Stortinget - Møte torsdag den 11. mai 2017

Dato: 11.05.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhald

Sak nr. 4 [11:39:52]

Interpellasjon fra representanten Dag Terje Andersen til arbeids- og sosialministeren: «Jeg viser til interpellasjonsdebatten i juni 2014 til statsministeren om utfordringene i arbeidsmarkedet og hvordan regjeringen ville møte disse fra alle departementer. Tre år senere ser vi resultatene av regjeringens vente-og-se-holdning, eller som statsministeren sa, hun skulle «følge situasjonen nøye». Opposisjonen og arbeidslivets parter har presset regjeringen til de begrensede tiltak som har kommet. Regjeringen har vært uten initiativ, og resultatene er tydelige. Arbeidsledigheten i Norge er høy. Flere unge står utenfor arbeidslivet. Sysselsettingsgraden svekkes, og antallet sysselsatte i privat sektor gikk ned i 2016 (regjeringens eget nasjonalregnskap). Hverken statsministeren eller de mange fagdepartementer har hatt økt sysselsetting som hovedmål. Er statsråden fornøyd med utviklingen, eller ser hun at vi trenger en mer aktiv politikk fra alle departementer for å styrke sysselsettingen»?

Talarar

Dag Terje Andersen (A) []: Presidenten leste opp en litt annen interpellasjon enn den jeg leverte inn, for min interpellasjon var til statsministeren. Bakgrunnen for det er en tidligere interpellasjonsdebatt – det var 13. juni 2014 – der jeg tok opp de skremmende utsiktene på arbeidsmarkedet den gangen. Det var før det store oljeprisfallet, men skyene truet arbeidsmarkedet allerede den gangen.

Den gangen besvarte statsministeren interpellasjonen. Ja, hun til og med takket for at jeg den gangen reiste en viktig debatt. Siden den gangen har ledigheten økt, sysselsettingsandelen går ned, ja sysselsettingen går faktisk ned. Allikevel velger altså statsministeren å nekte å besvare interpellasjonen denne gangen. Det passer inn i bildet av at statsministeren skyver unna politisk vanskelige saker og ønsker å få drive sin markedsføring uten å måtte stå til ansvar for sine politiske resultater.

Bakgrunnen for at interpellasjonen rettes til statsministeren, er denne gangen, som forrige gang, at dersom en skal ha full sysselsetting som overordnet mål, må alle departementer ha det som overordnet målsetting for arbeidet på sine områder. Det sa statsministeren seg enig i i 2014, men ønsker altså ikke å diskutere det med Stortinget nå.

Vi må da kunne legge til grunn, når hun har valgt å la arbeidsministeren svare for seg, at arbeidsministeren er forberedt på å svare på alle områder som påvirker sysselsettingsutviklingen.

Siden interpellasjonen i 2014 har frykten for økende og høy ledighet slått til. Ingen har noen gang gitt regjeringa skylden for oljeprisfallet, som ytterligere bidro til utfordringene på arbeidsmarkedet, men regjeringa har ansvaret for å møte utfordringene med aktive tiltak. Det var det som skilte resultatene i Norge fra resten av Europa da finanskrisen rammet i 2008 og 2009.

Den gangen hadde vi en statsminister i Norge som gikk foran og ledet an i innsatsen mot utfordringene. Alle statsråder fikk beskjed om å legge fram planer for å møte ledigheten. Det ble samarbeidet tett med partene i næringslivet for å få fram gode tiltak. Det ble holdt samråd over hele landet for å finne svar på bedriftenes behov. Ja, det ble til og med holdt møter med representanter for opposisjonen i Stortinget for å lytte til råd om hvordan vi i fellesskap kunne møte utfordringene.

Denne gangen var holdningen vente-og-se, eller som statsministeren sa, følge situasjonen nøye. Samarbeidet med partene er ikke lenger like effektivt som det var under tidligere regjeringer med vekslende sammensetning. Og istedenfor å være den ledende kraft i arbeidet mot økt ledighet har statsminister Solberg måttet presses fra skanse til skanse for å komme med tiltak.

For første gang opplevde vi at regjeringa foreslo – og fikk vedtatt – å redusere antall tiltaksplasser, samtidig som de varslet høy ledighet. For første gang opplevde vi at regjeringa strammet inn på permitteringsregelverket, samtidig som de varslet økt ledighet. Finansministeren sa til og med i Stortinget at det var viktig ikke å sette inn tiltak for tidlig. Det måtte gå galt!

Mange fra regjeringa har sagt at krisen denne gangen skiller seg fra krisen i 2008 og 2009, og da sier vi: Ja, nettopp. Det er derfor vi også har foreslått tiltak for å møte denne krisen med andre tiltak. For å møte en konjunkturledighet må en rette innsatsen inn mot den eller de sektorene som har lavkonjunktur. Når oljeselskapene strammer inn på aktiviteten, blir det mindre å gjøre for leverandørindustrien. Men da er jo tida inne for å få gjort noe av alt det som blir utsatt i tider med høyt press. Derfor har vi foreslått økte bevilgninger til Petroleumstilsynet, for å se til at det ikke knipes på vedlikehold, men heller fokuseres på vedlikehold i en tid med lav aktivitet. Derfor har vi tatt til orde for å øke aktiviteten ved å plugge oljebrønner, som allikevel skal plugges, og gjøre det når det er ledig kapasitet. Sånn kan vi skape aktivitet for dem som har lite å gjøre.

Mange av dem som leverer til oljeindustrien, blir rammet av redusert aktivitet. Derfor har vi f.eks. foreslått å investere mer i elferjer, sånn at verftene som har lite oppdrag på grunn av lav aktivitet i oljesektoren, kan bruke sin kapasitet og utvikle sin kompetanse på andre områder.

Sånn er det mulig å drive systematisk motkonjunkturpolitikk for å møte utfordringene og dempe virkningene og hjelpe folk og bedrifter gjennom lavkonjunkturen. Men regjeringa har altså strittet imot.

Situasjonen vi har i dag, er veldig alvorlig. Arbeidsledigheten har stabilisert seg på et høyt nivå i norsk sammenheng. Selv om tallet på helt ledige gikk marginalt ned på den siste oversikten fra Statistisk sentralbyrå, er det fortsatt 124 000 ledige, og ungdomsledigheten er høy.

Men enda mer alvorlig er utviklingen i sysselsettingsandelen, som er redusert til 66,8 pst., det laveste på flere tiår. Og verst av alt: Antall sysselsatte i Norge går også ned ifølge tall fra SSB i april i år. Og regjeringas egne tall, nasjonalregnskapet for 2016, viser at sysselsettingen i privat sektor går ned.

Jeg er redd for at også denne debatten fra statsråden blir møtt med de etter hvert vanlige snakkepunktene fra Høyres PR-avdeling. Det påstås at nå stiger sysselsettingen, til tross for at SSB dokumenterer det motsatte. At vi driver med svartmaling, er ord som går igjen – en av de faste formuleringene. Og at det næringslivet trenger nå, er ikke skatteskjerpelser, er ett av snakkepunktene som gjentas. Men utviklingen i retorikk hjelper ikke på situasjonen, det må utvikles politikk.

Når sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen understreker som en kommentar til utviklingen at «Norge har et problem», håper jeg vi kan få til en mindre slagordpreget debatt om veien videre. De milliardene av skattelette som er gitt, har ikke gitt noen dynamisk effekt. Det er nok en gang bevist at det ikke gir økt sysselsetting, men økte forskjeller.

Men det er mange politiske beslutninger her i huset som påvirker mulighetene for økt sysselsetting framover:

  • Kommuneøkonomien er helt avgjørende for kommunenes mulighet til å investere og skape aktivitet, i tillegg til den velferd som produseres i kommunene.

  • Landbrukspolitikken, som vi akkurat har diskutert her i Stortinget – og regjeringa led heldigvis nederlag – er selvfølgelig avgjørende for å drive landbruk over hele landet, men det er også avgjørende for tusenvis av ansatte i foredlingsindustrien, som f.eks. er helt avhengig av importvernet.

  • Fiskeripolitikken er helt avgjørende for at ikke noen få skal forvalte eller eie våre felles ressurser, men gi grunnlag for verdiskaping over hele landet.

  • Anbudsutlysningene på store samferdselsprosjekter avgjør om det er mulig for mindre, norske entreprenører å delta i konkurransen.

  • Mineralsatsingen som den forrige regjeringa la opp til, kan gi grunnlag for ny verdiskaping hvis den hentes fram igjen fra skuffen.

  • Reiselivssatsingen kan gi vekst i en viktig næring over hele landet.

  • Styrket innsats på grønn teknologi, som vi foreslår i våre budsjetter, er viktig for klima og miljø, men det kan også gi ny verdiskaping.

  • Utdanningspolitikken, med en felles skole for alle, bedring av yrkesfagopplæringen, flere lærlingplasser og ikke minst muligheter for livslang læring og oppdatering, vil avgjøre om vi klarer å redusere antallet som faller utenfor.

  • Familiepolitikken er avgjørende for folks mulighet til å delta i arbeidslivet.

  • Arbeidsmarkedspolitikken vil avgjøre om vi greier å stoppe økningen i antallet som faller utenfor.

Når vi i dag har denne debatten, tre år etter interpellasjonen statsministeren den gangen valgte å besvare, er resultatene nedslående og utfordringene større enn for tre år siden. Arbeidsledigheten er høyere, sysselsettingsandelen er lavere, sysselsettingen går ned, flere er på uføretrygd, antallet unge på uføretrygd økte med 37 pst. fra 2013 til 2016, og så vidt jeg har fått med meg, dokumenterer de siste tallene at den økningen også har fortsatt i år, flere er langtidsledige, flere er avhengig av sosialhjelp. Derfor inviterte jeg statsministeren til en samtale om hvordan vi i fellesskap og på alle departementsområder skal finne tiltak for å snu den negative utviklingen for landet, gjenreise målet om Europas laveste ledighet og kanskje samles om noen tiltak for å nå det målet.

