Statsråd Vidar Helgesen [10:09:48]: Hverdagen vår formes først og fremst av hvor vi lever, hvem vi lever med og omgis av, og hva vi lever av. Ofte har nasjonal politikk bare indirekte betydning for folks daglige liv. Men det hender også at vedtak i nasjonal politikk får direkte og konkret betydning for lokale livsbetingelser.

Vedtaket om at vi skal ha en ulvesone i Norge, er et eksempel på dette. Det har på noen områder endret måten folk lever på i en del av landet. Det har betydning for hvordan folk bor, hvordan området brukes til beite, og hvordan folk bruker naturen. Hvis måten familier har levd på i generasjoner, blir endret på få år som følge av storsamfunnets inngripen, kan det være smertefullt og konfliktfylt. I debatten om ulv er det mange sterke følelser. Det er riktig, men det er også sterke realiteter. Det har de siste ukenes debatt demonstrert.

Rovviltpolitikken er behandlet flere ganger i Stortinget. Dagens forvaltning skjer etter føringer i rovviltforlikene av 2004 og 2011 og Stortingets behandling av stortingsmeldingen Ulv i norsk natur våren 2016. Hver gang har det vært sterke motsetninger og stor debatt.

Nå ligger bestanden av ulv klart over bestandsmålet som Stortinget har satt. Dette er noe nytt. Jeg har bedt om å få redegjøre for Stortinget om den situasjonen som har oppstått etter at rovviltnemndene høsten 2016 for første gang åpnet for lisensfelling av ulv i ulvesonen.

Rovviltnemndene åpnet for å felle inntil 32 ulver i fire ulverevir i Hedmark. Tre av disse revirene er innenfor ulvesonen. Ulvebestanden ble i juni 2016 rapportert å ligge over Stortingets bestandsmål, og basert på kunnskapen om bestandsnivå lå det til rette for lisensfelling av ulv også innenfor ulvesonen. Disse vedtakene ble klaget inn til Klima- og miljødepartementet. Departementets behandling av klagesakene må følge norsk lov vedtatt av Stortinget og Bern-konvensjonen, som Stortinget har samtykket i at Norge skal slutte seg til.

Klima- og miljødepartementet har i denne konkrete saken vurdert om det er hjemmel for lisensfelling av inntil 32 ulver i ulvesonen og Osdalsreviret, og konkludert med at skadepotensialet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. Landbruks- og matdepartementet var av den oppfatning at skadepotensialet var tilstrekkelig til at felling kunne tillates. Basert på de faktiske opplysninger og faglige vurderinger som var gitt til Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling, konkluderte lovavdelingen med at det ikke var grunnlag for å konstatere at vilkårene knyttet til skadepotensial på beitedyr var oppfylt i de aktuelle tilfellene. Vilkåret om at det ikke kan foreligge andre tilfredsstillende løsninger enn felling, var heller ikke oppfylt. På bakgrunn av dette fant regjeringen ingen annen mulighet enn å omgjøre nemndenes vedtak.

Vi står dermed i en krevende situasjon i forvaltningen av ulv. Vi ligger over bestandsmålet, men har ikke grunnlag i dokumentasjon for å konstatere at lovens vilkår for felling er oppfylt. Loven gir bare hjemmel for felling når et tilstrekkelig skadepotensial er sannsynliggjort og det ikke er andre tilfredsstillende løsninger enn felling.

Dette er en situasjon med en sterk menneskelig side. Den påvirker livskvaliteten og næringsgrunnlaget for mange. Jeg har stor forståelse for at situasjonen oppleves som vanskelig, bl.a. for bønder og grunneiere som frykter tap av beitedyr og reduserte jaktinntekter, og ikke minst for folk som bor nær ulverevir og har frykt for nærgående ulv. Det er vanskelig for oss som ikke lever i ulvesonen, fullt ut å forstå hvordan situasjonen oppleves av mange innenfor ulvesonen.

Regjeringen legger stor vekt på å gjennomføre Stortingets vedtak fra behandlingen av stortingsmeldingen om ulv i norsk natur. Vi arbeider nå med å finne løsninger som gjør at Stortingets anmodningsvedtak, lovverket og de internasjonale forpliktelsene våre henger best mulig sammen.

