Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ein klar samanheng
mellom levekår og helse. Levealderen i Noreg har auka for alle grupper.
Størst auke er det i gruppa med høg utdanning, og det er store forskjellar
i sjukdomsbyrde og for tidleg død.
Årsakene til dei sosiale forskjellane
i helse er samansette, og nokre faktorar verkar antakeleg gjennom
heile livsløpet. Samla sett forklarer hjarte- og karsjukdomar, saman med
lungekreft og kols, meir enn 60 pst. av forskjellane i for tidleg
død. Røykevaner er antakeleg den viktigaste årsaka, men også ulikheiter
i kosthald, overvekt og fysisk inaktivitet bidrar vesentleg.
I mai 2012 vedtok Verdens helseforsamling
målet om å redusera for tidleg død av NCD-sjukdomar, altså ikkje-smittsame
sjukdomar som kreft, diabetes, hjarte-/karsjukdomar og kols, med
25 pst. innan 2025. Noreg har slutta seg til desse måla for folkehelsearbeidet
gjennom to folkehelsemeldingar. Hausten 2013 fremja regjeringa ein
NCD-strategi med konkrete mål og tiltak for å oppnå ein reduksjon
i førekomst av slike sjukdomar med 25 pst. innan 2025.
Dei kroniske lungesjukdomane astma
og kronisk obstruktiv lungesjukdom, kols, er begge svært vanlege
i befolkninga og blant dei vanlegaste årsakene til innlegging i norske
sjukehus. Ifølge NCD-strategien har dødelegheita ved astma dei siste
tiåra gått ned, mens ho for kols framleis er aukande. Ved begge
tilstandar er levevanar viktige. Tobakksbruk er årsak til 70–80 pst.
av all kols. Røykeavvenning er den viktigaste og einaste behandlinga
som påverkar dødelegheita ved kols. Fysisk aktivitet og kosthald
er viktig for funksjon og livskvalitet til pasientar med astma og
kols. Det finst gode retningslinjer for behandling av sjukdomane,
men desse er ikkje godt nok implementerte i helsetenesta.
Rundt 400 000 menneske i Noreg har
kols, og det kjem til 30 000–40 000 nye tilfelle per år. Men opptil
75 pst. av dei som har kols, er ifølgje Hordalandsundersøkelsen
udiagnostiserte. Det døyr rundt 2 000 menneske kvart år av kols
i Noreg. 18 pst. av befolkninga over 40 år har kols. Rundt 40 000
menneske har alvorleg kols som krev jamleg kontakt med helse- og
omsorgstenesta.
Sjukdomen disponerer òg for andre
ikkje-smittsame kroniske sjukdomar, som hjarte-/karsjukdom, lungekreft, overvekt
og underernæring. Kols er òg forbunden med depresjon, angst og muskel-/skjelettplager.
Så dette er ei stor folkehelseutfordring i Noreg som ikkje nødvendigvis
får den merksemda som desse pasientane fortener.
Symptoma på kols kjem gradvis. Det
er slik at mange pasientar tilpassar dagleglivet til dei symptoma
dei har, og dei oppsøkjer ofte lege veldig seint i sjukdomsutviklinga. Ofte
vert ikkje diagnosen stilt før plagene er så store at ein vert innlagd
på sjukehus.
Så veit vi at kols følgjer røykevanane.
Menneske med rusproblem og psykiske problem røykjer meir enn andre
– der er det òg ein samanheng. Og vi veit at blant mannlege innvandrarar
frå ein del land som Polen og Tyrkia er det høgare førekomst av
røykarar, slik at kols kan forventast å auka.
I den nemnde NCD-strategien er det
eit mål at Noreg skal verta eit føregangsland for førebygging av
kols. Talet på personar med ukjend kols skal reduserast. Fall i
lungefunksjon og utvikling av alvorleg sjukdom skal reduserast. Noreg
skal verta eit føregangsland for god og likeverdig behandling av
kols. Kols-omsorga skal ha sterk brukarorientering. Det skal verta
auka merksemd rundt yrkesrelatert kols og på sosial ulikskap i helse
for personar med samtidige psykiske lidingar og rusproblem. Og det
skal vera auka merksemd mot innvandrargrupper frå land der det vert
røykt mykje.
