Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olaug V. Bollestad (KrF) [19:47:50]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt arbeid. Jeg synes det er en viktig påpekning som Arbeiderpartiets folk har i dette forslaget, som er forelagt helsekomiteen.

Forslagsstillerne viser til mangel på spesialsykepleiere, som er og har vært en mangel over flere år. Det er særskilt kritisk innenfor spesialisthelsetjenestens ABIO, som for folk flest betyr anestesi-, barne-, intensiv- og operasjonssykepleie. Avgangen for dem er større enn tilgangen akkurat nå, og det betyr at det vil utfordre oss over tid når vi skal nå målene våre med å operere, ha kapasitet til å operere flest mulig og få ned ventelistene, som også har vært diskutert i denne sal før.

Forslagsstillerne mener det er behov for en nasjonal oversikt med forpliktende opptrappingsplan på området, for det som det er behov for både i sykehus og i kommunehelsetjenesten framover, og at dette vil gi en oversikt over hva vi trenger av utdanningsinstitusjoner og praksisplasser i både sykehus og Kommune-Norge i framtiden. Derfor fremmes det i dag to mindretallsforslag fra forslagsstillerne.

En samlet komité er enig i at det i framtiden vil trenges flere spesialsykepleiere, eller sykepleiere generelt, både med og uten videreutdanning, både i kommunen og i sykehus. Vi er også enige om at det mest krevende akkurat nå, er å ha nok anestesi-, barne-, intensiv- og operasjonssykepleiere.

Komiteen viser til at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2016 la fram Kompetanseløft 2020. Det skal sikre god rekruttering og stabil bemanning av helse- og sosialfaglig personell, sikre at grunn- og videreutdanningen er tilpasset tjenestens behov, heve kompetansen hos ansatte og dessuten enda flere tiltak. Alle i komiteen er enige om at det ikke blir mindre behov for ulike typer sykepleiere hvis vi skal dekke framtidens behov i Helse-Norge – vi trenger flere praksis- og utdanningsplasser, og en må ha et innhold i videreutdanningen, uansett type, som dekker enhver tids gjeldende behov.

Kristelig Folkeparti er også opptatt av at vi skal lykkes i å ligge i forkant av det som blir behovet for sykepleietjenestene framover, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Det er et lederansvar, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, å ha kompetanseplaner og kompetanseoversikt både i kommunene og på sykehus, sånn at en ligger i forkant av det som vil være behovet i deres tjenester.

Som gammel intensivsykepleier vet jeg at dette har vært en mangelvare lenge. Det er ikke godt nok at sykehusene ligger bakpå med disse tjenestene, for vi får utfordringer på at vi ikke når de målene vi har satt. Kompetanseplaner og kompetanseoversikt i kommuner og sykehus må gå tett hånd i hånd med praksisfelt og utdanningsplasser, sånn at vi klarer – og i god tid er klare til – å snu oss når behovet endrer seg, når vi har et annet behov enn det vi ser i dag, og når vi jobber annerledes, har andre operasjonsformer og flere på dagkirurgi, som vil kreve mer personal. Dette må også sykehusene ta inn over seg og sikre at de har kompetanseplaner for. Det samme må kommunene gjøre når de faktisk vet at de får flere og flere tilbake fra sykehus med andre utfordringer enn det de hadde før. Da betyr det at kommunene må ta det på alvor, lage kompetanseplaner, ha en bevisst holdning til videreutdanning og sikre at de klarer å dekke de behovene som pasientene til enhver tid har.

Derfor fokuserer Kristelig Folkeparti på å legge ansvaret for dette der utførelsen av tjenestene skal være, til spesialisthelsetjenesten, at de må ha sine kompetanseplaner og mål for videreutdanning. Det samme må kommunene ha. Derfor støtter ikke Kristelig Folkeparti forslagene, fordi vi mener at forslagene må legges ned på kommunenivå og i et oppdrag til spesialisthelsetjenesten i sykehus.

Ruth Grung (A) [19:52:41]: Helse er kunnskapsintensiv. Rekruttering av kompetente helsemedarbeidere er avgjørende for at helsetjenestene skal være i stand til å gi helsehjelp av høy kvalitet.

Sykepleiere er den største helsepersonellgruppen vi har. Det har vært mangel, som også saksordføreren var inne på, på spesialsykepleiere i flere år. NOVAs siste oversikt viser at vi mangler nesten 30 000 sykepleiere om 20 år, og at altfor få velger å spesialisere seg til jordmødre, helsesøstre, intensivsykepleiere, barnesykepleiere og operasjonssykepleiere.

Skal vi lykkes med samhandlingsreformen og gi folk bedre helsehjelp i eget hjem eller i nærmiljøet, må vi klare å øke kompetansen også innen kommunehelse. I 2014 var det bare halvparten av kommunene som hadde en egen kommunejordmor. Behovet for kreftsykepleiere vil øke. Fra 2017 til 2018 vil kommunene få et ytterligere utvidet ansvar for personer med psykiske og rusrelaterte lidelser. Den nasjonale helse- og sykehusplanen omhandlet ikke framskriving av personellbehov og rekrutteringsstrategier. Regjeringen sa de skulle komme tilbake til det i egen sak. Primærhelsemeldingen beskrev ulik kompetanse, profesjoner og omtalte i generelle vendinger utfordringer med rekruttering, men der også – ingen framskriving eller strategi for å sikre framtidig kompetanse.

