Arild Grande (A) [12:38:18] (ordfører for saken): Vi har alle hørt historiene om det som starter som uskyldig spillemoro – en liten innsats her og der, noen små gevinster – men som utvikler seg til å bli avhengighet, en rus så sterk som noe annet, som ender i personlig konkurs og mange ødelagte liv.

Spilleavhengighet er ikke så lett å oppdage. Det lukter ikke av en når en har spilt bort 400 000 kr om natta før en går på jobb. En kan ikke se på folk at de er avhengig av ruletten. Jeg skjønte først at jeg trengte hjelp da kona oppdaget at sparekontoen med 500 000 kr på var tom og jeg hadde kredittkortgjeld på like mange hundre tusen – men da var det jo for sent.

Disse ordene kommer fra en av de mange tusen spilleavhengige i landet vårt. Han, som mange andre, har heldigvis fått hjelp og spiller ikke i dag, men vil for alltid være avhengig og i faresonen. 120 000 andre mennesker med familier rundt seg har det som akkurat denne personen, eller står i fare for å havne slik. Spilleavhengighet er et stort sosialt problem og må motarbeides.

Selv om pengespill for de fleste av oss er uskyldig moro, som vi bruker småpenger på, må vi ha de spilleavhengige i tankene når vi utformer spillpolitikken. Det er det viktigste. Spill vil alltid finnes, vi kan ikke forby det. En må forsøke alt en kan å regulere det og begrense de negative følgene for dem som får problemer.

Det er derfor vi har holdt oss med det norske spillmonopolet og dets forvaltere, Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, i årtier. Slik har vi sørget for en ansvarlig spillpolitikk, med minimering av de negative konsekvensene av gambling, der grensen for inntektstap settes, regler for markedsføring følges, og hvor de som er i faresonen, aktivt kontaktes, følges opp og føres ut av spillingen – og det av spillselskapet selv.

Spillmodellen har i tillegg bidratt med penger til oppbygging av frivillighet, kultur og idrettsaktiviteter landet rundt, fordi overskuddet av spillingen går tilbake til samfunnsnyttige formål. Den norske spillmodellen, som vi kaller den, var et politisk valg den gangen vi opprettet den, og den har vært en stor suksess.

Som andre politiske valg er heller ikke enerettsmodellen og den ansvarlige spillpolitikken fredet for all framtid. Tvert imot ser vi at den hver eneste dag blir utfordret gjennom utenlandske spillselskaper på nett og deres aggressive markedsføring rettet mot det norske markedet, og av politiske krefter som vil liberalisere. De utenlandske spillselskapene er uønskede aktører i det norske spillmarkedet – uønsket fordi de ofte representerer en uansvarlighet, en uetisk aggressivitet, i markedsføringen, fordi de ikke er opptatt av å begrense de negative sidene ved pengespill, men tvert imot aktivt kontakter de avhengige og får dem utpå igjen. Og de er uønsket fordi de ikke bidrar med overskudd til barn og ungdom, idrett og frivillighet i Norge, men tvert imot genererer overskudd til private eieres lommer, gjerne i skatteparadis.

Det går en ideologisk skillelinje i spillpolitikken mellom dem som står støtt som forsvarere av enerettsmodellen, side om side med de spilleavhengige, norsk idrett, kultur og frivillighet, og dem som vil liberalisere, slippe flere til og la dem tjene penger på folks spilleavhengighet ved hele tiden å utfordre spillmodellen.

Arbeiderpartiet vil jobbe for å bevare og styrke den norske modellen. Vi er glad for at også regjeringen og kulturministeren har falt ned på det standpunktet, etter mye om og men, og at det gjennomsyrer meldingen som vi behandler i dag. Men som ofte ellers ser vi at det ene regjeringspartiet, Fremskrittspartiet, mener én ting i regjering og noe annet i Stortinget. I merknadene sier de klart og tydelig at de vil den norske spillmodellen til livs og slippe til utenlandske aktører på det norske markedet. Slik sett er ikke spillmodellen fredet.

Men heller ikke regjeringen gjør nok for å vise at de mener at spillmodellen skal bestå, for mener man det, må man sørge for strengere regulering av de utenlandske spillaktørenes mulighet til å reklamere på det norske markedet. I stedet opplever vi at døren holdes på gløtt for disse selskapene, når konklusjonen i meldingen, at spillmodellen må bestå, ikke følges opp av en vilje til å stoppe de kommersielle spillselskapene. Regjeringen gjør fortvilende lite med at gamblingselskapene gir blaffen i norsk lov. Daglig vises på norske tv-kanaler 1 500 reklameinnslag for spill og betting som retter seg mot et norsk publikum. Personlige henvendelser med forlokkende tilbud rettes til kunder som prøver å skjerme seg, og norske kjendiser brukes aktivt i markedsføringen.

Derfor foreslår Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i dag sterke virkemidler når Stortinget behandler saken om norsk spillpolitikk. Vi vil at reklamen skal stoppes, vi vil at nettsider skal blokkeres, og vi vil at Lotteritilsynet skal få flere muskler. Klarer vi dette, vil vi styrke en spillmodell som ikke bare verner sårbare spillere best mulig, men som også sørger for at pengene vi bruker når vi leverer lottokupongen, kjøper Flax-lodd eller spiller på nettkasino, går til humanitære organisasjoner, idrett, kultur og frivillighet. Spillselskapene vil ikke slutte å prøve seg på det norske markedet, og teknologiutviklingen gjør at vi hele tiden må finne nye løsninger på hvordan vi kan verne om enerettsmodellen. Å la døren stå på gløtt for selskaper som ønsker å ødelegge vår spillmodell, slik regjeringen har gjort i hele sin periode, er ikke veien å gå. Med flertall for forslagene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti her i dag vil vi gjøre det vi kan for å lukke døren og avslutte spillet om spillmodellen.

Det har vært en del oppmerksomhet knyttet til en liten del av fordelingen av overskuddet fra spillemidlene, nemlig hvordan potten til de samfunnsnyttige og humanitære organisasjonene skal fordeles framover. Tippenøkkelen består – det er fordelingen innenfor denne gruppen som er oppe til endring. Vi i Arbeiderpartiet har, etter å ha gått mange runder, endt opp med at vi mener det er best at de ti organisasjonene som gikk med på automatforliket, fortsatt får beholde en fast andel, og at flere nye organisasjoner samtidig må få muligheten til å søke på den stadig økende potten penger vi her snakker om. Potten det kan søkes på, vil være større enn andelen de ti organisasjonene får til sammen. Mange organisasjoner som søker, mottar allerede i dag flere spillemidler enn disse ti. De ti går ned i andel, og økningen tilfaller dem som framover vil søke.

Vi mener det er rom for å få til dette. Det er ikke fordi man tidligere hadde automatinntekter vi mener at de skal få motta spillemidler, men det er ikke til å unngå å se at muligheten disse ti store organisasjonene har til å drive det arbeidet de gjør, har de nettopp på grunn av forutsigbarheten knyttet til spillemidler over år.

Vi har derfor landet på at modell 2 er den foretrukne. Og vi er glad for at regjeringen selv innser at kravet om 20 mill. kr for å kunne søke var for stramt, og at det er senket. Slik sett vil flere organisasjoner som hver eneste dag gjør en stor innsats for samfunnet vårt, få mulighet til å gjøre mer med spillemidler.

Men viktigst av alt: Dersom våre og Kristelig Folkepartis forslag blir vedtatt her i dag, vil de forslagene sørge for at potten spillemidler øker i framtiden, ved at vi klarer å gjøre mer for å hindre de utenlandske spillselskapene, og bevarer den ansvarlige spillmodellen også framover. Vi kan diskutere lenge og vel i denne sal om hva som er riktig nivå, hva som er riktig fordelingsnøkkel, men det viktigste vi må enes om, er at vi må gjøre mer for å verne om spillmodellen, slik at vi også i framtiden kan ha en vekst, og at vi kan ha en ansvarlig spillpolitikk overfor de spilleavhengige.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiet og Kristelig Folkepartis felles forslag i innstillingen. Jeg tar også opp forslag nr. 20, med den justeringen at det er kun på vegne av Arbeiderpartiet.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:53:54]: Når det kommer til spill, har politikken gjennom mange år til tider hatt samme karakter som feltet politikken omhandler. Den har noen ganger vært tilfeldig, noen ganger preget av høy risikovillighet, og noen ganger rent ut fremstått som ren gambling. Derfor er det gledelig at vi nå har fått en nødvendig og etterlengtet gjennomgang med meldingen Alt å vinne, som vi debatterer her i dag. Og vi har alt å vinne, som også representanten Arild Grande var inne på. Avhengighet av spill er et enormt problem for dem som rammes og deres nærmeste. Som all annen avhengighet, sender det mennesker ut i en dyp krise, og i mange tilfeller er det også hele familier som trekkes med. Altfor mange er i faresonen, og det er hovedgrunnen til at vi ønsker å ivareta ordninger som er ansvarlige og forsvarlige. Men for de aller fleste av oss er spill, slik det utøves i Norge, en hyggelig adspredelse, litt ekstra spenning og en sosial aktivitet som til syvende og sist bidrar til både det lokale idrettslaget og til store humanitære organisasjoner. Morsomme tunger har sågar kalt pengespill en ekstraskatt for oss som er litt dårlige i matte, og det er jo sånn at de fleste av oss taper, men vi taper kontrollert, og vi taper små beløp. Drømmen om å stikke av med den store gevinsten er det som gjør at vi forsøker igjen og igjen, og så trøster vi oss med at det iallfall blir litt penger til gode formål ut av det. Spill er et gode for de fleste, men et onde for noen få, og det er dette politikken må balansere.

