Stortinget - Møte tirsdag den 17. januar 2017

Dato: 17.01.2017
President: Olemic Thommessen
Dokument: (Innst. 154 S (2016–2017), jf. Dokument 8:98 S (2015–2016))

Innhald

Sak nr. 3 [10:52:29]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Henriksen, Torgeir Knag Fylkesnes, Kirsti Bergstø, Tove Karoline Knutsen, Hege Haukeland Liadal og Stine Renate Håheim om et nasjonalt kompetansesenter for ungdomsarbeid, ungdomsmedvirkning og ungdomsinformasjon (Innst. 154 S (2016–2017), jf. Dokument 8:98 S (2015–2016))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hanne Thürmer (KrF) []: Som vara for saksordfører Geir Jørgen Bekkevold vil jeg gjøre rede for familie- og kulturkomiteens innstilling til saken og si litt om Kristelig Folkepartis særsynspunkter og forslag.

Forslagsstillerne mener det er behov for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for ungdomsarbeid, ungdomsmedvirkning og ungdomsinformasjon. Senteret er innrettet mot utfordringer og behov blant kommuner og fylkeskommuner i Norge. Målet med et slikt kompetansesenter er å utvikle, koordinere og tilgjengeliggjøre kunnskap, kompetanse og metoder i hele landet. Følgende Dokument 8-forslag ble fremmet i saken:

«Stortinget ber regjeringen starte et arbeid med sikte på å etablere et nasjonalt kompetansesenter for ungdomsarbeid, ungdomsmedvirkning og ungdomsinformasjon, og legge fram sak for Stortinget på egnet måte.»

Statsråden peker i sitt svarbrev til komiteen først og fremst på Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, som alternativ til forslagsstillernes forslag om etablering av et nytt nasjonalt kompetansesenter. Statsråden mener at videreutvikling av Bufdir som fagdirektorat vil innebære videreutvikling av et nasjonalt kompetansemiljø for barne- og ungdomsarbeid, medvirkning for barn og ungdom og ungdomsinformasjon. I innstillingen peker Høyre og Fremskrittspartiet, som statsråden, på at en videreutvikling av Bufdir som fagdirektorat vil innebære videreutvikling av et nasjonalt kompetansemiljø for barne- og ungdomsarbeid, medvirkning for barn og ungdom og ungdomsinformasjonsarbeid.

Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser i innstillingen til at alle som deltok på komiteens høring, stilte seg positive til forslaget om oppretting av et nasjonalt kompetansesenter for ungdomsarbeid, ungdomsmedvirkning og ungdomsinformasjon. Det vises her til både Barneombudet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, Ungdom og Fritid, Barne- og ungdomsorganisasjonene i Oslo, UngOrg, Press og Redd Barna. Det pekes bl.a. på at Redd Barna mener at et kompetansesenter må ivareta kompetanse på, informasjon til og medvirkning fra barn og unge – ikke bare ungdom.

Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er gode argumenter for at et nytt kompetansesenter opprettes. Et slikt senter skal være uavhengig og ligge utenfor Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Vi fremmer derfor dette forslaget i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen utrede organisering av, og mandatet for, et nasjonalt kompetansesenter for barne- og ungdomsarbeid, -medvirkning og -informasjon, og vurdere muligheten for hvordan et slikt kompetansesenter kan etableres. Stortinget ber regjeringen legge fram sak for Stortinget på egnet måte.»

Kristelig Folkeparti mener altså at det er gode grunner til å utrede hvordan et slikt senter for både barne- og ungdomsarbeid kan etableres, og vi tar derfor opp dette forslaget, som Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har fremmet i denne saken, til Stortinget.

Presidenten: Representanten Hanne Thürmer har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Norge er et av verdens mest demokratiske land – det er bra. Det er resultatet av langvarig jobbing for mindre forskjeller mellom mennesker og ikke minst utjevning mellom kjønn. Å kjempe for at alle mennesker i et land er like mye verdt, er et tydelig politisk mål for Arbeiderpartiet.