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg begynne med å takke representanten Andersen for i denne interpellasjonen å ta opp et av regjeringens mest prioriterte områder, nemlig å legge til rette for ny vekst og økt sysselsetting i Norge. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og den må vi bruke godt.

Regjeringens viktigste mål er at flest mulig skal ha en trygg jobb å gå til. Arbeid gir innhold i tilværelsen, sosialt fellesskap, inntekt og trygghet. At mange er i jobb, er også forutsetningen for våre offentlige tjenester og ytelser. Høy sysselsetting er selve grunnlaget for velferdssamfunnet. Sysselsettingsraten økte i høykonjunkturen fram til 2008, men har falt fra 72 pst. i 2008 til 67,3 pst. i 2016. Antallet unge utenfor skole og arbeid steg sterkt fra 2008 til 2013. Veksten har deretter bremset opp, men antallet utenfor har fortsatt økt.

Etterspørselen etter arbeidskraft har utviklet seg svakt, først på grunn av den internasjonale finanskrisen, deretter på grunn av oljeprisfallet og de store oljeomstillingene. Etter oljeprisfallet har det vært viktig å unngå at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå, slik den gjorde på 1990-tallet. Derfor har regjeringen ført en kraftfull økonomisk politikk, vi har styrket arbeidsmarkedspolitikken, og ledigheten er på vei ned. Gitt de satsingene regjeringen har hatt på forskning og utdanning, samferdsel og infrastruktur og skattelettelser, er det godt gjort å skulle hevde at dette er preget av «vente-og-se».

Det er heller ikke slik at det ikke har blitt flere sysselsatte de siste årene. Det har blitt 139 000 flere sysselsatte siden 2008, og 43 000 flere siden 2013, men samtidig har befolkningen vokst mer. Høy befolkningsvekst som følge av høy arbeidsinnvandring og en økning i antall flyktninger bidrar til at andelen sysselsatte har falt. Det har også blitt flere eldre i befolkningen, og det trekker også den samlede andelen sysselsatte ned. Sysselsettingen blant unge har falt, men samtidig har det blitt flere unge under utdanning under denne regjeringen. Utdanning er en investering for framtiden.

I Norge har vi vært vant med lav arbeidsledighet. Vi har også hatt høy reallønnsvekst i en årrekke. Det hadde vi bl.a. på grunn av høye oljepriser og en gunstig utvikling i bytteforhold overfor utlandet. Slike lykkelige omstendigheter kan vi ikke ta for gitt framover.

Perspektivmeldingen trekker opp en rekke utfordringer for Norge i årene som kommer. En av de viktigste er at befolkningen blir eldre. Det betyr at en mindre del av befolkningen jobber, og at utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil øke. Det forsterker problemene at mange i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet. Dette er en stor, og felles, utfordring i norsk politikk.

Perspektivmeldingen viser til at en bærekraftig utvikling krever at vi legger til rette for lav ledighet og høy sysselsetting. Når levealderen øker, må den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet øke. Samtidig må flere finne sin plass i arbeidsmarkedet. En arbeidsstyrke med rett kompetanse og et skatte- og trygdesystem som gjør det lønnsomt å jobbe, er sentrale forutsetninger for høy sysselsetting. Regjeringens politikk følger derfor opp arbeidslinja ved at det alltid skal være mer å tjene på å være i jobb enn å motta en ytelse fra en av våre inntektssikringsordninger. Flere forslag til endringer i AAP-ordningen som skal bidra til at færre enn i dag blir gående i passive stønadsløp, ligger nå til behandling i Stortinget. Regjeringens omfattende gjennomgang av botidskrav for rett til ytelser og de særskilte ordningene for flyktninger ligger også på Stortingets bord.

De siste fire årene har regjeringen ført en aktiv politikk for å legge til rette for ny verdiskaping, vekst og jobber. Høy velstandsvekst krever en økonomisk politikk som legger til rette for nyskaping og videreutvikling. Og vi trenger, ikke minst, flere jobber i privat sektor.

Regjeringens arbeid med reformer er del av en offensiv strategi for å trygge Norges framtid. Skattereformen, kommunereformen, regionreformen, jernbanereformen, politireformen og opprettelsen av Nye Veier AS er sentrale eksempler. Viktige elementer i vår strategi for å øke evnen til omstilling er lavere skatter, bedre infrastruktur og forenkling av offentlige reguleringer. Det gir bedriftene et godt utgangspunkt for å skape nye verdier. Også regjeringens satsing på innovasjon, forskning og utvikling vil på sikt bidra til økt lønnsomhet i bedriftene, økt konkurransekraft i næringslivet og økt verdiskaping i norsk økonomi.

For å møte konsekvensene av nedgangen i oljerelatert virksomhet forsterker regjeringen raskt innsatsen for å støtte opp under sysselsetting og aktivitet i de mest utsatte områdene, senest i statsbudsjettet 2017. Budsjettet for 2017 bidrar til å stimulere aktiviteten i økonomien og inneholder, som i 2016, en målrettet tiltakspakke mot ledighet, i hovedsak på Sør- og Vestlandet og i de mest berørte bransjene.

Dette er bare noen av de grepene vi har tatt. Noe av dette vil virke sterkere over tid, som skattelette for økt verdiskaping, investeringer i forskning, utvikling og utdanning, og forenkling av regelverk. Andre av regjeringens tiltak virker raskt, som tiltakspakkene rettet mot Sør- og Vestlandet og en styrket innsats for ledige.

Nå ser vi at politikken gir resultater. Den registrerte arbeidsledigheten har falt i 2017. I april var det 7 000 færre helt ledige enn på samme tid i fjor, og i 17 av landets fylker er det færre helt ledige det siste året.

Ikke bare regjeringen forventer at arbeidsmarkedet i 2017 blir bedre enn i 2016. Navs bedriftsundersøkelse 2017 fra april viser at bedriftene er mer optimistiske i år enn i fjor når det gjelder sysselsetting. Det gjelder ikke minst i vestlandsfylkene. SSB og Norges Bank forventer at veksten i antall sysselsatte vil ta seg opp i år.

Regjeringens offensive politikk, ikke minst finanspolitikken, motvirket at ledigheten økte mer enn den gjorde da internasjonale konjunkturer og oljeprisfall rammet Norge. Svekkelsen av kronen de siste årene legger til rette for ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv. Partene i arbeidslivet har tatt ansvar og kommet til enighet om moderate oppgjør som bidrar til å styrke konkurransekraften til norsk næringsliv og sikre norske arbeidsplasser. Partssamarbeidet på den enkelte arbeidsplass er også helt sentralt for å få til den omstillingen mye av vårt næringsliv står midt oppe i. Denne regjeringens initiativ til investeringer for framtiden innenfor bl.a. utdanning, forskning og samferdsel, vekstfremmende skattelettelser, og en rekke grep som styrker arbeidslinjen, legger grunnen for høy sysselsetting og lav ledighet framover.

Selv om det nå lysner for norsk økonomi og flere kommer i arbeid, ligger det en stor utfordring foran oss. Vi må sørge for at flere kan ta del i velstandsøkningen, og at flere bidrar til å finansiere goder gjennom sin arbeidsinnsats.

Nedgangen i sysselsettingsraten som har pågått over tid, er en felles utfordring – for myndigheter, for politiske partier og for partene i arbeidslivet. Å komme tilbake til den høye sysselsettingsandelen som vi hadde, vil kreve mer av oss enn tidligere. Befolkningen øker og eldes, og antallet innvandrere som må få økt innpass i det norske arbeidslivet, øker. Det er trekk i det norske arbeidsmarkedet som vil kreve andre tiltak og løsninger enn dem vi har tatt i bruk. Vi kan ikke bare gjøre mer av det vi har gjort før. Vi vil kunne oppnå bedre resultater hvis samarbeidet med arbeidslivets parter innrettes offensivt mot nye mål. Dette er det naturlig at partene inviteres med på framover.

La meg avslutte med en oppsummering: Regjeringens viktigste mål er at flest mulig skal ha en trygg jobb å gå til. Regjeringen har fulgt opp dette med en lang rekke konkrete og kraftfulle grep innenfor en rekke politikkområder – for å bremse økningen i arbeidsledigheten og legge til rette for et konkurransedyktig og nyskapende næringsliv, en kompetent arbeidsstyrke og høy sysselsetting.

Dag Terje Andersen (A) []: Takk for svaret fra statsråden, som for så vidt var som fryktet og i liten grad en invitasjon til dialog om de mange politikkområder som må virke sammen for å nå målsettingen om full sysselsetting. Jeg er trygg på at flere vil komme inn på eksempler på det i løpet av debatten.

Statsråden viste til sysselsettingsandelen. Hun velger seg noen spesielle år og kommer fram til at dette er noe som egentlig er et problem de har arvet fra den forrige regjeringa. La meg da bare understreke et faktum: Fra den forrige regjeringa tiltrådte i 2005 til den fratrådte i 2013, økte sysselsettingsandelen i Norge, til tross for at den perioden inneholdt en finanskrise.

Statsråden sier at flere kommer i arbeid. Jeg står her med utskrift av statistikken fra Statistisk sentralbyrå for april i år. Jeg skal få lov til å referere tre tall: Arbeidsstyrken i Norge er redusert med 25 000 – altså slutter folk å søke arbeid. Når det gjelder sysselsatte i Norge, er vi minus 14 000 i forhold til ett år tidligere – altså går sysselsettingen ned. Men selv om sysselsettingen går ned – antallet folk som går på arbeid hver dag i Norge – kommer det jo fram at arbeidsledighetstallene blir redusert fordi arbeidsstyrken er redusert. Arbeidsstyrken er redusert med 25 000, sysselsettingen er redusert med 14 000, og derved har ledigheten blitt redusert med 11 000. Da må jeg nesten få lov til å spørre: Mener statsråden faktisk at dette er gledelige tall, når flere ledende økonomer gir uttrykk for at nå har vi store utfordringer i samfunnet vårt, som krever en samordnet innsats fra alle departementer for å få sysselsettingen opp igjen?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg tror ikke det er noen av oss som skal være spesielt glad for at sysselsettingsandelen er redusert. Det er jo ingen tvil om at sysselsettingsandelen er blitt redusert fra 2008. To tredjedeler av nedgangen i sysselsettingsandelen var før 2013, altså før oljeprisfallet, resten etterpå. En stor del av sysselsettingsfallet skyldes innvandring og en aldrende befolkning. Vi kan gjerne diskutere når sysselsettingsandelen begynte å falle, dvs. 2008, og når mesteparten av fallet fant sted, nemlig før 2013, men utfordringen er jo den samme. Sysselsettingsandelen har gått ned, og det er en stor utfordring, uavhengig av årsak og uavhengig av når det inntraff.

