighet, forbedre kvaliteten i kredittvurderingene, øke gjennomsiktigheten samt sørge for et effektivt rammeverk for registrering og tilsyn. Tilsynet er lagt til Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet, ESMA. Denne kontrollen er jeg for. Dette er Senterpartiet og SV mot. Jeg vil oppfordre dem til å komme med et bedre forslag til regulering og kontroll av kredittvurderingsbyråer.

Før finanskrisen var Lehman Brothers og AIG to av de største aktørene innen derivathandel. Den ene gikk som kjent konkurs, den andre måtte bli reddet av skattebetalerne. Etter finanskrisen var det derfor bred enighet om at det enorme markedet for derivater måtte reguleres bedre, og allerede på G20-møtet i 2009 ble medlemslandene enige om at handel i OTC, eller «over the counter»-derivater, skulle gå gjennom en sentral motpart som skulle være underlagt både rapporteringsplikt og kapitalkrav.

De nye reguleringene har bidratt til både redusert systemrisiko og redusert risiko for at en part ikke oppfyller sine forpliktelser. For Norge betyr dette en forpliktelse til å rapportere OTC-derivatkontrakter til et registrert transaksjonsregister, samt forpliktelse til å etablere risikoreduserende tiltak overfor OTC-derivatkontrakter som ikke håndteres gjennom en sentral motpart. Tilsynet av dette skjer i samarbeid med nasjonale myndigheter og EUs tilsyn.

Vi ønsker å ta del i tilsynssamarbeidet fordi finansmarkedet er internasjonalt, og det nytter ikke bare å ha et norsk finanstilsyn på den ene siden av transaksjonen dersom det ikke kan følges helt gjennom. Høyre ønsker seg altså mer kontroll over det internasjonale finansmarkedet enn SV.

Mitt siste eksempel er shortsalg, som normalt betyr salg av et finansielt instrument som selgeren ikke eier på det tidspunktet salgsavtalen inngås. Shortsalg kan være med på å balansere markedet og dempe konsekvensene av ensidig informasjon. Men under finanskrisen var tilliten mellom bankene og til bankene borte. Frykten var stor for at bankene ikke var i stand til å finansiere seg, og mange fryktet et såkalt «run», der innskyterne forlanger sine penger tilbake øyeblikkelig. I et så stresset marked kan shortsalg virke svært negativt, og enorme verdier kan viskes ut på kort tid på grunn av panikk i markedet. I 2008 innførte derfor flere land tiltak som i varierende grad begrenset eller forbød shortsalg av visse eller alle verdipapirer. Tiltakene i de ulike landene ble truffet uavhengig av hverandre basert på landenes nasjonale lovgivning.

Erfaringene etter finanskrisen viste at disse ukoordinerte nasjonale tiltakene var lite effektive. Denne erfaringen førte til at det nå er innført ensartede rapporteringsforpliktelser for en rekke finansielle instrumenter gjennom shortsalgforordningen. Målet er bl.a. økt innsyn og redusert risiko. Nasjonale myndigheter vil beholde muligheten til å forby eller begrense visse former for shortsalg eller lignende ellers lovlige transaksjoner. Men i slike tilfeller skal forordningen også sikre samarbeid, dels mellom nasjonale tilsynsmyndigheter og dels mellom nasjonale myndigheter og ESMA.

Det er særlig denne forordningen Senterpartiet er motstander av, da EUs tilsynsmyndigheter i en krisesituasjon kan gripe inn overfor EU-lands myndigheter dersom de ikke iverksetter tiltak i et stresset marked der store verdier kan gå tapt. Når vi ser hvordan finanskrisen forplantet seg, også til land med en stabil og god økonomi, som Norge i 2009, er det ganske uforståelig at noen kan være mot dette.

Det er bare de råeste spekulantene i finansmarkedet som vil tjene på det om Norge står utenfor dette samarbeidet. Av alle rovdyr Senterpartiet har valgt å verne, velger de seg altså internasjonale finanshaier.

EU ønsker solide og stabile finansinstitusjoner og har innført harmoniserte og strenge reguleringer av finansmarkedene for å hindre gjentagelse av finanskrisen. Men for å sikre at reglene etterleves likt, på tvers av hele det europeiske markedet, er det etablert en felles europeisk tilsynspraksis som driver tilsyn med tilsynsmyndighetene. Det er tilknytning til dette tilsynet vi nå diskuterer i Stortinget.

Dette handler altså ikke om for eller mot EU, for eller mot euro, Schengen eller norsk grensekontroll. Det handler om soliditeten i reguleringen av og tilsynet til et grenseoverskridende finansmarked, der erfaringen fra finanskrisen viser at koordinerte tiltak, reguleringer og oppfølging er nødvendig.

De europeiske tilsynsmyndighetene er ikke bare en hjørnestein i EUs svar på finanskrisen. Et sterkt og samordnet finanstilsyn er avgjørende for å bevare og videreutvikle et felles marked for finansielle tjenester. Jeg har registrert at noen mener det ikke haster, men arbeidet med å finne en løsning begynte allerede for seks år siden, og for hvert eneste år har antall rettsakter økt og dermed spriket mellom forpliktelsene og rettighetene EU- og EFTA-landene imellom. Kommer ikke dette på plass, mister vi et homogent indre marked i EØS-området for finansielle tjenester.

Det er ikke riktig at dette hastebehandles. Saken har vært omtalt og behandlet i Stortinget i alle finansmeldinger siden 2009 og i statsbudsjettet i 2010, 2011, 2014, 2015 og 2016. Det er kanskje mer viktig at saken har vært inkludert i redegjørelsene om viktige EU- og EØS-saker hvert eneste år siden denne regjeringen tiltrådte, der prinsippene for løsningen vi i dag diskuterer, ble presentert allerede i november 2014, med bred tilslutning den gang.

Fra min kjennskap til opposisjonen i denne sal, både den konstruktive og den andre, skulle jeg tro at dette var noe man ønsket mer av, ikke mindre av. Dette handler om soliditeten i reguleringen av og tilsynet md et grenseoverskridende finansmarked, der erfaringen viser at koordinerte tiltak, reguleringer og oppfølging over landegrensene er nødvendig.

Da gjenstår det bare å takke saksordfører for et veldig godt og grundig arbeid i saken og også komiteen for behandlingen så langt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:58:15]: Både frå saksordføraren og frå representanten Heidi Nordby Lunde vart det understreka at Noreg vil stå fritt til å innføre strengare krav til finansinstitusjonane våre òg etter at ein knyter Noreg til EUs finanstilsyn. I Politisk kvarter den 30. mai i år sa statssekretær Vamraak: Det å ha felles europeisk regulering er i seg sjølv positivt, men baksida av medaljen er sjølvsagt at me ikkje står fritt til å innføre fullt så strenge reguleringar som me ønskjer frå norsk side.

Grønli, som leia programmet, spurde: Er det slik at særnorske kapitalkrav til bankane, det må me no leggje bort?

Svaret frå Vamraak var: På kapitalsida held me oss innanfor dei felles retningslinjene som EU har trekt opp.

Spørsmålet mitt er: Kan Noreg innføre strengare krav og strengare reguleringar til finansinstitusjonane og bankane våre etter at fleirtalet i dag knyter Noreg til EUs finanstilsyn?

Heidi Nordby Lunde (H) [10:59:19]: Norge har vært et av de landene som har holdt seg innenfor EUs retningslinjer og hatt de strengeste reguleringene i Europa. Jeg har merket meg at Senterpartiet i denne debatten mener at norske særreguleringer er bra. Derfor overrasker det meg litt at i f.eks. finansmarkedsmeldingen kritiserer Senterpartiet regjeringen nettopp for å opprettholde norske særreguleringer, bl.a. vekting av kommunallån, innføring av SMB-rabatt og nye krav til uvektet kapitalforvaltning. SMB-rabatten, som ikke er begrunnet i faktiske risikoforhold, vil kunne gjøre at bankenes soliditet blir svekket over tid. Det betyr at Senterpartiet på den ene siden ikke ønsker seg regulering, og på den andre siden ikke ønsker den overordnede myndigheten til å redusere risikoen for ny finanskrise. Det vil jeg på det sterkeste advare mot.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:00:11]: Eg takkar for eit svar som ikkje var eit svar, men ei utlegging av ei mistolking av Senterpartiets politikk. Det kan ein greie seg utan. Men eg ønskjer svar. Og mitt spørsmål skal verte veldig tydeleg og sakte opplese, for eg snakkar sognemål – det er ikkje alltid ein forstår spørsmålet. No skal eg vere veldig tydeleg:

Vil Noreg kunne stå fritt til å innføre strengare reguleringar for finansinstitusjonar og bankar etter at fleirtalet i dag har knytt Noreg til EUs finanstilsyn?

Heidi Nordby Lunde (H) [11:00:45]: Norge har i dag noen av de strengeste kapitalkravene i Europa, som vi kan opprettholde, men det vil være endringer av noen av de kravene som vi har innført, f.eks. vil innskuddsgarantiordningen bli noe endret. Det vil – for en gangs skyld – sikre småsparere i EU en innskuddsgarantiordning, mens i Norge vil den reduseres noe. Det vil være endringer, men alt i alt vil inngåelse i EUs finanstilsynsordning gi så store verdier til Norge – og sikre oss mot en framtidig finanskrise – at det er det verdt.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Hans Andreas Limi (FrP) [11:01:39]: EØS-avtalen ble ratifisert av Stortinget 16. oktober 1992. Etter to dagers intens debatt og sterke motsetninger ble det et overveldende flertall for å knytte Norge til det indre marked i Europa. Det var en langt mer omfattende overføring av kompetanse til EFTAs organ enn realitetene i de saker som Stortinget i dag behandler, om felles regelverk for finansmarkedet i Europa. Helt til det siste ble det også den gang fremmet forslag om nye utredninger og vurderinger, men Stortinget konkluderte med at alle sider ved EØS-avtalen var utredet grundig nok til at det var riktig å ta beslutningen om å sikre norske interesser knyttet til det europeiske fellesskapet, som også var i sterk utvikling. Noen hevdet den gang at Stortinget sa ja til «varenes og tjenestenes» Europa ved å akseptere de fire friheter som absolutt forutsetning for et europeisk økonomisk samarbeid. I 1994 sa Norge i realiteten nei til det politiske Europa, og et flertall i folket ønsket ikke at Norge skulle bli medlem av EU.

Nå har Norge mer enn 20 års erfaring med EØS-avtalen, og erfaringene tilsier at denne avtalen har tjent Norges interesser meget bra. Den sikrer i dag norske bedrifter og forbrukere tilgang til et marked som er mange ganger større enn i 1992 – nå med over en halv milliard innbyggere. Usikkerhet om fremtiden og utviklingen innenfor EØS var fremtredende i debatten for snart 24 år siden fordi avtalen ikke kunne være statisk, men tvert imot forutsatte en dynamisk tilpasning til utvikling av nytt EU-regelverk, og ikke minst kunne Norge bli stilt overfor krav fra EU som ikke til enhver tid ville være fullt ut forenlige med egne norske interesser. De utfordringene har kommet, og de har blitt løst fortløpende gjennom politiske prosesser og påvirkning til Norges fordel.

EØS-avtalen har klausuler om at nye områder kan bringes inn i avtalen, på samme måte som områder kan gå ut. Avtalens innretning åpner for tilpasning i de rettslige forpliktelsene som skal gjelde for EØS/EFTA-landene, og det er etablerte prosedyrer for hvordan slike spørsmål behandles. EØS-avtalen har sikret norsk industri og norsk næringsliv generelt forutsigbarhet og likebehandling i det europeiske markedet.

I 1992 vedtok Stortinget å avgi suverenitet til EFTAs tilsynsorgan ESA og EFTA-domstolen for å sikre tilsyn og kontroll med konkurranseregler, regler for offentlige anbud og regler for statsstøtte. ESA ble gitt anledning til å utøve direkte myndighet overfor private rettssubjekter i Norge for å ivareta kravene til fri konkurranse både for norske og utenlandske aktører – selvfølgelig en stor utfordring for dem som ønsker proteksjonisme og regulering fremfor fri og dynamisk konkurranse på like vilkår.

De sakene Stortinget behandler i dag, gjelder ikke EU-medlemskap eller overføring av det norske finanstilsynet til EU, slik det forsøkes fremstilt i mindre nyanserte meningsytringer på nett og i media. Det gjelder heller ikke for eller imot EØS-avtalen, selv om et nei kan bli en alvorlig utfordring for avtalen. Det dreier seg i realiteten om hvordan Norge skal overholde sine EØS-rettslige forpliktelser innenfor prinsippene for samarbeidet. Det er et komplekst og omfattende område vi nå behandler, og jeg har stor respekt for det sterke engasjementet i mange miljø, også hos dem som er veldig avhengig av at Norge slutter seg til et felles regelverk for finansmarkedet i Europa. Både Finans Norge og Finansforbundet har uttrykt tydelig støtte til den løsningen som er fremforhandlet av regjeringen, og viser samtidig til de uheldige sidene ved å si nei til felles regelverk.

Det er grunn til å understreke at ingen påstår at det indre marked stenges for norske finansinstitusjoner med umiddelbar virkning dersom vi ikke slutter oss til dette regelverket. Men 180 nye rettsakter venter på implementering i EØS-avtalen. Hvis det ikke finnes en løsning på finanstilsynssaken, slik at disse rettsaktene kan tas inn i EØS-avtalen, kan vi risikere at den etter hvert blir satt ut av spill på finansområdet. Norske finansinstitusjoner vil tjene på fortsatt adgang til det europeiske markedet, og norske forbrukere vil tjene på at norske finansinstitusjoner utsettes for konkurranse i Norge.

Norges tilslutning til EUs nye tilsynsorgan for finansmarkedet har en lang historikk, og det er jevnlig rapportert tilbake til Stortinget om forhandlingene med EU. Prosessen startet i realiteten i 2009, og det har vært et uttrykt ønske fra norsk ståsted at det ville være riktig å etablere en tilpasning i tråd med to-pilarstrukturen mellom EU og EFTA/EØS-landene. Direkte medlemskap og stemmerett i EUs tilsynsorgan har blitt avvist av EU fordi vi ikke er medlem. Regjeringens forslag innebærer ikke avgivelse av myndighet til EU, men avgivelse av begrenset forvaltnings- og vedtakskompetanse til organer i EFTA, hvor Norge er dominerende medlem. Vedtakskompetansen er sekundær og kan kun benyttes på visse vilkår og i særlige situasjoner der nasjonale tilsynsmyndigheter ikke har oppfylt sine forpliktelser under tilsynsforordningen. Utkast til beslutninger fra EUs tilsynsorgan skal formelt behandles og vedtas av ESA, men ESA er ikke rettslig forpliktet til å slutte seg til enhver beslutning. Uenighet må drøftes i EØS-komiteen mellom representanter for EFTA-landene og Europakommisjonen, og beslutninger forankres i enighet i EØS-komiteen. Det er altså ESA som skal gjøre de formelle vedtakene rettet mot nasjonale myndigheter og mot foretak i EØS/EFTA-området, basert på utkast fra de relevante tilsynsmyndigheter i EU, og Norge medvirker i deres beslutningsprosess og forarbeider. Fortsatt vil det være det norske finanstilsynet som fører tilsyn og kontroll med norske finansinstitusjoner og det norske markedet, men innenfor noen avgrensede områder vil ESA bli gitt myndighet til å fatte beslutninger med direkte konsekvens for norske aktører.

Motstanderne av EØS-avtalen, og derved mot regjeringens forslag om tilslutning til felles regler for finansmarkedet, trykker mange jurister og professorer til sitt bryst. Vi skal selvfølgelig lytte til ekspertisen, men det er også betydelig ekspertise – ikke minst juridisk – som har utformet den løsningen som nå anbefales av flertallet i komiteen. Professor Eivind Smith uttalte til Nationen 24. mai i år at regjeringens forslag til behandling etter Grunnloven § 115 er en «omgåing av krava i Grunnlova». Den samme professoren har karakterisert EØS-avtalen som en «konstitusjonell katastrofe», til tross for at Stortinget har ratifisert avtalen med tre fjerdedels flertall.

Fremskrittspartiet er for EØS-avtalen, og vi er derfor for den løsningen som nå foreligger fra regjeringen. Det er viktig med grenseoverskridende tilsyn og kontroll med finansmarkedene, og det er viktig med lik praktisering av regelverket for å sikre finansiell stabilitet, beskytte norske forbrukere og gi norsk finansnæring fortsatt tilgang til det europeiske markedet.

Økonomiene blir stadig mer globale. Med det må også finansinstitusjonene bli mer globale. Dette gjør også at problemer i et finansselskap eller finansmarked kan ha negative konsekvenser i mange land. Det er derfor behov for samarbeid over landegrensene om regulering av sektoren – det viste finanskrisen. Manglende internasjonalt samarbeid kan lett bety dårlig eller ingen regulering av sektoren, og da vet vi av erfaring at regningen lett kan bli sendt til skattebetalerne, også i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:10:37]: Det var et balansert innlegg, vil jeg si, fra Fremskrittspartiets talsperson. Det han ikke kom inn på, som var en del av debatten her på fredag, var hvilken mulig presedensvirkning dette vedtaket kan få. Som vi vet, er utviklingen i EU slik at man i økende grad vil bruke denne type tilsyn. Og måten norsk suverenitetsavståelse er gjort på i denne saken, altså heller ikke stemmerett i saker som gjelder Norge, vil lett bli EUs standpunkt i en rekke andre saker der EU-tilsyn er på trappene. Det kan gjelde energi-, tele- og datatilsyn.