Det er likevel slik at vi har en del å gå på. Barn og unges rett til å medvirke i alle saker som omhandler dem, er kanskje nettopp et av de områdene vi har mest å gå på. Ingen er uenige i at barn og unge skal få medvirke, men voksne mangler ofte kunnskap om og selvtillit for hvordan man kommer i gang med systematisk arbeid som sikrer nettopp dette.

Tysvær kommune i Rogaland er en av de kommunene som systematisk siden 1980-tallet har jobbet godt med unges påvirkning i absolutt alt kommunen foretar seg som omhandler barn og ungdom. Når en ny ungdomsskole skal planlegges, inviteres det til samråd, og de unge representerer ulike syn som legges ved som høring.

Forslaget vi i dag debatterer og skal stemme over, vil vise om vi evner å ta barn og unge på alvor. Det er viktig at vi framover hever kvaliteten på ungdomsarbeidet, øker kompetansen blant ungdomsarbeidere i hele landet og koordinerer fagfeltene ungdomsarbeid, ungdomsinformasjon og ungdomsmedvirkning på en enkel måte.

Samtlige høringsinstanser har vært positive til et lavterskelsenter som skal oppleves enkelt å ta kontakt med, og som bidrar til kompetanseheving. Jeg understreker at det er vesentlig at senteret ikke blir en del av Bufdir, slik regjeringen foreslår, nettopp for at det skal oppleves enkelt å komme i kontakt med og ikke minst bli kontaktet av – altså et lavterskeltilbud.

Mette Tønder (H) []: Dette er en sak hvor alle partier er enige om intensjonen, men hvor vi ikke helt klarer å bli enige om hvordan målet skal nås.

Barn og unges rettigheter og retten til å bli hørt i saker som angår dem, er slått fast i lov og er viktig for alle partiene i denne salen. Allikevel har vi alle hørt historiene om barn og unges kommunestyrer, som bare er sandpåstrøingsorgan, hvor barn og ungdom ikke får ta del i saker på egne premisser eller ikke får ta del i dem i det hele tatt.

I min ordførerperiode var jeg så heldig å ha en drivende dyktig koordinator, som lærte meg mye om hvordan barn og unge skal engasjeres, men dessverre er ikke alle like heldige å ha en Annica, slik som vi hadde. Derfor er vi enige om at det er riktig å samle kompetanse om hvordan barn og unge nås på best mulig måte, men vi er ikke enig i at vi skal opprette et nytt senter.

Vi støtter oss til statsrådens svar, som først og fremst viser til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som alternativ til etablering av et nytt nasjonalt kompetansesenter. Statsråden mener at en videreutvikling av Bufdir som fagdirektorat vil innebære videreutvikling av et nasjonalt kompetansemiljø for barne- og ungdomsarbeid og medvirkning for barn og ungdom og ungdomsinformasjonsarbeid. Det bør også vurderes om Bufdir i større grad enn i dag kan utvikle strukturer der erfaringsutveksling og nettverkslæring kan styrke arbeidet som gjøres i den enkelte kommune.

Målet må være at alle barn og unge, uansett bakgrunn, skal ha gode oppvekst- og levekår. Trygghet og omsorg i familie og nærmiljø, gode tilbud og tjenester i offentlig og frivillig regi står sentralt i Høyres politikk. Barn og ungdom skal ha muligheter til å utvikle seg, medvirke og delta på egne premisser i samfunnet.

Statsråden gir i sitt svar forslagsstillerne støtte for at det er behov for å styrke arbeidet med kompetanse, kvalitet og tilgjengelighet på feltet ungdomsarbeid. Bufdir har fått i oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet å følge opp på flere områder. Vi deler denne støtten for behovet for å styrke arbeidet. Vi mener det er en god løsning, men vi har også sett høringsuttalelsene, og vi vil naturligvis følge saken nøye videre for å se om dette gir en god løsning.