Vi ser nå – i tillegg til aldrende befolkning og innvandring – at flere unge trekker seg ut av arbeidsmarkedet, bl.a. for å ta utdanning. Det skal vi være glad for, for vi vet at mange av de unge som mistet jobben nå i forbindelse med oljenedturen, hadde ikke engang fullført videregående. Flere av dem trenger utdanning.

Som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Regjeringens fremste oppgave er å trygge jobber og å skape flere jobber. Vi har visst lenge at vi har vært for oljeavhengige, at vi trenger flere bein å stå på. Det sa til og med perspektivmeldingen til den forrige regjeringen. Men for lite er blitt gjort for å omstille Norge til en ny tid. Det er det regjeringen nå satser mye på, bl.a. gjennom næringsrettet forskning og innovasjon, gjennom kunnskap og utdanning, gjennom infrastruktur og utbygging av samferdsel og gjennom en økonomisk politikk som også bedriftene etterlyser.

Vi ser nå resultatene. Vi ser at utenforskapet har økt, men det er bremset betydelig opp sammenliknet med tidligere. Vi ser at ledigheten går ned, og det skal vi være glad for. Men fortsatt har vi en jobb å gjøre for å få sysselsettingsandelen opp og ledigheten ytterligere ned.

Vi ser nå gode lystegn. Alle som forsøker å spå litt i glasskulen, sier det samme. Vi ser at ledigheten går ned, og at bedriftene melder om økt optimisme. Jeg føler meg trygg på at den politikken vi fører, og de tiltakene som er iverksatt, kommer til å bidra til ytterligere nedgang i arbeidsledigheten og ytterligere jobbvekst i årene som kommer.

Rigmor Aasrud (A) []: I Norge har vi hatt små ulikheter mellom folk. Vi har hatt små lønnsforskjeller, gode og omfordelende velferdsordninger og et skattesystem som har bidratt til å utjevne mellom dem som har minst, og dem som har mest. Det skyldes ikke tilfeldigheter, det skyldes politisk vilje og valg av politiske løsninger.

Nå øker forskjellene, ikke mye, men nok til at det er grunn til å være urolig. Forskjellene øker mellom folk, forskjellene øker mellom regioner, og forskjeller er med på å undergrave samfunnsstrukturene våre. Det skyldes i hovedsak at færre er i arbeid, og at flere har fått store skatteletter. Flere opplever utenforskap og utrygghet.

I innlandet har vi lenge levd i det som noen kaller oljeskyggen. Vi har skåret dårlig på mange indikatorer, som lavere sysselsettingskrav, flere på trygdeytelser og lavere gjennomsnittlig utdanningsnivå. Det samme gjelder for inntekter.

På landsmøtet vårt for fire år siden vedtok vi å utarbeide en egen strategi for innlandet. Vi fulgte den opp i regjeringen ved å sette ned et innlandsutvalg, et utvalg som Solberg-regjeringen, etter en lang tenkepause og litt pussing på mandat og sammensetning, valgte å videreføre. Mange kloke mennesker brukte tid og krefter på å analysere, diskutere og finne løsninger. Resultatet ble en rapport som gir gode råd om hva som skal gi mer utvikling i innlandet. Men rapporten ble som kjent lagt i en skuff, og der ligger den.

Nå sies det fra regjeringshold at det går bra i innlandet, i motsetning til på Vestlandet. Krisen er bare regional. Lenge har mobilitet vært en av regjeringens tiltaksstrategier. Folk må flytte på seg for å få jobb – til innlandet, der ledigheten er lav. Fortsatt er ledigheten i innlandet lav, men sysselsettingen går ned. I Oppland var det 94 753 i arbeid i 2013. Ved årsskiftet i år var det 93 131 – over 1 600 færre i arbeid på tre år. Tallene for Hedmark viser den samme utviklingen. Andelen som er i arbeid, er lav i forhold til resten av landet. Næringslivet har utfordringer med å tjene penger og bidra til nyskaping. Det er altså ikke riktig sånn som det sies fra regjeringen, at alt går bra i innlandet. Vi trenger en regjering som ser muligheter i Oppland. Det hjelper lite at ledigheten er lav, når sysselsettingen går ned.

Innlandet har mange muligheter, men da trenger vi drahjelp. Vi har miljøer på Raufoss i verdensklasse, men de kom ikke med da regjeringen delte ut nye utviklingsmidler gjennom GCE-ordningen. Vi har biomiljøer på Hamar, som også er i verdensklasse, men vi fikk ingen støtte til å etablere senter der for å bidra til utvikling. Vi har en romfartsindustri og et forskningsmiljø som regjeringen planla å bygge ned. Heldigvis snudde Stortinget om på det. Når regjeringen ikke bidrar med midler direkte, er det fylkeskommunen som må bidra. Men kuttet i de regionale utviklingsmidlene gjør at mulighetene er færre. Hva mener statsråden skal til, og hvilke tiltak ønsker hun å legge til rette for, for at innlandet skal være mottakere av dem som har mistet arbeid andre steder i landet, når mobilitet skal være en av tiltaksstrategiene?

Vi har fått revidert nasjonalbudsjett i dag. Jeg er veldig klar over at vi skal diskutere det senere, men jeg må si at jeg blir veldig overrasket over regjeringens manglende handlingskraft. I revidert nasjonalbudsjett står det at man trenger 170,8 mill. kr mindre fordi det er «redusert behov for å finansiere planlagt tiltaksnivå», som det står. Jeg er nødt til å spørre statsråden: Betyr ikke det at man ikke har klart å gjennomføre de tiltakene og de bevilgningene som Stortinget har stilt til rådighet for å bøte på arbeidsledigheten? Det står at man «mottok og gjorde opp færre refusjonskrav fra tiltaksarrangør», jeg regner ikke med at de har jobbet gratis. Med et handlekraftig Nav burde man klare å bruke midlene på andre ting. Hvis vi ser på de beregningene som regjeringen har gjort for å legge til rette for 500 nye tiltaksplasser nå, er det altså 2 500 tiltaksplasser som ikke ble brukt i 2016. Det er ganske alvorlig.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg var glad for at representanten Dag Terje Andersen kom med denne interpellasjonen. Det er åpenbart et viktig tema. Derfor var skuffelsen veldig stor da jeg hørte hans innlegg. Retorikken er ikke ny, til tross for endringer i arbeidsmarkedet. Ikke en tøddel er forandret, ikke et komma er flyttet, ikke et punktum er borte – det er helt likt, ingen forskjell.

Andersen gikk ikke til sitt hode da han skulle lage dette innlegget. Han gikk i den skuffen han har på kontoret, og så rasket han sammen noen gamle innlegg han har holdt. Som vanlig når Arbeiderpartiet snakker, tar de opp veldig mange temaer, uten at noen går i dybden på noen av dem. Jeg tror det er slik de tror de vinner debatter – ved å være substansløse mitraljøser. Ellers ser jeg at Arbeiderpartiet endelig har funnet fram AKU-tallene fra april. Det var ikke et øyeblikk for tidlig etter at de ble tatt i bløff når det gjaldt ledighetsfilmen de sponset på Facebook.

Spørsmålet man bør stille seg når man diskuterer denne viktige problemstillingen, er: Når kom knekket i sysselsettingsandelen? Jo, det kom i 2008. Det kom i forbindelse med finanskrisen. Det er kanskje ikke så overraskende i seg selv, men det betyr at hver gang Arbeiderpartiet snakker om hvor godt de håndterte finanskrisen, bør vi ta det med en klype salt. Det betyr at hver gang Arbeiderpartiet snakker om hvor mange flere arbeidsplasser som ble skapt under den rød-grønne regjeringen, må vi ta det med en liten klype salt. Og hvorfor det? Jo, fordi det viste seg at det stort sett var utenlandsk arbeidskraft.

Hvor lenge har vi snakket om lav sysselsettingsandel blant enkelte grupper i samfunnet vårt? Jeg snakker da om unge personer med lav kompetanse, enkelte innvandrergrupper og personer med nedsatt arbeidsevne. Vi har snakket om det i årevis. Tiltak er blitt satt i verk, mye ressurser er brukt, avtaler er blitt gjort – fortsatt ser vi de samme utfordringene. Det er alvorlig. Derfor hadde denne regjeringen som mål nettopp å gjøre noe med dette, nettopp å snu denne utviklingen – og det ser man på det regjeringen gjør.

Ta f.eks. yrkesfagsatsingen, hvordan vi nå løfter yrkesfagene, og hvordan yrkesfag nærmest er blitt en ikke-debatt på grunn av den politikken regjeringen leverer. Lærlingtilskuddet er ett eksempel. Det er hevet med 20 000 kr per kontrakt. Og videre:

  • Kampen mot arbeidslivskriminalitet for å få flere til å velge yrkesfagene: En strategi er utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er viktig, absolutt!

  • Opprydding i ungdomsgarantien: Dere husker den garantien som skulle hjelpe unge mennesker ut i arbeid, men som viste seg bare å være en garanti for garantibrudd. Det rydder vi opp i nå. Vi innfører en reell ungdomsgaranti.