For at Noreg skal verta eit førebyggingsland
når det gjeld kols, skal det førebyggjande arbeidet ifølgje strategien
rettast mot kjende risikofaktorarar som røyking, usunt kosthald,
overvekt og fysisk inaktivitet. For at talet med ukjend kols skal
reduserast, skal ein vidareføra opplysningsarbeidet, vurdera betre
metodar og nye tiltak for rask identifisering av nye tilfelle i
samarbeid med fagmiljøa, stimulera til auka merksemd og tilbod om
lungefunksjonsmålingar i bedrifter med mogleg yrkeseksponering og
utarbeida informasjon om kols og røykeslutt tilpassa utsette grupper.
For å redusera fall i lungefunksjon
skal ein setja i verk tiltak med tilstrekkeleg opplæring av pasientar
med kols og deira pårørande.
Ein skal utarbeida brukarversjonar
av Nasjonal faglig retningslinje og veileder for forebygging, diagnostisering og
oppfølging av personer med kols. Ein skal systematisk arbeida for
at den nasjonale kols-retningslinja og rettleiinga vert implementerte
og oppdaterte.
Opplæring av fastlegar og anna helsepersonell
om bl.a. kols, tolking og utføring av lungefunksjonsmålingar og røykeavvenning
og motiverande samtalar skal òg intensiverast, og ein skal arbeida
for at det vert etablert tverrfaglege kols-team.
Her er det veldig mange gode målsetjingar
og veldig mange gode tiltak som kan bidra til at ein når målet om 25 pst.
reduksjon i førekomst dersom desse tiltaka vert implementerte i
helsetenesta.
For at Noreg skal verta eit føregangsland
for ei god og likeverdig behandling av kols, vert det òg føreslått
at ein skal utarbeida kvalitetsindikatorar for kols, at ein skal
vurdera eit nasjonalt register for kols i allmennpraksis, noko eg
veit at helsetenesta ønskjer veldig sterkt, at ein skal vidareutvikla
tilbod om lokal rehabilitering og lærings- og meistringstilbod og
arbeida for god pasientutvikling i alle fasar.
Så er det fokus på brukarorientering.
Ein krev god opplæring og startkurs for menneske med kols ved desse
lærings- og meistringssentra, og at dette er eit arbeid som må gjennomførast
i samarbeid med bl.a. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.
Eg var på ein debatt som Dagens
Medisin arrangerte, ein fagkonferanse, der eg vart gjord merksam
på at det i denne pasientgruppa er veldig mange, det er ei gruppe
som kanskje ikkje har så høg status som pasientar som andre, fordi
lungesjukdomar er forbundne med røyking. Her er det sosiale forskjellar.
Det er ein sjukdom og ei pasientgruppe som belastar norsk helsevesen
ganske mykje, der det ikkje er så god behandling, men der det er
viktig å førebyggja.
Vi er alle einige i Stortinget om
at målet om 25 pst. reduksjon av ikkje-smittsame sjukdomar skal
nåast innan 2025. Det vil ein ikkje klara dersom ein ikkje får til
ei betre kols-omsorg og kols-behandling. Det er òg spesielt at ein har
sett så høge mål at vi skal vera eit føregangsland når det gjeld
behandling av kronisk obstruktiv lungesjukdom. Eg føler vel ikkje
at vi har kome heilt dit.
Spørsmålet mitt til statsråden er:
Kva vil statsråden gjera for følgja opp NCD-strategien? Kva er gjort,
og kva vert gjort for å nå målet om at Noreg skal vera eit føregangsland
for førebygging og behandling av kols?
Statsråd Bent Høie []: Representanten stilte et nesten
likelydende spørsmål til skriftlig besvarelse senest i slutten av
februar i år. Det er ikke så lenge siden, så mitt svar til interpellanten
vil nok være kjent stoff for henne.