Statsråd Solveig Horne []: Barn og unges rett til deltakelse, innflytelse og informasjon er sentrale verdier i samfunnet vårt og bidrar til bedre beslutningsgrunnlag og bygging av demokratiet. Rettighetene som barn har i Norge i dag, er forankret i FNs barnekonvensjon og i Grunnloven, og her er Norge et foregangsland.

Regjeringen har ambisjoner på det ungdomspolitiske området, og jeg er glad for at behovet for en sterkere nasjonal koordinering av ungdomsarbeid, ungdomsmedvirkning og ungdomsinformasjon løftes av forslagsstillerne.

Det finnes mye kunnskap om barn og unges rettigheter, og det gjøres mye godt arbeid. Jeg har lyst til å gi honnør til aktører som Ungdom og Fritid, LNU, Unge funksjonshemmede, Forum for ungdomsinformasjonskontoret i Norge, ungdomskulturhuset Tvibit i Tromsø, Redd Barna og UNICEF for deres arbeid.

Jeg har også lyst til å framheve Forandringsfabrikken, som legger til rette for at ungdom får formidlet sine erfaringer fra barnevern og helsevesen. I tillegg har Fylkesmannen i Tromsø med prosjektet «Sjumilssteget» bidratt til å hjelpe kommuner over hele landet til å bruke Barnekonvensjonen i sitt daglige arbeid.

Til tross for dette er det en utfordring at kompetansen er spredt, og at det er forskjeller i kvalitet og innretning på tilbudet barn og unge får. For å møte denne utfordringen er det behov for å videreutvikle kompetansen som allerede finnes i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og styrke denne.

Bufdir er et nasjonalt fagorgan på barne- og ungdomsfaglig arbeid. De når ut til alle kommuner gjennom regionale kontorer, og de samarbeider med fylkesmannsembetene. Dermed er en solid struktur allerede på plass, som kan sikre ungdomsarbeidet på landsbasis og gi et likeverdig tilbud. Oppgavene til Bufdir danner et naturlig utgangspunkt for et samlet kompetansemiljø på ungdomsfeltet.

Bufdir støtter i dag kompetanseheving av ungdomsarbeidet gjennom Erasmus+-programmet. Det skjer i nært samarbeid med bl.a. Ungdom og Fritid, som har stor kompetanse på utøvende ungdomsarbeid. Forvaltningen av tilskuddsordninger som Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn, barnefattigdomsmidlene og losfunksjonen gir direktoratet en unik oversikt over aktiviteter og gode tiltak som finnes i både små og store kommuner. Tilskuddene utgjør sterke virkemidler for å heve kvaliteten på ungdomsarbeidet lokalt.

Bufdir forvalter også nettstedet Oppvekststatus, med statistikk og fakta om barn og unge på mange felt. Bufdir deltar også i nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid. Direktoratet har dermed både virkemidler og tilgang til store mengder data fra ungdomsfeltet, som kan brukes og formidles på nye måter.

Bufdir har i dag ansvaret for oppfølgingen av kommunale råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hvis lovforslaget om endringer i kommuneloven vedtas, vil tilsvarende oppfølging når det gjelder drift av kommunale ungdomsråd, ligge i direktoratet.

Det er viktig for meg å understreke at ungdomsmedvirkning favner bredere enn ungdomsråd i kommunene. Barn og unge skal høres i alle prosesser som angår dem. Dette aspektet er nylig forsterket i barnevernet og gjennom lov om barn og foreldre, som Bufdir forvalter.

Ungdomsmedvirkning og tilgang til god informasjon henger sammen. Ungdom har rett til informasjon, slik at de blir satt i stand til å gjøre sine egne vurderinger. Jeg tror at et kompetansemiljø for ungdomsinformasjon vil kunne hjelpe mange kommuner til å gjøre tjenestene mer tilgjengelig for unge innbyggere.

Ung.no er en suksess. Drøyt en million besøkende hver måned i 2016 viser at etterspørselen etter pålitelig informasjon for ungdom er stor.