  • Gjennomgang av tiltakssystemet i Nav: Her er det ganske mye vi kunne snakket om, men la meg si det slik – vi kan kalle det en tillitsreform, hvor vi skal stole på de faglige vurderingene som kan gjøres i Nav, og politikerne skal styre og bestemme mindre. Vi skal unngå de køene – eller restansene, som det heter på byråkratspråket – som oppsto i forbindelse med implementeringen av Nav-reformen, som gjorde at tre arbeidsministre fra Arbeiderpartiet måtte møte for kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Man ser det også på hvordan vi prioriterer de tiltakene som fungerer best: lønnstilskudd – et tiltak alle har vært enige om at man må satse mer på. Ja, nå satses det mer. Nå er det flere som går på lønnstilskudd enn det var tidligere. Og for ikke å snakke om en ansvarlig økonomisk politikk, med lavere skatt på arbeid, lavere skatt på arbeidsplasser. Jeg minner om at alternativet er høyere skatt på dette.

Da må man spørre seg: Hvis man ikke er villig til å endre politikk og utvikle politikk når samfunnet rundt en ser annerledes ut, når arbeidsmarkedet er i endring, hva slags alternativ stiller man da opp med i en valgkamp?

Sysselsettingsandelen er en viktig utfordring, og vi skal fortsette å løse denne også etter valget til høsten.

Erlend Wiborg (FrP) []: Hadde det ikke vært uparlamentarisk, ville jeg ha sagt at det er sjelden jeg har hørt et innlegg i forbindelse med en interpellasjon som er mer fullt av floskler enn det representanten Dag Terje Andersen holdt her i dag. Representanten snakket om at det er Høyres PR-avdeling som må ha skrevet innlegget til statsråden. Det blir jo da interessant å se om de resterende representantene fra Arbeiderpartiet kommer med ferdigskrevne manus eller ikke. Innlegget og interpellasjonen til Andersen bærer preg av å være skrevet for lenge siden, og i utgangspunktet er det knapt et innlegg, det er mer en samling av valgkampretorikk og talepunkter. Ting går bra i Norge. Norge er et bra land å bo i, ting går i riktig retning i Norge. Ja, vi har utfordringer, som vi tar tak i, og det er ting som bør forbedres, men av interpellasjonsinnlegget på ti minutter kan man jo få inntrykk av at svartedauden har kommet tilbake til Norge.

Arbeidsledigheten har nå falt fem måneder på rad. Det viser tydelig at den politikken regjeringen og stortingsflertallet har ført, faktisk virker. Vi har sørget for å bygge og ruste et næringsliv og et arbeidsliv for fremtiden, og vi har sørget for å gi næringslivet økt fleksibilitet, slik at behovene til den enkelte bedrift og ikke minst den enkelte arbeidstaker kan ivaretas bedre. Vi har et arbeiderparti som i stor grad ønsker å dra oss tilbake til 1970-tallet, der man mener at alle er like, og alle skal passe inn i en boks. Vi har en regjering som ikke bare ønsker å ta tak i den akutte situasjonen med dem som er arbeidsledige nå, men vi har også en regjering som ønsker å trygge alle de arbeidsplassene vi har, og sørge for at de faktisk sikres og kan utvikles videre. Det er derfor vi har en regjering som har tidenes satsing på vei og bane, og som bruker langt mer penger på det enn Arbeiderpartiet noen gang har ønsket. Det er bra for den kortsiktige arbeidsledigheten, men ikke minst er det bra med tanke på at vi skaper et mer mobilt arbeidsmarked – det blir lettere å ta seg jobb lenger unna. På akkurat samme måte kan jeg dra frem at når denne regjeringen har ført en helsepolitikk som har medført 80 000 færre i helsekø, gjør det at flere mennesker kan komme tilbake i arbeid raskere, i stedet for å være hjemme og vente på en operasjon.

Ulikhet har også blitt dratt frem her i debatten. Ulikhet kan være et problem hvis den blir for stor. Derfor har vi en regjering som er klar på å løfte de svakeste, de som har mest utfordringer. Ut fra tallene til Statistisk sentralbyrå ser man at det har ikke vært noen økning i fattigdom i Norge hvis man tar bort den store innvandringen vi har hatt. Den største faktoren for ulikhet i Norge er det faktisk Arbeiderpartiet som står bak, når de ønsker en ukritisk innvandring til Norge, og når Arbeiderpartiet tror at det blir bedre for dem med svak økonomi om man øker skattene og avgiftene dramatisk i Norge. Personer med en anstrengt økonomi vil virkelig merke både skatteøkningene og ikke minst avgiftsøkningene til Arbeiderpartiet. Vi vet også at skatte- og avgiftsopplegget til Arbeiderpartiet vil sette flere arbeidsplasser i fare. Men det er tydeligvis ikke så viktig for Arbeiderpartiet, for fokuset til det partiet og representanten Andersen er mer å komme med valgkampretorikk.

Arbeidsledighet er alvorlig for den enkelte og for samfunnet. Ja, jeg tar arbeidsledigheten langt mer på alvor enn jeg tar Arbeiderpartiets ferdigskrevne valgkampmanus på alvor. De arbeidsledige fortjener også en politikk som faktisk virker. Vi har en regjering som nå har ført en politikk i fire år, og vi ser resultatene. Til tross for den største oljeprisnedgangen på 30 år ser vi nå at arbeidsledigheten faller i Norge, og da synes jeg det er synd at Arbeiderpartiet ikke kan glede seg over det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg også få lov å takke interpellanten for å ta opp dette viktige temaet. Den høye arbeidsledigheten på Sør- og Vestlandet har jo vært vår største og mest akutte økonomiske utfordring i denne stortingsperioden. For den enkelte betyr arbeidsledighet – eller kan bety – tapt livskvalitet fordi man mister arbeidsfellesskapet. For familiene betyr det usikkerhet og en vanskelig hverdag, og for samfunnet betyr høy ledighet tap av ressurser som kunne vært brukt til å skape verdier.

Kristelig Folkeparti har derfor fulgt situasjonen nøye, og i flere budsjettrunder har vi bidratt til en finanspolitikk tilpasset nedgangskonjunkturen. Vi har prioritert målrettede tiltak mot ungdomsledigheten med en kraftig økning i lærlingtilskuddet, flere tiltaksplasser og flere studieplasser. Kristelig Folkeparti fikk i fjor gjennomslag for til sammen 400 mill. kr ekstra til ekstraordinært vedlikehold av bygg og infrastruktur i kommunene på Sør- og Vestlandet. Det har betydd forskjellen mellom ledighet og jobb for mange i regionen. Kristelig Folkeparti har prioritert vedlikeholdstiltak fordi det virker raskt og gir sysselsetting i privat sektor og sparer oss for utgifter i framtida.

Nå er det flere positive tegn i norsk økonomi. Fastlandsøkonomien har vokst svakt i 2016, og fastlandsinvesteringene viser vekst. Bunnen kan være nådd for norsk økonomi. Det er bra. Når det ikke har gått verre når oljeprisen har vært så lav så lenge og konjunkturene hos handelspartnerne våre har vært svake, skyldes det ikke bare en aktiv motkonjunkturpolitikk og målrettede tiltak. Mye av drahjelpen har også kommet fra vår egen valuta. Den har falt i verdi og dermed gjort tradisjonell industri og reiseliv mer konkurransedyktig internasjonalt. Bedringen i konkurranseevnen er opprettholdt gjennom moderate lønnsoppgjør. Det viser den norske modellen på sitt beste.

På den andre siden tar det trolig tid før økonomien kan friskmeldes. Det er bekymringsfullt at den samlede sysselsettingen i økonomien fortsetter å falle. Andelen sysselsatte i Norge i arbeidsfør alder har falt markant siden finanskrisen – fra 72 pst. i 2008 til 67,3 pst. i 2016, den laveste på 20 år. Halvparten av nedgangen i sysselsettingen skyldes at vi blir flere eldre, og at vi har hatt en vekst i innvandrerbefolkningen. Færre hjemmearbeidende og færre førtidspensjonister og uføre veier bare i liten grad opp i positiv retning. Fallet i sysselsettingen kan ikke fortsette. Å få flest mulig i arbeid er avgjørende for den enkeltes livskvalitet og for norsk verdiskaping og velferd på sikt.

Kristelig Folkeparti vil verne om sentrale arbeidstakerrettigheter og styrke etterutdanning og arbeidsmarkedstiltak, slik at alle får muligheter i møtet med globalisering og ny teknologi. Vi må også sikre at flere kan stå lenger i arbeid ettersom levealderen blir lengre. Norskopplæring og lønnstilskudd må prioriteres for å få flere ikke-vestlige innvandrere i arbeid. Yrkesfagutdanningen må bli mindre teoretisk og mer praktisk, slik at færre faller fra. Lærlingtilskuddet bør økes til samme nivå som støtten for en skoleplass i videregående skole. Vi må sikre bedre samsvar mellom utdanningstilbudet og de kvalifikasjonene næringsliv og arbeidsliv etterspør, bl.a. ved å styrke realfagene. Sist, men ikke minst er vi avhengige av å skape en sterkere entreprenørskapskultur for å sikre etablering av nye bedrifter i framtida. I dag har vi en lav etableringsrate og en lav andel hurtigvoksende bedrifter hvis en sammenligner med OECD og EU. Det må snus. Opplæring i entreprenørskap bør integreres bedre i skole og studier. Universitet og høyskoler bør gi sterke incentiver til kommersialisering av forskningsresultater og samarbeid med næringslivet. Vi må satse videre på offentlige såkornfond for næringslivet for å bringe forskningsresultater ut i markedet. Vi har behov for mer aktive eierskap med kompetanse til å utvikle nye bedrifter.

Selskapsskatten må reduseres i tråd med skatteforliket. Kristelig Folkeparti vil også redusere formuesskatten på arbeidende kapital, dvs. aksjer og driftsmidler i form av alt fra industrimaskiner til traktorer og fiskebåter. Denne skatten rammer virksomheter som går med underskudd, og den kan hemme kapitaltilgangen for mindre bedrifter i distriktene som ikke kan henvende seg til et internasjonalt kapitalmarked.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. Debatten vil vise to ulike virkelighetsforståelser. De rød-grønne ønsker en ny retning, større trygghet i arbeidslivet, og Høyre og Fremskrittspartiet mener at vi har rett kurs. Representanten Heggelund, og ikke minst representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet, sa det helt tydelig: Ting går bra i Norge. Norge går i riktig retning.

