Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [14:23:48]: (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg fyrst takka representanten Rasmus Hansson frå Miljøpartiet Dei Grøne for å ha fremja eit toppaktuelt representantforslag. Avsløringa av dei såkalla Panama Papers illustrerer det. Lekkasjen av 11,5 millionar dokument avdekka at både statsleiarar, næringsdrivande, kriminelle og kjendisar kjøper seg hemmeleghald og gøymer pengar i skatteparadis. Skandalen rammar ikkje berre andre, den angår oss. Noregs største bank hadde vore med og tilrettelagt for at nordmenn flytta pengar til skatteparadis som hemmelegheldt dei reelle eigarane av store formuar. Manglande økonomisk openheit, kapitalflukt og skatteunndraging har ei rekkje samfunnsskadelege verknader. Enorme pengemengder blir unndratte skattlegging, og slik blir det offentlege inntektsgrunnlaget uthola. Dette svekkjer statens evne til å løysa sine oppgåver og folk sin tillit til myndigheitene og demokratiet. Det er alvorleg nok, men problemet har fleire sider. Manglande innsyn og openheit gjer samfunnet meir sårbart for grupper som er involverte i narkotikahandel, menneskesmugling, våpensmugling, terrorfinansiering og annan grenseoverskridande kriminalitet.

Dokument 8:84 S munnar ut i eit omfattande forslag til vedtak. Det kan delast i to. I fyrste del blir det føreslått at Stortinget ber regjeringa arbeida aktivt i samarbeid med likesinna land for å byggja internasjonal støtte omkring konkrete politiske og juridiske tiltak for å kjempa mot problem knytte til skatteparadis og økonomisk hemmeleghald.

Ein samrøystes komité stiller seg bak ei slik oppmoding til regjeringa. Finansministeren bekreftar overfor komiteen at ho sluttar seg til problembeskrivinga, og at regjeringa prioriterer dette arbeidet høgt.

I andre del av forslaget blir regjeringa bedd om å ta initiativ til ein diplomatisk prosess med mål om å forhandla fram ein ny internasjonal konvensjon om økonomisk openheit på tvers av landegrenser med forpliktingar til å følgja eit sett med minimumsreglar for finansiell openheit og landsspesifikk selskapsrapportering. Her har komiteen ei meir nyansert vurdering. Kapitalfluktutvalet frå 2009 føreslo etablering av ein slik konvensjon. Heile komiteen meiner det ville vore ei god løysing om det blei etablert ein slik konvensjon med universell tilslutnad. Men kor lett lar det seg gjera? Fleirtalet meiner eit strategisk viktig spørsmål blir kva spor det er mest hensiktsmessig å følgja i arbeidet for å få gjennomslag for større økonomisk openheit.

International Law and Policy Institute laga i 2011 ein rapport nettopp om mogleg meirverdi av ein slik konvensjon. Konklusjonen var at ein konvensjon kan gje ein meirverdi, men konklusjonen har fleire atterhald. Er det sannsynleg at dei land som har funne ei nisje som skatteparadis, vil tiltre ein slik bindande konvensjon? Vil andre tilnærmingsmåtar i praksis gje betre gjennomslag?

Forhåpentlegvis vil ein over tid lukkast med å etablera eit internasjonalt engasjement for ein bindande konvensjon om finansiell openheit. Komiteen meiner norske myndigheiter bør bidra til å fremja eit slikt engasjement. Ein samla komité ber regjeringa halda Stortinget orientert om framtidig utvikling for eit slikt konvensjonsinitiativ.

Eg er som saksordførar glad for å ha oppnådd einigheit om dette, sjølv om det finst nyansar i synet på kva spor som er det viktigaste å forfølgja. Frå Kristeleg Folkepartis side trur vi det går an å arbeida parallelt langs fleire spor. Manglande økonomisk openheit har mange problematiske konsekvensar, og då treng vi òg fleire instrument i arbeidet for å løysa utfordringa.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:28:44]: Ein internasjonal konvensjon for økonomisk openheit er ein svært god idé og vil truleg på eit eller anna tidspunkt i ei eller anna form vere mogleg å nå fram til. Det som saksordføraren på ein glimrande måte gjekk gjennom her, har stor fagleg støtte, og over tid her i Noreg er det mange som har innsett at det vil vere ein god idé.

Spørsmålet er om det no er eit politisk klima som gjer at Noreg akkurat no bør arbeide direkte med det, og mitt beste skjønn er at det vi først og fremst bør gjere no, er å slutte tungt opp om dei mange internasjonale initiativa som føregår på dette området, men med større kraft enn vi har gjort dei siste to åra under den regjeringa vi har. Derfor bør vi for det første fortsetje det arbeidet som er innanfor OECD, med endå større kraft enn i dag. Vi bør fortsetje å støtte opp om arbeidet i FN og andre internasjonale samanhengar og ikkje minst det som kjem fram i Innst. 420 S for 2012–2013, som også er referert i SVs merknad, som den gongen var ein samrøystes merknad i Stortinget, men som no, kanskje litt paradoksalt, ingen andre parti enn SV vil vise til i innstillinga.