På politikkområdet endrer ting seg raskt, særlig på dette området på grunn av teknologisk utvikling. Stadig flere spiller via internett og stadig færre benytter seg av de tradisjonelle spillene, som Lotto og den gode gamle tippekupongen. Når vi samtidig ser at uregulerte aktører forsyner seg i markedet, er det grunn til bekymring. Hvis kurven for utenlandsk spill fortsetter å stige, samtidig med at andelen av spilling på regulerte spill synker, kommer vi før eller senere til en korsvei hvor dagens reguleringer ikke lenger er nok, men å stenge omverdenen ute er ikke veien å gå. Det refereres til at flere land har benyttet IP-blokkering, men da glemmer man behendig å nevne at de samme landene har åpnet for lisensiering for de utenlandske aktørene – så man har et mer balansert bilde, og det er det verdt å ta med seg. Men vi må følge utviklingen nøye fra år til år, og vi må være beredt på å se på andre løsninger når det kreves.

Det er vår mening at dagens modell, den såkalte enerettsmodellen, er god nok, men den kan komme til – og ser ut til – å kunne bli utfordret i årene fremover. Det er ikke snakk om å frede en ordning, det er snakk om å ivareta en ordning vi mener er riktig i dag, og så får vi gjøre vurderinger løpende. Derfor blir det bl.a. spennende å følge utviklingen i Sverige og Danmark, som med noen års mellomrom har åpnet og åpner for lisensiering av utenlandske aktører. Erfaringene derfra kan gi oss annen tilnærming i fremtiden.

Jeg er veldig fornøyd med at vi i dag får tilslutning til den såkalte modell 1 for fordeling av overskuddet. En mangeårig overgangsordning kommer nå til sin ende, og en nødvendig opprydding blir endelig gjennomført. Vi ser også i dagens Dagbladet at svært mange frivillige organisasjoner hilser dette velkommen og peker på at det sannelig er på tide. Bildet er noe mer nyansert enn foregående representant ga inntrykk av. Det er betryggende at alt fra Foreningen for hjertesyke barn, Kirkens Bymisjon, Norske Kvinners Sanitetsforening og til og med ærverdige Turistforeningen nå hilser meldingen og valg av modell velkommen og er glad for at snart 14 år med overgangsordning er over, at nå er det nok.

Jeg er, selv om jeg sikkert snart burde ha vennet meg til det, overrasket over Arbeiderpartiet. Automatforliket var en overgangsordning. Den har riktignok pågått i elleve år, altså selve ordningen når den fases ut, så man skulle kunne forvente at både politiske partier og andre berørte aktører hadde hatt god nok tid til å omstille seg. Resultatet ved at ti organisasjoner deler overskuddet seg imellom, fremstår i dag som rent ut urettferdig for mange av organisasjonene som ikke har tilgang på disse midlene i dag fordi de i sin tid ikke hadde enarmete banditter utplassert.

Det er besynderlig at Arbeiderpartiet ikke lenger støtter overgang til en mer rettferdig ordning, og at de ønsker å ivareta en skjev fordeling i årene fremover. Ikke minst er det rart fordi de støttet denne omlegging sist de selv satt i regjering. I merknad skriver Arbeiderpartiet at de ikke ønsker å endre dagens overgangsordning fordi de finner det

«ønskelig å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for organisasjonene som stod bak automatforliket».

Forutsigbarhet betyr altså at man skaper det ved å videreføre midlertidige ordninger.

Arbeiderpartiets holdning til denne oppgaven får meg til å tenke på det noe mer familievennlige spillet Monopol, hvor det i instruksjonsheftet faktisk står i reglene at man oppfordrer til å lage husregler – eller hytteregler, som vi kalte det – for å få fortgang i spillet.

Vi kan ikke sikre det norske spillmarkedet og sørge for rettferdig fordeling av spilloverskuddet til humanitære organisasjoner gjennom Arbeiderpartiets husregler.

Så en liten visitt til Kristelig Folkeparti. Jeg har ikke for vane å sitere teksten fra Stortingets talerstol, men jeg føler at når Kristelig Folkeparti har valgt å følge Arbeiderpartiet i valg av modell, er det på sin plass å hente frem noe fra et av evangeliene, nemlig Matteusevangeliet kap. 25, vers 29. For dem som ikke har det under huden, skal jeg lese det nå:

«For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Ordningen som i dag får flertall etter godt og konstruktivt samarbeid med partier utenfor komiteen, er mer rettferdig og en mer helhetlig ordning. Venstre har bidratt konstruktivt i arbeidet med meldingen, og jeg er også glad for at vi i samarbeidet har funnet frem til en ordning som skal ivareta Flyktninghjelpen, som falt helt ut med de nye kriteriene – slik at det også er ivaretatt.

Det er 14 år siden forrige gjennomgang av dette politikkfeltet. Det kan neppe gå 14 år til neste gang, så fort som det endrer seg, men nå får vi iallfall en helhetlig, en ansvarlig og en mer rettferdig spillpolitikk. Det var på tide. Vi har alt å vinne.

Jeg vil samtidig fremme de forslagene der Høyre er medforslagsstiller.

Anders Anundsen (FrP) [13:06:27]: Å utforme fremtidens spillpolitikk er ingen enkel oppgave, for det er mange motstridende hensyn som skal tas. Ikke minst handler dette først og fremst om mennesker, både at mennesker ønsker å spille, og også at mennesker kommer i skade for å bli avhengige av de spillene som de bruker, med de store konsekvensene det kan ha for enkelte. Derfor er det viktig å finne en balansert og god modell som gjør at vi kan opprettholde den aktiviteten som sikrer at vi også får mye midler til de frivillige organisasjonene som vi alle ønsker å støtte opp om.

Jeg har lyst til å dvele litt ved valget av modell. Det blir fort stammespråk når vi diskuterer fra Stortingets talerstol. Men når Arbeiderpartiet har snudd fra å mene at en skal fjerne overgangsordningen og la alle få lov til å konkurrere om å søke om spillemidler, til nå å si – jeg tror Grande fra talerstolen sa noe sånt – at modell 1, som regjeringen og det som ser ut til å bli et flertall i salen i dag, kommer til å gå for, ville resultere i alles kamp mot alle, mens hvis man går for modell 2, blir det noen fås kamp mot noen færre, altså at noen på en måte er likere enn andre, er jo det et resonnement som det rent saklig er vanskelig å følge med på. Særlig når kritikken mot modell 1 er så tung og tøff som det den er fra opposisjonspartiene i dag, synes jeg det er noe underlig. Det har hele tiden vært utgangspunktet at dette skulle være en overgangsmodell. Etter 14 år må en legge til grunn at overgangsperioden i hvert fall har vært lang nok, og omstillingsmulighetene har vært gode nok. Så blir det selvfølgelig alltid krevende når gode formål blir satt opp mot hverandre. Det forsøker man jo også å gjøre, som om arbeidet til f.eks. Kreftforeningen skulle være noe mindre viktig med en modell hvor alle har muligheten til å søke, enn det det er med modell 2.

Det er viktig, tror jeg, å understreke det Grande sa i replikkordskiftet her om at begge disse modellene har mye godt for seg, og begge har noen utfordringer ved seg. Det synes jeg er kanskje det viktigste som fremkom i Grandes innlegg, på akkurat det området. Og det er faktisk såpass viktige argumenter i begge retninger at Arbeiderpartiet har hatt to standpunkter i løpet av noen få år. Det skal vi ha respekt for. Det er vanskelige avveininger. Men da synes jeg det å raljere over det som blir flertallets konklusjon i salen i dag, blir å dra det langt.

Jeg er glad for at modell 1 nå ser ut til å få flertall, også fordi den sikrer en del av frivilligheten som jeg er ekstremt opptatt av. Det er helt avgjørende for Frivillighets-Norge å sikre tilgang til midler. Jeg er veldig glad for at særlig rednings- og beredskapsorganisasjoner, som egentlig gjør rednings- og beredskapsarbeidet i Norge mulig på det nivået som vi har, i modell 1 skjermes på den måten som det er lagt opp til. Jeg er også glad for at en har kommet til enighet om at beløpsgrensen nå går ned til 10 mill. kr. Det synes jeg er veldig positivt, også for en del organisasjoner på beredskapssiden, som da får mulighet til å søke om tippemidler.

Når det gjelder fremtidig reguleringsmodell, er det litt underlig at en på en måte legger til grunn at et vedtak i denne sal i dag skal gjelde for evig og alltid – som jeg har inntrykk av at Arbeiderpartiet legger til grunn. Det kommer ikke dagens vedtak til å gjøre, det kommer til å være mange nye utfordringer fremover som vi i dag ikke har oversikt over. Hvis en ser på utviklingen av spillmarkedet de siste ti årene, var det ingen som for ti år siden med hånden på hjertet kunne sette seg ned og si at de visste hvordan dette kom til å utvikle seg. Nå er mobiltelefonen blitt en spillmaskin. En kan spille over hele verden, i motsetning til det som var tilfellet for ti år siden. Og den teknologiske utviklingen kommer ikke til å stanse der. Den kommer til å fortsette, den kommer til å skape nye muligheter, og den kommer til å skape nye utfordringer.