Regjeringen skriver på side 12 i proposisjonen:

«Full deltakelse uten stemmerett må gjennomgående være målet.»

Er det også Fremskrittspartiets oppfatning at dette vil få den type presedens, og at det er dette vi kan regne med også i andre tilsynssaker?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:11:44]: Jeg har også registrert at spørsmålet om presedens og hvorvidt behandlingen av denne saken vil skape presedens for lignende saker i fremtiden, har vært ganske fremtredende. Utgangspunktet for det regjeringen skriver i proposisjonen, er nettopp at EU ikke ønsker at Norge eller EFTA-landene skal gis stemmerett i EUs organ, nettopp fordi vi ikke er fullverdige medlemmer. Da må vi finne andre måter å løse dette på for å slutte oss til regelverket, og derfor er det viktig at vi klarer å etablere en struktur via EFTA-landene og via EFTAs organ, som regjeringen nå foreslår. Etter min og Fremskrittspartiets oppfatning er det ingen automatikk i at denne saken skaper en presedens, fordi eventuelle lignende saker må undergis en individuell behandling i hvert enkelt tilfelle, både i regjering og frem til Stortingets behandling.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:12:54]: La meg sitere fra proposisjonen:

«(…) skal den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), heretter kalt «Myndigheten», opptre uavhengig, objektivt og på en ikke-diskriminerende måte utelukkende i Unionens interesse.»

Norge er ikke medlem i unionen, takket være det norske folk som har sagt nei to ganger. Er Fremskrittspartiet nå overbevist om at det som er i unionens interesse, er i Norges interesse?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:13:29]: Det ville vel være oppsiktsvekkende naivt å svare ja på det spørsmålet til Slagsvold Vedum, og det hadde han vel heller ikke forventet. Det er klart at det til tider vil være litt forskjellige oppfatninger av hva som er unionens interesse kontra hva som er Norges interesse. Derfor er det viktig for å styrke samarbeidet i EØS-området, styrke samarbeidet mellom EFTA-landene, at vi nettopp nå etablerer denne tilnærmingen til EUs finanstilsynssystem og felles regler for finansmarkedet i Europa, via EFTAs organ, som vi kjenner fra tidligere, og som har en tilsvarende rolle for alle andre områder som er regulert i EØS-avtalen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:14:26]: Er Fremskrittspartiets medlemmer i Stortinget fristilt i avstemninger om suverenitetsavståelse til EU?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:14:36]: Jeg takker for det spørsmålet. Bare for å korrigere en liten, feil premiss: Dette er ikke en sak som handler om suverenitetsavståelse til EU. Dette dreier seg om å overføre forvaltnings- og vedtakskompetanse til EFTAs organ og EFTA-domstolen.

Spørsmålet om fristilling har ikke vært noe tema i Fremskrittspartiet. Vi har behandlet saken grundig, og vi har sluttet oss til det som er forslaget og anbefalingen fra regjeringen, og som fremkommer i flertallsinnstillingen fra finanskomiteen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:15:26]: (komiteens leder): Finanskrisen rammet EU hardt. Erfaringen i mange EU-land var at reguleringene og tilsynet med banker og finansinstitusjoner var for svake. De var bl.a. betydelig svakere enn i Norge, antakelig med bakgrunn i den krisen vi hadde på slutten av 1980-tallet.

Derfor har EU i kjølvannet av krisen foreslått en strengere finansmarkedsregulering og et nytt felles finanstilsyn. Mange av de nye reguleringene er EØS-relevante og har blitt innført i Norge, stort sett uten utfordringer for vår del. Men Norges rolle knyttet til EUs finanstilsyn har vært en krevende sak for norske myndigheter, og det har vært en krevende sak for denne regjeringen, som det var for den forrige regjeringen. I fem år har Norge forhandlet med EU. Årsaken til at forhandlingene har tatt så lang tid, er selvfølgelig at EU har vært meget tilbakeholden med å gi det vi mener har vært riktig, sett fra Norges ståsted.

Å få full stemmerett i det nye finanstilsynet var ikke realistisk siden vi ikke er medlem av EU. Men: Vi har kjempet for en plan B som ville innebære stemmerett for EFTA-statenes finanstilsyn i de saker som berører myndigheter og markedsaktører i EFTA-statene. Det har vært viktig fra Kristelig Folkepartis side å søke å få til en løsning langs akkurat den aksen – både fordi den ville ivaretatt en reell innflytelse i langt større grad enn det vi nå står overfor, og fordi den mye mer ville vært i tråd med Grunnloven § 115 som forutsetter norsk deltakelse i internasjonale organer vi avgir suverenitet til.

Den ville ha sikret norsk innflytelse over vedtak i EUs finanstilsyn som berører Norge, og dermed større muligheter for riktigere og bedre vedtak tilpasset forholdene i Norge og jeg vil si vår strenge og vellykkede tilsynstradisjon her i landet. Dette har det til nå ikke vært mulig å få EU med på.

Resultatet er en løsning som på noen områder legger det norske finanstilsynet inn under EUs tilsynsorganer, praktisk sett uten norsk stemmerett. Det er laget en konstruksjon hvor alle vedtak i norske saker formelt sett vil bli truffet av EFTAs overvåkingsorgan ESA, men der ESA i praksis ikke vil ha noe handlingsrom av betydning til å treffe andre vedtak enn det EUs finanstilsyn gjør.

Regjeringens forslag innebærer en suverenitetsavståelse som er mer enn lite inngripende, som det står i Grunnloven. Dermed krever forslaget også tilslutning fra tre fjerdedeler av Stortingets representanter. Jeg vil likevel gi regjeringen honnør for at man så klart anbefaler en slik framgangsmetode og ikke prøver å skjule seg bak det man i mange andre sammenhenger har gjort, nemlig å si at dette hører inn i § 26 andre ledd i Grunnloven, altså at den suverenitetsavståelse man eventuelt skulle foreta, ikke har særlig inngripende virkning. Slik sett berømmer jeg regjeringen for den framgangsmåten man har valgt konstitusjonelt.

Dette taler for, etter vår mening, at den foreslåtte løsningen ikke aksepteres. Vi har fremmet et forslag som er referert, og som jeg også tar opp:

«Stortinget ber regjeringen gjenoppta forhandlingene med EU om EUs finanstilsynsmyndigheter med sikte på å oppnå norsk stemmerett i saker som angår Norge.»

Hvorfor er dette også viktig konstitusjonelt? Det er stor grunn til å anta at dette vedtaket i dag vil skape presedens for andre tilsyn. EUs finanstilsyn er en del av en generell utvikling i EU i retning av økt bruk av tilsyn i både videreutviklingen og håndhevingen av regler i det indre marked. Disse tilsynene gis i stadig større grad kompetanse til å fatte beslutninger som er bindende for medlemslandenes myndigheter og bedrifter. Måten norsk suverenitetsavståelse er gjort på i denne saken, altså ingen norsk stemmerett i saker som gjelder Norge, vil svært lett bli EUs standpunkt i en rekke kommende saker. Det er andre EU-tilsyn som er på trappene når det gjelder både energi-, tele- og datatilsyn. Dette er også fra regjeringens side bekreftet. I proposisjonen på side 12 omtaler regjeringen dette. Man skriver:

«Full deltakelse uten stemmerett må gjennomgående være målet.»

Så registrerer jeg at representanten Limi på vegne av Fremskrittspartiet uttrykte et annet syn nå, at dette var en enkeltsak og ikke ville være bindende for Fremskrittspartiets syn på hvordan øvrige saker skal behandles. Men dette er nå i alle fall det regjeringen har meldt til Stortinget i denne saken.

Det har ikke vært noen lett sak, og det har også vært spørsmål rundt saksbehandlingen. Jeg vil si at spørsmålet nå er: Skal vi gå inn, eller skal vi foreta en ny runde? Slik sett er vi mer bekvemme med at Stortinget i dag gir en beskjed til regjeringen om å forsøke en gang til. Jeg vil også tro at man innenfor EU-systemet etter hvert vil – vi har en avstemning som kommer i et meget viktig EU-land om kort tid – se at det er grenser for hvor mye myndighet ulike land kan avgi uten at det vil få konsekvenser for hvordan unionen vil bli vurdert, både av EFTA-land og av sine egne medlemsland. Det tror jeg taler for at man forsøker en runde til.

Vi har hatt en høring, som nevnt. Der vil jeg si at den kom i stand på kort varsel, det er riktig, men samtidig vil jeg si at de motforestillinger som har vært oppe i denne saken, fikk rikelig tid til å bli framført i den høringen. Sånn sett har den vært en viktig del av saksbehandlingen.

Med det tar jeg opp det forslaget jeg refererte.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [11:23:41]: Jeg hører jo innlegget til representanten Syversen, men det er noe i saksrekkefølgen og argumentasjonen her som jeg ikke klarer å henge helt med på. Som flere har redegjort, har prinsippene for hva slags avtaler regjeringen vil gå inn i, vært redegjort for tidligere. Det har vært redegjort i EØS-redegjørelser og finansmarkedsmeldinger. Kristelig Folkeparti og komitélederen var også med på å si at denne saken burde bli behandlet før sommeren, og vi hadde den til behandling. Nå skal man allikevel utsette saken. Man skal ha en helt ny redegjørelse og gjennomgang. Ville det ikke vært bedre om Kristelig Folkeparti og komitélederen hadde tatt opp dette på et tidligere tidspunkt? Hva er det egentlig som har endret seg nå de siste ukene, når vi har kjent saken så lenge, som gjør at Kristelig Folkeparti inntar et så fundamentalt annet standpunkt?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:24:42]: Vårt forslag kom i innstillingen fra komiteen, så det er ikke noe nytt. Vi har gått veldig grundig inn i saken. Jeg må også si at når man refererer til at dette er en slags naturlig avslutning på fem års behandling, er jeg ikke enig i det. Kjernepunktet har kommet fram i det siste, nemlig spørsmålet om Norge i det hele tatt skulle få en stemme med i dette gjennom at de sakene som berører EFTA-landene og EFTA-statenes tilsynsmyndigheter, ville innebære en form for stemme i saken eller kun sandpåstrøing. Vi må erkjenne – og det tror jeg flertallet også gjør – at den løsningen som nå ligger på bordet, er sandpåstrøing.

Svein Flåtten (H) [11:25:46]: Komiteens leder redegjorde godt for det arbeidet som har foregått i komiteen. Vil han med den bakgrunnen han har med erfaring som komitéleder og ellers fra Stortinget, si at finanskomiteens medlemmer har hatt både den tilstrekkelige tid og fått det tilstrekkelige underlag til å gjøre en grundig og god vurdering av saken, slik den har foreligget i komiteen?

Grunnen til at jeg spør om det, er at det ute blant folk, som ikke følger så godt teknikaliteten i dette, danner seg en oppfatning om at komiteens medlemmer – og dermed Stortinget – ikke vet hva de gjør og hva de vurderer i denne sammenhengen.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:26:42]: Jeg tror jeg begrenser meg til å svare først og fremst på egne vegne og eget partis vegne. Vi har hatt en meget grundig debatt og runde i vår stortingsgruppe om denne saken. Det er en veldig omfattende sak, men jeg vil si det har vært brukt mer tid på denne saken enn mange andre saker. Vi har også kommet fram til vårt standpunkt innenfor den tidsrammen som komiteen satte opp, og det ble gitt anledning til høring.

Så er det litt vanskelig for meg å vurdere om andre partiers representanter har følt at de har hatt samme tid til å gå inn i saker, og hvordan behandlingen i de ulike stortingsgrupper har vært. Der har jeg dessverre ikke innpass – som jeg av og til synes jeg kanskje burde hatt– men jeg kan iallfall svare for Kristelig Folkepartis del at vi har hatt en god behandling og har kommet til det resultatet vi har gjort.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:27:53]: Vi er det stortinget som feiret 200 års-jubileet til Grunnloven. Vi hyllet det, det var fest landet rundt, og det var et eget jubileumssekretariat her på Stortinget. Det var et storslått jubileum – der presidenten selv sa med full kraft på Eidsvoll 17. mai:

«Jeg velger meg Grunnloven.»

I festtalen valgte stortingspresidenten fra Høyre Grunnloven. I dag velger stortingspresidenten og Høyre å omgå den.

«Ei reint formalistisk omgåing av krava for myndigheitsoverføring i Grunnlova», sa Eivind Smith i mai.

På bildet «Eidsvold 1814», som henger bak oss, snur stortingspresident Christie seg mot oss, som et symbol. Han ser ned på presidenten, ser ned på statsministerens plass og ser opp på slottet. Det går en linje fra Eidsvoll og inn i salen. På hver eneste plass ligger Grunnloven. Nå er det vår tur til å forvalte den arven, og i dag forvaltes den arven dårlig.

Stortinget overgir i praksis makt til et organ vi ikke er medlem i. Det har vi etter Grunnloven ikke lov til, men man har hatt en ren formalistisk omgåelse, der det er én mann – som vi har fått opplyst i løpet av sakens gang – som skal sitte og kopiere EUs vedtak. Det er rene kopivedtak.

Med en så stor suverenitetsavståelse som vi nå har, skulle man tro at det var noe grunnleggende man ville reparere ved det norske finanstilsynet – ved det norske regelverket – at Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og mesteparten av Venstre ser noen grunnleggende svakheter ved norsk finansregulering og vår styringsstruktur. Men er det erfaringen? Erfaringen fra starten av 1990-tallet med Kredittkassen var at vi handlet raskt. Man handlet rett.

Finanskrisen i 2008 viste oss hvor viktig det var med nasjonal handlekraft da det sto på som verst. Staten handlet, og det har vært avgjørende at vi som land har kunnet handle når det har blåst som verst. I 2008 slo vi som land, med regjeringen i spissen, fast at andre land kunne lære mye av den norske strenge reguleringen av bank- og finanssektoren. Nå skjer det motsatte. Vi har hatt gode verktøy og kontroll over verktøykassen. Nå skal vi få dårligere verktøy, og i en krisesituasjon kan vi miste kontrollen over verktøykassen. For etter dette vil EUs tilsynsorganer kunne overstyre de norske i en krise, og det er den myndighetsoverføringen vi nå foretar.

Regjeringen – med statssekretær Vamraak – sa det helt tydelig i en debatt jeg hadde med ham:

«Baksiden av medaljen er jo selvfølgelig at vi ikke står fritt til å innføre så strenge reguleringer som vi ønsker fra norsk side.»

I samme debatt sier Vamraak om innskuddsgarantiordningen, som i dag er på 2 mill. kr i Norge, og som nå skal bli på 100 000 euro, altså ca. 800 000 kr – la meg sitere:

«Det er et område der EU har ønsket en fullharmonisering. Norge har måttet gi fra seg den gode reguleringen.»

For å få til en europeisk administrering skal vi altså svekke vårt regelverk. Det er svært uklokt å svekke regelverket for finansnæringen og gi fra seg makten og kontrollen med verktøykassen.

La meg avslutningsvis sitere en som kanskje ikke alltid stemmer Senterpartiet, men som i hvert fall var helt enig med oss på dette punktet, Øystein Stray Spetalen:

«Vi må ikke si fra oss selvråderetten, det gjør vi bit for bit. Hvert land har et ulikt næringsgrunnlag og en ulik finanssektor. Å flytte ut råderetten til noen andre har jeg ingen tro på.»

Norge og unionen kan ha ulike interesser, og det som nå står i proposisjonen, er at det er unionens interesser som til syvende og sist skal være avgjørende – en union som det norske folk sa nei til i 1972 og i 1994, og jeg håper at Fremskrittspartiet nå fristiller sine representanter og lar folk stemme etter sin samvittighet. Dette er en sak som jeg vet angår svært mange. Det er ulike syn i alle partier, og derfor bør alle representanter kunne få stemme det de selv mener er rett for landet vårt.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten antar at representanten i tillegg skal ta opp forslag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:33:00]: Det er helt rett.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [11:33:23]: Senterpartiet har fremmet forslag om utsettelse av saken. En av grunnene som oppgis, er at vi bør vente på avstemningen i Storbritannia, for hvis «Storbritannia skulle melde seg ut av EU», som det står i merknaden fra Senterpartiet i innstillingen, «er det høyst tvilsomt om Storbritannia vil godta en slik suverenitetsoverføring til EU». «Storbritannia og EU må derfor finne en annen løsning, som også vil kunne være en mulig løsning for Norge», står det.