Det er ingen tvil om at det er eit litt blanda syn på dette internasjonalt akkurat no. I den siste tida under den raud-grøne regjeringa gjorde bl.a. tidlegare utviklingsminister Heikki Eidsvoll Holmås nokre framstøyt overfor enkelte andre land for å sjå på interessa for ein slik økonomisk konvensjon. På det tidspunktet erfarte vi at også frå dei landa som elles står svært nær oss i dei spørsmåla, var det lite interesse for det sporet, berre av taktiske grunnar, at ein hadde større tru på å gjere andre framsteg. Det er grunnen til at korkje SV eller andre parti fremjar forslaget i innstillinga, men for vår del er det tydelege bodskapet at vi må styrkje arbeidet for økonomisk openheit internasjonalt, mot skatteparadis, for betre transparens, for land-til-land-rapportering, mot ulovleg kapitalflukt. Det må nok gjerast med eit breitt sett av verkemiddel, men med langt større tyngde enn det som har vorte gjort dei siste åra.

Rasmus Hansson (MDG) [14:31:39]: Hvert år får vi nye avsløringer som viser at verden har et stort og kanskje økende problem knyttet til skatteunndragelse, kapitalflukt og økonomisk kriminalitet. Initiativer gjennom G20 og OECD er viktige. Initiativer gjennom EU kommer, men de har fram til i dag vist seg ikke å være tilstrekkelige. Det er grunnen til at De Grønne har tatt initiativ – det initiativet som har dukket opp i forskjellige varianter tidligere på Stortinget – til å arbeide aktivt og ta et initiativ fra norsk side til en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet på tvers av landegrenser med minimumsregler for finansiell åpenhet og landspesifikk selskapsrapportering.

Vi som ikke sitter i komiteen, takker for en grundig, saklig og konstruktiv behandling av forslaget og for de innleggene som har understreket det, fra saksordføreren og fra representanten Solhjell. Vi tar til etterretning at komiteen konkluderer med at Norge fortsatt bør holde sin prioritet på de internasjonale fora hvor det allerede pågår arbeid mot skatteunndragelse og kapitalflukt og for finansiell åpenhet.

Komiteen påpeker jo at det likevel er naturlig at også norske myndigheter bidrar til å fremme arbeid for en internasjonal konvensjon, og komiteen ber regjeringen holde Stortinget orientert om den framtidige utviklingen for mulighetene for et slikt initiativ.

En måte å styrke dette arbeidet på vil være at Norge selv viser vei og etablerer strengere minimumsregler for finansiell åpenhet og landspesifikk selskapsrapportering for statens egne fond, for norske selskaper og privatpersoner og internasjonale selskaper som opererer i Norge.

Hovedargumentet mot en konvensjon, nemlig at det vil bli vanskelig å få tilslutning fra stater som bevisst bidrar til kapitalflukt og skatteunndragelse, er en type argument som gjelder for alle initiativer for å skape internasjonalt samarbeid om noe som i utgangspunktet er store og utbredte internasjonale problemer. De aktørene som har interesse av å forhindre større innsyn i finansielle transaksjoner, er heller ikke åpne for å slutte seg til f.eks. OECDs initiativ.

Det er helt riktig at det har skjedd mye knyttet til finansielt hemmelighold de siste årene, men på den annen side, som de siste månedenes lekkasjer har vist, er vi veldig langt fra å være i mål. Spørsmålet må vel heller være om vi i det hele tatt beveger oss i riktig retning.

En internasjonal konvensjon er jo ikke ment å komme i stedet for de initiativene som allerede er i gang, men som en overbygning og en styrking og koordinering av disse initiativene. OECDs CRS-initiativ, The Common Reporting Standard, er positivt og nyttig, men de problemene som internasjonale finansmiljøer presenterer verden med, går langt utover skatteunndragelser og aggressiv skatteplanlegging. Det er mange sider som ikke er dekket i denne typen avtaler. Bankbokser er ikke inkludert. Frihavner som flyplasser hvor det lagres store verdier, er ikke inkludert. Avtalen mangler tydelig håndhevelse, som tvisteløsningsmekanismer osv.

Skal et land som Norge både kunne ivareta egne interesser og bidra ikke minst til å hjelpe u-land med å etablere systemer som reduserer mulighetene for kapitalflukt, har de behov for kapasitetsbygging og større internasjonalt samarbeid. OECDs CRS-initiativ inneholder heller ikke dette.

Jeg tar derfor til etterretning de motforestillingene som representanten Solhjell refererte til, bl.a. strategiske, mot å ta et initiativ som vi foreslår i dag. Jeg betviler ikke de gode intensjonene som ligger bak den typen strategisk tenkning, verken fra norske aktører eller fra utenlandske, men vi må konstatere at dette er en type problemstilling hvor tilbakeholdenhet i hvert fall delvis har som konsekvens at problemet fortsetter og ikke blir løst. Det fører også til at vi i Norge har fått en demonstrasjon av at det eksisterer, selv i norske finanssystemer, en kultur og en holdning om at i overkant smart opptreden med penger i et internasjonalt uklart system er ok. Derfor er det viktig at Stortinget og regjeringen sender et signal om at toleransen for den typen aktivitet er lavere enn før. Det er viktig at det blir forstått at det er vilje til å gjøre mer enn før, og det er viktig at det blir synlig at det er vilje til en mer framoverlent holdning enn før. Derfor fremmet vi dette forslaget. Vi er glad for at det har fått så pass positiv mottakelse, og vi oppfordrer på det sterkeste regjeringen til å trappe opp den aktiviteten som gjelder internasjonalt uheldige operasjoner i finansmiljøene, og til å fortsette å se på en konvensjon som en av mulighetene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 8 og 9 behandles under ett. – Det anses vedtatt.