Det er derfor Fremskrittspartiet i en merknad også gir uttrykk for det som er vår primære politikk, altså at vi ser for oss at en på lang sikt må se på en lisensieringsmodell for å få bedre oversikt over og bedre kontroll på de spillene som tilbys fra utenlandske aktører i dag. Men akkurat nå mener vi, i likhet med Eidem Løvaas, det han var oppe og sa, at den modellen vi har i dag – jeg hadde nær sagt – kan passere. Det kan imidlertid se helt annerledes ut om relativt kort tid.

Også når det gjelder modellene, lisensmodell eller dagens enerettsmodell, er det mange argumenter i begge retninger. Dette er faktisk ikke svart-hvitt, selv om det er noen som forsøker å gi inntrykk av at det er det. Vi kommer til å spille i fremtiden, vi kommer til å spille nye spill, vi kommer til å spille på nye plattformer, og det vil alltid være markedsaktører i verden som finner måter å komme seg unna regelverk i enkeltland på. Derfor er det også viktig å huske at en nå gjennomgår regelverket i EU, noe som også kan få konsekvenser for den norske spillpolitikken fremover.

Så det eneste som er helt sikkert, er at vi for fremtiden fortsatt må arbeide for å sikre at færrest mulig blir spillavhengige, og at de som blir spillavhengige, skal få tilbud om oppfølging på en skikkelig måte, samtidig som vi må ha et spillmarked som er tilfredsstillende regulert. Og det kommer til å endre seg over tid.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:18:56]: For noen er pengespill uproblematisk moro. For andre ødelegger det livet. Omtrent 120 000 mennesker i Norge er spillavhengige eller står i fare for å bli det. Det er med blikket rettet mot dette at Kristelig Folkeparti har arbeidet med regjeringens spillmelding.

Aller først vil jeg si at det er flott at regjeringen har fredet enerettsmodellen, dvs. Norsk Tipping, og sånn sett anerkjenner at skal vi kunne styre pengespill politisk, er det enerettsmodellen som legger best til rette for det. Regjeringen skal ha honnør for å ha sikret den i hvert fall enn så lenge.

Når vi behandler saker som denne, er det viktig å understreke de sosialpolitiske elementene ved spillpolitikken. Myndighetene har et ansvar for å bekjempe spillavhengighet og sosiale utfordringer som følge av spill og gambling. De menneskelige tragediene som kan følge i kjølvannet av spillavhengighet, er alvorlige, og derfor er det viktig med en spillpolitikk som har som mål å begrense antallet som får problemer med spill.

Vi har en etablert tradisjon for at ansvarlighet settes først i spillpolitikken, og for Kristelig Folkeparti er det viktig at dette også skal være førende i framtiden. Kristelig Folkeparti har lyttet til flere aktører som arbeider med spillavhengighet, og har mottatt mange gode råd. Da vi arbeidet med representantforslaget fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti om spillpolitikk, som var fødselshjelper for regjeringens spillmelding, kom organisasjonen Voksne for Barn med noen viktige og betimelige råd som står seg godt også i dag. De mente at det var viktig å øke fokuset på barns livsvilkår i spillavhengige familier. Det er viktig å anerkjenne at spillavhengighet ikke bare rammer den spillavhengige selv, men hele familien – også barna. Spillavhengighet er ofte forbundet med tabu, skam, samlivsbrudd, arbeidsledighet og selvsagt en vanskelig økonomisk situasjon for hele familien. Det er viktig å vite om barns problemer ved foreldrenes spillavhengighet, og her trengs det kartlegging, forskning og faglig oppdatering på feltet.

Vi er som sagt fornøyd med at regjeringen freder enerettsmodellen. Det er først og fremst gjennom den vi kan styre pengespillpolitikken, ikke minst med tanke på å ivareta det sosialpolitiske aspektet. Det som er en stor utfordring i dag, er de ulovlige spillene som det reklameres for på norske fjernsyn hver eneste dag. Regjeringen burde etter mitt syn gjort langt mer enn det de foreslår for å stoppe disse spillene. Her har vi med spillselskap å gjøre hvor mange av dem gjemmer seg bort i skatteparadiser og ikke bidrar med en eneste krone til samfunnet, en industri som skor seg på menneskers spillavhengighet.

Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet foreslår derfor en rekke tiltak i denne meldingen som vi mener regjeringen burde lytte til. Vi ber regjeringen etablere blokkering av nettsidene til uregulerte spillselskaper, slik som Hamar-utvalget tok til orde for. Vi ber regjeringen sørge for at Lotteritilsynet får mulighet til å kreve årlig rapportering fra bankene om transaksjoner til uregulerte spillselskaper og betalingsleverandører, og vi har fremmet en rekke andre forslag.

Vi mener altså at regjeringen kunne gått enda lenger enn det de tar til orde for i meldingen, selv om ett av tiltakene er bra. Jeg tror også at en varsling av dem som går inn på disse spillselskapenes side, om at disse spillene er ulovlige i Norge, en såkalt pop-up, kan bidra til at noen da velger ikke å benytte seg av disse spillene. Jeg tror dessverre at den massive markedsføringen av disse spillene på norske fjernsyn, der man bl.a. bruker tidligere idrettsstjerner for å reklamere for spillene, gjør at mange kanskje tenker at dette må da være lov. At tidligere idrettsstjerner lar seg friste til å være med på dette, er jo et tankekors i seg selv, men poenget er at vi må gjøre det vi kan for å stoppe disse ulovlige spillene, som også bidrar til at Norsk Tippings overskudd, som går til idrett, kultur og samfunnsnyttige organisasjoner, kan bli kraftig redusert hvis ikke vi får stoppet dette, men mest av alt for å ivareta dem som virkelig sliter med spillproblemer.

Kristelig Folkeparti fremmer også i dag et forslag der vi ber regjeringen utrede grunnlaget for å trekke Statens pensjonsfond utland ut av spillselskaper. Jeg finner det merkelig og ikke minst etisk veldig utfordrende å skulle forsvare slike investeringer. På den ene siden sier de aller fleste av oss at vi ønsker å stoppe disse selskapene i å reklamere for ulovlige spill, mens man på den andre siden synes det er greit at pensjonsfondet får investere i dem. I dag har Stortinget mulighet til å gi regjeringen i oppgave å utrede grunnlaget for å trekke disse selskapene ut, og jeg håper at Stortinget benytter seg av den muligheten.

Da tar jeg opp de forslagene som Kristelig Folkeparti er med på å fremme i denne saken, og så vil jeg komme tilbake igjen med hvordan vi forholder oss til de andre løse forslagene i saken i et senere innlegg.

Marit Arnstad (Sp) [13:26:31]: Denne meldingen har vært bebudet lenge, og behovet har også vært overmodent lenge. I likhet med andre områder der den teknologiske utviklingen setter dagsorden, har også spillpolitikken vært satt under et press.

Senterpartiet er sjølsagt godt fornøyd med at meldingen slår fast at enerettsmodellen skal ligge til grunn. Sjøl med Fremskrittspartiet i regjering, som jo er positivt til å slippe utenlandske aktører inn, ville en beslutning om å oppgi enerettsmodellen vært direkte oppsiktsvekkende, og det ville antakelig vært det samme som å «bomme juling» i Stortinget. Samtlige opposisjonsparti har for lengst reist et slags politisk vern rundt Norsk Tipping. I tillegg er det et overveldende flertall i befolkningen som ønsker å videreføre modellen. En undersøkelse på oppdrag fra Blå Kors viser at 73 pst. av befolkningen er imot å slippe utenlandske aktører inn på det norske markedet.

Det er da litt oppsiktsvekkende at regjeringspartiet Fremskrittspartiet fortsetter sin argumentasjon imot enerettsmodellen også i innstilingen. Ikke bare utgjør det en dobbeltkommunikasjon mellom Fremskrittspartiet i regjering og i storting, men det kan også gi et utydelig signal om den videre oppfølgingen av nødvendige tiltak for å videreføre enerettsmodellen.

Enerettsmodellen er viktig i den forstand at den sikrer at overskuddet av pengespill ikke tas ut i profitt, men i stedet kanaliseres til nytte for alle de frivillige organisasjonene, formålene, som hvert år, hver uke og hver dag gjør en uvurderlig innsats innenfor kultur, barne- og ungdomsarbeid, idrett, humanitær og annen samfunnsnyttig virksomhet, kort sagt organisasjoner som gir både aktivitet og mening i folks hverdag.

Bakteppet for hele meldingen er som nevnt at enerettsmodellen er under press, først og fremst av aktører utenfor landets grenser som via internett og tv-reklame fra fjernsynsselskap utenfor norsk jurisdiksjon henvender seg til et norsk publikum. Det er ikke en problemstilling av nyere dato, ei heller er ulike alternativer for å stoppe den aggressive markedsføringen ukjente eller uprøvde i andre land. Derfor er det litt rart at når regjeringen har tatt seg så god tid med å legge fram en melding for nettopp å adressere disse utfordringene, så framstår meldingen så uferdig på dette området. Senterpartiet har forståelse for at en avveining av ulike tekniske løsninger – og ikke minst av det juridiske knyttet til det – må være godt utredet for ikke å komme i konflikt med annet regelverk og med ytringsfriheten. Men det er jo grunn til å spørre hvorfor regjeringen ikke har sørget for en skikkelig utredning i forbindelse med dette meldingsarbeidet. Senterpartiet har derfor ønsket en mer offensiv melding, og vi deler også kritikken fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i innstillingen på det punktet. Det norske spillmarkedet lekker som en sil, og gode formål mister store inntekter. Derfor haster det også med å tette smutthulla som utenlandske spillaktører utnytter gjennom internett og tv-reklame.