Storbritannia er i dag medlem av EU, og de er medlem av EUs finanstilsyn av hensyn til egen finanssektor. Den samme sektoren frykter nettopp en utmeldelse av EU fra Storbritannia. Hva baserer Senterpartiet sin vurdering her på?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:34:18]: Sveits er et annet land som ikke er medlem av EU, og som heller ikke har underlagt seg EUs finanstilsyn. De har en svært omfattende finanssektor og banksektor og har ikke hatt noe ønske om det. Den skremselen som har kommet – delvis fra regjeringen, delvis fra de andre partiene på Stortinget – om at dette kan ramme norsk finanssektor, mener vi er feil.

Vi mener at det er høyst relevant for Stortinget å se hva som skjer i Storbritannia, for det som skjer der – om det blir et nei eller et ja til Brexit nå i juni måned – har selvfølgelig relevans for hvilken utvikling EU vil ha framover, og det vil også ha påvirkning på hvordan EUs finanstilsyn vil styres. Vi mener at det ikke var noe grunnlag for hastebehandlingen, og at det ville være en god informasjon for Stortinget å ha å vite hva som skjer i Storbritannia. Slik det ligger an nå, ser det ut som det er ganske åpent om det blir en Brexit, eller om Storbritannia forblir medlem av EU.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [11:35:30]: Noreg er ein del av den indre europeiske marknaden gjennom EØS-avtala og må dermed ha ei tilknyting til EUs finanstilsynssystem. Det var den førre regjeringa, som Senterpartiet og representanten Slagsvold Vedum var ein del av, som starta arbeidet med å finne ei løysing for EØS-landa.

Den 9. juni fekk finanskomiteen eit brev frå Finansforbundet, der det står:

«Norsk finansnæring er en internasjonal næring. Næringen er avhengig av å ha like vilkår som de utenlandske aktørene, slik at de også har mulighet til å bistå norske bedrifter på sin vei ut i verden. Finansforbundet er derfor opptatt av å sikre norske finansinstitusjoner stabil tilgang til markedene i EU, og ikke minst norske myndigheters mulighet til å påvirke regelverksendringer som vil skje i EUs finanstilsyn i framtiden.»

Spørsmålet er: Korleis vil Senterpartiet, som ikkje ønskjer denne avtala, sikre at norsk finansnæring får god tilgang til marknadene i EU, og at finansinstitusjonane får dei same vilkåra som dei utanlandske aktørane?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:36:31]: I starten av spørsmålet handlet det om Senterpartiets deltakelse i den forrige regjeringen, og at vi også hadde forhandlinger med EU om ulike ordninger, f.eks. innskuddsgarantiordningen, som vi ikke ga oss på, men som dagens regjering har gitt seg på. Vi mener at innskuddsgarantiordningen som vi hadde, var en god ordning, og at det ikke var noe grunnlag for å svekke den.

Så har regjeringen kommet med sin proposisjon til Stortinget. Som professor Haukeland Fredriksen sa i høringen, var ikke dette plan a, det var ikke plan b, det måtte være plan c – tredjevalget – som til slutt kom.

Til avslutningen av spørsmålet: Vi mener at den skremselen er feil, for når en ser på hvilken forvaltningskapital europeiske banker har i Norge kontra hva norske banker har i EU, er forvaltningskapitalen til europeiske banker i Norge mye større enn motsatt. EU har heller ingen interesse av å sette en stopper her. Sveits har fått til gode løsninger, andre land har fått til gode løsninger. Det kommer også vi til å klare å få, selv om vi ikke skal underlegge oss kontroll fra Brussel. Det mener vi er feil.

Terje Breivik (V) [11:37:41]: Sjølv om eg ikkje er samd i alle påstandane Slagsvold Vedum set fram frå talarstolen, har eg stor respekt for det engasjementet han og partiet legg til grunn i denne saka.

Då er det – litt for å følgja opp førre spørjar – på tide verkeleg å spørja: Kva gjorde Slagsvold Vedum eigentleg då han sjølv var ein del av ei fleirtalsregjering, som sat med denne saka i tre år – og den tidlegare partileiaren hans attpåtil sat i underutvalet til den dåverande regjeringa? Kva har skjedd i ettertid som gjer at det same engasjementet ikkje utkrystalliserte seg, slik at den regjeringa sette foten ned og fann ei løysing på dette allereie i 2013?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:38:29]: Det halvannet året jeg var statsråd, var det jeg fikk mest kritikk for av dagens regjeringspartier, at jeg hadde et syn ulikt EUs på mitt ansvarsområde. Det handlet om tollvern. Jeg er veldig glad for at vi turte å mene noe annet enn EU gjorde, og det har gått veldig bra.

I denne saken hadde den regjeringen vi var en del av, sine primære standpunkter som man jobbet for. EU-landene er land som vi samarbeider med. Vi ønsker å finne gode samarbeidsløsninger, men den løsningen som er valgt, er ikke førstevalget, den er ikke andrevalget, den er kanskje tredjevalget. Vi var ikke på langt nær klare til å legge fram en proposisjon da vi styrte, fordi dette ikke var godt nok. Det en regjering har ansvaret for, er å sørge for at de forhandlingene man gjennomfører, fører til at man får et resultat som er godt nok, og som er i samsvar med ånden og bokstaven i vår grunnlov.

Vi mener at det forslaget som her foreligger, ikke er i samsvar med ånden og er en omgåelse av bokstaven i vår grunnlov. Derfor kunne ikke vi ha lagt fram et slikt forslag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Terje Breivik (V) [11:39:42]: På éi side er dette ei vanskeleg sak, på ei anna side tilsvarande enkel.

For å starta med det siste: Det var utvilsamt fornuftig og nødvendig av EU å harmonisera og innføra strengare regulering av finansmarknadene, for slik vonleg å unngå ei ny finanskrise. Norske styresmakter og norsk finansnæring har vore tidleg ute og ikkje berre harmonisert regelverket med EU sitt, men òg sikra at norske finansinstitusjonar anno 2016 i regelen er dei mest solide i klassen.

Sidan EU i 2010 oppretta nye tilsynsordningar for finansnæringane, har norsk finansnæring i praksis kunna fortsetja å konkurrera som om dei var ein del av den indre marknaden. Like lenge har det lege i korta – både den raud-grøne regjeringa og dagens regjering har lagt ned betydelege ressursar dei siste seks åra for å finna ei løysing – at Noreg ville formalisera samarbeidet. EU har difor behandla næringa tilnærma på linje med dei som er heimehøyrande i EU-land. To regjeringar har skapt forventningar om at Noreg formelt kjem til å slutta seg til samarbeidet. Godviljen som byggjer på eit slikt faktum, kan fort forsvinna om me seier nei eller utset avgjerda ytterlegare. Sjølv om finansnæringa i norsk samanheng er ei stor og viktig næring med 50 000 sysselsette, er nok næringane våre dessverre langt meir avhengige av EU enn EU er av dei.

Eit anna argument på den enkle sida er omsynet til internasjonalt samarbeid og samkvem og internasjonal handel. Er det ei næring som verkeleg symboliserer det, må det vera finansnæringa og infrastrukturbetydninga ho har for meir eller mindre alt anna næringsliv og for forbrukarane våre. Solidaritet, dialog, demokrati, opne grenser, felles europeiske verdiar – nitid utvikla og institusjonaliserte gjennom 70 år – er no under press. Solidariteten som har gjort at rike land har vore villige til å forfordela fattige land, er trua, og vera-seg-sjølv-nok-nasjonalisme og egoisme vinn fram på urovekkjande vis. Er det eitt tidspunkt då det kanskje er viktigare enn nokon gong å vera ein pådrivar for internasjonalt samarbeid og samkvem, ikkje minst med gode naboar i Europa, er det i dag.

Så til det meir vanskelege – Grunnlova § 115. Formelt sett er fleirtalet i dag på trygg grunn når dei gjev frå seg suverenitet til EFTA med minst tre fjerdedels fleirtal. Klart er det òg at saka har vore vurdert og utgreidd grundig og lenge, og påstanden om at saka vert hasta av garde, er faktamessig urimeleg. Det er likevel ikkje vanskeleg å forstå og ha respekt for påstanden om at modellen regjeringa føreslår, er ein konstitusjonell konstruksjon, og at det vert stilt spørsmål ved om EFTA gjennom ESA berre vert eit reint sandpåstrøingsorgan, og at me reelt sett gjev frå oss suverenitet direkte til EU-institusjonar. Det medfører i så fall ikkje noko vesentleg nytt. Det har vore ein regel Stortinget har vore vel forlikt med på fleire område sidan EØS-avtalen vart vedteken, og som har tent norske interesser etter måten godt.

Også på finanstilsynsområdet vert praksis truleg at ESA berre vidarefører vedtak som kjem på bordet deira. Fasit vil òg sannsynlegvis vera at det som oftast vil vera både fornuftig og til fordel for norsk finansnæring, norske forbrukarar og norske interesser. Når ulike EU-organ gjer vedtak som er problematiske for Noreg og openbert ikkje fornuftige – og det skjer – meiner Venstre me bør utfordra EU langt oftare enn me har for vane.

Suverenitetsavståing i denne saka vedkjem primært Finanstilsynet. Finanstilsynet sjølv tilrår sterkt at Stortinget seier ja. For Finanstilsynet representerer ikkje eit ja noka stor praktisk endring, om det vert endring i det heile. Dei skal framleis driva tilsyn med norske bankar og forsikringsselskap, og dei kan framleis vera av dei beste – eit mønsterbruk for resten av kollegaene i Europa – kva gjeld å stilla strenge krav og slik sett ikkje svekkja, men tvert imot bidra til å auka tryggleiken for norske verksemder og vera til fordel for både norske interesser og det europeiske samarbeidet.

Avslutningsvis nyttar eg òg høvet til å takka saksordføraren for godt og grundig arbeid og for jobben som er gjord i komiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:45:10]: Norge har solide statsfinanser, og finanstilsynsregelverket har vist seg å være godt. Når representanten Breivik sier at samarbeidet og godviljen med EU vil kunne forsvinne dersom en sier nei i dag, så er det etter min vurdering en tom trussel.

Opprinnelig var hensikten med EUs finanstilsyn å gripe inn i den oppblåste finansekspansjonen som flere og flere mener var den utløsende årsaken til finanskrisen i 2008. Siden er tvert imot en videre liberalisering av finanssektoren blitt det rådende målet, og istedenfor en styrket samfunnskontroll med finanssektoren er EU-tilsynet rettet inn mot å sikre fri flyt av kapital og et fritt indre marked for finanstjenester. Det er noe som gir svært dårlig sikring mot framtidige finanskriser. Dette er Senterpartiet helt enig i, og Senterpartiet bygger på retten til sjøl å bestemme et regelverk som passer oss. Det som trengs, er styrket samfunnskontroll og mer folkevalgt kontroll av kapitalen.

Hvorfor er Venstre uenig med Senterpartiet i det grunnsynet jeg nå har referert til?

Terje Breivik (V) [11:46:16]: Eg reknar med at representanten Lundteigen lytta med andakt til mitt varme forsvar for at det me treng i dag, er meir internasjonalt samarbeid og samkvem, ikkje mindre. Det er veldig nærliggjande eigentleg å stilla spørsmålet tilbake igjen. Viss me no skulle teke Senterpartiet på ordet og gått tilbake til situasjonen før 2009, var det nettopp eit sånt scenario som han no beskriv kan skje, som var realitetane, der det var opp til kvart land, fritt fram, å ha forordningar for eiga finansnæring, og der det i realiteten var finansnæringane som hadde uforholdsmessig mykje makt i politikken i det enkelte land, og som då resulterte i at me eigentleg ikkje hadde spesielt god kontroll over det som førte til finanskrisa. Sjølv i Noreg, som den gongen òg hadde ei solid banknæring, unngjekk me ikkje å råka borti konsekvensane av krisa.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:47:18]: Senterpartiet har over mange, mange år arbeidet for bedre kontroll på finansbevegelsene over landegrensene. Det har vært en eksponentiell vekst, og den krisen som kom, forutså mange. Det vi nå snakker om, er grunnlaget for de regelverk som skal gjelde, og det var poenget mitt. Grunnlaget for EUs regelverk er å legge mer til rette for frie kapitalbevegelser innenfor et område som har en statsfinansiell situasjon som er helt annerledes enn den i Norge, hvor det er en rente som er ekstremt lav, og gjeldsoppbyggingen er enorm – helt motsatt av det som er de norske statsfinansene.

Hvordan kan det da være klokt at Norge slutter seg til en ideologi og et regelverk med den basis når vi har en helt annen situasjon og mulighet til å styre sjøl?

Terje Breivik (V) [11:48:15]: Med litt andre ord enn det Per Olaf Lundteigen brukar, er dette beskrivinga av det som verkeleg har tent norske interesser godt sidan EØS-avtalen vart vedteken, nemleg at sjølv om me står utanfor unionen, har det sikra norsk næringsliv, inkludert norsk finansnæring, tilgang til den frie marknaden som verkeleg er ein av grunnpilarane for at Europa i dag òg har vore ein suksessfaktor kva gjeld å leggja til rette for demokrati og fred gjennom fri handel.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk, og replikkordskiftet er dermed omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:49:02]: President! Jeg forsto det slik at andre hadde bedt om replikk – hvis ikke, så replikk.

Presidenten: Da får Per Olaf Lundteigen under tvil den siste replikken, selv etter at presidenten har klubbet. Vær så god.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:49:12]: Hjertelig takk, president.

Det som er sterkt å høre her, er at når representanten Breivik forsvarer det standpunkt som Venstre har her i dag, er det ut fra EUs rolle som representant for demokrati og fred. Det er det som er den hellige kua i argumentasjonen. En velger å se bort fra det som er de faktiske forhold, velger å se bort fra hva som er den reelle økonomiske situasjonen innenfor de sentrale EU-land og i EU-systemet, velger ikke å svare på det som er grunnlaget for finanstilsynet som de skal bygge på, nemlig friest mulig kapitalbevegelse, hvor da de demokratiske institusjonene som skal kontrollere det, ikke har tilstrekkelig makt for å kunne sikre det.

Hvordan vil representanten svare på det spørsmålet?

Terje Breivik (V) [11:50:10]: Igjen må eg få minna representanten Lundteigen om kva me eigentleg diskuterer, og det er å gje norsk finansnæring dei same rettane som finansnæringane dei konkurrerer med, har, nemleg tilgang til marknadene i Europa, altså gjennom EØS-avtalen.

Me diskuterer òg – det trudde eg oppriktig representanten Lundteigen og Senterpartiet er heilt einig i – å få på plass overnasjonale ordningar som sikrar at me ikkje går i den same fella som me gjorde i 2009, og det vert ei finanskrise som ikkje berre går ut over norsk finansnæring, men òg forbrukarane.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:51:05]: Jeg er en sterk tilhenger av en samordnet, overnasjonal innsats for regulering av finanssektoren. Manglende regulatorisk kontroll, både nasjonalt og på tvers av landegrensene, var en sentral del av opphavet til finanskrisen – som representanten Breivik har helt rett i. De påfølgende strukturelle problemene har rammet mange land hardt. Til det hører det med å nevne at også EUs politikk på det regulatoriske området, i den økonomiske politikken og i finanspolitikken, har rammet mange mennesker og mange land hardt.

Derfor har jeg i prinsippet et sterkt ønske om å kunne støtte Norges tilslutning til et tilsynsorgan for finanssektoren som sikrer finansiell stabilitet på tvers av landegrensene. Derfor synes jeg det er synd at regjeringen har framforhandlet en avtale med EU som gir Norge manglende kontroll over tilsynet Norge i praksis tilslutter seg, at avtalen medfører innlemmelse av et stort antall direktiver og forordninger uten at de framtidige konsekvensene av disse er godt diskutert eller utredet, at avtalen innebærer en harmonisering også innen felter der norsk praksis i dag er strengere og gir bedre beskyttelse for kundene og for folk enn i EU, og ikke minst at regjeringen i den framforhandlede modellen risikerer å skape en presedens for Norges framtidige tilslutning til EUs tilsynsorganer som gir lite reell innflytelse, og – så vidt jeg kan se – manglende kvalitativ klageadgang for Norge og norske aktører.

For det å slutte oss til et sterkere internasjonalt samarbeid på dette feltet forutsetter jo at man framforhandler en avtale som gir bedre muligheter for regulering og tilsyn, ikke dårligere. Det norske finanstilsynets videre deltakelse i alle nivåer i EUs finanstilsyn blir nå på et vis formalisert. Norge vil imidlertid ikke ha stemmerett, heller ikke i de sakene som angår EFTA-stater og markedsaktører fra EFTA-statene. Det burde vi kunne forvente. Jeg blir betenkt over den ubalansen som oppstår om Norge de facto går med på å etterleve pålegg fra et organ Norge ikke har reell innflytelse over. Da er vi ved et av de springende punktene i denne debatten.

For det er helt riktig at det formelt sett er sånn at det er EFTA ved ESA- og EFTA-domstolen som gis overnasjonal myndighet, men det er EU-organene som vil gi ikke-bindende vedtak og utkast til EFTA-organene. Selv om de her i teorien kan konkludere ulikt, oppgis det i proposisjonen at det i utgangspunktet ikke skal forekomme. Ja, det står til og med at

«Det er en underliggende forutsetning i den fremforhandlete modellen at EFTAs overvåkingsorgan, kort tid etter mottak av et slikt utkast fra den relevante EU-tilsynsmyndigheten, vil fatte et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak.»