Som interpellanten viser til, presenterte
Helse- og omsorgsdepartementet den 6. desember 2013 en NCD-strategi
for perioden 2013–2017. Den skal bidra til å nå overordnede mål
om å redusere for tidlig død som følge av de fire store ikke-smittsomme
folkesykdommene med 25 pst. innen 2025. Disse sykdommene er hjerte-
og karsykdommer, diabetes, kroniske lungesykdommer og kreft. Tiltak og
målsetting i denne strategien er i stor grad videreført i nyere
politiske dokumenter som er behandlet i Stortinget. Jeg viser spesielt
til meldingen Fremtidens primærhelsetjeneste og Folkehelsemeldingen
– Mestring og muligheter.
Vedtatt politikk skal, kort oppsummert,
bidra til å forebygge mer, fange opp sykdom i tidlig fase, gi god
behandling der folk bor, og hjelpe folk til å mestre livet med kronisk
sykdom. NCD-strategien viser til at det i stor grad er felles underliggende
årsaker til disse folkesykdommene: tobakksbruk, feil kosthold, alkohol
og manglende fysisk aktivitet. Folkehelsetiltak og primærforebygging
har derfor oftest handlet om tiltak som skal hjelpe befolkningen til
å ta helsevennlige valg. Individuelle risikofaktorer kan identifiseres
tidlig, slik at utvikling av sykdom kan hindres eller utsettes.
Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet
arbeider med å utvikle nye kvalitetsindikatorer, bl.a. på kols-området. På
den måten får vi bedre data til å møte utfordringene på dette området.
I 2012 kom det en ny nasjonal faglig
retningslinje og veileder for forebygging, diagnostisering og oppfølging
av kols der røykeslutt, rehabilitering og trening er viktige tiltak.
Denne retningslinjen vil bli revidert og digitalisert, slik at rådene
kan spisses mer og målrettes etter hva pasienten og helsepersonell
trenger kunnskap om. Det skal legges spesielt vekt på primærhelsetjeneste
og rehabilitering, og det skal også utvikles en egen brukerversjon
av retningslinjene.
På kols-området har satsing på tobakksområdet
vært spesielt viktig, både som forebygging og som tidlig intervensjon.
Tobakksbruk må reduseres hvis vi skal nå målet om 25 pst. nedgang
i for tidlig død innen 2025. For å redusere sosial ulikhet i helse
og hjelpe personer med samtidige psykiske helseutfordringer og rusavhengighet
er det mye å hente på å redusere tobakksavhengighet og alkoholbruk.
Opptrappingsplanen for rusfeltet er viktig i denne sammenhengen.
Regjeringens satsing på tobakksområdet
er nedfelt i den nasjonale tobakksstrategien «En framtid uten tobakk», i
folkehelsemeldingen og i Nasjonal plan for tobakksavvenning. Direktoratet
har kommet med nye retningslinjer for røykavvenning i primærhelsetjenesten
og røykesluttiltak hos fastleger. Jeg vil også nevne appen «Slutta»
som har fått stor utbredelse, og så vil jeg selvfølgelig trekke fram
tiltaket med standardiserte tobakkspakninger som gjelder fra 1. juli,
og som skal bidra til at færre unge begynner å røyke og snuse.
Vi har videreført tilskudd til etablering
av frisklivstilbud og lærings- og mestringstilbud. Det har medført
at to av tre kommuner har etablert en egen frisklivssentral. Alle frisklivssentralene
gir tilbud om hjelp til snus- og røykeslutt, økt fysisk aktivitet
og sunt kosthold, ofte i samarbeid med brukerorganisasjonene. Målet
er at alle kommuner skal ha et tilbud om hjelp til å endre levevaner
og mestre livet med sykdom. Målgruppen er personer med kroniske sykdommer
og sammensatte helseplager som står i fare for eller er i ferd med
å utvikle en sykdom.
I kommuner med mange innvandrere
arrangeres egne røykesluttkurs. På helsenorge.no er det mye god
informasjon om forebygging av helseplager og om hvilke tilbud som
finnes. Nettsiden er oversatt til engelsk og enkelte deler til samisk.