Jeg vil derfor varsle at Senterpartiet kommer til å støtte de fleste av de forslagene som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer i innstillingen.

Det andre store spørsmålet som er til avstemning i dag, er valget av fordelingsnøkkel for spillemidlene til de humanitære og samfunnsnyttige organisasjonene. I valget mellom de to modellene har det for Senterpartiet vært avgjørende å sikre forutsigbarhet for flere enn de tre beredskapsorganisasjonene som i begge modellene er tilgodesett en videreføring av en fast prosentandel. Det er vanskelig å se hvordan de sju øvrige organisasjonene skal kunne skaffe seg tilsvarende forutsigbar finansiering til erstatning for dette inntektsbortfallet. La meg få lov til å legge til følgende: Senterpartiet har absolutt sympati med de organisasjonene som ikke er en del av 10H, og at de ønsker en likebehandling med de organisasjonene som har nytt godt av automatforliket. Imidlertid er det ikke helt godtgjort at det å frata de sju organisasjonene deres faste andel automatisk vil føre til at det frigis mer midler til øvrige organisasjoner. Jeg må også si at når det nå ligger an til et flertall for å redusere minstegrensen for søknad til 10 mill. kr, er det også et åpent spørsmål hvor store konsekvensene av det vil bli. Hvor mange vil være omfattet av det dersom en reduserer den grensa? Det forventer jeg at statsråden i dag kan gi oss en bedre begrunnelse for og en bedre oversikt over enn det meldingen har gitt.

På den bakgrunnen som jeg nå har skissert, har Senterpartiet landet på at vi kommer til å stemme for modell 2 i tråd med det forslaget som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet i fellesskap. Så må jeg få lov til å komme tilbake til vår stemmegivning når det gjelder rekken av løse forslag i denne saken.

Ketil Kjenseth (V) [13:38:20]: Jo mer ideologien preger et politisk saksfelt, desto viktigere er det med et godt kunnskapsgrunnlag. Det er mye ideologi, for ikke å si mye politikk, i spillpolitikken.

For en sosialliberaler er spillpolitikk et område der flere politiske hensyn må vurderes opp mot hverandre. Viktigst er det sosiale ansvaret, som også løftes fram som det viktigste målet for spillpolitikken i meldingen. Et annet hensyn er behovet for en spillmodell som ikke er så detaljert og gjennomregulert at den kaver imot enhver teknologisk utvikling. Et tredje hensyn er at pengespill ikke bare skal være en inntektskilde for samfunnsnyttig og humanitært arbeid, idrett og kultur, men også bidra til det sivile samfunnets uavhengighet og utvikling på egne premisser.

Til det siste først: Fordelingen av tippeoverskuddet til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner er et av de mest omdiskuterte tiltakene i meldingen. Venstre har landet på å støtte regjeringas foretrukne alternativ 1, der støtteordningen åpnes noe og færre organisasjoner får støtte basert på hevd. Denne modellen hadde noen svakheter, som at Flyktninghjelpen faller ut dersom deres aktivitet i hovedsak finner sted i utlandet. Jeg er derfor veldig glad for at Venstre har fått regjeringspartiene med på et avtalepunkt der vi gjennom en flertallsmerknad i revidert nasjonalbudsjett for 2017 legger føringer for statsbudsjettet for 2018, når disse endringene skal tre i kraft, slik at Flyktninghjelpen kan få videreført sin aktivitet sett i lys av dette inntektsbortfallet. Så legger vi til grunn at regjeringa følger med på konsekvensene for andre organisasjoner som fortsatt er med i ordningen.

Jeg er også glad for at Venstre og regjeringa og resten av Stortinget, slik jeg skjønner det nå, er enige om å senke terskelen for å kunne søke støtte fra ordningen til 10 mill. kr. Det er viktig for mange organisasjoner som også er et nasjonalt nav for frivillighet rundt om i landet. Til sammen bidrar disse endringene til en mer åpen og mer dynamisk ordning der flere organisasjoner kan søke på sammenlignbare og objektive kriterier.

Selv om ordningen ble opprettet som en kompensasjon for tapte automatinntekter, er det ikke riktig at en nasjonal støtteordning for all framtid skal sementeres på slike premisser. Jeg synes det er litt rart at Arbeiderpartiet har snudd 180 grader i forhold til det som var deres egen modell i denne saken da de selv satt i regjering.

Jeg har registrert at en del organisasjoner kanskje er vel så opptatt av at det nå blir ro og forutsigbarhet om ordningen framover, som av hvilken modell vi i dag velger. Jeg tror at den løsningen som Venstre nå har landet på, er den som er best egnet til å skape slik ro, i motsetning til den snuoperasjonen Arbeiderpartiet har foretatt. Når det er sagt, mener Venstre at vi ideelt burde sett på hele tippenøkkelmodellen på ny, da det å sementere støtte til tre beredskapsorganisasjoner heller ikke er ideelt. Det å gjøre frivillighet og sivilsamfunn avhengig av overskudd fra statlige pengespill er uheldig både for sivilsamfunnet og for spillpolitikken. Derfor har vi lagt inn et eget forslag om å se på hvordan overskuddet fra Norsk Tipping kan fases inn på statsbudsjettet, og om en gjennomgang av prinsipper og kriterier for statlig støtte til frivillige organisasjoner. Målet må være armlengdes avstand også for Norsk Tipping.

Sist vi diskuterte pengespill i denne sal, ble helseformål lagt inn i tippenøkkelen. Mange av de berørte organisasjonene den gangen er også berørt når vi i dag diskuterer en helt annen del av tippenøkkelen. Jeg kunne også nevnt at vi diskuterer effekten av dagens vedtak for kreftforskning, mens statlig støtte til forskning strengt tatt burde komme fra andre poster på statsbudsjettet enn den som skal støtte opp under frivilligheten. Det er en del her som ikke henger sammen. Det er mange pasient- og brukerorganisasjoner som i dag helt mister både støtte og anledning til å søke videre støtte. Hva som er forskjellen på Kreftforeningen og Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte – man kan dø av både kreft og nyresvikt – og at en pengesum i et sekretariat skal utgjøre forskjellen på den viktige jobben som de begge gjør, er litt vanskelig å se. Derfor burde vi også ha en helhetlig gjennomgang av tippenøkkelen.

Det er mange aktører, mange departementer, som i dag forvalter midler. Noe er på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, noe er på Kulturdepartementets budsjett, og andre deler av det er på Barne- og likestillingsdepartementets budsjett. Når vi ser på Barne- og likestillingsdepartementets tildelingskriterier, er de veldig objektive, men også veldig konkrete og detaljerte, mens andre deler av nøkkelen ikke har noe særlig konkretisering.

Venstre fremmer i dag også forslag om å be regjeringa legge fram en modell for en strengt regulert lisensordning. Jeg registrerer at regjeringa har lagt bort denne tanken og slår ring om enerettsmodellen. Konklusjonen er basert på to rapporter – én fra Rambøll, som slår fast at inntektsgrunnlaget for staten og frivilligheten neppe blir vesentlig berørt med en lisensmodell, og én fra Lotteritilsynet, som slår fast at enerettsmodellen er å foretrekke.

Jeg må få komme tilbake til ytterligere forslag fra Venstre i et nytt innlegg.

Jeg fremmer forslagene fra Venstre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:44:06]: Spelpolitikk er jo faktisk ein relativt viktig del av politikken i eit samfunn som Noreg, av minst tre grunnar: For det første – som fleire talarar har vore inne på – fordi mange faktisk deltek i spel, så det angår ganske mange menneske. For det andre – og la oss vere ærlege om det – fordi det er betydelege inntekter til ganske viktige formål, det er faktisk ei viktig finansieringskjelde. Samtidig skapar spel store problem for ein god del menneske – ikkje berre heilt få heller – og har dermed ganske store sosiale utfordringar knytt til seg. Særleg kombinasjonen av dei to siste tinga gjer at det krevjast eit spesielt stort ansvar frå oss politikarar og frå staten til å føre ein ansvarleg spelpolitikk, både fordi ein skal vere særleg merksam når viktige inntekter kjem frå noko som kan skape avhengnad og utfordringar, og sjølvsagt fordi det gjev ein spesiell balansegang. Eit klart fleirtal i Stortinget ser på einerettsmodellen som ein viktig del av svaret på dette.

Den andre delen av svaret synest eg er å stadig vere villige til å utfordre oss sjølve når det gjeld nye verkemiddel i møte med teknologisk endring og innovasjon i den marknaden som det her dreiar seg om. Det synest eg meldinga gjer, i alle fall på enkelte punkt, men eg synest ikkje ho gjer det godt nok. Derimot vil eg gje ros til Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, som eg synest har fremja mange både konstruktive og kloke forslag som SV i grove trekk kjem til å stemme for her i salen. Eg er kanskje litt overraska over at ikkje regjeringspartia kan støtte iallfall et par-tre av dei forslaga i innstillinga.