I lys av vedtaket den 20. desember 2016 fant jeg det naturlig å samle forlikspartene på Stortinget for å orientere om saken og drøfte den. Den 22. desember i fjor sendte jeg derfor et brev og inviterte til et møte. Møtet ble gjennomført den 4. januar. Forlikspartene ga tydelig uttrykk for et ønske om å finne løsninger snarest mulig for å gjennomføre Stortingets vedtak fra ulveforliket.

Jeg ønsker med denne redegjørelsen å gi Stortinget en grundig orientering om bakgrunnen for den situasjonen som har oppstått, og tiltakene regjeringen vil iverksette.

Våren 2016 la regjeringen frem en stortingsmelding om ulv i norsk natur. Regjeringen anbefalte et nytt bestandsmål og en videreføring av ulvesonen, med noen justeringer.

Stortinget vedtok den 6. juni i fjor at det nye bestandsmålet skal være fire–seks årlige ungekull, hvorav tre ungekull skal være helnorske. Et ungekull i grenserevir skal telle som et halvt ungekull. Dette var et noe lavere nivå enn regjeringen foreslo, men er grovt sett en videreføring av det tidligere bestandsmålet. Stortinget videreførte dessuten en nasjonalt fastsatt ulvesone, med et noe mindre geografisk omfang enn i regjeringens forslag.

Forvaltningen av ulv og andre fredete rovdyr må skje innenfor de rettslige rammene Stortinget har fastlagt. Det er en følge av at Stortinget samtykket til at Norge tilsluttet seg Bern-konvensjonen i 1986, og Stortingets behandling av naturmangfoldloven våren 2009.

Samtidig skal forvaltningen følge opp bestandsmål og det sentrale prinsippet om en tydelig soneforvaltning. Soneforvaltningen innebærer at rovvilt har prioritet i noen områder og beitedyr i andre. I rovviltprioriterte områder skal beitenæringene tilpasses rovvilt gjennom forebyggende tiltak og omstilling. Målet er lavest mulig tap av beitedyr. Målet har hele tiden vært å redusere skadepotensialet mest mulig, og dokumentasjonen vi har, tyder på et svært begrenset skadepotensial på beitedyr i ulvesonen fordi tradisjonell utmarksbeiting er avviklet.

I ulvemeldingen gikk det frem at den situasjonen vi er i nå, der det ikke er hjemmel for å felle ulv i ulvesonen, kunne oppstå. På side 71 står bl.a. følgende:

«Det er i dag en målsetting at ulvebestanden skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig. Samtidig skal ulv forvaltes innenfor rammene av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, som blant annet oppstiller som vilkår at felling kun kan tillates når det er skademotivert eller skal forebygge annen alvorlig skade på eiendom. Dersom skadepotensialet på husdyr i det konkrete tilfellet er svært begrenset, eller det foreligger annen tilfredsstillende løsning enn felling, vil det kunne oppstå situasjoner der ulvebestanden er større enn bestandsmålet samtidig som det ikke vil være adgang til å tillate felling. Dette er særlig aktuelt for ulv i revir, siden revirhevdende ulv har en forutsigbar områdebruk. Det er viktig å ha dette juridiske aspektet med seg når et bestandsmål for ulv skal fastsettes.»

Også i kapittelet i stortingsmeldingen som diskuterer ulike typer bestandsmål, er denne mulige problemstillingen beskrevet. I stortingsbehandlingen av meldingen ble problemstillingen også trukket frem i uttalelsen fra næringskomiteen til energi- og miljøkomiteen. I uttalelsen heter det:

«Kravet om bestandsregulering gjelder også innenfor sona og uavhengig av at det må foreligge skadepotensial på husdyr og tamrein. Komiteens flertall vil understreke at bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.»

I innstillingen fra energi- og miljøkomiteen er det likevel holdt fast ved at «forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammen av internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven».

I Norge har vi en regional forvaltning av store rovdyr. De regionale rovviltnemndene har myndighet til å fatte vedtak om felling av rovdyr når bestandsmål er nådd. Rovdata overvåker ulv i Norge. Rapporten i juni i fjor viste at vi hadde ni ungekull av ulv i Norge, hvorav syv helnorske. Det var dermed klart at myndigheten til å fatte vedtak om lisensfelling lå hos rovviltnemndene.

Lisensfellingsperioden for ulv er forskjellig innenfor og utenfor ulvesonen. Utenfor ulvesonen er lisensfellingsperioden fra 1. oktober til 31. mars, mens den er fra 1. januar til 15. februar innenfor sonen. Klagevedtak skal foreligge før fellingsperioden starter, det vil si i slutten av september utenfor sonen og i slutten av desember innenfor sonen.