Det uttrykkes bekymring for at direktoratet kan være byråkratisk og fjernt fra brukerne. Avstanden til feltet mener jeg utgjør en risiko uavhengig av plassering. Et nasjonalt miljø vil vanskelig kunne være praksisnært innenfor alle aspektene i dette oppdraget. Det blir derfor en viktig oppgave for Bufdir å utvikle en nær og levende dialog med alle som er aktive i arbeidet med barn og unges rettigheter, og se på de arbeidsformene som gjør kompetansen tilgjengelig for dem som trenger den. Dette vil bl.a. innebære å videreutvikle strukturer for erfaringsutveksling og nettverkslæring for å styrke arbeidet som gjøres lokalt.

Å legge til rette for at barn og unges engasjement tas med på alle nivåer, bidrar til å styrke demokratiet. Dette viktige arbeidet skjer i det offentlige, både lokalt og sentralt, i organisasjonene og i forskningsmiljøene og bør koordineres av det departementet som har ansvaret for politikken på barne- og ungdomsfeltet. Det innebærer å videreutvikle Bufdir til et nasjonalt kompetansemiljø for barne- og ungdomsarbeid, -medvirkning og -informasjon.

Sveinung Rotevatn (V) []: Etter ein oppvekst og ei ungdomstid i frivillige organisasjonar og i ungdomsråd må eg seie at dette er eit tema som eg personleg er veldig oppteken av. Ikkje minst som tidlegare ungdomspartileiar vil eg seie at dei unges moglegheit til særleg å påverke politiske prosessar sjølvsagt er noko vi kan seie at vi er flinke til i Noreg – men det er heller ikkje grunn til å slå seg altfor hardt på brystet. Eg har sett altfor mange eksempel på lokalmiljø, kommunar og fylkeskommunar der ungdom ikkje blir tekne tilstrekkeleg på alvor, sjølv om dei kanskje har formelle organ og moglegheit til å seie sitt, som det heiter. Så eg vil rose forslagsstillarane for eit veldig viktig initiativ.

No sit ikkje Venstre i komiteen, men eg tek ordet for å kome med ei stemmeforklaring, idet vi kjem til å støtte innstillinga og stemme imot forslaget frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti. Det er ikkje fordi vi ikkje synest dette er eit bra initiativ, men vi er ikkje overtydde om at den føreslåtte løysinga med eit nasjonalt kompetansesenter er den beste vegen framover. Eg vil seie at det at spørsmålet blir reist, og at det har fått såpass brei støtte i høyringa, først og fremst er ei ganske stor utfordring for dei som varetek mange av funksjonane i dag, ikkje minst Bufdir. Som regjeringa gjer, slit også vi med å sjå kvifor dette ikkje er ei oppgåve som frå det offentlege si side høyrer mest heime hjå Bufdir. Eg ser ikkje heilt at det å opprette eit eige senter – som eg oppfattar at ein ønskjer skal vere organisert under Kommunal- og moderniseringsdepartementet på eit eller anna vis – skal gi betre svar enn dei vi får i dag. Det er sjølvsagt slik at alle nasjonale etatar og organisasjonar kan opplevast som byråkratiske. Det er nok først og fremst ei utfordring for desse institusjonane og etatane, men å skape nye gjev ikkje nødvendigvis mindre byråkrati.

Vi har heldigvis også andre institusjonar, frivillige organisasjonar osv. som gjer ein fantastisk viktig jobb. Eg vil særleg trekkje fram LNU, som sjølvsagt syslar med sitt i det daglege, men som også f.eks. gjennom dei siste valkampane har vore utruleg viktige for å mobilisere unge til å stemme, til å gå ut med informasjon om demokratisk medverknad, og dei har ikkje minst vore sterke pådrivarar for prøveprosjekta med stemmerett for 16-åringar. Det er ein svært viktig organisasjon når det gjeld det vi snakkar om her.