Statsminister Erna Solberg lovet under valget å gi 15 000 flere sykepleiere og like mange helsefagarbeidere videreutdanning innen 2020. Kostnaden – 1,8 mrd. kr over fire år – skulle øremerkes for å sikre at midlene gikk til formålet. Arbeiderpartiet etterlyser en forpliktende oppfølging av dette valgløftet. Vi etterlyser en kartlegging av status, framskriving av behovet og en opptrappingsplan for utdanning av spesialsykepleiere, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

Det er viktig med god dialog mellom partene i kommunehelsetjenestene og sykehusene og utdanningsinstitusjonene og myndighetene for å drøfte dimensjonering, innhold og hvilken type spesialister det vil være behov for. Både Danmark og England har etablert en spesialisering som klinisk ekspertsykepleier.

Kommuner og sykehus må få en tydeligere politikk som legger til rette for og stimulerer ansatte til å ta videreutdanning, og vi etterspør også flere ordninger som gjør det enklere å kombinere jobb og utdanning. Parallelt med at vi ser på utdanningskapasiteten og etter- og videreutdanning, er Arbeiderpartiet opptatt av at det arbeides kontinuerlig med organisering, oppgavefordeling og brukerinvolvering for bedre utnyttelse av eksisterende kompetanse. Det samme gjelder også heltidskultur, som vil være med på å øke og bedre bruken av den eksisterende kompetansen.

Vi har en ruvende utvikling innen medisinsk behandling, diagnostikk, brukerinvolvering, velferdsteknologi, mulighet for mer egenbehandling og behov for mer tverrfaglig samhandling. Arbeiderpartiet mener arbeidet med å oppdatere rammeplanene må opprioriteres, slik at de nyutdannede får oppdatert kompetanse. Jeg er nylig blitt kjent med at det i snitt faktisk tar 17 år fra en metode er dokumentert med positiv effekt til den blir implementert, og det er for lang tid. Vi må klare å organisere oss slik at ny kunnskap blir raskere tatt i bruk, både i praksis og ikke minst gjennom utdanning.

Med de utfordringene vi har på rekruttering innen helse, må jeg si det er gledelig med en økning på hele 20 pst. som søker på sykepleien i år. Det er tre søkere per studieplass. Praksisplasser har vært en utfordring når det gjelder å øke antallet studieplasser, så her må vi finne en ordning med incentiver slik at vi klarer å få på plass praksisplasser over hele landet, men både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Det pågår en sammenslåing av mange høyskoler. Det er viktig at vi bidrar til økt kvalitet i utdanning, og at man klarer å opprettholde et desentralisert tilbud, slik at vi får god rekruttering i hele landet.

I alle saker der vi har etterlyst bedre sammenheng mellom Stortingets vedtatte helsepolitikk og dimensjonering av helse- og utdanningstilbudet, vises det systematisk til den andre statsråden. Det gjør også statsråden i sitt svar til komiteen. Det er fortsatt slik at Kunnskapsdepartementet har hovedansvaret for dimensjonering av utdanningskapasiteten og vurdering av behovet for revidering av rammeplaner, mens Helse- og omsorgsdepartementet har et overordnet ansvar for å bidra til at det rekrutteres nok personell.

Arbeiderpartiet mener helseministeren må ta et større ansvar for å sikre bedre samsvar mellom de vedtatte mål for helsetilbudet til befolkningen og dimensjonering av utdanningstilbudet, men også for innholdet i helseutdanningen.

Så fremmer jeg de forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Da har representanten Ruth Grung tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:58:00]: Arbeiderpartirepresentantene tar opp et viktig tema i sitt representantforslag. Det er ingen tvil om at behovet for spesialsykepleiere, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, vil bli stort i årene fremover. Ja, det er også slik at mangelen på spesialsykepleiere har vært dokumentert gjennom flere år, i lang tid. Derfor er vi spesielt glad for at Høyre har vist rask handlekraft på dette etter at vi overtok i regjering. Tidlig etablerte vi et lønnstilskudd til avansert klinisk mastergradsutdanning for sykepleiere som er ansatt i kommunehelsetjenesten, og vi styrket tilskuddene til grunn-, videre- og etterutdanning av sykepleiere. I regjeringens meget gode melding om primærhelsetjenesten, som fikk stor tilslutning her i Stortinget i fjor, varsles viktige grep for å ruste kommunehelsetjenesten til å ivareta sine viktige oppgaver for innbyggerne.

Det vil bli mer attraktivt og faglig spennende for sykepleiere å jobbe i kommunene i årene som kommer. Det å jobbe mer i team rundt pasientene, og det å la sykepleiere ta flere av de kanskje tradisjonelle fastlegeoppgavene for å følge opp kronisk syke pasienter, vil selvfølgelig også kreve at sykepleierne besitter viktig kompetanse. Men det vil gjøre arbeidet interessant. Vi trenger å snakke opp de mange spennende utfordringene som ligger i å jobbe godt og tett med pasientene i den kommunale helsetjenesten. KOSTRA-tallene viser en veldig positiv vekst i antallet spesialsykepleiere i kommunene. Det lover veldig godt.

I Høyre tror vi det er en sammenheng mellom at yrket som sykepleier kommer til å få en viktigere posisjon, og at vi nå ser, slik representanten Ruth Grung sa, at sykepleierutdanningen er blant de mest foretrukne for unge studenter.