Rovviltnemndene i region 4, Østfold, Oslo og Akershus, og region 5, Hedmark, forvalter sammen ulv i ulvesonen. De to regionene fattet i juni og i september 2016 to vedtak om lisensfelling av inntil 37 ulver. Fem av disse er enkeltindivider av ulv utenfor ulvesonen. De resterende, altså inntil 32 ulver, er fra ulverevirene i Osdalen, Slettås, Kynna og Letjenna. Osdalen ligger i all hovedsak utenfor ulvesonen, mens de tre andre revirene ligger innenfor.

Sammen med vedtak i andre regioner gjorde dette at den totale lisensfellingskvoten for ulv i Norge denne vinteren ble satt til inntil 47 ulver. Rovviltnemndenes sekretariat vurderte skadepotensialet for ulvene innenfor ulvesonen som begrenset. Samtidig mente de at skadepotensialet ikke kunne elimineres helt, og at dette ga juridisk grunnlag for å åpne for felling. Når det gjelder Osdalsreviret, som i hovedsak ligger utenfor ulvesonen, er skadepotensialet ikke nærmere vurdert av rovviltnemndene utover en generell beskrivelse av skader utenfor ulvesonen.

Begge vedtakene til rovviltnemndene i regionene 4 og 5 ble påklaget til Klima- og miljødepartementet.

Vi har nå flere ulver i Norge enn noen gang i moderne tid. Det skaper uro og bekymring både i familier og blant næringsdrivende i de aktuelle områdene. Når vi hører om ulv som kommer på trappen til folk, er det ikke vanskelig å forstå at det kan bre seg en utrygghetsfølelse.

Flere har antatt at med mer ulv innenfor sonen vil det bli økt fare for tap av beitedyr. Det er en antagelse jeg selv har vært tilbøyelig til å dele – og det blir svært viktig fremover å ha et våkent øye og en aktiv overvåkning av hvordan faren for skade vil utvikle seg både i og utenfor ulvesonen.

Så langt tyder dokumenterte tall på at det ikke er noen direkte sammenheng mellom antall sau tatt av ulv, og ulvebestandens utvikling i Norge de fem siste årene. Antall sau dokumentert tatt av ulv innenfor ulvesonen var i fjor lavt, selv om ulvebestanden har økt. Samtidig var antall sau erstattet som tapt til ulv på sitt laveste i 2016 sammenlignet med de siste fem årene.

Ifølge Miljødirektoratets faglige vurdering fra 25. november er det usikkert om flere familiegrupper innenfor ulvesonen vil medføre økt skadepotensial i tilgrensende områder i Norge. Dette henger ifølge Miljødirektoratet og Rovdata sammen med at ulver født i norske revir gjerne vandrer i østlig retning, inn mot Sverige. Deres vurdering er at forvaltning av ulv i Sverige i større grad har et potensial til å påvirke tapssituasjonen i Norge enn bestandsutviklingen til ulv på norsk side av grensen.

Det er forholdsvis lite tap av husdyr til ulv innenfor ulvesonen. Årsaken er bl.a. at sau beiter på inngjerdet innmark eller utmark og bak rovdyravvisende gjerder, og at saueholdet mange steder er avviklet. Skadene som oppstår innenfor ulvesonen, skyldes i hovedsak at ulv har tatt seg innenfor gjerder som har hatt svakheter eller ikke tilfredsstiller gjeldende standard for rovdyravvisende gjerder.

Også ulv fra helnorske revir i ulvesonen går inn i beiteområder utenfor ulvesonen og gjør skade. Situasjonen i Rendalen i fjor er et eksempel på dette, der en hannulv fra et helnorsk revir slo seg sammen med en tispe fra et grenserevir og tok sau. Dette problematiserer både Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet i sine vurderinger av skadepotensial til lovavdelingen. Lovavdelingen mener likevel at det ikke var grunnlag for å åpne for forebyggende lisensfelling av ulv i ulvesonen, fordi det ikke er sannsynliggjort eller dokumentert et tilstrekkelig potensial for skade på beitedyr. Disse ulvene er imidlertid felt etter bestemmelsen om skadefelling.