I alle fall er ikkje Venstre her og no overtydd om at det framlagde forslaget er løysinga på spørsmålet som blir stilt. Men spørsmålet er veldig godt og veldig viktig, og eg tenkjer at det statsråden seier om at ein skal styrkje innsatsen gjennom Bufdir, er ord som bør følgjast opp med resolutt og tydeleg handling, for vi har framleis ein lang veg å gå.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jorid Holstad Nordmelan (A) []: Ungdom har i dag ingen annen formell påvirkningsmulighet nasjonalt enn å engasjere seg i partipolitikk. Denne problemstillingen har vært forsøkt løst tidligere, f.eks. med prøveprosjektet Ungdommens storting, men det fungerte ikke optimalt, bl.a. på grunn av ulike forventninger fra Stortinget og deltakende ungdom. Høringsrundene i saken viser at det er et klart behov og ønske for nasjonalt å koordinere ungdomsarbeid og ungdomsinnflytelse. Alle støtter vår løsning.

Behovet for en nasjonal kompetansetjeneste blir f.eks. framhevet i forskning, og det henger tett sammen med medvirkning. Innenfor feltene politisk ungdomsmedvirkning, prosjektbasert ungdomsmedvirkning og ungdomsarbeid i form av åpne fritidstiltak og ungdomsinformasjon ser vi sammenfallende utfordringer og behov som går igjen på tvers av fagfelt. Disse behovene er kompetanseheving, koordinering og samordning, kunnskapsutvikling, nettverk og kvalitetssikring av tilbudet og det arbeidet som gjøres.

I de fleste fylkeskommunene finnes det allerede regionale medvirkningsorgan for ungdom, men det er varierende hvor godt de fungerer, og hva slags innflytelse de faktisk har. Et nasjonalt kompetansesenter vil hjelpe både disse og kommunale råd, og best mulig finne plassen de fortjener i samfunnsdebatten. Også disse fylkeskommunale medvirkningsorganene har tatt initiativ til å opprette et nasjonalt medvirkningsorgan for ungdom, som skal gi nasjonal påvirkningsmulighet gjennom et formelt, partipolitisk uavhengig organ. Sånn vil man sikre at ungdom får samme demokratiske påvirkningsmulighet som andre demografiske grupper. Seniorgruppen har f.eks. hatt mulighet til nasjonal påvirkning gjennom Statens seniorråd, som har vært et rådgivende organ siden 1970. Utredningen om nasjonalt kompetansesenter som Tvibit gjennomførte i 2012, konkluderte med at ungdom også bør ha et sånt nasjonalt organ for medvirkning og dermed ha samme mulighet til å uttale seg i nasjonale saker som er relevante for dem som gruppe. De yngste som engasjerer seg, har heller ikke stemmerett, og da blir det desto mer relevant å finne andre måter man kan bli hørt på.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at behovet ikke er å styrke Bufdir, men heller å etablere et selvstendig, lavterskel kompetansesenter, sånn at det er enkelt å ta kontakt for både kommuner, fylker, organisasjoner og enkeltpersoner. Det vil være viktig for å heve kvaliteten på ungdomsarbeid, øke kompetansen blant ungdomsarbeidere i hele landet og bidra til bedre koordinering av fagfeltene ungdomsarbeid, ungdomsinformasjon og ungdomsmedvirkning.

Om jeg får legge til til slutt: Det er selvsagt et paradoks at Fremskrittspartiet heller vil styrke et direktorat enn å være tett på ved å opprette et eget senter for dette.

Svein Harberg (H) [] (komiteens leder): Jeg har lyst til å takke for et godt initiativ og en god intensjon, som jeg føler ligger bak det forslaget som er lagt fram av representanter fra SV og Arbeiderpartiet.

Det er slik at det er veldig mange på forskjellige nivåer som i dag har denne oppgaven. Det er kanskje derfor det mest er spørsmål om en koordinerende enhet i forhold til dette. Her kan en godt være enig i intensjonen, utfordringen er hvor det skal legges, og hvordan det skal organiseres.