Når det gjeld ny modell for fordeling av tippemidlar til humanitære og samfunnsnyttige formål, står vi overfor det vi må kunne kalle ei reell og ganske vanskeleg avveging. Eg er kanskje litt overraska over tonen som enkelte har brukt i sine innlegg her oppe frå, f.eks. førre talar som liksom harselerte med «snuoperasjon», totalomvending osv. Kanskje vi politikarar av og til kunne stå oss betre på å innrømme det når det faktisk er eit reelt dilemma vi står i, for på den eine sida skal ikkje organisasjonar kome dårlegare ut i dag fordi dei for mange år sidan valde å ikkje ha speleautomatar. Det er urimeleg. På den andre sida er det òg urimeleg om ein skulle kome dårlegare ut i dag fordi ein for 15 år sidan hadde speleautomatar – når det faktisk var heilt lovleg den gongen. Dette er det ein kallar eit uløyseleg dilemma. Det finst ikkje ei perfekt løysing for alle – sånn er verda av og til – og eg trur ein med fordel berre kunne seie det og så heller reflektere over kva ein vil vektleggje mest.

Vårt syn er at modell 1 best løyser dette dilemmaet, sjølv om ingen av løysingane er perfekte. Det gjør den fordi det er den modellen som i dag og i framtida har størst grad av likebehandling mellom organisasjonar som bør likebehandlast. Ein rimeleg modell i framtida er trass alt det mest avgjerande omsynet, særleg fordi overgangsperioden til det har vore lang, og ein har visst om at det går den vegen, fordi det var det den førre regjeringa, den raud-grøne regjeringa, la opp til i slutten av vår periode.

Så er det òg sånn, så vidt eg kan bedøme, at dei fleste av organisasjonane – kanskje bortimot alle – økonomisk kan kome om lag like godt ut av det, sjølv om eg trur vi òg må innrømme at det vil gå ut over føreseielegheita deira. Det er ei utfordring som er absolutt forståeleg. Det ein kunne stille spørsmål ved, synest eg, er beredskapsargumentet. Det er ikkje openbart, og likevel vel vi å støtte det. Eg ser poenget med at det er spesielt.

Per no går vi imot å endre grensa til 10 mill. kr. Vi synest vi må vere konservative med å gjere det som kan bringe mange inn, når vi set ein del store organisasjonar i ein litt mindre føreseieleg situasjon, og vi vil då gå imot mange av Kristeleg Folkeparti sine lause forslag. Vi synest at ein bør gå igjennom dette først.

Så fremjar vi eit eige forslag som spesielt gjeld Flyktninghjelpa. Fordi dei ikkje vil ha moglegheit, som dei andre, til å søkje på den same potten, er dei i ein spesielt vanskeleg situasjon. Og det forslaget andre har fremja, gjev ikkje ein tilstrekkeleg klarleik og oppklaring i det, så vidt eg kan bedøme.

Eg tek opp det forslaget.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:49:32]: I desember la regjeringen frem stortingsmeldingen om pengespill. Det er den første helhetlige gjennomgangen av dette viktige politikkfeltet siden 2003. I pengespillpolitikken er det hensynet til spillerne og de spillavhengige som har regjeringens førsteprioritet, og som derfor har vært førende for det som ligger i meldingen.

Enerettsmodellen, der Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har enerett til å tilby de største og de mest risikofylte pengespillene, et godt verktøy for å nå målene i pengespillpolitikken, er vi glad for at Stortinget i dag ønsker å slå ring om. Nordmenns spillelyst blir kanalisert til et attraktivt og allsidig spilltilbud som gis innenfor rammene av ansvarlighetstiltak. På den måten minimerer vi de negative konsekvensene som kan følge av pengespill. Samtidig bidrar modellen til å støtte samfunnsnyttige formål.

Enkelte sier at enerettsmodellen ikke fungerer, og at det har vokst frem et stort, uregulert marked. Vi har imidlertid et solid kunnskapsgrunnlag som viser at dette er ganske grunnløse påstander. Det er kun noen få spillere, rundt 4 pst. av befolkningen, selv om det er mange nok, som spiller hos de uregulerte aktørene. Denne gruppen har ikke vokst de siste årene, til tross for en voldsom utvikling i de digitale plattformene og et enormt markedsføringstrykk. I grunnen er det ganske oppsiktsvekkende at disse tallene ikke har økt, og vi skal være veldig takknemlige for det. Regjeringen mener at enerettsmodellen fungerer godt i dag og ivaretar de sosialpolitiske målene på pengespillområdet. Men digitaliseringen har skapt nye utfordringer og muligheter for de fleste bransjer, og pengespillbransjen er ikke noe unntak. I stortingsmeldingen har regjeringen derfor foreslått flere tiltak for å styrke de regulerte aktørenes stilling og begrense de uregulerte aktørenes tilgang til det norske markedet.

Balanse er nøkkelordet i pengespillpolitikken. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom de sosialpolitiske hensynene og attraktive spill, mellom behovet for restriksjoner og behovet for utvikling, mellom kontroll og frihet. Vi drøfter mange inngripende tiltak i meldingen, men det er flere vi ikke velger å gå videre med. For eksempel mener vi at DNS-varsling heller enn blokkering av nettsider vil kunne fungere som et effektivt informasjonsverktøy, samtidig som vi ikke risikerer å blokkere utilsiktet områder på internett. Vi jobber for å få et eksplisitt unntak for pengespillreklame når AMT-direktivet, som regulerer tv-sendinger i EU og EØS, nå skal revideres, og vi er i dialog med ESA og kommisjonen for å utrede handlingsrommet for nasjonale tiltak under dagens direktiv.

Fordeling av overskuddet til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner er en ordning som vi legger frem forslag om skal gjøres permanent, at man nå skal gå bort fra overgangsordninger, og at flere, basert på objektive kriterier, skal få muligheten til å søke om tilskudd. Dette vil gi en enklere og mer rettferdig og bedre ordning. Vi kan se hva veldig mange av de frivillige organisasjonene skriver i en kronikk i Dagbladet i dag:

«Derfor føles det merkelig å høre at partier som vanligvis er opptatt av solidaritet, heller vil føre en politikk der de som allerede har mest, får mer. Det blir ekstra kynisk å framstille det som at man tar penger fra 10H-organisasjonene. Det har aldri vært meningen at dette skulle være en permanent ordning. Hvor lenge skal noen organisasjoner tjene på at de valgte å ha spilleautomatinntekter, noe alle i ettertid ser var galt? Dette er en oppfordring til de øvrige partiene på Stortinget om å velge den solidariske løsningen. La oss være tydelige: Dette er ikke å ta penger fra noen – det er å gi mange flere muligheten til å delta.»

Jeg håper at alle stiller seg bak den modellen som vi går for i dag, og at det vil være til det beste for hele frivilligheten.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:08:30]: Det er mye som står på spill når vi i dag debatterer framtidens spillpolitikk. Som mange har vært inne på, står utenlandske spillselskaper i kø for å vinne markeder i Norge, noe som selvsagt utfordrer den norske spillmodellen, enerettsmodellen. Det er en modell som tar ansvar for en kontrollert spillindustri og er samtidig norsk idretts, norsk frivillighets og kulturens beste venn. Det er en modell som sammenlignbare land rundt oss misunner oss.

At en del utenlandske spillselskaper er svært interessert i å komme inn på det norske markedet, er tydelig. Det brukes åpenbart enorme summer på å reklamere for ulovlige spill, på konsulenter og på annen type aktivitet for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Under innspillsmøtet med komiteen og ulike aktører fra spillbransjen fikk vi høre at tiden er overmoden for å slippe til kommersielle krefter i Norge. Aktører med stor profitt til private eiere, gjerne etablert i områder av verden som ikke akkurat er kjent for sin rettferdige skattepolitikk, tok til orde for dette. Det er en usedvanlig dårlig idé. Ikke bare Arbeiderpartiet synes det, det har vi også idretten, frivilligheten og norsk kulturliv med oss på. Også mange i denne sal er enig i dette, at den norske enerettsmodellen, med en ansvarlig spillpolitikk, arbeider mot avhengighet og genererer milliarder i inntekter til lag og foreninger over hele landet. Modellen er verdt å kjempe for. Det er verdt å kjempe for at f.eks. hvert sekstiende øre av penger spilt hos Norsk Tipping, går til gode formål. Dette er kjernen i det vi debatterer i dag, det er også det som står på spill.

Jeg er glad for at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fra seg tanken om at det skulle bli konkurranse i spillmarkedet, men vi skal ikke glemme at dette egentlig var deres ønske, i hvert fall i deler av regjeringen. Det er muligens også derfor vi ikke ser flere tiltak i dagens melding for å stenge ute de utenlandske spillselskapene.

Som mor til tre ungdommer opprører det meg når jeg ser at deres typiske tv-kanaler er fulle av reklame for spill, hvor lett spill kan vinnes, og hvor overskuddet forsvinner til alt annet enn norsk idrett. Men dette er regjeringens ansvar. De hadde i dag mulighet til å komme med tiltak, i stedet vokser disse selskapene seg store og sterke på Høyre og Fremskrittspartiets regjeringsvakt, muligens var det også målet.

Sonja Mandt (A) [14:11:50]: Enerettsmodellen er en sikkerhet for regulering av at spill foregår i ansvarlige former, samtidig som spilleoverskuddet går til viktige oppgaver for samfunnet. Derfor er det bra at Høyre og Fremskrittspartiet nå forsvarer modellen, selv om Fremskrittspartiet i regjering og Fremskrittspartiets stortingsgruppe heller ikke i denne saken mener det samme, og at det også blir sådd tvil her i salen.