Men situasjonen kan endre seg, og vi vil følge nøye med på utviklingen i lys av at det er blitt mer ulv. En rapport fra NIBIO viser at skader på beitedyr i all hovedsak skjer utenfor ulvesonen, og da spesielt i randsonen av denne. Regjeringen vil overvåke utviklingen mer kontinuerlig. Dette er en del av bakgrunnen for at vi nå har startet radiomerking av ulv i flere ulverevir. Radiomerking kan også gi muligheten til å følge ulven i sanntid og legge til rette for et mer effektivt uttak av ulv som beveger seg inn i beiteområder.

Regjeringens utgangspunkt var og er å følge opp både Stortingets bestandsmål og Stortingets krav om en forvaltning i tråd med naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen. Dette er Stortingets klare føringer fra behandlingen av ulvemeldingen.

Naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen stiller som vilkår for felling for det første at det ikke må true bestandens overlevelse, for det andre at det må foreligge fare for skade av et visst omfang og alvorlighetsgrad, og for det tredje at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger. I behandlingen av klagen ble det et sentralt spørsmål om disse vilkårene var oppfylt. Det er på det rene at felling ikke ville true bestandens overlevelse. Det har bl.a. Miljødirektoratet slått fast i sin faglige tilråding i saken.

For å belyse vilkåret om skadepotensial valgte jeg å innhente en faglig vurdering ikke bare fra mitt eget departement, men også fra Landbruks- og matdepartementet. Jeg valgte også å forelegge begge disse vurderingene for Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling. Formålet var å få en grundig juridisk vurdering også utenfor miljøforvaltningen.

Lovavdelingen fikk et betydelig materiale som angikk saken. Dette omfattet faglige vurderinger fra embetsverkene i Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet, med ulike vurderinger og ulik konklusjon, Miljødirektoratets faglige tilrådninger og rovviltnemndenes to vedtak, inkludert innstillingene fra nemndenes sekretariat. Lovavdelingens konklusjon er tydelig og lyder i sin helhet slik:

«Det materialet som er stilt til Lovavdelingens disposisjon, gir ikke grunnlag for å konstatere at vilkårene for felling av ulv er oppfylt i de aktuelle tilfellene. Det er klarest når det gjelder vilkårene etter Bernkonvensjonen artikkel 9. Det er ikke så klart når det gjelder naturmangfoldloven § 18. En eventuell internrettslig adgang til å tillate felling fritar imidlertid uansett ikke Norge fra de folkerettslige forpliktelsene etter Bernkonvensjonen.»

Departementet vurderte også om felling kunne tillates av andre grunner enn skade på husdyr og tamrein. Både ulvens påvirkning på jaktmuligheter og menneskers frykt for ulv er vurdert.

Det er trukket frem at ulv går ut over jaktretten på elg gjennom bl.a. redusert elgbestand, reduserte inntekter og at jakten blir vanskeligere. Departementets vurdering har vært at dette ikke kan gi grunnlag for felling. Reduserte inntekter fra jaktrettigheter er ikke relevant for spørsmålet om fellingstillatelse.

Hvis menneskers frykt for ulv skal være aktuelt som grunnlag for felling, må det etter loven foreligge allmenne helse- og sikkerhetshensyn. Ulv som blir nærgående og opptrer unormalt eller uønsket, vil uansett kunne tas ut etter reglene om skadefelling. Klima- og miljødepartementet fattet på denne bakgrunn vedtak om ikke å tillate lisensfelling av inntil 32 ulv i de fire ulverevirene der rovviltnemndene tidligere i fjor vedtok å åpne for felling. Jeg kunne ikke som ansvarlig statsråd ta en beslutning som etter råd fra regjeringens beste juridiske kompetanse i spørsmålet om lovtolkning ble vurdert å være i strid med norsk lov og internasjonale forpliktelser.

Det var en vanskelig beslutning, fordi den har stor betydning for mange mennesker, mennesker som var forberedt på en helt annen beslutning, mennesker som har levd med ulv de senere årene, som har opplevd dette som en belastning, og som nå hadde sett frem til mindre ulv som følge av Stortingets ulveforlik og nemndenes vedtak. Jeg forstår godt at de nå er sinte og skuffet.

Sterke følelser og synspunkter uttrykkes fra ulike hold om forvaltningen av ulv. At det ikke er fullt samsvar mellom bestandsmålet og det rettslige grunnlaget for å gjennomføre det, setter oss i en krevende situasjon. Det er ikke lett å møte folks reelle frykt og utsagn om redusert livskvalitet med lovparagrafer og tørr juss. Det vekker selvsagt reaksjoner. Det innser jeg. Samtidig ser jeg ikke at jeg i denne saken kunne treffe en annen beslutning.