Jeg vil gjerne, som en tidligere taler også sa, gi honnør til f.eks. LNU, som jeg synes har vært en særdeles aktiv og god aktør overfor barne- og ungdomsorganisasjoner, slik at de kan gjøre sin jobb på best mulig måte. Det at vi nå også fikk styrket dem i budsjettforhandlingene, er veldig bra, for de har en viktig oppgave, og de vil ha en slags koordinerende funksjon her.

Barn og unge og deres deltakelse, deres muligheter og deres engasjement er viktig. Jeg kan fortelle fra min tid som ordfører at det kanskje var, må jeg nok innrømme, møtene i Barn og unges kommunestyre som ofte var de mest konstruktive, der en så de praktiske løsningene, der en ville finne løsninger og hadde stor respekt for de utfordringer som lå rundt løsningene. Noen ganger måtte jeg minne kommunestyret om at de kanskje skulle angripe sakene på samme måte som Barn og unges kommunestyre gjorde det.

Det er mye godt engasjement rundt om. Vi støtter intensjonen og vil nok kanskje gi en utfordring videre til statsråden: Hvordan kan vi få til å samordne og ikke minst kanskje dele suksesser og lære av hverandre uten at det blir en for sterk koordinerende funksjon? For kanskje noe av det jeg ville være mest bekymret for, er hvis vi begynner å koordinere det så sterkt at alle skal gjøre det likt. Dette lever forskjellig i de forskjellige kommuner i de forskjellige landsdeler, og det er bra. Det er på den måten vi virkelig gir de unge mulighet og frihet til å bidra selv til å utvikle sin situasjon og sin hverdag og hvordan de skal delta aktivt i debattene. Det har vi lyst til å utfordre statsråden til å jobbe videre med overfor de organisasjonene vi har med å gjøre på dette feltet.

Kjersti Toppe (Sp) []: No sit ikkje Senterpartiet i komiteen, og av og til glepp saker litt mellom oss som har ansvaret for å dela på saksområdet i denne komiteen. Vi kjem til å støtta forslaget i innstillinga frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i dag, og eg skal kort gjera greie for det.

Vi er òg veldig einig i den problemstillinga som representantforslaget legg til grunn, nemleg at ein må gjera meir for å styrkja ungdomsarbeidet og ungdomen si deltaking i storsamfunnet og leggja til rette for demokratiutvikling.

Det konkrete forslaget er at det skal opprettast eit nasjonalt kompetansesenter for å heva kvaliteten på arbeidet, auka kompetansen blant ungdomsarbeidarar i heile landet og bidra til betre koordinering av fagfelta ungdomsarbeid, ungdomsinformasjon og ungdomsmedverknad.

Eg forstår at diskusjonen mellom regjeringa og regjeringspartia og forslagsstillarane er om dette skal varetakast gjennom Bufdir eller gjennom eit eige nasjonalt kompetansesenter. Eg er av den heilt klare oppfatninga at dette best vert varetatt gjennom eit kompetansesenter.

Eg sit i helse- og omsorgskomiteen som fast medlem, og på helsefeltet har ein nasjonale kompetansesenter for veldig mykje. Eg kan nemna kort at ein har kompetansesenter for legevaktmedisin, for aldring og helse og aldersdemens, for amming, for ADHD, for personlegdomspsykiatri og psykososiale sjukdomar, for søvnvanskar, for MS, for kultur, helse og omsorg, og for sjeldne diagnosar. Og her skal vi altså ikkje kunna ha eit nasjonalt kompetansesenter for ungdom og ungdomsarbeid. Det høyrer ingen plass heime.

Eg fryktar at dette signaliserer at Stortinget ikkje tar på alvor barn og unge sine behov og kva vi kan gjera for å styrkja medverknaden deira i samfunnet. Det er jo klart at er ein opptatt av denne problemstillinga, er det heilt naturleg å ha eit kompetansesenter. Statsråden skriv:

«Det bør etter statsrådens syn vurderes om Bufdir i større grad enn i dag kan utvikle strukturer der erfaringsutveksling og nettverkslæring kan styrke arbeidet som gjøres i den enkelte kommune.»