Grunnlaget for det vi skal snakke om, er et lønnsomt næringsliv i en tøff internasjonal konkurranse. Jeg vil koble mitt innlegg til tre hovedutfordringer, tre nødvendige overskrifter:

For det første trengs det en strategisk næringspolitikk, som går inn for å foredle mer av våre fornybare naturressurser, lønnsomme naturresurser for faglært ungdom, altså et grønt skifte. Timotei, torsk, gran og fossekraft er nøkkelord for ressurser som må foredles gjennom lønnsomme rammebetingelser i Norge.

For det andre må vi gå fra friest mulig bevegelse av arbeidskraft over landegrensene utenfor Norden til en regulert arbeidsinnvandring.

Til sist må vi styrke arbeidsmiljøloven slik at arbeidslivets vernelov kan få en renessanse.

Når det gjelder næringspolitikken, trenger vi en strategisk næringspolitikk. Norge er i en spesiell situasjon. Vi har hatt en økonomi helt utenom det vanlige som følge av olje og gass. Det gjør at våre utfordringer virker mindre, men de er større enn mange liker å tro når vi ser på vår råvarebaserte økonomi så vel som privathusholdningenes høye og stadig økende gjeldsnivå. Vi har derfor større omstillingsutfordringer enn de fleste europeiske land, og dette stiller igjen større krav til det politiske lederskapet. Her trengs det et samspill mellom private eiere, fagbevegelsene og en aktiv stat som legger til rette for at vi skal ha lønnsomhet i et næringsliv som kan takle kommende utfordringer. Vi må investere nå – mens vi har overskudd fra oljevirksomheten – og lage en bro fra den viktige basisnæringen videre over i Fastlands-Norges industri. Da trengs det statlig innsats gjennom ikke minst et sterkt statlig grønt investeringsselskap som kan fremme kommersialisering av ny teknologi for foredling av våre fornybare naturressurser.

Videre: EU-utvidelsen østover i 2004 og 2007 førte i Norge, spesielt etter overgangsordningen, til et enormt tilbud av dyktige arbeidsfolk som var villige til, og er villige til, å arbeide langt billigere enn det som trengs for arbeidsfolk som bor varig i Norge, med vårt høye kostnadsnivå. Dette er et enormt problem. Elefanten i rommet heter EØS-avtalen. Den elefanten vil ikke EØS-tilhengerne snakke om. Den skal man se bort fra. Det er trist.

Konsekvensen av denne politikken fører til at vi får høyere ledighet, stadig press nedover på lønns- og arbeidsvilkår i stadig flere bransjer. Og vi får sjølsagt lavere sysselsettingsandel blant befolkningen i yrkesaktiv alder. EØS-avtalen må erstattes med en handelsavtale, og innenfor dagens EØS-avtale må vi regulere arbeidsinnvandringen utenfor Norden. Vi må få krav til fast ansettelse, norske lønns- og arbeidsvilkår og bosted i Norge.

Vi må videre styrke arbeidsmiljøloven, den loven som skal sikre et velorganisert arbeidsliv. Senterpartiet har vært en klippe for arbeidsmiljøloven fra 1977, hvor vi var tydelige på innholdet i midlertidige ansettelser. Vi må derfor nå definere faste ansettelser og midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven. Vi må forby arbeidskontrakter som har et innhold som fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag, og vi er nødt til å oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 annet ledd, som gir en generell åpning for bruk av bemanningsselskaper uavhengig av om det er midlertidig eller varig arbeid som utføres av arbeidsfolk fra bemanningsselskapene. Vikarer skal være vikarer. Senterpartiet fikk bare støtte fra SV i Stortingets avstemning den 5. april 2016 for dette. Det er helt naturlig at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre er imot en slik innstramming av loven. Jeg håper, ved nærmere ettertanke, at Arbeiderpartiet også kan være med oss på dette viktige punktet.

Det står altså om to politiske retninger på dette området – mellom en rød-grønn retning, som gir trygghet, og en blå retning, som viderefører den kursen stadig flere opplever i dag.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil takke for at en viktig debatt blir reist.

Arbeidsministeren prøvde å kvittere ut saken ved å si at arbeid og sysselsetting er en av regjeringens viktigste prioriteter. Det viser et skrikende behov for et nytt flertall. For hva er det denne regjeringen har gjort? Jo, man har kuttet i næringsutvikling, man har kuttet i regionale utviklingsmidler, som kunne sørget for arbeid der folk bor, og satsing på sysselsetting. Man møter økende arbeidsledighet med hendene i lomma istedenfor å sørge for en aktiv næringspolitikk der ledige hender møter uløste oppgaver.

Arbeidsministeren sa i sitt innlegg at regjeringen sikrer norske arbeidsplasser, men det er fullstendig umulig å forstå hvordan det skjer. Er det gjennom den økte konkurransen? Flere skal i jobb, sier arbeidsministeren. Da lurer jeg på hvorfor i all verden det føres en politikk som tar jobbene vekk fra folk. For vi ser en sentraliseringspolitikk som flytter folk og funksjoner, ut fra en idé om at størst er best, uavhengig av om vi snakker om kommuner eller kontor, ut fra en idé om at fag og nærhet er løsrevet fra hverandre, og at det er bedre at fiskerikontor ligger vegg i vegg med universitet enn ved kaikanten, nær sjø og slo, ut fra en idé om at ansatte i Kystradioen ikke trenger å kjenne farvannet som skal betjenes. Det nytter lite å skryte av arbeidsplasser som flyttes ut av Oslo, når det mangedobbelte flyttes fra distrikter og til hovedstaden. Mens kystsamfunn utsettes for ressursran, øker antall ansatte i direktorat.

Sysselsettingsstrategien til regjeringen er avslørt for lengst – den handler om byråkrativekst. Det holder ikke. Det holder ikke hvis arbeid til alle er et mål. Det holder ikke når ungdommen står uten jobb, uten tiltak og uten oppfølging. Jeg har møtt ungdommer som har ventet på oppfølging nesten like lenge som denne regjeringen har sittet.

Forskjellene øker, og det er alvorlig. De store pengene går til dem som har mest, og ikke til de store oppgavene, mens vanlige folk må bære kutt og utrygghet gjennom et arbeidsliv der fast arbeid blir stadig fjernere for mange på grunn av midlertidige ansettelser, på grunn av kontrakter som ikke sier noe om hvor stor stilling man har, eller hva slags lønn man skal ha, på grunn av flere tilkallingsvikarer og på grunn av bemanningsbransjens vekst. Vi har en regjering som ikke ser ut til å forstå problematikken, som ikke forstår hvor krevende og alvorlig det er, og hvilket uforutsigbart liv et sånt arbeidsliv faktisk gir.

Representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet snakket om at man løfter de svake. Da savner jeg det gode eksemplet. Løftet man de svake da man kuttet i barnetillegget for de fattigste uføre, eller var det da man fjernet feriepengeopptjeningen for de arbeidsløse? Hvordan i all verden løfter denne regjeringen de svakeste? Tvert imot gjøres de sterke, de som i utgangspunktet klarer å stå på egne bein, svake av dagens regjering, og det skjer gjennom en brutal konkurransepolitikk, som f.eks. da man valgte å anbudsutsette all rengjøring i Forsvaret. Jeg har møtt flere av dem, bl.a. på Garnisonen i Sør-Varanger, GSV, der jeg traff godt voksne kvinner med tårer i øynene som ikke visste hva morgendagen skulle bringe, som hadde gitt sine beste år og sin beste helse for å sørge for rene golv og sikre landets operative tjeneste. Takken fra denne regjeringen er konkurranse. Takken er tap av pensjon fordi det er noen penger å spare på å konkurranseutsette arbeidet. Privatisering er reinspikka ideologi, for når offentlig ansatte gjør en jobb, er det en ren utgiftspost, mens når privat ansatte gjør det samme, for dårligere lønn, dårligere pensjon, dårligere arbeidsforhold, ja, da er det verdiskaping.

Sysselsetting skjer ikke ved sentralisering. Hvis forskjellene skal ned, må de store pengene brukes på de store oppgavene, og det trengs en omfordelingspolitikk, ikke en politikk for økte forskjeller der de som har minst, også får minst.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det tas opp svært viktige utfordringer i denne debatten. Arbeidsledigheten vi ser, er en av de største utfordringene vi har som samfunn. Vi er ikke tjent med arbeidsledighet, den enkelte er ikke tjent med ledigheten, vi taper alle sammen på arbeidsledighet. Det er vår felles oppgave å legge til rette for at vi kan ha lav arbeidsledighet og høy sysselsetting.

Det bør være en regjerings fremste prioritet og største oppgave å sørge for at arbeidsledigheten ikke får bite seg fast. Som det er vist til i debatten, er det ikke én statsråd alene som bør ha fokus på arbeidsledighet og sysselsetting. Skal sysselsettingen være høy og ledigheten lav, må en regjering ha felles fokus. Da hjelper svaret fra statsministeren på utfordringen med høy arbeidsledighet lite, når hun svarer at de skal følge nøye med. Det trengs sterkere lut enn bare «å følge med». Vi trenger faktisk en regjering som er opptatt av situasjonen og som legger seg i selen for å gjøre noe med situasjonen. Dagens regjering har vist en holdning med «vente og se», og de skal «følge nøye med» – og den slags uttrykk vi kan kalle floskler. Det holder ikke.

Det er gitt store skattekutt til Norges rikeste – 25 mrd. kr. Dette skulle være såkalt vekstfremmende skattekutt, skattekutt som skulle gi flere arbeidsplasser. Dette har vist seg ikke å holde stikk. Selv Finansdepartementet kan ikke vise til eller bekrefte at disse skattekuttene har gitt vesentlig økning i antallet arbeidsplasser landet rundt.