Planen er å videreutvikle siden og oversette innholdet til flere
språk.
For å bremse utviklingen av kols
er det viktig at sykdommen oppdages tidlig, og at den som rammes,
får god individuell oppfølging og rehabilitering. Flere aktører
må samarbeide om å gi et godt tilbud til kols-pasientene. I kommunen
er fastleger og personell tilknyttet frisklivssentral ofte de viktigste.
Vi vil heve kompetansen og bedre ledelsen, og vi vil at tjenesten
skal bli mer brukerorientert og tverrfaglig.
Etablering av primærhelseteam, som
skal piloteres i 2018, vil være særlig viktig for pasienter med
kroniske sykdommer som kols. Med flere ressurser og bredere kompetanse
kan personer med sammensatte behov få et bedre koordinert tilbud
med jevnlige kontroller, mer brukerinvolvering, veiledning og forebygging.
Primærhelseteamet kan holde tettere kontakt med kols-pasienter,
slik at de føler seg tryggere. Det kan i neste omgang føre til færre
innleggelser.
Regjeringen har lagt fram en egen
opptrappingsplan for rehabilitering, og Helsedirektoratet har gitt
ut en veileder for habilitering og rehabilitering, individuell plan
og koordinator.
Det er behov for personell med kompetanse
som møter befolkningens behov, både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen har derfor tatt initiativ
til å vurdere om dagens videreutdanninger møter behovet i tjenesten.
De siste årene er det etablert flere masterstudier, bl.a. i avansert
klinisk sykepleie. Mange av de etablerte videreutdanningene for
sykepleiere og leger er tilpasset spesialiserte funksjoner i spesialisthelsetjenesten,
mens det mangler tilsvarende tilbud for spesialisering i de store,
komplekse områdene som indremedisin og allmennmedisin.
Primærhelsetjenestemeldingen drøfter
utfordringen knyttet til det økte behovet for breddekompetanse i
de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette er spesielt viktig
i oppfølgingen av personer med kroniske sykdommer, som bl.a. kols.
Gjennom Kompetanseløft 2020 er det formulert en rekke tiltak for
å sikre at grunn- og videreutdanningene holder god kvalitet og er
tilpasset tjenestens behov.
Helsedirektoratet har fått i oppdrag
å vurdere hvorvidt innholdet i dagens videreutdanning for sykepleiere
møter behovet i tjenesten. De skal også utrede etablering av én eller
flere kliniske videreutdanninger på masternivå som møter behovet
for breddekompetanse i tjenesten, både i kommunen og i sykehus.
I juni skal Stortinget behandle
forslag om å innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester. Kols-pasienter har behov for tjenester fra personell
som ikke finnes i alle kommuner i dag. På sikt vil endringen føre
til at alle kommuner kan knytte til seg bl.a. psykolog og ergoterapeut,
i tillegg til lege, fysioterapeut, sykepleier og andre grupper.
Fra 1. mars har vi innført krav
om at leger i kommunale helse- og omsorgstjenester må være spesialister
i allmennmedisin, eller under spesialisering. Leger med økt kompetanse
i allmennmedisin vil ha bedre forutsetninger for å følge opp personer
med flere sykdommer, som f.eks. gjelder mange kols-pasienter. Stortinget
slutter seg til primærhelsemeldingen, folkehelsemeldingen vil bidra
til å videreføre og forsterke innsatsen i kjølvannet av NCD-strategien
2013–2017, og regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak.
Jeg mener at kols-pasienter og andre
med langvarige, kroniske tilstander vil få et bedre tilbud med regjeringens politikk.
Det tar lengre tid å endre praksis enn det tar å utarbeide en strategi
eller en plan. Vi har en NCD-strategi, og vi legger nå til rette
for nye måter å arbeide på. Ved Stortingets tilslutning til de ulike
meldingene, mener vi nå at vi er på rett vei i utviklingen av helse-
og omsorgstjenestene. Tilbudet til personer med kronisk sykdom vil
bli bedre, og vi skal klare å nå NCD-målene som Stortinget har satt.