Jeg er svært enig med representanten Bollestad i at kommunene og helseforetakene må være seg sitt ansvar bevisst. De må legge til rette for at sykepleiere tar videre- og etterutdanning for å bli klinisk mer avanserte for å kunne stå i de viktige oppgavene de får rundt pasientene. Det er mange rapporter som viser at å satse på kompetanse er det som bidrar best, både til kvalitet i tjenestene, pasientsikkerhet og til gode og effektive arbeidsmiljøer.

Regjeringens Kompetanseløft 2020 har viktige overordnede strategier for å sikre at vi møter nettopp de utfordringene som forslagsstillerne viser til.

Når det gjelder praksisplasser i kommuner og sykehus, vil jeg understreke at det er viktig å sikre tilstrekkelige, men også relevante praksisplasser for studenter. Det er først og fremst helseforetakene og kommunene i fellesskap som må bære dette ansvaret, og det er også viktig at vi tenker nytt om hvor studenter bør ha sin praksis. Vridningen mot at mange pasienter behandles poliklinisk som dagbehandling, gjør det også viktig at praksisplasser etableres her. Her er det selvfølgelig viktig at høyskolene og helseforetak og kommuner samarbeider godt.

I Høyre er vi glad for at regjeringen har vist sine tydelige ambisjoner for personell- og kompetansebehov i fremtiden, både i Nasjonal helse- og sykehusplan og i meldingen Fremtidens primærhelsetjeneste. I Nasjonal helse- og sykehusplan sier regjeringen at man vil gjennomgå videreutdanningstilbud og vurdere tilbud om klinisk avansert sykepleie rettet mot behov i sykehus. Regjeringen vil også forbedre kunnskapen om personell- og kompetansebehov og styrke helsetjenestens påvirkning på utdanningene. Det er utrolig viktig at vi sikrer bedre samsvar mellom utdanningenes innhold, studentenes sluttkompetanse og helsetjenestens behov.

Statsministerens ambisjon om etter- og videreutdanning av 15 000 sykepleiere og utdanning av 15 000 helsefagarbeidere sier litt om de ambisjoner som ligger for denne regjeringen. Vi vil trenge mange kloke hoder i helsesektoren i årene fremover. Det grunnlaget legger vi nå.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Morten Wold (FrP) [20:02:24]: Det er noen yrkesgrupper vi ikke kan være foruten – en av dem er helse- og omsorgspersonell.

Sykepleie i den betydning vi kjenner det i dag, ble født gjennom arbeidet til Florence Nightingale. Hun var en pioner innen moderne sykepleie og opprettet den første sekulære sykepleierskolen i verden, i London. Hun var en nyskaper og tok i bruk verktøy som statistiske data presentert i tabeller og diagrammer, og brukte dem som kraftige argumenter for medisinsk reform.

Slik statistikk er noe av grunnen til at vi debatterer her i dag. Vi er blitt presentert statistikk som uroer og viser store utfordringer innen rekruttering til helse- og omsorgssektoren samt fremtidig mangel på spesialsykepleiere.

Heldigvis har mye forandret seg i vår vestlige verden siden den gang Florence Nightingale levde. Velferdssamfunnet blomstrer, folk lever lenger – også med sine sykdommer. Dagens eldre har gjerne komplekse og multiple sykdommer. Kropp og sjel henger sammen og utfordrer noen ganger den vitenskapelige medisin. Diagnosespekteret utvides, og vi blir stadig kjent med nye sykdommer og lidelser.

Forskning og medisinske fremskritt gjør at mennesker overlever sykdommer med tidligere dødelig prognose. Pasientenes rettigheter er styrket. Både pasient, bruker og pårørende er godt informert, og både kan og vet det å stille krav til behandling og omsorg.

Forventningene til det norske helsevesen er skyhøye, noe som gjør at kvaliteten både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten kontinuerlig settes under lupen.

Men alt dette skjer ikke av seg selv. Det er vi som legger grunnlaget for videreutvikling av velferdssamfunnet gjennom vår politikk, takket være forskning som gir medisinske fremskritt og kunnskapsrikt helse- og omsorgspersonell.

Vi har behov for å planlegge for fremtiden, og dette arbeidet har denne regjeringen startet. Det skjer i departement og direktorat, hos Fylkesmannen og Helsetilsynet, i spesialisthelsetjenesten, i kommunehelsetjenesten og hos KS – gjerne sammen med private organisasjoner og institusjoner og nært knyttet til utdanningssystemet.

Et eksempel er Kompetanseløft 2020, som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er bevilget om lag 1,2 mrd. kr til oppfølging av tiltak i 2016. Kompetanseløft 2020 følger opp stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste, opptrappingsplanen for rusfeltet og regjeringens plan for omsorgsfeltet, Omsorg 2020. I planen for omsorgsfeltet er det bl.a. skissert tiltak som å vurdere om det bør etableres offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere med utvalgte masterutdanninger, og man vil se på om innholdet i dagens videreutdanninger for sykepleiere møter behovet i tjenestene.