I Østfold er det i henhold til de siste Nav-tallene en registrert arbeidsledighet på 4 405 helt ledige. 1 302 av disse er unge mennesker under 30 år. Det er en liten katastrofe at samfunnet skal gi alle disse unge menneskene i Østfold beskjed om at vi ikke har bruk for dem. Det er ingen god start. Det er slett ingen god start å fortelle ungdom som er klar for arbeidslivet, klar for å bidra, betale skatt, klare seg selv, at vi ikke har bruk for dem. Det er utilgivelig. Det kan ikke være sånn. Vi kan ikke akseptere det.

Østfold må de nærmeste årene få opp å stå rundt 6 000 arbeidsplasser hvis vi skal holde tritt. Det er en utfordring. Dagens regjering har ikke nok trykk på dette. Jeg savner den helhetlige innsatsen på dette. Vi må jo sørge for å gi dagens ungdommer i Østfold – og for så vidt også i resten av landet – tro på framtiden. Vi må i fellesskap sørge for at de faktisk kan gjøre nytte for seg i samfunnet – fordi de selv vil det, og fordi det er i vår alles interesse. Men da må fokuset være på å skape arbeid – ikke på å gi store skattekutt som ikke bidrar til å skape disse arbeidsplassene.

For Østfolds del har Høyre og Fremskrittspartiets avgiftspolitikk fjernet flere arbeidsplasser enn den har skapt. Næringslivet i Østfold, sammen med de ansatte, er klart til å jobbe hardt for å skape flere arbeidsplasser, noe NHO Østfolds årskonferanse ga tydelig uttrykk for, og noe LO i Østfolds fylkeskonferanse også ga tydelig uttrykk for. De ønsker å skape flere arbeidsplasser. Men da må den overordnete politikken sørge for at det legges til rette for det, og der svikter dagens regjering.

Bente Stein Mathisen (H) []: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema.

Som statsråden sa i sitt innlegg, er det å legge til rette for ny vekst, økt sysselsetting og å få skapt nye jobber, den høyest prioriterte oppgaven for denne regjeringen.

Når representanten Dag Terje Andersen hevder at regjeringen har vært uten initiativ og har hatt en vente-og-se-holdning når det gjelder arbeidslivets utfordringer, er det både usant og villedende.

Regjeringen har fra dag én vært opptatt av å få til en utvikling som ikke gjør økonomien vår så avhengig av oljen. De nye arbeidsplassene og næringene som skal løfte Norge fremover, må komme i privat sektor og konkurrere og skape verdier i en lavutslippsfremtid. Derfor har denne regjeringen satset mye på forskning og innovasjon. Ny klimateknologi vil gi oss mulighet til å utvikle nye grønne produkter og tjenester, som bidrar til å redusere utslipp og å skape nye trygge arbeidsplasser. Veldig mye spennende skjer på dette området nå.

Arbeiderpartiet bør heller ta selvkritikk på hvor vanskelige kår forskningen hadde de åtte årene de styrte. Daværende kunnskapsminister Djupedal sa: Det er lagt inn et hvileskjær i forskningen.

– Hva er det for en fremtidsrettet utvikling?

Som statsråden redegjorde for, har regjeringen ført en kraftfull politikk for å bekjempe ledigheten og øke sysselsettingen. Den økonomiske veksten er nå på vei opp, og optimismen er tilbake. Men det virker som om Arbeiderpartiet ikke greier å glede seg over dette. Overalt prøver de å svartmale situasjonen i arbeidsmarkedet. Nå er det sysselsettingsandelen de snakker om – ikke ledighetstallene. Er det fordi regjeringens politikk virker og ledigheten er på vei ned?

Sist lørdag hadde Jonas Gahr Støre en kronikk i Dagens Næringsliv med tittelen «En ubehagelig sannhet», hvor han kun fokuserer på den fallende trenden i sysselsettingsandelen, ikke gleden over at ledighetstallene går ned.

Det er riktig at andelen som er i jobb, har gått ned siden 2008. Alle er enige om at det er en bekymringsfull trend. Halvparten av nedgangen skyldes, som flere har sagt her, økt innvandring, økt antall flyttinger og flere eldre. Men det Arbeiderpartiet unnlater å fortelle, er at to tredjedeler av nedgangen i sysselsettingsandelen i perioden 2008–2013 faktisk kom på Arbeiderpartiets vakt. Andelen unge utenfor skole og arbeidsliv økte også skarpt i perioden 2008–2013. Veksten har stabilisert seg etterpå og har bremset opp, men den er fortsatt høy. Det er et økt antall som står utenfor arbeidslivet, og det har vi alle et ansvar for å gjøre noe med.

Økonomene sier at ledighet er et mye bedre mål på politikken fordi man sammenlikner epler med epler. Det blir forvirrende for folk når man plutselig begynner å bruke nye målebegreper – som «sysselsettingsandel». Jeg synes vi skal begynne å snakke om ledighetstall og hvordan vi kan få ledigheten ytterligere ned. Da er 15 mrd. kr i økte skatter, slik Arbeiderpartiet legger opp til, et dårlig virkemiddel for å skape nye jobber.

Regjeringen satser på nye løsninger som vi vet virker, og jeg viser da til opplæringstiltak med påfyll av kompetanse for dem som har lav kompetanse og står utenfor arbeidslivet, og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere som har helse til å jobbe. Midlertidige ansettelser har også vist seg å virke, ved at flere får mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. Lønnstilskudd er nevnt her, og ikke minst det å ha denne garantien for de unge som er under 30 år, som denne regjeringen også har bidratt til.

Regjeringens politikk gir resultater. De høye ledighetstallene er på vei ned. Vi er godt i gang, men vi er selvsagt ikke i mål. Slik perspektivmeldingen peker på, har vi en stor felles utfordring i å legge til rette for en bærekraftig utvikling med lav ledighet og høy sysselsetting. Da må vi føre en politikk som tar Norge fremover – ikke ha gamle løsninger som setter oss i revers.

Per Rune Henriksen (A) []: Tatt i betraktning at alle er enige om at dette er et viktig tema, synes jeg den holdningen fra høyresiden som vi ser i salen i dag, er lettvint.

Representantene Heggelund og Wiborg gjentar det gamle refrenget om at nu går alt så meget bedre, og nå må vi ta det med ro og slutte å kritisere. Det er riktig at ledigheten nå går marginalt ned – de siste fem månedene ble det vist til. I den samme perioden har vi også sett at oljeprisen har steget. Vi vet at veldig mye av den konkurransekraften som vi har sett har styrket seg i deler av industrien, skyldes valutaforhold. Det er noe vi må ha med oss. Vi er langt fra utenfor faresonen når det gjelder tilbakeslag i konkurransekraften, og dermed også når det gjelder faren for at ledigheten igjen kan øke sterkt i industrien.

Vi er i en situasjon hvor ledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Det er et geografisk skille, og det er et bransjemessig skille på ledigheten. Da blir det etter min mening helt meningsløst å vise til den typen tiltak som såkalt vekstfremmende skattelettelser. Den eneste veksten vi har sett som resultat av disse skattekuttene, har vært vekst i ulikhetene i Norge. De gir ingen målbar virkning på sysselsetting eller næringsvirksomhet.

En ledighet som biter seg fast, er ille særlig for dem som går ledige, deres familier og lokalsamfunnene rundt. Men for samfunnet som helhet er dette også ille. Det er farlig for framtidig konkurransekraft, særlig når høy ledighet kombineres med høyresidens arbeidsmarkedspolitikk, som handler om å svekke arbeidstakeres rettigheter, som handler om å gjøre jobbene mer utrygge, ikke trygge jobber, som arbeidsministeren sier er et mål. For når man endrer arbeidsmiljøloven slik at man får en økning i antall midlertidige ansettelser, blir det ikke tryggere jobber, det blir usikre jobber. Det blir en usikkerhet som biter seg fast, og som også vil gi virkninger på lang sikt.

La meg ta ett eksempel, som jeg har brukt mange ganger fordi det står meg nært. I 1992 var jeg arbeidsledig tømrer hele året igjennom. Jeg var en av dem som gikk ledig gjennom den mørke perioden på 1990-tallet. Det vi så etter at vi fikk et oppsving og solidaritetsalternativet begynte å virke, var at trusselen som arbeidstakerne fikk da de begynte, var at enten godtar du dårligere vilkår, eller så får du ikke jobb. Det var det vi ble møtt med da vi skulle prøve å komme oss tilbake til i ny jobb. Resultatet i byggebransjen har vært at det har vært vanskelig å få rekruttert folk inn. Man har måttet bruke ufaglært arbeidskraft. Det vi ser, er at byggenæringen i Norge er et sted hvor produktivitetsutviklingen har vært særdeles semmer de siste 20 årene. Dette er arven fra en rabiat politikk som ble ført av bransjen selv på 1990-tallet, og som, i den situasjonen vi er inne i nå, denne regjeringen åpner for at skal føres på generelt nivå.

Se på petroleumssektoren, hvor vi har tapt både kapasitet og kompetanse i denne industrien fordi regjeringen ikke har tatt noen grep for å holde aktiviteten oppe, som representanten Andersen viste til, for å få gjort de oppgavene som har blitt utsatt gjennom tider med høykonjunktur. Det gir bekymring nå når vi får et lite oppsving i en del kontrakter som kommer samtidig – til mitt hjemfylke og på Stord: Har vi kapasitet? Har vi kompetanse til dette? Hvordan skal vi løse det? Man løser det ved ad hoc-løsninger som ikke gir noen styrking av konkurransekraften på sikt, men som tvert imot undergraver det man har vunnet gjennom et bevisst og partsstyrt arbeid for å styrke konkurransekraften. Vi ser det samme på den maritime offshore-siden. Vi ser det samme på vedlikeholdssiden. Det blir ikke gjort noe. Regjeringen tar ingen initiativ når det gjelder dette. Det som skjer nå, er at vi undergraver vår konkurransekraft for framtiden – stikk i strid med det som ligger i retorikken fra høyresiden. Derfor er det bruk for en ny regjering.

Lise Christoffersen (A) []: Bare en liten kommentar til Erlend Wiborg, sånn helt i begynnelsen. Jeg har ikke et ferdigskrevet manus, men masse små lapper, og jeg håper jeg klarer å holde styr på dem, så det blir en tråd i det jeg sier.