Det byråkratiske språket der overtyder i alle fall ikkje meg.

Martin Henriksen (A) []: Det er behov for å styrke arbeidet for unges medvirkning og ungdomsarbeid for å heve kompetansen og kvaliteten i både organisasjoner, kommuner og fylkeskommuner.

Det er vel ikke noen overdrivelse å si at det er ganske stor variasjon i på hvilken måte og hvor godt man driver ungdomsarbeid rundt omkring i norske kommuner og fylkeskommuner. Noen plasser er det veldig bra. Porsgrunn er ett eksempel. Et annet eksempel er Tromsø. Det gleder meg å se at kulturministeren har kommet tilbake fra den fantastiske opplevelsen hun antakeligvis har hatt på Tromsø Internasjonale Filmfestival – Norges beste filmfestival.

Tromsø og kompetansemiljøet der er også et eksempel på at man driver et godt ungdomsarbeid, og kompetansemiljøet på Tvibit har bl.a. vært medvirkende til at forslaget om et kompetansesenter som det vi i dag diskuterer, har kommet opp.

Det er i dag en stor mangel at det ikke er et skikkelig nasjonalt fagmiljø som jobber med barn og unges medvirkning og med ungdomsarbeid. I høringen i familie- og kulturkomiteen viste det seg at det var stor tilslutning å opprette et slikt kompetansesenter. Det som er særlig interessant, er at de som jobber tettest med ungdomsmedvirkning, var sterkt for det – som Redd Barna, Barneombudet, LNU, UngOrg og Press.

I statsrådens svarbrev mener jeg egentlig det vises ganske klart gjennom det hun skriver, at det ikke imøtekommer det man egentlig ber om når man ønsker å opprette et slikt kompetansesenter.

Når det gjelder forslaget om heller å legge disse funksjonene til Bufdir, vil jeg kort si at jeg tror det er et dårlig forslag. Bufdir jobber ikke direkte med ungdom i dag. Bufdir er først og fremst saksbehandlere, og når de skal ha kontakt med ungdom rundt omkring i landet, benytter de seg av lokalkontakter rundt omkring i kommunene. De jobber ikke direkte med ungdom selv. De skal ha en slags bestillerfunksjon bl.a. overfor de miljøene som har kompetansen i dag.

Dette kan gjøres både enklere, mer ubyråkratisk og direkte rettet mot ungdom dersom et eget kompetansesenter får ansvaret. Det trenger ikke ligge i Oslo, det kan ligge flere plasser i landet – et kompetansesenter som er tett på, som har praktisk erfaring fra feltet, som kan dele gode praksiser, som kan bevisstgjøre om hva kvalitet er, til kommuner, fylkeskommuner og organisasjoner og ikke bare være en koordinerende enhet, som representanten Harberg sa.

Jeg synes det er synd at regjeringspartiene og Venstre ikke velger å støtte dette forslaget, som jeg tror ville ha styrket barn og unges medvirkning og ungdomsarbeidet i Norge betydelig.

Statsråd Solveig Horne []: La det være helt klart at barns medvirkning og barns rett til å medvirke i alle deler av saksfeltet som angår dem, er viktig. Intensjonen med dette forslaget er vi alle enig i. Men når det blir sagt at ungdom i dag ikke har noen muligheter til å påvirke nasjonalt, mener jeg det er direkte feil. Alle departementene og de politiske partiene, men spesielt departementene og den politiske ledelsen der, har jevnlig møter med alle organisasjonene på dette feltet. Jeg har selv årlige møter med alle fylkesungdomsrådene. Vi har årlige møter med alle ungdomsorganisasjonene, der de tar opp tema som er viktige på deres områder. At barn har innflytelse, vises jo av det arbeidet som Forandringsfabrikken har gjort, og som har endret hele lovverket, der det nå klart og tydelig slås fast at barn har rett til å medvirke.