Det er enkelte ting ved representantforslaget fra Arbeiderpartiet som spesielt fanger min oppmerksomhet. Det er ikke tvil om at vi ser store utfordringer innen helse og omsorg fremover i tid, når det gjelder både antall personer som ønsker å utdanne seg innen feltet, og antall personer som spesialiserer seg. Der er vi enige. Det er hvordan denne utfordringen skal løses, som vi ikke er helt enige om. Og jeg kan ikke fri meg fra å undre: Tror Arbeiderpartiet at en utdanningsinstitusjon med sin dekan ikke er i stand til å vurdere og å prioritere hvilke tema som er viktige inn i utdanningen, og om deres lærere har behov for ny, oppdatert kunnskap uten at staten må detaljstyre? Tror Arbeiderpartiet at helse- og omsorgsinstitusjonene rundt om i Norge ikke klarer å definere hvilken kompetanse de mangler i dag og i fremtiden? Og kjenner ikke Arbeiderpartiet til at flere kommuner i samarbeid med KS har utarbeidet strategiske kompetanseplaner, og at dette samarbeidet er nært knyttet opp til regjeringens Kompetanseløft 2020?

I dag er all verdens kunnskap bare et lite tastetrykk unna. Et søk på «spesialsykepleiere er mangelvare» bringer frem overskrifter i både 2007, 2011, 2012 og tidlig i 2013. Utfordringen med mangel på spesialsykepleiere ble grundig skissert i Nasjonal helse- og omsorgsplan for 2011–2015 under Stoltenberg-regjeringen. Så alvorlig så man på dette at det ble utarbeidet en egen utdanningsmelding, Meld. St. 13 for 2011–2012 Utdanning for velferd, hvor første kapittel fikk tittelen Bedre helse og velferd – et spørsmål om kompetanse. Det rare er at ordet «spesialsykepleier» ikke er nevnt en eneste gang i meldingen. Derfor er det bra at dagens regjering plukket opp ballen der forrige regjering slapp den.

Karin Andersen (SV) [20:07:09]: Det er rift om sykepleierne, og spørsmålet er om vi klarer å motivere mange nok til å bli sykepleiere, og om vi klarer å motivere mange nok av dem som blir sykepleiere, til både å ville jobbe i sykehus og også til å ville jobbe i primærhelsetjenesten og på sykehjem. Det har vært en stor utfordring til nå. Det er en stor utfordring også å motivere mange nok til å spesialisere seg – at det blir gjort.

Jeg tror, med referanse til forrige taler, at vi nok må innse at Florence Nightingale er død. Dette handler om noe annet enn et personlig kall. Det handler om muligheter og en interessant jobb, og det handler om å snakke opp og fram disse yrkene.

SV sitter ikke i komiteen, men jeg har gått igjennom både forslaget og statsrådens brev. En av utfordringene her er om utdanningsinstitusjonene har interesse nok sjøl til å drive fram nok utdanning. Jeg stiller av og til spørsmål ved det, ikke fordi de ikke ser behovet osv., men de har kanskje egne behov å dekke framfor samfunnets behov. Det er et dilemma at høyere utdanningsinstitusjoner er så pass på sjølstyre som det de er, når det er viktige samfunnsoppgaver som skal løses. Jeg sier ikke at vi nødvendigvis skal endre det, men jeg synes vi må diskutere det. Fyller de behovene nå?

Det andre er å sikre at det er nok praksisplasser til dem som søker utdanning. Det står i brevet fra statsråden at man kanskje må se på andre steder å ha praksisplasser – og det er nok helt riktig at man må det. Men man må også sikre at det faktisk er nok sykehus, også lokalsykehus, som kan tilby slik utdanning, både på sykepleiernivå og på deler av spesialistutdanningen.

Sjøl har jeg sittet i styret for en høyskolestiftelse i 25 år, og vi har utdannet svært mange sykepleiere. Det har vi gjort ut fra en modell der man først og fremst har tatt utgangspunkt i det behovet som har vært lokalt, både i sykehus og i lokalhelsetjeneste, og ikke i det behovet som en høyskole har hatt for dette. Så har man klart å kombinere dette med tilgjengelige praksisplasser fordi man har hatt et lokalsykehus. Dette er Høgskolestiftelsen i Kongsvinger, og den har gode resultater.

Jeg nevner dette fordi det er mange sider ved debatten om sykehusstruktur også, men en av dem er at vi faktisk er nødt til å ha nok offentlige sykehus, slik at det er nok institusjoner til å ta imot dem som skal ha praksis. Det gjelder ikke bare sykepleiere og spesialsykepleiere. Det er et vell av andre yrkesgrupper også som trenger disse til sin praksis – selvfølgelig kombinert med praksis også i andre deler av tjenesten, som nevnt her. Det er ingen motsetning i seg sjøl.

Så er arbeidsforhold veldig viktig. Heltid er en forutsetning for å lykkes med dette. Man kan ikke lokke folk inn i yrker der man ikke får heltid. I perioden 2011–2014 ble det stilt krav til helseforetakene om at de skulle jobbe med heltid – det refererer statsråden også til i sitt brev til Stortinget – og en fikk da redusert andelen på deltid med 20 pst. Det virker. Så skriver statsråden:

«Arbeidet fortsetter og det er etablert et solid kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet.»

Ja, det håper jeg virkelig at det gjør, men regjeringen har jo fjernet kravet til helseforetakene i styringsbrevet. Hvis det er endret igjen, er jeg glad for det. Jeg ser noen representanter rister på hodet. Da er jeg glad hvis det har skjedd, for det er helt nødvendig å stille disse kravene for at det skal jobbes med det. Dette er faktisk en av de parameterne det har noe for seg å telle. Det er ikke alt man har nytte av å telle, men akkurat på dette området teller det. Det er viktig hvis man skal få flere til å ta denne krevende, men givende utdanningen og også tilleggsutdanningen som etterspørres mer og mer.