Dersom regjeringen hadde fulgt rovviltnemndenes vedtak i denne saken, er sannsynligheten stor for at beslutningen ville blitt brakt inn for domstolen, i første omgang som et krav om midlertidig avgjørelse for å forhindre at jakten startet. Med den dokumentasjonen som foreligger i saken, og med lovavdelingens vurdering, er det mange holdepunkter for at et slikt krav ville ført frem. Med et slikt utfall ville det i alle tilfeller ikke kunnet vært åpnet for lisensfelling denne vinteren.

Det har vært stilt spørsmål ved tidspunktet for min beslutning i denne saken. Jeg vil kommentere først tidspunktet og deretter innholdet i vedtaket som gjelder felling innenfor ulvesonen. Klima- og miljødepartementets klageavgjørelser i denne saken forelå 27. september og 20. desember 2016. Vedtakene ble altså fattet henholdsvis fire og tolv dager før lisensfellingsperiodens start utenfor og innenfor ulvesonen. Dette er i samsvar med vedtatte retningslinjer for behandling av slike klagesaker.

Når en rovviltnemnd fatter et enkeltvedtak, løper det en klagefrist på tre uker. Dette følger av forvaltningsloven. Etter klagefristen skal førsteinstans selv vurdere og behandle klagen, før den sendes til klageinstansen, i dette tilfellet Klima- og miljødepartementet. Å gripe inn på et tidligere tidspunkt ville være å rokke ved det ordinære systemet for forvaltningsklager.

Det var først da vi realitetsbehandlet klagesaken, at vi ble oppmerksom på at rovviltnemndene hadde en annen tolkning av kravet til skadepotensial enn hva Klima- og miljødepartementet mente var riktig. I den situasjonen var det viktig for meg å innhente vurderinger også fra Landbruks- og matdepartementet og forelegge begge departementers vurderinger for lovavdelingen.

La meg også nevne at det flere ganger har vært gitt tillatelse til felling og jakt av både ulv, bjørn og gaupe selv om bestandene har vært klart under bestandsmålet. Da har det vært betydelig fare for skade på husdyr og tamrein. Nå er situasjonen speilvendt: Vi ligger over bestandsmålet, men felling kan likevel ikke tillates fordi det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på fare for skade på beitedyr.

Etter at jeg fattet mitt vedtak, har Högsta förvaltningsdomstolen i Sverige avsagt en dom som opprettholder vedtak om lisensjakt i 2016 på inntil 26 ulver i Värmland. Dommen bygger på svensk lovgivning og EUs arts- og habitatdirektiv. EU er tilsluttet Bern-konvensjonen, og Habitatdirektivet representerer EU-landenes gjennomføring av Bern-konvensjonen. Det er ikke EØS-relevant og er derfor ikke inntatt i norsk rett. EU-medlemsstatene utgjør imidlertid et flertall av traktatpartene til Bern-konvensjonen, og deres tolkning og anvendelse av konvensjonen er derfor av interesse.

EU-direktivet samsvarer ikke helt med Bern-konvensjonen. Bern-konvensjonen artikkel 2 sier bl.a. at økonomiske og rekreasjonsmessige forhold er relevante hensyn å ta i rovviltforvaltningen. EU-direktivet nevner i artikkel 2 at også sosiale behov og regionale og lokale særtrekk er relevante hensyn. Her tilfører EU-direktivet nye hensyn til Bern-konvensjonen.

Selve hjemmelen for jakten finnes i direktivets artikkel 16, 1. e), som samsvarer langt på vei med en tilsvarende bestemmelse i Bern-konvensjonen artikkel 9. Bestemmelsen tillater et begrenset uttak av ville dyr og har en nokså åpen utforming når det gjelder hva som kan være formålet med uttaket. Bestemmelsen i Bern-konvensjonen presiserer at det må dreie seg om et lite antall dyr.

EU-direktivet stiller på sin side krav om at jakten ikke gjør det vanskelig å opprettholde en «gynnsam bevarandestatus». Det betyr at arten på lang sikt vil forbli en livskraftig del av sitt livsmiljø. Dette antas å innebære en strengere forpliktelse til å ta vare på truede dyrearter som f.eks. ulv enn Bern-konvensjonen tilsier.