Som det framgår av regjeringens egen proposisjon, vil ESA i realiteten ikke bli tilført ressurser som gjør en selvstendig vurdering av forslagene fra EU-organene mulig.

I likhet med representanten Syversen og Kristelig Folkeparti er SV – i utgangspunktet – innstilt på å behandle saken nå for å sende den tilbake til regjeringen med sikte på å oppnå et bedre forhandlingsresultat med EU. Når vi likevel subsidiært har støttet Senterpartiets forslag om utsettelse, er det av den enkle grunn at høringen og den påfølgende offentlige debatten om saken bør ha noe å si. Det er jo derfor man har en høring. Derfor synes jeg det er litt overraskende at flertallet i denne saken legger sånn vekt på at finanskomiteen i utgangspunktet var innstilt på å behandle denne saken i vår, og overhodet ikke tar hensyn til alle de uttalelser og innspill som har kommet siden den tid.

De uttalelsene er det mange av. Holmøyvik og Haukelands kronikk i Dagens Næringsliv 12. mai 2016 er sitert tidligere i dag. Jeg har lyst til å sitere den igjen, for det er tydelig tale:

«Problemet med den skisserte løsningen er at det er pinlig klart at det er en konstruksjon. Esas vedtak skal baseres på ferdige forslag fra EU-tilsynene. Esa vil ikke bli tilført ressurser som muliggjør en selvstendig vurdering av forslagene. Den reelle saksbehandlingen vil skje i EU.»

Og videre:

«Dersom Stortinget slutter seg til regjeringens forslag, knesetter man en svært formalistisk tilnærming til medlemskapskriteriet i grunnloven paragraf 115.»

Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Eivind Smith, har på sin side uttalt følgende:

«Løysinga regjeringa vil ha Stortinget med på er mest ei reint formalistisk omgåing av krava for myndigheitsoverføring i Grunnlova.»

Dette må jo gjøre inntrykk på flertallet. Hele poenget med å ha en høring er at flere stemmer skal høres, og at vektige motargumenter skal slippe til, mens det i denne debatten nærmest høres ut som om man ikke har hatt noen høring, og som om det ikke har vært noen offentlig debatt i etterkant av at proposisjonen ble sendt til Stortinget.

Når ledende jurister og samfunnsøkonomer ber Stortinget trekke i bremsene, bør det være en god grunn til å tenke seg om en gang til. Den framstillingen regjeringen og flertallet i Stortinget i dag har av hvor uproblematisk denne suverenitetsavståelsen er, stemmer ikke overens med advarslene og innsigelsene som er kommet fra flere hold i høringen, og i etterkant av høringen. De klare anbefalingene komiteen fikk om hvor viktig det var med rask framdrift, altså fra regjeringens side, stemmer ikke overens med det faktum at Island ikke kommer til å behandle saken før i høst.

En ting er hele Stortinget enig om, og det er at denne saken krever samtykke fra Stortinget i tråd med Grunnloven § 115. Men da er det grunn til å påpeke at myndighetsoverføringen kun i teorien er til et organ Norge er medlem i eller blir medlem i, og at regjeringens forslag derfor innebærer å tøye Grunnlovens § 115, gitt dens ordlyd og hensikt. Det kan jo ikke herske tvil om – når regjeringen selv oppgir det i sin proposisjon – at vi avgir suverenitet til et organ som i praksis vil fatte kopivedtak fra EU. Det bør mane til ettertanke blant flertallspartiene.

Derfor ønsker SV å avvise saken fra regjeringen og ber regjeringen forhandle videre for å oppnå et bedre resultat. Det hadde vært det klart beste utfallet av denne saken. Det er for det første fordi Norges tilknytning til EUs finanstilsyn vil være uten formell innflytelse på politikk som har direkte virkning, ikke bare for norske regulatoriske myndigheter, men også for norske aktører og rettssubjekter, for det andre fordi Norges tilslutning gir myndighet til EUs finanstilsyn som det er vanskelig å overskue de framtidige konsekvensene av, for det tredje fordi norske aktører, så vidt jeg kan se, ikke vil få reell tilgang til EUs klagenemnd, for det fjerde fordi norske myndigheter ikke vil ha reell mulighet til domstolsprøving i tilfeller hvor EU-tilsynene tolker EØS-regelverket i strid med norske standpunkt, for det femte fordi Norge ved tilslutning på premissene regjeringen har forhandlet fram, risikerer å skape en presedens og svekke Norges stilling i tilsvarende forhandlinger om deltakelse i EUs tilsyn innenfor andre områder, som telekom, personvern og energi – det må vi nesten legge til grunn, det er jo ingen grunn til å tro at EU vil gi Norge større gjennomslag i forhandlinger om andre tilsynsmodeller når regjeringen nå har akseptert denne i denne viktige saken – og for det sjette, sist men ikke minst, fordi Norges tilslutning vil være en suverenitetsavståelse på kanten av det Grunnloven tillater. Jeg synes det hadde vært greit om flertallet i det minste anerkjente denne problemstillingen. Jeg synes Terje Breivik var godt på vei, men jeg synes resten av flertallet har en vei å gå.

SV kommer selvfølgelig til å stemme for eget forslag sammen med Kristelig Folkeparti – det er allerede tatt opp – og vi kommer også til å stemme for de to gjenværende forslagene fra Senterpartiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [11:59:16]: SV har brukt forholdsvis sterke ord i sin kritikk av Arbeiderpartiets tilnærming i denne saken, bl.a. ved mer enn å antyde at stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet er tvunget til å støtte dette forslaget, noe som sjølsagt ikke medfører riktighet. Samtidig kom SV sjøl sent på banen i denne saken, og etter først å ha argumentert for overnasjonalt tilsyn og kontroll med finansnæringen etter finanskrisen argumenterer de nå for nasjonalt tilsyn og kontroll. Hva er det som har skjedd den senere tida som har ført til denne kuvendingen?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:59:56]: SV har hele tida argumentert for overnasjonalt tilsyn og kontroll, og det er fordi vi mener at man trenger overnasjonalt tilsyn og kontroll med finanskapitalen og finansnæringen. Det er finanskrisen et godt eksempel på. Men man trenger ikke dermed å kaste barnet ut med badevannet. Det å tilslutte oss et overnasjonalt tilsyn og større overnasjonal regulering av finanskapitalen forutsetter jo at det er i form av en avtale som øker våre muligheter for å få det til. Regjeringens framforhandlede avtale er svak. Den er svak av de grunner jeg har gjort rede for i mitt innlegg nå nettopp, og i tillegg risikerer vi å skape presedens for svakere mulighet for innflytelse på framtidige tilsyn Norge også skal tilslutte seg.

Så er det bare å merke seg at representanten Hagebakken nærmest sier rett ut at alle Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter som i dag stemmer for denne avtalen og denne suverenitetsavståelsen, gjør det av fri vilje og sitt hjertes fulle kraft, og det er jo også et signal å gi. Jeg tror det er mange der ute i landet som hadde forventet at det var mange i Arbeiderpartiet som ville se problemene med denne avtalen.

Sigurd Hille (H) [12:01:11]: Jeg kan iallfall slå fast at i mitt parti er det ingen som er tvunget til noe som helst. Men man får jo lett det inntrykket, som man for så vidt har hatt gjennom en årrekke, at SV er et parti som i veldig stor grad er tilhenger av reguleringer, kontroll og innsyn – i de fleste saker, hadde jeg nær sagt. I merknadene til denne sak framgår det at SV «er sterk tilhenger av en samordnet, overnasjonal innsats for regulering av finanssektoren», og at de «har et sterkt ønske om å kunne støtte Norges tilslutning til et tilsynsorgan for finanssektoren som sikrer finansiell stabilitet på tvers av landegrensene». Endelig er det slik at man «merker seg at det norske finanstilsyns videre deltakelse i alle nivåer i EUs finanstilsyn nå formaliseres».

Da er spørsmålet: Er det ikke dette siste som nå skal formaliseres, som er vilkåret for at man nettopp i fremtiden skal kunne oppnå det som SV er tilhenger av?

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:02:11]: Jeg tror den beste måten å sikre norsk stemmerett i EUs ulike finanstilsynsorganer på er å framforhandle norsk stemmerett i EUs ulike finanstilsynsorganer. Jeg har merket en tendens i debatten i dag fra Høyres side hvor man nærmest forventer at SV skal bedrive en populistisk grøfteagitasjon, siden vi er uenig med Høyre, og det oppstår en kognitiv dissonans siden vi slår fast at vi i prinsippet er sterke tilhengere av en overnasjonal kontroll med finansnæringen og et overnasjonalt tilsyn. Det er vi jo, og vi mener at regjeringen derfor bør forhandle videre med EU for å få på plass en avtale som er til å leve med for Norge. Jeg mener f.eks. at manglende stemmerett og manglende klageadgang for både Norge og for norske rettssubjekter er en for dårlig avtale, og det er noe regjeringen må ta på sin kappe.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Siv Jensen [12:03:22]: Arbeidet med å finne en løsning på EFTA-statenes tilknytning til EUs finanstilsynssystem ble innledet av finansminister Sigbjørn Johnsen allerede i 2009. Jeg ble i oktober 2014 enig med økonomi- og finansministrene i EUs medlemsstater og Island og Liechtenstein om prinsippene for en tilknytning. Tilknytningen er, helt kort og overordnet, basert på de to hovedelementene i EØS-avtalen, som er enhetlig regulering i to separate pilarer.

Jeg orienterte Stortingets europautvalg om disse prinsippene 13. oktober 2014. EØS- og EU-minister Helgesen orienterte Stortinget om disse prinsippene i redegjørelsen om EØS-saker 20. november 2014. Etter dette har Stortinget jevnlig fått informasjon om arbeidet med konkrete tilpasningstekster som operasjonaliserer disse prinsippene. Arbeidet pågikk frem til mars i år.

Proposisjonen som ble lagt frem 15. april, inneholder utkast til vedtak i EØS-komiteen med konkrete tilpasningstekster i tråd med prinsippene det ble enighet om i oktober 2014.

Det foreliggende utkastet til EØS-komitébeslutninger innebærer at en helt avgrenset myndighet skal overføres fra Finanstilsynet til EFTAs overvåkingsorgan. Tilsynet med norske finansforetak og det norske finansmarkedet skal fortsatt utføres av Finanstilsynet, med unntak for tilsyn med kredittvurderingsbyråer og noen typer registre for verdipapirtransaksjoner. EFTAs overvåkingsorgan får videre myndighet til

• å forby eller begrense visse typer finansiell virksomhet eller spareprodukter dersom dette ikke er tilfredsstillende håndtert av nasjonale tilsyn

• å avgjøre uenighet mellom nasjonale tilsyn og

• å treffe vedtak direkte mot markedsaktører dersom nasjonale tilsyn ikke skulle gjøre jobben sin

Det alt vesentlige av tilsynet med finansmarkedet og finansforetakene i Norge skal, som nevnt, fremdeles ligge til det norske finanstilsynet.

Fordi denne overføringen av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan i Grunnlovens forstand anses som «mer enn lite inngripende», ber vi om at Stortinget gir samtykke med tre fjerdedels flertall, jf. Grunnloven § 115.

Det vi oppnår med disse avtalene, er for det første et formelt grunnlag for at Finanstilsynet får ta del i samarbeidet mellom nasjonale tilsyn i regi av EUs finanstilsynssystem. En formell tilknytning for det norske finanstilsynet i EUs finanstilsynsmyndigheter, der Finanstilsynet med unntak av stemmeretten vil delta fullt ut, vil gi Finanstilsynet mulighet til å øve innflytelse på de faglige vurderingene som gjøres i tilsynsmyndighetene. Finanstilsynet får delta i ulike forberedende organer og undergrupper på lik linje med EU-landene, ha talerett i beslutningsorganet og være medlem i tilsynskollegier til finansinstitusjoner med grensekryssende virksomhet med betydning for Norge.

For det andre vil jeg peke på at formålet med EØS-avtalen i hovedtrekk er at EFTA-statene deltar i det indre markedet for bl.a. varer og tjenester, og skal følge et EØS-regelverk som svarer til EUs regelverk. Denne grunnleggende mekanismen endres ikke gjennom tilknytningen til EUs finanstilsynssystem.

Finanskrisen i 2008–2009 viste at et felles europeisk regelverk er nødvendig for å unngå nye kriser i banksektoren. En krise i banksektoren i ett land vil påvirke flere land, noe som krever et internasjonalt samarbeid. EU har etter finanskrisen utarbeidet svært mye nytt regelverk for finansmarkedet. Mange av disse EU-rettsaktene inneholder referanser til EUs finanstilsynsmyndigheter. For å kunne ta slikt regelverk inn i EØS-avtalen må vi derfor ha en løsning på hvordan EFTA-statene skal forholde seg til EUs finanstilsynssystem. Vi har i dag 180 rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, i påvente av den saken Stortinget nå behandler.

Vi har i Norge f.eks. allerede innført nye kapitalkrav for banker, som ble vedtatt våren 2013, og for forsikringsselskaper, som ble vedtatt våren 2015, som stort sett svarer til det regelverket EU-landene er forpliktet til å ha. Men EØS-avtalen forutsetter at vi også etablerer en forpliktelse til å ha slikt regelverk, og ekstern overvåking av at vi følger forpliktelsen.

På bakgrunn av noen av merknadene og utspillene i denne saken vil jeg gjerne få si noe om hva denne saken ikke er:

• EU skal ikke ta over tilsynet med norske banker. Finanstilsynet skal fortsatt føre tilsyn med norske banker, forsikringsselskaper og andre finansforetak, med unntak av kredittvurderingsbyråer og transaksjonsregistre. Vi har per i dag ikke slike foretak.

• Man må heller ikke forveksle EUs finanstilsynssystem med bankunionen med felles krisehåndteringsmyndighet, og verken EUs finanstilsynsmyndigheter eller EFTAs overvåkingsorgan skal håndtere en eventuell fremtidig finanskrise i Norge.

• Fremgangsmåten for å ta nytt EU-regelverk inn i EØS-avtalen og gjennomføre det i norsk rett påvirkes ikke av tilknytningen til EUs finanstilsynssystem. Dette gjelder både spørsmål om fullharmonisering, EØS-tilpasninger og mengden og utformingen av regelverket.

Jeg hadde mer på hjertet, men jeg ser at tiden er ute.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [12:08:44]: Det er i debatten om denne saken framkommet motforestillinger mot den framforhandlede løsningen. Blant annet mener noen at regjeringen bør gå tilbake til EU-landene og gjenoppta forhandlingene. De mener at vi bør kunne få til en avtale som innebærer stemmerett. Andre hevder at den løsningen som foreligger, innebærer at den myndigheten EFTAs overvåkningsorgan er tillagt, kun er sandpåstrøing. Og andre igjen hevder at nå kan vi ikke vedta strengere regler for norske banker og norsk finanssektor enn det EU har, om ønskelig. Kan finansministeren kommentere disse påstandene?

Statsråd Siv Jensen [12:09:22]: Jeg har også merket meg flere av disse synspunktene. Det er jo slik at vi gjennom mange år har forhandlet med EU og de andre EFTA-landene for å finne den best mulige løsningen innenfor EØS-avtalens rammer. Det mener jeg vi nå har oppnådd. Spørsmålet rundt stemmerett har jo aldri vært relevant, all den tid det krever medlemskap i EU, og det ville nok medført en helt annen debatt hos flere partier og medlemmer av denne sal. Jeg er også uenig i påstanden om at dette kun vil være sandpåstrøing, og jeg har lyst til å understreke det faktum at vi overfører altså begrenset myndighet til ESA, mens det norske finanstilsynet i det alt vesentlige vil operere akkurat som i dag og ha kontroll med norske banker og finansinstitusjoner. Når det gjelder spørsmålet om strengere regler, er det jo slik at vi vil ha full mulighet til innenfor direktivets rammer å ha strengere eller mildere reguleringer, alt etter som hva Norge vil anse seg tjent med.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:09:41]: Det har også vært en del av debatten, og for så vidt er det omtalt i proposisjonen, hvilken vei dette kan vise videre for Norges tilknytning til ulike byråer og tilsyn, og det konkluderes da i proposisjonen med:

«Full deltakelse uten stemmerett må gjennomgående være målet.»

Så hørte jeg også hva finansministeren sa og hva Fremskrittspartiets talsperson sa. Hvor viktig har denne vurderingen av mulige presedensvirkninger vært for regjeringen i vurderingen i denne saken?