SV kommer til å støtte forslagene i innstillingen.

Ketil Kjenseth (V) [20:12:37]: Jeg tok ordet fordi representanten Karin Andersen i første rekke trakk opp en diskusjon om utdanning av sykepleiere, som jeg oppfattet det. Det er en viktig diskusjon, men per i dag er ikke den store utfordringen mangel på søkere til sykepleierutdanningen. En del av utfordringen er at sykepleierutdanningen ved de 23 høyskoleinstitusjonene som i dag utdanner, faktisk er forskjellige – 23 ulike. Det er kanskje en litt større utfordring. Men strukturendringene i høyskole- og universitetssektoren kan gjøre at vi går en likere utdanning i møte. Blant annet jobber nå nye NTNU, som har sykepleierutdanning i både Gjøvik, Ålesund og Trondheim, godt for å samordne sin sykepleierutdanning.

Når det gjelder praksisplasser knyttet til sykepleierutdanning, som representanten Karin Andersen var innom, hørte jeg ikke at hun tok opp kommunenes ansvar for å skaffe praksisplasser. Jeg tror at de har et betydelig større potensial enn det de tar ut i dag. Vi må mase mer på kommunene. De må ta ut en større bredde i praksisplasser enn de gjør i dag, særlig knyttet til psykisk helse, rus, folkehelse og forebyggende arbeid. For få er f.eks. innom skolehelsetjenesten og helsestasjonene.

Denne saken gjelder spesielt utdanningen av spesialsykepleiere, og i den forbindelse etterlyste representanten Andersen sykehus. Nå har vi vedtatt en nasjonal helse- og sykehusplan som sier at ingen sykehus i Norge skal legges ned, så det er ingen mangel på sykehus. Jeg etterlyser nok arbeidsgiverne her i større grad. Jeg synes de har forsømt seg i lang tid. De har hatt, kan man si, mer enn nok med en foretaksreform som har skapt mange utfordringer. Men jeg synes at de for lett har tydd til vikarbyråene og fraskrevet seg arbeidsgiveransvaret. Derfor står vi nå i en litt vanskelig situasjon knyttet til antall spesialsykepleiere på en del områder. Her må foretakene ta et større ansvar enn det vi til nå har sett.

Det er en stor utfordring at det er så mange aktører som skal spille sammen. Jeg ser ikke helt at dagens forslag skal bringe oss mye videre på det, men vi må finne incentiver og selvfølgelig økonomiske stimuli, bidra her fra Stortinget – kanskje med litt penger. Men i hovedsak er det aktørene som her må jobbe mer sammen for å få den volumøkningen som må til.

Statsråd Bent Høie [20:15:59]: I likhet med forslagsstillerne er jeg opptatt av at tjenestene må lykkes med å rekruttere og beholde spesialsykepleiere. Jeg synes det er holdt gode innlegg her fra både saksordføreren og andre som understreker betydningen av dette. Spesialkompetansen til anestesi-, barne-, intensiv- og operasjonssykepleiere, jordmødre, helsesøstre og kreftsykepleiere er svært viktig i helse- og omsorgstjenesten. Utfordringene med å dekke behovet for spesialsykepleiere er godt kjent. Jeg mener imidlertid at utfordringene må møtes med andre typer tiltak enn dem som foreslås.

Det arbeides nå planmessig med å sikre tilgangen på helsepersonell med rett kompetanse, som sykepleiere, og departementet følger opp dette arbeidet i styringen av virksomhetene og i samarbeidet vi har med Kunnskapsdepartementet.

Økende behov for personell og kompetanse er helt sentrale temaer i stortingsmeldingene om framtidens primærhelsetjeneste, i Nasjonal helse- og sykehusplan og i Kompetanseløft 2020. Med reformarbeidet som er i gang, og oppfølging av stortingsmeldingene, skal vi møte disse utfordringene og skape pasientens helsetjeneste.

Det er Kunnskapsdepartementet som har hovedansvar for sykepleierutdanningene, og flere elementer i forslaget tilhører dermed kunnskapsministerens ansvarsområde. Forslagene om gjennomgang av utdanningene, sikring av lærerkreftenes kompetanse, revisjon av læreplaner og bedring av vilkårene for praksisplasser i utdanningene er eksempler på dette. Kunnskapsdepartementet arbeider bl.a. med å utvikle et nytt styringssystem for læringsutbytte i helse- og sosialfagutdanningene. Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet samarbeider godt om disse tiltakene.

Helse- og omsorgsdepartementet har det overordnede ansvaret for at det rekrutteres nok helsepersonell. Arbeidsgiverne har ansvar for å sikre tilstrekkelig og kvalifisert personell. Arbeidsdelingen mellom mitt departement og Kunnskapsdepartementet krever godt samarbeid slik at helse- og omsorgstjenestene får personell med riktig og oppdatert kompetanse. Et eksempel er arbeidet med å sikre tilstrekkelig antall praksisplasser, som er et felles ansvar for helseforetakene og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. En fersk rapport om praksis, som er utarbeidet av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med å styrke opplæringen i praksis.