Spill er for mange gøy og spennende, men for noen er spill en utfordring, og det å avgrense det er viktig. Det finnes ulike former, og jeg håper at alle muligheter blir tatt i bruk. Vi ser at Norsk Tipping er i forkant, men vi ser at utenlandske spillselskaper ikke har lyst til å gjøre det samme. Aggressiv markedsføring gjør at hverdagen for spilleavhengige er vanskelig. Det gjør inntrykk – i høring – å høre at folk som er innlagt for sin avhengighet, blir kontaktet av selskap som tilbyr gratis spill eller nye bonuser. Det er det samme som at polet skulle ringe til rusmiddelavhengige og fortelle om sin nye vin og gi gode tilbud. Det viser at slike selskaper bør bekjempes, ikke tillates å reklamere for sine spill – med eller uten gamle idrettsfolk og artister.

At det er nødvendig at samfunnet må investere i så mange behandlingstilbud for spilleavhengige som det nå gjøres – sammen med frivillige – viser utfordringene vi har. Spilleavhengige i Norge mener at det tilbudet som gis, er for dårlig, særlig i distriktene, og at det må mer kunnskap til om hva som kan gjøres bedre. Familier ødelegges, og for altfor mange rakner livet når spillingen overtar. Det bør bekymre oss.

Om flere får sjansen til å drive på spillmarkedet i Norge, øker det presset. Derfor fremmer vi også forslag som går på begrensning av reklame, også for de lovlige. Men når 90 pst. av tv-reklamen kommer fra de utenlandske spillselskapene, må det settes inn tiltak overfor disse. Derfor har vi forslag om å hindre reklame for ulovlige spill.

Så har vi et annet tiltak som gjelder bingo, det er en 30-sekundersregel som gjør at folk får tid til å tenke seg om. Sammen med Kristelig Folkeparti ønsker vi å videreføre dette. Man trenger ikke å gjøre det spillet mer attraktivt, som det heter i begrunnelsen for å endre det. Målet må være at færre spiller. 30-sekundersregelen har vært effektiv for å redusere risikospilling, og derfor bør den beholdes – igjen for å dempe presset mot dem som er spilleavhengige.

Svein Harberg (H) [14:14:52]: Jeg har lyst til å slutte meg til de representantene som har vært på talerstolen og ærlig og oppriktig sagt at dette er krevende. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Når vi diskuterer spillpolitikk, har jeg en ekkel følelse i magen. Gjør vi nå det riktige? Tar vi nå de grep vi burde ta? Det er krevende.

For det første er det krevende fordi denne aktiviteten avstedkommer en situasjon der mange mennesker får problemer. Her synes jeg ikke det er så interessant å tenke prosenter, men det er mange mennesker og deres familier som får problemer fordi vi har denne aktiviteten. Heldigvis har vi gjort grep som gjør at det blir færre, og at det blir bedre oppfølging, men det er fortsatt en utfordring i spillpolitikken at vi vet at aktiviteten skaper problemer for enkeltmennesker.

Den andre utfordringen er at det er et tilbud i enorm endring. Her skjer det nye ting hele tiden. Brukervanene endrer seg. Det er nye plattformer. Det er helt nye måter å tenke på. Generasjoner tenker på en helt annen måte. Og det tredje er selvfølgelig det internasjonale aspektet som gjør at tilgangen over landegrensene er en helt annen enn i dag. Dette skal vi forholde oss til og lage en streng, men rettferdig politikk. Det òg er utfordrende.

Norsk Tipping har riktignok innført en innsatsgrense, og det må vi kunne si at er etter at vi fra komiteen har tatt det opp med dem flere ganger. Men jeg blir litt forundret når det er snakk om utenlandske selskaper som driver så veldig aggressiv markedsføring, samtidig som Norsk Tipping glorifiseres. Det er jo mye markedsføring fra Norsk Tipping òg, og de har et klart uttalt mål om å nå flere unge med sin aktivitet. Jeg synes det er krevende, men vi må finne de beste løsningene i den situasjonen vi er i.

Så er det dette med hvem som skal få av overskuddet. Ja, det òg er krevende. Noen ramler ut. Noen vil få endrede rammebetingelser. Det er for så vidt ikke noe nytt i politikken. Og der har vi òg prøvd å finne den ordningen som gir mest mulig rettferdighet og mest mulig tilgang.

Så må jeg si at når vi hører folk fra de rød-grønne partiene som stiller spørsmål ved hvordan vi har kommet fram til det vi har gjort, ja, da kan vi jo referere til deres eget budsjettframlegg i overgangen på vei ut av regjeringskontorene, der de nettopp valgte disse tre organisasjonene til å motta disse midlene. Det er altså ikke noe nytt.

Arild Grande (A) [14:18:17]: Det påstås fra regjeringspartiene fra denne talerstolen at den rød-grønne regjeringen hadde landet på en modell. Det er med all respekt feil, og det hevdes at man her har skiftet mening. Det er ganske interessant at den kritikken kommer fra partier som for det første allerede nå i denne debatten varsler på forhånd at de kommer til å endre mening, og at de kommer til å diskutere hele den norske spillmodellen på nytt i neste stortingsperiode eller på sikt. Samtidig vet vi at de samme regjeringspartiene har skiftet syn ikke bare én gang, men to ganger når det gjelder inngangskriteriene, hvor regjeringen først foreslo at grensen skulle være på 20 mill. kr, så endret man gjennom forhandlinger i komiteen til 15 mill. kr, og så får vi nå et løst forslag i salen hvor det skal tas stilling til 10 mill. kr.

Det vi hører gjennom debatten her, er at det kun er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som står opp for den norske modellen, som for framtiden sikrer inntekter til kultur, frivillighet og idrett. For Høyre er visstnok klar til å drøfte nye modeller ganske snart. Fremskrittspartiet sier åpent at de er imot enerettsmodellen, og Venstre fremmer forslag om lisensordning. Det er jo det som er det nye i denne debatten, som vi opplever her i dag, og det synes jeg faktisk er ganske dramatisk. For uansett hvilken modell vi velger – og vi kan diskutere til krampen tar oss, størrelsen på nøkler osv. – vil det som vil være avgjørende for alle organisasjonene i denne ordningen, være at vi også for framtiden klarer å bevare en spillmodell hvor vi hindrer de ulovlige spillene, og hvor vi sikrer at inntektene kommer fellesskapet, frivilligheten, idretten og kulturen til gode.

Kulturministeren påstår her i salen at de nå står opp for enerettsmodellen, men da anbefaler jeg kulturministeren å ta en prat med sitt parlamentariske grunnlag i Stortinget.

Så spurte Senterpartiets Marit Arnstad om hva konsekvensene vil være ved å senke inngangskriteriet til 10 mill. kr. Vi trenger, før vi kan ta stilling til et sånt forslag, at kulturministeren til Stortinget sier noe om: Hva vil dette medføre i antall organisasjoner, og hvordan vil dette påvirke tildelingen framover?

Så vil jeg komme med en stemmeforklaring: Arbeiderpartiet støtter forslag 18 og 19 fra Kristelig Folkeparti og forslag 21 fra Venstre.

Så en liten kommentar til forslag 27: Vi mener at Flyktninghjelpen er ivaretatt med det forslaget vi fremmer om å gå for modell 2, men jeg skjønner at det her fremmes, da den faller helt ut gjennom modell 1, og jeg forutsetter at regjeringspartiene finner løsninger, selv om det ikke sikrer forutsigbarhet og trygghet slik det er fremmet i dag.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:21:43]: Jeg er som sagt glad for at regjeringspartiene og Venstre støtter Kristelig Folkeparti i å sette minstegrensen i søknadsgrunnlaget for Norsk Tippings overskudd til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner til 10 mill. kr. Jeg ser fram til å høre kulturministeren si noe om konsekvensene av dette. Men jeg håper at regjeringspartiene og Venstre også vil være med på å vurdere forslag nr. 14, nemlig at vi ber regjeringen ved fordelingen av Norsk Tippings overskudd til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner legge hele organisasjonens totale kostnader til grunn for beregningen – og ikke bare sentralleddet.

Ellers er jeg glad for at Arbeiderpartiet varsler at de støtter Kristelig Folkepartis forslag nr. 18 og 19 – nr.18 er å be regjeringen om å kartlegge tilbudet til spilleavhengige og fremme forslag til tiltak som bedre ivaretar spilleavhengige der mangler avdekkes. For det viser seg at når det gjelder tilbudet til de spilleavhengige, er det ganske ujevnt fordelt rundt om i landet, det er litt avhengig av hvor du bor. Og sånn bør det ikke være. Så jeg er glad for den støtten. Jeg håper også at regjeringspartiene og Venstre vil vurdere å støtte disse to forslagene. Jeg kan ikke se at det skulle være noe i veien for det.

Når det gjelder forslag fremmet av de partiene som ikke sitter i komiteen, vil jeg bare varsle at Kristelig Folkeparti vil støtte Venstres forslag nr. 21 og 25.