Statsråd Siv Jensen [12:11:29]: Regjeringen har først og fremst jobbet for å finne en løsning på denne konkrete saken, basert på også det forhandlingsgrunnlaget som lå fra den forrige regjeringen, den forrige, rød-grønne regjeringen. Det er ikke automatikk i at den løsningen som foreligger nå, vil definere rammene for løsningene som man finner innenfor andre områder. Det vil avhenge av graden av likhetstrekk mellom de ulike områdene og posisjonene til både EU- og EFTA-statene. La meg bare være helt presis: Vi har gjort det klart overfor EU at vi ikke anser at løsningen i finanstilsynssaken setter noen bindende presedens for senere saker.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:12:22]: 25. mai var finansminister Siv Jensen i Stortinget. Jeg vil sitere to setninger som finansministeren sa.

«Det er et marked vi ville vært stengt ute fra hvis vi ikke hadde funnet en løsning.»

Og som svar på neste oppfølgingsspørsmål:

«(…) ville blitt stengt ute av hvis vi ikke klarte å finne denne mekanismen».

Sånn som jeg har lest denne saken, og sånn som jeg også har hørt uttalelsen fra ulike fagfolk og også fra finansministerens egen statssekretær, er dette direkte feil. Nå sa statsråden også i finanskomiteens høring at saken var ekstremt vanskelig, så jeg kan forstå at man noen ganger svarer feil, men er statsråden enig med meg i at det er feil det som ble sagt 25. mai? La meg sitere igjen:

«Det er et marked vi ville vært stengt ute fra hvis vi ikke hadde funnet en løsning.»

Er det feil, eller er det rett?

Statsråd Siv Jensen [12:13:17]: La meg i hvert fall være litt mer presis. Det handler selvsagt ikke om en fysisk utestengelse, men grunnlaget for denne saken handler jo om tilgang til EUs indre marked også på finansielle tjenester. Det sikrer vårt næringsliv, våre finansinstitusjoner og banker full tilgang til dette markedet på like vilkår som aktører i resten av det europeiske markedet. Hvis vi ikke hadde funnet en løsning på dette, ville våre banker og finansinstitusjoner fått en tredjelandsbehandling, som selvsagt ville fått konsekvenser for både konkurransevilkår og reguleringer, og som i neste instans ville bydd på utfordringer i forhold til hele rammeverket rundt EØS-avtalen. Dette handler altså om å inkludere dette spørsmålet i den eksisterende EØS-avtalen og fortsatt sikre oss full tilgang til det indre markedet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:14:22]: Jeg forstår at statsråden ikke vil si at hun sa direkte feil, for det er litt krevende å si, men jeg skjønner på svaret at hun sa det. Det står henne til ære. I et svar til Stortinget svarte altså statsråden at forvaltningskapitalen til utenlandske EU-banker inn i Norge er mange ganger så stor som forvaltningskapitalen for norske banker ut i EU-området, så det er ingen grunn for at en skal drive den type utestenging.

La meg gå videre til neste oppfølgingsspørsmål. I felleserklæringen som står i proposisjonen som partileder og Fremskrittsparti-statsråd Siv Jensen har lagt fram, står det:

«(…) (Den europeiske banktilsynsmyndighet), heretter kalt «Myndigheten», [skal] opptre uavhengig, objektivt og på en ikke-diskriminerende måte utelukkende i Unionens interesse.»

Er Fremskrittsparti-leder og statsråd Siv Jensen sikker på at det som er i unionens interesse, alltid er i Norges interesse?

Statsråd Siv Jensen [12:15:21]: Man skal være usedvanlig tungnem for ikke å ha fått med seg Slagsvold Vedums sitater fra proposisjonen i løpet av debatten i dag. Jeg er generelt tilhenger av objektive kriterier. Jeg er også opptatt av et system som opptrer ikke-diskriminerende mellom aktører som skal delta i det samme markedet. Når jeg har jobbet med denne saken, som jeg tror vi alle er enige om at er teknisk komplisert, har jeg vært opptatt av hvordan vi kan sikre norske interesser på en best mulig måte overfor det markedet som er det suverent viktigste markedet for vårt næringsliv. Jeg mener at vi gjennom de svært lange forhandlingene som har pågått, både under den regjeringen Vedum selv satt i, og under denne regjeringen, lykkes i å oppnå en best mulig løsning innenfor de rammene vi har, som fortsatt sikrer oss full adgang til det indre markedet, som på en måte var hele bærebjelken i EØS-avtalen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:16:32]: Er finansministeren fornøyd med de ressursene ESA vil bli tilført for å gjøre selvstendige vurderinger av utkastene til vedtak fra EUs finanstilsyn?

Statsråd Siv Jensen [12:16:42]: Det er i hvert fall slik at ESA råder suverent over sine egne ressurser, og sånn sett også må vurdere hvor mange ressurser de til enhver tid må sette på ulike saker de behandler. For øyeblikket er det veldig liten grunn til å tro at tilflyten av saker på dette området vil være særlig stor. Det har for øyeblikket omtrent ikke vært en eneste sak knyttet til disse spørsmålene heller i EUs organer. Men jeg kan forsikre representanten Valen om at skulle behovet for ressurser øke, vil det selvsagt komme på både regjeringen og Stortingets bord.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:17:27]: Representanten Limi, som er Fremskrittspartiets talsmann, sa at det vil være oppsiktsvekkende naivt å svare ja til at det som utelukkende er i unionens interesse, også er i Norges interesse. Så svarer statsråd og partileder at det trengs objektive kriterier. De objektive kriteriene må jo til enhver tid tolkes. Unionen er en økonomisk union uten en politisk union. Det er det som blir betegnet som et eksperiment uten forbilde. Her har unionen virkelig et problem, hvor det ikke er folkevalgte innenfor unionen som skal tolke kriteriene.

Mitt spørsmål er ganske enkelt: Motstanden mot Finanstilsynet i Fremskrittspartiet er betydelig. Mange i Fremskrittspartiet ser at Norge er bedre tjent med et finanstilsyn som er under Stortingets makt. Kan Fremskrittspartiets leder bekrefte at Fremskrittspartiets stortingsgruppe i dag er stilt fritt og stemmer etter sin egen overbevisning i saken?

Statsråd Siv Jensen [12:18:30]: La meg først si at det vi nå diskuterer, er et område med betydelig grensekryssende aktivitet. Det å sikre at vårt næringsliv, våre finansinstitusjoner og banker får adgang til vårt suverent viktigste marked, det mener jeg er bra. Det handler om å opprette og utvikle en god næringspolitikk også for en stor og viktig finansnæring for Norge. Så er det slik at Finanstilsynet fortsatt i det alt vesentlige kommer til å være underlagt Stortingets kontroll. Her mener jeg representanten Lundteigen konstruerer en problemstilling som ikke er til stede. Det begrensede omfang av myndighet som overføres til ESA, er håndterbart, men det alt vesentlige med kontrollen med norske banker, forsikringsselskaper og finansinstitusjoner vil altså være i regi av det norske finanstilsynet. Stortinget og regjeringen vil på samme måte som tidligere også ha kontroll med verktøy og virkemidler, gitt at det skulle oppstå en ny finanskrise vi må håndtere på nasjonal kjøl.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:19:50]: Det er en stor og viktig sak Stortinget i dag skal ta stilling til. Spørsmålet om norsk tilslutning til EUs finanstilsyn gjennom EØS-avtalen har stått høyt på sakslisten for både denne og den foregående regjering og har vært gjenstand for krevende forhandlinger. Det handler om et kjerneområde av EUs indre marked og av EØS-avtalen. Løsningen gjør det mulig å videreføre EØS-avtalen med full deltakelse for norske aktører i EUs indre marked på finansområdet.

Finanskrisen har vist at det er gode grunner for overnasjonalitet på akkurat dette området. Gjennom å finne en løsning der vi sikrer en enhetlig praksis i Europa, ivaretar vi viktige interesser for norsk finansnæring og til norsk næringsliv og husholdninger som er avhengig av norsk finansnæring. Vi unngår en fragmentering av EØS-samarbeidet for finansielle tjenester.

Det er ikke aktuelt fra vår side å legge norske finansforetak direkte under EU-tilsynsmyndighet. EU-siden kunne for sin del, noe som må ses i lys av den generelle erfaringen fra finanskrisen, ikke akseptere en løsning uten overnasjonalitet der all myndighet forble på nasjonalt plan i EFTA-landene.

Løsningen ble at EFTA-statene i nærmere definerte situasjoner avgir myndighet til EFTAs overvåkingsorgan, ESA, som Norge er tilsluttet. Dette er i samsvar med EØS-avtalens topilarstruktur og forenlig med Grunnloven. ESAs oppgaver og myndighet er et supplement til den nasjonale tilsynsvirksomheten.

ESA skal utøve sin myndighet som finanstilsynsmyndighet – som på øvrige områder – uavhengig av EFTA-statene. Før ESA fatter et bindende vedtak, skal nasjonale tilsynsmyndigheter inviteres til å bistå med teknisk ekspertise. Retten til å gi slike faglige innspill kommer i tillegg til og supplerer den retten til deltakelse, uten stemmerett, som representanter fra de nasjonale tilsynsmyndighetene i EØS/EFTA-statene vil få i arbeidet med de tre EU-tilsynsmyndighetene.

Som det står i proposisjonen, vil ESA ikke ha rettslig eller på annen måte formell plikt til å fatte et vedtak, eller fatte vedtak med et bestemt innhold, på bakgrunn av utkastet fra EU-tilsynsmyndighetene. Dette innebærer at ESA formelt sett både kan la være å fatte vedtak og fatte et vedtak med et annet innhold. Dersom det skulle bli avvik i vedtakene som fattes i EFTA- og EU-pilarene, vil dette kunne tas opp til drøftelser i EØS-komiteen etter de vanlige reglene i EØS-avtalen om tvisteløsning. Løsningen innebærer derfor formelt sett ikke noen overføring av myndighet til EU-pilaren.

Et grunnleggende prinsipp er at EØS-samarbeidet skal videreutvikles i takt med utviklingen i EUs indre marked og for å sikre rettslig homogenitet og mest mulig like konkurransevilkår. Da EØS-avtalen ble inngått, var det nesten ingen byråer og tilsyn i EU. EØS/EFTA-statenes deltakelse ble derfor ikke regulert i EØS-avtalen. Man kan si at både den forrige og den nåværende regjeringen har vært nødt til å drive nybrottsarbeid.

I dag utgjør EUs byråer og tilsyn et sentralt element i samarbeidet om det indre marked. Dette har også vesentlig betydning for EØS-samarbeidet. For å sikre et fungerende EØS-samarbeid må EØS/EFTA-statene ha en adekvat tilknytning til EUs byråer og tilsyn. Få områder er viktigere enn finansmarkedsområdet i så måte.

Norge må ha en offensiv og løsningsorientert tilnærming for å sikre deltakelse i relevante byråer og tilsyn, selv om dette kan innebære enkelte utfordringer av institusjonell eller rettslig karakter. Full deltakelse, om enn uten stemmerett, må gjennomgående være målet, slik også praksis har vært.

Stemmerett for ikke-medlemsstater i EUs byråer og tilsyn er ikke aktuelt. Her inntar EU en klar prinsipiell holdning. EØS/EFTA-statenes deltakelse vil være nødvendig for fortsatt å sikre en fungerende EØS-avtale, regelverkslikhet i EØS-området og mest mulig like rammebetingelser for norske bedrifter.

Det er vanskelig å si noe eksakt om mulige bredere implikasjoner og eventuelle presedensvirkninger av å åpne for myndighetsoverføring i finanstilsynssaken, særlig fordi EUs byråer og tilsyn kan være vesentlig forskjellige når det gjelder roller, funksjoner og myndighet.

Norsk utgangspunkt må fortsatt være at hver EØS-sak må behandles ut fra sine egne premisser og hva som etter en samlet vurdering best tjener våre interesser og et ønske om å videreføre en velfungerende EØS-avtale. Det er verken mulig eller ønskelig å finne en «standard» løsning for EØS/EFTA-statenes tilknytning til EUs tilsyn og byråer.

Det er lagt ned mye ressurser i denne saken, og vi mener den framforhandlede løsningen står seg godt. Det er ikke realistisk at vi vil kunne oppnå bedre resultat ved å gjenoppta forhandlingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [12:25:04]: Kan europaministeren klargjøre hvilke eventuelle konsekvenser det ville hatt om EØS-landene ikke hadde kommet fram til en løsning på dette området?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:25:23]: Det ville hatt den umiddelbare konsekvens at vesentlige deler av EØS-avtalen, altså de fire frihetene og den delen som er knyttet til finansnæringen og den type tjenester, etter hvert ville utvannes og kunne blitt satt ut av spill. Jeg frykter også den totale tilnærmingen når det gjelder Norges forhold til EU og EØS-avtalens betydning. Hvis EØS-landene obstruerer og ikke finner gode løsninger når man har brukt lang tid på å sitte ved bordet og framforhandle det som begge partene er enige om er en akseptabel løsning, skaper ikke det et godt klima for det videre samarbeidet, som er så viktig for Norge.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:26:27]: Jeg må si at det svaret ga et lite innblikk i hvordan regjeringen ser på partene i dette: Det var EØS-landene som obstruerte og var vanskelige og ikke innordnet seg det som EU måtte ha av mulige løsninger. Det stusser jeg litt over, som et grunnleggende utgangspunkt.

Men til spørsmålet, som handler om hvilken mal dette gir for mulige nye områder vi skal følge denne prosedyren som her er valgt, på. Det er veldig interessant å se hva som står i proposisjonen. Finansministeren sa at dette gjaldt denne saken og ikke noe mer, og det var vel også europaministeren inne på, mens hun i Nationen i hvert fall er sitert på at dette kan fungere som en god mal, ikke minst på energisiden.

Så mitt spørsmål er nå egentlig: Hva mener regjeringen? Er dette en mal, eller er det ikke en mal?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:27:26]: La meg starte med å si at EØS-avtalen er en avtale mellom Norge og EU, og den innebærer både rettigheter og plikter. Det var det jeg var opptatt av å understreke i mitt forrige svar, at det er sånn at vi har inngått en avtale hvor vi er vel vitende om at det er noen spilleregler som gjelder, og dem må også Norge følge.

Så spør representanten Syversen om hvorvidt finanstilsynsløsningen er en mal også for andre områder. Det kan være det, men det kan også ikke være det. Jeg tror både finansministeren og jeg understreket at i hver sak som dukker opp nå, kan det være noen likheter, men også mange ulikheter, og det gjør at vi må nærme oss dette fra sak til sak og se på hva som er mulig å finne, og hva som vil være den beste løsningen for Norge.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:28:21]: Her må jeg si jeg opplever en endring i regjeringens argumentasjon over tid, og det tar jeg ad notam.

Nå er det også sagt at vår innflytelse er reell, og da må jeg spørre når det står i proposisjonen:

«Det er en underliggende forutsetning i den fremforhandlete modellen at EFTAs overvåkingsorgan, kort tid etter mottak av et slikt utkast fra den relevante EU-tilsynsmyndigheten, vil fatte et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak.»

Hvordan er det da mulig å snakke om reell innflytelse?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:29:09]: Det er mulig at «kort tid» også kan være et litt relativt begrep. Det vi er veldig opptatt av, er at vi får denne topilarløsningen, at ESA skal fatte sine vedtak på et selvstendig rettslig grunnlag, og at man skal kunne rådføre seg med nasjonal ekspertise. Da er det mitt utgangspunkt at da må ESA ta den tiden man trenger, uavhengig av hva det står om – og hva man definerer som – «kort tid etter».

Marit Arnstad (Sp) [12:29:57]: Regjeringen har funnet det statsråden benevnte som et «adekvat» arrangement for å omgå Grunnloven, og mange av oss er opptatt av hvilken presedens det kommer til å få for andre typer tilsyn. Risikoen er at det å inngå i dette arrangementet nå kan stille oss svakere når det gjelder å få gjennomslag i andre tilsynsforhandlinger som også pågår. En av de forhandlingene som pågår, er spørsmålet om ACER, energibyrået. Det er et energibyrå som kan komme til å påvirke hva slags innflytelse NVE får i årene framover, og de har også tatt avgjørelser i konflikter mellom medlemsland når det gjelder grensekryssende gassrørledninger. Gassrørledninger er jo noe vi kjenner til i Norge, og som vi har sterke nasjonale interesser knyttet til.

Statsråden svarte ikke representanten Syversen, men jeg vil gjerne spørre direkte: Er det arrangementet som man nå har lagt fram, en mal for tilslutning til ACER, eller er det ikke det?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:30:58]: Jeg vil ta avstand fra påstandene om at regjeringen har lagt fram en løsning der vi omgår Grunnloven, slik som representantene fra Senterpartiet i dag argumenterer med. Det er fortsatt en realitet at når det gjelder ACER, forhandler man om hva slags tilpasning Norge skal ha til dette byrået. Jeg understreker igjen både svaret finansministeren har gitt, og svaret jeg ga tidligere, nemlig at ingen av disse byråsakene er like, og at de må håndteres som det. De er ikke like, og det må jobbes med å framforhandle løsninger som er så gode som mulig sett fra norsk side.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:31:52]: Eg siterte ei tidlegare replikkveksling statssekretær Vamraak, som i Politisk kvarter 30. mai sa at

«baksiden av medaljen er jo selvfølgelig at vi ikke står fritt til å innføre fullt så strenge reguleringer som vi ønsker fra norsk side.»