I Nasjonal helse- og sykehusplan presenterte vi en nasjonal bemanningsmodell for spesialisthelsetjenesten, som Stortinget sluttet seg til. Med denne modellen skal det bli enklere å framskrive behovet for hvilke typer helsepersonell vi trenger i spesialisthelsetjenesten, også med hensyn til spesialisert kompetanse. Fordi sykepleierne skal bidra på mange spesialiserte områder, finnes det mange ulike videreutdanninger. Som ledd i oppfølgingen av Nasjonal helse- og sykehusplan skal videreutdanningstilbudene for sykepleiere gjennomgås – dette for å sikre godt samsvar mellom utdanningen og tjenestenes behov.

Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Kompetanseløftet skal bidra til en faglig sterk tjeneste og sikre at primærhelsetjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning som er tilpasset tjenestenes behov. Jeg merker meg at innstillingen også tar opp utfordringer knyttet til rekruttering av helsefagarbeidere. Kompetanseløft 2020 omfatter også hvordan vi skal møte disse utfordringene.

Utfordringene i helse- og omsorgssektoren løses ikke alene ved å utdanne mer helsepersonell. Nye arbeidsformer, innovasjon, bedre organisering og oppgavedeling og ny teknologi må til for å nå målene. I Nasjonal helse- og sykehusplan og primærhelsemeldingen har vi òg tatt til orde for å se om oppgavefordelingen mellom grupper av helsepersonell er hensiktsmessig.

Regjeringen vil òg utrede om det bør etableres nye kliniske utdanninger for sykepleiere på mastergradsnivå, i større grad tilpasset behovene nettopp i primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi har også styrket tilskuddet til videreutdanning av sykepleiere.

Det drives allerede et godt systematisk arbeid for å rekruttere sykepleiere med spesialkompetanse i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Jeg mener dette arbeidet er med på å gjøre oss rustet til å møte framtidens behov. Det er viktig nå å prioritere å gjennomføre de tiltakene som bl.a. også Stortinget har sluttet seg til ved behandlingen av de to store meldingene som omfatter i sum hele helsetjenesten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [20:20:47]: Som ministeren sikkert forstår, mener Arbeiderpartiet det ikke er nok å overlate til den enkelte kommune og til det enkelte sykehus å sikre nok rekruttering. Det viser seg også at med systemet for praksisplasser bruker en veldig mye tid og ressurser på at det ikke er noen forutsigbarhet med hensyn til hvor plassene er – en må egentlig gå rundt og tigge om å få plasser. Det er ikke holdbart, for praksisdelen er jo en viktig del av opplæringen.

Spørsmålet gjelder valgløftet som Erna Solberg ga, om å gi 15 000 flere tilbud om etter- og videreutdanning innenfor sykepleie, og øremerkingen på 1,8 mrd. kr. Hvor mye har vært øremerket så langt i denne fireårsperioden, og hvor mange har fått tilbud om etter- og videreutdanning?

Statsråd Bent Høie [20:21:39]: Vi er godt i rute med å oppfylle det løftet. I statsbudsjettet for 2016 er det øremerket over 1,2 mrd. kr for å følge opp dette. Det innebærer at en rundt regnet – samlet sett – får grunn-, etter- og videreutdanning for om lag 3 000 personer hvert år i hver av disse gruppene, altså til sammen 6 000 personer.

Så er det behov for en ytterligere styrking utover dette. Det kommer en tilbake til i kommende statsbudsjetter. Men det er ingen tvil om at denne regjeringen, sammen med sine samarbeidspartier, nettopp har løftet de øremerkede bevilgningene til disse formålene, for å bidra til at kommunene i større grad er i stand til å gi både grunn-, etter- og videreutdanning for sykepleiere og andre helsepersonellgrupper, i tråd med det som statsministeren sa i valgkampen.

Ruth Grung (A) [20:22:39]: Det andre som vi har tatt opp, er rammeplanene og revidering av dem. Når vi har besøkt helseinstitusjoner, sier de at de ikke har nok og riktig kompetanse med hensyn til de utfordringene som er der ute, og at incentivsystemene i høyskolesystemet er basert på hvor mange søkere man får. De innretter det etter hva ungdom kunne tenke seg å søke på, og nødvendigvis ikke ut fra dialog om hvilke behov som er, spesielt i kommunehelsetjenesten. Mener statsråden at det ikke ville være fornuftig å få en bedre samhandling mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene – om innhold, kapasitet og volum – når det gjelder dem som utdannes?

Så kan jeg si at i Bergen har vi fire forskjellige sykepleierskoler. De definerer innholdet i rammeplanene helt forskjellig, slik at det ikke er mulighet for mobilitet rundt i landet. Det er også en utfordring med et moderne system at veldig mange flytter på seg.

Statsråd Bent Høie [20:23:42]: Det er bl.a. en av årsakene til at en har fått den gjennomgangen som Universitets- og høgskolerådet har gjort for Kunnskapsdepartementet på dette området. Det er også slik at denne regjeringen har varslet at den vil vurdere å innføre nasjonale prøver for sykepleiere, nettopp for å sikre bedre gjennomgående kvalitet i utdanningen.

Ruth Grung (A) [20:24:17]: Jeg opplever ikke at statsråden svarte på spørsmålet om at høyskolene er selvstendige med hensyn til både å definere rammeplanene, kapasitet, innretning og hvilken type spesialisering som skal være, samtidig som man ser at både kommuner og sykehus mangler disse spesialistene, som vi har vært inne på i forslaget. Er det ikke noe område hvor man ser at det kunne være fornuftig med tettere dialog mellom myndigheter og dem som skal bruke dette, og utdanningsinstitusjoner? Og hvordan skal det skje?