Ketil Kjenseth (V) [14:23:51]: Til debatten om enerettsmodellen og en lisensordning, som Venstre fremmer forslag om i dag: Noe av det vi diskuterer knyttet til en lisensordning, er nettopp ønsket om å regulere dem som vi i dag ikke får regulert. Og da snakker vi om det digitale kringvernet. I hvilken grad er Norge i stand til å holde aktører utenfor? Det ser vi i dag er svært vanskelig, enten fordi det kommer spillmuligheter på internett, eller fordi man kan reklamere på tv, tv-sendinger som sendes fra helt andre land, til norske forbrukere i Norge, og hvor vi er del av internasjonal lovgivning, som Stortinget vanskelig kan gripe inn i.

Dette er, som flere har vært inne på, en krevende debatt. Venstres holdning til dette er ikke at vi vil oppheve enerettsmodellen fordi det er et monopol som bare idretten vinner på. Tvert imot – vi ønsker å bevare og regulere den type aktivitet. Og igjen, med en sånn diskusjon kan det komme enda flere til gode enn dem som får muligheten til å få fordelt midlene i dag.

Så til diskusjonen om tilgangen til tippemidlene og de 10 mill. kr som nå blir satt som en grense for å ta del i midlene: Ingen har vært veldig konkrete på hvor mange som faktisk taper på det, og det er altså opp mot hundre organisasjoner som nå ikke får tilgang til disse midlene. Det er jo et betydelig antall, og at svært få diskuterer den konsekvensen, er litt overraskende. Venstre prøvde på å få inn et forslag der vi tar litt av potten og setter av til fordelingsnemnda i Bufetat, som allikevel fordeler til alle disse organisasjonene allerede på ganske objektive kriterier. Det har vi ikke nådd fram med, men vi er veldig glad for at flertallet går inn for at det skal være 10 mill. kr, det er tross alt mer demokratisk. Det gir flere anledning til å få tilgang til pengene. Etter hva jeg så av komitéinnstillingen, innstilte alle de store partiene på at 15 mill. kr skulle være grensen. Man er kommet ned fra 20 mill. kr, men det ville vært en veldig topping av midlene. De som har vært på oss i disse debattene om fordeling av midlene, er alle de store institusjonene som har råd til å ha et lobbyapparat, mens alle de hundre som sliter med å få endene til å møtes, ikke har de ressursene. Noe vi også skal merke oss i denne debatten, er at vi gjør noen av de sterkeste betydelig sterkere uten at vi gir dem et klart mandat for hva de skal bruke pengene til.

Svein Harberg (H) [14:27:04]: Først av alt skal det ikke være tvil om at den rød-grønne regjeringen tok sine bestemmelser. Jeg refererer fra budsjettet som ble lagt fram for 2014:

«Det er ikke rimelig at tidligere automatinntekter skal fungere som et permanent kriterium for fordeling av disse midlene.»

Det skrev de altså. Og de skrev at på grunnlag av høringen hadde departementet fastsatt nye kriterier for hvilke organisasjoner som kan søke om disse midlene. Og det stod at de som var i ordningen i dag, skulle over i en ny ordning basert på de nye, mer objektive kriteriene. Og til slutt står det:

«Regjeringen» – altså Stoltenberg II – «legger imidlertid opp til at tre organisasjoner som har særskilte beredskapsoppgaver sikres en fast andel etter overgangsperioden for å unngå at beredskap- og redningstjenester svekkes i framtiden. Dette gjelder Røde Kors, Redningsselskapet og Norsk Folkehjelp.»

Det er ganske tydelig. Jeg hører at Grande mener de ikke hadde bestemt seg for noe, men det hadde de altså, og det er det som videreføres. Det må jo være bra.

Så bare et lite punkt som har fått lite omtale – representanten Mandt var for så vidt inne på det, med motsatt fortegn av det jeg vil – om at i bingoaktiviteten er det nå en liten endring som gjør det mer attraktivt å spille på bingospillene til disse entreprenørene. De har hatt en stor nedgang fordi Norsk Tipping har satt inn automater som du kan stå og spille på kontinuerlig, mens det har vært sterke krav om at det skal være 30 sekunder mellom spillene hos de andre. Det er jo særdeles ulike vilkår. Nå retter vi litt opp i det, slik at de kan få sin inntekt.

Til slutt en kommentar til hva det er enighet om og ikke. Jeg synes kanskje Arild Grande kunne ventet til avstemningen. Da vil han se at det er et solid flertall i Stortinget for å videreføre enerettsmodellen. Det er altså avstemmingen i salen som forteller det. Det må være ganske desperate tanker som gjør at en må prøve å så tvil om det når en om få timer skal ha en avstemning som viser at det er stor enighet om det. Men samtidig er det slik at flere talere, inklusive meg selv, er klar over at dette endrer seg så fort at vi må være villige til å se hvordan det endrer seg.

Det er utdelingen av overskudd til gode organisasjoner som er bærebjelken i denne virksomheten til Norsk Tipping. Det er en politisk skillelinje i akkurat den debatten som det er viktig å være oppmerksom på. Vi vil ikke – uansett deltagelse og overskuddsresultater – at den skal være den eneste rette. Det tror jeg heller ikke Arbeiderpartiet og Arild Grande ønsker. Hvis inntektene til organisasjonene går ned, må vi gripe fatt i det.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [14:30:22]: Representanten Harberg korrigerte det ene av de to budskapene i innlegget til Grande, så da kan jeg korrigere det andre.

På side 141 i stortingsmeldingen står regjeringens forslag om 15 mill. kr, så det er ikke noe man har ombestemt seg på. Det var det som ble fremmet som forslag i meldingen, og så har Stortinget nå senere et forslag til behandling om hvorvidt man skal senke grensen til 10 mill. kr. Det kan godt hende kulturministeren ønsker å si noe mer om det, men det er altså Stortinget som har tatt initiativ til det. Det er Kristelig Folkeparti som har fremmet forslaget og får flertall for det – og bør vel være glad for at det får flertall, for jeg regner med at de har gjort seg refleksjoner om hvorfor de ville ha det slik. Jeg er veldig glad for at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet også støtter dette forslaget.

I tillegg vil jeg bare nevne at Høyre og Fremskrittspartiet også støtter forslag nr. 18 og forslag nr. 19 fra Kristelig Folkeparti, slik at det også er referert.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:31:32]: Jeg har lyst til å si at jeg håper flertallet som i dag støtter enerettsmodellen, gleder seg. Dette er en gledens dag for mange der ute, for mange familier og andre som er berørt av spilleavhengige, og som i dag er glad for at Stortinget legger opp til en forsvarlig spillpolitikk, der vi setter hensynet til de spilleavhengige aller, aller først. Og jeg tror vi som politikere skal være litt bevisst på at politisk spill kanskje ikke bør overskygge denne debatten, som er viktig for så mange folks liv. At det er mange barn, ektefeller og pårørende som opplever en forferdelig hverdag på grunn av at det er en spilleavhengig i familien, skal vi ha respekt for. Derfor gleder jeg meg over at et flertall i salen her i dag er så tydelig på at enerettsmodellen slår vi ring om – den skal være det helt sentrale i spillpolitikken.

Så er det viktig for meg bare å si at når det kommer til tv-reklame for uregulerte pengespillaktører, jobber vi fra regjeringens side aktivt for å få inn et eksplisitt unntak for pengespillreklame i direktivets virkeområde, nettopp for å få et større handlingsrom for nasjonale tiltak. Nylig fikk jeg positive signaler fra kommisjonen om at det kan være mulig å iverksette nasjonale tiltak med dagens direktiv. Det er også grunnlaget for at i hvert fall regjeringspartiene ikke støtter forslaget fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, nettopp fordi det er en god prosess for det, og der vi får veldig gode signaler.

Det andre er knyttet til blokkering og DNS-varsling. Vi hører nå fra veldig mange av dem som har innført det, at det det gir en effekt på, er informasjonstiltak, og at det ikke er et tiltak egnet for å stanse ulovlige spilltilbud.

Til forslaget om å utvide Lotteritilsynets fullmakter og flere andre forslag: I hvert fall ett av dem er allerede iverksatt. Det er grunnen til at i hvert fall regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke støtter de forslagene som fremmes av Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Dette er ting som er i prosess, forslag som er praksis allerede i dag.

Jeg opplever at det er veldig stor enighet i denne salen om pengespillpolitikken framover.

Arild Grande (A) [14:34:48]: Først til historieskriving. Ja, det er riktig at vi mente – og fortsatt mener – at det at man tidligere hadde automatinntekter, ikke skulle være grunnlag for den framtidige tildelingen. Det står vi ved. Samtidig er det slik at når man lager nye modeller, er det ulike hensyn man skal ivareta. Som jeg sa tidligere i debatten: Det er fordeler og ulemper med både modell 1 og modell 2, og vi har gått grundig inn i dem, med et åpent sinn.

Når vi skal ta stilling til saker som er særdeles viktige for dem det gjelder – organisasjonene – men også for de formålene som organisasjonene har, er det viktig at Stortinget evner ikke bare å tenke prinsipielt, men også å tenke rasjonelt på hvordan de grepene vi gjør i dette hus, påvirker hverdagen til organisasjonene, til folk. Vi har landet på, etter mye tenking, at modell 2 er den som best ivaretar hensynet til beredskapsorganisasjonene – som vi også var opptatt av, som det helt riktig pekes på, og som ivaretas i begge modellene – at vi sikrer forutsigbarhet for de 7H, som var inne i ordningen, men som med modell 1 vil risikere store kutt og reduksjon i sin virksomhet og i sitt arbeid overfor medlemmer og andre folk, og at man slipper til nye organisasjoner, som vil være de som i framtiden vil oppleve den største veksten. Det har vi landet på, og det mener vi ivaretar og balanserer flere ulike hensyn.