Så høyrde eg finansministeren som sa at Noreg ville ha fridom til innanfor rammene til direktivet å innføre strengare reguleringar av finansnæringa enn EU gjer. Då vert mitt spørsmål til statsråden: Vil Finanstilsynet i Noreg og norske styresmakter ha full fridom til å innføre vedtak om strengare regelverk etter at stortingsfleirtalet i dag har knytt Noreg til EUs finanstilsyn, og ikkje berre innanfor rammene til direktivet?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:32:45]: Dette spørsmålet har vært reist tidligere i dag, og det er svart på det. Det som er realiteten, er at et vedtak i EU kan være et minimumsvedtak, eller det kan være et absolutt vedtak. Det som uansett absolutt er et faktum, er at ESA skal inn i bildet og vurdere hva som kan være mulige løsninger for norsk side. Jeg har ikke noe å legge til utover det annet enn at det er utgangspunktet, og vi ønsker selvfølgelig på en absolutt best mulig måte å ivareta og sikre at vi har et regelverk i Norge som tjener oss godt, men som samtidig tar inn over seg at vi er en del av et europeisk samarbeid gjennom EØS-avtalen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:33:33]: I tidligere replikkordvekslinger sa statsråden at ESA skal fatte «vedtak på selvstendig rettslig grunnlag». I proposisjonen heter det:

«Det er en underliggende forutsetning i den fremforhandlete modellen at EFTAs overvåkingsorgan, kort tid etter mottak av et slikt utkast fra den relevante EU-tilsynsmyndigheten, vil fatte et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak.»

Ikke bare det, for til NTB har statsråden uttalt følgende:

«ESA er en institusjon som vi absolutt har innflytelse over.»

Dette er ikke bare to, men faktisk tre gjensidig utelukkende utsagn og en veldig god illustrasjon på hvorfor det er vanskelig å støtte regjeringens forslag. Kan Aspaker redegjøre for hva det er som stemmer? Fatter ESA beslutninger på selvstendig rettslig grunnlag? Fatter de kopivedtak fra EU, som regjeringen skriver i sin proposisjon, eller er ESA en institusjon Norge øver innflytelse over?

Statsråd Elisabeth Aspaker [12:34:36]: ESA er et organ som i denne sammenhengen skal fatte selvstendige, rettslige vedtak i bakkant av at EUs finanstilsyn har fattet sine vedtak. Når det er formulert slik som det er gjort, og når rammeverket er slik som det er, betyr det nettopp det. Man skal fatte et selvstendig vedtak. Representanten refererte også til teksten hvor det står «tilnærmet likelydende vedtak». Det betyr at det er et handlingsrom der, og det handlingsrommet er det viktig å bruke. Det er også slik at ESA skal rådføre seg med og kan trekke på nasjonal ekspertise før de fatter sine vedtak. Jeg mener at vi har fått en mekanisme her som både sikrer at det er dialog som kan ivareta spesielle situasjoner, spesielle utgangspunkt for Norge og for norsk finansnæring, samtidig som vi tar vare på den verdifulle avtalen som EØS-avtalen er for Norge.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ingalill Olsen (A) [12:35:52]: Det indre markedet i EU har felles konkurranseregler som gjelder for alle landene som deltar. For å få til like konkurransevilkår også på finansområdet krever EU at også EØS-landene skal omfattes av det nye finanstilsynssystemet. Det gjør vi gjennom å overføre overvåkings- og tiltaksmyndighet til EFTAs overvåkingsorgan, ESA, samt domstolsmyndighet til EFTA-domstolen, en myndighetsoverføring som gjør at regjeringen ber om at Stortingets samtykke skjer i henhold til Grunnloven § 115.

Vi skal ikke flytte Finanstilsynet til Brussel. Ingen har foreslått det. Norge vil selvfølgelig ha sitt eget finanstilsyn, som før. Akkurat som nå vil det være Finanstilsynet i Norge som fører tilsyn med norske finansinstitusjoner, og akkurat som før vil det norske tilsynet kunne pålegge strengere krav til norsk finansnæring enn man ser ellers i Europa. Dette dreier seg om å formalisere hvordan det norske tilsynet skal forholde seg til ESA, siden vi gjennom EØS-avtalen er en del av det indre marked. Den løsningen har man nå funnet gjennom en EFTA-plan. Sier vi nei, betyr det at norsk finansnæring vil stå utenfor det indre markedet. Norsk finansnæring vil få problemer med å bistå norske bedrifter som skal konkurrere ute, og norske finansinstitusjoner vil kanskje ikke selge sine spareprodukter i EU.

EØS er viktig for Norge. Det var det nasjonale kompromisset etter at vi sa nei til EU-medlemskap. EØS sikrer norsk næringsliv tilgang til våre viktigste eksportmarked. 75 pst. av vår eksport går til Europa, og vi har en nasjonal landbruks- og fiskeripolitikk. Modellen som er valgt, er helt i tråd med topilarsystemet EØS-avtalen. Det norske finanstilsynet skal føre tilsyn med norske finansinstitusjoner. Det norske finanstilsynet får plass i de europeiske tilsynene, dog uten stemmerett. ESA overvåker at det norske finanstilsynet følger det felles regelverket, Kommisjonen overvåker EU-siden. EFTA-domstolen dømmer om det er uenighet, som EU-domstolen gjør på EU-siden. Hvis denne modellen bryter med Grunnloven, er hele EØS-avtalen et brudd på Grunnloven.

Det er jo ikke sånn at når ESA gjør et kopivedtak av det europeiske tilsynet, så betyr det at vi underlegges EU. Nei, det er ingen juridisk forpliktelse til å gjøre et kopivedtak, men i et indre marked med felles regelverk, der én tilsynsmyndighet overvåker 28 medlemsland og en annen tilsynsmyndighet overvåker 3 land, ville det være oppsiktsvekkende om de to tilsynsmyndighetene på grunnlag av det samme regelverket skulle komme ut med veldig ulike konklusjoner.

Den vedtaksmyndighet som overføres til EFTAs overvåkingsorgan, gjelder klart definerte tilfeller, hovedsakelig grenseoverskridende situasjoner der det er behov for megling mellom nasjonale myndigheter, krisesituasjoner og tilsyn med noen viktige aktører, som kredittratingbyrå. Det er vel egentlig fornuftig at slik myndighet overføres til et overnasjonalt nivå, kanskje også nødvendig om vi skal sikre finansiell stabilitet i finansmarkedet, der aktører opererer på tvers av nasjonale grenser. Som EU-motstander og EØS-tilhenger støtter jeg denne endringen. Også Norge trenger finansiell stabilitet i en global verden.

Svein Flåtten (H) [12:40:12]: Finanskrisen viste oss med tydelighet at behovet for et felles europeisk regelverk var nødvendig for å prøve å unngå nye kriser. Bank- og finanssektoren er en internasjonal sektor. Erfaringene viser at spredningseffekten av kriser grunnet for dårlig regelverk og ikke minst for dårlig tilsyn går svært fort.

Finans- og særlig banksektoren, men også alle andre sektorer i næringslivet blir raskt påvirket. Det så vi tydelig under finanskrisen, også her hjemme. Det var derfor klokt av den rød-grønne regjeringen den gang å sette i gang arbeidet med å finne en god tilknytningsform til EUs finanstilsynssystem. På bakgrunn av de utslagene vi hadde sett av manglende tilsyn før krisen, var det selvsagt heller ingen motstand verken i Stortingets opposisjon eller innad i den rød-grønne regjeringen, som satte dette i gang, og som fortsatte arbeidet fremover.

Dette har vært avmeldt til Stortinget gjennom de årlige meldinger – i finansmarkedsmeldingene, i budsjetter osv. – slik at oppfatningen om at denne saken kom bardust på Stortinget, tror jeg må bero mer på manglende interesse fra Stortinget enn på informasjon fra de skiftende regjeringer. Stortinget har med jevne mellomrom fått informasjon om arbeidet, nå på det sjette året.

Med denne proposisjonen på plass får vi også det endelige formelle grunnlaget på plass for at vårt nasjonale finanstilsyn, med unntak av stemmeretten, kan delta fullt ut og ha mulighet til innflytelse på de faglige vurderingene som gjøres i tilsynsmyndighetene. Og er det på noe område vi bare er et lite land i verden og avhengig av hva som skjer rundt oss, så er det innen finanssektoren, som er internasjonal og global i sin legning, og vår isolasjonisme og nasjonalisme gir svært dårlige vilkår både for finansnæringen og for kontrollen med den.

EU har etter krisen utviklet mye nytt regelverk for finansmarkedet. Mye av dette har med tilsyn å gjøre, og for å få nytt regelverk inn i EØS-avtalen trenger vi da en formell løsning på hvordan EFTA-landene, blant disse Norge, skal forholde seg til tilsynssystemet. Det er ikke nok å tilpasse oss EU-regelverket nasjonalt, slik vi har gjort på en del områder. EØS-avtalen forutsetter i sin natur at vi også etablerer en formell forpliktelse til å ha et slikt regelverk, og at vi er med på en ekstern overvåking av at vi følger forpliktelsen.

Dette har vært en lang prosess, men den har også vært grundig, faktisk også i finanskomiteen, selv om mange sier noe annet, og i den forbindelse: stor honnør til saksordføreren, som har gjort en utmerket jobb.

Dette formelle samarbeidet skal rett og slett prøve å unngå en ny finanskrise. Noen av oss husker fortsatt hvordan det var i Stortinget da finanskrisen kom, hvor hjelpeløse vi oppfattet oss – jeg satt selv i Stortingets finanskomité den gangen. Selv vår robuste økonomi skalv fra de rystelsene som skjedde utenfor oss: Oljeprisen falt, verdens børser raste, og det var faktisk ingen steder å gjemme seg.

Det er jo bakgrunnen for at vi står her i dag og diskuterer teknikaliteter, men også innhold i denne proposisjonen. For når man lytter til debatten, så er det ett budskap som etter mitt syn er underkommunisert her. Vi snakker mye om hva vi ikke skal og bør gjøre eller delta i, men et spørsmål er jo også: Hva skal vi bidra til, hva skal vi bidra med? Det er jo det dette handler om. Det handler om å bidra til finansiell stabilitet, ikke bare i vårt eget land, men i hele Europa, som også vårt land er avhengig av. Det handler om på den måten å bidra til å unngå å skape nye finanskriser, som smitter fort og også kan treffe vårt land, treffe vårt næringsliv, treffe vår økonomi. Og det handler ikke minst om – som vi treffer på i veldig mange saker i finanskomiteen – å bidra til å unngå veldig mange former for kapitalisme som vi ikke ønsker oss i det hele tatt.

Gjennom å bidra på denne måten kan vi styrke ikke bare konkurransekraften i norsk finansnæring, men konkurransekraften i norsk næringsliv i det hele tatt. For det er jo det som ligger i bunnen for at vi ønsker å knytte oss til disse systemene på en slik måte som gjør at ja, vi kan bidra, og ja, vi har fortsatt avgjørelsesmyndighet, og det vil hjelpe oss og norsk næringsliv i det lange løp for å få bedre vekst i norsk økonomi.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:45:26]: Det har heile vegen kome fram nye moment i denne saka. For meg er det komplett uforståeleg dersom eit fleirtal av stortingsrepresentantane verkeleg meiner dei har full kontroll over alle relevante moment i denne saka, og ikkje minst at dei har eit tilstrekkeleg bilete av kva som kan verte konsekvensane av suverenitetsoverføringa til EUs finanstilsyn. Regjeringspartia og Arbeidarpartiet prøver å teikne eit bilete av at ingenting vert endra. Ja, finansmisteren gjekk til og med så langt at ho hevda, her i stortingssalen, at saka om avståing ikkje handlar om avståing av suverenitet.

Det manglar ikkje på relevante åtvaringar. Under høyringa om saka peika Erik Reinert, økonomiprofessor og medlem av Finanskriseutvalet, på at EU tidlegare har pressa på for løysingar der skattebetalarane og vanlege spararar skulle betale for gjelda til private banker. Reinert åtvara sterkt mot hastverk i denne saka. Det gjer også LO, som i eit brev til Stortinget understrekar tydinga av nasjonalt tilsyn med finansnæringa og ber om at saka vert utsett. LO slår fast det Senterpartiet har åtvara mot i lang tid, nemleg at det er meir enn tydeleg at Stortinget treng ei grundigare drøfting av dei potensielle konsekvensane av denne saka.

Det er mange skjær i sjøen knytt til denne suverenitetsoverføringa. I Klassekampen 24. mai viser Morten Harper til at EU har etablert ein bankunion der Den europeiske sentralbanken er eit felles tilsyn for eurolanda. Bankunionen er utanfor EØS-avtalen. Harper skriv her:

«På sikt vil trolig det finanstilsynet som regjeringen vil knytte Norge til i EØS, smelte sammen med bankunionen. Det er i alle fall lite rasjonelt for EU i lengden å operere med flere til dels konkurrerende instanser. Vil vi med forslaget fra regjeringen kunne bli viklet inn en bankunion som både Norge og EU er enig om at er utenfor EØS?»

Kombinasjonen av at det er reelt usikkert, men at ein frå ja-sida likevel gir skråsikre garantiar, har me opplevd før. Før Noreg underteikna EØS-avtalen, fekk me nok av garantiar. Norske arbeidsreglar ville ikkje verte påverka. Differensiert arbeidsgjevaravgift var ikkje trua. Konsesjonslovene for vasskrafta var ikkje relevante for EØS. Importmonopolet til Vinmonopolet hadde ikkje noko med EØS å gjere. Reguleringar av utanlandsk eigarskap i finanssektoren i Noreg kunne me fint styre som me ville. 100 pst. av løfta eg no ramsa opp, er brotne. Har nokon stått til ansvar? Nei.

EØS-debatten begynte altfor seint. Konsekvensane av avtalen hadde ikkje vunne å kome godt nok fram i lyset. Eg er redd dette vil skje igjen.

I mi replikkveksling med representanten Heidi Nordby Lunde fekk eg ikkje svar på om Noreg står fritt til å innføre strengare reguleringar enn det EUs finanstilsyn gjer. I svaret på ein replikk frå Irene Johansen sa finansministeren at Noreg vil stå fritt innanfor rammene av direktivet til å gi strengare regelverk. Med andre ord, stikk i strid med det både saksordføraren og representanten Nordby Lunde sa i sine innlegg, er Noreg altså ikkje fri til å gjere dei vedtaka som til kvar tid vil tene bank- og finansvesenet vårt. Me må rette oss etter EUs finanstilsyn, som berre – som det står i proposisjonen – skal gjere vedtak «i unionens interesse».

Etter statsråd Aspaker sine svar på replikkar frå representanten Serigstad Valen og meg sjølv står spørsmålet like ope. Kan Noreg innføre strengare regelverk for finansnæringa enn det EUs finanstilsyn gjer? Sjølvsagt kan me ikkje det. Og stortingsfleirtalet tek på seg eit stort ansvar når ein legg viktige avgjerder til Brussel. Er verkeleg EUs finanspolitikk nokon suksess?

Representanten Flåtten viste til at finanskrisa er ein god grunn til å danne felles finanstilsyn – mogleg det, innanfor EU og eurolanda sine grenser, med tilslutta land. Seinast i fjor sa finansministeren at ein skulle finne ei løysing utan å gi frå seg suverenitet. Difor var det eit sjokk å få denne løysinga på bordet, og det er feil å seie at me visste om dette i lang tid. Ja, me visste om saka, me jobba med saka for å finne ei løysing utan å gi frå oss suverenitet, men i ei raud-grøn regjering hadde ikkje dette vorte vedtaket – ikkje med Senterpartiet i den regjeringa, i alle fall.

Representanten Flåtten sa òg at Noreg er eit lite land i verda. Ja, men me er svært mykje meir vellukka i vår økonomiske politikk og finanspolitikk enn det EU har vist seg å vere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ove Bernt Trellevik (H) [12:50:36]: For norsk næringsliv er konkurransekraft veldig viktig. Då må me bl.a. ha mest mogleg like konkurransevilkår, standardar og krav og ikkje minst tilgang til Europa som marknad. Det er difor me har EØS-avtalen. For finansnæringa kan me ikkje stilla oss slik at næringa ikkje har så like vilkår som mogleg som sine europeiske konkurrentar. Det er difor denne saka er så stor og viktig.

For det første handlar denne saka om å sikra norsk finansnæring framleis tilgang til den europeiske marknaden, den såkalla indre marknaden. Det gjer at norske bankar og andre finansielle tenesteytarar kan gje forbrukarar og norsk næringsliv eit fullverdig og godt tilbod. Det skulle vera unødvendig å nemna at Europa er særdeles viktig for alle oss her i Noreg.

For det andre handlar saka om at me skal tryggja folk sine sparepengar og ikkje minst tryggja norske arbeidsplassar.

Den internasjonale finanskrisa viste oss kor gale det kan gå når bankane tek meir risiko enn dei kan tola. Det er difor me treng dette, og EU tok ansvar og fekk på plass eit nytt og meir omfattande system for samarbeid om finanstilsyn.