Statsråd Bent Høie [20:24:53]: Det er etablert regionale samarbeidsfora nettopp for det. Så er jeg helt enig i at det må bli bedre samsvar mellom de utdanningene som gis, og de behovene som er i tjenestene. Det er nettopp noe av det som bør diskuteres på de samarbeidsarenaene som er etablert.

Jeg vil også tro at Arbeiderpartiet er enig i at vi i Norge har en lang tradisjon for at universitets- og høyskolesektoren er en selvstendig sektor. Men derfor er det viktig at en får til de gode samarbeidsarenaene som er.

Så er det slik at det skal gjennomføres en gjennomgang av videreutdanningstilbudet for sykepleiere, nettopp for å få en oversikt over dagens studietilbud og for å bidra til at utdanningsinnhold og kandidatenes sluttkompetanse er i samsvar med det som er tjenestenes kompetansebehov. Dette arbeidet er godt i gang.

Olaug V. Bollestad (KrF) [20:26:07]: Det er snart høysesong for fødsler noen steder. Vi vet at barneavdelinger sliter med å ha nok spesialsykepleiere, spesielt på prematuravdelinger. Vi vet at intensivavdelinger sliter med å få nok vikarer. Det brukes i høy grad innleide sykepleiere fra andre land, faktisk. Det er bra for å få dekket behovet, men samtidig kan det også noen steder være en språkutfordring, som skaper en sikkerhetsmargin som kan være vanskelig – og vi kan få noen avvik på grunn av det.

Tenker statsråden at oppdragsdokumentet til spesialisthelsetjenesten er tydelig nok på det ansvaret de hele veien har for å sikre å ligge i forkant – for vi får stadig meldinger om at det er for få til å gjøre det – eller må det tydeliggjøres enda mer for å sikre at vi ikke kommer i en situasjon hvor vi ikke har nok folk?

Statsråd Bent Høie [20:27:11]: Oppdragsdokumentet er blitt et mye tydeligere dokument, som vi bl.a. halverte i omfang. Det er tydelige krav til hvilke mål som skal nås, og det er tre veldig klare krav: redusere unødvendig venting, prioritere rus og psykisk helse og sikre pasientsikkerhet og kvalitet – og se det som handler om helse, miljø og sikkerhet, som en integrert del av pasientsikkerhetsarbeidet. Under det ligger også klare krav knyttet til personell.

Jeg er helt enig i at det er en stor utfordring at ikke minst Stortinget har bidratt til at mange av fødslene foregår på sommeren – og det tenker jeg ikke å bidra til personlig – gjennom opptaket til barnehagene, samtidig som de som jobber på disse avdelingene, selvfølgelig ønsker å ha ferie sammen med sine barn og sin familie. Det jobbes det veldig systematisk med. Men det er store utfordringer, det er helt riktig.

Karin Andersen (SV) [20:28:25]: En flaskehals er praksisplasser, som statsråden også sier. Det er klart det er mange steder man sikkert kan ha praksis hvor man ikke har det i dag, særlig når samhandlingsreformen er ferdig og man får utviklet de kommunale tilbudene på disse områdene, slik at disse også har et spesialisert nivå. Det er mange tjenester i kommunene som selvfølgelig også krever spesialkompetanse.

Også sykehusene og de ulike instituttene der er svært viktige utdanningsinstitusjoner. Statsråden og jeg kan nok sikkert være uenige om bruken av private sykehus og kommersielle institutter i dette, men grunnen til at jeg spør om dette nå, er om statsråden kan si hvor mange praksisplasser det er for utdanning av sykepleiere – og også praksisplasser for leger – i slike kommersielle sykehus og institutter som staten nå bruker?

Statsråd Bent Høie [20:29:33]: Jeg mener det er fullt mulig å la også de private aktørene være en del av praksistilbudet i forbindelse med utdanning. Det er en av årsakene til at vi nå bl.a. har satt i gang prøveprosjekt med å ha praksisplasser hos avtalespesialistene. Det er etter min oppfatning et stort uløst potensial for veldig nyttige praksisplasser for leger, så det bør ikke være noe til hinder for det.

Jeg har selvfølgelig ikke en fullstendig oversikt over det samlede antallet nå.

Jeg hørte representanten Andersens innlegg, som hadde en undertone av at det ville bli færre praksisplasser fordi det har skjedd noe med sykehusstrukturen. Stortinget har vedtatt en nasjonal helse- og sykehusplan som nettopp sikrer en desentralisert sykehusstruktur, der det er slått veldig klart fast at de mindre sykehusene er en del av løsningen for framtiden, og ikke et problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [20:30:47]: Grunnen til at jeg tar opp det som statsråden nå sier, er at jeg har vært med så lenge at jeg vet at disse spørsmålene kommer opp igjen og igjen, og at vi også er nødt til å se på sykehusstruktur og bruken av kapasiteten totalt for bl.a. å få opp de nødvendige praksis- og utdanningsplassene i helsetjenesten. Da må det være spredt, sånn at også deler av den voksne befolkningen som er bofast og har familie, kan kombinere utdanning med jobb og familie og slippe å flytte. Det er veldig viktig over hele landet.