Kjersti Toppe (Sp) []: Vi har fått ein NCD-strategi
som er veldig tydeleg og konkret på tiltak som skulle gjera oss
til eit føregangsland når det gjeld førebygging og behandling av
kols. Slik sett er eg ikkje heilt fornøgd med svaret frå statsråden,
som viser til primærhelsemelding og folkehelsemelding, og at dette
skal føra til at vi skal vera i verdseliten på kols-feltet. Eg saknar
ei konkret tilbakemelding på dei forskjellige tiltaka som ligg i strategien
– om kva som er gjort opp mot dei punkta.
Kritikken ute i tenestene er at
her har ein kunnskap, her har ein dei faglege retningslinjene, men
ein har enno ikkje klart å få dei implementerte. Da hjelper det
jo ikkje med ei primærhelsemelding, for ho var mindre konkret for
kols enn den strategien som er. Da hjelper det ikkje å visa til
ei folkehelsemelding, for ho var òg mindre konkret. Da snakkar vi
om primærførebygging – det er kjempeviktig. Men når det gjeld oppfølging,
diagnostisering, av alle dei som har kols og ikkje har fått diagnosen,
hjelper det ikkje med primærhelsemeldinga som er levert. Her må
ein inn med heilt konkrete tiltak, og ein må fokusera mykje meir
på kols-pasientane både i allmennpraksis og på sjukehus, ikkje minst
for å få betre kartlegging og tidlegare diagnostisering. Ein krev
eit folkeopplysningsarbeid slik at folk veit at ein skal undersøka
seg, og at ein veit at ein kan måla lungefunksjonen. Det er veldig
viktig at ein ikkje lèt så mange vera udiagnostiserte, òg for å
betra prognosen.
Så har eg eit spørsmål. Tiltak mot
røyking er det viktigaste og einaste som kan påverka dødelegheita
ved kols positivt. Eg veit at regjeringa har vore negativ til å
lata røykeavvenningsmiddel til denne pasientgruppa koma på blå resept,
mens ein har late middel mot alkoholavhengigheit koma på blå resept
for dei som har eit alkoholmisbruk. For at ein skal nå målet om
å verta eit føregangsland – vil statsråden og regjeringa revurdera
dette standpunktet på sikt? Det har også ei økonomisk side. Ein
gir det ikkje til alle, men å kunna gi det på blå resept knytt opp
mot ein diagnose, ut frå graden av alvor, trur eg det kunne vore
oppslutnad om i Stortinget – slik det ser ut no.
Statsråd Bent Høie []: I mitt innlegg, som i stor
grad var en gjengivelse av det skriftlige svaret som representanten
har fått for ikke så veldig lenge siden, er det en ganske grundig
gjennomgang av tiltak og status som er fulgt opp.
Veldig mye av det som representanten
tok opp i sitt hovedinnlegg, handlet om hvordan man skal få vedtatte
retningslinjer og tiltak implementert i praksis. Det er jo et stort
spørsmål. På veldig mange områder i helsetjenesten mangler det ikke
retningslinjer, planer og strategier. Det som er utfordringen, er
implementeringen, å få til endring i praksis. Flere strategier,
planer og retningslinjer på toppen av eksisterende – i tillegg til
eksisterende – er ikke nødvendigvis det som fører til resultater.
Derfor er primærhelsemeldingen og en del av de virkemidlene som
ligger der, avgjørende for implementering også for kols-pasientene,
fordi det er det å finne nye måter å jobbe på som bidrar til endring.
Primærhelseteam er der en griper fatt i utfordringen som er i dagens
primærhelsetjeneste. At fastlegene ikke blir en sterkt nok integrert
del av det samme helsetilbudet, at en ikke klarer å jobbe godt nok
tverrfaglig i primærhelsetjenesten, skal man prøve å løse gjennom
å organisere helsetjenesten på nye måter. Det stiller tydelige kompetansekrav
til kommunene: å bidra til at flere av kommunens helsetjenester
blir samlokalisert, samorganisert, sånn at ikke pasienter med sammensatte
lidelser og kroniske sykdommer opplever kommunen som «siloorganisert».