Vi må ikke glemme at det viktigste barne- og ungdomsarbeidet foregår ute i kommunene, og åtte av ti kommuner har egne barne- og ungdomsråd. Jeg mener at en god kommune, som har en god ledelse som har satt barn og ungdoms oppvekst på dagsordenen, også bidrar til å ta med barn og unge i sine viktige beslutninger.

Når loven om ungdomsråd blir vedtatt, vil det gi føringer for hvordan barn og ungdom skal medvirke i det kommunale arbeidet. Jeg klarer ikke å se at et nasjonalt kompetansesenter kan bidra til å være et lavterskeltilbud i disse kommunene. Jeg har besøkt så mange kommuner som har et godt barne- og ungdomsarbeid. Det er et viktig arbeid for framtiden til ungdommen.

I dag er det et fagdirektorat for barne- og ungdomsarbeid. De har strukturene, de har et samarbeid med de regionale kontorene, og de har også et samarbeid med kommunene. De skal være med på både erfaringsutveksling og det forskningsmessige for å kunne gi veiledning og råd til kommuner som ønsker å styrke dette arbeidet.

Jeg sa både i mitt svarbrev til komiteen og fra talerstolen at vi kan bli bedre på dette arbeidet. Jeg tar utfordringen fra komitélederen. Vi er nødt til å se på hvordan vi kan videreutvikle de allerede eksisterende strukturene vi har, istedenfor å bygge opp en ny struktur. Men det er viktig at alle kommuner setter barne- og ungdomsarbeid på dagsordenen og inviterer med de barne- og ungdomsorganisasjonene som er i kommunene og fylkene deres, i utviklingen av et godt oppvekstmiljø for barn og unge.

Kirsti Bergstø (SV) []: Vi har en historisk mulighet i dag. Vi har en mulighet til å stå i lag og etablere et nasjonalt kompetansesenter. Vi har en historisk mulighet til å si til alle de som driver ungdomsarbeid over hele landet: Vi ser dere, vi er på lag, vi vil styrke den viktige jobben dere gjør – for det er en viktig jobb som gjøres, med ungdomsarbeid, ungdomsmedvirkning og ungdomsinformasjon.

Vi snakker ofte i politiske debatter om ungdoms sårbarhet, men altfor sjelden om ungdoms styrker. Det hadde vi mulighet til å gjøre i dag og gi ungdom en ny kraft og en fornyet styrke gjennom et nasjonalt kompetansesenter for ungdomsmiljø. Ungdom blir ofte klappet på hodet og fortalt at man er framtiden. Jeg vil si til ungdommen: Ja visst er dere framtiden, men dere skal få lov til å være her og nå. Ungdom må få lov til å forme hverdagen sin med de mulighetene som finnes for å gjøre det. Ungdom må få definere sin egen ungdomskultur.

Nå er vi, etter SVs syn, i ferd med å kaste vekk muligheten. Vi vet at utredningen er gjort. Vi vet at ungdomsmiljøene, Barneombudet, de som er meningsbærere på feltet, har sagt sitt. Vi vet hva slags modell de ønsker seg. Og vi vet hva som er forskjellen på å jobbe i et miljø og med avstand til et miljø.

Men i tråd med regjeringens strategi og prioritering ellers velger man altså å styrke byråkratiet framfor å etablere et reelt kompetansesenter for ungdom. Akkurat som man gjør når det gjelder fiskeri, tenker man at det er bedre å ha fiskerikontoret vegg i vegg med universitet istedenfor å ha det i nærheten av sjøstøvler, fiskeslolukt og folk som kjenner hvordan fisket er i hverdagen sin. Nå velger man – istedenfor å etablere noe helt eget, noe som ungdom skulle fått formet selv, noe som er nerven i et kompetansesenter – å styrke byråkratiet. Man følger opp regjeringens eneste sysselsettingsstrategi, nemlig å la byråkratiet i Oslo få ese ut. Det synes jeg er å kaste bort en historisk mulighet til å styrke ungdomsarbeid og ungdomsmedvirkning gjennom et kompetansesenter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.