Jeg har lyst til å starte der hvor interpellanten startet, at dette var en interpellasjon rettet til statsministeren, nettopp fordi de spørsmålene vi diskuterer her i dag, handler om ansvarsområdet til mange departementer, og det handler om ansvarsområdet til de departementene sett i sammenheng, sånn at en kan bruke ressursene i den retningen som gir de beste resultatene. Det har statsministeren valgt å ikke komme til Stortinget og svare på. Hun valgte i stedet en kronikk i VG i dag, og den kan vi jo lese, og hygge oss med den. Der er statsministeren glad for at regjeringas politikk gir resultater, og at en er veldig godt i gang. Jeg ville vel heller påstå at det kommer litt an på øynene som ser, for i stedet for 25 mrd. kr i skattekutt – og det er jo ikke en engangssum i skattekutt, det er 25 mrd. kr hvert eneste år – så kunne det vært verdifulle milliarder til å skape nye arbeidsplasser og bekjempe fattigdom. I stedet velger en å gi f.eks. Norges 50 rikeste i snitt over 20 mill. kr hver i skattekutt, og så underslår en på en måte det faktum og sier heller at skattelettelsene kommer alle lag av befolkningen til gode. Akkurat oppe i det laget tror jeg ikke det er så veldig mange.

Men for å holde seg til den såkalte dynamiske skattepolitikken: Det er mange som har bedt regjeringa dokumentere sine påstander om at skattekutt til de rikeste gir økt vekst. Svaret har ikke kommet, snarere tvert imot. Statsminister Erna Solberg uttalte – også i VG – i februar i år:

«Det er vanskelig å måle på kort sikt hvor mye vi har hatt i vekst på det. Det tar flere år før vi kan se dette i forskning. Jeg har ikke noe tall nå på hvor lang tid det tar før vi ser dokumentasjon på det. Vi har heller ikke satt i gang noe forskning på dette feltet.»

Men sannheten er vel at vi vet at den såkalte dynamiske skattepolitikken ikke virker, den har ikke virket noe sted. Høyres teorier er testet i ganske mange land, og i USA er skattekutt noe av det viktigste for Høyres søsterparti, det republikanske partiet. Og der har faktisk Kongressen, utredningskontoret der, sett på sammenhengen mellom økonomisk vekst og skattekutt til de rikeste i hele perioden fra 1945 til 2012. Konklusjonen var krystallklar, at reduksjon i skatt for dem med høyest inntekt ikke ser ut til å ha noen sammenheng med investering og produktivitetsvekst. Det ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på størrelsen av den økonomiske kaka.

Eller en kan gå til Statistisk sentralbyrå og høre på våre egne eksperter, som sier det samme, at hvis en skal bruke skattekutt for å skape arbeidsplasser, burde en heller se på mulighetene for å bruke offentlige midler til enten å kjøpe varer og tjenester eller å bruke dem direkte inn i sysselsetting, for gjør en det siste, får en altså 16 ganger så mange arbeidsplasser som en kan vente seg når en bruker skattekutt som metode.

Det sa Statistisk sentralbyrå under finanskrisa i 2008, og det har Statistisk sentralbyrå gjentatt ganske nylig. Jeg registrerte da at flertallspartiene, eller i hvert fall regjeringspartiene, valgte å stemple SSBs eksperter som noen som var kjøpt og betalt av Arbeiderpartiet, men det var altså ikke tilfellet. De hadde kommet fram til disse tallene helt på egen hånd.

Det er mange ting som kunne vært tatt opp. Det som kanskje er et viktig poeng å ta med helt til slutt, er at andelen langtidsledige snart utgjør en tredjedel av de ledige. Erna Solberg sier i dag at det kommer 500 nye tiltaksplasser. Det monner ikke stort for dem som nå er i ferd med å miste dagpengene.

Det siste halve minuttet har jeg lyst til å ta opp tråden fra spørretimen i går, for der fikk jeg noen underlige svar fra statsråden, som er til stede for å svare på interpellasjonen her i dag. Da jeg viste til at skattefesten kommer til å fortsette hvis Høyre og Fremskrittspartiet mot formodning fortsetter i regjering, sa statsråden at «store deler av den skattefesten er Arbeiderpartiet selv med på, gjennom skatteforliket og annet». Det kunne vært interessant om statsråden i sitt siste innlegg kunne utdypet den uttalelsen litt mer, for den skjønte vi ikke så veldig mye av. Vi har jo en helt annen politikk enn det regjeringa står for.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Først må jeg skuffe både posisjonen og referenten med at jeg ikke har et ferdig skrevet innlegg, for det er faktisk sånn at mens jeg har sittet her, har jeg også sett på revidert budsjett, som er lagt fram i dag, for jeg regnet med at der skulle løsningene ligge. Men det ser det ikke ut til at de gjør. Ja, det settes inn tiltak, men som innlegget holdt i stad ga uttrykk for, ser det ikke ut til at man har tatt på alvor den høye arbeidsledigheten man har i dette landet. Da blir det litt påfallende at man skal stå på denne talerstolen og forsøke seg med billig politisk retorikk og prøver å tillegge Arbeiderpartiet standpunkt som vi ikke har. Bare for å ha det helt klinkende klart: For hver arbeidsledige som kommer i jobb, tror jeg at Arbeiderpartiet er mer glad enn noen andre. Sånn at det ikke er noe tvil rundt det.

Man må bare erkjenne at sysselsettingen går ned. Det står faktisk også i dokumentet som er lagt fram i dag. Regjeringen erkjenner det også, for hvis jeg leser rett, ser det ut som at de også i revidert justerer seg i forhold til at det er lavere sysselsetting. Så det er en erkjennelse fra regjeringen, og det synes jeg også at stortingsrepresentantene bør ta inn over seg.

Så til interpellanten, Dag Terje Andersen: Dette er et viktig poeng som blir tatt opp, og en viktig sak. Og til dem som tror at det er et gammelt innlegg som er hentet fram – ja, det kunne kanskje ha vært det, for det har ikke blitt noe bedre de to–tre siste årene, så de samme poengene kunne for så vidt ha blitt sagt for to–tre år siden, men de gjelder vel i dag mer enn noen gang.

Er arbeidsledigheten på vei ned? Ja, la oss håpe det. Men ser vi på arbeidsledigheten blant de unge, viser tallene noe annet. De viser faktisk at flere må takke ja til å ta mer utdanning enn de kanskje ønsker, for de får seg ikke jobb, eller lar være å registrere seg i forhold til det. Så det er all grunn til å tro at de tallene ikke er korrekte. Jeg må si at det opprørte meg i morges da jeg stod på badet og hørte Politisk kvarter, for finansministeren vår ga uttrykk for at hun var glad for at arbeidsledigheten blant ungdom var uendret. Er det noe å glede seg over at 70 000 ungdom under 30 år ikke har en jobb å gå til? Det er ikke mye å glede seg over. Det bør man heller ta på alvor og forsøke å gjøre noe med. Det er beklagelig at regjeringen ikke tar denne saken mer på alvor enn at de begrenser det til én minister som må stå og forsvare regjeringen. Poenget med denne interpellasjonen var faktisk å ha bredde: Hva kan vi i fellesskap gjøre for å øke sysselsettingen? For det er det utrolig viktig at vi ser på.

Vi er nå i gang med Nasjonal transportplan – en stor satsing i årene framover, det er vi enige om, men det er viktig at vi også har fokus på sysselsetting der. Under høringen kom det tydelig fram at det var stor bekymring for det som går på kontraktstrategien i NTP. I grunnlagsdokumentet som ble lagt fram av fagetatene for et år siden, var de tydelige på at det må utløses oppdrag og legges til rette for både små og store aktører for å sikre god konkurranse. Men i stortingsmeldingen som kom nå, er dette med mindre kontrakter dessverre ikke omtalt i betydelig grad. La oss håpe at det bare er en forglemmelse at det ikke er sagt noe om det. Det er i hvert fall ikke noen tvil om at næringsministeren har gitt uttrykk for at det er viktig at man legger til rette for at mindre leverandører deltar i disse konkurransene.

På den samme høringen sa og viste Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg også hvor viktig det var å legge til rette for at man fikk norske entreprenører, for det har ikke minst med arbeidsplasser å gjøre. De hadde en tabell som viste at når man sammenligner norske og utenlandske entreprenører, er det store forskjeller. Verdiskapingen ved en investering på 1 mrd. kr er, hvis man får en norsk entreprenør, faktisk 740 mill. kr, der 232 mill. kr går til skatt, og man får en sysselsetting på 860 årsverk. Blir det en utenlandsk aktør, viser undersøkelsene at man halverer verdien for Norge: 360 mill. kr og bare 421 årsverk. Så her det viktig at man tenker bredt når man tenker sysselsetting og når det gjelder å ta grep, så man får norske aktører på banen.

Kari Henriksen (A) []: Først en takk til interpellanten for å sette vår viktigste nasjonale sak på dagsordenen.

I Arbeiderpartiet sier vi at alle skal med. Vi er et parti med ambisjoner på arbeidsfolks vegne når det gjelder å styrke fagorganisasjonenes makt og innflytelse, og når det gjelder arbeidslivets forhold og trygghet i arbeid. Arbeiderpartiet står i front når det gjelder å sikre trygghet for arbeid til alle.

Denne regjeringa har bygd ned fagorganisasjonenes makt og innflytelse og har heller ikke hatt politiske ambisjoner om å sikre arbeid til alle. Det er et reelt politisk valg. Der Arbeiderpartiet sier at alle skal med, ser vi at denne regjeringa nedprioriterer de grupper som har størst behov for tiltak og tilbakeføring til arbeid.

I Agder øker langtidsledigheten, vi har en stor andel med redusert arbeidsevne, og mange kvinner står utenfor arbeidslivet eller har deltidsstillinger. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas budskap til disse har vært: flytt! Det er ikke krise i hele landet.