Ein kan undra seg på kvifor nokon meiner at me ikkje skal ta del i eit slikt nytt og betre tilsynssystem. Hensikta er jo å gjera europeiske bankar meir motstandsdyktige mot kriser og dårlege tider. Dette vil gagna norsk næringsliv og norske forbrukarar.

Me treng eit slikt einsarta regelverk i EØS for finansielle tenester. Får me ikkje dette til, må me forventa at det kan verta vanskeleg å oppretthalda eit velfungerande EØS-samarbeid for finansielle tenester og også norsk deltaking i eit felleseuropeisk tilsynssamarbeid. Dette er svært uheldig for norske forbrukarar, norsk næringsliv og norsk økonomi. Det handlar om samarbeid fordi finansiell tenesteyting er grenseoverskridande. Difor er det viktig at det norske finanstilsynet har eit godt og tett samarbeid med sine europeiske kollegaer.

Det aller meste av tilsynet med finansmarknaden og finansføretaka i Noreg skal liggja i det norske finanstilsynet, og den myndigheita som vert overført, er eigentleg avgrensa i omfang, som t.d. tilsyn med kredittvurderingsbyrå og nokre typar register for verdipapirtransaksjonar. Og er det ikkje bra med tilsyn over landegrensene med store internasjonale kredittvurderingsbyrå og verdipapirtransaksjonar?

Kva er gale med europeisk standard for tilgang til å forby eller avgrensa visse typar finansielle verksemder eller spareprodukt?

Liv Signe Navarsete stilte i ein replikk til Aspaker spørsmål om det vert strengare reglar. Tenk om det kunne vore slik at me hadde unngått Terra-skandalen? Det ville jo ha vore flott. Kva er gale med at dei villaste spekulantane som eigentleg ikkje ønskjer noko tilsyn, no får tilsyn som samarbeider over landegrensene – er ikkje det bra?

Marit Arnstad (Sp) [12:53:54]: Det blir noe nesten litt frenetisk over flertallets hastverk med å banke dette spørsmålet igjennom i Stortinget. På mange måter er det helt uforståelig at en ikke kunne utsette det og ta seg bedre tid til behandlingen.

Vi har en situasjon i Storbritannia der Brexit står og vipper, der det nærmest er helt likt mellom dem som vil ut av unionen, og dem som fortsatt vil ha Storbritannia i unionen. Hvis Storbritannia den 23. juni skulle bestemme seg for å gå ut, er det klart at det vil ha stor påvirkning på finansmarkedspolitikken i EU, og også på finanstilsynssaker.

Island på sin side har bestemt seg for å vente til høsten, og det gir oss også en mulighet til å bruke lengre tid og gjøre denne prosessen grundigere enn det vi har gjort. I tillegg vet vi at andre land som ikke er medlem av EU, på linje med Norge, har valgt andre løsninger. Sveits har ikke sluttet seg til et felles finanstilsyn og har, så langt vi kjenner til, ikke møtt noen hinder for sin finanssektor overfor EU. Det er altså fullt mulig også å kunne ha arrangement med EU og samarbeide med EU på finansmarkedssiden uten å være en del av finanstilsynet på en eller annen måte.

Det er en rekke ubesvarte spørsmål etter dagens debatt. Det er riktig at en har orientert Europautvalget i Stortinget flere ganger, men en la ikke fram noen sak til behandling for Stortinget før den siste fristen gikk ut denne våren – og det var på hengende håret. Det medførte at vi har fått en prosess som er utilfredsstillende, og som gjør at det også etter dagens debatt kommer til å være store ubesvarte spørsmål. Det er, la meg si, tre særlig viktige ubesvarte spørsmål som vil stå igjen. Det ene er: Har vi frihet til å gjøre strengere vedtak, eller blir det rene kopivedtak som blir gjort i ESA-organet? Noen av talerne fra Arbeiderpartiet og Høyre gir inntrykk av at vi kan gjøre strengere vedtak. Noen velger en mer forsiktig linje og sier at vi ikke kan gå så langt. Hva er realiteten? Er det rene kopivedtak? Da synes jeg flertallet skal være ærlig nok til å si det fra talerstolen her i dag. Eller har vi muligheten til å lage et strengere regelverk?

Det andre som også blir ubesvart, er: Blir vi utestengt fra EUs finansmarked, eller blir vi ikke? Finansministeren gikk svært langt forut for denne debatten i å true med at vi blir utestengt. Men all erfaring fra andre tredjeland viser at de på ingen måte er utestengt – verken USA, Japan eller Sveits. Hvor stor grunn er det for oss til å tro at vi blir utestengt?

Og det siste: Er dette en modell som får presedens for andre områder og andre tilsyn som også er viktig for Norge, og der Norge har sterke norske interesser? Ikke minst gjelder det energisektoren, som vi har vært inne på tidligere i debatten.

Sveinung Rotevatn (V) [12:57:08]: Det er fascinerande å vere vitne til ein debatt der Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legg seg godt til høgre for Framstegspartiet i synet på internasjonal finansregulering. Eg kan ikkje finne ei anna forklaring på det enn den norske EU-debatten. Behovet for tettare overnasjonal kontroll med den internasjonale finansnæringa er jo openbert for alle som vil sjå. Og viss ein ikkje ser, har ein sanneleg ikkje lært mykje av den førre finanskrisa.

Eg vel å tolke den store motstanden her i dag som eit utslag av instinktiv motstand mot alt som luktar av EU, eller, for å summere opp representanten Snorre Serigstad Valens innlegg tidlegare: Han er for i teorien, men mot i praksis. Slik endrar ein verda. SVs føretrekte løysing er å forhandle fram stemmerett i EUs tilsynsorgan. Eg veit ein måte ein kan gjere det på.

Det er god grunn til å dvele ved dei konstitusjonelle sidene av saka. Noreg har sagt nei til å delta som voterande medlem i EU, men har likevel eit sterkt ønske om og behov for tilgang til den indre marknaden. Det fører nødvendigvis til ei rekkje løysingar som er – skal vi seie – langt frå ideelle, iallfall sett med norske auge. Difor er det ingenting nytt med at vi set opp parallelle vedtak som kontrollstrukturar, som er meint å gjennomføre EU-rett i Noreg. I dag gjev vi frå oss suverenitet, som vi har gjort mange gonger før. ESA gjer vedtak med bindande verknad for Noreg med jamne mellomrom. Berre spør Color Line, Posten eller Widerøe.

Eg skal likevel gje motstandarane mot dagens sak og vedtak eit poeng, og det er at denne saka skil seg noko frå tidlegare saker. Strukturen som er sett opp i ESA denne gongen, ber i større grad enn vanleg preg av sandpåstrøing. Problemet med det er ikkje berre at rommet for sjølvstendige vedtak blir lite, men ikkje minst også at moglegheita for reell kontroll og reelle rettstryggleiksgarantiar for EFTA-domstolen synest svak.

Ut frå mitt juridiske og politiske skjøn kan ein slutte at det nærmar seg ytterkanten av det som er mogleg etter Grunnlova § 115. Men – som kommentator Mathias Fischer spør i dagens Bergens Tidende – kva er alternativet? Vel, alternativet dersom ein vil vere med i EU-demokratiet, ikkje berre i EU-byråkratiet, er å søkje EU-medlemskap. Det er det liten appetitt for i det norske folk, og det held Stortinget seg til. Men i fråvær av det kan vi ikkje drive økonomisk sjølvskading på vegner av tusenvis av tilsette i norsk finansnæring. I ei tid med stigande arbeidsløyse vil det vere det dårlegaste alternativet av alle.

Anders B. Werp (H) [13:00:21]: Ingen ønsker en ny finanskrise. Et viktig tiltak mot dette er å etablere tilsyn med de nasjonale finanstilsynene for å unngå at enkelte lands tilsyn slakker av på kravene for å tiltrekke seg utenlandsk finansiering.

Erfaringene fra forrige finanskrise viser at samarbeid er et viktig svar for å hindre nye kriser. Den internasjonale finanskrisen viste hvor galt det kan gå når bankene tar mer risiko enn de kan tåle. EU etablerte derfor i kjølvannet av finanskrisen et nytt og mer omfattende system for samarbeid om finanstilsyn. Hensikten er å gjøre europeiske banker mer motstandsdyktige mot kriser og dårlige tider.

Vi vet at ustabilitet fra verden rundt oss fort kan smitte over til Norge med tilhørende konsekvenser for norske bankkunder og vårt næringsliv. Sier vi nei til å knytte oss til EUs finanstilsyns system, kan det bety at norsk finansnæring vil stå utenfor det indre marked. Det betyr at norsk finansnæring kan få problemer med å bistå norske bedrifter på vei ut i verden, at norske finansinstitusjoner, som fondsselskapene, ikke kan selge sine spareprodukter i EU på like vilkår, og at vi som utenforland antagelig vil bli ansett som mer risikable av utenlandske investorer.

Det siste er svært alvorlig. Store deler av norsk næringsliv og en meget stor andel av norske boliglån er finansiert ved innlån fra utlandet. Med andre ord vil et nei kunne bety dyrere lån for vanlige folk og dyrere finansiering for norske bedrifter. Det er det siste vi trenger når norsk økonomi står midt i en stor omstilling.

Dersom vi blir stående utenfor det europeiske samarbeidet om finanstilsyn, må vi forvente at EU vil suspendere EØS-samarbeidet for finansielle tjenester. Finansiell tjenesteyting er grenseoverskridende. Det er derfor viktig at det norske finanstilsynet har et godt og tett samarbeid med sine europeiske kolleger. Denne saken har vært grundig behandlet over mange år. Den rød-grønne regjeringen, inklusive Senterpartiet, startet arbeidet i 2009, og saken har vært omtalt og behandlet i Stortinget hele 18 ganger etter det.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:03:00]: Innenfor EU er det en økende økonomisk, sosial og politisk uro. Det blir da en reaksjon mot den økonomiske liberalismen som unionen er tuftet på. Det fører til en stor endring i folks valg av politiske ledere i EU-landene, og EU er i dag en økonomisk union uten en politisk union, altså skal folkevalgte på unionsnivå ikke styre felles økonomisk politikk.

Dette er et eksperiment uten forbilde – jeg vil understreke det, det er et eksperiment uten forbilde – som ikke vil gå bra eller vare svært lenge, det viser historiske erfaringer.

Norges suverenitetsavståelse bygger på den grunnsetning at det som utelukkende er i unionens interesse, også er i Norges interesse. Representanten Limi sa at det var oppsiktsvekkende naivt å svare ja på det utsagnet.

Poenget med saken er at Stortinget avgir suverenitet, og at Norge skal forplikte seg til et homogent og enhetlig regelverk. Det er hele poenget. Jeg må si at det er kunnskapsløst, eller å snakke mot bedre vitende, når enkelte representanter, bl.a. fra Arbeiderpartiet, sier at norsk finanstilsyn kan reguleres strengere enn det som skjer i EU-land.

Referatet fra EØS-rådet 25. mai slår fast at man skal sikre ensartede tilsyn i hele EØS-området.

Det som skjer, er at folkevalgt makt over finanssektoren svekkes, og det er svært sterkt å oppleve at Arbeiderpartiets ledelse er for dette verdigrunnlaget. Det er en reell suverenitetsavståelse til en instans som vi ikke er medlem av, vi nå skal gjennomføre.

I henhold til Grunnloven § 115 heter det at Stortinget kan

«med tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter (…)».

Det som er kjernen i dette, er at vi avgir suverenitet i denne saken, at det er i strid med § 115, og det er en omgåelse av kravet i Grunnloven, for det står her at det skal være en sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til.

Professor Eivind Smith har sagt det slik i Nationen 24. mai:

«Ei omgåing av krava i Grunnlova.»

Han sier videre:

«Gjennom EØS-ordninga og ei rekke andre steg i retning tettare integrering lever vi i ei konstitusjonell skuggeverd der vi lèt som vi er suverene medan vi driver og overfører makt stadig vekk.»

EUs overnasjonale tilsynsmyndighet med sine 605 ansatte vil være førende for hva ESAs ene mann kan beslutte. Han skal bare signere på det han får fra EU. Flere finansreguleringseksperter mener at maktoverføringen betyr at Norge underlegger seg et svakt EU-regelverk, og det er ikke i vår interesse.

Jenny Klinge (Sp) [13:06:22]: Den 2. juni i år las eg ein artikkel i Klassekampen som gav grunn til uro. Her åtvara Halvard Haukeland Fredriksen, professor ved Universitetet i Bergen, om at viss Stortinget seier ja til å overføre myndigheit over det norske finanstilsynet til EU, kan også personvernet til norske borgarar bli avgjort i Brussel.

Fredriksen fastslår:

«Når man først har gått med på en slik modell, har man mistet et viktig forhandlingskort overfor EU, både politisk og rettslig.»

Han understrekar at dette i praksis kan bety at det nærmare innhaldet i den norske personvernreguleringa vil bli utarbeidd av eit EU-byrå der det norske datatilsynet nok endar opp med eit B-medlemskap, altså utan stemmerett.

I Prop. 100 S for 2015–2016 seier regjeringa:

«Det må forventes at EU vil gi byråer og tilsyn en enda mer fremtredende rolle fremover.»

Regjeringa seier også at Noreg må knyte seg til desse tilsyna «selv om dette kan innebære enkelte utfordringer av institusjonell eller rettslig karakter». Og vidare:

«Full deltakelse uten stemmerett må gjennomgående være målet.»

Når stortingsfleirtalet i dag vil gjere eit vedtak om å overføre myndigheit og suverenitet på det viset som det ligg an til, vil det seinare kunne få konsekvensar også for personvernet til norske borgarar, som nemnt. Dette er konsekvensar vi ikkje anar omfanget av i dag.

Vi må klare å sjå utover den enkelte saka, og i dette tilfellet vere obs på smitteeffekten eit vedtak kan ha for andre politikkområde. Eg nemnde EUs datatilsyn og personvernet, og vi stortingsrepresentantar må vere sunt skeptiske på vegner av eigne innbyggjarar. I dei komande forhandlingane om tilknyting til både dette og andre tilsyn vil ikkje Noreg stå særleg sterkt etter at vi i dag sluttar oss til EUs finanstilsyn.

Det vart sagt av representanten Limi i starten av debatten, då temaet var om saka skulle utsetjast til seinare, at det ikkje var sannsynleg at ei slik utsetjing ville endre resultatet. Nei, det kan hende stortingsfleirtalet ikkje vil bry seg om at Storbritannia eventuelt melder seg ut av EU, at dei meiner det ikkje har relevans for denne saka om EUs finanstilsyn. Då seier det truleg meir om dei enn om den faktiske relevansen.

Det er verdt å merke seg at leiande økonomar seier at resultatet av avstemminga i Storbritannia kan bety mykje for EUs finansmarknad, og at denne avgjerda burde vore på plass før vi konkluderer om norsk tilknyting til EUs finanstilsyn.

Eg meiner det er uheldig at regjeringa og stortingsfleirtalet prøver seg på det vi på folkeleg vis kan kalle fiksfakseri for å omgå grunnlovsføresegner om å avstå suverenitet.

Presidenten: Nå tror presidenten at det finnes mer parlamentariske uttrykk enn «fiksfakseri», men lar det passere nå.

Michael Tetzschner (H) [13:09:24]: Skulle man tro en rekke av talerne i debatten, også foregående taler, gjelder denne saken å overføre myndighet til EU, eller sågar å snikinnføre EU-medlemskap bakveien. Det er det jo ikke snakk om. Derimot kan saken nettopp ses på som en oppfølging av den tilknytningsform til det europeiske samarbeidet som ble det store nasjonale kompromisset, nemlig at vi inngikk EØS-avtalen.

Det saken handler om, er noe så saklig avgrenset, men allikevel viktig, som at norsk finansnæring fortsatt skal kunne være en del av det indre marked, som vi har sluttet oss til gjennom EØS-avtalen. Uten å fatte det vedtaket som foreligger på bordet i dag, vil altså norske banker og forsikringsselskaper ikke lenger være sikret full tilgang til det europeiske markedet. Det ville være meget dramatisk for næringen og ikke minst dramatisk for de 50 000 ansatte som har sitt levebrød i næringen, og selvsagt også for en rekke andre norske aktører.

Norsk finansnæring er avhengig av Europa, mens vi nok kan være realistiske og slå fast at Europa ikke i samme grad er avhengig av norsk finansnæring.

Norge har valgt å forhandle med EU gjennom ulike avtaleforhold. Det er altså EØS-avtalen som er den viktigste og mest omfattende. EØS-avtalen gir oss en privilegert adgang til EUs indre marked, og det gjelder jo ikke minst for finansiell virksomhet. Prisen å betale for denne omfattende markedsadgangen er at avtalen må utvikle seg i takt med EUs regelutvikling, og at regelutviklingen på det finansielle området selvfølgelig har vært svært omfattende etter finanskrisen.

Harmonisering av regelverket i EFTA- og EØS-landene og EUs medlemsland er selve premisset for hele EØS-regimet. Så hvis man har noe imot selve det konseptet man har nå, er det jo egentlig EØS-avtalen man argumenterer mot. Dette er en følge av vårt EØS-medlemskap.