Både Bern-konvensjonen og direktivet inneholder også vilkår om at det ikke må finnes andre tilfredsstillende løsninger.

Den svenske ulvedommen er ikke direkte overførbar til Norge. Vi går imidlertid gjennom dommen på en grundig måte for å se om den kan gi oss ny informasjon om forholdet mellom Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven. Hjemmelen som den svenske domstolen forankrer sin beslutning i, er i stor grad hentet fra Bern-konvensjonen og er også med i Habitatdirektivet. Men den er ikke tatt inn i naturmangfoldloven. Dette gjelder den delen av bestemmelsen i Bern-konvensjonen artikkel 9 som lyder «å tillate, i strengt kontrollerte former, på selektivt grunnlag og i begrenset utstrekning, fangst, forvaring og annen skjønnsom bruk av enkelte ville dyr og planter i et lite antall». Den er altså ikke blitt innlemmet i naturmangfoldloven.

Bestandsforholdene som den svenske dommen bygger på, er for øvrig ganske forskjellige fra norske forhold.

Selv om det ikke ble åpnet for lisensfelling i fire ulverevir, feller vi ulver i Norge. Det ble i 2016 åpnet for lisensfelling av inntil 15 ulver. Denne kvoten gjelder ulv i områder der beitedyr har prioritet, der ulv kan gjøre skade på husdyr og tamrein. Kvoten for lisensfelling av ulv i prioriterte beiteområder i regionene 4 og 5 ble fylt på torsdag i forrige uke. På bakgrunn av søknad fra beitenæringen ga Miljødirektoratet i går tillatelse til uttak av ytterligere tre ulver utenfor ulvesonen. I tillegg kommer tillatelser til skadefelling av ulv både før, under og etter beitesesongen.

I Rendalen ble det f.eks. sporet opp et ulvepar i et område med stor skade på beitedyr i sommer. Disse ble tatt ut av Statens naturoppsyn 2. desember 2016. Totalt ble det registrert 15 døde ulver i Norge i 2016. Så langt i år er ytterligere en ulv felt, per 13. januar 2017. Forvaltningen vil i de kommende månedene ha beredskap for raskt å kunne ta ut ulv dersom ulv representerer fare for tap i beiteprioriterte områder. Regjeringen vil vurdere endringer som kan gi mer effektiv jakt i disse tilfellene.

Regjeringen legger stor vekt på å gjennomføre Stortingets vedtak fra behandlingen av stortingsmeldingen om ulv i norsk natur. Vi arbeider derfor langs flere spor for å finne løsninger som gjør at Stortingets anmodningsvedtak, lovverket og de internasjonale forpliktelsene våre henger best mulig sammen.

Jeg har nå satt i gang et arbeid med sikte på å gjøre Bern-konvensjonens regler bedre reflektert i naturmangfoldloven og praktiseringen av den. Bern-konvensjonen artikkel 2 og artikkel 9 1. femte strekpunkt er i dag ikke fullt ut reflektert i naturmangfoldloven. Regjeringen vil her vurdere endringer for å sikre at naturmangfoldloven og praktiseringen av den er på linje med Bern-konvensjonen. En slik endring vil kunne gi økt fleksibilitet i forvaltningen og et noe bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv, selv om det må understrekes at Bern-konvensjonens rammer er strenge. Regjeringen vurderer i denne forbindelse den svenske høyesterettsdommen om lisensfelling av ulv og EUs arts- og habitatdirektiv. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en sak så snart dette arbeidet er sluttført, og i tide til at Stortinget kan behandle spørsmålet før avslutningen av denne sesjonen.

Samtidig har vi igangsatt følgende tiltak:

1. Vi vil forelegge for Justis- og beredskapsdepartementet spørsmålet om naturmangfoldloven kan gi hjemmel for felling i denne saken på grunn av ulvens negative effekt på jaktretten. Dette spørsmålet ble vurdert av departementet i forbindelse med klagebehandlingen. Departementet kom da til at loven ikke ga adgang til felling på dette grunnlag.

2. Vi skal ha lav terskel og høy beredskap for å felle ulv når den kommer i nærheten av beiteområder og utgjør en tilstrekkelig risiko for skade på beitedyr. Dette gjelder også forut for beitesesongen. Vi vil her vurdere å senke terskelen ytterligere for felling av ulv i beiteprioriterte områder.