I kriminalomsorgen er tilbakeføringsgarantien fjernet. Der Arbeiderpartiet hadde ambisjoner om å flytte Nav-ansatte inn i fengslene, er denne regjeringas tilnærming å flytte Nav-ansatte ut av fengslene. Rehabiliteringen i fengslene er blitt dårligere. 242 soner i Nederland, uten muligheter til kvalifiserende skolegang eller arbeid. Kvinner i fengsler får systematisk dårligere arbeidskvalifiserende tiltak.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa la i vår fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep. Den hadde ikke tiltak for utsatte grupper, som eldre, psykisk utviklingshemmede og kvinner som bryter ut av voldelige forhold. Kvinner som har tatt det noen ganger farlige og ofte dramatiske skrittet det er å bryte ut av et voldelig forhold, har lav arbeidsdeltagelse. Forskning, utført av Kjersti Alsaker i 2014, viser at kun 45 pst. var i arbeid, og halvparten hadde opplevd å bli nektet å gå på jobb eller søke på jobber.

Å sikre kvinner økonomisk uavhengighet er viktig. Enhver voksen person er selv ansvarlig for sitt livsopphold. Disse kvinnenes vanskelige utgangspunkt fører til at mange velger å flytte tilbake. Å skape ordninger som gjør det mulig for dem å få bolig, et alternativt sosialt nettverk og økonomisk uavhengighet, er etter min mening en viktig politisk oppgave. Det var derfor underlig at opptrappingsplanen mot vold og overgrep ikke inneholdt tiltak for å sikre disse kvinnenes muligheter til bolig og arbeid. Jeg vil gjerne be statsråden si noe om hva som er årsaken til at dette ikke er med i en plan som burde omhandlet denne gruppen mennesker, som utsettes for den mest alvorlige vold som finnes, nemlig de som er utrygge i sitt eget hjem for sine nærmeste.

Krisesenterloven pålegger kommunene å sørge for et krisesentertilbud. Tilbudet skal også gi den som har brutt ut av et voldelig samliv, bistand til etablering – fasen som skal bli festet for det nye livet – og det er her den manglende bistanden til å komme i jobb kommer inn. For i dag får ikke de som bryter ut og som ikke har jobb, automatisk prioritet og ekstra hjelp fra Nav, selv om vi vet at konsekvensene av ikke å komme raskt ut i jobb er alvorlige.

Som jeg tidligere nevnte, viser forskning gjort av Kjersti Alsaker i 2014 at det å ha en voldelig partner har stor innflytelse på jobbsituasjonen, og forskningen illustrerer behovene for tiltak som hjelper dem som ønsker å bryte ut av volden, men som ikke har jobb, og som derfor ikke kan føle at de har råd til å flytte fra en voldelig partner. Det trengs en langt mer offensiv holdning fra regjeringa enn det vi ser i dag.

Jeg vil også etterlyse hvilke konkrete planer regjeringa selv har for å bistå de som utsettes for vold og som trenger en jobb for å klare å bli økonomisk selvstendig og komme seg videre i livet sitt.

Litt til debatten: «Svartmaling» kaller regjeringspartiene omtalen av denne bekymringsfulle situasjonen. Det virker som om de er mer opptatt av årsaksforklaring og uttalelser fra 2006–2008 enn å beskrive hvilke virkemidler de selv mener virker. At knekken kom i 2008, har liten betydning. Det som har betydning, er hvilke virkemidler som ble satt i verk for å hindre at knekken fikk de alvorlige konsekvensene som vi ser i dag. Da hadde Arbeiderpartiet andre politiske virkemidler enn denne regjeringa har hatt, og vi ser at det er forskjell i arbeidsledigheten.

Til slutt må jeg komme med et lite gjesp: Jeg skal ikke være uærbødig, men når det er snakk om ferdigskrevne manus, har jeg en følelse av at jeg har hørt Wiborgs og Heggelunds omtale av ferdigskrevne manus ganske mange ganger fra denne talerstolen. Men jeg ser for meg at det etter en lang stortingsperiode sikkert er gode stillinger å få i litteraturanmelderbransjen.

Dag Terje Andersen (A) []: Takk for en god og bred debatt. Noe som er hovedpoenget – til tross for at det er den dagen revidert budsjett blir lagt fram og mange er travelt opptatt med andre ting – er at vi nettopp får belyst at det er mange sektorer som påvirker den totale sysselsettingsutviklingen i Norge.

Til enkeltes slengkommentarer – dessverre har jeg til og med hørt statsministeren antyde tidligere at sysselsetting er noe vi er opptatt av når det er valg – så er det bare å minne om at utgangspunktet for denne debatten er en interpellasjonsdebatt i 2014, som ikke var valgår, og så var det en oppfølging av vårt alternative budsjett for 2014, som vi diskuterte høsten 2013. Dette er et spørsmål Arbeiderpartiet bestandig er opptatt av. Jeg ser ikke bort fra at det at statsministeren nekter å være med i en debatt som følger opp hennes egen tidligere debatt om den samme saken, kan ha noe med at det er valgår, å gjøre. Det tror jeg nok er nærmere sannheten. Det er et spørsmål om retning, og en del av Høyres kommunikasjonsstrategi handler jo om å tone ned forskjellene der de vet at forskjellene er store.

Når regjeringa sier at vi er på rett vei, så la det være helt tydelig: Nei, vi mener vi er på feil vei. I dette spørsmålet vil vi ha en annen kurs. I 2013, det året regjeringa overtok, var Norge på tredjeplass i OECDs oversikt over sysselsettingsandel i befolkningen. Nå er vi nede på niendeplass, og det mener vi er feil vei. Det er faktisk bare i Hellas og Spania sysselsettingsandelen har økt raskere enn i Norge.

Til de tallene som gjelder ledighet: Når arbeidsstyrken ble redusert med 25 000 og sysselsettingen det siste året ifølge SSB, som er offentlig statistikk, har gått ned med 14 000 fra april 2016 til april 2017, betyr det at ledighetstallet har gått ned med 11 000. Men jeg lurer på om statsråden mener at det er riktig vei når vi ser på årsaken til det tallet. Det er slått fast og dokumentert gjennom erfaring at de store skattelettelsene som er gitt til de rikeste, ikke gir mer sysselsetting. Nei, sysselsettingen i Norge går ned, men det gir større forskjeller. Det er riktig som statsministeren skriver i VG i dag, at politikken virker. Men den virker altså i en annen retning enn vi ønsker oss.

Jeg håper statsråden vil kommentere skattespørsmålet. For øvrig blir min konklusjon at vi har invitert regjeringa til å være med på en diskusjon om å ta skjea i en annen hånd. Jeg konstaterer at til høsten må vi sørge for at skjea blir i en annens hånd hvis vi skal få snudd utviklingen.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg vil aller først takke for en interpellasjonsdebatt med stort engasjement og tydelige politiske skillelinjer. Det er noen innlegg som jeg gjerne vil kommentere.

Jeg vil gjerne snakke om elefanten i rommet, nemlig EØS-avtalen. Det er ingen tvil om at EØS-avtalen, også med sine mangler og svakheter, har vært en stor styrke og en stor fordel for Norge, ikke minst med tanke på den debatten som vi nå har, nemlig om arbeidsplasser og sysselsetting. Denne avtalen sikrer nettopp tilgang til det viktigste markedet for norske bedrifter, og jeg tror nok at det er – jeg skal vel ikke si «kanskje naivt» fra denne talerstolen – vanskelig å se for seg at man skal kunne få en annen avtale som kan sikre norske arbeidsplasser på en bedre måte enn EØS-avtalen.

Vi er enige om at landet må utnytte sine ressurser. Det gjelder også arbeidskraften. Flere må i arbeid. Alternativet vil være skatteøkninger og velferdskutt, og det tror jeg ingen av oss egentlig ønsker. Regjeringen vet at ny økonomisk vekst og nye jobber ikke kommer av seg selv. De nye jobbene må komme fra et lønnsomt privat næringsliv. Da oljeprisen falt, innså regjeringen at dette ikke var et midlertidig tilbakeslag, men ville kreve store, strukturelle endringer i norsk økonomi. Nye arbeidsplasser må skapes i andre bransjer enn i oljesektoren, og det skapes nå også jobber i privat sektor.

Vi har lagt til rette for at norske bedrifter skal ha best mulig rammebetingelser for å spire og gro. De etterlyser skattelettelser, kompetanse og satsing på infrastruktur, og det er jo det norske bedrifter får av denne regjeringen. Vi har lagt fram en industrimelding – den første på 25 år – som har fått god mottakelse langt inn i fagbevegelsens rekker. Vi har lagt fram en reiselivsmelding, en havstrategi og en maritim strategi, nettopp fordi vi har en aktiv næringspolitikk.

Vi er alle enige om at sysselsettingsandelen er for lav. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg: To tredjedeler av den falt før oljeprisfallet, resten i etterkant – men det gjør ikke saken noe bedre. Fallet er for stort, og det er en felles oppgave å klare å løse det. Jeg er selv mest urolig for utenforskap blant unge. Også det eskalerte fra 2008 til 2013. Det har fortsatt økt, men ikke like mye som før, og det er bakgrunnen for at regjeringen legger fram flere tiltak for å styrke de yngres muligheter på arbeidsmarkedet – gjennom satsinger i Nav, men ikke minst også på kunnskapsministerens område.

Til representanten Bergstø: Man skulle nesten tro at det var den forrige regjeringen som flyttet statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Det var det ikke; det er denne regjeringen som gjør det, nettopp for å styrke distriktene og regionene utenfor Oslo. Så må vi passe på at de statlige arbeidsplassene og de nye kontorene også har kompetanse og ressurser nok til å kunne utføre oppgavene sine på en god måte.

Jeg vil takke for debatten – jeg synes det har vært interessant, jeg synes det har vært nyttig. Vi bør med jevne mellomrom debattere nettopp denne type spørsmål i denne sal, fordi det er så viktig for både menneskene som lever i dette landet, og samfunnet som helhet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.

Før vi går til votering, vil statsråd Anniken Hauglie overbringe åtte kongelige proposisjoner.

Statsråd Anniken Hauglie overbrakte 8 kgl. proposisjoner (se under Referat).