Det er også viktig at statsråden får oversikt over hvordan bruken av private kommersielle sykehus og institutt påvirker muligheten til å få de nødvendige praksisplassene, som alle sier vi er enige om at vi skal ha. Det vil være en veldig viktig sak, vil jeg anta, for dem som mener at dette er en riktig vei å gå, å sikre at disse institusjonene tar sin del av ansvaret. Det gjør de ikke i dag, og det betyr at dess mer vi gjør av det, dess mindre utdanningskapasitet har vi på et veldig prekært område.

Til slutt til representanten Kjenseth fra Venstre: Han hørte nok litt dårlig etter når det gjaldt det jeg sa, for jeg var nettopp opptatt av at man kan ha praksisplass mange steder, også i kommunesektoren, men jeg er veldig opptatt av at da må man også ha muligheter til å bygge opp de kompetansemiljøene som skal være der før man pålegger kommunene nye oppgaver, f.eks. ved å overføre rus og psykiatri også i samhandlingsreformen. Man må få bygd opp det med ordentlige tilskudd, og da får man mange steder der man kan ha deler av praksisen sin framover. Det er helt nødvendig å ha kapasitet på de områdene for at den utdanningen skal bli god. Jeg ser representanten rister på hodet, men det er ikke mulig å få til i en del kommuner, slik det er i dag, dessverre. Jeg tror man må være realistisk på dette. Men selvfølgelig er dette mulig hvis man gjør dette på en god måte og får bygd det opp med den kvaliteten som er nødvendig og den kapasiteten som er tilstrekkelig, slik at det også er kapasitet til å ha praksiselever. For det er krevende. Jeg har ikke erfaring fra helsetjenesten, men fra barnehage, og det å ha noen i praksis, det er jobb og tar kapasitet. Det må vi også vite når noen skal drive med det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [20:33:59]: Representanten Andersen tar opp dette med heltidskultur. Er det noe jeg også er glødende opptatt av, så er det at vi trenger en større heltidskultur i pleie og omsorg og i helseforetakene. Helseministeren har vært helt tydelig på at arbeidet for en heltidskultur i sykehusene skal fortsette som i de siste årene. Men den største utfordringen med deltid er jo ikke i sykehusene, den er i kommunene. 74 pst. av de ansatte i pleie og omsorg jobber deltid. Gjennomsnittlig stillingsstørrelse er 63 pst.

Kommunene har en stor og viktig oppgave. De er nødt til å ta bedre vare på de faglige og menneskelige ressursene de har i sine ansatte. Da er de grepene som vår regjering har tatt, utrolig viktige. At man jobber mer i team, flerfaglig, i kommunene, vil skape mulighet for større heltidskultur. Og så må man ha en mer moderne innstilling til turnus- og arbeidstid. Man må åpne mer opp for at ansatte som ønsker det – og det er mange av dem – kan jobbe i turnuser som legger til rette for at man kan øke stillingsandelene.

Til slutt dette med praksisplasser: Representanten Andersen sa at det å ha folk i praksis, er jobb. Ja, men du verden for en berikende jobb! Studenter er en berikelse i helsesektoren, de kommer inn med ny kunnskap og nysgjerrighet, og de bidrar stort i avdelinger, både på sykehus og i pleie og omsorg. Jeg tror de aller, aller fleste sykepleiere i kommunene ønsker å legge til rette for flere praksisplasser.

Så er det dette med desentralisert sykehusstruktur. Ja, det er særdeles viktig for praksisplasser. Det er nettopp derfor det er så viktig at vi gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan har sikret en desentralisert sykehusstruktur over hele landet, og særlig fordi pasientforløpet mer enn noen gang er i samhandling mellom kommuner og helseforetak. Da trenger vi selvfølgelig sykehus mange steder, sånn at vi kan få disse praksisnære læresituasjonene hvor man samarbeider mellom sykehus og kommuner.

Ketil Kjenseth (V) [20:36:50]: Jeg må bruke anledningen til å minne representanten Karin Andersen om at et flertall på Stortinget ønsker nye velferdskommuner, som gjør at de får evnen til å ha praksisplasser. Det er faktisk en av de viktige begrunnelsene for at vi trenger en ny kommunestruktur – å skape den bærekraften. Ja, det å ha lærlingplasser og praksisplasser tar tid, og det tar ressurser. Noen kommuner greier å organisere det veldig godt, andre greier det altså ikke.

For rusfeltet har vi vedtatt en opptrappingsplan for de neste fem årene på 2,4 mrd. kr, og 1,5 mrd. kr er øremerket til kommunal sektor. Det er rikelig anledning her til både å skape praksisplasser og ha en allsidighet i de praksisplassene knyttet til den virksomheten. Innenfor psykisk helse har vi vedtatt at alle kommuner skal ha kommunepsykolog fra 2020, og vi gjør en innsats for å skape både primærhelseteam og økt kapasitet på forebygging og folkehelse – også der. Det er rikelig anledning til å skape de plassene. Velferdsteknologi er også viktig, både å bringe sykepleiere inn i utdanning og skape praksisplasser knyttet til den nye teknologien vi står overfor, også innenfor akuttmedisin og legevakt – et forsømt område i mange kommuner – hvor kommunene som eiere av de 112 interkommunale legevaktene, sliter med å rekruttere, med å fornye dem teknologisk og få til heltidsarbeidsplasser. Det er mye å ta tak i innenfor velferden i kommunene. Det er et stort behov for at kommunene blir mer robuste for å ta seg av de voksende utfordringene de har.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.