Hadde Høyre bare vært like ivrig etter å jobbe for tiltak som sikrer den norske enerettsmodellen, den norske spillmodellen og de spilleavhengige, som de har vært etter å granske gamle dokumenter, tror jeg at vi kunne ha fått til noe bra – men det er de tydeligvis dessverre ikke. Så pekes det på av Høyre-representantene at det vil være ny teknologi som skaper behov for at man ser helt nytt på dette feltet. Det er jo ikke noe nytt at det kommer ny teknologi – internett kom for ganske lenge siden, folkens. Til det at det er en ny teknologi: Det er jo en løpende utvikling hele tiden, som Norsk Tipping håndterer helt utmerket.

Det som er det viktige her, er om man er villig til å stå opp for enerettsmodellen, om man er villig til å stå opp for de spilleavhengige, og om man er villig til å gjøre det som kreves for å hindre ulovlige spill. Men også på det området ser vi de klassiske skillelinjene mellom høyresiden og venstresiden i politikken – i viljen til å bruke de virkemidlene vi har.

Det er ikke politisk spill å fremme forslag som vil ivareta de spilleavhengige, men det er politisk spill å påstå at man er for å beskytte spilleavhengige, men stemmer imot alle forslag som vil ivareta dem.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [14:38:01]: Jeg hadde tegnet meg for å svare representanten Arnstad, for det glemte jeg i sted, men jeg må bare igjen kommentere representanten Grande. Det med politisk spill er ikke så veldig interessant. Jeg tror alle i salen her skjønner hva representanten Grande driver på med. Det er snart valgkamp. Men når det er sagt: Det som bekymrer meg, er den usikkerheten representanten Grande og Arbeiderpartiet nå sprer overfor de spilleavhengige og deres familier. Regjeringen har foreslått enerettsmodellen. Regjeringen får flertall for sin politikk i denne salen i dag. Stortinget kommer mest sannsynlig til å vedta at man ønsker enerettsmodellen som førende for norsk spillpolitikk. Det er det Stortinget mest sannsynlig vedtar, og da synes jeg kanskje at stortingsrepresentanter bør forholde seg til det.

Men så til representanten Arnstads spørsmål. Hun var bekymret for at dette var en hybridmodell, og at det var lite prinsipielt. Det er jo et Stoltenberg II-budsjett, hvor de skisserer modellen, både med beredskapsorganisasjonene som skal trekkes ut, og at flere skal involveres, som vi har basert vårt arbeid på. Vi har lagt til grunn Stoltenberg-modellen. Vi ble veldig overrasket over at Arbeiderpartiet ikke ville støtte sin egen modell og lurer litt på hva som har skjedd, men jeg er glad for at regjeringen får flertall for sin modell i dag.

Når det gjelder summen på 10 mill. kr, er det lavere enn det regjeringen foreslo. Vi foreslo 15 mill. kr. Det jeg kan svare for, er at det i overgangsordningen har kommet inn ca. 40 nye organisasjoner i løpet av de årene vi har hatt det. Det vil helt sikkert øke, nettopp fordi denne ordningen skal være dynamisk og basere seg på objektive kriterier. Klarer organisasjoner som søker tilskudd, å basere seg på de objektive kriteriene, vil de få en mulighet til å komme inn under ordningen. Det vil helt sikkert øke ettersom overgangsordningen nå er endret, og man setter beløpet til 10 mill. kr. Med en lavere grense vil flere komme inn, men når det gjelder eksakt tall, håper jeg at man har forståelse for at det er vanskelig å si her, ettersom ordningen er dynamisk, og antallet organisasjoner vil endre seg underveis.

Svein Harberg (H) [14:41:10]: Jeg har lyst til å takke for debatten. Det er en spennende og utfordrende debatt, og det har innleggene vist. Jeg synes Arild Grande kom godt inn på det i sitt siste innlegg – ja, her er det rett og slett politiske skillelinjer. Her er det noen som har klokkertro på at et vedtak på Stortinget endrer adferden til det norske folk – de som altså spiller spill som er utenfor våre landegrenser – en klokkertro på at det kun er staten og et statlig selskap som vil følge lover og regler og kan være et velfungerende system for framtiden, mens noen av oss er villig til å se på alternative løsninger. Og ikke minst er det noen som har klokkertro på at det er kun en statlig modell som vil sikre inntekter i framtiden. Der kan historiefortellingen komme til å vise oss noe helt annet.

Men som sagt, jeg takker for debatten. Vi kommer nok tilbake til den, enten en liker det eller ikke.

Arild Grande (A) [14:42:23]: Vi tror nok ikke at folk endrer adferd bare fordi vi fatter et vedtak her, men vi er ganske tydelig på at vi har en tro på at hvis Stortinget faktisk fatter et vedtak om at vi ønsker å hindre reklame for ulovlige spill, vil det ha en effekt på markedet. Vi tror at hvis Stortinget hadde vært villig til å stemme for forslaget som vil gi Lotteritilsynet bedre virkemidler for å hindre transaksjoner, ville det ha påvirket markedet. Vi har fremmet en rekke forslag her som ville ha bidratt til at de spilleavhengige hadde fått en bedre beskyttelse, til at vi har fått regulert dette markedet, og til at vi har fått begrenset adgangen til ulovlige spill.

Men det nekter høyresiden å være med på. Det vitner om at her har vi en regjering med et parlamentarisk grunnlag fra Venstre som innerst inne ønsker en helt annen modell, og det var jo det hele regjeringsperioden startet med, at man ønsket å åpne opp for mer lisens til utenlandske spill, og at man ikke har vilje til å gjøre noe som helst for å beskytte de spilleavhengige og for å hindre de ulovlige spillene på markedet. Der har regjeringen måttet slå retrett når det gjelder akkurat dette med lisenser, mens grunnholdningen har kommet til uttrykk fra denne talerstolen, fra Kårstein Eidem Løvaas, fra Anders Anundsen og fra Venstre, som gir uttrykk for at de innerst inne ønsker en helt annen modell. Da føler jeg meg ikke trygg på at forutsigbarheten er ivaretatt for frivilligheten, og det er et spørsmål som bør bekymre alle, uavhengig av hvilket syn man har på nøkler og den modellen som nå blir vedtatt.

Så har ikke vi registrert at statsråden har noe svar på hva en senkning til 10 mill. kr vil bety i forhold til antall organisasjoner og hvordan det vil påvirke tilskuddet til de organisasjonene som er i ordningen. Da mener jeg at det er ganske uforsvarlig at Stortinget skal, over bordet, vedta en stor endring i tilskuddsordningen uten at vi i det hele tatt har reflektert over, eller fått utredet, konsekvensene av det. Med det tatt i betraktning kan ikke vi være med og støtte det, selv om det i og for seg kunne vært interessant å få se nærmere på om det ville ha bidratt til at flere får muligheten til å slippe til, men vi kan ikke risikere at det blir ytterligere uforutsigbarhet for organisasjonene som skal få tildelt midler fra spilleoverskuddet.

Med dette takker jeg for en debatt som tydelig klargjør skillelinjene i norsk politikk, hvor vi har en regjering som ikke er villig til å ta det ansvaret de har på vegne av de spilleavhengige og på vegne av spillmodellen som sikrer inntekter til frivilligheten i framtiden. Det synes jeg er beklagelig.

Anders Anundsen (FrP) [14:45:30]: I mine svakeste øyeblikk skulle jeg ønske verden var så svart-hvitt som det representanten Grande gir uttrykk for. Jeg blir nesten overrasket over at vi fra den nasjonale talerstolen i Stortinget får en sånn dogmatisk karakteristikk og karakterisering på et politisk område som er så komplekst at representanten Grandes parti selv har endret standpunkt. Jeg synes ikke det taler til politikkens fordel at man på et sånt område hvor faktisk veldig mye bokstavelig talt står på spill, bruker talerstolen til å lage dogmer om dem som mener noe annet enn det en selv gjør.

Det har vært en ganske reflektert debatt på veldig mange områder, men det har også vært veldig tydelig at særlig Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lagt til grunn at det finnes bare én løsning på alle problemer til evig tid. All erfaring viser det motsatte. Men den erfaringen viser også at veldig ofte er det vi som politikere som kanskje er mest bakstreversk i forhold til å se de nye løsningene og utfordringene. Jeg synes vi skal merke oss at det fortsatt er et tidligere regjeringsparti, SV, som står for den fordelingsmodellen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet sto for tidligere. Jeg synes det er verdt å merke seg at i et replikkordskifte tidligere i dag ble representanten Arnstad spurt om hva det er som har endret seg fra modellvalget som den rød-grønne regjeringen la til grunn i budsjettet, som vi fikk referert fra talerstolen, til i dag. Og representanten svarte at det er lagt frem en melding som støttet opp om den tidligere regjeringens standpunkt, og da måtte tydeligvis Senterpartiet og Arbeiderpartiet snu.

Jeg er veldig glad for at flertallet i denne sal i dag lander på riktig side, og jeg er også glad for at veldig mye av debatten har vist hvor viktig det faktisk er å ha en noenlunde edruelig tilnærming til en kompleks problemstilling som rammer mange fremover. Det er ikke slik at det er én løsning som er varig det aller beste for alle alltid. Det burde i hvert fall erfaring ha vist oss.