Det er altså en rekke viktige ting det nye tilsynet skal gjøre – det skal utforme forslag til regelverk, og det skal sørge for at det blir opprettet en enhetlig manual for tilsyn med finansinstitusjonene i det indre marked, og den nasjonale selvråderett affiseres bare hvis vi ikke lever opp til disse internasjonale standardene.

Kjersti Toppe (Sp) [13:12:42]: I dag skal Stortinget gjera det som er det aller mest ansvarstunge ein som norsk folkevald kan gjera, nemleg å gi frå seg norsk suverenitet. For første gong på over 20 år er det føreslått ei norsk suverenitetsavgiving som er så omfattande at ein etter Grunnlova krev tre firedels fleirtal. Spørsmålet er kvifor vi skal gjera dette. Svaret må etter mitt syn vera så tydeleg og så forståeleg at vi kan forklara det til dei vi representerer ute i landet. Det bør vera ein god grunn.

Forslaget frå regjeringa inneber at Noreg gjennom EFTA underlegg seg EUs finanstilsynsstruktur, som i praksis får myndigheit til å gjera vedtak som er bindande for både norske myndigheiter og bankar.

I debatten i dag snakkar mange fort og bruker mange ord utan at ein på ein enkel og overbevisande måte forstår kvifor Noreg ikkje skal vera best tent med eit nasjonalt tilsyn med eiga finansnæring. Høgre, Arbeidarpartiet og Framstegspartiet gir tvert imot saka brei oppslutning.

Det vert vist til finanskrisa og at tilknyting til EUs finanstilsyn skal sikra godt tilsyn av finansnæringa i Noreg, men som Senterpartiet skriv i innstillinga: Det er ikkje

«dokumentert noen svakheter ved måten det norske finanstilsynet så langt har drevet tilsyn av finansmarkedet i Norge».

I Nationen 24. mai sa professor Eivind Smith det slik:

«Noreg har stått utanfor EU-regelverket ei stund, og det er vanskeleg å sjå at det har vore noko katastrofe».

Den siste finanskrisa fekk store konsekvensar i ei rekkje europeiske land, der mange hundre tusen menneske mista jobben. Noreg klarte seg betre, og det er fleire grunnar til det, men Finanskriseutvalet peikte nettopp på kor viktig det er at Noreg sjølv kan velja å operera med strengare reglar enn EU-systemet. Å overføra suverenitet til EUs finanstilsyn vil svekkja Noregs moglegheiter til dette. Vi overfører då suverenitet til eit tilsynssystem som skal handtera ein pengestruktur for ein valutaunion utan tilhøyrande finansiell og politisk union. Det er ikkje logisk politikk.

Senterpartiet er på linje med LO i denne saka. Dei ber om ei grundigare drøfting av potensielle konsekvensar og føreslår at det vert etablert eit kompetansemiljø eller eit utval som kan analysera utviklinga i finanssektoren for å sikra drøftinga forankring.

Eg registrerer at Arbeidarpartiet sin representant bedyrar at alle i Arbeidarpartiet er einige med regjeringa i denne saka.

Truls Wickholm (A) [13:15:59]: Denne debatten som flere prøver å trekke opp om fristillelse, er litt som denne typen sitat: Kan du bekrefte at du ikke slår din kone? Her blir det ikke noe riktig svar, fordi man er nødt til å gå inn i en negativ nektelse. Det er en teknikk som noen partier her prøver å bruke for å skape et inntrykk av at det er splid der hvor det ikke er splid.

Vi har bak oss en finanskrise. Behovet for regulering og tilsyn er fortsatt stort og burde være klart for de fleste. Det har vært mye debatt nå her i salen om tilsyn, hvordan det skal føres tilsyn, og hva tilsynet skal gjøre. Sannheten er at det tilsynet som skal føres, vil være basert på rettsakter som tas inn i norsk lov, og som også vil ha sitt motsvar i EU. Det er ikke sånn at EUs finanstilsyn skal sitte og finne på ting som bør kopieres og innføres i Norge. Det vil være gjort på bakgrunn av rettsakter som har sin demokratiske forankring. Det vil også være disse rettsaktene og forordningene som beskriver noe av handlingsrommet til de enkelte landene til å bruke sin egen myndighet til å være strenge eller ikke strenge ut fra hvordan de er utformet. Så det kunne være en fordel om vi i Stortinget brukte like mye tid som vi har satt av i dag til å diskutere disse, når de også blir en del av norsk lov fortløpende. Det vil altså bli gjort på vanlig måte.

ESA kan i dag gripe direkte inn overfor norske selskaper og norske myndigheter på konkurranseområdet. Dette er basert på lovgivning vi har i Norge, og som også finner sitt motsvar i EU. ESA og kommisjonen følger tilnærmet lik praksis og skal ha kommunikasjon om hvordan dette utøves. Nå skal vi overføre myndighet ikke på en ny måte, men på en egentlig ganske lik måte som det vi har gjort hittil, men på et nytt område, fordi vi har et nytt område vi skal ha lik praksis på.

Vi har ofte angrep på EØS-avtalen. Det blir kalt faksdemokrati og mye annet, men det er en avtale som har vært god for Norge. Det var også en avtale som jeg vil minne om gjorde at mange også var komfortable med å si nei til norsk EU-medlemskap i 1994, nettopp det at vi har en avtale som sikrer Norge adgang til markedene.

Er dette en omgåelse av Grunnloven? Nei, dette er en avtale for å kunne oppfylle Grunnloven.

Irene Johansen (A) [13:19:13]: Jeg vil først gjerne takke for debatten, som på en god måte har belyst både saken og enkeltes betenkninger med hensyn til den.

Jeg vil også minne om – etter å ha hørt på debatten – den store enigheten som er, både i salen her og i det norske folk, om at EØS-avtalen er viktig for Norge. EØS-avtalen har tjent oss godt siden 1992, men den er jo ikke statisk. Den har blitt utviklet løpende gjennom årene, og myndighet har også blitt overført til ESA tidligere, men da ut fra § 26.

Det er viktig for norsk næringsliv og for Norge at EØS-avtalen fortsatt utvikles i takt med utviklingen i det indre markedet, slik at dette markedet fungerer. Det bidrar den framforhandlede løsningen til. De norske banker og finansinstitusjoner er omfattet av EØS-avtalen og har gjennom den hatt tilgang til det europeiske markedet, på linje med de europeiske finansinstitusjonene, siden 1992. Dette er altså ikke noe nytt. Det er heller ikke noe nytt at det norske finanstilsynet samarbeider med EUs finanstilsyn.

For meg handler denne saken om å sikre at de norske bankene og finansinstitusjonene fortsatt har tilgang til det europeiske markedet, og at det norske finanstilsynet fortsatt kan delta i samarbeidet om utvikling og oppfølging av felles regler for overvåking og tilsyn, slik det altså har gjort siden 1992.

Det indre markedet har felles konkurranseregler, som gjelder for alle landene som deltar i dette markedet. Det tjener alle på. For at konkurransevilkårene fortsatt skal være like for alle som deltar i dette markedet, må også EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein omfattes av de samme krav og regler på finanstilsynsområdet som EU-landene. Det argumenterer norsk finansnæring med at er en fordel for dem.

Overnasjonale regler og tilsyn har mange argumentert for etter finanskrisen. Dette er et slikt overnasjonalt tilsyn, som vi nå slutter oss til, gjennom EØS-avtalen. Vi er ikke medlem av EU. Det må vi være for å få stemmerett – som ellers når det gjelder samarbeid med EU, deltar vi uten å være med på beslutningene. Denne løsningen er innenfor topilarstrukturen i EØS-avtalen, som altså regulerer vår tilgang til det europeiske markedet.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:21:56]: Representanten Marit Arnstad påpekte at det er tre spørsmål som gjenstår som ubesvarte. Jeg er litt uenig i det, og jeg tenkte kanskje jeg ville prøve å oppklare noe av det, i hvert fall.

Hun mente at det var fare for at det vi vedtar i dag, skulle skape presedens for nye tilsyn. Der synes jeg finansministeren var forbilledlig klar og avviste at det var tilfellet. Så var det spørsmål om vi ble utestengt fra markedet. Svaret på det er jo at uavhengig av om vi blir utestengt eller ikke, får vi ikke tilgang til et harmonisert marked, og dette vil gå ut over norsk finansnæring og ikke minst norsk finansnærings mulighet til å utvikle seg og bli med sine kunder ut i det som faktisk er vårt største marked. Det siste er at det ser ut til å være en liten misforståelse når det gjelder dette med å utarbeide regelverk og vedtak i ESA – eller kopivedtak, som Senterpartiet kaller det. Da blander man sammen utarbeidelsen av regelverk og hva ESA og EFTA skal kunne vedta. Der vi overfører myndighet, er det for å kunne gripe inn i helt spesifikke tilfeller, noe som vi ikke tror kommer til å skje med det første.

I regelverksutformingen er det av og til fullharmoniserte regelverk som vi ikke kan fravike dersom vi skal være en del av det indre markedet. Men andre ganger har man frihet innen direktivene, som f.eks. på kapitalkravene, der Norge ofte legger seg på den strengere delen av skalaen. Den muligheten vil Norge fortsatt ha. I oppfølgingen av regelverket, som tilsynene har, må de forholde seg til det regelverket.

Jeg synes igjen det er interessant at Senterpartiet i denne debatten mener at norske særreguleringer er bra, men at de konsekvent i forbindelse med finansmarkedsmeldingen, nesten hvert eneste år, kritiserer regjeringen for å opprettholde nettopp norske særreguleringer, bl.a. vekting av kommunelån, innføring av SMB-rabatt og nye krav til uvektet kapitalforvaltning. Det Senterpartiet egentlig gjør da, er at man på den ene siden sier at man ønsker fravik fra disse norske særreguleringene, men så ønsker man ikke det robuste tilsynet som EU faktisk ønsker å føre med en grenseoverskridende finansnæring. Jeg ønsker begge deler.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:24:31]: Representanten Heidi Nordby Lunde fra Høyre sier at Senterpartiet «kaller» det kopivedtak. Det er fordi vi kan lese, og fordi vi har lest stortingsproposisjonene, og det står rett ut fra regjeringen: «EU-tilsynsmyndigheten, vil fatte et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak» – altså man skal kopiere det som EUs tilsynsorganer har bestemt. Så tydeligere enn det regjeringen har sagt det der, kan man ikke si det, når man skal fatte «et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak».

Dessverre ser det ut som om flertallet nå overser de advarsler som vi har fått gjennom de siste ukene. Punkt 1 gjelder det konstitusjonelle, der landets fremste ekspert, Eivind Smith, har vært så tydelig som han har vært. Det lukker man øynene for. Under høringen sa professor Haukeland Fredriksen at dette var ikke plan A, det var ikke plan B, det måtte i beste fall være plan C. Det juridiske miljøet i Bergen mente at dette var en omgåelse av Grunnloven. Det juridiske miljøet ved Universitetet i Tromsø har sagt det samme. Det overser dessverre stortingsflertallet i dag. Vi har fått belyst at den selvstendige kompetansen vi skal ha i ESA, det er én person, en som heter Bærøe, som skal sitte der og gjøre vurderinger opp mot alle de – enormt – 600–700 som sitter der i EU-systemet, så det må jo være en begavelse som departementet har funnet i han Bærøe! Det er jo utrolig at man mener at det er en selvstendig vurdering.

Man har oversett advarslene fra Finanskriseutvalgets medlem Erik Reinert, som har vært veldig tydelig, som har stilt spørsmål om vi får samme nasjonale handlefrihet framover som vi har nå. Man har ikke klart å tilbakevise noe der, dessverre. Man har oversett det som har kommet fra Kenneth Haar, som sa helt tydelig: Det er ikke snakk om sterke reguleringer, det er snakk om svakere, det er en diskusjon om deregulering, ikke det stortingsflertallet her snakker om. Så her vedtar man en enorm suverenitetsoverføring mer av prestisjehensyn, i stedet for å gå ordentlig og tungt inn i saken. Også finansminister Siv Jensen har måttet innrømme – med et smil – i dag at hun har gitt Stortinget feil opplysninger før, om at vi blir utestengt fra det europeiske finansmarkedet hvis vi ikke slutter oss til det.

Carl I. Hagen ønsket i 1992 å utsette behandlingen av EØS og fremmet forslag sammen med Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet da. Han hadde en annen tilnærming enn dagens Fremskrittsparti-leder. For Fremskrittspartiet i dag er det tydeligvis viktigere å få trumfet dette gjennom enn å få en opplyst og begavet debatt. Det burde vi ha fått, for dette er et så stort og så prinsipielt spørsmål, og det er trist at vi ikke har tid til det.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:27:43]: Regjeringa og Arbeidarpartiet si grunngjeving for hastebehandlinga av denne viktige saka i dag har vore sterkt misvisande. Regjeringa og Arbeidarpartiet meiner at ei norsk utsetjing av saka ville forseinka arbeidet med endringar av EØS-avtalen. I Klassekampen 9. juni er Truls Wickholm sitert på:

«Slik jeg forstår det på tilbakemeldingene fra regjeringen, har det vært lagt opp til at Efta-landene nå behandler dette i løpet av sommeren, og at man kan ha vedtak fra alle parlamentene, så Efta kan godkjenne avtalen i forhandlinger med EU.»

No viser det seg likevel at det islandske parlamentet ikkje vil behandle saka før i haustsesjonen, og frå den kanten varslar ein at det skal vere ei grundig handsaming på Island. Jusprofessor Stefán Már Stefánsson fortel til Nationen 9. juni at han meiner saka er i strid med islandsk grunnlov. Han er grunnlovsekspert og har vore i Alltinget fleire gonger og tolka grunnlova for Alltinget, så han er vel ein ein bør lytte til. Når det islandske parlamentet ventar til etter sommaren, er det heller ikkje nokon grunn for at me står her i dag og handsamar saka, iallfall ikkje den grunnen som har vore køyrd fram frå regjeringa og Arbeidarpartiet si side.

Men eg har eit spørsmål og ei oppmoding til statsråd Aspaker. Det må vere heilt klart at Island skal stå heilt fritt til sjølv å gjere sjølvstendige nasjonale vurderingar ut frå deira grunnlov. Kan statsråd Aspaker garantere at regjeringa frå norsk side ikkje vil leggje noko press på Island, verken når det gjeld tidsbruk i saka eller deira moglegheit til å gjere ei reell og sjølvstendig konstitusjonell vurdering?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:29:54]: Det er et viktig spørsmål som henger i lufta etter denne diskusjonen, og det gjelder utsagnet om at når Norge blir en del av EUs overnasjonale finanstilsyn, kan norsk finanstilsyn regulere strengere enn det som skjer i EU-land.

Det er ikke kommet noen avklaring på det fra finansministeren, og jeg ber om at finansministeren tar ordet og avklarer om det er finansministerens mening at det norske finanstilsynet, dersom vi sier ja til den overnasjonale myndighetsoverføringen som vi nå snakker om, likevel kan regulere strengere enn det som skjer i EU-land. Når flere er i en så stor villfarelse at en sier det, må vi fra autoritativt hold få høre om finansministerens svar er ja eller nei til det.

Høyres hovedtalsmann, representanten Heidi Nordby Lunde, sa at det sjølsagt er viktig å få et homogent regelverk for finanssektoren, og sånn har jeg også forstått det. Og representanten Heidi Nordby Lunde holdt seg presist innenfor det hun har anledning til når det gjelder det grunnsynet, og sa at en kunne legge seg på den strenge delen av skalaen. Det er uttalelser som jeg forstår, men det ligger innenfor det at norsk finanstilsyn ikke kan regulere strengere enn det som skjer i EU-land.

Det ideologiske grunnlaget for EUs overnasjonale finanstilsyn er jo å fremme mer økonomisk liberalisme i stedet for mer samfunnskontroll. En skal ha en friere bevegelse av kapital. Den folkevalgte styringa skal ikke styrkes, og det er jo heller ikke mulig innenfor EU-systemet, for der har en en økonomisk union uten en politisk union. Det er ikke sånn der som i Norge, at vi har et finansdepartement med en finansminister, og en finansminister som må ha støtte i parlamentet for fortsatt å være finansminister. Sånn er det ikke i EU. Det er jo det eksperimentet som hele EU bygger på – at en har gått til det fatale skrittet å først innføre en økonomisk union uten å ha en politisk union.

Det nytter ikke over tid ikke å ha en folkevalgt styring av helheten når en står oppe i så kontroversielle spørsmål som det vi vet at EU står oppe i.

Til slutt om representanten Truls Wickholm og fristillelse: Representanten sa at det at Senterpartiet spør om det, bare er et forsøk på å skape inntrykk av strid innenfor Arbeiderpartiet, der det ikke er strid. Det er interessant at Arbeiderpartiet fristilte sine representanter når det gjaldt avstemningen vedrørende Grunnloven § 115, og sa det klart. Her sies det ikke klart, og det tyder på partipisk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.

Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.