3. Vi skal også ha lav terskel for å felle ulv hvis den viser uønsket adferd i nærheten av folk. Jeg har bedt Miljødirektoratet om en faglig vurdering av om det har skjedd endringer i ulvens adferd: om den er blitt mer nærgående og mindre folkesky, og om dette kan medføre større fare for folk.

4. Vi styrker Statens naturoppsyns bemanning av lokale rovviltkontakter for å sikre at de kommer raskt til stedet når det kan være risiko for skade eller uønsket adferd. Statens naturoppsyns overvåkningsarbeid innenfor ulvesonen er styrket allerede fra og med i år, med både økt mannskap og økte ressurser.

5. Vi skal systematisk overvåke og dokumentere om flere ulver betyr et endret skadepotensial både i og utenfor ulvesonen. Vi startet i forrige uke arbeidet med å radiomerke ulv i flest mulige ulverevir i ulvesonen. Målet er å se om økt kunnskap om ulvens skadepotensial kan gi hjemmel for å åpne for lisensfelling. I tillegg kan merkingen gi et bedre grunnlag for å vurdere om ulven blir mer nærgående og f.eks. tar opphold i bebygde strøk.

6. Vi er også i gang med å utrede mulige økonomiske kompensasjonsordninger for tap av eventuelle rettigheter eller andre belastninger innenfor ulvesonen. Dette vil vi etter planen komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett 2017.

7. I tillegg utreder vi mulige ordninger for midler til kommuner med ynglinger innenfor ulvesonen. Også dette vil vi komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett 2017.

8. Miljødirektoratet har fått i oppdrag å utrede om det er faglig forsvarlig å åpne for lik jakttid innenfor og utenfor ulvesonen.

9. Vi er i ferd med å klargjøre en ny, uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge. Miljødirektoratet vil utarbeide et anbudsforslag og gjennomføre en anbudsrunde for oppdraget.

10. Videre har vi bedt Miljødirektoratet samarbeide med Norges Jeger- og Fiskerforbund om å utvikle informasjon og veiledning om forvaltning av elgbestander i yngleområder for ulv. Jegere og rettighetshavere kan til en viss grad kompensere for tilstedeværelse av ulv ved å endre jaktstrategi, slik at jaktuttaket ikke blir redusert i like stort omfang. Det er satt av egne midler til Norges Jeger- og Fiskerforbund i 2017 til dette arbeidet.

11. Vi har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utrede behovet for eventuell opplæring av et mindre antall sporhunder som kan brukes ved felling av ulv. Svaret på dette oppdraget vil foreligge i løpet av første kvartal.

12. Vi har også gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utrede en rapport om erfaringene med bruk av løs, på drevet halsende hund i Sverige denne vinteren. Svaret på dette oppdraget vil foreligge i løpet av våren.

De tiltakene regjeringen nå er i gang med, har som mål å redusere den utryggheten mange føler. Det er derfor vi vil overvåke ulvens adferd tettere. Vi vil også dempe konfliktnivået. Det er derfor vi ønsker å fylle ut det rettslige rammeverket der mulighetene i Bern-konvensjonen i dag ikke er fullt ut fulgt opp i norsk lov.

I denne krevende situasjonen er det viktig å finne gode veier videre, på grunnlag av Stortingets vedtak om bestandsmål, norsk lov og de internasjonale avtalene som Norge har sluttet seg til. Dette er utgangspunktet for den saken regjeringen skal komme til Stortinget med.

Terje Aasland (A) [10:38:42]: Denne saken har jo blitt meget spesiell, og etter hvert har den også blitt meget prinsipiell. Det har gått et halvt år fra Stortinget fattet sitt vedtak, til vi nå, for første gang, i Stortinget formelt får beskjed om at det vedtaket Stortinget fattet i juni, ikke lar seg gjennomføre. På denne bakgrunn ville Arbeiderpartiet primært bedt om at redegjørelsen ble underlagt komitébehandling, og at vi fikk gått i dybden av redegjørelsen. Men ut fra den runden vi har hatt, og samtalen med de andre partiene, så har jeg forståelsen av at de fleste ønsker å få behandlet redegjørelsen raskt, i et eget møte. Derfor kan også Arbeiderpartiet slutte opp om det. Men det var behov for å gi denne stemmeforklaringen.