Alt dette er tiltak som handler
om hvordan vi skal klare å implementere det som er god praksis for
de store pasientgruppene, f.eks. kols-pasientene. Det som kjennetegner disse
pasientgruppene, er at de veldig ofte ikke bare har én diagnose,
de har flere diagnoser. Kols-pasienter har ofte også f.eks. diabetes,
hjerte- og karlidelser, utover kols. Dette er pasienter som nettopp
ikke er tjent med at vi tenker en silo- og diagnosebasert helsetjeneste,
men at vi har en helsetjeneste som klarer og evner å jobbe på tvers
med høy kompetanse. Derfor er dette virkelig tiltak som skal bidra
til at vi kommer vekk fra den situasjonen at vi stadig lager gode
veiledere, gode beskrivelser av hva som skal være praksis, men at
pasientene opplever at det ikke fører til endring i praksis.
Kjersti Toppe (Sp) []: Takk igjen til statsråden,
som tok ordet.
Statsråden viser til eit skriftleg
spørsmål frå i vinter. Det er ein grunn til at eg har fremja denne
interpellasjonen. Det er sjølvsagt fordi eg ikkje var fornøgd med
svaret, som eg meiner ikkje var ein grundig gjennomgang av korleis regjeringa
har følgt opp denne strategien.
NCD-strategien var tydeleg. Den
hadde konkrete punkt. Eg kan ikkje sjå, verken i det skriftlege
svaret eller svaret her i dag, at ein har vore innom dei konkrete
punkta. Det synest ikkje eg er så bra, for dei punkta var faktisk
veldig gode.
Det er klart at ein kan ha ei slik
forståing av korleis ein skal løfta feltet, at dette skal inn i
den store satsinga på primærhelsetenesta. Det kan fungera, men her
har ein sett eit klart mål om 25 pst. reduksjon innan 2025. No har
det gått fire år, og eg spør: Kor stor har reduksjonen vore til
no? Kva gjer statsråden med at 75 pst. av dei som har kols, ikkje
veit om det sjølve? Vil primærhelsemeldinga sørgja for at desse
får veta om det? For skal ein forbetra dette området, må ein i alle
fall begynna med å få tak i dei som har sjukdomen utan å veta om
det. Om ikkje, hjelp det ingen ting. Eg ber ikkje om fleire strategiar,
eg ber ikkje om ein ny handlingsplan. Eg ber berre om at dei tiltaka
som finst i den eksisterande strategien, vert sett, vert følgt opp,
og vert implementerte ute i tenesta.
Statsråd Bent Høie []: Det er det selvfølgelig også
mitt ønske at de blir, og på en rekke av de områdene er det satt
i gang tiltak. Men mitt svar var at når representanten prøver å
framstille det som om primærhelsemeldingen og de grepene som ligger
der, ikke er svar på disse utfordringene, så er jeg uenig i det.
De utfordringene som representanten beskriver, er i veldig stor
grad knyttet til utfordringer med hvordan vi skal få vedtatte forbedringer
implementert i praksis, og det er en generell utfordring i helsetjenesten.
Vi er nødt til å lage enten nye måter å jobbe på eller nye verktøy
for implementering for å få dette til. En av de måtene vi gjør det
på nå knyttet til kronisk syke pasienter, er piloten på ParkinsonNet,
som nå er igangsatt, som nettopp er en pilot basert på en måte å
jobbe på der vi sikrer at helsetjenesten i større grad jobber i nettverk
rundt den enkelte pasient, at en finner helsetjenester som faktisk
har kunnskap om den sykdommen en har, og at en har tilgang til informasjon.
Det er en måte å jobbe med implementering på i helsetjenesten for
nettopp å svare på de utfordringene som representanten tok opp.
Presidenten: Dermed
er interpellasjonsdebatten omme.