Marit Arnstad (Sp) [10:39:55]: Det haster med å drøfte denne saken, ikke minst dersom en rent praktisk skal kunne gjøre endringer i forvaltning og uttak allerede nå i vinter. Senterpartiet er derfor åpen for en debatt i tråd med Stortingets forretningsorden § 45 b, altså at redegjørelsen legges ut til debatt i et senere møte. Men vi ønsker å presisere at det sjølsagt ikke utelukker både forslag og etterfølgende komitébehandling om endringer i lovverket, slik at Stortingets vilje og vedtak i denne saken faktisk kan gjennomføres. Vi ser derfor ingen motsetning mellom å få en egen debatt om redegjørelsen og samtidig også få en komitébehandling på et senere tidspunkt.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:40:55]: Presidentens forslag om behandlingsmåte er veldig lur, rett og slett fordi at hvis Stortinget skal opprettholde sin aktualitet, når debatten faktisk går der ute, er det viktig at vi får denne saken til behandling så raskt som mulig. Dette dreier seg om å få diskutert saken i sin fulle bredde. Statsråden har lagt fram både en rekke tiltak og bakgrunnen for hvordan ting er gjort, og da må Stortinget agere ut fra det. Vi ser fram til å få saken opp så raskt som det er praktisk mulig, for å få dette på plass. Så er det selvsagt slik at Stortinget til enhver tid har mulighet til å fremme de forslag Stortinget måtte ønske – så også i disse sakene.

Trond Helleland (H) [10:41:54]: Jeg slutter meg til forslaget om behandlingsmåte, men understreker også at redegjørelsen bør legges ut til debatt så snart som mulig. Nå er vi jo klar over at Stortinget har møtefri neste uke, men så snart som mulig må vi få denne redegjørelsen til debatt. Jeg er også glad for at statsråden nå har varslet at det kommer en egen sak. Jeg er selvsagt klar over at Stortinget på eget initiativ når som helst kan fremme egne saker, men det er viktig nå at Stortingets vilje blir gjennomført – da på et faglig og lovmessig grunnlag, og derfor avventer vi også en egen sak.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:42:48]: Jeg takker for redegjørelsen. Jeg støtter, fra SVs side, forslaget om at dette tas opp til debatt senere, men jeg vil samtidig gjøre oppmerksom på at det ble gjort klart fra ministeren allerede under behandlingen av saken, på spørsmål fra SV, at det var tvilsomt om det opplegget som stortingsflertallet gikk inn for, ville være i tråd med Bern-konvensjonen. Også de som fulgte debatten som pågikk i salen, fikk helt klart med seg at det å legge seg på det nederste målet i spennet … (presidenten avbryter).

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:43:28]: Jo, det var til Arbeiderpartiets begrunnelse for å gå inn for det de gjorde, derfor vil jeg bare gjøre oppmerksom på disse punktene. Jeg ser fram til den debatten, og jeg er glad for at SV – i hvert fall i denne situasjonen – har stått opp for regjeringen, om ikke regjeringspartiene selv har gjort det.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:44:01]: Jeg er sikker på at det gir representanten Holmås en viss tilfredsstillelse å kunne stå opp for regjeringen når det er anledning til det.

Ellers så takker vi for redegjørelsen. Kanskje jeg skal føye til at det også var en del prosedyre i den redegjørelsen, men vi forholder oss til det som er opplegget, og ser fram til debatten, og så får vi se om det blir forslag deretter. Men jeg har også observert at det kommer en egen sak, og det tyder vel på at regjeringen har forstått at det krever mer enn en redegjørelse for å bidra til at Stortingets vedtak på en eller annen måte kan oppfylles.

Ola Elvestuen (V) [10:44:57]: Jeg vil støtte presidentens forslag om at saken tas opp til debatt i et senere møte. Jeg er også tilfreds med både redegjørelsen og at statsråden varsler at det kommer en sak til komiteen som ser både på den situasjonen vi er i, på det vedtaket som er i Stortinget, og på hvordan dette skal holdes innenfor både naturmangfoldlovens rammer og de internasjonale forpliktelser som vi har.

Rasmus Hansson (MDG) [10:45:44]: Jeg takker for redegjørelsen, som på en god måte klargjør forholdet mellom et bestandsmål og et lovgrunnlag. Jeg støtter forslaget til behandlingsprosedyre og ser fram til et framlegg fra regjeringen, som jeg håper vil fortsette den konsekvente linjen som regjeringen har holdt i denne saken.